Proposisjonen inneholder forslag til endringer i odelsloven,
konsesjonsloven, jordloven, skifteloven, oreigningsloven, forpaktingsloven,
jordskifteloven og skogbruksloven. Samlet er det foreslått endringer i
mer enn 70 bestemmelser. De fleste forslagene gjelder bestemmelser
i odelsloven. Forslagene i proposisjonen bygger på fire ulike høringsdokument
og prosesser:
Odelslovutvalgets utredning, NOU 2003:26
om odels- og åsetesretten,
departementets høringsnotat 5. februar 2008 med forslag
til endringer i reglene om bo- og driveplikt,
departementets høringsnotat 15. september 2008 med forslag
til en rapporteringshjemmel, og
forvaltningsreformen og lov 9. januar 2009 nr. 4 om endringer
i forvaltningslovgivningen.
Hovedtyngden av forslagene knytter seg til de to første temaene
og bidrar til bedre samordning mellom reglene, samt et tydeligere
og enklere lovverk. I sum innebærer endringsforslagene en betydelig
modernisering av lovverket.
Proposisjonen bygger på Stortingets behandling av forslagene
om opphevelse og endringer i Grunnloven § 107. Stortinget la til
grunn at odelsretten skal bestå. Odelsretten er et viktig virkemiddel
for å bidra til at norsk landbruk også framover kan drives i tråd med
sentrale landbrukspolitiske mål. Proposisjonen bygger for øvrig
på at det er forenlig med EØS-retten å ha regler om bo- og driveplikt.
Behovet for endringer i gjeldende regler er beskrevet i kapittel
4 i proposisjonen. Samlet legger bestemmelsene i odelsloven, konsesjonsloven
og jordloven viktige rammer for hva den enkelte eier kan gjøre med
eiendommen sin. Bestemmelsene har dessuten betydning for gjennomføringen
av landbrukspolitikken. Reglene – og særlig samspillet mellom odelsloven
og konsesjonsloven – er kompliserte. Departementet legger opp til
at reglene forenkles og gjøres tydeligere. Reglene om bo- og driveplikt
bør etter Regjeringens syn målrettes slik at de kan ivareta hensynet
til de landbrukspolitiske målene på en bedre måte enn i dag. Odelslovens
regler bør bidra til en effektiv overdragelsesprosess for landbrukseiendom slik
at ressursgrunnlaget eiendommene representerer tas i bruk på en
bedre måte, og til at partene unngår unødige prosesser.
Gjeldende regler innebærer at en eiendom må kunne "nyttast til
landbruksdrift" for at den skal være odlingsjord. I tillegg må den
oppfylle nærmere angitte arealkrav. Det første kravet har vist seg
å være vanskelig å håndtere i praksis. Det er i grensetilfellene ikke
lett å fastslå om en landbrukseiendom rent faktisk er odlingsjord,
selv om arealkravet er oppfylt. Dette har betydning for de odelsberettigedes
mulighet til å forutberegne sin rettsstilling, og det blir også vanskelig
å ta stilling til om boplikt utløses etter odelsloven. Departementet
mener det er behov for å forenkle reglene i odelsloven og konsesjonsloven,
og samordne dem. Det er også behov for å endre arealstørrelsene
i odelsloven og konsesjonsloven for å unngå at odelsrett, boplikt
og konsesjonsplikt knytter seg til eiendommer som har mer karakter
av å være boplass eller fritidseiendom enn landbrukseiendom. Departementet
foreslår at:
uttrykket "kan nyttast til landbruksdrift",
og uttrykket "jord- og skogbrukseiendom" tas ut av lovene. Forslaget
innebærer at spørsmålet om hva som er odlingsjord og når det oppstår
boplikt kun blir avhengig av arealgrenser.
arealkarakteristikkene og arealgrensene i odelsloven, konsesjonsloven
og for boplikt samordnes slik at det blir bedre sammenheng mellom
reglene.
hvis eiendommen har mer fulldyrka og overflatedyrka jord
enn 25 dekar, eller mer enn 500 dekar produktiv skog, kan eiendommen
odles. Videre oppstår det lovbestemt boplikt når odelsberettiget eller
nær slektning erverver slik eiendom dersom eiendommen er bebygd
og bebyggelsen er eller har vært brukt som helårsbolig.
hvis eiendommen er bebygd og består av fulldyrka og overflatedyrka
jord på mer enn 25 dekar eller har et totalareal på mer enn 100
dekar, oppstår det konsesjonsplikt.
Reglene om boplikt i odelsloven og konsesjonsloven påvirker hvem
som får overta landbrukseiendommer og dermed hvordan eiendommene
vil bli brukt. Boplikt som forutsetning for konsesjonsfrihet fører
til at mange ved framtidig familieoverdragelse vil kanalisere eiendommen
til den i familien som ønsker og er i stand til å bosette seg på
eiendommen. Plikten kan også føre til at noen av dem som ikke selv ønsker
å bo, selger eiendommen til andre som vil bruke den som bosted og
drive den. Når reglene medvirker slik til at den som overtar innretter
seg på å bo på eiendommen, er reglene egnet til å ivareta bosettingshensynet.
Reglene ivaretar også hensynet til en helhetlig ressursforvaltning
og kulturlandskapet.
Departementet mener at bestemmelsene bør samles og gjøres like,
uavhengig av om erverver har odelsrett eller ikke. Dette gjør det
også mulig å skille bedre mellom regler som er begrunnet ut fra
private interesser og regler som er begrunnet ut fra offentlige hensyn.
Innholdet i boplikten bør forenkles og bosettingspotensialet på
landbrukseiendom bør utnyttes bedre. Departementet foreslår bl.a.
at:
reglene om boplikt flyttes ut av odelsloven
og samles i konsesjonsloven
boplikt skal gjelde bebygd eiendom som fyller kravene til
odlingsjord, og som er eller har vært brukt som helårsbolig
regelen om boplikt i 5 år blir lik for odelsberettigede
og nære slektninger slik at boplikt i begge tilfeller blir en forutsetning
for konsesjonsfrihet
like regler skal også gjelde for boplikt ved odelsløsning
– dagens særregel på 10 år oppheves
unntaket som innebærer at boplikten kan oppfylles uten at
eieren er registrert i folkeregisteret, oppheves
det foretas en reduksjon i boplikten for gjenlevende ektefelle
på grunnlag av den tiden gjenlevende har bodd på eiendommen før
dødsfallet
muligheten for andre odelsberettigede til å kreve odelsløsning
hvis boplikten er brutt opprettholdes
odelsberettigede og nære slektninger som ikke kan eller
vil oppfylle boplikten må søke konsesjon, og det gis egne regler
for innholdet i konsesjonsvurderingen.
