Til Odelstinget
I proposisjonen foreslår departementet enkelte endringer i straffeloven
1902 og straffeprosessloven.
Straffeloven 1902 § 33 foreslås endret slik at den hjemler elektronisk
kontroll i forbindelse med dom på kontaktforbud. Formålet er særlig
å gi bedre beskyttelse til personer som utsettes for vold og trusler om
vold fra nåværende eller tidligere samlivspartner, men elektronisk
kontroll vil kunne ilegges alle som blir idømt kontaktforbud. Det
foreslås også et nytt kapittel i straffeprosessloven om sletting
av opplysninger som er registrert i forbindelse med elektronisk kontroll.
Det foreslås videre en endring av saksbehandlingsreglene i straffeprosessloven
om besøksforbud. Departementet foreslår å oppheve ordningen med obligatorisk
rettslig overprøving av påtalemyndighetens beslutninger om besøksforbud
som ikke omfatter forbud mot å oppholde seg i eget hjem.
Straffeloven hjemler kontaktforbud (tidligere oppholdsforbud),
mens straffeprosessloven gir regler om besøksforbud. Plasseringen
i henholdsvis straffeloven og straffeprosessloven av hjemlene for
forbud som innholdsmessig er like, gjenspeiler at dom på kontaktforbud
etter straffeloven er en straffereaksjon som forutsetter at det
er begått en straffbar handling, mens besøksforbud er et straffeprosessuelt
virkemiddel og ikke betinget av at noen straffbar handling er begått.
Vilkåret for å ilegge kontaktforbud etter straffeloven er at
det er grunn til å tro at vedkommende ellers vil begå en straffbar
handling overfor en annen person, forfølge en annen person, eller
på annet vis krenke en annens fred. Forbudet innebærer at en person
forbys å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller
på annet vis kontakte en annen person. Kontaktforbud kan også omfatte
forbud mot å oppholde seg i eget hjem.
Kontaktforbud er en type rettighetstap og idømmes av retten som
del av straffutmålingen, gjerne etter påstand fra påtalemyndigheten.
Forbudet ilegges for en bestemt tid inntil fem år, eventuelt på
ubestemt tid når særlige grunner tilsier det. Fastsettelsen av varigheten
innenfor denne rammen er opp til rettens skjønn. Etter tre år kan
rettighetstapet prøves på ny av tingretten. Forbud mot opphold i
eget hjem kan likevel bare ilegges for en bestemt tid inntil ett
år.
Brudd på kontaktforbud kan straffes som forseelse etter straffeloven.
Strafferammen er bøter eller fengsel inntil seks måneder eller begge
deler, likevel fengsel inntil to år dersom vedkommende tidligere
er straffet for en slik forseelse.
Straffeloven har ikke i dag noen hjemmel for elektronisk kontroll
som del av straffereaksjonen. Derimot ble straffegjennomføringsloven
endret ved at en nå åpner for elektronisk kontroll som alternativ til
soning.
I høringsnotatet foreslo departementet å endre straffeloven 1902
§ 33 slik at elektronisk merking kan ilegges sammen med kontaktforbud.
Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet om å åpne
for elektronisk kontroll ved kontaktforbud, og viser til at et klart
flertall av de høringsinstansene som har avgitt realitetsuttalelse,
er positive til forslaget. Til tross for de usikkerhetsmomentene
ordningen er beheftet med, synes de fleste høringsinstansene å være
enig med departementet i at tiltaket er et skritt i riktig retning
i kampen mot vold i nære relasjoner og i arbeidet med å øke beskyttelsen av
personer som utsettes for slik vold eller trusler om vold.
Ileggelse av elektronisk kontroll ved kontaktforbud innebærer
et betydelig inngrep overfor den som ilegges slik kontroll. Sammen
med reglene i straffegjennomføringsloven om elektronisk kontroll
som ledd i soning utenfor fengsel, representerer ordningen noe nytt
i norsk strafferett. Elektronisk kontroll innebærer at den som skal
kontrolleres, må bære en fotbøyle, og personen vil også måtte sørge
for vedlikehold (opplading) av det tekniske utstyret. Slik teknologien
er i dag, må batteriene lades hvert døgn. Den som skal kontrolleres,
må også kunne motta beskjeder og samtaler fra alarmsentralen og
forholde seg til ordrer fra politiet. Slik kontroll bør derfor ikke tas
i bruk uten at tungtveiende hensyn taler for det.
Når departementet velger å foreslå en hjemmel for elektronisk
kontroll ved kontaktforbud, er dette resultatet av en avveining
hvor det er lagt størst vekt på interessene til den som kontaktforbudet
skal beskytte. Departementet mener at elektronisk kontroll vil kunne
bedre sikkerheten for den voldsutsatte. Hvor mye bedre sikkerheten
vil bli, er det vanskelig å si noe sikkert om på forhånd.
