Kapitlet inneholder forslag til straffebestemmelser om seksuallovbrudd
og avløser straffeloven 1902 kapittel 19 om forbrytelser mot sedeligheten.
I forslaget til kapittel 26 i ny straffelov foreslås det tre
viktige endringer for å styrke barns beskyttelse mot overgrep og
for å heve straffenivået for alvorlige seksuallovbrudd. For det
første foreslås det endringer i kapitlets systematikk slik at overgrep
mot mindreårige som hovedregel er regulert i egne bestemmelser,
atskilt fra bestemmelser som gjelder voksne. For det annet foreslås
det at all seksuell omgang med barn under 14 år skal anses som voldtekt,
uavhengig av hvordan den seksuelle omgangen eller handlingen er
oppnådd. For det tredje foreslås det å heve minstestraffen for
visse former for voldtekt (av voksne og barn) til fengsel i tre
år. Det er også tatt til orde for en vesentlig skjerping av straffenivået
gjennom angivelse av et normalstraffenivå i voldtekt og i saker
om seksuelle overgrep mot barn.
For øvrig svarer forslaget i stor grad til gjeldende rett og
Straffelovkommisjonens forslag.
Departementet foreslår i seksuallovbruddskapitlet i straffeloven
2005 i hovedsak samme begrepsapparat som straffeloven 1902 – med
noen modifikasjoner.
I forslaget til straffeloven 2005 er det foreslått innført et
nytt begrep – "kvalifisert seksuell handling" med barn under 14
år. Dette begrepet er ment å omfatte de mest alvorlige tilfellene
av seksuell handling, som i sin art grenser opp mot seksuell omgang.
Departementet mener det å få noen til å utføre handlinger med
seg selv som svarer til seksuell omgang, gjennomgående bør likestilles
med det å ha eller skaffe seg seksuell omgang med en annen. Departementet
foreslår derfor at alle bestemmelsene om seksuell omgang i straffeloven
2005 gis tillegg som viser at de også rammer det å få en annen til
å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv,
på de vilkår som bestemmelsene ellers setter.
Voldtekt straffes etter straffeloven 1902 § 192, og straffelovkommisjonen
foreslår videreført gjerningsbeskrivelsen i denne bestemmelsen.
Departementet slutter seg til dette, og foreslår å heve minstestraffen
for voldtekt til samleie til fengsel i tre år. Selv om departementet
forutsetter at domstolene vil følge lovgivers intensjoner, kan man
ikke helt se bort fra risikoen for nedsubsumsjon, som vil svekke
den skjerpingen av straffenivået for voldtekt som departementet
ønsker.
Etter straffeloven 1902 heves den øvre strafferammen til fengsel
inntil 21 år dersom voldtekten er grov.
Straffelovkommisjonen foreslår en egen bestemmelse om grov voldtekt.
Kommisjonen foreslår også å senke den øvre strafferamme i slike
tilfeller til fengsel inntil 15 år sammenlignet med 21 år i straffeloven 1902.
Departementet foreslår som Straffelovkommisjonen en bestemmelse
om grov voldtekt. Bestemmelsen følger strukturen som er valgt ellers
i straffeloven 2005 slik at det beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering
om voldtekten skal anses som grov, men at det skal legges særlig
vekt på de oppregnede momentene. De oppregnede momentene er i all
hovedsak i samsvar med alternativene i straffeloven 1902 og Straffelovkommisjonens
skisse. Departementet mener gjentakelse av en så alvorlig handling som
voldtekt burde kunne straffes med fengsel inntil 21 år.
Det er vanskelig å si noe helt generelt om straffenivået for
voldtekt etter straffeloven 1902. Det kan imidlertid lett slås fast
at straffenivået ligger i nedre sjikt av strafferammene. Det er
videre vanskelig å si noe sikkert om utviklingen av straffenivået
over tid siden sakene sjelden er direkte sammenlignbare. Generelt
kan det likevel sies at straffenivået har blitt skjerpet de senere
år. Gjennomgåelsen i proposisjonen viser at straffen for en "vanlig"
voldtekt synes å være fengsel i rundt 2 år og 8–9 måneder.
Departementet har kommet til at straffenivået for voldtekt må
skjerpes betraktelig – både for bedre å reflektere alvorligheten
i lovbruddet (forholdmessighetsvurderingen) og for å samsvare bedre
med straffenivået for andre typer straffebestemmelser som beskytter
den enkeltes fysiske integritet (ekvivalensvurderingen). Departementet
mener at dette dels bør skje gjennom heving av minstestraffen til
fengsel i tre år, men også gjennom en heving av straffenivået utover
minstestraffen og også i saker som ikke omfattes av minstestraffen.
Normalstraffenivået for voldtekt som omfattes av minstestraffen
bør etter departementets syn ikke være under fengsel i 4 år. Utgangspunktet
er videre at straffen for en så alvorlig forbrytelse som voldtekt skal
være fullt ut ubetinget. Deler av straffen bør kunne gjøres betinget
når det foreligger særlige formildende omstendigheter, men bruken
av adgangen til å idømme deldom etter straffeloven 2005 bør etter
departementets syn snevres merkbart inn i forhold til dagens praksis
etter straffeloven 1902. Der det foreligger skjerpende omstendigheter,
bør straffenivået ikke være under fengsel i 5 år.
For grove voldtekter etter straffeloven 2005 hvor minstestraffen
kommer til anvendelse, bør normalstraffenivået ikke være under fengsel
i 5 år. Det bør tillegges markert straffskjerpende betydning om
tiltalte tidligere er straffet for seksuallovbrudd.