I et langsiktig og solidarisk perspektiv blir det stadig viktigere
å styrke virkemidler som kan bidra til produksjon av mat. Driveplikten
er en aktivitetsplikt som innebærer at arealet skal drives. Den
må styrkes slik at den tydeliggjør eierens forvalteransvar i lys
av jordlovens formålsbestemmelse. Målet må være at mest mulig av
produksjonsarealene blir drevet aktivt enten driften skjer som en
selvstendig enhet eller som tilleggsjord til annen eiendom. Departementet
foreslår bl.a. at:
reglene om driveplikt flyttes ut av
odelsloven og konsesjonsloven, og inn i jordloven
driveplikt er en aktivitetsplikt som overlapper påbudet
om å holde arealet i hevd, den skal gjelde jordbruksareal, og gjelder
for hele eiertiden
driveplikten skal oppfylles av eieren selv eller ved bortleie,
må gjelde jordbruksarealet på eiendommen, ha en varighet på minst
10 år, være skriftlig og føre til driftsmessig gode løsninger
tilsvarende mulighet for bortleie oppstår også ved odelsløsning
– dagens særregel oppheves
det gis hjemmel for etter søknad å innvilge fritak fra driveplikt
dersom driveplikten er brutt kan landbruksmyndighetene pålegge
eieren å leie bort arealet, eventuelt gjøre avtale om bortleie på
vegne av eieren
dersom driveplikten er brutt kan odelsberettigede kreve
odelsløsning.
Reglene i odelsloven må ta utgangspunkt i at odelsretten er en
slektsrett. Reglene må likevel tilpasses bedre til viktige samfunnshensyn.
Departementet mener at odelslovens regler kan målrettes bedre dersom
det i større grad enn i dag skilles tydelig mellom regler som primært
har privatrettslige formål og regler som er utformet for å tjene
mer alminnelige samfunnsmål.
Departementet støtter Odelslovutvalgets vurdering av at en del
privatrettslige regler i odelsloven bør endres slik at de i større
grad enn i dag støtter opp om viktige samfunnsmål: odelslovens regler
bør moderniseres, loven bør sikre likestilling på en bedre måte enn
i dag, og det bør gjøres en del mer teknisk pregede endringer. Det
må dessuten gjøres endringer som kan bidra til at en unngår unødige
prosesser og unødig bruk av offentlige ressurser. Departementet
foreslår bl.a. at:
bestemmelsene i odelsloven gis en
overskrift slik at loven blir lettere tilgjengelig
barn født utenfor ekteskap og adopterte likestilles med
ektefødte barn selv om barna er født eller adoptert før 1. januar
1965
menn og kvinner blir likestilt uavhengig av fødselstidspunkt
samboere som lever i ekteskapslignende forhold gis like
eller tilsvarende muligheter som ektefeller
ordningen med at eieren kan gi kjøpstilbud til bedre prioriterte
odelsberettigede videreføres og utvides, og fristen forkortes til
2 måneder
adgangen til å nekte løsning når løsning vil være klart
urimelig utvides
reglene om odelsfrigjøring forenkles. Arealstørrelse og
de odelsberettigedes slektskapsforhold skal ikke ha noe å si for
vurderingstemaet i slike søknader. I alle tilfeller er det et vilkår
at odelsfrigjøring av tilleggsjord bare gis dersom det ikke er tvil
om at hensynet til de odelsberettigede må vike for rasjonaliseringsgevinsten
som er oppnådd. Frist for å søke odelsfrigjøring blir 2 måneder.
Uttalefristen for de odelsberettigede reduseres til 1 måned
løsningsfristen reduseres til seks måneder
det i en rekke sammenhenger gjøres endringer slik at rettspraksis
innarbeides i loven og at det gjøres presiseringer der loven har
vist seg å være uklar
Departementet foreslår også noen andre endringer i konsesjonsloven.
Forslagene gjelder bl.a. at:
slektskapsunntaket fra konsesjonsplikt
skal også gjelde samboere
kommuner som har nedsatt konsesjonsgrense skal gis mulighet
til å sette slektskapsunntaket ut av kraft
kommuner som har nedsatt konsesjonsgrense skal gis mulighet
til å utvide konsesjonsplikten til også å omfatte ubebygde tomter
som ligger i områder regulert til boligformål
det ved avgjørelsen av søknader om konsesjon også skal legges
særlig vekt på hensynet til en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet
det fastsettes nærmere hvilke hensyn som skal tillegges
vekt ved vurderingen av om det skal settes vilkår om boplikt, og
om plikten skal være personlig.
Departementet mener det er grunn til å tro at flere kommuner
fører en praksis i strid med regelverk og nasjonale retningslinjer
ved behandling av saker etter jordloven og konsesjonsloven. Reglene
bygger på nasjonale hensyn, og en uheldig praksis innebærer en fare
for at hensynene ikke blir tilstrekkelig vektlagt. Samtidig svekkes
grunnleggende rettsikkerhetselement som likhets- og forutberegnelighetsprinsippet.
Departementet foreslår derfor å innføre en hjemmel i jordloven
§ 3 slik at fylkesmannen kan pålegge kommunene å rapportere om sine
vedtak.
Som ledd i forvaltningsreformen som er vedtatt bl.a. ved lov
9. januar 2009 nr. 4 om endringer i forvaltningslovgivningen mv.,
er det forutsatt at fylkeslandbruksstyrene skal nedlegges fra 2010.
I proposisjonen foreslås endringer i samsvar med dette i de lovene
der fylkeslandbruksstyret er tillagt oppgaver.
Nær slekt og odelsberettigede er etter konsesjonsloven § 5 unntatt
fra konsesjonsplikt. For odelsberettigede følger bo- og driveplikten
av odelsloven. For nær slekt som er unntatt fra å søke konsesjon
etter konsesjonsloven § 5 er bo- og driveplikten et vilkår for konsesjonsfrihet.
Bo- og driveplikt kan også bli fastsatt som vilkår for konsesjon.
Bo- og driveplikten oppstår ved erverv av landbrukseiendom av en
viss størrelse og en viss karakter, og inntrer ett år etter at ervervet
er tinglyst. Reglene innebærer at det i praksis oppstår boplikt
ved alle erverv av landbrukseiendom av en viss størrelse og en viss
karakter.
Boplikten etter odelsloven er forankret i grunntanken i odelsinstituttet
som er å verne om bøndenes eiendomsrett til den jorda de dyrker
og driver og som både hjem og yrke er knyttet til. Boplikt etter
konsesjonsloven er imidlertid også begrunnet ut fra en vurdering
av at lokalt eierskap til naturressursene fører til bedre utnyttelse
av eiendommens ressurser til beste for lokalsamfunnet. Det ble dessuten
pekt på at boplikt er begrunnet ut fra hensynet til bosettingen.
Bestemmelser om lovbestemt bo- og driveplikt ble fastsatt i 1974.
I 1995 ble reglene om driveplikt endret slik at den som overtar
konsesjonsfritt kan oppfylle driveplikten ved å leie bort eiendommen som
tilleggsjord. Reglene ble også endret i 2001 slik at det skal legges
særlig vekt på bosettingshensynet ved avgjørelsen av om det skal
gis fritak fra boplikt. Bakgrunnen for endringen var et ønske om
å gjøre boplikten mer målrettet i forhold til bosetting, og en ønsket
å legge til rette for at bygningsressursene kunne brukes til rene
bosettingsformål.
