Til Odelstinget
I proposisjonen fremmes forslag til nye bestemmelser og endringer
av bestemmelser i en rekke lover på finansmarkedsområdet.
Det foreslås for det første en ny bestemmelse i verdipapirfondloven
som åpner for sammenslåing av verdipapirfond (kapittel 2).
Videre foreslås endringer i forsikringsvirksomhetsloven med sikte
på å bedre konkurransen i markedet for fripoliser, pensjonskapitalbevis
og individuelle pensjonsavtaler (kapittel 3).
Det foreslås også en endring i regnskapsloven som innebærer at
børsnoterte foretak som ikke utarbeider konsernregnskap, skal ha
plikt til å utarbeide årsregnskap i samsvar med internasjonale regnskapsstandarder
(kapittel 4).
Videre foreslås tatt inn i sentralbankloven og banksikringsloven
en presisering av at kravet i finansavtaleloven § 45 om samtykke
fra låntaker dersom lånefordringen pantsettes eller overdras, ikke skal
gjelde ved pantsettelse eller overdragelse av lånefordringen til
Norges Bank og Bankenes sikringsfond (kapittel 5).
Det foreslås enkelte tekniske endringer i verdipapirfondloven
(kapittel 6).
Det foreslås videre en teknisk endring i foretakspensjonsloven
og innskuddspensjonsloven, som skal sikre at det er samsvar mellom
den plikt foretak har til å opprette pensjonsordning etter lov om
obligatorisk tjenestepensjon og den adgang foretakspensjonsloven
og innskuddspensjonsloven gir til å opprette pensjonsordning (kapitel
7).
Det foreslås også etter ønske fra Kredittilsynet at Kredittilsynet
skifter navn til Finanstilsynet for bedre å reflektere tilsynets
virksomhet, herunder at tilsynet omfatter både bank-, forsikrings-
og verdipapirtilsyn (kapittel 8).
Endringsforslagene har vært sendt på høring med unntak av forslaget
om endring av navn fra Kredittilsynet til Finanstilsynet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Alf
E. Jakobsen, Rolf Terje Klungland, Torgeir Micaelsen, lederen Reidar
Sandal, Eirin Kristin Sund og Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet,
Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein, Peter N. Myhre og Jørund Rytman,
fra Høyre, Svein Flåtten, Linda C. Hofstad Helleland og Jan Tore
Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Heikki
Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, fra Senterpartiet,
Per Olaf Lundteigen, og fra Venstre, Lars Sponheim, viser
til at Regjeringens vurderinger og forslag er nærmere omtalt nedenfor
i innstillingen og i Ot.prp. nr. 72 (2008–2009).
Verdipapirfondloven har ikke regler om adgang til å slå sammen
verdipapirfond. Etter gjeldende rett må et forvaltningsselskap som
ønsker å redusere antall fond det forvalter enten avvikle fond eller
overføre forvaltningen av fond til et annet forvaltningsselskap,
jf. verdipapirfondloven § 4-13.
Kredittilsynet har tidligere gitt flere tillatelser til overføring
av verdier i et overdragende fond til et overtakende fond. Kredittilsynet
stilte en rekke vilkår for å tillate slik sammenslåing. Adgangen
til sammenslåing var basert på en analogi fra verdipapirfondloven
§ 4-13 annet ledd. Denne bestemmelsen regulerer etter sin ordlyd
avvikling, og ikke sammenslåing, av fond.
I mars 2007 stadfestet Finansdepartementet tre vedtak fattet
av Kredittilsynet om avslag på søknader om sammenslåing av verdipapirfond.
Kredittilsynet hadde i disse sakene begrunnet avslaget med at de vilkårene
tilsynet hadde etablert for sammenslåing ikke var oppfylt. Avslagene
ble påklaget til Finansdepartementet. Finansdepartementet stadfestet
vedtakene om avslag, men begrunnet dette med at verdipapirfondloven
ikke gir adgang til sammenslåing av verdipapirfond.
Etter avgjørelsen i klagesakene har finansnæringen tatt til orde
for lovendring, slik at det åpnes for sammenslåing av verdipapirfond.
Kredittilsynet har også fremholdt at det er behov for at forvaltningsselskaper
kan slå sammen verdipapirfond. Behovet for å kunne slå sammen verdipapirfond
har blant annet sammenheng med strukturendringer i finansnæringen.
Når forvaltningsselskaper for verdipapirfond fusjoneres vil det
kunne være behov for å slå sammen verdipapirfondene selskapene forvalter
for å samordne fondstilbudet. I tillegg kan det være et behov for
å slå sammen verdipapirfond for å unngå fondsstrukturer som er etablert
for å tilby ulike markedssegmenter ulike vilkår. Dersom det ikke
er tilstrekkelig etterspørsel etter et fond kan det være ønskelig
for forvaltningsselskaper å rydde opp i fondsstrukturen og slå sammen
fond.
I EU pågår det arbeid for å tilrettelegge for sammenslåing av
verdipapirfond gjennom en endring av UCITS-direktivet (Direktiv
85/611/EF).
I Sverige er det adgang til å slå sammen verdipapirfond. Sammenslåing
krever tillatelse fra Finansinspektionen. Tillatelse til sammenslåing
gis dersom det er forenlig med andelseierens interesser, fondene har
likeartede plasseringsregler og fondsbestemmelser og sammenslåingen
ikke må frarådes ut fra allmenne hensyn.
Systemet for kollektive investeringsordninger i Danmark avviker
fra det norske. Danske investeringsforeninger er selvstendig juridiske
enheter. Slike enheter kan fusjonere, og aksjelovenes bestemmelser
om fusjon gjelder da tilsvarende. Det kreves kvalifisert flertall
på generalforsamling for fusjon av investeringsforeninger. I tillegg
kreves godkjennelse fra Finanstilsynet.
Også i Finland og i Irland er det adgang til å slå sammen verdipapirfond
etter godkjennelse/tillatelse.
Samtlige av høringsinstansene som har gitt merknader i høringen
er positive til at det åpnes for sammenslåing av verdipapirfond.
I lys av de strukturendringer som har vært gjennomført i finansnæringen,
hvor blant annet forvaltningsselskaper for verdipapirfond har blitt
slått sammen eller kjøpt opp, er det etter departementets vurdering
også behov for å kunne slå sammen verdipapirfond som disse selskapene
forvalter. Dette vil kunne legge til rette for en mer hensiktsmessig
og kostnadseffektiv fondsstruktur. Departementet viser også til
at det er åpnet for sammenslåing av verdipapirfond i flere andre
europeiske land. UCITS IV ble vedtatt i Europa-parlamentet 13. januar
2009, og det innføres her regler for å åpne for sammenslåing av fond.
Etter departementets vurdering vil det være en fordel at man har
en godt strukturert fondsnæring i Norge før nye EU-regler er på
plass. Gjennomføringsfrist for UCITS IV i EU er 1. juli 2011.
Departementet foreslår på den bakgrunn at verdipapirfondloven
endres slik at det gis adgang til å slå sammen verdipapirfond. Det
foreslås en ny bestemmelse om sammenslåing av verdipapirfond i § 4-14
i verdipapirfondloven.
Verdipapirfond har, til forskjell fra selskaper, ingen styrende
organer hvor deltakerne – det vil si andelseierne – er representert.
At fondet ikke har styrende organer innebærer blant annet at et
verdipapirfond har en mer statisk karakter som økonomisk enhet enn
et selskap.
Ved investering i verdipapirfond kan investoren formelt sett
sies å inngå to avtaler; investeringsavtalen med fondet og forvaltningsavtalen
med forvaltningsselskapet. Det er imidlertid nær sammenheng mellom
disse avtalene. Investeringsavtalen er avgjørende for det mandat
forvaltningsselskapet gis i forvaltningsavtalen. Forvaltningen skal
være i samsvar med fondets investeringsmandat. Verdipapirfondet er,
innenfor lovens rammer, regulert gjennom fondets vedtekter. Fondets
vedtekter er en sentral del av investeringsavtalen mellom investoren
og forvaltningsselskapet som forvalter fondet.
Det følger av avtalerettslige prinsipper at avtaler bare kan
endres i den grad slik endringsadgang følger av avtalen. Det er
etter verdipapirfondloven begrenset adgang til å endre fondets vedtekter.
Adgang til endring av fondets vedtekter er regulert i verdipapirfondloven
§ 3-4 andre ledd.
Bestemmelsen stiller opp materielle og prosessuelle krav for
at en vedtektsendring kan gjøres. Det materielle kravet er at endringen
må "antas å være i andelseiernes interesse". Videre stilles det
prosessuelle krav om tillatelse fra tilsynsmyndigheten, krav til styrets
beslutning og krav til kunngjøring.
Reguleringen av fondets adgang til å endre fondets vedtekter
bygger på avtalerettslige prinsipper om adgang til endring av inngått
avtale, og skal ivareta hensynet til investorvern. Et av de bærende
hensynene bak reguleringen er at andelseierne har gått inn i fondet
på grunnlag av de vedtekter som forelå ved investeringstidspunktet.
Dette taler for at det ikke bør være vesentlige forskjeller mellom
forvaltningsavtalene for de fond som det er ønskelig å slå sammen.
Etter Finansdepartementets vurdering vil det også gå på tvers av
verdipapirfondlovens system å innføre adgang til sammenslåing av
verdipapirfond som er større enn adgangen til å endre et fonds vedtekter.
Departementet er av den oppfatning at reglene for sammenslåing
av verdipapirfond bør utformes på samme måte som reglene for vedtektsendringer
i verdipapirfondloven § 3-4, fordi bestemmelsene i stor grad skal
ivareta de samme hensynene. På denne bakgrunn foreslår departementet
at en beslutning om sammenslåing av verdipapirfond bare er gyldig
dersom et flertall av de styremedlemmene som er valgt av andelseierne,
har stemt for sammenslåingen. Departementet viser til lovforslaget
§ 4-14 første ledd.
Verdipapirfondloven § 3-4 krever godkjenning fra Kredittilsynet
for å endre et fonds vedtekter. Bakgrunnen for denne bestemmelsen
er at UCITS-direktivet artikkel 4 nr. 4 forutsetter at enhver endring
av verdipapirfondets vedtekter skal godkjennes av myndighetene.
Det er etter departementets syn naturlig at det samme kravet stilles
til sammenslåing av verdipapirfond. Hensynene til andelseierne er
de samme i begge tilfeller, og det er naturlig å stille like vilkår
for vedtektsendringer og for sammenslåing av verdipapirfond. Også
UCITS IV, slik det ble vedtatt av Europaparlamentet, krever forhåndsgodkjenning
av sammenslåingen fra kompetent myndighet, jf. artikkel 39 nr. 1.
I lys av høringen og i lys av det som følger av andre europeiske
lands rett og UCITS IV foreslår departementet at sammenslåing av
verdipapirfond skal kreve godkjenning fra tilsynsmyndigheten, se
lovforslaget § 4-14 annet ledd.
Det er foreslått to vilkår for å få godkjent sammenslåing av
verdipapirfond. For det første kreves det at vedtektene i de fond
som skal slås sammen i det vesentlige er like når det gjelder investeringsmandat. For
det andre kreves det at sammenslåingen er i andelseiernes interesser.
I tillegg kan tilsynsmyndigheten, etter lovforslaget, stille ytterligere
vilkår for tillatelsen innenfor rammen av de to forannevnte vilkårene.
Vilkåret om at vedtektene i de fond som skal slås sammen i det
vesentlige er like når det gjelder investeringsmandat, er basert
på de samme hensyn som det reglene for vedtektsendringer bygger
på. Departementet mener et slikt vilkår for sammenslåing av verdipapirfond
er viktig ut fra hensynet til investorvern.
