Til Odelstinget
I St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering foreslo
Regjeringen blant annet at dagens folketrygdytelser rehabiliteringspenger,
attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad skulle erstattes med
en ny tidsbegrenset inntektssikring. Det ble også foreslått at det
skulle tas i bruk systematiske arbeidsevnevurderinger som redskap
og metode for å avklare brukerens behov for arbeidsrettet bistand. Det
vises for øvrig til Innst. S. nr. 148 (2006–2007).
Det legges i proposisjonen fram forslag til endringer i:
lov 28. februar 1997 om folketrygd
(folketrygdloven)
lov 16. juni 2006 nr. 20 om arbeids- og velferdsforvaltningen
(arbeids- og velferdsforvaltningsloven)
lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner
lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell
og sivilpersoner
lov 12. mars 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn
lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse
lov 26. juni 1953 nr. 11 om pensjonsordning for apotekvirksomhet
mv.
lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere
lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser
(samordningsloven)
lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd
lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger
for avtalefestet pensjon
lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester mv. (sosialtjenesteloven)
lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
lov 4. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon
lov 4. april 2003 nr. 80 om introduksjonsordning og norskopplæring
for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven)
lov 10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester
(arbeidsmarkedsloven)
lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak
og deres virksomhet (forsikringsloven)
lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og
stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)
Endringene i folketrygdloven gjelder i hovedsak innføring av
en ny midlertidig folketrygdytelse, arbeidsavklaringspenger, nytt
kapittel 11. Det foreslås videre at § 14-6 endres slik at arbeidsavklaringspenger
inngår i beregningsgrunnlaget for foreldrepenger. Det foreslås også
en ny § 14 a i arbeids- og velferdsforvaltningsloven om rett til
arbeidsevnevurdering og aktivitetsplan, og som følge av dette at
arbeidsmarkedsloven § 11 om rett til behovsvurderinger oppheves.
Forslagene om endringer i andre lover følger som en konsekvens
av at ordningene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset
uførestønad foreslås opphevet og erstattet med arbeidsavklaringspenger.
Forslagene vil ha økonomiske og administrative konsekvenser.
Det foreslås at dagens rehabiliteringspenger, attføringspenger
og tidsbegrenset uførestønad erstattes av en ny midlertidig folketrygdytelse
– arbeidsavklaringspenger. Dette er en oppfølging av St.meld. nr.
9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering. Forslaget legger til
rette for tidligere og tettere oppfølging av mottakeren og dermed
for at flere raskere skal komme tilbake i arbeid eller i arbeidsrettet
aktivitet. Det skal dessuten bli tydeligere for mottakerne hvilke rettigheter
og plikter de har.
Det foreslås at arbeidsavklaringspenger og stønader til dekning
av ekstrautgifter som følger av gjennomføringen av arbeidsrettede
tiltak (tilleggsstønader), skal kunne gis til personer som er mellom
18 og 67 år som har forutgående medlemskap i folketrygden og opphold
i Norge. Det foreslås videre at ytelsene skal kunne gis til personer
som på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått sin arbeidsevne
nedsatt i en slik grad at de hindres i å skaffe seg eller beholde inntektsgivende
arbeid. Forutsetningen er at personen skal ha behov for bistand
for å bli i stand til å skaffe seg eller beholde arbeid som han
eller hun kan utføre. Det skal dessuten gå fram av loven at alle
som mottar ytelsene, har plikt til å bidra aktivt i prosessen med
å komme i arbeid.
Det foreslås at det skal kunne gis stønad til dekning av ekstrautgifter
til bøker og undervisningsmateriell, daglige reiseutgifter, hjemreiser,
flytting, barnetilsyn og boutgifter. Stønader til arbeidstrening, fadder
og skolepenger, semesteravgift og eksamensgebyr foreslås videreført
som arbeidsmarkedstjenester i forskrift med hjemmel i arbeidsmarkedsloven.
Det foreslås videre at det skal være et vilkår for å få arbeidsavklaringspenger
at arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten. Ytelsen skal som
hovedregel kunne gis så lenge det er påkrevd for å gjennomføre nødvendig
aktivitet med sikte på å komme i arbeid, men allikevel ikke lenger
enn fire år. Det skal dessuten ved innvilgelse av ytelsen fastsettes
tidspunkter der Arbeids- og velferdsetaten sammen med mottakeren
skal vurdere hvorvidt den fastlagte oppfølgingen gir den ønskede
progresjonen i forhold til å komme i arbeid, og at disse tidspunktene
skal kalles oppfølgingstidspunkter. Ytelsen skal i henhold til forslaget
beregnes på grunnlag av mottakers pensjonsgivende inntekt året før
evnen til å utføre et inntektsgivende arbeid ble nedsatt med minst
halvparten, eller ut fra et gjennomsnitt av den pensjonsgivende
inntekten i de tre siste kalenderårene før samme tidspunkt, dersom
dette gir et høyere grunnlag. Det foreslås at ytelsen skal utgjøre
66 pst. av beregningsgrunnlaget, og at minste årlige ytelse som
hovedregel skal være 1,97 G, men 2,44 G for unge uføre. Det skal
videre kunne gis et barnetillegg etter fast sats per barn per dag
til mottakere som forsørger barn. Ytelsen skal etter forslaget reduseres
mot arbeidede timer i inntektsgivende arbeid. Mottaker skal dessuten
som hovedregel melde fra om arbeidet tid ved bruk av meldekort,
og ytelsen skal utbetales etterskuddsvis hver 14. dag. Det foreslås
dessuten at ytelsen skal gi opptjeningsrett til foreldrepenger.
Det foreslås at uførepensjon etter foretakspensjonsloven begynner
å løpe tolv måneder etter at inntektsevnen ble redusert. Det foreslås
videre at det gis hjemmel for å fastsette nærmere regler i forskrift.
Det foreslås videre at alle som ønsker eller trenger bistand
for å komme i arbeid, skal ha rett til å få vurdert sitt bistandsbehov.
Brukeren skal få en skriftlig vurdering av sine muligheter for å
komme i arbeid, behov for bistand og målet for og retningen på den
eventuelle bistanden. Brukeren skal kunne klage på vurderingen.
Det foreslås dessuten at brukeren skal delta i utformingen av en
konkret plan (aktivitetsplan) for hvordan vedkommende gjennom ulike tiltak,
behandlingsopplegg, egenaktivitet mv. skal komme i arbeid.
Det foreslås at saker hvor mottaker fylte vilkårene for en av
de eksisterende ytelsene og krav om ytelse er satt fram når det
nye regelverket trer i kraft, skal anses som overgangssaker ut vedtaksperioden,
men at overgangsperioden uansett ikke skal vare lenger enn til 31. desember
2011.
Departementet sendte 13. desember 2007 på høring et forslag om
å erstatte rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset
uførestønad med en ny midlertidig folketrygdytelse (arbeidsavklaringspenger),
og forslag om å innføre rett og plikt til arbeidsevnevurderinger
og aktivitetsplaner. Høringsfristen ble satt til 13. mars 2008.
Det vises til proposisjonens kapittel 9 for merknader til de
enkelte bestemmelsene, samt kapittel 8 for nærmere redegjørelse
av konsekvenser for enkeltmennesker, samfunn, offentlig økonomi
og forvaltning herunder:
Opptjeningsrett til foreldrepenger
Beskatning av arbeidsavklaringspenger
Endringer i retten til oppsatt uførepensjon fra Statens
Pensjonskasse
Endringer i foretakspensjonsloven
Endringer i annen lovgivning som følge av at rehabiliteringspenger,
attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattes av arbeidsavklaringspenger,
blant annet:
Nytt kapittel 11 om arbeidsavklaringspenger
Lovbestemmelser der dagens ytelser må tas bort
Lovbestemmelser der arbeidsavklaringspenger må tas inn
Lovhenvisninger med referanser til prosessen mottaker er
i
Lovteknisk justering i folketrygdloven § 8-21 fjerde ledd
Retting av inkurie i dagpengeregelverket.
Når det gjelder bakgrunnen for lovforslaget vises det til kapittel
2 i proposisjonen. Her redegjøres det nærmere for NAV-reformen,
samt Stortingets behandling av St.meld. nr. 9 (2006–2007). Hovedmålet var
å legge fram forslag til strategier og tiltak for å styrke inkluderingen
i arbeidslivet av personer i yrkesaktiv alder som har problemer
med å få innpass i arbeidslivet, eller som er i ferd med å falle
ut av det. Hovedgrepene i meldingen inkluderer etablering av kvalifiseringsprogrammet,
en mer fleksibel og samordnet bruk av etatens tiltak og virkemidler,
etablering av en mer systematisk prosess for samhandling mellom
bruker og etat (behovs- og arbeidsevnevurderinger) samt etablering
av en enklere og mer arbeidsrettet, midlertidig inntektssikringsordning.
Ved behandlingen av St.meld. nr. 9 (2006–2007) sluttet arbeids-
og sosialkomiteens flertall seg til Regjeringens forslag, jf. Innst.
S. nr. 148 (2006–2007).
Proposisjonen følger opp dette ved blant annet å foreslå at rehabiliteringspenger,
attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad skal erstattes av
en ny tidsbegrenset inntektssikring i folketrygdloven og at det skal
tas i bruk systematiske arbeidsevnevurderinger som redskap og metode
for å avklare brukerens behov for arbeidsrettet bistand.
Det er i dag en rekke ytelser som dekker midlertidig tap i inntekt
som skyldes helseproblemer. Hovedformålet om å sikre midlertidig
inntektsbortfall løses i hovedsak innenfor de ulike ordningene.
Mange av inntektssikringsordningene er imidlertid både komplekse
og ressurskrevende å administrere. Det finnes ytelser som i mange
tilfeller avløser hverandre i tid. Selv om en del av ulikhetene
i dagens livsoppholdsytelser er velbegrunnede, er andre ulikheter
mer utilsiktede.
Dagens regelverk har i praksis ført til at oppfølging og tiltak
i for liten grad har vært bestemt av mottakers behov. Det er viktig
at regelverket utformes slik at etatens oppmerksomhet og ressurser
i større grad rettes mot oppfølgingsarbeidet og at ressurser frigjøres
fra administrative rutiner.
Søkelyset har vært rettet mot vedkommendes begrensninger, fremfor
mot den enkeltes ressurser og hva som skal til for å kunne komme
i arbeid.
Det går fram av St.meld. nr. 9 (2006–2007) at når en tar hensyn
til samspillet mellom livsoppholdsytelser, tilleggsytelser og skattesystem
på kort sikt, kan den økonomiske gevinsten av å arbeide framfor
å motta trygd isolert sett være liten, spesielt for de med lave
og middels inntekter. De ulike ytelsene i kombinasjon med skattesystemet
bør utformes slik at det alltid lønner seg for den enkelte å være
i inntektsgivende arbeid framfor å motta ulike former for offentlige
velferdsytelser.
Ved behandlingen av St.meld. nr. 9 (2006–2007) understreket Stortinget
betydningen av å utvikle en arbeidsevnevurdering som metodikk og
at dette gis høy prioritet i en tidlig fase av gjennomføringen av NAV-reformen.
Stortinget støttet forslaget om en ny ytelse i folketrygden, der
formålet er forenkling og vridning av ressursbruken fra regelverksbehandling til
aktive tiltak for brukerne. Komiteen understreket betydningen av
å ha et oversiktlig system med tydelige rettigheter og plikter,
tidlig avklaring av arbeids- og funksjonsevne, avklaring av brukerens
muligheter på arbeidsmarkedet og av hvilken bistand personen trenger
for å komme i arbeid. Intensjonen med den nye ordningen er å ha
fokus på den enkeltes muligheter for arbeid og frigjøring av administrative
ressurser, jf. Innst. S. nr. 148 (2006–2007).
Forslaget om arbeidsavklaringspenger må ses i sammenheng med
utviklingen i sykmeldingsreglene. Med virkning fra 1. mars 2007
er det trådt i kraft regler som i større grad skal bidra til avklaring
av arbeidsevnen tidlig i sykepengefasen, jf. Ot.prp. nr. 6 (2006–2007)
Om lov om endring i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven (tilrettelegging
for og oppfølging av sykmeldte mv.), samt Innst. O. nr. 29 (2006–2007).
Mer aktivitetsorienterte tiltak skal sikres både gjennom raskere
utforming av oppfølgingsplaner og innføring av dialogmøter.
Forslaget om arbeidsavklaringspenger må videre ses i sammenheng
med oppfølgingen av St.meld. nr. 5 (2006–2007) Opptjening og uttak
av alderspensjon i folketrygden og NOU 2007:4 Ny uførestønad og
ny alderspensjon til uføre (Uførepensjonsutvalget).
Departementet arbeider nå med å følge opp forslagene i høringsrunden
til Uførepensjonsutvalgets innstilling. Det tas sikte på å fremme
en odelstingsproposisjon i løpet av våren 2009. Det er viktig å
se de ulike elementene i ordningene i sammenheng, samt sikre at
en eventuell overgang fra arbeidsavklaringspenger til uføreytelse
fungerer på en hensiktsmessig måte. Iverksettingstidspunktene vil
være forskjellige.
Som ledd i komiteens behandling av proposisjonen avholdt komiteen
27. oktober 2008 åpen høring hvor følgende deltok:
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)
Velferdsalliansen/EAPN (European Anti Poverty Network) Norway
samt Batteriet/Kirkens Bymisjon.
Norges Handikapforbund.
I forbindelse med komiteens behandling av lovproposisjonen mottok
komiteen kopi av brev fra arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje
Andersen av 28. november 2008 til Stortingets presidentskap vedrørende
rettebrev til Ot.prp. nr. 4 (2008–2009). Brevet følger vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Anita
Orlund, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos
og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk
Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti,
Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen,
og fra Venstre, André N. Skjelstad, viser til at hovedmålene
for NAV-reformen er flere i arbeid og færre på stønad, enklere for
brukerne og hjelp tilpasset brukernes behov, samt en helhetlig og
effektiv arbeids- og velferdsforvaltning. Komiteen viser
til Stortingets behandling av St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid,
velferd og inkludering, hvor det ble foreslått å erstatte dagens
rehabiliteringspenger, attføringspenger og midlertidig uførestønad
med en midlertidig inntektssikring, Innst. S. nr. 148 (2006–2007).
Komiteen viser til rettebrev fra
arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen av 28. november
2008 til Stortingets presidentskap vedrørende Ot.prp. nr. 4 (2008–2009). Komiteen viser i denne forbindelse til
at endringene i folketrygdloven § 23-3 annet ledd nr. 1 bokstav a
er ivaretatt i forbindelse med Odelstingets behandling av Ot.prp.
nr. 1 (2008–2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 – lovendringer,
jf. Innst. O. nr. 1 (2008–2009). De foreslåtte endringene blir derfor
ikke tatt opp i denne innstillingen.
Komiteen støtter at hensikten med
å innføre arbeidsavklaringspenger er å legge til rette for tidligere
og tettere oppfølging av mottakeren og dermed bidra til at flere
skal komme tilbake i arbeid eller i arbeidsrettet aktivitet. Komiteen viser videre til at det skal
bli tydeligere for mottakerne hvilke rettigheter og plikter de har.
Komiteen viser til at alle som henvender
seg til et NAV-kontor skal ha rett til å få vurdert sin arbeidsevne
og sine bistandsbehov. Komiteen legger
vekt på at brukeren skal kunne delta i utforming av en aktivitetsplan,
som skal være en konkret plan for hvordan vedkommende skal kunne
komme i arbeid.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, viser til
at Regjeringen foreslår å kalle denne midlertidige inntektssikringen
for arbeidsavklaringspenger. Flertallet støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at Regjeringen foreslår at den
nye sammenslåtte ytelsen skal hete arbeidsavklaringspenger. Kreftforeningen
uttaler:
" …navnet er kronglete, langt og med overdrevent fokus
på arbeid som mål, uavhengig av utgangssituasjonen".
NHO peker på at en ikke taper arbeidslinjen av syne fordi en
tar bort "arbeid" i navnet.
Disse medlemmer støtter de høringsuttalelser
som mener at navnet bør være avklaringspenger. Dette er et lettere
navn som tar hensyn til dem som klart har fått en skade eller sykdom
hvor arbeid er umulig eller svært langt unna. Det bør ikke være
navnet på stønaden som er avgjørende for hvor godt man lykkes i
å få folk tilbake i arbeidslivet, men NAV-kontorenes innsats og
virkemidler.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endringer:
I følgende bestemmelser skal uttrykket "arbeidsavklaringspenger"
endres til "avklaringspenger":
navnet på kapittelet
sjuende, åttende og tiende strekpunkt i innholdsfortegnelsen
§ 1-1 første ledd
§ 11-4 annet ledd
§ 11-9 første ledd
§ 11-10 annet ledd
§ 11-11 første ledd
§ 11-12 tredje ledd første og annet punktum
§ 11-13 overskriften og alle ledd i paragrafen
§ 11-14 overskriften og alle ledd i paragrafen
§ 11-15 overskriften, første, tredje og fjerde ledd
§ 11-16 overskriften, første ledd, tredje ledd tredje punktum,
fjerde ledd første punktum og femte ledd
§ 11-17
§ 11-18, overskriften, første, annet, fjerde, femte og sjette
ledd
§ 11-19 overskriften og alle ledd
§ 11-20 overskriften, første ledd og annet ledd bokstav
c
§ 11-21 overskriften, første ledd første punktum, annet
og tredje ledd
§ 11-22, overskriften, første ledd og annet ledd første
punktum
§ 11-12 første ledd første punktum, annet og tredje ledd
§ 11-24 alle ledd
§ 11-25 første ledd
§ 11-26, overskriften, første ledd bokstav b, annet ledd
§ 2-6 annet ledd første punktum
§ 2-9 første ledd bokstav b
§ 3-26 tredje ledd bokstav e
§ 4-24 annet ledd bokstav b
§ 4-25 første ledd bokstav b
§ 4-48 annet ledd
§ 13-2 annet ledd sjette strekpunkt i innholdsfortegnelsen
§ 14-6 tredje ledd
§ 15-9 tredje ledd
16-8 tredje ledd
§ 17-8 fjerde ledd
§ 21-10 tredje ledd
§ 22-8 første ledd første punktum
§ 22-10 sjuende ledd
§ 22-12 tredje ledd
§ 23-3 annet ledd nr. 2 bokstav b
Det samme må gjøres i følgende andre lovbestemmelser:
Lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner
Lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell
og sivilpersoner
§ 23 nr. 1 tredje ledd, annet og tredje
punktum
§ 23 nr. 1 sjette ledd, annet og tredje punktum
Lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn
Lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere
Lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser
Lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd
§ 11 nr. 4 første og annet ledd
§ 12 nr. 3 fjerde ledd annet og tredje punktum
§ 19 nr. 1 tredje ledd annet og tredje punktum
Lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger
for avtalefestet pensjon
Lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
Lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon (foretakspensjonsloven)
Lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning og norskopplæring
for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven)
Lov 10. juni 2005 nr. 44 om lov om forsikringsselskaper, pensjonsforetak
og deres virksomhet mv. (forsikringsvirksomhetsloven)
En ny tidsbegrenset ytelse i folketrygdloven skal gi mottakerne
økonomisk trygghet og legge til rette for at flere raskere skal
komme tilbake i arbeid eller i arbeidsrettet aktivitet. Det skal
tydeliggjøres hvilke rettigheter og plikter brukerne har. Det er
lagt vekt på forenkling av regelverket. Sammenslåingen av de tidligere
ytelsene legger til rette for at Arbeids- og velferdsetaten skal
kunne bruke mer ressurser på relevant og arbeidsrettet oppfølging
av hver enkelt bruker, og mindre ressurser på å avgjøre hvilken
livsoppholdsytelse den enkelte kvalifiserer til. Forslaget skal
medvirke til tidligere og tettere oppfølging av mottakeren. I de
tilfeller hvor arbeid ikke er et alternativ skal det gis en rask
avklaring i forhold til eventuell rett til varig uførestønad.
I St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering ble
det gitt en rekke føringer for utformingen av den nye tidsbegrensede
inntektssikringen.
Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 9 (2006–2007), jf.
Innst. S. nr. 148 (2006–2007), sluttet komiteens flertall seg til
Regjeringens forslag om å samle dagens rehabiliteringspenger, attføringspenger
og tidsbegrensede uførestønad i én ytelse, som er skattbar, med
et standardisert barnetillegg. Flertallet støttet også Regjeringens
forslag om omlegging av avkortingsreglene for personer som har inntekt
av eget arbeid, slik at en unngår terskelvirkningene som følge av
at inntekten overstiger en fastsatt friinntekt.
De fleste høringsinstansene gir uttrykk for at de støtter intensjonene
bak forslaget om at rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset
uførestønad erstattes av en ny ytelse.
Mange har imidlertid merknader til enkeltelementer i den nye
ytelsen. Det er helt avgjørende for at reformene skal lykkes, at
medarbeiderne på NAV-kontorene har tilstrekkelig kompetanse. Flere
av høringsinstansene understreker dessuten at det er et stort behov
for ytterligere harmonisering og forenkling.
Departementet ønsker å gi den nye ytelsen et nytt navn som er
dekkende for ytelsens formål, og foreslår at den nye ytelsen skal
hete arbeidsavklaringspenger.
Forslaget er begrunnet i ønsket om å framheve folketrygdlovens
generelle mål om hjelp til selvhjelp, som for mottakerne av denne
ytelsen er konkretisert til bistand for å bli i stand til å komme
i arbeid. Hensikten har ikke vært å nedtone inntektskompensasjonshensynet.
De midlertidige ytelsene blir utformet slik at de i tillegg til
å gi penger til livsopphold støtter opp under muligheten for å søke
og å beholde arbeid. Formålsbestemmelsen også bør gjenspeile målet
om å komme i arbeid. Det presiseres at kravet til nedsatt arbeidsevne
på grunn av sykdom, skade eller lyte også gjelder for tilleggsstønadene.
Bestemmelsen blir litt omstendelig hvis en tar med sykdomskravet, og
det foreslås at dette likevel ikke tas inn i formålsbestemmelsen.
Dette svarer til dagens løsning i § 11-1.
Det foreslås at formålet med arbeidsavklaringspenger skal være
å sikre inntekt mens en får aktiv behandling, deltar på et arbeidsrettet
tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller
beholde arbeid. Det foreslås videre at formålet med tilleggsstønadene
skal være å kompensere for bestemte utgifter i forbindelse med gjennomføringen
av et arbeidsrettet tiltak.
Det vises til § 11-1.
For flere av folketrygdytelsene stilles det krav om forutgående
medlemskap i folketrygden. Bakgrunnen er at folketrygden som sosialforsikringsordning
er ment å omfatte personer som har en tilstrekkelig tilknytning
til landet. Dagens bestemmelser om forutgående medlemskap for å
få rehabiliterings- og attføringspenger ivaretar hensynet til at
de som får en midlertidig ytelse skal ha en tilstrekkelig tilknytning til
landet. Unntaksregler må utformes slik at det ved praktiseringen
er mulig å ivareta hensynet til likebehandling. Det er i tillegg
viktig at også unntakene utformes slik at de ivaretar målet om at
folk skal komme tilbake i arbeid. Det foreslås derfor at det i forskrift
skal kunne gis unntak fra kravet om forutgående medlemskap. Det
foreslås at det skal være et vilkår for å få rett til arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader at personen har vært medlem i trygden i minst
tre år umiddelbart før han eller hun setter fram krav om en ytelse,
eller har vært medlem i trygden i minst ett år umiddelbart før vedkommende
setter fram krav om en ytelse, og i denne tiden har vært fysisk
og psykisk i stand til å utføre et ordinært inntektsgivende arbeid.
Det foreslås videre at vilkåret ikke skal gjelde for flyktninger
som er medlem i trygden i henhold til § 1-7.
Det vises til § 11-2.
Hovedmålet med arbeidsavklaringspenger er å få folk inn i aktive,
arbeidsrettede løp og over i arbeid gjennom relevant oppfølging
fra Arbeids- og velferdsetaten. Mottakerne skal dessuten i større
grad enn i dag tilbys oppfølging i perioder der det ikke er aktuelt
med medisinsk behandling eller arbeidsrettede tiltak. Bestemmelsen
skal regulere forholdet til utenlandsopphold generelt. Det legges
til grunn at arbeidsavklaringspenger vil bli ansett som en kontantytelse
under sykdom i henhold til EØS-forordning 1408/71. Det understrekes
at dersom det er motstrid mellom § 11-3 og forordningen, vil EØS-reglene
gå foran. Det skal som hovedregel være et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader at personen oppholder seg i Norge. Arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader skal likevel kunne gis til personer som i henhold
til sin aktivitetsplan får medisinsk behandling eller deltar på
et arbeidsrettet tiltak i utlandet. En skal kunne få arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader i en begrenset periode under opphold i utlandet
dersom det kan godtgjøres at utenlandsoppholdet er forenlig med
gjennomføringen av den fastsatte aktiviteten, og ikke hindrer Arbeids-
og velferdsetatens oppfølging og kontroll.