Ny konsesjonslov ble vedtatt i 2003. Reglene om bo- og driveplikt
ble ikke endret. Arealgrensen for konsesjonspliktig erverv av bebygd
eiendom ble imidlertid hevet fra 20 dekar til 100 dekar der ikke mer
enn 20 dekar av arealet er fulldyrka. Hevingen av arealgrensen førte
til at bestemmelsene om bo- og driveplikt for landbrukseiendom omfattet
færre eiendommer enn tidligere.
Da konsesjonsloven av 1974 trådte i kraft lå avgjørelsesmyndigheten
i konsesjonssaker til departementet. I 2004 ble alle konsesjonsavgjørelser
lagt til kommunene. Kommunene fikk økt myndighet bl.a. for å styrke
lokaldemokratiet på landbruksområdet. Kommunens rolle skulle være
å utøve lokalt skjønn og forvalte de landbrukspolitiske virkemidlene
innen rammen av nasjonal politikk. Det er lagt til grunn at lokal
forankring av skjønnet er av stor betydning i saker om boplikt.
Odelsretten er et viktig virkemiddel for å bidra til å sikre
at norsk landbruk også framover kan drives i tråd med sentrale landbrukspolitiske
mål. Odelsretten skal derfor bestå. Departementets tilnærming bygger
på den forutgående behandlingen i Stortinget av forslaget om endringer
i Grunnloven § 107. Stortingets behandling var forankret i vurderingene
fra et flertall og et mindretall i Odelslovutvalget i NOU 2003:26
Om odels- og åsetesretten.
Når det gjelder delingsforbudet i jordloven vises til flertallsinnstillingen
i Innst. O. nr. 43 (2005–2006). Denne bestemmelsen er en del av
landbrukets eiendomslovgivning. Gjennom rundskriv legges vekt på
en praktisering som tar hensyn til regionale forskjeller og som
legger til rette både for rasjonelle enheter og for bosetting.
Landbruks- og matdepartementet legger til grunn at det er forenlig
med EØS-retten å ha regler om bo- og driveplikt.
De landbrukspolitiske og samfunnspolitiske målene lovgivningen
skal ivareta er viktige i et langsiktig perspektiv. På landbruksområdet
gjelder dette bl.a. målet om å sikre produktive arealer for framtidig matproduksjon
og målet om å legge til rette for rasjonell, bærekraftig drift som
kan gi grunnlag for verdiskaping. Reglene er også viktige elementer
i arbeidet med å gjennomføre en aktiv bosettings- og distriktspolitikk,
samt målet om å sikre kulturlandskapet. Videre er reglene viktige
for å sikre gode løsninger ved arv og skifte knyttet til landbrukseiendom.
Etter Landbruks- og matdepartementets syn er regelverket (og
da særlig i samspillet mellom odelsloven og konsesjonsloven) svært
komplisert. Dette bør det gjøres noe med, bl.a. ved at skillet mellom privatrettslige
og offentligrettslige bestemmelser i hhv. odelsloven, konsesjonsloven
og jordloven tydeliggjøres bedre.
Departementet mener at det er behov for større forutberegnelighet
for private med hensyn til om det er odelsrett og boplikt på eiendommen
eller ikke, en mer effektiv og målrettet innretning av boplikten
og betydelige forenklinger som også omfatter harmonisering mellom
odelsloven, konsesjonsloven og jordloven.
En eiendom må kunne "nyttast til landbruksdrift" for at den skal
være odlingsjord. I tillegg må den oppfylle nærmere angitte arealkrav.
Gjennomgangen av gjeldende rett viser at arealkarakteristikkene
i odelsloven ikke nødvendigvis er avgjørende for om det dreier seg
om en eiendom som fyller kravene til odlingsjord. Fordi det også
skal foretas en avveining av om eiendommen "kan nyttast til landbruksdrift"
er det i grensetilfellene ikke lett å fastslå om en landbrukseiendom
rent faktisk fortsatt er odlingsjord, selv om den har vært det.
En konsekvens av dette er også at det blir vanskelig å ta stilling
til om boplikt utløses etter odelsloven. Usikkerheten vanskeliggjør dessuten
en forsvarlig og effektiv håndtering av reglene om bo- og driveplikt
fordi pliktene etter konsesjonsloven og odelsloven bør håndteres
likt. Landbruks- og matdepartementet mener at det er nødvendig å
se på avgrensingen av odlingsjord på nytt, og da i sammenheng med
forslagene til endringer i bo- og driveplikten. Det er behov for
å forenkle reglene, og samordne dem.
Departementet mener at også arealstørrelsen i bestemmelsene bør
endres for å unngå at retten knytter seg til eiendommer som har
mer karakter av å være boplass eller fritidseiendom enn landbrukseiendom. Reglene
om odelsrett bør ikke omfatte eiendommer som ut fra dagens forhold
bare har funksjon som en boplass.
Departementets forslag til endringer er drøftet i punkt 6.1 i
proposisjonen.
Landbrukseiendommens avkastning i form av inntekt av betydning
for familiens samlede inntektsgrunnlag er gått ned, og investeringene
som trengs for å opprettholde bebyggelse og drift på eiendommene
er økt siden reglene ble fastsatt. Sammenhengen mellom boplikten
og driveplikten er derfor ikke så sterk i dag som tidligere.
Departementet mener at det er nødvendig å få klarere fram hva
som begrunner regler om boplikt i dag. Det kan gi kommunene mulighet
til å håndheve reglene på en bedre måte, og både reglene og praksis vil
lettere kunne vurderes i forhold til de krav som følger av EØS-avtalen.
Tydeligere begrunnelser vil også kunne bidra til forutberegnelighet
og økt rettssikkerhet for borgerne.
Reglene om boplikt i odelsloven og konsesjonsloven påvirker hvem
som får overta landbrukseiendom, og dermed hvordan eiendommene vil
bli brukt. Reglene har dermed en direkte betydning for bosettings-
og distriktspolitikken. I tettstedsnære områder har hensynet til
å opprettholde eller styrke bosettingen mindre vekt som begrunnelse
for regler om boplikt på landbrukseiendommer fordi fraflytting ikke er
et problem i slike områder. Hensyn knyttet til en helhetlig ressursforvaltning
og til kulturlandskapet kan imidlertid tale for boplikt også i tettstedsnære områder.
Hensynet til bosetting, helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskap
er viktige samfunnshensyn som må veie tyngre enn eierens rett til
å råde over eiendommen som han eller hun selv ønsker.
Departementet legger til grunn at potensialet for at flere landbrukseiendommer
kan brukes til bosetting er til stede. Det kan tenkes ulike endringer
i reglene som kan stimulere til å utnytte bosettingspotensialet.