Dersom et forvaltningsselskap ønsker å slå sammen to fond med
ulike vedtekter når det gjelder investeringsmandat, innebærer dette
vilkåret, slik Kredittilsynet har påpekt i høringen, at forvaltningsselskapet
i forkant av, eller som del av, en søknad om sammenslåing av fond
må ha fått godkjent de nødvendige endringene i verdipapirfondets
vedtekter, slik at vilkåret om at vedtektene i de fond som skal slås
sammen i det vesentlige er like når det gjelder investeringsmandatet,
er oppfylt.
Departementet opprettholder, i lys av høringen, forslaget om
at vedtektene i de fond som ønskes sammenslått i det vesentlige
må være like når det gjelder investeringsmandat, for at tilsynsmyndigheten
skal kunne godkjenne sammenslåingen. Departementet viser til lovforslaget
§ 4-14 annet ledd nr. 1.
Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen og Verdipapirfondenes
forening har kommet med innspill til praktiseringen av regelverket.
Disse høringsinstansene peker på at det er en forutsetning for å
reelt sett kunne slå sammen verdipapirfond, dersom lovforslaget
vedtas, at Kredittilsynets praksis for godkjenning av vedtektsendringer
videreføres og at praksisen også gjøres gjeldende for vurderingen
av andelseierens interesser når Kredittilsynet skal godkjenne sammenslåing
av verdipapirfond.
Kredittilsynets praksis går ut på at en kan regne med å få godkjent
vedtektsendringer som ikke opplagt er i andelseiernes interesse,
fordi endringene innebærer vesentlige endringer av fondet sitt opprinnelige
investeringsmandat og/eller at fondet si forvaltningsgodtgjørelse
blir øket, dersom 90 pst. av andelseierne passivt samtykker. Denne
praksisen innebærer at andelseiernes syn tillegges avgjørende vekt dersom
en vedtektsendring ikke opplagt er i andelseiernes interesse. Det
følger av verdipapirfondloven § 3-4 annet ledd at godkjenning til
vedtektsendring bare kan gis av tilsynsmyndigheten når endringen
antas å være i andelseiernes interesser. Kredittilsynet understreker
i sin høringsuttalelse at Kredittilsynet ikke er bundet til å godkjenne
vedtektsendringer selv om passivt samtykke er oppnådd, men at Kredittilsynet
vil måtte foreta en konkret vurdering av om endringen er i andelseiernes
interesse. Departementet slutter seg til dette.
Slik verdipapirfondloven § 3-4 annet ledd er formulert vil Kredittilsynet
ha en selvstendig plikt til å vurdere om en vedtektsendring er i
samsvar med andelseiernes interesser uavhengig av hvor stort flertall av
de andelseiervalgte styremedlemmene som har stemt for vedtektsendringen
og uavhengig av om det er kommet inn protester fra andelseierne.
Dette er ikke til hinder for at Kredittilsynet vurderer eventuelle
innkomne protester fra andelseiere som en indikasjon på hvorvidt
en vedtektsendring er i andelseiernes interesser. Departementet
legger til grunn at Kredittilsynet også uavhengig av hvor mange
som har protestert mot en vedtektsendring eller om passivt samtykke
er oppnådd med knapp margin, vil måtte foreta en selvstendig vurdering
av om endringen er i andelseiernes interesse. Vilkåret i verdipapirfondloven
§ 3-4 og det tilsvarende vilkåret i den foreslåtte bestemmelsen
i verdipapirfondloven § 4-14 kan ikke tolkes dit hen at dersom mindre
enn 10 pst. av andelseierne protesterer kan Kredittilsynet ikke
si nei til sammenslåingen. Departementet mener at en slik regel
ikke i tilstrekkelig grad vil ivareta andelseiernes interesser.
Vilkåret om at en sammenslåing av verdipapirfond må være i andelseiernes
interesse for å kunne godkjennes av Kredittilsynet må praktiseres
på samme måte når Kredittilsynet vurderer en vedtektsendring og
når Kredittilsynet vurderer en sammenslåing.
Vurderingen av om en sammenslåing er i andelseiernes interesser
må bero på en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering.
Ved sammenslåing må det også være et krav at fondet eller andelseierne
ikke belastes noen kostnader, gebyrer eller lignende i forbindelse
med sammenslåingen. Fondet skal følgelig ikke belastes transaksjonskostnader
eller andre kostnader i forbindelse med at fondets investeringer
realiseres. Departementet mener dette bør presiseres i lovteksten,
og foreslår et tillegg i vilkåret om at sammenslåingen må være i
andelseiernes interesse. Andelseierne skal heller ikke avkreves
vedtektsfestede innløsningskostnader dersom de velger å få utbetalt
sin andel. Departementet viser til lovforslaget § 4-14 annet ledd nr.
2.
Etter forslaget kan tilsynsmyndigheten, innenfor rammene om at
vedtektene må være vesentlig like når det gjelder investeringsmandat
og at sammenslåingen må antas å være i andelseiernes interesser,
stille vilkår for tillatelsen til sammenslåing.
Kredittilsynet har i sin tidligere praksis stilt nærmere vilkår
for å godkjenne sammenslåing av verdipapirfond. Kredittilsynet legger
i sin høringsuttalelse til grunn at tilsvarende vilkår som de vilkår
som tidligere har vært stilt kan stilles med hjemmel i forslaget
til ny verdipapirhandellov § 4-14 tredje ledd.
I brev fra Kredittilsynet til Finansdepartementet 4. mai 2007
er det redegjort for de standardvilkår Kredittilsynet har stilt
i sin tidligere praksis for godkjenning av sammenslåinger. Kredittilsynet
viser her til at vilkårene i hovedsak har vært stilt og utformet
i den hensikt å ivareta andelseiernes interesser i samsvar med verdipapirfondloven.
Departementet anser det som hensiktsmessig at Kredittilsynet
kan stille vilkår for tillatelsen. Ved å innta en bestemmelse om
dette, kan Kredittilsynet sørge for at vilkårene til enhver tid
tilpasses markedets utvikling og forutsetninger. Finansdepartementet
legger til grunn at Kredittilsynet med hjemmel i den foreslåtte
bestemmelsen kan stille samme type vilkår som det som tidligere
ble stilt. Departementet viser til lovforslaget § 4-14 tredje ledd.
Finansdepartementet er etter en fornyet vurdering enig med Kredittilsynet
i at det er mer hensiktsmessig at plikten til å informere andelseierne
tas inn som en del av den foreslåtte bestemmelsen i verdipapirfondloven
om sammenslåing av verdipapirfond. Det vises til lovforslaget § 4-14
tredje ledd.
Departementet foreslår at en sammenslåing ikke kan gjennomføres
før en måned etter at andelseierne har fått informasjon om sammenslåingen,
jf. lovforslaget § 4-14 fjerde ledd, og at det i den informasjonen
som sendes andelseierne skal fremgå hvilket tidspunkt fusjonen får
virkning fra, jf. lovforslaget § 4-14 tredje ledd nr. 4.
Departementet har kommet til at det er hensiktsmessig å presisere
i verdipapirfondloven at andelseiere ikke kan avkreves eventuelle
innløsningskostnader dersom de velger å løse inn sin andel i forbindelse med
en sammenslåing av verdipapirfond. Departementet foreslår at denne
presiseringen tas inn i verdipapirfondloven § 6-9 første ledd. Retten
til fri innløsning skal kunne benyttes fra andelseierne får informasjon
om sammenslåingen og til sammenslåingen er gjennomført. Andelseierne
skal informeres om denne retten til fri innløsning, jf. lovforslaget
§ 4-14 fjerde ledd nr. 2 jf. § 6-9 første ledd tredje punktum.
Regelen om rett til fri innløsning av andeler i forbindelse med
en sammenslåing vil ikke gi andelseiere som har avtale med forvaltningsselskapet
om pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven eller individuell
pensjonsspareavtale etter lov om individuell pensjonsordning en
rett til utbetaling fra ordningene. For slike avtaler gjelder det,
som nevnt i høringsnotatet, etter skattelovgivningen, sammenholdt med
innskuddspensjonsloven, et krav om binding av pensjonsmidler. Kravet
om binding hindrer imidlertid ikke rettighetshaver i å endre profil
på investeringsporteføljen, så lenge det ikke utbetales midler fra
ordningen. Det er således ikke noen skattemessige grunner til hinder
for andelshavere i innskuddspensjonsordninger og rettighetshavere
etter individuelle pensjonsspareavtaler gis en ubetinget rett til
å få innløst sine andeler ved fusjon av fond så lenge det ikke innføres
en rett til utbetaling fra innskuddspensjonsordninger eller individuelle
pensjonsspareavtaler som er i strid med dagens krav til binding
av pensjonsmidler under ordningene.
Det vises til forslag til endring av verdipapirfondloven § 6-9
første ledd.
Etter departementets vurdering er det hensiktsmessig å fastsette
nærmere regler om sammenslåing av verdipapirfond i forskrift. Finansdepartementet foreslår
derfor en forskriftshjemmel i samsvar med forslaget i høringsnotatet.
Det vil blant annet være behov for å fastsette nærmere regler om
revisjon og fastsettelse av regnskap ved sammenslåing av verdipapirfond
i forskrift. Departementet viser til lovforslaget § 4-14 femte ledd.
Departementet antar at en adgang til sammenslåing av verdipapirfond
vil kunne legge til rette for en mer kostnadseffektiv fondsstruktur,
og således kunne føre til kostnadsbesparelser hos forvaltningsselskapene.
Departementet antar at det vil komme en del søknader om sammenslåing
av verdipapirfond idet den nye lovbestemmelsen trer i kraft. I en
periode vil dette kunne medføre noe økt arbeidsbelastning for Kredittilsynet.
Ut over dette antas det ikke at lovforslaget vil ha konsekvenser
av betydning for det offentlige.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det
nå har gått vel to år siden departementet, svært overraskende og
i strid med Kredittilsynets lovforståelse, i mars 2007 kom til at
gjeldende lov ikke åpnet for sammenslåinger av verdipapirfond. Disse
medlemmer er tilfreds med at det nå blir fremmet lovforslag
som (gjen)åpner for dette og håper at ikrafttredelse skjer så raskt som
det er praktisk mulig.
Arbeidstaker som er medlem i en tjenestepensjonsordning og som
slutter i foretaket uten rett til straks begynnende pensjon, opphører
ved fratredelsen å være medlem i pensjonsordningen. Når arbeidstakeren
fratrer, skal pensjonsordningen utstede en fripolise eller et pensjonskapitalbevis.
Fripoliser eller pensjonskapitalbevis utstedes også i enkelte andre
sammenhenger. I innskuddspensjonsordninger skal det utstedes pensjonskapitalbevis
når arbeidstakeren slutter i foretaket ved oppnådd pensjonsalder. Fripoliser
utstedes blant annet når en ytelsesbasert kollektiv pensjonsordning
avvikles og erstattes av en innskuddspensjonsordning. Fripoliser
og pensjonskapitalbevis kan også springe ut av kollektive ordninger
som ikke går inn under foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven.
Fripoliser og pensjonskapitalbevis utgjør et eget rettsforhold
mellom innehaveren av fripolisen eller pensjonskapitalbeviset og
institusjonen som forvalter midlene knyttet til fripolisen eller
pensjonskapitalbeviset. De nærmere vilkår i en fripolise eller et
pensjonskapitalbevis, for eksempel om en det er en forsikring med
eller uten investeringsvalg, vil avhenge av utformingen av den kollektive
ordningen fripolisen eller pensjonskapitalbeviset springer ut av.
Rettighetene etter fripoliser og pensjonskapitalbevis skal sikres
ved en egen premiereserve.
Den høye markedskonsentrasjonen og den lave kundemobiliteten
i markedet for fripoliser og pensjonskapitalbevis kan tyde på at
konkurransen ikke fungerer tilfredsstillende. Silver Pensjonsforsikring gjennomførte
i 2005 en markedsundersøkelse blant fripolisekunder som viser at
63 pst. av kundene ikke vet hva en fripolise er.