Det vises til § 11-3.
Uførepensjon kan som hovedregel ikke innvilges før medisinsk
behandling og arbeidsrettede tiltak er prøvd. Aldersgrensen for
å få arbeidsavklaringspenger bør ikke være høyere enn for å få uførepensjon. Uførepensjonsutvalget
har ikke foreslått endringer i den nedre aldersgrensen for å få
uførepensjon. Det er i høringsnotat av 17. juli 2008 om forenklinger
i regelverket om arbeidsmarkedstiltak mv. foreslått at aldersgrensen
for skolegangstiltaket skal reguleres i en ny forskrift om arbeidsrettede
tiltak.
Dagens øvre aldersgrense er begrunnet i at en fra fylte 67 år
har krav på alderspensjon etter folketrygdloven. Med ny alderspensjon
i folketrygden innføres det en fleksibilitet i systemet med mulighet
for pensjonering allerede fra 62 år. Det nye systemet bygger på
at en fritt skal kunne kombinere pensjon og arbeidsinntekt, uten
reduksjon av trygdeytelsen. Det foreslås at det fortsatt skal være
en øvre aldersgrense på 67 år, men en vil komme tilbake med en egen
vurdering av hvordan den nye alderspensjonen skal påvirke retten
til folketrygdens midlertidige ytelser etter fylte 62 år.
Det foreslås at det skal være et vilkår for rett til tilleggsstønader
at personen er mellom 16 og 67 år, og at det skal være et vilkår
for rett til arbeidsavklaringspenger at personen er mellom 18 og
67 år.
Det vises til § 11-4.
Arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal gis til personer
som har fått arbeidsevnen nedsatt som følge av sykdom, skade eller
lyte. Det kreves ikke at sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken
til den reduserte arbeidsevnen, men at helseproblemene skal være
en vesentlig medvirkende årsak. Andre årsaker vil kunne bekrefte
eller forsterke behovet for bistand, men de kan ikke alene være
utslagsgivende. Vurderingen av om en person har sykdom, skade eller
lyte skal fortsatt være en rent medisinsk vurdering. Det kan virke
forvirrende at annet ledd i utkastet til lovbestemmelse viser til
første ledd i sin helhet. Ordlyden i annet ledd foreslås presisert
slik at det blir tydelig at det er i vurderingen av om arbeidsevnen
er nedsatt i en slik grad at vedkommende hindres i å beholde eller
skaffe seg inntektsgivende arbeid, det blant annet skal legges vekt
på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, interesser, ønsker,
muligheter for å gå tilbake til nåværende arbeidsgiver, arbeidsmuligheter
på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder der det er rimelig
at vedkommende tar arbeid.
Arbeidsavklaringspenger bør forbeholdes personer som har mer
enn rent forbigående problemer med å komme i arbeid.
Det skal ikke være helsetilstanden i seg selv, men konsekvensene
av denne som skal være av en viss varighet. Vurderingen må dermed
baseres på en forventning om hvordan arbeidsevnen vil utvikle seg
et stykke fram i tid.
Formålet med arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal
være å sikre inntekt og dekke nødvendige utgifter mens en får bistand
og oppfølging for å bli i stand til å forsørge seg ved eget arbeid.
Det fastholdes at mottakerne skal vurderes i forhold til ethvert
arbeid de er i stand til å utføre. Utgangspunktet for vurderingen
vil være den situasjonen personen er i når vedkommende søker om
ytelser etter kapittel 11. Den sentrale vurderingen vil være vedkommendes
mulighet til å stå i et inntektsgivende arbeid (hel- eller deltid)
og ikke i hvilken grad helsetilstanden er svekket.
Dersom personen var i arbeid da vedkommende fikk sykdommen, skaden
eller lytet, vil det være naturlig å starte med å vurdere personens
evne til å utføre sine nåværende arbeidsoppgaver. En skal imidlertid
også vurdere personens muligheter for å få ethvert annet arbeid
som vedkommende er i stand til å utføre. Personer som ikke var i
arbeid da de ble syke eller skadet, skal vurderes i forhold til
sine muligheter for å få annet arbeid som de er i stand til å utføre. I
motsetning til for dagens uføreytelser, vil det at en som følge
av sykdom, skade eller lyte ikke lenger er i stand til å tjene like
mye som før, ikke i seg selv være tilstrekkelig til at arbeidsevnen
anses å være nedsatt.
Retten til behovs-/arbeidsevnevurdering, som foreslås innført
i en ny bestemmelse i arbeids- og velferdsforvaltningsloven, vil
være sentral for å få belyst personens arbeidsevne og bistandsbehov.
Brukers plikt til å delta ved utarbeidelsen av behovs- og arbeidsevnevurderinger
bør knyttes til det å motta tjenester eller ytelser fra arbeids-
og velferdsforvaltningen. Det å ta i bruk arbeidsevnevurderinger
innebærer i praksis at de vurderingene som allerede gjøres i dag
skal gjøres på en mer systematisk og formalisert måte. Plikten til
å delta ved utarbeidelsen av en arbeidsevnevurdering er tilstrekkelig
regulert gjennom den generelle plikten til å bidra til sakens opplysning
i folketrygdloven § 21-3.
Departementet presiserer at det, som i dag, skal foretas en selvstendig
vurdering av om folketrygdlovens krav om at arbeidsevnen skal være
redusert og at personen har et slikt bistandsbehov som folketrygdloven
krever, er oppfylt.
Det skal være et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader at medlemmet på grunn av sykdom, skade eller
lyte har fått sin arbeidsevne nedsatt i en slik grad at vedkommende
hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid. I vurderingen
av om arbeidsevnen er nedsatt i en slik grad at vedkommende hindres
i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid, skal det blant
annet legges vekt på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn,
interesser, ønsker, muligheter for å gå tilbake til nåværende arbeidsgiver,
arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder
der det er rimelig at vedkommende tar arbeid.
Det vises til § 11-5.
Det understrekes at det er tilstrekkelig at ett av vilkårene
i den foreslåtte bestemmelsen er oppfylt. Det foreslås at dette
klargjøres ved at ordet "eller" tilføyes i slutten av bokstavene
a og b. Det skal være et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader at personen har behov for aktiv behandling eller
arbeidsrettet tiltak, eller etter å ha prøvd slike tiltak fortsatt
anses å ha en viss mulighet for å komme i arbeid, og får oppfølging
fra Arbeids- og velferdsetaten for å bli i stand til å skaffe seg
eller beholde arbeid som han eller hun kan utføre.
Det vises til § 11-6.
Formålet med den bistand og oppfølging som mottaker av arbeidsavklaringspenger
tilbys, er å sette vedkommende i stand til å skaffe seg eller beholde
et inntektsgivende arbeid de kan utføre. Mottaker kan ofte, i tillegg
til å ta imot tilbud om bistand, bidra aktivt i prosessen. Målgruppen
for ytelsen vil være svært uensartet. Bistand, oppfølging og krav
til egenaktivitet utover plikt til å ta imot tilbud om tiltak eller behandling
må derfor tilpasses den enkelte. For de fleste vil hovedaktiviteten
være å motta behandling for å bedre inntektsevnen og/eller å delta
på arbeidsrettede tiltak. Det er likevel ikke hensiktsmessig å ha som
tildelingskriterium at dette skal gjelde alle mottakere av arbeidsavklaringspenger.
Det holdes fast ved at ettersom et viktig formål med ordningen er overgang
til arbeid, vil det kun unntaksvis være aktuelt å frita mottaker
fra kravet om at vedkommende selv skal bidra aktivt med sikte på
å komme i eller tilbake til arbeid. Perioder uten aktivitet skal
derfor være så korte som mulig. Dette innebærer i praksis strengere
krav til aktivitet for dem som i dag ville fått tidsbegrenset uførestønad.
Formålet med arbeidsavklaringspenger er å sikre inntekt mens mottaker
får bistand og oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde
arbeid. Det å øke arbeidsevnen inngår i formuleringen "... med sikte
på å komme i arbeid". Det er derfor ikke behov for å endre overskriften.
Det foreslås at mottaker av arbeidsavklaringspenger skal bidra aktivt
i prosessen med å komme i arbeid og at det skal gå fram av loven
at krav til egenaktivitet skal tilpasses den enkeltes funksjonsnivå
og at slike krav skal fastsettes i forbindelse med innvilgelse av
ytelsen.
Det vises til § 11-8.
Det er også i dag en forutsetning for at ytelsene utbetales at
vilkårene for å få dem er oppfylt. Det nye er at det foreslås at
det skal innføres automatiserte melde- og utbetalingssystemer for
alle mottakere av arbeidsavklaringspenger. Aktivitetskravene skal
tilpasses den enkelte mottakeren. I utgangspunktet vil ethvert brudd
på kravet om at mottakeren skal bidra aktivt i prosessen med å komme
i arbeid, føre til at ytelsen stanses inntil mottaker igjen oppfyller
kravet. Ved kortvarige brudd er det først og fremst spørsmål om
mottakeren har en god grunn til å bryte aktivitetskravet. Dersom
det foreligger rimelig grunn for å unnlate å melde seg på fastsatt
dag, skal personen få etterbetalt ytelsen. Mer langvarige brudd
vil kunne føre til at aktivitetsplanen må vurderes på nytt.
Det foreslås at de fraværsgrunnene som i dag aksepteres for mottakere
av attføringspenger skal videreføres for alle mottakere av arbeidsavklaringspenger.
Ytelsen skal etterbetales dersom det foreligger rimelig grunn for
å unnlate å melde seg på fastsatt dag. Det gis hjemmel for å gi
nærmere forskrift om hva som anses som fravær fra fastsatt aktivitet,
og konsekvenser av slike brudd. Det vises til § 11-9.
Det foreslås videre at det gis en klar hjemmel for å stanse ytelsen
når meldeplikten ikke overholdes. Det vises til § 11-7.
Bestemmelser om varighetsbegrensninger må ses i sammenheng med
forslag om bestemmelser om oppfølgingstidspunkter, jf. proposisjonens
kapittel 4.6. Et viktig formål her er å bidra til at de samlede ressursene
brukes best mulig i forhold til ytelsens formål. Det er viktig å
understreke forpliktelsene til oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten
og aktivitet fra mottakerens side, noe som legger til rette for
økt overgang til arbeid.
Det er dokumentert at overgangen til arbeid og til andre trygdeytelser
øker når mottaker nærmer seg slutten av en ytelsesperiode.
Dagens midlertidige ytelser ivaretar ulike formål og målgrupper,
og de kan avløse hverandre i tid. Retten til de ulike ytelsene er
knyttet til gjennomføring av bestemte aktiviteter med sikte på å
komme i arbeid. Dette medfører at en i dag må gå over på en ny ytelse
når tilstanden eller bistandsbehovet endrer seg. Når en erstatter
rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad
med arbeidsavklaringspenger, vil en i større grad kunne beholde
den samme ytelsen selv om disse forholdene endrer seg.
Målet er at perioden med arbeidsavklaringspenger ikke skal være
lenger enn det som er nødvendig for å få satt mottakeren i stand
til å arbeide, eller å få avklart at personen oppfyller vilkårene
for å få uførepensjon. Det er viktig at varigheten som hovedregel fastsettes
ut fra en konkret vurdering av den enkelte persons behov for bistand,
og en plan for hvordan personen skal komme i arbeid, jf. utkast
til ny bestemmelse i arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a.
En generell ytre grense for hvor lenge en skal kunne motta ytelsen
vil imidlertid gi et signal til både Arbeids- og velferdsetaten
og mottaker om at en må ha et sterkt fokus på å finne hensiktsmessige
tiltak for å nå målsettingen om å komme tilbake i arbeid, samt at
arbeidsavklaringspenger er en midlertidig ytelse.
Mottakerne av arbeidsavklaringspenger vil ha de samme helseproblemene
og det samme behovet for medisinsk behandling og arbeidsrettede
tiltak som mottakerne av dagens ytelser. Den faktiske varigheten
for dagens ytelser vil derfor være et utgangspunkt for fastsettelsen
av den generelle varigheten for den nye ytelsen. Statistikk fra
Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at gjennomsnittlig varighet
er 11 måneder på rehabiliteringspenger og 19,5 måneder på attføringspenger.
Gjennomsnittlig innvilget periode med tidsbegrenset uførestønad
var ca. tre år i 2006. Innenfor de enkelte ytelsene er det stor
variasjon i varigheten, samt at mange mottar flere av ytelsene etter hverandre.
Om lag to tredeler av de som påbegynner attføring har i forkant
mottatt sykepenger eller rehabiliteringspenger. Gjennomsnittlig
varighet på andre ytelser før innvilgelse av tidsbegrenset uførestønad, er
om lag tre år.
Den nye ytelsen legger bedre til rette for at nødvendige arbeidsrettede
tiltak settes i gang så tidlig som mulig i sykdomsforløpet, samtidig
som den gir bedre mulighet for å kombinere medisinsk behandling
og arbeidsrettede tiltak.
Det legges til grunn at endringene i folketrygdloven §§ 8-6 og
8-7 fra 1. januar 2004, som medførte at Arbeids- og velferdsetaten
har en plikt til å vurdere yrkesrettet attføring så tidlig som mulig
og nye sykefraværsregler (i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven)
fra 1. mars 2007 skal føre til at aktive tiltak blir satt i gang
raskere.
Et mer fleksibelt regelverk for tiltak og tjenester og tettere
oppfølging av den enkelte brukeren skal føre til at de fleste mottakerne
vil ha behov for en kortere samlet periode med oppfølging og aktive
tiltak enn i dag. Ved fastsettelsen av den ytre rammen må det imidlertid
også tas hensyn til at arbeidsavklaringspenger også skal kunne gis
i perioder hvor det ikke er mulig å gjennomføre nødvendig og hensiktsmessig
behandling og arbeidsrettede tiltak, forutsatt at det fortsatt er
en viss sannsynlighet for at vedkommende vil kunne komme tilbake
i arbeid.
Uførepensjonsutvalget forutsetter i sitt forslag at Arbeids-
og velferdsetaten bruker tilstrekkelig tid til å avklare om den
enkeltes arbeidsevne er varig nedsatt eller ikke, og legger til
grunn at en kan motta arbeidsavklaringspenger inntil framtidig arbeidsevne er
avklart, også i en periode etter at hensiktsmessig behandling og
attføring er avsluttet.
Det er viktig at varighetsbestemmelsen utformes slik at den avveier
de ulike forholdene på en god måte. Det foreslås at den ytre varigheten
settes til fire år.
Noen mottakere vil av ulike årsaker ha behov for å motta arbeidsavklaringspenger
i mer enn fire år. Det må derfor i særlige tilfeller være mulig
med en begrenset forlengelse av vedtaksperioden.
For å gjøre tydelig målsettingen om at perioden med arbeidsavklaringspenger
ikke skal være lenger enn det som er nødvendig, legges det opp til
at det i forskrift fastsettes at vedtak om arbeidsavklaringspenger
innenfor en slik ytre varighet som hovedregel skal fastsettes for
maksimalt ett år om gangen.
Det foreslås at arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal
kunne gis så lenge det er påkrevd for at personen skal kunne gjennomføre
fastsatt aktivitet med sikte på å komme i arbeid, men allikevel ikke
lenger enn fire år. Stønadsperioden skal i særlige tilfeller kunne
forlenges i en begrenset periode. Det skal kunne gis nærmere forskrift
om varigheten. Det skal i forskrift fastsettes at vedtak om arbeidsavklaringspenger
maksimalt skal fattes for ett år om gangen. Arbeidsavklaringspenger
skal kunne gis i inntil tre måneder etter at en person er satt i
stand til å skaffe seg arbeid som han eller hun kan utføre.
Det vises til § 11-10.
Overgangen til arbeid og til andre trygdeytelser øker når mottaker
nærmer seg slutten av en ytelsesperiode. Når rehabiliteringspenger,
attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattes av arbeidsavklaringspenger,
mister en effekten med økt overgang til arbeid som en i dag har
når en avslutter hver enkelt av disse ytelsene.
Forslaget om at den ytre varigheten for arbeidsavklaringspenger
som hovedregel ikke skal være lenger enn fire år, vil sikre at de
som i dag ville fått attføringspenger eller tidsbegrenset uførestønad,
får et tydeligere stoppunkt for ytelsen. I tillegg foreslås det at
vedtak om arbeidsavklaringspenger som hovedregel skal fastsettes
for en periode på maksimalt ett år av gangen.
Formålet med oppfølgingstidspunkter er langt på vei det samme
som formålet med å fastsette en ytre varighet. Oppfølgingstidspunktene
skal bidra til at de samlede ressursene brukes best mulig i forhold
til ytelsens formål og til å understreke forpliktelsene til oppfølging
fra Arbeids- og velferdsetaten og aktivitet fra mottakerens side,
noe som igjen legger til rette for økt overgang til arbeid.
En mer systematisk og målrettet oppfølging tilpasset den enkelte
mottaker er det viktigste tiltaket for å legge til rette for økt
overgang til arbeid. Hva Arbeids- og velferdsetaten skal bidra med,
hva mottakeren selv skal gjøre for å komme i arbeid og hvor ofte
og hvordan den konkrete oppfølgingen gjøres, skal derfor nedfelles
i den enkelte mottakerens aktivitetsplan. Formålet med Arbeids-
og velferdsetatens oppfølging skal både være å sikre at mottakeren
får den nødvendige bistand og oppmuntring for å komme i arbeid,
kontrollere at mottakeren følger opp sin del av forpliktelsene og
å vurdere om de øvrige vilkårene for rett til ytelsen fortsatt er
oppfylt. I forbindelse med den individuelle oppfølgingen vil Arbeids-
og velferdsetaten derfor i samarbeid med mottakeren måtte gjennomgå
status i saken for å sikre at den aktivitet som er fastsatt fortsatt
er nødvendig og hensiktsmessig for at vedkommende skal kunne komme i
arbeid. Det skal ikke stilles krav om at etaten og mottakeren må
møtes fysisk.
Arbeids- og velferdsetatens ressurser til oppfølging skal brukes
mest mulig effektivt. Det foreslås at mottakerne av arbeidsavklaringspenger
skal få jevnlig oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Innretningen
av oppfølgingen fastsettes i forskrift. Forslaget om å innføre en
standardisert egenrapportering gjennom innsending av meldekort vil
kunne bli et viktig verktøy for å plukke ut mottakere som bør følges
opp utenom de fastsatte oppfølgingstidspunktene. Det skal i forbindelse
med innvilgelse av arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader avtales
individuelle oppfølgingstidspunkter der Arbeids- og velferdsetaten
sammen med mottaker skal vurdere om vilkårene for rett til ytelse
fortsatt er oppfylt, og om han eller hun har den ønskede framdriften
i forhold til målet om å komme i arbeid. Resultatet av vurderingen
kan bli en justering av aktivitetsplanen eller stans av ytelsen.
Det kan også være aktuelt å avtale nye oppfølgingstidspunkter.
Det vises til § 11-11.
Stortinget sluttet seg til Regjeringens forslag i St.meld. nr.
9 (2006–2007) om at tilgangen til tiltak skal være uavhengig av
hvilken livsoppholdsytelse en mottar, jf. Innst. S. nr. 148 (2006–2007).
Stønad til arbeidstreningsplass, fadder og skolepenger, semesteravgift
og eksamensgebyr er i realiteten betaling for tjenester eller virkemidler
som anskaffes fra ulike leverandører. Dersom en legger disse inn
i folketrygdloven kap. 11, opprettholdes det en ulikhet i tjenestetilbudet
mellom arbeids- og velferdsforvaltningens ulike brukere. Dekning
av denne form for utgifter bør reguleres på samme måte som andre
arbeidsmarkedstjenester.
De fleste av dagens attføringsstønader gir mottaker en økonomisk
kompensasjon for nærmere bestemte merutgifter som vedkommende blir
påført under utredning eller under gjennomføring av et attføringstiltak.
Det er mest hensiktsmessig om disse fortsatt reguleres i folketrygdloven
og blir overslagsbevilget.
Å flytte dagens attføringsstønad til skolepenger, arbeidstrening
og fadder fra folketrygdloven til forskrift med hjemmel i arbeidsmarkedsloven,
vil bidra til å bygge ned skillet mellom de ulike brukergruppene,
men kan for dagens mottakere av attføringspenger oppfattes å gi
dårligere formelle rettigheter. De som i dag fyller vilkårene for
attføringsytelser har et klart behov for arbeidsrettet bistand,
og vil på grunn av dette være høyt prioritert i forhold til tildeling
av tiltak og tjenester fra Arbeids- og velferdsetaten. Det er derfor
først og fremst et bevilgningsspørsmål om disse fortsatt vil få
et tilfredsstillende tilbud. Det vil dermed ikke nødvendigvis innebære
noen stor endring i forhold til dagens situasjon.
Forslaget må også ses i sammenheng med forslaget om rett til
arbeidsevnevurdering, som i praksis vil ha stor betydning for hvilke
tilbud brukerne skal gis. Det foreslås at stønadene til arbeidstrening,
fadder og skolepenger, semesteravgift og eksamensgebyr flyttes til
forskrift med hjemmel i arbeidsmarkedsloven.
Det vises til den varslede gjennomgangen av klage- og ankesystemet
i arbeids- og velferdsforvaltningen, og at en i denne forbindelsen
også vil se på Trygderettens kompetanse.
Det presiseres at kravet om at arbeidsevnen skal være redusert
med minst halvparten utelukkende er knyttet til arbeidsavklaringspenger.
Det foreslås at en person som gjennomfører et arbeidsrettet tiltak
skal kunne få tilleggsstønad til dekning av utgifter til bøker og
undervisningsmateriell. Videre foreslås det at en person som gjennomfører
et arbeidsrettet tiltak og ikke har ordinær lønn gjennom tiltaksdeltakelsen,
eller mottar sykepenger etter lovens kapittel 8, kan gis tilleggsstønad
til dekning av utgifter til daglige reiser, hjemreiser, flytting
fra hjemstedet, barnetilsyn og bolig. Det foreslås videre at det
til personer som på grunn av sykdom eller skade midlertidig ikke
kan reise på vanlig måte til og fra arbeids- eller undervisningsstedet,
i stedet for arbeidsavklaringspenger skal kunne gis tilleggsstønad til
dekning av nødvendige ekstra transportutgifter til daglige reiser.
Det skal dessuten kunne gis forskrifter om tilleggsstønadene.
Det vises til § 11-12.
Det kan i praksis være vanskelig å fastsette reduksjonen i arbeidsevnen
i pst., og at det kunne være bedre å bruke en mer skjønnsmessig
standard. Målgruppen for den nye ytelsen skal i hovedsak være den samme
som for dagens rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset
uførestønad. Isolert sett virker det mest logisk at en konsekvent
legger til rette for å stimulere folk til å øke arbeidsinnsatsen
gjennom hele helseaksen. For en ny ytelse vil utgangspunktet måtte
være at alle mottakerne skal ha det samme inngangsvilkåret. Mange
av mottakerne av dagens ytelser har hatt sykepenger, slik det også
vil være for mottakerne av den nye ytelsen. Dersom dagens bestemmelse
for mottakere av rehabiliteringspenger skulle gjøres gjeldende for
hele målgruppen for arbeidsavklaringspenger, ville det medføre en
betydelig uthuling av hovedregelen om at arbeidsevnen skal være
nedsatt med minst halvparten. Det holdes derfor fast ved at inngangskravet
til arbeidsavklaringspenger skal være at arbeidsevnen er redusert med
minst halvparten når ytelsen innvilges.
Man ønsker å stimulere personer som allerede mottar en trygdeytelse
til å øke sin arbeidsinnsats, se proposisjonens avsnitt 4.9.1.4.
Aktivitetsplanene skal ha høy kvalitet slik at de blir et nyttig
redskap for å få brukeren i arbeid. Dagens bestemmelser praktiseres
slik at det gis folketrygdytelser mens det utarbeides handlingsplaner
og oppfølgingsplaner. Dette skal gå klart fram av loven. Det presiseres
at formuleringen "i ventetid før behandling eller arbeidsrettede
tiltak starter" også vil omfatte ventetider mellom tiltak.
De fleste som setter fram krav om uførepensjon vil motta arbeidsavklaringspenger
når de setter fram kravet. Man må unngå uheldige tilpasninger til
regelverket og at brukerne opplever opphold i sine ytelser.
Det vises til at dagens hovedregel for rehabiliteringspenger
om venteperiode på ett år ikke foreslås videreført, og at det dermed
heller ikke er behov for å videreføre noen særregel for studenter.
Arbeidsavklaringspenger skal kunne gis til studenter som har behov
for aktiv behandling for å kunne gjenoppta studiene.
Det foreslås at arbeidsavklaringspenger skal gis til medlem som
har fått sin arbeidsevne nedsatt med minst halvparten, og som har
behov for aktiv behandling eller arbeidsrettet tiltak, eller etter
å ha prøvd slike tiltak fortsatt anses å ha en viss mulighet for
å komme i arbeid, og får oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten.
