1. Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Sammendrag

Det fremmes i proposisjonen forslag om lovendring på to ulike områder. For det første foreslås det endring i lovreglene om eierkontroll i finansinstitusjoner. For det andre foreslås det endring i lovreglene om eierbegrensninger og eierkontroll i infrastrukturforetak på verdipapirområdet. Mens førstnevnte lovendring har sin bakgrunn i Norges forpliktelse om å gjennomføre nye EØS-regler i norsk rett, vil sistnevnte lovendringer i hovedsak ha sin bakgrunn i et reelt nasjonalt behov.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Alf E. Jakobsen, Rolf Terje Klungland, Torgeir Micaelsen, lederen Reidar Sandal, Eirin Kristin Sund og Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein, Peter N. Myhre og Jørund Rytman, fra Høyre, Svein Flåtten, Linda C. Hofstad Helleland og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, og fra Venstre, Lars Sponheim, viser til at Regjeringens vurderinger og forslag er nærmere omtalt nedenfor i denne innstillingen og i Ot.prp. nr. 80 (2008–2009).

2. Eierkontroll i finansinstitusjoner – gjennomføring av EØS-regler som svarer til direktiv 2007/44/EF

2.1 Sammendrag

2.1.1 Innledning

Direktiv 2007/44/EF av 5. september 2007 gjør endringer i rådsdirektiv 92/49/EØF og direktiv 2002/83/EF, 2004/39/EF, 2005/68/EF og 2006/48/EF og innfører endrede prosedyreregler og kriterier ved tilsynsmessig vurdering av erverv og forhøyelse av eierandeler i finansiell sektor. Direktivet har gjennomføringsfrist for EUs medlemsland 21. mars 2009.

Direktiv 2007/44/EF ble innlemmet i EØS-avtalen den 4. juli 2008 ved EØS-komiteens beslutning nr. 79/2008. Beslutningen i EØS-komiteen ble tatt med forbehold om Stortingets samtykke i samsvar med Grunnloven § 26 annet ledd. Saken ble framlagt for Stortinget i St.prp. nr. 83 (2008–2009). Stortinget ga 3. november 2008 samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning. Beslutningen vil tre i kraft for Norge når alle de tre EØS/EFTA-statene har meddelt at de forfatningsmessige krav er oppfylt.

Direktivets formål er å gjøre det enklere og mer forutsigbart for markedsaktører å gjennomføre oppkjøp og fusjoner i finanssektoren. Eierkontroll vil fortsatt være basert på tillatelse, men det nye direktivet stiller noe endrede krav – i forhold til tidligere direktiv – til den egnethetsvurderingen som kompetente myndigheter skal foreta ved oppkjøp og fusjoner i finanssektoren, herunder krav til de kriterier som myndighetene kan legge til grunn ved egnethetsvurderingen. Direktivet stiller også krav til saksbehandling, herunder strengere tidsfrist for myndighetenes vurdering.

Gjennomføring av direktivet og tilsvarende EØS-regler vil i første rekke skape større klarhet og forutsigbarhet for markedsaktører som ønsker å kjøpe seg opp i selskap innen finansiell sektor, da deres søknader i større grad enn etter gjeldende regler må avgjøres innen konkrete frister og vurderingen må skje etter bestemte kriterier. Myndighetenes mulighet for skjønnsutøvelse innsnevres tilsvarende, men utelukker ikke bruk av skjønn. Selv om egnethetsvurderingen skal skje i henhold til en uttømmende liste med kriterier, åpner kriteriene i seg selv for utøvelse av skjønn.

Banklovkommisjonen fikk ved brev 29. april 2008 fra Finansdepartementet i oppdrag å utarbeide utkast til de endringer i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-2 følgende, som er påkrevd for gjennomføring av direktiv 2007/44/EF i norsk rett. Banklovkommisjonen avga 6. august 2008 NOU 2008:13 Eierkontroll i finansinstitusjoner, med forslag til nødvendige endringer. Utredningen var enstemmig.

Finansdepartementet sendte utredningen fra Banklovkommisjonen med utkast til nødvendige lovendringer på høring 7. august 2008.

2.1.2 Hovedtrekk i høringsuttalelsene

Høringsinstansene som har gitt merknader til forslaget er generelt positive til de foreslåtte endringene (som altså er en konsekvens av direktivendringene). Flere høringsinstanser peker likevel på at utformingen av de norske reglene på enkelte punkter bør legges tetter opp til ordlyden i direktivet. Dette gjelder blant annet Finansnæringens Hovedorganisasjon, Kredittilsynet, Norges Bank og Advokatforeningen.

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) støtter i hovedsak Banklovkommisjonens forslag til implementering av direktiv 2007/44/EF. FNH gir imidlertid uttrykk for at det vil være en fordel å legge den norske lovteksten nærmere til EUs direktivtekst, fordi det er et totalharmoniseringsdirektiv hvor det må forventes utfyllende regler og tolkningsuttalelser fra EU. Videre ber FNH departementet overveie de føringer direktivet gir med hensyn til konsesjonspraksis for organisering av blandede finanskonsern.

Kredittilsynet gir uttrykk for at Banklovkommisjonens utkast til lov i all hovedsak følger direktivets bestemmelser.

Norges Bank fremhever at Banklovkommisjonens forslag til lovendringer i stor grad er i samsvar med direktivets bestemmelser, men poengterer at de foreslåtte norske reglene på enkelte områder avviker noe fra EU-reglene. De viser blant annet til at selv om vurderingskriteriene i Banklovkommisjonens forslag til ny § 2-4 annet ledd i det vesentlige samsvarer med kriteriene som fremgår av direktivet, så er Banklovkommisjonens forslag til vurderingskriterier på enkelte områder mer omfattende.

Næringslivets Hovedorganisasjon støtter Banklovkommisjonens utkast til endring av finansieringsvirksomhetsloven. De trekker særlig frem at hensynet til forutberegnelighet i større grad burde vært fremhevet og vektlagt ved vurderingen av hvordan reglene bør utformes.

Sparebankforeningen slutter seg til Banklovkommisjonens forslag til lovendringer.

Statistisk sentralbyrå er positiv til at meldeplikt av erverv av eierandeler utvides til å gjelde for alle finansinstitusjoner, under henvisning til at økt kunnskap om utenlandske eierinteresser i Norge er av særlig interesse for dem.

2.1.3 Finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 flg. – systematisk opplegg mv.

Banklovkommisjonen viser til at det systematiske opplegg som ligger til grunn for finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-2 flg. i hovedtrekk stemmer ganske godt med systematikken i de nye direktivbestemmelsene. Banklovkommisjonen ser det som en fordel å kunne videreføre dette opplegget så vidt mulig uten vesentlige endringer. Et utgangspunkt i lovarbeidet har derfor vært at endringene i disse bestemmelsene bør begrenses til det som vil være nødvendig for en forsvarlig gjennomføring av det nye (og strengere) EU/EØS-regelverket om erverv eller økning av kvalifiserte eierandeler.

Utkastets § 2-2 er redaksjonelt noe omformet i forhold til § 2-2 i gjeldende lov. Det vesentlig nye er at det er trukket et prinsipielt skille mellom forhåndsmeldingen av et (fremtidig) erverv eller en økning av en kvalifisert eierandel, og kravet om at ervervet bare kan gjennomføres etter tillatelse fra myndighetene.

Etter departementets vurdering er det systematiske opplegget som fremgår av Banklovkommisjonens utkast, hensiktsmessig. Departementet ser det ikke som hensiktsmessig å flytte større deler av det foreslåtte regelverket over i forskrift, og viser til at de reglene som fremgår av direktivet bør fremgå av lovteksten. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til Banklovkommisjonens forslag.

2.1.4 Saksbehandlingsregler

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 femte ledd krever at det sendes søknad om tillatelse med angivelse av størrelsen av den eierandel det tas sikte på å erverve. En søknad om tillatelse skal som hovedregel være avgjort innen tre måneder fra den dag fullstendig søknad er mottatt, eller fra det tidspunkt da det er gitt fullstendige opplysninger om de relevante forhold. Ytterligere saksbehandlingsregler er fastsatt i forskrift 18. desember 2003 nr. 1639 om eierkontroll i finansinstitusjoner.

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 2-2 første ledd at forhåndsmelding skal sendes til Kredittilsynet. For øvrig er det med utgangspunkt i direktivbestemmelsene foretatt enkelte presiseringer og tilføyelser i enkelte av bestemmelsene i gjeldende § 2-2. Dette gjelder blant annet § 2-2 annet ledd siste punktum hvoretter erverv som foretas av to eller flere etter samråd, skal anses som "ett erverv", og en bestemmelse i fjerde ledd som likestiller "direkte" og "indirekte" erverv. Et eksempel på "indirekte" erverv er oppkjøp av majoritetskontroll i et foretak som (tidligere) er gitt tillatelse til å inneha en kvalifisert eierandel i en finansinstitusjon.

Reglene om beregning av en erververs eierandel i gjeldende lov § 2-2 tredje og fjerde er videreført i utkastet § 2-2 fjerde og femte ledd, men i samsvar med direktivet er det tilføyd at eierandeler eller stemmerettigheter overtatt av en kredittinstitusjon eller et verdipapirforetak i henhold til tegningsgaranti ikke skal medregnes dersom disse ikke benyttes til å utøve innflytelse i institusjonen og blir avhendet innen ett år etter overtakelsen.

I finansieringsvirksomhetsloven § 2-5 er det i dag satt forbud mot at en finansinstitusjon stiller garanti for aksjetegning for så vidt garantien vil kunne føre til overtagelse av aksjer ut over den grense for institusjonens samlede beholdning av eierandeler i andre selskaper som følger av lovgivningen. Som nevnt i avsnittet ovenfor følger det av direktivet at aksjer og stemmerettigheter som overtas i henhold til tegningsgaranti mv. ikke skal tas i betraktning ved beregningen av en eierandel med mindre aksjene eller stemmerettighetene blir brukt eller benyttet på en annen måte til å øve innflytelse på ledelsen av institusjonen, eller aksjene eller stemmerettighetene ikke er avhendet senest ett år etter at de ble overtatt. Det foreslås derfor at bestemmelsen i § 2-5 oppheves.

En viktig endring i saksbehandlingen er at det innføres kortere tidsfrister for offentlige myndigheter. Direktivets mest sentrale bestemmelser om saksbehandlingen er foreslått tatt inn i lovutkastet § 2-3, som forutsettes supplert av mer detaljerte regler i utkastet til forskrift om eierkontroll mv. Det følger av utkastet § 2-3 første ledd at størrelsen på den samlede eierandel etter ervervet er av vesentlig betydning ved vurderingen av om tillatelse skal gis. Det stilles derfor krav om at meldingen skal inneholde de opplysninger som trengs for å kunne beregne den samlede eierandel etter reglene i utkastet § 2-2 fjerde og femte ledd.

Utkastet til § 2-3 tredje ledd inneholder bestemmelser som setter frister for gjennomføring av saksbehandlingen og vedtak i saken (vurderingsperioden).

Ved mottak av melding om erverv, skal Kredittilsynet innen to arbeidsdager etter mottakelsen bekrefte mottakelsen overfor avsender. Fra det tidspunkt Kredittilsynet bekrefter å ha mottatt melding i samsvar med § 2-2 første ledd løper det en frist på 60 arbeidsdager for sluttbehandling av saken. Departementet eller Kredittilsynet kan imidlertid én gang, og senest etter 50 arbeidsdager, be om ytterligere opplysninger med den virkning at vurderingsperioden avbrytes i tiden inntil svar er mottatt, men normalt ikke i mer enn 20 arbeidsdager, jf. lovutkastet § 2-3 tredje ledd. Det følger av utkastet til § 2-5 fjerde ledd at dersom det ved vurderingsperiodens utløp ikke er truffet vedtak om at tillatelse ikke gis, skal tillatelse anses gitt.

Utkastet § 2-5 inneholder de sentrale regler om tillatelse til å gjennomføre et påtenkt erverv, samt visse retningslinjer når det gjelder å avgjøre om tillatelse skal meddeles eller ikke. Bestemmelsen tilsvarer deler av finansieringsvirksomhetsloven § 2-3 første ledd.

I utkastet § 2-5 første ledd fremgår det at departementet gir tillatelse i den utstrekning erververen er egnet til å utøve eierinnflytelse for å sikre forsvarlig og betryggende ledelse av finansinstitusjonen og dens virksomhet, og de finansielle forhold etter ervervet er betryggende. Tillatelsen skal angi størrelsen på den eierandel som tillatelsen omfatter, og det forutsettes at departementet her har adgang til å sette grense for hvor stor eierandel som kan erverves.

Utkastet § 2-5 annet ledd omhandler tilfelle hvor departementet har grunnlag for å avslå å gi tillatelse til gjennomføring av ervervet. Tillatelse skal ikke gis i tilfelle hvor departementet har rimelig grunnlag for tvil om erververens egnethet som eier av den samlede eierandel eller om de finansielle forhold etter ervervet vil være betryggende.

Det kan etter utkastet § 2-5 tredje ledd settes vilkår for tillatelsen, herunder frist for gjennomføringen av ervervet, men det kan ikke stilles som vilkår at erververen faktisk erverver en eierandel av en fastsatt minstestørrelse. Det er opp til erververen å avgjøre om ervervet vil gjennomføres innen den frist som er fastsatt i tillatelsen.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag. Etter departementets syn er Banklovkommisjonens forslag hensiktsmessig utformet for å gjennomføre direktivet på dette punktet.

Departementet finner som nevnt ikke grunnlag for å flytte deler av lovteksten over i forskrift. Direktivets regler om saksbehandlingen bør fremgå av lovteksten.

Når det gjelder Norges Banks merknad om at Kredittilsynet bør få kompetanse til å avgjøre alle saker som gjelder eierkontroll/egnethetsvurdering, vises det til at kompetanse til å avgjøres kurante slike saker er delegert til Kredittilsynet ved forskrift 18. desember 2003 nr 1639. Saker av viktighet og/eller prinsipiell karakter skal avgjøres av departementet. Det vises videre til Kredittilsynets høringsmerknad referert ovenfor om at kravet om at myndigheter innen 60 arbeidsdager skal sluttbehandling saken ikke vil medføre store endringer i forhold til dagens krav. Departementet finner etter dette ikke grunn til å endre den eksisterende ordningen. Kredittilsynet vil måtte gi sin tilråding til departementet slik at departementet kan overholde fristen.

Det vises til forslaget til finansieringsvirksomhetsloven § 2-3 og § 2-5.

2.1.5 Egnethetsvurderingen

Lovutkastet § 2-4 første ledd angir de sentrale tema som norske myndigheter skal bygge på ved vurderingen av om tillatelse til erverv av kvalifisert eierandel i norsk institusjon skal gis eller ikke. Retningslinjer for forhold som skal tas i betraktning ved vurderingen er angitt i lovutkastet § 2-4 annet ledd.

Etter utkastet § 2-4 første ledd skal et hovedtema ved vurderingen fortsatt være om erververen, hensett til størrelsen av sin eierandel, er egnet som eier ved en vurdering basert på behovet for å sikre forsvarlig og betryggende ledelse av finansinstitusjonen og dennes virksomhet. Det er presisert at vurderingen skal foretas på bakgrunn av eierens samlede eierandel etter det påtenkte ervervet.