Etter departementets syn bør betraktningene om straffenivået
i proposisjonen ha betydning også for straffenivået etter straffeloven
1902. Dersom Stortinget slutter seg til lovforslaget, vil det også
før straffeloven 2005 trer i kraft, være grunnlag for en gradvis heving
av straffenivået blant annet for å fange opp utviklingen i synet
på straffenivå som denne proposisjonen gir uttrykk for.
Etter straffeloven 1902 straffes også grovt uaktsom voldtekt.
Straffelovkommisjonen foreslår ikke å videreføre denne bestemmelsen.
Bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt trådte i kraft august
2000. Den har følgelig vært virksom i ca. åtte år. Det er ingen
kilder som kan gi sikre tall for hvor ofte bestemmelsen er anvendt,
men bestemmelsen synes å være lite brukt.
Departementet foreslår at bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt
videreføres. Straffenivået for grovt uaktsom voldtekt er etter departementets
syn for lavt. Når departementet går inn for en heving av straffenivået
for forsettlig voldtekt med en minstestraff på fengsel i tre år
ved voldtekt til samleie, må dette få betydning også for de grovt
uaktsomme voldtektene. Straffenivået bør fastlegges slik at det
er en mer glidende overgang i nivået mellom grovt uaktsom voldtekt
og forsettlig voldtekt. Der den utviste skylden ligger tett opp
mot forsett, bør straffenivået nærme seg minstestraffen for forsettlig
voldtekt.
Straffeloven 1902 har en bestemmelse som retter seg mot ulike
tilfeller av seksuell omgang fremskaffet ved utnyttelse av et overmaktsforhold.
I dette ligger at den seksuelle omgangen er oppnådd på en måte som
utelukker reell frivillighet. Det må være årsakssammenheng mellom
overmaktsforholdet og den seksuelle omgangen.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffeloven 1902
på dette området. For å tilpasse strafferammene til de øvrige forslagene
i utredningen, foreslår kommisjonen å heve den øvre strafferammen
til fengsel inntil 6 år, sammenlignet med 5 år etter straffeloven
1902.
Departementet slutter seg til dette.
Straffeloven 1902 rammer den som har seksuell omgang med noen
som er innsatt eller plassert i anstalt eller institusjon under
kriminalomsorgen eller politiet eller i institusjon under barnevernet,
og som der står under vedkommendes myndighet eller oppsikt.
Straffelovkommisjonen foreslår denne bestemmelsen videreført.
For å tilpasse strafferammen til de øvrige forslagene i utredningen,
foreslår kommisjonen å heve den øvre strafferammen til fengsel inntil
6 år, sammenlignet med 5 år i straffeloven 1902.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonen sitt forslag.
Straffeloven 1902 rammer den som foretar seksuell handling med
noen som ikke har samtykket i det. Seksuell handling er betegnelsen
på berøringer med seksuelt tilsnitt, som for eksempel kyssing, beføling
innenfor eller utenpå klærne. Strafferammen er bøter eller fengsel
inntil 1 år.
Straffelovkommisjonen foreslår en tilsvarende bestemmelse i den
nye straffeloven. Det samme gjør departementet.
Straffeloven 1902 rammer seksuelt krenkende eller annen uanstendig
atferd som er utøvd enten på offentlig sted, i nærvær av eller overfor
noen som ikke har samtykket i det eller i nærvær av eller overfor barn
under 16 år. Den seksuelt krenkende eller uanstendige atferden kan
skje i ord eller handling. Typiske eksempler er blotting eller slibrigheter.
Straffelovkommisjonen foreslår å ta inn en bestemmelse som svarer
til dette. Kommisjonen antar at det er tilstrekkelig med en strafferamme
i det lavere sjiktet.
Departementet foreslår å videreføre innholdet i straffeloven
1902 på dette punkt i to bestemmelser i straffeloven 2005.
Den seksuelle lavalder etter straffeloven 1902 er 16 år, det
vil si at barn under 16 år ikke kan gi gyldig samtykke til seksuelle
relasjoner med andre. Straffeloven 1902 har to bestemmelser som
regulerer seksuell omgang med mindreårige: en som gjelder seksuell omgang
med barn under 14 år, og en som gjelder seksuell omgang med barn
mellom 14 og 16 år. Forskjellen mellom de to bestemmelsene er i
hovedsak strafferammene.
Departementet mener det er behov for en sterkere understrekning
av at barn under den seksuelle lavalder ikke kan samtykke i seksuell
omgang, og behov for å signalisere alvoret i seksuelle overgrep
mot barn. Departementet foreslår å definere alle tilfeller av seksuell
omgang med barn under 14 år som voldtekt av barn. Departementet
foreslår også at det samme skal gjelde for den som får et barn under
14 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med
seg selv og for den som foretar kvalifiserte seksuelle handlinger
med barn under 14 år.
Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse om grov seksuell
omgang med barn under 14 år. Kommisjonens flertall foreslår at det
skal gjelde en minstestraff på fengsel i 2 år ved grov seksuell
omgang med barn under 14 år.
Departementet foreslår en bestemmelse om grov voldtekt av barn
under 14 år som i hovedsak bygger på straffeloven 1902 og Straffelovkommisjonens skisse.
Gjennomgåelsen i proposisjonen viser at straffenivået for seksuell
omgang med barn under 14 år, ligger i nedre sjikt av strafferammene.
I hovedsak synes straffenivået å ligge i sjiktet mellom fengsel
i 1–2 år. I mange tilfeller gjøres deler av straffen betinget. Departementet
mener straffenivået for seksuell omgang med barn under 14 år, som
etter straffeloven 2005 er karakterisert som voldtekt, bør skjerpes.
Som for voldtekt etter straffeloven 2005 foreslår departementet
en heving av minstestraffen til fengsel i 3 år. Normalstraffenivået
for voldtekt av barn under 14 år bør ikke være lavere enn fengsel
i 4 år.
