Det vises til brev datert 6. mai 2009 som inneholder en rekke
spørsmål fra saksordføreren i næringskomiteen knyttet til forslagene
i Ot.prp.nr. 44 (2008-2009).
Er det rimelig å stille de samme krav til den som har overdratt
en odelseiendom på vanlig måte, som for overdragelse ved odelsløsning?
Bør konsesjonsloven gi hjemmel for lengre boplikt ved odelsløsning?
I proposisjonen er det foreslått at gjeldende forskjell (10 år
ved odelsløsning og fem år i andre tilfeller) blir borte. Den lovbestemte
boplikten blir dermed i alle tilfelle på fem år. Forslaget bygger
på en vurdering av at samfunnshensynene boplikten skal tjene ivaretas
godt nok med en plikt på fem år. (De samfunnshensyn dette gjelder
er hensynet til bosetting, en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet.)
Bakgrunnen for dette er at hovedtyngden av dem som overtar en landbrukseiendom
bosetter seg på den og blir boende der også etter at boplikten på fem
år er over. Det er altså ikke påkrevd å ha en strengere regel enn
fem år. Forslaget bygger også på et ønske om å forenkle reglene
om boplikt, slik at de blir lettere å håndtere både for dem det
gjelder, og for kommunene som skal håndheve reglene.
Hvis forskjellen skulle beholdes, innebærer det at det knyttes
et straffelignende element til løsningssituasjonen. Spørsmålet ble
drøftet av odelslovutvalget i NOU 2003:26. Utvalget var delt i sitt
syn. De medlemmer som ønsket å beholde 10 års regelen har ikke begrunnet
dette nærmere. De medlemmer som foreslo å endre regelen viser til
at synspunktet om fordrivelse bør tillegges liten vekt. Det uttales
om dette:
"Den som overtar en landbrukseiendom, må være klar over
at den kan være odelsjord og at det kan være odelsberettigede som
vil kunne være interessert i eiendommen. Når man under disse omstendigheter
tar sjansen og tiltrer eiendommen, og det så viser seg at risikoen
realiserer seg gjennom et løsningkrav, er det liten grunn til å
bruke en verdiladet argumentasjon bygget på "fordrivelse".
Dette synet ligger til grunn for forslaget i proposisjonen.
Norges Bondelag gjør oppmerksom på at som konsekvens av at odelslovens
§ 29 oppheves, vil ikke de øvrige odelsberettigede få varsel når
kommunen pålegger eieren å søke konsesjon. Bør konsesjonsloven § 13
gi kommunen plikt til å varsle de øvrige odelsberettigede?
I proposisjonen er varslingsplikten drøftet på s. 62 og 63. Det
er lagt til grunn at varslingsplikten er en saksbehandlingsregel
som kompliserer myndighetenes oppfølging av boplikt, og at det ikke
er en offentlig oppgave å sørge for å gjøre andre odelsberettigede
oppmerksom på at boplikten er brutt. Det er videre lagt vekt på
at de odelsberettigede fortsatt har en selvstendig rett til å kreve
løsning hvis det foreligger et mislighold. Denne retten er ikke
svekket i lovforslaget.
Hvis varslingsplikten fjernes slik forslaget lyder, fører dette
til en forenkling av reglene om boplikt slik at rutinene ved mislighold
av boplikten blir like uavhengig av om den som har misligholdt har
odelsrett til eiendommen eller ikke. Forenklingen tar sikte på å
styrke boplikten som virkemiddel fordi oppfølging av mislighold
blir mindre komplisert. Jeg gjør i den forbindelse oppmerksom på
at dagens varslingsplikt medfører mye arbeid for kommunene. De må
skaffe rede på hvem som kan være odelsberettigede. Den som selv
har misligholdt boplikten har ikke interesse av å gi slike opplysninger,
og det har vist seg å være vanskelig for offentlige myndigheter
å finne ut av slektskaps- og eierforhold i forhold til odelsspørsmål som
ofte er kompliserte. Det har også i mange tilfelle vist seg vanskelig
å finne fram til riktige adresser. Problemene bør ikke undervurderes.
De har et omfang som gir grunn for å hevde at dagens varslingsplikt
bidrar til å svekke kommunenes oppfølging av mislighold, og dermed
svekke effekten av boplikt som virkemiddel. Jeg vil legge til at
dagens regel heller ikke er noen garanti for at kommunen klarer
å oppspore og varsle alle de odelsberettigede.
Som nevnt mener jeg at hensynet til de øvrige odelsberettigede
er ivaretatt ved at deres løsningsadgang ikke er svekket ved forslaget.
Jeg mener dessuten at det heller ikke er rimelig at varslingsplikten opprettholdes.
