Til Odelstinget
I proposisjonen fremjar Kommunal- og regionaldepartementet forslag
til enkelte endringar i lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget,
fylkesting og kommunestyrer (valgloven) og lov 25. september 1992
nr. 107 om kommunar og fylkeskommunar.
Ein del av lovforslaga er ei oppfølging av forslaga til Regjeringa
i St.meld. nr. 33 (2007–2008) Eit sterkt lokaldemokrati, som vart
lagd fram 20. juni 2008.
I etterkant av kommunestyre- og fylkestingsvalet i 2007 gjennomførte
departementet ei brei evaluering av måten valet vart gjennomført
på i kommunane. Spørsmål om endring i personvalordninga er ei oppfølging
til vedtak i Stortinget.
Ved brev av 27. juni 2008 sende Kommunal- og regionaldepartementet
på høyring forslag om endringar i vallova og kommunelova. Det kom
inn 128 høyringsfråsegner. Av desse var 93 frå kommunar og 11 frå
fylkeskommunar. Fire fylkesmannsembete har gitt fråsegner.
I etterkant av kommunestyre- og fylkestingsvalet i 2007 har departementet
evaluert måten valet vart gjennomført på i kommunane. Evalueringa
etter det førre valet var noko meir omfattande enn ved tidlegare
val. Fleire tema har vore undersøkte nærmare i denne evalueringa.
Departementet har i tillegg halde eit eige valseminar der ulike
tilhøve rundt valet vart tekne opp.
Departementet viser til at krava i vallova om å leggje til rette
for hemmelege val og å sikre at veljarane ikkje blir utsette for
utilbørleg påverknad når dei skal røyste, er overordna demokratiske
prinsipp i vallovgivinga. Ei sentral problemstilling er derfor om lovgivinga
inneheld tilstrekkelege og gode nok rutinar og mekanismar for å
sikre desse krava. Ved valet hausten 2007 vart det somme stader
sett fram påstandar om valfusk ved at nokre prøvde å kjøpe og selje røyster.
Det vart påstått at valfunksjonærar freista å påverke veljarar inne
i vallokalet, og det vart sett spørsmålsteikn ved ulike former for
retteaksjonar. Det var ingen som vart funnen skuldig verken i å
selje eller å kjøpe røyster. Det er elles ikkje noko som tyder på
at valgjennomføringa ikkje har gått rett føre seg. Men slike påstandar
eller mistankar kan utfordre tilliten til valsystemet. Evalueringa
i kommunane har vore gjennomført ved ei spørjeundersøking. I tillegg har
departementet fått tilbakemeldingar frå mange kommunar på særskilde
tema og problemstillingar.
Departementet meiner at det er viktig ikkje å innføre endringar
i systemet utan at det er klare behov og gode grunnar for dette.
Eit viktig utgangspunkt for den nye vallova da ho kom i 2002, var
å få eit robust og smidig regelverk utan store behov for stadige
endringar. Gjennomføring av val krev at det blir etablert eit omfattande
apparat i kvar enkelt kommune med mange detaljerte rutinar som alle
valfunksjonærar må setje seg inn i. Valet blir gjennomført berre
annakvart år og er dermed ikkje ei rutineoppgåve. All røynsle tilseier
at alle endringar fører til ein del feil ved avvikling av val. Desse
kan føre til at veljarar ikkje får røysta, eller at røystene blir
forkasta. Departementet viser til at ferske endringar bør få verke
ei tid før ein eventuelt gjer større endringar. Det er ikkje minst klokt
å vere varsam med endringar som gjeld sjølve røystinga. Både radikale
og hyppige endringar av valreglane bør ifølgje departementet vere
sjeldne og bør ikkje setjast ut i livet med mindre openberre og gode
grunnar for endring gjer seg gjeldande.
Slik departementet ser det, fordrar dette at ein er tilbakehalden
når det gjeld endringar. Det bør vere eit mål at regelverket ikkje
skal endrast med mindre dette er heilt nødvendig.
Valdeltakinga ved både kommunestyre- og fylkestingsvalet auka
i 2007. Den offisielle statistikken frå Statistisk sentralbyrå viser
at valdeltakinga ved kommunestyrevalet i 2007 var på 61,2 prosent,
det vil seie ein auke på 2,2 prosentpoeng frå valet i 2003. Ved
fylkestingsvalet gjekk deltakinga opp frå 55,6 prosent i 2003 til
57,5 prosent i 2007.
Gjennomsnittleg valdeltaking i 2007 blant norske statsborgarar
med innvandrarbakgrunn var 40 prosent og blant utanlandske statsborgarar
med innvandrarbakgrunn 36 prosent.
I gruppa utanlandske statsborgarar auka den generelle deltakinga
med 2 prosent i forhold til 2003.
Valdeltakinga blant unge er generelt lågare enn blant eldre.
Ettersom talet på unge er større blant røysteføre med innvandrarbakgrunn
enn i befolkninga elles, gir dette ei relativt sett lågare valdeltaking blant
personar med innvandrarbakgrunn.
Ved kommunestyre- og fylkestingsvalet i 2007 var det om lag 374 000
personar som røysta på førehand. Dette utgjorde 16,7 prosent av
dei som røysta. Dette er ein klar auke i høve til talet på førehandsrøyster
ved det førre lokalvalet i 2003.
Når det galdt deltaking, vart røystinga på Posten ein suksess
da ordninga vart innført i 1997. På det tidspunktet hadde Posten
eit omfattande ekspedisjonsnett. Men på bakgrunn av reduksjon i
talet på postkontor vart førehandsrøystinga på Posten avvikla da
den nye vallova vart vedteken før valet i 2003. I 1999, som var
det siste lokalvalet der Posten hadde ansvar for førehandsrøystinga,
var talet på førehandsrøyster 332 000. Ved lokalvalet i 2007 hadde
talet altså auka til 374 000. Den store auken frå 2003 til 2007
tyder på at kommunane generelt har greidd å leggje til rette for
førehandsrøysting på ein god måte.
Heile regelverket for godkjenning og forkasting av røystegivingar
og røystesetlar vart endra før valet i 2003. Utgangspunktet for
endringane var at færrast moglege forhold skulle føre til forkastingar.
Derfor vart svært mange av dei tidlegare forkastingsreglane i lova
oppheva. Regelverket vart mykje forenkla og lettare å praktisere.
Lova inneheld saman med valforskrifta mange prosedyrereglar som
skal følgjast ved røystinga. Tidlegare var brot på prosedyrar i
dei fleste tilfella grunn for forkasting, noko som ofte førte til urimelege
resultat. I den nye vallova er mange slike grunnlag for forkastingar
tekne bort.
Ei samanlikning med 2003-valet viser at talet på forkasta røystesetlar
har gått ned i 2007 – frå 4 213 til 2 818.
Samstundes har talet på forkasta setlar på grunn av manglande
stempel på valtinget gått ned frå 2 790 i 2003 til 1 292 i 2007.
Dette er svært bra slik departementet ser det, og kan tyde på at
problema ein hadde i førstninga, med at veljarane brukte blanke
setlar som omslag, er betydeleg reduserte. Statistikken viser òg
at det etter måten blir forkasta fleire røystesetlar ved førehandsrøystinga
enn ved valtingsrøystinga. Talet på blanke setlar har auka noko,
frå 12 869 til 14 326.
Ved fylkestingsvalet vart det ut frå tal frå SSB forkasta 3 285
røystesetlar. I tillegg var det 16 805 blanke røyster.
Det er val berre annakvart år. Valet vil for dei fleste vere
ei oppgåve ved sida av svært mange andre oppgåver i kommunen. Stadige
endringar i regelverket er òg ei utfordring når det gjeld opplæring
og det å hindre at det skjer feil. Departementet meiner at det er
eit hovudmål å sikre ei rasjonell og effektiv valavvikling i alle
kommunane i landet utan for mange feil.
Departementet skriv i proposisjonen at dei føre valet i 2009
vil setje i gang særskilde tiltak for å sikre god opplæring av valfunksjonærar.
Dette skal skje gjennom samarbeid med Valgforum. Valgforum har ein
del år eksistert som ein uformell organisasjon med dei 20 største
kommunane i landet. I juni 2008 vart det vedteke at Valgforum skulle
etablerast som ein medlemskapsorganisasjon for valmedarbeidarane
i landet.
Departementet har etablert eit formelt samarbeid med forumet
og støttar forumet når det arrangerer dei regionale opplæringskonferansane
for alle kommunane i landet. I tillegg blir det utarbeidd opplæringsmateriell
til valgjennomføringa.
Vallova og valforskrifta krev at røystinga skal leggjast til
eigna lokale. Dette skal mellom anna gjere det mogleg for funksjonshemma
å delta i val på lik linje med andre veljarar. Forskrifta § 26 (1)
fastset for det første at røystinga som hovudregel skal gå føre
seg i lokale som skal vere lett tilgjengelege, og der alle veljarar
kan ta seg inn utan at dei må be om hjelp. For det andre inneheld
valforskrifta § 26 (2) krav til utforminga inne i sjølve vallokala.
Her skal ein leggje vekt på at alle veljarar skal kunne finne lett fram.
Blinde og svaksynte veljarar skal kunne røyste utan at dei må be
om hjelp.
Det er etter departementet sitt syn viktig at kommunane er bevisste
på ansvaret for å sikre at vallokala er lett tilgjengelege for alle
veljarar og legg til rette så godt det let seg gjere. Departementet
er samd i at kostnadane ved universell utforming generelt ikkje skal
dekkjast over valløyvinga. Samstundes pliktar kommunane å finne
lokale og leggje til rette på ein slik måte at alle kan røyste utan
at dei må be om hjelp.
Vallova seier kva kommunane (ev. fylkeskommunane) er pålagde
å kunngjere lokalt om:
Overskriftene på godkjende vallister
og opplysningar om kvar dei er lagde ut til offentleg ettersyn,
jf. vallova § 6-7.
Tid og stad for utlegging av manntalet til offentleg ettersyn
og opplysningar om tilgjenge til og framgangsmåten for å krevje
at feil blir retta, jf. vallova § 2-6 (2).
Tid og stad for førehandsrøysting, jf. valforskrifta § 24.
Fristen for at sjuke og uføre kan søkje om å få røyste heime
(ambulerande røystemottak), jf. vallova § 8-3 (6).
Tid og stad for røysting på valdagen, jf. vallova § 9-3
(3).
Kvar kommune er også pålagd av valforskrifta § 22 (2) å sende
ut valkort til veljarane i kommunen. Valkortet skal mellom anna
innehalde informasjon om kva vallokale veljaren skal røyste i på
valdagen, og kor lenge vallokala er opne.
Utover den lovpålagde informasjonsplikta kommunane har, er det
opp til kommunane sjølve å bestemme graden av informasjonsinnsats
i samband med valet. Dei aller fleste av kommunane har lagt til rette
informasjon om valet på heimesidene sine på Internett. Fleire kommunar
set i verk eigne informasjonskampanjar før valet.
Departementet viser til at informasjonsinnsatsen skal aukaust
føre kommande val. Spesielt er førstegangsveljarane ei prioritert
målgruppe. Det skal gjennomførast ein landsomfattande informasjonskampanje,
og ulike tiltak for å informere og engasjere målgruppene vil bli
sette i verk. Departementet samarbeider med IMDI om å informere
veljarar med innvandrarbakgrunn. Målgrupper som blinde, svaksynte og
høyrslehemma vil få informasjon særskilt lagt til rette. Departementet
opplyser at ramma for tilskotsordninga er auka slik at det er mogleg
å støtte fleire tiltak som kan medverke til å informere om valet
og auke valdeltakinga.
Folkeregistermyndigheita er etter vallova § 2-5 ansvarleg for
på ein tenleg måte å stille til disposisjon for valmyndigheitene
opplysningar om kven som skal førast inn i manntalet. Dette inneber
at folkeregistreringsmyndigheita, så snart som råd etter skjeringsdatoen,
det vil seie den datoen som bestemmer i kva for ein kommune ein
veljar har røysterett, skal stille til disposisjon for kommunane
opplysningar om kven som skal førast inn i manntalet i kommunen. Folkeregistermyndigheita
skal vidare frå skjeringsdatoen og fram til valdagen stille til
disposisjon for kommunane opplysningar om dei endringane i folkeregisteret
som har noko å seie for inn- og utskrivingar i manntalet.
For valet i 2009 har departementet inngått samarbeid med Skattedirektoratet
med sikte på å sikre statleg oppdatering av manntalet etter skjeringsdatoen per
30. juni og etablere ei statleg distribusjonsløysing.
Formålet med arbeidet er mellom anna å sikre at departementet
får betre kontroll rundt manntalsproduksjonen. Dette vil òg vere
viktig ved eit eventuelt framtidig statleg valdatasystem og ved
elektronisk røysting.
Departementet viser til at det også med tanke på framtidige val
skal arbeidast vidare med spørsmål knytt til manntalet for å sikre
ei god ordning for etablering, oppdatering og distribusjon. Departementet vil
saman med ei arbeidsgruppe med representantar frå kommunane sjå
på korleis dette bør gjerast. Mellom anna meiner departementet at
ein bør vurdere om det bør etablerast eit manntal som fullt ut er
styrt på statleg nivå.
Valstyret i kvar enkelt kommune/fylkeskommune er ansvarleg for
oppteljing av røystesetlar ved val og dermed for å sikre korrekt
oppteljingsresultat. Valstyret avgjer om oppteljinga skal gå føre
seg manuelt og/eller elektronisk. Det er ikkje eit vilkår at elektroniske
system som blir nytta ved oppteljinga, skal vere sertifiserte eller
på annan måte godkjende av statlege organ. Kommunane og fylkeskommunane har
sjølve ansvaret for å sørgje for at systema som blir kjøpte inn,
er korrekte.
Departementet viser i proposisjonen til at bruk av IKT ved val
er eit omfattande problemkompleks. Vallovgivinga i dag er i liten
grad retta inn mot bruk av IKT. Slik departementet vurderer det,
er det nødvendig å setje i gang eit utviklingsarbeid på valområdet
nettopp rundt bruk av IKT ved val.
Departementet vurderer no om og på kva måte det eventuelt bør
innførast ei godkjenningsordning for maskinelle teljesystem (skannarar)
og programvare knytt til slike system. Ei eventuell godkjenningsordning
må vurderast uavhengig av spørsmålet om innføring av eit eventuelt
statleg valdatasystem.
Departementet varslar at det i løpet av 2009 vil bli sett ned
ei arbeidsgruppe som skal sjå nærmare på korleis ein eventuelt kan
etablere ei godkjenningsordning. Det er ikkje mogleg å ha på plass
ei eventuell godkjenningsordning til stortingsvalet 2009. Departementet
har gjennom rettleiing orientert kommunane og fylkeskommunane om
på kva måte dei kan sikre kvaliteten på teljesystema føre valet
i 2009.
Departementet viser òg til at dei vil setje i gang eit arbeid
med sikte på å vurdere innføringa av eit sentralt valdatasystem
som kan nyttast av alle kommunar også ved val der papirrøystesetlar
vert nytta. I samband med dette er det òg naturleg å vurdere integrering
og samhandling med eit elektronisk røystingssystem.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet,
Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian
Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingvild Vaggen Malvik, fra
Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Rune J.
Skjælaaen, viser til at ny lov for valg til kommunestyrer
og fylkesting trådte i kraft 28. juni 2002 og at ny lov for valg
til Stortinget trådte i kraft 20. juni 2003. Etter evaluering av
kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2003 vedtok Stortinget noen
mindre endringer i regelverket, som trådte i kraft 15. april 2005.
Nærværende sak gjelder forslag om en del mindre justeringer basert
på erfaringene fra kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2007 og konsentrerer
seg om gjennomføringen av valget i den enkelte kommune.
Komiteen vil peke på at det er viktig
å ikke innføre endringer i valgloven uten at det er klart behov
for det. Komiteen viser til at det kan
være et problem for valggjennomføringen hvis det gjøres hyppige
endringer i regelverket. Ferske endringer bør få virke en tid før
man eventuelt gjør større endringer. Formidling av endringer til
offentligheten som berører velgerne direkte, er en av utfordringene
ved hyppige endringer.
Komiteen har merket seg at endringsforslagene
baserer seg på en spørreundersøkelse til kommunene og på henvendelser
om ulike problemstillinger fra enkeltkommuner. 260 kommuner, tilsvarende
60 prosent, har besvart spørreundersøkelsen.
Komiteen tar videre til etterretning
departementets redegjørelse for planer om utviklingsarbeid med sikte
på eventuell bruk av IKT ved valg. Stortinget har tidligere behandlet
spørsmål om bruk av IKT ved valg, og komiteen viser
til merknader til henholdsvis Dokument nr. 8:76 (2003–2004), jf.
Innst. S. nr. 35 (2003–2004), og Dokument nr. 8:50 (2007–2008),
jf. Innst. S. nr. 241 (2007–2008).