Etter forsikringsvirksomhetsloven er oppsigelsesfristen for kollektive
pensjonsordninger to måneder fra oppsigelsen er mottatt med mindre
lengre frist er avtalt, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 11-5 første
ledd. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for fripoliser og pensjonskapitalbevis,
jf. forsikringsvirksomhetsloven § 11-13 annet ledd. Dagens regler
er fastsatt ut fra det hensyn at selskapene skal kunne foreta de
nødvendige beregninger av forsikringstekniske størrelser som netto
premiereserve, administrasjonsreserven, opparbeidede overskuddsmidler
i løpet av året, tilleggsavsetninger og andel av kursreguleringsfond.
Videre skal selskapet gis anledning til å realisere verdier som
er nødvendig for å foreta oppgjør. For individuelle pensjonsavtaler
som omfattes av lov 27. juni 2008 nr. 62 om individuell pensjonsordning er
oppsigelsesfristen en måned, jf. lov om individuell pensjonsordning
§ 1-5.
Etter departementets syn vil en kortere oppsigelsesfrist legge
til rette for en mer effektiv flytting av fripoliser og pensjonskapitalbevis,
og således være positivt for konkurransen i markedet for fripoliser
og pensjonskapitalbevis. Det er etter departementets syn naturlig
at oppsigelsesfristen for fripoliser og pensjonskapitalbevis er
den samme som for individuelle pensjonsavtaler som omfattes av lov
om individuell pensjonsordning, hvor oppsigelsesfristen er en måned.
Bestemmelsen om at oppsigelsesfristen ved flytting av individuelle
pensjonsavtaler som omfattes av lov om individuell pensjonsordning
er en måned, følger av lov om individuell pensjonsordning § 1-5.
Departementet foreslår at en bestemmelse om at oppsigelsesfristen
ved flytting er en måned, også tas inn i forsikringsvirksomhetsloven
§ 11-14, som omhandler flytting av alle typer individuelle pensjonsavtaler. Regelen
om en måneds flyttefrist vil dermed få anvendelse også for individuelle
pensjonsavtaler som ikke omfattes av lov om individuell pensjonsordning.
Det vises til forslag til endring av forsikringsvirksomhetsloven
§ 11-13 første ledd og § 11-14 første ledd.
Etter forsikringsvirksomhetsloven § 11-5 fjerde ledd skal foretaket
betale et flyttegebyr til dekning av kostnader som pensjonsinnretningen
har når kontrakten avsluttes og overføres til en annen pensjonsinnretning.
Bestemmelsen gjelder tilsvarende for fripoliser, pensjonskapitalbevis
og individuelle pensjonsavtaler, jf. forsikringsvirksomhetsloven
§ 11-13 og § 11-14. Det følger av forskrift 30. juni 2006 nr. 896 til
forsikringsloven at maksimalsatsen for flytting av individuell livsforsikring
eller pensjonsavtale er 200 kroner, jf. § 11-3 første ledd i forskriften.
Tilsvarende maksimalsats gjelder for flytting av fripoliser og pensjonskapitalbevis.
Etter departementets vurdering er det på den ene side rimelig
at kunder som velger å flytte kontrakten belastes et flyttegebyr.
For å legge til rette for en mer effektiv flytting har det på den
annen side vært ansett som nødvendig å fastsette maksimalsatser
for hvor høyt flyttegebyr selskapene kan kreve.
Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at flyttegebyret
ved flytting av fripoliser, pensjonskapitalbevis og individuelle
pensjonsavtaler bør fjernes, selv om gebyret er relativt lavt i
dag. Gjennomføring av departementets forslag krever en endring av
forsikringsvirksomhetsloven § 11-13 annet ledd og § 11-14 annet
ledd, ved at en tar ut henvisningene i disse bestemmelsene til at
reglene om flyttegebyr i lovens § 11-5 gjelder tilsvarende. I tillegg
må § 11-3 første ledd i forskrift til forsikringsloven endres.
Det vises til forslag til endring av forsikringsvirksomhetsloven
§ 11-13 annet ledd og § 11-14 annet ledd.
Ved oppsigelse av en forsikringskontrakt for flytting til en
annen pensjonsinnretning, skal midlene knyttet til kontrakten overføres
til den nye pensjonsinnretningen. Det følger av forsikringsvirksomhetsloven
§ 11-6 at pensjonsinnretningen skal overføre midlene til den nye
pensjonsinnretningen ved utløpet av oppsigelsesfristen. Fristen
for å overføre midlene (oppgjørsfristen) er likevel to måneder etter
oppsigelsesfristens utløp, dersom midlene utgjør over 300 mill.
kroner. Pensjonsinnretningene kan ved avtale fastsette en annen
frist for etteroppgjør enn det som følger av forsikringsvirksomhetsloven
§ 11-6, jf. bestemmelsens annet ledd.
Det følger av forsikringsvirksomhetsloven § 11-9 annet ledd at
det ved overføring av midler etter oppsigelsesfristen skal svares
avkastning av midlene fra utløpet av oppsigelsesfristen og fram
til den dag midlene blir overført til den nye pensjonsinnretningen. Avkastningen
skal beregnes etter renten på folioinnskudd i Norges Bank tillagt
to prosentenheter, med mindre en høyere rente avtales mellom pensjonsinnretningen.
Kjernen i anvendelsesområdet av § 11-9 annet ledd er de tilfeller
der loven åpner for at oppgjør skjer etter utløpet av oppsigelsesfristen
(dvs. der midlene overstiger 300 mill. kroner), og ikke de tilfeller
der selskapet oversitter oppgjørsfristen. Ordlyden i forsikringsvirksomhetsloven
§ 11-9 annet ledd sondrer imidlertid ikke mellom de tilfeller der
pensjonsinnretningen har utsatt oppgjørsfrist (dvs. der midlene
overstiger 300 mill. kroner) og de tilfeller der oppgjørsfristen
er sammenfallende med utløpet av oppsigelsesfristen. Etter sin ordlyd
hjemler bestemmelsen derfor også beregning av avkastning i de tilfeller
der pensjonsinnretningen oversitter oppgjørsfristen.
Både Kredittilsynet og FNH legger til grunn at forsinkelsesrenteloven
vil komme til anvendelse i de tilfeller der det avgivende selskap
oversitter oppgjørsfristen og dette ikke skyldes forhold på forsikringstakers
eller det mottakende selskaps side. Departementet er enig i dette.
Etter departementets vurdering kan det være behov for en presisering
i forsikringsvirksomhetsloven av at det skal svares forsinkelsesrente
i slike tilfeller.
Etter departementets vurdering må kostnadene ved betaling av
forsinkelsesrente være å anse som administrasjonskostnader for selskapet.
Selskapet vil da ha motivasjon til å begrense kostnadene ved betaling
av forsinkelsesrente gjennom ønsket om å holde administrasjonskostnadene
lave av konkurransemessige årsaker, samt ved det forhold at selskapet
selv bærer risikoen for et negativt administrasjonsresultat. Det
vil si at selskapet må belaste sin egenkapital for å dekke et eventuelt
negativt administrasjonsresultat.
Et vilkår for at det skal svares forsinkelsesrente, er at oversittelse
av oppgjørsfristen ikke skyldes forhold på forsikringstakers eller
det mottakende selskaps side. Departementet legger til grunn at
det uansett om selskapet skal svare forsinkelsesrente eller ikke,
skal beregnes avkastning av midlene fra utløpet av oppgjørsfristen
og frem til midlene overføres til mottakende selskap, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 11-9
annet ledd. Avkastningen belastes avkastningsresultatet, dvs. forsikringskollektivet,
i det avgivende selskapet. Slik regelen er søkt utformet, vil den
beregnede avkastning som overføres i liten grad avvike fra faktisk
avkastning på midlene, slik at forsikringskollektivet i hhv. det
avgivende eller mottakende selskap verken vil ha fordeler eller
ulemper av at selskapet overfører midler etter oppsigelsesfristen. Dersom
avgivende selskap er i mislighold og skal svare forsinkelsesrente,
vil denne komme i tillegg til beregnet avkastning etter forsikringsvirksomhetsloven
§ 11-9 annet ledd. Forsinkelsesrenten skal imidlertid belastes avgivende
selskaps administrasjonsresultat, og ikke forsikringskollektivet
i avgivende selskap.
Det vises til forslag til forsikringsvirksomhetsloven § 11-9
nytt tredje ledd.
Lovforslaget om opphevelse av retten til å kreve flyttegebyr
ved flytting av fripoliser, pensjonskapitalbevis og individuelle
pensjonsavtaler, vil medføre en viss omfordeling av kostnader ved
flytting, ved at kostnadene i sin helhet må dekkes som administrasjonskostnader,
og fordeles på de gjenværende kundene gjennom pristariffen for administrative
tjenester. Med dagens lave flytteaktivitet vil dette likevel neppe
utgjøre betydelige beløp. Dersom lovforslaget, i tråd med formålet,
bidrar til økt flytteaktivitet, vil dette kunne stimulere konkurransen
mellom livsforsikringsselskapene og gi bedre forvaltning av fripoliser,
pensjonskapitalbevis og individuelle pensjonsavtaler. Dette vil
være til fordel for alle kunder som har denne typen kontrakter.
Lovforslaget antas ikke å ha konsekvenser for det offentlige. De
øvrige lovforslagene i kapittel 2 antas ikke å ha konsekvenser av betydning
for det private eller offentlige.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Utstedere (med Norge som hjemstat) av omsettelige verdipapirer
som er notert på regulert marked i EØS, skal avlegge konsernregnskap
i henhold til International Financial Reporting Standards (IFRS),
jf. regnskapsloven § 3-9 første ledd. Andre noterte utstedere kan
velge å avlegge regnskap etter IFRS eller etter de ordinære reglene
i regnskapsloven (heretter omtalt som norske regnskapsstandarder),
jf. regnskapsloven § 3-9 fjerde ledd. I et høringsnotat utarbeidet
av Kredittilsynet 11. desember 2007 ble det reist spørsmål om IFRS
bør gjelde som pliktig regnskapsspråk også for sistnevnte gruppe
foretak. Det følger av forordning (EF) nr. 1606/2002 artikkel 5a) at
medlemslandene kan velge om de ønsker å pålegge noterte selskaper,
som ikke avlegger konsernregnskap, å utarbeide selskapsregnskapet
etter IFRS.
Noterte utstedere hjemmehørende i EØS som avlegger konsernregnskap,
skal benytte IFRS som regnskapsspråk i konsernregnskapet. Det er
opp til den enkelte hjemstat å bestemme om disse skal tillates,
pålegges eller forbys å bruke IFRS i selskapsregnskapet. Noterte
utstedere hjemmehørende i EØS som ikke avlegger konsernregnskap
skal avlegge selskapsregnskap i henhold til nasjonale regler i den EØS-stat
foretaket er regulert. Etter IFRS-forordningen kan nasjonale regler
tillate og/eller påby nasjonale regnskapsstandarder eller IFRS.
Som nevnt i avsnittet over, skal noterte konsern med Norge som hjemstat
avlegge konsernregnskap i henhold til IFRS, jf. regnskapsloven § 3-9
første ledd. Noterte utstedere som bare avlegger selskapsregnskap
kan velge om de vil bruke IFRS eller norske regnskapsstandarder,
jf. regnskapsloven § 3-9 fjerde ledd (det tosporede systemet). Med
unntak av forsikringsselskaper kan alle noterte utstedere bruke
IFRS i selskapsregnskapet.
