Det vises innledningsvis i proposisjonen til at formålet med EØS-avtalen, som trådte i kraft 1. januar d.å., er å sikre et enhetlig økonomisk samarbeidsområde grunnlagt på felles regler og like konkurransevilkår. Gjennom avtalen deltar de berørte EFTA-landene i EUs indre marked, samt i samarbeidet på de tilgrensende samfunnspolitiske områdene som omfattes av avtalen. I avtalen er det innarbeidet EU-rettsakter kunngjort før 1. august 1991. I de to og et halvt år som deretter gikk før avtalen trådte i kraft, har EU bygget ut og videreutviklet sitt felles regelverk for det indre marked, i stor grad etter de samme prinsipper for økonomisk samkvem som gjør seg gjeldende globalt i GATT på vare- og tjenesteområdet.
EUs indre marked ble iverksatt 1. januar 1993. Utviklingen av EUs regelverk etter 31. juli 1991 innebærer at forholdsvis mange rettsakter som inngår i det indre markedet i dag ikke inngår i EØS-samarbeidet. Disse rettsaktene er, i den utstrekning partene anså dem EØS-relevante, innarbeidet i vedleggene til den beslutning i EØS-komiteen som Stortinget gjennom denne innstillingen skal ta stilling til. Den vil utgjøre en tilleggsavtale til EØS-avtalen.
Det heter at partene i EØS-samarbeidet gjennom tilleggsavtalen vil oppnå at det i samsvar med EØS-avtalens formål blir et enhetlig regelverk for handel og økonomisk samkvem i EØS-området.
Arbeidet med å identifisere det nye EU-regelverket som faller innenfor EØS-avtalens virkefelt, har foregått i henhold til den interimsordning som er beskrevet i St.prp. nr. 100 (1991-1992). Det fremholdes at de rettsaktene som inngår i tilleggsavtalen ut fra en samlet vurdering vil ivareta norske interesser og behov på en tilfredsstillende måte. I avklaringen av de aktuelle spørsmålene har avtalens totale balanse og hensynet til løsninger som ligger i EØS-avtalen vært grunnleggende. De rettsaktene som inngår i tilleggsavtalen, er vedtatt av EU før EØS-avtalen - og dermed reglene for beslutningsprosessen i EØS - trådte i kraft. Kravene til behandlingsmåten vil derfor være annerledes enn behandlingen av de nye EØS-bestemmelsene som senere blir vedtatt som ledd i beslutningsprosessen i EØS, heter det i proposisjonen.
Tilleggsavtalen ble vedtatt av EØS-komiteen 21. mars 1994. Beslutningen innebærer at alle rettsaktene samlet ble gjort til en del av EØS-avtalen. I partenes interne behandling av avtalen, må den - i likhet med EØS-avtalen - vurderes i sin helhet slik den er vedtatt i EØS-komiteen, fremholdes det.
På EU-siden har Europaparlamentet fått tilleggsavtalen til godkjennelse, og den må godkjennes av Rådet for Den europeiske union. Tilleggsavtalen krever ikke behandling i EU-landenes nasjonalforsamlinger. På EFTA-siden forelegges avtalen de respektive nasjonalforsamlinger.
Det påpekes at det er forutsatt at avtalen trer i kraft 1. juli 1994 dersom alle parter innen dette tidspunkt har meddelt de andre avtalepartene at de forfatningsmessige krav for godkjenning av beslutningen er oppfylt. Tilleggsavtalen vil ikke innebære behov for vidtgående lovendringer. Noen av rettsaktene skal være gjennomført nasjonalt samtidig med tilleggsavtalens ikrafttredelse, mens det for andre rettsakter er fastsatt senere iverksettelse. Dette medfører at eventuelle lovforslag og utkast til forskrifter vil måtte utarbeides og fremmes etter en tidsplan som gjør at norsk rett kan oppfylle kravene etter hvert som den enkelte rettsakt skal iverksettes. En oversikt over de lovendringer som anses nødvendige som følge av tilleggsavtalen er inntatt som vedlegg 3 til proposisjonen.
Angående det frie varebytte, utgjør rettsakter knyttet til dette feltet mer enn <2/3> av det samlede antall rettsakter i tilleggsavtalen. Hovedtyngden av regelverket på vareområdet dreier seg om tekniske produktbestemmelser og bestemmelser på det veterinære området. Regelverket omfatter også områder som offentlige innkjøp og konkurranse. Det alt vesentligste av dette regelverket er i stor grad en videreutvikling av regelverk som ligger i EØS-avtalen.
På området tekniske produktbestemmelser er EUs regelverk i stadig utvikling, og kravene til helse, sikkerhet og miljø revurderes og forbedres i lys av ny kunnskap og teknologisk utvikling. F.eks. har EU vedtatt endringer i regelverket om kjøretøyer, som medfører at kravene til avgasser fra kjøretøyer og bilbelter vil bli like strenge som de norske kravene ved overgangstidens utløp. Videre vil EUs nye regelverk om produktsikkerhet og kosmetikk nødvendiggjøre en styrking av kontrollen av forbruksvarer og en oppdatering av regelverket og kontrollen med kosmetiske produkter i Norge.
EØS-avtalen gir Norge overgangs- og unntaksordninger på områder hvor norske standarder for helse, sikkerhet og miljø anses høyere enn EUs. Dette gjelder kjøretøyer, kjemikalier, plantevernmidler og kunstgjødsel. Tilsvarende overgangs- og unntaksordninger kommer også til anvendelse i tilknytning til de endringene som er foretatt i dette regelverket gjennom tilleggsavtalen. På visse områder vil tilleggsavtalen medføre at EØS-regelverket vil sette høyere krav enn dagens norske regler. Dette betyr at Norge, ved å overta dette, vil komme enda nærmere et felles regelverk basert på et høyt beskyttelsesnivå.
Det vises til at tilleggsavtalen også omfatter en rekke endringer av EUs regelverk som fastsetter maksimalgrenser for rester av plantevernmidler, legemidler, stoffer som avgis fra emballasje osv. som kan finnes i næringsmidler. I Norge har man tidligere ikke hatt så klare bestemmelser på området. Det nye regelverket vil derfor styrke norsk næringsmiddellovgivning, heter det i proposisjonen.
Grenseverdiene er til dels strengere enn de grenseverdier som fastsettes av næringsmiddelekspertene i Verdens helseorganisasjon. Dessuten gir EU-regelverket anledning til å fastsette strengere nasjonale regler for egen produksjon. Det vil f.eks. være mulig å kreve at oppdrettsfisk må være fri for medisinrester ved slakting i Norge.
Unntaksordningene på områdene kjemikalier, plantevernmidler og kunstgjødsel gjør at EFTA-landene kan videreføre de krav som gjelder ved EØS-avtalens ikrafttredelse.
Innen området offentlige innkjøp foreligger det et nytt direktiv om håndhevelse av regelverk for offentlig innkjøp innenfor de tidligere såkalte ekskluderte sektorer (vann- og energiforsyning, transport og kommunikasjon). Mens Norge på disse sektorene fører en liberal politikk, er mange av de betydelige større europeiske markedene langt mere lukket, heter det i proposisjonen.
I tilleggsavtalen inngår videre et nytt direktiv som utvider regelverket for offentlig innkjøp til å omfatte tjenestekjøp. For de ekskluderte sektorer dekkes tjenesteinnkjøp gjennom et revidert innkjøpsdirektiv for disse sektorer. Verdiene av det offentliges kjøp av tjenester har i mange år vist sterk økning og utgjør omlag 20 % av alle offentlige innkjøp i EU.
Det vises i proposisjonen til at det i EU er utviklet et omfattende regelverk på det veterinære området. Formålet er å legge grunnlaget for god helse og hygiene og samtidig fremme handelen med dyr og matvarer. De deler av regelverket som berører fisk og fiskeprodukter, er viktige for Norge. Mye av det øvrige regelverket er imidlertid av begrenset betydning, da Norge i dag har meget liten handel med levende dyr og dyreprodukter. I dette regelverket ligger nedfelt en rekke krav om overvåkning og testing. Fra norsk synspunkt er det positivt at det innføres strengere hygienekrav og kontrollordninger, og det vises til at det for Norge har vært viktig å sikre grunnlaget for den gode norske dyrehelsen. Det er oppnådd tilfredsstillende løsninger på områder som i utgangspunktet ble oppfattet som problematiske, særlig svinepest. Norge har videre lagt vekt på å ha strenge regler for upasteurisert melk og melkeprodukter. På det plantesanitære området er det i EU nylig vedtatt et omfattende regelverk. Prinsippene i dette er i samsvar med EFTA-landenes holdninger og ivaretar norske hensyn, heter det i proposisjonen.
Angående fri beveglighet for tjenester og kapital, påpekes det i proposisjonen at det gjennom EØS-avtalen etableres felles regelverk på tjenestesektoren, hvor det tidligere ikke har vært et enhetlig internasjonalt regelverk. Tjenestesektoren er en voksende sektor, som også er preget av sterkt økende internasjonal handel. Det nye regelverket i EU på tjenesteområdet omfatter spesielt finansielle tjenester og transport. Det vises til at EØS-avtalen etablerer et enhetlig marked for banker og kredittinstitusjoner. Med tilleggsavtalen fullføres i hovedsak også et enhetlig marked for forsikring. De norske reglene for obligatorisk yrkesskadeforsikring vil kunne fortsette selv om det blir åpnet adgang for utenlandske selskaper til å yte slik forsikring i Norge. Innen veitransport har det funnet sted et omfattende regelverksarbeid i EU med sikte på å etablere et enhetlig og åpent marked. Dette gjelder bl.a. for gods- og persontransport internasjonalt, og dette viktige regelverket er innarbeidet i tilleggsavtalen.
Det vises til at Norge tradisjonelt har ført en liberal veitransportpolitikk. I praksis har derfor transportutøvere i EØS-stater fått utstedt så mange lisenser til/fra Norge som de har ønsket. Avstander og vanskelige kjøreforhold har imidlertid ført til begrenset interesse. EU-landene har også etablert et system som gradvis åpner nasjonale markeder for konkurranse fra transportører hjemmehørende i andre medlemsland (kabotasje). Kabotasje-adgangen forutsetter like konkurransevilkår for transportutøvere også på skatte- og avgiftsområdet fordi transportutøvere i stor grad driver slik virksomhet i utlandet på hjemlandets vilkår. Fra EFTA-landenes side har man understreket at skatte- og avgiftsharmonisering generelt faller utenfor EØS-avtalen. For å sikre transportutøveres adgang til det indre marked for veitransport, har de aktuelle EFTA-landene gjennom en særskilt tilpasning forpliktet seg til å videreføre sine eksisterende systemer for kjøretøybeskatning på en slik måte at konkurransen ikke vris, dvs. at en ikke innfører satser for kjøretøybeskatning som er lavere enn de minimumssatser som er fastsatt i direktivet. Direktivet setter ingen øvre grenser for slike satser, påpekes det i proposisjonen. I en felles erklæring har Finland, Island, Liechtenstein, Norge og Sverige slått fast at denne løsningen, som er begrunnet i ønsket om å etablere et felles marked for veitransport i EØS, ikke skal danne presedens for den videre behandling av skatte- og avgiftsregler i EØS-sammenheng. EU bestrider ikke innholdet av en slik uttalelse, heter det i proposisjonen.
Det vises til at Norge og de øvrige EFTA-landene på skipsfartsområdet har arbeidet for at en forordning vedtatt av EU om liberalisering av kystfarten (maritim kabotasje) anses som EØS-relevant og inngår i tilleggsavtalen. Etter sterkt press fra enkelte medlemsland besluttet EUs råd enstemmig at forordningen ikke skulle inngå i tilleggsavtalen, på tross av at kommisjonen hadde akseptert EØS-relevansen. EFTA-landene lyktes derfor ikke i å få gjennomslag for sitt syn. EFTA-landene har imidlertid erklært at de fastholder sitt syn på forordningens relevans og at målsettingen fortsatt er en raskest mulig inkludering av forordningen i EØS-samarbeidet. EU-siden erklærte at når kommisjonen utarbeider sin første rapport om anvendelsen av rådsforordningen, som skal legges fram for rådet før 1. januar 1995, vil den også ta hensyn til mulige følger av å utvide forordningens anvendelsesområde til EØS.
Det vises videre til at omfanget av nytt regelverk på telekommunikasjonsområdet er meget begrenset.
Angående fri bevegelighet for personer, er det lite nytt EU-regelverk. EØS-avtalens regler på dette området innebærer ikke bare retten til å ta seg arbeid i utlandet, men også gjensidig godkjennelse av yrkeskvalifikasjoner og retten til å ta med seg opptjente trygderettigheter. De rettssakene som inngår i tilleggsavtalen, er i stor grad en utfylling og presisering av EØS-avtalens regler på disse områdene.
Angående andre samfunnspolitiske spørsmål, heter det at EØS-avtalen også legger rammer for samarbeid på en rekke samfunnspolitiske områder, som bl.a. forskning, utdanning, miljøvern og den sosiale dimensjonen, herunder arbeidsliv og arbeidsmiljø. Tilleggsavtalen inneholder flere rettsakter innenfor områdene helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn, samt miljø og statistikk. Regelverket på dette området bidrar til å styrke arbeidstakernes stilling, det utfyller og viderefører den vedtatte lovgivning og inneholder som hovedregel minimumsbestemmelser, slik at den enkelte stat selv står fritt til å ha strengere krav. Innenfor miljø vil Norge bli inkludert i EUs frivillige ordninger for miljømerking og miljørevisjon. Tilleggsavtalen inneholder også rettsakter om transport av farlig avfall. Det stilles krav til dokumentasjon og overvåkning, og eksport er begrenset til stater hvor man har visshet for en betryggende behandling.
EØS-komiteens beslutning nr. 7/94 (tilleggsavtalen) er gjort i henhold til den fremgangsmåte som fremgår av brevvekslingen om interimsordningen for EØS-samarbeidet. Ordningen er beskrevet i St.prp. nr. 100 (1991-1992) side 335 og gjengitt på side 419 i særskilt vedlegg 1 til den samme proposisjonen. EØS-avtalen består av avtalens hoveddel, dens protokoller og vedlegg (dvs. lister over rettsakter som inngår i avtalen med sine EØS-tilpasninger), samt de rettsaktene som er oppført i vedleggene.
Tilleggsavtalen endrer EØS-avtalens vedlegg. I tillegg omfatter beslutningen endring i avtalens protokoll 47. Beslutningen har en innledning som viser til EØS-avtalen, og særlig dens artikkel 98, som grunnlag for de endringer i EØS-avtalen som foretas. Det vises til formålet med et dynamisk og ensartet europeisk økonomisk samarbeidsområde, som er grunnlagt på felles regler og lik behandling av enkeltpersoner og markedsdeltakere med hensyn til de fire friheter og konkurransevilkårene, og på et styrket og utvidet samarbeid om politikk som gjelder alle de fire friheter, samt de tilgrensende områder.
Videre vises det til de EØS-relevante rettsakter som er utferdiget av EU etter EØS-avtalens avskjæringsdato. For å sikre ensartet anvendelse av avtalen og enkeltpersoners og markedsdeltakeres rettssikkerhet anses det nødvendig å endre avtalen, heter det i proposisjonen.
Proposisjonen inneholder en nærmere gjennomgang av de enkelte artikler i beslutningen og en mer detaljert gjennomgåelse av de enkelte direktiver innenfor de ulike hovedområdene beskrevet ovenfor.
Angående administrative og budsjettmessige virkninger for Norge, er disse beskrevet i EØS-avtalens kapittel 9, og dreier seg om forvaltningen av avtalen, utgifter til EFTA-organer og nasjonal administrasjon, budsjettmessige virkninger knyttet til de enkelte avtaleområder og utgifter til låne- og tilskuddsordningen. Beskrivelsen i St.prp. nr. 100 (1991-1992) vil i hovedsak være dekkende for Norges deltakelse i EØS, også etter at EØS-avtalen er endret ved tilleggsavtalen, heter det i proposisjonen. De budsjettmessige konsekvenser for 1994-budsjettet antas å være begrenset, og forutsettes dekket innenfor de bevilgninger som allerede er vedtatt.
Det heter avslutningsvis i proposisjonen at partene i EØS-samarbeidet gjennom tilleggsavtalen ivaretar et enhetlig regelverk for handel og økonomisk samkvem som er et hovedformål med EØS-avtalen, og at Regjeringen finner at tilleggsavtalen ivaretar norske interesser på en god måte.
Komiteen viser til at Stortinget tidlegare har behandla EFs rettsakter fra før 1. august 1991 (jf St.prp. nr. 100 (1991-1992), Innst.S.nr.248 (1991-1992), samt Ot.prp. nr. 79 (1991-1992) , Innst.O.nr.14 (1992-1993)).
Komiteen viser til at St.prp. nr. 40 (1993-1994) inneheld rettsakter kunngjort mellom 31. juli 1991 og 1. januar 1994. EUs indre marknad vart satt i verk 1. januar 1993. Komiteen minner om at EØS-avtala begynte å verke 1. januar 1994.
Komiteens fleirtal (Arbeiderpartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet):
Komiteens fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, leiaren, Hallvard Bakke, Kirsti Kolle Grøndahl, Brit Hoel, Thorbjørn Jagland og Ragna Berget Jørgensen, frå Høgre, Kaci Kullmann Five, Jan Petersen og Anders Talleraas, frå Kristeleg Folkeparti, Kjell Magne Bondevik og frå Framstegspartiet, Fritjof Frank Gundersen, viser til at målet med EØS-avtala er å sikre eit økonomisk samarbeidsområde grunnlagt på felles reglar og like konkurransevilkår. Gjennom avtala deltek dei EFTA-landa som har slutta seg til EØS-avtala i den indre marknaden i EU samt på andre område som avtala omfattar.