Det annet hovedtema etter § 2-4 første ledd, er om ervervet av eierandelen er finansielt betryggende i forhold til institusjonens nåværende og fremtidige virksomhet. Virkningen for institusjonens finansielle stilling og soliditet vil her stå sentralt, men det kan også ha betydning for institusjonen om erververen har tilstrekkelig økonomisk styrke sett i forhold til investeringens omfang. Forhold som nevnt i utkastet § 2-4 annet ledd bokstavene a), c) og d) må tas i betraktning i begge relasjoner.

Direktivet gjør ikke endringer i gjeldende regler om eierkontroll ved konsesjonstildelingen. I tidligere EU-regler var egnethetsvurderingene ved henholdsvis konsesjonstildeling og erverv av eierandeler basert på de samme kriterier. I norsk rett var dette gjort ved at konsesjonstildelingsreglene henviste til eierkontrollreglene ved erverv. Endringsbestemmelsene i direktiv 2007/44/EF medfører her et skille. For å markere denne forskjellen har Banklovkommisjonen derfor foreslått mindre justeringer i finansieringsvirksomhetsloven § 3-3, forretningsbankloven og forsikringsvirksomhetsloven.

Datatilsynet gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at det knytter seg særlige personvernproblemstillinger til den foreslåtte § 2-4.

Advokatforeningen stiller spørsmål ved om de mer detaljerte reglene om kravene til egnethet kan tas inn i eierkontrollforskriften.

Kredittilsynet viser til at ettersom direktivet har som formål å stille opp et begrenset sett av klare vurderingskriterier, så antas det å være hensiktsmessig at ordlyden i de nasjonale reglene i dette tilfellet formulerer vurderingskriteriene forholdsvis nær opp til direktivets ordlyd.

Norges Bank gir uttrykk for at vurderingskriteriene i egnethetsvurderingen (§ 2-4 annet ledd) utformes tettere opp mot direktivets ordlyd.

Finansnæringens Hovedorganisasjon gir også uttrykk for at utformingen av § 2-4 annet ledd bør bringes tettere opp til ordlyden i direktivet. De viser til at den norske lovteksten er til dels vesentlig mer omfattende enn direktivteksten.

Gjeldende finansieringsvirksomhetslov § 2-3 annet ledd inneholder en oppregning av forhold som det skal legges særlig vekt på ved vurderingen av om tillatelse skal gis. Departementet legger til grunn at momentene som fremgår av direktivet artikkel 19a(1) ikke kan forstås som en uttømmende oppregning av forhold som er relevante ved vurderingen av om tillatelse skal gis. Generelt må det likevel legges til grunn at formålet med direktivet artikkel 19a(1) er å sette visse grenser for hvilke andre forhold enn de oppregnede momentene som skal kunne tas i betraktning ved vurderingen av om tillatelse skal gis, jf. direktivets formålsparagraf 3. Lovforslaget innebærer derfor at myndighetenes adgang til å utøve skjønn i egnethetsvurderingen innsnevres.

Forslaget til § 2-4 annet ledd dekker de forhold som fremgår av gjeldende finansieringsvirksomhetslov § 2-3 annet ledd bokstav a), b) og d), men bare delvis bokstav c), der det fremgår at myndighetene skal legge vekt på konkurransepolitiske målsetninger og andre markedsforhold. Bakgrunnen er at det antas at bestemmelsen vil kunne reise visse tolkingsproblemer i forhold til forbudet i direktivet artikkel 19a(3), der det heter at myndighetene ikke kan legge vekt på "the economic needs of the market".

Forslaget til § 2-4 annet ledd innebærer videre at listen over momenter som myndighetene særlig skal ta i betraktning utvides i forhold til de momenter som eksplisitt fremgår av gjeldende finansieringsvirksomhetslov § 2-3 annet ledd. Disse momentene er omdømmet og erfaring til ledelsen av selskapet etter transaksjonen (bokstav b), sannsynlighet for overholdelse av kravene som følger av finanslovgivningen (bokstav e) og risikoen for pengehvitvasking og finansiering av terrorisme (bokstav g).

Som det fremgår av Banklovkommisjonens utkast til lovtekst, har Banklovkommisjonen tatt inn syv vurderingskriterier. Etter departementets syn ligger utkastet fra Banklovkommisjonen materielt sett innenfor innholdet i direktivets kriterier. Dette er det sentrale.

Som det fremgår ovenfor, har flere høringsinstanser gitt uttrykk for at ordlyden i vurderingskriteriene i § 2-4 andre ledd bør legges tettere opp til direktivets ordlyd.

Banklovkommisjonen uttaler på s. 28 i NOUen at det "[...] er opp til den nasjonale lovgiver å avgjøre hvordan de materielle krav til nasjonal lovgivning som stilles i direktivets bestemmelser, skal gjennomføres i egen lovgivning. Ordlyden i et direktivs bestemmelser er således ikke nødvendigvis bestemmende for hvordan de nasjonale regler formelt utformes". Departementet deler i utgangspunktet Banklovkommisjonens syn, men i lys av at direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv og direktivets formålsbetraktning i fortalens punkt 3, der det fremgår at egnethetsvurderingen skal gjennomføres ut fra "a limited set of clear assessment criteria of strictly prudential procedure", kan det være hensiktsmessig at ordlyden i de nasjonale reglene legges noe nærmere opp til direktivets ordlyd.

Det vises i denne sammenhengen særlig til at Committee of European Banking Supervisors, Committee of European Insurance and Occupational Pensions Supervisors og Committee of European Securities Regulators har utarbeidet retningslinjer som gir uttrykk for en felles forståelse av vurderingskriteriene i direktivet. Disse retningslinjene er knyttet tett opp til ordlyden i de fem vurderingskriteriene i direktivet. Det vil kunne lette anvendelsen av disse retningslinjene hvis den norske lovgivningen legges tettere opp til direktivteksten på dette området.

De foreslår på denne bakgrunn at ordlyden i Banklovkommisjonens utkast bokstav a) og b) forenkles i tråd med forslaget til ordlyd i § 2-4 andre ledd bokstav a) og b i Kredittilsynets høringsmerknad.

Departementet har vurdert om utkastet § 2-4 andre ledd bokstav c) bør forenkles, ved at man fjerner teksten "samt om erververen og dennes virksomhet er undergitt finansielt tilsyn". Kredittilsynet har i sin høringsmerknad gitt uttrykk for at forholdet er dekket av de øvrige kriteriene som foreslås av Banklovkommisjonen. Departementet foreslår likevel at dette tas med, av hensyn til å sikre at forholdet skal være uttrykkelig dekket.

Etter utkastet til § 2-4 annet ledd bokstav e) (Banklovkommisjonens utkast) skal departementet kunne legge vekt på om erververen vil kunne bruke den innflytelse eierandelen gir til å oppnå fordeler for egen eller tilknyttet virksomhet, eller indirekte øve innflytelse på annen næringsvirksomhet, samt om ervervet vil kunne føre til at institusjonens uavhengighet i forhold til andre næringslivsinteresser blir svekket. Departementet legger, i likhet med Kredittilsynet, til grunn at kravet om rimelig grunn (reasonable grounds) for avslag, innebærer at konsesjonsmyndighetene må kunne vise til konkrete omstendigheter som begrunner avslaget. Det overordnede formålet med egnethetsvurderingen er å sikre forsvarlig og betryggende ledelse av finansinstitusjonen og dennes virksomhet. Særlig vil det være det alminnelige omdømme og tidligere handlemåte i forretningsforhold som gir grunn til å frykte eksempelvis misbruk av eierinnflytelsen. Forhold som kan begrunne avslag etter utkastets bokstav e), vil derfor etter departementets vurdering kunne sies å bli dekket av bokstav a) og b). Samtidig anses det for hensiktsmessig at innholdet i bokstav e) nevnes uttrykkelig. Departementet foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsen omredigeres, slik at innholdet i bokstav e) i Banklovkommisjonens utkast blir en ny bokstav c), der det presiseres i § 2-4 annet ledd bokstav c) at ved anvendelsen av bokstav a) og b), skal disse forhold tas i betraktning.

Det presiseres at de nevnte endringene i Banklovkommisjonens forslag er av regelteknisk karakter og ikke tar sikte på materielle endringer av Banklovkommisjonens forslag.

2.1.6 Konsolidering og sanksjonering

Utkastet § 2-6 svarer med enkelte redaksjonelle endringer til finansieringsvirksomhetsloven § 2-6. Bestemmelsen er utformet etter forbilde av verdipapirloven (2007) § 2-5.

Finansieringsvirksomhetsloven § 5-2 tredje ledd innholder sanksjoner for tilfelle hvor eierandeler er ervervet i strid med reglene om eierkontroll. Banklovkommisjonen foreslår at bestemmelsene om tvangssalg utvides til også å gjelde ved tilbakekall av tillatelse etter utkastet § 2-5 fjerde ledd. Videre foreslås det et nytt femte ledd som innebærer at departementet kan treffe vedtak om pålegg eller forbud etter reglene i første og annet ledd dersom det er grunn til å anta at en eier av en kvalifisert eierandel i en finansinstitusjon utviser eller vil utvise handlemåte som vil være i strid med forsvarlig og betryggende forvaltning av institusjonen. Bestemmelsen i utkastet § 2-5 fjerde ledd gjennomfører direktivet artikkel 21 (2).

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag. Det vises til forslaget til § 2-6 (om konsolidering av eierandel) og § 5-2 tredje ledd (om tvangssalg).

2.1.7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Finansdepartementet fremmer i denne lovproposisjonen forslag til endringer i finansieringsvirksomhetslovens regler om egnethetskontroll ved erverv av eierandeler i norske finansinstitusjoner. Dette er endringer som anses som nødvendige for at norsk rett skal være i samsvar med direktiv 2007/44/EF.

Gjennomføring av direktivet antas ikke å ha store økonomiske eller administrative konsekvenser for verken myndighetene eller næringslivet. Det antas imidlertid at myndighetenes rutiner ved konsesjonsbehandlingen må legges om noe, blant annet ved klarere krav til tidsfrist for Kredittilsynets tilråding overfor Finansdepartementet for å sikre forsvarlig saksbehandlingstid i besluttende myndighetsorgan.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

3. Eierbegrensning og eierkontroll i infrastrukturforetak på verdipapirområdet (børs m.m.)

3.1 Sammendrag

3.1.1 Innledning

Behovet for en evaluering av dagens eierbegrensningsregler er omtalt i Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) i forbindelse med innføring av ny verdipapirhandellov og ny børslov i 2007. Departementet viste til, i forbindelse med sin vurdering av eierkrav i børsforetak under pkt 9.3.5 i proposisjonen, at EFTAs overvåkningsorgan ESA har stilt spørsmål ved om gjeldende norske eierbegrensningsregler er i samsvar med våre EØS-forpliktelser knyttet til fri bevegelighet av kapital mv.

Etter behandling av lovproposisjonen i Stortinget oppnevnte Finansdepartementet den 28. juni 2007 en arbeidsgruppe som fikk i mandat å foreta en evaluering av reglene om eierskap i infrastrukturforetak på verdipapirområdet.

Arbeidsgruppen avga 14. desember 2007 en utredning til Finansdepartementet trykt som Eierbegrensningsreglene for infrastrukturforetak på verdipapirområdet (børs mv.), Arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet den 28. juni 2007.

Departementet sendte arbeidsgruppens utredning på høring 14. desember 2007.

Med unntak for Kredittilsynet har samtlige høringsinstanser som har avgitt merknader til høringen stilt seg positive til en endring av dagens eierbegrensningsregler for infrastrukturforetak. Høringsinstansene har imidlertid i likhet med arbeidsgruppen delt seg i synet på hvor langt man bør gå i retning av en oppmykning av dagens regelverk.

Kredittilsynet har ikke eksplisitt gått i mot arbeidsgruppens endringsforslag, men har uttrykt tvil om hvorvidt de hensyn som ligger til grunn for eierbegrensningsreglene for disse foretak fullt ut kan ivaretas ved en oppmykning av eierskapsreglene for børs og verdipapirregister som foreslått av arbeidsgruppen.

3.1.2 Generelt om behovet for eierbegrensningsregler

Innledning

Eierbegrensningsreglene utgjør i kombinasjon med reglene om stemmebegrensning og konsolidering en effektiv mekanisme for å sikre et spredt eierskap i infrastrukturforetakene. Det antas at et spredt eierskap er en sentral forutsetning for infrastrukturforetakenes uavhengighet, nøytralitet og integritet. Eierspredning hindrer at man får en dominerende eier som kan ta utenforliggende hensyn til skade for infrastrukturforetaket og det norske verdipapirmarkedets anseelse.

Norske eierskapsregler for regulerte markeder, verdipapirregistre og oppgjørssentraler ble innført henholdsvis 31. mars 2001, 1. januar 2003 og 1. desember 1997. I løpet av årene fram til i dag har det imidlertid skjedd vesentlige endringer i Norge og internasjonalt av betydning for infrastrukturforetakene og for verdipapirmarkedet generelt som kan begrunne en endring av gjeldende regler:

Den 26. juni 2007 ble både ny børslov og ny verdipapirhandellov vedtatt. Flere høringsinstanser ga uttrykk for et ønske om å endre eller fjerne dagens eierbegrensningsregler. Departementet foreslo likevel å videreføre daværende regler, men varslet samtidig at dette ville bli undergitt nærmere utredning, se Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) s. 201. En evaluering av reglene for eierbegrensning kan ses på som en naturlig forlengelse av arbeidet med ny børslov og ny verdipapirhandellov.

Som det fremgår ovenfor i kapittel 3.2.3.2 har ESA i en grunngitt uttalelse datert 1. juni 2004 anført at de norske lovbestemte begrensningene av eierskap og stemmerett i infrastrukturforetak er i strid med prinsippet om fri kapitalbevegelse, jf. EØS-avtalens artikkel 40. Dette er imøtegått av norske myndigheter ved Finansdepartementets svarbrev til ESA av 1. september 2004. Finansdepartementet er fremdeles av den oppfatning at gjeldende norske eierbegrensningsregler kan opprettholdes under læren om allmenne hensyn, siden reglene på en egnet og proporsjonal måte ivaretar hensynet til et velfungerende finansmarked, herunder behovet for uavhengige infrastrukturforetak i finansmarkedet. Uenigheten med ESA når det gjelder adgangen til å opprettholde de norske eierbegrensningsreglene er imidlertid etter departementets oppfatning med på å aktualisere en grundig evaluering av gjeldende regelverk.

Utviklingen i finansmarkedene nasjonalt og internasjonalt skjer på flere plan. Både teknologiske, strukturelle og regelverksmessige utviklingstrekk de senere årene er av betydning for norske infrastrukturforetak. Utviklingen har gått i retning av stadig større grad av økt konkurranse mellom infrastrukturforetak på tvers av nasjonale grenser. For at norske foretak skal kunne forbli konkurransedyktige i forhold til utenlandske virksomheter, vil det derfor kunne være helt avgjørende at det norske regleverket, herunder eierskapsreglene, er avpasset den situasjonen som infrastrukturforetakene befinner seg i Samtidig som det går i retning av stadig økt konkurranse på tvers av landegrensene, medfører utviklingen større utfordringer med hensyn til konkurransemessig utvikling nasjonalt.

Som nevnt over har dagens regelverk om eierbegrensninger i infrastrukturforetak fungert i flere år. Dette i seg selv kan etter departementets mening berettige en fornyet vurdering av regelverkets funksjon. Eierbegrensningsreglene bør i likhet med alt annet regelverk tilpasses sitt virkeområde og sin tid slik at det verken overoppfyller eller ikke oppfyller gjeldende behov. I denne forbindelse kan departementet slutte seg til arbeidsgruppen når den påpeker behovet for å vurdere eierbegrensningsreglene i et videre perspektiv.

