Det vises innledningsvis i proposisjonen til at formålet med EØS-avtalen, som trådte i kraft 1. januar d.å., er å sikre et enhetlig økonomisk samarbeidsområde grunnlagt på felles regler og like konkurransevilkår. Gjennom avtalen deltar de berørte EFTA-landene i EUs indre marked, samt i samarbeidet på de tilgrensende samfunnspolitiske områdene som omfattes av avtalen. I avtalen er det innarbeidet EU-rettsakter kunngjort før 1. august 1991. I de to og et halvt år som deretter gikk før avtalen trådte i kraft, har EU bygget ut og videreutviklet sitt felles regelverk for det indre marked, i stor grad etter de samme prinsipper for økonomisk samkvem som gjør seg gjeldende globalt i GATT på vare- og tjenesteområdet.
EUs indre marked ble iverksatt 1. januar 1993. Utviklingen av EUs regelverk etter 31. juli 1991 innebærer at forholdsvis mange rettsakter som inngår i det indre markedet i dag ikke inngår i EØS-samarbeidet. Disse rettsaktene er, i den utstrekning partene anså dem EØS-relevante, innarbeidet i vedleggene til den beslutning i EØS-komiteen som Stortinget gjennom denne innstillingen skal ta stilling til. Den vil utgjøre en tilleggsavtale til EØS-avtalen.
Det heter at partene i EØS-samarbeidet gjennom tilleggsavtalen vil oppnå at det i samsvar med EØS-avtalens formål blir et enhetlig regelverk for handel og økonomisk samkvem i EØS-området.
Arbeidet med å identifisere det nye EU-regelverket som faller innenfor EØS-avtalens virkefelt, har foregått i henhold til den interimsordning som er beskrevet i St.prp. nr. 100 (1991-1992). Det fremholdes at de rettsaktene som inngår i tilleggsavtalen ut fra en samlet vurdering vil ivareta norske interesser og behov på en tilfredsstillende måte. I avklaringen av de aktuelle spørsmålene har avtalens totale balanse og hensynet til løsninger som ligger i EØS-avtalen vært grunnleggende. De rettsaktene som inngår i tilleggsavtalen, er vedtatt av EU før EØS-avtalen - og dermed reglene for beslutningsprosessen i EØS - trådte i kraft. Kravene til behandlingsmåten vil derfor være annerledes enn behandlingen av de nye EØS-bestemmelsene som senere blir vedtatt som ledd i beslutningsprosessen i EØS, heter det i proposisjonen.
Tilleggsavtalen ble vedtatt av EØS-komiteen 21. mars 1994. Beslutningen innebærer at alle rettsaktene samlet ble gjort til en del av EØS-avtalen. I partenes interne behandling av avtalen, må den - i likhet med EØS-avtalen - vurderes i sin helhet slik den er vedtatt i EØS-komiteen, fremholdes det.
På EU-siden har Europaparlamentet fått tilleggsavtalen til godkjennelse, og den må godkjennes av Rådet for Den europeiske union. Tilleggsavtalen krever ikke behandling i EU-landenes nasjonalforsamlinger. På EFTA-siden forelegges avtalen de respektive nasjonalforsamlinger.
Det påpekes at det er forutsatt at avtalen trer i kraft 1. juli 1994 dersom alle parter innen dette tidspunkt har meddelt de andre avtalepartene at de forfatningsmessige krav for godkjenning av beslutningen er oppfylt. Tilleggsavtalen vil ikke innebære behov for vidtgående lovendringer. Noen av rettsaktene skal være gjennomført nasjonalt samtidig med tilleggsavtalens ikrafttredelse, mens det for andre rettsakter er fastsatt senere iverksettelse. Dette medfører at eventuelle lovforslag og utkast til forskrifter vil måtte utarbeides og fremmes etter en tidsplan som gjør at norsk rett kan oppfylle kravene etter hvert som den enkelte rettsakt skal iverksettes. En oversikt over de lovendringer som anses nødvendige som følge av tilleggsavtalen er inntatt som vedlegg 3 til proposisjonen.
