I stortingsmeldingen om utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen blir petroleumsvirksomheten plassert i en samfunnsøkonomisk sammenheng, hovedlinjene i den historiske utviklingen skisseres, og det gis en beskrivelse av dagens situasjon samt at det trekkes opp retningslinjer for den videre utviklingen. Regjeringen foreslår bl.a. at det skal kunne settes i gang letevirksomhet i begrensede områder i Skagerrak og større områder i Norskehavet. Områder som ikke foreslås åpnet nå er kysten i Nordland og Skagerrak, områder ved og utenfor Lofoten og Nordland VII og Trøndelag I øst.
Regjeringen går inn for å endre rammeverket for å legge grunnlaget for lønnsom leteaktivitet i Barentshavet, justere stemmereglene i de framtidige utvinningstillatelser slik at eierandel kan få større vekt enn i dag, tilpasse SDØEs portefølje, bortfall av vilkår om operatørskifte i de framtidige utvinningstillatelsene og endre reglene for forvaltning av areal. Det foreslås endringer knyttet til kontraktsinngåelse og forslag om forenklet myndighetsbehandling av utbyggingsplaner. Oljedirektoratets årsberetning for 1991 og 1992 er i tillegg presentert i meldingen.
Som trykte vedlegg til meldingen er tatt med en oversikt over koordinatene for områdene som anbefales åpnet for letevirksomhet, Statoils plan for virksomheten, samt høringsuttalelser til konsekvensutredningen vedrørende åpning av nye områder for letevirksomhet.
Regjeringens mål er å forvalte petroleumsformuen på en slik måte at hensynet til framtidige generasjoner ivaretas. Spørsmålet om vi fører en politikk som er rimelig i forhold til fordelingen mellom generasjoner, er et spørsmål om den samlede økonomiske politikk og formuesforvaltning, og må ikke innskrenkes til en isolert betraktning av olje- og gassproduksjonen. Det sentrale er at virksomheten organiseres slik at ressursene blir påvist og produsert på en effektiv måte, og at det tas hensyn til hvordan dette påvirker den samlede utviklingen i norsk økonomi.
Departementet viser til at norsk kontinentalsokkel inneholder noen av de mest lovende petroleumsprovinser i verden, og i internasjonal sammenheng er felt som Statfjord, Gullfaks, Oseberg, Ekofisk og Troll meget store. Norsk kontinentalsokkel er imidlertid et krevende område, og forholdene i Nordsjøen og farvannene nordover representerer utfordringer for alle sider av virksomheten. Dette har medført strenge krav til miljø og sikkerhet.
Det ble i 1993 avsluttet i alt 26 letebrønner, av disse var 18 undersøkelsesbrønner, hvorav 3 resulterte i funn, og 8 avgrensningsbrønner. Tilveksten av olje- og gassressurser fra 1992 til 1993 er anslått til om lag 260 mill. t.o.e., mens samlet produksjon har vært lavere - om lag 140 mill. t.o.e. Dette innebærer at virksomheten i 1993 medførte en netto økning i oppdagede ressurser på om lag 120 mill. t.o.e. Videre var den samlede ressurstilveksten for perioden 1990 til 1993 større enn produksjonen, og hovedtyngden av denne ressurstilveksten kan tilskrives en oppjustering av oljeressursene i felt som er i produksjon og besluttet utbygd. Departementet viser til at dette i stor grad er resultatet av bevisst satsing og bruk av teknologi for økt oljeutvinning. Den øvrige ressurstilveksten kommer fra nye funn, de fleste av disse er av begrenset størrelse hvor utbygging ligger et stykke fram i tid. Det er også påvist flere større funn hvor utbygging vil kunne skje raskt.
Regjeringens mål er at petroleumsressursene på kontinentalsokkelen skal komme hele det norske samfunnet til gode, noe som bl.a. innebærer at en stor del av det overskuddet som skapes ved utnyttelsen av ressursene, i første hånd må tilfalle staten.
Olje- og gassvirksomheten har stor betydning for så vel statsfinanser og utenriksøkonomi som for næringsutvikling i Norge. Statens netto petroleumsinntekter utgjorde i 1993 om lag 28 mrd. kroner, som er i underkant av 10 % av statens samlede inntekter. Petroleumsvirksomheten utgjør om lag 14 % av bruttonasjonalproduktet. Eksporten fra sektoren var på 106 mrd. kroner, som tilsvarer 33 % av norsk eksport. I 1994 forventes det at statens petroleumsinntekter vil ligge på 28 mrd. kroner, og eksporten på rundt 117 mrd. kroner, - forutsatt en oljepris på 120 kroner pr. fat. De samlede investeringene i petroleumsvirksomheten i 1993 var på 58 mrd. kroner medregnet leteboring og landinvesteringer, som utgjør rundt 38 % av de samlede investeringene i Norge og tilsvarer 63 % av investeringene i fastlands-Norge. Aktiviteten som er knyttet til vare- og tjenesteinnsatsen, er også svært omfattende. De investeringene som er knyttet til felt og transportsystemer som er besluttet utbygget, vil falle til om lag 20 mrd. kroner i 1996 og til under 5 mrd. kroner i år 2000. Departementet viser til at beslutninger om nye utbygginger vil være nødvendig for å unngå dramatiske fall i investeringene og dermed antallet arbeidsplasser.
I 1993 var oljeproduksjonen 2,3 mill. fat pr. dag, og i 1994 er den ventet å øke til rundt 2,5 mill. fat pr. dag. Ut fra hva som er besluttet utbygget, vil oljeproduksjonen nå en topp på 2,6 mill. fat i 1996, for deretter å falle til om lag en firedel i år 2005. Departementet viser til at nye utbygginger vil bidra til at oljeproduksjonen opprettholdes på 1996-nivå i en femårsperiode etter 1996. For at dette skal oppnås, mener departementet det er påkrevet med beslutninger om omfattende investeringer.
Produksjonen av gass for eksport var i 1993 25 mrd. m3, i 1994 vil produksjonen øke til 28 mrd. m3. Gassproduksjonen forventes å øke til mellom 60-70 mrd. m3 årlig etter årtusenskiftet. De norske gasselgerne har allerede inngått leveringsforpliktelser på noe over 50 mrd. m3 årlig.
Departementet viser i meldingen til at om lag 60 % av norsk kontinentalsokkel ennå ikke er åpnet for leting etter olje og gass. Det er i årene framover forventet at aktivitetsnivået med hensyn til investeringer på norsk kontinentalsokkel, vil avta. Ny lete- og utbyggingsaktivitet vil kunne bidra til å dempe den forventede nedgang i investeringsomfanget. Departementet viser til at det er viktig å påvise ressursene i Norskehavet innen en rimelig tidshorisont, slik at vi sikrer at alle ressursene i området gir den beste avkastning gjennom samordnede utbyggingsløsninger. Formålet er å erstatte de ressursene vi produserer med nye lønnsomme ressurser.
Departementet satte i 1987 i gang arbeid med å konsekvensutrede Skagerrak og de kystnære områdene utenfor Nordland, samt områdene vest og nord for feltene Heidrun og Draugen, inkludert Vøringplatået. Det har også vært gjennomført en omfattende høringsrunde hvor 380 instanser har vært hørt.
Regjeringen tar i kommende konsesjonsrunder sikte på å utlyse blokker innenfor alle områder på norsk kontinentalsokkel. For å avdekke nye lønnsomme ressurser bør utforskningsaktivitet igangsettes i nye områder, som omfatter de områdene som er konsekvensutredet i Norskehavet og Skagerrak. Regjeringen legger opp til å utlyse blokker i 15. konsesjonsrunde ved årsskifte 1994/95. Det vises til at dersom Stortinget ikke slutter seg til hovedtrekkene i Regjeringens anbefalinger med hensyn til nye områder for letevirksomhet, kan det bli nødvendig å revurdere rammer og timeplanen for 15. konsesjonsrunde. Slik en i dag vurderer situasjonen, kan det bli aktuelt med ytterligere to konsesjonsrunder før århundreskiftet. Basert på de foreslåtte endringer i rammeverket for Barentshavet, mener departementet det trolig kan være grunnlag for nye tildelinger i dette området våren 1996. Konsesjonstildelinger i Barentshavet bør i tiden framover foregå uavhengig av tildelinger i andre områder på norsk kontinentalsokkel.
Departementet viser til at lønnsomheten i petroleumsvirksomheten i stor grad avhenger av prisene på olje og gass. En vedvarende lav oljepris i området 13-14 dollar pr. fat vil medføre redusert lønnsomhet for virksomheten og påvirke selskapenes evne og vilje til fortsatt å investere. Kostnadsreduksjoner vil på den annen side føre til at virksomheten blir mindre påvirket enn lave oljepriser isolert sett skulle tilsi. Det nåværende lønnsomhetsbildet er i stor grad knyttet til høy lønnsomhet for de største oljefeltene. I tiden framover vil den samlede lønnsomheten i økende grad avhenge av lønnsomheten i nye og mindre felt, og videre vil lønnsomhetsutviklingen bli preget av at gass får en økende betydning. Det vises til at det fortsatt er et betydelig potensiale i å redusere kostnadene forbundet med petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen i årene som kommer, og det tas sikte på å finne fram til enklere utbyggingsløsninger, korte ned tiden fra letevirksomhet til utbygging og produksjon, og sørge for en best mulig utnyttelse av eksisterende infrastruktur. I tillegg vil utstrakt bruk av ny teknologi kunne redusere letekostnadene i årene som kommer, samt føre til at selve borekostnadene reduseres. For å bedre lønnsomheten er det i tillegg viktig at tiden det tar fra letetidspunkt til produksjon blir så kort som mulig. I et langsiktig perspektiv er det viktig at den petroleumsrettede industrien ikke ensidig er avhengig av aktiviteten på norsk kontinentalsokkel. Den sterke internasjonaliseringen av de norske oljeselskapene er i denne sammenheng av stor betydning samtidig som de møter sterk konkurranse på norsk kontinentalsokkel. For leverandørindustrien innebærer konkurransen om oppdrag på norsk sokkel at industrien må være internasjonalt konkurransedyktig.
Departementet viser til at utfordringen videre for Norge vil være å føre videre en petroleumspolitikk preget av kontinuitet og forutsigbarhet, samtidig som det må foretas en løpende tilpasning av rammebetingelser for å sikre at ressursene kan påvises og utvinnes på en mest mulig effektiv, ressursmessig og bærekraftig måte. Dette krever også at oljeselskapene har mulighet for å oppnå tilstrekkelig lønnsomhet.
Når det gjelder statens samlede deltakelse i petroleumsvirksomheten, viser departementet til at en økt forretningsmessig frihet for Statoil - og større variasjon i SDØEs deltagelse - ikke vil influere på den statlige styring med virksomheten. Statlig styring og kontroll utøves i hovedsak gjennom anvendelse av lover, forskrifter og andre forvaltningsinstrumenter.
De viktigste endringer som foreslås i meldingen
Flere av endringene som foreslås i denne meldingen, innebærer at petroleumsloven må endres. I den utstrekning dette er aktuelt tar Regjeringen sikte på å fremme forslag til nye lovbestemmelser i løpet av inneværende år.
- Tilpasning av SDØEs eierandeler
Departementet viser til at det i enkelte tilfeller kan være ønskelig å justere SDØEs eierandeler ut over det som følger av ønske om en utjevning av porteføljen. Dette kan være aktuelt f.eks. i mindre felt der SDØE har en betydelig andel, og denne andelen er til hinder for utvikling av ressursene. Som forretningsfører for SDØE vil Statoil kunne anbefale transaksjoner hvor SDØE- andeler inngår. Regjeringen vil i løpet av 1994 komme tilbake til Stortinget med spørsmålet om fullmakt til å godkjenne slike transaksjoner.
- Forlengelse av den initielle periode for utvinningstillatelsene og tilbakelevering av areal
Regjeringen foreslår at den initielle perioden ved tildeling skal utvides fra 6 år til maksimum 10 år - inklusiv eventuelle forlengelser. Det vil også bli vurdert om det vil være hensiktsmessig å forlenge utvinningstillatelsen med mer enn 1 år av gangen slik ordningen er i dag.
Departementet viser til at prinsippet om at 50 % av arealet i en utvinningstillatelse skal tilbakeleveres etter utløpet av den initielle periode, bør fortsatt gjelde, men Regjeringen vil fremme forslag om å utvide adgangen til å fravike denne hovedregelen - bl.a. i de tilfeller der tilbakelevering inkluderer påviste ressurser. Det blir også vurdert om det bør etableres en mer fleksibel ordning for tilbakelevering av områder i 30-årsperioden.