Etter departementets vurdering er det blant annet i lys av de nevnte forhold naturlig å vurdere om det bør foretas endringer i gjeldende eierbegrensningsregler. Dersom en oppmykning av eierbegrensningsreglene for infrastrukturforetakene fortsatt kan ivareta de grunnleggende hensyn som dagens regleverk er ment å ivareta, er det departementets oppfatning at dette bør gjøres.

Grunnleggende hensyn

Arbeidsgruppen er av den oppfatning at de klassiske hensynene bak eierbegrensningsreglene fortsatt har gyldighet, og at disse må søkes ivaretatt ved vurderingen av endrede regler på området. Arbeidsgruppen peker på at den i sin utredning begrenser seg til en ren beskrivelse av de bakenforliggende hensyn som dagens regleverk bygger på. Arbeidsgruppen foretar ingen hensiktsmessighetsvurdering av de enkelte hensynene.

Arbeidsgruppen redegjør videre for de hensyn som ligger til grunn for eierbegrensningsreglene for verdipapirregistre og for de hensyn som ligger til grunn for eierbegrensningsreglene for oppgjørssentraler.

Departementet vil understreke viktigheten av godt fungerende infrastrukturforetak i verdipapirmarkedet og dermed også i samfunnsøkonomien som sådan.

Verdipapirmarkedets hovedoppgave er å formidle kreditt og egenkapital. Dette bidrar til kapitaloppbygging i samfunnet, og til at kapitalen kanaliseres der den kaster mest av seg. Et effektivt verdipapirmarked bidrar til økt effektivitet i fordelingen av samfunnets ressurser. Verdipapirmarkedet kan bare virke etter sin hensikt hvis deltakerne har tillit til måten det fungere på. Dette har betydning i flere retninger. For det første er det viktig med generelle handelsregler som skaper tillit til prisfastsettelsen i markedet og hensiktsmessige virksomhetsregler som sørger for at interessene til verdipapirforetakenes kunder ivaretas på en betryggende måte. Det er videre viktig med hensiktsmessige regler om organisering av markedsplasser for finansielle instrumenter (dvs. børser og regulerte markeder). Eierbegrensningsreglene er her sentrale. Disse skal sikre markedsplassens nøytralitet, uavhengighet og integritet gjennom et spredt eierskap, og dermed forhindre maktkonsentrasjon i institusjoner som har en stor samfunnsmessig betydning. Videre er det av sentral betydning for et velfungerende verdipapirmarked at investorene faktisk får levert, og har tillitt til at de får levert, de finansielle instrumentene som er ervervet på markedsplassen, og at andre ikke kan kreve rett til de samme instrumentene i ettertid. Regler om eierbegrensning for verdipapirregistre sikrer også markedsaktørenes tillit til slike foretak, på samme måte som for regulerte markeder. Oppgjørssentralenes sentrale oppgaver er å sikre oppfylleles ved å tre inn i som part eller garantist for de aktuelle avtalene. Dette gjelder både avtaler om kjøp og salg av finansielle instrumenter, og avtaler om utlån og innlån av finansielle instrumenter. Per i dag har slik oppgjørsvirksomhet vært mest vanlig i forbindelse med kjøp og salg av derivater, men det er internasjonalt økt tendens til også å tilby oppgjørsfunksjoner i forbindelse med kjøp og salg av andre finansielle instrumenter, herunder aksjer. Markedets tillit til slike foretak er også søkt ivaretatt gjennom eierbegrensningsregler.

Departementet vil også peke på at regulerte markeder er delegert offentligrettslig myndighetsutøvelse ved at disse har kompetanse til å pålegge løpende mulkt og overtredelsesgebyrer, jf. børsloven §§ 30 og 31, og at verdipapirregistre må kunne sies å utøve en form for virksomhet, føring av rettighetsregister, som tradisjonelt har vært en oppgave for offentlige myndigheter. Dette underbygger betydningen av at foretak som driver denne type virksomhet ikke bør kunne mistenkes for utilbørlig utøvelse av sin offentligrettslige kompetanse. Også av denne grunn er det avgjørende å sikre foretakenes integritet.

Departementet vil i likhet med arbeidsgruppen og flere av høringsinstansene fremheve de grunnleggende formål bak store deler av lovgivningen på verdipapirområdet. Det er både i børslovens, verdipapirhandellovens og verdipapirregisterlovens formålsparagrafer fremhevet at lovene er ment å sikre et effektivt, ordnet og sikkert marked for finansielle instrumenter. I børsloven pekes det også på behovet for et tillitvekkende marked. Oppfyllelse av nevnte formål antas å være nødvendig for at verdipapirmarkedet kan fungere tilfredsstillende som kapitalkilde for næringsliv og institusjoner. I NOU 1996:2 Verdipapirhandel uttales det blant annet om hovedformålene i verdipapirhandelloven:

"Et verdipapirmarked kan sies å fungere effektivt når prisene i markedet reflekterer den underliggende realøkonomiske verdien bak enkelte verdipapirer. Ordnet handel henspeiler blant annet på hvordan selve markedsplassen fungerer, noe som igjen påvirker hvor riktig prisene i markedet er. At handelen er sikker kan først og fremst assosieres med selve oppgjørsfunksjonen i verdipapirmarkedene."

De nevnte hovedformål ved lovgivningen på verdipapirområdet er igjen søkt ivaretatt gjennom oppstilling av en rekke særbestemmelser med sine bakenforliggende hensyn. Eierbegrensingsreglene, sammenholdt med reglene om stemmebegrensning og konsolidering, er eksempler på dette. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at hovedhensyne bak eier- og stemmerettsbegrensningsregler for infrastrukturforetak er behovet for tillit fra markedsaktørene, og at foretakene for å oppnå dette må fremstå som nøytrale, uavhengig av dominerende særinteresser, og med høy integritet.

Departementet kan også for øvrig slutte seg til den redegjørelsen som arbeidsgruppen har gitt for de grunnleggende hensyn bak regelverket om eierbegrensning samt stemmebegrensning og konsolidering. Departementet er av den oppfatning at de hensyn det er redegjort for også har sin gyldighet i dag, og at disse bør være bærende premisser ved vurderingen av endringer i regleverket om eierbegrensninger i infrastrukturforetak på verdipapirområdet.

Faktorer som må avveies mot hensynene bak eierbegrensningsreglene

Arbeidsgruppen har i sin utredning i kapittel 6.3 satt opp et sett faktorer som antas å være sentrale forutsetninger for et velfungerende norsk verdipapirmarked. Disse faktorene vil i utgangpunktet alle kunne være forenlig med et eierbegrensningsregelverk, men de vil i ulik grad tilsi hvor strengt et slikt regelverk bør være. De ulike faktorene vil dessuten i ulik grad gjøre seg gjeldende for de ulike typer av infrastrukturforetak. Det er arbeidsgruppen oppfatning at de grunnleggende hensynene bak eierbegrensningsreglene må avveies mot de nevnte forutsetningene for et godt fungerende verdipapirmarked. Dersom man etter en slik avveiing kommer til at man uten å bryte med de grunnleggende hensyn kan myke opp eierbegrensningsreglene på en slik måte at de kommer andre viktige faktorer i møte, så bør dette gjøres.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurderinger og redegjørelse for de faktorer som antas å være viktige forutsetninger for et velfungerende verdipapirmarked.

Departementet viser til arbeidsgruppens redegjørelse og høringsinstansenes merknader, og deler oppfatningen av at flere viktige forutsetninger for et velfungerende verdipapirmarked isolert sett taler for en oppmykning av dagens eierskapsregelverk for infrastrukturforetakene. Ettersom gjeldende regler, som nevnt under kapittel 3.3, allerede i dag må antas å ivareta hensynene til infrastrukturforetakenes uavhengighet, nøytralitet og integritet, blir imidlertid spørsmålet hvor langt i oppmykende retning det er grunnlag for å gå. Departementet påpeker i denne sammenheng at det ikke er ønskelig at regelverket pålegger strengere restriksjoner på eierrettighetene enn hva som er nødvendig for å ivareta ovennevnte hensyn.

Arbeidsgruppens gjennomgang av ovennevnte faktorer viser at disse i ulik retning vil være styrende for eierskapsreglenes utforming. Som arbeidsgruppen og dessuten flere høringsinstanser påpeker, antas eksempelvis hensynet til konkurransedyktige rammebetingelser for norske foretak og dessuten hensynet til et aktivt eierskap å tale for et mykt eierskapsregelverk. På den annen side vil hensynet til et effektivt tilsyn med infrastrukturforetakene og dessuten det faktum at enkelte infrastrukturforetak utøver til dels omfattende offentlig myndighet, tilsi et mer restriktivt regelverk. Departementet viser imidlertid til at de enkelte faktorene vil gjøre seg gjeldende med ulik styrke for de forskjellige infrastrukturforetakene, og det er dermed ikke gitt at det riktige er å ha like eierskapsregler for alle typer foretak, selv om dette ut fra hensynet til en enhetlig lovgivning kan synes å være mest hensiktsmessig.

Departementet viser til Norges Banks høringsmerknad der det pekes på at man ved utformingen av eierskapsregler for regulerte markeder, herunder børs, også må legge vekt på at regelverket for ulike organisasjonsformer for omsetning av verdipapirer har god indre sammenheng. Departementet følger Norges Banks argumentasjon, men vil ikke foreslå endringer i arbeidsgruppens forslag. Det er departementets oppfatning at dagens reguleringer er godt tilpasset de enkelte organisasjonsformer, og at en slik indre sammenheng som Norge Bank påpeker i denne omgang må vike tilbake for et slik individuelt og hensiktsmessig tilpasset regelverk.

3.1.3 Regulerte markeder

For regulerte markeder gjelder i dag ingen absolutte eierbegrensninger. Erverv av en betydelig eierandel skal imidlertid underlegges en subjektiv egnethetsvurdering, jf. børsloven § 17 tredje ledd. Arbeidsgruppen finner ikke grunn til å foreslå endringer på dette punkt. Det påpekes imidlertid at regulerte markeder i mange situasjoner er gitt offentligrettslig kompetanse, som i seg selv tilsier en tett offentlig kontroll med hvilke eiere som kan utøve betydelig eierinnflytelse på foretaket, men dette forhold blir ikke funnet å ha avgjørende vekt. Arbeidsgruppen peker på at dagens regleverk tilfredsstiller de minimumskrav som oppstilles i MiFID artikkel 38, og at ingen land det er naturlig å sammenligne seg med stiller strengere krav enn hva som fremgår av § 17 tredje ledd. Det som likevel synes avgjørende for arbeidsgruppen er norske foretaks konkurranseevne overfor utenlandske virksomheter. Om dette uttales i utredningen på side 52:

"Dagens aktører med konsesjon som regulert marked opererer, eller vil i løpet av kort tid operere, i konkurranseutsatte markeder. Av den grunn skal det tungtveiende grunner til å innføre skjerpede eierskapsregler som svekker foretakenes fleksibilitet til å delta i strukturendringer eller svekker deres mulighet for å innhente egenkapital. Arbeidsgruppen kan ikke se at det forligger slike tungtveiende grunner."

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens konklusjon om ikke å foreslå endringer i gjeldende regler om en subjektiv egnethetsvurdering som sikkerhet for en god og fornuftig eierforvaltning av regulerte markedsplasser. Departementet er av den oppfatning at det ikke er avdekket behov for å stramme inn på eierskapsreglene for regulerte markeder i form av eierbegrensningsregler. De krav som følger av MiFID om subjektiv egnethetsvurdering ved erverv av betydelige eierandeler i slike foretak, dekker behovet for ervervsmessig kontroll fra myndighetene for denne type foretak i Norge i dag.

I NOU 1999:3 Organisering av børsvirksomhet m.m. omtales skillet mellom eierkontroll- og eierbegrensningsregler for børser og autoriserte markedsplasser. En autorisert markedsplass, slik dette utrykket ble benyttet i tidligere lovgivning, tilsvarer i hovedsak det som i gjeldende lovgivning betegnes som et regulert marked. Det regulatoriske skillet mellom børs og regulert marked er imidlertid noe mindre enn skillet mellom børs og autorisert markedsplass etter børsloven av 2000. Et strengere regelverk for børser begrunnes i NOU 1993:3 med at autoriserte markedsplasser neppe ville få den samme sentrale samfunnsmessige funksjon som børs, slik at de hensynene som blir trukket frem vedrørende eierbegrensning for børs ikke i like stor grad vil gjøre seg gjeldende for autoriserte markedsplasser.

Departementet viser til at børsen fortsatt har en sentral samfunnsmessig funksjon, og har en avgjørende rolle for et velfungerende verdipapirmarked i Norge. Selv om det i løpet av de senere år er etablert flere nye regulerte markedsplasser, både for notering og omsetning av verdipapirer samt for omsetning av derivater, har disse markedsplassene hver for seg ikke en like sentral funksjon for et velfungerende norsk verdipapirmarked som det børsen har. De regulerte markedene har riktignok viktige funksjoner innenfor sine markedssegmenter, men utgjør ikke en like sentral del av infrastrukturen i det norske verdipapirmarkedet.

Departementet er derfor, i likhet med arbeidsgruppen, kommet til at behovet for å sikre disse foretakenes uavhengighet, nøytralitet og integritet i tilstrekkelig grad kan ivaretas ved en subjektiv egnethetsvurdering av den som planlegger å erverve en betydelig eierandel i et slikt foretak. Departementet kan ikke se at det er avdekket behov for å stramme inn på eierskapsreglene for de regulerte markedsplassene i form av eierbegrensningsregler. De krav som følger av MiFID om subjektiv egnethetsvurdering ved erverv av betydelige eierandeler i slike foretak, synes å dekke behovet for ervervsmessig kontroll fra myndighetenes side. Videre har departementet lagt vekt på at norske regulerte markeder i dag i større grad er utsatt for sterk konkurranse fra utenlandske virksomheter, og at det av den grunn skal tungtveiende grunner til for å innføre skjerpede eierskapsregler som svekker foretakenes fleksibilitet til å delta i strukturendringer, eller som svekker deres mulighet for å innhente egenkapital.

Norges Bank har i sin høringsmerknad pekt på behovet for indre sammenheng i regelverket. I denne forbindelse vises det til at reglene for regulerte markeder bør samsvare eller være strammere enn de som gjelder for verdipapirforetak. Norges Bank følger imidlertid ikke opp med synspunkter på om det er reglene for regulerte markeder som bør endres til å bli strammere enn reglene for verdipapirforetak, eller om det er reglene for verdipapirforetak som bør endres til å bli slakkere enn reglene for regulerte markeder.

Departementet er enig med Norges Bank i at regelverket generelt bør ha en god indre sammenheng. Departementet vil likevel ikke foreslå endringer i arbeidsgruppens forsalg på dette grunnlag. Det er departementets oppfatning at arbeidsgruppens forslag på en god måte ivaretar viktige hensyn ved en regulering av regulerte markeder, og at en slik indre sammenheng som Norges Bank påpeker i denne omgang må vike tilbake for et slikt individuelt og hensiktsmessig tilpasset regelverk.