Angående det frie varebytte, utgjør rettsakter knyttet til dette feltet mer enn <2/3> av det samlede antall rettsakter i tilleggsavtalen. Hovedtyngden av regelverket på vareområdet dreier seg om tekniske produktbestemmelser og bestemmelser på det veterinære området. Regelverket omfatter også områder som offentlige innkjøp og konkurranse. Det alt vesentligste av dette regelverket er i stor grad en videreutvikling av regelverk som ligger i EØS-avtalen.
På området tekniske produktbestemmelser er EUs regelverk i stadig utvikling, og kravene til helse, sikkerhet og miljø revurderes og forbedres i lys av ny kunnskap og teknologisk utvikling. F.eks. har EU vedtatt endringer i regelverket om kjøretøyer, som medfører at kravene til avgasser fra kjøretøyer og bilbelter vil bli like strenge som de norske kravene ved overgangstidens utløp. Videre vil EUs nye regelverk om produktsikkerhet og kosmetikk nødvendiggjøre en styrking av kontrollen av forbruksvarer og en oppdatering av regelverket og kontrollen med kosmetiske produkter i Norge.
EØS-avtalen gir Norge overgangs- og unntaksordninger på områder hvor norske standarder for helse, sikkerhet og miljø anses høyere enn EUs. Dette gjelder kjøretøyer, kjemikalier, plantevernmidler og kunstgjødsel. Tilsvarende overgangs- og unntaksordninger kommer også til anvendelse i tilknytning til de endringene som er foretatt i dette regelverket gjennom tilleggsavtalen. På visse områder vil tilleggsavtalen medføre at EØS-regelverket vil sette høyere krav enn dagens norske regler. Dette betyr at Norge, ved å overta dette, vil komme enda nærmere et felles regelverk basert på et høyt beskyttelsesnivå.
Det vises til at tilleggsavtalen også omfatter en rekke endringer av EUs regelverk som fastsetter maksimalgrenser for rester av plantevernmidler, legemidler, stoffer som avgis fra emballasje osv. som kan finnes i næringsmidler. I Norge har man tidligere ikke hatt så klare bestemmelser på området. Det nye regelverket vil derfor styrke norsk næringsmiddellovgivning, heter det i proposisjonen.
Grenseverdiene er til dels strengere enn de grenseverdier som fastsettes av næringsmiddelekspertene i Verdens helseorganisasjon. Dessuten gir EU-regelverket anledning til å fastsette strengere nasjonale regler for egen produksjon. Det vil f.eks. være mulig å kreve at oppdrettsfisk må være fri for medisinrester ved slakting i Norge.
Unntaksordningene på områdene kjemikalier, plantevernmidler og kunstgjødsel gjør at EFTA-landene kan videreføre de krav som gjelder ved EØS-avtalens ikrafttredelse.
Innen området offentlige innkjøp foreligger det et nytt direktiv om håndhevelse av regelverk for offentlig innkjøp innenfor de tidligere såkalte ekskluderte sektorer (vann- og energiforsyning, transport og kommunikasjon). Mens Norge på disse sektorene fører en liberal politikk, er mange av de betydelige større europeiske markedene langt mere lukket, heter det i proposisjonen.
I tilleggsavtalen inngår videre et nytt direktiv som utvider regelverket for offentlig innkjøp til å omfatte tjenestekjøp. For de ekskluderte sektorer dekkes tjenesteinnkjøp gjennom et revidert innkjøpsdirektiv for disse sektorer. Verdiene av det offentliges kjøp av tjenester har i mange år vist sterk økning og utgjør omlag 20 % av alle offentlige innkjøp i EU.
Det vises i proposisjonen til at det i EU er utviklet et omfattende regelverk på det veterinære området. Formålet er å legge grunnlaget for god helse og hygiene og samtidig fremme handelen med dyr og matvarer. De deler av regelverket som berører fisk og fiskeprodukter, er viktige for Norge. Mye av det øvrige regelverket er imidlertid av begrenset betydning, da Norge i dag har meget liten handel med levende dyr og dyreprodukter. I dette regelverket ligger nedfelt en rekke krav om overvåkning og testing. Fra norsk synspunkt er det positivt at det innføres strengere hygienekrav og kontrollordninger, og det vises til at det for Norge har vært viktig å sikre grunnlaget for den gode norske dyrehelsen. Det er oppnådd tilfredsstillende løsninger på områder som i utgangspunktet ble oppfattet som problematiske, særlig svinepest. Norge har videre lagt vekt på å ha strenge regler for upasteurisert melk og melkeprodukter. På det plantesanitære området er det i EU nylig vedtatt et omfattende regelverk. Prinsippene i dette er i samsvar med EFTA-landenes holdninger og ivaretar norske hensyn, heter det i proposisjonen.