Det er først og fremst tidsaspektet som utgjør den største forskjellen
mellom mobil voldsalarm og omvendt voldsalarm. Mobil voldsalarm
utløses som regel først når den som er ilagt et besøks- eller kontaktforbud
befinner seg i umiddelbar nærhet av fornærmede, slik at politiet
regelmessig vil ha liten tid til å handle. Med omvendt voldsalarm
varsles politiet så snart gjerningspersonen beveger seg inn i det
området forbudet gjelder for. Elektronisk kontroll vil også gi politiet
bedre oversikt over situasjonen.
Elektronisk kontroll vil ikke kunne erstatte den nåværende ordningen
med voldsalarm. Voldsalarmen vil blant annet fortsatt ha en funksjon
når den fornærmede beveger seg utenfor det området kontaktforbudet
gjelder for. Intensjonen om å flytte byrden fra den fornærmede til
gjerningspersonen kan følgelig ikke oppnås fullt ut. Elektronisk
kontroll vil likevel føre til at gjerningspersonen i større grad
må bære byrdene som følge av sin tidligere atferd.
Videre mener departementet – som flertallet av høringsinstansene
– at de teknologiske begrensningene ikke bør føre til at man unnlater
å prøve ut en ordning med elektronisk kontroll. Departementet vurderer
det slik at det bare er gjennom en lovendring med etterfølgende
evaluering at man kan prøve ut om elektronisk kontroll er et egnet
middel for å bedre beskyttelsen for den fornærmede.
Det store antall registrerte brudd på besøksforbud kan tyde på
at dagens sanksjonssystem ikke virker avskrekkende. Departementet
har håp om at innføring av elektronisk kontroll ved kontaktforbud
skal ha en forebyggende effekt ved å redusere antall brudd både
på ilagte besøksforbud og kontaktforbud.
Departementet har vurdert forholdet til Den europeiske menneskerttighetskonvensjon
(EMK). Et forslag om at elektronisk kontroll skal kunne ilegges som
del av straffutmålingen i forbindelse med domfellelse av en kompetent
domstol, vil etter departementets vurdering ikke komme i konflikt
med EMK.
En begrenset kontroll foreslås lovfestet ved at det i straffeloven
§ 33 sies uttrykkelig at kontrollen bare kan omfatte registrering
av opplysninger om at den domfelte beveger seg innenfor områder
omfattet av kontaktforbudet, og om uteblitte signaler fra kontrollutstyret.
Forslaget åpner dermed ikke for en kontinuerlig overvåking av domfelte.
Slik overvåking vil tvert om være i strid med loven.
I høringsnotatet drøftet departementet om det også burde åpnes
for elektronisk merking ved brudd på besøksforbud ilagt med hjemmel
i straffeprosessloven. Departementet kom til at det ikke burde foreslås
noen slik hjemmel. Med den teknologien som er tilgjengelig i dag,
kan elektronisk kontroll i forbindelse med straffeprosessuelt besøksforbud
være problematisk i forhold til EMK. Departementet ser ikke bort
fra at spørsmålet kan komme i et annet lys på et senere tidspunkt.
Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet om at elektronisk
kontroll skal kunne ilegges sammen med et kontaktforbud etter straffeloven § 33.
Elektronisk kontroll vil altså ikke kunne idømmes alene eller uavhengig
av et kontaktforbud.
Departementet foreslår at elektronisk kontroll kan ilegges sammen
med rettighetstap etter straffeloven 1902, som er en av de alminnelige
straffer som regnes opp i straffeloven 1902. Departementet har på bakgrunn
av høringen kommet til at elektronisk kontroll bare bør kunne ilegges
dersom det anses nødvendig for at kontaktforbudet skal bli overholdt.
Departementet foreslår også lovfestet at domfelte plikter å yte
den bistand og å følge de instruksjoner som gis av politiet, og
som er nødvendig for gjennomføring av kontrollen. Hva som er nødvendig
for å gjennomføre kontrollen, vil representere en skranke for hva
slags pålegg politiet kan gi, og hva slags bistand domfelte må yte.
Departementet mener fortsatt at pålegg om elektronisk kontroll
bør kunne ilegges for inntil fem år. På samme måte som ved vanlig
kontaktforbud, vil det kunne være behov for elektronisk kontroll
i inntil fem år i de mest alvorlige tilfellene. Fordi pålegg om elektronisk
kontroll er så vidt inngripende for den som ilegges kontrollen,
bør imidlertid kontrollen kunne prøves hyppigere enn selve kontaktforbudet. Departementet
antar at en adgang til å få prøvd kontrollen på ny hver sjette måned
er passende. Det er lagt vekt på at et pålegg om elektronisk kontroll
innebærer daglige forpliktelser.