En odelsberettiget som ønsker fordrive en annen odelsberettiget
på grunn av misligholdt boplikt bør selv være nærmest til å holde
rede på om boplikten er overholdt; ikke vente på å få et varsel
fra kommunen. Er den odelsberettigede i tvil, er det heller ikke
særlig byrdefullt at han eller hun selv tar en telefon til kommunen
for å sjekke om kommunen har en misligholdssak til behandling.
Norges Bondelag påpeker at formuleringen "over 25/500 dekar"
i odelslovens § 2 er unøyaktig, på samme måte som konsesjonsloven
§§ 4 og 5 hvor det står "(ikke er) mer enn 25/500 dekar". Kan disse
formuleringene endres til "minst 25/500 dekar"?
I høringsnotatet til lovforslaget var det en forskjell i tekstene
knyttet til odelsloven og konsesjonslovens regler på dette punktet.
Spørsmålet er drøftet i proposisjonen på s 53 der det heter:
"Departementets forslag i odelsloven § 2 var at arealgrensen
"minst" skulle være på 25 dekar osv. I forslaget til endring av
konsesjonsloven § 4 var uttrykket "ikke over" brukt, og i konsesjonsloven
§ 5 "mer enn". Dette er ikke kommentert av høringsinstansene. Departementet
mener likevel at når målet er at reglene skal bli like, bør også
disse uttrykkene samordnes. For å unngå en unødig innstramming av konsesjonsplikten,
mener departementet at uttrykket i konsesjonsloven § 4 bør danne
utgangspunktet. Justeringer i odelsloven § 2 og konsesjonsloven
§ 5 er i samsvar med dette inntatt i lovutkastet."
Forslaget innebærer at grensen går hvis eiendommen er "over"
25/500. Formuleringen innebærer at alle eiendommer som er på 25/500
dekar og mindre er unntatt fra reglene. Formuleringen blir ikke
mer presis hvis den endres til å være "minst". En slik endring kan
gjennomføres, men det fører til en skjerping av konsesjonsplikten
i forhold til gjeldende regler, og i forhold til lovforslaget, fordi
eiendommer som er nøyaktig på 25/500 dekar ikke lenger omfattes
av unntaket. Norges Bondelag har ikke gitt uttrykk for at de ønsker
en skjerping av reglene, bare en presisering. Jeg kan etter dette
ikke se at det er behov for noen endring i lovutkastet på dette
punktet.
Bør det i overgangsbestemmelsenes punkt også henvises til odelsloven
§ 27, i tillegg til konsesjonsloven § 6?
Det er riktig. I overgangsbestemmelsen punkt 9 har dessverre
odelsloven § 27 blitt utelatt. Jeg foreslår at dette rettes opp
ved at bestemmelsen endres slik (endringer i forhold til lovutkastet
slik det lyder i proposisjonen er markert med kursiv):
"En eier som med landbruksmyndighetenes godkjennelse oppfyller
boplikt i henhold til gjeldende konsesjonslov
§ 6 annet ledd eller odelsloven § 27 fjerde
ledd, kan uten hinder av at bestemmelsen oppheves, fullføre
boplikten innenfor rammen av godkjennelsen."
Bør det gis mulighet til midlertidig utsettelse med boplikten
på odelseiendom i de tilfeller eiendommen overdras til en svært
ung odelsberettiget, eller hvor barn eller yrke gjør det svært vanskelig
å bosette seg på eiendommen? Om ikke denne muligheten til midlertidig
utsettelse innføres, er det grunn til å regne med varierende praksis
fra kommune til kommune når eieren da må søke konsesjon?
Slik lovforslaget lyder, hører spørsmålet om en midlertidig utsettelse
inn under konsesjonsvurderingen som gjøres i den enkelte kommune.
Dette innebærer at det kan, og etter min mening også bør, åpnes for
ulike løsninger avhengig av hvilke momenter som ellers gjør seg
gjeldende i konsesjonssaken. Som en oppfølging av lovendringen,
vil rundskrivet om konsesjonsloven bli utarbeidet på nytt slik at
det blir et oppdatert hjelpemiddel ved kommunenes praksis. De hensyn
som knytter seg til overtakers unge alder eller andre forhold som
forhindrer ny eier fra å bosette seg på eiendommen bør på en hensiktsmessig
måte omtales i den sammenhengen, og det bør i den forbindelse legges
vekt på å unngå usaklig forskjellsbehandling som følge av at myndigheten
ligger til kommunene. I tillegg til dette vil jeg minne om at forslaget om
å innføre en rapporteringshjemmel i jordloven § 3 også kan medvirke
til å unngå uheldig forskjellsbehandling i kommunene.