Førehandsrøystinga innanriks (bortsett frå på Svalbard og Jan
Mayen) tek til 10. august og blir avslutta siste fredag før valdagen,
jf. vallova § 8-1.
Røystinga utanriks, på Svalbard og på Jan Mayen startar 1. juli
og blir avslutta nest siste fredag før valdagen. Sysselmannen på
Svalbard kan fastsetje at førehandsrøystinga skal avsluttast før
nest siste fredag.
Veljarar som held til utanfor riket og ikkje har høve til å oppsøkje
ein røystemottakar, kan røyste ved brevpost utan at ein røystemottakar
er til stades når han eller ho røystar, jf. vallova § 8-1 (3).
Departementet viste i høyringsnotatet til at det er ulike måtar
å organisere røystinga på i andre europeiske land. Etter forholda
er høvet til førehandsrøysting god i Noreg.
Eit fleirtal av høyringsinstansane har støtta framlegget om å
etablere ei ordning med "tidlegrøysting" frå 1. juli i valåret.
Enkelte har teke til orde for alternative ordningar. Ein kommune
meiner at kommunane sjølve bør få avgjere om ein skal leggje til
rette for "tidlegrøysting". Departementet meiner at dette ikkje
er i samsvar med prinsippet om allmenn røysterett og like gode høve
til å røyste uavhengig av kvar ein er busett i landet. Ein kan derfor
ikkje rå til ei slik ordning.
Somme høyringsinstansar tek til orde for at ein i staden for
"tidlegrøysting" bør opne for brevrøysting innanriks. Etter vallova
kan veljarar som oppheld seg utanriks, og som ikkje har høve til
å røyste til offisielle røystemottakarar (det er ikkje krav til
dokumentasjon), røyste via brev.
Departementet viser til at ordninga med brevrøysting er ei særordning
for røysting utanriks og er meint å skulle nyttast i heilt spesielle
tilfelle. For at også veljarar utanriks som oppheld seg langt frå
ordinære røystemottak, som ambassadar og andre utanriksstasjonar,
skal få høve til å røyste, var brevrøysting einaste måten for at
desse veljarane i det heile skulle få røysta. Det same omsynet gjer
seg ikkje gjeldande innanriks, der det er heilt andre høve for veljarar
til å få røysta med røystemottak i kvar kommune.
Som eit alternativ til "tidlegrøysting" meiner somme av høyringsinstansane
at ein like godt kan opne for ordinær førehandsrøysting alt frå
1. juli. Departementet understreker at formålet med "tidlegrøysting"
er å innføre ei ordning der ein på ein enkel måte legg til rette
for at veljarar som i dag av ulike årsaker ikkje får førehandsrøyste
eller røyste på valdagen, likevel får eit tilbod. Departementet
meiner det ikkje er tenleg å påleggje alle kommunar å innføre ei fullskalaordning
for røysting alt 1. juli innanriks. Slik departementet vurderer
det, vil det vere svært ressurskrevjande og lite samfunnstenleg
når ein ser landet under eitt.
Departementet er samd i at ei slik særordning kan komplisere
valet. Dette kan ein likevel unngå ved at ein utarbeider gode rutinar
for mottak av røystene. Slike rutinar må gjerast enklast mogleg,
samstundes som ein sikrar at prinsippet om hemmeleg val blir følgt,
og at røystene blir oppbevarte på ein sikker måte. Departementet
meiner ei slik ordning ikkje bør bli særleg ressurskrevjande.
Enkelte høyringsinstansar meiner at ordninga kan vere vanskeleg
å avgrense, og at ein i realiteten opnar for ei utviding av perioden
for førehandsrøysting. Det blir derfor av somme teke til orde for
at veljarane må vise til eit dokumentert behov for å kunne røyste
før ordinær førehandsrøysting tek til. Departementet meiner det
ikkje er tenleg å innføre krav om dokumentasjon. Dette vil etter
departementets vurdering kunne føre til unødig ressursbruk. Det
vil òg vere vanskeleg å seie noko om kva krav ein i tilfelle skal stille
til dokumentasjon. Departementet meiner det her lett kan komme til
vanskelege avgrensingsspørsmål. Dersom veljaren til dømes får avslag
på søknaden om å få røyste, vil dette vere eit enkeltvedtak som vedkommande
kan klage på etter forvaltningslova. Det bør derfor ikkje stillast
krav til formell søknad. Ordninga skal vere enkel å innrette seg
etter for veljaren, og alle bør ha rett til å røyste utan at dei
må dokumentere behov.
Departementet går ut frå at det ikkje er særleg mange som vil
ha behov for å røyste før 10. august innanriks. Alle veljarar som
ønskjer det, skal likevel kunne kontakte kommunen frå 1. juli og
be om å få røyste. For å markere at dette er ei særskilt ordning, føreslår
departementet likevel at det går fram av lovteksten at ordninga
er meint for veljarar som ikkje kan røyste innanfor ordinær førehandsperiode
eller på valdagen. Det er likevel ikkje krav til at veljarane skal
dokumentere dette.
Departementet har komme til at det ikkje bør stillast krav til
at desse røystene blir bokførte særskilt i møteboka. Mottekne "tidlegrøyster"
skal såleis bokførast saman med andre ordinære førehandsrøyster
i valprotokollen. Det er likevel naturleg at kommunane noterer kor
mange slike "tidlegrøyster" kommunen tek imot ved valet i 2009,
slik at ein i ettertid kan evaluere ordninga.
Veljaren skal ha høve til å "tidlegrøyste" i alle kommunane i
landet. Valstyret må sende røystene til rett kommune der det er
aktuelt.
Fleire av høyringsinstansane legg til grunn at valmateriell som
manntal, valkort og røystesetlar må vere klart til tidlegrøysting
1. juli. Departementet er ikkje samd i dette. Departementet understreker
at dei som valstyret har peikt ut til å ta imot røystene, ikkje samstundes
skal ta stilling til om røystegivinga skal godkjennast eller ikkje.
Dei skal heller ikkje krysse av for motteken røysting i manntalet.
Førehandsrøyster skal handsamast av valstyret. Røystene må derfor oppbevarast
i ei valurne inntil dei skal prøvast saman med ordinære førehandsrøyster
av valstyret. Dette svarer til ordninga for mottekne røyster frå
utlandet. Tidspunktet for prøving og kontroll skal fastsetjast av valstyret.
Når prøvinga tek til, må valstyret ta stilling til om røystinga
skal godkjennast, eventuelt om ho skal sendast til ein annan kommune
dersom veljaren ikkje er manntalsført i kommunen. Departementet meiner
det såleis ikkje er noko problem at manntalet ikkje er klart til
røystinga tek til 1. juli.
Departementet ser at det for somme fylkeskommunar/kommunar kan
vere vanskeleg å ha klar røystesetlane til røystinga tek til 1. juli.
Departementet meiner derfor at veljarar bør kunne nytte røystesetelen
til departementet. Veljaren vil da ikkje ha høve til å gjere endringar
på setelen. Dette må likevel etter departementets vurdering vere
akseptabelt når alternativet i tilfelle er at veljaren ikkje får
røysta i det heile. Det er viktig at kommunar og fylkeskommunar gjer
eit godt forarbeid for tilrettelegging til trykking av røystesetlar
i forkant av valstyret/fylkesvalstyret si godkjenning av listeforslaga,
og ha grunnlaget for røystesetlane klart på møtedagen for handsaming
av dei framlagde listene. Departementet understreker at fylkeskommunen/kommunen
skal gjere nødvendige kontrollar av listeforslaga før dei blir godkjende.
Departementet viser til at listene skal vere godkjende innan 1. juni,
men at det ikkje er noko i vegen for at godkjenninga blir gjord
før dette. I utgangspunktet skal det ikkje gjerast endring i desse
etter at godkjenninga har funne stad. Røystesetlane kan såleis i
utgangspunktet sendast til trykking rett etter at valstyret har
handsama dei. Korrektur, opptrykk og distribusjon vil sjølvsagt
ta noko tid, og større kommunar og fylkeskommunar vil bruke lengre
tid enn dersom ein liten eller mellomstor kommune trykkjer listene sine
sjølv hos eit lokalt trykkjeri. Det som kan seinke trykkinga, er
at det blir sett fram klage på vedtak om godkjenning eller forkasting
av vallister. Klage må fremjast innan sju dagar etter offentleggjeringa
av overskrifta på dei godkjende vallistene.
Departementet meiner at fylkeskommunane/kommunane ikkje kan påleggjast
å ha klar røystesetlane til 1. juli. Etter vallova § 7-1 (1) og
(2) skal valstyret/fylkesvalstyret sørgje for at det blir trykt
opp røystesetlar for alle godkjende vallister før førehandsrøystinga
startar innanriks. "Tidlegrøysting" må reknast som ein del av ordninga
med førehandsrøysting innanriks. For å få fram kravet til når røystesetlane
skal vere klare, føreslår departementet at lova får ei presisering
i dei nemnde føresegnene.
Departementet meiner at dersom fylkesvalstyret/valstyret har
klart røystesetlane før 1. juli, kan desse nyttast ved "tidlegrøystinga".
I motsett fall skal røystesetlane til departementet nyttast.
Valkort vil ikkje kunne sendast ut til veljarane før etter skjeringsdatoen
i manntalet 30. juni. Det vil seie at enkelte veljarar som ønskjer
å røyste tidleg, ikkje har med seg valkort. Kommunen må her sørgje
for at det blir etablert ein rutine for utskriving av duplikatvalkort,
slik tilfellet i dag er for veljarar som har gløymt valkortet. Valkortet
(duplikatvalkortet) må leggjast saman med røystegivinga til veljaren
i ein omslagskonvolutt på vanleg måte.
Juli er tid for ferieavvikling i kommunane. Trass i dette vil
det alltid vere minst ein person til stades, anten i rådhuset eller
på eit servicekontor, som kan ta imot "tidlegrøyster" og sørgje
for at røysta blir oppbevart i ei valurne fram til kommunen skal
handsame ordinære førehandsrøyster. Departementet meiner det er
naturleg at ein følgjer framgangsmåten for førehandsrøysting ved
mottak av tidlegrøyster. I dette ligg at veljaren skal røyste aleine
og usedd. Kravet til hemmeleg røysting skal haldast. Dessutan skal
det nyttast røystesetelkonvolutt, valkort (eller duplikatvalkort)
og omslagskonvolutt. Slik departementet vurderer det, vil det ikkje
vere behov for omfattande opplæring av kommunalt tilsette for å
kunne ta imot "tidlegrøyster", men sidan ordninga tek til før valkorta
er distribuert, må dei tilsette manuelt kunne skrive ut valkort
til dei som ønskjer å røyste i forkant av perioden for ordinær førehandsrøysting.
Slike prosedyrar er i dag alt etablerte i dei tilfella der veljarar
har gløymt valkortet sitt.
Departementet viser til at innføring av ei ordning med "tidlegrøysting"
ikkje vil verke inn på dei fristane som no ligg i vallova.
Departementet peikar oppsummert på at ordninga med "tidlegrøysting"
er tenkt ordna på ein enkel måte. Det er likevel viktig at kommunane
offentleggjer at veljarane har dette høvet til å røyste, og at veljarane
sjølve må vende seg til kommunen for å få nødvendig informasjon
om når og kvar det er mogleg å røyste. Det er ikkje meininga at
kommunen skal ha ope eit lokale kvar dag i perioden frå 1. juli
til 9. august. Veljarar som ønskjer å røyste tidleg, må vende seg
til kommunen, skriftleg eller munnleg, og be om å få røyste. Kommunen
kan da vise veljaren til eit aktuelt tidspunkt, men skal ta omsyn
til kva veljaren ønskjer om tidspunkt for røystinga. Det må likevel
vere akseptabelt at mottaket skjer innanfor ordinær kontortid.
Framgangsmåten ved røystegivinga må følgje reglane i vallova
§ 8-4, utan at det blir oppretta eit formelt røystemottak. Kommunane
må sørgje for avskjerma utlegging av røystesetlar, anten setlar
som kommunen/fylkeskommunen har trykt opp, eller dei som departementet
har trykt. For å ta omsyn til alle veljarar kan røystesetlane leggjast
på eitt eller fleire avskjerma bord som er låge nok til at rullestolbrukarar
kan nå røystesetlane. Eit alternativ kan vere å dele ut sett med
alle røystesetlane. Omsynet til hemmeleg val må sikrast, same kva
løysing ein vel. Den som tek imot røysta, må fylle ut eit valkort
før dei trykte valkorta ligg føre. Elles må ein følgje reglane for
røystemottak, slik det går fram av vallova § 8-4. Reglane i § 27
i valforskrifta må følgjast når veljaren høyrer heime i ein annan
kommune enn der vedkommande røystar.
Sametingsvalet blir for ein stor del gjennomført samstundes med
val til Stortinget, og Sametinget meiner at ordninga med "tidlegrøysting"
bør gjelde tilsvarande. Departementet er samd med Sametinget. Departementet
føreslår at dette i tilfelle skjer ved ei endring i forskrifta om
val til Sametinget etter at forslaget til endring i vallova er vedteke
i Stortinget.
Vallova § 9-3 (2) gir valstyra heimel til å fastsetje tid og
stad for røystinga. Lova fastset at vallokala skal stengje seinast
kl. 20.00 på valdagen måndag. Det er ikkje noko forbod mot at lokala
stengjer tidlegare.
Lova inneheld ingen andre føresegner når det gjeld opningstida
for vallokala. Kvart valstyre fastset når vallokala skal opne, og
kor mange timar lokala skal vere opne.
Vallova § 9-7 fastset at vallokala skal stengje på det tidspunktet
som er fastsett. Veljarar som da har møtt fram ved lokalet, skal
få høve til å røyste. Ingen skal bli avviste så sant dei har møtt
fram ved vallokalet før det stengjer.
Da den nye vallova vart vedteken i 2002, vart tidspunktet for
når vallokala seinast skulle stengjast, endra frå kl. 21.00 til
kl. 20.00.
Høyringsrunden viser at det er stor semje om forslaget til departementet
om at kommunane får høve til å halde vallokala opne til kl. 21.00
på valdagen måndag. Departementet gjer derfor framlegg om at vallova
§ 9-3 andre leddet blir endra, slik at seinaste lovlege tidspunkt
for å stengje vallokala blir kl. 21.00.
Departementet understreker at framlegget til lovendring ikkje
vil innebere noka innskrenking i retten kommunane har til å stengje
lokala før kl. 21.00. Det vil framleis vere opp til kvar enkelt
kommune – ut frå lokale tilhøve – å kunne fastsetje at lokala skal
stengje på eit tidlegare tidspunkt.
Departementet er klar over at retten til å stengje lokala på
ulike tidspunkt i kommunane kan føre til mistydingar hos somme veljarar.
Det gjeld særleg dersom media fokuserer på kommunar der dei stengjer
lokala kl. 21.00. Eit par av høyringsinstansane meiner at det bør
fastsetjast felles tidspunkt for når vallokala skal stengje. Departementet
meiner dette vanskeleg let seg gjennomføre for alle stader. Geografiske
avstandar eller manglande kommunikasjonar kan gjere det umogleg
for veljarane å komme seg til eit vallokale så seint som kl. 21.00
på kvelden. Desse omsyna – og høve til transport og anna valmateriell
til ein sentral stad i kommunen – tilseier at det bør vere opp til
kvar enkelt kommune å fastsetje når vallokala skal stengje. Departementet
finn dessutan at omsynet til lokale tilhøve, til dømes lokale tradisjonar,
tilseier at ein ikkje bør gå inn for at alle vallokala skal stengje
samstundes i heile landet.
Mistydingar med omsyn til opningstida vil ein kunne motverke
gjennom ulike informasjonstiltak. Vallova § 9-3 tredje leddet fastset
at valstyret i kvar kommune skal kunngjere tid og stad for røystegivinga.
Desse opplysningane skal òg gå fram av valkorta som kommunane skal
trykkje og sende til veljarane, jf. valforskrifta § 23. Kommunane
kan òg gjennomføre andre lokale tiltak for å informere veljarane.
Høve til utvida opningstid kan gjere vallokala meir tilgjengelege.
Departementet peiker på at få kommunar ser ut til å opne lokala
før kl. 09.00 på valdagen måndag. Departementet meiner det kan vere grunn
til å vurdere å endre denne praksisen og vil i informasjonen til
kommunane peike på at det er mogleg å opne lokala på eit tidlegare
tidspunkt, og oppmode dei til å gjere dette der det er tenleg.
Etter vallova § 9-9 er det forbode å offentleggjere valresultat
og prognosar som er laga på grunnlag av undersøkingar ein har gjort
den dagen eller dei dagane valet går føre seg, før alle vallokala
er stengde kl. 20.00 på valdagen.
Ei offentleggjering er med andre ord eit lovbrot. Lovbrotet er
likevel ikkje sanksjonert med straff eller andre sanksjonar.