- Stemmeregler
Det legges i meldingen opp til en justering av stemmereglene slik at det kan legges større vekt på hvor stor del av eierinteressene som støtter et forslag når beslutninger fattes i interessentskapet. De gjeldende reglene bidrar til bredde i beslutningsgrunnlaget ved at Statoil ikke har vetorett eller beslutningsmyndighet alene. Departementet viser til at gjeldende regler baserer seg på at vedtak fattes ved en kombinasjon av antall rettighetshavere og andelenes størrelse, og kan medføre at det er lite samsvar mellom stemmevekt og økonomisk risiko. De justeringer som vurderes, vil således innebære en økning av den statlige stemmetyngde.
- Operatøroverdragelse
Regjeringen går inn for at adgangen til å skifte operatør i en utvinningstillatelse ikke blir en del av konsesjonsvilkårene fra og med 15. konsesjonsrunde.
- Kontraktsinngåelser i forkant av godkjennelse av plan for utbygging og drift
Departementet viser til at petroleumsloven sier at vesentlige kontraktsmessige forpliktelser ikke må inngås eller byggearbeid påbegynnes før departementet har godkjent utbyggingsplanen. Begrunnelsen for dette er at myndighetene ikke skal ha press på seg til å godkjenne en utbyggingsplan fordi det er inngått kontrakter som forutsetter godkjennelse. Det er nå satt i gang et arbeid for å finne fram til hvordan praksis og regelverk kan tilpasses slik at virksomhetens planleggingsbehov i størst mulig grad kan imøtekommes samtidig som myndighetenes krav ivaretas på en forsvarlig måte.
- Forenklet myndighetsbehandling av utbyggingsplaner
Det vises i meldingen til at det er satt i gang arbeid for å effektivisere behandlingsprosedyrene for utbyggingssaker både i departementet og i direktoratet, dette gjelder i første rekke behandlingen av de mange små utbyggingssakene som kan forventes i framtiden. Det vurderes nå bl.a. differensierte krav til dokumentasjon, tidspunkt for framleggelse av utbyggingsplaner samt nye kontrakts- og samarbeidsformer mellom oljeselskap og leverandørindustri. Departementet viser til at hensikten er å redusere den tiden som går med til myndighetenes behandling.
- Disponering av innretninger som har gått ut av bruk i petroleumsvirksomheten
Departementet viser til at petroleumsloven åpner for en rekke ulike disponeringsalternativer og kombinasjoner av disse, vederlagsfri statlig overtakelse, videre bruk, hel eller delvis fjerning eller etterlatelse. Bestemmelsen kommer også til anvendelse dersom en utvinningstillatelse utløper før produksjonen er opphørt. Det vises videre til at Nord-Øst Frigg var første felt som sluttet å produsere i mai 1993, og petroleumsloven har foreløpig ikke kommet til anvendelse. Regjeringen tar sikte på å fremme et lovforslag om disponering av innretninger som er gått ut av bruk i løpet av 1994.
Endringer i rammevilkårene for Barentshavet
Barentshavet ble åpnet for letevirksomhet i 1980, og det er til nå boret 52 letebrønner - uten at det hittil er påvist drivverdige eller lønnsomme funn i området. Selskapenes interesse for å fortsette leteaktiviteten i Barentshavet er bl.a. av den grunn redusert. For å legge forholdene til rette for fortsatt letevirksomhet i Barentshavet har Regjeringen gjennomgått rammebetingelsene for dette området.
Departementet viser til at dersom en ikke nå foretar endringer i rammeverket for letevirksomheten i Barentshavet, og dette innebærer at aktiviteten i området opphører, blir det på et senere tidspunkt mer kostnadskrevende å gjennomføre leteaktivitet i området. Dette er i særlig grad knyttet til selskapenes ned- og oppbyggingskostnader i forbindelse med letaktivitet i et område. Regjeringen fremmer i meldingen forslag om endringer i rammeverket for letevirksomhet i Barentshavet, som i hovedsak er knyttet til utvinningstillatelsens lengde og geografiske utstrekning, gruppesøknader samt arealforvaltning.
Regjeringens mål er å forvalte petroleumsformuen på en slik måte at hensynet til framtidige generasjoner ivaretas. Spørsmålet om vi fører en politikk som er rimelig i forhold til fordelingen mellom generasjoner, er et spørsmål om den samlede økonomiske politikk og formuesforvaltning, og må ikke innskrenkes til en isolert betraktning av olje- og gassproduksjonen. Det sentrale er at virksomheten organiseres slik at ressursene blir påvist og produsert på en effektiv måte, og at det tas hensyn til hvordan dette påvirker den samlede utviklingen i norsk økonomi.
Departementet viser til at norsk kontinentalsokkel inneholder noen av de mest lovende petroleumsprovinser i verden, og i internasjonal sammenheng er felt som Statfjord, Gullfaks, Oseberg, Ekofisk og Troll meget store. Norsk kontinentalsokkel er imidlertid et krevende område, og forholdene i Nordsjøen og farvannene nordover representerer utfordringer for alle sider av virksomheten. Dette har medført strenge krav til miljø og sikkerhet.
Det ble i 1993 avsluttet i alt 26 letebrønner, av disse var 18 undersøkelsesbrønner, hvorav 3 resulterte i funn, og 8 avgrensningsbrønner. Tilveksten av olje- og gassressurser fra 1992 til 1993 er anslått til om lag 260 mill. t.o.e., mens samlet produksjon har vært lavere - om lag 140 mill. t.o.e. Dette innebærer at virksomheten i 1993 medførte en netto økning i oppdagede ressurser på om lag 120 mill. t.o.e. Videre var den samlede ressurstilveksten for perioden 1990 til 1993 større enn produksjonen, og hovedtyngden av denne ressurstilveksten kan tilskrives en oppjustering av oljeressursene i felt som er i produksjon og besluttet utbygd. Departementet viser til at dette i stor grad er resultatet av bevisst satsing og bruk av teknologi for økt oljeutvinning. Den øvrige ressurstilveksten kommer fra nye funn, de fleste av disse er av begrenset størrelse hvor utbygging ligger et stykke fram i tid. Det er også påvist flere større funn hvor utbygging vil kunne skje raskt.
Regjeringens mål er at petroleumsressursene på kontinentalsokkelen skal komme hele det norske samfunnet til gode, noe som bl.a. innebærer at en stor del av det overskuddet som skapes ved utnyttelsen av ressursene, i første hånd må tilfalle staten.
Olje- og gassvirksomheten har stor betydning for så vel statsfinanser og utenriksøkonomi som for næringsutvikling i Norge. Statens netto petroleumsinntekter utgjorde i 1993 om lag 28 mrd. kroner, som er i underkant av 10 % av statens samlede inntekter. Petroleumsvirksomheten utgjør om lag 14 % av bruttonasjonalproduktet. Eksporten fra sektoren var på 106 mrd. kroner, som tilsvarer 33 % av norsk eksport. I 1994 forventes det at statens petroleumsinntekter vil ligge på 28 mrd. kroner, og eksporten på rundt 117 mrd. kroner, - forutsatt en oljepris på 120 kroner pr. fat. De samlede investeringene i petroleumsvirksomheten i 1993 var på 58 mrd. kroner medregnet leteboring og landinvesteringer, som utgjør rundt 38 % av de samlede investeringene i Norge og tilsvarer 63 % av investeringene i fastlands-Norge. Aktiviteten som er knyttet til vare- og tjenesteinnsatsen, er også svært omfattende. De investeringene som er knyttet til felt og transportsystemer som er besluttet utbygget, vil falle til om lag 20 mrd. kroner i 1996 og til under 5 mrd. kroner i år 2000. Departementet viser til at beslutninger om nye utbygginger vil være nødvendig for å unngå dramatiske fall i investeringene og dermed antallet arbeidsplasser.
I 1993 var oljeproduksjonen 2,3 mill. fat pr. dag, og i 1994 er den ventet å øke til rundt 2,5 mill. fat pr. dag. Ut fra hva som er besluttet utbygget, vil oljeproduksjonen nå en topp på 2,6 mill. fat i 1996, for deretter å falle til om lag en firedel i år 2005. Departementet viser til at nye utbygginger vil bidra til at oljeproduksjonen opprettholdes på 1996-nivå i en femårsperiode etter 1996. For at dette skal oppnås, mener departementet det er påkrevet med beslutninger om omfattende investeringer.
Produksjonen av gass for eksport var i 1993 25 mrd. m3, i 1994 vil produksjonen øke til 28 mrd. m3. Gassproduksjonen forventes å øke til mellom 60-70 mrd. m3 årlig etter årtusenskiftet. De norske gasselgerne har allerede inngått leveringsforpliktelser på noe over 50 mrd. m3 årlig.
Departementet viser i meldingen til at om lag 60 % av norsk kontinentalsokkel ennå ikke er åpnet for leting etter olje og gass. Det er i årene framover forventet at aktivitetsnivået med hensyn til investeringer på norsk kontinentalsokkel, vil avta. Ny lete- og utbyggingsaktivitet vil kunne bidra til å dempe den forventede nedgang i investeringsomfanget. Departementet viser til at det er viktig å påvise ressursene i Norskehavet innen en rimelig tidshorisont, slik at vi sikrer at alle ressursene i området gir den beste avkastning gjennom samordnede utbyggingsløsninger. Formålet er å erstatte de ressursene vi produserer med nye lønnsomme ressurser.
Departementet satte i 1987 i gang arbeid med å konsekvensutrede Skagerrak og de kystnære områdene utenfor Nordland, samt områdene vest og nord for feltene Heidrun og Draugen, inkludert Vøringplatået. Det har også vært gjennomført en omfattende høringsrunde hvor 380 instanser har vært hørt.
Regjeringen tar i kommende konsesjonsrunder sikte på å utlyse blokker innenfor alle områder på norsk kontinentalsokkel. For å avdekke nye lønnsomme ressurser bør utforskningsaktivitet igangsettes i nye områder, som omfatter de områdene som er konsekvensutredet i Norskehavet og Skagerrak. Regjeringen legger opp til å utlyse blokker i 15. konsesjonsrunde ved årsskifte 1994/95. Det vises til at dersom Stortinget ikke slutter seg til hovedtrekkene i Regjeringens anbefalinger med hensyn til nye områder for letevirksomhet, kan det bli nødvendig å revurdere rammer og timeplanen for 15. konsesjonsrunde. Slik en i dag vurderer situasjonen, kan det bli aktuelt med ytterligere to konsesjonsrunder før århundreskiftet. Basert på de foreslåtte endringer i rammeverket for Barentshavet, mener departementet det trolig kan være grunnlag for nye tildelinger i dette området våren 1996. Konsesjonstildelinger i Barentshavet bør i tiden framover foregå uavhengig av tildelinger i andre områder på norsk kontinentalsokkel.
Departementet viser til at lønnsomheten i petroleumsvirksomheten i stor grad avhenger av prisene på olje og gass. En vedvarende lav oljepris i området 13-14 dollar pr. fat vil medføre redusert lønnsomhet for virksomheten og påvirke selskapenes evne og vilje til fortsatt å investere. Kostnadsreduksjoner vil på den annen side føre til at virksomheten blir mindre påvirket enn lave oljepriser isolert sett skulle tilsi. Det nåværende lønnsomhetsbildet er i stor grad knyttet til høy lønnsomhet for de største oljefeltene. I tiden framover vil den samlede lønnsomheten i økende grad avhenge av lønnsomheten i nye og mindre felt, og videre vil lønnsomhetsutviklingen bli preget av at gass får en økende betydning. Det vises til at det fortsatt er et betydelig potensiale i å redusere kostnadene forbundet med petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen i årene som kommer, og det tas sikte på å finne fram til enklere utbyggingsløsninger, korte ned tiden fra letevirksomhet til utbygging og produksjon, og sørge for en best mulig utnyttelse av eksisterende infrastruktur. I tillegg vil utstrakt bruk av ny teknologi kunne redusere letekostnadene i årene som kommer, samt føre til at selve borekostnadene reduseres. For å bedre lønnsomheten er det i tillegg viktig at tiden det tar fra letetidspunkt til produksjon blir så kort som mulig. I et langsiktig perspektiv er det viktig at den petroleumsrettede industrien ikke ensidig er avhengig av aktiviteten på norsk kontinentalsokkel. Den sterke internasjonaliseringen av de norske oljeselskapene er i denne sammenheng av stor betydning samtidig som de møter sterk konkurranse på norsk kontinentalsokkel. For leverandørindustrien innebærer konkurransen om oppdrag på norsk sokkel at industrien må være internasjonalt konkurransedyktig.