Departementet mener videre det er behov for å knytte konsekvenser
til manglende medvirkning fra den domfeltes side til den elektroniske
kontrollen. Departementet foreslår derfor at straffeloven § 342, som
blant annet rammer den som bryter besøks- eller kontaktforbud, endres
ved at det i første ledd første punktum føyes til en ny bokstav
d som rammer den som forsettlig eller grovt uaktsomt hindrer at
elektronisk kontroll kan iverksettes, eller hindrer pågående kontroll.
At domfelte unnlater å møte hos politiet eller fysisk motsetter
seg at fotbøylen monteres, er eksempler på hindring av iverksettelse.
Manglende lading av batterier og opphold på steder uten dekning kan
anses som hindring av pågående kontroll.
Forsett er hovedskyldformen i strafferetten. For å sikre at bestemmelsen
om straff for den som hindrer elektronisk kontroll blir en reell
straffetrussel for dem som motarbeider kontrollen, mener departementet
at det er nødvendig også å strafflegge grovt uaktsomme overtredelser.
Departementet antar at forsett ville kunne være så vanskelig å føre
bevis for at selv systematiske unnlatelser av eksempelvis å lade
batteriene, ikke ville kunne føre til domfellelse eller påtaleavgjørelser
som forutsetter at straffskyld anses bevist.
Høringsnotatet hadde ikke med forslag til regler om behandling
og sletting av informasjon innsamlet som ledd i den elektroniske
kontrollen. Departementet er enig med høringsinstansene at det er
behov for dette og foreslår å lovfeste at påtalemyndigheten skal sørge
for at opplysninger som registreres i forbindelse med elektronisk
kontroll, snarest mulig tilintetgjøres i den utstrekning de er uten
betydning for forebyggelsen eller etterforskningen av straffbare
forhold. Utover forslaget om plikt til å slette opplysninger, vil
det også være nødvendig å gi retningslinjer for gjennomføringen
av ordningen, herunder til hvilke formål opplysningene kan brukes,
hvem som skal ha tilgang til opplysningene, og hvor lenge de skal oppbevares.
Det foreslås derfor en forskriftshjemmel i straffeloven for å gi
regler om gjennomføring og behandling av personopplysninger.
Etter gjeldende rett er det obligatorisk rettslig overprøving
av besøksforbud. Dette gjelder både for vanlige besøksforbud og
besøksforbud i eget hjem.
Etter straffeprosessloven har påtalemyndigheten kompetanse til
å beslutte besøksforbud i første hånd. Deretter skal påtalemyndigheten
snarest råd og så vidt mulig innen fem dager etter at en beslutning
om å ilegge en person besøksforbud er forkynt, bringe beslutningen
inn for retten.
I 2007 ble forslag om at ordningen med obligatorisk rettslig
overprøving burde oppheves sendt på høring.
Høringen i 2007 tilsier etter departementets oppfatning at saksbehandlingsreglene
for besøksforbud bør endres slik at rettslig prøving heretter ikke
skal være obligatorisk for alle besøksforbud. Departementet foreslår
derfor å endre straffeprosessloven § 222 a.
Departementet legger etter høringen til grunn at de fleste besøksforbudene
som ilegges av påtalemyndigheten, opprettholdes av retten, og at
mange av dem som blir ilagt besøksforbud, unnlater å møte i retten.
Dette tyder på at behovet for obligatorisk rettslig overprøving
er begrenset. Det er først og fremst effektivitetshensyn som taler
for en lovendring. Hvor stor effektivitetsgevinsten vil være, er
det vanskelig å beregne. For det første fører verken politiet, påtalemyndigheten
eller domstolene tall for den samlede tidsbruken forbundet med rettslig
overprøving i disse sakene. Oppfatningen blant høringsinstansene
av hvor mye tid som medgår til rettslig overprøving, er da også
delt. For det annet avhenger effektivitetsgevinsten av hvor mange
av dem som ilegges besøksforbud, som vil velge å be om rettslig overprøving.
Selv om det på denne bakgrunn er usikkert hvor stor effektivitetsgevinsten
vil være, mener departementet at det er riktig og viktig å bidra
til å redusere arbeidsmengden for politi, påtalemyndighet og domstoler
der hvor det er mulig, slik at behandlingen av straffesaker blir
mer effektiv.
Som i høringsbrevet foreslår departementet ingen endring i saksbehandlingsreglene
for besøksforbud i eget hjem. Mange høringsinstanser har sagt seg
enige med departementet i at slike besøksforbud er så vidt inngripende
at de alltid bør prøves av retten. Departementet kan ikke se at
det vil være særlig problematisk med ulike saksbehandlingsregler
for ulike typer besøksforbud. Rettstekniske hensyn kan dessuten uansett
ikke være avgjørende.
