Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Synnøve Brenden Klemetrud og Tove
Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin
S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti,
May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad,
fra Senterpartiet, Magnhild Eia, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser
til Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) om lov om kontroll med markedsføring
og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven). I denne proposisjonen
har Barne- og likestillingsdepartementet fremmet forslag til en ny
lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. Lovforslaget
dekker i det vesentlige samme område som gjeldende markedsføringslov
(lov 16. juni 1972 nr. 47) som forslaget foreslår å avløse. Forslaget
har blant annet bakgrunn i direktiv 2005/29/EF om foretaks urimelige
handelspraksis overfor forbrukere (i det følgende omtalt som direktivet
om urimelig handelspraksis eller direktivet), som er tatt inn i
EØS-avtalen. I proposisjonen fremmer departementet forslag til gjennomføring
av direktivets bestemmelser.
Komiteen merker seg at lovforslaget
gjelder næringsdrivendes markedsføring i vid forstand og hjemler
Forbrukerombudets og Markedsrådets kontroll med næringsdrivendes
handlinger og bruk av avtalevilkår ut fra hensynet til forbrukerne.
Forslaget er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett med de
tilpasninger som er nødvendige som følge av direktivet. Departementet
har imidlertid også gjennomgått bestemmelsene om markedsføring overfor
forbrukere og vurdert behovet for endringer.
Komiteen merker seg at bestemmelser
som skal beskytte næringsdrivende ikke har vært gjenstand for revisjon.
De videreføres uendret, men er plassert i et eget kapittel og dermed
skilt fra bestemmelsene som skal beskytte forbrukernes interesser. Komiteen slutter seg til dette.
I sin vurdering av forslaget til revidert/ny lov om kontroll
med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) har komiteen lagt særlig vekt på følgende:
Ønske om et lovverk som beskytter
forbrukerne.
Ønske om å forenkle regelverket innenfor de rammer som er
gitt av direktivet.
Ønske om å gi gode arbeidsvilkår for seriøse næringsdrivende.
Ønske om å gjøre forholdene vanskelige for useriøse aktører
i markedet slik som "kataloghaier", svindlere og andre useriøse
markedsførere.
Et generelt ønske om å harmonisere norske lover og regler
med andre land.
Ønske om å verne barn og ungdom mot aggressiv markedsføring.
Komiteen merker seg at bestemmelser
av generell karakter er tatt inn i lovforslagets kapittel 1. Loven
innledes med en bestemmelse om hva loven gjelder. I kapitlet foreslås
det også å lovfeste prinsippet om at faktiske påstander i markedsføringen
skal kunne dokumenteres. Videre videreføres forbudet mot handlinger
som strider mot god markedsføringsskikk, og forbudet mot kjønnsdiskriminerende
reklame blir stående i påvente av revisjon av diskrimineringslovene
som er under arbeid. Det samme gjelder bestemmelsen om at markedsføring
alltid skal fremstå som markedsføring. Komiteen slutter
seg til dette.
Komiteen merker seg at i lovforslagets
kapittel 2 er bestemmelsene som gjennomfører direktivet om urimelig
handelspraksis, tatt inn. Disse bestemmelsene beskytter forbrukernes
økonomiske interesser. Her forbys handelspraksis som er urimelig
fordi den strider mot god forretningsskikk overfor forbrukere, særlig
praksis som er villedende eller aggressiv. Komiteen ser
at disse bestemmelsene for en stor del er en videreføring av gjeldende
rett, men gjennomføringen av direktivet har medført endringer i begrepsbruk
og utforming. Det uttrykkelige forbudet mot aggressiv handelspraksis,
som har sin bakgrunn i direktivet, er nytt. I dette kapitlet er
også dagens bestemmelse om prismerking foreslått videreført. Komiteen slutter seg til dette.