Departementet viser til at utfordringen videre for Norge vil være å føre videre en petroleumspolitikk preget av kontinuitet og forutsigbarhet, samtidig som det må foretas en løpende tilpasning av rammebetingelser for å sikre at ressursene kan påvises og utvinnes på en mest mulig effektiv, ressursmessig og bærekraftig måte. Dette krever også at oljeselskapene har mulighet for å oppnå tilstrekkelig lønnsomhet.
Når det gjelder statens samlede deltakelse i petroleumsvirksomheten, viser departementet til at en økt forretningsmessig frihet for Statoil - og større variasjon i SDØEs deltagelse - ikke vil influere på den statlige styring med virksomheten. Statlig styring og kontroll utøves i hovedsak gjennom anvendelse av lover, forskrifter og andre forvaltningsinstrumenter.
De viktigste endringer som foreslås i meldingen
Flere av endringene som foreslås i denne meldingen, innebærer at petroleumsloven må endres. I den utstrekning dette er aktuelt tar Regjeringen sikte på å fremme forslag til nye lovbestemmelser i løpet av inneværende år.
- Tilpasning av SDØEs eierandeler
Departementet viser til at det i enkelte tilfeller kan være ønskelig å justere SDØEs eierandeler ut over det som følger av ønske om en utjevning av porteføljen. Dette kan være aktuelt f.eks. i mindre felt der SDØE har en betydelig andel, og denne andelen er til hinder for utvikling av ressursene. Som forretningsfører for SDØE vil Statoil kunne anbefale transaksjoner hvor SDØE- andeler inngår. Regjeringen vil i løpet av 1994 komme tilbake til Stortinget med spørsmålet om fullmakt til å godkjenne slike transaksjoner.
- Forlengelse av den initielle periode for utvinningstillatelsene og tilbakelevering av areal
Regjeringen foreslår at den initielle perioden ved tildeling skal utvides fra 6 år til maksimum 10 år - inklusiv eventuelle forlengelser. Det vil også bli vurdert om det vil være hensiktsmessig å forlenge utvinningstillatelsen med mer enn 1 år av gangen slik ordningen er i dag.
Departementet viser til at prinsippet om at 50 % av arealet i en utvinningstillatelse skal tilbakeleveres etter utløpet av den initielle periode, bør fortsatt gjelde, men Regjeringen vil fremme forslag om å utvide adgangen til å fravike denne hovedregelen - bl.a. i de tilfeller der tilbakelevering inkluderer påviste ressurser. Det blir også vurdert om det bør etableres en mer fleksibel ordning for tilbakelevering av områder i 30-årsperioden.
- Stemmeregler
Det legges i meldingen opp til en justering av stemmereglene slik at det kan legges større vekt på hvor stor del av eierinteressene som støtter et forslag når beslutninger fattes i interessentskapet. De gjeldende reglene bidrar til bredde i beslutningsgrunnlaget ved at Statoil ikke har vetorett eller beslutningsmyndighet alene. Departementet viser til at gjeldende regler baserer seg på at vedtak fattes ved en kombinasjon av antall rettighetshavere og andelenes størrelse, og kan medføre at det er lite samsvar mellom stemmevekt og økonomisk risiko. De justeringer som vurderes, vil således innebære en økning av den statlige stemmetyngde.
- Operatøroverdragelse
Regjeringen går inn for at adgangen til å skifte operatør i en utvinningstillatelse ikke blir en del av konsesjonsvilkårene fra og med 15. konsesjonsrunde.
- Kontraktsinngåelser i forkant av godkjennelse av plan for utbygging og drift
Departementet viser til at petroleumsloven sier at vesentlige kontraktsmessige forpliktelser ikke må inngås eller byggearbeid påbegynnes før departementet har godkjent utbyggingsplanen. Begrunnelsen for dette er at myndighetene ikke skal ha press på seg til å godkjenne en utbyggingsplan fordi det er inngått kontrakter som forutsetter godkjennelse. Det er nå satt i gang et arbeid for å finne fram til hvordan praksis og regelverk kan tilpasses slik at virksomhetens planleggingsbehov i størst mulig grad kan imøtekommes samtidig som myndighetenes krav ivaretas på en forsvarlig måte.
- Forenklet myndighetsbehandling av utbyggingsplaner
Det vises i meldingen til at det er satt i gang arbeid for å effektivisere behandlingsprosedyrene for utbyggingssaker både i departementet og i direktoratet, dette gjelder i første rekke behandlingen av de mange små utbyggingssakene som kan forventes i framtiden. Det vurderes nå bl.a. differensierte krav til dokumentasjon, tidspunkt for framleggelse av utbyggingsplaner samt nye kontrakts- og samarbeidsformer mellom oljeselskap og leverandørindustri. Departementet viser til at hensikten er å redusere den tiden som går med til myndighetenes behandling.
- Disponering av innretninger som har gått ut av bruk i petroleumsvirksomheten
Departementet viser til at petroleumsloven åpner for en rekke ulike disponeringsalternativer og kombinasjoner av disse, vederlagsfri statlig overtakelse, videre bruk, hel eller delvis fjerning eller etterlatelse. Bestemmelsen kommer også til anvendelse dersom en utvinningstillatelse utløper før produksjonen er opphørt. Det vises videre til at Nord-Øst Frigg var første felt som sluttet å produsere i mai 1993, og petroleumsloven har foreløpig ikke kommet til anvendelse. Regjeringen tar sikte på å fremme et lovforslag om disponering av innretninger som er gått ut av bruk i løpet av 1994.
Endringer i rammevilkårene for Barentshavet
Barentshavet ble åpnet for letevirksomhet i 1980, og det er til nå boret 52 letebrønner - uten at det hittil er påvist drivverdige eller lønnsomme funn i området. Selskapenes interesse for å fortsette leteaktiviteten i Barentshavet er bl.a. av den grunn redusert. For å legge forholdene til rette for fortsatt letevirksomhet i Barentshavet har Regjeringen gjennomgått rammebetingelsene for dette området.
Departementet viser til at dersom en ikke nå foretar endringer i rammeverket for letevirksomheten i Barentshavet, og dette innebærer at aktiviteten i området opphører, blir det på et senere tidspunkt mer kostnadskrevende å gjennomføre leteaktivitet i området. Dette er i særlig grad knyttet til selskapenes ned- og oppbyggingskostnader i forbindelse med letaktivitet i et område. Regjeringen fremmer i meldingen forslag om endringer i rammeverket for letevirksomhet i Barentshavet, som i hovedsak er knyttet til utvinningstillatelsens lengde og geografiske utstrekning, gruppesøknader samt arealforvaltning.
Når det gjelder det konsesjonspolitiske rammeverket for petroleumsvirksomheten, viser departementet til at bildet nå er mer sammensatt enn tidligere, noe som fordrer større fleksibilitet og variasjonsmulighet i det juridiske rammeverk og i konsesjonspolitikken generelt. For å opprettholde interessen fra selskapene, mener departementet det er viktig at de tildeles tilstrekkelig store andeler i den enkelte utvinningstillatelse. Spesielt er det viktig at operatøren sikres en stor andel, ettersom dette antas å bidra til større kostnadseffektivitet og motivere til innsats i den enkelte tillatelse. For å sikre tilstrekkelig store andeler til selskapene, vil en også i de fremtidige konsesjonsrundene variere antallet rettighetshavere og den statlige andelen. Dersom selskapene ikke finner tildelingene på norsk kontinentalsokkel økonomisk interessante - og at de er geologisk/teknisk utfordrende, vil dette over tid medføre at selskapene velger å flytte kompetanse og ressurser til andre petroleumsområder. Generelt viser departementet til at det over tid har vært en utvikling i retning av større deltakerandeler for hvert selskap i rettighetshavergruppene, som har resultert i et redusert antall selskaper i hver gruppe.
Departementet viser videre til at erfaringene fra de siste konsesjonsrundene viser at det er høye kostnader forbundet med tildelingsprosessen slik den gjennomføres i dag. Det er videre nå naturlig å gjennomgå selve tildelingsprosessen for å vurdere om denne kan forenkles og eventuelt omlegges med sikte på å redusere omfanget av de samlede kostnader forbundet med tildeling av nye utvinningstillatelser. Departementet tar i denne sammenheng sikte på å foreta gjennomgangen før 15. konsesjonsrunde, som innebærer at arbeidet i hovedsak er avsluttet innen utløpet av 3. kvartal 1994. Den omlegging eller de forenklinger som eventuelt vil bli gjennomført, vil således få anvendelse også for denne konsesjonsrunden.
Når det gjelder det juridiske rammeverket, tar departementet sikte på å fremme et lovforslag i løpet av 1994, som bl.a. vil omfatte:
| - |
Forlengelse av den initielle periode, |
| - |
Tilbakelevering av areal ved utløpet av den initielle periode, |
| - |
Tilbakelevering i 30-årsperioden, |
| - |
Geografisk deling av en utvinningstillatelse. |
For øvrig vises til de viktigste endringene som er foreslått i meldingen, og som er omtalt foran.
Åpning av nye områder for letevirksomhet
Departementet viser til det system for konsekvensutredning som er etablert på norsk kontinentalsokkel og som foretas i hovedsak i tre ulike sammenhenger:
| - |
Ved åpning av nye områder for letevirksomhet. |
| - |
Som grunnlag for myndighetenes utbyggingsbeslutninger knyttet til feltutbygginger og rørsystemer. |
| - |
Etter at produksjons-/transportaktivitetene er avsluttet og en skal ta stilling til disponering av innretningene. |
Departementet satte i 1987 i gang arbeid med å konsekvensutrede Skagerrak og de kystnære områdene utenfor Nordland, samt områdene vest og nord for feltene Heidrun og Draugen, inkludert Vøringplatået. Det er gjort utførlig greie for disse utredningene i meldingen. Det har også vært gjennomført en omfattende høringsrunde hvor 380 instanser har vært hørt.
Regjeringen går inn for at utredningsområdene Nordland VII og Trøndelag I, samt de kystnære områdene i hele utredningsområdet ikke skal åpnes nå. De kystfjerne områdene i Norskehavet (Vøring og Mørebassenget) og de kystfjerne områdene i Nordland IV og V foreslås åpnet for letevirksomhet. I de sentrale deler av utredningsområdet Nordland VI, foreslår Regjeringen særlige rammer for petroleumsvirksomheten. Disse rammene er utformet med det siktemål å gi en god balanse mellom fiskeri, miljø og næringsinteressene i dette området. Regjeringen anbefaler ikke dette området generelt åpnet for letevirksomhet. Det blir anledning til å bore et begrenset antall leteboringer, maksimalt 6, i de sentrale deler av Nordland VI. Det vil bli stilt krav til oljevernberedskap i forbindelse med boringene på linje med krav som stilles i kystnære og øvrige miljøfølsomme områder. Boring i oljeførende lag vil kun være tillatt i en begrenset periode av året. Innenfor de sentrale deler av Nordland VI vil det kun være tillatt med ett borefartøy om gangen. I utformingen av boreperiodene vil det bli lagt vekt på at operasjonene kan gjennomføres på en forsvarlig måte ut fra hensynet til miljø, sikkerhet og kostnadseffektivitet.
Regjeringen foreslår videre at den sørvestlige delen av utredningsområdet i Skagerrak vil kunne gjøres tilgjengelig for letevirksomhet, og på samme måte som for Nordland VI foreslås særlige rammer for virksomheten. Området skal ikke åpnes generelt for letevirksomhet, men det vil kunne være anledning til å bore et begrenset antall letebrønner, maksimalt 4, i området. Det vil kun bli tillatt med ett borefartøy i området om gangen. Det vil videre bli lagt vekt på å unngå boring om sommeren når fiskeriaktivitenene og fritidsaktivitetene er størst. Det vil legges vekt på ikke å bore i oljeførende lag i perioder hvor det finnes sårbare fiskeegg og larver i sjøen.
Departementet viser for øvrig til at svenske og danske myndigheter er orientert om at Regjeringen i denne meldingen anbefaler at de vestlige og mest kystfjerne områdene av Skagerrak skal kunne gjøres tilgjengelige for letevirksomhet.
Departementet viser til at både Oljedirektoratet og oljeselskapene har store forventninger til de områdene som er vurdert åpnet for letevirksomhet, og enkelte oljeselskap venter at disse områdene inneholder like mye petroleum som det vi til i dag har produsert på norsk kontinentalsokkel. Det tas sikte på at blokker fra de områder som omhandles i meldingen, skal kunne utlyses i 15. konsesjonsrunde ved årsskiftet 1994/95. Utbyggingsaktivitet i de aktuelle områdene vil tidligst kunne starte i omlag år 2005, mens produksjonen vil kunne ta til fra rundt år 2010.