Formålet med forbodet i § 9-9 er å hindre utilbørleg påverknad
av veljarane mens røystinga enno går føre seg. Forbodet er også
grunngitt med eit ønske om å sikre ei roleg og verdig gjennomføring
av røystinga.
Dette forbodet gjeld både offentleggjering av valdagsmålingar
og valresultat. På valdagen er det likevel ikkje forbode å offentleggjere
valmålingar som er henta inn før valdagen.
Når det gjeld reelle valresultat, har media tilgang til dei gjennom
valnattsystemet til departementet.
Gjeldande forbod vart innført i vallovgivinga i 1997 og har mønsteret
sitt i lova om folkerøysting frå 1994. I forarbeida til føresegna
(Ot.prp. nr. 30 1994–1995) går det fram at bakgrunnen for at forbodet
vart innført, var at det i tilknyting til stortingsvalet i 1993 vart
gjort fleire meiningsmålingar som vart offentleggjorde på valdagen.
Europarådet har utarbeidd ein rekommandasjon med retningslinjer
for dekning av val i media, jf. rekommandasjon (2007) 15. Denne
rekommandasjonen føreset at det kan gjerast avgrensingar slik det
er gjort i vallova § 9-9.
Fleire europeiske land har lovforbod mot å publisere valdagsmålingar
og valresultat føre val, og fleire av desse landa har òg lovfest
høvet til å setje i verk sanksjonar. Departementet gjer i proposisjonen
nærmare greie for ordningar i andre land.
Valnattdatabasen er eit datasystem for innsamling, prognostisering
og vidareformidling av valresultat til media etter oppteljinga i
kommunane valkvelden og valnatta. Kommunal- og regionaldepartementet
eig og finansierer systemet. Denne databasen skal gi brukarane valresultat
mens ein driv med oppteljinga, og statistiske data om endelege resultat. I
praksis har departementet gitt media som inngår avtale med departementet,
tilgang til valresultat om lag 1 1/2 time før lokala stengjer, slik
at dei kan førebu valsendingar.
Alle media bør i medhald av likskapsprinsippet behandlast likt.
I avtalen med media krev departementet at dei skriv under på at
dei ikkje vil offentleggjere valresultat dei får tilgang til, før
sperrefristen. Offentleggjering av valresultat før kl. 20.00 på
valdagen (den regelen som gjeld for opningstid i dag) vil da vere
eit avtalebrot, slik at dei allmenne avtalerettslege prinsippa vil
kunne gjelde. Det ligg ikkje føre noka plikt for departementet å
gi nokon tilgang til reelle valresultat før kl. 20.00. Departementet
vil vurdere om denne praksisen bør strammast inn.
Tilhøvet til ytringsfridommen står sentralt ved spørsmålet om
utsett offentleggjering og innføring av sanksjoner ved brot på § 9-9.
Departementet har vurdert om forbodet i § 9-9 ligg innanfor dei
grensene som ytringsfridommen set. Departementet meiner at det er
legitimt å avgrense ytringsfridomen og pressefridomen noko, for
å sikre andre viktige offentlege interesser. Desse avgrensingane
vernar retten individet har til ein adekvat og balansert informasjon
og retten alle politiske parti og kandidatar har til å oppnå dei
same moglegheitene.
Det klare utgangspunktet i Grunnlova § 100 er at det skal være
ytringsfridom. Denne fridommen kan ikkje avgrensast
med mindre det lader seg forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens
Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse.
I lys av dette meiner departementet det ikkje er tvilsamt at
det kan setjast avgrensingar for når valdagsmålingar og valresultat
kan offentleggjerast.
Forslaget frå departementet fekk stor tilslutning i høyringa,
og departementet held i proposisjonen fast på framlegget om at det
bør innførast heimel i lov for idømming av lovbrotsgebyr når vallova
§ 9-9 blir broten. Departementet meiner at behovet for eit sanksjonssystem
som gir høve til rask og fleksibel reaksjon ved brot, tilseier at
eit lovbrotsgebyr er den mest adekvate reaksjonsforma.
Det har i høyringsrunden vorte peikt på at veljarane blir utsette
for svært mange påverknadsfaktorar i valperioden, og det blir stilt
spørsmål ved kvifor nettopp offentleggjering av valdagsmålingar
og resultat skulle føre til ein særleg utilbørleg påverknad. I den
straumen av informasjon som veljarane blir utsette for i forkant
av valet, er det slik departementet ser det viktig at det blir skapt
ro omkring røystinga, og å sikre ei roleg og verdig gjennomføring.
Departementet meiner at sannsynet for at veljarane kan bli påverka
av valdagsmålingar i aller høgaste grad er til stades.
Det er i høyringsrunden reist spørsmål om kven som vert ramma
av forbodet i vallova § 9-9. Offentleggjering i strid med forbodet
rammar i utgangspunktet alle rettssubjekt som er underlagde norsk
jurisdiksjon, både privatpersonar og føretak. Departementet føreslo
i høyringsnotatet at sanksjonsheimelen tilsvarande skulle kunne
ramme alle.
Etter ei fornya vurdering har departementet komme til at sanksjonsheimelen
bør avgrensast til berre å gjelde føretak. Dette vil gi ei enkel
avgrensing mot privatpersonar. Ein nærmare definisjon av føretak blir
føreslått teken inn i lova. Definisjonen er utforma etter sanksjonsutvalet
si mønsterføresegn for administrative sanksjonar i NOU 2003:15,
der det er teke utgangspunkt i reglane i straffelova om føretaksstraff,
jf. straffelova §§ 48a og 48b. Teori og praksis om desse føresegnene
kan derfor gi rettleiing ved tolkinga.
Da forbodet vart innført, var det nok i liten grad tenkt på offentleggjering
frå privatpersonar. Med Internett, der kven som helst kan leggje
ut informasjon på nettet, gir dette nye utfordringar. Slik departementet
vurderer det, er det likevel ikkje særleg aktuelt at enkeltpersonar
står bak valdagsmålingar og meiningsmålingar. Departementet viser
til at det må leggjast til grunn som ein føresetnad at dei målingane lova
er meint å ramme, er gjennomførte ut frå ein særskild metodikk,
mellom anna når det gjeld utvalet av personar som deltek.
Handlingsnorma i vallova § 9-9 må såleis først og fremst seiast
å rette seg mot føretak, og det tilseier at berre føretak kan få
lovbrotsgebyr.
Departementet viser til at ein ved utmålinga av gebyret vil kunne
ta omsyn til dei fordelane føretaket har eller kunne ha oppnådd,
og til økonomien til føretaket. Ansvar for føretak kan styrkje den
preventive verknaden av sanksjonsheimelen og dermed gjere sitt til
at ein etterlever forbodet betre. Omsyn ut frå rettstryggleiken
speler òg inn og kan tale for at ansvarssubjektet bør avgrensast
til føretak.
Departementet viser til at forbodet og sanksjonen i vallova berre
får innverknad for forhold som fell innanfor norsk jurisdiksjon.
Dette gir utfordringar særleg i samband med medium og Internett,
noko som ikkje er særskilt for dette rettsområdet. Dette vil seie
at føretak som ikkje kjem inn under norsk jurisdiksjon ikkje blir
ramma.
Handlingsnorma knytt til sanksjonar går fram av vallova § 9-9.
Det vil liggje føre eit brot på lova når informasjonen er "offentliggjort".
Med offentleggjering må ein leggje til grunn at opplysningane er
gjorde tilgjengelege for ålmenta.
Departementet legg til grunn at den forma for offentleggjering
som vil kunne bli ramma av sanksjonsheimelen, typisk vil vere publisering
på ein stad som er kjend for ei større mengd personar, eller på ein
måte som ein går ut frå vil nå ut til ei større mengd personar.
På den måten vil ein kunne ramme dei større mediebedriftene som
opererer på Internett, samstundes som dette òg vil kunne gjelde
ei lokalavis. Om offentleggjeringa faktisk har ført til at aktuell
informasjon har vorte kjend for ei viss mengd personar, er slik
departementet vurderer det, likevel ikkje eit vilkår for at det
har skjedd ei "offentleggjering".
Departementet held fast på framlegget i høyringsnotatet om at
Medietilsynet skal vere sanksjonsmyndigheit. Medietilsynet er i
dag sanksjonsmyndigheit ved brot på kringkastingslova kap. 3, og
departementet kan ikkje sjå at det ligg føre nokon prinsipiell skilnad
mellom den rolla Medietilsynet alt har i dag, og den rolla tilsynet
vil få etter vallova. Departementet meiner det er nødvendig av omsyn
til rettstryggleiken at lovbrotsgebyret blir gitt av eit organ som
sit inne med den nødvendige ekspertisen som vil sikre eit godt fagleg
grunnlag for avgjerdene.
Når det gjeld utøvinga av tilsynsoppgåva til Medietilsynet, meiner
departementet at det er naturleg at Medietilsynet følgjer mediebiletet
i løpet av valdagen. Det dreier seg her om eit tilsyn som berre
er aktuelt éin dag annakvart år, og brot på handlingsnorma er knytt
til eitt bestemt tidspunkt på dagen. Slik departementet vurderer
det, vil tilsynsansvaret vere avgrensa. Medietilsynet bør derfor
i løpet av valdagen følgje mediebiletet særskilt med omsyn til regelen
i vallova. Dersom det blir konstatert brot, bør Medietilsynet ta
kontakt med vedkommande føretak og be om at informasjonen blir fjerna.
Slik departementet ser det, bør det å ikkje rette seg etter ei slik
eventuell oppmoding takast med når ein skal vurdere eit eventuelt
lovbrotsgebyr. Ein kan tenkje seg at informasjon har vore offentleggjord
utan at ein kan konstatere aktløyse. Det er derfor tenleg at Medietilsynet
kontaktar føretaket med ein gong. Vurderinga av om ein skal gi lovbrotsgebyr,
må takast etter at ein har fått inn den nødvendige informasjonen
rundt forholdet. Departementet legg til grunn at Medietilsynet i
forkant og i medhald av alminneleg forvaltningsrett, jf. forvaltningslova
§ 16, skal varsle det aktuelle føretaket om at ein vurderer å gi
lovbrotsgebyr og gje dei høve til å uttale seg.
Departementet har vurdert Medietilsynets rolle overfor departementet.
Medietilsynet er lagt inn under Kultur- og kyrkjedepartementet.
Hovudprinsippet i forvaltningsretten er at eit overordna organ kan instruere
eit underordna organ. Instruksjonsretten omfattar generell instruksjon,
som lovtolking og saksbehandling, og individuell instruksjon, som
korleis ei bestemt sak skal avgjerast.
Omsynet til å sikre eit føreseieleg og transparent system og
å hindre at det blir stilt spørsmål om enkeltavgjerder er politisk
motiverte, kan tilseie at tilsynsmyndigheita bør vere uavhengig.
For å sikre at statlege tilsyn kan vere sjølvstendige, kan det vere avgrensingar
i instruksjons- og omgjeringsmyndigheita til departementet, og klagebehandling
kan leggjast til ei uavhengig nemnd.
Departementet har vurdert spørsmålet om at Medietilsynet skal
vere uavhengig i saker etter vallova § 9-9 i lys av dette.
Departementet viser til at det er fleire døme i lovverket på
ulik grad av sjølvstende for tilsyn. Ein kan tenkje seg varierande
grad av avgrensingar i instruksjonsmyndigheita. Ved vurderinga av
sjølvstende må ein ta stilling til om instruksjonsretten skal avskjerast i
enkeltsaker, både med omsyn til resultatet av saksbehandlinga i
tilsynet og til kva saker som skal takast opp til behandling, eller
om generell instruksjon også skal vere avskoren.
Eit nærliggjande døme og utgangspunkt for vurderinga til departementet
er reglane i medieeigarskapslova. I medhald av medieeigarskapslova
§ 6 er Medietilsynet fullstendig uavhengig. Alle høve til styring
frå politiske myndigheiter er avskorne.
Departementet har den oppfatninga at prinsipielle grunnar tilseier
at det organet som fører tilsyn med vallova § 9-9, bør vere sikra
sjølvstende overfor politiske myndigheiter, nettopp fordi det her
dreier seg om spørsmål som er knytte til val til politiske organ. Departementet
kan ikkje sjå at det på dette området skulle vere forhold som tilseier
at ei avgjerd i saka blir lagt til eit politisk organ av omsyn til
demokratisk kontroll.
Dette gir slik departementet ser det ein rein sjølvstendemodell
der alle høve til styring er avskorne. Skal ein kunne gripe inn,
må det i tilfelle skje ved endring i lov.
I høyringsnotatet vart det ikkje teke endeleg stilling til spørsmålet
om kven som bør vere klageinstans. Departementet har vurdert fleire
modellar og har konkludert med at organiseringa av klagesaksbehandlinga
best kan løysast ved at det blir etablert eit uavhengig organ som
ikkje kan instruerast av departementet eller av Kongen i statsråd.
Departementet finn det mest føremålstenleg at Kongen opprettar
klageorganet. Klageinstansen må ha den nødvendige kompetansen for
å avgjere klagesakene. Behandling av klager i dei aktuelle sakene
vil krevje juridisk og kanskje også mediefagleg kompetanse. Organet
bør bestå av tre medlemmer der minst ein medlem bør ha dommarkompetanse.
Ei ordning med eit teknisk sekretariat for klagenemnda kan leggjast
til ein advokat. Medlemmene av klagenemnda bør utnemnast for ein
fastsett periode slik at høvet til å avsetje ikkje reduserer sjølvstendet.
Departementet finn det mest praktisk at denne perioden går over
tre val. For at det skal vere kontinuitet, bør ein samstundes unngå
at alle medlemmene blir bytte ut på ein gong. Departementet føreslår
at nærmare reglar om opprettinga og organiseringa av klagenemnda
skjer i forskrift.
Klagebehandling skal etter forslaget skje i tråd med vanlege
forvaltningsrettslege reglar. Klaga skal sendast til Medietilsynet,
som skal sørgje for dei undersøkingane klaga gir grunn til. Medietilsynet
kan oppheve eller endre vedtaket dersom det finn at klaga er rimeleg.
Dersom Medietilsynet ikkje finn grunnlag for å gjere om vedtaket,
skal dokumenta i saka sendast til klageorganet så snart saka er
lagt til rette. Klageorganet skal sjå til at saka er så godt opplyst
som råd før ein gjer vedtak.
Dersom klaga blir teken opp til behandling, kan klagenemnda etter
forslaget prøve alle sider av saka og også ta omsyn til nye opplysningar.
Nemnda skal vurdere dei synspunkta som klagaren kjem med, og kan
også ta opp forhold som klagaren ikkje har teke opp.
Ut over det å vere klageinstans står ikkje klagenemnda i noko
overordningsforhold til Medietilsynet. Departementet føreslår i
tillegg at klagenemnda ikkje får høve til å gjere om vedtaka til
Medietilsynet etter eige tiltak.
Klageorganet vil også vere heilt uavhengig av departementet.
Departementet kan ikkje instruere klageorganet. Eit vedtak i klagenemnda
kan ikkje påklagast, men kan på vanleg måte forfølgjast rettsleg
ved domstolane, og dei kan førast fram for Stortingets ombodsmann
for forvaltninga.
Departementet held fast ved at gebyrgrensa i lov bør vere avgrensa
oppover. I høyringsnotatet vart det føreslått å leggje til grunn
den same avgrensinga som er teken inn i kringkastingsforskrifta,
det vil seie ei beløpsgrense på inntil 2 mill. kroner. Departementet finn
det likevel hensiktsmessig å knyta beløpet til ein indeksregulert
størrelse, som grunnbeløpet i folketrygda. Det vert derfor føreslått
i lova at lovbrotsgebyrets størrelse skal utgjere inntil 28 G. Dette
vil per i dag utgjere i underkant av 2 mill. kroner. Departementet
understrekar at det gjennomgåande ikkje vil vere kurant å krevje
eit så stort gebyr.
Departementet føreslår at ein i lov fastset kva kriterium som
skal leggjast til grunn ved utmålinga av lovbrotsgebyret. Gebyret
bør fastsetjast på bakgrunn av ei skjønnsmessig vurdering der mellom
anna kor grovt lovbrotet er, gjentaking, og om den som bryt lova,
har tent på lovbrotet, speler inn for fastsetjinga av beløpet.
Gjeldande vallovgiving har ingen føresegner om valobservasjon.
Departementet har dermed ingen heimel verken til å skrive ut akkreditering
for observatørar, til å leggje til rette for valobservasjon eller
til å påleggje kommunane å ta imot observatørar. Slik departementet
ser det, er det likevel ikkje tvilsamt at Noreg gjennom forpliktingane
sine i mellom anna OSSE og Europarådet er forplikta til å leggje
til rette for slik valobservasjon.