Fleirtalet viser til at EØS-komiteen vedtok tilleggsavtala 21. mars 1994. Alle rettsaktene skal samla bli ein del av EØS-avtala.
Fleirtalet viser til vedtak nr. 7/94 i EØS-komiteen den 21. mars 1994 der artikkel 3 lyder:
|
« Denne beslutning trer i kraft 1. juli 1994, forutsatt at EØS-komiteen har mottatt alle meddelelsene i henhold til avtalens artikkel 103 mv. »
(St.prp. nr. 40 vedlegg 1 s. 5) |
På EU-sida må tilleggsavtala godkjennast av Europa-parlamentet og av Rådet for den europeiske union. På EFTA-sida skal avtala godkjennast av nasjonalforsamlingane.
Fleirtalet viser til at Regjeringa tidlegare har lagt fram for Stortinget dei rettsaktene som er med i tilleggsavtala (jf. m.a. stortingsforhandlingane, den 8. og 15. februar d.å. Fleirtalet viser også til fråsegner frå organisasjonar og institusjonar vedrørande tilleggsavtala til EØS-avtala (jf. vedlegg nr. 4 i St.prp. nr. 40).
Fleirtalet viser til at St.prp. nr. 40 er svært omfattande og omhandlar spørsmål som normalt fell inn under arbeidsområdet til ulike komitear i Stortinget.
Fleirtalet viser til at ei eventuell oppdeling av EØS-II for behandling i dei enkelte komiteane ikkje ville endra det faktum at ein i den endelege avgjerda måtte vedta eller forkaste avtala samla. Fleirtalet viser til at Stortinget den 27. april d.å. vedtok å senda St.prp. nr. 40 til utanrikskomiteen for samla behandling i denne komiteen.
Fleirtalet minner elles om at EØS-II blir handsama på den « gamle måten », men at ein etter dette normalt vil kunne handsame rettsaktene enkeltvis og i samsvar med m.a. dei retningslinene som følgjer av at Stortinget har vedtatt eit eige « konsultasjonsorgan » for EØS-saker, og der EFTA-landa i større grad kan medverke i førebuingane av saker i EU. (Jf. St.prp. nr. 100 kap. 8.)
Fleirtalet syner til at resultata etter behandlinga i EØS-komiteen i hovudsak er i samsvar med dei mål som kom til uttrykk under Regjeringa sin konsultasjon med Stortinget. (Jf. m.a. stortingsforhandlingane den 15. februar 1994.)
Fleirtalet viser til at EØS-II gjev eit meir einsarta regelverk i heile samarbeidsområdet for dei områda som er omfatta av avtala. Fleirtalet understreker betydninga av at dei pliktene som følgjer av avtala blir etterlevde. Mange av rettsaktene regulerer tilhøve som ikkje er aktuelle i Norge. Flertallet viser til at EØS-II også vil føre til skjerpa krav til miljø- og tryggleik i Noreg. Døme på dette er rester av hjelpestoffer og framandstoffer i næringsmiddel der Noreg før EØS-avtala ikkje hadde maksimalgrenser for slike. Vidare: strengare krav til svovelinnhald i gassolje, merking av vareparti, barnesikring av kjemikaliepakningar, meldesystem for eksport og import av kjemikalier og kvalitetssikring når det gjeld produksjon av m.a. kjøtt.
Fleirtalet konstaterer imidlertid at EØS-komiteen ikkje nådde fram til semje på punktet om maritim kabotasje. Fleirtalet viser til uttalelse fra EFTA-statene om maritim kabotasje (jf. vedlegg nr. 5 i St.prp. nr. 40). I denne fråsegna beklager EFTA-statene at « de i denne fase ikke er omfattet av rådsforordning (EØF) nr. 3577/92 , og de forventer at maritim kabotasje blir inkludert i EØS så snart som mulig ». Fleirtalet er samd i dette.
Enkelte av rettsaktene i tilleggsavtala krev lovendring. Desse er spesifisert i vedlegg nr. 3 til St.prp. nr. 40. Fleirtalet finn det naturleg at faglege merknader til dei enkelte lovendringar kjem fram i samband med handsaminga av dei enkelte proposisjonane i Stortinget. Fleirtalet minner i denne samanhengen om at enkelte saker allerede er til handsaming i Stortinget.
Fleirtalet kan ikkje sjå at dei endringane som følgjer av EØS-II er av ein slik karakter og skaper slike vanskar for Noreg at dei gjev grunn til å si nei til heile tilleggsavtala.
Fleirtalet har elles ingen merknader til St.prp. nr. 40.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Marit Arnstad, John Dahle og Anne Enger Lahnstein, og fra Sosialistisk Venstreparti, Erik Solheim, viser til at EØS utgjør et dynamisk avtaleverk hvor Norge løpende må overta EUs regler. Med EØS-avtalen blir Norge en del av EUs indre marked og de fire grunnprinsippene EU bygger på; fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital. Disse medlemmer vil understreke at motstanden mot de fire friheter var en av de viktigste grunnene til at flertallet i Norge sa nei til EF-medlemskap i 1972. Disse medlemmer vil peke på at gjennom EØS-avtalen blir mange innenrikspolitiske saker i realiteten utenrikspolitikk og at ordninger som var godt tilpasset norske forhold, blir avviklet.
Disse medlemmer viser til at EØS-avtalen binder vår handlefrihet på en rekke områder og var den første internasjonale avtale som krevde avgjørelse etter Grunnlovens § 93. Avtalen betyr at Stortinget har gitt ifra seg reell lovgivningsmyndighet på de områder som angår EØS. Selv om Stortinget beholder en formell avgjørelsesmyndighet, blir vi etter EØS-avtalens § 7 bundet til å vedta EUs direktiv når de er passert EØS-komiteen. Det er kun EU som har initiativrett til nytt regelverk i EØS. Etter artikkel 97 forplikter vi oss til ikke på egenhånd å gi regler som strider mot EØS. Ifølge protokoll 32 og den vedtatte gjennomføringsloven går EØS' regler foran nasjonale regler ved konflikt mellom de to. Regelverket skal fortolkes i samsvar med EF-domstolens tidligere praksis. Disse medlemmer er av den oppfatning at EØS-avtalen i sum svekker Stortingets innflytelse på mange viktige saksfelt.
Disse medlemmer viser til at tilleggsprotokollen til EØS-avtalen omfatter godt over 400 EU-direktiv som skal innpasses i norsk regelverk. Disse medlemmer vil peke på Innst.S.nr.248 (1991-1992) hvor flertallet sa dette om innflytelse og vetorett i EØS; « Nye felles regler er ikke bindende i EØS før de er vedtatt med enstemmighet i EØS-komiteen, og ingen av partene kan bindes mot sin vilje. Det innebærer i praksis vetorett for det enkelte EØS-land. » Disse medlemmer er usikker på realiteten i dette utsagnet i forhold til den behandlingsmåte som er valgt for EØS-tilleggspakken. Gjennom en samla behandling vil Stortinget ikke få mulighet til å ta stilling til hvert enkelt direktiv. Disse medlemmer viser til at det tidligere er gitt uttrykk for at det vil være opp til Stortinget selv å splitte opp behandlingen av pakken, mens den i forhold til EØS-komiteen måtte sees på som en helhet. Disse medlemmer mener det ville være mest naturlig om man holdt fast ved en slik behandlingsmåte og at Stortinget stod fritt til å behandle de enkelte direktiv for seg.
Disse medlemmer viser til at flere av høringsinstansene har pekt på en utilstrekkelig behandlingstid i forbindelse med tilleggspakken. Landsorganisasjonen viser i sin uttalelse til at tilleggspakken « utgjør et svært omfangsrikt materiale som berører de aller fleste forbundsområder innenfor LO ». Disse medlemmer er enig i Landsorganisasjonens krav om at EØS-saker « må være underlagt de samme krav til saksbehandling som de vi har for nasjonale saker i dag ». Disse medlemmer mener dette ikke har vært tilfelle ved behandlingen av tilleggspakken, tatt i betraktning det store omfanget av direktiv i EØS-II.
Disse medlemmer vil understreke at bestemmelser som det ble stilt spørsmålstegn ved under behandlingen av den første EØS-avtalen i dag er klaget inn for EFTAs overvåkningsorgan (ESA). Disse bestemmelsene kan bli krevd endret uavhengig av norske myndigheters ønske. Disse medlemmer konstaterer at uansett om Regjeringen legger til grunn at ulike ordninger kan opprettholdes, er det ikke lenger opp til norske myndigheter å avgjøre disse spørsmålene. Dette gjelder Vinmonpolet som i dag er innklaget for ESA. Det gjelder også statsstøtte og støtte til enkeltbedrifter som heretter skal forhåndsgodkjennes av ESA.
Disse medlemmer vil peke på at de samme formuleringer som regjeringen brukte om Vinmonpolet, statsstøtte og legemidler, bruker de nå i svar om EØS-II både når det gjelder fritt anbud på bussruter og forslaget til ny konsesjonslov. Disse medlemmer mener at det er all grunn til å forvente at det også på disse områdene og andre områder vil bli stilt spørsmålstegn ved norske tolkninger av regelverket.
Disse medlemmer viser til at det under Stortingets konsultasjon med regjeringen ble framsatt flere forslag fra Senterpartiets side om at regjeringen i EØS-komiteen skulle gå imot enkelte direktiv i tilleggspakken.
Disse medlemmer vil videre vise til at det fra disse medlemmers side er stilt en rekke spørsmål i forbindelse med behandlingen av tilleggspakken. Spørsmålene følger som vedlegg til innstillingen. Disse medlemmer har innvendinger til flere områder som angår EØS-II og vil i det følgende peke på endel hovedområder i tilleggspakken hvor disse medlemmer går imot en tilpasning til EU-regelverket.
Offentlige innkjøp av tjenester
Disse medlemmer viser til at EØS-II betyr at offentlige tjenestekjøp over 1,6 millioner kroner heretter skal legges ut på anbud i hele EØS-området. Formålet med direktivene er å forby offentlig myndighet og offentlige selskaper å foretrekke leverandører fra sitt eget land for å sikre lokale bedrifter eller arbeidsplasser.
Disse medlemmer vil peke på at det anslås at offentlig sektor i Norge kjøper tjenester for 26 mrd. kroner hvert år. I tillegg kommer ca 10 mrd. kroner i off-shore-sektoren. Rundt halvparten av samlede innkjøp av tjenester omfattes av direktivet. Disse medlemmer viser til at direktivene omfatter vedlikehold og reparasjon, post, telekommunikasjoner, forsikring, bank, regnskap, data og utviklingstjenester, opinionsundersøkelser, arkitekt-, ingeniør- og konsulenttjenester, markedsføringstjenester, forskning og utvikling, reklametjenester, forlags- og trykkerivirksomhet, kloakk, og avfallsvirksomhet og eiendomsforvaltning.
Disse medlemmer viser til at på noen andre kriterier skal også tjenester som jernbanetransport, juridiske tjenester, etterforsknings- og sikkerhetstjenester, undervisning og yrkesutdanning, helse- og sosialtjenester, fritids-, kultur- og sportstjenester legges ut til anbud eller skje via forhandlingskjøp.
Disse medlemmer vil understreke at tjenester for såkalte unntatte sektorer, vann, avløp, transport, energi og telekommunikasjoner også omfattes av direktivene, men at kravene her er noe annerledes enn for andre tjenester. Disse medlemmer vil videre vise til at i den grad offentlig myndighet omdanner etater til selskap, vil en større del av det offentliges virksomhet være forpliktet til å konkurrere om oppdrag med selskaper i EØS.
Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst.S.nr.248 (1991-1992) når det gjelder EUs direktiv om offentlige innkjøp av varer. Disse medlemmer viser til at det i Norge så langt har vært stor grad av valgfrihet ved offentlige innkjøp. De direktiv som er vedtatt både når det gjelder innkjøp av varer og tjenester reduserer offentlige myndigheters valgfrihet, og kan føre til tap av oppdrag og arbeidsplasser. Disse medlemmer er av den oppfatning at Norge har mer å tape enn å vinne på åpne offentlige innkjøpsmarkeder. Disse medlemmer vil også vise til at staten med dette påtvinger kommunene en innkjøpspraksis som i mange tilfelle ikke er ønsket. Mange norske kommuner har i dag regelverk for innkjøp som gir lokale bedrifter fortrinnsrett.
Disse medlemmer viser til at regjeringen ikke kan garantere at det er mulig å unngå et påbud om at lokal busstrafikk skal legges ut på anbud. Disse medlemmer vil peke på at dagens ordning med frivillighet gir den enkelte kommune muligheten til selv å avgjøre om lokal busstrafikk skal legges ut på anbud. Denne ordningen fungerer etter hensikten og det bør ikke være aktuelt å endre dette.
Kommunal Landpensjonskasse
Disse medlemmer viser til at EØS-regelverket vil påvirke rammevilkårene for Kommunal Landpensjonskasse (KLP) og at fritt anbud på offentlige tjenester kan få store konsekvenser for den virksomhet som drives av KLP. Disse medlemmer konstaterer imidlertid at det fra regjeringens side ikke er klargjort hvilke konsekvenser dette direktivet vil få. Disse medlemmer finner det svært uheldig at man lar seg forplikte av et direktiv uten å ha brakt på det rene hvilke følger dette vil få.
Legemidler
Disse medlemmer viser til at regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett foreslår omfattende tilpasninger til EU-regelverket når det gjelder legemiddel-omsetningen. De direktiv om legemidler som ligger i EØS-II krever en friere konkurranse når det gjelder omsetning av medisin enn vi hittil har tillatt. Krav om liberalisering på grossistleddet omfatter aktiviteter som innebærer anskaffelse, lagring, forsyning, og eksport av legemidler med eller mellom produsenter, agenter, grossister og apotek. Direktivet forutsetter også at produsenter skal kunne få tillatelse til å drive engrosvirksomhet for de legemdiler de selv produserer. Disse medlemmer konstaterer at det er gitt en 6 måneders overgangstid før direktivet i sin helhet må overtas som norsk rett.
Disse medlemmer viser til at det åpnes for at medisin-innkjøp over en viss størrelse må ut på internasjonalt anbud. Reklamedirektivet for legemidler medfører at vi ikke lenger kan forby reklame for medisiner på offentlig sted, i radio, trafikkreklame, kinoreklame og direkte reklame. Disse medlemmer viser videre til at regjeringen peker på at EØS-avtalen har medført bortfall av behovsparagrafen og at dette antakelig vil føre til en økning i antall medisiner og at flere medisiner vil bli klassifisert som reseptfrie.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen tidligere har hevdet at den vil fastholde målet om lik dekning av legemidler til lik pris over hele landet. Disse medlemmer konstaterer at regjeringen nå går bort fra dette prinsippet ved å foreslå maksimalpris. Dette innebærer at kunder i sentrale deler av landet kan få kjøpt medisin billigere enn kunder i utkantstrøk. Disse medlemmer ser regjeringens forslag som et ledd i en liberalisering av omsetningen med legemidler som disse medlemmer anser som svært uheldig. Dersom de tiltakene regjeringen har foreslått som følge av EØS-avtalen blir gjennomført, har disse medlemmer vanskelig for å se hvordan man kan beholde en like god kontroll over legemiddelomsetningen som man tidligere har hatt.
Disse medlemmer vil vise til at EU fra 1. januar 1995 innfører et godkjenningssystem for medisiner som etablerer en felles prosedyre for godkjenning av bioteknologiske legemidler. For andre legemidler kan det søkes om godkjenning i de enkelte medlemsland i henhold til felles kriterier. Disse medlemmer viser til at dette kan bety at et land må godta legemidler som er godkjent i andre land. Disse medlemmer viser til at det ennå ikke er avklart hvordan dette skal innpasses i EØS, men at reglene i prinsippet er relevante for EØS.
Veterinære forhold
Disse medlemmer viser til at Norge er langt framme når det gjelder dyrehelse, noe som i første rekke skyldes et effektivt importvern og et målrettet og velorganisert arbeid for å forebygge og bekjempe husdyrsykdommer. Disse medlemmer vil peke på at målet med EØS-avtalen er å fremme handelen også med dyr og matvarer. En del EU-regler har som formål å redusere negative virkninger av økt handel, i form av spredning av sykdomssmitte. Et endret grensevern vil imidlertid etter disse medlemmers oppfatning innebære økt fare for smittsomme dyresykdommer i Norge.
Disse medlemmer viser til at nesten ¼ av rettsaktene som inngår i tilleggsavtalen, omhandler veterinære forhold. Disse medlemmer vil peke på at flere av disse rettsaktene vil få direkte innvirkning på norsk landbruk, i form av økte kostnader og mulige virkninger på strukturen.
Disse medlemmer viser til at vaksinering mot flere svært smittsomme dyresykdommer for kort tid siden ble forbudt i EU. Vaksineringskostnadene beløp seg hvert år til flere milliarder kroner. Jevnlige nyhetsmeldinger om illegal bruk av medisiner og veksthormoner i flere EU-land og det faktum at betydelige økonomiske interesser er knyttet til å bli definert som sykdomsfri sone, er etter disse medlemmers oppfatning bekymringsfullt. Disse medlemmer viser til at norske myndigheter kan kreve serologisk testing av svin fra områder hvor svinepest har brutt ut, men frykter at skjult smitte allerede kan være importert før slik testing kan iverksettes.
Disse medlemmer vil videre peke på at påbudet om veterinær kontroll av alt kjøtt før slakting, vil få virkning for viltkjøtt som skal omsettes. Dette vil bety ekstra arbeid og ekstra kostnader knyttet til å frakte vilt til godkjent slakteri.