Departementet viser til at nye utvinningstillatelser i Barentshavet ikke bør utlyses og tildeles samtidig som utvinningstillatelser på øvrige deler av kontinentalsokkelen. Tildelingsprosessen i Barentshavet og andre områder bør således foregå uavhengig av hverandre. Videre vises det til at for å sikre at resultatene fra aktivitet i utvinningstillatelser tildelt i 13. og 14. konsesjonsrunde erverves, bearbeides og utnyttes godt, bør leteaktiviteten i tiden fremover strekkes ut i tid. Det vil trolig ikke være grunnlag for å bore nye letebrønner hvert år, og med dette utgangspunkt vil det trolig være grunnlag for nye tildelinger i Barentshavet i løpet av våren 1996. Tildelinger i Barentshavet vil ikke kobles med tildelinger lengre sør på kontinentalsokkelen.
Foreslåtte endringer i rammevilkårene for Barentshavet er for øvrig omtalt foran.
Utbygging og drift
Det er i meldingen gitt en beskrivelse av:
| - |
Forum for utbygging og drift, som er et kontaktforum innenfor petroleumsektoren - med målsetting å styrke norsk kontinentalsokkels konkurranseposisjon (opprettet sommeren 1993). |
| - |
Utbyggingsprosjektenes størrelse. |
| - |
Felles bruk av installasjoner. |
| - |
Vederlag i tilknytningsavtaler. |
| - |
Oppstykking av areal på kontinentalsokkelen. |
| - |
Myndighetsgodkjennelse av utbyggingsplaner. |
| - |
Kontraktinngåelser før godkjennelse av plan for utbygging og drift. |
| - |
Flytende produksjonsanlegg. |
| - |
Oppfølging av felt i drift. |
| - |
Disponering av innretninger som har gått ut av bruk i petroleumsvirksomheten. |
Transport av gass og gassdisponering på norsk kontinentalsokkel
Det er på norsk kontinentalsokkel i all hovedsak bygget ilandføringsledninger med stor kapasitet som kan transportere gass fra flere felt. Ilandsføringsledningene er en integrert del av produksjonsvirksomheten, som binder sammen produksjonsanleggene på kontinentalsokkelen og ilandføringsanleggene for måling og sluttbehandling av gassen. For å overholde de norske kontraktsforpliktelsene, er det behov for ny transportkapasitet allerede fra 1998, og inngåelse av ytterligere salgskontrakter vil øke behovet for ny transportkapasitet til kontinentet. Omfanget av transportkapasitet som nå bygges ut, vil avhenge av størrelsen på nye kontrakter som inngås. Det er i meldingen angitt hvilke beslutninger og alternative utvidelsesmuligheter en kan stå overfor i tiden fremover.
Når det gjelder transporttariffer, viser departementet til at ved utbygging av ny transportkapasitet har myndighetene lagt til grunn at hoveddelen av selskapenes fortjeneste fra petroleumsvirksomheten generelt bør tas ut på feltene og ikke i transportsystemene. Departementet har vært opptatt av å sikre skipere på norsk kontinentalsokkel rimelige transportvilkår. Dersom viktige ressurshensyn krever det, har departementet ved nye transportavtaler lagt forholdene til rette for en revurdering av transportvilkårene. Dette kan f.eks. bli aktuelt dersom transporttariffene fører til ulønnsom drift og for tidlig nedstenging av produksjonen av et felt. En endring av tariffene i et felts avslutningsfase kan være et virkemiddel for å sikre en samfunnsøkonomisk lønnsom produksjon av et felts sluttreserver.
Departementet viser til at en koordinert avsetning av gass er et viktig ressurspolitisk virkemiddel for norske myndigheter. Det er et sentralt element i denne sammenheng å legge forholdene til rette for å oppnå forsyningsløsninger til lavest mulige produksjons- og transportkostnader for å sikre en samfunnsøkonomisk lønnsom utbygging av våre gassressurser. En samlet vurdering og prioritering av produksjonsmulighetene vil gi rettighetshavergruppene incentiver til å utarbeide kostnadseffektive utbyggingsløsninger. Videre gir det grunnlag for å undersøke fordeler ved samordnede utbyggingsløsninger som kan resultere i reduserte utbyggingskostnader og økt utvinning av våre reserver. En koordinert avsetning og inngåelse av langsiktige forsyningskontrakter har lagt grunnlaget for en kostnadseffektiv utbygging av felles ilandføringsrørledninger for flere felt. En koordinert gassavsetning gir bedre muligheter for selgere av norsk gass til å tilby fleksible salgskontrakter til kunder som ikke selv har mulighet til å foreta betydelig modulering av gassen. Langsiktige salgskontrakter er i tillegg spesielt viktig ved salg til f.eks. kraftselskaper som er avhengig av faste gassleveranser hvert år over en bestemt tidsperiode.
Departementet viser til at basert på inngåtte leveringsforpliktelser vil norsk gasseksport øke betydelig i forhold til dagens nivå på ca 25 mrd. m3 pr. år til noe over 50 mrd. m3 pr. år etter århundreskiftet. Det vises videre til at for å dekke eksisterende leveringsforpliktelser og eventuelle nye salg, vil det bli behov for utbygging av betydelig ny produksjons- og ilandføringskapasitet. Det antas at gasseksporten fra norsk kontinentalsokkel kan nå et nivå på 60-70 mrd. m3 årlig fra noe etter århundreskiftet. Departementet vil se på alternative utbyggingsløsninger i en vurdering av hvilke gassfelt som bør dekke leveransene under eksisterende kontraktsforpliktelser. Det vil bli lagt vekt på å velge løsninger som bidrar til størst mulig verdiskaping fra norsk kontinentalsokkel, og en vil bl.a. ta hensyn til den forventede markedsutvikling for norsk gass og en samfunnsøkonomisk riktig bruk av eksisterende og planlagt infrastruktur. Rettighetshaverne på felt som skal bygges ut, må kunne dokumentere evne og villighet til å produsere en gitt leveranseprofil, og feltene må være tilstrekkelig modne til at rettighetshaverne skal kunne påta seg en leveranseforpliktelse. Departementet viser til at dette fordrer at forsyningsløsningene som velges, er lønnsomme for den enkelte utvinningstillatelse.
Bruk av gass i Norge
Departementet viser til at en har vært og er fortsatt opptatt av å legge forholdene til rette for lønnsom bruk av gass i Norge. Det er i meldingen gjort rede for:
| - |
Forutsetninger for bruk av gass i Norge |
| - |
mulige anvendelsesområder for bruk av gass i Norge |
| - |
støtte til forskning og forsøksprosjekter |
Miljø
Departementet viser til at det i de senere årene har utviklet seg en miljøbevissthet blant selskapene. Operatørene på norsk kontinentalsokkel har inkorporert miljøhensynet i selskapenes virksomhetsstrategi, og flere av de største operatørene har klare mål om å redusere utslippene når ny og mer miljøvennlig teknologi blir tilgjengelig. Den økte miljøbevisstheten i industrien vil kunne gjøre det enklere å nå de ulike miljømål uten nødvendigvis å ta i bruk nye strenge virkemidler. Det vises videre til at den viktigste kilden til oljeutslipp fra petroleumsvirksomheten i de kommende årene forventes å være utslipp av produsert vann, som inneholder rester av olje. Utslippene av olje i sjøen vil ventelig øke fram mot århundreskiftet, som skyldes at både oljeproduksjonen forventes å øke fordi flere felt kommer i produksjon, og at feltene som nå er i produksjon etter hvert vil produsere større deler vann og mindre deler olje. Departementet viser til at i den grad utviklingen går i retning av at virksomheten beveger seg inn mot miljømessige sårbare områder, vil den måtte vurdere de eventuelle ytterligere avbøtende miljømessige tiltak som kan bli aktuelle.
Når det gjelder aktuelle virkemidler i miljøpolitikken vil Regjeringen legge økt vekt på bruk av avgifter og andre økonomiske virkemidler med sikte på en sammensetning av virkemidlene som er best mulig tilpasset de ulike miljøproblemene. Den videre utformingen av norsk klimapolitikk vil bl.a. avhenge av en kostnadsmessig sammenligning med hvilke tiltak som faktisk blir gjennomført i andre land, slik at man søker å unngå at Norge påføres langt større økonomisk belastning enn våre viktigste handelspartnere. For øvrig vises det til at Regjeringen i stor grad har basert sin miljøpolitikk overfor petroleumssektoren på administrative virkemidler med hjemmel i forurensningsloven og gjennom bruk av CO2-avgiften i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen.
Når det gjelder fremtidig virkemiddelbruk i petroleumssektoren vil Regjeringen legge til rette for gjennomføring av tiltak som er mest mulig kostnadseffektive, og at virkemiddelbruken bør være mest mulig konsistent og oversiktlig. Hvilke tiltak det blir nødvendig å gjennomføre for petroleumssektoren, vil avhenge av mål og internasjonale forpliktelser innenfor miljøpolitikken, mål i den økonomiske politikken, tilgjengelig teknologi og kostnadstrukturen i petroleumssektoren i forhold til andre sektorer. Aktuelle virkemidler kan være økonomiske virkemidler som avgifter og omsettelige kvoter, administrative virkemidler som reguleringer eller vilkår etter forurensningsloven og petroleumsloven, og frivillige avtaler.
Leverandørindustrien, teknologiske utfordringer, forskning og utvikling
Departementet viser til at i hele perioden med petroleumsaktivitet på norsk kontinentalsokkel har det vært et sentralt mål i norsk petroleumspolitikk å bygge opp en konkurransedyktig industri parallelt med oljeselskapenes aktiviteter på kontinentalsokkelen. Flere forhold har allerede endret - og nye faktorer vil komme til å endre - konkurransesituasjonen for norsk leverandørindustri i årene fremover. Dette omfatter:
| - |
endret etterspørselsmønster |
| - |
betydelige volumsvingninger i delmarkeder |
| - |
nye samarbeids- og kontraktsformer mellom oljeselskapene og industrien |
| - |
økte krav til eksport/internasjonalisering |
Samlet vil markedsendringene måtte medføre betydelige tilpasninger i leverandørindustrien, og oljeselskapenes vektlegging på færre kontraktsforhold til industrien og utvidet samarbeid vil sannsynligvis påskynde utviklingen i retning av etablering av allianser og sammenslutninger mellom leverandørbedrifter nasjonalt og internasjonalt.
Departementet viser til at myndighetene har, siden petroleumsaktivitetene startet på norsk kontinentalsokkel, ført en aktiv politikk for å påse at konkurransedyktig norsk industri blir gitt reelle muligheter til å oppnå leveranser av varer og tjenester til virksomheten til havs. Det har også vært vektlagt å bidra til internasjonalisering av industrien. Departementet viser til at en tar sikte på å initiere og aktivt støtte opp om tiltak som kan sette industrien i stand til å ligge i forkant av de behov som oljeselskapene møter for sin virksomhet på kontinentalsokkelen, både innenfor leting, utbygging og drift. Videre er departementet opptatt av at leverandørindustrien skal nå de mål bedriftene setter for sin internasjonale satsing. I denne sammenheng vil en støtte opp om ulike markedsframstøt, først og fremst gjennom å etablere nær og løpende kontakt med andre lands myndigheter.
Departementet viser også til at Norge er innvilget en overgangsperiode fram til 1. januar 1995 med å innføre gjeldende EØS-regelverk for oljeselskapenes innkjøp til kontinentalsokkelvirksomheten, det såkalte innkjøpsdirektivet for de ekskluderte sektorer. Norske myndigheter kan, dersom det vurderes hensiktsmessig, implementere regelverket på et tidligere tidspunkt. Departementet vurderer fortløpende dette spørsmålet i samråd med berørte organisasjoner i nærings- og arbeidsliv.
Når det gjelder teknologiske utfordringer og forskning og utvikling, er det i meldingen gitt en omtale av:
| - |
boring og brønnteknologi |
| - |
pågående FoU-programmer i regi av Norges forskningsråd |
| - |
FoU-programmer som det tas sikte på å starte i 1994 |
Statens samlede engasjement
Departementet viser til at statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) og skattesystemet er de viktigste instrumentene for å innkreve statens andel av overskuddet fra petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel. I tillegg kommer statens utbytte som eier av Statoil. Statens skatte- og avgiftsinntekter fra petroleumsvirksomheten består av ordinær selskapsskatt, særskatt, produksjonsavgift, CO2-avgift og arealavgift. Statens utbytteinntekter fra petroleumsvirksomheten kommer hovedsakelig fra Statoil. Netto kontantstrøm fra SDØE er markedsverdien av SDØEs andel av olje og gassproduksjonen fratrukket SDØEs andel av investeringene, driftskostnadene og letekostnadene.