Et stort flertall av høringsinstansene mener at den som er ilagt
besøksforbud, ikke selv skal måtte bringe besøksforbudet inn for
retten. Departementet er enig i dette. Det kan tenkes at den som
er ilagt et forbud, er uenig i beslutningen og gjerne hadde sett
at retten prøvde det, men som av ulike årsaker verken har tid eller
ork til selv å ta skritt for rettslig prøving. Overtredelse av besøksforbud
er dessuten straffbart. Retten til rettslig overprøving bør derfor
formuleres slik at terskelen for å bringe saken inn for retten blir lav.
Forslaget er formulert slik at den som forbudet er rettet mot, straks
eller senere kan kreve brakt inn for retten spørsmålet om besøksforbudet
skal opprettholdes.
Etter straffeprosessloven skal den forbudet er rettet mot, og
den det skal beskytte, underrettes om påtalemyndighetens beslutning
ved en kopi av beslutningen.
Departementet foreslår en tilføyelse om at en beslutning om å
ilegge besøksforbud, skal forkynnes for den forbudet er rettet mot.
I 2002 ble straffeprosessloven § 183 første ledd første punktum
om fristen til å fremstille en pågrepet person for varetektsfengsling,
endret. I tillegg ble Kongen gitt hjemmel til å gi nærmere regler
om bruken av politiarrest. I medhold av denne hjemmelen ble det
gitt forskrift om bruk av politiarrest, der det blant annet er gitt
regler om elektronisk overvåking av cellene.
I forbindelse med installeringen av det tekniske utstyret og
kontakten med Datatilsynet i den forbindelse, ga tilsynet overfor
Politidirektoratet uttrykk for at hjemmelen for elektronisk overvåking
av cellene ikke var klar nok, idet straffeprosessloven § 183 ikke
uttrykkelig nevner elektronisk overvåking.
I høringsnotat fra juli 2007 om endringer i politiloven, straffeprosessloven
og forvaltningsloven, foreslo departementet å endre forskriftshjemmelen
i straffeprosessloven § 183 første ledd fjerde punktum for uttrykkelig
å få frem at elektronisk overvåking kan reguleres i forskrift om
bruk av politiarrest. Departementet vurderte det slik at forskriftshjemmelen i
og for seg var tilstrekkelig, men sa seg enig med Datatilsynet i
at det likevel kunne være hensiktsmessig å nevne uttrykkelig at
det i forskriften kan gis regler om elektronisk overvåking. Departementet
uttalte videre at endringen var å anse som en presiserende tilføyelse
som ikke innebar noen realitetsendring.
Departementet foreslår at forskriftshjemmelen i straffeprosessloven
§ 183 første ledd fjerde punktum endres ved at ordene "herunder
om elektronisk overvåking" føyes til. For å klargjøre forskriftshjemmelen
ytterligere, foreslår departementet i tillegg at det presiseres
i ordlyden at forskriftshjemmelen også omfatter regler om forholdene
i politiarrest. Også dette er ment som en klargjøring av gjeldende
rett.
Det anslås at utgifter knyttet til utvikling av utstyr samt implementering
av systemet beløper seg til ca. 24 mill. kroner første driftsår.
Økonomiske konsekvenser utover første driftsår vil være avhengig
av antall personer som omfattes av ordningen, og er derfor vanskelig
å estimere. De økte utgiftene vil dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer.
Departementet legger til grunn at en endring av saksbehandlingsreglene
for besøksforbud i samsvar med forslaget, antas å føre til visse
besparelser for politi/påtalemyndighet og domstoler fordi antallet rettsmøter
for behandling av besøksforbud forventes å bli noe redusert. Dette
baserer seg på en antakelse om at enkelte av dem som ilegges besøksforbud,
vil unnlate å kreve rettslig overprøving av forbudet. Hvor store
besparelsene blir, er det imidlertid ikke mulig å beregne nærmere
fordi de som ilegges besøksforbud fortsatt vil ha et ubetinget krav
på rettslig overprøving. Som det framgår av høringsuttalelsen fra
Domstoladministrasjonen, antas det at besparelsen for domstolene
kan innebære et halvt årsverk. For politi og påtalemyndighet kan
færre saker i retten innebære spart tid som følge av at det blir
færre rettsmøter. På den annen side legges det opp til at politiet skal
avhøre den forbudet retter seg mot i større utstrekning enn i dag.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Thomas
Breen, Knut Werner Hansen, Ingrid Heggø og Hilde Magnusson Lydvo,
fra Fremskrittspartiet, fung. leder Jan Arild Ellingsen, Solveig
Horne og Thore A. Nistad, fra Høyre, Elisabeth Aspaker og André Oktay
Dahl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry,
viser til at den framlagte proposisjonen inneholder endringer i
både straffeloven 1902 og straffeprosessloven som hjemler kontaktforbud
med elektronisk kontroll og endringer i saksbehandlingsreglene for
besøksforbud.