Viktige forutsetninger for velfungerende kapitalmarkeder er etter
departementets oppfatning regnskaper av høy kvalitet og med god
sammenlignbarhet. Dette vil gjelde uavhengig av om det utstedes egenkapital-
eller renteinstrumenter. Departementet er enig med Kredittilsynet
i at det må være et mål å sikre en best mulig finansiell informasjon
om noterte utstedere, også i hele EØS, og gjøre regnskapstallene sammenlignbare
over landegrensene. I den grad det er relevant å gi samme regler
for flere grupper utstedere synes det etter departementets oppfatning
nærliggende å sammenligne med andre noterte utstedere – dvs. noterte
konsern som er underlagt IFRS-plikt. Dette taler etter departementets
syn for at reglene er like for alle noterte utsteder med Norge som
hjemstat. Ved å utvide IFRS-plikten slik Kredittilsynet foreslår,
til å gjelde for alle utstedere med Norge som hjemstat notert på
regulert marked, vil en bedre sammenlignbarheten av regnskapene
til norske utstedere, både nasjonalt og i forhold til utenlandske
selskaper som fører regnskapet etter IFRS.
Antallet utstedere (utstedere av offentlig omsatte verdipapirer
notert på regulert marked i EØS med Norge som hjemstat som ikke
har konsernregnskapsplikt) som bruker norske regnskapsstandarder
er begrenset, og de utgjør en forholdsvis liten andel av det samlede
antall utstedere. Det kan da stilles spørsmål om nytten forsvarer
kostnadene av fortsatt å utvikle nye regnskapsstandarder som bare
vil gjelde for en begrenset krets av foretak. Forslaget om at det
innføres IFRS-plikt for alle utstedere, vil etter departementets
syn medføre at det ikke er behov for å utvikle og vedlikeholde egne
standarder under Norsk Regnskapsstiftelse for noterte utstedere,
og vil således isolert sett redusere ressursbruken med hensyn til
standardsetting og vedlikehold av standarder i Norge.
Departementet foreslår at det innføres IFRS-plikt for regnskapspliktige
som omfattes av forordningen (EF) nr. 1606/2002 artikkel 4, men
som ikke har konsernregnskapsplikt etter IFRS. Departementet legger til
grunn at en omlegging fra norsk regnskapsstandard til IFRS kan medføre
økt ressursbruk for utstederforetakene. Departementet legger videre
til grunn at utstederforetakene bør gis en rimelig tid til å forberede
og å innrette seg etter omleggingen, jf. DnRs og Sparebankforeningens
høringsmerknader på dette punkt. Departementet foreslår at loven
skal gjelde for regnskapsår som begynner 1. januar 2011 eller senere.
Det vises til forslag til § 3-9 tredje ledd nytt annet punktum i
regnskapsloven.
Lovforslaget vil medføre økt ressursbruk i forbindelse med regnskapsavleggelse
for de foretakene det gjelder. Departementet antar at lovforslaget
ikke vil medføre økt ressursbehov for Kredittilsynet.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Norges Bank og Bankenes sikringsfonds adgang til å yte likviditetslån
og/eller andre støttetiltak til bankene og andre foretak i finansiell
sektor er regulert i hhv. sentralbankloven §§ 19 og 22 og banksikringsloven
§ 2-12. En forutsetning for tiltak etter disse bestemmelsene er
normalt at mottaker av støttetiltakene kan stille sikkerhet. Bankenes
utlånsporteføljer er en mulig sikkerhet for Norges Bank og Bankenes
sikringsfond, og vil i en situasjon hvor tiltak etter de nevnte
bestemmelsene er aktuelt, kunne være de eneste ubeheftede aktiva
av særlig verdi som foretakene har.
Finansavtaleloven § 45 fastsetter at det må innhentes samtykke
fra låntaker dersom en bank skal overdra sin fordring på låntaker
til andre enn finansinstitusjoner eller lignende institusjoner.
Etter gjeldende rett kan det stilles spørsmål ved om ikke Norges
Bank og Bankenes sikringsfond skal regnes som "finansinstitusjon"
eller "lignende institusjon", dvs. for Norges Banks del som "statsbank" etter
finansavtaleloven § 1 annet ledd bokstav a, og dermed vil falle
inn under det eksisterende unntaket i finansavtaleloven § 45. En
tolkning av gjeldende rett gir ikke uten videre et klart og entydig
svar på dette, og svarene kan være ulike for de to institusjonene.
Norges Bank og Bankenes sikringsfond har bedt om at det utformes
en lovendring som klargjør at samtykkekravet i finansavtaleloven
§ 45 ikke skal gjøres gjeldende ved overdragelse av lånefordringer til
disse to institusjonene. Formålet med lovforslaget er å legge til
rette for å benytte lånefordringer som sikkerhet for Bankenes sikringsfonds
støttetiltak etter banksikringsloven § 2-12, og for Norges Banks
kredittilførsel etter sentralbankloven §§ 19 eller 22.
Norges Bank kan yte lån på særlige vilkår (S-lån) til en bank
eller annet foretak i finansiell sektor som ikke kan oppta lån i
markedet og som har utnyttet sentralbankens ordinære låneordninger
som D-lån og F-lån fullt ut. S-lån ytes etter sentralbankloven § 19 tredje
ledd eller § 22 første ledd på spesielle vilkår når særlige forhold
tilsier det. Norges Banks hovedstyre vedtok våren 2004 retningslinjer
for S-lån, herunder at slike lån bør ytes mot full sikkerhet eller
garantier. Norges Banks rolle ved likviditetskriser i finansiell
sektor er omtalt i Finansiell stabilitet 2/2004. Kravet til sikkerhetsstillelse
er særlig basert på prinsippet om at banken ikke skal yte soliditetsstøtte,
jf. bl.a. uttalelsene i St.meld. nr. 24 (1989–1990) Om Kredittilsynets,
Norges Banks og Finansdepartementets behandling av Sparebanken Nord
Norge i 1989, s. 18-19.
Banker som er i "S-lån posisjon" har imidlertid begrenset med
aktiva som kan pantsettes. Dette skyldes blant annet at bankene
pantsetter sine mest likvide verdipapirer og eierandeler i fond
til Norges Bank som sikkerhet for sine D-lån og F-lån i sentralbanken.
Som nevnt er det først når en bank har trukket fullt ut på sin rett
til D- eller F-lån at den kan få behov for S-lån. Norges Bank skriver
at dersom banken ikke har tilstrekkelig sikkerheter for et S-lån,
må banken be staten om å garantere for lånet. Dette innbærer i følge
Norges Bank at dersom banken i praksis skal kunne yte S-lån i slike
tilfeller, må det være mulig å ta pant i de kriserammede bankenes
utlånsporteføljer, som er en type ubeheftede aktiva som banken fortsatt kan
ha i behold.
En bank som har behov for S-lån vil normalt trenge den ekstra
likviditeten raskt, og pantesikkerhet må derfor kunne etableres
hurtig og effektivt. Dette forutsetter bl.a. at den kriserammede
banken kan pantsette lånefordringene til Norges Bank uten å måtte innhente
samtykke fra den enkelte lånekunde. Det samme gjelder ved eventuelle
S-lån til kredittforetak med utlånsportefølje.
Etter banksikringsloven § 2-12 kan Bankenes sikringsfond yte
ulike støttetiltak for bl.a. å sikre at et medlem av fondet kan
oppfylle sine forpliktelser eller videreføre sin virksomhet. Dersom
Bankenes sikringsfond yter støtte i form av garanti, lån eller likviditetsstøtte
uten sikkerhet, vil fondet indirekte overta risikoen fra innskytere
og øvrige kreditorer som kan trekke seg ut av den kriserammede banken.
Det er viktig at Bankenes sikringsfond kan tilbys tilfredsstillende
sikkerhet for de støttetiltakene som ytes, og en banks utlånsportefølje
er et sentralt panteobjekt. Samtykkekravet i finansavtaleloven § 45
innbærer i følge Bankenes sikringsfond at utlånsporteføljen i praksis
ikke er mulig å bruke i en krisesituasjon, som følge av tiden og
problemene det vil kunne innebære å innhente samtykke. Bankenes
sikringsfond anser på denne bakgrunn at samtykkekravet utgjør en
begrensing i de løsningsalternativer som banksikringsloven gir.
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot forslaget
om unntak fra samtykkekravet i finansavtaleloven § 45 for Norges
Bank og Bankenes sikringsfond.
Finansdepartementet slutter seg til forslaget fra Norges Bank
og Bankenes sikringsfond om en lovendring som innebærer at de to
institusjonene unntas fra samtykkekravet i finansavtaleloven § 45.
Som del av arbeidet med å sikre finansiell stabilitet i Norge,
er det etter departementets vurdering et mål at Norges Bank og Bankenes
sikringsfond har et best mulig rettslig rammeverk for å kunne tilføre
kreditt eller yte andre støttetiltak ved en eventuell bankkrise.
Lovendringsforslaget vil etter departementets syn sikre bedre grunnlag
for de to institusjonene til å kunne yte kreditt og andre støttetiltak
i en eventuell krisesituasjon.
Rettsgrunnlaget som styrer de to institusjonenes mulighet til
å tilby krisehjelp til banker mv., bør etter departementets vurdering
være utformet slik at adgangen til å ta pant som sikkerhet for krisehjelpen fremgår
tydelig. Finansdepartementet mener, i samråd med Justisdepartementet,
at det er mest hensiktsmessig med en avklaring av dette gjennom
en eksplisitt lovregel.
Departementet slutter seg til Norges Bank og Bankenes sikringsfonds
vurdering av at en avklart rettssituasjon er viktig av hensyn til
å sikre at de to institusjonene ikke kan møtes med erstatningssøksmål fra
låntakere som har fått sine lånefordringer overdratt uten samtykke.
Det er vesentlig at det i en krisesituasjon ikke oppstår unødvendig
usikkerhet eller tvist om rettsgrunnlaget for de aktuelle tiltakene.
Etter gjeldende rett, hvor det ikke er eksplisitt avklart om Norges
Bank og Bankenes sikringsfond er omfattet av samtykkekravet i finansavtaleloven
§ 45, vil faren for eventuelle etterfølgende søksmål kunne føre
til at bankenes eller kredittforetaks utlånsporteføljer ikke kan
brukes som sikkerhet for tilførsel av likviditet i en krisesituasjon.
Dersom Norges Bank ikke har adgang til å utnytte utlånsporteføljen
som pant, vil alternativet kunne være at staten må garantere for
den likviditeten institusjonen yter til en kriserammet bank. Departementet slutter
seg til Norges Banks vurdering av at en slik løsning vil være klart
mindre tilfredsstillende enn en direkte sikring av lånet mot deler
av den kriserammede bankens eiendeler, selv om disse kan være mindre likvide.
Departementet slutter seg til forslaget fra Norges Bank om et
tilsvarende unntak i sentralbankloven § 22 som i § 19. Departementet
viser til at de hensyn som gjør seg gjeldende for overdragelse av
utlånsporteføljer som sikkerhet til Norges Bank etter sentralbankloven
§ 19 er tilsvarende for sentralbankloven § 22.
Finansdepartementet legger, i samråd med Justisdepartementet,
til grunn at et unntak fra samtykkekravet i finansavtaleloven § 45
for Bankenes sikringsfond og Norges Bank i realiteten ikke anses
som en utvidelse av unntakets rekkevidde, ettersom Norges Bank og
Bankenes sikringsfond ikke kan anses som dårligere motparter for
låntakerne enn de institusjonene som lånefordringer i dag kan overdras
til uten samtykke.
Det vises til forslag til § 19 nytt fjerde ledd og § 22 nytt
tredje ledd i sentralbankloven, og til § 2-12 nytt syvende ledd
i banksikringsloven.
Lovforslagene vil kunne gjøre det enklere for Norges Bank eller
Bankenes sikringsfond å tilføre likviditet til en kriserammet bank
eller annen institusjon i finansiell sektor med sikkerhet i bankens
aktiva.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Det foreslås enkelte endringer i l verdipapirfondloven for å
sikre en bedre gjennomføring av direktiv 85/611/EF (UCITS-direktivet)
og direktiv 2007/16/EF (gjennomføringsdirektivet til UCITS-direktivet). UCITS-direktivet
regulerer kollektive investeringer gjennom verdipapirfond. UCITS-direktivet
inneholder bl.a. definisjoner og begreper som relaterer seg til hvilke
typer aktiva som utgjør tillatte investeringskategorier for UCITS-fond.