Komiteen konstaterer at
lovforslagets kapittel 3 viderefører flere av dagens spesialbestemmelser om
markedsføring. Dette gjelder forbudet mot krav om betaling for ytelser
uten etter avtale (forbud mot kataloghaivirksomhet og negativt salg),
regelen om begrensninger i bruk av visse kommunikasjonsmetoder (bl.a.
e-postreklame) og reguleringen av levering av uadressert reklame
("Nei takk" til uadressert reklame). Komiteen slutter
seg til at man viderefører dagens spesialbestemmelser mht. forbudet
mot "kataloghaivirksomhet" etc., og begrensninger i bruk av visse
kommunikasjonsmetoder (bl.a. e-postreklame).
Når det gjelder levering av uadressert reklame ("Nei takk" til
uadressert reklame), har komiteen merket
seg at en del kommuner og fylker har hatt disse reglene oppe til
debatt og gjort sitt syn kjent både gjennom media og i henvendelser
til komiteen. Komiteen setter pris på
det engasjementet som er vist i saken.
Komiteen har merket seg at det fra
flere høringsinnstanser er blitt tatt til orde for å speilvende "Nei
takk"-prinsippet til at man skal måtte ha en lapp på postkassene
som sier "Ja takk" til reklame.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til
at Regjeringen foreslår å videreføre dagens ordning vedrørende uadressert
reklame. Flertallet slutter seg til
dette.
Flertallet understreker betydningen
av å ta hensynet til miljø på alvor.
Flertallet legger vekt på at mulighetene
for å reservere seg mot uadressert reklame gjøres så tilgjengelige,
enkle og effektive som mulig. Flertallet mener
dagens ordning er ubyråkratisk, velkjent og enkel å forholde seg
til. Flertallet registrerer at flere
kommuner ønsker å "speilvende" dagens ordning. Flertallet finner
det kommunale engasjement i denne sammenheng positivt og vil vise
til at kommunene selv kan bidra til å redusere uønsket distribusjon
av reklame gjennom ytterligere informasjonstiltak om nei-takk-ordningen
og gjennom egen distribusjon av klistremerker.
Flertallet har også merket seg at
forslaget om speilvending er blitt kraftig imøtegått av næringsliv og
næringsorganisasjonene, som frykter at dette vil gi avisene monopol
i form av innstikkreklame og vil gjøre det umulig for små næringsdrivende
(for eksempel en lokal Jokerbutikk) å komme ut med sin markedsføring
i et geografisk begrenset område. Flertallet sier
seg enig i dette syn og slutter seg til proposisjonen på dette felt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at en rekke av landets kommuner ønsker
forhåndssamtykke, det vil si en "speilvending" av dagens reservasjonsordning. I
stedet for "nei takk" må forbrukeren si "ja takk". Disse
medlemmer vil peke på at rundt 90 kommuner har vedtatt at
de ønsker en slik speilvendingsordning og at vedtakene i de fleste
tilfeller er enstemmige. Etter disse medlemmers mening
bør hensynet til forbrukerne som klager over at store mengder uønsket
reklame fyller opp postkassene, veie tungt. Disse
medlemmer vil også understreke hensynet til miljøet som et
avgjørende argument i saken. Disse medlemmer mener
tonnevis av avfall kan unngås dersom dagens reservasjonsordning speilvendes. Disse medlemmer vil understreke at med
denne løsningen kan bransjen fortsatt spre reklame til forbrukere
som ønsker det.
Disse medlemmer viser til at det
i noen kommuner spres en stor mengde uadressert reklame, mens andre
kommuner ikke opplever dette som et problem. Disse
medlemmer peker på at flere kommuner har ytret et ønske om
en speilvending. Disse medlemmer mener
den beste løsningen er å gi kommunene rett til å "speilvende" dagens
"nei-takk"-ordning til en "ja-takk"-ordning lokalt, og fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med
et forslag om en endring av markedsføringsloven § 12 som åpner for
at kommunene lokalt kan bestemme at dagens reservasjonsordning "speilvendes"
fra "nei-takk" til "ja-takk" til markedsføring ved uadressert post."