Straffenivået for kvalifiserte seksuelle handlinger med barn
under 14 år synes å variere, men nivået befinner seg uansett i nedre
sjikt av strafferammene. Departementet mener straffenivået også
for disse tilfellene generelt bør skjerpes.
Med straffeloven 2005 skal det etableres et nytt straffenivå
for seksuell omgang og kvalifisert seksuell handling med barn under
14 år (voldtekt av barn under 14 år). I proposisjonen gis det retningslinjer
for hvor straffenivået bør ligge i saker om voldtekt av barn under
14 år etter straffeloven.
Departementet mener normalstraffenivået i saker hvor minstestraffen
kommer til anvendelse, bør være rundt fengsel i 4 år. Det helt klare
utgangspunktet er at straffen skal være ubetinget. Der det foreligger skjerpende
omstendigheter, må straffenivået være høyere.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre den øvre strafferammen
på fengsel inntil 10 år for ordinær seksuell omgang med barn under
14 år. For grov seksuell omgang med barn under 14 år foreslår kommisjonen
en øvre strafferamme på fengsel inntil 15 år. Dette innebærer en
senking av strafferammen i forhold til straffeloven 1902 hvor den
øvre strafferammen er fengsel inntil 21 år.
Departementet mener ikke det er grunn til å senke de øvre strafferammene
i saker om overgrep mot barn. Seksuelle overgrep mot barn tilhører
de mest alvorlige forbrytelsene. At straffenivået ligger lavt i forhold
til strafferammene, kan like gjerne tilsi at det er straffenivået
i praksis som bør justeres og ikke strafferammene.
Seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år straffes etter straffeloven
1902. Straffbarheten er kun avhengig av at det har skjedd seksuell
omgang og barnets alder. Den ordinære øvre strafferammen er fengsel
inntil 5 år. Det gjelder ingen minstestraff ved samleie.
Straffelovkommisjonen foreslår en tilsvarende bestemmelse i 2005.
Kommisjonen foreslår videre en bestemmelse om grov seksuell omgang
med barn mellom 14 og 16 år.
Departementet foreslår i straffeloven 2005 en bestemmelse om
seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år som viderefører innholdet
i straffeloven 1902. Selv om departementet understreker at den seksuelle
lavalderen er 16 år og at ingen under 16 år kan gi straffriende
samtykke til seksuell omgang, mener departementet at seksuell omgang
med barn mellom 14 og 16 år ikke automatisk bør kalles voldtekt
slik det foreslås for seksuell omgang med barn under 14 år. Også
etter straffeloven 1902 er det en forskjell mellom bestemmelsene
om seksuell omgang med barn under 14 år og mellom 14 og 16 år.
Departementet foreslår i straffeloven 2005 en bestemmelse om
grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år som i det vesentligste
svarer til straffeloven 1902. Bestemmelsen fastsetter også forhøyet
strafferamme ved tidligere domfellelser for handlinger som nevnt
i forslaget til straffeloven 2005.
Departementet foreslår å videreføre strafferammene i straffeloven
1902, med den endring at den øvre strafferammen for ordinær overtredelse,
som en konsekvens av standardiseringen av strafferammer i straffeloven
2005 heves til fengsel inntil 6 år. Strafferammen for grov seksuell
omgang med barn mellom 14 og 16 år foreslås fastsatt til fengsel
inntil 15 år, som er i samsvar med den forhøyede strafferammen etter
straffeloven 1902.
Departementet mener straffenivået for seksuell omgang med barn
mellom 14 og 16 år bør skjerpes. Dette gjelder særlig ved samleie.
Departementet mener normalstraffenivået for seksuell omgang som
består i samleie, der det verken foreligger skjerpende eller formildende
omstendigheter, bør være rundt fengsel i 6 måneder.
Straffeloven 1902 rammer den som foretar seksuell handling med
barn under 16 år. Bestemmelsen gjelder uavhengig av om fornærmede
har samtykket i handlingen. Den øvre strafferammen er fengsel inntil
3 år. Etter straffeloven 1902 heves den øvre strafferammen til fengsel
inntil 6 år dersom handlingen er begått under særdeles skjerpende
omstendigheter.
Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som svarer til
straffeloven 1902. Kommisjonen ser ikke behov for å videreføre den
forhøyede strafferammen ved særdeles skjerpende omstendigheter i straffeloven
1902.
Departementet foreslår å videreføre innholdet i straffeloven
1902 på dette punkt. Siden departementet foreslår å innta kvalifiserte
seksuelle handlinger med barn under 14 år i bestemmelsen om voldtekt
av barn under 14 år, er departementet enig med Straffelovkommisjonen
i at det ikke er behov for en bestemmelse om grov seksuell handling
med barn under 16 år med forhøyet strafferamme.
Straffeloven 1902 rammer den som i ord eller handling utviser
seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av eller
overfor barn under 16 år. Hva som regnes som slik atferd, er en
rettslig standard og må fortolkes i lys av sammenhengen atferden inngår
i. Blotting og slibrigheter er typiske eksempler på atferd som rammes
av bestemmelsen. Den ordinære øvre strafferammen er fengsel inntil
3 år.
Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som svarer til
straffeloven 1902. Kommisjonen antar det er tilstrekkelig med strafferamme
i det lavere sjiktet.
Departementet foreslår å regulere seksuelt krenkende eller annen
uanstendig atferd utøvet av gjerningspersonen selv og det å forlede
mindreårige til å utvise slik atferd i samme bestemmelse. Bestemmelsen
viderefører innholdet i straffeloven 1902. Bestemmelsen er foreslått
utvidet til å gjelde også den som "tvinger" et barn til å utvise
seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd.
