Til Odelstinget
I proposisjonen gjer departementet framlegg om ei føresegn i
straffeprosessloven som vil la tingretten på visse vilkår handsame
føreleggssaker utan at meddommarar er med. Etter forslaget skal
dette gjelde når tingretten pådømmer ei handling som etter lova ikkje
kan bli straffa med anna enn bot, fengsel inntil eitt år eller bot
saman med fengsel inntil eitt år, og berre der retten ikkje finn
handsamingsmåten lite tilrådeleg.
Vidare drøftar proposisjonen om det er grunn til særskilt å forenkle
sakshandsaminga i føreleggssaker i tingretten der saka er fremja
etter straffeprosessloven § 281 når den skuldgjevne ikkje er til
stades. Det er her spørsmål om det bør verte høve til å seie dom på
grunnlag av saksdokumenta, om det bør vere mindre krav til domsgrunnar,
og om det bør vere større høve til å lese opp vitneforklaringar
som er gjevne tidlegare. Departementet er blitt ståande ved ikkje
å ta opp framlegg om slike endringar. Det visast til proposisjonen
på dette punktet.
Det forslaget til lovendring som departementet legg fram i proposisjonen,
var på høyring saman med ei lang rekkje andre forslag til lovendringar
som kunne vere med på å gjere straffesakshandsaminga meir effektiv.
Departementet vil kome attende til desse andre forslaga i ein seinare
proposisjon. Departementet seier likevel ifrå i proposisjonen at
det ikkje vil ta opp det forslaget til endring av straffeprosessloven
§ 321 tredje ledd (om utvida ankesiling) som var med i høyringsnotatet.
I tillegg inneheld proposisjonen framlegg om å rette opp ein
feil i straffeprosessloven § 355 tredje stykket, og det blir foreslått
eit nytt unntak i offentleglova og i forvaltningsloven sine reglar
om partsinnsyn for opplysningar om forskarars idear og forskingsprosjekt.
Endringane i offentleglova og forvaltningsloven er ei oppfølging
av eit forslag som vart fremja av offentleglovutvalet, men som ikkje vart
følgt opp i Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) Om lov om rett til innsyn
i dokument i offentleg verksemd.
I kapittel 2 omtalast bakgrunnen for framlegget om endring i
straffeprosesslova.
I straffesaker skal tingretten under hovudførehavinga vere sett
med ein fagdommar og to meddommarar. Denne handsamingsmåten avvik
frå det som gjeld for tilståingssaker, der ein fagdommar på visse vilkår
kan pådømme saka åleine, utan hovudførehaving. Den skuldgjevne har
normalt ikkje krav på forsvarar under tingretten sin handsaming
av føreleggssaker. Når særlege grunnar taler for det, kan likevel retten
nemne opp forsvarar.
I eit høyringsnotat frå september 2006 om hurtigare handsaming
av straffesaker, tok departementet opp om tingretten bør kunne pådømme
føreleggssaker utan meddommarar. Departementet rekna med at ei slik
endring kan forenkle sakshandsaminga monaleg, og viste til at Sverige
og Danmark har ei slik ordning, jamvel om ein også der legg stor
vekt på prinsippet om lekfolksdeltaking i rettargangen i straffesaker.
Samstundes peika departementet på at lekfolksdeltaking i rettargangen
står sterkt i norsk rettstradisjon, og at det ligg nær å rekne med
at ho styrkjer tilliten til rettsstellet. Som mange andre straffesaker reiser
føreleggssakene jamleg spørsmål om å vurdere bevis, som er den delen
av domsoppgåva som er ein hovudgrunn for lekfolksdeltaking.
Departementet meiner det er grunn til å opne for at tingretten
i visse høve kan handsame føreleggssaker utan meddommarar. Departementet
ser rett nok framleis dei innvendingane mot å handsame saker om
straffeskuld utan meddommarar som høyringsnotatet gjer greie for.
Jamvel om saker av andre slag i røynda kan ha mykje meir å seie
for dei som saka gjeld, held departementet fast ved at det å idømme straffskuld
prinsipielt er noko av det mest alvorlege som domstolane tek avgjerd
om. Departementet ser det heller ikkje som avgjerande at saker der
den skuldgjevne har tilstått, ofte kan verte pådømde av ein embetsdommar
åleine, jamvel der det er tale om å dømme til ei lang fengselsstraff.