Komiteen merker seg at
det fra departementet foreslås å gi forbrukerne en rett til å si
nei takk til alle gratisaviser, ved at markedsføringsloven utvides
til å omfatte publikasjoner med "en ikke ubetydelig andel redaksjonelt
stoff". Retten til å si nei vil bli utformet som en separat ordning,
og det vil være mulig å si nei takk til uadressert reklame og samtidig
beholde gratisavisen. Som ved uadressert reklame, vil et merke eller
lignende på forbrukerens postkasse og/eller inngangsdør være en
tilstrekkelig tilkjennegivelse av at vedkommende ikke ønsker gratisaviser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, slutter seg til dette.
Flertallet viser til at forslaget
om innføring av en reservasjonsrett også for gratisaviser er av
hensyn til forbrukerne. Det er etter gjeldende regler ikke mulig
å reservere seg mot gratisavisene, og mange forbrukere blir påtvunget
produkter de ikke ønsker.
Flertallet har gjennom flere henvendelser
fått signaler om at begrepet "gratisavis" i § 17 kan virke forvirrende
i den forstand at forbrukere som bare har reservert seg mot uadressert
reklame, vil motta gratisaviser, men ikke gratis utgave av for eksempel
Aftenposten. Mens de som har reservert seg mot gratisaviser – og
ikke mot uadressert reklame – fortsatt vil motta gratis utgaver
av Aftenposten. Flertallet viser til
at dette henger sammen med at gratis distribusjon av abonnementsaviser
etter § 2 c er å betrakte som reklame, mens gratisavis ikke betraktes
som reklame dersom andelen av redaksjonelt stoff ikke er ubetydelig
i forhold til andelen reklame.
Flertallet viser til at denne problemstillingen ble
tatt opp i spørsmål fra familie- og kulturkomiteen 10. oktober 2008. Flertallet viser videre til statsrådens
svar av 20. oktober 2008 (vedlegg) der det bl.a. står:
"En løsning som kan være enklere å forstå enn den
som er foreslått i proposisjonen, og som ivaretar hensynet til forbrukerne,
er at ett merke omfatter både det som i dag er definert som gratisaviser (Avis1)
og i tillegg gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser,
og at disse kategoriene får fellesbetegnelsen gratis aviser. Da
blir gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser koblet av
ordningen "nei takk for uadressert reklame". Forbrukerne som kun
har satt opp dette merket vil motta avisene. For å gi tilfredsstillende
vern av forbrukerne må en slik ordning suppleres med mulighet til
å reservere seg mot "gratis aviser". For å unngå både uadressert reklame
og gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser samt gratisaviser,
må man reservere seg med begge merkene.
Utdeling av
gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser vil imidlertid
fortsatt anses som markedsføring etter loven, slik at for eksempel
aggressiv (pågående) eller villedende markedsføring av disse ved
utdeling av gratis aviser på gata er omfattet av lovens bestemmelser
om god handelspraksis. Dette må presiseres uttrykkelig i motivene.
En
måte å utforme ordningen med ett felles merke for gratisaviser og
gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser på er å endre
forslaget i § 17 om levering av uadressert reklame og gratisaviser, slik
at bestemmelsens første punktum lyder:
"I næringsvirksomhet
er det forbudt å levere ut eller å gi en formidler i oppdrag å levere
ut uadressert reklame eller gratis aviser til
forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette.""
På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende
forslag:
"§ 17 første punktum skal lyde:
I næringsvirksomhet er det forbudt å levere ut eller å gi en
formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame eller gratis aviser til forbrukere som klart har
tilkjennegitt at de motsetter seg dette."