Anslagene for årlige skatte- og avgiftsinntekter vil variere mellom om lag 20 mrd. og 35 mrd. 1994-kroner i perioden 1994-2005. Noe av grunnen til at disse inntektene ikke viser sterkere økning skyldes at en større andel av produksjonen kommer fra felt der SDØE har betydelige andeler. Andelen av produksjonen som gir grunnlag for ordinær beskatning, blir dermed redusert.
Tabellen viser statens kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten 1980-1992:
TABELL: Statens kontantstrøm fra petroleumsviksomheten, 1980-92
| Mrd. kr |
1980 |
1985 |
1986 |
1987 |
1988 |
1989 |
1990 |
1991 |
1992 |
1993 |
1 |
| Betalt ord. skatt |
9,9 |
21,8 |
17,3 |
7,1 |
5,1 |
4,8 |
12,4 |
15 |
7,6 |
6,4 |
| Betalt særskatt |
5 |
13 |
10 |
3,2 |
1,1 |
1,5 |
5 |
6,7 |
7,3 |
9,5 |
| Produksjonsavgift |
3,6 |
11,6 |
8,2 |
7,5 |
5,5 |
7,3 |
8,5 |
8,9 |
8,1 |
7,9 |
| Arealavgift |
0,1 |
0,2 |
0,2 |
0,2 |
0,2 |
0,2 |
0,3 |
0,6 |
0,6 |
0,6 |
| CO2-avgift |
|
|
|
|
|
|
|
0,8 |
1,9 |
2,3 |
| SDØE netto |
| kontantstrøm |
0 |
-17,1 |
-12 |
-10,7 |
-9,1 |
0,8 |
7,3 |
5,9 |
3,6 |
0,0 |
| Aksjeutbytte i |
| Statoil |
0 |
0,7 |
1,2 |
0,9 |
0 |
0 |
0,8 |
1,5 |
1,4 |
1,3 |
| Statens kontantstrøm |
18,6 |
30,2 |
24,9 |
8,2 |
2,8 |
14,6 |
34,3 |
39,4 |
30,5 |
28,0 |
| 1 |
Foreløpige tall fra statsregnskapet |
(Kilde Finansdepartementet)
Når det gjelder statens samlede deltakelse i petroleumsvirksomheten, som består av SDØE og Statoil, har denne variert over tid, men har i de senere år vært fallende. Det vises til at i forkant av 14. konsesjonsrunde i 1993 sluttet Stortinget seg til at det var ønskelig å etablere større fleksibilitet mht. omfanget av den statlige deltakelsen i de enkelte utvinningstillatelser. Også i fremtidige konsesjonsrunder vil størrelsen på statens samlede deltakelse særlig avhenge av følgende to forhold: Staten ønsker en høy andel av verdiskapingen i petroleumsvirksomheten, og nødvendigheten av å sikre en langsiktig og effektiv deltakelse fra de best kvalifiserte oljeselskapene gjennom gode konsesjonstildelinger.
Departementet viser videre til at for å opprettholde interessen for norsk kontinentalsokkel i årene fremover fra de mest kvalifiserte selskapene, er det avgjørende at selskapene i kommende konsesjonsrunder får tildelinger som de vurderer som økonomisk og geologisk/teknisk interessante. Dette understreker at det samlede omfang av andeler som er til fordeling etter at statsdeltakelsen er trukket fra, og hvordan disse vurderes av oljeindustrien, er av stor betydning for effektiv utnyttelse av norske olje- og gassressurser på lengre sikt. I denne sammenheng vises det til at Statoil i dag opererer mer på linje med de øvrige selskapene på norsk kontinentalsokkel. En økt grad av likestilling mellom Statoil og de øvrige selskapene vil stille Statoil overfor økt konkurranse og bidra til effektivisering og økt kostnadsfokusering. Med utgangspunkt i den generelle kompetanse selskapet har opparbeidet, sin finansielle styrke samt selskapets brede erfaring, vil Statoil stå sterkt i konkurransen med de øvrige selskapene på norsk kontinentalsokkel. Departementet viser til at en økt forretningsmessig frihet for Statoil ikke vil influere på den statlige styring og kontroll med virksomheten.
Når det gjelder status for statens direkte økonomiske engasjement er det i meldingen gitt en oversikt over:
| - |
videre utvikling av statens økonomiske engasjement, styringsmodell, portefjøljetilpasning, avregningsvilkår for SDØE-gass fra Heidrunfeltet. |
Statoil hadde et årsresultat for 1993 på ca 3,4 mrd. kroner. Aksjeutbytte fra Statoil ble under behandlingen av statsbudsjettet for 1994 fastsatt til 1.075 mill. kroner, og Statoil har ved inngangen til 1994 en egenkapitalandel på om lag 30 %. Departementet støtter tiltak fra Statoils side for å bringe lønnsomheten i nedstrømsvirksomhetene opp på et tilfredsstillende nivå. Departementet mener videre det er viktig for Statoil å få styrket sin egenkapitalandel, og det vises til at et oljeselskap som Statoil må ha et solid økonomisk fundament for å kunne møte de sterke svingninger i olje- og gassprisene som vi må regne med også i fremtiden. Departementet ser det som en viktig og naturlig utvikling at Statoil legger opp til en gradvis økning av sitt utenlandsengasjement, og det vises til at den kompetanse som selskapet har bygd opp gjennom aktiviteter på norsk kontinentalsokkel bør utnyttes til videre verdiskaping i selskapet også i aktiviteter utenfor norsk kontinentalsokkel. En forutsetning for Statoils utenlandsengasjement er imidlertid at selskapet fortsatt samtidig er i stand til fullt ut å ivareta sine oppgaver på norsk kontinentalsokkel.
Departementet viser i meldingen til at det er besluttet å utarbeide en noe bredere oljepolitisk stortingsmelding enn den årlige meldingen om statens samlede engasjement i petroleumsvirksomheten, og at en slik melding skal legges fram et par ganger i hver valgperiode (jf. St.meld. nr. 21 (1991-1992) - Om statens samlede engasjement i petroleumsvirksomheten i 1992). Departementet har videre funnet det hensiktsmessig at Oljedirektoratets årlige beretninger for fremtiden også inngår i denne meldingen, og det vises til at selve årsberetningen følger som utrykt vedlegg til meldingen.
Oljedirektoratet anslo ved utgangen av 1991 de totale oppdagede ressurser i Nordsjøen til om lag 4,6 mrd. t.o.e. I tillegg kommer oppdagede ressurser i Midt-Norge og i Barentshavet med ca 0,8 mrd. t.o.e. Oppdagede ressurser fordeler seg med om lag 40 % olje og 60 % gass. Videre vises det til at ved utgangen av 1991 var det produsert i overkant av 1 mrd. t.o.e, og vel 60 % av denne produksjonen var olje. Samlet produksjon ved utgangen av året utgjorde i overkant av 18 % av de totale oppdagede petroleumsressurser. For olje var imidlertid dette forholdstallet om lag 30 %, noe som må ses i sammenheng med at det produseres langt mer olje i forhold til ressursgrunnlaget enn hva som er tilfelle for gass.
Det vises også til at 1991 ble et rekordår hva angår boreaktivitet på norsk kontinentalsokkel. Totalt ble det foretatt 111 boringer, hvorav 47 var leteboringer. Den omfattende letevirksomheten resulterte i 11 nye funn, 10 funn i Nordsjøen og ett utenfor Midt-Norge. Den høye funnfrekvensen medvirker til at norsk kontinentalsokkel vurderes av Oljedirektoratet som blant de mest attraktive leteområder i verden.
Ved utgangen av 1992 var Oljedirektoratets anslag for oppdagede ressurser om lag 4,7 mrd. t.o.e i Nordsjøen og ca 0,9 mrd. t.o.e nord for Stad. Oppdagede ressurser fordeler seg med om lag 44 % olje og 56 % gass.
Den totale petroleumsproduksjonen utgjorde ved utgangen av 1992 om lag 20 % av totale oppdagede ressurser. Total oljeproduksjon var 31 % av oppdagede oljeressurser, og Oljedirektoratets anslag viser at vi har oppdagede ressurser til 20 års oljeproduksjon og 115 år med gassproduksjon med det nåværende uttak av petroleum.
Når det gjelder sikkerhet og arbeidsmiljø viser departementet til at arbeidsmiljøloven fra 1. januar 1993 er gjort gjeldende for flyttbare innretninger i petroleumsvirksomheten, samt for bemannede undervannsoperasjoner utført fra fartøy eller innretning, og at tilsynsmyndigheten er tillagt Oljedirektoratet. Det er i meldingen tatt med en oversikt over hva som er gjort mht. sikkerhet og arbeidsmiljø, som omfatter:
| - |
internasjonalt samarbeid |
| - |
forvaltningsansvaret for arbeidsmiljø og sikkerhet. |
I denne sammenheng vises det også til St.meld. nr. 51 (1992-1993) - Om sikkerhet og arbeidsmiljø på norsk kontinentalsokkel.
Forslag om tilbakesending av meldingen (fra medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti)
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, lederen, Chaffey, Enoksen og Giil, mener det nå ville være riktig å ha en prinsipiell og grundig debatt om forvaltningen av olje- og gassressursene på norsk sokkel. Det er nødvendig å ha en samlet vurdering av alle konsekvensene når det skal tas så viktige avgjørelser som forvaltningen av vår petroleumsformue. Olje- og gassvirksomheten har betydning for samfunnet på mange områder. Disse medlemmer mener at en langsiktig ressursdisponering må legges til grunn for den framtidige virksomheten på norsk sokkel.
Disse medlemmer mener at Norge, som en av verdens største olje- og gassnasjoner, også har et medansvar for det store oljeforbruket i verden. Høy oljeproduksjon har følger både for priser, forbruk, miljøet og for uttak av en ikke-fornybar ressurs.
Disse medlemmer mener det må tas grunnleggende hensyn til miljø, fiskeressurser, øvrig næringsliv, samlet sysselsetting og samlet samfunnsøkonomi.
Disse medlemmer mener det utredningsarbeidet som er brukt som grunnlagsmateriale for stortingsmeldingens forslag om åpning av nye leteområder, er mangelfullt. Disse medlemmer mener det er særlig alvorlig at konsekvensene for fiskeri- og reiselivsnæringen ikke er tilfredsstillende utredet når det gjelder drift i de foreslåtte områder. Dette er viktige deler av næringslivet i de berørte områder, og burde vært belyst i stortingsmeldingen. Konsekvensene ved letefasen er også mangelfullt utredet. I tillegg mener disse medlemmer at det burde vært grundigere vurdering av miljøkonsekvensene av de kontinuerlige miljøutslippene. Dette er særlig viktig å få vurdert i de områdene som regnes som sårbare.
Disse medlemmer ser store mangler ved St.meld. nr. 26 (1993-1994) « Utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen » på flere områder, og mener derfor at meldingen må sendes tilbake, og at ny melding må utarbeides. Disse medlemmer er av den oppfatning at det ikke haster med å åpne for nye leteområder nå, før Stortinget har fått seg forelagt en bred og grundig vurdering av alle konsekvensene ved petroleumsvirksomheten.
Ressursforvaltning
Disse medlemmer viser til at Norge har firedoblet produksjonen av olje de siste ti årene. Disse medlemmer mener at ressursene må forvaltes slik at de kommer flere generasjoner til gode.
Det framgår i oljemeldingen s. 194: « Dersom det i tillegg tas hensyn til muligheter for økt oljeutvinning, medfører Oljedirektoratets anslag at vi har oppdagede ressurser til 20 års oljeproduksjon og 115 år med gassproduksjon med det nåværende uttak av petroleum. »
Disse medlemmer mener at utvinnigstempoet derfor må flates ut og reduseres. Utvinningstempoet har vært sterkt økende i de siste årene. I St.meld. nr. 26 (1993-1994) legger Regjeringen opp til en ytterligere sterk økning i de neste årene. Disse medlemmer mener dette er uforsvarlig sett i forhold til de hensyn dagens generasjoner må ta overfor kommende generasjoner og deres interesser.
Disse medlemmer mener at på sikt er en reduksjon i letevirksomheten den beste måten for å sikre en lavere olje- og gassutvinning. Intensjonene bak leting er å gjøre funn som kan bygges ut. Erfaringene viser at når det først er gjort drivverdige funn, er det også i praksis gitt tillatelse til utvinning fordi det allerede i letefasen er gjort investeringer som forventes å skulle gi avkastning ved drivverdige funn. Norge har allerede registrerte reserver som ikke er utvunnet. Når en ønsker å redusere utvinningstempoet, er det derfor naturlig at det ikke haster med å åpne nye områder for letevirksomhet nå.