Straffeloven 1902 rammer den som har avtalt et møte med barn
under 16 år og som med forsett om å ha seksuell omgang eller foreta
seksuell handling med noen under 16 år har kommet frem til møtestedet eller
et sted hvor møtestedet kan iakttas. Bestemmelsen ble tilføyd i
2007 og trådte i kraft straks.
Departementet har ikke opplysninger om at bestemmelsen har vært
anvendt. Departementet fastholder de vurderingene som ble gjort
i Ot.prp. nr. 18 (2006–2007) om behovet for bestemmelsen, og foreslår
ingen endringer.
Etter straffeloven 1902 gjelder et objektivt ansvar for fornærmedes
alder. Høyesterett i plenum kom imidlertid i 2005 til at dette vilkåret
var i strid med uskyldspresumsjonen i den europeiske menneskerettskonvensjon
(EMK).
Straffelovkommisjonen foreslår å opprettholde barnets alder som
et objektivt straffbarhetsvilkår i bestemmelsen om seksuell omgang
med barn under 14 år.
På grunnlag av Høyesteretts avgjørelse har departementet kommet
til at fornærmedes alder ikke bør opprettholdes som et objektivt
straffbarhetsvilkår for seksuell omgang med barn under 14 år. Departementet
foreslår i stedet en generell bestemmelse i straffeloven 2005 som
oppstiller et strengt aktsomhetskrav for barnets alder for alle
bestemmelser som gjelder barn under den seksuelle lavalder hvor
barnets alder er det sentrale vilkåret for straffansvar.
Etter straffeloven 1902 kan straffansvaret etter bestemmelsene
falle bort eller settes under minstestraffen dersom de involverte
er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Vilkårene om jevnbyrdighet
i alder og utvikling er kumulative.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre bestemmelsen om mulighet
for straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder og utvikling. Departementet
slutter seg til dette.
Straffeloven 1902 rammer kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige.
Ved en lovendring i 2008 er kjøp av seksuelle tjenester generelt
gjort straffbart. En egen bestemmelse i straffeloven 1902 er beholdt
som en separat regulering av kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige.
Departementet fastholder de vurderinger som ble gjort i Ot.prp.
nr. 48 (2007–2008). Systematikken i forslaget til kapittel om seksuallovbrudd
i straffeloven 2005 er ment å understreke enda sterkere enn i straffeloven
1902 mindreåriges særlige behov for beskyttelse mot seksuelle overgrep
og seksuell utnytting. Departementet foreslår derfor også i straffeloven
2005 en egen bestemmelse om kjøp av seksuelle tjenester fra personer
under 18 år.
Straffeloven 1902 rammer ulike befatningsmåter med fremstilling
av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer
barn.
Departementet foreslår i straffeloven 2005 hovedsakelig å videreføre
innholdet i straffeloven 1902 sin bestemmelse, men med enkelte utvidelser
og i en endret lovteknisk utforming.
Straffeloven 1902 rammer den som har seksuell omgang med slektning
i nedstigende linje. Bestemmelsen gjelder bare seksuell omgang,
ikke handling.
Straffelovkommisjonen og departementet foreslår å videreføre
denne bestemmelsen i straffeloven 2005.
Straffeloven 1902 rammer også såkalt søskenincest. Bestemmelsen
retter seg mot den som har samleie med bror eller søster. Bestemmelsen
gjelder både hel- og halvsøsken, samt adoptivsøsken. Straff kommer
ikke til anvendelse på personer under 18 år. Den øvre strafferammen
er fengsel inntil 1 år.
Straffelovkommisjonen foreslår å begrense bestemmelsen til å
gjelde samleie i snever forstand, det vil si vaginalt og analt samleie.
Kommisjonen antar det er tilstrekkelig med en strafferamme i det
lavere sjiktet.
Departementet foreslår i straffeloven 2005 å videreføre innholdet
i straffeloven 1902 sin bestemmelse med visse utvidelser. For det
første foreslår departementet å utvide bestemmelsen til å gjelde
all seksuell omgang, ikke bare samleie. For det annet foreslår departementet
å utvide bestemmelsen til å gjelde den som får en bror eller søster
til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv.
For det tredje foreslår departementet ikke videreført begrensningen
i straffansvar til personer over 18 år.
Straffeloven 1902 retter seg videre mot den som har seksuell
omgang med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller noen annen person
under 18 år som står under hans omsorg, myndighet eller oppsikt.
Den øvre strafferammen er fengsel inntil 5 år.
Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse som i hovedsak
svarer til straffeloven 1902. Bestemmelsen bør etter kommisjonens
oppfatning generelt begrenses til tilfeller hvor fornærmede er under
18 år.
Departementet foreslår i straffeloven 2005 å videreføre innholdet
i straffeloven 1902, med unntak for alternativet om pleiebarn.
Straffeloven 1902 rammer det som med en samlebetegnelse kalles
hallikvirksomhet og formidling av prostitusjon mv.
Departementet foreslår i straffeloven 2005 å videreføre innholdet
i straffeloven 1902 slik denne lyder etter lovendringen i 2003.
Den øvre strafferammen er foreslått hevet med ett år til fengsel
inntil 6 år på grunn av reduksjonen i antall strafferammer i straffeloven
2005. Dette er en teknisk endring som ikke er ment å påvirke straffenivået.
I desember 2008 ble det vedtatt en ny bestemmelse i straffeloven
1902 som gjør det straffbart å kjøpe seksuelle tjenester.
Departementet foreslår i straffeloven 2005 en bestemmelse som
svarer til straffeloven 1902, med en endring som går ut på å innta
bot som et alternativ i strafferammen.