Komiteen viser til at ved de fleste beskyttelsestiltakene
for personer utsatt for vold og trusler om vold fra nåværende eller
tidligere samlivspartner, er det den truede personen som bærer byrden
ved tiltakene, for eksempel gjennom tiltak som sperret adresse eller
mobil voldsalarm. Få tiltak, med unntak av besøksforbud og kontaktforbud,
har hatt som målsetting å begrense den potensielle voldsutøverens
handlingsrom og bevegelsesfrihet. Komiteen vil rose Regjeringen
for å ta i bruk virkemidler som i større grad innskrenker trusselutøverens
frihet, i arbeidet med å øke tryggheten og sikkerheten for ofre
for vold og trusler. Regjeringen foreslår nå en endring i straffeloven
1902 § 33, som åpner for muligheten for elektronisk kontroll av
voldsutøvere, ved at de bærer en fotbøyle som registrerer om voldsutøveren
oppholder seg innenfor område som kontaktforbudet omfatter, såkalt
omvendt voldsalarm.
Etter komiteens mening fører denne endringen til
at ansvaret for vold og krenkelser plasseres der det hører hjemme
– hos voldsutøveren. I dag er situasjonen i stor grad snudd på hodet;
det er den som er utsatt for vold og trusler om vold som må bære
ansvaret gjennom å flytte fra sted til sted, har sperret adresse
og/eller mobil voldsalarm. Komiteen vil understreke
at en ordning med omvendt voldsalarm ikke er en garanti for fornærmedes
sikkerhet, men vil bidra til økt beskyttelse. Elektronisk kontroll
vil heller ikke kunne erstatte den mobile voldsalarmen og andre
beskyttelsestiltak, men kan bidra til økt og bedre beskyttelse for
den fornærmede. Med omvendt voldsalarm varsles politiet så snart
voldsutøveren beveger seg inn i det området forbudet gjelder for,
i motsetning til en mobil voldsalarm hvor politiets utrykning er
avhengig av at fornærmede selv varsler om at voldsutøveren er i
nærheten. Elektronisk kontroll vil også gi politiet bedre oversikt
over situasjonen ved at de kan se hvorfor alarmen utløses, og dermed
sette i verk tiltak tidligere.
Komiteen vil også peke på at innføring av elektronisk
kontroll kan ha en forebyggende effekt ved at tiltaket oppleves
som mer inngripende i voldsutøverens bevegelsesfrihet. I tillegg
vil elektronisk kontroll gjøre bevissituasjonen enklere for politiet ved
brudd på kontaktforbud, fordi de kan dokumentere at vedkommende
har brutt forbudet mot å oppholde seg på bestemte steder.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til justisministerens
brev til komiteen av 19. januar 2009, hvor det argumenteres for
at det kan være hensiktsmessig å åpne for bruk av elektronisk kontroll
også ved besøksforbud, men stilles spørsmål ved om en slik ordning
kan være problematisk i forhold til kravene som følger av Den europeiske
menneskerettskonvensjon artikkel 5. Flertallet mener,
i likhet med flere av høringsinstansene, at det kan være hensiktsmessig
å åpne for elektronisk kontroll også i forbindelse med straffeprosessuelle
besøksforbud. Straffeprosessuelt besøksforbud som beskyttelsestiltak
brukes hyppigst, og tidsperspektivet i saker vedrørende vold i nære
relasjoner er avgjørende. Som departementet selv påpeker, viser all
erfaring at trusler og overgrep forekommer hyppig i den første tiden
etter samlivsbruddet.
Flertallet ber derfor Regjeringen foreta en vurdering,
sett opp mot forpliktelsene som følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon,
for å åpne for bruk av elektronisk kontroll også ved straffeprosessuelt
besøksforbud. Flertallet vil i denne sammenheng påpeke
at erfaringene fra Sverige, som nå vurderer om det skal foreslås
bruk av elektronisk kontroll som et straffeprosessuelt virkemiddel,
vil være av stor betydning i denne vurderingen. På denne bakgrunn
fremmer flertallet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering, sett opp mot
forpliktelsene som følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon,
for å åpne for bruk av elektronisk kontroll også ved straffeprosessuelt besøksforbud.
Erfaringene fra Sverige vil være av stor betydning i denne vurderingen."
Flertallet støtter Regjeringens forslag om å oppheve
ordningen med obligatorisk rettslig prøving av påtalemyndighetens
beslutninger om besøksforbud som ikke omfatter forbud mot å oppholde
seg i eget hjem. Etter flertallets syn ivaretar forslaget hensynet
til rettssikkerheten til den som ilegges besøksforbud, ved at vedkommende
har en ubetinget rett til rettslig prøving. Flertallet vil
peke på at mange av dem som blir ilagt besøksforbud unnlater å møte
i retten. Ved å fjerne obligatorisk prøving kan dette bidra til
å redusere arbeidsmengden til politi, påtalemyndighet og domstol.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Regjeringen foreslår å oppheve ordningen med obligatorisk rettslig
prøving av påtalemyndighetens beslutninger om besøksforbud som ikke
omfatter forbud mot å oppholde seg i eget hjem. Disse medlemmer mener
et slikt forslag ikke ivaretar hensynet til rettssikkerheten til den
som ilegges besøksforbud og vil derfor gå imot en slik endring.