Disse medlemmer viser til at nye hygienekrav for melkeproduksjon vil få konsekvenser for primærproduksjon. Mange norske gårdsbruk, spesielt i distriktene, kan få problemer med å tilfredsstille spesielt kravene til vannkvalitet, dersom det ikke investeres i rense- eller desinfiseringsanlegg. Disse medlemmer forutsetter at disse ekstrakostnadene ikke belastes den enkelte bruker, men dekkes av staten.
Disse medlemmer vil peke på at dobbeltpasteurisering av melk, som i dag er nødvendig for å forsyne de mest folketette områdene med konsummelk hele året, blir forbudt. Dette vil etter det disse medlemmer forstår, kunne innebære krav om ytterligere sentralisering av anleggsstrukturen i meieriindustrien, og i verste fall bety en geografisk omfordeling av melkeproduksjonen, noe som vil føre til en svekking av distriktsjordbruket.
Forsikring
Disse medlemmer merker seg at et fritt marked for forsikring langt på vei fullføres med 3. skadeforsikringsdirektiv og 3. livsforsikringsdirektiv. Dette betyr at utenlandske forsikringsselskaper fritt skal kunne konkurrere med norske selskaper om kundene i Norge, både når det gjelder skade-, livs- og yrkesskadeforsikring. Det er tilstrekkelig med en tillatelse for å kunne yte tjenester innen hele EØS-området. Disse medlemmer er imot en slik utvikling. Disse medlemmer viser til at det er utarbeidet analyser som anslår en halvering av antall forsikringsselskap i EU med innføringen av de nye forsikringsdirektivene. Disse medlemmer mener det er grunn til å frykte en priskonkurranse mellom ulike selskaper som i neste omgang fører til oppkjøp, fusjoner og nedleggelser. Dette kan føre til sentralisering av makt og kapital og åpne for monopolistisk konkurranse eller oligopol, med høyere priser og dårligere tjenester som resultat.
Disse medlemmer viser til at tilsynsmyndigheten skal ligge i selskapets hjemland, noe som innebærer at det ikke lenger er norske myndigheter som har tilsyn med all forsikringsaktivitet som foregår i Norge. Disse medlemmer mener dette er uheldig og frykter at det over tid vil føre til et press for å fjerne ordninger som er særegne for Norge. Dette gjelder blant annet naturskadepoolen, hvor alle norske forsikringsselskap er forpliktet til å delta. Disse medlemmer merker seg at det har vært reist spørsmål om også utenlandske selskaper plikter å delta i naturskadepoolen og at Handelsministeren i Stortinget har opplyst at Norge « i det alt vesentlige kan bygge videre på nåværende ordning ».
Disse medlemmer har også merket seg at ordningen med forhåndsgodkjenning av forsikrings- og polisevilkår må oppheves for alle forsikringsselskaper. Dette vil, slik disse medlemmer ser det, måtte innebære krav om større årvåkenhet fra Kredittilsynets side, selv om etterkontroll på ingen måte kan erstatte forhåndsgodkjenning. Disse medlemmer forstår regelverket slik at forsikringsprodukter som er i strid med norsk regelverk, kan markedsføres og selges i Norge inntil Kredittilsynet griper inn, gjennom å henstille til det utenlandske selskapet om å rette seg etter norsk lov eller ved å varsle tilsynsmyndighetene i selskapets hjemland. Disse medlemmer mener dette gir grunn for å frykte dårligere forbrukersikkerhet.
Disse medlemmer viser til at det ikke lenger blir anledning til å kreve plassering i bestemte typer aktiva eller å kreve lokalisering av investeringer i et bestemt medlemsland. Disse medlemmer mener at dette vil være en trussel mot norsk eierskap og svekke mulighetene for å sikre norsk næringsliv risikovillig kapital. Disse medlemmer viser videre til at solvenskravene må økes, og til at norske myndigheter tidligere la til grunn at dette ikke var nødvendig. Disse medlemmer mener at økte egenkapitalkrav vil måtte føre til økte inntjeningskrav i selskapene, noe som i neste omgang kan medføre økte forsikringspremier.
Disse medlemmer vil også peke på at regnskapsregelverket må endres for forsikringsselskaper. I dag gjelder de samme regler for forsikringsselskaper og andre selskaper når det gjelder resultatregnskap og balanse. Tilleggsavtalen vil innebære andre regler for forsikringsselskaper. Disse medlemmer vil peke på at forståelse av og tilgjengelighet til informasjon som presenteres i resultatregnskap og balanse vil bli vanskeligere når en går over fra artsinndeling til funksjonsinndeling og ikke lenger skiller mellom anleggsmidler og omløpsmidler.
Disse medlemmer har ellers merket seg at 3. skadeforsikringsdirektiv ikke er gitt anvendelse for Finland.
Telekommunikasjon
Disse medlemmer viser til at telekommunikasjonssektoren i EU kjennetegnes ved mange ikke-bindende rettsakter, men at disse rettsaktene likevel angir en klar retning for hva slags utvikling medlemsstatene ønsker. Disse medlemmer viser til at rådsresolusjon 93/213/EØF gir full støtte til Kommisjonens arbeid med sikte på å oppnå full liberalisering av alle offentlige telefontjenester senest 1. januar 1998. Disse medlemmer vil peke på at intensjonene i den nevnte resolusjonen ville medføre betydelige endringer i forhold til dagens regulering av telesektoren dersom de ble gjennomført.
I resolusjonen heter det at Rådet særlig oppfordrer medlemsstatene til « å sikre den nødvendige økonomiske, organisasjonsmessige og ledelsesmessige uavhengighet for teleoperatørene, slik at de kan forberede seg på konkurransen ». Disse medlemmer tolker forslaget om omgjøring av Televerket fra forvaltningsbedrift til statlig aksjeselskap som et første skritt i denne retning. Disse medlemmer viser til et brev fra Televerkets ledelse til alle ansatte, hvor det heter at « innen 1998 vil Televerket møte full konkurranse på alle områder, uten lovbeskyttet enerett på nett eller telefontjenester ».
Disse medlemmer viser for øvrig til at Senterpartiet har stilt spørsmål til Handelsministeren om hva som er Regjeringens holdning til innholdet i resolusjonen, uten å få noe svar på dette. Disse medlemmer mener at endret organisasjonsform for Televerket og økt liberalisering av telesektoren er uheldig. Dette kan føre til at det ikke lenger blir noen selvfølge at alle deler av landet har et like godt utbygd teletilbud, til tilnærmet lik pris.
Transport
Disse medlemmer viser til at tilleggspakken innbærer at det indre marked for transporttjenester langt på vei blir virkeliggjort i hele EØS-området. EUs politikk innebærer en nedbygging av reguleringene i transportmarkedet, kombinert med innføring av ensartede konkurransevilkår, felles tekniske bestemmelser og felles regler knyttet til kvalifikasjonskrav og arbeidsforhold. Disse medlmmer vil peke på at fjerning av nesten alle konkurransehinder vil medføre sterkt press i retning av harmonisering av skatter og avgifter.
Disse medlemmer viser til at skatte- og avgiftspolitikk i utgangspunktet ikke var ment å være omfattet av EØS-avtalen. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen har akseptert et direktiv som medfører økt harmonisering av skatter og avgifter. Direktivet setter dessuten grenser for hvilke formål bompenger kan brukes til. Disse medlemmer ser det som fordelaktig at bompenger også kan brukes til investeringer i kollektivnettet og til miljøinvesteringer, men etter det disse medlemmer forstår, vil ikke dette lenger være tillatt.
Disse medlemmer viser til at flertallet i Stortinget har tilpasset oss EUs tredje luftfartspakke i forkant av forpliktelsene som ligger i EØS-II. Disse medlemmer gikk imot en slik tilpasning til EU-regelverket. Disse medlemmer viser til at konkurransen mellom luftfartselskap i Norge vanskeliggjør ordningen med krysssubsidiering som til nå har sikret god dekning av rutetilbud over hele landet. Disse medlemmer vil videre vise til at som ledd i den frie konkurransen innen luftfarten er det opprettet nye ruter på de mest lønnsomme strekningene. Dette fører til at miljøbelastningen fra flytrafikken øker ved at kapasiteten på rutenettet ikke utnyttes godt nok. Flere avganger går i dag med svært få passasjerer.
Plantevern
Disse medlemmer viser til at Norge har fått en såkalt tidsubegrenset overgangsordning for plantevernmidler i EØS. Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen heter at en overgangsordning er gitt i påvente av utviklingen av EU-regelverket på dette området. Disse medlemmer mener det er lite som tyder på at EUs regelverk vil bli endret i en mer restriktiv retning. EUs direktiv om plantevern vil dersom det blir gjennomført i Norge medføre at vi ble nødt til å tillate langt flere giftstoffer i plantevernmidler enn vi gjør i dag. Disse medlemmer viser til at EUs bestemmelser om plantevern regnes som et landbruksspørsmål, ikke som et miljøspørsmål og at den såkalte miljøgarantien derfor ikke omfatter plantevern. Det vil ikke være tillatt å utvikle sitt eget regelverk i mer restriktiv retning enn EU. Disse medlemmer vil peke på at et plantevernmiddel som er godkjent i et land i utgangspunktet skal godkjennes i alle.
Farlig avfall
Disse medlemmer viser til at tilleggspakken inneholder et direktiv som åpner for import og eksport av farlig avfall som går til gjenvinning. Disse medlemmer merker seg også at Regjeringen mener import av avfall for sluttbehandling vil være aktuelt på enkelte områder. Disse medlemmer anser en slik utvikling som betenkelig. Farlig avfall bør etter disse medlemmers oppfatning behandles nær produksjonsstedet. Slikt avfall bør ikke kunne betraktes som en hvilken som helst vare som kan omsettes på et marked.
Disse medlemmer har konsentrert seg om endel hovedområder i tilleggspakken til EØS. De områder som er gjennomgått berører blant annet følgende direktiver i EØS-II;
| 1. |
Rådsdirektiv 92/25/EØF av 31. mars 1992 om engrosdistribusjon av legemidler til mennesker. |
| 2. |
Rådsdirektiv 92/26/EØF av 31. mars 1992 om klassifisering i forbindelse med utlevering av av legemidler til mennesker. |
| 3. |
Rådsdirektiv 92/28/EØF av 31. mars 1992 om reklame for legemidler til mennesker. |
| 4. |
Kommisjonsdirektiv 91/414/EØF av 15. juli 1991 om markedsføring av plantefarmasøytiske produkt. Endret ved direktiv 93/71 EØF av 27. juli 1993. |
| 5. |
Rådsdirektiv 93/36/EØF av 14. juni 1993 om samordning av behandlingsmåten ved tildeling av kontrakter om offentlige varekjøp. |
| 6. |
Rådsdirektiv 93/37/EØF av 14. juni 1993 om samrodning av behandlingsmåten ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter. |
| 7. |
Rådsdirektiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av innkjøpsreglene for oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon. |
| 8. |
Rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av behandlingsmåten ved tildeling av kontrakter om offentlige tjenestekjøp. |
| 9. |
Rådsdirektiv 92/13/EØF av 25. februar 1992 om samordning av lover og forskrifter om anvendelsen av felleskapsregler på innkjøpsregler for oppdragsgivere innen vann og energiforsyning. |
| 10. |
Rådsdirektiv 92/49/EØF av 18. juni 1992 om samordning av lover og forskrifter om direkte forsikring med unntak av livsforsikring. |
| 11. |
Rådsdirektiv 92/96/EØF av 10. november 1992 om samordning av lover og forskrifter om direkte livsforsikring. |
| 12. |
Rådsdirektiv 91/674/EØF av 19. desember 1991 om forsikringsforetaks årsregnskap og konsoliderte regnskaper. |
| 13. |
Rådsreslusjon 93/213/EØF av 22. juli 1993 om undersøkelse av situasjonen innen telekommunikasjonssektoren og av behovet for ytterligere utvikling på telekommunikasjonsmarkedet. |
| 14. |
Rådsdirektiv 93/89/EØF av 25. oktober 1993 om oppkreving i medlemsstatene av avgift på visse kjøretøyer som anvendes til veigodstransport, samt av veiavgifter og bruksavgifter for benyttelse av visse typer infrastruktur. |
| 15. |
Rådsforordning (EØF) nr. 2407/92 av 23. juli 1992 om lisenser til luftfartsselskaper. |
| 16. |
Rådsforordning (EØF) nr. 2408/92 av 23. juli 1992 om EU-luftfartsselskapers adgang til flyruter innenfor fellesskapet. |
| 17. |
Rådsforordning (EØF) nr. 2409/92 av 23. juli 1992 om takst og rater i lufttrafikk. |
| 18. |
Rådsdirektiv 91/689 (EØF) av 12. desember 1991 om farlig avfall. |
Disse medlemmer konstaterer at slik behandlingen av EØS-II er lagt opp, vil det å gå imot et direktiv innebære at man må gå imot hele tilleggspakken. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot at det gis samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 7/94 om endring av protokoll 47 og enkelte vedlegg til EØS-avtalen.
Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Stortinget gir ikke samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 7/94 om endring av protokoll 47 og enkelte vedlegg til EØS-avtalen.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Stortinget gir samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 7/94 av 21. mars 1994 om endring av protokoll 47 og enkelte vedlegg til EØS-avtalen.
|
Oslo, i utenrikskomiteen, den 8. juni 1994.
|
| Haakon Blankenborg, |
Anne Enger Lahnstein, |
| leder og ordfører. |
sekretær. |
Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren, til Kristelig Folkepartis stortingsgruppe v/parlamentarisk leder Kjell Magne Bondevik, datert 3. juni 1994.
Spørsmål vedrørende EØS-tilleggsavtalen
Det vises til tre spørsmål vedrørende EØS fra Kristelig Folkepartis stortingsgruppe oversendt av Utenrikskomiteens leder i brev datert 1. juni d.å.
Vedlagt oversender jeg svar på disse spørsmålene.
Spørsmål 1
Direktiv 391 R 3356
Hvordan vurderer Regjeringen mulighetene for kontroll av farlig gods og lett bedervelig mat ut fra dette direktiv? Vil kontrollen svekkes i forhold til i dag?
Svar:
Kontroll av gods på vei gjennomføres som stikkprøvekontroll i prinsippet overalt i Norge. Det vil si at transportørene må være forberedt på kontroll av godset også lenge etter at grensen er passert.
Rådsdirektiv 3356/91/EØF medfører ikke behov for endring av dagens norske kontrollsystem for transport av gods på vei, inklusive farlig gods og lettbedervelig mat.
Det må således forventes like god kontroll også etter at direktivet er blitt en del av EØS-avtalen.
Spørsmål 2
Rådsresolusjon 93/213/EØF
Kan departementet utdype hva som ligger i de intensjoner som er trukket opp i rådsresolusjon 93/213 (EØF) på telekommunikasjonssektoren, og hvilke « betydelige endringer i forhold til dagens regulering av telesektoren » som vil evt. følge for Norge dersom disse intensjonene blir gjennomført?
Svar:
Rådsresolusjon 92/213 inneholder ingen bindende rettsregler, men uttrykker visse målsetninger for EFs politikk på teleområdet. Hovedmålsetningen nedfelt i Rådsresolusjon 93/213 er en avvikling av monopolene for offentlig taletelefoni innen 1. januar 1998. Dette forutsetter at det utvikles mekanismer som sikrer opprettholdelsen av et landsdekkende tilbud av teletjenester.
Kommisjonen er gitt i oppdrag å utarbeide utkast til nytt regelverk om dette innen 1.1.1996. Utformingen av regelverket vil skje i henhold til reglene om beslutningsprosessen i EØS-avtalen.
Dersom intensjonene i resolusjonen gjennomføres i EU og vi aksepterer det for Norges del, vil Televerkets monopol når det gjelder taletelefoni måtte avvikles og erstattes av et annet landsdekkende tilbud. Norges holdning til det regelverk som eventuelt blir utviklet innenfor rammen av EØS, vil bli fastlagt i samråd med Stortinget.
Resolusjonen fastslår også at det skal utarbeides planverk for den fremtidige politikk når det gjelder henholdsvis mobile teletjenester, teleinfrastruktur og kabelnett for fjernsyn.
Spørsmål 3
Rådsdirektiv 93/89/EØF
Vil gjennomføring av dette direktivet kunne få betydning for oppkrevingen av bompenger på noen etablerte bompengeanlegg i Norge, f.eks. når det gjelder bompengeavgiftens størrelse eller tidspunktet når bompengeinnkrevingen må opphøre?
Svar:
Gjennomføringen av Rådsdirektiv 93/89/EØF vil ikke få betydning for oppkrevingen av bompenger på noen etablerte bompengeanlegg i Norge.
Bompengeavgiftenes størrelse er regulert i art. 7h hvor det heter at satsene for bompenger skal knyttes til kostnadene i forbindelse med bygging, drift og utvikling av det aktuelle infrastrukturnett. I Norge brukes bompengene kun til helt eller delvis å dekke investeringer ved anlegg og planleggingsarbeid knyttet til disse. Dette direktivet får dermed ingen virkning på takstnivået.
Bompengeperiodens lengde, rabattordninger o.l. er ikke begrenset i EØS-direktivet.
Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren, til Senterpartiets stortingsgruppe v/parlamentarisk leder Johan J. Jakobsen, datert 3. juni 1994.
Spørsmål fra Senterpartiets stortingsgruppe vedrørende EØS
Det vises til spørsmålsliste på de 12 første spørsmål fra Senterpartiets stortingsgruppe oversendt av Utenrikskomiteens leder i brev datert 25. mai d.å. med spørsmål vedrørende tilleggsavtalen til EØS-avtalen.
Vedlagt oversender jeg svar på disse spørsmålene.
Spørsmål vedrørende EØS-tilleggsavtalen
Spørsmål 1
Hvor langt er ESA kommet i sin behandling av Vinmonopolet?