Straffeloven 1902 rammer den som utgir, selger eller på annen
måte søker å utbre pornografi, innfører pornografi med sikte på
utbredelse, overlater pornografi til personer under 18 år, eller
holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling
eller utstilling med pornografisk innhold.
Departementet foreslår i straffeloven 2005 å videreføre gjeldende
rett fullt ut. Den rettslige standarden i pornografibestemmelsen
gir fleksibilitet til å tilpasse straffebestemmelsens rekkevidde
til den generelle oppfatning og utvikling i samfunnet.
Etter straffeloven 1902 er det også straffbart å utgi, selge
eller på annen måte søke å utbre pornografi. Det er heller ikke
tillatt å stille ut materiale som er pornografi.
Etter Høyesteretts avgjørelse fra 2005 vil kjønnslige skildringer
av alminnelig seksuell aktivitet ikke være ansett som straffbar
pornografi i straffelovens forstand. Departementet foreslår på denne
bakgrunn i straffeloven 2005 en egen straffebestemmelse om forbud
mot i ervervsøyemed å stille ut bilder av eksplisitt seksualisert
karakter, herunder bilder av kjønnsorganer, på en lett synlig måte
på offentlig sted, et sted som lett kan iakttas fra offentlig sted
eller utsalgssted. Forbudet vil i praksis særlig ramme oppstilling
av magasiner og andre trykte skrifter med omslagsbilder av eksplisitt
karakter. Forbudet mot utstilling på utsalgssted gjelder ikke for
spesialforretninger.
Formålet med bestemmelsen er å verne allmennheten mot uforvarende
og ufrivillig å bli utsatt for bilder av eksplisitt seksualisert
karakter. Bestemmelsen oppstiller ikke noe forbud mot å selge blader
med slike bilder på omslaget, men stiller krav til plasseringen
slik at de ikke oppstilles lett synlig. Hvis for eksempel bladene
plasseres i en høyde hvor barn ikke lett ser dem og med skjerming
av deler av forsiden, vil kravet være oppfylt.
Etter gjeldende rett pålegger straffeloven 1902 retten å vurdere
om rettighetstap skal idømmes når noen kjennes skyldig i seksuell
omgang, handling eller atferd med eller overfor mindreårig. Bestemmelsen
ble innført ved reformen av seksuallovbruddskapitlet i 2000. Rettighetstap
etter straffeloven 1902 gjelder tap av stilling eller retten til
for fremtiden å ha en stilling eller utøve en virksomhet eller aktivitet.
Departementet fastholder de vurderingene som ble gjort i Ot.prp.
nr. 28 (1999–2000) og foreslår bestemmelsen videreført i straffeloven
2005.
Etter straffeloven 1902 kan den som beskylder noen for å ha begått
visse seksualforbrytelser ikke gjøres rettslig ansvarlig for beskyldningen
etter straffelovens kapittel om ærekrenkelser eller etter skadeserstatningsloven
dersom beskyldningen er fremsatt i en anmeldelse eller av den som
hevder å være fornærmet eller en av hennes eller hans nærmeste i
en fortrolig samtale med en person som det er naturlig å betro seg
til, for å bearbeide konsekvensene av handlingen. Beskyldninger
fremsatt på andre måter medfører derimot rettslig ansvar etter de
alminnelige reglene.
Straffelovkommisjonen foreslår at denne bestemmelsen ikke videreføres
i ny straffelov. Kommisjonen mener bestemmelsen er lite prinsipiell,
og legger vekt på at det ikke bare er påstander om seksualforbrytelser
som kan lede til urimelige søksmål, men at søksmål kan reises på
bakgrunn av enhver påstand om at den ærekrenkede har foretatt noe
straffbart. Kommisjonen stiller seg skeptisk til å videreføre en så
kasuistisk bestemmelse.
Departementet viser til at denne regelen i straffeloven 1902
er begrunnet i hensynet til å beskytte ofrene og mener det ikke
er grunn til å svekke dette vernet, særlig sett i lys av det arbeidet
som er gjort den senere tid for å styrke ofrenes rettsstilling.
Ettersom ærekrenkelser foreslås avkriminalisert, foreslår departementet
i straffeloven 2005 en bestemmelse som regulerer forholdet til erstatningsansvar
for ærekrenkelser.
Etter straffeloven 1902 har Norge strafferettslig jurisdiksjon
(dvs. at norsk straffelovgivning kommer til anvendelse) også over
seksuallovbrudd foretatt i utlandet av norsk statsborger.
Etter departementets vurdering er det behov for å videreføre
jurisdiksjonen over de mest alvorlige seksuallovbruddene begått
i utlandet av norske statsborgere eller personer som hører hjemme
i Norge. Seksuallovbruddene som er oppregnet i straffeloven 1902
er alvorlige integritetskrenkelser hvor adgangen til strafforfølgning
ikke bør bero på lovgivningen i det landet hvor handlingene er begått.
Denne jurisdiksjonen er derfor foreslått videreført i forslag til straffeloven
2005.
Det er etter departementets syn også behov for strafferettslig
jurisdiksjon over de mest alvorlige seksuallovbruddene når de er
begått i utlandet av utlendinger uten tilknytning til Norge, men
mot en norsk statsborger eller person som er bosatt i Norge. Etter forslaget
vil straffelovgivningen gjelde for slike handlinger som rammes av
straffebestemmelser med lengstestraff på fengsel i mer enn 6 år.
Dette vil dekke bestemmelsene om voldtekt, misbruk av overmaktsforhold
og lignende, seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon, voldtekt
av barn under 14 år, seksuell omgang med barn mellom 14 og 17 år,
incest og seksuell omgang mellom andre nærstående og hallikvirksomhet.