Slik disse medlemmer ser det, er hensynet til den
enkeltes rettssikkerhet viktigere enn effektivitetshensyn hos politi
og domstolene. Disse medlemmer fremmer derfor forslag
om at det fremdeles skal være obligatorisk rettslig overprøving
ved beslutninger om besøksforbud, og vil derfor stemme imot Regjeringens
forslag til ny bestemmelse i straffeprosessloven § 222 a sjette
ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil
påpeke bekymring for de økonomiske konsekvenser ved denne lovendringen.
Regjeringen anslår utgiftene knyttet til utvikling av utstyr og
implementering av systemet til ca. 24 mill. kroner første driftsår. Disse
medlemmer viser til at politisektoren i dag er kraftig underbudsjettert.
Det vil være uforsvarlig å tillegge politibudsjettene enda en ny
oppgave innenfor eksisterende budsjettramme. Disse medlemmer vil
derfor fremme forslag om at de økte utgiftene dekkes ved økte driftsmidler
til politi hvert år.
"Stortinget ber Regjeringen påse at de årlige driftsbudsjettene
til politiet blir økt slik at de økte utgiftene knyttet til innføring
av elektronisk kontroll ved kontaktforbud blir dekket."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at forslaget fra Regjeringen ikke gir tilstrekkelig
handlingsrom for å innføre effektive tiltak for å øke tryggheten
for voldsofre. Disse medlemmer viser til viktigheten
av å beskytte de kvinner som risikerer å bli utsatt for vold, og
sikkerheten til eventuelle barn. Disse medlemmer vil
også peke på hvor viktig det er at samfunnet er i stand til å reagere
raskt med tiltak som beskytter offeret.
Disse medlemmer mener at man bør innføre en hjemmel
i straffeprosessloven som åpner for elektronisk merking av personer
som har brutt ilagt besøksforbud, men da etter rettslig overprøving innen
tre dager. Dette forutsetter at tiltalte er funnet skyldig. En slik
hjemmel kan også ha en forebyggende effekt.
Disse medlemmer er klar over at det i dag skal
være en rettslig fremstilling innen fem dager, men ved å innføre
en ny hjemmel som åpner for elektronisk merking ved brudd på ilagt
besøksforbud, mener disse medlemmer det må skje så
raskt som mulig og innen tre dager.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Straffeprosessloven § 222 a annet ledd nytt tredje til sjette
punktum skal lyde:
Er det skjellig grunn til mistanke om at personen har overtrådt
et besøksforbud ved å besøke eller på annen måte oppsøke den som
forbudet skal beskytte, kan personen ilegges elektronisk kontroll
sammen med besøksforbudet. Slik kontroll kan bare omfatte registrering
av opplysninger om at personen beveger seg innenfor områder omfattet
av besøksforbudet og opplysninger om uteblitte signaler fra kontrollutstyret.
Domfelte plikter å yte den bistand og å følge de instruksjoner som
gis av politiet og som er nødvendig for gjennomføring av kontrollen.
Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av elektronisk kontroll,
herunder om behandling av personopplysninger i forbindelse med slik
kontroll.
Straffeprosessloven § 222 a syvende ledd nytt annet punktum skal
lyde:
Omfatter beslutningen påbud om elektronisk kontroll, er fristen
3 dager."
Komiteen mener det er viktig å ha fokus
på fornærmedes prosessuelle stilling i saker som omhandler besøks-
og kontaktforbud, herunder påbud om elektronisk kontroll. Komiteen antar
at påtalemyndigheten, i forbindelse med forberedelsen av rettsmøter
for fornyet behandling av kontaktforbud og påbud om elektronisk
kontroll, informerer fornærmede og sørger for at fornærmedes synspunkter
blir hensyntatt i henhold til gjeldende lovgivning etter vedtakelsen
av Regjeringens forslag om å styrke fornærmedes stilling i straffesaker. Komiteen mener likevel
det er grunn til å gi klart uttrykk i loven også for fornærmedes
rettigheter i forbindelse med fornyet prøving av kontaktforbud og
påbud om elektronisk kontroll. På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende
forslag:
"Straffeloven § 33 a tredje ledd fjerde punktum skal lyde:
Straffeprosessloven § 222 a åttende ledd annet og tredje punktum
gjelder tilsvarende ved fornyet prøving av kontaktforbud og påbud
om elektronisk kontroll."