Svar:
Drøftelsene mellom Norge og ESA har i det alt vesentlige begrenset seg til en faktisk gjennomgang av Vinmonopolets eneretter. I brev av 9. mai 1994 til ESA har Norge opplyst at man vil vurdere visse endringer i dagens ordninger. Brevet vil bli offentliggjort. Disse endringene vil ikke berøre de alkoholpolitiske målsetninger som monopolordningene skal ivareta. Den norske redegjørelsen er nå gjenstand for gjennomgang i ESA.
Spørsmål 2
Hvor mange saker som angår eller er relevante for Norge, er innklaget for ESA?
Hvilke saker dreier dette seg om, hva er status og hva er de sannsynlige utfall av ESAs behandling av disse sakene?
Svar:
ESA er ikke undergitt løpende rapporteringsplikt overfor EFTA-landene i EØS. Den som klager til ESA vil ha rett til å være anonym. ESA gir derfor ingen oppdatert oversikt over klager som inngis av privatpersoner eller foretak over EFTA-landenes brudd på EØS-avtalens regler.
Dersom klagen anses berettiget, vil vedkommende EFTA-land bli kontaktet av ESA. EFTA-land som ikke er direkte berørt vil ikke automatisk få opplysninger om slike klager.
Det kan derfor ikke angis noen nøyaktig oversikt over antall inngitte klager som angår eller er relevante for Norge. En har imidlertid fått kjennskap til at det er innkommet klager som vedrører norsk alkoholpolitikk, videokonsesjonsordningen og statsstøtte til oppdrettsnæringen. Sistnevnte er avvist av ESA pga manglende kompetanse.
Spørsmål 3
Hvor langt har ESA kommet i sitt arbeide med å kartlegge og vurdere statsstøtte? Hva er status på dette området, og kan det sies noe om hvilke konsekvenser dette arbeidet får for de ulike norske støtteordningene? En ber dessuten om å få oversendt kopi av brev fra Nærings- og energidepartementet til ESA vedrørende statsstøtte.
Svar:
Norske myndigheter har rapportert til ESA om eksisterende norske støttetiltak/ordninger.
Støtteordningene er for tiden gjenstand for vurdering i henhold til de prosedyrer som følger av EØS-avtalen, og ESA har foreløpig ikke gitt tilbakemelding på hvordan de vurderer de norske støtteordningene. Representanter for ESA har meddelt at de ønsker et møte med norske myndigheter for å gjennomgå de innsendte opplysninger. Et slikt møte vil finne sted i juni. ESA vil arrangere tilsvarende møter med alle EFTA-land som er med i EØS.
Med hensyn til konsekvenser for norske støtteordninger vises det til omtale i St.prp. nr. 100 (1991-1992) om EØS-avtalen.
Notifikasjonene av støtteordningene er « Unntatt fra offentlighet » hjemlet i Offentlighetslovens § 5a.1 og 6.1.
Brevet fra Nærings- og energidepartementet vil på denne bakgrunn ikke bli frigitt.
Spørsmål 4
Hva er gjeldende lønnsnivå og skattebetingelser for de ansatte i ESA?
Svar:
ESAs lønnsvilkår og sosiale ytelser skal være lik de som tilbys de ansatte i EFTA-systemet forøvrig. EFTA-landene har på denne bakgrunn lagt EFTAs lønnsregulativ til grunn for fastsettelse av lønn til ESAs ansatte.
Lønnsregulativ, sosiale ytelser m.v. for de EFTA-ansatte besluttes årlig av EFTAs Råd som en del av EFTAs budsjett. EFTAs lønnssystem baserer seg i sin tur på FNs lønnssystem i Genève. På grunn av forskjeller i kostnadsnivået, er lønnssatsene for EFTA-ansatte i Brussel redusert med 10% i forhold til Genève. Nivået på nettolønn for de ansatte (utenom ESA-kollegiet) i EFTAs Brusselkontor, og dermed også for de ansatte i ESA, spenner fra ca kr 240.000 til ca kr 735.000 avhengig av stilling. ESA-kollegiets fem medlemmer har lønn tilsvarende EFTAs visegeneralsekretær. Denne lønn er i dag ca kr 860.000. I tillegg kommer ca kr 45.000 for kollegiets formann.
Spørsmålet om skattebetingelser for ESA-ansatte reguleres dels av Protokoll 6 til EFTA-avtalen om et overvåkingsorgan og en domstol og dels av ESAs hovedkvarteravtale med de belgiske myndigheter.
Protokoll 6 tilstår ESA-ansatte visse privilegier og immunitet for å sikre deres uavhengighet i forhold til de respektive hjemland. ESA-ansatte er således ikke skattepliktige til sine hjemland. Hjemlandets myndigheter vil likevel kunne ta lønnsinntektene og annen godtgjørelse med i beregning ved fastsettelse av skatt på inntekter fra andre kilder.
Spørsmålet om betaling av skatt i Belgia er ikke endelig avklart ettersom det pågår forhandlinger om en hovedkvarteravtale mellom ESA og belgiske myndigheter. Det kan antas at denne avtale langt på vei vil følge samme mønster som den hovedkvarteravtale som er inngått mellom Belgia og EFTAs Brusselkontor - også når det gjelder spørsmålet om skatteplikt for de ansatte. Etter denne avtale skal EFTA innføre en intern beskatningsordning for de ansatte i Brussel når hovedkvarteravtalene trer i kraft. Ordningen innebærer mellom tyve og førti prosent beskatning av bruttolønn, avhengig av lønnsnivå. En tilsvarende ordning er forøvrig etablert for de ansatte i EU-systemet i Brussel.
Spørsmål 5
Hvilke regler for offentlighet og innsyn vil gjelde for ESA?
Svar:
Enhver kan henvende seg til EFTAs overvåkningsorgan med forespørsel om å få se dokumenter som befinner seg der. Hver henvendelse vil bli undergitt en konkret vurdering. Dette er fastlagt i ESAs interne retningslinjer. Dokumenter som inneholder forretningshemmeligheter vil ikke bli frigitt. Dette følger av EØS-avtalens art. 122 og EFTA-avtalen om Overvåkningsorganet og Domstolen, art. 14 som inneholder taushetsplikt for « ... opplysninger som etter sin art er å betrakte som tjenestehemmeligheter, særlig opplysninger om foretak og om deres forretningsforbindelser eller data om deres produksjonskostnader. » Det er ESA som kollegium, i samråd med den berørte administrative enhet i ESA, som avgjør om innsyn skal gis eller ikke.
ESAs beslutninger vil være offentlig tilgjengelige gjennom publikasjon i EØS-delen av EF-Tidende og på de nordiske språk i EØS-Tillegget.
Gjennom ESAs pressemeldinger og den årlige rapporten om gjennomføringen og anvendelsen av EØS-avtalens regler i EFTA-landene vil man kunne få informasjon om ESAs virksomhet og EFTA-landenes gjennomføring av EØS-reglene.
Innsyn i dokumenter som norske myndigheter mottar fra ESA eller selv utarbeider i saker som angår gjennomføring av EØS-forpliktelsene i Norge, avgjøres etter bestemmelsene i den norske offentlighetsloven.
Spørsmål 6
I følge Dagens Næringsliv av 20. mai 1994 har ESA pålagt Norge å endre bestemmelsene når det gjelder kontroll av forbrukerelektronikk og elektriske husholdningsapparater. Hvilken tolkning av EØS-regelverket la Norge til grunn før avgjørelsen i ESA, og hvilken tolkning slo ESA fast at skal gjelde? Hvorfor la Norge en strengere tolkning til grunn enn ESA, og hvilke konsekvenser vil oppmykningen av elektrisitetskontrollen få?
Svar:
Saken gjelder gjennomføring i norsk rett av Rådsdirektiv 73/23/EØF av 19. februar 1973 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om elektrisk utstyr bestemt til bruk innenfor visse spenningsgrenser, det såkalte lavspenningsdirektivet. Konkret gjelder saken ESAs tolkning av adgangen til rutinemessig å kreve dokumentasjon ved parallellimport.
Bakgrunnen for saken er at det ble laget en norsk forskrift om utførelse og kontroll av elektrisk utstyr som tilbys eller omsettes til bruk i lavspenningsanlegg, som trådte i kraft 1. januar 1991. Forskriften var tilpasset direktivets krav. Det vises i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 4 (1990-1991) om endring i lov av 24. mai 1929 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr.
I forskriften ble det tatt hensyn til den utvikling som hadde skjedd innen EU på området prøving og sertifisering. Det ble på grunnlag av dette innført et krav om dokumentasjon for at utstyret tilfredsstiller sikkerhetskravene - som hovedregel i form av en såkalt fabrikanterklæring - for alt elektrisk utstyr med spenning opptil 1000 V. Fabrikanterklæringen skal være basert på angitt underlagsdokumentasjon. Lavspenningsdirektivet ble endret i fjor ved Rådsdirektiv 93/68/EØF . Det ble da innført krav om fabrikanterklæring, men med visse overgangsordninger. Inntil 31. desember 1996 må imidlertid Norge i likhet med de andre EØS-land, akseptere også den samsvarsdokumentasjon, sertifiseringsmerker og typeprøvesertifikat, som omfattes av lavspenningsdirektivet i dag. Fra 1.1.97 vil bare fabrikanterklæring bli akseptert.
Norge innførte også fra 1991, etter mønster fra Danmark, en registreringsordning for elektrisk utstyr for omsetning til forbrukere. Ordningen, som er fra før EØS-avtalens inngåelse, innebærer at den som tilbyr eller omsetter utstyr for bruk i Norge, skal sende inn dokumentasjonen for utstyret til Elektrisitetstilsynet. Kravet om registrering og innsending av dokumentasjon gjaldt enhver importør, også parallellimportør for det samme utstyret.
I henhold til ESA har ikke myndighetene adgang til rutinemessig å kreve fremlagt denne type dokumentasjon når myndighetene allerede har fått tilgang til denne dokumentasjonen via produsenten selv eller fra andre importører av det samme produktet.
Forslaget om endringer i forskriften, gjelder på denne bakgrunn en lemping av pålegget om rutinemessig fremleggelse av dokumentasjon når denne allerede foreligger. Enhver norsk importør av elektrisk utstyr vil imidlertid fremdeles være ansvarlig for at de produkter de importerer tilfredsstiller norske sikkerhetsbestemmelser, og må foreta det som er nødvendig for å forsikre seg om dette. Endringene vil heller ikke begrense myndighetenes muligheter til å kreve denne dokumentasjon i de tilfeller hvor det f.eks. er tvil om et produkts sikkerhet.
Spørsmål 7
I følge Kommunal Rapport av 15. april 1994 sier Knut Almestad, direktør i ESA, at det ikke er gjort unntak fra de generelle EØS/EU-reglene for energisektoren, og at både de fire friheter og konkurransereglene skal gjelde fullt ut. Innebærer dette at de norske begrensningene på eksport av kraft kan være i strid med EØS-regelverket?
Svar:
Rammebetingelsene for utenlandshandelen med kraft er gitt i St.prp. nr. 81 (1991-1992), « Om organisering av utenlandshandelen » og i St.meld. nr. 46 (1992-1993) « Om langsiktig kraftutveksling med utlandet ». Måten Norge har organisert utenlandshandelen med kraft på er ikke i strid med regelverket knyttet til EØS-avtalen.
Det er ingen restriksjoner på den kortsiktige utvekslingen og det er åpnet for konsesjonsfri eksport av 5 TWh/år på kontrakter av inntil 5 års varighet. Det er også mulig å få konsesjon til kraftutveksling utover 5 TWh/år. Norge har ikke import- eller eksportmonopoler i kraftsektoren i Norge.
Når myndighetene behandler konsesjoner knyttet til langsiktige avtaler er det spørsmål som er knyttet til virkningene på det norske kraftmarkedet som står i fokus. Staten er opptatt av å ivareta hensynet til leveringssikkerhet, miljøet og en fornuftig ressursforvaltning. Dette er et element som ikke berøres av EØS-avtalen.
Spørsmål 8
I hvilken grad er den såkalte Pentaklorfenoldommen i EF-domstolen 17. mai 1994 relevant for EØS-avtalen?
Svar:
EF-traktatens art. 100 A nr. 4 gir mulighet for en medlemsstat å beholde høyere nasjonale miljøstandarder enn de vedtatte fellesregler dersom dette er nødvendig for å beskytte bl.a. helse, sikkerhet og miljø. Det finnes ingen parallell til denne bestemmelsen i EØS-avtalen. EFTA-landene blir ikke bundet av nye EØS-regler ved flertallsvedtak, men bare ved enstemmighet i EØS-komiteen. EF-domstolens dom av 17. mai 1994 er derfor ikke relevant under EØS-avtalen.
Dommen gjelder lovligheten av Kommisjonens godkjenning av at Tyskland anvender strengere nasjonale regler for omsetning og bruk av det kjemiske stoffet pentaklorfenol. Frankrike gikk til sak for å få kjent Kommisjonens vedtak ugyldig, bl.a. fordi franske myndigheter mente at Kommisjonens vedtak ikke var tilstrekkelig begrunnet i forhold til art. 190. Romatraktatens artikkel 190 krever at alle vedtak skal inneholde en begrunnelse. Dette er nødvendig for at Domstolen skal kunne utøve sin kontrollfunksjon, og for at medlemslandene og berørte borgere skal kunne ha en oppfatning av om traktaten blir korrekt anvendt.
Domstolen fastslår at Kommisjonens vedtak ikke oppfyller begrunnelseskravet, og derfor må annulleres. Kommisjonen må derfor behandle Tysklands begjæring om å anvende nasjonale standarder på nytt, og gi en fyldigere begrunnelse.
Domstolen tok bare stilling til Kommisjonens saksbehandling i forhold til art. 190, og ikke til spørsmålet om Tyskland kan beholde sine regler. Dommen gir derfor ingen indikasjon på at Kommisjonen har vurdert saksforholdet feil ved å godkjenne at Tyskland anvender strengere nasjonale regler for omsetning og anvendelse av pentaklorfenol.
Spørsmål 9
Hva er innholdet i avtalen mellom Norge og EU om transitt av fisk, og hvordan stiller denne avtalen seg i forhold til Regjeringens uttalelser om at man ikke ville godta transitt av fisk?
Svar:
Da EØS-avtalen var ferdigforhandlet og undertegnet gjenstod det fire spørsmål på fiskerisektoren. Dette var spørsmålene om markedsordninger, statsstøtte, transitt av fisk over norsk territorium og anti-dumping. Det var forutsatt at det skulle forhandles videre om tilfredsstillende ordninger på disse områdene frem til avtalens iverksettelse.
Norske myndigheter har i løpet av disse to årene hatt jevnlige forhandlingsmøter med EU om de uløste spørsmålene. På et møte i Brussel 11. mai 1994, kom Norge og EU frem til tentativ enighet vedrørende de to siste forhandlingsspørmål, transitt og anti-dumping. Tidligere har man kommet frem til løsninger om markedsordninger og statsstøtte.
Resultatet av forhandlingene er nå gjenstand for endelig klarering. Man finner det ikke riktig å redegjøre for innholdet før resultatet er endelig godkjent på begge sider. Man kan allikevel understreke at det ikke er snakk om å tillate fri transitt av fisk fra EU-landenes fartøyer. Det forventes at den formelle godkjenning av avtalen vil skje i løpet av de nærmeste par ukene.
Spørsmål 10
Vi viser til brev av 13. februar 1994 med svar på spørsmål vedr. EØS. Her heter det at deler av Kommunal Landpensjonskasse (KLP) sin virksomhet vil kunne bli berørt av reglene om offentlig innkjøp. En ber om en nærmere vurdering og presisering av EØS-avtalens konsekvenser for KLP.
Svar:
Nærings- og energidepartementet har i forbindelse med gjennomføringen av EØS-avtalens regler om kjøp av tjenester drøftet ovennevnte problemstilling med KLP. KLP tilbyr et vidt spekter av forsikringstjenester, herunder skade-, ulykkesforsikringer og uføre- og alderspensjon.
Alle spørsmål omkring KLPs virksomhet og forholdet til EØS-regelverket er ennå ikke endelig avklart.
Departementets foreløpige vurdering er at de uførepensjonene og alderspensjonene som KLP tilbyr ikke er omfattet av reglene om kjøp av tjenester. Når det gjelder ordinære skade- og ulykkesforsikringer vil disse være omfattet av regelverket. Dette er imidlertid forsikringstjenester hvor KLP allerede i dag opererer i konkurranse med andre. Det bemerkes at Norges Forsikringsforbund i brev til Nærings- og energidepartementet av 31. mai i år har gitt uttrykk for samme forståelse av regelverket.
Spørsmål 11
Vi viser til brev av 13. februar 1994 med svar på spørsmål vedr. EØS. Her heter det at det er usikkert om Norge etter 1.1.1995 kan vedta en lovgiving på linje med den svenske « miljöklasslagstiftningen ». Hva er Regjeringens vurdering av denne problemstillingen nå?
Svar:
Spørsmålet om den svenske miljøklasselovgivning kan fortsette etter 1.1.95 er fremdeles under diskusjon i Sverige. De svenske miljøklassene bygger på avgasskrav som ikke fullt ut korresponderer med kravene i avgassdirektivene.
Det er forøvrig uklart om en ordning som tilsvarer den svenske « miljölagstiftningen » ville vært best egnet som modell for Norge. Det er i denne forbindelse viktig å være oppmerksom på at overgangen til en mer miljøvennlig bilpark kan oppnås med flere forskjellige virkemidler. Disse spørsmål er under utredning.
Spørsmål 12
I følge VG av i dag, 25. mai 1994, innebærer EØS-avtalen at norske helsemyndigheter ikke lenger har lov til å kreve at utenlandske leger kan norsk, slik at de kan snakke med pasienten.