Disse medlemmer viser til at nye leteområder stadig har blitt åpnet i mer sårbare og kystnære områder. I St.meld. nr. 26 (1993-1994) foreslåes det å åpne de fleste områdene langs kysten som hittil ikke har vært tilgjengelig for petroleumsvirksomheten.
Miljø
Disse medlemmer viser til at som fossilt brensel er oljen en av de mest forurensende energikildene vi har. Forbrenning av olje gir store utslipp av stoffer som fører til både lokal og global forurensning. Oljen er en av de viktigste kildene til utslipp av både NOx og CO2, som fører til sur nedbør og økt drivhuseffekt.
Utvinning av olje gir også store forurensningsproblemer. I 1993 var 23 % av Norges CO2-utslipp, 14 pst av NOx- utslippene og 40 % av utslippene av VOC (flyktige organiske forbindelser) direkte knyttet til petroleums- virksomheten. Hvert år er det også store utslipp i sjøen fra petroleumsvirksomheten.
En lete- og utvinningstakt slik Regjeringen foreslår i denne stortingsmeldingen, vil føre til økte utslipp av drivhusgasser. Disse medlemmer vil minne om at Norge har som målsetting å redusere utslippene av NOx med 30 % innen år 1998 og om å stabilisere CO2-utslippene på 1989-nivå innen år 2000. Disse medlemmer mener det er uheldig at ikke Regjeringen har lagt fram handlingsplaner for å nå disse målene. Disse medlemmer mener derfor at Stortinget burde fått den varslede stortingsmeldingen om klimaforhold til behandling før oljemeldingen.
Disse medlemmer er bekymret for at Regjeringens oljepolitikk, slik den framkommer i oljemeldingen, vil redusere Norges mulighet til å følge opp både Norges egne mål og de internasjonale avtalene Norge har ratifisert.
Samfunnsøkonomi
Disse medlemmer mener at norsk økonomi må gjøres mindre avhengig av ikke-fornybare ressurser som olje og gass. Det vises til den høye utvinningstakten på norsk sokkel.
Norsk økonomi er i dag sterkt avhengig av inntektene fra olje- og gassvirksomheten. Ved å satse på økt utvinningstakt gjør vi oss enda mer avhengig av inntekter fra en ikke- fornybar ressurs som raskere vil ta slutt. Disse medlemmer mener derfor at for å redusere norsk oljeavhengighet, bør en alt nå legge opp til en utflating og deretter gradvis reduksjon av utvinningstempoet. Det må satses bevisst på fornybare ressurser og å utvikle strategier for å dreie investeringene fra Nordsjøen til næringslivet på fastlandet.
Næringsliv og sysselsetting
Disse medlemmer viser til at petroleumsloven stiller klare krav om å vurdere hvilke konsekvenser petroleumsvirksomheten får for andre næringer. Dette kravet er utilstrekkelig fulgt opp i stortingsmeldingen. Dette gjelder særlig hensyn til fiskeriene, havbruk og reiselivsnæringen.
Disse medlemmer viser til kommentarer som er kommet fra lokalmiljøene, som vil bli berørt av forslagene i stortingsmeldingen. Det er mange som særlig har pekt på de negative virkningene for fiskeriene.
Disse medlemmer vil dessuten understreke behovet for å skape et variert næringsliv og øke sysselsettingen i hele landet, slik at norsk økonomi kan bli mindre avhengig av inntektene fra petroleumsvirksomheten enn i dag.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer at St.meld. nr. 26 (1993-1994) « Utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen », må sendes tilbake.
I en ny stortingsmelding må følgende hensyn vektlegges sterkere:
| - |
mer langsiktig disponering av olje- og gassressursene, slik at også kommende generasjoner kan nyte godt av disse ressursene |
| - |
sterkere vektlegging av miljøhensyn, bl.a. fiskeressursene og sjøfuglbestand |
| - |
de overordnede mål som handlingsplanen for reduksjon av NOx-utslippene og stortingsmeldingen om klimaforhold setter, må legges til grunn for meldingen |
| - |
norsk økonomi gjøres mindre avhengig av petroleumsinntektene ved at investeringer gradvis overføres fra sokkelen til arbeidsplasser og næringer i Fastlands-Norge det åpnes ikke for nye leteområder i kystnære og sårbare områder som f.eks. Barentshavet det må utarbeides konsekvensutredninger i tråd med de krav petroleumsloven setter |
| - |
det må utarbeides alternative analyser for lavt, middels og høyt nivå på petroleumsutvinningstakten, der en på et bredt grunnlag får fram hvilke følger dette vil få for alle berørte områder |
| - |
alle høringsuttalelser må i sin helhet være offentlig tilgjengelige. |
Disse medlemmer fremmer i samsvar med dette følgende forslag:
« St.meld. nr. 26 (1993-1994), « Utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelsen », sendes tilbake til Regjeringen. Det legges fram ei ny melding med vektlegging av bl.a. miljøhensyn og langsiktig disponering av olje- og gassressursene. »
Komiteen, medlemmene Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal, Gjul og Hegna fra Arbeiderpartiet, lederen, Enoksen og Giil fra Senterpartiet, Fatland og Finstad fra Høyre, Chaffey fra Sosialistisk Venstreparti, Frafjord Johnson fra Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar, er enig med Regjeringens mål om at petroleumsressursene på kontinentalsokkelen skal komme hele det norske samfunnet til gode, noe som innebærer at en stor del av det overskuddet som skapes, i første hånd må tilfalle staten.
Det er videre et mål at ressursene skal forvaltes med sikte på å oppnå høyest mulig verdiskapning og slik at fellesskapet sikres en høy andel av inntektene fra virksomheten. Komiteen er derfor enig i at rammevilkårene må tilpasses slik at den samfunnsøkonomiske lønnsomheten sikres ved den videre utvinning av ressursene.
Komiteen har spesielt merket seg prognosene for utviklingen av olje- og gassproduksjonen. Dette gjelder også investeringene. For oljeproduksjonens vedkommende er dagens produksjonsnivå et resultat både av teknologisk utvikling og av tidligere stortingsvedtak over et langt tidsrom. Denne produksjonen vil om relativt få år være sterkt nedadgående.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, viser til at de problemstillinger som Stortinget står overfor, derfor ikke er hvorvidt økningen i oljeproduksjonen skal fortsette, men hvilke tiltak som eventuelt skal settes i verk for å møte nedgangen. Flertallet har i den forbindelse merket seg at oljeproduksjonen i år 2005 anslagsvis vil ligge på 1991-nivå. At produksjonen i økende grad ventes å komme fra mellomstore og små felt betyr en strukturendring, som innebærer store utfordringer.
Når det gjelder styringen av framtidig omfang av virksomheten, har komiteen merket seg at konsesjonspolitikken ikke er et treffsikkert virkemiddel for å få et bestemt nivå på utvinningen. Andre forhold synes å ha større innvirkning. Ikke minst gjelder dette utviklingen av ny teknologi. Det vil derfor være en stor utfordring å finne fram til virkemidler som kan sikre et nivå som gir stabilitet for norsk økonomi og for norske arbeidsplasser, og som samtidig ivaretar miljøperspektivet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, og medlemmet Hillgaar, anser åpning av nye områder for leteaktivitet som et nødvendig tiltak for å oppnå denne stabiliteten.
Spørsmålet om petroleumsaktiviteten i et formuesforvaltningsperspektiv reiser etter flertallets syn flere interessante problemstillinger. Flertallet støtter Regjeringens mål om å forvalte petroleumsformuen på en slik måte at hensynet til de framtidige generasjoner ivaretas. Flertallet er videre enig i at dette må være et spørsmål om den samlede økonomiske politikk. Formuesforvaltningen må ikke begrenses til å gjelde en isolert vurdering av olje- og gassproduksjonen.
Det relativt høye produksjons- og investeringsnivået fører til at Norge som nasjon blir stadig mer petroleumsavhengig. Siden det her er snakk om ressurser som ikke fornyes, er det etter flertallets syn viktig at det videreføres en politikk som medfører at avhengigheten ikke blir større enn at bortfall av inntekter kan håndteres uten at det blir nødvendig med vesentlige endringer i politikken.
For øvrig viser flertallet til sammendraget og sine bemerkninger under de enkelte kapitler.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, og medlemmet Hillgaar vil - når det gjelder EØS-avtalen - vise til at vi nå har tre norske oljeselskaper som er fullt kvalifiserte til å påta seg oppgaver i alle deler av petroleumsvirksomheten og som er godt konkurransedyktig mht. å søke om blokker på norsk sokkel. Vi har også en betydelig leverandørindustri som dekker rundt 50-60 % av leveransene til norsk sokkel. Denne industrien oppnår nå slike andeler i kraft av egen konkurransedyktighet. Lovbestemmelsene, som nå er endret, har ikke hatt praktisk betydning på dette punkt på mange år.
Dette flertallet viser videre til at innkjøpsdirektivene som inngår i EØS-avtalen, skal sikre at selskapene i sine innkjøp skal velge de beste tilbud uten hensyn til nasjonalitet innenfor EØS-området. Dette er allerede situasjonen på norsk sokkel. Verdiskapningen for samfunnet blir størst ved at kostnadene blir minst. Direktivet sikrer imidlertid også norske bedrifter like konkurransevilkår i resten av EØS-området. Dette anser vi som en fordel.
Innkjøpsdirektivet inngår som nevnt i EØS-avtalen. På dette punktet blir det følgelig ingen endring som følge av eventuelt EU-medlemskap.
Dette flertallet viser til at det eksisterer to store offshoremarkeder i EØS-området, det britiske og det norske. Det britiske markedet har vært, er og forventes å være, større enn det norske i overskuelig fremtid. I 1993 utgjorde lete-, utbyggings- og driftsmarkedet totalt 9,4 mrd. GBP i Storbritannia og 80 mrd. NOK i Norge. Aktiviteten forventes totalt sett å avta i begge markeder. Dette betyr at konkurransen på grunn av ledig kapasitet blir større i de to markeder i årene som kommer, og at norske selskaper konkurrerer om oppdrag i Storbritannia på samme måte som britiske selskaper konkurrerer om oppdrag i Norge. Hittil har britisk industri oppnådd større markedsandel på norsk sokkel enn omvendt. En naturlig videreutvikling av denne industrien vil være å øke innsatsen i andre sokkelmarkeder verden over.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at olje- og gassvirksomheten i løpet av en 30-årsperiode har utviklet seg til å bli en sentral næring i Norge. Næringen har stor betydning for såvel statsfinanser, utenriksøkonomi som næringsutvikling. Statens netto petroleumsinntekter i 1993 utgjorde nær 10 % av statens samlede inntekter. Eksport fra sektoren utgjorde om lag 33 % av norsk eksport og investeringene utgjorde om lag 34 % av samlede investeringer i Norge. Samtidig er aktiviteten knyttet til vare- og tjenesteinnsats til sektoren betydelig. Samlet innebærer dette betydelige positive impulser fra olje- og gassvirksomheten til norsk økonomi. Viktig i denne sammenheng er også at de teknologiske og organisatoriske krav som oljevirksomheten stiller, har medført sterk kompetanseoppbygging på mange felter i norsk næringsliv og forvaltning.
For Regjeringen er arbeid for alle et overordnet mål i politikken. Olje- og gassvirksomheten gir viktige bidrag i arbeidet for å nå dette målet. Uten økningen i utvinningen av olje og gass de siste årene, må vi regne med at arbeidsledigheten hadde vært større enn den er. Uten beslutninger om nye utbyggingsprosjekter må vi anta at det blir vanskeligere å få redusert ledigheten. Dette skyldes for det første at investeringer i petroleumsvirksomheten i seg selv øker etterspørselen og dermed bidrar til å skape arbeidsplasser, spesielt i leverandørindustrien. Videre skyldes det at investeringene gir fremtidige inntekter som gjør det mulig å skape flere arbeidsplasser bl.a. i den offentlige sektor. Dette gjør også at petroleumsvirksomheten er et vesentlig bidrag til videreutviklingen av det norske velferdssamfunnet ved at staten, fylker og kommuner får større inntekter enn de ellers ville ha hatt.
Når det gjelder produksjonstempo mener disse medlemmer det er viktig å understreke det lange tidsperspektiv som knytter seg til forvaltningen av petroleumsressursene. Dagens produksjonstempo og produksjonsutviklingen i de neste 2-3 årene er i all hovedsak resultat av beslutninger som er truffet tidligere, og som er truffet over et langt tidsrom. Det har vært stor grad av politisk enighet om denne politikken. Beslutninger som i dag treffes, vil tilsvarende først få betydning for produksjon og investeringer om flere år. Samtidig vil det være knyttet usikkerhet til en rekke forhold omkring disse beslutningene. Eksempelvis har de utvinnbare reservene i de største oljefeltene vist seg å være gjennomgående betydelig høyere enn anslått da feltene ble besluttet utbygget. Dette er en viktig årsak til produksjonsøkningen i de siste årene.