Videre foreslås at det også skal kunne gis arbeidsavklaringspenger
i ventetid før aktiv behandling eller et arbeidsrettet tiltak starter,
og i ventetid under utarbeidelse av aktivitetsplaner. Arbeidsavklaringspenger
skal kunne gis i inntil fire måneder når medlemmet som følge av
sykdom skal vurderes for uførepensjon, og at perioden skal kunne
forlenges i inntil fire nye måneder dersom krav om uførepensjon
ikke er behandlet innen den fastsatte vedtaksperioden. Arbeidsavklaringspenger
skal dessuten kunne gis til medlem som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger,
og igjen blir arbeidsufør som følge av en annen sykdom innen seks
måneder mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet ny rett
til sykepenger etter kapittel 8. Arbeidsavklaringspenger skal også
kunne gis til medlem som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger,
og som igjen blir arbeidsufør som følge av samme sykdom innen ett
år, selv om nedsettelsen av arbeidsevnen antas å være rent forbigående.
Ytelsen skal tidligst kunne gis fra kravstidspunktet. Det skal kunne
gis forskrifter som utdyper lovens bestemmelser.
Det vises til § 11-13.
Arbeidsavklaringspenger skal gi en rimelig kompensasjon for personens
inntektsbortfall og det foreslås at grunnlaget skal fastsettes ut
fra den pensjonsgivende inntekten i året før arbeidsevnen ble nedsatt med
minst halvparten, men maksimalt 6 G. For enkelte kan inntekten variere
de siste årene før arbeidsevnen blir redusert. En skal da isteden
kunne få fastsatt grunnlaget til gjennomsnittet av de tre siste
årene, og at taket på 6 G skal fastsettes med utgangspunkt i gjennomsnittet
for treårsperioden framfor for hvert enkelt år.
Alle de midlertidige folketrygdytelsene har et inntektstak på
6 G. Det legges til grunn at dette også skal gjelde for arbeidsavklaringspenger.
Det er viktig å sikre inntekt for personer som får bistand og
oppfølging for å komme i arbeid, og forsørge seg selv. Ved fastsettelsen
av stønadsnivået må dette tas hensyn til. I tillegg vil mottakerne
av midlertidige ytelser ha bedre muligheter for å påvirke sitt framtidige
inntektsnivå enn personer som allerede har fått en varig ytelse.
Regjeringen har i Ot.prp. nr. 77 (2007–2008) Om lov om endringer
i folketrygdloven og lov om supplerande stønad for personar med
kort butid i Noreg og St.prp. nr. 74 (2007–2008) Endringer i bevilgninger
under Arbeids- og inkluderingsdepartementet – Oppfølging av trygdeoppgjøret
for 2008 (Heving av minsteytelser mv.) foreslått at minsteytelsen,
med virkning fra 1. mai 2008, skal økes til 1,97 G dvs. fra 120 262
kroner til 138 404 kroner. Det ble samtidig foreslått at minsteytelsene
til unge uføre som mottar rehabiliteringspenger, attføringspenger
og tidsbegrenset uførestønad fra samme tidspunkt skulle økes fra
2,4 G til 2,44 G, dvs. fra 160 349 kroner til 171 425 kroner. Det
vises her til Stortingets behandling; jf. Innst. O. nr. 6 (2008–2009)
og Innst. S. nr. 11 (2008–2009).
Fra 1998 har det vært et vilkår for å komme inn i ordningen med
høyere minsteytelse for unge uføre at arbeidsuførheten skyldes en
varig og alvorlig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert.
Per 31. desember 2007 hadde 4 pst. av mottakerne av rehabiliteringspenger,
attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad en høyere minsteytelse.
I forbindelse med oppfølgingen av Uførepensjonsutvalget vil en komme
tilbake med en vurdering av ordningen for unge uføre.
Barnetillegg, særlig behovsprøvde barnetillegg, vil isolert sett
redusere lønnsomheten av å arbeide fordi barnetillegget (gradvis)
vil falle bort når man går fra å være stønadsmottaker til å bli
lønnsmottaker. Fordelingshensyn tilsier imidlertid at det bør gis et
barnetillegg til arbeidsavklaringspenger, men at det må være felles
regler for alle mottakere av arbeidsavklaringspenger.
Et standardisert tillegg per barn er enkelt å administrere og
enkelt å forstå for mottakerne. Behovsprøvd barnetillegg gir en
mer målrettet fordelingsprofil i favør av barnefamilier med lav
inntekt og flere barn. Innenfor en gitt økonomisk ramme kan dermed
behovsprøvde tillegg være høyere for de som får slike tillegg enn
et standardisert tillegg til alle stønadsmottakere med barn. Behovsprøving
er betydelig mer komplisert. Det kan også føre til en kraftig reduksjon
i den økonomiske lønnsomheten av økt arbeidsinntekt og kan øke risikoen
for å skape "stønadsfeller".
Grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger skal være
personens pensjonsgivende inntekt i året før arbeidsevnen ble nedsatt
med minst halvparten, men at den skal fastsettes ut fra gjennomsnittet av
den pensjonsgivende inntekten i de tre siste kalenderårene før samme
tidspunkt dersom dette gir et høyere grunnlag. Den pensjonsgivende
inntekten skal reguleres i samsvar med endringer i grunnbeløpet
fram til søknadstidspunktet. Pensjonsgivende inntekt over seks ganger
grunnbeløpet skal ikke regnes med i grunnlaget for arbeidsavklaringspengene. Grunnlaget
for beregning av arbeidsavklaringspenger reguleres i samsvar med
senere endringer i grunnbeløpet. Det foreslås at arbeidsavklaringspenger
gis med 66 pst. av grunnlaget og at minste årlige ytelse skal være
1,97 ganger grunnbeløpet. For et medlem som får sin arbeidsevne
nedsatt før fylte 26 år skal minste årlige ytelse være 2,44 ganger
grunnbeløpet. Dette skal gjelde selv om medlemmet har vært mer enn
50 pst. yrkesaktiv etter fylte 26 år dersom kravet settes fram før
medlemmet fyller 36 år.
Det foreslås at mottakere som forsørger barn skal få et standardisert
barnetillegg. Arbeidsavklaringspenger inklusive barnetillegg skal
dessuten ikke kunne utgjøre mer enn 90 pst. av medlemmets grunnlag for
beregning av arbeidsavklaringspenger. Arbeidsavklaringspenger skal
gis for fem dager per uke. Det skal kunne gis nærmere forskrift
om barnetilleggets størrelse.
Det vises til §§ 11-15, 11-16 og 11-17.
Det er en nær sammenheng mellom de foreslåtte bestemmelsene om
reduksjon av ytelse i forhold til samtidig arbeidede timer, bruk
av meldekort og etterskuddsvis utbetaling hver 14. dag. De materielle,
tekniske og administrative endringene som foreslås må derfor sees
under ett.
Etterskuddsvis utbetaling gir en klar kobling mellom rett og
plikt, ved at utbetalingene forutsetter at brukeren har gjennomført
avtalte aktiviteter i perioden forut for utbetalingstidspunktet.
Mottakerne av folketrygdytelser har allerede i dag en plikt til
å gi opplysninger om forhold som har betydning for retten til, eller
størrelsen på, ytelsen. Meldekort sikrer jevnlig kontakt mellom
mottaker og Arbeids- og velferdsetaten i faser hvor det ikke er
naturlig med hyppige oppfølgingstidspunkter.
Blant mottakere av attføringspenger er det i dag 0,2 pst. som
er unntatt fra plikten til å sende meldekort, og mange benytter
seg av internettløsningen. Arbeids- og velferdsetaten skal av eget
tiltak vurdere unntak for meldeplikten for den enkelte. Det forutsettes
at Arbeids- og velferdsetaten gir informasjon til den enkelte mottaker
i god til før endringen av etterskuddsvis utbetaling trer i kraft.
For å ha rett til arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader
må en melde seg til Arbeids- og velferdsetaten hver 14. dag og gi
opplysninger som har betydning for retten til ytelsen. Dersom medlemmet uten
rimelig grunn unnlater å melde seg på fastsatt dag, foreslås det
at retten til arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal falle
bort fra og med den dagen medlemmet skulle ha meldt seg og inntil
han eller hun melder seg på nytt, men at ytelsen skal etterbetales
dersom medlemmet har hatt rimelig grunn til å unnlate å melde seg.
Arbeids- og velferdsetaten skal helt eller delvis kunne frita medlemmet
fra meldeplikten dersom det vil være unødig tyngende for medlemmet
å overholde meldeplikten. Departementet legger til grunn at fritak
for meldeplikt skal kunne gjøres tilbake i tid dersom det i ettertid
viser seg at bruker skulle vært fritatt for meldeplikt for kortere
eller lengre perioder.
Det vises til §§ 11-7 og 22-10 sjuende ledd.
Friinntekt passer ikke inn i en arbeidsrettet og midlertidig
ytelse, i tillegg til at det også gjør det økonomisk mindre lønnsomt
å gå fra trygd (kombinert med noe arbeidsinntekt) til arbeid.
Reglene for reduksjon av ytelse har stor betydning for hvor lønnsomt
det er å arbeide sammenlignet med kun å motta ytelsen. Det bør alltid
lønne seg for mottaker å øke arbeidsinnsatsen. Det bør ikke være mer
attraktivt å kombinere trygd og deltidsarbeid enn å ha fulltidsarbeid.
Normalt gir faktisk arbeidet tid i lønnet arbeid et riktig inntrykk
av den enkeltes evne til å utføre inntektsgivende arbeid og et godt
bilde av hvordan arbeidsevnen varierer gjennom trygdeforløpet. Det
er også et prinsipp som er lett å forstå for mottakerne.
I noen tilfeller er ikke faktisk arbeidet tid et godt mål på
en persons arbeidsevne. Arbeids- og velferdsetaten skal derfor kunne
legge til grunn at arbeidsevnen er høyere enn det den faktiske arbeidstiden
tilsier i tilfeller der mottaker har en evne til å utføre inntektsgivende
arbeid som det kan forventes at vedkommende utnytter. Det bør kunne
tilstås full ytelse dersom gjennomføringen av fastsatt aktivitet
gjør det vanskelig å utnytte hele arbeidsevnen.
Det holdes fast ved at arbeidsavklaringspenger skal falle helt
bort når mottaker jobber mer enn 60 pst. (terskelverdi). Det er
viktig å stimulere mottakere som allerede har økt sin arbeidsinnsats
til helt ut å forsørge seg ved eget arbeid. Det er derfor sentralt
at det i en begrenset periode skal være mulighet for å kombinere
80 pst. arbeid og 20 pst. ytelse for å bidra til at personen kommer
i fullt arbeid. Det forutsettes at mottaker bare får én periode
med forhøyet terskelverdi i løpet av perioden med arbeidsavklaringspenger.
Det foreslås at det skal gis fulle arbeidsavklaringspenger til medlem
som har tapt hele arbeidsevnen. Videre foreslås det at dersom et
medlem har tapt en del av sin arbeidsevne, skal arbeidsavklaringspengene
inklusive barnetillegg reduseres slik at ytelsen svarer til den
del av arbeidsevnen som er tapt, og at reduserte arbeidsavklaringspenger,
når personen er inne i ordningen, skal kunne gis når arbeidsevnen
er redusert med minst 40 pst. Beregningen av den reduserte ytelsen
skal ta utgangspunkt i forholdet mellom en arbeidstid på 37,5 timer
per uke og det antall timer vedkommende har vært eller kunne ha
vært i inntektsgivende arbeid, og at det ved fastsettelsen skal tas
hensyn til om medlemmet har reduserte muligheter til å utføre inntektsgivende
arbeid på grunn av deltakelse på et arbeidsrettet tiltak eller aktiv
behandling. Det foreslås også at en person, når vedkommende er nær
ved å komme i fullt arbeid, kan gis arbeidsavklaringspenger i inntil
seks måneder når medlemmet arbeider inntil 80 pst. Det skal kunne
gis forskrift om reduksjon av arbeidsavklaringspenger.
Det vises til § 11-18.
En har forståelse for at arbeidsgiver kan ha et ønske om å supplere
trygdeytelser for å unngå at sykdom også fører til reduksjon av
inntekten, og at arbeidsgivere og arbeidstakere kan ha ønske om
å inngå avtaler om slik kompensasjon. Bakgrunnen for å ha bestemmelser
om reduksjon av trygdeytelser når arbeidstaker samtidig mottar en
ytelse fra arbeidsgiver, er imidlertid blant annet at enkelte arbeidsgivere som
ønsker nedbemanning i bedriften, har brukt "gavepensjon" som tilbud
for å få arbeidstakere til å slutte. Det er viktig at inntektssikringsordningene
ikke utformes slik at de i praksis delfinansierer utstøting fra
arbeidslivet.
Det presiseres at reduksjonen av arbeidsavklaringspengene, som
i dag, skal skje ved at ytelsene fra arbeidsgiver periodiseres og
deretter reduseres krone for krone. Det skal bare være økonomiske
ytelser i form av et generelt tilskudd til livsopphold som skal kunne
komme til fradrag.
Det foreslås at det presiseres i loven at mottakeren ikke skal
anses å ha tapt hele sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid
dersom vedkommende i samme periode får pensjonsgivende inntekt fra
arbeidsgiver. Bare pensjonsgivende inntekt fra nåværende eller tidligere
arbeidsgiver, som tilstås i forbindelse med overgang til arbeidsavklaringspenger,
eller i forbindelse med oppsigelse eller fratreden, skal føre til at
arbeidsavklaringspengene reduseres med samme beløp. Økonomiske ytelser
fra nåværende eller tidligere arbeidsgiver, som ikke er pensjonsgivende
inntekt og som tilstås i forbindelse med overgang til arbeidsavklaringspenger,
eller i forbindelse med oppsigelse, fratreden eller reduksjon av
arbeidstid, skal føre til at arbeidsavklaringspengene reduseres
med samme beløp. Det foreslås også at pensjonsgivende inntekt som
er erstatning fra arbeidsgiver etter skadeserstatningsloven § 3-1
eller yrkesskadeforsikringsloven § 13 ikke skal føre til reduksjon
av arbeidsavklaringspengene.
Det vises til §§ 11-15 og 11-19.
Formålet med arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid, er
å sikre at mottaker har inntektssikring mens vedkommende søker arbeid.
Arbeidssøkere skal selv jobbe aktivt for å skaffe seg arbeid. Det
forutsettes derfor at de skal ta imot tilbud om arbeid, og delta
i arbeidsrettede tiltak i henhold til aktivitetsplanen. Det foreslås
at det skal kunne gis arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid
i inntil tre måneder til personer som har fullført behandling eller
arbeidsrettet tiltak.
Det vises til §§ 11-14 og 11-10.
For å sikre at mottakerne gjør det de kan for å skaffe seg arbeid,
har hensiktsmessigheten med å kunne sanksjonere vært vurdert. Det
foreslås at det gis bestemmelser om tidsbegrenset bortfall av ytelse i
ventetid på arbeid. Retten til arbeidsavklaringspenger i ventetid
på arbeid vil ikke falle bort hvis mottaker har rimelig grunn til
å takke nei til tilbudet om arbeid eller tiltak. Ytelsen skal bare
falle bort i perioder hvor vedkommende oppfyller vilkårene for arbeidsavklaringspenger
i ventetid på arbeid. Det må være et rimelig forhold mellom ytelsen
og sanksjonene som eventuelt kan ilegges. Det foreslås at retten
til arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid skal falle bort
i fire uker dersom medlemmet uten rimelig grunn nekter å ta tilbudt
arbeid som han eller hun kan utføre, eller nekter å delta på et
arbeidsrettet tiltak. Videre foreslås det at tidsbegrenset bortfall
av arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid bare skal kunne
fastsettes på grunnlag av forhold som ikke ligger lenger tilbake
i tid enn tre måneder, og at bortfallsperioden skal regnes fra siste
stønadsdag. Det skal stilles krav om at mottakeren i bortfallsperioden skal
stå tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten og fylle vilkårene for rett
til arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid.
Det vises til § 11-14.
Bestemmelsen om når det må settes fram nytt krav om arbeidsavklaringspenger
skal både gi en administrativ avgrensningsregel og bidra til å avklare når
en eventuelt kan begynne på en ny fireårsperiode. Når mottaker er
klar for å gjenoppta aktiviteten etter å ha fått stanset ytelsen
er spørsmålet om det har gått så lang tid at alle tildelingskriteriene
skal vurderes på nytt, eller om mottakeren kan tre inn igjen i sitt
opprinnelige vedtak om ytelse. Hvorvidt det anses som en ny sak
eller ikke, har blant annet betydning for om vedkommende kan få
en ny periode på inntil fire år. Det å lovfeste dette vil bedre
forutberegneligheten for den enkelte mottaker og sikre likebehandling.
Arbeidsavklaringspenger skal gi inntektssikring i en overgangsfase
mens mottaker får oppfølging med sikte på å komme i arbeid. Departementet
mener derfor at en ikke bør kunne gjenoppta denne ytelsen etter svært
lange avbrudd, slik som mottakere av tidsbegrenset uførestønad kan
i dag. Det er på den andre siden viktig at perioden for når en kan
gjenoppta ytelsen, ikke settes så kort at det åpner for at enkelte
mottakere kan avbryte det fastsatte løpet og friskmelde seg for
en svært kort periode, og deretter søke om å få innvilget arbeidsavklaringspenger
på nytt med ny ytre varighet på fire år. Det holdes fast ved at
hele saken bør vurderes på nytt når ytelsen har vært stanset i 52
uker. Det presiseres at også personer som har mottatt foreldrepenger
kan gjenoppta den arbeidsrettede aktiviteten uten at det må settes
fram nytt krav om ytelser, forutsatt at arbeidsavklaringspenger
ikke har vært stanset i mer enn 52 uker.
Det understrekes at endringer i brukerens helse eller bistandsbehov
alltid vil måtte føre til at Arbeids- og velferdsetaten vurderer
om disse endringene tilsier at aktivitetsplanen bør justeres, eller
om ytelsen bør stanses.
Det foreslås at det må settes fram nytt krav om arbeidsavklaringspenger
eller tilleggsstønader dersom ytelsene har vært stanset i mer enn
52 uker. Videre foreslås det at det må settes fram et nytt krav
om arbeidsavklaringspenger dersom saken er avsluttet med et endelig
avslag, personen er ferdig avklart, eller personen har fått innvilget
arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid.
Det vises til § 11-20.
Dagens bestemmelser om reduksjon av ytelse under opphold i institusjon
er lite forutsigbare. Hensikten med unntak har vært å unngå at mottaker
får økonomiske problemer i tillegg til helseproblemene. Dette hensynet
kan ivaretas bedre ved å utsette tidspunktet for reduksjon til tre
måneder etter innleggelsesmåneden, slik det blir gjort for sykepenger.
For å harmonisere regelverket for reduksjon av midlertidige ytelser
under opphold i institusjon ytterligere, foreslås det at også det
øvrige regelverket for reduksjon av arbeidsavklaringspenger tar
utgangspunkt i dagens regelverk for sykepenger.
En bør ikke knytte bestemmelsen opp til "gjennomføring av planlagt
aktivitet" og foreslår derfor at denne formuleringen erstattes av
"medlem som mottar arbeidsavklaringspenger".
Departementet er enig i at hensynet til likebehandling av brukerne
kan tilsi at vurderingstemaene objektiviseres. Det vises imidlertid
til at en ved utformingen av regelverket også må ta hensyn til at
resultatet må bli rimelig for den enkelte. Regelverket for de midlertidige
ytelsene bør så langt som mulig være likt, men det minnes om at
sykepengene blant annet skiller seg fra de andre midlertidige ytelsene
ved at det ikke gis barnetillegg.
Det foreslås at arbeidsavklaringspengene skal reduseres dersom
mottaker oppholder seg i en institusjon med fri kost og losji, men
at dette likevel ikke skal gjelde for medlemmer som forsørger ektefelle eller
har krav på barnetillegg. Arbeidsavklaringspengene skal gis uten
reduksjon for innleggelsesmåneden og de tre påfølgende månedene
og at de deretter skal bli redusert med 50 pst. inntil institusjonsoppholdet
avsluttes. Dersom medlemmet innen tre måneder etter utskrivelsen
på nytt kommer i institusjon, skal det gis reduserte arbeidsavklaringspenger
fra og med måneden etter at det nye oppholdet tar til. Arbeids-
og velferdsetaten skal kunne bestemme at arbeidsavklaringspengene
likevel ikke skal reduseres dersom medlemmet har faste og nødvendige
utgifter til bolig o.a.
Det vises til § 11-21.
Det foreslås at personer som utholder varetekt, straff eller
særreaksjon i anstalt under kriminalomsorgen, ikke skal ha rett
til arbeidsavklaringspenger. Det skal likevel gis arbeidsavklaringspenger
hvis vedkommende arbeider for en arbeidsgiver utenfor anstalten
i medhold av straffegjennomføringsloven § 20. Arbeidsavklaringspenger
skal tilstås ved gjennomføring av samfunnsstraff, straffegjennomføring
i medhold av straffegjennomføringsloven § 16 eller betinget dom
dersom vilkårene for øvrig er oppfylt, og at det samme skal gjelde
ved prøveløslatelse i medhold av straffegjennomføringsloven §§ 42
flg.
Det vises til § 11-22.
Det er viktig at regelverket i folketrygdloven er utformet slik
at det lønner seg å være i arbeid framfor å motta trygdeytelser.
Ordninger som innebærer at en person kan motta mer enn èn full folketrygdytelse, støtter
ikke opp om dette. Det er i folketrygdloven bestemmelser som forutsetter
at en ikke skal kunne motta mer enn én full folketrygdytelse. Bestemmelsene
om hvordan arbeidsavklaringspengene skal beregnes i tilfeller der
personen har rett til flere folketrygdytelser, må ta høyde for dette
samtidig som det sikres at personen ikke kommer dårligere ut enn
hvis vedkommende bare hadde rett til én ytelse.
Folketrygdytelsene beregnes i dag på ulike måter. Dette gjør
at det ikke alltid er åpenbart hvordan en eventuell reduksjon skal
skje. Det bør gå tydelig fram av loven hva som skal skje dersom
en person har rett til to folketrygdytelser, og det er derfor mest hensiktsmessig
å regulere forholdet mellom hele ytelser og forholdet mellom reduserte
ytelser i to bestemmelser.
En bør i kapittel 11 ha generelle regler om hva som skal skje
med arbeidsavklaringspengene når en samtidig har rett til en annen
ytelse. Det er mest hensiktsmessig å regulere forholdet mellom arbeidsavklaringspenger
og dagpenger under arbeidsløshet i kapittel 4.
Det foreslås at personer som har rett til arbeidsavklaringspenger,
og samtidig fyller vilkårene for en annen full folketrygdytelse
som skal dekke samme inntektstap i samme tidsrom, som i dag, skal
kunne velge hvilken ytelse de ønsker å motta. Videre foreslås det
at det presiseres at fulle sykepenger av deltidsstilling i denne
sammenhengen skal anses som en redusert ytelse.
Når en person samtidig har rett til arbeidsavklaringspenger og
en annen redusert ytelse fra folketrygden, foreslås det at arbeidsavklaringspengene
skal beregnes som en full ytelse, og deretter reduseres med den
prosentandelen som den reduserte ytelsen utgjør av full ytelse.
I forslaget til lovtekst til § 11-24 brukes begrepet "redusert ytelse".
Dette er ikke helt dekkende for personer som er 100 pst. sykmeldt
i forhold til en deltidsstilling. I vanlig språkbruk vil imidlertid
en person som bare er arbeidsufør i forhold til en del av sin fulle
arbeidsevne anses å ha en redusert ytelse. Begrepet "redusert ytelse"
gir best uttrykk for hva som skal reguleres. Bestemmelsen om forholdet til
andre reduserte folketrygdytelser må også ses i sammenheng med reglene
om reduksjon av ytelse på grunn av samtidig arbeid, jf. § 11-18
og reglene om reduksjon av ytelse på grunn av ytelser fra arbeidsgiver,
jf. § 11-19.
I situasjoner der en person både har krav på arbeidsavklaringspenger
og uførepensjon skal arbeidsavklaringspengene inkludert eventuelt
barnetillegg beregnes som en full ytelse.
