I kapitlet foreslås straffebestemmelser om pengefalsk, forfalsking
av verdipapirer og tilhørende utbyttebevis, om dokumentfalsk, flytting
av grensemerker, bruk av uriktige erklæringer mv. og deler av kapittel
37 om forseelser mot den alminnelige tillit. Reglene retter seg
i første rekke mot den som i rettsstridig øyemed forfalsker penger
eller dokumenter, og den som bruker dem. Hovedformålet med slike
regler er å sikre at folk kan ha tillit til betalingsmidler og til informasjon
som benyttes som bevis i enhver sammenheng.
Departementet foreslår som Straffelovkommisjonen å justere strafferammene
for disse lovbruddene. Formålet er at strafferammene skal fremstå
som mer realistiske ut fra det straffenivået som er etablert gjennom
rettspraksis.
Straffebudene mot bruk av falske dokumenter utgjør kjernen i
dokumentfalskkapitlet. Straffeloven 1902 retter seg mot den som
benytter som ekte eller uforfalsket et ettergjort eller forfalsket
dokument.
Straffelovkommisjonen går inn for at straffebudene mot dokumentfalsk
først og fremst skal rette seg mot forfalskingen, og at bruk bare
gjøres straffbart der brukeren ikke kan straffes for forfalsking
eller anskaffelse.
Departementet foreslår i hovedsak å videreføre kommisjonens skisse
til bestemmelser om dokumentfalsk og forhold som tradisjonelt har
vært behandlet sammen med dokumentfalsk. Med de foreslåtte tilpasningene
vil bestemmelsene i tilstrekkelig grad verne tilliten til tradisjonelle
dokumenter, elektroniske dokumenter og andre merker mv., som er
bestemt til bruk som bevis. Departementet er imidlertid ikke enig
i at bruk av et falskt eller ettergjort dokument bare skal straffes
når lovovertrederen ikke kan straffes for selve forfalskingen eller
ettergjøringen. Forslaget medfører en utvidelse av straffansvaret sammenlignet
med gjeldende rett, men departementet er kommet til at både den
straffbare forberedelsen og etterfølgende bruk bør rammes av straff,
også når handlingene begås av samme person. Det vises særlig til
at disse handlingene verner ulike interesser, som det er naturlig
å gi beskyttelse.
Departementet er etter en samlet vurdering kommet til at en inndeling
av dokumentfalsk i bestemmelser om vanlig overtredelse og overtredelse
av mindre straffverdighet, gir tilstrekkelig strafferettslig vern,
og at det ikke er behov for et straffebud mot grov overtredelse.
Etter gjeldende rett er den øvre strafferammen for dokumentfalsk
og forfalsking av offentlig protokoll bot eller fengsel inntil 2
år, men inntil 4 år hvis dokumentet er et offentlig dokument. Dersom
man benytter et forfalsket dokument for å skaffe bevis for et berettiget
krav eller for å beskytte seg mot et uberettiget krav, er strafferammen
bot eller fengsel inntil 1 år. For dokumentfalsk som middel til
å forøve en forbrytelse som kan medføre fengsel i mer enn 2 år er
strafferammen bot eller fengsel inntil 5 år. For bruk av forfalskede
merker og tegn er strafferammen bot eller fengsel inntil 6 måneder.
Visse forberedelseshandlinger til forfalskingen straffes med bot
eller fengsel inntil 3 år. Den som forspiller dokumentbevis straffes enten
med bot eller fengsel inntil 2 år, inntil 4 år hvis det dreier seg
om et offentlig bevis, eller inntil 5 år dersom det er gjort som
middel til forøvelse av en forbrytelse. Flytting av grensemerker
straffes med fengsel inntil 5 år, eller med bot eller fengsel inntil
1 år dersom handlingen har funnet sted for å skaffe bevis for et
berettiget krav eller beskytte mot et uberettiget krav. Avgivelse
av eller bruk av uriktige erklæringer straffes med bot eller fengsel
inntil 1 år, men 3 år hvis hensikten har vært å skaffe seg eller
andre en uberettiget vinning eller skade noen. Skattesvik straffes
med bot eller fengsel inntil 2 år.
Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelser om vanlig dokumentfalsk
og "dokumentunndragelse" får strafferammer på bot eller fengsel
inntil 2 år, og at de andre straffebudene som omhandler ulike former
for dokumentfalsk og bruk av uriktige erklæringer, bare gir hjemmel
for bot.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
vurderinger og forslag. Departementet er i tvil om bot skal være
eneste straffalternativ for flytting av grensemerker. Flytting av grensemerker
straffes etter gjeldende rett med fengsel inntil 5 år. Departementet
foreslår at strafferammen skal være bot eller fengsel i 1 år.
Departementet er ikke enig i at bot skal være eneste straffalternativ
for uriktig erklæring bestemt til bruk som bevis. Gjeldende strafferamme
for dette straffebudet er bot eller fengsel inntil 1 år, men 3 år hvis
hensikten har vært å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning
eller skade noen. Overtredelse av den tilsvarende bestemmelsen i
ligningsloven straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. Hensynet
til å beskytte dokumenters troverdighet i samfunnslivet taler etter
departementets mening for at strafferammen for slike overtredelser
settes til bot eller fengsel i 2 år. Departementet går ikke inn
for å endre dagens straffutmålingspraksis.
Pengefalsk rammes av forbudene i straffeloven 1902.
Straffelovkommisjonen foreslår i det alt vesentlige å videreføre
straffebudene i straffeloven 1902 på dette punkt, men med forenklinger
og endringer.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
skisse. Departementet viderefører forslaget om å endre skyldkravet
i pengefalskbestemmelsene fra hensikt til forsett, selv om dette
kan medføre en viss nykriminalisering.