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner at petroleumsaktiviteten i for liten grad er vurdert i eit formuesforvaltningsperspektiv. Desse medlemene viser til at med det høge utvinningstempoet vi har hatt og som vi framleis vil få dei næraste åra, vil vår generasjon ha brukt opp ein for stor del av petroleumsformuen. Ein for liten del vert att til komande generasjonar. Desse medlemene meiner at dersom Regjeringa får fleirtal for sitt opplegg, vil ikkje omsynet til framtidige generasjonar vere ivareteke på ein framtidsretta måte.
Desse medlemene ser det som viktig at den samla petroleumsutvinninga vert redusert til eit nivå som er betre tilpassa eit overordna forvaltningsperspektiv. Desse medlemene ser det som ei utfordring at dei verdfulle petroleumsressursane vert nytta slik at dei i større grad skaper positive ringverknader og sysselsetjing på fastlandet. I den samanheng er konsesjonspolitikken eit viktig verkemiddel. Desse medlemene ser det som viktig at den framtidige petroleumsaktiviteten i større grad vert styrt utfrå omsynet til kva som tener samfunnet, og i mindre grad etter marknadsliberalistiske prinsipp. Eit globalt og nasjonalt miljøforvaltningsomsyn må liggje til grunn for denne aktiviteten.
Disse medlemmer viser til at den rike delen av verden er i ferd med å bruke opp verdens forråd av ikke-fornybare energikilder. Samtidig er problemene knyttet til utslipp av drivhusgasser og forurensning økende. Norge har som energistormakt et spesielt ansvar for å snu denne utviklingen. Disse medlemmer støtter Brundtlandkommisjonens og FNs klimapanels målsetting om en reduksjon i de rike landenes energiforbruk med 50 % innen år 2025 for å skape rom for en økning i energibruken i utviklingsland med 30 %.
Disse medlemmer er enig med meldingen i at målet må være å forvalte petroleumsressursene på en slik måte at hensynet til framtidige generasjoner ivaretas. Disse medlemmer kan ikke slutte seg til en konkretisering av dette målet som legger ensidig vekt på at olje og gass blir påvist og produsert på en effektiv måte. Å ta hensyn til kommende generasjoner betyr å forvalte ressursene slik at også framtidige generasjoner får ta del i beslutninger om norsk petroleumspolitikk og ressursforvaltning. Det forutsetter et utvinningstempo som gir framtidige generasjoner råderett over petroleumsressurser og ikke over tomme oljebrønner og en nedbygget næring.
Disse medlemmer mener derfor at den totale olje- og gassutvinningen må reduseres og at Norge gradvis bør bli mindre avhengig av inntektene fra denne virksomheten.
Disse medlemmer vil understreke at en reduksjon i oljeutvinningstempoet må få konsekvenser for holdningen til åpningen av nye leteområder og nivået på statens investeringer i oljevirksomheten. Men det må også få konsekvenser for holdningen til utbygging av konkrete olje- og gassfelt.
Disse medlemmer viser til at meldingen slår fast at det er mulig å redusere oljeutvinningstempoet ved å regulere produksjonen direkte slik det ble gjort i årene 1986-90. Det heter videre i meldingen at dette er et tiltak som er uaktuelt i et aktivitetsperspektiv, uten at det sies noe om hvorfor det er uaktuelt. Disse medlemmer mener at en direkte regulering av petrolums- virksomheten slik petroleumsloven gir anledning til, er et svært aktuelt virkemiddel som ofte benyttes av f.eks. OPEC-land. Fordi verdensmarkedet er svært følsomt for endringer i tilbudet, kan en reduksjon i produksjonen bidra til et økt prisnivå. Disse medlemmer mener derfor at det er svært viktig at Norge ikke fraskriver seg muligheten til en myndighetsregulering av oljeproduksjonen.
Disse medlemmer viser også til at meldingen framhever utsatt godkjenning av feltutbygginger som et annet virkemiddel for å redusere investeringsnivået, og med noen års etterslep også produksjonen. Dette virkemiddelet ble anvendt i 1988. Disse medlemmer ser også en slik utsatt godkjenning der en skaper en form for « køordning » for feltutbygginger som en egnet måte å holde norsk oljeproduksjon på et mer stabilt nivå. Dagens politikk fører til en kraftig vekst i oljetempoet hvert år i noen år, og så en betydelig reduksjon i aktiviteten dersom en ikke åpner for oljevirksomhet også i svært sårbare områder.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til de problemstillinger som sokkelens petroleumsmessige modningsprosess og økt internasjonal konkurranse om knappe økonomiske og personellmessige ressurser reiser. Synkende funnrater, mindre petroleumsforekomster pr. funn, økende letekostnader pr. petroleumsenhet, er med på å svekke norsk sokkels konkurransemessige posisjon. I tillegg til at mer enn 30 nye land har åpnet sine petroleumsregioner for internasjonale selskaper, vil disse utviklingstrekkene kreve tilpasninger som i mest mulig grad kan opprettholde investeringsnivå, letenivå og sysselsetting. Dette kan best oppnås gjennom tilpasninger av rammevilkår, herunder bortfall av glideskala, lavere statsdeltakelse generelt og et forutsigbart og konkurransedyktig skattenivå. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til at Regjeringen i denne meldingen foreslår flere justeringer i det gjeldende konsesjonspolitiske rammeverk. Disse medlemmer er imidlertid lite tilfreds med at Regjeringen ikke har foreslått å avskaffe glideskalaordningen også for eldre lisenser.
Disse medlemmer finner det også sterkt beklagelig at Regjeringen gjennom sine skattepolitiske utspill i den senere tid har skapt stor usikkerhet og dermed ytterligere svekket selskapenes tillit til at myndighetene har den nødvendige tilpasningsevne som stadig raskere endringer i ytre rammevilkår krever. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til den langsiktighet som preger planlegging, investering og drift i petroleumssektoren. Tidsspennet mellom investeringsbeslutning og produksjon fører derfor til at manglende tilpasning av rammevilkår nå, først blir synlig gjennom fallende investeringer og sysselsetting om 5 til 10 år. Disse medlemmer vil videre peke på at dette forholdet i liten grad blir tatt hensyn til i den aktuelle debatt om lete- og utvinningstempo.
Disse medlemmer vil videre vise til at det er en klar sammenheng mellom hvilke lete-, utbyggings- og sysselsettingsmål som forventes i den petroleumsrettede virksomhet på den ene side og tilstrekkelig tilpasning av rammevilkår på den annen side. Disse medlemmer vil i den forbindelse peke på at bortfall av glideskala for gamle lisenser og eventuelle skattepolitiske tilpasninger vil gi preferanse for leting og bringe frem nye prosjekter innenfor tidligere åpnede områder. Dermed vil presset mot nye leteområder bli redusert samtidig som aktivitets- og sysselsettingsmålene kan nås.
Disse medlemmer konstaterer også at signalene fra bransjen peker i den retning. Høyres forslag om opphevelse av glideskala gir derfor økt handlefrihet til å dempe interessekonfliktene mellom petroleumsaktivitet og fiskeri- og miljøinteresser samtidig som lete- og aktivitetsmålene kan oppnås. Incitamenter som kan stimulere til økt utvinning, bedre « støvsuging » i tidligere åpnede områder og optimal utnyttelse av eksisterende infrastruktur, gir dermed også en bedre ressursforvaltning enn uten slike stimuli. Større fleksibilitet og tilpasningsevne når det gjelder rammevilkår vil dermed kunne bidra til å redusere interessekonfliktene mellom petroleumsvirksomheten og f.eks. fiskeri- og miljøinteresser.
Disse medlemmer vil ellers vise til at de formuesforvaltningsmessige sider ved å hente ut petroleumsressursene i høyt eller lavt tempo ikke gir noe entydig svar på om petroleumsformuen forvaltes godt eller mindre godt. Disse medlemmer har i den forbindelse merket seg at de partier som taler varmest for lavt utvinningstempo samtidig går lengst i å øke statens utgifter. Etter disse medlemmers oppfatning er aktivitetene knyttet til petroleumssektoren i all hovedsak av det gode. Det er forvaltningen av inntektsstrømmen som har, og fortsatt vil kunne skape problemer, dersom flertallet ikke makter å føre en budsjettpolitikk som reduserer underskuddet på statsbudsjettet. Dette er nødvendig for å gi rom for i større grad å omplassere petroleumsformuen gjennom langsiktige investeringer og finansplasseringer. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til at den årlige avkastning av en omplassert petroleumsformue som beskrevet ovenfor, ville kunne langt overstige dagens inntektsstrøm samtidig som selve formuesverdien i seg selv forble inntakt. Det er derfor en meget tvilsom påstand å hevde at generasjonsregnskapet vil bli bedre med et lavt utvinningstempo enn med et høyere. Påstanden kan bare bli riktig dersom man forutsetter at inntektsstrømmen utelukkende skal finansiere forbruk istedenfor å gå til investeringer.
Disse medlemmer mener derfor at spørsmålet om en forsvarlig og langsiktig forvaltning av petroleumsformuen er mer et spørsmål om en forsvarlig budsjettpolitikk enn et spørsmål om utvinningstempo. En petroleumsformue som består av ikke-produsert olje og gass for produksjon om 20-30 år, gir ingen avkastning nå, og vil kreve mangedoblet oljepris for å kunne gi tilnærmelsesvis samme avkastning som en riktig forvaltning av løpende produksjonsinntekter i dag. Forutsatt en forsvarlig budsjettpolitikk, vil det derfor både være bedrifts- og samfunnsøkonomisk riktig å produsere oppdagede ressurser etter hvert som funnene kan utvinnes lønnsomt.
Disse medlemmer vil ellers vise til at de miljømessige sider ved ulike temponivåer vil måtte forbli belastningsmessig miljønøytrale fordi norsk olje- og gassproduksjon ved lav produksjon alternativt blir erstattet av andre produsentland. Høy norsk produksjon vil tilsvarende gå på bekostning av andre produsentland så lenge petroleumsmarkedet ikke er produksjonsbestemt, men derimot etterspørselsbestemt.
Disse medlemmer er ellers tilfreds med at komiteen samlet ber Regjeringen fremme en egen gassmelding med en helhetlig gjennomgang og debatt om innenlandsk bruk av gass. Siden gassanvendelse tradisjonelt ikke har hatt noen plass i det norske energi- og industri-billedet, er behovet for å bringe klarhet i hva som er realistisk ambisjonsnivå sterkt til stede. Disse medlemmer forventer derfor at gassmeldingen vil legge grunnlaget for en « gass-strategi » som inneholder målformuleringer, klarere rollefordeling mellom de offentlige og private aktører, avklarer organisatoriske spørsmål, virkemiddelbruk, m.v.
Disse medlemmer vil ellers vise til tidligere påpekninger av de økende interessekonflikter Statoil etter hvert er brakt opp i, eksempelvis:
| - |
Gjennom sin rolle som forvalter av SDØE. |
| - |
Gjennom sin internasjonaliseringsstrategi. |
| - |
Gjennom sin leder- og sekretariatsrolle i GFU. |
| - |
Gjennom sin leder og sekretariatsrolle i Forsyningsutvalget. |
Disse medlemmer ser klare behov for å vurdere om interessekonflikter, og i enkelte sammenhenger Statoils dominerende rolle, bør tilsi organisatoriske endringer som bringer selskapet i en mer balansert posisjon - både i forhold til SDØE og i forhold til de andre selskapene som har engasjement på norsk sokkel.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil også peke på at oljeutvinningstempoet ville vært lavere dersom et flertall i Stortinget hadde fulgt Sosialistisk Venstrepartis anbefalinger i forhold til en del konkrete feltutbygginger. Dette medlem viser blant annet til at Sosialistisk Venstreparti som eneste parti i forrige Stortingsperiode, gikk imot utbygging av Sleipner Vest og Heidrun og imot at Brage- utbyggingen skulle tas ut av køen og igangsettes i 1990.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at også forvaltningen av petroleumsressursene må innordnes rammene for en bærekraftig utvikling og sees både i et globalt perspektiv og i et generasjonsperspektiv. Dette medlem vil vise til de særskilte utfordringer Norge står overfor som miljønasjon og som oljenasjon. Dette innebærer at vi må finne et balansepunkt mellom hensynet til miljøet, enten det er spesielt sårbare områder nasjonalt eller miljøproblemer globalt, og hensynet til en forvaltning av våre ressurser som tjener norsk næringsliv og sysselsettingen også i et langsiktig perspektiv.