Det foreslås at personer som har rett til fulle arbeidsavklaringspenger,
og samtidig fyller vilkårene for en annen full folketrygdytelse
som skal dekke samme inntektstap i samme tidsrom, skal kunne velge
hvilken ytelse de ønsker å motta. Det skal gis reduserte arbeidsavklaringspenger
til personer som mottar reduserte ytelser fra folketrygden, og at
fulle sykepenger for en deltidsstilling skal anses som en redusert
ytelse. Arbeidsavklaringspengene skal i slike tilfeller beregnes
som en full ytelse, og deretter reduseres med den prosentandelen
som den reduserte ytelsen utgjør. Arbeidsavklaringspengene for personer
som er delvis sykmeldte skal reduseres med den prosentandel som
sykmeldingen utgjør av full stilling. Tidspunktet da arbeidsevnen
ble redusert i forhold til arbeidsavklaringspengene skal legges
til grunn dersom personen har rett til både arbeidsavklaringspenger
og gradert uførepensjon, forutsatt at dette tidspunktet og uføretidspunktet
i forhold til uførepensjon ligger innenfor de samme tre årene. Arbeidsavklaringspenger
skal reduseres med tilsvarende beløp når personen samtidig får barnepensjon
etter lovens kapittel 18. Det skal kunne gis forskrift om forholdet
mellom arbeidsavklaringspenger og andre reduserte ytelser fra folketrygden.
Det vises til §§ 11-23 og 11-24.
Med ny alderspensjon i folketrygden innføres det en fleksibilitet
i systemet med mulighet for pensjonering allerede fra 62 år. Det
nye systemet bygger på at en fritt skal kunne kombinere pensjon
og arbeidsinntekt, uten reduksjon av trygdeytelsen. I det videre
arbeidet med pensjonsreformen vil det vurderes hvordan den nye alderspensjonen
skal påvirke retten til folketrygdens midlertidige ytelser etter
fylte 62 år.
Folketrygden skal sikre inntekt og dekke utgifter i bestemte
situasjoner. Folketrygden skal ikke dekke utgifter som andre instanser
har hovedansvar for å dekke. Folketrygdens ytelse skal være subsidiær. Forholdet
mellom arbeidsavklaringspenger og ventelønn og vartpenger bør ikke
reguleres i folketrygdloven. Et av hovedgrepene i St.meld. nr. 9
(2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering, er en generell frikobling
av livsoppholdsytelser fra tilleggsstønader og andre virkemidler.
Tilleggsstønadene etter folketrygdloven kapittel 11 skal også kunne
kombineres med basisytelse etter forskrift med hjemmel i arbeidsmarkedsloven
(individstønad). Det er varslet en egen gjennomgang av de ulike
stønadene. Retten til arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader
skal falle bort i den utstrekning ytelsene kommer inn under ansvarsområdet
i annen lovgivning, og det skal kunne gi forskrift om avgrensningen
av bestemmelsen. Det vises til arbeidet med gjennomgangen av tjenestepensjonsordningene.
Det vil i lys av utvalgets konklusjoner kunne bli aktuelt å komme
tilbake til forholdet mellom arbeidsavklaringspenger og offentlige tjenestepensjoner.
Bestemmelsene om yrkesskade gir særlige regler for innvilgelse
og beregning av rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset
uførestønad når nedsettelsen av arbeidsevnen skyldes yrkesskade.
Det arbeides med et forslag som innebærer at dagens yrkesskaderegler
i folketrygden og yrkesskadeforsikringen slås sammen til én ny arbeidsskadeforsikring,
og hvor en uavhengig enhet i offentlig regi avgjør krav om erstatning.
Høringsfristen var 1. oktober 2007. Det tas sikte på å sende på
ny høring et utdypet forslag til organisatorisk modell. Personer som
får en yrkesskade etter at ny arbeidsskadeordning er iverksatt,
vil få sine rettigheter regulert etter ny lov.
Målet for alle mottakere av arbeidsavklaringspenger er at de
skal komme i arbeid. Normalt forutsetter dette at mottaker skal
delta i aktivitet for å nå dette målet og få relevant oppfølgning
fra Arbeids- og velferdsetaten. Et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger
er at mottaker som hovedregel skal oppholde seg i riket. Det er
ikke hensiktsmessig å videreføre et unntak fra kravet om opphold
i riket når nedsettelsen av arbeidsevnen skyldes yrkesskade.
Personer som har nedsatt arbeidsevne på grunn av yrkesskade eller
yrkessykdom skal få arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader
selv om de ikke fyller vilkårene for forutgående medlemskap, og
at arbeidsavklaringspenger skal kunne gis ved uføregrader helt ned
til 30 pst. Arbeidsavklaringspengene skal beregnes etter de alminnelige
reglene i kapittel 11, men at beregningsgrunnlaget ikke skal settes
lavere enn antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet. Hele
ytelsen skal beregnes etter særreglene for yrkesskader dersom den
delen av nedsettelsen av arbeidsevnen som ikke skyldes yrkesskade
eller yrkessykdom er under 30 pst.
Det vises til § 11-26.
Arbeids- og velferdsetaten må ta stilling til om vilkårene for
å få de godene den forvalter er oppfylt. En systematisk vurdering
av brukerens ressurser og bistandsbehov vil være et nyttig redskap
for å sikre riktige avgjørelser med hensyn til hvilke tiltak og
tjenester den enkelte bør få og med hensyn til hvilken livsoppholdsytelse
vedkommende har rett til. Det å lovfeste at personer som henvender
seg til NAV-kontoret skal ha rett til en systematisk kartlegging
av sitt behov for bistand, vil innebære en styrking av brukerens
rettigheter. Det forutsettes at arbeidsevnevurderingen legges opp
bredt, og at etaten innhenter nødvendig kompetanse utenfra. Det
understrekes at også personer som på vurderingstidspunktet antas
å stå langt fra arbeid skal ha rett til å få kartlagt sitt behov for
bistand. Det har ikke vært meningen at bestemmelsen skal utelukke
brukere med ansettelsesforhold som trenger bistand til å beholde
arbeid. Formuleringen "for å komme i arbeid" er ment å inkludere
både personer som er i jobb og personer som ikke er det. For å unngå
tvil foreslås det at bestemmelsen endres slik at en benytter den
samme formuleringen som i utkastet til folketrygdloven §§ 11-5 og
11-6 dvs. "beholde eller skaffe seg" arbeid.
Det er viktig at brukerens interesser og rettssikkerhet ivaretas
på en god måte. Behovs- og arbeidsevnevurderingene skal primært
være verktøy som skal gi arbeids- og velferdsforvaltningen et best
mulig grunnlag for å prioritere tiltaksressursene og for å tildele
økonomiske ytelser. Det anses derfor ikke som hensiktsmessig å regulere
selve gjennomføringen av behovs- og arbeidsevnevurderingene i loven. Det
er imidlertid behov for å tydeliggjøre hva det skal tas stilling
til før det fattes vedtak, blant annet for å få klarere fram hva
brukerne eventuelt kan klage på. Dette også for å sikre god kvalitet
på vurderingen og likebehandling.
Behovs-/arbeidsevnevurderingene og aktivitetsplanene skal ha
høy kvalitet. Det er lagt opp til at det bare er brukere som får
fastslått at de har et bistandsbehov som skal ha rett til en aktivitetsplan.
Da personer som får fastslått at de ikke har et bistandsbehov vil
kunne ha interesse av å kunne klage på Arbeids- og velferdsetatens
vurdering er det ikke hensiktsmessig å knytte klageadgangen til
den utarbeidede aktivitetsplanen. Dette vil kunne ivaretas ved at
det nedfelles i loven hva Arbeids- og velferdsetaten skal vurdere,
og at brukeren skal kunne påklage den endelige vurderingen til nærmeste
forvaltningsorgan eller det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet
bestemmer.
Behovs- og arbeidsevnevurderingene skal gi svar på om personens
arbeidsevne er nedsatt og hvilket omfang en eventuell nedsettelse
har. Behovs-/arbeidsevnevurderingene må tilpasses individuelt. Mange
brukere som oppsøker arbeids- og velferdsforvaltningen har små eller
ingen bistandsbehov. Med det store antallet brukere arbeids- og
velferdsforvaltningen betjener, er det avgjørende at bistandsbehovet
avklares hurtig slik at det ikke settes inn mer ressurser enn nødvendig.
Behovsvurderingen skal samtidig identifisere brukere som har
et mer omfattende bistandsbehov. Der brukeren har behov for bistand
for å komme i arbeid er det vesentlig at dette avklares tidlig,
og at hensiktsmessige og målrettede virkemidler iverksettes. For
å sikre en reell brukermedvirkning, en kvalitativt god avklaring
og en likeverdig tjeneste er det vesentlig at det bygges opp en
metodikk for arbeidsevnevurderinger som både ivaretar oppfølgingen
av den enkelte bruker og som bidrar til forutsigbare og rasjonelle
forvaltningsrutiner.
For personer som er aktuelle for kvalifiseringsprogram vil det
generelle vedtaket om brukers bistandsbehov i tillegg inneholde
en vurdering av at personen kan ha behov for tett og koordinert
bistand, og at deltakelse i kvalifiseringsprogram kan være hensiktsmessig
og nødvendig for å styrke vedkommendes mulighet for deltakelse i
arbeidslivet. Kvalifiseringsprogrammet må sees i sammenheng med
retten til individuell plan der det er behov for et tverrfaglig
og koordinert tjenestetilbud.
For personer som er aktuelle for arbeidsavklaringspenger vil
det generelle vedtaket om brukers bistandsbehov, i tillegg utdype
omfanget av den delen av arbeidsevnenedsettelsen som skyldes medisinske forhold,
og en vurdering av at behandling og arbeidsrettede tiltak antas
å ville kunne bedre mulighetene for at vedkommende kommer i arbeid.
For personer som er aktuelle for uførepensjon, vil det generelle
vedtaket om brukers bistandsbehov i tillegg si noe om omfanget og
varigheten på den delen av arbeidsevnenedsettelsen som skyldes medisinske forhold,
og gi en vurdering av at (ytterligere) medisinsk behandling og arbeidsrettede
tiltak ikke antas å kunne føre til at inntektsevnen bedres.
Behovs- og arbeidsevnevurderingen gir et bilde av situasjonen
på vurderingstidspunktet og det vil derfor kunne være nødvendig
å foreta ny vurdering.
Behovs- og arbeidsevnevurderingene skal bidra til avklaring av
brukers ressurser og barrierer, og skal peke mot de virkemidler
som er nødvendige for at brukeren skal kunne komme i arbeid og må
tilpasses individuelt. De bør også bidra til å gi brukeren et realistisk
bilde av sine muligheter for å komme i arbeid, og hvilken bistand
de kan forvente å få av arbeids- og velferdsforvaltningen.
Det foreslås at det skal gå fram av loven at det gjennom behovs-/arbeidsevnevurderingen
skal kartlegges om arbeidsevnen er nedsatt og eventuelt hvor mye,
og hvilke ressurser og hindre brukeren har for å møte de krav som
stilles for at vedkommende skal komme i arbeid. Det skal gå fram
av vurderingen hva som eventuelt skal til for å overvinne hindringene
og hvilket sluttmål personen skal ha. Det foreslås videre at hovedretningen
på den eventuelle bistanden skal angis.
Disse vurderingene vil i de fleste tilfellene bli nedfelt i ett
vedtak eller flere separate vedtak dersom dette anses som mer hensiktsmessig.
Brukeren vil kunne klage dersom forvaltningen etter den innledende
behovsvurderingen kommer til at vedkommende ikke har behov for bistand
for å komme i arbeid. Brukeren kan videre klage dersom forvaltningen,
etter å ha gjennomført en mer omfattende arbeidsevnevurdering, kommer
til at vedkommende ikke har et bistandsbehov, eller dersom brukeren
mener at bistandsbehovet er et annet enn det forvaltningen er kommet
fram til. Forslaget vil sikre at det foretas grundige vurderinger
i forkant av beslutningen om eventuelle tiltak, og at brukerne gis
en bedre mulighet for å korrigere forvaltningens skjønnsvurderinger.
Forslagene ivaretar i tillegg hensynene til likebehandling og brukermedvirkning.
Vurderingen etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven vil være
en faglig vurdering av personens arbeidsevne og bistandsbehov. Det
skal fortsatt gjøres en selvstendig vurdering av om vilkårene for
å få livsoppholdsytelser og arbeidsmarkedstjenester er oppfylt før
det fattes vedtak om tildeling av en livsoppholdsytelse eller en
arbeidsmarkedstjeneste.
I prinsippet vil det for brukere som er aktuelle for helserelaterte
folketrygdytelser bli fattet vedtak om den nedsatte arbeidsevnen
både etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a og etter
folketrygdloven. De ulike tjenester og ytelser har imidlertid ulike vilkår,
og brukeren kan derfor få ulike konklusjoner i vedtak etter arbeids-
og velferdsforvaltningsloven og folketrygdloven. Det legges til
grunn at disse vedtakene normalt vil bli formidlet til brukeren
samtidig. Brukeren vil i prinsippet også ha to ulike løp for å påklage
vedtaket: Begge vedtakene kan påklages til nærmeste overordnede
forvaltningsorgan eller det organ Arbeids- og velferdsdirektoratet
bestemmer. Vedtaket etter folketrygdloven kan i tillegg ankes til Trygderetten.
Hvis brukeren velger å bruke begge klagemulighetene, kan det i teorien
tenkes at han eller hun kan få to ulike vedtak i klagesaken. I praksis vil
de fleste brukere antakelig velge å påklage vedtaket etter folketrygdloven
fordi det er det som eventuelt utløser rett til ytelse.
I høringsnotatet er det varslet at Trygderettens kompetanse vil
bli vurdert i forbindelse med vurderingen av om det bør innføres
et felles klagesystem for arbeids- og velferdsforvaltningen.
Plikten til å medvirke ved arbeidsevnevurderingen og utarbeidelsen
av aktivitetsplanen bør knyttes til retten til livsoppholdsytelse
og tiltak, og at det ikke bør være en plikt i seg selv.
Alle som henvender seg til arbeids- og velferdsforvaltningen,
og som ønsker eller trenger bistand for å beholde eller skaffe seg
arbeid, har rett til å få vurdert sitt behov. Videre at brukere
som har behov for en mer omfattende vurdering av sitt bistandsbehov skal
ha rett til å få en arbeidsevnevurdering. Det foreslås at brukeren
skal få en skriftlig vurdering av om arbeidsevnen er nedsatt og
eventuelt hvor mye, samt av sine ressurser og hindringer for å komme
i arbeid, behov for bistand og målet for og retningen på den eventuelle
bistanden. Denne vurderingen skal kunne påklages til nærmeste overordnede
organ eller til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
Det foreslås at Arbeids- og velferdsetaten skal ha ansvaret for
å gjennomføre behovs- og arbeidsevnevurderingene.
Det vises til arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a.
Målet er at så mange som mulig, ved hjelp av hensiktsmessig bistand
og målrettet oppfølging, skal komme i arbeid. En viktig forutsetning
er at mottakeren er motivert og selv deltar aktivt i prosessen.
Det er viktig at mottakeren helt fra starten trekkes inn i prosessen
med å konkretisere hva slags arbeid som skal være målet, og i planleggingen
av hvordan målet skal nås. Det skal tas utgangspunkt i brukerens
ressurser og barrierer sett opp mot mulighetene på arbeidsmarkedet.
Prinsippet om geografisk og yrkesmessig mobilitet skal legges til
grunn.
Aktivitetsplanen skal erstatte dagens handlingsplan for yrkeshemmede
arbeidssøkere, og den individuelle oppfølgingsplanen for mottakere
av rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Planen skal,
som i dag, være et arbeidsverktøy og ikke i seg selv gi brukeren
rett til de tiltak og aktiviteter som er beskrevet i planen. Planen
må følges opp med beslutninger om tildeling av tiltak, tjenester
og ytelser. Det skal videre, som i dag, ved innvilgelsen av en livsoppholdsytelse
fastsettes hvilke aktivitetskrav som skal stilles til mottakerne.
Man kan klage på at det ikke er utarbeidet aktivitetsplan, men ikke
på innholdet i planen.
Brukere som har fått fastslått at de har et bistandsbehov skal
ha rett til en aktivitetsplan. Det skal imidlertid ikke utarbeides
aktivitetsplaner for personer som har rett til kvalifiseringsprogram
etter sosialtjenesteloven kapittel 5 A. Det foreslås at Arbeids- og
velferdsetaten skal ha ansvaret for at vurderingene blir gjennomført,
at aktivitetsplanene blir utarbeidet og at etaten, dersom brukere
samtidig har krav på en individuell plan etter arbeids- og velferdsforvaltingsloven
§ 15, skal legge til rette for at aktivitetsplanen og den individuelle
planen så langt som mulig blir samordnet. Det foreslås dessuten
at departementet skal kunne gi forskrifter om innholdet i arbeidsevnevurderingen.
Det vises til arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a.
Departementet tar sikte på at lovendringene skal tre i kraft
i løpet av 2009.
For å sikre at mottakerne av løpende ytelser ikke går nevneverdig
ned i ytelse når de nye reglene trer i kraft, er det nødvendig med
overgangsregler. Det er hensiktsmessig å forskriftsfeste overgangsregler.
Det er samtidig viktig, både for brukerne og etaten, at overgangsperioden
med fire ulike oppfølgingssystemer og ulike rutiner ikke blir for
lang. Det legges opp til at mottakerne i utgangspunktet skal få
saken ansett som en overgangssak ut vedtaksperioden, men at overgangsperioden
ikke skal vare lenger enn til 31. desember 2011.
Det legges opp til at krav om ytelser som fremmes etter at den
nye ytelsen har trådt i kraft, skal behandles etter de nye bestemmelsene,
og at det samme skal gjelde dersom en person søker om ytelse før
endringsloven trer i kraft, men ikke fyller vilkårene for ytelsen
før etter ikrafttredelsen av endringsloven. Det legges videre opp
til at alle som mottar rehabiliteringspenger, attføringspenger eller
tidsbegrenset uførestønad når den nye ytelsen trer i kraft skal
overføres til arbeidsavklaringspenger. Det innebærer blant annet
at mottakerne som hovedregel skal sende meldekort og at ytelsene
skal utbetales etterskuddsvis hver fjortende dag. For dem som mottar
rehabiliterings- eller attføringspenger vil overgangen til arbeidsavklaringspenger
ikke medføre noen endring i beregningen av ytelsen. For dem som
mottar tidsbegrenset uførestønad vil overgangen til arbeidsavklaringspenger
innebære endringer i barnetillegg og skatteregler. Det legges derfor
opp til at disse skal få fastsatt et beregningsgrunnlag som gir
om lag samme netto ytelse som de fikk tidligere.
Det foreslås at mottaker skal få beholde det barnetillegget vedkommende
eventuelt har når regelverket for den nye ytelsen trer i kraft.
Dette innebærer at det ikke skal foretas en ny behovsprøving av
barnetillegg ved endringer i egen eller ektefelles inntekt, endringer
i sivilstand og så videre etter at loven er trådt i kraft. Dersom
retten til barnetillegg faller bort i løpet av overgangsperioden
vil en miste den delen av ytelsen som skriver seg fra dette. Får
man et nytt barn etter ikrafttredelsen av den nye ytelsen, vil en
få det nye standardiserte barnetillegget for dette barnet. Forslaget
innebærer også at en ikke skal kunne velge å få barnetillegg etter
det regelverket som gir gunstigst utfall for den enkelte.
Ved fastsettelsen av dette beregningsgrunnlaget skal det tas
hensyn til bortfall av særfradrag ved uførhet og forsørgingstillegget
for ektefelle og barn. Det vil imidlertid ikke være mulig å ta hensyn
til andre individuelle skattevirkninger av endringsforslaget.
Det legges dessuten opp til at tidligere mottakere av tidsbegrenset
uførestønad som har en sak som anses for å være en overgangssak,
får kompensert bortfallet av friinntekten ved at de får rett til
å arbeide 16 timer per meldeperiode uten at dette fører til at ytelsen
reduseres.
Det legges videre opp til at personer som har fått innvilget
stønad til arbeidstrening, fadder eller skolepenger, semesteravgift
og eksamensgebyr før stønadene overføres til ny forskrift om arbeidsrettede
tiltak, skal kunne få disse stønadene ut vedtaksperioden.
Det legges videre opp til at også personer som har saker som
anses som overgangstilfeller etter forskrift 11. september 2001
nr. 1078 om overgangsregler i forbindelse med nye bestemmelser i
lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd, kapittel 11 – ytelser
under yrkesrettet attføring, overføres til arbeidsavklaringspenger
når den nye ytelsen trer i kraft. Det legges dessuten opp til at
overgangsreglene for stønad til husholdsutgifter etter samme forskrift
skal avvikles når den nye ytelsen trer i kraft.
Der det ikke fastsettes særskilte overgangsregler, vil beregning
og utbetaling skje etter de nye reglene i lov og forskrift selv
om mottakerens sak i utgangspunktet anses som en overgangssak.
Det legges opp til at det skal gis overgangsregler for personer,
som når arbeidsavklaringspengene trer i kraft, har mottatt tidsbegrenset
uførestønad og oppsatt uførepensjon fra Statens Pensjonskasse.
Komiteen har merket seg
at det foreslås å erstatte dagens rehabiliteringspenger, ytelser
under yrkesrettet attføring og tidsbegrenset uførestønad med arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader. Komiteen ser det
som viktig at formålet med arbeidsavklaringspenger skal være å sikre
inntekt for personer mens de får aktiv behandling, deltar på et
arbeidsrettet tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe
seg eller beholde arbeid. Komiteen viser
videre til at formålet med tilleggsstønadene skal være å kompensere
for bestemte utgifter i forbindelse med gjennomføringen av et arbeidsrettet
tiltak.
Komiteen peker på at det skal være
en årsakssammenheng mellom den nedsatte arbeidsevnen og helseproblemene,
men at det i dette ikke kreves at sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken
til den reduserte arbeidsevnen, men at helseproblemene er en vesentlig
medvirkende årsak. Komiteen viser til
at arbeidsavklaringspenger forbeholdes personer som har mer enn
rent forbigående problemer med å komme i arbeid. Komiteen understreker
at det skal tilbys bistand og oppfølging til den som mottar arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader, og at dette skal bidra til å sette vedkommende
i stand til å komme tilbake i arbeid. Motivasjon og egeninnsats
er viktig for å realisere dette målet. Komiteen viser
til at mottakere av arbeidsavklaringspenger skal bidra aktivt i prosessen
med å komme i arbeid. Komiteen understreker
at de krav som stilles til egenaktivitet, aktivitetsplikten, tilpasses
den enkeltes funksjonsnivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter intensjonen
om at det skal legges vekt på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn,
interesser, ønsker, muligheter for å gå tilbake til nåværende arbeidsgiver,
arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder. Disse medlemmer støtter videre at det
ikke skal være helsetilstanden i seg selv som er avgjørende, men
at arbeidsevnen er nedsatt varig eller for lang tid og at mottakere
skal vurderes i forhold til ethvert arbeid de er i stand til å utføre.
Disse medlemmer viser til at Kreftforeningen
uttaler i sitt høringsnotat:
"For enkelte alvorlig og langvarig syke er aktivitetsplikt
ikke realistisk før behandlingen og rehabiliteringen eventuelt gir
resultater som tilsier at arbeid og aktivitet er aktuelt. For mange
er ro og restitusjon uten krav og sanksjoner helt avgjørende for
å komme tilbake til en normalisert tilværelse etter krevende sykdom".
Disse medlemmer understreker viktigheten av
at mottakere av arbeidsavklaringspenger bidrar aktivt i prosessen
med å komme i arbeid, og at det skal gå fram av loven at krav til
egenaktivitet skal tilpasses den enkeltes funksjonsnivå.
Komiteen viser til at
dersom et aktivitetskrav ikke er oppfylt, vil det kunne fattes vedtak
om at retten til ytelse faller bort inntil vilkårene igjen er oppfylt.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser videre til at fravær på inntil én dag per meldeperiode og
fravær som skyldes sykdom, ikke skal føre til reduksjon av ytelsen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, peker på at bakgrunnen for denne regelen ikke er
at alle mottakere av ytelsen skal ha rett til å ta fri en dag i
hver meldeperiode. Begrunnelsen for bestemmelsen er at de fleste
deltakere i arbeidsmarkedstiltak er i tiltak på heltid og at de,
i likhet med arbeidstakere, har behov for å be seg fri fra jobben
for å utføre private gjøremål som bare kan utføres på dagtid. Alternativene
til bestemmelsen som er foreslått videreført fra dagens attføringsregelverk,
er å lage en lang liste over forhold som gir rett til å ta fri fra
tiltaket, eller å bruke administrative ressurser på å avgjøre søknader
om velferdspermisjon.
Et tredje flertall, alle
unntatt medlemmet fra Høyre, peker på at aktivitetskravene skal
tilpasses den enkelte mottaker, og at det i praksis er lite hensiktsmessig
å la bagatellmessige brudd føre til stans i ytelsen når det er fastslått
at vedkommende trenger bistand og oppfølging for å komme i arbeid. Dette flertallet vil videre presisere
at hvis mottakeren har hatt god grunn til å bryte aktivitetskravet,
og det har skjedd stans i utbetalingen, skal vedkommende få etterbetalt
ytelsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens forslag
om at fravær på inntil én dag pr. meldeperiode (14 dager) ikke skal føre
til redusert ytelse. Dette vil i realiteten legitimere én dags fravær,
hver fjortende dag, noe som er uheldig. Disse
medlemmer mener adgangen til fravær skal begrenses til å gjelde
dokumentert sykefravær eller som skyldes dokumenterte "sterke velferdsgrunner".