Reglene som gjelder fritak fra boplikt eller kommunenes oppfølging
av brudd på boplikten kan strammes inn (praktiseringen), eller omfanget
eiendommer som omfattes av boplikt kan økes. Departementet legger
til grunn at det vil kunne oppnås størst virkning ved at reglene
om praktiseringen av reglene strammes inn.
Statistikk over behandlingen av søknader fra odelsberettigede
og nær slekt om fritak fra boplikt på landbrukseiendom viser at
de fleste søknadene blir innvilget. Departementet mener at reglene
som ligger til grunn for denne praksisen bør endres.
Etter departementets syn må driveplikten styrkes slik at den
blir et mer effektivt verktøy enn i dag. Reglene om driveplikt
bør være en aktivitetsplikt som tydeliggjør eierens forvalteransvar
i lys av jordlovens formålsbestemmelse. Målet for driveplikten må
være at mest mulig av produksjonsarealene blir drevet aktivt, enten
driften skjer som en selvstendig enhet eller som tilleggsjord til
annen eiendom. Dagens driveplikt og plikten i jordloven til å holde
dyrka mark i hevd har ikke vært tilstrekkelig til å sikre dette.
En driveplikt med dette som mål kan ikke begrenses til de fem første
årene etter erverv av eiendommen.
Departementets forslag til endringer er drøftet i punkt 6.4 i
proposisjonen.
EF-domstolen har vurdert regler om konsesjon og bo- og driveplikt
i forhold til fri flyt av kapital. Domstolen avsa i september 2003
dom i den såkalte Ospelt-saken fra Østerrike. EF-domstolen uttalte
at de østerrikske reglene om bo- og driveplikt ville være lovlige
etter EF-retten dersom det, avhengig av de konkrete omstendighetene
i saken, kunne gis konsesjon uten personlig bo- og driveplikt.
Innholdet i EØS-avtalen artikkel 40 og den domstolspraksis det
er redegjort for i proposisjonen, gir ikke et klart bilde av de
krav lovgivningen må oppfylle for å være akseptabel sett i lys av
EØS-retten. Dette er en ulempe når det skal utformes nasjonal lovgiving.
Gjeldende regler er imidlertid ikke angrepet av ESA, EØS-avtalens
kontrollorgan, i den dialogen som har blitt gjennomført med Landbruks-
og matdepartementet siden 2001.
Noen generelle rammer for framtidig lovgivning kan trekkes. Reglene
faller inn under EØS-avtalens regel om fri bevegelse av kapital.
De nasjonale reglene må være nødvendige ut fra lovlige hensyn, de
må ha en saklig sammenheng med målene som skal nås, må være egnet
til å nå målene, og verken reglene eller praksis kan gå lenger enn
det som er nødvendig for å nå målene. Begrunnelsen for reglene vil
altså være avgjørende for lovligheten av boplikten. Etter departementets
syn bør lovteksten reflektere de relevante begrunnelsene. Loven
må gi rom for at løsningene kan bli forskjellige avhengig av de
faktiske omstendighetene som gjør seg gjeldende i den enkelte sak. Dette
kan enten skje ved at bestemmelsene åpner for et skjønn, eller ved
at det i bestemmelsen angis hva resultatet skal bli ut fra bestemte
faktiske forhold. Regelen må også ivareta hensynet til forutberegnelighet.
Odelslovutvalget foreslo i NOU 2003:26 endringer i odelsloven
§§ 1 og 2.
Utvalget la til grunn at odelsretten burde omfatte de såkalte
støttebrukene, dvs. jord- og skogbrukseiendommer som drives i
kombinasjon med arbeid/næring utenfor bruket. Odelslovutvalget var
delt i synet på hvor den nedre arealgrensen i § 2 burde trekkes.
Et flertall mente at arealgrensen burde være på 50 dekar jordbruksareal
og 1000 dekar skog. Flertallet bygget sitt syn på en helhetsvurdering.
Et mindretall foreslo at grensen skulle trekkes på 30 dekar jordbruksareal
og 500 dekar skog. Utvalget la videre vekt på odelsrettens holdningsskapende
funksjon som har ført til at jorda og eiendommen holdes i hevd,
og de viste til at inntektspotensialet på det enkelte bruk ikke
behøver å ha sammenheng med arealstørrelse. Videre la de til grunn
at en sterk landbrukspolitisk satsing på småskalaproduksjon vil
forsterke denne tendensen. Mindretallet pekte også på at statistikken viste
at jenter i større grad enn gutter overtar mindre eiendommer. For
å sikre at jenter overtar landbrukseiendom også i fremtiden mente
de at arealgrensene bør holdes på et relativt lavt nivå.
Departementet har merket seg at det i de senere årene stadig
er flere saker der det er tvil om en eiendom oppfyller kravene til
å være landbrukseiendom i odelslovens forstand. Dette har bl.a.
sammenheng med endringer i økonomiske rammebetingelser for landbruket
og i samfunnet for øvrig.
Det vil kunne oppstå tvil mht. hva eiendommen bør karakteriseres
som. Departementet mener at disse ulempene kan unngås ved at de
skjønnsmessige kriteriene, også uttrykket landbrukseiendom, sløyfes helt,
og erstattes med rene arealgrenser slik dette er gjort i forslaget
departementet sendte på høring i februar 2008. Forslaget til endring
i odelsloven § 1 får også følger for hvilke eiendommer som er gjenstand for
åsetesrett.
Virkningene av forslaget, målt ut fra hvor mange eiendommer forslaget
om å sløyfe de skjønnsmessige kriteriene vil berøre, kan ikke tallfestes.
Forslaget innebærer at det kan tenkes eiendommer som blir odelseiendommer
fordi de fyller arealkravene selv om det ut fra en helhetsvurdering
ikke er rimelig å karakterisere eiendommen som en landbrukseiendom. Dette
taler imidlertid ikke i avgjørende retning mot den løsningen som
er foreslått.
Departementet er enig med Odelslovutvalget og de høringsinstansene
som har gitt uttrykk for at arealgrensene bør heves slik at odelsretten
skal gjelde for landbrukseiendommer, ikke ferieeiendommer eller andre
eiendommer som ikke har potensial til å drives som landbruk. Eiendom
som drives i kombinasjon med arbeid eller næring utenfor bruket
er, som utvalget påpekte i NOU 2003:26, svært vanlig i Norge. Departementet
ser ikke noen grunn til å begrense odelsretten til tilfeller hvor
eiendommen er så stor at en familie kan leve av den, eller gi det
vesentligste bidraget til familiens underhold. Departementet er
følgelig enig med utvalget i at de hensyn som i dag begrunner odelsretten
tilsier at odelsretten fortsatt bør omfatte slike bruk som Odelslovutvalget
omtalte som "støttebruk", bruk som drives i kombinasjon med arbeid/næring
utenfor bruket.
Departementet er også enig med Odelslovutvalget i at odelsrett
bør omfatte skog, også rene skogeiendommer. Departementet viser
til den begrunnelse utvalget har gitt for dette standpunktet og
som er referert i punkt 6.1.1.2 i proposisjonen.