Dei to mest aktuelle organisasjonane som arbeider med valobservasjon
i Europa, er Organisasjonen for sikkerheit og samarbeid i Europa
(OSSE) og Venezia-kommisjonen.
ODIHR er OSSEs institusjon for demokratiske institusjonar og
menneskerettar. The European Commission for Democracy through Law,
i Noreg betre kjent som Venezia-kommisjonen, er Europarådets rådgivande
organ i konstitusjonelle og juridiske spørsmål.
Alle medlemslanda i Europarådet er medlemmer av Venezia-kommisjonen,
i tillegg er fleire land utanfor Europa anten fullverdige medlemmer
eller observatørar. OSSE/ODIHR og Venezia-kommisjonen samarbeider
om valobservasjon.
Rammeverket for val og valobservasjon inkluderer FNs menneskerettsdeklarasjon
frå 1948, FNs konvensjon om sivile og politiske rettar, OSSEs København-dokument
frå 1990 og den europeiske menneskerettskonvensjonen, for å nemne
nokre. Dette er forpliktingar som Noreg har godkjent, og som må følgjast
opp.
Det er utarbeidd ei rekkje generelle valstandardar, i Europa
først og fremst av OSSE og Europarådet. Ein av dei mest detaljerte
standardane er ei retningslinje som er fastsett av Venezia-kommisjonen
i 2002, Code of Good Practice in Electoral Matters. Denne standarden
er ikkje bindande for medlemsstatane, men blir stadig nytta som
referanse når valsystema i medlemslanda blir vurderte.
Dei demokratiske prinsippa for gjennomføring av val, som retten
til frie og hemmelege val, står sentralt i alle konvensjonar. Dei
internasjonale konvensjonane og dokumenta som regulerer valobservasjon, kan
seiast å vere ei vidareføring av desse prinsippa. Valobservasjon
dreier seg jo nettopp om kontroll med at prinsippa blir følgde.
I Noreg har prinsippa komme til uttrykk i formålsparagrafen til
vallova. Det står i § 1-1 at formålet med lova er å leggje tilhøva
til rette slik at borgarane ved frie, direkte og hemmelege val skal
kunne velje representantane sine til Stortinget, fylkesting og kommunestyre.
Valobservasjon vil seie at nasjonale eller internasjonale institusjonar
og organisasjonar blir inviterte til eller sjølv tek initiativ til
å kontrollere at gjennomføringa av val i eit land går føre seg etter
nasjonalt og internasjonalt regelverk. Valobservatørar skal observere
og rapportere.
Det er heilt klart at både offentlege og private institusjonar
og organisasjonar – nasjonale og internasjonale – har rett til å
vere valobservatørar i Noreg. Men regelverket gir ikkje ein rett
for privatpersonar til på sjølvstendig grunnlag å drive valobservasjon.
Det er ingenting i vegen for at privatpersonar som til dømes
ønskjer innblikk i valgjennomføringa eller opplæring i valobservasjon,
får lov til dette av lokale valmyndigheiter. Dette kan òg bety høve
til å vere til stades i vallokale i korte periodar, utan at dette
er formell valobservasjon.
Oppteljing av røystesetlar skjer formelt i møte, jf. kommunelova
kapittel 6, og dette er i utgangspunktet ope for alle. Det er valmyndigheitene
lokalt som av omsyn til forsvarleg oppteljing eventuelt må gjere avgrensingar.
Det er viktig at vi har eit valsystem som er ope og gjennomsiktig
for alle interesserte. Gjennomføring av val er ei viktig demokratisk
handling som vi ønskjer at heile befolkninga skal ha den største
tillit til.
OSSE/ODIHR har til kvar tid oversikt over kva val – nasjonale,
regionale og lokale – som skal haldast i deltakarstatane. Alle
medlemslanda i OSSE er bedne om å informere ODIHR i god tid, helst
tre månader i førevegen, om valdagen.
Framgangsmåten ved valobservasjon er at ODIHR ofte etter invitasjon
kontaktar vertslandet der ein skal observere valet. ODIHR gjer greie
for opplegget sitt og ventar å få tilbakemeldingar med forsikringar
om at planen kan gjennomførast. Reint konkret vil det dreie seg
om ein timeplan for korleis valobservasjonen skal gå føre seg, fastsetjing
av kor mange valobservatørar det skal vere og akkreditering av dei,
informasjonsutveksling om regelverket og valprosedyrane i vertslandet,
uinnskrenka tilgang til å reise rundt i landet, møte med listekandidatar
og medlemmer av politiske parti, fri tilgang til alle vallokale
og oppteljingsstader over heile landet osv.
Fram til 2002 var det primært nye demokrati og overgangsregime
som vart observerte av ODIHR. I land som har vorte observerte, har
det ofte vore lita tiltru til styresmaktene og opposisjonen og til
dels skepsis blant folk flest til heile valprosessen. ODIHRs rapportering
viser likevel at sjølv i land med manglande demokratiske tradisjonar
har avviklinga av val ofte vore betre enn sitt rykte. Samstundes har
ODIHRs observasjonar i ei rekkje land avdekt mange og alvorlege
brot på internasjonale standardar for demokratiske val.
Dei siste åra har det vore reist kritikk frå fleire austeuropeiske
land over at ein berre har observert val i aust, og at ein opererer
med doble standardar for valobservasjon. Det har no vorte mykje
vanlegare at OSSE gjennom ODIHR også sørgjer for valobservasjon
i vesteuropeiske land.
Dei vestlege landa som har vorte observerte, har i mange tilfelle
gitt uttrykk for at det har vore ei positiv røynsle, og det har
komme fram element og tilrådingar som er nyttige.
I Noreg har det ikkje vore regulær internasjonal valobservasjon,
men som eit OSSE-land ligg det eksplisitt i forpliktingane våre
at vi opnar for valobservasjon mellom anna frå ODIHR.
For at ein valobservasjon skal bli effektiv, må vertslandet sørgje
for å setje opp ein tidsplan slik at observatørane får høve til
å observere dei ulike fasane av valprosessen ut frå dei retningslinjene
organisasjonen sjølv har sett opp.
Valobservatørane skal aktivt samarbeide med valmyndigheitene
i vertslandet og ikkje vere til hinder for at valprosessen går som
planlagt. Dei skal vere politisk, økonomisk og på alle andre måtar
uavhengige. Rolla deira er å observere kva som skjer i løpet av
valprosessen, og å rapportere til offentlegheita etterpå om valet
har vore fritt, og om resultatet er i samsvar med røystinga til
fleirtalet. Dei valansvarlege i vertslandet skal på si side sørgje
for at observatørane får fri tilgang til alle fasar i valavviklinga,
og dei skal også få høve til å vurdere den delen av valet som skjer
elektronisk, bruk av ny teknologi osv. Valobservatørane skal kunne
bevege seg fritt i landet og få møte dei organisasjonane og personane
dei ønskjer.
Departementet finn det positivt at ingen av høyringsinstansane
har hatt innvendingar til at det blir innført ein ny heimel om valobservasjon
i vallova, slik at departementet kan påleggje kommunar å ta imot
valobservatørar. Dei viser stor forståing for at departementet ønskjer
å fjerne all tvil om kva forpliktingar Noreg har på dette området,
og kva ein kan krevje av kommunane for å oppfylle dei internasjonale
forpliktingane Noreg har.
Den einaste bekymringa som blir nemnd av enkelte høyringsinstansar
til eit slikt forslag, er at det vil føre til auka kostnader for
kommunane. No er det slik at ein valobservasjon i regi av OSSE ikkje
vil påføre kommunane ekstra utgifter. Det er OSSE/ODHR som betaler
kostnadene ved valobservasjonar. Kommunane vil likevel kunne få
noko meirarbeid med å leggje til rette for møte med valobservatørar
dersom dei ber om det, og kommunane bør nok også setje av litt tid
til å informere sine eigne valmedarbeidarar om eit eventuelt besøk.
Oppgåva og plikta for departementet vil vere å akkreditere valobservatørar
frå nasjonale og internasjonale organisasjonar. Privatpersonar vil
ikkje ha høve til å be om å bli akkrediterte som valobservatørar.
Når det gjeld akkreditering av valobservatørar, bruker ODIHR
nemninga "receive accredidation" i handboka si om valobservasjon.
Også i handboka frå Europarådet er nemninga "The observers must
be accredited …" nytta.
Å akkreditere tyder ifølgje norske ordbøker å gi fullmakt. I
Noreg bruker vi særleg ordet i samband med presseakkreditering.
Etter oppfatninga til departementet gir ordet ei presis skildring
av den formelle plikta departementet har til å godkjenne valobservatørar,
det vil seie at departementet må skrive ut bevis eller kort som
opplyser om at vedkommande som ber om å bli valobservatør, formelt
er godkjent av departementet. Departementet føreslår derfor at dette
omgrepet også blir nytta i samband med valobservasjon.
Alle norske kommunar må ved alle val vere budde på og forplikta
til å ta imot nasjonale og internasjonale valobservatørar.
Når departementet har akkreditert valobservatørar, er det naturleg
å orientere om dette. Kommunane vil få opplysningar om kven dei
er, og kva organisasjonar dei representerer. Kommunen bør også informere
sine eigne valarbeidarar.
Den primære oppgåva for dei lokale valmyndigheitene er å sørgje
for at valavviklinga går rett for seg, også når det er ein akkreditert
valobservatør til stades.
Departementet viser til at det vil bli utarbeidd rettleiingar
for korleis valobservasjon skal gå føre seg i praksis. Alle valobservatørar
er forplikta til å følgje reglane i vallova. Dei internasjonale
standardane for val vil alltid liggje til grunn for korleis valobservasjonen
kan gå føre seg, og korleis dei ulike valstyra skal sørgje for at
desse prinsippa blir følgde i praksis. I så måte representerer valobservasjon
ikkje nokre større utfordringar for kommunane.
På denne bakgrunnen foreslår departementet at det blir lovfest
ein ny § 15-10 i vallova om valobservasjon. Departementet får slik
heimel til å akkreditere valobservatørar og til å påleggje kommunane
ei plikt til å ta imot både nasjonale og internasjonale valobservatørar,
både frå private institusjonar og organisasjonar, slik Noreg er
forplikta til.
Spørsmålet om eit mindretal i kommunestyret skal kunne krevje
at det blir halde val i kommunen søndag før valdagen (todagars val)
og bestemme utvida opningstid i vallokala valdagen, blir drøfta
i St.meld. nr. 33 (2007–2008) Eit sterkt lokaldemokrati. I meldinga
signaliserer Regjeringa at vallova bør endrast slik at det skal
gjennomførast val i kommunen også på søndag, dersom minst ein tredel
av kommunestyrerepresentantane krev det. Tilsvarande gjeld forslaget
om opningstida i vallokala valdagen.
Det følgjer av vallova § 9-1 at Kongen fastset valdagen til ein
måndag. Kommunestyret kan likevel sjølv vedta at det skal vere mogleg
å røyste på ein eller fleire stader i kommunen også på søndagen
før den offisielle valdagen. Eit slikt vedtak blir gjort ved vanleg
fleirtal, jf. kommunelova § 35 nr. 1.
Vallova § 9-3 (2) gir valstyra heimel til å fastsetje tid og
stad for røystinga. Lova fastset at vallokala skal stengje seinast
kl. 20.00 på valdagen måndag. Det er ikkje noko forbod mot at lokala
stengjer tidlegare.
Departementet opprettheld forslaget frå høyringsnotatet om at
eit mindretal på ein tredel i kommunestyret kan vedta utvida opningstid
valdagen og todagars val. Forslaget om mindretalsrettar byggjer på
at det kan vere gode, demokratiske grunnar til å leggje vekt på
kva mindretalet meiner. Spørsmålet om kor tilgjengeleg røysting
kommunane skal tilby innbyggjarane sine, er eit viktig spørsmål
i valsamanheng.
Innføring av mindretalsrettar på valområde har ei anna grunngjeving
enn det som tradisjonelt vert lagt til grunn ved innføringa av slik
rett. Sjølv om hovudregelen i kommunelova er at fleirtalet bestemmer,
har både internasjonal rett og nasjonal lovgiving gitt mindretalet
rettar på fleire område. Dette gjeld særleg minoritetsvern i samband
med religion, etnisk bakgrunn eller språk. Utover dette inneheld
nasjonal lovgiving fleire reglar om mindretalsrettar til mellom anna
minoritetsaksjonærane i aksjeselskap og rettar som knyter seg til
tilsyn og kontroll av folkevalde organ.
Sjølv om mange av høyringsinstansane gjennom høyringa ikkje støttar
forslaget om innføring av mindretalsrettar, viser departementet
til at biletet ikkje er eintydig. I denne samanheng peikar departementet
på at nesten halvparten av kommunane støtter forslaga om å gje mindretalsrettar
knytt til utvida opningstid og todagarsval. Vel halvparten av alle
landets kommunar har todagarsval. Mange av desse kommunane har hatt
denne ordninga i fleire år, noko som tyder på at todagarsval er
ei ordning mange av veljarane set pris på. Slik departementet ser
det, gjer opne vallokale søndagen før valdagen ikkje berre at valet
blir meir tilgjengeleg, men kan også medverke til å redusere kø
eller trengsel i vallokala på sjølve valdagen. Tilsvarande omsyn
vil kunne gjere seg gjeldande for forslaget om utvida opningstid
av vallokala på valdagen.
Nokre av høyringsinstansane viser til at avgjerda om søndagsval
berre gjeld ei av svært mange avgjerder om tilgjengelegheit og tilrettelegging
for røystegiving i kommunen. Det vert hevda at dei fleste av desse
avgjerdene har større konsekvensar for kor tilgjengeleg valet blir,
enn innføring av todagarsval og/eller utvida opningstid valdagen.
Ulike tiltak knytt til tilgjengelegheit må sjåast i samanheng. Etter
departementet sitt syn vil dette kunne samordnast når kommunen får
tid til å planleggje og leggje til rette for røysting på ein god
måte.
Høyringsinstansane peiker på at forslaget om mindretalsrettar
inneber at eit mindretal vil kunne binde avgjerda til fleirtalet
om bruken av ressursar i kommunen, slik dette er vedteke i økonomiplan
og budsjett, utan at dette mindretalet har ansvar for å finne den
inndekninga som eit fleirtal elles er ansvarleg for. På bakgrunn
av denne innvendinga og omsynet til økonomiplanlegginga i kommunane
meiner departementet at det bør innførast ein frist for når eit
mindretalsforslag seinast må vere vedteke av kommunestyret. Departementet
meiner at det er nærliggjande å fastsetje fristen slik at mindretalsvedtak
om todagarsval og utvida opningstid seinast må vere vedteke samstundes
med budsjettet for valåret.
Føresegna om mindretalsrettar og regelen om at denne må vere
fastsett innan ein bestemt frist kan kome i strid med kommunelova
§ 34 (1), som gjev fleirtalet av medlemmane i eit folkevald organ
rett til å utsetje realitetsbehandlinga av ei sak på saklista. Departementet
meiner at føresegnene i vallova § 9-3 (2) og § 9-3 (2) i slike høve
vil ha forrang, jf. prinsippet om lex specialis. Fleirtalet kan
såleis ikkje vedta å utsetje behandlinga av saka til etter fristutløpet.
Departementet finn ikkje grunn til å lovfeste forholdet mellom dei
to regelsetta nærmare.
Fleire av høyringsinstansane skriv at kommunane får store utgifter
ved etableringa av ei ordning for mindretalsrett, særleg ved vedtak
om todagars val. Departementet viser til at om lag halvparten av landets
kommunar alt gjennomfører todagarsval. Om ein innfører ein frist
for når mindretalsforslag seinast må vedtakast, meiner departementet
at kommunane vil få god moglegheit til å planleggje korleis dei
skal finansiere todagarsval.
Innføring av mindretalsrett føreset endringar i kommunelova § 35
nr. 1. I dag lyder føresegna: "Vedtak treffes med alminnelig flertall
av de stemmer som avgis, hvis ikke annet følger av denne lov". Om
ein skal kunne fråvike fleirtalsprinsippet også etter vallova, må
dette presiserast i kommunelova § 35 nr. 1. Departementet føreslår
at det i kommunelova § 35 nr. 1 vert vist til at fråvik frå fleirtalsprinsippet òg
kan skje ved vedtak fatta etter vallova § 9-2 andre ledd og § 9-3
andre ledd.
Sjølv om tida fram til valet er noko knapp, meiner departementet
at det bør etablerast ei slik ordning for mindretalet med verknad
alt frå valet i 2009. For å sikre ei god gjennomføring må det derfor
fastsetjast særskilte reglar for når mindretalet seinast kan vedta todagarsval
og utvida opningstid for dette valet. Departementet meiner fristen
ikkje bør vere seinare enn 1. juni 2009.
Verken vallova eller kommunelova inneheld føresegner om lokale
folkerøystingar. Kommunane står i dag så å seie heilt fritt til
å avgjere om det skal haldast lokale rådgivande folkerøystingar.