Hvilke konsekvenser vil dette få for helsetilbudet og helsesikkerheten i Norge?
Svar:
Før leger fra andre EØS-land kan ta arbeid i Norge, må de på samme måte som norske leger ha tillatelse fra norske helsemyndigheter. Slik tillatelse kan bare gis til leger som oppfyller de kvalifikasjonskrav som er fastlagt i norsk rett iht. EØS-avtalens regler. Disse kravene omfatter ikke språkkunnskap. I konkrete ansettelsesforhold kan det derimot stilles språkkrav. Arbeidsgiverne må påse at deres ansatte har de språkkunnskaper som er nødvendige for at de skal kunne utføre sitt arbeid på en forsvarlig måte. Dette gjelder ikke minst for sykehus og andre helseinstitusjoner.
Sykehus og andre helseinstitusjoner i Norge har derfor som arbeidsgivere en plikt til å påse at leger som skal ha kontakt med pasientene, kan samtale med disse på en forsvarlig måte. Normalt betyr dette at de må beherske norsk. EØS-avtalen medfører ingen endringer i arbeidsgivernes ansvar i så måte.
Brev fra Utenriksdepartementet, handelsministeren, til Senterpartiets stortingsgruppe v/parlamentarisk leder Johan J Jakobsen, datert 3. juni 1994.
Spørsmål vedrørende EØS-tilleggsavtalen
Nedenfor følger svar på spørsmålene 13-47 fra Senterpartiets stortingsgruppe oversendt av Utenrikskomiteens leder i brev datert 26. mai d.å. vedrørende EØS-tilleggsavtalen.
Flere av spørsmålene er identiske eller nesten identiske med de spørsmål som ble stilt fra Senterpartiet i brev av 4. februar 1994 og besvart av Handelsministeren i brev av 13. februar. I det vesentlige har det ikke vært grunnlag for å gi andre svar enn det som er gitt tidligere.
Spørsmål 13
Vi viser til brev av 13. februar 1994 med svar på spørsmål vedr. EØS. Her heter det at Regjeringen legger til grunn at EØS-avtalen ikke medfører noen plikt til å legge norske bussruter ut på anbud i alle EØS-land. Er det grunn til å tro at andre, for eksempel ESA, har en annen oppfatning av dette? Har Regjeringen fått noen nærmere avklaring på om dagens regelverk med frivillig anbud kan fortsette?
Svar:
Regjeringen har som nevnt vurdert dagens frivillige bruk av anbud i forhold til tilleggsavtalens regler om plikt til å bruke anbud ved kjøp av tjenester til det offentlige. Den norske ordningen anses ikke i strid med avtalen.
Regjeringen har ikke grunnlag for å tro at andre, f.eks. ESA, skulle tolke dette regelverket annerledes og legger til grunn at ordningen vil kunne fortsette også etter at tilleggsavtalen er i kraft.
Spørsmål 14
I nevnte brev heter det også at Regjeringens syn er at forslaget til ny Lov om erverv av næringsvirksomhet ikke er i strid med EØS-avtalen. Er det grunn til å tro at andre, for eksempel ESA, er av en annen oppfatning, og at loven/lovforslaget dermed må endres? Har Regjeringen fått noen nærmere avklaring på dette?
Svar:
I sin høringsuttalelse har NHO gjort visse innsigelser mot Næringsdepartementets vurdering av lovforslaget i forhold til EØS-avtalen. Regjeringen har ikke mottatt informasjon om at ESA eller andre skulle være av den oppfatning at lovforslaget er i strid med avtalen.
Spørsmål 15
392 L 0025 Rådsdirektiv 92/25/EØF av 31. mars 1992 om engrosdistribusjon av legemidler til mennesker. (EFT. nr. L 113, 30.4.92, s.1)
I nevnte brev heter det at det i henhold til den nye legemiddelloven er et vilkår for godkjenning av grossister at de skal kunne levere alle legemidler som etterspørres i det norske markedet innen 24 timer, eller senest innen 48 timer i vanskelig tilgjengelige strøk, og at EØS-avtalen ikke er til hinder for at Norge stiller slike krav til legemiddel-grossister. Det heter videre at etter 1. januar 1995 vil produsenter kunne få tillatelse til å drive engrosvirksomhet for de legemidlene de selv produserer.
Betyr dette at legemiddellovens bestemmelser likevel er i strid med EØS-avtalens bestemmelser (etter 1. januar 1995)? Hvilke konsekvenser vil dette i såfall kunne få for tilgjengeligheten/dekningen av legemidler i ulike deler av landet?
Svar:
Den norske legemiddelloven og grossistforskriften er begge i samsvar med EØS-avtalens bestemmelser. Som det vil fremgå av St.prp. nr. 40 (1993-1994), vil Norge åpne for at legemiddelprodusenter etter overgangsperiodens utløp 1. januar 1995 kan være egengrossister. De må levere sine preparater over hele Norge, innenfor de tidsfrister som gjelder for andre legemiddelgrossister. Leveranser fra egengrossistene vil utgjøre et supplement til dagens grossistordning.
Statens helsetilsyn, som er det forvaltningsorgan som gir grossist-tillatelser og fører tilsyn med grossistene vil i sitt arbeid ha som utgangspunkt at produsenter som er egengrossister ikke skal kunne nekte andre grossister omsetning av deres preparater.
Adgangen for legemiddelprodusenter til å drive engrosvirksomhet for de legemidler de selv produserer, medfører således ingen begrensninger i de krav som i Norge stilles til tilgjengelighet/dekning av legemidler i ulike deler av landet.
Spørsmål 16
391 L 0414 Kommisjonsdirektiv 91/414/EØF av 15. juli 1991 markedsføring av plantevernmidler (EFT. L 230.19.8.91. s.1) sist endret ved: 393 L 0071 Kommisjonsdirektiv 93/71/EØF av 27. juli 1993 om endring av rådsdirektiv 91/414/EØF om markedsføring av plantervernmidler (EFT L 221.31.8.93. s. 27).
I Stortingsdebatten om Handelsministerens redegjørelse om status i arbeidet med tilleggsprotokollen til EØS-avtalen 15. februar i år stilte undertegnede Handelsministeren følgende spørsmål: « I St.prp. nr. 100 (1991-1992) sies det at dette er et ganske nytt direktiv, vedtatt i 1991, kalt 414, og det gis inntrykk av at det ikke er problematisk, det har mange sammenfallende trekk med det norske regelverket. Så sies det i forbindelse med EØS II at det ikke er forpliktende. Men det er likevel tatt med i EØS II. Og så sies det i posisjonspapiret til EF-forhandlingene at det er problematisk, og det bes om unntak. Det har en visstnok ikke fått, og i følge miljøbevegelsen kan det åpne for bl.a. flere hundre nye sprøytemidler i Norge. Det er litt vanskelig for Stortinget å få oversikt når en forholder seg til den type ulike kilder, og jeg er nødt til å spørre: Hva mener egentlig Regjeringen om dette direktivet 91/414? Er det et vanskelig direktiv, eller er det ikke et vanskelig direktiv? »
Handelsministeren bidro ikke med noen avklaring på disse spørsmålene i debatten, og en ber derfor på nytt om konkrete og presise svar på disse spørsmålene. Er det videre slik at miljøbevegelsens påstander om at direktivet bl.a. kan føre til flere hundre nye plantevernmidler i Norge medfører riktighet? Hvilke andre konsekvenser for norsk plantevernmiddelregelverk og bruk av plantevernmidler vil dette direktivet få, dersom det blir gjeldende i Norge?
Svar:
I EØS har Norge varig unntak for å gjennomføre plantevernmiddeldirektivene, og de er således ikke forpliktende. Unntaket omfatter også Kommisjonsdirektiv 91/414/EØF , med senere endring.
Når det gjelder spørsmålene knyttet til medlemskapsavtalen, vises det til den redegjørelse som gis i St.meld. nr. 40 (1993-1994), og til den videre behandling av medlemskapsspørsmålet.
Spørsmål 17
393 R 0339 Rådsforordning (EØF) nr 339/93 av 8. februar 1993 om kontroll av samsvar med reglene om produktsikkerhet ved innførsel av produkter fra tredjeland. (EFT L 40, 17.2.93, s.1).
Hvorfor tas dette direktivet inn når forholdet til 3.land ikke skal reguleres av EØS-avtalen? Hvilke konkrete konsekvenser vil dette direktivet få for Norge?
Svar:
Forholdet til tredjeland omfattes ikke av EØS-avtalen, siden EØS-området ikke har en felles ytre handelspolitikk. Imidlertid gjennomfører EØS-avtalen viktige krav knyttet til helse, sikkerhet og miljø. For å sikre at slike krav gjennomføres også for produkter på det norske marked som ikke har EØS-opprinnelse, gjennomfører Norge visse kontrolltiltak i forhold til tredjeland. Det samme gjør de andre EØS-partene. Det ligger derfor ingen omfattende forpliktelser her, men i første rekke en praktisk gevinst i dette felles regelverket.
Forordningen beskriver hvordan kontrollen med forbrukerprodukter fra tredjeland skal utføres ved EØS-områdets ytre grenser, for å sikre at kontrollen utføres på en enhetlig måte. Norske myndigheter er i gang med å etablere en samarbeidsstruktur mellom forskjellige tilsynsmyndigheter og tollmyndighetene. De aktuelle tilsynsmyndighetene er særlig Statens næringsmiddeltilsyn, Statens legemiddeltilsyn, Statens forurensningstilsyn, Vegdirektoratet, Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern og Elektrisitetstilsynet. Denne samarbeidsstrukturen skal bygges opp i hvert enkelt EØS-land.
Spørsmål 18
392 L 0049 Rådsdirektiv 92/49/EØF av 18. juni 1992 om samordning av lover og forskrifter om direkte forsikring med unntak av livsforsikring og om endring av direktiv 73/239/EØF og 88/357/EØF (tredje direktiv om annen forsikring enn livsforsikring). (EFT nr. L 288, 11.8.92, s.1)
samt
392 L 0096 Rådsdirektiv 92/96/EØF av 10. november 1992 om samordning av lover og forskrifter om direkte livsforsikring og om endring av direktiv 79/267/EØF og 90/169/EØF (tredje livsforsikringsdirektiv). (EFT nr. L 360, 9.12.92, s.1)
Hvilke endringer i norsk lov- og regelverk innebærer disse direktivene? Hvordan er reglene for tilsyn med forsikringsselskaper?
Svar:
Finansdepartementet har fremlagt Ot.prp. nr. 77 (1993-1994) av 20. mai 1994 om endringer i forsikringsvirksomhetsloven m.v. Disse endringene er likeledes omtalt i St.prp. nr. 40 (1993-1994). Når det gjelder endring av regelverk, er det gjort rede for de vesentligste forskriftsendringer i den ovennevnte lovproposisjon.
Tilsynet med forsikringsselskaper skal som hovedregel utøves av det land som har gitt konsesjon (hjemlandet), selv om virksomheten også drives i andre EØS-land. Det er imidlertid forutsatt at tilsynsmyndighetene i landene skal samarbeide. Vesentlige tilsynsregler er harmonisert, og det blir lagt opp til gjensidig godkjenning av ulike lands regler og kontrollordninger der disse varierer.
Spørsmål 19
393 C 0213.01 Rådsresolusjon 93/213/EØF av 22. juli 1993 om undersøkelse av situasjonen innen telekommunikasjonssektoren og av behovet for ytterligere utvikling på telekommunikasjonsmarkedet. (EFT nr. C 213, 6.8.93., s.1)
Hvorfor er denne resolusjonen inkludert i EØS-avtalen, siden den er ikke-bindende? Hva er Regjeringens holdning til innholdet i resolusjonen?
Svar:
Rådsresolusjonen, som er ikke-bindende, er et viktig grunnlag for diskusjonen om den fremtidige politikk på teleområdet. Norges holdning til regelverk som eventuelt vil bli videreutviklet med utgangspunkt i resolusjonen, vil bli fastlagt i samråd med Stortinget.
Resolusjonen har sin bakgrunn i den teknologiske og markedsmessige utvikling på telesektoren, som gjør seg gjeldende i Europa og verden forøvrig. Denne utviklingen medfører at det er naturlig å sette de spørsmål resolusjonen omhandler på dagsorden også i EØS. Dette vil gi EFTA-landene i EØS anledning til å øve innflytelse på den europeiske utviklingen innen telekommunikasjonsmarkedet.
Det vises forøvrig til omtalen av resolusjonen i St.prp. nr. 40 (1993-1994).
Spørsmål 20
391 R 3356 Rådsforordning (EØF) nr. 3356/91 av 7. november 1991 om endring av forordning (EØF) nr. 4060/89 om avskaffelse av medlemsstatenes grensekontroll i forbindelse med transport på vei og innenland vannvei. (EFT nr. L 318, 20.11.91, s.1)
I Handelsministerens brev av 13. februar 1994 til Senterpartiets stortingsgruppe heter det at det forutsettes at kontrollen skal utføres ved stikkprøver innen hele området og ikke ved grensekontroll. Er dette noe Regjeringen forusetter, eller blir det slått fast i forordningen? Hvilke konsekvenser vil slike endringer få for norsk tollvesen og politi?
Svar:
I henhold til rådsforordning 4060/89 av 21. desember 1989 skal medlemstatene avskaffe grensekontroll av transportmidler engasjert i transport på veg eller innlands vannveg. Kontrollen skal etter denne forordning ha form av stikkprøvekontroll, dvs. at den kan utføres overalt på EØS-landenes territorium på ikke-diskriminerende grunnlag. Rådsforordning 3356/91 endrer ikke denne bestemmelsen.
Som det fremgår av St.prp. nr. 40 (1993-1994) vil denne forordningen ikke medføre særlige endringer, idet kontroll av transportmidler og gods på vei allerede gjennomføres ved stikkprøvekontroll overalt i Norge.
Spørsmål 21
393 L 0089 Rådsdirektiv 93/89/EØF av 25. oktober 1993 om oppkreving i medlemsstatene av avgift på visse kjøretøyer som anvendes til veigodstransport, samt av veiavgifter og bruksavgifter for benyttelse av visse typer infrastruktur. (EFT L 279, 12.11.93, s.32).
Hvilke prinsipper legges til grunn med hensyn til bompenger i dette direktivet?
Svar:
I artikkel 7 i direktivet fastlegges visse prinsipper for bruk av bompenger og veiavgifter bl.a. følgende;
| - |
generelt kan det ikke oppkreves både bompenger og brukeravgift på samme veistrekning. Det er likevel adgang til å innkreve bompenger for bruk av nettverk hvor det allerede er pålagt veibruksavgift, |
| - |
bompenger og brukeravgifter må ikke være diskriminerende, direkte eller indirekte på bakgrunn av transportørens nasjonalitet eller kjøretøyets opprinnelse eller bestemmelsessted, |
| - |
innkreving av bompenger og veibruksavgifter må skape minst mulig problemer for trafikkflyten, |
| - |
Bruk av bompenger og veibruksavgifter skal som hovedregel avgrenses til hovedveier (motorveier o.l.). Gjennom en særskilt tilpasning til direktivet, vil Norge kunne anvende bompenger og veibeskatningsavgifter på andre typer veier, |
| - |
bompengeavgiften skal være relatert til kostnader ved bygging, drift og utvikling av det infrastrukturnett (transportsystem) bompengene gjelder. |
Direktivet er forøvrig ikke til hinder for å innføre særskilte trafikkavgifter i tettbygde strøk og for å avhjelpe kø-problemer. Direktivet har ingen bestemmelser som legger begrensninger på anvendelsen av provenyet fra slike avgifter.
Innebærer direktivet at Norge ikke kan øke satsene utover direktivets minimumssatser for veibeskatning?
Det er ingen begrensninger i direktivet for fastsettelse av nivået på årsavgift/vektårsavgift så lenge satsene er høyere enn minimumssatsene.
Innebærer dette direktivet en utvidelse av EØS-avtalens omfang siden denne ikke skulle inkludere skatte- og avgiftsharmonisering?
Direktivet er utformet i direkte sammenheng med Rådsforordning 3118/93 som også ble vedtatt 25. oktober 1993 og som fastsetter vilkår for transportørenes adgang til å utføre innenlands godstransport på vei i en medlemsstat der de ikke er hjemmehørende (kabotasje).
I EU har innføringen av visse felles bestemmelser om kjøretøy- og veibrukeravgifter for godstransport på vei vært nødvendig for å unngå en konkurransevridende situasjon, og dermed en forutsetning for å åpne nasjonale markeder for kabotasje. Dette har sammenheng med at kabotasje for en stor del er såkalt tilslutningskabotasje som utføres på grunnlag av rammebetingelsene i hjemlandet.
I EØS er det viktig at norske transportører sikres adgang til det felles transportmarked på like vilkår med transportører i andre land. Fra EFTA-landenes side har en derfor ønsket at disse rettsaktene tas inn i Tilleggspakken til EØS-avtalen for å unngå forstyrrelser i konkurranseforholdene i markedet for godstransport på vei.
I en egen erklæring presiserer EFTA-landene bl.a. at direktivet med særlige tilpasninger for EFTA-landene, utgjør en viktig del av et integrert veitransportmarked, men dette prejudiserer ikke EFTA-landenes forståelse om at skatte- og avgiftsspørsmål ligger utenfor EØS-avtalen.
For å sikre norske transportører mulighetene til kabotasje har vi tilkjennegitt en positiv holdning til at konkurransevridende skatter og avgifter innen veitransport bør unngås.
Hvilken rettslig karakter vil EFTA-statenes erklæring om at løsning for denne konkrete rettsakten ikke skal danne presedens ha? Har EU akseptert denne erklæringen?