Komiteen viser videre til justisministerens svarbrev
til komiteen av 30. april 2009 hvor det framgår at det er mulig
å bruke utstyret for elektronisk kontroll ved kontaktforbud til
å varsle den fornærmede via den mobile voldsalarmen om at domfelte
er i nærheten også utenfor de fredede områdene. Etter komiteens syn
vil en slik mulighet til varsling innebære at sikkerheten til fornærmede
blir bedret. Fornærmede vil på denne måten bli varslet på sin voldsalarm
om at domfelte er i nærheten, og kan da selv vurdere om situasjonen
tilsier at voldsalarmen skal utløses, eller om han/hun skal forsvinne
fra stedet eller oppsøke hjelp. På denne måten kan man forhindre
at domfelte og fornærmede risikerer å møtes også utenfor de fredede
områdene. Komiteen mener at dette vil kunne oppleves
som en bedring av trygghetsfølelsen, og at en slik varsling også
vil føre til at fornærmede, og eventuelt politiet, raskere vil kunne
få en oversikt over situasjonen og bedre tid til å sette i verk
eventuelle tiltak. Komiteen er enig i departementets
vurdering av at en slik varsling innebærer et inngrep overfor domfelte
ved en indirekte kontroll av domfeltes bevegelser også utenfor de
fredede områdene. Imidlertid er komiteen av den oppfatning
av at et slikt tiltak i stor grad vil bidra til å øke sikkerheten
til den fornærmede, og at hensynet til fornærmedes trygghet her
bør gå foran hensynet til den domfelte. Det er heller ikke snakk
om kontinuerlig kontroll med den domfeltes bevegelser, men et varsel
dersom domfelte er i nærheten av den fornærmede.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"Straffeloven § 33 femte ledd annet punktum skal lyde:
Slik kontroll kan bare omfatte registrering av opplysninger om
at den domfelte beveger seg innenfor områder omfattet av kontaktforbudet,
opplysninger om at den domfelte beveger seg i nærheten av fornærmede,
og opplysninger om uteblitte signaler fra kontrollutstyret."
Komiteens medlemmer fra Høyre er positive
til ideen om omvendt voldsalarm, men hadde ønsket seg en bredere
gjennomgang av forholdet til EMK. Det er etter disse medlemmers oppfatning
negativt at skrankene EMK setter på utforming av ordningen med omvendt
voldsalarm ikke er drøftet bredere i proposisjonen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Straffeprosessloven § 222 a annet ledd nytt tredje til femte
punktum skal lyde:
Er det skjellig grunn til mistanke om at personen har overtrådt
et besøksforbud ved å besøke eller på annen måte oppsøke den som
forbudet skal beskytte, kan personen ilegges elektronisk kontroll
sammen med besøksforbudet. Slik kontroll kan bare omfatte registrering
av opplysninger om at personen beveger seg innenfor områder omfattet
av besøksforbudet og opplysninger om uteblitte signaler fra kontrollutstyret.
Domfelte plikter å yte den bistand og å følge de instruksjoner som
gis av politiet og som er nødvendig for gjennomføring av kontrollen.
Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av elektronisk kontroll,
herunder om behandling av personopplysninger i forbindelse med slik
kontroll.
Straffeprosessloven § 222 a syvende ledd nytt annet punktum skal
lyde:
Omfatter beslutningen påbud om elektronisk kontroll, er fristen
3 dager.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen påse at de årlige driftsbudsjettene
til politiet blir økt slik at de økte utgiftene knyttet til innføring
av elektronisk kontroll ved kontaktforbud blir dekket.
Komiteen har for øvrig ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak:
A
Vedtak til lov
om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (elektronisk
kontroll ved kontaktforbud, saksbehandlingsreglene for
besøksforbud mv.)
I
I lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov
(straffeloven) gjøres følgende endringer:
§ 33 femte ledd skal lyde:
Dersom det anses nødvendig for at kontaktforbudet
skal bli overholdt, kan retten bestemme at den kontaktforbudet retter
seg mot, skal ilegges elektronisk kontroll i hele eller deler av
perioden kontaktforbudet gjelder for. Slik kontroll kan bare omfatte registrering
av opplysninger om at den domfelte beveger seg innenfor områder
omfattet av kontaktforbudet, opplysninger om at den domfelte beveger
seg i nærheten av fornærmede, og opplysninger om uteblitte signaler
fra kontrollutstyret. Domfelte plikter å yte den bistand og å følge
de instruksjoner som gis av politiet og som er nødvendig for gjennomføring
av kontrollen. Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av
elektronisk kontroll, herunder om behandling av personopplysninger
i forbindelse med slik kontroll.
Nåværende femte ledd blir nytt sjette ledd.
§ 33 a annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
Elektronisk kontroll kan likevel ikke ilegges
på ubestemt tid.
Nåværende annet og tredje punktum blir nytt tredje
og fjerde punktum.