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende endring i § 11-9:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-9 skal lyde:
Fravær som skyldes sterke velferdsgrunner, skal ikke føre til
reduksjon av ytelsene. Fravær som skyldes sterke velferdsgrunner,
må dokumenteres."
Disse medlemmer peker på at arbeidsavklaringspenger
i intensjonen for loven defineres som ytelse for tapt arbeidsinntekt. Disse medlemmer deler ikke flertallets
begrunnelse når de uttaler at mottakere skal ha rett til én dags
fravær i løpet av en fjorten dagers periode, fordi en "har behov
for å be seg fri fra jobben for å utføre private gjøremål som bare
kan utføres på dagtid." Disse medlemmer ber
flertallet redegjøre for hvilke "gjøremål" dette i så fall er snakk
om, og på hvilken måte disse skiller seg fra gjøremål arbeidstakere
for øvrig må tilpasse en arbeidshverdag. Det forventes at helseoppfølging
og andre forhold som er viktig i selve avklaringsarbeidet er ting
som vil legges inn i den individuelle oppfølgingen av hver enkelt
mottaker av arbeidsavklaringspenger, og sånn sett ikke rammes av
en innstramming av fraværsmuligheten.
Komiteen legger vekt på
at arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal kunne gis så
lenge det er påkrevd for at vedkommende skal kunne gjennomføre nødvendig
aktivitet med sikte på å komme i arbeid, men likevel ikke lenger
enn i fire år.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Høyre, viser til at det i forskrift skal fastsettes at
vedtak om arbeidsavklaringspenger innenfor en slik ytre varighet
som hovedregel skal fastsettes for maksimalt ett år om gangen. Flertallet vil understreke betydningen
av bedre og tettere oppfølging, og at dette skal føre til at flere
klarer å komme tilbake i arbeid, og presiserer at varigheten av
stønadsperioden som hovedregel skal fastsettes ut fra en konkret vurdering
av den enkeltes muligheter og behov for bistand.
Komiteen vil understreke
at mange mottakere vil trenge lengre tid enn andre for å komme i
arbeid, og komiteen viser i den sammenheng
til at det i særlige tilfeller skal være mulig med en forlengelse av
vedtaksperioden.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til § 11-10 og mener vedtakslengde bør reguleres
sterkere i lovteksten. Regjeringens forslag legger opp til en ytre
varighet for arbeidsavklaringspenger, men at dette skal formuleres
gjennom forskrift.
Disse medlemmer foreslår på denne
bakgrunn følgende forslag til tillegg til § 11-10:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-10 nytt annet ledd skal lyde:
Vedtak om arbeidsavklaringspenger kan fattes for inntil ett år
om gangen. I særskilte tilfeller kan det fattes vedtak med lengre
varighet.
Annet og tredje ledd blir nytt tredje og fjerde ledd."
Komiteen viser til at
det ved innvilgelse av arbeidsavklaringspenger skal fastsettes tidspunkter
der Arbeids- og velferdsetaten sammen med mottakeren skal vurdere
om mottakeren har den ønskede progresjonen med hensyn til å komme
i arbeid. Disse punktene kalles for oppfølgingstidspunkter og skal
gå fram av loven, mens innretningen av oppfølgingen skal fastsettes
i forskrift. Komiteen understreker at
det er viktig med en tett og nær dialog mellom etat og mottakeren
av arbeidsavklaringspenger. Komiteen peker
på at det er den enkeltes behov som skal stå i sentrum for oppfølgingen
og at hyppigheten av møter eller kontakt avhenger av dette. Komiteen viser videre til at egenrapportering
gjennom meldekort, arbeidsevnevurderingen og aktivitetsplanen vil være
en naturlig del av dette.
Komiteen viser til at det foreslås
at det som hovedregel skal være et krav om at man oppholder seg
i Norge mens man mottar arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønad. Komiteen støtter forslaget om at det
allikevel skal kunne gis ytelse dersom man oppholder seg i utlandet
fordi egnet behandling eller opplæring skjer der eller fordi det
av helsemessige årsaker fremmer aktivitetsplanen. Komiteen støtter videre
kravet, som er lagt inn, om at oppholdet i utlandet må være forenlig
med gjennomføringen av aktivitetsplanen og at oppfølging og kontroll
kan gjennomføres. Komiteen viser til
at spesielt Handikapforbundet har vært opptatt av denne muligheten,
og komiteen støtter dette. Det presiseres
imidlertid at det er de helsemessige årsaker, mangel på tilbud eller lang
ventetid i Norge som må være årsaker til at et eventuelt vedtak
om behandling/skolering i utlandet gjøres.
Komiteen viser til at det sammen
med arbeidsavklaringspenger skal kunne gis stønader til dekning av
ekstrautgifter som følger av gjennomføringen av et arbeidsrettet
tiltak (tilleggsstønader). Komiteen viser
til at stønad til dekning av utgifter til reise, boutgifter og barnetilsyn
fortsatt skal reguleres i folketrygdloven og overslagsbevilges,
mens stønader til arbeidstrening, fadder og skolepenger, semesteravgift
og eksamensgebyr flyttes til forskrift i hjemmel i arbeidsmarkedsloven. Komiteen vil peke på at det er viktig
at mottakere av arbeidsavklaringspenger får dekket nødvendige utgifter,
og understreker at selv om tilleggsstønadene reguleres gjennom forskjellige regelverk,
skal dette ikke være til hinder for at vedkommende får gjennomført
de planlagte aktiviteter for å komme tilbake i arbeid. Komiteen viser til den varslede gjennomgangen
av klage- og ankesystemet i arbeids- og velferdsforvaltningen, og
at Trygderettens kompetanse også skal vurderes. Komiteen peker
på nødvendigheten av å ha et klage- og ankesystem som sikrer den
enkelte bruker rettferdig behandling og det tilbudet de faktisk
har krav på og behov for.
Komiteen støtter at inngangskravet
til arbeidsavklaringspenger skal være at arbeidsevnen er nedsatt
med minst halvparten og bygger på rettigheter opparbeidet i Folketrygden.
Videre kan ytelsen gis til dem som har behov for aktiv behandling
eller arbeidsrettet tiltak, eller etter å ha prøvd slike tiltak fortsatt
skal anses å ha en viss mulighet for å komme i arbeid, og får oppfølging
av Arbeids- og velferdsetaten. Komiteen viser
videre til at arbeidsavklaringspenger skal kunne gis i ventetid
før aktiv behandling eller et arbeidsrettet tiltak starter, og i
ventetid under utarbeidelse av aktivitetsplaner.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser også til at arbeidsavklaringspenger
skal kunne gis i inntil fire måneder når medlemmet som følge av
sykdom skal vurderes for uførepensjon, og at perioden skal kunne
forlenges i inntil fire måneder dersom krav om uførepensjon ikke
er behandlet innen den fastsatte vedtaksperioden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
ikke bortfall av arbeidsavklaringspenger mens behandling av søknad
om uførepensjon er til vurdering. Disse medlemmer mener
tvert imot at dersom man ikke i løpet av åtte måneder har greid
å gjøre ferdig vedtak om uføretrygd, kan ikke den enkelte lastes
for dette ved å bli stående uten inntekt. Det er svært viktig at
dette arbeidet prioriteres, slik at man unngår unødvendig ventetid
på endelig vedtak. Disse medlemmer er
kjent med at det forekommer at personer står uten inntekt i påvente
av endelig vedtak på uførepensjon, med dagens ordning. Å bruke en
tidsfrist hvor virkemiddelet er å frata noen livsgrunnlaget, slik
regjeringspartiene viser til i sine merknader, er ikke en akseptabel
metode å bruke for å oppnå kortere saksbehandlingstid ved NAV. Det
fremmes på denne bakgrunn forslag om at arbeidsavklaringspengene
skal løpe inntil endelig vedtak om uføretrygd er gjort.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-13 annet ledd bokstav c første punktum skal lyde:
Når medlemmet som følge av sykdom skal vurderes for uførepensjon."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at perioden der en kan få en midlertidig
ytelse i påvente av å få avgjort en søknad om uførepensjon, har
blitt utvidet flere ganger. Flertallet viser
videre til at perioden er foreslått doblet i forhold til det som
gjelder på attføringspenger i dag. For den enkelte bruker er det
viktig ikke å bli stående uten noen form for livsoppholdsytelse
mens en venter på å få avklart om en får innvilget uførepensjon.
Det er imidlertid også viktig at en innen rimelig tid får avklart om
en har krav på uførepensjon. En begrensning i hvor lenge den midlertidige
ytelsen skal kunne gis på slike vilkår, vil kunne bidra til at søknaden
blir behandlet innen rimelig tid. Flertallet understreker at
disse regelendringene ikke må føre til økte restanser.
Komiteens medlemmer fra Høyre,Kristelig Folkeparti og Venstre er enig
i at det bør settes en øvre grense for hvor lenge arbeidsavklaringspenger
kan gis i påvente av behandling av søknad om uførepensjon. Innenfor
en periode på fire pluss fire måneder mener disse
medlemmer at Arbeids- og velferdsetaten bør kunne garantere
at alle søknader om uførepensjon fra personer som mottar arbeidsavklaringspenger
vil bli avklart, og også kompensere søker for bortfall av inntekt
dersom eventuelle brudd på garantien skyldes treg saksbehandling
i etaten.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at arbeidsavklaringspenger
også skal kunne gis til personer som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger,
og igjen blir arbeidsuføre som følge av annen sykdom innen seks
måneder mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet ny rett
til sykepenger. Flertallet peker videre
på at arbeidsavklaringspenger skal kunne gis til personer som tidligere
har mottatt arbeidsavklaringspenger, og som igjen blir arbeidsuføre
som følge av samme sykdom innen ett år, selv om nedsettelsen av
arbeidsevnen anses å være rent forbigående.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
problemer med å se at forskjellen i om sykdom eller skade er en
annen eller den samme, skal ha betydning for at arbeidsavklaringspenger
igjen skal kunne utbetales. Disse medlemmer vil
likestille dette, og mener at rettigheten bør inntreffe så snart
sykdom/skade inntreffer og så lenge arbeidsforholdet har vart for
kort tid til at en har krav på sykepenger. Det vil etter disse medlemmers syn være uholdbart å
stå uten noen form for inntekt dersom for eksempel kreft blusser
opp igjen, etter at man var kommet i arbeid, men før man har rukket
å opparbeide seg rett til sykepenger.
Det fremmes på denne bakgrunn forslag om at retten til arbeidsavklaringspenger
inntreffer på nytt når skade eller sykdom igjen oppstår og dersom
arbeidsforholdet har vart for kort tid til at en har rukket å opparbeide
seg rett til sykepenger.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-13 tredje ledd første punktum skal lyde:
Arbeidsavklaringspenger kan også gis til medlem som tidligere
har mottatt arbeidsavklaringspenger, og som igjen blir arbeidsufør
mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet ny rett til sykepenger etter
kapittel 8."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at de reglene det
vises til, er videreført fra dagens rehabiliteringspenger. Bakgrunnen
for reglene er at rehabiliteringspenger er blitt sett på som forlengede
sykepenger. Ettersom målet med arbeidsavklaringspenger er å få flere
raskere i arbeid, er det ikke foreslått noen utvidelse av muligheten
for å motta arbeidsavklaringspenger i situasjoner der en egentlig
ikke fyller inngangsvilkårene for ytelsen.
Komiteen støtter at grunnlaget
for beregning av arbeidsavklaringspenger fastsettes ut fra den pensjonsgivende
inntekt i året før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten,
men maksimalt 6 G. Komiteen peker på
at for enkelte kan inntekten ha variert de siste årene før arbeidsevnen
ble redusert, og viser til at en da skal kunne få fastsatt grunnlaget
til gjennomsnittet av de tre siste årene, og at taket for 6 G skal
fastsettes med utgangspunkt i gjennomsnittet for treårsperioden
framfor hvert enkelt år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at for dem som ikke har opparbeidet seg rettigheter i folketrygden,
er det gitt de samme rettigheter i forhold til behandling og arbeidsmarkedsrettede
tiltak i forbindelse med innføringen av kvalifiseringsprogrammet,
noe disse medlemmer støttet. Disse medlemmer ser derfor ingen grunn
til å gi særregler for flyktninger. I folketrygdloven ligger flere
bestemmelser som gjør at flyktninger automatisk oppnår de samme
rettigheter som norske borgere må opparbeide seg over tid. I noen
tilfeller har flyktninger flere folketrygdrettigheter enn norske
statsborgere som har betalt inn trygdeavgift i flere tiår. Disse medlemmer viser til at Regjeringen
i den nye utlendingsloven opphever skillet i beviskravene knyttet
til hvem som anerkjennes som flyktning etter Flyktningkonvensjonen,
og hvem som blir vernet mot retur av andre grunner. Disse medlemmer viser til at dette innebærer
at flere blir definert som flyktninger, og at dette også har konsekvenser
for offentlige ytelser. Disse medlemmer ønsket
i motsetning til Regjeringen ved behandlingen av Ot.prp. nr. 75
(2006–2007) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her
(utlendingsloven), jf. Innst. O. nr. 42 (2007–2008) at Flyktningkonvensjonen
skulle legges til grunn for hvem som skal defineres som flyktning
i Norge, og kun personer som er reelt forfulgt skal falle inn under
denne kategorien. Disse medlemmer vil
også minne om at det kommer svært mange mennesker til Norge hvert
eneste år, som ikke får status som flyktning, og som heller ikke
har rett til pensjon fra sitt opprinnelsesland. Det er uheldig med
en utvikling som går i retning av et sorteringssamfunn med ett sett
regler for noen og med diverse særregler for andre. Disse medlemmer fremmer derfor forslag
om at flyktningers særregler i folketrygden opphører.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
skal følgende paragrafer oppheves:
§ 3-2 sjette ledd
§ 3-3 sjuende ledd
§ 11-2 tredje ledd (i utkastet til nytt kapittel 11)
§ 12-3 fjerde ledd annet punktum
§ 15-2 annet ledd
§ 17-3 første ledd bokstav c
§ 17- 3 tredje ledd
§ 17-4 fjerde ledd annet punktum
§ 18-2 tredje ledd
§ 18-3 tredje ledd annet punktum
§ 19-2 annet ledd
§ 19-3 fjerde ledd annet punktum."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at grunnlaget
for folketrygdlovens særregler for flyktninger er den spesielle
situasjon flyktninger og statsløse befinner seg i. Flertallet viser
videre til at Flyktningkonvensjonens artikkel 6 fastsetter at flyktninger
må oppfylle de vilkår som ellers gjelder for å kunne nyte godt av
en rettighet, unntatt slike betingelser som de på grunn av sin stilling
som flyktninger ikke er i stand til å oppfylle. Det er dette prinsippet
som er lagt til grunn for at det gjøres unntak for enkelte av opptjeningsreglene
i folketrygden for flyktninger. I den nye utlendingsloven er det
lagt til grunn at alle som får opphold i Norge fordi de flykter
fra krig og forfølgelse, og har krav på beskyttelse i henhold til
våre internasjonale forpliktelser, skal gis samme rettigheter. Det
finnes etter flertallets oppfatning
ingen rimelig grunn til at de som for eksempel flykter fra krig
og har rett til beskyttelse etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen
(EMK), skal ha dårligere rettigheter enn de som er forfulgt etter
Flyktningkonvensjonen.
Komiteen støtter at ytelsen
skal utgjøre 66 pst. av beregningsgrunnlaget og minste ytelse skal
være 1,97 G. Komiteen viser videre til
at for unge uføre skal den minste ytelsen være på 2,44 G. Komiteen viser til at man i forbindelse
med oppfølgingen av Uførepensjonsutvalget skal komme tilbake med
en vurdering av ordningen for unge uføre. Komiteen vil
peke på viktigheten av å ha en kontinuerlig vurdering av nivået
på ytelsen slik at alle som mottar arbeidsavklaringspenger, er sikret
en rimelig kompensasjon for det inntektsbortfallet de enkelte har.
Dette må også sees i sammenheng med tilleggsstønadene.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at det gis
et standardisert barnetillegg til arbeidsavklaringspengene og at
dette tillegget er likt for alle som mottar arbeidsavklaringspenger. Flertallet viser til at det standardiserte
barnetillegget til rehabiliteringspenger og attføringspenger for
tiden er på 27 kroner per barn per dag. Flertallet understreker
at det er nødvendig med en kontinuerlig vurdering av dette nivået med
utgangspunkt i å hindre barnefattigdom.
Komiteens medlem fra Høyre viser
til at arbeidsavklaringspenger skal være en ordning for bortfall
av arbeidsinntekt. Det kan derfor reises spørsmål om barnetillegg
bør ytes i tillegg til ytelsen. Barnetillegget bidrar til å svekke
arbeidslinjen fordi det kan heve kompensasjonsgraden betydelig.
I Uførepensjonsutvalgets innstilling NOU 2007:4 Ny uførestønad og
ny alderspensjon til uføre vises det til at mottakere av tidsbegrenset
uførestønad kan få en kompensasjonsgrad etter skatt på langt over
100 pst. Etter dette medlems oppfatning
bidrar dette til å fjerne ethvert økonomisk insentiv for arbeidsdeltakelse.
I Ot.prp. nr. 4 (2008–2009) foreslås det å likestille offentlige
og private tjenestepensjoner, noe som åpner for en bedre kompensasjonsgrad
gjennom opptjente rettigheter. Videre vil økt barnetrygd for barnerike
familier være et kompenserende tiltak for å forhindre barnefattigdom,
og dette medlem viser i den forbindelse
til Høyres alternative statsbudsjett for 2009, hvor dette foreslås
innført. Dette medlem viser til Regjeringens
forslag om å standardisere barnetillegget. Dersom man skal fravike
intensjonen hvor arbeidsavklaringspenger skal kompensere bortfall
av arbeidsinntekt, er dette en fornuftig endring som vil bidra til
å styrke arbeidslinjen, hvor prinsippet må være at det alltid skal
lønne seg å arbeide.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser til at mottakere av arbeidsavklaringspenger skal
melde seg hos Arbeids- og velferdsetaten hver 14. dag, og at meldeplikten
skal gjennomføres ved bruk av standardiserte meldekort på samme
måte som for dagens attføringspengemottakere. Flertallet viser
videre til at arbeidsavklaringspengene skal utbetales etterskuddsvis
hver 14. dag basert på innsendte meldekort.
Flertallet peker på at for mange
av dem som vil motta arbeidsavklaringspenger, vil det oppleves som
svært krevende å overholde denne meldeplikten på grunn av sykdom
og andre forhold. Flertallet vil derfor
understreke viktigheten av muligheten til å få unntak fra denne
meldeplikten, samt behovet for at meldekortene ikke er vanskelig
å fylle ut.
Komiteen viser videre
til at fritak for meldeplikt skal kunne gjøres tilbake i tid dersom
det i ettertid viser seg at bruker skulle vært fritatt for meldeplikt
for kortere eller lengre perioder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre støtter flertallet av høringene
som mener det må holde med innsending av meldekort én gang i måneden. Disse medlemmer er opptatt av at for mange
som går på arbeidsavklaringspenger, er det gjort skoleringsvedtak
for et helt år eller et lengre opphold på helseinstitusjon. Disse medlemmer er kjent med at dagpenger
krever meldekort hver 14. dag, men mener at personer som går på
dagpenger, hver eneste dag er pliktig til å søke jobb og/eller påta
seg vikariater eller andre småjobber. Dette medfører at denne gruppen
har større avvik i sine sysler fra dag til dag enn de som er tilkjent
arbeidsavklaringspenger. Det fremmes på denne bakgrunn forslag om
innsending av meldekort én gang i måneden.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-7 første ledd første punktum skal lyde:
For å ha rett til ytelser etter dette kapitlet må medlemmet melde
seg til Arbeids- og velferdsetaten hver fjerde uke (meldeperioden)
og gi opplysninger som har betydning for retten til ytelsene."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at det skal kunne gis arbeidsavklaringspenger i inntil tre måneder
i ventetid på arbeid etter at vedkommende har gjennomført aktiv
behandling eller arbeidsrettet tiltak. Flertallet vil
understreke at for mange vil det kunne ta tid å komme i arbeid,
og at det derfor er viktig med en nær oppfølging i forkant av at
stønadsperioden løper ut.
Flertallet viser til at en eventuell
utvidelse av perioden vil medføre budsjettmessige virkninger, og mener
derfor at det er naturlig at slike vurderinger tas i forbindelse
med framtidige budsjettbehandlinger. Videre peker flertallet på
at det er to hensyn som må veies mot hverandre. På den ene siden
bør det alltid lønne seg for mottaker å øke arbeidsinnsatsen, og på
den andre siden bør det ikke være mer attraktivt å kombinere trygd
og deltidsarbeid enn å ha fulltidsarbeid. Det finnes ikke noe system
som fullt ut løser konflikten mellom disse hensynene. Flertallet viser til at det er foreslått
at arbeidsavklaringspengene skal falle helt bort når mottaker jobber
mer enn 60 pst. (terskelverdi), og at dette som hovedregel skal gjelde
for hele den perioden der personen mottar arbeidsavklaringspenger.
Det er imidlertid også foreslått at når medlemmet er nær ved å komme
i fullt arbeid, kan det i inntil seks måneder gis arbeidsavklaringspenger
når medlemmet arbeider inntil 80 pst. Flertallet viser
til at de aller fleste mottakere av arbeidsavklaringspenger i ventetid
på arbeid, vil oppfylle disse vilkårene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti går imot regelen om at det kun skal
kunne utbetales arbeidsavklaringspenger i tre måneder fra avsluttet opplegg,
for å begynne i arbeid. Disse medlemmer viser
til at denne regelen er en innstramming fra seks måneder til tre
måneder som Regjeringen innførte i inneværende budsjett, mot disse
medlemmers stemmer. Disse medlemmer er
opptatt av at en søkerprosess til arbeidslivet tar tid, og særlig
for dem som har vært lenge borte fra arbeidslivet. Disse medlemmer har
også en tiltro til at de som har fått et behandlings- og skoleringsløp
i tråd med sine ønsker, ikke vil vente med å søke jobber bare fordi
han eller hun har seks måneder på seg.
Disse medlemmer støtter ikke forslaget
om et restriktivt regelverk i forbindelse med opptrappingen tilbake
til arbeidslivet. Disse medlemmer er opptatt
av at det alltid skal lønne seg å arbeide og mener man vil være
tjent med full fleksibilitet i en opptrappingsperiode på seks måneder. Disse medlemmer foreslår derfor full
fleksibilitet i andelen arbeidsavklaringspenger de siste seks månedene
og at avkorting av arbeidsavklaringspenger avkortes time for time.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endringer:
§ 11-10 annet ledd skal lyde:
Arbeidsavklaringspenger kan også gis i inntil seks måneder etter
at medlemmet er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han eller
hun kan utføre, jf. § 11-14.
§ 11-14 første ledd første punktum skal lyde:
Det kan gis arbeidsavklaringspenger i seks måneder etter at medlemmet
er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han eller hun kan utføre
før vedkommende har fått tilbud om eller har fått arbeid, når vedkommende
er registrert som reell arbeidssøker hos Arbeids- og velferdsetaten
og overholder meldeplikten.
§ 11-18 nytt sjette ledd skal lyde:
Når medlemmet mottar arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid
(jf. § 11-14) kan det gis arbeidsavklaringspenger når medlemmet
arbeider mindre enn 37,5 timer per uke.
§ 11-18 sjette ledd blir nytt sjuende ledd."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at Regjeringen i Ot.prp. nr. 32 (2006–2007)
Om lov endringer i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven
bidro til at uførepensjon ikke lenger kan utbetales sammen med rehabiliteringspenger
fra folketrygden, for ansatte i privat sektor. Dette bidro til en
forskjellsbehandling av ansatte i privat sektor, da ansatte i offentlig
sektor fremdeles ville ha denne rettigheten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at i forbindelse med behandlingen
av Representantforslag nr. 59 (2007–2008) fra stortingsrepresentantene
Jan Tore Sanner, Martin Engeset, Svein Flåtten, Lars Sponheim og
André N. Skjelstad om å sikre likebehandling av uførepensjon fra
private og offentlige tjenestepensjonsordninger, jf. Innst. S. nr.
223 (2007–2008) uttrykte flertallet, bestående av medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet at,
sitat:
"dette ikke var en innstramming, men en presisering av
gjeldende rett."
Når 200 000 ansatte i privat sektor rammes på grunn av forskjellsbehandlingen
og mister et viktig sosialt sikkerhetsnett ved sykdom over ett år,
har det vært vanskelig for disse medlemmer å
begripe hvordan en slik presisering har latt seg forsvare. Det er
derfor meget gledelig å konstatere at Regjeringen i Ot.prp. nr.