Komiteen viser til at det har vært
en høyt prioritert oppgave for et samlet storting å styrke arbeidet mot
seksuelle overgrep, og at innsatsen er intensivert i forhold til
å hindre overgrep mot barn. Komiteen støtter derfor
Regjeringen i at det er viktig å få opp straffenivået for blant
annet voldtekt og andre seksualforbrytelser.
Komiteen viser til at seksuelle overgrep er et stort
og omfattende samfunnsproblem, med store og ofte traumatiske konsekvenser
for den enkelte. Det regjeringsnedsatte voldtekstsutvalget viste
til at det i 2006 ble anmeldt 974 voldtekter og voldtektsforsøk. Samtidig
vises det i utvalgets utredning til at 8 av 10 anmeldelser blir
henlagt av politiet. Dette er en enorm utfordring. Komiteen er
av den oppfatning at vi kan ikke akseptere at om lag 90 pst. av
alle voldtekter og voldtektsforsøk aldri blir kjent for politiet, og
at så få av sakene som anmeldes blir oppklart. Til tross for at
voldtekt foregår i et så stort omfang og rammer ofrene hardt, forblir
gjerningsmennene nærmest usynlige i straffesakssystemet. Derfor
er komiteen tilfreds med at arbeidet med å intensivere arbeidet
mot seksuelle overgrep også følges opp i straffeloven.
Komiteen viser til at departementets gjennomgang
i forslaget til ny straffelov av domsbeslutninger i en rekke ulike
saker, viser at til tross for at straffenivået har blitt skjerpet
de senere år, så ligger likevel straffenivået i nedre sjikt av strafferammene.
Overfallsvoldtekter og voldtekter med sterk maktbruk synes å bli
straffet strengest, og i disse sakene synes straffenivået å være
rundt fengsel i 4 år. I andre saker etter straffeloven 1902 § 192
første ledd bokstav a synes nivået å være rundt fengsel i 2 år og
8–9 måneder. I voldtekter etter straffeloven 1902 § 192 første ledd
bokstav b er straffen lavere, og det er avsagt flere deldommer (dvs.
delvis betinget, delvis ubetinget reaksjon, jf. straffeloven 1902
§ 52). Komiteen mener at dette er et uakseptabelt
lavt nivå, og støtter departementet i at straffenivået for voldtekt
må skjerpes betraktelig – både for bedre å reflektere alvorligheten
i lovbruddet (forholdmessighetsvurderingen) og for å samsvare bedre
med straffenivået for andre typer straffebestemmelser som beskytter
den enkeltes fysiske integritet. Komiteen er derfor
enig i at en skjerping av straffenivået i voldtektssaker må skjerpes,
dels gjennom en heving av minstestraffen til fengsel i tre år, men
også gjennom en heving av straffenivået utover minstestraffen og
i saker som ikke omfattes av minstestraffen. Komiteen vil
påpeke at minstestraffen bare skal anvendes i saker med de "mildere"
formene for voldtekt. Normalstraffenivået for voldtekt uten særlig
formildende eller skjerpende omstendigheter, må da være betydelig
høyere.
Komiteen viser til at barn under 16 år ikke straffriende
kan samtykke til seksuell omgang. Den seksuelle kontakten er straffverdig
i seg selv, uavhengig av hvordan den er oppnådd. Komiteen understreker
at også barn mellom 16 og 18 år, som kan samtykke til vanlig seksuell
omgang, kan ha behov for ekstra beskyttelse mot visse former for
utnytting. Komiteen viser til at det for å fange
opp særtrekkene ved overgrep mot barn, har vært behov for å utforme
bestemmelsene annerledes enn for voksne eller ha andre grensedragninger
for hva som regnes som overgrep. Komiteen støtter
derfor at overgrep mot mindreårige som hovedregel har vært regulert
i egne bestemmelser, atskilt fra bestemmelser som gjelder voksne. Komiteen viser
til at utformingen av forslaget til bestemmelser om seksuelle overgrep mot
mindreårige også har tatt hensyn til forpliktelsene i Europarådets
konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt
misbruk, som Norge undertegnet i oktober 2007.
Komiteen er derfor tilfreds med at all seksuell omgang
(f.eks. samleie, masturbasjon, slikking av kjønnsorganer, innføring
av fingre i skjede- og endetarmsåpning) og de mest kvalifiserte
seksuelle handlingene (f.eks. berøring av nakne kjønnsorganer) med
barn under 14 år etter forslaget skal anses som voldtekt, uavhengig
av hvordan den seksuelle omgangen eller handlingen er oppnådd.
Komiteen gir videre sin tilslutning til at minstestraffen
heves for visse former av voldtekt (av voksne og barn) til fengsel
i tre år. Dette er en økning på ett år i forhold til straffeloven
av 1902. Komiteen er videre enig i at det er behov
for skjerping av straffutmålingsnivået for seksuell omgang med barn mellom
14 og 16 år, og at dette gjøres innenfor gjeldende strafferammer,
som dermed videreføres i ny straffelov.
Komiteen er tilfreds med at det også tas til orde
for en vesentlig skjerping av straffenivået gjennom angivelse av
et normalstraffenivå for voldtekt og i saker om seksuelle overgrep
mot barn.
Komiteen viser til at grov uaktsom voldtekt ble
kriminalisert ved reformen av seksuallovbruddskapittelet ved lov
11. august 2000 nr. 76. Justiskomiteen ba om at departementet foretok
en evaluering av lovendring etter at den hadde virket en tid. Straffelovkommisjonen
foreslo i NOU 2002:4 Ny straffelov å oppheve bestemmelsen om grov
uaktsom voldtekt. Komiteen støtter departementet
i at bestemmelsen videreføres. Grovt uaktsomme voldtekter er alvorlige integritetskrenkelser.