3.1.4 Børser

Innledning

Arbeidsgruppen foreslår endringer i gjeldende eierbegrensningsregelverk for børser, men har ved omfanget av endringen delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, bestående av medlemmene Broch Mathisen, Harto, Mydske, Oppsanger Rebbestad og Truyen, har som hovedregel gått inn for at eierbegrensningsreglene for børser opprettholdes, men at nivået på eierskapstaket økes. Det foreslås også et unntak fra hovedregelen for nærmere bestemte eiere. Mindretallet, bestående av medlemmet Løfsgaard, har som hovedregel foreslått at eierskap i børser kun skal undergis en subjektiv egnethetsvurdering på linje med det som arbeidsgruppen foreslår for regulerte markeder generelt.

Departementet vil innledningsvis understreke utgangspunktet om at Norges EØS-forpliktelser krever at det foreligger visse minimumsregler for eierskap og kontroll i regulerte markeder, herunder børs. Det vises i denne sammenheng til redegjørelsen for MiFID artikkel 38 i proposisjonens kapittel 3.2.3.3. På denne bakgrunn er det derfor ikke et alternativ å oppheve gjeldende regelverk uten å erstatte det med nye regler. I realiteten står en derfor overfor to alternative reguleringsformer mht. eierskap i børser. På den ene side kan en velge å opprettholde dagens reguleringsform med et absolutt eierskapstak, og der erverv utover dette taket i utgangspunktet er forbudt. Dette utgangspunktet kan eventuelt modifiseres ved alternative former for unntak, for eksempel slik arbeidsgruppens flertall foreslår. På den annen side kan det velges et system basert utelukkende på skjønnsmessige vurderinger av den enkelte erverver i den konkrete sak, slik arbeidsgruppens mindretall foreslår.

Departementet viser videre til enkelte faktiske forskjeller knyttet til dagens børsforetak som vil være av betydning ved vurderingen av eierskapsregler for slike foretak. Det er i dag to foretak som har konsesjon som børs i Norge. Disse er Oslo Børs ASA og Nord Pool ASA.

Oslo Børs ASA har dominerende stilling som verdipapirbørs for det norske verdipapirmarkedet. Endres eierstrukturen i verdipapirbørsen, eller holdingselskapet som eier denne, på en slik måte at det reises tvil om børsens uavhengighet, nøytralitet og integritet, kan dette være skadelig for hele det norske verdipapirmarkedet. Et lite marked som det norske er særlig sårbart for sviktende tillit til en så sentral markedsplass som Oslo Børs.

En derivatbørs, som Nord Pool, befinner seg i en annen faktisk posisjon enn verdipapirbørser. Selv om Nord Pool er en dominerende aktør på handel med kraftderivater, er denne markedsplassen verken en naturlig eller faktisk monopolist. Ettersom derivater er "frigjort" fra den underliggende posisjon, er det ikke som for verdipapirer en naturlig binding til utsteders lokale verdipapirbørs. Derivatbørser er utsatt for sterk konkurranse både fra alternative markedsplasser for likeartede derivater og fra derivathandel knyttet til andre underliggende aktiva. Dette elementet av konkurranse kan bidra til at markedsmekanismen er et effektivt korrektiv, som sikrer at det opprettholdes en hensiktsmessig eierstruktur. Slik sett gjør de faktiske forhold at det er mindre behov for lovfestede eierkontrollregler for en derivatbørs enn for en nasjonal verdipapirbørs. Videre gjør konkurransesituasjonen at en derivatbørs har behov for større grad av fleksibilitet i eierstrukturen. Slik fleksibilitet kan gjøre det enklere å reise egenkapital til videre vekst. Like viktig er imidlertid markedsadgangen. Ved å inngå i større eierstrukturer vil derivatbørsens produkter kunne inngå i en "pakke" som distribueres til ledende finansielle aktører. Tilgang på distribusjonskanaler er slik sett et tungtveiende argument mot dagens stemme- og eierbegrensningsregler.

De faktiske forskjellene som her er beskrevet er også stadfestet av aktørene selv i deres høringsmerknader. De faktiske forskjellene skaper ulike behov. Dette er i høringsrunden kommet til uttrykk ved at Oslo Børs ASA og Nord Pool ASA har valgt å støtte endringsforslaget til henholdsvis arbeidsgruppens flertall og arbeidsgruppens mindretall.

Ovennevnte faktiske forskjeller illustrerer utfordringen med å lage ensartede regler for børser. Dagens eier- og stemmebegrensningsregler er i utgangspunktet tilpasset den faktiske situasjon som gjelder for Oslo Børs som verdipapirbørs. Selv om det også kan være behov for justering av regelverket som følge av økt konkurranse mellom verdipapirbørser, er det nødvendig med en betydelig offentlig kontroll som skal bidra til å sikre at eiersammensetningen i en nasjonal verdipapirbørs ikke svekker tilliten til hele det norske verdipapirmarkedet.

Departementet er på denne bakgrunn enig med arbeidsgruppen i at vurderingen av eierbegrensningsreglene for børsforetak må ta utgangpunkt i den faktiske situasjonen som gjelder for verdipapirbørser. Dersom de foreslåtte eierbegrensningsreglene oppfattes som uhensiktsmessig av en derivatbørs, kan det være et alternativ å søke om endret konsesjonsklasse fra børs til regulert marked.

Hovedregel

Departementet har etter en helhetsvurdering kommet til at et norsk eierskapsregelverk for børsforetak fortsatt bør baseres på regler om eierbegrensning, og ikke kun en egnethetsvurdering som for andre regulerte markeder. Etter departementets vurdering vil et system med et fortsatt absolutt eierskapstak på en bedre måte ivareta de hensyn som fortsatt bør ligge til grunn for regler om eierskap i slike foretak, enn det et rent skjønnsbasert system vil gjøre. Samtidig ser departementet at et system basert på flertallets forslag, der det åpnes for unntak fra eierskapstaket for andre infrastrukturforetak, i økt grad vil legge til rette for strukturelle tilpasninger som foretakene måtte finne nødvendig. Departementet mener derfor det er fornuftig å åpne for et unntak fra eierbegrensningsreglene som foreslått av arbeidsgruppen.

Arbeidsgruppens flertall har i sin foreslåtte hovedregel lagt til grunn at nivået på den absolutte eierbegrensningen bør settes høyere enn i dag. Det foreslås å heve taket fra 10 prosent til 20 prosent. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at en slik heving kan være fornuftig av flere grunner. Hensynet bak eierbegrensningsreglene for børsforetak er å sikre tilliten fra markedsaktørene ved at børsen fremstår som uavhengig, nøytral og med høy integritet. Det er imidlertid viktig at eierbegrensningsreglene ikke er strengere enn det som er nødvendig for å ivareta nettopp disse hensynene. Departementet er av den oppfatning at en grense på 20 prosent fortsatt vil bidra til å sikre en tilstrekkelig eierspredning som vil forhindre uheldig maktkonsentrasjon. Departementet viser videre til at en heving av eierskapstaket til 20 prosent vil imøtekomme det behov børsene vil kunne ha for å foreta nødvendige markedsmessige og strukturelle tilpasninger, som følge av utviklingen i finansmarkedene. Det er etter departementets vurdering viktig at eierskapsreglene ikke i større grad enn nødvendig legger begrensninger på børsenes mulighet til å opprettholde sin konkurranseevne i forhold til utenlandske regulerte markeder. Et hevet eierskapstak vil videre gjøre norske børser mer attraktive for investorer som ønsker å delta aktivt i styrende organer og i utviklingen av børsforetakets virksomhet.

Departementet foreslår etter dette at eieskapstaket heves fra 10 prosent til 20 prosent.

Arbeidsgruppens flertall foreslår å videreføre konsolideringsbestemmelsen i børsloven § 37. Departementet er enig i at det uavhengig av eierskapstakets grense er behov for konsolideringsbestemmelser for å gjøre den grensen som er satt effektiv. For å sikre en forsvarlig oppfølging av eierbegrensningsreglene, og for å hindre opplagte omgåelser av reglene, bør derfor børsloven § 37 videreføres.

Særlig om stemmerettsbegrensninger og konsolidering

En samlet arbeidsgruppe har foreslått å oppheve dagens regler om stemmerettsbegrensninger i børsloven § 36. Dette er begrunnet i at behovet for stemmebegrensningsreglene reduseres når eierskapstaket heves. En heving av eierskapstaket åpner for en mer konsentrert eierstruktur, hvilket normalt medfører høyere fremmøteprosent på generalforsamlingen. Det vises videre til at hensynet til børsenes uavhengighet, nøytralitet og integritet ikke er tilstrekkelig til å begrunne så omfattende inngrep i eierkompetansen. Samtlige høringsinstanser har, uten særlige merknader, sluttet seg til arbeidsgruppens forslag på dette punkt.

Departementet kan ikke slutte seg til arbeidsgruppens vurderinger og forslag på dette punkt. Departementet viser til at hensynet bak dagens stemmebegrensningsregler er å effektivisere eierbegrensningsreglene slik at man i en situasjon med lavt fremmøte på generalforsamlingen ikke opplever at en enkelt eier vil kunne få uforholdsmessig stor innflytelse på de beslutninger som generalforsamlingen skal treffe. Departementet kan ikke se at behovet for en slik effektivisering av eierbegrensningsreglene reduseres vesentlig selv om eierskapstaket heves til 20 prosent. Også et eierskapstak på 20 prosent bør etter departementets oppfatning suppleres av stemmerettsbegrensningsregler for å sikre at eierbegrensningsreglene er tilstrekkelig effektive.

En opphevelse av stemmerettsbegrensningsreglene slik arbeidsgruppen foreslår, vil innebære at det ikke lenger vil gjelde noen skranker i den relative stemmevekten som kan oppnås på en generalforsamling i et børsforetak. En eier av 20 prosent (eventuelt en mindre andel) av aksjekapitalen i et børsforetak vil med en slik opphevelse, avhengig av oppmøte på generalforsamlingen, kunne stemme for både 1/3, 1/2, 2/3 og 9/10 av stemmene som er representert på generalforsamlingen. Dette er grenser som etter den alminnelige aksjeselskapslovgivningen er avgjørende for å kunne kontrollere ulike beslutningstyper på generalforsamlingen. Arbeidsgruppen er seg bevisst disse forhold, men antar at fremmøteprosenten vil være så høy i de tilfeller der generalforsamlingens dagsorden omfatter kontroversielle saker at en 20 prosent eierandel ikke alene vil gi en relativ stemmevekt som kan være avgjørende for generalforsamlingens beslutning.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at fremmøteprosenten normalt vil øke når viktige eller kontroversielle saker står på generalforsamlingens dagsorden, og at en enkelt eier av 20 prosent (eller lavere) av aksjekapitalen, antakelig bare unntaksvis vil kunne få kontrollerende innflytelse på generalforsamlingen. Departementet viser imidlertid til at et aksjeinnehav på for eksempel 20 prosent, gir betydelig økt relativ stemmevekt på generalforsamlingen i forhold til en aksjeeier med 10 prosent av aksjene i selskapet. Departementet er derfor av den oppfatning at en heving av eierskapstaket fra 10 prosent til 20 prosent kan medføre økt fare for at en aksjeeier vil kunne utnytte sin eierposisjon, og sin relative stemmevekt på generalforsamlingen, på en måte som vil kunne være i strid med de hensyn som eierbegrensningsreglene er ment å ivareta. Departementet er av den oppfatning at en slik innflytelse fra én enkelt eier, som følge av økt relativ stemmevekt, klart vil kunne være egnet til å svekke markedsaktørenes tillit til børsforetakets uavhengighet, nøytralitet og integritet. På denne bakgrunn mener departementet at stemmerettsbegrensningsregler fremdeles er nødvendig for å sikre at hensynene bak eierbegrensningsreglene blir tilstrekkelig ivaretatt.

Når det gjelder nivået på stemmerettsbegrensningene må disse justeres i tråd med forslaget til forhøyet eierskapstak. I vurderingen av hvilket nivå som skal gjelde vil hensynet til et aktivt eierskap måtte avveies mot hensynet til børsforetakets uavhengighet, nøytralitet og integritet. Etter en helhetsvurdering er det departementets oppfatning at ingen enkelt eier bør kunne stemme for mer enn 30 prosent av aksjene som er representert på generalforsamlingen. Dette vil blant annet forhindre at en enkeltaksjonær ikke oppnår negativt flertall på generalforsamlingen i forhold til beslutninger som krever minst tre fjerdedels flertall. En grense på 30 prosent vil eksempelvis innebære at en enkelt eier ikke alene vil kunne forhindre et forslag om vedtektsendringer som er ønsket av øvrige aksjonærer, og som etter allmennaksjeloven § 5-18 krever tre fjerdedels flertall. Eierbegrensningsreglene skal bidra til å sikre eierspredning i institusjonen for å hindre at én aksjeeier får en for dominerende innflytelse. Etter departementets syn er derfor noe av hensikten med eierbegrensningsreglene blant annet å forhindre slik negativ kontroll i selskapet. At slik negativ kontroll rent faktisk sjeldent vil være tilfelle, kan etter departementets oppfatning ikke i seg selv begrunne opphevelse av stemmebegrensningsreglene.

Departementet vil etter dette foreslå at ingen på generalforsamlingen i et børsforetak kan stemme for mer enn 20 prosent av stemmene i foretaket eller for mer enn 30 prosent av de stemmer som er representert på generalforsamlingen.

Arbeidsgruppens flertall foreslår å videreføre reglene i børsloven § 37 om konsolidering av eierandeler. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag og viser til at det uavhengig av eierskapstakets grense er behov for konsolideringsbestemmelser for å effektivisere den grensen som er satt. For å sikre en forsvarlig oppfølging av eierbegrensningsreglene, og for å hindre opplagte omgåelser av reglene bør derfor reglene om konsolidering i børsloven § 37 videreføres.

Unntak og dispensasjon

Departementet viser til vurderingene i kapittel 3.3 om forholdet mellom de grunnleggende hensyn bak eierbegrensningsreglene og de faktorer som kan stilles opp som forutsetninger for et velfungerende verdipapirmarked. Som det fremgår av vurderingen er departementet av den oppfatning at dersom man etter en avveining av disse elementene kommer til at man kan myke opp eierbegrensningsreglene på en slik måte at de kommer andre viktige faktorer i møte, og uten at det bryter med de grunnleggende hensyn bak eierbegrensningsreglene, så bør reglene endres.

Det er departementets oppfatning at et unntak fra eierbegrensningsreglene, slik arbeidsgruppens flertall foreslår, i tilstrekkelig grad vil ivareta de hensyn som eierbegrensningsreglene er ment å ivareta. Forslaget innebærer et kompromiss mellom ulike hensyn der det også er søkt å ivareta det behov børsforetakene har for å opprettholde og eventuelt styrke sin konkurranseevne, herunder behovet for fleksibilitet til å inngå som en del av en større markedsplasstruktur. Det foreslåtte unntaket må ses som en videreføring av dagens § 35 tredje ledd om strategisk samarbeid og de hensyn som ligger bak denne bestemmelsen.