Kriteriene for arealkvalitet som brukes ved avgrensingen, bør
kunne gjenfinnes i offentlig tilgjengelige kart, slik at både eiere,
odelsberettigede og offentlige myndigheter som en hovedregel kan
finne ut om det dreier seg om en eiendom som er odlingsjord uten
at dette krever mye landbrukskunnskap eller omfattende økonomiske
og skjønnsmessige vurderinger. Dette sikrer forutsigbarhet.
Departementet legger til grunn at begrepet "jordbruksareal" i
odelsloven bør erstattes med begrepene "fulldyrka og overflatedyrka
jord". Arealkarakteristikken i konsesjonsloven bygger i dag på begrepet "fulldyrka
mark". Når målet er å bruke like karakteristikker bør derfor forslaget
om endring i odelsloven følges opp med et forslag om at konsesjonsloven
§ 5 annet ledd utvides til å omfatte både fulldyrka og overflatedyrka
mark.
I departementets høringsnotat la en til grunn at grensene i odelsloven
§ 2 og konsesjonsloven § 5 burde bli 25 dekar fulldyrka og overflatedyrka
jord eller 350 dekar produktiv skog. Grensen for konsesjonsplikt
i konsesjonsloven § 4 første ledd nr. 4 ble foreslått satt til 100
dekar totalareal hvor fulldyrka og overflatedyrka jord ikke er mer
enn 25 dekar. Høringsinnspillene knyttet til dette forslaget viser
at denne grensen treffer bedre i forhold til de store regionale
forskjellene i ressursgrunnlag og driftsmuligheter enn flertallsinnstillingen
fra Odelslovutvalget. I tillegg mener departementet at grensen er
egnet som grunnlag for boplikt og konsesjonsplikt slik at det oppnås
en samordningseffekt.
Med bakgrunn i høringen slutter departementet seg til mindretallet
i odelslovutvalget, og foreslår i lovutkastet at arealgrensen for
skog blir 500 dekar.
Odelslovutvalget la til grunn at det var sammenheng mellom praktiseringen
av fritaksbestemmelsene knyttet til boplikt og odelsretten.
I NOU 2003:26 Om odels- og åsetesretten vurderte Odelslovutvalget
om tidsfristen i gjeldende bestemmelse som fastsetter at den som
overtar en eiendom ved odelsløsning må bo på og drive eiendommen
i 10 år, burde reduseres til 5 år. I begge disse spørsmålene var
utvalgets syn delt. Odelslovutvalget vurderte også reglene om bo-
og driveplikt for gjenlevende ektefelle. Departementet foreslo i
sitt høringsnotat fra februar 2008 en rekke endringer i reglene
om boplikt som gikk ut over forslagene fra Odelslovutvalget.
Endringsbehovet for reglene om boplikt er skissert i punkt 4.4.3
i proposisjonen. Der er også departementets vurderinger av faktiske
omstendigheter knyttet til bosetting og begrunnelsen for boplikt
i dag drøftet.
Departementet mener bestemmelsene om boplikt bør omfatte eiendommer
som folk flest oppfatter som en landbrukseiendom og som det er boligmasse
på. Departementet mener at eiendommer som fyller kravene til odlingsjord
i departementets forslag til nye arealgrenser i odelsloven har tilstrekkelig
ressursgrunnlag til at de vil bli oppfattet som landbrukseiendom.
Departementet foreslo i høringsnotatet at plikten skulle avgrenses
til å gjelde bebygd eiendom. Uttrykket "bebygd eiendom" har vært
brukt i konsesjonsloven fra 1974 i tilknytning til hva som er konsesjonspliktig,
og det er et innarbeidet begrep som har fungert i praksis. Departementet
foreslår at uttrykket "bebygd eiendom" presiseres ytterligere i
lovteksten. Etter konsesjonsloven § 7 oppstår det konsesjonsplikt
for eiendom som er eller har vært brukt som helårsbolig dersom kommunen
har innført lokal forskrift om slik konsesjonsplikt. Når uttrykket
kombineres med et vilkår om at eiendommen skal være bebygd jf. forslaget
over, "treffer" bestemmelsen bedre i forhold til de hensyn reglene
om boplikten skal ivareta. Departementet foreslår derfor at dette
begrepet brukes i tilknytning til boplikt etter konsesjonsloven § 5.
I høringsnotatet fra februar 2008 ba departementet om høringsinstansenes
syn på om det burde være en form for regler om boplikt ved erverv
av utmarkseiendom over 5 000 dekar. Et klart flertall av høringsinstansene
som uttalte seg om spørsmålet mente det burde være boplikt på utmarkseiendommer som
omtalt over. Samlet mener departementet at boplikt på utmarkseiendom
først og fremst vil ha en symbolverdi, og at reglene vil bli krevende
for kommunene å håndheve. Departementet foreslår etter dette ingen
endring i konsesjonsloven på dette punktet.
Etter konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 1, jf. annet ledd må
nær slekt uten odelsrett enten søke konsesjon eller bosette seg
på landbrukseiendommen. Har erververen odelsrett, er det ingen tilsvarende
direkte kobling til konsesjonsplikt; den odelsberettigede slipper
å søke konsesjon selv om han ikke skal oppfylle boplikten. Ved mislighold
av boplikten kan imidlertid den odelsberettigede bli pålagt å søke
konsesjon.
Departementets forslag innebærer at reglene blir like for nær
slekt og odelsberettigede, og at reglene blir mindre kompliserte.
Forslaget innebærer at den nye eieren på et tidligere tidspunkt
enn i dag må velge om han skal bosette seg på eiendommen. Hjemmelen for
å søke fritak fra boplikten foreslås opphevet slik at den som har
behov for en konkret vurdering av bopliktspørsmålet i stedet må
søke konsesjon. Det går fram av punkt 6.3.2 i proposisjonen at et
stort flertall av høringsinstansene støtter departementets vurderinger
og forslag til endring.
Innholdet i den lovbestemte boplikten er fastsatt i konsesjonsloven
§ 6 og odelsloven § 27. Bestemmelsene er beskrevet i punkt 3.2.5
og 3.2.6 i proposisjonen.
Landbruks- og matdepartementet foreslår at unntaksregelen i konsesjonsloven
§ 6 annet ledd oppheves. Dette medfører at den som ikke blir registrert
i folkeregisteret fordi familien ikke flytter med, må søke konsesjon
på samme måte som den som ikke skal bosette seg på eiendommen. Forslaget
bidrar til regelforenkling fordi det bare blir én måte å oppfylle boplikten
på.
Departementet mener at hensynene bak bo- og driveplikten ikke
tilsier lengre boplikt ved odelsløsning. Departementet kan heller
ikke se at hensyn knyttet til de odelsberettigede taler for å beholde
10-årsregelen, og er enig med Odelslovutvalgets medlemmer som foreslo
å redusere plikten til fem år. Departementet foreslår at bopliktens
lengde skal være fem år også ved odelsløsning. Forslaget bidrar
til en forenkling av reglene om bopliktens lengde.