4 (2008–2009) foretar en total snuoperasjon og foreslår å oppheve
skillet mellom ansatte i privat og offentlig sektor, slik at også
ansatte i privat sektor har rett til å få utbetalt uførepensjon
fra sine tjenestepensjonsordninger når de mottar arbeidsavklaringspenger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
peker på at det behovsprøvde barnetillegget til tidsbegrenset uførestønad
er på inntil 0,4 G per barn. Flertallet ser det
som naturlig at det må være felles regler for alle mottakere av
arbeidsavklaringspenger. Et standardisert tillegg per barn er enkelt
å administrere og det er enkelt å forstå for mottakerne. Behovsprøvd
barnetillegg gir en mer målrettet fordelingsprofil i favør av barnefamilier
med lav inntekt og flere barn. Innenfor en gitt økonomisk ramme
kan dermed behovsprøvde tillegg være høyere for dem som får slike
tillegg enn et standardisert tillegg til alle stønadsmottakere med barn. Flertallet mener at behovsprøving i denne sammenhengen
vil være unødvendig komplisert og kan føre til en kraftig reduksjon
i den økonomiske lønnsomheten av økt arbeidsinntekt, noe som øker
risikoen for å skape "stønadsfeller". Det å fremme overgang til
arbeid og styrke foreldrenes arbeidstilknytning er viktig, ikke
minst for å forebygge og avhjelpe fattigdom blant barn.
Komiteens medlem fra
Kristelig Folkeparti deler regjeringspartienes
syn på at barnefattigdom ikke kan aksepteres, og må bekjempes aktivt.
Når omsorgspersoner som i dag mottar tidsbegrenset uførestønad og
et behovsprøvd barnetillegg på 0,4 G per barn, etter Regjeringens
forslag nå vil få arbeidsavklaringspenger og et barnetillegg på
27 kroner per dag, vil det for disse bety en betydelig inntektsreduksjon. Dette medlem viser til at dette er et
grep som statsminister Jens Stoltenberg selv, senest i oktober 2006,
har beskrevet som usosialt, jf. skriftlig spørsmål fra Dagfinn Høybråten
(Kristelig Folkeparti) til statsministeren datert 13. oktober 2006 som
ble besvart 20. oktober 2006, jf. Dokument nr. 15:55 (2006–2007).
Dette medlem ser at når en slår sammen
tre tidligere midlertidige ytelser til én ytelse, vil det være umulig
å kunne beholde et system med ulike modeller for barnetillegget.
Men dette medlem mener at Regjeringen
bør være mer opptatt av å unngå usosiale utslag av denne reformen,
og økende utfordringer med barnefattigdom.
Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en ny vurdering av om et system
med høyere og behovsprøvd barnetillegg i tilknytning til arbeidsavklaringspenger er
mer egnet enn et standardisert barnetillegg til å motvirke barnefattigdom,
og fremme en egen sak om dette til Stortinget".
Komiteen viser til at
alle som oppsøker NAV-kontoret, og som ønsker eller trenger bistand
for å komme i arbeid, skal ha rett til å få vurdert sitt behov for
bistand for å komme i arbeid og plikt til å medvirke til vurderingen. Komiteen vil peke på viktigheten av en
systematisk arbeidsevnevurdering og vil understreke at det er vedkommendes
muligheter som skal ligge til grunn for vurderingen. Komiteen peker videre på at konklusjonen
om hvilket bistandsbehov personen har, skal komme som en følge av
kartleggingen av hva som skal til for at den enkelte skal kunne
komme tilbake i arbeid. Komiteen viser
til at arbeidsevnevurderingen skal tilpasses individuelt. Komiteen viser til at brukeren skal ha
rett til å klage på beslutninger som fattes på grunnlag av den foretatte
arbeidsevnevurderingen. Komiteen vil understreke
brukerens rett til medbestemmelse og innflytelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til St.meld nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd
og inkludering, hvor bruk av kontaktperson og koordinator ved NAV-kontoret
som samordner aktiviteter og tjenesteytere, og som er brukernes
rådgiver og veileder i hele eller deler av den tiden brukeren har
kontakt med kontoret, omtales. Dette innebærer at de som har behov
for bistand over noe tid eller som har sammensatte problemer, skal
kunne ha én fast kontaktperson å forholde seg til. Det er viktig med
et godt tillitsforhold mellom bruker og Arbeids- og velferdsetaten.
I noen tilfeller vil det kunne oppstå samarbeidsproblemer eller
sviktende tillit mellom bruker og saksbehandler. I tilfeller der
bruker anmoder om annen saksbehandler, må etaten være innstilt på
å finne smidige løsninger. For eksempel kan det legges til rette
for skifte av saksbehandler, slik at brukers tillit til etaten kan
opprettholdes. Flertallet mener at lovfestet
rett til å bytte saksbehandler kan ha enkelte uheldige sider. Ny
saksbehandler vil i kompliserte saker blant annet kunne medføre
betydelig ekstra arbeid for kontoret, da den nye saksbehandleren
må sette seg inn i omfattende sakskompleks. Flertallet peker
videre på at det vil kunne være fare for at enkelte brukere anmoder
om bytte av saksbehandler for å forsøke å unndra seg nødvendig og lovpålagt
kontroll og oppfølging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre peker på at ordningen med arbeidsavklaringspenger
har som målsetting å bidra til at flere mennesker kommer ut i arbeid,
og at kommunikasjon og samarbeid mellom saksbehandler og mottaker
er avgjørende for at den enkelte bruker skal få en best mulig, og
mest mulig individuelt tilpasset oppfølging. Brukermedvirkning er
et helt sentralt element i NAV-reformen, men flertallets argumentasjon
i forhold til bytte av saksbehandler, vitner om at dette ikke skal
gjelde den helt grunnleggende hjelpen som en bruker har krav på
og skal få. Disse medlemmer vil videre
peke på at lovens ordlyd i utgangspunktet bør legge til grunn en positiv
vinkling i forhold til den målgruppen som loven er ment å gjelde
for, og at en ved siden av lovverket etablerer rutiner og ordninger
for å plukke ut tilfeller lik den flertallet beskriver, hvor det
argumenteres for at en lovfesting av retten til å skifte saksbehandler
kan misbrukes av brukeren. Selv om disse medlemmer erkjenner
at slike tilfeller kan inntreffe, bør lovverket formes rundt intensjonen
om brukermedvirkning, ikke brukermistenkeliggjøring.
Disse medlemmer foreslår derfor et
nytt fjerde ledd i § 11-11:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-11 nytt fjerde ledd:
Medlemmet har rett til å skifte saksbehandler én gang i løpet
av stønadsperioden. Krav om skifte av saksbehandler må settes frem
på oppfølgingstidspunktet."
Komiteens medlem fra
Kristelig Folkeparti mener at den enkelte
bør ha rett til å kunne skifte saksbehandler i NAV, dog med en klar
begrensning på hvor ofte en slik rett kan benyttes. Dette medlem mener at det ikke er hensiktsmessig
å lovfeste en slik rett, men at retten klart framkommer i etatens
skriftlige dokumentasjon av brukernes rettigheter.
Komiteen viser til at
det i en ny bestemmelse i arbeids- og velferdsforvaltningsloven
fastsettes en rett og plikt for brukere som har behov for bistand
til å delta i utformingen av en konkret plan (aktivitetsplan) for
hvordan vedkommende skal komme i arbeid. Komiteen viser
til at denne planen skal være et arbeidsverktøy for å gjøre det
enklere og systematisk følge opp mottakerne av arbeidsavklaringspenger
slik at de kommer seg tilbake i arbeid. Komiteen understreker
at brukerne skal sikres reell innflytelse under utarbeidelse av
denne planen og ikke bare en plikt til å delta.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-9 skal lyde:
Fravær som skyldes sterke velferdsgrunner, skal ikke føre til
reduksjon av ytelsene. Fravær som skyldes sterke velferdsgrunner,
må dokumenteres.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre:
Forslag 2
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endringer:
I følgende bestemmelser skal uttrykket "arbeidsavklaringspenger"
endres til "avklaringspenger":
navnet på kapittelet
sjuende, åttende og tiende strekpunkt i innholdsfortegnelsen
§ 1-1 første ledd
§ 11-4 annet ledd
§ 11-9 første ledd
§ 11-10 annet ledd
§ 11-11 første ledd
§ 11-12 tredje ledd første og annet punktum
§ 11-13 overskriften og alle ledd i paragrafen
§ 11-14 overskriften og alle ledd i paragrafen
§ 11-15 overskriften, første, tredje og fjerde ledd
§ 11-16 overskriften, første ledd, tredje ledd tredje punktum,
fjerde ledd første punktum og femte ledd
§ 11-17
§ 11-18, overskriften, første, annet, fjerde, femte og sjette
ledd
§ 11-19 overskriften og alle ledd
§ 11-20 overskriften, første ledd og annet ledd bokstav
c
§ 11-21 overskriften, første ledd første punktum, annet
og tredje ledd
§ 11-22, overskriften, første ledd og annet ledd første
punktum
§ 11-12 første ledd første punktum, annet og tredje ledd
§ 11-24 alle ledd
§ 11-25 første ledd
§ 11-26, overskriften, første ledd bokstav b, annet ledd
§ 2-6 annet ledd første punktum
§ 2-9 første ledd bokstav b
§ 3-26 tredje ledd bokstav e
§ 4-24 annet ledd bokstav b
§ 4-25 første ledd bokstav b
§ 4-48 annet ledd
§ 13-2 annet ledd sjette strekpunkt i innholdsfortegnelsen
§ 14-6 tredje ledd
§ 15-9 tredje ledd
16-8 tredje ledd
§ 17-8 fjerde ledd
§ 21-10 tredje ledd
§ 22-8 første ledd første punktum
§ 22-10 sjuende ledd
§ 22-12 tredje ledd
§ 23-3 annet ledd nr. 2 bokstav b
Det samme må gjøres i følgende andre lovbestemmelser:
Lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner
Lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell
og sivilpersoner
§ 23 nr. 1 tredje ledd, annet og tredje
punktum
§ 23 nr. 1 sjette ledd, annet og tredje punktum
Lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn
Lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere
Lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser
Lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd
§ 11 nr. 4 første og annet ledd
§ 12 nr. 3 fjerde ledd annet og tredje punktum
§ 19 nr. 1 tredje ledd annet og tredje punktum
Lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger
for avtalefestet pensjon
Lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
Lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon (foretakspensjonsloven)
Lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning og norskopplæring
for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven)
Lov 10. juni 2005 nr. 44 om lov om forsikringsselskaper, pensjonsforetak
og deres virksomhet mv. (forsikringsvirksomhetsloven)
Forslag 3
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-11 nytt fjerde ledd
Medlemmet har rett til å skifte saksbehandler en gang i løpet
av stønadsperioden. Krav om skifte av saksbehandler må settes frem
på oppfølgingstidspunktet.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre:
Forslag 4
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-7 første ledd første punktum skal lyde:
For å ha rett til ytelser etter dette kapitlet må medlemmet melde
seg til Arbeids- og velferdsetaten hver fjerde uke (meldeperioden)
og gi opplysninger som har betydning for retten til ytelsene.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 5
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endringer:
§ 11-10 annet ledd skal lyde:
Arbeidsavklaringspenger kan også gis i inntil seks måneder etter
at medlemmet er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han eller
hun kan utføre, jf. § 11-14.
§ 11-14 første ledd første punktum skal lyde:
Det kan gis arbeidsavklaringspenger i seks måneder etter at medlemmet
er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han eller hun kan utføre
før vedkommende har fått tilbud om eller har fått arbeid, når vedkommende
er registrert som reell arbeidssøker hos Arbeids- og velferdsetaten
og overholder meldeplikten.
§ 11-18 nytt sjette ledd skal lyde:
Når medlemmet mottar arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid
(jf. § 11-14) kan det gis arbeidsavklaringspenger når medlemmet
arbeider mindre enn 37,5 timer per uke.
§ 11-18 sjette ledd blir nytt sjuende ledd.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 6
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-13 annet ledd bokstav c første punktum skal lyde:
Når medlemmet som følge av sykdom skal vurderes for uførepensjon.
Forslag 7
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-13 tredje ledd første punktum skal lyde:
Arbeidsavklaringspenger kan også gis til medlem som tidligere
har mottatt arbeidsavklaringspenger, og som igjen blir arbeidsufør
mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet ny rett til sykepenger etter
kapittel 8.
Forslag 8
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
skal følgende paragrafer oppheves:
§ 3-2 sjette ledd
§ 3-3 sjuende ledd
§ 11-2 tredje ledd (i utkastet til nytt kapittel 11)
§ 12-3 fjerde ledd annet punktum
§ 15-2 annet ledd
§ 17-3 første ledd bokstav c
§ 17- 3 tredje ledd
§ 17-4 fjerde ledd annet punktum
§ 18-2 tredje ledd
§ 18-3 tredje ledd annet punktum
§ 19-2 annet ledd
§ 19-3 fjerde ledd annet punktum.
Forslag fra Høyre og Venstre:
Forslag 9
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endringer:
§ 11-10 nytt annet ledd skal lyde:
Vedtak om arbeidsavklaringspenger kan fattes for inntil ett år
om gangen. I særskilte tilfeller kan det fattes vedtak med lengre
varighet.
Annet og tredje ledd blir nytt tredje og fjerde ledd.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen foreta en ny vurdering av om et system
med høyere og behovsprøvd barnetillegg i tilknytning til arbeidsavklaringspenger
er mer egnet enn et standardisert barnetillegg til å motvirke barnefattigdom,
og fremme en egen sak om dette til Stortinget.
Komiteen har for øvrig ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i folketrygdloven og
i enkelte andre lover (arbeidsavklaringspenger,
arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner)
I
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endringer:
§ 2-6 annet ledd første punktum skal
lyde:
Ved yrkesskade (kapittel 13) har et medlem som nevnt i
første ledd rett til stønad ved helsetjenester etter kapittel 5,
sykepenger etter kapittel 8, arbeidsavklaringspenger og
tilleggsstønader etter kapittel 11 eller uførepensjon
etter kapittel 12.
§ 2-9 første ledd bokstav b skal lyde:
b) stønad og pensjon etter kapitlene 4 (arbeidsløshet),
6 (grunnstønad og hjelpestønad), 7 (gravferd), 11 (arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader), 12 (uførepensjon),
15 (enslig mor eller far), 16 (tidligere familiepleier), 17 (gjenlevende ektefelle),
18 (barnepensjon) og 19 (alderspensjon), eller
§ 3-15 annet ledd bokstav b skal lyde:
b) overgangsstønad etter folketrygdloven
§ 15-7, § 16-7 og § 17-6.
§ 3-25 første ledd skal lyde:
Til en person som mottar uførepensjon eller alderspensjon,
ytes det et barnetillegg for hvert barn vedkommende forsørger.
§ 3-26 tredje ledd bokstav e skal lyde:
e) ytelser fra folketrygden i form av dagpenger
under arbeidsløshet etter kapittel 4, sykepenger etter kapittel
8, stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom etter kapittel
9, arbeidsavklaringspenger etter kapittel 11 og svangerskapspenger
og foreldrepenger etter kapittel 14
§ 4-24 annet ledd skal lyde:
Retten til dagpenger faller bort når medlemmet velger å
motta følgende fulle ytelser:
a) sykepenger etter lovens kapittel 8,
b) arbeidsavklaringspenger etter lovens kapittel
11,
c) uførepensjon etter lovens kapittel
12,
d) foreldrepenger eller svangerskapspenger
etter lovens kapittel 14,
e) alderspensjon etter lovens kapittel
19,
f) stønad under arbeidsløshet fra Garantikassen
for fiskere.
§ 4-25 første ledd skal lyde:
For medlem som har følgende reduserte ytelser fra folketrygden,
reduseres dagpengene:
a) sykepenger etter lovens kapittel 8,
b) arbeidsavklaringspenger etter lovens kapittel
11,
c) uførepensjon etter lovens kapittel
12, når denne er gitt med virkningstidspunkt i
inneværende år eller innenfor de to siste kalenderår før dagpenger
tilstås,
d) foreldrepenger eller svangerskapspenger
etter lovens kapittel 14,
e) alderspensjon etter lovens kapittel
19.
§ 8-4 tredje ledd bokstav c skal lyde:
c) når vedkommende deltar på et arbeidsrettet
tiltak,
§ 8-6 fjerde ledd skal lyde:
Dersom bedriftsinterne tiltak ikke fører frem, skal det
så tidlig som mulig vurderes om arbeidsrettede tiltak bør
prøves.
§ 8-7 åttende ledd skal lyde:
Arbeids- og velferdsetaten skal så tidlig som mulig vurdere om
arbeidsrettede tiltak skal prøves dersom dokumenterte
bedriftsinterne tiltak ikke fører frem, eller medlemmet ikke har
et arbeidsforhold. Senest når arbeidsuførheten har vart seks måneder, skal
Arbeids- og velferdsetaten avholde et dialogmøte mellom den sykmeldte
arbeidstaker og arbeidsgiver, unntatt når et slikt møte antas å
være åpenbart unødvendig. Lege eller annet helsepersonell skal delta
hvis det er hensiktsmessig. Senest ved utløpet av sykepengeperioden
skal det igjen vurderes om arbeidsrettede tiltak skal
prøves.
§ 8-8 annet ledd skal lyde:
Retten til sykepenger faller bort dersom medlemmet uten
rimelig grunn nekter å gi opplysninger eller medvirke til utredning,
eller uten rimelig grunn nekter å ta imot tilbud om behandling,
rehabilitering, tilrettelegging av arbeid og arbeidsutprøving eller
arbeidsrettede tiltak, se også § 21-8.
§ 8-21 fjerde ledd første punktum skal lyde:
Forsikringen dekker arbeidsgiverens utgifter til sykepenger
med feriepenger ved fravær utover tre kalenderdager
i hvert tilfelle.
§ 8-48 skal lyde:
§ 8-48 Forholdet mellom sykepenger
og andre
folketrygdytelser
Bestemmelser om forholdet mellom sykepenger på den ene
siden og dagpenger under arbeidsløshet, uførepensjon, alderspensjon
og avtalefestet pensjon på den andre siden står i §§ 8-49 til 8-52.
Den som samtidig fyller vilkårene for sykepenger og for
arbeidsavklaringspenger, har rett til den høyeste av ytelsene,
jf. § 11-23.
§ 8-50 skal lyde:
§ 8-50 Medlemmer med uførepensjon
Det ytes ikke sykepenger til et medlem som mottar hel
uførepensjon eller foreløpig uførepensjon etter kapittel
12.
Til et medlem som mottar gradert uførepensjon eller
foreløpig uførepensjon, ytes det sykepenger etter bestemmelsene
i kapitlet her ut fra den arbeidsinntekt som medlemmet har i tillegg
til ytelsen.
§ 8-55 bokstav c skal lyde:
c) Ved tilbakefall ytes det sykepenger som minst svarer
til uførepensjon ved yrkesskade, til en person
som mottar eller har mottatt slike ytelser, se § 12-18.
Overskriften til kapittel 10 skal lyde:
Kapittel 10. Stønad for å kompensere for utgifter til
bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet
Etter kapitteloverskriften i kapittel 10 skal ny innholdsfortegnelse
lyde:
Bestemmelser om
formål står i § 10-1
generelle vilkår står i §§ 10-2 til 10-4
stønad til bedring av funksjonsevnen står i §§
10-5 til 10-7
forholdet til annen lovgivning står i § 10-8
§ 10-1 skal lyde:
Formålet med ytelser etter dette kapitlet er å
kompensere for bestemte utgifter til bedring av arbeidsevnen
og funksjonsevnen i dagliglivet for medlemmer som har sykdom, skade
eller lyte.
§ 10-3 annet og tredje ledd oppheves.
Nåværende fjerde ledd blir nytt annet ledd.
§ 10-4 første og annet ledd oppheves.
Nåværende tredje ledd blir nytt første ledd.
§ 10-5 fjerde ledd skal lyde:
Det ytes ikke stønad etter denne paragrafen til en person
som mottar alderspensjon, uførepensjon, eller avtalefestet
pensjon som det godskrives pensjonspoeng for, se § 3-19 sjette ledd.
Til en person som mottar uførepensjon, kan det
likevel ytes stønad dersom det er sannsynlig at stønaden vil føre
til at uførepensjonen faller bort eller blir
redusert.
§ 10-7 fjerde og femte ledd oppheves og nåværende sjette
ledd blir nytt fjerde ledd.
§§ 10-8 til 10-16 oppheves.
Nåværende § 10-17 blir ny § 10-8.
§ 10-18 oppheves.
Kapittel 11 skal lyde:
Kapittel 11. Arbeidsavklaringspenger og
tilleggsstønader
Bestemmelser om
formål står i § 11-1
generelle vilkår står i §§ 11-2 til 11-6
meldeplikt står i § 11-7
aktivitet og fravær fra fastsatt aktivitet står i §§ 11-8
og 11-9
varighet og oppfølging står i §§ 11-10 og 11-11
tilleggsstønader står i § 11-12
arbeidsavklaringspenger står i §§ 11-13 til 11-19 samt i
§§ 11-21 og 11-22
nytt krav om arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader
står i § 11-20
forholdet til andre ytelser står i §§ 11-23 til 11-25
arbeidsavklaringspenger ved yrkesskade står i § 11-26
§ 11-1 Formål
Formålet med arbeidsavklaringspenger er å sikre inntekt
for medlemmer mens de får aktiv behandling, deltar på et arbeidsrettet
tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller
beholde arbeid.
Formålet med tilleggsstønader er å kompensere for bestemte
utgifter som medlemmer har i forbindelse med gjennomføringen av
et arbeidsrettet tiltak.
§ 11-2 Forutgående medlemskap
Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet
at vedkommende
a) har vært medlem i trygden i minst tre år umiddelbart
før han eller hun setter fram krav om en ytelse, eller
b) har vært medlem i trygden i minst ett år umiddelbart
før han eller hun setter fram krav om en ytelse, og i denne tiden
har vært fysisk og psykisk i stand til å utføre et ordinært inntektsgivende
arbeid.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om når vilkåret om forutgående medlemskap kan fravikes.
Vilkårene i første ledd gjelder ikke for en flyktning (§
1-7) som er medlem i trygden.
§ 11-3 Opphold i Norge
Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet
at medlemmet oppholder seg i Norge.
Ytelser kan likevel gis til et medlem som i henhold til
sin aktivitetsplan, jf. arbeids- og velferdsforvaltningsloven §
14 a, får medisinsk behandling eller deltar på et arbeidsrettet
tiltak i utlandet.
Et medlem kan også få ytelser etter dette kapitlet i en
begrenset periode under opphold i utlandet dersom det kan godtgjøres
at utenlandsoppholdet er forenelig med gjennomføringen av den fastsatte
aktiviteten, og ikke hindrer Arbeids- og velferdsetatens oppfølging
og kontroll.
§ 11-4 Alder
Det er et vilkår for rett til tilleggsstønader etter § 11-12
at medlemmet er mellom 16 og 67 år.
Det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger etter
§ 11-13 at medlemmet er mellom 18 og 67 år.
§ 11-5 Nedsatt arbeidsevne
Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet
at medlemmet på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått arbeidsevnen
nedsatt i en slik grad at vedkommende hindres i å beholde eller
skaffe seg inntektsgivende arbeid.
Når det vurderes om arbeidsevnen er nedsatt i en slik grad
at vedkommende hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende
arbeid, skal det blant annet legges vekt på helse, alder, evner,
utdanning, yrkesbakgrunn, interesser, ønsker, muligheter for å gå tilbake
til nåværende arbeidsgiver, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter
på andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid.
§ 11-6 Behov for bistand til å skaffe seg eller
beholde arbeid
Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet
at medlemmet
a) har behov for aktiv behandling, eller
b) har behov for arbeidsrettet tiltak, eller
c) etter å ha prøvd tiltak etter bokstavene a eller b fortsatt
anses å ha en viss mulighet for å komme i arbeid, og får oppfølging
fra Arbeids- og velferdsetaten for å bli i stand til å skaffe seg
eller beholde arbeid som han eller hun kan utføre.
§ 11-7 Meldeplikt
For å ha rett til ytelser etter dette kapitlet må medlemmet
melde seg til Arbeids- og velferdsetaten hver fjortende dag (meldeperioden)
og gi opplysninger som har betydning for retten til ytelsene. Melding skal
gis ved bruk av meldekort, ved oppmøte eller på annen måte som Arbeids-
og velferdsetaten bestemmer.
Dersom medlemmet uten rimelig grunn unnlater å melde seg
på fastsatt dag, faller retten til ytelser etter dette kapitlet
bort fra og med den dagen medlemmet skulle ha meldt seg og inntil
han eller hun melder seg på nytt. Hvis medlemmet har hatt rimelig
grunn til å unnlate å melde seg, skal ytelsene etterbetales.
Dersom det vil være unødig tyngende for medlemmet å overholde
meldeplikten, kan Arbeids- og velferdsetaten helt eller delvis frita
medlemmet fra meldeplikten.