Men hensyn til rettslig status kan erklæringen best sammenlignes med en reservasjon eller presisering som er erkjent av EU-siden, da EU har tatt den til etterretning. Rettsvirkningene er at EFTA-landene i fremtidige drøftelser av eventuelle rettsakter som inneholder skatte- og avgiftselementer fortsatt kan basere seg på at dette ligger utenfor EØS-avtalens virkefelt. Det vises forøvrig til svaret på spørsmål 9: « Hvilken rettslig status har ensidige erklæringer? » i brev av 3. september 1992 fra Senterpartiets stortingsgruppe, gjengitt i Innst.S.nr.248 (1991-1992), s. 118.
Spørsmål 22
393 R 3118 Rådsforordning (EØF) nr. 3118/93 av 25. oktober 1993 om fastsettelse av vilkårene for transportørers adgang til å utføre innenlands godstransport på vei i en medlemsstat der de ikke er hjemmmehørende. (EFT L 279, 12.11.93, s.1).
I St.prp. nr. 100 (1991-1992) heter det om dette direktivet at det opprinnelige forslaget vil møte sterk motstand. På hvilke områder ble dette direktivet endret?
Svar:
Forordningen er vedtatt uten vesentlige endringer i forhold til det forslag som er omtalt i St.prp. nr. 100 (1991-1992).
Rådsforordning 3118/93 fastsetter reglene for kabotasje for godstransport på vei. Det er fastsatt en kvote på 30.000 kjøretillatelser for hele EF-området med en varighet hver på to måneder.
EFTA-landene vil få tildelt en kvote som kommer i tillegg til den kvoten på 30.000 som er angitt i forordningen. Kvotene økes med 30 % hvert år frem til 1. juli 1998 da det blir fri kabotasje.
Rådsforordningen har vært koblet til spørsmålet om like konkurransevilkår, særlig på skatte- og avgiftsområdet. Dette var hovedårsaken til at den aktuelle forordningen var vanskelig å gjennomføre før Rådsdirektiv 93/89/EØS ble vedtatt. Det vises til omtale av dette direktivet ovenfor under spørsmål 21.
Utenlandske transportører skal kunne drive kabotasje i to måneder uten spesielle krav. Hvordan forholder dette seg til norsk lovgivning med sikte på å unngå såkalt sosial dumping?
Utenlandske transportørers kabotasje i Norge antas hovedsakelig å bli såkalt tilslutningskabotasje, dvs. oppdrag i tilknytning til transport til/fra Norge.
Utenlandske transportører som får lisens til å utføre kabotasje må tilfredstille de krav som er satt for å kunne få adgang til yrket og overholde regler for kjøretøykontroll og kjøre- og hviletider. Disse krav er allerede gjennomført i hele EØS-området gjennom EØS-avtalen. Det vises til omtale i St.prp. nr. 100 (1992-1993), s. 225 og 226.
EØS-bestemmelsene vedrørende veitransport regulerer ikke andre spørsmål knyttet til lønns- og arbeidsforhold. Norske myndigheter står derfor fritt til å vurdere når det er ønskelig å gripe inn - med utgangspunkt i den nye lovgivningen for å forhindre sosial dumping - overfor transportører som driver annen kabotasje enn tilslutningskabotasje.
Spørsmål 23
391 S 3855 Kommisjonsvedtak nr. 3855/91 EKSF av 27. november 1991 om felleskapsregler for støtte til jern- og stålindustrien. (EFT nr. L 362, 31.12.91, s. 57).
Hvilke endringer er foretatt i det nye vedtaket i forhold til det utløpte vedtak, jf. omtalen i St.prp. nr. 100 (1991-1992), s. 168.
Svar:
I Kommisjonens nye vedtak (Kommisjonsvedtak nr 3855/91/EKSF ) for jern og stålindustrien er det bare foretatt noen mindre endringer i forhold til det utløpte vedtaket:
| - |
I det nye vedtaket er reglene (artikkel 2) for tillatt støtte til forskning og utvikling, liberalisert noe. Støtte til forsknings- og utviklingsprosjekter i jern- og stålsektoren begrenses i det nye regelverket bare av de generelle retningslinjene i statsstøtteregelverket for støtte til forskning og utvikling. |
| - |
I det utløpte vedtaket åpnes det bare for regional støtte (artikkel 5) til foretak i medlemsland såfremt (dansk tekst) «den støttemodtagende virksomhed er etableret i en medlemsstat, hvor der ikke er ydet støtte i henhold til beslutning nr 257/80/EKSF og nr 2320/81/EKSF , og som under disse beslutningers gyldighedsperiode allerede var medlem af Fællesskabet ». I det nye vedtaket er dette endret til å gjelde virksomheter innen stålindustrien etablert i Hellas, Portugal, og tidligere Øst-Tyskland fram til 31.12.94. Både i det utløpte og det nye vedtaket er det en betingelse at det dreier seg om investeringsstøtte tildelt under generelle regionale støtteprogrammer og at støtten ikke har kapasitetsutvidende effekt. » |
(I brevet av 13. februar 1994, svar på spørsmål 15, og i omtalen av vedtaket på s. 40 i St.prp. nr. 40 (1993-1994), er det et siste avsnitt om regionalstøtteprogrammer. Det gjøres oppmerksom på at avsnittet i den sammenheng det står kan oppfattes for generelt. Avsnittet omhandler betingelsene for å gi regionalstøtte til stålindustrien. Som det fremgår av omtalen ovenfor, er det uten direkte relevans for Norge. Det ville ikke kunne gis regionalstøtte til stålindustrien i Norge verken utfra det utløpte eller det nye vedtaket).
Spørsmål 24
392 L 0050 Rådsdirektiv 92/50/EØF av 18. juni 1992 om samordning av behandlingen ved tildeling av kontrakter om offentlige tjenestekjøp når det gjelder visse offentlige oppdragsgivere. (EFT nr. L 209, 24.7.92, s. 1)
En forstår at Regjeringen er av den oppfatning at dette direktivet i sum vil innebære positive virkninger for norsk næringsliv. En ber om en nærmere presisering av de antatte positive virkningene, spesielt hva gjelder små og mellomstore (i norsk målestokk) bedrifter.
Svar:
I delrapport III til rapporten « Offentlige anskaffelser og EUs indre marked », med hovedvekt på EFs regler om tjenestekjøp, er det redegjort for de generelle fordelene og ulempene som norske tilbydere av tjenester kan oppnå. Norske leverandørerbestår i stor grad av små og mellomstore bedrifter. Disse er også omfattet av de generelle positive virkningene for leverandørindustrien som det er redegjort for i delrapporten. I denne forbindelse vil man særlig peke på:
| - |
økt adgang til offentlige markeder i andre EØS-land, |
| - |
bedre tilgang til anbudsinformasjon gjennom kunngjøringsreglene i direktivene som krever at alle anskaffelser over terskelverdiene publiseres i form av en kort kunngjøring i EUs lysningsblad (Official Journal, OJ) og database (Tender Electronic Daily, TED), |
| - |
økt bruk av europeiske standarder vil medføre at en viktig handelsbarriere reduseres. |
For øvrig vises til de svar som ble gitt i handelsministerens brev av 13. februar d.å. til Senterpartiets spørsmål vedrørende offentlige anskaffelser. Her fremgår det at EØS-avtalen gir bedrifter adgang til nye store markeder, som til nå, med få unntak, har vært forbeholdt nasjonale leverandører. Det er grunn til å tro at norsk næringsliv oppnår fordeler ved at det forventes større gevinster gjennom økt eksport enn økt konkurranse på hjemmemarkedet vil innebære i tap. Det vises her til at det norske anskaffelsesmarkedet hittil har vært mer åpent for internasjonal konkurranse enn det som er vanlig ute i Europa.
Spørsmål 25
393 L 0038 Rådsdirektiv 93/38/EØF av 14. juni 1993 om samordning av behandling ved tildeling av offentlige kontrakter innen sektorene vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjoner. (EFT nr. L 199, 9.8.93, s. 84)
En forstår at Regjeringen mener at dette direktivet vil være til fordel for norsk næringsliv. En ber om en nærmere presisering av hvor de store markedsmulighetene innen EØS-området finnes, spesielt for offshoresektoren. Det blir fra flere hold hevdet at spesielt britisk næringsliv har offensive interesser i forhold til en åpning av de norske markedene. Hva er Regjeringens vurdering av dette?
Svar:
Det vises til delrapport II til rapporten « Offentlige innkjøp og EUs indre marked », hvor fordeler og ulemper ved at direktivet blir en EØS-forpliktelse er nærmere omtalt.
Innkjøpsdirektivet for forsyningsektorene (de tidligere såkalte ekskluderte sektorer) omfatter også offshoresektoren. Direktivet vil tre i kraft i Norge senest 1.1.1995.
Det norske markedet for varer og tjenester til petroleumsvirksomheten har alltid vært åpent for internasjonal konkurranse. Den norske andelen av leveransene til sokkelvirksomheten var i den tidlige fasen av norsk oljevirksomhet meget beskjeden. Utover i 1970-årene og inn i 1980-årene vokste den norske deltakelsen i dette markedet betydelig og i de siste årene har norsk industri oppnådd en markedsandel på norsk sokkel på 50-60 %. I sterk internasjonal konkurranse har Norge bygget opp en konkurransedyktig offshore leverandørindustri.
Det eksisterer to store offshoremarkeder i EØS-området, det britiske og det norske. Det britiske markedet har vært og forventes fortsatt å være større enn det norske i overskuelig framtid. I 1993 utgjorde lete-, utbyggings- og driftsmarkedet totalt 9,4 mrd GBP (ca 101 mrd NOK) i Storbritannia og 80 mrd NOK i Norge. Aktiviteten forventes totalt sett å avta i begge markeder. Dette betyr at konkurransen på grunn av ledig kapasitet blir større i de to markeder i årene som kommer. Konkurransedyktige selskaper i de to land vil konkurrere om leveranser i begge markeder. Hittil har britisk industri oppnådd større markedsandel på norsk sokkel enn omvendt. En naturlig videreutvikling for denne norske industrien vil være å øke innsatsen i alle sokkelmarkeder. I en slik sammenheng vil et felles rammeverk for anskaffelsesvirksomheten innenfor EØS-området være en fordel forutsatt at rammeverket overholdes effektivt.
Spørsmål 26
393 R 1768 Rådsforordning (EØF) nr. 1768/92 av 18.juni 1992 omsupplerende beskyttelsessertifikat for legemidler. (EFT nr. L 182, 2.7.92, s.1).
Forordning gir adgang til forlenget vern utover tidsrommet for patentbeskyttelse for legemidler, herunder veterinærmedisiner, samt vern for framgangsmåten for fremstilling og bruk av disse. Norge valgte samme overgangsordning som Danmark og Tyskland, slik at adgangen til forlenget vern skal være åpen dersom den første markedsføringsgodkjennelse fra Statens legemiddelkontroll er gitt senere enn 1. januar 1988.
En ber om en nærmere orientering om hva dette innebærer. Hva blir konsekvensene for norsk regelverk, og hva skjer når overgangsordningen tar slutt?
Svar:
Bakgrunnen for forordningen er at den « effektive » patenttiden ofte er vesentlig kortere for patenterte legemidler enn for andre patenterte oppfinnelser på grunn av den omfattende utprøving som mange legemidler må gjennom før de kan omsettes eller bringes i handelen. For legemidler er det ikke uvanlig at halvparten av patenttiden på tyve år har forløpt før det blir gitt markedsføringstillatelse. For å bøte på dette gir forordningen regler om forlengelse av beskyttelsestiden med inntil fem år ved at det utstedes et « supplerende beskyttelsessertifikat » knyttet til basispatentet. Beskyttelsessertifikatet gjelder fra utløpet av patenttiden for basispatentet.
Overgangsordningen innebærer at regelverket bare får anvendelse i Norge når den første markedsføringstillatelse er gitt senere enn 1. januar 1988.
For norsk regelverk blir konsekvensene at forordningen slik den lyder etter tilpasninger til EØS-avtalen, må gjøres til norsk rett. I Ot.prp. nr. 70 (1993-1994) fra Justisdepartementet er det foreslått at det gjøres i en ny § 62 a i patentloven, der det også foreslås inntatt regler om søknads- og årsavgifter og om saksbehandlingen m.m. Lovforslaget forutsetter at nærmere regler gis i forskrift, og et utkast til endringer i patentforskriften er for tiden på høring.
Datoen 1. januar 1988 er en avgrensning mot eldre legemidler. Artikkel 19 foreskriver ingen egentlig overgangsordning. Etter hvert som tiden går, vil skjæringstidspunktet 1. januar 1988 tape sin praktiske betydning.
Spørsmål 27
392 L 0100 Rådsdirektiv 92/100/EØF av 19. november 1992 om utlånsrett og om visse nærstående rettigheter på immaterialsrettsområdet. (EFT nr. L 346, 27.11.92, s.61).
Det heter at fondsordningen må suppleres med en individuell vederlagsrett. Hva innebærer dette?
Svar:
Dagens fondsordning bygger på innkreving av en avgift for fremføring av utøvende kunstneres prestasjoner, f.eks. når grammofonplater brukes i ervervsvirksomhet (restauranter, diskotek m.v.). Innbetaling av avgiften går til Fond for utøvende kunstnere, og det er fondets styre som disponerer og fordeler midlene. Støtte kan gis til utøvende kunstnere og produsenter, men ingen enkeltpersoner eller enkeltvirksomheter har krav på støtte i forhold til den faktiske bruk av deres prestasjoner. Fondets midler fordeles i form av konsert- og prosjektstøtte, og bidrag til eldre utøvende kunstnere og deres etterlatte.
Fondsordningen må som følge av direktivet suppleres med en individuell vederlagsrett. Dette kan skje på ulike måter, f.eks. ved at avgiftsordningens område innskrenkes, samtidig som rettighetshaverne som berøres av direktivet får en individuell vederlagsrett i likhet med det som i dag gjelder for bruk av opptak i kringkastingsvirksomhet. Dette vil bli drøftet med de berørte parter i god tid før endringene må gjennomføres (1. januar 1996).
Spørsmål 28
393 L 0103 Rådsdirektiv 93/103/EØF av 23. november 1993 om arbeidsmiljø om bord i fiskefartøy (trettende særdirektiv i henhold til artikkel 16 nr. 1 i direktiv 89/391/EØF ). (EFT nr. L 307, 13.12.93, s. 1.
Hvor skiller dette direktivet seg fra dagens norske lovgivning og hva blir konsekvensene for norsk lovgivning?
Svar:
Norske forskrifter dekker i alt vesentlig direktivets bestemmelser. På enkelte områder som krav til stabilitet, og krav til mekaniske og elektriske installasjoner, er dagens norske krav strengere enn direktivets regler. Da disse er minimumsforskrifter, kan man fortsatt beholde de strengere nasjonale regler her.
I noen tilfeller må norske forskrifter suppleres/endres for å oppfylle kravene. Dette gjelder bl.a. i hovedsak:
| - |
Krav til opplæring av personer som kan få ansvar for fartøyer. Dagens utdannelse av skippere, klasse 5 og 5F, tilfredsstiller ikke minstekravene i direktivet. Utdannede skippere av nevnte kategorier må tilbys oppgraderingskurs i stabilitetslære. |
| - |
Krav til nødstrøm økes fra minst 2 til 3 timers kapasitet. |
| - |
Krav til port på hekketrålere. |
| - |
Kravene til kommunikasjonssystem mellom bro og dekk må gjøres strengere. I praksis er det mange norske fartøyer som allerede har slike kommunikasjonssystemer. |
| - |
Dagens krav til støydempende tiltak må også gjøres strengere. |
| - |
Det samme gjelder dagens krav til hhv. skilting av fluktveier og av brannslukningsmateriell. |
| - |
Krav til anordninger for stabilisering av fangstposens svingninger ved innhiving av trål. |
Nye fartøyer skal oppfylle kravene innen 23. november 1995, mens eksisterende fartøyer skal oppfylle kravene innen 23. november 2002.
Spørsmål 29
391 D 0596 rådsdirektiv 91/596/EØF av 4. november 1991 om mønsteret for sammendrag av melding nevnt i artikkel 9 i direktiv 90/220/EØF om utsetting i miljøet av genetisk modifiserte organismer. (EFT nr. L 322, 23.11.91, s. 1)
Hvilke opplysninger må her gis? Hvilke tilleggsopplysninger kan kreves?
Svar:
Sammendraget er ment som en kortfattet informasjon til de andre medlemslandene mht. hva en konkret søknad om forsøkssutsetting av genmodifiserte organismer nå gjelder. Hver enkelt myndighet kan så be om de tilleggsopplysninger som de finner nødvendig. Alle tilleggsopplysninger kan i prinsippet kreves innenfor rammen av direktivet for utsetting av genmodifiserte organismer, men vil normalt være gitt i den fullstendige søknaden til vedkommende lands myndighet.
Spørsmål 30
391 L 0689 Rådsdirektiv 91/689/EØF av 12. desember 1991 om farlig avfall. (EFT nr. L 377, 31.12.91, s.20).
En er kjent med at listen over farlig avfall skal være ferdig senest 31. juni 1994, og at EFTA-landene deltar sammen med EU i utarbeidelsen av listene. Hva er status i dette arbeidet? Kan Regjeringen opplyse noe om hva som vil bli regnet som farlig avfall? Er det på dette punkt uenighet mellom EU og EFTA-landene?
Svar:
Listen over farlig avfall er foreløpig ikke ferdig. Dette skyldes at arbeidet med listen reiser en rekke spørsmål av praktisk og teknisk art. Kommisjonen har lagt fram et forslag som for tiden er til behandling i Rådets arbeidsgrupper. Forslaget til liste er samtidig til behandling i de respektive EFTA-landene, og det arbeides med felles EFTA-kommentarer til Kommisjonens forslag. Fra EFTA-landenes side er det ønskelig med en mest mulig uttømmende liste over farlig avfall som sikrer lik behandling av dette avfallet og bidrar til å redusere uønsket transport som følge av at landene har ulike nasjonale definisjoner.