De juridiske grensedragningene mellom forsett og grov uaktsomhet
har ikke nødvendigvis betydning for hvilke skadevirkninger handlingene
har. Komiteen understreker at også grovt uaktsomme
voldtekter kan ha alvorlige skadevirkninger for ofrene, og at å
oppheve bestemmelsen vil kunne ha en uønsket og uheldig signaleffekt.
Komiteen viser til at det foreslås å videreføre gjeldende
rett i bestemmelsen om pornografi. Det medfører at definisjonen
av hva som er pornografi i straffelovens forstand, hvilke befatningsmåter
som rammes, skyldkravet og strafferammer, er de samme som etter
gjeldende rett.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, støtter forslag til ny straffebestemmelse som
gjelder forbud mot i alminnelig utsalg å stille ut bilder av kjønnsorganer
eller seksualiserte skildringer på en måte som lett kan iakttas. Flertallet understreker
at formålet med bestemmelsen er å verne barn og andre mot å bli
ufrivillig og uforvarende eksponert for eksplisitte bilder av seksualisert
art, typisk på omslaget av magasiner, i vanlige utsalg. Bestemmelsen
vil ikke ramme utstilling av slike bilder i mer spesialiserte utsalgssteder
hvor varer med slike bilder utgjør en vesentlig del av utsalgsstedets
virksomhet, hvor det må forutsettes at kundene kjenner til at slike
bilder kan være utstilt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Høyesteretts avgjørelse fra 2005 om
at kjønnslige skildringer av alminnelig seksuell aktivitet ikke
lenger skal anses som straffbar pornografi i straffelovens forstand,
gjør at denne paragrafen nå kun fungerer som en symbolparagraf,
uten reell rettslig verdi. Disse medlemmer viser
til at annet regelverk rammer fremvisning av seksualisert vold,
overgrep mot barn, overgrep mot dyr mv. Disse medlemmer ser
ikke som nødvendig å innføre en ny straffebestemmelse mot i alminnelig
utsalg å stille ut bilder. Alminnelige utsalg håndterer dette i
kontakt med sine kunder, og for øvrig gjør den teknologiske utviklingen
at omfanget av denne type magasin trolig vil gå ned i konkurranse med
elektroniske medier. Disse medlemmer legger til grunn
at straffeloven bør inneholde sanksjoner mot handlinger som i seg
selv er straffbare, men derimot ikke skal sanksjonere enkeltes bestemte moralsyn
som uansett trolig ikke vil bli håndhevet av et politi i krise.
Disse medlemmer mener det er unødvendig med et
forbud mot lett synlig utstilling av eksplisitt seksuell karakter.
Etter dommen fra Høyesterett i 2005, hvor utstilling av ordinær
seksuell karakter ble lovlig, har praksis i kiosker og andre utstillingssteder tilsynelatende
ikke endret seg. De formål forbudet er ment å ivareta, blir således
ivaretatt slik det er i dag. Etter disse medlemmers syn,
er det unødvendig å regulere adferd i tilfeller hvor borgerne og
næringslivet fint greier det selv. På denne bakgrunn går disse
medlemmer imot Regjeringens forslag.
Disse medlemmer viser videre til at den sittende
regjering har fulgt opp en del av forslagene fra det såkalte "Voldtektsutvalget",
herunder planlegger å opprette fire stillinger under Kripos som
skal jobbe målrettet og spesifikt med sedelighetssaker. Disse medlemmer tar
for gitt at det vil ta noe tid å få effekt av dette arbeidet, men
viser til at man i deler av fagmiljøene som jobber med denne type
problematikk er kritisk til flere deler av gjennomføringen av opprettelsen
av denne enheten sammenliknet med forutsetningene som lå i "Voldtektsutvalget". Disse medlemmer har
også merket seg at Redd Barna i møter med Stortingets nettverk for
barns rettigheter etterlyser bedre kontroll med nivået på advokater som
opptrer som bistandsadvokater i saker som omhandler overgrep mot
både barn og voksne. Disse medlemmer ber på denne
bakgrunn om at Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett redegjør
for situasjonen knyttet til enheten som jobber med voldtektssaker,
samt ber om at Regjeringen på egnet måte orienterer om hvorledes
den vurderer kvaliteten på det svært viktige arbeidet som gjøres
av bistandsadvokater i forbindelse med denne type saker, og hvilke
kvalitetsfremmende tiltak den ser for seg gjennomført.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
om å redegjøre for situasjonen knyttet til etableringen av enheten
som jobber med voldtektssaker tilknyttet Kripos."
"Stortinget ber om at Regjeringen på egnet måte orienterer om
hvorledes den vurderer kvaliteten på det svært viktige arbeidet
som gjøres av bistandsadvokater i forbindelse med overgreps- og
sedelighetssaker."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Regjeringen høsten
2006 nedsatte et eget voldtektsutvalg som skulle foreslå tiltak for
å bedre situasjonen for kvinner og menn som har blitt utsatt for
voldtekt og annen seksualisert vold. Utvalgets anbefalinger er,
på tidspunktet for behandling av denne saken, til oppfølging hos
Regjeringen. Blant annet har utvalget foreslått å etablere en ny landsdekkende
spesialenhet i politiet med ansvar for seksualisert vold (SEPOL). Flertallet har
merket seg at Regjeringen vil følge opp dette gjennom å etablere
et miljø med fire etterforskere ved Kripos høsten 2009.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke
på at kriminaliseringen av sexkjøp nå ser ut til å ha gjort situasjonen
vanskeligere for de prostituerte i landet. Da Stortinget behandlet
endringene i straffeloven og sexkjøp ble kriminalisert fra 2009,
ble det blant annet fra regjeringspartienes side understreket at
dette ble gjort av hensyn til de prostituerte selv. En rekke tilbakemeldinger
fra de prostituerte tyder ikke på at dette har slått til.