Kommunelova byggjer, på same måten som Grunnlova, på det representative
systemet, jf. kommunelova § 6 der det heiter:
"Kommunestyret og fylkestinget er de øverste kommunale
og fylkeskommunale organer. De treffer vedtak på vegne av kommunen
eller fylkeskommunene så langt ikke annet følger av lov eller delegasjonsvedtak."
Fordi kommunelova baserer seg på prinsippet om at innbyggjarane
blir representerte ved kommunestyret og andre folkevalde organ,
kan ikkje kommunestyret fråskrive seg si pålagde plikt til å gjere
vedtak på vegner av kommunen. Dermed kan kommunestyret ikkje vedta
at ei sak skal bli bindande avgjort i ei folkerøysting utan heimel
i lov.
I dag er det føresegner om folkerøystingar i opplæringslova.
I samband med folkerøystingar om språk finst det ein lovregulert
initiativrett, jf. § 2-5 siste leddet første punktum:
"I samband med skifte av hovudmål eller når eit fleirtal
i kommunestyret eller minst 1/4 av dei røysteføre krev det, skal
det haldast rådgjevande røysting. Røysterett har alle som bur i
det området i kommunen som soknar til skulen, jf. § 8-1, og som
har røysterett etter vallova. Røysterett når det gjeld skriftleg opplæring,
har dessutan foreldre/forsytar til barn på barnesteget ved skulen,
utan omsyn til bustad eller statsborgarskap."
Utover dette har særlovene ingen reglar om folkerøystingar.
Det er ingen heimel for å samle inn informasjon om lokale rådgivande
folkerøystingar.
I vallova § 15-7 er det ein heimel for innhenting av informasjon
som blir nytta til å utarbeide den offisielle valstatistikken. Denne
heimelen kan berre nyttast for å samle inn informasjon frå val som
er regulert i vallova; det vil seie val til storting, fylkesting
og kommunestyre.
Departementet held i proposisjonen fast på forslaget som vart
sett fram i høyringsnotatet om innføring av ei prinsippføresegn
i kommunelova om den retten kommunane har til å halde rådgivande
lokale folkerøystingar. Forslaget var ei oppfølging av forslaget
i St.meld. nr. 33 (2007–2008) Eit sterkt lokaldemokrati.
Somme av høyringsinstansane meiner at ein slik heimel ikkje er
nødvendig, og at han kan opplevast som avgrensande for kommunane.
Slik departementet ser det, er det ønskjeleg og viktig å synleggjere
det høvet kommunane har til å gjere grep av denne typen. Samstundes
er det nødvendig at ei slik lovregulering må vere generell for å
femne om alle typar av tilhøve, nettopp for at det ikkje skal opplevast
som ei hindring for kommunane i gjennomføringa.
Ein av høyringsinstansane reiser spørsmål om ein slik heimel
kan opplevast som eit steg bort frå det representative systemet
vi har i dag. Departementet ønskjer å presisere at lokale folkerøystingar
berre skal vere rådgivande, nettopp for å unngå etableringa av eit
nytt styringssystem. Framleis meiner departementet at det i viktige
og prinsipielle saker kan vere eit nyttig innspel for kommunestyret
eller fylkestinget å få ei tilbakemelding frå innbyggjarane før
det blir teke ei avgjerd. Departementet legg til grunn at folkerøystingar
blir nytta som eit ledd i måten kommunen driv verksemda si som kommune.
Departementet meiner at det ikkje er aktuelt å lovfeste korleis
slike folkerøystingar skal gjennomførast i praksis, sjølv om det
kan vere naturleg at kommunane tek utgangspunkt i regelverket i
vallova. Det skal framleis vere opp til kommunane sjølve å avgjere
dette ut frå lokale tilhøve, til dømes om folkerøystinga skal gjelde
heile eller delar av kommunen.
Departementet held i proposisjonen fast på forslaget som vart
sett fram i høyringsnotatet om ein heimel for innsamling av informasjon
om lokale folkerøystingar.
Somme høyringsinstansar meiner at heimelen gir departementet
eit vidt og utstrakt høve til å samle inn opplysningar utan nærmare
grunngiving og avgrensing. Det blir også peikt på at heimelen må
koplast nærmare til statistikklova. Slik departementet vurderer
det, vil denne typen informasjon ikkje komme inn under SSBs retningslinjer
for bruk av statistikklova. Den informasjonen som blir samla inn,
er ikkje ein del av den offentlege statistikken slik statistikklova tolkar
det. Departementet meiner at det er nødvendig med ein eigen innsamlingsheimel
for at ein skal kunne samle inn opplysningar av ein slik kvalitet
at det kan etablerast eit register over lokale folkerøystingar.
Slik departementet vurderer det, vil ein med denne heimelen kunne
samle inn nyttig styringsinformasjon for både statlege og lokale
myndigheiter.
Komiteen viser til at
rett til forhåndsstemmegivning har lang tradisjon i Norge. Loven
slår fast at en velger som er forhindret fra å møte personlig på valgtinget,
har rett til å avgi stemme på forhånd. Etter lovendring i 1979 kreves
det ikke at velgeren skal gi noen spesiell begrunnelse for å avgi
forhåndsstemme. Forhåndsstemmeperioden var fram til 2002 fra 1. juli
utenriks, på Svalbard og Jan Mayen, og fra 15. juli innenriks.
Komiteen har merket seg at Valglovutvalget som
ble opprettet ved kgl. res av 3. oktober 1997, hadde en rekke argumenter
mot å starte forhåndsstemmegivningen midt i juli. Det var ferietid,
valgkampen var ikke kommet godt i gang og en rekke frister i valgloven
ble berørt av en så tidlig frist. Stortinget vedtok derfor å flytte
tidspunktet for rett til forhåndsstemmegivning innenriks til 10. august.
Erfaringene fra de siste valgene har avdekket at enkelte velgere
som for eksempel fiskere, personer i utenriksfart mv., kan ha problemer
med å få avgitt stemme. Dette gjelder et forholdsvis lite antall
personer.
Komiteen deler Regjeringens oppfatning
av at den ordinære forhåndsstemmeperioden ikke bør endres. Erfaringene
viser at svært få benytter seg av retten til å stemme i begynnelsen
av perioden. Kostnadene ved å legge til rette for forhåndsstemming
i alle kommuner fra 1. juli vil dessuten være uforholdsmessig høye.
Komiteen støtter imidlertid forslaget
om å innføre en ordning med "tidlig stemmegivning" som innebærer
at velgere som ikke har anledning til å forhåndsstemme i den ordinære
perioden, skal ha rett til å kunne henvende seg til kommunen i en
viss tid før forhåndsstemmingen tar til, og kunne kreve å få avgi stemme.
Denne fristen settes til 1. juli. Velgeren skal ha anledning til
å foreta tidlig stemmegivning i hvilken som helst kommune i landet,
og de enkelte valgstyrer vil ha ansvaret for å videreformidle stemmen til
rett kommune.
Komiteen har forståelse for at noen
kommuner/fylkeskommuner kan få problemer med å få stemmesedlene
ferdige pr. 1. juli og anser det akseptabelt at velgere som benytter
seg av "tidlig stemmegivningsordningen" er henvist til å stemme
på lister med partinavn, men uten mulighet for å endre på listene.
Komiteen støtter kravet om at kommunene skal
ha plikt til å ha stemmesedlene klare når den ordinære forhåndsstemmegivningen
tar til 10. august.
Komiteen er enig med departementet
og med Sametinget i at ordningen med tidlig stemmegivning også skal
gjelde for valg til Sametinget.
Komiteen viser til at
Stortinget i forbindelse med behandlingen av ny valglov i 2002 endret
tidspunktet for når valglokalene senest måtte stenges fra kl. 21.00
til kl. 20.00 på valgdagen. Kravet om minst fem timers åpningstid
ble opprettholdt. Forslaget var i samsvar med Valglovutvalgets innstilling.
Erfaringene fra to valg, uttalelser fra et stort flertall av høringsinstansene
og enstemmige merknader under Stortingets behandling av St.meld.
nr. 33 (2007–2008) Eit sterkt lokaldemokrati, jf. Innst. S. nr.
163 (2008–2009), viser at det er bred tilslutning til at retten
til å holde åpent til kl. 21.00 på valgdagen gjeninnføres. Dette
innebærer imidlertid ikke noen innskrenkning i kommunenes rett til
å stenge valglokalet tidligere. Komiteen støtter
Regjeringens forslag.
Komiteen er enig i at
forbudet mot å offentliggjøre valgdagsmålinger eller valgresultat
før valglokalene er stengt, bør opprettholdes. Dette er nødvendig
for å sikre at velgerne ikke utsettes for utilbørlig påvirkning
før valghandlingen har funnet sted. For at forbudet skal ha noen
preventiv effekt, er det argumenter for å innføre straffesanksjoner
ved brudd på loven.
Komiteen har merket seg diskusjonen
om hvorvidt en slik bestemmelse om utsatt offentliggjøring og innføring
av sanksjoner kan være i strid med Grunnloven § 100. Ifølge § 100
kan ikke ytringsfriheten avgrenses
"medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens
Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse."
Ifølge Ytringsfrihetskommisjonen innebærer formuleringen "lader
sig forsvare" at det må foretas en avveining mellom inngrepets formål
og den skade eller forstyrrelse som inngrepet kan påføre sannhetssøkningen,
demokratiet og individets frie meningsdannelse. Komiteen vil
understreke at de foreslåtte begrensninger i ytringsfriheten i denne
sammenheng nettopp er utformet med det formål å verne om retten
til fri meningsdannelse. Forslaget innebærer at opplysninger som
kunne hatt innvirkning på den enkeltes valg dersom de kom til hans
eller hennes kunnskap før stemmegivningen, utsettes til valget er
truffet. Komiteen anser derfor ikke
forbudet mot offentliggjøring av valgdagsmålinger og valgresultater for
å være i strid med intensjonene i Grunnloven § 100.
Komiteen har merket seg at "offentliggjøring" defineres
slik at opplysningene er gjort tilgjengelige for allmennheten.
Komiteen er enig i at det gis adgang
til å ilegge den som er ansvarlig for at offentliggjøring finner sted,
et gebyr oppad avgrenset til 28 G, og videre at det utarbeides egne
forskrifter som regulerer inndriving av krav.
Komiteen vil understreke behovet
for et reaksjonssystem som gir mulighet for en rask og fleksibel reaksjon
og støtter forslaget om at sanksjonsmuligheten tillegges Medietilsynet
og at Kongen i statsråd oppretter et uavhengig klageorgan.
Komiteen har merket seg
at gjeldende valglov ikke har egne regler om valgobservasjon. Selv
om Norge spiller en aktiv rolle i Organisasjonen for sikkerhet og
samarbeid i Europa (OSSE), ODIHR (OSSEs institusjon for demokratiske
institusjoner og menneskerettigheter) og i Venezia-kommisjonen,
er det ikke gitt hjemmel verken til å skrive ut akkreditering for
valgobservatører, legge forholdene til rette for valgobservasjon
eller til å pålegge kommunene å ta imot observatører.
Komiteen har merket seg at ingen
av høringsinstansene har hatt innvendinger mot departementets forslag
til ny hjemmel for valgobservasjon i valgloven og støtter forslaget
til ny § 15-10.
Komiteen viser til drøftelsen
av mindretallsrettigheter ved avgjørelse om ett- eller todagers
valg og åpningstid på valgdagen i St.meld. nr. 33 (2007–2008) Eit
sterkt lokaldemokrati. I Innst. S. nr. 163 (2008–2009) støtter en
enstemmig kommunal- og forvaltningskomité Regjeringens forslag om
å styrke mindretallsrettighetene når det gjelder vedtak om utvidet
åpningstid i valglokalene og todagers valg. Det fremgår:
"Komiteen viser til at det i enkelte kommuner er stemt
ned forslag om gjennomføring av todagers valg. Komiteen mener tilgjengelighet
ved gjennomføring av valg er helt grunnleggende i demokratiet. Komiteen
mener derfor at et mindretall på minimum en tredjedel av kommunestyret
skal kunne kreve todagers valg."
Kommunal- og forvaltningskomiteen uttaler videre:
"I valget mellom demokratiske grunnprinsipper og problematikk
knyttet til at et mindretall kan påføre et flertall kostnader, er
komiteen av den oppfatning at de demokratiske prinsipper veier tyngst."
Komiteen har merket seg KS' innvendinger mot
forslaget om mindretallsrettigheter, som kom tydelig fram under
kontroll- og konstitusjonskomiteens åpne høring i saken.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, deler kommunal- og forvaltningskomiteens
synspunkter og støtter Regjeringens forslag til sikring av mindretallets
rettigheter. Flertallet er videre enig
i at ordningen bør gjennomføres fra kommende valg. Dette innebærer
imidlertid at det må vedtas en frist for når mindretallet senest
kan vedta todagers valg og utvidet åpningstid. Flertallet støtter
forslaget om at slikt vedtak ikke kan fattes senere enn 1. juni
2009.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at det fremgår av proposisjonen
at det ikke kan påvises noen klar sammenheng mellom valgdeltagelse
og utvidet åpningstid/todagers valg. Evalueringen etter valget i
2007 ga heller ikke grunnlag for å hevde at åpningstider for valglokalet
fører til problem for velgerne med lange køer når lokalene skal
stenge.
Disse medlemmer kan derfor ikke se
at det skal være et viktig demokratisk prinsipp at et mindretall
på 1/3 i et kommunestyre skal kunne avgjøre spørsmål om åpningstid
i valglokale og todagers valg. Det er ikke noe grunnlag for å si
at det et alminnelig flertall i kommunestyret beslutter, er mindre demokratisk. Disse medlemmer mener denne saken ikke
er av en slik karakter at det er gode grunner til å fravike hovedregelen
i kommuneloven § 35 om at vedtak avgjøres med alminnelig flertall.
Disse medlemmer vil peke på at lovendringen
innebærer at mindretallet i et kommunestyre med dette kan påføre
kommunen utgifter, som de ikke har flertall til å finne inndekning
for.
Disse medlemmer finner det også svært
betenkelig at bestemmelsen skal gjøres virksom allerede ved valget
i høst. Dette innebærer svært kort tid for en kommune til å endre
valgopplegget. En slik mindretallsbeslutning vil også få betydning
for høstens menighetsrådsvalg, og vil kunne påføre kirken utgifter
de ikke nødvendigvis kan påregne å få dekket.
Disse medlemmer kan derfor ikke støtte forslaget
om endring i valgloven § 9-2 annet ledd og i kommuneloven § 35,
første ledd. Når det gjelder valgloven § 9-3 annet ledd fremmer disse medlemmer følgende forslag:
”Lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting
og kommunestyrer (valgloven) § 9-3 annet ledd skal lyde:
(2) Valgstyret bestemmer hvor stemmegivningen skal foregå og
fastsetter tiden for stemmegivning. Stemmegivningen mandag må ikke
foregå senere enn kl. 21.”
Komiteen registrerer at
verken valgloven eller kommuneloven har regler om lokale folkeavstemninger.
I opplæringsloven i spørsmål om språk, finnes det derimot en lovregulert
initiativrett. Dette innebærer at det i øvrige spørsmål er opp til
den enkelte kommune å avgjøre om den vil at det skal avholdes slike
rådgivende avstemninger eller ikke. Komiteen vil
peke på at det er en lang tradisjon i norsk lokalforvaltning å gjennomføre
lokale rådgivende folkeavstemninger, selv om det ikke er hjemlet
i lov.
Komiteen sier seg enig med departementet
i at det fremdeles må være opp til kommunene selv å avgjøre dette
ut fra lokale forhold. Komiteen støtter derfor
at det ikke lovfestes hvordan slike folkeavstemninger skal gjennomføres
i praksis, ei heller at det innførers andre avgrensninger for folkeavstemningsinstituttet. Komiteen legger til grunn at folkeavstemninger
blir benyttet som et ledd i måten kommunen driver sin virksomhet
på. Komiteen viser til at det ikke vil
være mulig for en kommune å holde folkeavstemninger i saker om vedtak
som gjelder individer og deres plikter eller rettigheter.
Departementet gjer i proposisjonen greie for forhold der lovendringar
er vurderte, men der departementet ikkje fremjar noko lovendringsforslag.
Alle problemstillingane har vore i fokus ved evalueringa av valet
i 2007 og vart tekne opp i høyringsnotatet.
Det følgjer av vallova §§ 8-4 (3) og 9-5 (2) at ein veljar som
er ukjent for røystemottakaren, skal legitimere seg.
Desse føresegnene vart innførte før valet i 2007. Det er ein
grunnleggjande regel i eit demokratisk samfunn at kvar veljar berre
får godkjent éi røyst. Eit effektivt verkemiddel for å sikre dette
er krav om at alle veljarar skal legitimere seg for å få røyste.