Flertallet legger imidlertid til
grunn at utdeling av gratisutgaver av abonnementsaviser/betalingsaviser
fortsatt vil anses som markedsføring etter loven, slik at for eksempel
aggressiv (pågående) eller villedende markedsføring av disse ved
utdeling av gratis aviser på gata er omfattet av lovens bestemmelser
om god handelspraksis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre deler ikke departementets syn på dette felt. Disse medlemmer mener det ikke er riktig
å utvide muligheten til å si nei takk til uadressert reklame til
også å omfatte gratisaviser og øvrige aviser som tidvis gis ut til
et avgrenset lokalt område i fulldistribusjon. Disse
medlemmer mener en slik ordning i tillegg til å være byråkratisk/vanskelig
å administrere vil være ødeleggende i forhold til den offentlige
debatt og informasjonsutveksling i samfunnet. Samtidig vil den være
sterkt hemmende for lokalavisenes mulighet til å markedsføre seg.
Disse medlemmer viser
til statsrådens svar av 20. oktober 2008 (vedlegg 2) på spørsmål
fra familie- og kulturkomiteen vedrørende begrepet "gratisaviser"
som kan være uklart, og at ordningen etter den nye bestemmelsen
i § 17 kan misforstås. Det stilles blant annet spørsmål om hvorvidt
det er tilsiktet at gratisaviser og gratis fulldistribusjon av andre
aviser skal behandles ulikt.
Disse medlemmer deler ikke statsrådens syn
og anser ikke gratisaviser og aviser i fulldistribusjon som reklame
– på samme måte som øvrig offentlig informasjon, informasjon fra
politiske partier etc.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår m.v. skal
§ 17 overskriften og første ledd lyde:
§ 17 Levering av uadressert reklame
I næringsvirksomhet er det forbudt å levere ut eller å gi en
formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame til forbrukere
som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette."
Komiteen merker seg at
departementet foreslår nye regler om markedsføring ved hjelp av
telefon eller adressert post. Det foreslås flere konkrete tiltak for
å effektivisere dagens reservasjonsordning mot telefonmarkedsføring.
Det åpnes eksempelvis for å registrere telefonnummer i tillegg til
fødselsnummer i Reservasjonsregisteret. De næringsdrivende pålegges
hyppigere kontroll mot registeret og må informere om reservasjonsmuligheten
når de ringer dem som ikke har reservert seg. For øvrig foreslås
det å stille krav om skriftlig aksept ved telefonsalg til forbrukere i
angrerettloven. Dersom forbrukeren ikke gir skriftlig aksept, vil
ikke bindende avtale være inngått. Det forelås også en skriftlig
opplysningsplikt før avtaleinngåelse om enkelte sentrale avtalevilkår.
Komiteen merker seg at det fortsatt
er mange som klager på aggressiv telefonmarkedsføring og manglende
etterlevelse av regelverk fra aktørene. Det kan derfor synes som
om det er behov for en innstramming.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, støtter proposisjonen
på dette felt.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at en samlet forbrukerbevegelse lenge har gått inn for forbud
mot telefonsalg og at meningsmålinger viser at et stort flertall
av befolkningen ønsker strengere reguleringer på området. Dette medlem mener Regjeringens forslag
ikke går langt nok, og at en speilvending av dagens reservasjonsrett
bør innføres: forbrukerne må si ja takk til telefonreklame for at
det skal være lovlig. Dette medlem vil
vise til at speilvending av dagens reservasjonsordning er et noe
mildere tiltak enn forbud. Dette medlem mener
dette er en god løsning fordi ordningen beskytter forbrukeren samtidig
som det åpner for markedsføring til forbrukere som ønsker det. Dette medlem vil imidlertid understreke
at det bør være et unntak for aviser og frivillige organisasjoner,
fordi frivillig virksomhet har et samfunnsnyttig formål og avisene
har en viktig samfunnsrolle. Dette medlem vil
peke på at telefonmarkedsføring er en viktig del av avisene og frivillige
organisasjoners inntektsgrunnlag.