Arbeids- og velferdsetaten skal av eget tiltak vurdere
om det skal gis fritak fra meldeplikten. Fritak fra meldeplikt unntar
ikke medlemmet fra den alminnelige opplysningsplikten etter folketrygdloven
§ 21-3.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om innholdet i meldeplikten.
§ 11-8 Aktivitet med sikte på å komme i arbeid
Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet
at medlemmet bidrar aktivt i prosessen med å komme i arbeid. Kravene
til egenaktivitet skal tilpasses den enkeltes funksjonsnivå og fastsettes
ved innvilgelsen av ytelsen.
§ 11-9 Fravær fra fastsatt aktivitet
Ved fravær fra fastsatt aktivitet, jf. § 11-8, faller arbeidsavklaringspengene
og tilleggsstønadene bort inntil vilkårene for å motta ytelsene
igjen er oppfylt.
Fravær på inntil én dag per meldeperiode, og fravær som
skyldes sterke velferdsgrunner, skal ikke føre til reduksjon av
ytelsene. Fravær som skyldes sterke velferdsgrunner, må dokumenteres.
Fravær som skyldes sykdom eller skade, skal ikke føre til
reduksjon av ytelsene. Arbeids- og velferdsetaten kan kreve at fravær
som skyldes sykdom, dokumenteres med legeerklæring eller erklæring
fra annen sakkyndig som Arbeids- og velferdsetaten godkjenner.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om hva som anses som fravær fra fastsatt aktivitet, og konsekvenser
av slike fravær.
§ 11-10 Varighet
Ytelser etter dette kapitlet gis så lenge det er påkrevd
for at medlemmet skal kunne gjennomføre fastsatt aktivitet med sikte
på å komme i arbeid, jf. § 11-8, men likevel ikke lenger enn fire
år. Stønadsperioden kan i særlige tilfeller forlenges.
Arbeidsavklaringspenger kan også gis i inntil tre måneder
etter at medlemmet er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han
eller hun kan utføre, jf. § 11-14.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om varigheten og kan herunder bestemme i hvilke tilfeller stønadsperioden
kan forlenges utover fire år.
§ 11-11 Oppfølging
Mottakere av arbeidsavklaringspenger skal få jevnlig oppfølging
fra Arbeids- og velferdsetaten.
Det skal i forbindelse med innvilgelse av ytelser etter
dette kapitlet avtales individuelle oppfølgingstidspunkter, der
Arbeids- og velferdsetaten sammen med medlemmet skal vurdere om
vilkårene for rett til ytelse fortsatt er oppfylt, og om medlemmet
har den ønskede fremdriften mot målet om å komme i arbeid.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om oppfølgingen.
§ 11-12 Tilleggsstønader
Til medlem som gjennomfører et arbeidsrettet tiltak, kan
det ytes tilleggsstønad etter fast sats til dekning av dokumenterte
utgifter til bøker og undervisningsmateriell.
Medlem som gjennomfører et arbeidsrettet tiltak og som
ikke har ordinær lønn gjennom tiltaksdeltakelsen og ikke mottar
sykepenger etter lovens kapittel 8, kan gis tilleggsstønad til dekning
av
a) utgifter til daglige reiser i forbindelse
med utredning eller gjennomføring av et arbeidsrettet tiltak,
b) utgifter til hjemreiser under gjennomføring av et arbeidsrettet
tiltak,
c) nødvendige utgifter til flytting fra hjemstedet i forbindelse
med et arbeidsrettet tiltak eller i forbindelse med arbeid etter
at tiltaket er gjennomført,
d) nødvendige utgifter til barnetilsyn i forbindelse med
utredning eller gjennomføring av et arbeidsrettet tiltak,
e) nødvendige ekstrautgifter til bolig i forbindelse med
utredning eller gjennomføring av et arbeidsrettet tiltak.
Til et medlem som på grunn av sykdom eller skade midlertidig
ikke kan reise på vanlig måte til og fra arbeids- eller undervisningsstedet,
kan det i stedet for arbeidsavklaringspenger etter § 11-13 gis tilleggsstønad
til dekning av nødvendige ekstra transportutgifter til daglige reiser.
Stønaden begrenses til det beløpet som medlemmet ville ha fått utbetalt
i arbeidsavklaringspenger for samme tidsrom.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om tilleggsstønadene.
§ 11-13 Arbeidsavklaringspenger
Arbeidsavklaringspenger gis til medlem som har fått sin
arbeidsevne nedsatt (jf. § 11-5) med minst halvparten, og som fyller
minst ett av vilkårene i § 11-6.
Det kan også gis arbeidsavklaringspenger
a) i ventetid under utarbeidelse av aktivitetsplanen, jf.
arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a,
b) i ventetid før aktiv behandling eller et arbeidsrettet
tiltak starter,
c) i inntil fire måneder når medlemmet som følge av sykdom
skal vurderes for uførepensjon. Dersom krav om uførepensjon ikke
er behandlet innen den fastsatte vedtaksperioden, kan perioden forlenges
i inntil fire nye måneder. Årsaken til at kravet ikke er behandlet,
må dokumenteres i saken.
Arbeidsavklaringspenger kan også gis til medlem som tidligere
har mottatt arbeidsavklaringspenger, og som igjen blir arbeidsufør
som følge av en annen sykdom innen seks måneder mens vedkommende
er i arbeid uten å ha opparbeidet ny rett til sykepenger etter kapittel
8. Arbeidsavklaringspenger kan videre gis til medlem som tidligere
har mottatt arbeidsavklaringspenger, og som igjen blir arbeidsufør
som følge av samme sykdom innen ett år selv om nedsettelsen av arbeidsevnen
antas å være rent forbigående. Arbeidsavklaringspenger kan dessuten
gis til studenter som har behov for aktiv behandling for å kunne
gjenoppta studiene.
Arbeidsavklaringspenger kan tidligst gis fra det tidspunktet
da kravet om ytelsen ble satt fram.
Det gis ikke arbeidsavklaringspenger i arbeidsgiverperioden
for sykepenger, jf. § 8-19.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om når det kan gis arbeidsavklaringspenger.
§ 11-14 Arbeidsavklaringspenger i ventetid på
arbeid
Det kan gis arbeidsavklaringspenger i tre måneder etter
at medlemmet er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han eller
hun kan utføre før vedkommende har fått tilbud om eller har fått
arbeid, når vedkommende er registrert som reell arbeidssøker hos
Arbeids- og velferdsetaten og overholder meldeplikten. Som reell
arbeidssøker regnes den som er arbeidsfør og villig til å ta ethvert
arbeid som han eller hun kan utføre, og som er lønnet etter tariff
eller sedvane hvor som helst i Norge uavhengig av om det er på heltid eller
deltid og til å delta på arbeidsmarkedstiltak.
Retten til arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid
faller bort i fire uker dersom medlemmet
a) uten rimelig grunn nekter å ta tilbudt arbeid
som han eller hun kan utføre, eller å delta på et arbeidsrettet
tiltak, eller
b) uten rimelig grunn nekter eller unnlater å møte til konferanse
med Arbeids- og velferdsetaten etter innkalling.
Tidsbegrenset bortfall av arbeidsavklaringspenger i ventetid
på arbeid kan bare fastsettes på grunnlag av forhold som ikke ligger
lenger tilbake i tid enn tre måneder. Bortfallsperioden regnes fra
siste stønadsdag, jf. § 11-17.
Medlemmet må være registrert som arbeidssøker hos Arbeids-
og velferdsetaten, overholde meldeplikten og fylle vilkårene for
rett til arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid i bortfallsperioden.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid.
§ 11-15 Grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger
Grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger fastsettes
ut fra medlemmets pensjonsgivende inntekt, jf. § 3-15, i året før
arbeidsevnen (jf. § 11-5) ble nedsatt med minst halvparten. Grunnlaget
for beregning av arbeidsavklaringspenger skal likevel fastsettes
ut fra gjennomsnittet av den pensjonsgivende inntekten i de tre
siste kalenderårene før samme tidspunkt, dersom dette gir et høyere
grunnlag.
Den pensjonsgivende inntekten etter første ledd skal reguleres
i samsvar med endringer i grunnbeløpet fram til søknadstidspunktet.
Pensjonsgivende inntekt over seks ganger grunnbeløpet regnes
ikke med i grunnlaget for arbeidsavklaringspenger.
Grunnlaget for arbeidsavklaringspenger reguleres i samsvar
med senere endringer i grunnbeløpet.
§ 11-16 Arbeidsavklaringspengenes størrelse
Arbeidsavklaringspenger gis med 66 prosent av grunnlaget
for arbeidsavklaringspenger, jf. § 11-15.
Minste årlige ytelse er 1,97 ganger grunnbeløpet.
For et medlem som får sin arbeidsevne (jf. § 11-5) nedsatt
før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller
lyte som er klart dokumentert, er minste årlige ytelse 2,44 ganger
grunnbeløpet. Dette gjelder selv om medlemmet har vært mer enn 50
prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år, dersom kravet settes fram
før medlemmet fyller 36 år. Arbeidsavklaringspenger etter dette
leddet kan tidligst gis fra og med den dagen medlemmet fyller 20
år.
Til medlem som forsørger barn, jf. § 1-6, gis et barnetillegg.
Dersom begge foreldrene mottar arbeidsavklaringspenger, kan begge
få barnetillegg. Som barn regnes egne barn og fosterbarn, jf. barnevernloven
§ 4-22, dersom medlemmet har forsørget fosterbarnet i de to siste
årene før krav om barnetillegg blir satt fram. Arbeids- og velferdsetaten
kan fravike kravet om at fosterbarnet skal ha blitt forsørget i
de to siste årene før krav om barnetillegg settes fram, når fosterhjemsordningen
har en varig karakter. Et barn anses ikke som forsørget dersom det
har inntekt, herunder kapitalinntekt, som er større enn grunnbeløpet,
eller har rett til barnepensjon etter folketrygdloven kapittel 18.
Arbeidsavklaringspenger medregnet barnetillegg kan ikke
utgjøre mer enn 90 prosent av medlemmets grunnlag for arbeidsavklaringspenger,
jf. § 11-15.
Departementet kan i forskrift fastsette barnetilleggets
størrelse.
§ 11-17 Stønadsdager
Arbeidsavklaringspenger gis for fem dager per uke. Dagsatsen
fremkommer ved at den årlige ytelsen deles på 260.
§ 11-18 Reduksjon av arbeidsavklaringspenger på grunn
av samtidig arbeid
Det gis fulle arbeidsavklaringspenger til medlem som har
tapt hele arbeidsevnen.
Dersom et medlem har tapt en del av sin arbeidsevne, reduseres
arbeidsavklaringspengene medregnet barnetillegg, slik at ytelsen
svarer til den del av arbeidsevnen som er tapt. Reduserte arbeidsavklaringspenger
gis når arbeidsevnen er redusert med minst 40 prosent.
Beregningen av den reduserte ytelsen skal ta utgangspunkt
i forholdet mellom en arbeidstid på 37,5 timer per uke og det antall
timer vedkommende har vært eller kunne ha vært i inntektsgivende
arbeid. Ved beregningen skal det tas hensyn til om medlemmet har
reduserte muligheter til å utføre inntektsgivende arbeid på grunn
av deltakelse på et arbeidsrettet tiltak, eller på grunn av at medlemmet
får aktiv behandling. Beregningen baseres på gjennomsnittlig arbeidet
tid i meldeperioden, jf. § 11-7.
Når medlemmet arbeider i et arbeidsrettet tiltak uten lønn
eller med lønn inntil grunnbeløpet, kan arbeidsavklaringspengene
reduseres med et lavere antall timer enn det timeantall som er arbeidet.
Når medlemmet er nær ved å komme i fullt arbeid, kan det
i inntil seks måneder gis arbeidsavklaringspenger når medlemmet
arbeider inntil 80 prosent.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om reduksjon av arbeidsavklaringspenger på grunn av samtidig arbeid,
og kan herunder fravike bestemmelsene i denne paragrafen.
§ 11-19 Reduksjon av arbeidsavklaringspenger på grunn
av ytelser fra arbeidsgiver
Medlemmet anses ikke for å ha fått nedsatt hele arbeidsevnen
dersom vedkommende i det samme tidsrommet får ytelser fra arbeidsgiver.
Pensjonsgivende inntekt (jf. § 3-15) fra nåværende eller tidligere
arbeidsgiver, som tilstås i forbindelse med overgang til arbeidsavklaringspenger
eller i forbindelse med oppsigelse, fratreden eller reduksjon av
arbeidstid, skal føre til at arbeidsavklaringspengene reduseres
med samme beløp.
Økonomiske ytelser fra nåværende eller tidligere arbeidsgiver
som ikke er pensjonsgivende inntekt, og som tilstås i forbindelse
med overgang til arbeidsavklaringspenger eller i forbindelse med
oppsigelse, fratreden eller reduksjon av arbeidstid, skal føre til
at arbeidsavklaringspengene reduseres med samme beløp.
Pensjonsgivende inntekt som er erstatning fra arbeidsgiver
etter skadeserstatningsloven § 3-1, eller yrkesskadeforsikringsloven
§ 13, skal ikke føre til reduksjon av arbeidsavklaringspengene.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om hvordan reduksjon av arbeidsavklaringspenger på grunn av ytelser
fra arbeidsgiver skal skje.
§ 11-20 Nytt krav om arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader
Dersom arbeidsavklaringspenger eller tilleggsstønader har
vært stanset i mer enn 52 uker, må det settes fram nytt krav om
slike ytelser.
Det må uansett settes fram et nytt krav om ytelser dersom
a) saken er avsluttet med et endelig avslag,
b) personen er ferdig avklart, eller
c) personen har fått innvilget arbeidsavklaringspenger
i ventetid på arbeid, jf. § 11-14.
§ 11-21 Arbeidsavklaringspenger under opphold i institusjon
Dersom et medlem som mottar arbeidsavklaringspenger oppholder
seg i en institusjon med fri kost og losji, blir arbeidsavklaringspengene
redusert. Dette gjelder likevel ikke for medlemmer som forsørger
ektefelle eller har krav på barnetillegg.
Arbeidsavklaringspengene gis uten reduksjon for innleggelsesmåneden
og de tre påfølgende månedene. Deretter blir arbeidsavklaringspengene
redusert med 50 prosent inntil institusjonsoppholdet avsluttes. Dersom
medlemmet innen tre måneder etter utskrivelsen på nytt kommer i
institusjon, gis det reduserte arbeidsavklaringspenger fra og med
måneden etter at det nye oppholdet tar til.
Dersom medlemmet har faste og nødvendige utgifter til bolig
o.a., kan Arbeids- og velferdsetaten bestemme at arbeidsavklaringspengene
ikke skal reduseres.
§ 11-22 Arbeidsavklaringspenger under straffegjennomføring
Et medlem som utholder varetekt, straff eller særreaksjon
i anstalt under kriminalomsorgen, har ikke rett til arbeidsavklaringspenger.
Det gis likevel arbeidsavklaringspenger hvis vedkommende arbeider
for en arbeidsgiver utenfor anstalten i medhold av straffegjennomføringsloven
§ 20.
Ved gjennomføring av samfunnsstraff, straffegjennomføring
i medhold av straffegjennomføringsloven § 16 eller betinget dom,
tilstås arbeidsavklaringspenger dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. Tilsvarende
gjelder ved prøveløslatelse i medhold av straffegjennomføringsloven
§§ 42 flg.
§ 11-23 Forholdet til andre fulle ytelser fra
folketrygden
Dersom et medlem har rett til arbeidsavklaringspenger
og samtidig fyller vilkårene for en annen folketrygdytelse som skal
dekke samme inntektstap i samme tidsrom, kan han eller hun velge
ytelse. Fulle sykepenger av deltidsstilling anses som en redusert ytelse
etter § 11-24.
Arbeidsavklaringspenger reduseres med samme beløp når medlemmet
får barnepensjon etter lovens kapittel 18.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om forholdet mellom arbeidsavklaringspenger og andre fulle ytelser
fra folketrygden.
§ 11-24 Forholdet til andre reduserte ytelser fra
folketrygden
For medlem som mottar en annen redusert ytelse fra folketrygden,
gis det reduserte arbeidsavklaringspenger.
Arbeidsavklaringspengene beregnes som en full ytelse, og
reduseres deretter med den prosentandelen som den reduserte ytelsen
utgjør. For personer som er sykmeldt fra en deltidsstilling, skal
arbeidsavklaringspengene reduseres med den prosentandel som sykmeldingen
utgjør av full stilling.
Arbeidsavklaringspenger reduseres med tilsvarende beløp
når medlemmet får redusert barnepensjon etter lovens kapittel 18.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om beregning av arbeidsavklaringspenger når mottaker samtidig har
rett til andre reduserte ytelser fra folketrygden.
§ 11-25 Forholdet til ytelser etter annen lovgivning
Retten til arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader
etter dette kapitlet faller bort i den utstrekning ytelsene kommer
inn under ansvarsområdet i annen lovgivning.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om avgrensningen av folketrygdens ansvar.
§ 11-26 Arbeidsavklaringspenger ved yrkesskade
Til den som har nedsatt arbeidsevne på grunn av skade eller
sykdom som går inn under kapittel 13, gis det ytelser etter dette
kapitlet, men med følgende særbestemmelser:
a) Vilkåret i § 11-2 om forutgående medlemskap gjelder
ikke.
b) Arbeidsavklaringspenger ytes ved reduksjon av arbeidsevnen
ned til 30 prosent.
Ved beregning av den delen av nedsettelsen av arbeidsevnen
som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom, skal arbeidsavklaringspengegrunnlaget
(jf. § 11-15) ikke settes lavere enn antatt årlig arbeidsinntekt
på skadetidspunktet, justert i samsvar med endringer i grunnbeløpet
fram til søknadstidspunktet.
Dersom den delen av nedsettelsen av arbeidsevnen som ikke
skyldes yrkesskade eller yrkessykdom, er under 30 prosent, beregnes
hele ytelsen etter annet ledd.
I kapittel 12 skal kapitteloverskriften lyde:
Kapittel 12. Uførepensjon
Etter kapitteloverskriften i kapittel 12 skal ny innholdsfortegnelse
lyde:
Bestemmelser om
formål står i § 12-1
vilkår for rett til uførepensjon står i §§ 12-2
til 12-7
uførepensjon til hjemmearbeidende ektefelle står i
§ 12-8
uføretidspunkt står i § 12-10
gradering av uførepensjon står i § 12-11
revurdering av uføregraden står i § 12-12
beregning av uførepensjon står i § 12-13
avkall på uførepensjon står i § 12-14
uførepensjon til gjenlevende ektefelle står i §
12-15
foreløpig uførepensjon står i § 12-16
avkorting av uførepensjon for ytelser fra arbeidsgiver
står i § 12-17
uførepensjon ved yrkesskade står i § 12-18
Paragrafoverskrift til § 12-5
skal lyde:
§ 12-5 Hensiktsmessig behandling og arbeidsavklaring
§ 12-5 første ledd skal lyde:
Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet
at vedkommende har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre
arbeidsevnen. Med mindre åpenbare grunner tilsier at arbeidsrettede
tiltak ikke er hensiktsmessige, kan ytelser etter dette kapitlet bare
gis dersom vedkommende har gjennomført eller har forsøkt å gjennomføre individuelle
og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak uten at inntektsevnen
er bedret.
§ 12-9 oppheves.
§ 12-11 skal lyde:
§ 12-11. Gradering av uførepensjon
Det ytes hel uførepensjon dersom vedkommende har
tapt hele sin inntektsevne/arbeidsevne, se §§ 12-7 og 12-8.
Dersom vedkommende har tapt en del av sin inntektsevne/arbeidsevne,
gis det en gradert ytelse som svarer til den del av inntektsevnen/arbeidsevnen
som er tapt. Uførepensjon graderes med intervaller på fem prosent.
Ved økt arbeidsinnsats med hvilende pensjonsrett
kan det ytes uførepensjon med en uføregrad ned til 20 prosent.
Ektefelletillegg og barnetillegg graderes ikke etter bestemmelsene
i denne paragrafen, se §§ 3-24 til 3-26.
§ 12-12 fjerde ledd oppheves. Nåværende femte ledd
blir nytt fjerde ledd.
§ 12-13 skal lyde:
§ 12-13 Beregning av uførepensjon
Uførepensjon består av grunnpensjon,
tilleggspensjon og/eller særtillegg.
Grunnpensjonen fastsettes etter bestemmelsene i § 3-2.
Tilleggspensjonen fastsettes etter bestemmelsene i §§ 3-8
til 3-12, 3-17, 3-18 og 3-20 til 3-22.
Særtillegget fastsettes etter bestemmelsene i § 3-3.
Til uførepensjonen kan det ytes ektefelletillegg og barnetillegg
etter bestemmelsene i §§ 3-24 til 3-26.
Uførepensjon til personer som er innlagt i institusjon
eller sitter i fengsel, fastsettes etter bestemmelsene i §§ 3-27
til 3-29.
§ 12-14 skal lyde:
§ 12-14 Avkall på uførepensjon
En uførepensjonist kan gi avkall på
retten til pensjon dersom
a) ektefellen mottar alderspensjon, uførepensjon, foreløpig
uførepensjon, eller avtalefestet pensjon som det godskrives pensjonspoeng
for, se § 3-19 sjette ledd, og
b) vedkommende enten har kortere trygdetid enn ektefellen
eller får graderte ytelser.
Ektefellens ytelser fastsettes da etter reglene for pensjonister
som forsørger den andre ektefellen.
Paragrafoverskrift til § 12-17 skal lyde:
§ 12-17 Avkorting av uførepensjon for ytelser fra
arbeidsgiver
§ 12-18 skal lyde:
§ 12-18 Uførepensjon ved yrkesskade
Til den som er arbeidsufør på grunn av en skade eller sykdom
som går inn under kapittel 13, ytes det uførepensjon etter
følgende særbestemmelser:
a) Vilkåret i § 12-2 om minst tre års forutgående medlemskap
gjelder ikke.
b) Vilkåret i § 12-3 om fortsatt medlemskap gjelder ikke.
c) Vilkåret i § 3-8 om minst tre poengår for rett til tilleggspensjon
gjelder ikke.
d) Grunnpensjon og tilleggspensjon ytes
ved uføregrader ned til 30 prosent.
Det skal fastsettes en særskilt uføregrad for den del av
uførheten som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom. Det ses bort
fra uførhet som skyldes andre forhold enn yrkesskaden, når denne
delen utgjør under 30 prosent av den totale uførheten.
Ved yrkesskade beregnes uførepensjon etter særbestemmelsene
i § 3-30.
Uførepensjon som er innvilget etter en yrkesskade før fylte
67 år, ytes ut vedkommendes levetid dersom vedkommende ikke har
rett til alderspensjon fra folketrygden.
§ 13-2 andre ledd skal lyde:
Bestemmelser om
beregning av pensjoner ved yrkesskade
står i § 3-30
stønad ved helsetjenester står i § 5-25
grunnstønad og hjelpestønad står i § 6-9
stønad ved gravferd står i § 7-5
sykepenger står i § 8-55
arbeidsavklaringspenger står i § 11-26
uførepensjon står i § 12-18
menerstatning ved yrkesskade står i § 13-17
pensjon til gjenlevende ektefelle står i § 17-12
barnepensjon står i § 18-11
alderspensjon står i § 19-11.
I § 13-11 skal paragrafoverskriften
og første ledd lyde:
§ 13-11. Deltakere i arbeidsrettede tiltak
Medlemmer som deltar i arbeidsrettede tiltak, kurs
eller lignende i regi av Arbeids- og velferdsetaten, i kvalifiseringsprogram
i kommunal regi, eller i program i henhold til introduksjonsloven,
er yrkesskadedekket. Det er et vilkår at tiltaket har yrkesopplæring,
sysselsetting eller arbeidstrening som overordnet mål.
§ 14-6 tredje ledd skal lyde:
Likestilt med yrkesaktivitet er tidsrom da det er gitt
en ytelse til livsopphold i form av dagpenger under arbeidsløshet
etter kapittel 4, sykepenger etter kapittel 8, stønad ved
barns sykdom m.m. etter kapittel 9 eller arbeidsavklaringspenger
etter kapittel 11, eller enten foreldrepenger eller svangerskapspenger
etter kapitlet her.
§ 15-9 tredje ledd skal lyde:
Likestilt med arbeidsinntekt er dagpenger etter kapittel
4, sykepenger etter kapittel 8, stønad ved barns og andre nære pårørendes
sykdom etter kapittel 9, arbeidsavklaringspenger etter
kapittel 11 og svangerskapspenger og foreldrepenger etter
kapittel 14.
§ 16-8 tredje ledd skal lyde:
Likestilt med arbeidsinntekt er dagpenger etter kapittel
4, sykepenger etter kapittel 8, stønad ved barns og andre nære pårørendes
sykdom etter kapittel 9, arbeidsavklaringspenger etter
kapittel 11 og svangerskapspenger og foreldrepenger etter
kapittel 14.