§ 33 a tredje ledd skal lyde:
Rettighetstap som nevnt i annet ledd, kan etter 3 år prøves
på ny av tingretten. Påbud om elektronisk kontroll kan
etter 6 måneder prøves på ny av tingretten. Begjæringen
fremsettes for påtalemyndigheten, som forbereder saken for retten. Straffeprosessloven §
222 a åttende ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende ved
fornyet prøving av kontaktforbud og påbud om elektronisk kontroll. Rettens
avgjørelse treffes ved kjennelse. Opprettholdes rettighetstapet helt
eller delvis, kan saken ikke prøves på ny før etter 3 år. Opprettholdes
et påbud om elektronisk kontroll, kan påbudet ikke prøves på ny
før etter 6 måneder.
§ 342 første ledd bokstav b, c og ny bokstav d skal
lyde:
b) ved dom er forvist til eller fra bestemte deler
av riket og som rettsstridig igjen oppholder seg på et sted der
dette er forbudt for vedkommende, eller som på annen måte bryter
kontaktforbud i medhold av straffeloven § 33,
c) krenker forbud etter straffeprosessloven
§§ 222 a eller 222 b, eller
d) forsettlig eller grovt uaktsomt hindrer at elektronisk
kontroll i medhold av straffeloven § 33 kan iverksettes eller hindrer
pågående kontroll.
§ 342 første ledd siste punktum skal lyde:
Overtredelse av bokstav a, b eller c kan straffes med
fengsel inntil 2 år dersom han tidligere er straffet for en slik
forseelse.
II
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
(straffeprosessloven) gjøres følgende endringer:
§ 183 første ledd fjerde punktum skal
lyde:
Kongen kan gi nærmere regler om bruken av og forholdene
i politiarrest, herunder regler om elektronisk overvåking.
Nytt kapittel 16 c skal lyde:
Kap 16 c. Sletting av opplysninger registrert
i
forbindelse med elektronisk kontroll
§ 216 n. Påtalemyndigheten skal sørge for at opptak,
opplysninger eller notater som er foretatt, registrert eller nedtegnet
i forbindelse med elektronisk kontroll av domfelte, jf. straffeloven
§ 33 femte ledd, snarest mulig blir tilintetgjort i den utstrekning
de er uten betydning for forebyggelsen eller etterforskningen av
straffbare forhold.
§ 222 a annet ledd bokstav b skal lyde:
b) å forfølge, besøke eller på annet vis
kontakte en annen person.
§ 222 a femte ledd nytt fjerde punktum skal lyde:
En beslutning om å ilegge et besøksforbud skal
likevel forkynnes for den som forbudet er rettet mot.
Nåværende fjerde til sjette punktum blir nytt femte
til syvende punktum.
§ 222 a nytt sjette, syvende og åttende ledd skal lyde:
Den som forbudet er rettet mot, kan straks eller senere
kreve beslutningen brakt inn for retten. Påtalemyndigheten sørger
for at han blir gjort kjent med denne rett. Dersom beslutningen
kreves brakt inn for retten, skal påtalemyndigheten snarest råd
og så vidt mulig innen 5 dager etter at kravet ble fremsatt, oversende
saken til retten. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken.
Dersom den som forbudet er rettet mot ikke er avhørt av politiet,
skal det opplyses om grunnen i påtegningen til retten.
Påtalemyndigheten skal snarest råd og så vidt mulig
innen 5 dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøksforbud
i eget hjem er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Sjette
ledd fjerde og femte punktum gjelder tilsvarende.
En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan bringes
inn for retten av den et forbud skal beskytte. Den et besøksforbud
er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter.
Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg.
Bistandsadvokat oppnevnt etter § 107 a første og fjerde ledd kan også
uttale seg selv om den forbudet skal beskytte, ikke møter. Rettens
avgjørelser treffes ved kjennelse. Reglene i §§ 184 og 243 gjelder
tilsvarende så langt de passer.
§ 222 a nåværende sjette ledd utgår.
III
1. Avsnitt I og nytt kapittel 16 c i
straffeprosessloven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Loven
for øvrig trer i kraft straks.
2. Kontaktforbud med elektronisk kontroll etter straffeloven
§ 33 kan bare idømmes for straffbar handling som er foretatt etter
at loven trådte i kraft. Endringene i straffeprosessloven § 222
a gjelder for besøksforbud som er ilagt etter at loven trådte i
kraft.
B
Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering, sett opp mot
forpliktelsene som følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon,
for å åpne for bruk av elektronisk kontroll også ved straffeprosessuelt besøksforbud.
Erfaringene fra Sverige vil være av stor betydning i denne vurderingen.
Oslo, i justiskomiteen, den 5. mai 2009
Jan Arild Ellingsen |
Akhtar Chaudhry |
fung. leder |
ordfører |