Angående fri beveglighet for tjenester og kapital, påpekes det i proposisjonen at det gjennom EØS-avtalen etableres felles regelverk på tjenestesektoren, hvor det tidligere ikke har vært et enhetlig internasjonalt regelverk. Tjenestesektoren er en voksende sektor, som også er preget av sterkt økende internasjonal handel. Det nye regelverket i EU på tjenesteområdet omfatter spesielt finansielle tjenester og transport. Det vises til at EØS-avtalen etablerer et enhetlig marked for banker og kredittinstitusjoner. Med tilleggsavtalen fullføres i hovedsak også et enhetlig marked for forsikring. De norske reglene for obligatorisk yrkesskadeforsikring vil kunne fortsette selv om det blir åpnet adgang for utenlandske selskaper til å yte slik forsikring i Norge. Innen veitransport har det funnet sted et omfattende regelverksarbeid i EU med sikte på å etablere et enhetlig og åpent marked. Dette gjelder bl.a. for gods- og persontransport internasjonalt, og dette viktige regelverket er innarbeidet i tilleggsavtalen.
Det vises til at Norge tradisjonelt har ført en liberal veitransportpolitikk. I praksis har derfor transportutøvere i EØS-stater fått utstedt så mange lisenser til/fra Norge som de har ønsket. Avstander og vanskelige kjøreforhold har imidlertid ført til begrenset interesse. EU-landene har også etablert et system som gradvis åpner nasjonale markeder for konkurranse fra transportører hjemmehørende i andre medlemsland (kabotasje). Kabotasje-adgangen forutsetter like konkurransevilkår for transportutøvere også på skatte- og avgiftsområdet fordi transportutøvere i stor grad driver slik virksomhet i utlandet på hjemlandets vilkår. Fra EFTA-landenes side har man understreket at skatte- og avgiftsharmonisering generelt faller utenfor EØS-avtalen. For å sikre transportutøveres adgang til det indre marked for veitransport, har de aktuelle EFTA-landene gjennom en særskilt tilpasning forpliktet seg til å videreføre sine eksisterende systemer for kjøretøybeskatning på en slik måte at konkurransen ikke vris, dvs. at en ikke innfører satser for kjøretøybeskatning som er lavere enn de minimumssatser som er fastsatt i direktivet. Direktivet setter ingen øvre grenser for slike satser, påpekes det i proposisjonen. I en felles erklæring har Finland, Island, Liechtenstein, Norge og Sverige slått fast at denne løsningen, som er begrunnet i ønsket om å etablere et felles marked for veitransport i EØS, ikke skal danne presedens for den videre behandling av skatte- og avgiftsregler i EØS-sammenheng. EU bestrider ikke innholdet av en slik uttalelse, heter det i proposisjonen.
Det vises til at Norge og de øvrige EFTA-landene på skipsfartsområdet har arbeidet for at en forordning vedtatt av EU om liberalisering av kystfarten (maritim kabotasje) anses som EØS-relevant og inngår i tilleggsavtalen. Etter sterkt press fra enkelte medlemsland besluttet EUs råd enstemmig at forordningen ikke skulle inngå i tilleggsavtalen, på tross av at kommisjonen hadde akseptert EØS-relevansen. EFTA-landene lyktes derfor ikke i å få gjennomslag for sitt syn. EFTA-landene har imidlertid erklært at de fastholder sitt syn på forordningens relevans og at målsettingen fortsatt er en raskest mulig inkludering av forordningen i EØS-samarbeidet. EU-siden erklærte at når kommisjonen utarbeider sin første rapport om anvendelsen av rådsforordningen, som skal legges fram for rådet før 1. januar 1995, vil den også ta hensyn til mulige følger av å utvide forordningens anvendelsesområde til EØS.
Det vises videre til at omfanget av nytt regelverk på telekommunikasjonsområdet er meget begrenset.