Spørsmål 31
393 R 0259 Rådsforordning (EØF) nr. 259/93 av 1. februar 1993 om transport av, import, eksport og handel med farlig avfall. (EFT nr. L 30, 6.2.93, s.1).
I brev av 23. juli 1992 til Senterpartiets stortingsgruppe uttalte Miljøverndepartementet at « en ny forordning om avfall nå er under utarbeidelse innen EF, og planlegges vedtatt på ministerrådsmøtet 20. oktober. I den pågående prosessen er det flere momenter som ikke er avklart. Vedtas det en forordning er det ikke klart hva som blir det nærmere innholdet av denne. Enkelte sentrale EF-land har tatt til orde for at forordningen bør inneholde bestemmelser om at hvert land skal være selvforsynt med behandlingskapasitet, og at det skal være mulighet for å stoppe uønsket import. »
Inneholder denne forordningen bestemmelser om at hvert land skal være selvforsynt med behandlingskapasitet og at det er mulighet for å stoppe uønsket import? En ber videre om en nærmere orientering om- og vurdering av regelverket når det gjelder avfall som går til gjennvinning?
Svar:
Rådsforordning 93/259/EØF (transportforordningen) inneholder ingen bestemmelser om at de enkelte medlemsland skal være selvforsynt med behandlingskapasitet. I rammedirektivet for avfall, 91/156/EØF, står det imidlertid at det er viktig for Fellesskapet som helhet å bli selvforsynt med behandlingskapasitet og at det er ønskelig at medlemslandene individuelt tilstreber en slik selvforsynthet.
Transportforordningen gir de enkelte medlemsland adgang til å nekte eksport/import av avfall som går til deponering, forbrenning m.m. For avfall som går til gjenvinning er det ikke samme hensyn som gjør seg gjeldende, bl.a. fordi dette mer kan betraktes som en ressurs som kan utnyttes i verdiskapende virksomhet. Mulighetene til å nekte eksport/import er mindre, hvis det finnes behandlingskapasitet til å håndtere avfallet på en forsvarlig måte.
Det vil være en betingelse for import til Norge at det finnes mottaksdeponi-/avfallsanlegg som norske myndigheter har godkjent som avfallsanlegg etter plan- og bygningsloven, og som følger de miljømessige krav som stilles med hjemmel i forurensningsloven.
Spørsmålet om import av avfall vil forventes ikke å skape noen reelle problemer for Norge. Svært begrenset behandlings-kapasitet og et høyt kostnadsnivå vil i betydelig grad motvirke uønsket import. For Norge er det en utfordring å øke behandlingskapasiteten slik at vi kan ta hånd om vårt eget spesialavfall og redusere avhengigheten av eksport til andre vestlige land.
Spørsmål 32
391 R 3880 Rådsforordning (EØF) nr. 3880/91 av 17. desember 1991 om fremleggelse av statistiske opplysninger om nominelle fangster tatt av medlemsstater som driver fiske i det nordøstlige Atlanterhav. (EFT nr. L 365, 31.12.91, s.1).
samt
393 R 2018 Rådsforordning (EØF) nr. 2018/93 av 30. juni 1993 om fremleggelse av statistiske opplysninger om nominelle fangster tatt av medlemsstater som driver fiske i det nordvestlige Atlanterhav. (EFT nr. L 186, 28.7.93, s. 1)
Hva tilsier at EU skal kunne pålegge Norge rapporteringsplikt?
Svar:
Formålet med forordningene er å fremskaffe de statistiske opplysninger som er nødvendig for vitenskapsrådene i de internasjonale fiskeriorganisasjonene for det nordvestlige og nordøstlige Atlanterhav, NAFO (North West Atlantic Fishery Organization) og ICES (International Council for the Exploration of Sea). EUs statistiske organisasjon Eurostat rapporterer idag disse opplysningene på vegne av EU-landene til NAFO og ICES. Norge er medlem av NAFO og ICES og vil i tillegg til å sende opplysningene til disse to organisasjoner også sende opplysningene til Eurostat. Utveksling av vitenskapelig statistikk vedrørende fiske antas å være i felles interesse.
Spørsmål 33
391 L 0687 Rådsdirektiv 91/687/EØF av 11. desember 1991 om endring av direktiv 64/432/EØF , 72/461/EØF og 80/215/EØF med hensyn til visse tiltak i forbindelse med svinepest. (EFT nr. L 377, 31.12.91, s. 16).
EU har innført forbud mot vaksinasjon mot svinepest, men opplysninger fra flere hold tyder på at vaksinasjon fortsatt eksisterer i stort omfang. Blant annet uttaler Leif Forsell til Bondebladet 16. oktober 1992 at: « Jeg kan klart se at opplæring av millioner av bønder til ikke å vaksinere, vil bli en møysommelig prosess. Vi skal ikke lukke øyene for at nettopp vaksinering mot dyresykdommer representerer en milliardindustri som gjennom et forbud taper store beløp. Med EF sin omgang med hormoner og plantevernmidler i minne, må vi se i øyene at svart omsetning av vaksinasjonsmidler fortsatt vil dekke et smittepress. » I sin bok EFs landbrukspolitikk (Universitetsforlaget 1992) skriver Forsell at myndighetenes kostnader med vaksinering mot munn- og klovsyke i EF for 1987 ble beregnet til vel en milliard kroner.
Deler Regjeringen Forsells bekymringer knyttet til illegal vaksinering og skjult smittepress? Er det mulig å avdekke at vaksinasjonmidler er blitt brukt, ved ordinær grensekontroll og karantenering? I hvilken grad vil vaksinasjon skjule smittepress og dermed bety en fare for import av smitte ved import av livdyr? Hvilke krav stiller dette til kontrollrutiner i Norge? Hvilke tiltak vil Regjeringen iverksette dersom utbrudd av svinepest skulle oppstå i Norge?
Svar:
Norske veterinærmyndigheter har ikke mottatt informasjon som skulle tyde på at illegal vaksinasjon blir utført i EU. Vaksinerte dyr vil normalt bli seropositive, noe som vil avdekkes ved testing av blodprøver. Vaksinasjon gjør det vanskeligere å oppdage smitte. Det er bakgrunnen for forbudet mot vaksinering. Ved sykdomsutbrudd eller vaksinasjon i et område vil sikkerhetsklausulen i EØS-avtalens vedlegg 1, punkt 9, kunne bli brukt fra EFTA-landenes side. Det vises forøvrig til at Norge har fått gjennomslag for å kunne kreve serologisk testing av svin fra aktuelle områder i en periode på minst 12 måneder etter siste utbrudd.
Med hensyn til det siste spørsmålet har Veterinærmyndighetene utarbeidet kriseplaner til bruk ved utbrudd av alvorlige smittsomme husdyrsykdommer. Som ved tidligere utbrudd av svinepest i Norge, vil det bli iverksatt alle nødvendige tiltak for å bekjempe utbruddet. Svinepest hører til de dyresykdommer som bekjempes ved nedslakting.
Spørsmål 34
392 L 0118 Rådsdirektiv 92/118/EØF av 17. desember 1992 om dyrehelsemessige og folkehelsemessige krav ved handel innen og innførsel til Felleskapet av animalske produkter som ikke er omtalt i andre direktiver. (EFT nr. L 62, 15.03.93 s. 49).
Hvilke krav er det her snakk om? Betinger dette direktivet endringer i norsk regelverk, i tilfelle hvilke? Hva er status i arbeidet for å innarbeide direktivet i norsk regelverk? Hvilke produkter omfattes av dette direktivet?
Svar:
Direktiv 92/118/EEC som omfatter en rekke ulike animalske produkter, stiller krav til veterinærsertifikater som skal følge varene og krav til de bedrifter som skal levere varene. For hver enkelt gruppe varer er angitt hvilke dyrehelsemessige krav som skal være oppfylt for at handel skal kunne finne sted. For handel innen EØS-området med de aktuelle produkter, vil direktivets krav erstatte eksisterende forskrift om forbud mot innførsel av dyr og smitteførende gjenstander.
Produkter som omfattes av direktivet:
| - |
melk, tørrmelk (annet enn til menneskeføde) |
| - |
huder og skinn av andre dyr enn hest, storfe og småfe |
| - |
bein, horn, animalsk protein |
| - |
råmateriale for produksjon av: |
| - |
farmasøytiske produkter |
| - |
ull, hår, bust og fjør som ikke er bearbeidet. |
Norge har fått samme overgangsperiode som den EU landene fikk. Det vil si at nytt norsk regelverk skal være trådt i kraft den 01.07.95. Regelverket er under utarbeidelse.
Spørsmål 35
392 L 0005 Rådsdirektiv 92/5/EØF av 10. februar 1992 om endring og ajourføring av direktiv 77/99/EØF om helseproblemer ved handel av kjøttprodukter innenfor Fellesskapet og om endring av direktiv 64/433/EØF . (EFT nr. L 57, 02.03.92, s. 1).
Hvilke helseproblemer er det her snakk om? Hvilke kjøttprodukter omhandler dette direktivet? Betinger dette direktivet endringer i norsk regelverk, i tilfelle hvilke? Hvilken betydning får dette direktivet for norske bedrifter, hva gjelder omlegging av produksjon, ombygging m.v.? Fra hvilket tidspunkt gjelder overgangsperioden, og er dette tilstrekkelig tid for de berørte bedrifter til å foreta de nødvendige tilpasninger?
Svar:
Direktivet omfatter krav til renhold/hygiene i forbindelse med produksjon av kjøttprodukter. Derfor vil betegnelse/navn på utkast til ny norsk forskrift som gjennomfører dette direktivet være: « Forskrift om produksjon og frambud av kjøttprodukter m.v. »
I direktivet defineres kjøttprodukter som produkter fremstilt av eller med kjøtt som har gjennomgått behandling, slik at snittflaten viser at produktet ikke lenger har de egenskaper som kjennetegner ferskt kjøtt. Dette vil være produkter som har gjennomgått en kjemisk eller fysisk prosess, f.eks. oppvarming, røyking, salting, marinering, nedsalting eller tørking, som er beregnet på å forlenge holdbarheten av kjøtt eller kjøttprodukter.
Den ene delen av norsk regelverk for kjøttprodukter vil i fremtiden bare omfatte fremstilling og lagring av kjøttprodukter beregnet på konsum i detaljforretninger eller i lokaler ved utsalgssteder der produktene fremstilles eller lagres bare med sikte på direkte salg til forbrukeren. Som forbruker regnes også spisesteder, som f.eks. pølseboder, restauranter, kafeer o.l., samt institusjoner som serverer mat.
Direktivet vil videre bli grunnlag for et annet norsk regelverk for kjøttprodukter m v. som bare vil gjelde for virksomheter som markedsfører sine produkter engros innenlands og i EØS-området.
Kjøttforedlingsvirksomheter, som andre næringsmiddelvirksomheter, godkjennes i dag av det kommunale næringsmiddeltilsynet (KNT).
En generell omlegging av produksjonen vil ikke bli påkrevet. Det kan imidlertid kreves en ryddigere produksjonslinje og klarere atskillelse av råvarer og ferdige produkter enn det som er sedvane og som ikke fremgår så klart i någjeldende norske regelverk. En ombygging av virksomheter vil ikke bli nødvendig i noen vesentlig utstrekning for de virksomhetene som oppfyller gjeldende norske forskrifter.
Det er gitt en overgangstid frem til 1. januar 1997.
Virksomheter som ønsker å markedsføre sine kjøttprodukter i EØS etter 1. juli 1994 må ha autorisasjon gitt av Statens næringsmiddeltilsyn (SNT).
Overgangsperioden gjelder fra tilleggsavtalens ikraftredelse. Forutsatt at avtalen vedtas i nærmeste fremtid vil virksomhetene ha mer enn 2 år til å tilpasse seg direktivets bestemmelser.
Spørsmål 36
392 D 0098 Rådsvedtak 92/98/EØF av 10. februar 1992 om endring av vedtak 90/218/EØF om omsetning og bruk av bovint veksthormon (BST). (EFT nr. L 39, 15.02.92, s. 41).
Gjelder forbudet mot bruk av BST forsatt bare fram til 31.12.1994? Gjennom media er det framkommet signaler om at USA oppfatter EUs forbud mot BST å være i strid med den nye GATT-avtalen. Hva er Regjeringens vurdering av disse signalene?
Svar:
Når forbudet utløper vil saken formelt revurderes. Det er ingen grunn til å anta at Norge eller de øvrige EØS-land vil endre sitt restriktive syn på bruk av BST og import av kjøtt produsert ved bruk av BST. Norge og EU har sammenfallende syn på dette og anser forbudet mot import av denne type kjøtt i tråd med GATT-forpliktelsene.
Spørsmål 37
392 L 0046 Rådsdirektiv 92/46/EØF av 16. juni 1992 om fastsettelse av hygieneregler for produksjon og omsetning av rå melk, varmebehandlet melk og melkebaserte produkter. (EFT nr. L 268, 14.09.92, s. 1)
Hva slags hygieneregler er det her snakk om? Medfører direktivet store endringer og kostnader for meieriindustrien, og hvem skal i tilfelle belastes kostnadene med eksempelvis renseanlegg for vann? Regulerer direktivet også primærproduksjon av melk? En kjenner til at EU har regler om vannkvalitet i fjøset. Ligger slike regler i direktivet, og hvilke konsekvenser vil dette få for norske gardsbruk? Er dagens vannkvalitet i Norge ansett for å være dårlig? Hvem vil i tilfelle bli belastet med kostnadene med renseanlegg? Inneholder direktivet forbud mot dobbelpasteurisering? Hvilke konsekvenser mener Regjeringen et slikt forbud vil få for norsk melkeproduksjon og meieriindustri?
Dette direktivet inneholder:
| - |
Hygieneregler for melkeproduksjonsvirksomheter d.v.s gårdsbruk med melkeproduksjon, med tildels detaljerte krav til lokaler og utstyr, renhold av dette, til melkebehandling og til vannforsyning. |
| - |
Hygieneregler for meierier og transport til og fra meieri. For at meieriene skal kunne autoriseres må strenge krav til hygiene på meieriene tilfredsstilles. Hygienereglene omfatter krav til personalets hygiene, lokalenes innredning og utforming, utstyr, rengjøring og vannforsyning. |
| - |
Mikrobiologiske normer for rå melk og ferdige produkter og bestemmelser vedrørende restmengder av legemidler med henvisninger til maksimalgrenser. |
I Norge har fremstilling av melk og melkebaserte produkter på hygienesiden vært regulert av generelle bestemmelser. Implementeringen av EØS-regelverket medfører betydelige endringer av regelverket. I praksis har industrien imidlertidi lang tid forholdt seg til internasjonalt aksepterte normer (Codex Alimentarius).
Kravene til drikkevannskvalitet vil stort sett være de samme som retningslinjer utgitt av Folkehelsa. Kravene til drikkevannskvalitet i meieriindustrien er de samme som til den øvrige næringsmiddelindustri.
Kvaliteten på drikkevann fram til forbruker i Norge varierer fordi vannforsyningen til ca 85 % av befolkningen i Norge er basert på overflatevann, i enkelte tilfelle uten at vannet er renset/desinfisert. Oppdatert oversikt over disse forholdene forligger ikke, men vil være tilgjengelig i løpet av 1994.
Fjøset regnes prinsipielt som en næringsmiddelvirksomhet og det stilles krav til vannkvalitet. Det er ikke noe krav om at melkeprodusentene skal investere i renseanlegg. Imidlertid stiller direktivet opp krav om at vannet ikke inneholder bakterier over en viss mengde og ikke inneholder en rekke nærmere spesifiserte giftstoffer. De melkeprodusenter som ikke har tilgang på vann som som oppfyller disse kravene, f.eks. gjennom tilknytning til godkjent vannverk, vil måtte desinfisere det vann som brukes i melkeproduksjonen dvs. til vask av melkingsutstyr, lagertanker etc.
Direktivet inneholder hygieneregler både for behandling av melk hos primærprodusenten og videre behandling ved meieriene fram til ferdig produkt. Dagens norske melkeforskrifter stiller generelle hygienekrav. EØS-regelverket er mer detaljert og det stilles krav om offentlig tilsyn.
Ved fremstilling av pasteurisert melk som er pasteurisert ved høy temperatur, UHT-melk og sterilisert melk, tillates det at melken har gjennomgått en termiseringsprosess eller en første varmebehandling i en annen virksomhet. Dersom sluttproduktet er vanlig pasteurisert konsummelk tillates ikke en dobbel pasteurisering da dette gjør det vanskelig å kontrollere om melken er blitt pasteurisert på siste behandlingssted. Gjentatte pasteuriseringer kan også føre til en lenger « holdbarhet » på melken enn det som er ønskelig ut fra de norske kvalitetskrav.
Forbudet mot dobbel pastuerisering av fersk melk til konsum vil kreve visse omlegginger av dagens rutiner, som imidlertid ikke antas å medføre større problemer. Det kan i denne forbindelse vises til intervju i Nationen 18.03.94 med utredningssjef Lars Sandstad i Norske Meierier som sier på spørsmål om direktivet vil bety redusert aktivitet enkelte steder: « Jeg kan ikke si nøyaktig hvilke konsekvenser det vil få. Men jeg tror vi skal løse dette uten altfor store problemer. Vi vil imidlertid måtte forsere arbeidet vårt med å unngå dobbel varmebehandling. Det betyr at vi må gjennomgå vareflyten og transportrutinene på nytt ».