Med UCITS-fond menes verdipapirfond som etableres i henhold til
UCITS-direktivet og som kan tilbys grensekryssende innenfor EØS-området
på grunnlag av en notifisering til vertslandet. Direktiv 2007/16/EF
av 19. mars 2007 er et såkalt "implementing level 2 directive" fastsatt
av EU-kommisjonen, og som utfyller og klargjør UCITS-direktivet
med hensyn til enkelte definisjoner og begreper knyttet til investeringskategorier
(heretter omtalt som gjennomføringsdirektivet.) UCITS-direktivet
er i norsk rett gjennomført i verdipapirfondloven.
I punkt 6.1.2 foreslås en presisering i verdipapirfondloven av
at et verdipapirfonds midler skal plasseres i likvide finansielle
instrumenter. Dette vil sikre en mer presis gjennomføring av EØS-forpliktelser som
svarer til UCITS-direktivet.
I punkt 6.1.3 foreslås en endring av verdipapirfondlovens definisjon
av "omsettelige verdipapirer". I gjeldende verdipapirfondlov legges
verdipapirhandellovens definisjon av omsettelige verdipapirer til grunn
for verdipapirfondområdet. Denne definisjonen bygger på MiFID-direktivets
bestemmelser. Departementet foreslår at det i stedet tas inn en
egen definisjon av omsettelige verdipapirer i verdipapirfondloven
som er i samsvar med UCITS-direktivet.
I punkt 6.1.4 foreslås en endring av ett av vilkårene etter verdipapirfondloven
for å kunne plassere et verdipapirfonds eiendeler i unoterte pengemarkedsinstrumenter.
Etter gjeldende rett er ett vilkår at utsteder av instrumentene
selv er underlagt tilsyn. For å få loven bedre i samsvar med EØS-forpliktelser
som svarer til UCITS-direktivet, foreslås at vilkåret endres til
at utstedelsen eller utstederen av instrumentet er regulert med
det formål å beskytte investorer og sparemidler.
I verdipapirfondloven er begrepet "nærstående" bl.a. definert
som et selskap som har bestemmende innflytelse over et annet selskap.
Etter en endring av UCITS-direktivet er begrepet nærstående utvidet
til også å gjelde det forhold at et selskap har eller kontrollerer
minst 20 pst. av stemmerettighetene eller kapitalen i et selskap.
I punkt 6.1.5 foreslås at verdipapirfondlovens definisjon av nærstående
utvides på tilsvarende måte.
Verdipapirfondloven krever ikke uttrykkelig at det må investeres
i likvide finansielle instrumenter eller innskudd.
På oppdrag fra Finansdepartementet har Kredittilsynet vurdert
hvilke endringer i verdipapirfondloven som er nødvendige for å gjennomføre
direktiv 2007/16/EF til direktiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet).
Kredittilsynets forslag til lovendringer fremkommer i høringsnotat
datert 16. juni 2008. Et av forslagene gjelder en presisering i
verdipapirfondloven av at et verdipapirfonds midler skal plasseres
i likvide finansielle instrumenter.
Kredittilsynet uttaler bl.a. følgende i høringsnotat datert 16. juni
2008:
"Verken verdipapirfondlovens definisjon av verdipapirfond
i vpfl. § 1-2 første ledd nr. 1 eller angivelsen av verdipapirfonds
investeringsområde i § 4-5 inneholder et krav om at verdipapirfonds
midler bare kan plasseres i likvide aktiva..
For å
understreke at verdipapirfonds midler skal plasseres i likvide aktiva,
foreslår Kredittilsynet at det i innledningen til vpfl. § 4-5 inntas
et uttrykkelig krav om at plasseringer må gjøres i likvide finansielle instrumenter.
Dette vil sikre en mer presis gjennomføring av UCITS direktivet.
Kredittilsynet mener det er tilstrekkelig å innta presiseringen
i § 4-5, og at det ikke er nødvendig med en tilsvarende endring
i selve definisjonen av verdipapirfond i § 1-2 første ledd nr. 1.
Ved at likviditetskravet knyttes opp mot § 4-5, kommer det klart
frem at investeringene som gjøres i verdipapirfond må knyttes til
likvide aktiva.
Kredittilsynet mener at et generelt
likviditetskrav i realiteten ikke vil medføre noen endring i forhold
til gjeldende rett. Kravet om likviditet når det gjelder verdipapirfonds
plasseringer, følger allerede implisitt av andre bestemmelser i
verdipapirfondloven, herunder § 6-9 om andelseiers rett til innløsning
av andeler. Likvide investeringer er en forutsetning for at et forvaltningsselskap
kan overholde andelseieres innløsningsrett."
Departementet legger, i likhet med Kredittilsynet, til grunn
at endringsforslaget ikke vil medføre noen endring i gjeldende rett,
ettersom kravet om likviditet følger implisitt av andre regler
i verdipapirfondloven. Endringsforslaget vil imidlertid medføre klarhet
i forhold til gjennomføringen av UCITS-direktivet, slik at det ikke
kan oppstå tvil om at direktivet er riktig gjennomført. Endringsforslaget
vil også ha betydning for nasjonale fond fordi et krav om likviditet
understreker betydningen av andelseiers innløsningsrett. Departementet
slutter seg etter dette til Kredittilsynets forslag. Det vises til
forslag til verdipapirfondloven § 4-5 første og sjette ledd.
Etter verdipapirfondloven § 4-5 første ledd nr. 1 kan kapitalinnskudd
i verdipapirfond plasseres i omsettelige verdipapirer som nevnt
i verdipapirhandelloven § 2-2 annet ledd.
Ettersom det i verdipapirfondloven § 4-5 henvises til omsettelige
verdipapirer som nevnt i verdipapirhandelloven, skal verdipapirhandellovens
definisjon av omsettelige verdipapirer også legges til grunn på
verdipapirfondområdet.
Definisjonen av omsettelige verdipapirer i verdipapirhandelloven
§ 2-2 annet ledd gjennomfører MiFID artikkel 4 nr. 1 18). Det vises
til Ot. prp. nr. 34 (2006–2007) om lov om verdipapirhandel og lov
om regulerte markeder. Lovens ordlyd ligger nært opp til ordlyden
i definisjonen av omsettelige verdipapirer i MiFID.
Direktiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet) regulerer kollektive investeringer
gjennom verdipapirfond. Direktivet fastsetter bl.a. hvilke typer
aktiva som utgjør tillatte investeringskategorier for UCITS-fond.
Gjennomføringsdirektivet (direktiv 2007/16/EF) presiserer bl.a.
hvilke kriterier som skal være oppfylt for at et instrument kan
regnes som et omsettelig verdipapir i henhold til definisjonen i
UCITS-direktivet. I korthet er kriteriene bl.a. knyttet til at instrumentene skal
være likvide, de må kunne verdifastsettes og mulig tap må være begrenset.
Videre presiseres i gjennomføringsdirektivet i hvilken grad såkalte
"closed end funds" (fond med lukket utgang) kan anses som omsettelige
verdipapirer. Gjennomføringsdirektivet innebærer ikke en endring
av selve definisjonen av omsettelige verdipapirer i UCITS-direktivet,
men presiserer hvordan definisjonen er å forstå.
Definisjonen av omsettelige verdipapirer i verdipapirfondloven
sett i forhold til UCITS-direktivets og gjennomføringsdirektivets
bestemmelser, ble vurdert av Kredittilsynet i høringsnotatet av
16. juni 2008.
Selv om definisjonen av omsettelige verdipapirer i UCITS-direktivet
og definisjonen i verdipapirhandelloven, som verdipapirfondloven
viser til, er nesten like, er det ikke full overensstemmelse mellom
bestemmelsene. De to nevnte lover bygger på ulike direktiver, og
departementet slutter seg til Kredittilsynets vurdering av at det
er mest hensiktsmessig at verdipapirfondloven inneholder en særskilt
definisjon av omsettelige verdipapirer som bygger på UCITS-direktivet.
I tillegg vises det til at gjennomføringsdirektivet fremhever betydningen
av at begrepet omsettelige verdipapirer må tolkes i samsvar med UCITS-direktivets
prinsipper. Dette tilsier også at det er viktig at definisjonen
av omsettelige verdipapirer i verdipapirfondloven er knyttet til
UCITS-direktivet, og ikke MiFID, slik loven er bygd opp i dag. Departementet
foreslår derfor å endre verdipapirfondloven slik at det tas inn
en definisjon av omsettelige verdipapirer som er i samsvar med UCITS-direktivet
i verdipapirfondloven § 1-2 nytt nr. 7.
Definisjonen av omsettelige verdipapirer i UCITS-direktivet artikkel
1 (8) gjør unntak for de teknikker og instrumenter som omhandles
i artikkel 21. Det følger av artikkel 21 (2) at medlemslandene kan
tillate at det, på de vilkår og innenfor de grenser som landene
fastsetter, i forvaltningen av verdipapirfond kan benyttes teknikker
og instrumenter som relaterer seg til omsettelige verdipapirer og
pengemarkedsinstrumenter for å oppnå en effektiv porteføljeforvaltning.
Disse skal altså ikke omfattes av definisjonen av omsettelige verdipapirer.
Gjennomføringsdirektivet (direktiv 2007/16/EF) artikkel 11 presiserer
vilkårene som skal være oppfylt for å tillate bruk av slike teknikker
og instrumenter. Slik departementet vurderer det, er det mest hensiktsmessig
å gjennomføre UCITS-direktivet artikkel 21 (2) og gjennomføringsdirektivet
artikkel 11 i forskrift. Departementet foreslår derfor å ta inn
en forskriftshjemmel i verdipapirfondloven § 4-5 nytt niende ledd,
slik at nærmere regler for hvilke teknikker og instrumenter som
kan anvendes for å oppnå en effektiv porteføljeforvaltning, kan
fastsettes i forskrift. For å sikre en riktig gjennomføring av UCITS-direktivet
artikkel 1 (8), som viser til artikkel 21, foreslår departementet
å ta inn en bestemmelse i verdipapirfondloven § 1-2 første ledd
nytt nr. 7 om at teknikker og instrumenter som er omfattet av § 4-5
niende ledd, ikke anses som omsettelige verdipapirer.
Det vises til forslag til verdipapirfondloven § 1-2 første ledd
nytt nr. 7 og § 4-5 niende ledd.
Verdipapirfondloven § 4-6 annet ledd regulerer verdipapirfonds
adgang til å investere i unoterte pengemarkedsinstrumenter. Med
unoterte pengemarkedsinstrumenter menes finansielle instrumenter som
ikke er opptatt til offisiell notering eller omsettes på regulerte
markeder, jf. verdipapirfondloven § 4-6 første ledd nr. 1-4. For
at verdipapirfond skal kunne investere i unoterte pengemarkedsinstrumenter,
må instrumentene være utstedt av myndigheter, selskaper og institusjoner
som angitt i verdipapirfondloven § 4-6 annet ledd nr. 1-4.
Departementet legger til grunn at gjennomføringsdirektivet innebærer
at kravet om at "the issue or the issuer of such instruments is
itself regulated ..." ikke skal forstås som et krav om nasjonal
regulering knyttet til utstedere i det unoterte markedet, men som en
referanse til finansielle instrumenter som oppfyller kriteriene
i gjennomføringsdirektivet artikkel 5. Departementet anser at det
vesentlige ved kravet er at det dreier seg om pengemarkedsinstrumenter
som oppfyller vilkårene knyttet til definisjonen av pengemarkedsinstrumenter
i verdipapirfondloven § 4-5 femte ledd om at instrumentene normalt
må handles på pengemarkedet, de må være likvide og kunne verdifastsettes.