Odelslovutvalget foreslo at gjenlevendes plikter skulle gå uttrykkelig
fram i odelsloven. Dette ville gi bedre forutberegnelighet i forhold
til dagens situasjon hvor praksis i kommunene varierer. Departementet
legger til grunn at rettstilstanden er uklar, og støtter derfor
Odelslovutvalgets forslag om å lovfeste en regel om boplikt for
gjenlevende ektefelle. Departementet er også enig med utvalget i
at bopliktstiden bør reduseres i forhold til gjenlevende ektefelles
tidligere botid på eiendommen.
Departementet foreslår at den som ikke skal oppfylle boplikten
må søke konsesjon. Departementet mener det bare skal være adgang
til å vektlegge momenter som har sammenheng med de hensyn som begrunner
boplikten, se punkt 4.5.1 i proposisjonen. Det innebærer at hensynet
til bosettingen, en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet
er særlig aktuelle hensyn. I en konsesjonsbehandling må disse samfunnshensynene
veies i forhold til konsesjonssøkers interesser.
Det er lagt til grunn at reglene om lovbestemt boplikt bør innrettes
slik at de i større grad enn i dag kan bidra til at bosettingspotensialet
på landbrukseiendom utnyttes bedre enn i dag. Selv om søkers livssituasjon
og tilknytning er relevant ved avveiningen, mener departementet
det ikke er ønskelig å legge like stor vekt på hensynene som i dag.
Mange mener at det er nyttig og ønskelig at momenter som er relevante
ved avveiningen fremgår av lovteksten. Dette er departementet enig
i. I lovutkastet konsesjonsloven § 9 nytt fjerde ledd foreslås derfor
en regel i tredje punktum om hvilken vekt det skal legges på momentene.
Forslaget innebærer at momentene ikke skal tillegges særlig vekt
slik som hensynet til bosetting, en helhetlig ressursforvaltning
og kulturlandskapet. Søkers tilknytning til eiendommen og søkers
livssituasjon er personlige forhold som bare kan tillegges korrigerende
vekt. En omtale av hva dette innebærer for praktiseringen er inntatt
i særmerknadene til bestemmelsen.
Departementet mener at ikke alle de hensynene som følger av gjeldende
konsesjonslov § 9 er relevante for behandling av konsesjonssak der
eieren ikke skal oppfylle boplikten. Verken spørsmålet om pris,
eller om erververen anses skikket til å drive eiendommen, har en
slik saklig sammenheng med spørsmålet om boplikten er oppfylt at
de bør tillegges vekt ved vurderingen.
Behovet for å endre reglene om driveplikt er skissert i punkt
4.6 i proposisjonen. Målet er i dag at produksjonsarealene skal
drives. I et langsiktig og solidarisk perspektiv er det viktig å
styrke virkemidler som kan bidra til produksjon av mat. Dette må
skje på en måte som ivaretar hensynet til miljøet. Gjeldende driveplikt
og plikten etter jordloven § 8 til å holde dyrka mark i hevd bør
etter dette endres slik at de får en bedre forankring i det som
er utfordringene i dag.
Gjeldende regler om driveplikt er fastsatt i odelsloven og konsesjonsloven.
Reglene innebærer en plikt til å drive produktivt jord- og skogbruksareal. Driveplikten
oppstår imidlertid bare hvis eiendommen arealet hører til, fyller
vilkårene for odlingsjord eller kan karakteriseres som en jord-
og skogbrukseiendom etter konsesjonsloven. Departementet mener det
er uheldig å knytte driveplikten til en slik avgrensing. Begrunnelsen
for plikten tilsier at den knyttes til det arealet som en ønsker
skal bli drevet. Som en følge av dette, foreslås ingen nedre arealgrense
for drivepliktens virkeområde. Forslaget om at driveplikten skal
følge av jordloven, åpnes det for en slik tilnærming.
Begrunnelsen for driveplikt tilsier at plikten bør knyttes til
areal som har egenskaper for matproduksjon. Begrepet jordbruksareal
omfatter fulldyrka jord, overflatedyrka jord og innmarksbeite. Når
driveplikten bl.a. begrunnes ut fra et ønske om å produsere mat,
mener departementet at den bør knyttes til fellesbegrepet jordbruksareal.
Departementet legger til grunn at skogbruksloven sikrer en forsvarlig
drift av skog og legger følgelig til grunn at driveplikten ikke
skal gjelde skog.
Mange høringsinstanser har kommentert departementets forslag
om at driveplikten skulle knyttes til jordbruksareal som kan drives
lønnsomt. Det er ulike meninger om dette. Departementet har derfor
etter en samlet vurdering kommet til at det ikke vil være ønskelig
å knytte driveplikten til dette kriteriet.
Departementets forslag om at driveplikten skal gjelde alt jordbruksareal,
fører til en utvidelse av de eiendommer driveplikten knyttes til.
Departementet mener at det må tas utgangspunkt i at driveplikten
skal sikre produksjon av mat, arealets kulturtilstand og hensynet
til kulturlandskapet. Dette innebærer at arealene som utgangspunkt
må høstes og kultiveres årlig. Så sant arealets kulturtilstand og
hensynet til kulturlandskapet ivaretas ved driften, bør det ikke
stilles krav til driftsform, og heller ikke krav om at driften skal
være optimal. Departementet mener at det ikke er nødvendig at disse
kravene går fram av ordlyden i bestemmelsen.
Departementet vil endre driveplikten for å sikre at det, i den
grad det er mulig, skal foregå en kontinuerlig drift på arealet.
De hensyn som begrunner driveplikten tilsier at plikten bør være
varig, og ikke som i dag bare gjelde de fem (ti ved odelsløsning)
første årene etter at eiendommen er ervervet. Selv om livssituasjonen
for eieren kan endres over tid, mener departementet at forslaget
ikke er urimelig tyngende for eier fordi plikten kan oppfylles ved
bortleie. I tillegg til dette åpner forslaget for at eieren kan
søke fritak fra plikten. Departementet foreslår med bakgrunn i ovenstående
at driveplikten utvides til å gjelde hele eierperioden. Departementet
antar videre at regelen om at eieren innen ett år må ha sørget for
en tilfredsstillende måte å oppfylle driveplikten på, bør opprettholdes.
Etter lovforslaget § 8 første ledd første punktum har eieren en
plikt til å sørge for drift i utsettelsesperioden på ett år. Eieren
må derfor sørge for at jordbruksarealet blir drevet mens han eller
hun tenker seg om eller forhandler om en leieavtale.