Disse medlemmer tillater seg derfor å fremme følgende
forslag på nytt, som da det ble behandlet fikk støtte fra alle opposisjonspartiene:
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at lovvedtaket
om å kriminalisere sexkjøp følges opp med forskning og evaluering,
slik at Stortinget kan få seg forelagt en egen sak om dette etter
at loven har virket i to år."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, henviser til Ot.prp. nr. 48
(2007–2008) Lov om endringer i straffeloven 1902 og straffeprosessloven
(kriminalisering av kjøp av seksuell omgang eller handling mv.),
Innst. O. nr. 3 (2008–2009) vedrørende kriminalisering av kjøp av
seksuell omgang eller handling, og Budsjett-innst. S. nr. 4 (2008–2009)
med merknader om det samme.
Særlig vises det til følgende flertallsmerknad i Innst. O. nr.
3 (2008–2009):
"Flertallet viser til at Fafo arbeider med en kartlegging
av prostitusjonsmarkedet som skal sluttføres høsten 2008 og at Regjeringen
legger opp til at kartleggingen gjentas etter noen tid, slik at
virkningene av loven kan evalueres. Flertallet vil understreke viktigheten
av at en slik evaluering blir gjennomført, og at en kartlegging
også vil være viktig for å kunne utforme gode tiltak for å begrense
eventuelle negative virkninger av kriminaliseringen."
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til de generelle betenkelighetene som knytter seg til økt bruk av
minstestraff og at den forrige regjeringen satte i gang et arbeid
for å redusere bruken av minstestraffer i straffeloven. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til at et viktig mål
må være å få økt antallet domfellelser i sedelighetssaker da mørketallene
må antas å være store. Disse medlemmer har merket
seg de innvendingene Advokatforeningen fremførte under åpen høring
med komiteen, både til forslaget om å heve minstestraffen i voldtektssaker
og om at all kvalifisert seksuell omgang med barn under 14 år automatisk
skal regnes som voldtekt. Disse medlemmer støtter
Regjeringens forslag, men er av den oppfatning at det er viktig
å få evaluert effekten av disse lovendringene, og få vurdert om
disse eventuelt i praksis har hevet terskelen for domfellelse ved
økt antall frifinnelsesdommer.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innen 3 år gjennomføre en uavhengig
evaluering av effekten av hevingen av minstestraffen i voldtektssaker,
og at kvalifiserte seksuelle handlinger med personer under 14 år automatisk
skal regnes som voldtekt."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Høyesterett tidligere har stadfestet
en avgjørelse av lagmannsretten hvor fire gjerningsmenn i praksis
deler utgiftene til oppreisningserstatning til offeret (jf. HR-2008-00083-A). Disse
medlemmer merket seg med interesse den dissenterende høyesterettsdommers
begrunnelse for det som med rette kan oppfattes som en kvantumsrabatt
for gruppevoldtekt. Disse medlemmer viser til at
følgende forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet ble nedstemt da
Stortinget behandlet innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer
i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende
omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger,
ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet):
"Stortinget ber Regjeringen om å fremlegge forslag som
kan sikre større grad av individuelt erstatningsansvar ved utmåling
av oppreisningserstatning, samt en vurdering av behovet for i lovs
form å presisere den økte straffverdigheten ved grove, organiserte
overgrep."
Disse medlemmer viser til at justisministeren
i den offentlige debatt knyttet til denne saken lovte å ta grep
om denne uverdige behandlingen av ofre for grove, organiserte overgrep,
og tillater seg derfor å be statsråden senest innen Revidert nasjonalbudsjett
redegjøre for det nærmere innholdet av dette arbeidet overfor Stortinget.
Disse medlemmer viser igjen til sine merknader
knyttet til straffelovens § 77 første ledd litra g og h og at regjeringspartiene
da Stortinget behandlet Ot.prp. nr. 8 (2007–2008), avslo å støtte
Høyre og Fremskrittspartiets presisering av hva som skulle regnes
som straffskjerpende momenter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at økonomisk
kompensasjon for ofre for vold og overgrep er nødvendig, selv om
det aldri fullt ut vil kunne gi fullgod oppreisning for det en har
blitt utsatt for. Mens straffen utmåles med utgangspunkt i hver
enkelt gjerningspersons skyld, utmåles oppreisning med utgangspunkt
i offerets lidelser. Om en skulle innføre "individuelt erstatningsansvar
ved utmåling av oppreisningserstatning", vil dette utgangspunktet
bli snudd på hodet. Flertallet er videre av den oppfatning
at det må være domstolene som fastsetter oppreisningserstatning
i den enkelte sak.
Flertallet vil understreke behovet for at ofre for
kriminalitet får god hjelp og støtte umiddelbart etter hendelsen,
og ikke minst at de blir ivaretatt under etterforskning og rettergang. Flertallet vil
i den forbindelse vise til Besl. O. nr. 42 (2007–2008) om endringer
i straffeprosessloven mv. (styrket stilling for fornærmede og etterlatte),
Besl. O. nr.36 (2007–2008) om endringer i lov om erstatning fra
staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven),
samt opprettelse av landsdekkende tilbud av barnehus og tiltak for
å styrke politiets kompetanse og fokus på voldtektssaker og vold
i nære relasjoner. Flertallet peker videre på at
det allerede i dag gjelder en forhøyet strafferamme på 21 år når
en voldtekt er begått av flere i fellesskap, og at denne bestemmelsen
videreføres i den foreliggende saken.