Komiteen viser til at
ved telefonsalg av avisabonnement og ved frivillige organisasjoners
telefonsalg foreslås unntak fra kravene om skriftlig aksept og skriftlig
opplysningsplikt før avtaleinngåelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, slutter seg til dette. Flertallet viser
til at unntaket for telefonsalg av avisabonnement foreslås knyttet
til avisdefinisjonen i merverdiavgiftsloven § 16. Flertallet legger
til grunn at dette innebærer at ukepressen ikke omfattes av det
foreslåtte unntaket. Flertallet viser
til at avgrensningen mot magasin og ukepressen når det gjelder momsfritak,
bl.a. er begrunnet med at avisenes demokratifunksjon ikke i samme
grad kan gjøres gjeldende for ukepressen, selv om ukepressen kan
ha betydning for å stimulere til lesning og ellers formidle verdifullt
stoff. Flertallet viser videre til at
departementet har lagt vekt på at hensynet til forbrukerne tilsier
at unntaket ikke blir for omfattende, og derfor avgrenset unntaket
til avisene, som antas å drive med allmenn formidling av nyheter
av et visst omfang. På denne måten vil ukepresse og aviser behandles
ut fra samme kriterier i de to lovene. Flertallet tar
departementets vurderinger til etterretning og legger til grunn
at den prinsipielle forståelsen av skillet mellom aviser og ukepresse
i merverdiavgiftsloven § 16 videreføres i markedsføringsloven.
Komiteen mener det bør
vurderes å gjøre reservasjonsordningen lettere tilgjengelig. For
unge mennesker er det enkelt å orientere seg om muligheten til å
reservere seg via Internett og telefon, men ikke alle vet om denne
muligheten. Komiteen ber derfor Regjeringen
vurdere om det kan informeres bedre om dagens ordning med reservasjon,
eventuelt om telefonselskaper bør pålegges å informere om reservasjonsordningen
ved salg av telefonabonnement.
Når det gjelder unntaket for telefonsalg av avisabonnement,
vil komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre imidlertid mene at aviser og ukeblander/magasiner skal
likebehandles i dette regelverket. Disse medlemmer kan
vanskelig se gode grunner for den forskjellsbehandling av publikasjoner
som det her legges opp til, og vil mene at aviser, tidsskrifter,
ukeblader osv. bør likebehandles på dette felt uavhengig av utgivelsesfrekvens.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I angrerettloven § 10a fjerde ledd skal ny bokstav c lyde:
Komiteen viser til statsrådens
svar av 20. oktober 2008 (vedlegg 1) på spørsmål fra familie- og
kulturkomiteen vedrørende lovforslagets §§ 12 og 13 – der man i
proposisjonen har foreslått innført begrepet "fysiske personer". Komiteen spør om dette medfører at plikten
til å "vaske" mot reservasjonsregistrene utvides til også å gjelde
henvendelser fra næringsdrivende til personer hos annen næringsdrivende,
som man ikke allerede har et kundeforhold til.
Komiteen viser til at statsråden
i sitt svar bekrefter dette:
"… forslaget innebærer at en bedrift i utgangspunktet
ikke kan rette telefonmarkedsføring direkte til en fysisk person,
herunder for eksempel en innkjøpssjef eller salgssjef på jobben,
dersom denne personen står oppført i Reservasjonsregisteret. Dette fremgår
av merknadene til § 13 på side 200-201 i proposisjonen. Man pålegger
dermed næringslivet å "vaske" mot Reservasjonsregisteret også i
forbindelse med markedsføring til andre næringsdrivende.
Næringsdrivende
kan imidlertid ringe bedriftens sentralbord, siden bedriften som
sådan ikke er en "fysisk person", for så å bli viderekoblet til
f.eks. innkjøpssjefen."