Departementet deler arbeidsgruppens syn med hensyn til hvilke typer foretak som bør omfattes av det foreslåtte unntaket, og viser til arbeidsgruppens nærmere omtale av disse. Dette dreier seg om en gruppe eiere som det i mindre grad vil være risiko for at vil svekke tilliten til børsens uavhengighet, nøytralitet og integritet. Det vises til at andre markedsplasser i utgangspunktet ikke vil ha noen egeninteresse i å påvirke forholdet mellom aktørene på børsen. En slik lavere risiko er imidlertid ikke nødvendigvis tilstrekkelig for sikre at hensynene bak eierbegrensningsreglene blir ivaretatt. Arbeidsgruppen har derfor ikke foreslått en ubetinget adgang for tilsvarende infrastrukturforetak til å eie mer enn 20 prosent, men foreslår at departementet gis en skjønnsmessig adgang til å gi tillatelse til aksjeinnehav som overstiger 20 prosent. Ved vurderingen skal det tas utgangspunkt i en ikke uttømmende kriterieliste. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at erverv av eierandeler over 20 prosent i børs, i tillegg til kravet om at dette må være et annet infrastrukturforetak, bør gjøres til gjenstand for prøving fra myndighetenes side. En slik prøving vil etter sin art være skjønnsmessig, men bør ta utgangspunkt i et sett med kriterier som reflekterer de bærende hensyn som myndighetene ved prøvingen er satt til å ivareta, se nedenfor.

Som arbeidsgruppen, viser departementet til at et unntak fra hovedregelen om en absolutt eierbegrensning på 20 prosent, vil måtte innebære at meldeplikten og egnethetsvurderingen etter børsloven § 17 vil gjelde for alle erverv i intervallet mellom 10 og 20 prosent av aksjene i et børsforetak. For erverv over 20 prosent konsumeres reglene i § 17 av unntaksvurderingen som skal foretas etter børslovens § 35 tredje ledd.

Arbeidsgruppen foreslår at dagens dispensasjonsadgang etter børsloven § 35 første ledd annet punktum videreføres, men at det inntas i loven at slik dispensasjon bare skal kunne gis midlertidig. Departementet slutter seg til forslaget. Ut over unntaksbestemmelsene i annet og tredje ledd er det etter departementets oppfatning ikke grunnlag eller behov for permanente fritak fra den generelle eierbegrensningsregelen. Forslaget er ment å snevre inn forvaltningens adgang til å gi dispensasjoner, og det legges til grunn at det bare unntaksvis vil være aktuelt å innvilge slike. Departementet er enig med NHO som i sin høringsmerknad viser til at arbeidsgruppens forslag til ordlyd bør endres fra "midlertidig" til "tidsbegrenset" dispensasjon.

Særlig om egnethetsvurderingen

Arbeidsgruppen foreslår at egnethetsvurderingen i børsloven § 35 tredje ledd tar utgangspunkt i en formulering tilsvarende børsloven § 17. Ved erverv utover 20 prosent skal departementet vurdere om ervervet er egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av børsen. I tillegg til en ren vurdering av egnetheten til erverver, foreslår arbeidsgruppen at det også gis vurderingskriterier som i større grad skal gi myndighetene et styringsredskap for å sikre at eierskap utover 20 prosent forbeholdes aksjonærer som kan bidra til å sikre en god og fornuftig forvaltning av børsen og finansmarkedet generelt. Arbeidsgruppen viser til at en vurdering etter disse kriteriene vil gå lengre enn en ren kontroll av erververs egnethet, da det også kan legges vekt på den innvirkning ervervet vil kunne få for finansmarkedets virkemåte.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens flertalls forslag om å lovfeste de mest sentrale skjønnsmomentene som skal inngå i en slik vurdering. Selv om listen ikke anses uttømmende, må en slik liste anses å gi aktørene større forutberegnlighet enn et system hvor det ikke fremgår på forhånd hvilke forhold myndighetene særlig vil legge vekt på ved vurderingen av søknaden. Departementet deler videre det syn at en vid skjønnskompetanse, uten forankring i gitte vurderingskriterier, i praksis er lite egnet til å ivareta de hensyn eierbegrensningsreglene skal oppfylle. Momentene skal sikre at relevante hensyn blir vurdert ved ervervet.

Etter departementets syn bør de konkrete skjønnsmomentene i størst mulig grad knyttes til de enkelte hensyn eierbegrensningsreglene skal ivareta.

Arbeidsgruppen foreslår for det første at det skal legges vekt på erververens tidligere handlemåte, og videre at det skal legges vekt på erververens tilgjengelige økonomiske ressurser og hensynet til forsvarlig virksomhet. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at dette er momenter som er relevante for å vurdere erververens egnethet. Departementet har vurdert om disse subjektive skjønnsmomentene bør harmoniseres med tilsvarende skjønnsmomenter som er foreslått i tilknytning til den subjektive egnethetsvurderingen som skal foretas ved erverv over 10 prosent av aksjene i finansinstitusjoner.

Departementet viser til at det er vidt forskjellige hensyn som gjør seg gjeldende ved de to ulike vurderingene. For finansinstitusjoner knytter egnethetsvurderingen seg til enhver type foretak som ønsker å erverve over 10 prosent av aksjene i en finansinstitusjon. For børsforetak knyttes egnethetsvurderingen kun til en nærmere angitt gruppe erververe. Departementet mener derfor at det ikke er grunnlag for å harmonisere nærmere listen over lovfestede skjønnsmomenter.

Arbeidsgruppen foreslår videre at en skal legge vekt på om ervervet vil kunne føre til uønskede virkninger for finansmarkedenes virkemåte. Vilkåret gir forvaltningen et styringsredskap og en mulighet til å vurdere hvorvidt ervervet vil ha positiv eller negativ innvirkning på finansmarkedenes virkemåte. Eierkontrollen blir med dette noe mer enn en ren kontroll av erververens subjektive egenskaper. Det skal i tillegg foretas en vurdering som retter seg mot de mer strukturelle konsekvenser av ervervet. En vurdering av slike strukturelle konsekvenser vil etter departementets oppfatning etter omstendighetene kunne være relevante ved vurderingen av om et erverv skal godkjennes eller ikke.

Arbeidsgruppen foreslår også å lovfeste at det skal legges vekt på konkurransemessige forhold på det relevante markedet. Momentet er ikke ment å begrense konkurransemyndighetenes kompetanse, men vil etter arbeidsgruppens syn klargjøre at også konsesjonsmyndighetene etter finanslovgivningen vil kunne ta hensyn til ervervets eventuelle konsekvenser for konkurransen på det relevante markedet. Departementet peker i denne forbindelse på at graden av konkurranse om å tilby infrastrukturtjenester i det norske verdipapirmarkedet trolig er begrenset.

For de mindre infrastrukturforetakene er det en forutsetning at de kan utøve tilstrekkelig markedsmakt til at faste kostnader knyttet til utvikling, drift og vedlikehold av infrastruktursystemer blir dekket over tid. Det er rimelig å anta at de minste infrastrukturforetakene er mest avhengige av markedsmakt for å oppnå lønnsom drift over tid.

Infrastrukturforetakene driver systemer som gjør at foretakene har relativt store faste kostnader. Teknologiske fremskritt har over tid redusert betydningen av institusjonenes fysiske plassering, og redusert den markedsmakt infrastrukturforetakene har i sitt nærområde. Stordriftsfordeler og økende konkurranse er trolig årsaken til at det i Norge og i mange andre land har vært en utvikling i retning av færre nasjonale enheter.

EØS-avtalens prinsipp om etableringsfrihet og fri bevegelighet av kapital er gitt ut fra et formål om en mest mulig samfunnsøkonomisk allokering av kapital. Tilgjengelig risikokapital bør plasseres der den kaster mest av seg. Konkurransereglene skal bidra til slik optimal samfunnsøkonomisk bruk av kapitalen, og det er derfor en målsetting at konkurransen i EØS-området skal øke over tid. Virkemidlene er særlig adgang til grenseoverskridende virksomhet, etableringsadgang og adgang til erverv. Dersom de norske infrastrukturforetakene kjøpes opp av konkurrerende virksomheter som opererer innenfor samme marked, kan det redusere konkurransen og lede til økte priser på de tjenester som tilbys.

På denne bakgrunn er det departementets oppfatning at det er et klart behov for at man i den subjektive egnethetsvurderingen har anledning til å ta hensyn til de konkurransemessige virkninger av det aktuelle oppkjøpet, og at dette kommer tydelig frem ved en lovfesting av dette skjønnsmomentet

Arbeidsgruppen foreslår videre at det skal legges vekt på muligheten for å utøve et effektivt tilsyn, herunder om det er etablert samarbeid med tilsynsmyndighetene i erververens hjemland. Muligheten for et effektivt tilsyn er et viktig hensyn bak eierbegrensingsreglene. Momentet vil ha særlig relevans dersom erverver er hjemmehørende i et land utenfor EØS, og hvor det ikke er et etablert tilsynssamarbeid. Momentet er derfor etter departementets vurdering særlig viktig, slik at betryggende tilsynssamarbeid med erververnes hjemstat kan sikres.

Arbeidsgruppen foreslår at det i egnethetsvurderingen skal legges vekt på om ervervet vil kunne påvirke rettigheter og plikter for aktørene på vedkommende børs. Arbeidsgruppen viser til at en børs kan fastsette sine egne forretnings- og handelsregler som supplerer nasjonale børs- og verdipapirregler. Det kan etter omstendighetene være relevant å vurdere om et erverv potensielt vil kunne ha uheldige konsekvenser for utstederne på vedkommende børs, børsmedlemmene eller investorenes virksomhet. Departementet slutter seg til at et slikt moment lovfestes, men antar i likhet med arbeidsgruppen at dette momentet først og fremst vil ha selvstendig betydning i forhold til erverver som kommer fra land utenfor EØS.

Endelig foreslår arbeidsgruppen at det skal legges vekt på om den bakenforliggende eierstrukturen hos erverver er i samsvar med de hensyn som ivaretas gjennom reglene om eierbegrensning. Departementet er enig med arbeidsgruppen at den bakenforliggende eierstrukturen i en børs vil kunne være av avgjørende betydning for markedsaktørenes tillit til børsens uavhengighet, nøytralitet og integritet. Det bakenforliggende eierskapet vil være et sentralt moment ved eierprøvingen. Departementet støtter derfor arbeidsgruppen i forslaget om å lovfeste dette momentet.

Departementet vil generelt påpeke at konsekvensene av et erverv i siste instans avhenger av hvilken reell innflytelse erverver oppnår, og hvordan denne innflytelsen utnyttes. Når det gjelder grad av innflytelse vil erververens eierandel, i kombinasjon med øvrig eierstruktur, normalt være en observerbar og brukbar målestokk. Å vurdere hvordan en gitt grad av innflytelse kan benyttes og hvilke negative konsekvenser dette kan få, er vanskeligere. Det er viktig at det i forbindelse med ervervet gjøres en konkret vurdering av potensialet for misbruk av innflytelse.

Departementet vil videre påpeke at samtlige momenter som er listet opp ovenfor i utgangspunktet vil være relevante, og skal tas i betraktning ved alle søknader om erverv over 20 prosent av aksjene i et børsforetak. Det er imidlertid departementets oppfatning at det generelt må gjelde en strengere vurdering desto større eierandel det søkes om å erverve.

Særlig om søknaden

Arbeidsgruppen legger til grunn at unntak fra hovedreglen om et eierskapstak på 20 prosent forutsetter en forutgående søknad om erverv til Finansdepartementet.

Når det gjelder det nærmere innholdet i søknaden, antar departementet i likhet med arbeidsgruppen at dette ved behov mest hensiktsmessig bør reguleres i forskrift. Det vises i denne forbindelse til den foreslåtte forskriftshjemmelen i børsloven § 35 sjette ledd.

Næringslivets Hovedorganisasjon har i sin høringsuttalelse påpekt at det bør gjelde en særlig saksbehandlingsfrist for departement ved behandlingen av søknad om unntak fra eierbegrensingsreglen, og viser til fristen på tre måneder som oppstilles i børsloven § 17. Departementet har i likhet med arbeidsgruppen ikke funnet grunn til å lovfeste en særskilt saksbehandlingsfrist for slike søknader. Departementet vil vise til at slikt erverv vil kunne ha meget stor betydning for det norske verdipapirmarkedet. Det er derfor etter departementets syn viktig at myndighetene har tilstrekkelig med tid til å kunne innhente all relevant og nødvendig informasjon, for deretter ha tid til å foreta en forsvarlig vurdering av ervervet.

3.1.5 Verdipapirregistre

Innledning

Arbeidsgruppen foreslår endringer i gjeldende eierbegrensningsregleverk for verdipapirregistre, men har ved omfanget av endringen delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet bestående av medlemmene Broch Mathisen, Mydske, Oppsanger Rebbestad og Truyen har gått inn for en hovedregel om at eierbegrensningsreglene for verdipapirregistre opprettholdes, men at nivået på eierskapstaket økes. Det foreslås også et unntak fra hovedregelen for nærmere bestemte eiere. Mindretallet bestående av medlemmene Harto og Løfsgaard har foreslått at eierskap i verdipapirregister kun skal undergis en egnethetsvurdering på linje med det som arbeidsgruppen foreslår for regulerte markeder.

Arbeidsgruppens forslag til endringer samsvarer i det vesentlige med de endringer som er foreslått for børsforetak. Arbeidsgruppen understreker imidlertid at børs og verdipapirregister ikke utgjør slik likeartet virksomhet at børslovens regler alene kan begrunne et endringsforslag i verdipapirregisterloven. Begrunnelsen for de samsvarende forslagene er likevel at mange av de samme grunnleggende hensyn gjør seg gjeldende.

Departementet viser innledningsvis til at det ikke finnes sekundærlovgivning under EØS avtalen som regulerer krav til eierbegrensningsregler for verdipapirregister. De nevnte reglene i MiFID art. 38 har bare anvendelse på regulerte markeder. Dette innebærer i utgangspunktet at Norge, innenfor rammen av EØS-avtalens krav til fri bevegelighet av kapital og etableringsfriheten, relativt fritt kan utforme regler om eierkontroll. Uavhengig av dette har arbeidsgruppen funnet å foreslå tilsvarende regler som for børser. Et tilsvarende regelverk for børser og verdipapirregistre er ikke begrunnet i likheten mellom de to typer foretak som sådan, men at de samme hensyn gjør seg gjeldende for dem begge. Departementet slutter seg til en slik tanke.

Hovedregel

Departementet slutter seg til flertallets forslag om å beholde et absolutt tak for eierskap i verdipapirregistre, men at dagens tak heves fra 10 til 20 prosent. Dette forslaget samsvarer med den hovedregel som er foreslått for børser.

Departementet peker på at et samsvarende regelverk for børser og verdipapirregister ikke alene er begrunnet i likheten mellom disse typer av infrastrukturforetak. Foretakene fyller i utgangspunktet hver sin funksjon og utfører ulike oppgaver i verdipapirmarkedet. Sammenhengen mellom virksomheten i en børs og et verdipapirregister består imidlertid i at begge institusjonene har en vesentlig rolle i verdipapirkjeden. Av denne grunn vil mange av de samme hensynene gjøre seg gjeldende ved vurderingen av eierskapsregler for de to foretakstypene.

Arbeidsgruppens mindretall har med støtte fra enkelte høringsinstanser anført at verdipapirregister generelt ikke behandler saker med samme omfattende betydning som børser gjør, og at dette tilsier at behovet for et absolutt eierskapstak i tråd med hva som gjelder for børser ikke er det samme. Departementet viser til at børser og verdipapirregistre har ulike funksjoner i verdipapirkjeden, der verdipapirregisteret har en helt sentral funksjon i kraft av å være et rettighetsregister. Departementet deler av den grunn ikke mindretallets syn om at verdipapirregisterets virksomhet tilsier et mykere regelverk for verdipapirregister.