Avtalen må gjelde jordbruksarealet på eiendommen, jorda må leies
bort som tilleggsjord til annen landbrukseiendom, avtalen må ha
en varighet på minst 10 år, den må være skriftlig og føre til driftsmessig
gode løsninger. Departementet foreslår at disse vilkårene også skal
gjelde for driveplikten etter jordloven. For at det ikke skal være
tvil, foreslår dessuten departementet at det tas inn i lovteksten
at eieren ikke skal ha adgang til å si opp leieavtalen i 10-årsperioden.
Departementet har i tilknytning til boplikt lagt til grunn at
det ikke er ønskelig med en særregel ved odelsløsning. Se punkt
6.3.3.4 i proposisjonen. Tilsvarende gjelder også driveplikt. Departementet foreslår
etter dette like regler for alle odelsberettigede.
Departementet foreslår at det skal legges vekt på hvor viktig
det er å holde arealet i hevd, på eiendommens størrelse, avkastningsevne
og om det i området der eiendommen ligger er bruk for jordbruksarealet som
tilleggsjord. Det skal også legges vekt på søkers livssituasjon.
Høringsinstansene har ikke foreslått at flere momenter bør kunne
trekkes inn. Dersom det er søkt fritak fra driveplikt, er fristen
for å starte drift suspendert. Dette er i samsvar med praksis etter
reglene slik de er i dag, og gjelder både i forhold til offentlige
myndigheter og andre odelsberettigede.
Departementet forutsetter, som for brudd på boplikt, at myndighetene
ikke får noen varslingsplikt overfor andre odelsberettigede. Departementet
ser det ikke som en offentlig oppgave å sørge for at odelsberettigede
blir gjort oppmerksomme på at driveplikten er brutt.
Med mindre det innføres en tidsfrist knyttet til løsningsadgangen,
ville andre odelsberettigede få en betydelig utvidet løsningsadgang
ved brudd på driveplikten som følge av at driveplikten blir varig.
De hensyn som begrunner løsningsrett for andre odelsberettigede
tilsier ikke en så vidtgående løsningsadgang. Departementet foreslår
derfor en tidsfrist på samme måte som ved boplikt. Dette tilsvarer
den tiden de odelsberettigede har rettigheter i dag.
Odelsloven kapittel IV som har overskriften Samodling ved ektemakar
inneholder regler om samodling ved ektefelle. Departementet foreslår,
i tråd med forslaget fra utvalget, at samboere skal likestilles
med ektefeller. På grunn av ekteskapsloven § 95 gjelder regelen
også partnere som lever i registrert partnerskap. Etter departementets
syn bør endringen gjelde der samboerforholdet har en ekteskapslignende
karakter. Ekteskapslignende samboerforhold er et rettslig kriterium
som er kjent fra andre rettsområder, men som kan ha noe varierende
innhold fra område til område.
Odelsloven § 21 inneholder en bestemmelse som gjør det mulig
å fravike odelsprioriteten ut fra en konkret skjønnsmessig vurdering
av om det er rimelig å tillate odelsløsning. Odelslovutvalget foreslo
at bestemmelsen burde utvides slik at den kunne tas i bruk også
der eiendommen var solgt til en som ikke har odelsrett, og at bestemmelsen
også skulle kunne tas i bruk når driftsenheten består av flere eiendommer,
jf. odelsloven § 14.
Utvalget foreslo også at kriteriene for å fravike odelsprioriteten
ble mer entydige slik at en kunne unngå tvister. Utvalget foreslo
imidlertid ikke mer presise formuleringer til dette.
Utvalget gir ellers samiske rettsoppfatninger en særskilt omtale.
Departementet mener, som utvalget, at odelslovgivningen i prinsippet
bør være den samme i hele landet, men at de særlige samiske rettsoppfatninger
må tillegges betydelig vekt der det er spørsmål om å bruke § 21
(og den parallelle bestemmelsen i § 52 femte ledd om åsetesretten).
Dette er et syn som allerede er kommet til uttrykk i rettspraksis.
Departementet legger til grunn at holdningen som kommer til uttrykk
i lagmannsrettsdommen som det er vist til og sitert fra på side
111 i NOU 2003:26 vil bli opprettholdt, og finner det tilstrekkelig
med en slik presisering i motivene til bestemmelsen. Departementet
mener også at det må være slik i skiftesituasjonen, jf. odelsloven § 52
femte ledd. Departementet er således ikke enig i at hovedregelen
må endres slik at odelsretten må vike i Finnmark, Nord-Troms og
Tysfjord kommune for å ta vare på de samiske interessene og samisk
rettstradisjon. Departementet har, bl.a. på bakgrunn av den domspraksis
Odelslovutvalget har vist til og som ivaretar samisk rettsoppfatning,
ikke sett behov for særlig konsultasjon med Sametinget om dette
spørsmålet.
Åsetesretten er en spesiell arverett som gir en arving fortrinnsrett
på arveskifte til å overta en eiendom som arvelateren eide da han
eller hun døde. Bestemmelsene er fastsatt i odelsloven kapittel
XII. I høringen var Kommunal- og regionaldepartementet opptatt av
samiske rettigheter. Også Sametinget ga uttrykk for at samiske rettstradisjoner
burde komme klarere til uttrykk i odelsloven.
Forslagene til endringer i bestemmelsene om hva som kan odles,
jf. §§ 1 og 2 får virkning også for åsetesretten. Kjernen i åsetesretten
er at en av arvingene kan kreve eiendommen udelt og til en pris
som er rimelig etter de forholdene som foreligger. Økes grensene
for hva som kan odles, fører det til at færre eiendommer kan odles.
Arvingene kan heller ikke kreve å få eiendommen utlagt til seg i
kraft av åsetesretten.
I departementets omtale under punkt 6.5.2.6 i proposisjonen drøftes
forholdet til de samiske rettstradisjonene og mulighetene for å
nekte løsning dersom odelsløsning vil være klart urimelig. Departementet
har konkludert med at det ikke er aktuelt å tilpasse odelsretten
til samiske sedvaner. De samme synspunktene gjør seg gjeldende i
forhold til åsetesretten.
Proposisjonen inneholder forslag til endringer i 70 bestemmelser
og i til sammen 8 lover. De fleste endringsforslagene gjelder likevel
bestemmelser i odelsloven, bestemmelser som i hovedsak er knyttet til
privatrettslige forhold. Noen av bestemmelsene fører til besparelser
i form av færre prosesser. Andre bestemmelser får innvirkning på
administrasjon og økonomi i offentlig forvaltning. Odelslovutvalget
uttalte følgende om dette i NOU 2003:26:
"Det er først og fremst reglene om bo- og driveplikt
og odelsfrigjøring som har økonomisk eller administrativ betydning
for det offentlige. Utvalget vurderer det slik at forslagene til
endring av odelsloven på disse punktene ikke vil føre til økte kostnader eller
økt administrasjon. I relasjon til bestemmelsene om bo- og driveplikt
har Utvalget foreslått forenklinger som skal gi økonomiske og administrative
besparinger.
Odelslovutvalget har videre vært opptatt
av prosessbesparende klargjøringer og forenklinger når det gjelder
endringsforslag i de privatrettslige deler av odelsloven."