Komiteen vil anta at forslaget vil
være problematisk å gjennomføre og at det kan ha en uheldig og utilsiktet
effekt, siden det kan være i arbeidsgivers interesse at enkeltpersoner,
selv om de har reservert seg som privatpersoner, likevel mottar
markedsføring og tilbud i egenskap av sin funksjon i jobbsammenheng.
Komiteen vil derfor legge til grunn
at reservasjonsretten ikke skal gjelde i arbeidsforhold og at teksten
i lovforslaget bør endres. Komiteen vil
her vise til statsrådens svarbrev av 20. oktober 2008 (vedlegg 1)
der det skisseres at en slik endring enklest kan gjøres ved å erstatte
"fysisk person" med "forbruker" i § 12:
"Begrepet "forbruker" benyttes også i forslaget til
§ 14 om forbud mot telefonmarkedsføring på enkelte tidspunkter.
Endringen vil innebære at dersom innkjøpssjef Kari Ås eller selvstendig
næringsdrivende Petra Ås har reservert seg, vil det være forbudt
å rette direkte markedsføringshenvendelser om produkter til privat
bruk til dem, men ikke henvendelser om produkter til bruk i bedriften
de er ansatt i eller driver.
Hensynet til næringsdrivende
eller arbeidstakere kan ivaretas ved at de får mulighet til å reservere
seg "lokalt"/direkte hos den enkelte markedsfører (som i dag)."
Komiteen siterer videre fra statsrådens
brev:
"Begrepet "fysiske personer" er også brukt i forslagets
§ 13. Etter denne bestemmelsen er det forbudt å rette markedsføring
mot "fysiske personer" som har reservert seg. Hvis § 12 blir endret
må § 13 forstås slik at forbudet gjelder markedsføring overfor forbrukere
som har reservert seg i Reservasjonsregisteret og markedsføring
overfor forbrukere og andre fysiske personer som har reservert seg
direkte hos en næringsdrivende.
Slik departementet
ser det vil det ikke være nødvendig å endre § 13, men følgende endring
i § 12 vil medføre at en reservasjon i Reservasjonsregisteret ikke
skal gjelde i arbeidsforhold:
§ 12 Rett til å reservere
seg mot markedsføring ved telefon eller adressert post
Forbrukere kan reservere seg mot markedsføring ved
telefon eller adressert post ved å registrere navn, adresser og
telefonnumre i det sentrale reservasjonsregisteret for direktemarkedsføring
(Reservasjonsregisteret). Den som registrerer seg i Reservasjonsregisteret
kan angi at reservasjonen likevel ikke skal gjelde for markedsføring
til inntekt for frivillige organisasjoner.
Næringsdrivende
som markedsfører ved telefon eller adressert post, skal oppdatere
sitt adresseregister i forhold til Reservasjonsregisteret før første gangs
henvendelse og før henvendelse den måned markedsføring utføres.
Både
forbrukere og andre fysiske personer kan reservere seg direkte hos
næringsdrivende.
Kongen kan gi forskrift med nærmere
regler for Reservasjonsregisteret.
Departementet har
sjekket forholdet til EØS-regelverket, og antar at en slik endring
er i overensstemmelse med de relevante direktivene på området."
Komiteen foreslår at § 12 skal lyde:
"§ 12 Rett til å reservere seg mot markedsføring ved telefon
eller adressert post
Forbrukere kan reservere seg mot markedsføring ved
telefon eller adressert post ved å registrere navn, adresser og
telefonnumre i det sentrale reservasjonsregisteret for direktemarkedsføring
(Reservasjonsregisteret). Den som registrerer seg i Reservasjonsregisteret
kan angi at reservasjonen likevel ikke skal gjelde for markedsføring
til inntekt for frivillige organisasjoner.
Næringsdrivende som markedsfører ved telefon eller adressert
post, skal oppdatere sitt adresseregister i forhold til Reservasjonsregisteret
før første gangs henvendelse og før henvendelse den måned markedsføring
utføres.