Departementet peker på at formålet med verdipapirregisterloven er å legge til rette for en sikker, ordnet og effektiv registrering av finansielle instrumenter, jf. § 1-1. Et register med slike egenskaper er av vesentlig betydning for et godt fungerende verdipapirmarked. For at et verdipapirregister skal fylle den nevnte funksjon er det avgjørende at aktørene har tillit til registerets uavhengighet, nøytralitet og integritet. Sammenlignet med børser har riktig nok et verdipapirregister et mindre innslag av offentligrettslig håndhevingsoppgaver. Det driver ikke markedsovervåkning, prospektkontroll mv. På den annen side er verdipapirregistreringen avgjørende for en rekke privatrettslige rettigheter, og verdipapirregistre forvalter en funksjon som tradisjonelt i Norge har vært tillagt det offentlige. Markedsmessige hensyn tilsier at aktørene i verdipapirmarkedet bør kunne stole på at registrering og oppgjør av transaksjoner i verdipapirmarkedet utføres på en betryggende og tillitsvekkende måte. Aktørene bør videre kunne stole på at det ved driften av registeret legges vekt på hva som er til det beste for markedet og dets aktører og ikke eventuelle særinteresser for store eiere som kan være brukere av registerets tjenester. Det er på denne bakgrunn departementets oppfatning at det i like stor grad er behov for absolutte eierbegrensingsregler for verdipapirregistre som for børser.

Når det gjelder nivået på eierskapstaket har arbeidsgruppen foreslått å heve dette fra 10 til 20 prosent. Departementet slutter seg til dette forslaget og viser til at man også ved fastsetting av nivået må se hen til hva som er foreslått for børser. Selv om ikke hensynet til likhet i regelverket skal ha avgjørende betydning, så er dette etter departementets vurdering et moment i vurderingen av utformingen av eierbegrensningsregelverket for henholdsvis børser og verdipapirregistre. Mange av de samme hensyn som gjør seg gjeldende for børser, gjør seg også gjeldende for verdipapirregistre.

Departementet er likhet med arbeidsgruppens flertall av den oppfatning at et verdipapirregister vil beholde den nødvendige tillit hos aktørene selv om man hever taket for den generelle eierbegrensningen fra 10 til 20 prosent. Et slik nivåhevning vil innebære et kompromiss mellom på den ene siden hensynet til foretakets behov for uavhengighet, nøytralitet og integritet, og på den annen side behovet og ønsket om å fremme etablering av konkurrerende virksomheter, øke muligheten for et aktivt eierskap og legge bedre til rette for at foretakene skal kunne inngå i større strukturendringer i det relevante markedet. Etter departementets syn vil de foreslåtte eierbegrensningsreglene for verdipapirregistre på dette grunnlag ikke strekke seg lenger enn det som er nødvendig for å ivareta det formål reglene skal fremme.

Departementet har ved vurderingen av om eierskapstaket bør heves også lagt vekt på at en samlet arbeidsgruppen samtidig foreslår en ny bestemmelse i verdipapirregisterloven § 5-2, utformet etter mønster fra børsloven § 17. En slik regel vil sikre at det ved erverv i intervallet mellom 10 prosent og 20 prosent vil bli foretatt en kvalitetssikring av erververen som vil kunne utøve en betydelig eierskapsinnflytelse i foretaket.

Særlig om stemmerettsbegrensninger og konsolidering

En samlet arbeidsgruppe har foreslått å oppheve dagens regler om stemmerettsbegrensninger i verdipapirregisterloven § 5-3. Dette er begrunnet i at behovet for stemmerettsbegrensninger ikke er det samme når at eierskapstapet heves til 20 prosent. Videre anføres det at hensynet til verdipapirregisterets uavhengighet, nøytralitet og integritet ikke er tilstrekkelig til å begrunne så omfattende inngrep i eierkompetansen. Samtlige høringsinstanser har, uten særlige merknader, sluttet seg til arbeidsgruppens forsalg på dette punkt.

Departementet kan ikke slutte seg til arbeidsgruppens vurderinger og forslag på dette punkt. Departementets begrunnelse for dette samsvarer i hovedsak med den begrunnelse som er gitt for at stemmerettsbegrensningsreglene for børsforetak heller ikke bør oppheves. Det vises til proposisjonens kapittel 3.5.3.3 for departementets vurderinger. De samme hensyn vil gjøre seg gjeldende i relasjon til begge typer av infrastrukturforetak.

Departementet vil etter dette foreslå at ingen, på generalforsamlingen i et verdipapirregister, kan stemme for mer enn 20 prosent av stemmene i foretaket eller for mer enn 30 prosent av de stemmer som er representert.

Arbeidsgruppens flertall foreslår å videreføre verdipapirregisterlovens regler om konsolidering. Konsolideringsbestemmelsen i § 5-4 foreslås imidlertid utformet etter mønster fra børsloven § 37. Materielt innbærer dette kun små endringer. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag og viser til at det uavhengig av eierskapstakets grense er behov for konsolideringsbestemmelser for å effektivisere den grensen som er satt. For å sikre en forsvarlig oppfølging av eierbegrensningsreglene, og for å hindre opplagte omgåelser av reglene bør derfor reglene om konsolidering i verdipapirregisterloven § 5-4 videreføres.

Unntak og dispensasjon

Arbeidsgruppens flertall har foreslått et tilsvarende unntak i regelverket for verdipapirregistre som for børsforetak. Unntaket innebærer at det for enkelte typer virksomheter likevel skal være mulig å erverve en større eierandel enn 20 prosent i et verdipapirregister. Unntaket skal kunne komme til anvendelse på foretak som i det vesentlige driver eller eier verdipapirregister, liknende registerfunksjoner eller tilknyttet infrastrukturvirksomhet. Det vises til arbeidsgruppens nærmere redegjørelse for denne gruppen foretak som departementet slutter seg til. Unntaket er, slik det formuleres i flertallets forslag, et resultat av målsettingen om at eierbegrensningsreglene ikke skal gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta hensynet bak reglene.

Departementet kan slutte seg til arbeidsgruppens vurdering om at denne typen eiere i mindre grad er egnet til å svekke aktørenes tillit til verdipapirregisterets uavhengighet, nøytralitet og integritet, og at det derfor ikke er nødvendig å ha absolutte eierbegrensninger overfor en slik gruppe. Unntaket vil åpne for at norske verdipapirregistre i større grad enn i dag vil kunne delta i strukturelle endringer. Dette kan videre stimulere til effektivisering av de tjenester verdipapirregisteret utfører og dermed bedre verdipapirforetakets konkurranseevne.

Et foretak som i det vesentlige driver eller eier verdipapirregister, liknende registerfunksjoner eller tilknyttet infrastrukturvirksomhet har ingen ubetinget rett til et unntak. Arbeidsgruppen foreslår at alle slike foretak skal underlegges en subjektiv egnethetsvurdering før erverv kan gjennomføres. Unntak vil kun være aktuelt der Finansdepartementet etter søknad kommer til at foretaket finnes egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av verdipapirregisteret. I den subjektive egnethetsvurderingen skal det legges vekt på en rekke skjønnsmomenter som foreslås lovfestet. Egnethetsvurderingen og de underliggende skjønnsmomenter tilsvarer det som arbeidsgruppen har foreslått for børsforetak. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag og viser til departementets vurderinger i proposisjonens kapittel 3.5.3.4 som vil få tilsvarende anvendelse her.

Arbeidsgruppen foreslår at dispensasjonsadgangen etter gjeldende verdipapirregisterlov § 5-2 annet ledd videreføres, men at det inntas i loven at slik dispensasjon bare skal kunne gis midlertidig. Departementet slutter seg til forslaget. Ut over unntaksbestemmelsen i forslagets § 5-3 annet og tredje ledd er det etter departementets oppfatning ikke grunnlag eller behov for permanente fritak fra den generelle eierbegrensningsregelen. Forslaget er ment å snevre inn forvaltningens adgang til å gi dispensasjoner, og det legges til grunn at det bare unntaksvis vil være aktuelt å innvilge slike. Departementet er enig med NHO som i sin høringsmerknad viser til at arbeidsgruppens forslag til ordlyd bør endres fra "midlertidig" til "tidsbegrenset" dispensasjon.

3.1.6 Oppgjørssentraler

En samlet arbeidsgruppe foreslår å oppheve dagens eierbegrensningsregler for oppgjørssentraler. For å sikre tilliten til norske oppgjørssentraler foreslås imidlertid å videreføre dagens subjektive egnethetsvurdering for alle erverv over 10 prosent.

Departementet deler arbeidsgruppens oppfatning om at konkurransesituasjonen for norske oppgjørssentraler tilsier en oppmykning av dagens regelverk. Det pekes på at oppgjørssentralenes virksomhet ikke er av en slik karakter at det ligger til rette for naturlige geografiske monopoler. Digitalisering av markedet, finansielle instrumenter som omsettes uten nødvendig kobling til underliggende verdipapirer og et samordnet europeisk regleverk gjør det enkelt å sentralisere slike tjenester. For å kunne møte denne utviklingen uten å tape terreng i forhold til utenlandske virksomheter bør norske oppgjørssentraler gis fleksibilitet til å inngå i større eierstrukturer. Slik fleksibilitet vil etter departementets oppfatning måtte oppnås ved at dagens eierbegrensningsregler justeres eventuelt oppheves.

Hvor langt man skal gå i oppmykende retning beror imidlertid på en avveiing av nevnte konkurransehensyn på den ene siden og hensynet bak eierbegrensningsreglene på den andre siden. Departementet har etter en slik avveiing kommet til at eierbegrensningsreglene for oppgjørssentraler bør oppheves, og slutter seg således til arbeidsgruppens forslag om å videreføre dagens subjektive egnethetsvurdering for alle erverv over 10 prosent. Avgjørende for departementet har vært at hensynet til markedsaktørenes tillit til oppgjørssentralenes uavhengighet, nøytralitet og integritet på en betryggende måte vil være ivaretatt gjennom en slik subjektiv egnethetsvurdering. Det er departementets oppfatning at hensynene bak eierbegrensningsreglene ikke i like sterk grad gjør seg gjeldende for oppgjørssentraler som for børser og verdipapirregistre, og at en slik forskjell vil kunne begrunne ulike eierbegrensningsregler for de ulike infrastrukturforetakene.

Norges Bank har i sin høringsuttalelse påpekt at arbeidsgruppen ved utformingen av sitt forslag har lagt til grunn en for snever forståelse av oppgjørssentralenes virksomhet. For oppgjørssentraler mener Norges Bank at regelverket bør utformes slik at det vil passe for en oppgjørssentral som ønsker å starte virksomhet som sentral motpart i verdipapirhandel, ikke bare derivathandel slik som drøftet av arbeidsgruppen. Departementet er kjent med at markedene i større grad enn tidligere etterspør oppgjør av handel med verdipapirer gjennom en sentral motpart. Det er grunn til å tro at markedsplassene vil innrette seg etter denne etterspørselen og at handel med verdipapirer med oppgjør gjennom sentral motpart i fremtiden vil kunne bli det normale.

Departementet er enig med Norges Bank i at en slik institusjon har funksjoner som har betydning for rettighetsregistreringer i et register, og at dette medfører at det stilles særlige krav til nøytralitet, sikkerhet og gjennomføringsevne for slike oppgjørssentraler (clearing). Departementet viser også til at det potensielle volumet av verdipapiroppgjøret som en slik oppgjørssentral kan stå for også kan ha en side til finansiell stabilitet. Departementet er imidlertid av den oppfatning at det ikke er nødvendig med særlige tilpassede og skjerpede lovkrav til eierens egnethet for eierskap i slike institusjoner, men viser til at oppgjørssentralens virksomhet, det vil si at de instrumentene den gjør opp, vil være et naturlig og viktig element i den konkrete vurderingen som myndighetene skal foreta av eiernes egnethet. I tillegg til å vurdere eierens egnethet vil myndighetene også ha mulighet til blant annet å stille konkrete krav til foretakets kapital, som skal være forsvarlig i forhold til den virksomhet som stilles, se verdipapirhandelloven § 13-2 første ledd. Departementet finner imidlertid å kunne supplere arbeidsgruppens forslag med en forskriftshjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler om innholdet i den subjektive egnethetsvurderingen som skal foretas etter verdipapirhandelloven § 13-1 fjerde ledd. En slik forskriftshjemmel vil således, dersom det likevel skulle vise seg å være behov for det, åpne for at man gjennom nærmere regler kan differensiere egnethetsvurderingen avhengig av hvilke type oppgjørsvirksomhet som drives. Det vises til departementets lovforslag.

3.1.7 Forslagets forhold til EØS-avtalen

3.1.7.1 Forholdet til de fire friheter og etableringsretten

EØS-avtalens regler om de fire friheter, herunder fri kapitalbevegelse, og avtalens regler om etableringsrett, setter rammen for det nasjonale handlingsrommet ved utformingen av eierbegrensningsregelverket. Endringer i eierskapsreglene for regulerte markeder, verdipapirregistre og oppgjørssentraler må derfor vurderes i forhold til de krav som EØS-avtalen oppstiller.

Arbeidsgruppen flertall er av den oppfatning at alle de endringsforslagene som presenteres for ulike infrastrukturforetak vil innebære en tilnærming i retning av EØS-avtalens prinsipper om fri flyt av kapital og om fri etableringsrett.

Departementet kan slutte seg til arbeidsgruppens vurderinger. En endring av eierbegrensningsreglene i oppmykende retning vil legge til rette for økt kapitalflyt, og dermed redusere innskrenkningen i den frie kapitalbevegelse.

For oppgjørssentraler foreslår departementet å oppheve den absolutte eierbegrensningen slik at eierskap kun skal underlegges en subjektiv egnethetsvurdering på linje med den som i dag gjelder for regulerte markeder. Dette tilsvarer eierskapsreguleringen for oppgjørssentraler og regulerte markeder i Sverige, Danmark og Finland. Departementet legger til grunn at den restriksjonen en slik egnethetsvurdering representerer, ikke er problematisk i forhold til EØS-avtalen, og viser i den forbindelse blant annet til eierskapsreguleringen for regulerte markeder i MiFID artikkel 38.

For verdipapirregister og børs foreslår departementet å heve eierskapstaket fra 10 til 20 prosent, samt å utvide adgangen til unntak for enkelte typer virksomheter. Dette vil styrke etableringsfriheten og i større grad enn tidligere legge til rette for fri flyt av kapital. Det vises til arbeidsgruppens nærmere vurderinger som departementet slutter seg til.

Forslaget til endringer i eierbegrensningsreglene for børs og verdipapirregistre innebærer fortsatt en innskrenkning i forhold til prinsippet om fri flyt av kapital. Begrunnelsen for innskrenkningen er behovet for å ivareta legitime allmenne interesser, det vil si å sikre infrastrukturforetakenes uavhengighet, nøytralitet og integritet. Departementet er av den oppfatning at det ville være vesentlig økt fare for tilliten til det norske verdipapirmarkedet om man skulle velge å gå lengre i oppmykningen av eierrestriksjonsreglene for børser og verdipapirregistre. At det kan være behov for eierskapsregler for enkelte typer foretak er også anerkjent innenfor EU-retten.

Departementet foreslår en annen løsning enn arbeidsgruppen når det gjelder stemmerettsbegrensninger. Departementet finner det, i motsetning til arbeidsgruppen, nødvendig å videreføre regler om stemmerettsbegrensningsregler for børser og verdipapirregister. Dette for at eierbegrensningsreglenes formål i tilstrekkelig grad skal kunne virke etter sin hensikt. Departementet kan ikke se at en slik endring i forhold til arbeidsgruppens forslag har noen vesentlig betydning for vurderingen av om det samlede forslaget skal anses i tråd med EØS-regelverket eller ikke.