I tillegg følger det av gjennomføringsdirektivet at pengemarkedsinstrumentene
må være omsettelige og at det rent faktisk gis egnet informasjon om
utstedelsen eller utsteder som setter en informert investor, det
vil si forvaltningsselskapet på vegne av verdipapirfondet, i stand
til å fatte en informert investeringsbeslutning, jf. artikkel 5
nr. 1 bokstav b. Direktivet stiller detaljerte krav til med hensyn
til hvilken informasjon som skal gis. Disse bestemmelsene i direktivet
er foreslått gjennomført i forskrift.
Slik verdipapirfondloven § 4-6 annet ledd er utformet, er grunnvilkåret
for at et verdipapirfond skal kunne investere i unoterte pengemarkedsinstrumenter
at utsteder selv er underlagt tilsyn, jf. § 4-6 annet ledd innledningsvis.
Ordlyden i gjeldende bestemmelse gir etter dette anvisning på et
inngangsvilkår som er snevrere enn det som følger av europaparlamentsdirektiv
2001/108/EF om endring av Rådsdirektiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet),
om at "the issue or issuer of such instruments is itself regulated...".
Departementet viser til at det ikke har vært hensikten å gi strengere
norske regler på dette området enn det som følger av direktivet.
Departementet foreslår derfor å endre ordlyden i verdipapirfondloven
§ 4-6 annet ledd slik at norske UCITS-fond sikres tilsvarende investeringsalternativer
som utenlandske UCITS-fond når det gjelder unoterte pengemarkedsinstrumenter.
Unoterte pengemarkedsinstrumenter er i verdipapirfondloven § 4-6
annet ledd angitt å være pengemarkedsinstrumenter som "omsettes
på et annet marked enn angitt i første ledd nr. 1 til 4...". Verdipapirfondloven
§ 4-6 første ledd nr. 1 til 4 gjennomfører UCITS-direktivet artikkel
19 nr. 1 bokstav a) til d), om hvilke instrumenter et verdipapirfond
kan investere i. UCITS-direktivet artikkel 19 bokstav d) nevner
imidlertid ikke uttrykkelig pengemarkedsinstrumenter, kun "recently
issued transferable securities". Departementet legger derfor til
grunn at verdipapirfondloven § 4-6 annet ledds henvisning til bestemmelsens
første ledd nr. 4 ikke er i samsvar med UCITS-direktivet. Departementet
foreslår derfor å endre verdipapirfondloven § 4-6 annet ledd slik
at det vises til første ledd nr. 1 til 3.
Endringsforslagene som er omtalt her er dels av teknisk karakter,
dels vil de gi en noe utvidet investeringsadgang for norske UCITS-fond.
Det har derfor ikke vært ansett nødvendig med høring av forslagene.
Departementet viser til forslag til endring av verdipapirfondloven
§ 4-6 annet ledd.
Etter verdipapirfondloven § 1-2 annet ledd nr. 4 defineres nærstående
som "selskap hvor vedkommende selv eller noen som er nevnt i nr.
1, 2 eller 5 har slik innflytelse som nevnt i aksjeloven eller allmennaksjeloven
§ 1-3 annet ledd eller selskapsloven § 1-2 annet ledd". Aksjeloven,
allmennaksjeloven og selskapsloven knytter definisjonen av "nærstående" til
hvorvidt et selskap har bestemmende innflytelse over et annet selskap.
Et selskap skal alltid regnes som nærstående til et annet selskap
dersom et selskap eier så mange aksjer eller andeler i et annet
selskap at de representerer flertallet av stemmene i det andre selskapet
eller har rett til å velge eller avsette et flertall av medlemmene
i det andre selskapets styre.
Definisjonen av "close links" ("nære forbindelser") i UCITS-direktivet
ble endret ved Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2002/83/EF av
5. november 2002 om livsforsikring (livsforsikringsdirektivet). Direktiv
2002/83/EF artikkel 1 første ledd bokstav r) definerer "close links"
eller "nære forbindelser".
Etter endringen av definisjonen av "nære forbindelser" i UCITS-direktivet
er definisjonen av nærstående i verdipapirfondloven ikke lenger
i tråd med EØS-reglene. Departementet foreslår derfor en endring
i verdipapirfondloven § 1-2 for å gjennomføre UCITS- direktivets
definisjon av "nære forbindelser".
Departementet anser at direktiv 2002/83/EF artikkel 1 første
ledd bokstav r) nr. ii) er gjennomført i verdipapirfondloven § 1-2
annet ledd nr. 4 ved henvisningen til aksjeloven eller allmennaksjeloven
§ 1-3 annet ledd og selskapsloven § 1-2 annet ledd. Departementet
foreslår at bestemmelsen i verdipapirfondloven § 1-2 annet ledd
nr. 4 utvides til også å omfatte "selskap der vedkommende selv eller
noen som er nevnt i nr. 1, 2 eller 5 har eller kontrollerer minst
20 pst. av stemmerettighetene eller selskapets kapital". Dette vil
gjennomføre direktiv 2002/83/EF artikkel 1 første ledd bokstav r)
nr. i).
Ettersom endringsforslaget er en ren tilpasning til en mindre
endring i direktivet som svarer til våre EØS-forpliktelser, har
departementet ikke sett det som nødvendig å sende forslaget på høring.
Det vises til forslag til endring av verdipapirfondloven § 1-2
annet ledd nr. 4.
Departementet legger til grunn at forslaget om å ta inn et eksplisitt
likviditetskrav i verdipapirfondloven ikke vil ha økonomiske eller
administrative konsekvenser for forvaltningsselskapene eller myndighetene.
Departementet legger videre til grunn at heller ikke forslaget angående
definisjonen av omsettelige verdipapirer vil få særskilte økonomiske
eller administrative konsekvenser for forvaltningsselskapene eller
myndighetene. De øvrige lovforslagene i kapittel 6 antas ikke å
ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for
forvaltningsselskapene eller myndighetene.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
I foretakspensjonsloven § 2-2 og innskuddspensjonsloven § 2-3
er det bestemmelser om minstekrav til antall medlemmer i en pensjonsordning.
Foretak har adgang til å opprette pensjonsordning etter disse lovene
dersom pensjonsordningen vil oppfylle lovenes minstekrav til antall
medlemmer. I lov om obligatorisk tjenestepensjon § 2 er det gitt
bestemmelser om minstekrav til antall personer eller ansatte i foretaket.
Foretaket har plikt etter lov om obligatorisk tjenestepensjon til
å opprette pensjonsordning for sine ansatte dersom bestemmelsene
om minstekrav til antall personer eller ansatte i foretaket er oppfylt.
Dersom det er personer i foretaket som ikke skal være medlem
av pensjonsordningen, for eksempel eier eller innehaver av foretaket,
kan en komme i den situasjon at foretaket har plikt til å opprette
pensjonsordning etter lov om obligatorisk tjenestepensjon, men ikke
har adgang til å opprette pensjonsordning etter foretaks- eller
innskuddspensjonsloven, fordi minstekravene til antall medlemmer
i pensjonsordningen ikke er oppfylt.
I et høringsnotat utarbeidet av Finansdepartementet 21. desember
2007 ble det bl.a. foreslått en endring av foretakspensjonsloven
§ 2-2 første ledd og innskuddspensjonsloven § 2-3 første ledd, slik
at det blir samsvar mellom plikten til å opprette pensjonsordning
etter lov om obligatorisk tjenestepensjon og adgangen til å opprette
pensjonsordning etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven.
Alle høringsinstanser som har gitt merknader, støtter forslaget.
Departementet foreslår at foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven
endres slik at det blir samsvar mellom plikten til å opprette pensjonsordning
etter lov om obligatorisk tjenestepensjon og adgangen til å opprette
pensjonsordning etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven.
Det vises til forslaget til endring av innledningen i foretakspensjonsloven
§ 2-2 første ledd og innskuddspensjonsloven § 2-3 første ledd.
Departementet er enig med FNH i at det er behov for endring også
av foretakspensjonslovens og innskuddspensjonslovens bestemmelser
om avvikling av pensjonsordning som ikke lenger oppfyller minstekravene
til antall medlemmer i en pensjonsordning. Bestemmelsene om avvikling
bør i stedet knyttes til det forhold at minstekravene til antall
personer i foretaket ikke lenger er oppfylt. Det vises til forslaget
til endring av foretakspensjonsloven § 2-2 tredje ledd og innskuddspensjonsloven
§ 2-3 tredje ledd.
Lovforslagene vil ikke medføre noen endring av det som har vært
ansett som gjeldende rett, og antas derfor heller ikke å få praktiske
konsekvenser av betydning for foretakene eller myndighetene.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Kredittilsynet fremmet i mars 2009 for departementet forslag
om å skifte navn til "Finanstilsynet". Ifølge Kredittilsynet er
det flere grunner til at tilsynet ønsker å skifte navn nå. Kredittilsynet
viser primært til at det foreslåtte navnet "Finanstilsynet" bedre
dekker området for tilsynets virksomhet, herunder det forhold at
tilsynet omfatter både bank-, forsikrings- og verdipapirtilsyn m.v.
Videre viser tilsynet til at navnet "Finanstilsynet" er bedre i
samsvar med hva tilsvarende tilsyn heter i andre nordiske land ("Finanstilsynet"
i Danmark, "Finansinspektionen" i Sverige og Finland), og med det
engelske navnet til Kredittilsynet ("Financial Supervisory Authority
of Norway"). Kredittilsynet legger opp til at det nye navnet tilpasses
den eksisterende logoen til Kredittilsynet.
Kredittilsynet foreslår å gjennomføre endringen av navneskiftet
i forbindelse med flytting til nye lokaler i Revierstredet 3 i desember
2009. I denne sammenheng må Kredittilsynet i alle tilfeller legge
ned mye arbeid i forbindelse med omprofilering (nye skilt, nye maler,
nye postale trykksaker m.m.). Kredittilsynet viser til at endring
av navn samtidig med flyttingen både er økonomisk gunstig og arbeidsbesparende.
Kredittilsynet antar at kostnadene ved et navneskifte samtidig med
flyttingen kan dekkes innenfor eksisterende budsjetter for 2009
og 2010 (inkludert dedikert flyttebudsjett).
Kredittilsynets navn er lovfestet, og en endring av navnet krever
lovendring. For at det skal være mulig å gjennomføre navneendringen
samtidig med flyttingen, må det fremmes lovforslag om endring av navnet
våren 2009. På grunn av endringens tekniske karakter, og av hensyn
til å kunne gjennomføre navneendringen i forbindelse med flytting,
er forslaget ikke sendt på høring.
Finansdepartementet slutter seg til forslaget fra Kredittilsynet
om en lovendring som innebærer at Kredittilsynet endrer navn til
Finanstilsynet. Etter departementets vurdering har navnet ingen
historisk eller kulturell forankring som tilsier at ikke navnet
kan endres.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets vurdering av at
navnet "Finanstilsynet" bedre reflekterer tilsynets virksomhetsområde.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets vurdering av at det
er hensiktsmessig med et navn som er i tråd med internasjonal praksis
for integrerte finanstilsyn. Dette må sees i lys av at tilsynets
virksomhet får et stadig mer internasjonalt tilsnitt som følge av
internasjonalt tilsynssamarbeid.
I Norden benyttes navnet "Finansinspektionen" i Sverige og Finland,
og "Finanstilsynet" i Danmark. En endring av navn til "Finanstilsynet"
i Norge kan etter departementets vurdering føre til en viss forvekslingsfare
med det danske Finanstilsynet, men departementet anser denne faren
for å være liten, og ikke et avgjørende argument mot navneskifte.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets vurdering av at
det er gunstig å gjennomføre navneendringen samtidig med flyttingen.
Departementet er enig i at dette både er kostnadsbesparende og at
det kan bidra til å styrke fornyingseffekten av flyttingen.