Både forbrukere og andre fysiske personer
kan reservere seg direkte hos næringsdrivende.
Kongen kan gi forskrift med nærmere regler for Reservasjonsregisteret."
Komiteen merker seg at
departementet foreslår endringer i bestemmelsene om bruk av tilleggsytelser
i markedsføringen. Enkelte av restriksjonene på slik markedsføring
foreslås opphevet. Dette gjelder for det første tilbud om ekstraytelser
"på kjøpet" som til nå har vært forbudt, dersom det ikke var naturlig
sammenheng mellom hovedytelsen og ekstraytelsen (tilgift). Det
samme gjelder forbudet mot bruk av visse rabattkuponger.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Venstre, ser at dette vil
bringe norsk lovgivning mer i tråd med de øvrige nordiske land og
Europa for øvrig. Flertallet har også
merket seg at det er hevdet at opprettholdelse av særnorske regler
på dette felt vil kunne anses som handelshindre og derfor ikke være
i tråd med EØS-avtalen. På den annen side vil det kunne hevdes at
et frislipp mht. tilleggsytelser, vil kunne gjøre markedet mer uoversiktlig
for forbrukerne. Flertallet har merket
seg begge syn, men kommer ut fra en helhetsvurdering frem til at
man vil støtte den liberaliseringen proposisjonen legger opp til.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre er ikke enig i at forbudet mot tilgift bør oppheves. Disse medlemmer viser til at bruk av
konkurranser og "tilleggsgaver" har blitt vanligere ved markedsføring.
Denne utviklingen er bekymringsfull når tilgiften er rettet mot barn. Disse medlemmer har merket seg at det jobbes
med et nytt EU-direktiv som vil gjøre det vanskelig å opprettholde
et generelt forbud mot tilgift. Dette direktivet er imidlertid ikke
vedtatt ennå. Disse medlemmer mener
at Norge – i stedet for å oppheve forbudet – bør påvirke andre land
til å ta mer hensyn til barn og unges forbrukervern ved utformingen
av direktivet. Disse medlemmer mener
et forbud mot tilgift er en effektiv måte å unngå at barn "lokkes"
til å kjøpe produkter de egentlig ikke trenger eller ønsker fordi
tilgiften er fristende. Disse medlemmer mener
dette er en svært uheldig form for markedsføring og mener en liberalisering
på dette området svekker barns forbrukervern.
Komiteen merker seg at
i lovforslagets kapittel 4 foreslås det nye særregler for å beskytte
barn og unge. Komiteen har registrert
at det er praksis for at lovens bestemmelser tolkes strengere der
markedsføring er rettet til barn. Forslaget innebærer at denne praksisen
lovfestes og synliggjøres. Det foreslås en generell regel som markerer
at barn er en særlig påvirkelig gruppe som det skal vises særlig
aktsomhet overfor. Videre foreslås det en bestemmelse om urimelig
handelspraksis overfor barn og en bestemmelse om god markedsføringsskikk
(etiske og moralske aspekter) ved markedsføring overfor barn.