Oppmykningen vil innebære at det for oppgjørssentraler vil gjelde en tilsvarende situasjon som for regulerte markeder utenom børs. En slik løsning vil etter departementets oppfatning klart nok ikke være problematisk i forhold til EØS-avtalen forpliktelser. For børs og verdipapirregistre viser departementet til at en heving av eierskapstaket samt utvidelse av unntaksadgangen vil styrke etableringsfriheten og dessuten innebære en tilnærming til prinsippet om fri flyt av kapital. Det vises til arbeidsgruppens nærmere vurderinger som departementet slutter seg til.

3.1.7.2 Forholdet til sekundærlovgivningen

EUs sekundærlovgivning stiller opp enkelte krav blant annet til eierskap i regulerte markeder. Den sentrale rettsakt er her direktiv 2004/39/EF om markeder for finansielle instrumenter (MiFID). Direktivet inneholder ikke tilsvarende regler om eierskap i verdipapirregistre eller oppgjørssentraler. Det finnes heller ingen annen sekundærlovgivning inntatt i EØS-avtalen som regulerer eierbegrensning i slike infrastrukturforetak. På denne bakgrunn vil kun de endringsforslag som knytter seg til regulerte markeder, herunder børs, være aktuelt å vurdere nærmere opp mot sekundærlovgivningen.

I arbeidsgruppens vurdering av om deres forslag til endrede eierbegrensningsregler for børs er i samsvar med kravene i sekundærlovgivningen, slås det innledningsvis fast at MiFID artikkel 38 i dag er implementert i børsloven § 17. Videre legges det til grunn at MIFID er et rammedirektiv som på en rekke punkter er forutsatt supplert med implementeringsdirektiver. Videre legger arbeidsgruppen til grunn at MiFID artikkel 38 utgjør minimumsregler. Medlemsstatene kan i utgangpunktet stille strengere krav enn det som fremgår av direktivet.

Departementet kan slutte seg til arbeidsgruppens vurderinger og konklusjon. Departementet er i likhet med arbeidsgruppen av den oppfatning at MiFID artikkel 38 utgjør minimumsregler, og at det derfor ikke vil oppstå motstrid mellom endringsforslaget for børs og denne direktivforpliktelsen.

3.1.7.3 Harmonisering av MiFID artikkel 38 og direktiv 2007/44

Arbeidsgruppen viser i sin utredning til direktiv 2007/44/EF. I nevnte direktiv er egnethetsvurderingen for en rekke foretak i finanssektoren søkt koordinert ved uttømmende direktivbestemte kriterier. Dette gjelder blant annet MiFID artiklene 10, 10 a og 10 b om "investeringsselskaper", se direktiv 2007/44/EF artikkel 3. Reglene om "investeringsselskaper" ligger til grunn for EØS-reguleringen av norske verdipapirforetak.

Direktiv 2007/44/EF gjelder ikke for regulerte markeder og børser. Imidlertid har Kommisjonen varslet at det kan bli aktuelt å justere MiFID artikkel 38 i samsvar med endringene i MiFID artikkel 10 flg. Ved en slik justering vil så vel dagens eier- og stemmebegrensningsregler som de foreslåtte endringene måtte revideres.

Arbeidsgruppen har imidlertid foretatt uformelle sonderinger overfor Kommisjonen, og mottatt tilbakemelding som ikke tyder på at MiFID artikkel 38 i nær fremtid vil bli foreslått endret i samsvar med direktiv 2007/44/EF. Departementet er heller ikke kjent med at EU har planer om å justere MiFID artikkel 38 i samsvar med endringene i artikkel 10. Departementet viser til at en egnethetsvurdering etter nye MiFID artikkel 10, vil ha et langt snevrere rom for vurdering av erververens egnethet. Det vil for eksempel ikke på samme måte kunne legges vekt på hvorvidt ervervet vil kunne føre til uønskede virkninger for finansmarkedenes virkemåte. Departementet finner derfor ikke grunn til å se hen til endringene i MiFID artikkel 10 flg., ved utformingen av forslag til endrede eierskapsregler for infrastrukturforetak på verdipapirområdet. Etter departementets vurdering er disse reglene ikke nødvendigvis tilstrekkelige for å ivareta de hensyn som eierbegrensningsreglene er ment å ivareta, og departementet mener det derfor ikke er aktuelt med en harmonisering i retning av den egnethetsvurderingen som følger av EØS-regler som svarer til direktiv 2007/44/EF.

3.1.8 Økonomiske og administrative konsekvenser

Når det gjelder regulerte markeder og verdipapirregistre, innebærer forslaget at erverv av eierandel som representerer minst 10 prosent av aksjekapitalen eller stemmene i slike foretak må meldes til Kredittilsynet. Tilsynet skal foreta en egnethetsvurdering. Departementet kan i særlige tilfeller gi dispensasjon dersom eierandelen overstiger 20 prosent av aksjekapitalen i børs eller verdipapirregister. Videre skal departementet behandle søknader i henhold til unntaksbestemmelsen i børsloven § 35 tredje ledd og verdipapirregisterloven § 5-3 tredje ledd, herunder foreta en egnethetsvurdering og kontroll av bakenforliggende eierskap og dets virksomhet.

Når det gjelder oppgjørssentraler innebærer forslaget at eierbegrensningsreglene oppheves. Kredittilsynet skal foreta en egnethetsvurdering ved erverv av eierandel som representerer minst 10 prosent av aksjekapitalen eller stemmene i et slikt foretak.

Departementet antar at forslaget kun i beskjeden grad vil medføre økt ressursbruk for det offentlige. Nærmere regler om hvilke opplysninger søknad etter børsloven § 35 og verdipapirregisterloven § 5-3 skal inneholde og de nærmere kriterier for skjønnsutøvelse antas å bidra til effektivisering av saksbehandlingen. Behovet for økt ressursbruk vil både avhenge av søknadsmengden og av de ressurser som en forsvarlig behandling av den enkelte sak vil kreve. Forlaget om opphevelse av eierbegrensinger i oppgjørssentraler antas å redusere ressursbruken noe i forhold til i dag da det ikke lenger vil være nødvendig å vurdere dispensasjoner fra hovedregelen om eierskapstak på 20 prosent. Departementet venter ikke at den økte ressursbruken vil være av en slik størrelsesorden at det vil få budsjettmessige konsekvenser.

For infrastrukturforetakene synes konsekvensen å være begrenset, da lovforslaget ikke pålegger disse vesentlig endrede rammevilkår.

Heller ikke for eierne vil forslaget medføre umiddelbare konsekvenser for eierskapet. Forslaget er i samsvar med dagens dispensasjonspraksis for børser og verdipapirregistre, jf. børsloven § 35 første ledd siste punktum og verdipapirregisterloven § 5-3 første ledd siste punktum. Slik sett vil ikke endringsforslaget medføre krav til endringer av eksisterende eierforhold før dispensasjonstiden utløper. Dertil kommer at eier med eierandel under 20 prosent i børs eller verdipapirregister kan videreføre sitt eierskap på varig basis i medhold av forslaget til verdipapirregisterloven § 5-3 første ledd og børsloven § 35 første ledd. Unntaket i de samme lovbestemmelsenes tredje ledd medfører dessuten at særskilte grupper foretak etter søknad kan kjøpe seg opp over 20 prosent i børs og verdipapirregister, forutsatt at det gis tillatelse fra departementet.

Alle eiere av oppgjørssentraler i dag har dispensasjon fra eierbegrensningsreglene. Forslaget innebærer at dagens eierforhold i oppgjørssentraler ikke lenger trenger dispensasjoner for å kunne videreføres.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at arbeidsgruppens flertall og et flertall av høringsinstansene foreslo en oppmykning av eierbegrensningsreglene slik at eierskapstaket heves fra 10 prosent til 20 prosent. Disse medlemmer viser til at hevingen av taket skjer fordi ESA ikke ville godkjenne de nåværende begrensninger på 10 prosent. På samme måte som mindretallet i arbeidsgruppen og blant høringsinstansene er disse medlemmer usikre på om et tak på 20 prosent står seg særlig bedre vis-à-vis ESA enn den tidligere begrensningen. Disse medlemmer vil tross dette, av hensyn til børsenes tillit i markedet og deres behov for å kunne fremstå som uavhengig, nøytral og med stor integritet, støtte proposisjonens forslag om begrensning.

4. Komiteens tilråding

Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt

vedtak til lov

om endringer i finansieringsvirksomhetsloven, børsloven, verdipapirregisterloven, verdipapirhandelloven mv. (eierskap i finansinstitusjoner og i infrastrukturforetak på verdipapirområdet)

I

I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) gjøres følgende endringer:

§ 2-2 skal lyde:

§ 2-2 Erverv av eierandeler i finansforetak mv.

(1) Erverv som vil medføre at erververen blir eier av en kvalifisert eierandel i en finansinstitusjon, kan ikke gjennomføres uten at det på forhånd er sendt melding etter § 2-3 til Kredittilsynet. Det samme gjelder erverv som vil medføre at en kvalifisert eierandel økes slik at den vil utgjøre eller overstige henholdsvis 20, 30 eller 50 prosent av kapitalen eller stemmene i finansinstitusjonen, eller slik at eierandelen gir bestemmende innflytelse som nevnt i aksjeloven § 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3 i finansinstitusjonen. Som kvalifisert eierandel regnes en eierandel som representerer 10 prosent eller mer av kapitalen eller stemmene i finansinstitusjonen, eller som for øvrig gir adgang til å utøve en vesentlig innflytelse i ledelsen av foretaket og dets virksomhet.

(2) Erverv av eierandel i finansinstitusjon som omfattes av første ledd, kan bare gjennomføres i henhold til tillatelse gitt av departementet etter reglene i §§ 2-4 og 2-5. Erverv som foretas av to eller flere erververe etter samråd, regnes som ett erverv.

(3) Enhver som vil avhende en kvalifisert eierandel, eller redusere den så meget at eierandelen deretter er mindre enn en prosentvis grense som er nevnt i første ledd, skal gi melding om dette til Kredittilsynet.

(4) En eiers samlede eierandel beregnes ut fra de eierandeler denne direkte eller indirekte eier og vil bli eier av ved ervervet, samt i tillegg:

a) eierandeler som denne etter avtale har rett til å erverve på eget initiativ,

b) eierandeler som denne etter avtale har rett til å utøve stemmerett for, unntatt stemmerettsfullmakt som nevnt i aksjeloven § 5-2 og allmennaksjeloven § 5-2 når det ikke er gitt vederlag for fullmakten, og

c) eierandeler som en person som omfattes av § 2-6, eier eller har rett til å erverve eller utøve stemmeretten for.

(5) Ved beregning av eierandeler omfattes ikke eierandeler eller stemmeretter som er overtatt av en kredittinstitusjon eller et verdipapirforetak som følge av fulltegningsgaranti, forutsatt at disse ikke brukes til å utøve innflytelse i institusjonen og blir avhendet innen ett år etter overtakelsen. Heller ikke eierandeler eller stemmeretter ervervet ved avtale som er betinget av tillatelse etter finanslovgivningen omfattes, med mindre avtalen innebærer at:

a) eierne gis rett til vederlag på mer enn 5 prosent av markedsverdien av eierandelene på tilbudstidspunktet,

b) eierne gis rett til lån fra tilbyderen, eller

c) eiernes rett til å utøve stemmerettigheter knyttet til aksjene begrenses.

(6) Departementet kan gi forskrift til utfylling, gjennomføring og avgrensning av bestemmelsene i §§ 2-2 til 2-6, herunder regler med retningslinjer for egnethetsvurderingen etter § 2-4. Departementet kan også gi forskrift om plikt for finansinstitusjoner til å gi melding om eiere som har kvalifiserte eierandeler i institusjonen, og om plikt for juridiske personer som har kvalifiserte eierandeler i en finansinstitusjon til å gi melding om hvem som inngår i styret og ledelsen.

§ 2-3 skal lyde:

§ 2-3 Saksbehandlingsregler

(1) Melding etter § 2-2 første ledd skal angi størrelsen på den eierandel det tas sikte på å erverve, og størrelsen av den samlede eierandel i finansinstitusjonen etter ervervet. Meldingen skal opplyse om de forhold som vil være av betydning ved beregningen av eierens samlede eierandel etter reglene i § 2-2.

(2) Meldingen skal også inneholde de opplysninger som vil være av betydning ved vurderingen av om tillatelse skal gis. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om innholdet av meldingen.

(3) Spørsmålet om det skal gis tillatelse etter § 2-2 annet ledd, skal avgjøres innen en periode på 60 arbeidsdager, regnet fra det tidspunktet Kredittilsynet har bekreftet å ha mottatt meldingen (vurderingsperioden). Har departementet eller Kredittilsynet før det er gått 50 arbeidsdager fremsatt skriftlig krav om ytterligere opplysninger, avbryter kravet vurderingsperioden i tiden inntil svaret fra erververen er mottatt, men ikke i mer enn 20 arbeidsdager, eller i mer enn 30 arbeidsdager hvis erververen ikke er undergitt tilsyn eller er hjemmehørende utenfor EØS-området. Andre krav om ytterligere opplysninger er uten virkning for lengden av vurderingsperioden.

(4) Har to eller flere erververe gitt melding etter § 2-2 første ledd om erverv av eierandeler i samme finansinstitusjon, skal det ikke skje ugrunnet forskjellsbehandling.

§ 2-4 skal lyde:

§ 2-4 Egnethetsvurdering mv.

(1) Ved avgjørelsen av om tillatelse skal gis etter § 2-2 annet ledd, skal departementet ut fra behovet for å sikre forsvarlig og betryggende ledelse av finansinstitusjonen og dennes virksomhet og i betraktning av den grad av innflytelse som erververen som eier vil kunne utøve i institusjonen etter ervervet, foreta en vurdering av erververens egnethet som innehaver av sin samlede eierandel etter ervervet, og av om ervervet av eierandelen er finansielt betryggende for institusjonens nåværende og fremtidige virksomhet.

(2) Ved vurdering etter første ledd skal departementet særlig ta i betraktning:

a) erververens alminnelige omdømme, faglige kompetanse, erfaring og tidligere handlemåte i forretningsforhold,

b) alminnelig omdømme, faglig kompetanse, erfaring og tidligere handlemåte i forretningsforhold hos personer som etter ervervet vil inngå i styret eller ledelsen av institusjonens virksomhet,

c) ved anvendelsen av bokstav a og b skal det tas i betrakting om erververen vil kunne bruke den innflytelse eierandelen gir, til å oppnå fordeler for egen eller tilknyttet virksomhet, eller indirekte øve innflytelse på annen næringsvirksomhet, samt om ervervet vil kunne føre til at institusjonens uavhengighet i forhold til andre næringslivsinteresser blir svekket,

d) om erververens økonomiske situasjon og tilgjengelige økonomiske ressurser er betryggende, særlig sett i forhold til de former for virksomhet som institusjonen driver eller må antas å engasjere seg i etter ervervet, samt om erververen og dennes virksomhet er undergitt finansielt tilsyn,

e) om finansinstitusjonen er og fortsatt vil være i stand til å oppfylle soliditets- og sikkerhetskrav og andre tilsynskrav som følger av finanslovgivningen,

f) om eierforholdene i institusjonen etter ervervet eller særlige bindinger mellom erververen og en tredjeperson vil vanskeliggjøre effektivt tilsyn med institusjonen, særlig om den gruppe institusjonen vil inngå i etter ervervet, er organisert på en slik måte at det ikke vanskeliggjør forsvarlig tilsyn, herunder effektiv utveksling av informasjon og fordeling av tilsynsoppgaver mellom berørte tilsynsmyndigheter,

g) om det er grunn til å anta at det i forbindelse med ervervet foregår eller blir gjort forsøk på hvitvasking av penger eller finansiering av terrorvirksomhet, eller at ervervet vil øke risikoen for dette.