Selv om kommisjonen har vært i tvil om det er behov for et særskilt
straffebud som rammer visse forberedelseshandlinger til pengefalsk,
finner departementet grunn til å videreføre forslaget om en slik bestemmelse.
Det vises både til at det er en internasjonal forpliktelse å ha
et slikt straffebud, og til at pengefalsk må regnes som en alvorlig
lovovertredelse.
Etter gjeldende rett straffes forfalsking av penger etter straffeloven
1902 med fengsel fra 3 til 15 år.
Straffelovkommisjonen ønsker å oppheve minstestraffen og å senke
strafferammen betydelig, og foreslår en øvre strafferamme på 6 års
fengsel for grov pengefalsk, og bot eller fengsel i 2 år for vanlig overtredelse
av bestemmelsen om pengefalsk. For forberedelseshandlinger foreslår
kommisjonen en strafferamme på bot eller fengsel inntil 2 år, ettersom bestemmelsen
også skal fange opp forbund om grov pengefalsk.
Departementet slutter seg til kommisjonens vurderinger og forslag,
men foreslår at den øvre strafferammen for pengefalsk settes til
fengsel inntil 3 år, og for grov pengefalsk fengsel inntil 10 år.
Pengeforfalsking kan være et område for internasjonal og organisert
kriminalitet, og det kan være grunn til å se til våre naboland ved
fastsettingen av strafferammene. Som strafferamme for uaktsom utgivelse
av forfalskede eller ettergjorte penger foreslås bot eller fengsel
inntil 1 år.
Straffeloven 1902 setter straff for den som gjør seg skyldig
i ulovlig stempling av varer av gull, sølv eller andre metaller,
"eller som falholder ulovlig stemplede metallvarer".
Departementet er av den oppfatning at bestemmelsen kan ha en
viss aktualitet. Stempling av edle metaller er regulert i særskilt
lov. Denne loven inneholder ingen straffetrussel for overtredelse
av lovens bestemmelser. Departementet mener en straffetrussel for
ulovlig stempling av metaller riktigst hører hjemme i særloven,
og foreslår tilføyd der at overtredelse av lovens bestemmelser straffes
med bot eller fengsel inntil 6 måneder.
Komiteen viser til at hovedformålet
med å ha regler som i første rekke retter seg mot den som i rettstridig
øyemed forfalsker penger eller dokumenter, og den som bruker dem,
er å sikre at folk kan ha tillit til betalingsmidler og til dokumenter
som benyttes som bevis.
Komiteen viser til at i kapitlet foreslås straffebestemmelser
som avløser straffeloven 1902 kapittel 17 om pengefalsk, forfalsking
av verdipapirer og tilhørende utbyttebevis, kapittel 18 om dokumentfalsk, flytting
av grensemerker, bruk av uriktige erklæringer mv., deler av kapittel
37 om forseelser mot den alminnelige tillit samt ligningsloven 13. juni
1980 nr. 24 § 12-1 nr. 1 bokstav b. Komiteen slutter
seg til at bestemmelsene om dokumentfalsk foreslås videreført i
straffeloven 2005. Komiteen slutter seg også til
at det foreslås en egen bestemmelse om grov pengefalsk og en bestemmelse
om forberedelse til pengefalsk.
Komiteen viser til at det innføres et uaktsomhetsansvar
for den som forfalsker penger uten forsett om utgivelse, dersom
pengene likevel kommer i omløp. Formålet med en slik regel er å
redusere risikoen for andre enn den som har produsert forfalskningene, får
tilgang til dem og kan sette dem i omløp.
Komiteen slutter seg til at for dokumentfalsk kan
både straffbar forberedelse (forfalsking) og etterfølgende bruk
straffes i samme sak (konkurrens), mens bruk etter gjeldende rett
bare kan straffes når lovovertrederen ikke også kan straffes for
forfalskningen. Komiteen viser til at det samme
skal gjelde for pengefalsk.
Komiteen slutter seg til at den øvre strafferammen
for grov forfalskning av penger senkes fra i dag fengsel i inntil
15 år, til fengsel i inntil 10 år uten at det fastsettes en særskilt
minstestraff. Begrunnelsen for så vidt høy maksimumsstraff er særlig
at våre naboland og andre EU-land har en maksimumsstraff på fengsel
i minst 8 år for slike lovbrudd. Den foreslåtte strafferammen åpner
for bruk av inngripende etterforskningsmetoder, noe komiteen mener det kan være behov for
i slike saker som gjerne har et internasjonalt og profesjonelt tilsnitt. Komiteen slutter
seg også til at den øvre strafferammen for vanlig pengefalsk skal
være fengsel i inntil 3 år.
Komiteen viser til at det i bestemmelsene om dokumentfalsk
og pengefalsk mv., er det også nødvendig å tilpasse strafferammene
den teknologiske utviklingen, blant annet for å hindre for strenge
strafferammer for bestemmelser som har tapt mye av sin aktualitet.
De strenge strafferammene fra straffeloven 1902 blir heller ikke
benyttet fullt ut i rettspraksis. Komiteen viser
til at en gjennomgang av rettspraksis viser at det gjeldende straffnivået
kan videreføres innenfor de foreslåtte strafferammene.
Komiteen viser også til at kapitlet bygger på Straffelovkommisjonens
forslag, som har vært på bred høring. Komiteen understreker
at innholdet i kapitlet tilsvarer i stor utstrekning Straffelovkommisjonens
skisse, og er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men
forenklet og tilpasset vår tid. Kapitlet gjenspeiler den teknologiske
utviklingen og sikrer samfunnet et godt vern mot pengefalsk og dokumentfalsk,
slik at vi kan ha den nødvendige tilliten til penger og dokumenter.