Departementet foreslår også at lovens kortnavn "kredittilsynsloven"
endres til "finanstilsynsloven" for å reflektere institusjonens
nye navn. Departementet foreslår videre at lovens tittel moderniseres
i forbindelse med navneendringen. Etter departementets vurdering
vil både kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel
inkluderes i begrepet finansinstitusjoner. Det føres imidlertid
også tilsyn med foretak som ikke faller inn under begrepet finansinstitusjoner,
og dette bør fremkomme av tittelen. Departementet foreslår på denne
bakgrunn at lovens navn skal være: "lov om tilsynet med finansinstitusjoner
mv. (finanstilsynsloven)". Endring av lovens tittel og kortnavn
er ikke ment å innebære noen materiell endring i forhold til gjeldende
rett.
Departementet foreslår at navneendringen gjennomføres ved at
kredittilsynslovens § 2 første ledd endres. I tillegg må navnet
endres i alle lover der det forekommer. Dette foreslås gjort i en
endringsbestemmelse for de paragrafer der navnet Kredittilsynet forekommer.
Endring av lovens tittel medfører videre at det må fastsettes endringsbestemmelser
for de paragrafer som henviser til kredittilsynsloven eller dens
kortnavn, for å bringe lovverket i samsvar med den nye tittelen.
Det vises til forslag til lovvedtak del VIII, IX, X og XI.
Parallelt med denne proposisjonen legges det frem tre andre proposisjoner
som også nevner Kredittilsynet i lovteksten. Dersom disse lovendringene
blir vedtatt, må også "Kredittilsynet" endres til "Finanstilsynet"
for disse bestemmelsene. Det vises til forslag til lovvedtak del
XII, XIII og XIV.
Endring av navn på Kredittilsynet til Finanstilsynet vil medføre
at tilsynet må tilpasse logo til nytt navn, og endre brevhoder,
maler, skilter mv. I forbindelse med flyttingen må Kredittilsynet
i alle tilfeller endre maler, skilt og annet profileringsmateriell. Kostnadene
ved endring av navn blir derfor mindre enn det ellers ville ha blitt.
Kredittilsynet legger ikke opp til særskilte markedsføringstiltak
for å gjøre det nye navnet kjent. Departementet slutter seg til
Kredittilsynets vurdering av at dette ikke vil bli nødvendig.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets vurdering av at
navneendringen kan gjennomføres innenfor tilsynets eksisterende
budsjetter for 2009 og 2010 (inkludert dedikert flyttebudsjett).
Komiteen viser til forslaget om å endre
navn fra Kredittilsynet til Finanstilsynet og slutter seg til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
også til finansministerens svar 19. mai 2009 på spørsmål fra saksordfører
om hva de totale kostnader ved en slik navneendring er, der finansministeren
blant annet svarer:
"Merkostnaden ved navneendring er derfor ikke betydelig".
Disse medlemmer er litt i tvil om hva "ikke betydelig"
betyr i kroner og øre, men legger til grunn at kostnadene for navneendring
ikke skal overstige 1 mill. kroner.
Komiteen viser til proposisjonen og
til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak til lov
om endringer i lov 12. juni 1981 nr. 52 om
verdipapirfond og enkelte andre lover
I
I lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond gjøres
følgende endringer:
§ 1-2 første ledd skal lyde:
I denne lov forstås med:
1. verdipapirfond: selvstendig
formuesmasse oppstått ved kapitalinnskudd fra en ubestemt krets
av personer mot utstedelse av andeler i fondet og som for det vesentlige
består av finansielle instrumenter og/eller innskudd i henhold til
§ 4-5 sjette ledd
2. forvaltningsselskap: selskap som driver
verdipapirfondsforvaltning
3. verdipapirfondsforvaltning: forvaltning
av et verdipapirfond herunder salg og innløsning av andeler i fondet
og kjøp og salg av finansielle instrumenter for fondet
4. depotmottaker: foretak under offentlig
tilsyn som oppbevarer verdiene som inngår i et verdipapirfond og
mottar innbetalinger og forestår utbetalinger for fondets regning
5. andelseier: enhver som eier part i
et verdipapirfond
6. betydelig eierandel: eierandel som
representerer minst 10 prosent av aksjekapitalen eller stemmene
i et forvaltningsselskap, eller som på annen måte gjør det mulig
å utøve betydelig innflytelse over forvaltningen av selskapet. Like
med vedkommende aksjeeiers egne aksjer regnes i denne sammenheng
aksjer som eies av aksjeeiers nærstående
7. omsettelige verdipapirer:
a) aksjer og andre verdipapirer som kan
sidestilles med aksjer,
b) obligasjoner og andre gjeldsinstrumenter og
c) alle andre verdipapirer som gir rett til å erverve ethvert
slikt omsettelig verdipapir ved tegning eller ombytting.
Teknikker og instrumenter som omhandlet i § 4-5 niende
ledd er ikke å anse som omsettelige verdipapirer.
§ 1-2 annet ledd nr. 4 skal lyde
4. selskap hvor vedkommende selv eller noen som er
nevnt i nr. 1, 2 eller 5 har slik innflytelse som nevnt i aksjeloven
eller allmennaksjeloven § 1-3 annet ledd eller selskapsloven § 1-2
annet ledd eller selskap hvor vedkommende selv eller noen som
er nevnt i nr. 1, 2 eller 5 har eller kontrollerer minst 20 prosent
av stemmerettighetene eller selskapets kapital, og
§ 4-5 første ledd innledningen og nr. 1 skal lyde:
Kapitalinnskudd i verdipapirfond kan bare plasseres i følgende likvide finansielle
instrumenter:
1. omsettelige verdipapirer som angitt i § 1-2
første ledd nr. 7
§ 4-5 sjette ledd innledningen skal lyde:
Kapitalinnskudd i verdipapirfond kan plasseres som likvide innskudd
i bank dersom følgende betingelser er oppfylt:
§ 4-5 nytt niende ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser
om hvilke instrumenter og teknikker som gjelder omsettelige verdipapirer
og pengemarkedsinstrumenter og som kan benyttes for å oppnå en effektiv
porteføljeforvaltning.
§ 4-6 annet ledd innledningen skal lyde:
Verdipapirfondets eiendeler kan plasseres i pengemarkedsinstrumenter
som omsettes på et annet marked enn angitt i første ledd nr. 1 til 3 dersom utstedelsen
eller utstederen av instrumentet er regulert med det formål å beskytte
investorer og sparemidler, og instrumentene er
Ny § 4-14 skal lyde:
§ 4-14 Sammenslåing av verdipapirfond
Beslutning om sammenslåing av verdipapirfond er
bare gyldig dersom et flertall av de styremedlemmer som er valgt
av andelseierne, har stemt for den.
Sammenslåing av verdipapirfond krever godkjenning
fra tilsynsmyndigheten. Godkjenning kan bare gis når
1. vedtektene i de fond som skal slås sammen,
i det vesentlige er like når det gjelder investeringsmandat, og
2. sammenslåingen antas å være i andelseiernes
interesser, herunder at andelseierne ikke belastes noen kostnader
i forbindelse med sammenslåingen.
Tilsynsmyndigheten kan innenfor rammen av annet
punktum stille vilkår for godkjenningen.
Når en sammenslåing er godkjent av tilsynsmyndigheten,
skal forvaltningsselskapet påse at den enkelte andelseier får betryggende
informasjon om sammenslåingen. Det skal gis skriftlig informasjon
til den enkelte andelseier om:
1. forskjellene mellom vedtektene i det
overdragende fond og vedtektene i det overtakende fond og hva disse
forskjellene innebærer,
2. andelseierens rett til å få sine andeler innløst kostnadsfritt,
jf. verdipapirfondloven § 6-9,
3. de skattemessige følger av sammenslåingen og av
å få andelene innløst, og
4. virkningstidspunkt for sammenslåingen.
En sammenslåing kan ikke gjennomføres før en måned
etter at andelseierne har fått informasjon om sammenslåingen etter
tredje ledd.
Departementet kan i forskrift fastsette utfyllende regler
om sammenslåing av fond.
§ 6-9 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Dersom en andelseier benytter sin rett til å få
sin andel innløst i forbindelse med sammenslåing av verdipapirfond,
kan andelseieren ikke avkreves innløsningskostnader.
II
I lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper,
pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsvirksomhetsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 11-9 nytt tredje ledd skal lyde:
Dersom oppgjørsfristen etter § 11-6 er oversittet, og
dette ikke skyldes forhold på forsikringstakers eller den mottakende
pensjonsinnretningens side, skal det svares forsinkelsesrente etter
lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m., fra
utløpet av oppgjørsfristen og frem til den dag midlene blir overført.
I tillegg skal det svares avkastning beregnet etter annet ledd.
§ 11-13 første og annet ledd skal lyde:
Den som har rett til pensjonsrettigheter knyttet til fripolise
eller pensjonskapitalbevis, kan flytte kontrakten til en annen pensjonsinnretning. Oppsigelsesfristen
ved flytting er en måned.
Bestemmelsene om formkrav til oppsigelse i § 11-5
første ledd annet og tredje punktum, risikoovergang i § 11-5 tredje ledd,
samt oppgjørsfrist i § 11-6 gjelder tilsvarende.
§ 11-14 første og annet ledd skal lyde:
Den som har en individuell pensjonsavtale, eller en individuell
livrenteforsikring, kan flytte kontrakten til en annen pensjonsinnretning. Oppsigelsesfristen
ved flytting er en måned.
Bestemmelsene om formkrav til oppsigelse i § 11-5
første ledd annet og tredje punktum, risikoovergang i § 11-5 tredje ledd,
samt oppgjørsfrist i § 11-6 gjelder tilsvarende.
III
I lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 3-9 tredje ledd nytt annet punktum
skal lyde:
Regnskapspliktig som omfattes av forordning (EF)
nr. 1606/2002 artikkel 4, men som ikke har konsernregnskapsplikt
etter IFRS, skal utarbeide årsregnskap i samsvar med de internasjonale
regnskapsstandardene som er vedtatt etter annet ledd, jf. forordningen
artikkel 5 bokstav a.
IV
I lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet
mv.(sentralbankloven) gjøres følgende endringer:
§ 19 nytt fjerde ledd skal lyde:
Kravet om særskilt samtykke fra låntakeren etter finansavtaleloven
§ 45 gjelder ikke ved overdragelse eller pantsettelse av lånefordringer
til Norges Bank ved støttetiltak eller yting av kreditt etter paragrafen her.
§ 22 nytt tredje ledd skal lyde:
Kravet om særskilt samtykke fra låntakeren etter finansavtaleloven
§ 45 gjelder ikke ved overdragelse eller pantsettelse av lånefordringer
til Norges Bank ved støttetiltak eller yting av kreditt etter paragrafen her.
V
I lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger
for banker, forsikringsselskapenes garantiordninger og offentlig
administrasjon m.v. av finansinstitusjoner gjøres følgende endringer:
§ 2-12 nytt syvende ledd skal lyde:
Kravet om særskilt samtykke fra låntakeren etter finansavtaleloven
§ 45 gjelder ikke ved overdragelse eller pantsettelse av lånefordringer
til fondet ved støttetiltak eller yting av kreditt etter paragrafen
her.
VI
I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon (foretakspensjonsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 2-2 første ledd innledningen skal
lyde:
(1) Et foretak kan opprette pensjonsordning i henhold
til loven her dersom foretaket har:
§ 2-2 tredje ledd første punktum skal lyde:
(3) Dersom foretaket ved utløpet av
et kalenderår ikke oppfyller vilkårene i første ledd, og foretaket heller
ikke i løpet av et kalenderår igjen oppfyller vilkårene, skal pensjonsordningen
opphøre og avvikles etter reglene i kapittel 15.