§ 2-5 skal lyde:

§ 2-5 Tillatelsen

(1) Departementet gir tillatelse etter § 2-2 annet ledd i den utstrekning departementet finner at erververen tilfredsstiller kriteriene som nevnt i § 2-4. Tillatelsen skal angi størrelsen av den eierandelen som kan erverves i henhold til tillatelsen.

(2) Departementet skal ikke gi tillatelse til ervervet dersom departementet finner at det er rimelig grunnlag for tvil om erververens egnethet som innehaver av den samlede eierandelen etter ervervet, eller at det er grunnlag for tvil om de finansielle forhold etter ervervet vil være betryggende for institusjonens nåværende og fremtidige virksomhet. Departementet skal heller ikke gi tillatelse til ervervet dersom plikten til å gi melding etter § 2-2 første ledd, jf. § 2-3 første ledd, ikke er oppfylt, eller dersom opplysninger fremlagt av erververen er ufullstendige eller viser seg å være uriktige. Erververen skal i tilfelle gis skriftlig underretning med begrunnelsen for vedtaket.

(3) Det kan settes vilkår for tillatelsen, herunder tidsfrist for gjennomføringen av ervervet. Det kan ikke settes som vilkår at en eierandel av en fastsatt minste størrelse må være ervervet før fristens utløp.

(4) Er spørsmålet om tillatelse ikke avgjort innen utløpet av vurderingsperioden etter § 2-3 tredje ledd, skal tillatelse anses gitt til erverv av den eierandelen som er angitt i meldingen til Kredittilsynet etter § 2-2 første ledd.

(5) Departementet kan tilbakekalle en tillatelse dersom det er grunn til å anta at innehaveren utviser slik handlemåte at forutsetningene for tillatelse ikke lenger er til stede. For øvrig kan tillatelse tilbakekalles etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper.

§ 2-6 skal lyde:§ 2-6 Konsolidering av eierandeler

(1) Like med en eiers egne eierandeler regnes eierandeler som nevnt i § 2-2 fjerde og femte ledd og som direkte eller indirekte eies eller overtas av:

a) eierens ektefelle eller person som eieren har felles husholdning med,

b) eierens mindreårige barn, samt mindreårige barn til person omfattet av bokstav a som eieren bor sammen med,

c) selskap innen samme konsern som eieren,

d) selskap hvor eieren alene eller sammen med personer som nevnt i bokstav a, b og e har slik innflytelse som nevnt i aksjeloven § 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3, og

e) noen som det må antas eieren har forpliktende samarbeid med, når det gjelder å gjøre bruk av rettighetene som aksjeeier.

(2) Departementet avgjør i tvilstilfelle om eierandeler som eieren ikke selv eier, skal likestilles med egne eierandeler etter reglene i første ledd.

§ 3-3 sjette ledd skal lyde:

Søknad om tillatelse etter første ledd skal nektes med mindre Kongen er overbevist om at eiere av kvalifiserte eierandeler er egnet til å inneha slike eierandeler og utøve slik innflytelse i foretaket som eierandelene gir grunnlag for. Med kvalifisert eierandel menes en eierandel som beregnet etter reglene i § 2-2, representer 10 prosent eller mer av kapitalen og stemmene i institusjonen, eller som for øvrig gir adgang til å utøve en vesentlig innflytelse i ledelsen av institusjonen og dens virksomhet.

§ 5-2 tredje ledd skal lyde:

(3) Eierandel ervervet i strid med reglene om eierkontroll skal umiddelbart tvangsselges. Det samme gjelder dersom en tillatelse er tilbakekalt etter § 2-5 femte ledd. Tvangsfullbyrdelsesloven § 10-6, jf. § 8-16 kommer ikke til anvendelse. Stemmerett knyttet til slike eierandeler kan ikke anvendes. Dersom departementet har grunn til å anta at en eier av en kvalifisert eierandel i en finansinstitusjon utviser eller vil utvise handlemåte som vil være i strid med forsvarlig og betryggende forvaltning av institusjonen, kan departementet treffe vedtak om pålegg eller forbud etter reglene i første og annet ledd, herunder at stemmerett knyttet til eierandelene ikke kan anvendes.

II

I lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker skal § 8a tredje ledd lyde:

Søknad om tillatelse etter § 8 første og annet ledd skal nektes med mindre Kongen er overbevist om at eiere av kvalifiserte eierandeler er egnet til å inneha slike eierandeler og utøve slik innflytelse i banken som eierandelene gir grunnlag for. Med kvalifisert eierandel menes en eierandel som beregnet etter reglene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2, representer 10 prosent eller mer av kapitalen og stemmene i institusjonen, eller som for øvrig gir adgang til å utøve en vesentlig innflytelse i ledelsen av institusjonen og dens virksomhet.

III

I lov l0. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsvirksomhetsloven) skal § 2-1 første ledd tredje og fjerde punktum lyde:

Tillatelse skal nektes med mindre Kongen er overbevist om at eiere av kvalifiserte eierandeler er egnet til å inneha slike eierandeler og utøve slik innflytelse i foretaket som eierandelene gir grunnlag for. Med kvalifisert eierandel menes en eierandel som beregnet etter reglene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2, representerer 10 prosent eller mer av kapitalen og stemmene i institusjonen, eller som for øvrig gir adgang til å utøve en vesentlig innflytelse i ledelsen av institusjonen og dens virksomhet.

IV

I lov 29. juni 2007 nr. 74 om regulerte markeder (børsloven) gjøres følgende endringer:

§ 17 nytt femte ledd skal lyde:

(5) Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder ikke for erverv som utløser plikt til å søke om tillatelse i medhold av § 35 tredje ledd. Det samme gjelder når det ved reduksjon av eierandel oppstår meldeplikt som nevnt i § 35 tredje ledd.

§ 35 skal lyde:

§ 35. Eierbegrensninger

(1) Ingen kan eie aksjer som representerer mer enn 20 prosent av aksjekapitalen eller stemmene i en børs. Likestilt med aksjeeie regnes erverv av rett til å bli eier av aksjer når dette må anses som reelt erverv av aksjene. Departementet kan i særlige tilfelle gjøre tidsbegrenset unntak fra reglene i leddet her.

(2) Begrensningene i første ledd er ikke til hinder for at en børs eies 100 prosent av et foretak med hovedkontor i en EØS-stat når foretaket ikke driver annen virksomhet enn å forvalte eierinteresser i datterselskaper, og datterselskapene i det vesentlige driver eller eier regulert marked, liknende markedsplass eller tilknyttet infrastrukturvirksomhet. Første ledd gjelder tilsvarende for slike foretak.

(3) Departementet kan etter søknad gi foretak som i det vesentlige driver eller eier regulert marked, liknende markedsplass eller tilknyttet infrastrukturvirksomhet, tillatelse til å eie aksjer som representerer mer enn 20 prosent av aksjekapitalen eller stemmene i en børs eller i et holdingselskap som nevnt i andre ledd. Slik tillatelse kan bare gis dersom departementet finner eieren egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av børsen. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på:

a) eierens tidligere handlemåte,

b) eierens tilgjengelige økonomiske ressurser og hensynet til forsvarlig virksomhet,

c) om eierskapet vil kunne føre til uønskede virkninger for finansmarkedenes virkemåte,

d) konkurransemessige forhold på det relevante markedet,

e) muligheten for å utøve et effektivt tilsyn, herunder om det er etablert samarbeid med tilsynsmyndighetene i eierens hjemland,

f) om eierskapet vil kunne påvirke rettigheter og plikter for aktørene på vedkommende børs, og

g) om den bakenforliggende eierstruktur hos eieren er i samsvar med de hensyn som ivaretas i denne bestemmelse.

Eier som gis tillatelse etter dette ledd, plikter å søke departementet om slik tillatelse også ved endringer som medfører at vedkommende får kontroll med eierandel til eller stemmerett for mer enn 1/3, 1/2, 2/3 eller 9/10 av aksjene. Ved reduksjon av eierandel eller stemmerett som nevnt i foregående punktum samt i første ledd skal det gis melding til departementet.

(4) Dersom en aksjeeier besitter aksjer i strid med reglene i paragrafen her, kan departementet fastsette en frist for å bringe eierforholdet i overensstemmelse med loven. Dersom denne fristen overskrides, kan departementet selge aksjene etter reglene om tvangssalg av omsettelige verdipapirer så langt de passer. Tvangsfullbyrdelsesloven § 10-6, jf. § 8-16, kommer ikke til anvendelse. Vedkommende aksjeeier skal varsles om at tvangssalg vil bli foretatt to uker før salg foretas.

(5) Inntil nedsalg eller tvangssalg har funnet sted kan aksjeeieren for den del av aksjene som overstiger tillatt nivå, ikke utøve andre rettigheter i selskapet enn retten til å heve utbytte og til å utøve fortrinnsrett ved kapitalforhøyelse.

(6) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til utfylling av bestemmelsen her.

§ 36 skal lyde:

§ 36. Stemmerettsbegrensninger

(1) På generalforsamling i børs kan ingen stemme for mer enn 20 prosent av stemmene i foretaket eller for mer enn 30 prosent av de stemmene som er representert på generalforsamlingen.

(2) Reglene i denne paragraf gjelder ikke på generalforsamling i børs som omfattes av bestemmelsene i § 35 første ledd tredje punktum og § 35 annet og tredje ledd.

V

I lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) gjøres følgende endringer.

§ 5-2 skal lyde:

§ 5-2 Eierkontroll

(1) Erverv av betydelig eierandel i verdipapirregister kan bare gjennomføres etter at melding om dette på forhånd er sendt til Kredittilsynet.

(2) Med betydelig eierandel menes direkte eller indirekte eierandel som representerer minst 10 prosent av aksjekapitalen eller stemmene, eller som på annen måte gjør det mulig å utøve betydelig innflytelse over forvaltningen av selskapet. Likt med vedkommende aksjeeiers egne aksjer regnes i denne sammenheng aksjer som eies av aksjeeiere som nevnt i § 5-5.

(3) Kredittilsynet skal innen tre måneder fra den dagen melding som nevnt i første ledd er mottatt, nekte slikt erverv dersom vedkommende aksjeeier ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av foretaket.

(4) Ved avhendelse av eierandel som medfører at eierandelens størrelse kommer under grensen som nevnt i annet ledd, skal det gis melding til Kredittilsynet.

(5) Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder ikke for erverv hvor det skal søkes om tillatelse i medhold av § 5-3 tredje ledd. Det samme gjelder når det ved reduksjon av eierandel oppstår meldeplikt som nevnt i § 5-3 tredje ledd.

§ 5-3 skal lyde:

§ 5-3 Eierbegrensninger

(1) Ingen kan eie aksjer som representerer mer enn 20 prosent av aksjekapitalen eller stemmene i et verdipapirregister. Likestilt med aksjeeie regnes erverv av rett til å bli eier av aksjer når dette må anses som reelt erverv av aksjene. Departementet kan i særlige tilfelle gjøre tidsbegrenset unntak fra reglene i leddet her.

(2) Begrensningene i første ledd er ikke til hinder for at et verdipapirregister eies 100 prosent av et foretak med hovedkontor i en EØS-stat når foretaket ikke driver annen virksomhet enn å forvalte eierinteresser i datterselskaper, og datterselskapene i det vesentlige driver eller eier verdipapirregister, liknende registerfunksjoner eller tilknyttet infrastrukturvirksomhet. Første ledd gjelder tilsvarende for slike foretak.

(3) Departementet kan etter søknad fra foretak som i det vesentlige driver eller eier verdipapirregister, liknende registerfunksjoner eller tilknyttet infrastrukturvirksomhet, gi tillatelse til å eie aksjer som representerer mer enn 20 prosent av aksjekapitalen eller stemmene i et verdipapirregister eller i et holdingselskap som nevnt i andre ledd. Slik tillatelse kan bare gis dersom departementet finner eieren egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av verdipapirregisteret. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på:

a) eierens tidligere handlemåte,

b) eierens tilgjengelige økonomiske ressurser og hensynet til forsvarlig virksomhet,

c) om eierskapet vil kunne føre til uønskede virkninger for finansmarkedenes virkemåte,

d) konkurransemessige forhold på det relevante markedet,

e) muligheten for å utøve et effektivt tilsyn, herunder om det er etablert samarbeid med tilsynsmyndighetene i eierens hjemland,

f) om eierskapet vil kunne påvirke rettigheter og plikter for brukerne av vedkommende verdipapirregister, og

g) om den bakenforliggende eierstruktur hos eieren er i samsvar med de hensyn som ivaretas i denne bestemmelse.

Eier som gis tillatelse etter dette ledd, plikter å søke departementet om slik tillatelse også ved endringer som medfører at vedkommende får kontroll med eierandel til eller stemmerett for mer enn 1/3, 1/2, 2/3 eller 9/10 av aksjene. Ved reduksjon av eierandel eller stemmerett som nevnt i foregående punktum samt i første ledd skal det gis melding til departementet.

(4) Dersom en aksjeeier besitter aksjer i strid med reglene i paragrafen her, kan departementet fastsette en frist for å bringe eierforholdet i overensstemmelse med loven. Dersom denne fristen overskrides, kan departementet selge aksjene etter reglene om tvangssalg av omsettelige verdipapirer så langt de passer. Tvangsfullbyrdelsesloven § 10-6, jf. § 8-16, kommer ikke til anvendelse. Vedkommende aksjeeier skal varsles om at tvangssalg vil bli foretatt to uker før salg foretas.

(5) Inntil nedsalg eller tvangssalg har funnet sted kan aksjeeieren for den del av aksjene som overstiger tillatt nivå, ikke utøve andre rettigheter i selskapet enn retten til å heve utbytte og til å utøve fortrinnsrett ved kapitalforhøyelse.

(6) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til utfylling av bestemmelsen her.

§ 5-4 skal lyde:

§ 5-4 Stemmerettsbegrensninger

(1) På generalforsamlingen i et verdipapirregister kan ingen stemme for mer enn 20 prosent av stemmene i foretaket eller for mer enn 30 prosent av de stemmene som er representert på generalforsamlingen.

(2) Reglene i denne paragrafen gjelder ikke på generalforsamling i verdipapirregister som omfattes av bestemmelsene i § 5-3 første ledd tredje punktum og § 5-3 annet og tredje ledd.

§ 5-5- skal lyde:§ 5-5 Konsolidering av eierandeler

(1) Likt med aksjeeierens egne aksjer regnes ved anvendelsen av reglene i §§ 5-2, 5-3 og 5-4 de aksjer som eies eller overtas av aksjeeiernes nærstående, jf. verdipapirhandelloven § 2-5.

(2) Departementet avgjør i tvilstilfelle om aksjer som aksjeeieren ikke eier, skal likestilles med egne aksjer etter reglene i første ledd.

VI

I lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) gjøres følgende endringer:

§ 13-1 fjerde ledd nytt annet punktum skal lyde:

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til utfylling av første punktum.

§ 13-1 syvende ledd oppheves.

VII

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser skal tre i kraft til ulik tid.

Kongen kan gi overgangsregler.