Den som møter for retten for å få ein tilståingsdom, vil gjerne
ha forsona seg med saka mykje meir enn den som møter for å forsvare
seg mot ein påstand om straffskuld. Samstundes må det jamvel i straffeprosessen
vere ein viss proporsjonalitet mellom det saka gjeld, og dei ressursane
som vert nytta i sakshandsaminga. Etter departementets syn er det
uråd å sjå heilt bort frå dei opplysningane som er komne fram under
høyringa, om at meddommarar i føreleggssaker i nokon mon er undrande
til den tenesta som dei er innkalla til. Departementet legg til
grunn at lekfolksdeltakinga i rettargangen er med på å auke tilliten
til rettsstellet. Men tillitsomsynet har òg ei anna side, ved at
i alle høve meddommarane sin tillit til domstolane truleg føreset
at dei oppfattar det slik at dei reelt sett trengst. Også frå ein
samla synsstad er det vel slik at tillitsomsynet tilseier at retten
har ein bemanning som er solid, men ikkje overdimensjonert for oppgåva.
Høyringsinstansene er delte i synet på om det bør vere høve til
å pådømme visse føreleggssaker utan meddommarar. Høyringa syner
likevel ein viss tilslutnad til ei slik endring, både frå domstolshald
og frå påtalemakta og forsvararane. Fordi endringa òg vil gje ei
reell administrativ forenkling for tingrettane, er departementet
vorte ståande ved å fremje eit forslag som med nokre justeringar
svarer til forslaget i høyringsnotatet. Departementet strekar under
at forenklinga er avgrensa til å gjelde samansetjinga av retten
i desse sakene. Påtalemakta sitt ansvar for å vurdere sakene omhyggjeleg
før oversending til retten vert ikkje mindre, og pådømminga skal
vere fullverdig og samvitsfull. Endringa gir heller ikkje grunnlag for
å gje mindre informasjon til den skuldgjevne, og dette gjeld enn
meir om den skuldgjevne på grunn av minoritetsbakgrunn eller av
andre årsaker har større behov for informasjon enn vanleg.
Departementet føreslår at det skal vere lovbrot der den lengste
fengselsstraffa etter lova er fengsel i eitt år, som det skal vere
høve til å pådømme utan meddommarar. Departementet meiner at det
ikkje bør gjere nokon skilnad at ei bøtestraff kan bli idømt saman
med fengsel, og har endra lovforslaget samanlikna med høyringsforslaget
for å få dette betre fram.
Departementet føreslår at det ikkje skal vere høve til å anke
over retten si avgjerd om samansetjinga, og at det heller ikkje
bør vere fritt fram for å nytte avgjerda som ankegrunn. Tingretten
si vurdering av om det er utilrådeleg å pådømme saka utan meddommarar,
bør såleis vere endeleg. Ein annan regel ville lett kome til å hemme
saksframdrifta. Men ein part som meiner saka fell utanom den kategori
saker som tingretten kan handsame utan meddommarar, bør ha høve
til å nytte dette som grunnlag for anke over sakshandsaminga mot
dommen.
I saker som blir pådømde utan meddommarar, bør det gå fram av
rettsboka at retten har vurdert spørsmålet om samansetjinga. Men
departementet ser det ikkje som naudsynt at retten gir noka særskilt grunngjeving
for standpunktet sitt.
Det finst korkje i gjeldande offentlegheitslov eller i den nye
offentleglova noko generelt unntak for forskingsidear og forskingsprosjekt.
Eit samla offentleglovutval meinte det var behov for å innføre
unntak både i høve til ålmenta sin innsynsrett etter offentlighetsloven
og frå retten til partsinnsyn for forskingsopplysingar utan direkte økonomisk
verdi. Med omsyn til ålmenta si innsynsrett etter offentlighetsloven
foreslo utvalet at dette skulle gjerast ved å utvide teieplikta
etter forvaltningslova slik at ho òg skulle omfatte forskingsprosjekt,
utan omsyn til om prosjektet har økonomisk verdi. Det vart foreslått
eit tilsvarande nytt unntak i forvaltningslova § 19 fyrste ledd
for partsinnsynet etter forvaltningslova, sjå NOU 2003:30 s. 99
andre spalte.
Departementet sluttar seg til Offentleglovutvalet og dei nemnde
høyringsinstansane i samband med at dei går inn for at det bør gjelde
unntakshøve for opplysningar om forskingsidear og forskingsprosjekt,
òg for forskingsopplysningar som ikkje har økonomisk verdi eller
der ein økonomisk verdi ikkje er nærliggjande, både frå innsynsretten
etter offentleglova og frå retten til partsinnsyn etter forvaltningslova.