Eit slikt krav vil òg hindre at det oppstår tvil om det har vore
juksa. Mistanke om juks på grunn av manglande krav til å vise legitimasjon
kan svekkje tilliten veljarane har til valsystemet.
Tidlegare inneheldt vallova føresegner om at røystemottakaren
kunne krevje at veljaren legitimerte seg. Reglane vart praktiserte
ulikt i kommunane. Ved valet i 2005 var det enkelte oppslag i media
om at veljarar fekk røyste utan at dei måtte legitimere seg. Det
vart vist til at ein ikkje kunne sjå bort frå at ein før eller seinare
ville kunne oppleve freistnader på valfusk på dette grunnlaget.
Internasjonale valobservatørar rådde til at det vart innført krav
om obligatorisk veljarlegitimasjon for å få røyste.
Kravet til legitimasjon er ikkje absolutt. Dersom den som tek
imot røysta, kjenner veljaren, treng ikkje veljaren å vise legitimasjon.
Ved røysting på institusjonar, til dømes sjukeheimar, aldersheimar
og fengsel, kan identiteten til veljaren stadfestast av ein tilsett
ved institusjonen. Dette unntaket vart innført fordi desse veljarane
er i ein situasjon der dei ikkje lett kan hente eller skaffe legitimasjon.
Det vart frå departementet sett i gang ein omfattande informasjonskampanje
før valet for å informere om det nye kravet. Departementet bad kommunane
melde tilbake dersom veljarar vart avviste på grunn av manglande
legitimasjon. Departementet har motteke svar frå om lag 200 kommunar.
I desse kommunane ser det ut til at til saman 63 veljarar har vorte avviste
fordi dei ikkje hadde legitimasjon (her har ein ikkje rekna med
veljarar som hadde gløymt legitimasjon). Om lag halvparten av desse
veljarane høyrde heime i Oslo og Bergen. Ein har ikkje tal på kor
mange som eventuelt ikkje møtte opp fordi dei ikkje hadde legitimasjon.
I lys av dei mange krava til legitimasjon ein har i samfunnet elles,
meiner departementet det likevel ikkje er grunn til å tru at dette
talet var særleg høgt. Departementet har vidare ikkje grunnlag for
å tru at særleg mange har vorte avviste i dei kommunane som ikkje
har sendt tilbakemelding til departementet. Tilbakemeldingar i evalueringsrunden
våren 2008 støttar dette.
I evalueringsrunden våren 2008 vart kommunane spurde om det nye
kravet til legitimasjon førte til spesielle problem, og om det var
sett i gang særskilde tiltak. Dei fleste kommunane melde tilbake
at det ikkje har vore særlege problem i samband med kravet om legitimasjon
for å få røyste. I mange kommunar er det små forhold, og "alle kjenner
alle".
Departementet held i proposisjonen fast på synspunktet frå høyringsnotatet
og vil ikkje føreslå endringar i legitimasjonskravet eller ei ordning
med gratis legitimasjon. Det har i høyringsrunden ikkje komme fram
opplysningar eller innspel som endrar den prinsipielle vurderinga
til departementet.
Når det gjeld bruk av reisebevis for flyktningar og utlendingspass
som legitimasjon ved val, viser departementet til at dette er avhengig
av om desse dokumenta tilfredsstiller krava til legitimasjon ved
val.
Vallova § 8-3 og valforskrifta § 26 fastset at førehandsrøystinga
skal gå føre seg i eigna og lett tilgjengelege lokale, der alle
veljarar kan ta seg inn utan at dei må be om hjelp. Det er valstyret
som peiker ut røystemottakarar og kvar ein skal ta imot førehandsrøyster.
Valstyret er forplikta til å ta imot røyster på helse- og sosialinstitusjonar.
Lokala som blir nytta til førehandsrøysting, skal vere lagde til
rette på ein slik måte at veljarar kan ta seg inn utan at dei må
be om hjelp. Dersom eitt eller fleire lokale i kommunen ikkje oppfyller
dette kravet, må valstyret i utgangspunktet setje i verk tiltak
som gjer lokala tilgjengelege for veljarane, som til dømes å setje
opp ein rullestolrampe.
Valstyret kan ta imot førehandsrøyster heime hos personar som
bur i trygde- og omsorgsbustader når desse har tilknyting til helse-
og sosialinstitusjonar (valforskrifta § 25).
Kommunane skal kunngjere tid og stad for førehandsrøystinga (valforskrifta
§ 24). Kommunane sjølve fastset opningstider. Lova byggjer likevel
på ein føresetnad om at det kvar dag (måndag–fredag) i heile perioden
skal vere mogleg å røyste på førehand på minst éin stad.
Vallova fastset i § 8-3 sjette ledd at veljarar som held til
innanriks, bortsett frå på Svalbard og Jan Mayen, og som på grunn
av sjukdom eller uførleik ikkje kan røyste i eit vallokale, etter
søknad til valstyret kan be om å få røyste på førehand der dei held
til. Valstyret skal sjølv fastsetje ein frist for når søknaden må
ha komme inn til kommunen. Fristen skal fastsetjast til eit tidspunkt
innanfor perioden mellom tysdag og fredag siste veka før valet,
og fristen skal vere kunngjort.
For å hindre utilbørleg påverknad og sikre integritet ved valhandlinga
skal det ved ambulerande røystemottak vere minst to røystemottakarar
til stades, jf. vallova § 8-4 fjerde leddet.
Departementet vil ikkje rå til at det blir lovfest bestemte stader
for førehandsrøysting utover dei som alt ligg i vallova. Evalueringa
viser at lokale tilhøve må vere utslagsgivande for kva lokale som
blir nytta. Dersom ein krev at det skal vere røystegiving på bestemte
stader, kan dette ha uheldige konsekvensar.
Høyringsinstansane er stort sett samde med departementet i at
reglane slik dei er i dag, bør førast vidare. Kommunane peiker på
at lokala må vere godt tilgjengelege på alle måtar, det vil seie
både når det gjeld offentleg kommunikasjon, haldeplassar, parkeringsplassar,
trinnfri inngang, gode lystilhøve osv.
Slik departementet vurderer det, viser evalueringa etter valet
i 2007 at kommunane har god tilrettelegging for førehandsrøysting,
noko også det stigande talet på førehandsrøyster kan vere med og
stadfeste. Departementet vil etter valet i 2009 vurdere på nytt
om førehandsrøysting ved vidaregåande og høgare utdanningsinstitusjonar
bør fastsetjast i lov.
Kommunane sluttar seg stort sett til vurderingane frå departementet
når det gjeld opningstider ved førehandsrøystemottak.
Departementet finn ikkje grunnlag for å lovfeste bestemte opningstider.
Opningstidene bør vere tilpassa dei lokale tilhøva, mellom anna
ut frå kor mange røysteføre det er, og geografiske tilhøve.
Departementet understreker at det er viktig at veljarane får
høve til å røyste på tidspunkt som passar dei, og at det blir lagt
godt til rette for røysting. I ein travel kvardag kan det vere vanskeleg
å finne tid til å røyste. Særleg kan det vere problematisk dersom
vallokalet ikkje er tilgjengeleg etter arbeidstid. Kommunane bør
derfor vurdere opningstidene nøye.
Departementet meiner at det er grunn for kommunane til å vurdere
å ha langope fleire dagar, særleg mot slutten av perioden med førehandsrøysting,
og å opne tidlegare om morgonen enn det som har vore praksis til
no. Kommunane bør òg vurdere om dei skal ha langope minst ein dag
i veka i heile perioden og dessutan kvar dag den siste veka. Siste
fredag før valdagen kan det likevel, av omsyn til å få røystene fram
i tide, vere grunn til å stengje tidlegare. Dette må vurderast lokalt.
Kommunane bør òg vurdere å halde laurdagsope heile perioden.
Departementet vil etter valet i 2009 sjå nærmare på korleis kommunane
praktiserar laurdagsopne og langopne opningstider. På dette grunnlaget
vil departementet igjen vurdere om det er nødvendig med sterkare
føringar på når det skal vere mogleg å røyste på førehand.
Eit fåtal har kommentert omtalen av ambulerande røystemottak
i høyringsnotatet. Departementet held fast ved vurderinga si i høyringsnotatet
om at det ikkje bør etablerast ei særskild ordning for ambulerande
røystemottak på valdagen/valdagane.
Valmyndigheitene (fylkesvalstyra ved stortingsval og fylkestingsval,
valstyra ved kommunestyreval) har ansvaret for å trykkje røystesetlar,
jf. vallova § 7-1. Med heimel i lova § 7-3 har departementet fastsett
føresegner om utføring og trykking av røystesetlar (valforskrifta
§§ 19-20). I forskrifta § 21 er det fastsett at den tillitsvalde
for kvar enkelt valliste har rett til å få den mengda røystesetlar
vedkommande ønskjer.
Det er ikkje påbode å bruke dei røystesetlane valmyndigheitene
let trykkje. Ein veljar kan til dømes bruke ein setel som er skriven
for hand, ta kopi av ei godkjend valliste eller skrive ut den offisielle
vallista frå Internett. Dersom veljaren har levert ein røystesetel
med endringar, er det ikkje noko krav om at vedkommande har gjort
endringane sjølv. Ein kan bruke ein røystesetel som er ferdig endra
av andre. Det avgjerande er at veljaren i "enerom og usett" har
gjort seg opp den meininga at han eller ho skal bruke den røystesetelen.
Ut frå det som er sagt i høyringsnotatet og tilbakemeldingane
frå høyringsinstansane, finn departementet at det ikkje er grunnlag
for å gjere framlegg om føresegner i lova som pålegg veljarane å
bruke berre dei røystesetlane som er tilgjengelege i røystelokala.
Heller ikkje finn departementet at det er grunn til å gjere framlegg
om innskrenkingar i retten til å dele ut ferdig retta røystesetlar
til veljarane med oppmoding om å bruke desse, ut over det som følgjer
av gjeldande reglar.
Vallova § 4-2 fastset at eit røystestyre på minst tre medlemmer
skal administrere røystinga i kvart vallokale dersom røystinga går
føre seg på fleire stader. Kommunestyret – eller valstyret etter
delegering – vel røystestyra.
I merknadene til paragrafen seier departementet at det er opp
til kvart kommunestyre å avgjere korleis røystestyra skal oppnemnast
og setjast saman (Ot.prp. nr. 45 (2001–2002), side 256).
Det er ikkje gitt nærmare reglar om valførleik til røystestyra.
Dei vanlege reglane om val til kommunale nemnder i kommunelova § 14
vil da gjelde. Hovudregelen er at alle som har røysterett til kommunestyreval
og fylkestingsval, er valføre. Unntak gjeld for visse grupper, til
dømes tilsette i visse kommunale og fylkeskommunale stillingar.
Personar som ikkje har nådd røysterettsalderen, kan veljast, men
har ikkje plikt til å ta imot val, jf. kommunelova § 14 nr. 1 bokstav
a siste punktum.
Det er ikkje noko forbod i lova mot å velje kandidatar som stiller
til val, eller andre aktive politikarar til røystestyra.
Vallova har ikkje føresegner om valfunksjonærar. Det er likevel
nokså vanleg at ein i tillegg til røystestyra peiker ut valfunksjonærar
til å ta seg av dei praktiske oppgåvene, som rettleiing til veljarane, avkryssing
i manntalet, kontroll av røystesetelbunkane i røysteavlukka, førebels
oppteljing osv. I tillegg hjelper funksjonærane ved oppteljing og
valoppgjer sentralt i kommunen. Desse funksjonærane er gjerne kommunalt
tilsette eller pensjonistar, men det kan òg vere aktive politikarar.
Departementet meiner at både evalueringa etter valet og høyringa
viser at det ikkje er noko sterkt ønske om lovreglar som avgrensar
valførleiken til røystestyre for listekandidatar og andre politikarar. Departementet
fremjar derfor ikkje noko forslag om slike reglar.
Departementet presiserer likevel at det er viktig at kommunane
organiserer valavviklinga slik at det ikkje kan reisast tvil om
alt går føre seg i samsvar med regelverket. Departementet vil oppmode
kommunane til å vurdere særskilt om listekandidatar skal gjere teneste
som medlemmer i røystestyra eller som valfunksjonærar. Det er viktig
at listekandidatar og andre politikarar ikkje får slike roller at
det kan stillast spørsmål om det skjer utilbørleg påverknad av veljarane.
Etter departementets meining bør kommunane òg leggje vekt på
det omsynet IMDI er oppteke av. Det er viktig at røystestyra og
gruppa av valfunksjonærar får ei slik samansetjing at innvandrarar
er med på valavviklinga. Særleg gjeld dette i samband med lokalvala
der utanlandske statsborgarar har røysterett. Dette kan gjere sitt
til å styrkje kjensla i denne gruppa av at dei er ein likeverdig
del av veljarkorpset, noko som igjen kan føre til auka valdeltaking.
Vallova § 9-5 (3) fastset dette når det gjeld framgangsmåten
ved røystinga på valtinget:
"Velgeren skal i enerom og usett brette sammen stemmeseddelen
slik at det ikke er synlig hvilken valgliste velgeren stemmer på.
Velgeren leverer stemmeseddelen til stemmestyret, som stempler den med
et offisielt stempel. Velgeren legger selv stemmeseddelen ned i
en urne."
Av omsyn til veljarane er det i vallova § 9-5 (5) gjort unntak
frå kravet. Her heiter det:
"Velger som har behov for det, kan selv be stemmestyret
om å få nødvendig hjelp ved stemmegivningen."
Valforskrifta § 19 fastset at røystesetlane som skal brukast
på valtinget,
"skal produseres på en slik måte at det ikke er mulig
å se hva velgerne har stemt etter at stemmeseddelen er brettet sammen"
og "… være i størrelse A5 eller være falset, eventuelt klargjort
til falsing, til A5".
Dersom prosedyrane i lova og forskrifta blir følgde fullt ut,
vil ingen andre enn veljaren vite kva for ei valliste han eller
ho røystar på. Denne framgangsmåten ved røystinga vart innført med
vallova frå 2002.
Tidlegare fastsette vallova at veljaren i "enerom og usett" skulle
leggje røystesetelen ned i ein offisiell røystesetelkonvolutt, som
han eller ho deretter la i ei urne på bordet til røystestyret.
Vallovutvalet gjorde i NOU 2001:3 framlegg om at ein burde gå
bort frå å bruke konvolutt ved røystinga på valtinget.
I Ot.prp. nr. 45 (2001–2002) slutta departementet seg til forslaget
frå utvalet, og det fekk samrøystes tilslutning ved handsaminga
i Stortinget.
Lova set krav til korleis røystesetlar som vert trykte av valmyndigheitene
skal utformast, og har krav om at røystinga og bretting av røystesetelen
skal skje i "enerom og usett". Slik departementet vurderer det,
sikrar dette kravet til hemmeleg val. Det er likevel grunn til å
peike på at det føreset at lova blir følgd.
Prinsippet om hemmeleg val er eit grunnleggjande prinsipp i ei
demokratisk valordning. Dette prinsippet kjem til uttrykk i formålsparagrafen
i vallova § 1-1. Den europeiske menneskerettskonvensjonen forpliktar
medlemsstatane til å halde frie val "by secret ballot, under conditions
which will ensure the free expression of the opinion of the people…"(norsk omsetjing:
"ved hemmeleg røysting under tilhøve som sikrar at folket fritt
får uttrykkje meininga si …"). Dette inneber at valmyndigheitene
er forplikta til å leggje tilhøva til rette på ein slik måte at
røystegivinga blir hemmeleg.
Det at det ikkje blir nytta røystesetel på valtinget, kan slik
departementet vurderer det, ikkje i seg sjølv vere det same som
at kravet til hemmeleg val ikkje er oppfylt. Det avgjerande må vere
om valmyndigheitene har lagt tilhøva til rette på ein slik måte
("under conditions which will ensure") at veljarane røystar hemmeleg
("by secret ballot"). I desse prinsippa ligg det at kommunane har
ei plikt til å leggje tilhøva til rette slik at veljarane kan røyste
utan utilbørleg påverknad, og utan at andre kan kontrollere kva
for ei valliste dei bruker. Styresmaktene må såleis leggje tilhøva
til rette slik at ein ikkje kan hevde at denne plikta blir broten.
Hemmeleg val vil for det første seie at veljaren må kunne røyste
usedd, uforstyrra og fortruleg. Kva den einskilde røystar, er personleg
og privat i motsetning til open eller offentleg. For det andre skal
alle spor slettast når ein veljar har røysta, slik at det ikkje vil
vere mogleg å knyte røysta til ein person. Røystene som blir talde
opp av valstyret, er med andre ord anonyme.