Forslagene i proposisjonen bygger langt på vei på utvalgets forslag,
og så langt det er tilfelle slutter departementet seg til utvalgets
vurdering på dette punkt. Noen av forslagene har imidlertid følger
som må trekkes fram.
I proposisjonen foreslår departementet at odelsloven §§ 1 og
2 og konsesjonsloven § 4 første ledd nr. 4 og § 5 annet ledd endres
slik at det blir færre eiendommer som det kan hevdes odel på, og
færre eiendommer som utløser konsesjonsplikt ved omsetning. Det
blir også færre eiendommer der det oppstår lovbestemt boplikt ved
omsetning.
Med diverse forbehold legges det til grunn at forslagene samlet
fører til at færre eiendommer enn i dag vil være odlingsjord, men
at noen flere eiendommer blir odlingsjord enn det som ble lagt til
grunn både av mindretallet og flertallet i odelslovutvalget. Det
er ikke mulig å fastslå endringen i forhold til gjeldende regler
i sikre tall. I proposisjonen er anslått ca. 19 000 færre eiendommer
enn etter gjeldende regler. Dette tallet er likevel for høyt fordi
mange av disse små eiendommene ikke vil kunne "nyttast til landbruksdrift".
De vil dermed heller ikke kunne odles eller bli gjenstand for boplikt
i dag, selv om arealgrensen er oppfylt.
Forslaget vil ha som følge at det oppstår færre tvistesaker for
domstolene hvor partene er uenige om hvorvidt eiendommen er odlingsjord
eller ikke, enn i dag.
I proposisjonen er arealgrensen for odlingsjord utgangspunktet
for boplikten, jf. lovutkastet konsesjonsloven § 5 annet ledd. Når
færre eiendommer omfattes av boplikten, er det også påregnelig at
det vil bli noen færre saker for kommunene å behandle – enten behandlingen
knytter seg til konsesjonsbehandling eller brudd på boplikt.
Forslaget innebærer dessuten at noen færre eiendommer enn i dag
vil kunne utløse konsesjonsplikt ved omsetning. Det er heller ikke
her mulig å fastslå den eksakte reduksjonen. Beregninger som bygger
på tallmateriale fra statistikk som viser produksjonstilskudd etter
jordbruksavtalen, tyder på at reduksjonen trolig kan knyttes til
ca. 5 000 eiendommer.
I proposisjonen fremmes forslag om at boplikt bare skal gjelde
bebygd eiendom som er eller har vært brukt som helårsbolig, lovutkastet
konsesjonsloven § 5 annet ledd. Etter gjeldende regel er boplikten
ikke avgrenset til eiendom som er bebygd. Vilkårene innebærer følgelig
at færre eiendommer enn i dag omfattes av boplikten.
Det foreslås også at reglene om boplikt blir like, enten boplikt
oppstår for den som løser eiendom på odel, vanlige odelsberettigede
eller for nær slekt, lovutkastet konsesjonsloven § 5 annet ledd.
Endringen fører til at kommunene ikke lenger er nødt til å foreta et
valg mellom de tre regelsettene som regulerer boplikt når de skal
ta stilling til om det foreligger brudd på boplikten. Forslaget
innebærer lettelser i kommunenes arbeid. Hvor stor lettelsen vil
kunne bli er avhengig av hvor stor vekt kommunen legger på å utøve kontroll
i dag.
Forslaget om å oppheve unntaket hvor boplikten kan oppfylles
dersom familien ikke flytter med vil innebære lettelser i kommunenes
arbeid fordi følgen er at det blir færre saker om boplikt. Forslaget
innebærer at eierne isteden må søke konsesjon. Dette er saker som
regelmessig er enklere å håndtere.
I proposisjonen foreslås for øvrig at gjeldende regel om at det
kan søkes fritak fra boplikt, oppheves. Dette erstattes av en plikt
til å søke konsesjon dersom eier med lovbestemt boplikt ikke vil
eller kan oppfylle boplikten, se lovutkastet, konsesjonsloven § 5
annet ledd. Endringen reduserer antallet trinn i en sak der eieren
ikke vil eller kan oppfylle boplikten, den legger følgelig til rette
for at kommunen kan komme "raskere i mål" i saker som gjelder boplikt.
Reglene i dag innebærer at en må føre kontroll etter flere lover
– driveplikt etter konsesjonsloven og odelsloven, og vanhevd etter
jordloven. Forslaget i proposisjonen innebærer at det blir en plikt;
driveplikten, se lovutkastet jordloven § 8 første ledd. Plikten
til å holde dyrka jord i hevd gjelder all dyrka jord, og for hele
eierperioden. Driveplikten vil imidlertid etter forslaget gjelde
for flere eiendommer enn driveplikten gjelder for i dag.
Det er lagt til grunn at driveplikten blir varig, den skal ikke
lenger bare gjelde i fem år. Samtidig kan den oppfylles av eieren
selv eller ved bortleie på visse vilkår, jf. lovutkastet jordloven
§ 8 annet ledd. Dersom eier velger å leie bort, vil kommunens oppgaver
med å vurdere og kontrollere om vilkårene for bortleie er oppfylt,
øke i forhold til i dag.
I proposisjonen foreslås i lovutkastet jordloven § 8a en hjemmel
for å søke fritak fra driveplikten. Departementet forutsetter at
det blir kommunen som skal ta stilling til om fritak vil bli gitt.
En tilsvarende hjemmel for å gi fritak følger av gjeldende regler
om driveplikt. Kommunen avgjør også saker knyttet til jordlovens
bestemmelse om å holde dyrka mark i hevd. Forslaget innebærer følgelig
ikke at kommunen får nye oppgaver. Omfanget saker må imidlertid antas
å øke.
Forslaget om å innføre en hjemmel for rapportering i saker etter
jordloven og konsesjonsloven fører i seg selv verken til økt administrasjon
eller økte kostnader knyttet til offentlig forvaltning.
Dersom fylkesmannen i det enkelte fylket tar hjemmelen i bruk,
vil det imidlertid kunne føre til merarbeid både for kommunene og
fylkesmannen i form av innsendelse av vedtak, kontroll med vedtak og
dialog med kommunene. Det er lagt til grunn for forslaget at fylkesmannen
må legge vekt på dialog med kommunen slik at rapporteringen kan
skje på en så ressurssparende måte som mulig. Departementet antar
at dette vil kunne bidra til at kostnadene ikke blir store.
En følge av forslagene i forvaltningsreformen er at fylkeslandbruksstyrene
oppheves. En opphevelse innebærer at kostnadene knyttet til styrenes
møter vil bli borte. Kostnadene dekkes i dag over fylkesmennenes
budsjett, og de er ikke spesifiserte. Basert på antallet styremedlemmer,
møtefrekvens og et rent skjønnsmessig påslag for reiseutgifter,
vil departementet anslå de årlige kostnadene til drift av fylkeslandbruksstyrene
til å være mellom 1–2 mill. kroner.