Spørsmål 38
392 L 0117 Rådsdirektiv 92/117/EØF av 17. desember 1992 om beskyttelsestiltak mot spesifikke zoonoser og zoonose-agens hos dyr og i produkter av animalsk opprinnelse for å forhindre utbrudd av matbårne infeksjoner og intoksikasjoner. (EFT nr. L 62, 15.03.92, s. 38)
Hvilke salmonella-varitieteter omhandler dette direktivet? Hva slags retningslinjer for salmonellabekjempelse er fastsatt, og hvilke tiltak kan settes i verk? Vil direktivet betinge endringer i norsk regelverk, i tilfelle hvilke?
Svar:
Direktivet omfatter i utgangspunktet overvåkning av alle salmonellatyper hos alle dyreslag. Imidlertid er det bare i avlfjørfeflokker det er spesialisert minstekrav vedrørende overvåkning/bekjempelse av de spesielle salmonellatypene S.enteritidis og S.typhimurium. Direktivet stiller krav om hyppigere uttak av prøver enn det som er nedfelt i dagens norske regelverk. Ved funn av salmonella vil besetningen bli pålagt restriksjoner i forbindelse med salg/omsetning av dyr/produkter. Restriksjonene vil først bli opphevet når det kan dokumenteres at besetningen er fri for salmonella. Dette er i tråd med dagens regelverk og praksis.
Norge har bedt om, og tatt, en overgangstid på ett år for å kunne innpasse nytt regelverk og etablere nødvendige nye kontrollrutiner.
Spørsmål 39
393 L 0054 Rådsdirektiv 93/54/EØF av 24. juni 1993 om endring av direktiv 91/67/EØF om dyrehelsemessige forhold knyttet til frambud av akvakultur og -produkter. (EFT nr. L 175, 19.7.1993, s. 34).
Hva betyr det mer konkret at Kommisjonen i praksis tar til etterretning at Norge ikke har akseptert at ILA hører hjemme på liste I?
Svar:
Norge har avgitt en erklæring overfor Kommisjonen om at det etter vår vurdering ikke er tilstrekkelig grunnlag for å føre ILA på liste I.
Den norske erklæringen om plasseringen av laksesykdommen ILA på liste I innebærer at Kommisjonen er varslet og i praksis tar til etterretning at Norge ikke har akseptert at ILA hører hjemme på denne listen. Kommisjonen vil derfor være forberedt på at Norge tar saken opp på ny.
Spørsmål 40
392 L 0088 Rådsdirektiv 92/88/EØF av 26. oktober 1992 om endring av direktiv 73/63/EØF om uønskede stoffer og produkter i fôrvarer. (EFT nr. L 321, 06.11.92, s. 24).
Hvilke stoffer og produkter anses uønskede i direktivet? Hvilken betydning får dette direktivet for norsk regelverk, og hvilke konsekvenser får evt. endringer?
EFTA-landene har reservert seg mot artikkel 11. Hva er innholdet i artikkel 11, hvorfor har EFTA-landene reservert seg mot denne artikkelen, og hvor lenge gjelder denne reservasjonen?
Svar:
Rådsdirektiv 92/88/EØF nevner ingen konkrete stoffer ogprodukter som anses uønsket. Direktivet inneholder derimot retningslinjer for bruk og håndtering av formidler som inneholder slike uønskede stoffer. Disse er fastsatt i direktiv 74/93/EØF med senere endringer.
De stoffer direktivet får anvendelse på, er spesielt muggstoffer. Det norske regelverket for kontroll med forstoffer må tilpasses de strenge krav som stilles og vil gi enda større sikkerhet for at de uønskede stoffene unngås i fôrvarer.
Artikkel 11 krever at medlemsstatene som et minimum skal anvende de samme bestemmelsene på fôrvarer bestemt for utførsel til tredjeland. EFTA-landene har reservert seg mot denne bestemmelsen fordi de mener at handel med tredjeland ikke er noen del av EØS-avtalen. Det er ikke gitt noen tidsbegrensning på denne reservasjonen. Dette innebærer at Norge opprettholder nasjonale bestemmelser mot tredjeland.
Spørsmål 41
393 L 0059 Rådsdirektiv 93/59/EØF av 29. juni 1993 om endring av Rådsdirektiv 70/220/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om tiltak mot luftforurensning forårsaket av avgasser fra motorer med elektrisk tenning i motorvogner. (EFT nr. L 186, 28.07.93, s. 21).
Kan Norge innføre enda strengere krav til avgasser enn det som er fastsatt i direktivet?
Hva er status for EUs arbeid med å skjerpe avgasskravene?
Svar:
I svaret av 13. februar 1994 ble det vist til at EU arbeidet med å komme frem til avgasskrav som vil ligge opp til de såkalte « US-kravene ». EU vedtok 23. mars 1994 et direktiv om avgasskrav gjeldende fra 1. januar 1996, som tilsvarer de hittil strengere « US-kravene ».
På grunnlag av den utvikling som nå finner sted anser man det ikke aktuelt å videreføre norske særkrav utover avtalens fastlagte tidsrammer. Norge deltar i arbeidet i ekspertgruppen for avgasskrav (Motor Vehicle Emission Group (MVEG) hvor det arbeides med avgasskrav gjeldende fra år 2000.
Spørsmål 42
393 L 0058 Kommisjonsdirektiv 93/58/EØF av 29. juni 1993 om endring av vedlegg II til direktiv 76/895/EØF om fastsettelse av maksimumsverdier for rester av plantevernmidler på og i frukt og grønnsaker, og om endring av vedlegget til direktiv 90/642/EØF om fastsettelse av maksimalgrenseverdier for rester av plantervernmidler på og i visse produkter av vegetabilsk opprinnelse, deriblant frukt og grønnsaker, samt om en første fortegnelse over maksimalgrenseverdier. (EFT nr. L 211, 23.08.93, s. 6).
Samt
393 L 0057 Rådsdirektiv 93/57/EØF av 29. juni 1993 om endring av vedleggene til direktiv 86/362/EØF og 86/363/EØF om fastsettelse av maksimumsverdier for rester av plantevernmidler på og i korn og næringsmidler av animalsk opprinnelse. (EFT nr. L 211, 23.08.93, s. 1).
I hvilken grad skiller disse grensene seg fra gjeldende norsk regelverk? Vil direktivet betinge endringer i norsk regelverk? Er en kommet nærmere en avklaring om hvorvidt det blir felles EØS-regler fra 1. januar 1995?
Svar:
Direktiv 93/58/EØF fastsetter endringer av maksimumsverdiene for rester av plantevernmidler i frukt og grønnsaker. Til listen føyes også flere stoffer som er i vanlig bruk. Endringene er ledd i en oppdatering av maksimumsverdier bl.a. som følge av ny kunnskap.
Nye norske forskrifter om rester av plantevernmidler m.v. i næringsmidler som følge av EØS-avtalen trådte i kraft 1.1.94. Norge brukte tidligere internasjonalt aksepterte normer (Codex Alimentarius) som retningsgivende. Både de maksimumsverdier som allerede er innarbeidet i forskriften og de endringer som vil ligge i tilleggspakken, er til dels strengere enn tidligere norske normer.
Tilsvarende gjelder for direktiv 93/57/EØF , som fastsetter endringer av maksimumsverdier for rester av plantevernmidler i korn og animalske produkter.
(Det første avsnittet i svarbrevet av 13. februar vedrørende felles EØS-regler fra 1. januar 1995 er kommet inn ved en teknisk feil og har ikke relevans til direktivet)
Spørsmål 43
392 R 2092 Rådsforordning (EØF) nr. 2092/91 av 24. juni 1991 om en økologisk produksjonsmetode for landbruksprodukter og angivelse av dette på landbruksprodukter og næringsmidler. (EFT nr. L 198, 22.7.91, s. 1) sist endret ved 392.0094 Kommisjonsforordning (EØF) nr. 94/92 av 14. januar 1992 om nærmere regler for gjennomføringen av ordningen av med import fra tredjeland, omhandlet i forordning (EØF) nr. 2092/91 om økologisk produksjonsmetode for landbruksprodukter og slik angivelse på landbruksprodukter og næringsmidler. (EFT nr. L 11, 17.1.92, s. 14).
Hvordan defineres en økologisk produksjonsmetode? Er denne definisjonen i tråd med norske definisjoner og regelverk, blant annet for DEBIO-godkjenning?
Svar:
EU-forordning 2092/91 omhandler økologisk produksjonsmetode og merking av økologiske landbruksprodukter og matvarer. I EU-forordningen blir økologisk produksjonsmetode betraktet som en produksjonsmetode på bruksnivå.
I forordningens vedlegg I omtales prinsippene for økologisk produksjon på bruksnivå. Prinsippene er i hovedsak som følger:
| 1. |
Prinsipper for økologisk produksjon skal være nyttet på skiftene i minst to år (eller tre år i flerårige kulturer), bortsett fra eng, før produktene kan betegnes om økologiske. Myndighetene i det enkelte land kan avgjøre at perioden i visse tilfelle kan forlenges eller forkortes avhengig av tidligere bruk av arealet. |
| 2. |
Jordas avkastningsevne og biologiske aktivitet skal opprettholdes ved dyrking av belgvekster, grønngjødsling, ved innblanding av organisk materiale, kompost osv. Forøvrig er det listet opp godkjente jordforbedringsmidler som f.eks. kalk, tang osv. |
| 3. |
Skadedyr, sykdommer og ugras skal bekjempes ved hjelp av en kombinasjon av ulike tiltak som valg av egnede sorter, vekstskifteplan, jordarbeiding, vern av skadedyras naturlige fiender, termisk ugrassbehandling etc. |
|
Det er videre listet opp en rekke tillatte produkter til bekjempelse av skadedyr og sykdommer. |
Når det gjelder spørsmålet om dette er i samsvar med norske definisjoner og regelverk, bl.a. for DEBIO-godkjenning, kan det opplyses at betegnelsen « økologisk » ikke er lovbeskyttet i Norge. Ved tildeling av offentlige tilskudd til økologisk landbruk har vi imidlertid akseptert og satt som et krav at driftsreglene fastsatt av DEBIO skal følges.
Forordningen 2092/91/EØF omhandler kun vegetabilske produkter. Vedrørende animalske produkter skal gjeldende nasjonale forskrifter eller internasjonalt anerkjent praksis gjelde inntil videre.
Det er stor grad av samsvar mellom EØF-forordningen og driftsreglene i Norge. DEBIOs driftsregler avviker imidlertid fra EØF-forordningen om økologisk produksjonsmetode på følgende punkter:
| - |
Omleggingsperioden, d.v.s. den perioden det må dyrkes etter økologiske prinsipper før produktet kan betegnes som økologisk, er i Norge minst ett år mot to eller tre år etter forordning 2092/91/EØF. |
|
Forordningen stiller altså strengere krav til omleggingsperiode enn dagens norske regler. |
| - |
Forordningen tillater bruk av noen plantevernmidler og jordforbedringsmidler som pr. i dag ikke er tillatt brukti økologisk landbruk i Norge. Forordningen åpner imidlertid for at det etter en gjennomgang i Kommisjonen, kan knyttes restriksjoner til bruk av midlene. |
Spørsmål 44
392 L 0001 Kommisjonsdirektiv 92/1/EØF av 13. januar 1992 om temperaturkontroll i forbindelse med transport, oppbevaring og lagring av dypfryste næringsmidler beregnet på konsum. (EFT nr. L 34, 11.02.92, s. 28).
Hvilke tilpasninger kreves her fra norsk side?
Svar:
Direktivet omhandler krav om utstyr til og måling av lufttemperaturer ved fryselagring og frysetransport av næringsmidler.
De krav som gjelder måling av temperaturer i fryselagre og fryse-transport krever få regelverks-tilpasninger i Norge ut over de som allerede er foretatt i forskrift om endring av hygieneforskrift 8. juli 1983 nr. 1253 for produksjon og frambud m.v. av næringsmidler og som gjøres ved innføring av nytt regelverk for de ulike vareslag. Installering av måleutstyr og igangsetting av rutiner for gjennomføring av målinger og oppbevaring av daterte resultater vil måtte foretas.
Når det gjelder måling av lufttemperatur ved langtransport av frosne produkter og måleinstrumenter til slikt bruk, krever direktivet at det enkelte hjemland for transportmidlet godkjenner disse, og at måleresultatet oppbevares i minst ett år. Disse forhold er også regulert av ATP-avtalen (Agreement on the Transport of Perishable Foodstuffs) som er en FN-avtale der bl.a. Norge, EU-landene og en rekke andre land er parter. Av hensyn til tiden det tar å harmonisere direktiv 92/1 og ATP-avtalen, er direktiv 92/1 ennå ikke fullt gjennomført i medlemslandene. Forslaget fra EU-landene under siste ATP-møte i Genève i november 1993, var at endringer i ATP-avtalen som svarer til direktiv 92/1 , skal gjelde fra ikrafttreden for nye kjøretøyer og med tre-års overgangstid for kjøretøyer ibruk, dersom det ikke er kommet protester til sekretariatet i Genève innen 1.5.94. Det er ikke kommet innvendinger fra medlemslandene. Forslaget vil derfor bli sendt på høring til deltagerlanndene i ATP-avtalen. Det vil ventelig ta ca to år før det kan tre i kraft. Nødvendige endringer i forskrifter av 27.6.1980 om internasjonal transport av lett bedervelige næringsmidler (ATP-forskriften) vil bli foretatt i god tid før dette. Etter tilleggsavtalen skal direktivet være gjennomført i norsk regelverk 1.9.94. Den praktiske gjennomføring og håndhevingen er imidlertid til kontinuerlig vurdering i EU og EFTA-landene.
Spørsmål 45
391 L 0659 om tilpasning til den tekniske utvikling av vedlegg I til rådsdirektiv 76/769/EØF om tilnærming av medlemsstatenes administrative eller ved lov fastsatte bestemmelser om begrensning av markedsføring og bruk av visse farlige stoffer og preparater (asbest).
Hva slags tilpasninger er det her snakk om? Er norsk regelverk strengere enn EUs regelverk på dette området? Har Norge krevd og/eller fått overgangsperiode her? Hva skjer ved overgangsperiodens slutt?
Svar:
I henhold til EØS-avtalen kan EFTA-landene fritt begrense adgangen til sine markeder av bl.a. asbest. Det er derfor ikke tale om noen tilpasning på dette område. Norges regler innebærer et totalforbud mot asbest, og er derfor strengere enn EUs. EØS-avtalen pålegger partene å vurdere i 1995 om EFTA-landenes unntak fra visse rettsakter om farlige stoffer skal opprettholdes. Fra norsk side må dette spørsmålet vurderes i lys av de gjenstående forskjeller mellom Norges og EUs regelverk på det aktuelle tidspunkt. Er man etter gjennomgangen fortsatt ikke enige, kan Norge videreføre sine nasjonale regler.
Spørsmål 46
I brev fra Utenriksdepartementet av 25. september 1992 til Senterpartiets stortingsgruppe heter det i svar på spørsmål 17: « EUs forslag til direktiv COM (91) 230, inneholder en rekke regler som, dersom de iverksettes, klart vil bidra til å hindre såkalt « sosial dumping ». Det er imidlertid foreslått at vertslandets regler eller tariffavtaler ikke skal legges til grunn når det gjelder lønn og feriepenger for arbeidsoppdrag som varer kortere tid enn 3 måneder. Det er stor uenighet mellom EF-landene om direktivforslaget, herunder 3 måneders grensen. Det er derfor usikkert hvordan et direktiv vil bli. »
Hva er status når det gjelder dette direktivet? Vil det norske lovverket kunne gå foran et eventuelt EØS-lovverk mht. 3 måneders perioden?
Svar:
Hovedregelen i EUs forslag er at medlemsstatene skal sørge for at utstasjonerte arbeidstakere omfattes av de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder innen vedkommende bransje i det landet der arbeidstakeren er utstasjonert. Dette er av sentral betydning for å hindre « sosial dumping ».
Direktivforslaget hadde et unntak som innebar at nasjonale regler om lønn og betalt ferie ikke skulle kunne gjøres gjeldende for utestasjonering som varte mindre enn 3 måneder. I Kommisjonens nye forslag av 16. juni 1993, er det foreslått at unntaksperioden reduseres fra 3 til 1 måned. Det er imidlertid fremdeles stor uenighet om direktivet innen EU og det er derfor usikkert hva som blir resultatet.
Spørsmål 47
392 L 0063 Kommisjonsdirektiv 92/63/EØF av 10. juli 1992 om endring av vedleggene til rådsdirektiv 74/63/EØF om uønskede stoffer og produkter i fôrvarer. (EFT. L 221, 06.08.1992, s. 49).
Direktivet fastsetter maksimumsgrenser for kadmium og arsen i fôrvarer. Vil kadmium i fôr akkumuleres i kjøtt og melk? Vil dette i såfall medføre helsefare for mennesker, jf. kadmium i matkorn?
Er det tillatt å tilsette kadmium og arsen til fôr i Norge, og i tilfelle; i hvilken grad blir dette brukt? Vil dette direktivet betinge endringer i norsk regelverk, og vil kravene i så fall bli strengere eller mildere?
Svar:
Kadmium og arsen er skadelige stoffer som alltid vil forekomme i visse mengder i f.eks. korn og grovfôr. Formålet med direktivet er å redusere tillatte mengder av disse stoffer i dyrefôr.
Verken kadmium eller arsen tilsettes i fôr. De er begge uønskede stoffer i såvel menneskeføde som i dyrefôr. Tungmetaller som kadmium i fôr kan overføres produktet, og er skadelig for mennesker dersom stoffet forekommer utover visse mengder.
Som det fremgår av St.prp. nr. 40 (1993-1994), vil ikke rettsakten medføre endringer i forhold til dagens norske regelverk.