Angående fri bevegelighet for personer, er det lite nytt EU-regelverk. EØS-avtalens regler på dette området innebærer ikke bare retten til å ta seg arbeid i utlandet, men også gjensidig godkjennelse av yrkeskvalifikasjoner og retten til å ta med seg opptjente trygderettigheter. De rettssakene som inngår i tilleggsavtalen, er i stor grad en utfylling og presisering av EØS-avtalens regler på disse områdene.
Angående andre samfunnspolitiske spørsmål, heter det at EØS-avtalen også legger rammer for samarbeid på en rekke samfunnspolitiske områder, som bl.a. forskning, utdanning, miljøvern og den sosiale dimensjonen, herunder arbeidsliv og arbeidsmiljø. Tilleggsavtalen inneholder flere rettsakter innenfor områdene helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn, samt miljø og statistikk. Regelverket på dette området bidrar til å styrke arbeidstakernes stilling, det utfyller og viderefører den vedtatte lovgivning og inneholder som hovedregel minimumsbestemmelser, slik at den enkelte stat selv står fritt til å ha strengere krav. Innenfor miljø vil Norge bli inkludert i EUs frivillige ordninger for miljømerking og miljørevisjon. Tilleggsavtalen inneholder også rettsakter om transport av farlig avfall. Det stilles krav til dokumentasjon og overvåkning, og eksport er begrenset til stater hvor man har visshet for en betryggende behandling.
EØS-komiteens beslutning nr. 7/94 (tilleggsavtalen) er gjort i henhold til den fremgangsmåte som fremgår av brevvekslingen om interimsordningen for EØS-samarbeidet. Ordningen er beskrevet i St.prp. nr. 100 (1991-1992) side 335 og gjengitt på side 419 i særskilt vedlegg 1 til den samme proposisjonen. EØS-avtalen består av avtalens hoveddel, dens protokoller og vedlegg (dvs. lister over rettsakter som inngår i avtalen med sine EØS-tilpasninger), samt de rettsaktene som er oppført i vedleggene.
Tilleggsavtalen endrer EØS-avtalens vedlegg. I tillegg omfatter beslutningen endring i avtalens protokoll 47. Beslutningen har en innledning som viser til EØS-avtalen, og særlig dens artikkel 98, som grunnlag for de endringer i EØS-avtalen som foretas. Det vises til formålet med et dynamisk og ensartet europeisk økonomisk samarbeidsområde, som er grunnlagt på felles regler og lik behandling av enkeltpersoner og markedsdeltakere med hensyn til de fire friheter og konkurransevilkårene, og på et styrket og utvidet samarbeid om politikk som gjelder alle de fire friheter, samt de tilgrensende områder.
Videre vises det til de EØS-relevante rettsakter som er utferdiget av EU etter EØS-avtalens avskjæringsdato. For å sikre ensartet anvendelse av avtalen og enkeltpersoners og markedsdeltakeres rettssikkerhet anses det nødvendig å endre avtalen, heter det i proposisjonen.
Proposisjonen inneholder en nærmere gjennomgang av de enkelte artikler i beslutningen og en mer detaljert gjennomgåelse av de enkelte direktiver innenfor de ulike hovedområdene beskrevet ovenfor.
Angående administrative og budsjettmessige virkninger for Norge, er disse beskrevet i EØS-avtalens kapittel 9, og dreier seg om forvaltningen av avtalen, utgifter til EFTA-organer og nasjonal administrasjon, budsjettmessige virkninger knyttet til de enkelte avtaleområder og utgifter til låne- og tilskuddsordningen. Beskrivelsen i St.prp. nr. 100 (1991-1992) vil i hovedsak være dekkende for Norges deltakelse i EØS, også etter at EØS-avtalen er endret ved tilleggsavtalen, heter det i proposisjonen. De budsjettmessige konsekvenser for 1994-budsjettet antas å være begrenset, og forutsettes dekket innenfor de bevilgninger som allerede er vedtatt.
Det heter avslutningsvis i proposisjonen at partene i EØS-samarbeidet gjennom tilleggsavtalen ivaretar et enhetlig regelverk for handel og økonomisk samkvem som er et hovedformål med EØS-avtalen, og at Regjeringen finner at tilleggsavtalen ivaretar norske interesser på en god måte.