§ 17-3 første ledd bokstav b skal lyde:
b) i de siste tre årene fram til dødsfallet mottok pensjon
etter denne loven, eller
§ 17-8 fjerde ledd skal lyde:
Likestilt med arbeidsinntekt er dagpenger etter kapittel
4, sykepenger etter kapittel 8, stønad ved barns og andre nære pårørendes
sykdom etter kapittel 9, arbeidsavklaringspenger etter
kapittel 11 og svangerskapspenger og foreldrepenger etter
kapittel 14.
§ 18-2 første ledd bokstav b skal lyde:
b) at den avdøde faren eller moren mottok pensjon fra folketrygden
de siste tre årene fram til dødsfallet.
§ 18-7 annet ledd skal lyde:
Barnepensjonen faller bort i den utstrekning barnet har
rett til uførepensjon eller foreløpig uførepensjon.
I innholdsfortegnelsen til kapittel 21 oppheves 14.
strekpunkt.
§ 21-8 første ledd skal lyde:
Et krav om en ytelse som gis på grunnlag av sykdom, skade
eller lyte, kan avslås, og en innvilget ytelse kan holdes tilbake
eller stanses dersom medlemmet uten rimelig grunn nekter å ta imot
tilbud om behandling, rehabilitering eller arbeidsrettede
tiltak.
§ 21-10 tredje ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter om at underretning om
vedtak ikke behøver å gis når vedtaket gjelder stans av dagpenger under
arbeidsløshet etter kapittel 4 eller arbeidsavklaringspenger
eller tilleggstønader etter kapittel 11 av grunner som
er åpenbart kjent for medlemmet, og det er gitt forhåndsorientering
om at retten til ytelse bortfaller i slike tilfeller.
§ 22-8 første ledd første punktum skal lyde:
Når en forsørger har fått utbetalt ektefelletillegg eller
barnetillegg, og den forsørgede får etterbetalt pensjon, overgangsstønad eller
arbeidsavklaringspenger, skal etterbetalingen reduseres
med et beløp som svarer til det tillegget forsørgeren har fått utbetalt
for samme tidsrom.
§ 22-10 annet ledd skal lyde:
Følgende ytelser gis pr. dag og utbetales vanligvis etterskottsvis
hver måned:
a) sykepenger (kapittel 8)
b) omsorgspenger ved barns sykdom (§§ 9-5 til 9-9)
c) opplæringspenger ved kurs for et medlem med omsorg for
et funksjonshemmet barn (§ 9-13)
d) pleiepenger for pleie av barn og nære pårørende (§§ 9-10
til 9-12)
e) svangerskapspenger (kapittel 14)
f) foreldrepenger (kapittel 14)
§ 22-10 fjerde ledd bokstav b skal lyde:
b) tilleggsstønader (§ 11-14)
§ 22-10 sjuende ledd skal lyde:
Dagpenger under arbeidsløshet (kapittel 4) og arbeidsavklaringspenger (kapittel
11) gis pr. dag og utbetales vanligvis etterskottsvis hver fjortende
dag. Departementet gir forskrifter om utbetaling og kontroll av
dagpenger under arbeidsløshet og arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader etter kapittel 11.
§ 22-12 tredje ledd skal lyde:
Uførepensjon utbetales ikke for perioder hvor medlemmet
har mottatt arbeidsavklaringspenger.
§ 22-16 annet ledd bokstav d skal lyde:
d) uførepensjon når inntekten
overstiger den fastsatte inntektsgrensen, se § 12-12.
§ 23-3 annet ledd nr. 1 bokstav e oppheves.
§ 23-3 annet ledd nr. 1 bokstavene b–d og 2 skal lyde:
Avgiften betales med:
1. Lav sats av:
b) overgangsstønad etter folketrygdloven § 15-7, § 16-7
og § 17-6,
c) personinntekt for personer under 17 år eller over 69
år,
d) introduksjonsstønad beregnet etter lov om introduksjonsordning
for nyankomne innvandrere kapittel 3,
2. Mellomsats av
a) lønn og annen godtgjørelse som nevnt i skatteloven
§ 12-2 bokstav a,
b) arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven kapittel
11,
c) personinntekt fastsatt etter skatteloven § 12-10 vunnet
i næring der det svares produktavgift som nevnt i § 23-5,
d) personinntekt fastsatt etter skatteloven § 12-10 vunnet
ved jordbruk med binæringer og skogbruk,
e) personinntekt fastsatt etter skatteloven § 12-10 for
pass og stell av barn som ikke har fylt 12 år før utgangen av inntektsåret,
eller som har særlig behov for omsorg og pleie, når barnepasset
skjer i barnepasserens hjem,
f) kvalifiseringsstønad etter sosialtjenesteloven,
g) godtgjørelse til deltaker for arbeidsinnsats i deltakerlignet
selskap innen jordbruk med binæringer og skogbruk.
§ 25-7 første punktum skal lyde:
Dersom en lege ikke innen rimelig tid gir trygden de opplysninger
som er nødvendige for å avgjøre en sak om sykepenger, medisinsk
rehabilitering, arbeidsrettede tiltak eller uførepensjon, kan
Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemme at trygden i opptil ett
år ikke skal gi slike ytelser på grunnlag av erklæringer fra legen.
II
I lov 16. juni 2006 nr. 20 om arbeids- og velferdsforvaltningen
(arbeids- og velferdsforvaltningsloven) gjøres følgende endringer:
Ny § 14 a skal lyde:
§ 14 a Vurdering av behov for bistand for å beholde eller
skaffe seg arbeid og rett til
aktivitetsplan
Alle som henvender seg til kontoret, og som ønsker
eller trenger bistand for å komme i arbeid, har rett til å få vurdert
sitt bistandsbehov. Brukere som har behov for en mer omfattende
vurdering av sitt bistandsbehov, har rett til å få en arbeidsevnevurdering.
Brukeren skal få en skriftlig vurdering av
a) sine muligheter for å komme i arbeid
b) hva slags arbeid som skal være målet
c) behovet for bistand for å komme i arbeid
d) om, og eventuelt hvor mye, arbeidsevnen er nedsatt
e) hvilken type bistand som kan være aktuell for brukeren
Vedtak etter første ledd kan påklages til nærmeste
overordnede organ eller til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet
bestemmer.
Brukere som har fått fastslått at de har et bistandsbehov,
har rett til å delta i utarbeidelsen av en konkret plan for hvordan
de skal komme i arbeid (aktivitetsplan). Det skal likevel ikke utarbeides
aktivitetsplaner for personer som har rett til kvalifiseringsprogram
etter sosialtjenesteloven kapittel 5A.
Arbeids- og velferdsetaten har ansvaret for at vurderingene
blir gjennomført, og at aktivitetsplanene blir utarbeidet. For brukere
som samtidig har krav på en individuell plan etter § 15, skal arbeids- og
velferdsforvaltningen legge til rette for at aktivitetsplanen og
den individuelle planen så langt som mulig blir samordnet.
Departementet kan i forskrift fastsette at visse grupper
skal unntas fra retten til arbeidsevnevurderinger og nærmere regler
om innholdet i arbeidsevnevurderingen.
III
I lov 13. desember 1946 nr. 21 om lov om krigspensjonering
for militærpersoner gjøres følgende endringer:
§ 18 nr. 1 tredje ledd skal lyde:
Har invaliden rett til foreløpig uførepensjon eller overgangsstønad
fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene
i første ledd på samme måte. For arbeidsavklaringspenger og
overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder første ledd første
punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp.
Dersom arbeidsavklaringspengene eller overgangsstønaden
er gradert eller redusert for inntekt, skal det ved samordningen legges
til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
§ 18 nr. 1 sjette ledd skal lyde:
Dersom det ytes foreløpig uførepensjon eller overgangsstønad
fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene
i fjerde ledd på samme måte. For arbeidsavklaringspenger og
overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder fjerde ledd første
og andre punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens
grunnbeløp. Dersom arbeidsavklaringspengene eller
overgangsstønaden er gradert eller redusert for inntekt, skal det
ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
§ 24 nr. 1 annet ledd skal lyde:
Det samme gjelder hvis en trygdet som oppebærer stønad
etter loven uten rimelig grunn unnlater å etterkomme legens råd,
nekter å gjennomgå arbeidsrettede tiltak eller
gjør seg skyldig i grov skjødesløshet med hensyn til sin helse.
IV
I lov 13. desember 1946 nr. 22 om lov om krigspensjonering
for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner gjøres følgende endringer:
§ 23 nr. 1 tredje ledd skal lyde:
Har invaliden rett til foreløpig uførepensjon eller overgangsstønad
fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene
i første ledd på samme måte. For arbeidsavklaringspenger og
overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder første ledd første
punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp.
Dersom arbeidsavklaringspengene eller overgangsstønaden
er gradert eller redusert for inntekt, skal det ved samordningen legges
til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
§ 23 nr. 1 sjette ledd skal lyde:
Dersom det ytes foreløpig uførepensjon eller overgangsstønad
fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene
i fjerde ledd på samme måte. For arbeidsavklaringspenger og
overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder fjerde ledd første
og andre punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens
grunnbeløp. Dersom arbeidsavklaringspengene eller
overgangsstønaden er gradert eller redusert for inntekt, skal det
ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
§ 33 nr. 1 annet ledd skal lyde:
Det samme gjelder hvis en trygdet som oppebærer stønad
etter loven uten rimelig grunn unnlater å etterkomme legens råd,
nekter å gjennomgå arbeidsrettede tiltak eller
gjør seg skyldig i grov skjødesløshet med hensyn til sin helse.
V
I lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for
sjømenn gjøres følgende endringer:
§ 4 nr. 3 skal lyde:
3. Alderspensjon ytes til og med den kalendermåned
pensjonisten fyller 67 år, eller til den kalendermåned pensjonisten
får uførepensjon, foreløpig uførepensjon eller arbeidsavklaringspenger etter
lov om folketrygd for hel uførhet eller full avtalefestet pensjon
som omfattes av lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons-
og trygdeytelser § 1 nr. 1 første ledd bokstav d.
§ 5 nr. 2 skal lyde:
2. For pensjonist som har uførepensjon, foreløpig uførepensjon eller
arbeidsavklaringspenger etter lov om folketrygd for mindre
enn hel uførhet eller gradert avtalefestet pensjon som omfattes
av lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser
§ 1 nr. 1 første ledd bokstav d, bortfaller en forholdsmessig del
av alderspensjonen som svarer til uføregraden eller pensjonsgraden.
§ 16 nr. 1 bokstav e skal lyde:
e) på det tidspunkt vilkårene i bokstav a–d er
oppfylt, ikke får uførepensjon, foreløpig uførepensjon eller
arbeidsavklaringspenger fra folketrygden for hel uførhet
eller full avtalefestet pensjon som omfattes av samordningsloven
§ 1 nr. 1 første ledd bokstav d.
§ 28 nr. 2 skal lyde:
2. Den som er innvilget eller innvilges alderspensjon
etter denne loven og uførepensjon, foreløpig uførepensjon eller
arbeidsavklaringspenger fra folketrygden eller avtalefestet
pensjon som omfattes av samordningsloven § 1 nr. 1 første ledd bokstav
d med virkning fra et tidspunkt før 1. januar 2001, har rett til
alderspensjon etter bestemmelsene i denne loven som gjaldt før denne
datoen, herunder pensjon etter satser som nevnt i nr. 1. Pensjonen
ytes etter de tidligere bestemmelsene også etter at pensjonisten
er fylt 67 år.
§ 29 nr. 2 skal lyde:
2. Til en pensjonist som får uførepensjon, foreløpig uførepensjon eller
arbeidsavklaringspenger fra folketrygden, eller avtalefestet
pensjon som omfattes av samordningsloven § 1 nr. 1 første ledd bokstav
d, som er mindre enn det alderspensjon etter denne loven ville utgjøre
hvis han ikke hadde hatt slik ytelse fra folketrygden eller avtalefestet
pensjon, gis det et overgangstillegg som tilsvarer forskjellen.
Ved sammenligningen medregnes et eventuelt tillegg etter § 6 for
den som var omfattet av § 1, jf § 2 i denne loven i minst 36 måneder
i løpet av de siste 60 månedene før den måned pensjonen ble tatt
ut (virkningstidspunktet).
VI
I lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse
gjøres følgende endringer:
§ 28 sjette ledd skal lyde:
Når et medlem blir tilstått uførepensjon fra folketrygden,
skal uførepensjon fra Pensjonskassen ytes etter samme uføregrad
som i folketrygden. Pensjonskassens styre kan fravike denne uføregrad
når særlige grunner tilsier det.
§ 28a skal lyde:
Når et medlem er fratrådt etter 1. januar 1967 med rett
til oppsatt alderspensjon og senere blir tilstått uførepensjon
etter lov om folketrygd, har han fra samme tidspunkt rett
til uførepensjon etter samme uføregrad fra Pensjonskassen svarende
til oppsatt alderspensjon beregnet etter bestemmelsene i § 24 annet
ledd. Den oppsatte uførepensjonen løper fram til tidspunktet for
utbetaling av den oppsatte alderspensjonen.
VII
I lov 26. juni 1953 nr. 11 om pensjonsordning for apotekvirksomhet
mv. gjøres følgende endringer:
§ 10 sjette ledd skal lyde:
Når et medlem har fratrådt etter 1. januar 1967 med rett
til oppsatt alderspensjon og senere blir tilstått full uførepensjon
etter lov om folketrygd, har han fra samme tidspunkt rett
til uførepensjon fra pensjonsordningen svarende til oppsatt alderspensjon beregnet
etter bestemmelsen i § 7 nr. 2. Hvis han tilstås gradert uførepensjon
fra folketrygden, ytes uførepensjon etter samme uføregrad.
§ 11 sjuende ledd skal lyde:
Når et medlem blir tilstått uførepensjon fra folketrygden,
skal uførepensjon fra pensjonsordningen ytes etter samme uføregrad
som i folketrygden. Pensjonsordningens styre kan fravike denne uføregrad når
særlige grunner tilsier det.
VIII
I lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere
gjøres følgende endring:
§ 8 annet ledd første punktum skal
lyde:
Alderspensjon oppheves fra og med kalendermåneden etter
den måned da pensjonisten fylte 67 år eller fra og med den kalendermåned
da pensjonisten får rett til uførepensjon, foreløpig uførepensjon eller
arbeidsavklaringspenger etter loven om folketrygd for hel
uførhet eller tar ut full avtalefestet pensjon som nevnt i samordningsloven
§ 1 nr. 1 første ledd bokstav d.
IX
I lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons-
og trygdeytelser gjøres følgende endringer:
§ 19 annet ledd skal lyde:
Bestemmelsene i nr. 1 og 3 gjelder tilsvarende for samordning
av tjenestepensjon med uførepensjon, foreløpig uførepensjon eller
arbeidsavklaringspenger etter loven om folketrygd. Er
ytelsen fra folketrygden ikke bereknet for hel uførhet, skal fradragsbeløpet
nedsettes forholdsmessig.
§ 20 tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder tilsvarende
for samordning av pensjon fra personskadetrygd med uførepensjon,
foreløpig uførepensjon eller arbeidsavklaringspenger etter
loven om folketrygd. Er ytelsen fra folketrygden ikke bereknet for
hel uførhet, skal fradragsbeløpet nedsettes forholdsmessig.
§ 21 tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsen i første og annet ledd gjelder tilsvarende
for samordning av pensjoner fra tjenestepensjonsordning, personskadetrygd
og uførepensjon, foreløpig uførepensjon eller arbeidsavklaringspenger etter
loven om folketrygd.
§ 23 nr. 1 annet ledd skal lyde:
Bestemmelsene i første ledd gjelder tilsvarende for særtillegg
fra folketrygden, for ventetillegg fra folketrygden for tilleggspensjon
og for den delen av arbeidsavklaringspengene og
overgangsstønad etter folketrygdloven kapittel 11 og 15 som
overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom arbeidsavklaringspengene eller
overgangsstønaden er gradert eller redusert for inntekt, skal det
ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
X
I lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd
gjøres følgende endringer:
§ 11 nr. 4 første og annet ledd skal
lyde:
4. Til enslig person som har rett til pensjon etter denne
lov eller sykepenger etter bestemmelsene i pkt. 2, annet eller tredje
ledd og som er innlagt i institusjon som omfattes av folketrygdloven
§ 3-27 eller § 3-29, skal det fra og med den andre kalendermåned
etter den måned da forpleiningen tok til bare utbetales en så stor
del av nevnte ytelser etter denne lov som sammen med de sykepenger, arbeidsavklaringspenger, foreløpig uførepensjon og
den pensjon eller overgangsstønad som vedkommende eventuelt har
rett til etter lov om folketrygd, svarer til 10 prosent av full
og ikke samordnet pensjon etter denne lov, tillagt 15 prosent av
folketrygdens grunnbeløp.
Til person som forsørger ektefelle eller barn skal det i tilfelle
som nevnt i første ledd bare utbetales en så stor del av pensjon
eller sykepenger etter denne lov, som sammen med de sykepenger, arbeidsavklaringspenger, foreløpig uførepensjon og
den pensjon eller overgangsstønad som vedkommende eventuelt har
rett til etter lov om folketrygd, svarer til 10 prosent av full
og ikke samordnet pensjon etter denne lov, tillagt 15 prosent av
folketrygdens grunnbeløp, samt pensjon etter §§ 19 og 22 i denne
lov.
§ 12 nr. 3 fjerde ledd skal lyde:
Dersom den skadede har rett til foreløpig uførepensjon
eller overgangsstønad fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon,
gjelder bestemmelsene i annet ledd på samme måte. For arbeidsavklaringspenger og
overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder annet ledd første
punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom arbeidsavklaringspengene eller
overgangsstønaden er gradert eller redusert for inntekt, skal det ved
samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
§ 19 nr. 1 tredje ledd skal lyde:
Dersom det ytes foreløpig uførepensjon eller overgangsstønad
fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene
i annet ledd på samme måte. For arbeidsavklaringspenger og
overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder annet ledd første
punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp.
Dersom arbeidsavklaringspengene eller overgangsstønaden
er gradert eller redusert for inntekt, skal det ved samordningen legges
til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
§ 38 nr. 1 annet ledd skal lyde:
Det samme gjelder hvis en trygdet som oppebærer stønad
etter loven uten rimelig grunn unnlater å etterkomme legens råd,
nekter å delta på arbeidsrettede tiltak eller
gjør seg skyldig i grov skjødesløshet med hensyn til sin helse.
XI
I lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til
ordninger for avtalefestet pensjon gjøres følgende endring:
§ 2 første ledd bokstav f skal lyde:
f) Pensjon fra ordningen må ikke kunne ytes for tidsrom
hvor det ytes arbeidsavklaringspenger, foreløpig
uførepensjon, uførepensjon eller etterlattepensjon fra folketrygden
XII
I lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester
m.v. (sosialtjenesteloven) gjøres følgende endring:
§ 5A-10 første ledd skal lyde:
Kvalifiseringsstønaden reduseres i den utstrekning vedkommende
har rett til dagpenger under arbeidsløshet, sykepenger eller
foreldrepenger.
XIII
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 5-42 bokstav b skal lyde:
b) stønad, omsorgspenger og annen utbetaling fra omsorgs-
og trygdeinnretning, herunder arbeidsavklaringspenger etter
folketrygdloven kapittel 11 og overgangsstønad
etter folketrygdloven §§ 15-7, 16-7 og 17-6.
§ 5-43 første ledd bokstav d nr. 5 skal lyde:
5. tilleggsstønader etter § 11-12
§ 6-32 første ledd bokstav a skal lyde:
a) Minstefradrag i lønnsinntekt, jf. skatteloven
§ 6-31 første ledd bokstav a, c, d og annet ledd, gis med 36 prosent
av summen av slik inntekt. Tilsvarende gjelder for minstefradrag i
arbeidsavklaringspenger.
§ 6-81 annet ledd skal lyde:
(2) Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig uførepensjon
etter folketrygdloven § 12-16 eller uførepensjon
fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3, gis det et særfradrag
i alminnelig inntekt på 1.614 kroner pr. påbegynt måned. Dette gjelder ikke
skattyter som samtidig mottar arbeidsavklaringspenger fra
folketrygden.
§ 6-81 tredje ledd skal lyde:
(3) Andre skattytere enn nevnt i første og annet ledd som
har mottatt foreløpig uførepensjon eller uførepensjon
etter folketrygdloven eller uførepensjon etter andre lover, skal
for hver påbegynt måned slike ytelser er mottatt, ha et særfradrag
lik halvparten av månedsfradraget etter annet ledd. Dette gjelder ikke
skattyter som samtidig mottar arbeidsavklaringspenger fra
folketrygden.
§ 12-2 bokstav c skal lyde:
c) arbeidsavklaringspenger etter
folketrygdloven kapittel 11 og overgangsstønad
etter folketrygdloven §§ 15-7, 16-7 og 17-6.
§ 17-1 første ledd bokstav a skal lyde:
a) har rett til særfradrag etter § 6-81 første
og annet ledd,
XIV
I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon (foretakspensjonsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 6-1 annet ledd skal lyde:
(2) Uførepensjonen begynner å løpe 12 måneder etter
at inntektsevnen ble redusert.
§ 6-4 nytt annet ledd skal lyde:
(2) Kongen kan gi forskrift om fradrag i uførepensjonen
ved utbetaling av arbeidsavklaringspenger og om beregning av slike
fradrag.
XV
I lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning og
norskopplæring for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven) gjøres
følgende endring:
§ 12 første ledd skal lyde:
Introduksjonsstønaden reduseres i den utstrekning vedkommende
har rett til dagpenger under arbeidsløshet, sykepenger eller
foreldrepenger, og retten til disse ytelsene er opparbeidet
før vedkommende startet i et introduksjonsprogram. Stønaden reduseres
tilsvarende for uførepensjon eller arbeidsavklaringspenger vedkommende
mottar.
XVI
I lov 10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester
(arbeidsmarkedsloven) gjøres følgende endring:
§ 11 oppheves.
XVII
I lov 10. juni 2005 nr. 44 om lov om forsikringsselskaper,
pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsvirksomhetsloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-8 annet ledd skal lyde:
Medlem som er sykmeldt ved utløpet av oppsigelsesfristen,
skal her anses som ufør dersom den sykdom som da var konstatert,
har gitt rett til arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon innen
ett år etter utløpet av oppsigelsesfristen.
XVIII
I lov 17. juni 2005 nr. 62 om lov om arbeidsmiljø, arbeidstid
og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) gjøres følgende endringer:
§ 1-6 første ledd bokstav f skal lyde:
f) personer som i opplæringsøyemed eller i
forbindelse med arbeidsrettede tiltak utplasseres i virksomheter
uten å være arbeidstakere,
§ 4-6 første ledd skal lyde:
(1) Hvis en arbeidstaker har fått redusert arbeidsevne
som følge av ulykke, sykdom, slitasje e.l., skal arbeidsgiver, så
langt det er mulig, iverksette nødvendige tiltak for at arbeidstaker
skal kunne beholde eller få et passende arbeid. Arbeidstaker skal
fortrinnsvis gis anledning til å fortsette i sitt vanlige arbeid,
eventuelt etter særskilt tilrettelegging av arbeidet eller arbeidstiden,
endringer i arbeidsutstyr, gjennomgått arbeidsrettede tiltak e.l.
XIX
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Endringen av folketrygdloven
§ 8-21 fjerde ledd første punktum i del I trer likevel i kraft straks.
Departementet kan i forskrift fastsatt nærmere overgangsregler.
Jeg viser til brevet til Stortingets presidentskap fra finansministeren
av 29. oktober 2008 der det gjøres oppmerksom på at det i Ot.prp.
nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget - lovendringer, er
oppdaget enkelte feil som finanskomiteen anmodes om å rette opp
i sin innstilling.
I Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) foreslår Finansdepartementet en endring
i skatteloven § 12-2 bokstav b for å fastslå at både pensjon i og
utenfor arbeidsforhold skal skattlegges som personinntekt. Tilsvarende endring
er også foreslått i folketrygdloven §§ 3-15 annet ledd bokstav a
og 23-3 annet ledd nr. 1 bokstav a. Det er ikke tatt hensyn til
dette i det lovforslag som Arbeids- og inkluderingsdepartementet
har fremmet i Otprp. nr. 4 (2008-2009).
Jeg anmoder om at arbeids- og sosialkomiteen i sin innstilling
retter opp dette i samsvar med gjennomgangen nedenfor.
§ 23-3 annet ledd nr. 1 bokstav a skal lyde:
a. pensjon i og utenfor arbeidsforhold,
føderåd, livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold,
engangs- og avløsningsbeløp for slike ytelser, engangsutbetaling
fra pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven, engangsutbetaling
fra individuell pensjonsavtale som er i samsvar med regler gitt
av departementet og støtte etter lov om supplerande stønad til personar
med kort butid i Noreg.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 4. desember 2008
| Karin Andersen |
Eva Kristin Hansen |
| leder |
ordfører |