VII
I lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon
i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) gjøres følgende endringer:
§ 2-3 første ledd innledningen skal
lyde:
(1) Et foretak kan opprette pensjonsordning i henhold til
loven her dersom foretaket har:
§ 2-3 tredje ledd første punktum skal lyde:
(3) Dersom foretaket ved utløpet av
et kalenderår ikke oppfyller vilkårene i første ledd, og foretaket heller
ikke i løpet av et kalenderår igjen oppfyller vilkårene, skal pensjonsordningen
opphøre og avvikles etter reglene i kapittel 13 eller videreføres
etter reglene i annet ledd.
VIII
I lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner,
forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven)
gjøres følgende endringer:
Lovens tittel skal lyde:
Lov om tilsynet med finansinstitusjoner mv. (finanstilsynsloven)
§ 2 første ledd første punktum skal lyde:
Tilsynet føres av Finanstilsynet.
I følgende bestemmelser skal uttrykket «Kredittilsynet»
endres til «Finanstilsynet»:
§ 1 første ledd nr. 7 og nr. 8,
§ 2 annet ledd første og fjerde punktum og femte ledd,
§ 3a første og tredje ledd,
§ 4 første ledd nr. 3,
§ 4a første og annet punktum,
§ 4b første og annet punktum,
§ 5 annet ledd,
§ 6 første ledd,
§ 7 første ledd fjerde og sjette punktum, tredje ledd annet
punktum og femte ledd tredje punktum,
§ 9 første ledd femte, sjette og syvende punktum og femte
ledd,
§ 10 første ledd første punktum.
IX
I følgende bestemmelser skal uttrykket «Kredittilsynet» endres
til «Finanstilsynet» og «Kredittilsynets» endres til «Finanstilsynets»:
1. lov 3. juli 1953 nr. 2 om sjøtrygdelag
§ 1, § 9, § 10 og § 13
2. lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker § 3, § 8a, § 11,
§ 12, § 13, § 13a, § 14, § 19, § 22, § 23, § 24, § 28, § 35, § 39,
§ 47, § 56 og § 57
3. lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker § 1, § 8,
§ 10, § 13, § 14, § 16, § 19, § 20, § 21, § 24, § 33 og § 34
4. lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond § 2-1, § 2-4,
§ 2-8
5. lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs
(konkursloven) § 85, § 120 og § 122a
6. lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet
mv. (sentralbankloven) § 12 og § 27
7. lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkassovirksomhet og annen
inndriving av forfalte pengekrav (inkassoloven) § 5, § 24 og § 30
8. lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og
finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 1-3, § 2-2,
§ 2-9a, § 2-9b, § 2-9d, § 2-11, § 2-15, § 2-17, § 2-22, § 2-23,
§ 2-27, § 2-28, § 2-34, § 2-36, § 2-37, § 2-38, § 2a-7, § 2a-8,
§ 2a-9, § 2a-10, § 2a-15, § 2a-17, § 3-4, § 3-7, § 3-11, § 3-16,
§ 4-1 og § 5-3
9. lov 18. juni 1993 nr. 109 om autorisasjon av regnskapsførere
§ 1, § 3, § 4, § 5, § 6, § 7, § 9, § 11, § 12 og § 13
10. lov 6. desember 1995 nr. 75 om sikringsordninger for
banker, forsikringsselskapenes garantiordninger og offentlig administrasjon
m.v. av finansinstitusjoner § 2-11, § 2-12, § 2-15, § 2A-2, § 2A-4,
§ 2A-5, § 3-1, § 3-2, § 3-3, § 3-4, § 3-5, § 4-3, § 4-4, § 4-6,
§ 4-7, § 4-8, § 4-9, § 4-10, § 4-11, § 4-13 og § 5-3
11. lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer (revisorloven)
§ 2-2, § 3-1, § 3-2, § 3-3, § 3-5, § 3-7, § 4-8, § 7-3, § 9-1, §
9-2a, § 10-1, § 10-2 og § 10-3
12. lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer m.v.
§ 3-2, § 3-3, § 4-1, § 4-2 og § 4-5
13. lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon (foretakspensjonsloven)
§ 1-1, § 2-2, § 2-7, § 3-2, § 4-8, § 9-3, § 9-5, § 12-1, § 12-2,
§ 13-3, § 13-5, § 14-3, § 15-4 og § 16-2
14. lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddpensjon i arbeidsforhold
(innskuddspensjonsloven) § 2-9, § 4-1, § 10-1, § 10-2, § 12-3 og
§ 13-3
15. lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser (stiftelsesloven)
§ 6
16. lov 14. desember 2001 nr. 95 om beskyttelse av supplerende
pensjonsrettigheter for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende
som flytter innenfor EØS-området § 7
17. lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle
instrumenter (verdipapirregisterloven) § 1-2, § 3-3, § 3-4, § 4-1,
§ 4-2, § 4-4, § 5-1, § 6-3, § 6-4, § 8-2, § 9-2, § 10-1, § 10-2,
§ 10-3 og § 11-2
18. lov 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak § 1-2,
§ 2-2, § 2-3, § 2-4, § 2-5, § 3-1, § 3-2, § 5-2, § 6-1, § 7-2, §
8-1 og § 9-2
19. lov 28. mai 2004 nr. 29 om register over opplysninger
om valutaveksling og overføring av betalingsmidler inn og ut av
Norge (valutaregisterloven) § 1, § 6 og § 8
20. lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling §
1-1, § 2-1, § 3-1, § 3-2, § 4-1, § 4-5, § 5-7, § 6-1, § 7-2, § 7-3,
§ 7-8, § 7-9, § 7-10, § 8-1, § 8-2, § 9-2, § 9-3, § 9-4 og § 10-2
21. lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak
og deres virksomhet (forsikringsvirksomhetsloven) § 1-3, § 2-3,
§ 5-5, § 5-6, § 5-7, § 5-8, § 5-9, § 6-1, § 6-5, § 6-6, § 6-7, § 9-6,
§ 9-7, § 9-11, § 9-15, § 9-17, § 9-23, § 9-24, § 9-25, § 10-16,
§ 12-1, § 13-1, § 13-3, § 13-5, § 14-1, § 14-6, § 14-7, § 14-8,
§ 15-2, § 15-3, § 15-8
22. lov 21. desember 2005 nr. 124 om obligatorisk tjenestepensjon
§ 2 og § 8
23. lov 29. juni 2007 nr. 73 om eiendomsmegling § 2-1, §
2-2, § 2-3, § 2-5, § 2-8, § 2-9, § 4-2, § 4-3, § 8-1, § 8-2, § 8-3,
§ 8-4, § 8-5, § 8-6, § 8-7 og § 8-8
24. lov 29. juni 2007 nr. 74 om regulerte markeder (børsloven)
§ 10, § 11, § 12, § 16, § 17, § 19, § 22, § 23, § 25, § 26, § 27,
§ 28, § 29, § 38, § 39, § 44, § 45, § 46 og § 47
25. lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven)
§ 3-2, § 3-5, § 3-8, § 3-11, § 4-2, § 4-3, § 5-5, § 5-8, § 5-12,
§ 5-13, § 6-4, § 7-8, § 8-2, § 8-3, § 8-5, § 9-1, § 9-4, § 9-7, § 9-9,
§ 9-10, § 9-11, § 9-13, § 9-15, § 9-16, § 9-18, § 9-22, § 9-23,
§ 9-24, § 9-26, § 10-1, § 10-2, § 10-3, § 10-16, § 10-18, § 11-1,
§ 11-2, § 11-3, § 11-4, § 13-1, § 13-3, § 15-1, § 15-2, § 15-3, § 15-5,
§ 15-6, § 15-7, § 15-8, § 15-9, § 16-1, § 16-2, § 16-3, § 17-2 og
§ 17-4
26. lov 27. juni 2008 nr. 62 om individuell pensjonsordning
§ 1-9,
27. lov 27. juni 2008 nr. 63 om endringer i lov 12. juni
1981 nr. 52 om verdipapirfond mv. (regler om spesialfond) til ny
§ 6-1, § 6-12a, § 9-15 og § 9-21
28. lov 6. mars 2009 nr. 11 om tiltak mot hvitvasking og
terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsloven) § 35
29. lov 6. mars 2009 nr. 12 om Statens finansfond § 8.
X
I følgende bestemmelser skal uttrykket «kredittilsynsloven» endres
til «finanstilsynsloven»:
1. lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-9b og
§ 2-22
2. lov 18. juni 1993 nr. 109 om autorisasjon av regnskapsførere
§ 9
3. lov 6. desember 1995 nr. 75 om sikringsordninger for
banker, forsikringsselskapenes garantiordninger og offentlig administrasjon
m.v. av finansinstitusjoner § 2A-5 og § 3-2
4. lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer (revisorloven)
§ 9-2a
5. lov 28. mai 2004 nr. 29 om register over opplysninger
om valutaveksling og overføring av betalingsmidler inn og ut av
Norge (valutaregisterloven) § 1
6. lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling § 8-2
og § 9-2
7. lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven)
§ 9-16, § 15-3, § 15-6, § 15-7 og § 15-8
XI
Uttrykkene
«lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet
for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel
m.v. (kredittilsynsloven)»,
«lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner,
forsikringsselskaper og verdipapirhandel mv. (kredittilsynsloven)»,
«lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner,
forsikringsselskaper og verdipapirhandel mv.»,
«lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner,
forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v.» og
«lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner,
forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (Kredittilsynet)»
i følgende bestemmelser
1. lov 16. januar 1998 nr. 6 om Stortingets
granskingskommisjon for bankkrisen § 1
2. lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven)
§ 1-2
3. lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser (stiftelsesloven)
§ 6
4. lov 14. desember 2001 nr. 95 om beskyttelse av supplerende
pensjonsrettigheter for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende
som flytter innenfor EØS-området § 7
5. lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle
instrumenter (verdipapirregisterloven) § 10-1
6. lov 29. juni 2007 nr. 73 om eiendomsmegling § 8-1
7. lov 29. juni 2007 nr. 74 om regulerte markeder (børsloven)
§ 6
endres til
«lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet med finansinstitusjoner
mv. (finanstilsynsloven)».
XII
Forutsatt at lov om endringer i finansieringsvirksomhetsloven
og enkelte andre lover (kapital- og organisasjonsformer for sparebanker
mv.) blir vedtatt, endres uttrykket «Kredittilsynet» til «Finanstilsynet» i
følgende bestemmelser:
1. lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner § 2b-7, § 2b-8, § 2b-9, § 2b-18, § 2b-22,
§ 2b-23, § 2b-24, § 2b-25, § 2b-26, § 2b-27, § 2c-10, § 2d-1, §
2d-2, § 2d-3, § 2d-4 og § 2d-5
XIII
Forutsatt at lov om endringer i finansieringsvirksomhetsloven,
børsloven, verdipapirregisterloven, verdipapirhandelloven mv. (eierskap
i finansinstitusjoner og i infrastrukturforetak på verdipapirområdet)
blir vedtatt, endres uttrykket «Kredittilsynet» til «Finanstilsynet»
i følgende bestemmelser:
1. lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner § 2-2, § 2-3 og § 2-5
2. l ov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle
instrumenter (verdipapirregisterloven) § 5-2
XIV
Forutsatt at lov om endring i lov om revisjon og revisorer (revisorloven)
og enkelte andre lover blir vedtatt, endres uttrykket «Kredittilsynet»
til «Finanstilsynet» i følgende bestemmelser:
1. lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon
og revisorer § 2-1, § 2-2, § 3-1, § 3-3, § 3-7, § 5-7, § 5a-2, § 5a-4,
§ 5b-2, § 7-1, § 10-1, § 10-2 og § 10-4
2. lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker § 17 c
XV
1. Lovens del III gjelder for regnskapsår
som begynner 1. januar 2011 eller senere. For øvrig gjelder loven
fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte
bestemmelser i loven til forskjellig tid.
2. Kongen kan gi overgangsregler.
Oslo, i finanskomiteen, den 4. juni 2009
Reidar Sandal |
Gjermund Hagesæter |
leder |
ordfører |