I motsetjing til utvalet meiner departementet at det med omsyn til
innsynsretten etter offentleglova vil vere meir føremålstenleg for
å vareta dei unntaksbehova som gjer seg gjeldande for forskingsidear
og forskingsprosjekt å ta inn eit nytt unntak i den nye offentleglova
(som tek til å gjelde 1. januar 2009) enn å utvide teieplikta etter
forvaltningslova. Mellom anna ut frå høyringa går det fram at unntaksbehovet knyter
seg til saker der forskarar legg forskingsidear og -prosjekt fram
for det offentlege i samband med søknad om økonomisk stønad eller
førespurnad om rådgjeving i tilknyting til prosjektet. I samsvar
med grunnsynet bak den nye offentleglova, som er at eit unntakshøve
ikkje bør gå lenger enn dei saklege og reelle unntaksbehova tilseier,
gjer difor departementet framlegg om eit unntak i offentleglova
for opplysningar om forskingsidear og forskingsprosjekt i saker som
gjeld økonomisk stønad eller rådgjeving frå det offentlege i samband
med forskingsprosjekt.
I forvaltningslova blir det foreslått eit tilsvarande unntak
frå retten til partsinnsyn.
Etter opplysningar frå Domstoladministrasjonen var utgiftene
til meddommarar i straffesaker for tingrettene i 2007 mellom 57
og 58 mill. kroner. Fordelt på 17 000 saker gir det ein gjennomsnittskostnad
på om lag 3 350 kroner for kvar sak. Det seier seg sjølv at føreleggssakene
er dei billegaste sidan dei til vanleg vert avvikla på ein dag.
Skal ein slutta noko frå tala for 2007, lyt ein jamvel ta omsyn
til at etter 1. januar 2008 får ikkje folk som held fram å ha løn frå
arbeidsgjevaren under dommertenesta, noka godtgjersle. Talet er
usikkert, men alt i alt reknar departementet med ei innsparing på
om lag 4 mill. kroner.
Framlegga til endringar i offentleglova og forvaltningsloven
(unntak frå innsynsretten for forskingsopplysingar utan kommersielt
verdi) har ikkje nemneverdige økonomiske og administrative konsekvensar.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, leiaren
Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde Magnusson
Lydvo, frå Framstegspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne
og Morten Ørsal Johansen, frå Høgre, Elisabeth Aspaker og André Oktay
Dahl, og frå Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry,
viser til den fremlagte proposisjonen fra Regjeringen og de forslag
som der fremmes. Komiteen slutter seg til Regjeringens
målsetting om raskere saksbehandling og viser til at det er et tema
det har vært fokusert på lenge. Det vises også til at Riksrevisjonen
har påpekt ulike utfordringer mht. saksbehandlingen ved norske domstoler,
både med hensyn til fremdrift og kvalitet.
Komiteen vil understreke at der hvor det fremsettes
forslag til raskere saksbehandling, må ikke dette skje på bekostning
av rettssikkerheten til de berørte, det være seg siktede eller offer.
Noe av det viktigste domstolen gjør er å ha et balansert og objektivt syn
uten at noen av partene favoriseres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at den endring som her foreslås i straffeprosessloven kan oppfattes
å redusere legmannsaspektet. For noen vil dette kunne oppfattes
som et inngrep i et av de bærende prinsippene innen norsk rettstradisjon.
Disse medlemmer har registrert de bekymringer
som er fremsatt, men er likevel positiv til effektiviseringen Regjeringens
forslag medfører. Disse medlemmer er imidlertid usikker
på om den enkelte siktedes rettssikkerhet ivaretas godt nok dersom
dette forslaget innføres. Da det er store forskjeller mellom de
ulike foreleggssaker, er det en fare for at rettssikkerheten blir
svekket ved å sette rett med én dommer i noen saker selv om retten
finner dette ubetenkelig. Disse medlemmer er derfor
av den oppfatning at siktede må samtykke til at en foreleggssak
skal dømmes for kun én fagdommer. Man sikrer da at siktede får velge
om han vil la sin sak pådømmes av likemenn eller gjennom en forenklet
prosess.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Straffeprosessloven § 276 første ledd andre punktum skal lyde:
I saker etter § 268 om forhold som kan straffes med bot eller
fengsel inntil ett år, eller med bot og fengsel inntil ett år, kan
retten settes uten meddommere dersom siktede samtykker."