Slik departementet vurderer det, vil det ikkje vere mogleg å
hindre at valfunksjonærar i visse tilfelle ser kva somme veljarar
røystar. Det vil alltid vere veljarar som treng hjelp med røystinga,
jf. vallova § 9-5 (5). Dette vil likevel ikkje seie at kravet til
hemmeleg val er brote. Valfunksjonærane er underlagde teieplikt.
Slik departementet vurderer det, kan det sjå ut til at logistikken
og gjennomføringa i vallokala på enkelte område ikkje har vore heilt
i samsvar med krava til god tilrettelegging for hemmeleg røysting
i alle kommunar. Dette gjeld særleg korleis manglande bretting av
røystesetelen blir handtert, og rutinar for stempling av setelen.
Tilbakemeldingane frå kommunane er tydelege på at talet på brettefeil
har gått vesentleg ned. Innvendingane mot den ordninga vi har i
dag, kan ein møte med praktiske tiltak. Det er grunn til å tru at
ordninga etter kvart vil bli innarbeidd blant veljarane som ein
naturleg del av valhandlinga.
Departementet meiner at det er røystestyret som har ansvaret
for å sikre og sjå til at veljarane kjem ut frå avlukka med røystesetelen
bretta korrekt. Dersom ein veljar ikkje har bretta setelen korrekt,
må vedkommande visast inn i avlukket att. Veljaren skal velje ut
røystesetelen sin og brette han utan at andre ser kva valliste han
eller ho har nytta. Denne framgangsmåten skal hindre kjøp og sal
av røyster. Ingen i vallokalet skal ha høve til å kontrollere at
veljaren har røysta på ei bestemt valliste. Likeins skal veljaren ikkje
ha høve til å kunne "bevise" at han eller ho har røysta som "avtalt".
For å kunne sikre dette må setelen vere bretta korrekt når veljaren
kjem ut av avlukket. I tillegg krev det gode rutinar rundt stempling
av røystesetelen før han blir lagt ned i urna.
I 2002 vart det utarbeidd ein internasjonal standard om gjennomføring
av val. Artikkel 35 i standarden fastset dette:
"The voter should collect his or her ballot paper and
no one else should touch it from that point on."
Dersom veljaren leverer frå seg røystesetelen til den som skal
stemple setelen, kan det hevdast at dette er i strid med ordlyden
i den siterte føresegna, sjølv om setelen er bretta saman slik at
ingen kan sjå kva valliste han gjeld. Departementet meiner at det
er mogleg å støtte kravet i standarden utan at ein endrar lova,
dersom ein går fram slik at veljaren legg den samanbretta setelen
på bordet til røystestyret og held fast i han mens setelen blir
stempla, utan at den som bruker stempelet, er i direkte fysisk kontakt
med setelen. Kommunane må òg kunne velje ei løysing der veljaren
stemplar setelen sin sjølv før han eller ho legg han ned i urna.
Det er i alle tilfelle viktig at ein valfunksjonær kontrollerer
handlinga.
Departementet understrekar elles at det ikkje ligg til røystestyret
å kontrollere at ein veljar berre har éin røystesetel i handa. Røystestyret
eller valfunksjonæren skal heller ikkje spørje veljaren om han eller
ho eventuelt har eller skal røyste til begge vala. Er det openbert
at veljaren har nytta ein annan setel som omslag, bør valfunksjonæren
gjere veljaren merksam på dette. Det viktige er at ein har rutinar
for stempling som sikrar kravet til at røysta til veljaren skal
vere hemmeleg.
Det er eit ansvar for styresmaktene gjennom trygge prosedyrar
og rutinar å leggje til rette for hemmeleg røysting. Departementet
presiserer likevel at prinsippet om hemmeleg val ikkje berre inneber
ei plikt for kommunane. Veljarane har òg eit ansvar når det gjeld
å sørgje for at røystinga deira ikkje blir offentleg kjend. Dersom
styresmaktene har gjort det ein rimelegvis kan krevje for at valet
skal vere hemmeleg, kan dei ikkje lastast dersom veljarane går fram
slik at det blir kjent korleis dei røystar. Heller ikkje eit system
med røystesetelkonvolutt kan sikre hemmeleg val dersom veljarane
ikkje følgjer opp ved at dei legg setelen i røystesetelkonvolutten
inne i avlukket.
Departementet vil vurdere om det bør gjerast endringar i reglane
i valforskrifta om røystesetlar. Utforminga og utsjånaden på røystesetelen
er også viktige faktorar når ein skal leggje til rette for hemmeleg
røysting. Fram til valet i 2009 vil departementet vurdere mellom
anna om røystesetelen kan formast på ein annan måte som meir naturleg
vil innby til bretting. Ein bør òg sjå på tiltak som kan betre utforminga
av røystesetlane, som papirkvalitet og trykkjeteknisk utforming.
I alle vallokale bør det finnast informasjon om korleis setelen
skal brettast. Den same informasjonen bør ein ha i avlukka, i tillegg
til at det bør skrivast på sjølve røystesetelen. Departementet vil
sjå nærmare på korleis slik informasjon best kan utformast og leggjast
til rette.
Etter ei samla vurdering kan departementet ikkje sjå at vi med
dei krava til hemmeleg røysting som er nedfelt i lov, føresegner
og rutinar, bryt med nasjonale og internasjonale krav, sjølv om
det ikkje blir nytta røystesetelkonvoluttar på valtinget. Den noverande ordninga
inneber eit raskare og enklare valoppgjer enn det som var tilfellet
under ordninga med å bruke røystesetelkonvoluttar. Ein slepp òg
problemet med røystesetlar som må forkastast fordi dei ligg lause
i urna. Dette er likevel ikkje avgjerande for vurderingane til departementet.
Slik departementet vurderer det, er det fullt mogleg å innfri kravet
til hemmeleg val dersom ein sikrar at føresegner og rutinar som
er gitt i lovverket, blir følgde.
Departementet vil elles peike på at hyppige endringar av regelverket
ikkje vil vere gunstig i seg sjølv, sidan det kan forvirre og gjere
både veljarane og dei som skal praktisere reglane, usikre. Departementet
er samd med Faglig Forum for Formannskapssekretærer i at det er
viktig at reglar får verke ei stund. Evalueringa har dokumentert
at veljarane er meir fortrulege med rutinane for korleis den praktiske
gjennomføringa av røystinga går føre seg.
Komiteen viser til at
det følger av valgloven §§ 8-4 (3) og 9-5 (2) at en velger som er
ukjent for stemmemottakeren, skal legitimere seg. Denne forutsetningen
ble innført i 2007. Komiteen har merket seg
at det var svært få velgere som ble avvist ved valget i 2007. De
fleste kommunene meldte tilbake til departementet at legitimasjonskravet
førte til få problemer. Komiteen sier
seg enig med departementet i at det ikke innføres endringer i legitimasjonskravet
eller en ordning med gratis legitimasjon. Komiteen viser
til at krav til bruk av reisebevis og utlendingspass som legitimasjon
ved valg for flyktninger, er omtalt i Ot.prp. nr. 24 (2006–2007).
Komiteen viser til at
valgloven § 8-3 og valgforskriften § 26 fastsetter at forhåndstemmegivningen
skal foregå i egnede og lett tilgjengelige lokaler, der alle velgerne
kan ta seg inn uten at de må be om hjelp. Om et lokale er egnet
for å ta imot forhåndsstemmer, er avhengig av hva slags type aktivitet
som ellers foregår der og om lokalet er universelt utformet. Komiteen har merket seg at evalueringen
av det å ha et regelverk som åpner for lokale variasjoner, viser
at dette fungerer svært godt. Komiteen er enig
i at man bør fortsette med at lokale forhold bør være utslagsgivende
for lokal tilrettelegging for forhåndstemning og at det ikke innføres
en særskilt ordning for ambulerende stemmemottak på valgdagen/valgdagene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at det er i demokratiets interesse
at valgdeltagelsen blir så høy som mulig. Antall norske statsborgere
bosatt i utlandet er, slik disse medlemmer har
fått opplyst, anslått til 40 000 til 50 000 personer. Ved tidligere
valg har de norske utenlandsstasjoner lagt ut departementets valginformasjon
og retningslinjer på sine hjemmesider, men oppslutningen synes ikke
å være god nok. Disse medlemmer ser gjerne
at andre kanaler for informasjonsstrømmer blir tatt i bruk for denne
velgermasse.
Disse medlemmer har fått opplyst
at Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet – (de enkelte sjømannkirker)
har bygget opp et informasjonsnettverk/e‑mail adresser til norske
borgere innenfor deres geografiske område. På grunnlag av de sonderinger disse medlemmer har gjort overfor generalsekretæren
for Sjømannskirken, er organisasjonen villig til å stille organisasjonens
adresse- og e-mailsystem til rådighet forutsatt at departementet
samtykker.
Disse medlemmer vil derfor be departementet
om at det legges til rette for at Norsk kirke i utlandet (Sjømannskirken)
på frivillig basis skal kunne medvirke til utsendelse av departementets
valginformasjon og retningslinjer, samt fungere som stemmelokale
– i første omgang for stortingsvalget 2009 – med det mål å kunne
øke valgdeltagelsen innenfor gruppen norske statsborgere i utlandet.
Komiteen har merket seg
at ingen av høringsinstansene gir uttrykk for at det skal være regler
i loven som setter grenser for hva slags stemmesedler som skal benyttes,
utover det som følger av gjeldende lov og forskrift. Det er heller
ingen krav om at man skal regulere anledningen til å dele ut stemmesedler. Komiteen støtter derfor departementet
i at det ikke er grunnlag for endringer i kravet til stemmesedler.
Komiteen er enig med departementet
i at det ikke utarbeides regler som avgrenser valgbarheten til stemmestyre
for listekandidater og andre politikere. Komiteen vil
likevel understreke at det er viktig at kommunene organiserer valgavviklingen
slik at det ikke kan reises tvil om at alt foregår i samsvar med lover
og regler. Komiteen viser i denne sammenheng
til valgloven § 4-2 og til Ot.prp. nr 45 (2001–2002) side 256.
Komiteen viser til valgloven
§ 9-5 (3) som fastsetter framgangsmåten ved stemmegivning på valgtinget.
Valglovutvalget foreslo i NOU 2001:3 at en burde gå bort fra å bruke
konvolutt ved stemmegivning på valgting. I Ot.prp. nr. 45 (2001–2002) sluttet
departementet seg til forslaget, og det ble enstemmig vedtatt i
Stortinget.
Komiteen har merket seg at det er
svært få av kommunene som melder om at det oppstod feil ved bretting
av stemmesedlene. Komiteen viser til
at prinsippet om hemmelig valg er et grunnleggende prinsipp i en
demokratisk valgordning. Komiteen sier
seg enig i at det ikke blir benyttet valgkonvolutt på valgtinget,
og mener at ordningen med bretting av stemmesedler sikrer at kravet
til hemmelig valg er oppfylt. Det avgjørende må være om valgmyndighetene
legger forholdene til rette slik at stemmegivningen blir hemmelig. Komiteen støtter derfor departementet
i at det er fullt mulig å innfri kravet til hemmelig valg, uten
stemmekonvolutt, dersom man sikrer at forutsetninger og rutiner
som er gitt i lovverket, blir fulgt.
Departementet viser til at spørsmålet om endringar i personvalordninga
ved val til Stortinget tidlegare har vore lagt fram for Stortinget,
som har vilja vente på ei evaluering av personvalordninga ved fylkestingsvalet
i 2003 og 2007 før det tek stilling til eventuelle endringar.
Endringar i personvalordninga vart opphavleg føreslått av vallovutvalet
i NOU 2001:3. Forslaget til vallovutvalet var ute på brei høyring.
Høyringsfråsegnene er omtalte i Ot.prp. nr. 45 (2001–2002).
Ved val til Stortinget er landet delt inn i 19 valdistrikt. Kvart
fylke utgjer eit valdistrikt. Det skal veljast 169 stortingsrepresentantar.
Av desse blir 150 valde som distriktsrepresentantar og 19 som utjamningsrepresentantar.
Reglar om dette står i Grunnlova § 57 og vallova §§ 11-1 og 11-2.
Ifølgje vallova § 11-3 skal departementet kvart åttande år sørgje
for ei fordeling av kor mange stortingsrepresentantar det skal vere
frå kvart valdistrikt. For stortingsvala i 2005 og 2009 har departementet vedteke
denne mandatfordelinga på valkrinsane, inklusive eit utjamningsmandat
per fylke:
Østfold: 9
Akershus: 16
Oslo: 17
Hedmark: 8
Oppland: 7
Buskerud: 9
Vestfold: 7
Telemark: 6
Aust-Agder: 4
Vest-Agder: 6
Rogaland: 13
Hordaland: 15
Sogn og Fjordane: 5
Møre og Romsdal: 9
Sør-Trøndelag: 10
Nord-Trøndelag: 6
Nordland: 10
Troms: 7
Finnmark: 5
Tilsaman: 169
Ved val til Stortinget kan veljarane delta i personvalet. Etter
vallova § 7-2 kan veljarane endre på rekkjefølgja kandidatane er
sette opp i på røystesetelen. Veljarane kan også stryke kandidatar.
Reglane for korleis kandidatoppgjeret skal gjennomførast, står
i vallova § 11-5.
Konsekvensen av reglane slik dei er forma i dag, er at det skal
mykje til for at dei rettingane veljarane har gjort på listene,
skal spele noka rolle. Reglane om valoppgjer inneber at endringane
veljarane gjer på røystesetlane, berre kan få noko å seie dersom
meir enn 50 prosent av dei som har røysta på lista, har gjort endringar
ved den same kandidaten. Berre da vil den rangeringa partiet har
gjort av desse kandidatane, kunne endrast.
Vallovutvalet føreslo i NOU 2001:3 endringar i den personvalordninga
som da gjaldt ved alle val. Forslaget var følgt opp i Ot.prp. nr.
45 (2001–2002). Ved behandlinga i Stortinget vart det med verknad frå
lokalvalet i 2003 vedteke å innføre ei ny personvalordning ved både
kommunestyreval og fylkestingsval.
Departementet følgde opp forslaget til vallovutvalet i Ot.prp.
nr. 45 (2001–2002) og føreslo innført ei ny personvalordning, tilsvarande
ordninga ved fylkestingsval, også ved val til Stortinget.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen behandla spørsmålet om personval
ved stortingsval i Innst. O. nr. 102 (2002–2003). Fleirtalet gjekk
imot forslaget til departementet om endringar i personvalordninga ved
stortingsval.
Spørsmålet vart teke opp på nytt i Ot.prp. nr. 44 (2004–2005).
Departementet viste til Rokkansenterets analyse frå valet i 2003
og peikte på at erfaringane viste at veljarane i stor grad deltok
ved personvalet, men at dei endringane dei gjorde på røystesetlane, berre
i svært liten grad påverka kva personar som faktisk vart valde inn
frå dei ulike listene.
Ved behandlinga i kontroll- og konstitusjonskomiteen blei det
i Innst. O. nr. 60 (2004–2005) blant anna uttalt:
"… Komiteen anser resultatene av den foreløpige evalueringa
av ordningen med personstemmer ved valg til fylkesting for å være
interessante og imøteser den endelige rapporten. På grunn av den
korte tiden fram til stortingsvalget hvor de fleste nominasjoner nå
er gjennomført, og siden man foreløpig har begrenset erfaring med
personstemmer ved fylkestingsvalg, vil komiteen anbefale at Stortinget
utsetter behandlinga av en ordning med personstemmer ved valg til
storting til etter fylkestingsvalget i 2007. Stortinget vil da ha
et bedre grunnlag å treffe beslutning på."
Rokkansenteret evaluerte personvalordninga i den nye vallova
med utgangspunkt i kommunestyre- og fylkestingsvalet i 2003. Ein
omtale av denne evalueringa vart gitt i Ot.prp. nr. 44 (2004–2005)
våren 2005. Framstillinga til departementet var basert på analyse
av enkelte sider ved personvalet ved fylkestingsvalet i 2003. I
kommuneproposisjonen for 2006 (St.prp. nr. 60 (2004–2005)) vart
det i tillegg gitt ein omtale av oppslutninga frå veljarane om personvalet og
data frå ei spørjeundersøking blant listekandidatane til partia,
der det mellom anna er inkludert spørsmål om haldningane deira til
personval generelt og reforma spesielt.
Av dei nemnde undersøkingane går det fram at både veljarane og
kandidatane var positive til personval generelt og til nyordninga
spesielt. Forslag om å avgrense veljarinnverknaden i lokalvala har
så å seie inga støtte verken blant veljarane eller kandidatane. Begge
gruppene er stort sett positive til dei avgrensingane reforma legg
på høvet partia har til å prioritere enkeltkandidatar på førehand.
I oppdraget til Rokkansenteret høyrde det også med ei evaluering
av personvalordninga ved fylkestingsvalet i 2007. Gjennomgangen
i proposisjonen er basert på deira rapport "To valg med ny personvalgordning
– kontinuitet eller endring?".