Komiteen ønsker en best mulig beskyttelse
av barn og unge og slutter seg til departementets forslag om å lovfeste
de prinsipper som i dag følger av forvaltningspraksis. Komiteen legger til grunn at den foreslåtte
aktsomhetsnorm i forslagets § 19 er uttrykk for ønsket om å synliggjøre
et generelt prinsipp som følger av gjeldende rett.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Venstre, legger til grunn
at et uttrykkelig forbud mot direkte-reklame overfor barn og unge
under 16 år vil være uforenlig med EU-direktivet. Flertallet understreker
derfor betydningen av en streng praktisering av generalklausulen
når markedsføring er rettet mot barn eller der generell markedsføring
også når barn. Flertallet viser også
til at mer spesifikke krav enn det som generalklausulen gir muligheter
for, finnes i sektorlovgivningen. Flertallet viser
i denne forbindelse til bestemmelsene i kringkastingsregelverket
om barn og TV-reklame og at disse reglene vil gå foran markedsføringsloven.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre har merket seg at det hersker uenighet rundt hvorvidt
et forbud mot direktereklame til barn under 16 år vil være forenlig
med direktivet eller ikke. Disse medlemmer viser
til at Forbrukerombudet, Forbrukerrådet og Framtiden i våre hender
mener at det bør innføres et slikt forbud, og at BarneVakten anbefaler
at norsk praksis følger svensk praksis som forbyr direktereklame
til barn under 16 år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre presiserer (i likhet med proposisjonen) at man ikke
går inn for begrensninger med hensyn til kinoreklame (som henvender seg
til voksne) som vises i forbindelse med barneforestillinger.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at departementets syn er at det er for tidlig å ta stilling
til forslaget om forbud mot kinoreklame på barneforestillinger,
og at departementet viser til at det kan være naturlig å innpasse
et eventuelt forbud i sektorlovgivning under Kultur- og kirkedepartementet
fremfor i markedsføringsloven.
Dette medlem viser videre til Innst.
O. nr. 15 (2006–2007):
"Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at kringkastingsloven beskytter barn mot reklame i norske tv-
og radiostasjoner som har sine sendinger fra Norge. Dette medlem
mener det bør være reklamefrie soner spesielt for de yngste barna.
Dette medlem vil understreke at kino er et sterkere medium enn fjernsyn.
Det faktum at barn og unge daglig utsettes for et stadig økende
kommersielt press tilsier at det bør være noen reklamefrie soner.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre mener at
et reklameforbud på barneforestillinger vil redusere det kommersielle
presset på barn og familier. Disse medlemmer viser til at et slikt
reklameforbud er i tråd med høringsuttalelsene til Barneombudet, Forbrukerombudet
og "Familie og Medier". Disse medlemmer ønsker derfor å fremme følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen om å innføre et
forbud mot visning av reklame i forbindelse med filmer for barn
fra 7 år og nedover."
Dette medlem vil fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å innføre et forbud mot visning
av reklame i forbindelse med filmer for barn fra 7 år og nedover."
Komiteen konstaterer at
kapittel 5 omhandler håndhevingsmyndighetenes kontroll med avtalevilkår
og krav til garantivilkår i forbrukerforhold. Bestemmelsene i dette
kapitlet er en videreføring av gjeldende rett.
Komiteen registrerer at bestemmelser
som utelukkende regulerer forhold næringsdrivende imellom, foreslås
skilt ut fra lovens øvrige bestemmelser og er tatt inn i lovforsalgets
kapittel 6. Disse videreføres uendret.
Komiteen viser videre til at forhold
vedrørende Forbrukerombudet og Markedsrådet og deres kompetanse
er regulert i lovforslagets kapittel 7. Det foreslås å videreføre
gjeldende rett ved at Forbrukerombudet er tilsynsorgan, mens Markedsrådet
er et domstolsliknende forvaltningsorgan som er Forbrukerombudets
overinstans i faglige saker. Hovedregelen er at Markedsrådet treffer
vedtak ved brudd på loven, men i visse unntakstilfeller kan Forbrukerombudet
treffe vedtak selv som førsteinstans. Det foreslås å effektivisere
Forbrukerombudets håndheving på noen punkter, samt å innføre hjemmel
for å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på enkelte av lovens bestemmelser. Komiteen slutter seg til dette.
Komiteen viser til at det i lovforslagets
kapittel 8 foreslås å videreføre dagens bestemmelser om grenseoverskridende
håndheving av forbrukerregelverk innenfor EØS-området uendret. I
lovforslagets kapittel 9 er det tatt inn bestemmelser om straff.
Dagens straffehjemler foreslås noe innskrenket pga. at det foreslås
en effektivisering av den administrative håndhevingen. Komiteen har ingen merknader til disse
kapitlene.