Disse medlemmer vil i tillegg vise til at siktede
fortsatt kan stille med forsvarer. Man har fortsatt ankeadgang og
alle øvrige rettsregler skal overholdes.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener det bør være et
rimelig forhold mellom sakenes alvor, omfang og kompleksitet på
den ene side og ressursbruken på den annen. At legmannselementet
er et bærende prinsipp i strafferettspleien, utelukker ikke etter flertallets syn
at det kan gjøres unntak på begrensede områder. Flertallet slutter
seg derfor til Regjeringens forslag til endringer i straffeprosessloven.
Komiteen understreker at det viktigste
ikke er økonomiske prosesshensyn, men hensynet til offer og mulig
gjerningsperson.
Komiteen viser til Regjeringens vurdering av endringer
i straffeprosessloven. Komiteen er tilfreds med at
Regjeringen ikke foreslår endringer i straffeprosessloven § 296
og 297, sett i lys av de betenkeligheter som er innkommet fra høringsinstansene.
En slik endring ville kunnet påvirket rettsprosessen vesentlig og
siktedes rettigheter ville blitt redusert. Komiteen mener
derfor at Regjeringens konklusjon er svært fornuftig.
Komiteen slutter seg videre til forslaget om endringer
i forvaltnings- og offentlighetsloven, hvor formålet er å sikre
at forskningsideer eller forskningsprosjekter ikke misbrukes. Komiteen er
noe usikker på hvor omfattende dette problemet har vært, men støtter
likevel Regjeringens forslag for å hindre at slikt kan skje.
Komiteen har utover dette ingen øvrige merknader.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Straffeprosessloven § 276 første ledd andre punktum skal lyde:
I saker etter § 268 om forhold som kan straffes med bot eller
fengsel inntil ett år, eller med bot og fengsel inntil ett år, kan
retten settes uten meddommere dersom siktede samtykker.
Komiteen har elles ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjere slikt
vedtak til lov
om endringar i straffeprosessloven mv.
(tingretten si handsaming av saker om ikkje
vedtekne førelegg mv.)
I
I lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker
(forvaltningsloven) skal § 19 fyrste ledd lyde:
En part har ikke krav på å få
gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument
a. som er av betydning for Norges utenrikspolitiske interesser
eller nasjonale forsvars- og sikkerhetsinteresser, når slike opplysninger
kan unntas etter offentleglova §§ 20 og 21,
b. som angår tekniske innretninger, produksjonsmetoder,
forretningsmessige analyser og berekninger og forretningshemmeligheter
ellers, når de er av en slik art at andre kan utnytte dem i sin egen
næringsvirksomhet,
c. som angår forskningsideer eller forskningsprosjekter
i sak som gjelder økonomisk støtte eller rådgivning fra det offentlige
i forbindelse med forskningsprosjekt, eller
d. som det av hensyn til hans helse eller hans forhold til
personer som står ham nær, må anses utilrådelig at han får kjennskap
til; likevel slik at opplysningene på anmodning skal gjøres kjent for
en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det.
II
Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
(straffeprosessloven) vert endra slik:
§ 276 første stykket skal lyde:
Ved hovedforhandling settes retten med en fagdommer og
to meddommere. I saker etter § 268 om forhold som kan straffes
med bot eller fengsel inntil ett år, eller med bot og fengsel inntil
ett år, kan retten settes uten meddommere. Dette gjelder ikke hvor
retten finner behandlingsmåten betenkelig. Rettens avgjørelse om
at retten skal settes uten meddommere, kan ikke ankes. Rettens vurdering
av om behandlingsmåten er betenkelig kan heller ikke brukes som grunnlag
for anke over dommen.
§ 355 tredje stykket skal lyde:
Før forhandlingen begynner, bringer rettens leder på det
rene om noen av lagrettemedlemmene er ugilde,
jf domstolsloven § 115.
III
I lov 19. mai 2006 nr 16 om rett til innsyn i dokument
i offentleg verksemd (offentleglova) skal § 26 nytt fjerde ledd
lyde:
Det kan gjerast unntak
frå innsyn for opplysningar om forskingsidear og forskingsprosjekt
i sak som gjeld økonomisk stønad eller rådgjeving frå det offentlege
i samband med forskingsprosjekt.
IV
Lova gjeld frå den tid Kongen fastset. Kongen kan setje i verk
dei einskilde føresegnene til ulik tid. Endringa av straffeprosessloven
§ 276 gjeld for saker der kravet om pådømming kjem inn til tingretten
etter at lova har tredd i kraft.
Oslo, i justiskomiteen, den 9. desember 2008
Anne Marit Bjørnflaten |
Jan Arild Ellingsen |
leiar |
ordførar |