Analysen var retta mot konsekvensane av den nye personvalordninga
for kandidatutveljinga til fylkestinga i 2007. Rokkansenterets tidlegare
undersøking av fylkestingsvalet i 2003 fann ingen merkbar effekt
av den nye personvalsordninga på kandidatutveljinga. Svært få kandidatar
greidde å passere sperregrensa, og dei få som gjorde det, ville
ofte i alle tilfelle ha vorte valde inn.
I 2003 inneheldt 23,1 prosent av røystesetlane ei personrøyst.
Personvaldeltakinga auka ikkje nemnande i 2007: 24,8 prosent av
røystesetlane vart retta. Ved begge vala er det stor variasjon fylka
imellom. Som ved kommunestyreval er listerettinga mest utbreidd
i dei minste fylka. I overkant av 40 prosent av veljarane i Finnmark
retta på fylkestingslistene i både 2003 og 2007, mens dei tilsvarande
tala for Akershus var 16,5 prosent i 2003 og 19,6 prosent i 2007.
I 2007 inneheldt altså omtrent éin av fire røystesetlar ei personrøyst.
Fekk denne rettinga nokre konsekvensar for kandidatutveljinga? I
Rokkansenterets undersøking av 2003-valet var svaret på dette spørsmålet
eit klart nei. Tala frå 2007 gir ikkje noko grunnlag for å endre
på denne konklusjonen.
Departementet gjer nærmare greie for evalueringa i proposisjonen.
Rokkansenteret konkluderer med at den nye personvalordninga ikkje
har hatt nokon synleg effekt på representantutveljinga i dei to
fylkestingsvala ordninga har vore nytta. Svært få kandidatar har
greidd å passere sperregrensa på 8 prosent. Dei få som faktisk klarte
det, vart anten ikkje valde inn eller ville ha vorte valde inn same
kva. Dei få er enda færre i 2007 enn i 2003. Endringane er likevel
marginale. Dei viser likevel at potensialet for omveltingar på listene
absolutt er til stades. Dette gjeld ikkje minst fordi fylkespartia,
som i motsetning til partia på kommunenivå, ikkje har høve til å
forsvare sine føretrekte kandidatar mot rettingar ved hjelp av røystetillegg.
Svært populære kandidatar kan derfor utløyse svært store listeendringar.
Slike kandidatar ser likevel ut til å vere ei mangelvare, og dersom
dei finst, har partia allereie plassert dei på toppen av lista.
Departementet viser til at hovuddiskusjonen rundt personval handlar
om kor stor gjennomslagskraft prioriteringane til partia skal ha
versus ønska til veljarane. Ei personvalordning må finne ein rimeleg balanse.
I den ordninga vi har i dag, har partia stor gjennomslagskraft.
Spørsmålet er likevel om det er grunnlag for å gjere endringar i
ordninga.
Departementet legg til grunn at det er viktig at dei som blir
valde til Stortinget, er motiverte og har dei rette føresetnadene
for vervet. Ein må kunne leggje til grunn at partia nettopp tek
slike omsyn ved utveljinga av alle dei kandidatane som stiller til
val. Det kan tale for at partia i all hovudsak står for utveljinga.
Ein går ut frå at høvet til personval har ein positiv effekt
på forholdet mellom veljar og folkevald. Det kan gi grobotn for
auka politisk engasjement. På den andre sida er det usikkert om
det vil ha innverknad på valdeltakinga.
Departementet viser til at ei personvalordning vil innehalde
fleire element, som til dømes sperregrense for personrøyster og
talet på mandat som skal veljast frå kvar krins frå kvart parti.
Det gir fleire ukjende faktorar som gjer det vanskeleg å vurdere
kva konsekvensar dei får. Det er derfor ikkje mogleg fullt ut å slå
fast kva konsekvensar endringar i personvalordninga vil ha ved stortingsval.
I siste instans vil eventuelle endringar i den ordninga vi har i
dag, måtte prøvast ut i praksis for at ein skal kunne vurdere alle konsekvensane.
Vallovutvalet føreslo ei sperregrense på 5 prosent før personrøystene
fekk noko å seie. Utvalet føreslo òg at veljarane kunne gi personrøyster til
ei uavgrensa mengd med kandidatar. I samband med behandling av personvalordninga
til kommunestyre- og fylkestingsval uttaler kontroll- og konstitusjonskomiteen
i Innst. O. nr. 81 (2001–2002)
"at veljarane må sikrast reelt høve til påverke kven som
skal representere partiet, samstundes som partia må ha høve til
å sikre nokre av kandidatane sine."
Dette er det slik departementet ser det, ikkje mogleg å sikre
fullt ut ved val til Stortinget sidan det i svært mange fylke berre
blir valt inn éin kandidat frå enkelte parti. Di meir partia ønskjer
å sikre seg kandidatar, di mindre innverknad får veljarane på personvalet.
For store avgrensingar i personvalet kan derfor i realiteten og
i praksis seie liten eller ingen påverknad. I denne samanhengen
er det elles viktig å hugse på at ein del av veljarane som deltek
i personvalet, støttar dei prioriteringane partia har gjort av kandidatar,
ved å gi dei øvste på vallista personrøysta si. Desse deltek også
i personvalet, sjølv om kandidatane på grunn av listeplasseringa
ville ha vorte valde også utan desse personrøystene.
Ved val til fylkesting vart det i 2002 innført ei personvalordning
med ei sperregrense på 8 prosent. Dette inneber at dersom ein kandidat
har fått minst 8 prosent personrøyster, vil desse vere utslagsgivande ved
kandidatoppgjeret. Personrøyster under 8 prosent blir det sett bort
frå. Vallovutvalet føreslo ei sperregrense på 5 prosent ved stortingsval.
Kor mange personrøyster som skal til for å komme over sperregrensa,
vil variere mellom partia i dei ulike valkrinsane (fylka) og er
avhengig av kor mange røysteføre valkrinsen har. For dei største
partia i dei største krinsane skal det relativt mange personrøyster
til for å komme over sperregrensa.
Ei samanlikning mellom fylkestingsval og stortingsval når det
gjeld personvalet, er ikkje mogleg fullt ut. Det er færre kandidatar
som skal veljast frå kvart parti i ein valkrins ved stortingsval
enn ved fylkestingsval. I mange krinsar vil derfor fleire parti berre
få valt inn éin representant.
Di større innverknad veljarane får på personvalet, di meir vil
dette kunne svekkje høvet partia har til å sikre enkelte av dei
føretrekte kandidatane sine. Ved fylkestingvalet i 2007 vart det
valt inn mellom 33 og 57 kandidatar frå kvart fylke. Det er her
fleire plassar å fordele på kandidatane enn tilfellet er ved stortingsval,
der det blir valt mellom 4 og 17 mandat frå kvart fylke. Sannsynet
for at rettingane til veljarane slår ut samanlikna med prioriteringane
til partia, er derfor større ved stortingsval enn ved fylkestingsval.
Departementet viser til at ein konsekvens teoretisk kan bli at
ein partileiar som er sett opp på første plass på vallista, vil
måtte vike for ein kandidat lenger nede på lista dersom denne kandidaten
får over 5 prosent personrøyster og dette utgjer meir enn dei personrøystene
leiaren av partiet får. Evalueringa frå fylkestingsvalet viser likevel
at sannsynet for å få personrøyster er størst di lenger oppe på
lista ein kandidat står, og at det er dei kandidatane som partia prioriterer,
som får personrøyster. Avvik frå dette kan ein sjå ved konfliktar,
til dømes der det er to ulike konstellasjonar innanfor eit parti.
Kandidatane til ein av konstellasjonane kan da gjerne få mange personrøyster,
noko som til dømes går utover den konstellasjonen partileiaren høyrer
til.
Elles viser evalueringa frå valet i 2003 at svært få kandidatar
blir valde berre på bakgrunn av personrøyster. I 2003 var det 11
kandidatar og i 2007 8 kandidatar som vart valde inn berre på bakgrunn
av personrøyster, det vil seie at dei ikkje ville ha vore valde inn
dersom ein berre la prioriteringane til partia til grunn.
Rettingane veljarane gjer, kan påverke kjønnsbalansen i negativ
retning. Det er viktig at partia er bevisste på dette når dei set
opp vallistene. Eit godt utgangspunkt når det gjeld kjønnsbalanse,
gir gjennomgåande bra kjønnsbalanse også i organet som det blir
valt til.
Somme vil meine at rettingane til veljarane kan føre til skeiv
fordeling av valde representantar når det gjeld geografi. Rettingar
kan føre til at kandidatar frå dei mest folkerike kommunane i valkrinsen
får flest personrøyster. Slik departementet ser det, er det viktig
at partia gjennom nominasjonane sine sørgjer for at flest mogleg
av kommunane i valkrinsen er representerte på vallista slik at ein
kan sikre ei best mogleg geografisk spreiing.
Vallovutvalet føreslo at ein kunne gi personrøyster til så mange
kandidatar på vallista som ein ønskte. Spørsmålet er om dette kan
føre til at det blir for enkelt å slå ut prioriteringane til partia.
Kor mange ein kan gi personrøyster til, påverkar i kor stor grad
prioriteringane til partia vil vere utslagsgivande. Di fleire kandidatar
veljarane kan gi personrøyster, di større er sjansen for at prioriteringane
deira kan få innverknad og gå utover prioriteringane til partia.
Ein viktig faktor ved personval er at mange nyttar høvet til
å rette på listene. Dersom få veljarar gjer dette, vil desse kunne
få urimeleg stor innverknad på personvalet. Ved fylkestingsvalet
i 2003 var det 23 prosent av veljarane som retta på setlane. Tilsvarande tal
for 2007 var 24,8 prosent.
Etter ei samla vurdering har departementet komme til at ein ikkje
bør gjere endringar i den personvalordninga som gjeld i dag ved
val til Stortinget. Erfaringar frå fylkestingsvalet kan ikkje automatisk
leggjast til grunn i ei personvalordning ved stortingsval, og det
er fleire ukjende faktorar i spørsmålet om kva innverknad eventuelle
endringar i personvalordninga vil få ved stortingsvalet.
Komiteen viser til at
regler om personvalg til Stortinget i valgloven § 7-2 regulerer
forholdet mellom hvor stor gjennomslagskraft partienes prioriteringer
skal ha i forhold til velgernes ønsker. I den ordningen som gjelder
i dag, har partiene stor gjennomslagskraft. Komiteen legger
til grunn at muligheten til personvalg har en positiv effekt på
forholdet mellom velger og folkevalgt. Det kan gi grobunn for økt
politisk engasjement. På den andre siden er det lite som tyder på
at det har noen positiv innvirkning på valgdeltakelsen.
Komiteen støtter derfor departementets
vurdering om at det på nåværende tidspunkt ikke gjøres endringer
i den personvalgordningen som i dag gjelder for stortingsvalg.
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
Lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting og
kommunestyrer (valgloven) § 9-3 annet ledd skal lyde:
(2) Valgstyret bestemmer hvor stemmegivningen skal foregå og
fastsetter tiden for stemmegivning. Stemmegivningen mandag må ikke
foregå senere enn kl. 21.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til
å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringar i valgloven og kommuneloven
(tidlegrøyster, valobservasjon mv.)
I
I lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting
og kommunestyrer (valgloven) vert det gjort følgjande endringar:
§ 7-1 skal lyde:
§ 7-1 Trykking av stemmesedler
(1) Ved stortingsvalg og fylkestingsvalg sørger fylkesvalgstyret
for at det blir trykt stemmesedler for alle godkjente valglister
i fylket før forhåndsstemmegivningen starter 10. august innenriks.
(2) Ved kommunestyrevalg sørger valgstyret for at det blir
trykt stemmesedler for alle godkjente valglister i kommunen før
forhåndsstemmegivningen starter 10. august innenriks.
§ 8-1 tredje ledd skal lyde:
(3) Velgeren er selv ansvarlig for å avgi forhåndsstemme
på et tidspunkt som gjør at forhåndsstemmegivningen kommer inn til
valgstyret innen valgdagen kl. 21.
§ 8-1 nytt fjerde ledd skal lyde:
(4) Velgere som oppholder seg innenriks, unntatt på
Svalbard og Jan Mayen, og som ikke kan avgi stemme i perioden for
forhåndsstemmegivning eller på valgtinget, kan henvende seg til
kommunen og avgi stemme fra 1. juli og frem til forhåndsstemmegivningen
starter 10. august i valgåret.
§ 9-2 annet ledd skal lyde:
(2) Kommunestyret kan selv, med tilslutning fra minst
1/3 av medlemmene, vedta at det på ett eller flere steder
i kommunen skal holdes valg også søndagen før den offisielle valgdagen. Vedtaket
må treffes senest samtidig med budsjettet for det året valget skal holdes.
§ 9-3 annet ledd skal lyde:
(2) Valgstyret bestemmer hvor stemmegivningen skal foregå
og fastsetter tiden for stemmegivning. Kommunestyret kan
selv, med tilslutning fra minst 1/3 av medlemmene, vedta å holde
valglokalene åpne lenger enn det valgstyret har vedtatt. Slikt vedtak
må treffes senest samtidig med budsjettet for det året valget skal
holdes. Stemmegivningen mandag må ikke foregå senere enn kl.
21.
§ 9-9 skal lyde:
§ 9-9 Offentliggjøring av valgresultater og prognoser
Valgresultater og prognoser som er laget på grunnlag av
undersøkelser foretatt den dag eller de dager valget foregår, kan
ikke offentliggjøres før tidligst kl. 21 på valgdagen
mandag.
§ 10-1 første ledd bokstav g skal lyde:
g) stemmegivningen er kommet inn til valgstyret innen
kl. 21 på valgdagen.
Ny § 15-10 skal lyde:
§ 15-10 Valgobservasjon
(1) Departementet kan akkreditere nasjonale og internasjonale
valgobservatører fra institusjoner eller organisasjoner til å observere
gjennomføringen av valg til Stortinget eller valg til kommunestyrer
og fylkesting.
(2) Kommunene har plikt til å ta imot akkrediterte
valgobservatører og tilrettelegge for valgobservasjon.
Ny § 15-11 skal lyde:
§ 15-11 Overtredelsesgebyr
(1) Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse
av valgloven § 9-9 kan Medietilsynet ilegge foretak et overtredelsesgebyr
på inntil 28 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Med foretak menes
her selskap, samvirkeforetak, forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak,
stiftelse, bo eller offentlig virksomhet.
(2) Ved utmålingen av gebyret skal det særlig legges
vekt på
a) overtredelsens grovhet,
b) om foretaket ved retningslinjer, instruksjon,
opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen,
c) om overtredelsen er begått for å fremme foretakets
interesser,
d) om foretaket har hatt eller kunne oppnådd noen fordel
ved overtredelsen,
e) om det foreligger gjentakelse, og
f) foretakets økonomiske evne.
(3) Overtredelsesgebyret tilfaller statskassen
og er tvangsgrunnlag for utlegg.
(4) Kongen kan ikke gi Medietilsynet eller klagenemnda
generelle instrukser om håndhevingen av bestemmelsen, og kan heller
ikke gi pålegg om myndighetsutøvelsen i enkelttilfeller eller omgjøre
vedtak.
(5) Vedtak om ilagt overtredelsesgebyr kan påklages
til en uavhengig klagenemnd som oppnevnes av Kongen. Nemnda skal
ha tre medlemmer. Kongen fastsetter hvem som skal være nemndas leder.
(6) Klagenemnda kan ikke omgjøre tilsynsorganets
vedtak etter eget tiltak.
(7) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler
om gjennomføringen av bestemmelser i denne paragraf, herunder om
oppnevning og sammensetning av klagenemnda, om inndrivelse av og
betalingsfrist for gebyr.
II
I lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner
(kommuneloven) vert det gjort følgjande endringar:
§ 35 første ledd skal lyde:
1. Vedtak treffes med alminnelig flertall av de stemmer
som avgis, hvis ikke annet følger av denne lov eller av
valgloven § 9-2 annet ledd eller § 9-3 annet ledd.
Kapittel 6A overskrifta skal lyde:
Kapittel 6A. Innbyggerinitiativ og rådgivende
lokale folkeavstemninger
I kapittel 6A skal ny § 39 b lyde:
§ 39 b Lokale folkeavstemninger
1. Kommunestyret eller fylkestinget kan
selv bestemme at det skal avholdes rådgivende lokale folkeavstemninger.
2. Kommunene og fylkeskommunene plikter å rapportere
de opplysninger som departementet finner er nødvendig for å offentliggjøre
informasjon om lokale folkeavstemninger.
III
Lova gjeld frå den tid Kongen fastset.
For stortingsvalet i 2009 må vedtak etter § 9-2 annet ledd om
todagars val og vedtak etter § 9-3 annet ledd om utvida opningstid
vere fatta seinast 1. juni 2009.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 31. mars 2009
Lodve Solholm |
Ivar Skulstad |
leder |
ordfører |