Etter dette medlems vurdering bidrar tilrådingene i St.meld. nr. 26 til en større ubalanse i prioriteringene. Dette inkluderer både ytterligere oljeavhengighet i norsk økonomi med svingninger i sysselsettingen og større risiko i forhold til sårbare økologiske områder langs kysten. Også målsetningen om å begrense utslippene av CO2 må bringes inn i vurderingen av aktivitetsnivået på sokkelen.
Dette medlem viser til at oljeproduksjonen i løpet av få år er blitt mer enn doblet. Dette illustreres bl.a. ved at den i dag ligger på det nivå Tempoutvalget (NOU 1983:27, s. 24) i sin tid satte opp som høyeste fremskrivningsalternativ for år 2010. Etter dette medlems vurdering er dagens oljeutvinningstempo for høyt. En erkjenner at utvinningstakten for en stor del er resultat av beslutninger som er fattet av Stortinget over et langt tidsrom, men vil samtidig peke på at en har virkemidler til rådighet som også på noe kortere sikt kan påvirke aktivitetsnivået.
Dette medlem mener at dagens høye utvinningstempo representerer en uttapping av en nasjonalformue som burde komme også senere generasjoner til del. Formuens verdi på sikt vil selvsagt variere med pris og etterspørsel på det internasjonale markedet, gitt ulike scenarier for ulike energibærere.
Dette medlem vil peke på at slike vurderinger og disposisjoner derfor alltid vil være forbundet med usikkerhet. Dagens prioritering, der en kombinerer høy utvinningstakt og høyt nasjonalt forbruk med en over tid forventet svært lav oljepris kan imidlertid ikke sies å være en fornuftig og ansvarlig ressursforvaltning. Tempoutvalget (NOU 1983:27) slår i alle fall fast et enkelt faktum, og det er at høyere utvinningstempo vil føre til at de gjenværende ressursene tar raskere slutt.
Dette medlem vil understreke at dette ikke minst har konsekvenser for sysselsettingen. Dess hurtigere uttapping en foretar av olje- og gassressursene, dess tidligere vil avviklingen av petroleumsvirksomheten komme og desto brattere blir den nedadgående kurven. Etter dette medlems vurdering er det maktpåliggende å forhindre den type svingninger i sysselsettingen som en slik utvikling vil føre til. Det vil derfor være ønskelig med en flatere utvinningstakt og et jevnere investeringsnivå. Dette vil etter alt å dømme bidra til en mer balansert utvikling for Fastlands-Norge og bedre mulighetene for redusert oljeavhengighet i norsk økonomi. Når petroleumsproduksjonen på sikt går ned vil dette kunne føre til en mer gradvis sysselsettingsreduksjon enn det som ellers ville være tilfellet.
Dette medlem vil vise til at inntektsstrømmen fra petroleumsvirksomheten i dag i stor grad går til å dekke et stigende nasjonalt forbruk og i mindre grad til investeringer. Dette medlem har liten tro på at dette vil endre seg vesentlig og at en forsvarlig og langsiktig forvaltning av petroleumsformuen derfor kan gjennomføres utelukkende med en forsvarlig budsjettpolitikk. En vil i denne sammenheng vise til at de virkemidler som har vært foreslått, både et oljefond og etablering av egne « sikkerhetsmarginer » i budsjettsammenheng (jf. petroleumsmeldingens kap. 16 og Tempoutvalgets innstilling NOU 1983:27), ikke er blitt gjennomført. Dagens store underskudd på statsbudsjettet vitner i stedet om det motsatte. Dette illustrerer problemene med å basere seg på en omplassering av petroleumsformuen som virkemiddel for en mer langsiktig forvaltning av ressursene på sokkelen.
Dette medlem erkjenner medansvaret for denne situasjonen. En har derfor også gjennom budsjettsamarbeid bidratt til reduserte underskudd på statsbudsjettet. Dette er likevel marginalt i forhold til den oljeavhengighet vi ser i norsk økonomi. Med fortsatt høye petroleumsinntekter og økende behov i befolkningen er det liten grunn til å tro at en omplassering av en større del av petroleumsformuen vil være realistisk. I erkjennelsen av disse problemene ser dette medlem en forlengelse av aktivitetsperioden og en avdemping av aktivitetsnivået som et mer egnet virkemiddel for å redusere oljeavhengigheten i norsk økonomi (jf. petroleumsmeldingens kap. 16 s. 132) og bidra til at også fremtidige generasjoner får forvalte større deler av den nasjonalformue som olje- og gassressursene utgjør.
Dette medlem vil i så måte vise til Kristelig Folkepartis målsetning om en stabilisering og på sikt reduksjon av utvinningstempoet. Med de produksjonsprognoser som nå foreligger er det ikke usannsynlig at denne målsetningen kan bli innfridd i løpet av 5-10 år. Også disse prognosene er imidlertid forbundet med stor usikkerhet. Dette gjelder blant annet utviklingen i gassproduksjonen og ny teknologi som fører til en mer effektiv utvinning på hvert enkelt felt, noe dette medlem ser positivt på. Etter dette medlems vurdering vil det derfor være mest hensiktsmessig å påvirke aktivitetsnivået gjennom konsesjonspolitikken. Dette gjelder først og fremst i spørsmålet om omfanget av åpning av nye områder, men også muligheten for utsetting av utbyggingsvedtak. Dette medlem vil komme tilbake til disse forhold, bl.a. i kap. 7.
Dette medlem vil vise til det høye kostnadsnivå innen petroleumsvirksomheten og de problemer dette representerer i en tid med større konkurranse, lave oljepriser og et større antall attraktive petroleumsprovinser internasjonalt. Dette medlem ser et behov for at tiltak iverksettes for at norsk sokkels konkurranseposisjon kan opprettholdes internasjonalt. Her vil rammevilkårene for de selskaper som investerer i norsk petroleumsvirksomhet være av stor betydning. Etter dette medlems oppfatning må en sørge for rammevilkår som sikrer best mulig stabilitet og forutsigbarhet for investeringene på sokkelen. Dette vil bidra til å sikre arbeidsplasser i Norge.
Komiteens medlem Hillgaar viser til at Norge i løpet av de siste par årene har utviklet seg til å bli den største oljeeksportøren utenfor OPEC.
Petroleumsreservene utgjør en stor del av den norske nasjonalformuen. Dette medlem mener at en i prinsippet bør forvalte denne formuen slik at en får størst mulig verdi av uttakene av olje og gass over feltenes levetid, når det tas hensyn til den usikkerheten som eksisterer bl.a. med hensyn til prisutvikling, framtidige funn og teknologisk utvikling. For å oppnå dette er det avgjørende at aktører på sokkelen har like rammebetingelser og som ansporer til en mest mulig effektiv ressursutnyttelse.
Størrelsen av framtidige inntekter fra norsk olje- og gassproduksjon avhenger av en rekke usikre faktorer som olje- og gassprisene (notert i US dollar), valutakursen, ressursgrunnlaget, anslagene for produksjonen og kostnadene ved investering og drift. Oljeinntektene har i 1980-årene variert fra nærmere 20 % av bruttonasjonalproduktet til 10-11 % av bruttonasjonalproduktet, vesentlig som følge av svingninger i oljeprisen og valutakursene. Det betyr at usikkerheten i oljesektoren får langt større betydning i en makroøkonomisk sammenheng enn usikkerheten i andre sektorer.
Dette medlem viser til at i teorien skal oppdagelsen av en petroleumsformue gi grunnlag for større økonomisk velferd på varig basis, men dette setter store krav til en rasjonell og langsiktig strategi for den økonomiske politikken. Dette har vist seg å være vanskelig å få til i vårt politiske system hvor fremtidige generasjoners interesser lett blir den tapende part når politiske kompromisser skal utformes og politisk sterke særinteresser skal tilgodeses.
En indirekte virkning av petroleumsformuen har derfor vært at den har gjort det vanskeligere for politikerne å motstå presset fra organiserte særinteressegrupper som ønsker gunstige offentlige støtte- og overføringsordninger og andre selektive tiltak.
Dette medlem vil derfor understreke at det nå er viktig, av hensyn til senere generasjoner, at det bygges opp annen formue når petroleumsvirksomheten går tilbake i den siste fasen av oljealderen. Bruken av oljeinntektene bør derfor underlegges dette hensynet.
Dette medlem vil peke på at de ulike avgifter og skatter for oljevirksomheten danner grunnlaget for en total vurdering av hvilken avkastning man kan ha på en evt. utbygging etter at funn er foretatt.
Dette medlem vil også peke på at det er letekostnader for en rekke « tørre » hull som også skal inndekkes på det totale investeringsbudsjettet for ethvert selskap enten det er Statoil eller andre selskaper som er aktører, kan se hva man totalt har igjen for sin virksomhet i Norge. Dette medlem vil videre peke på at det stadig oppdages nye områder som utforskes og at investeringer derved blir lokalisert til på andre kontinentalsokler utenfor Norges grenser. Dette medlem vil påpeke at det er myndighetenes oppgave og plikt til å legge forholdene til rette for at investeringer fortsatt blir lokalisert på norsk kontinentalsokkel, gjennom å lette skatte- og avgiftstrykket.
Dette medlem viser til at St.meld. nr. 26 er et nødtvunget forsøk på å tilpasse norsk sokkel-energipolitikk til nye rammebetingelser. De internasjonale energipriser har ikke utviklet seg i pakt med det kortvarige prishopp som fulgte i oljekrisens kjølevann. Samtidig har norsk skattepraksis bidratt til en noe mer dempet interesse fra risikovillig kapital, til å gå inn i norsk oljesektor. Norsk oljebeskatning kan sies å ha bidratt til at norsk sokkel ikke uten videre drar nytte av varemerkene « politisk stabilitet » og « forutsigbare rammevilkår ». Selv en rekke politisk ustabile oljeproduserende land har oppnådd høyere tiltro hva angår økonomisk stabilitet i forhold til oljeselskapenes risikovillige aksjonærer og långivere.
Dette medlem mener at Regjeringen derfor nå må ta de entydige signalene fra norsk oljemiljø alvorlig og sikre rammevilkår som kan stimulere til fortsatte investeringer og god aktivitet på norsk sokkel. Det er her ikke lengre godt nok å henvise til at oljeindustrien har hatt bedre rentabilitet enn landbasert norsk virksomhet. Norsk industri som kan sikre tilstrekkelig avkastning på investert kapital har vært sjelden vare, noe som også vises i den høye arbeidsledighet og manglende økonomisk styrke til å finansiere omstillinger i mange sektorer. I fremtiden må vi stille internasjonale krav til avkastning både i energisektoren i tradisjonell industri og konkurranseutsatt næringsvirksomhet.
Dette medlem viser til at norsk gasseksport til det europeiske marked er en næring med svært interessant potensiale, men også her gjelder at manglende trygghet og forutsigbarhet i rammebetingelsene kan gi et dårligere resultat enn ønskelig når høye investeringsbehov i marginale felt skal finansieres. Selv om energiforbruket i OECD området ventes å øke og at der ventes særlig sterk vekst i Kina og Sørøstasia, så vil Europa ikke mangle gassleverandører forutsatt et forsvarlig prisleie. Fra SUS-området skjer der kun en begrenset eksport, ca 10 % av produksjonen. Gjennom bedret markedstilknytning via nye rørsystemer, og gjennom utbedring av det eksisterende nett, kan denne eksport økes radikalt, med direkte konsekvenser for norsk gasseksport som resultat. Det gyldne håp en høyere pris på norsk gass med « trygghetsgaranti » pga. politisk stabilitet mv. er lite verd dersom Norge i markedet oppfattes som økonomisk ustabilt.
Dette medlem har bl.a. merket seg at Regjeringen foreslår å åpne « Skagerrak » som et nytt leteområde. Først og fremst vil en peke på et denne spesielle bruk av betegnelsen Skagerrak for et leteområde som nesten i sin helhet ligger i Nordsjøen sør for Vest-Agder og øst av Ekofisk, har avstedkommet mye uklarhet og uro. Ikke minst i Sverige hvor svenske fiskeri- og miljøinteresser synes å forberede seg på oljeboring ved grensebøye 4 sørvest av Tisler. Dette medlem har ingen innvendinger mot letevirksomhet, også i det egentlige Skagerrak. Den største trussel mot fiskeriene, det marine miljøet og friluftslivet i området er i dag ordinære skip med lav sikkerhetsstandard, og kan senere vise seg å være bl.a. dumpede giftgass-skip fra 2. verdenskrig som befinner seg på store dyp utenfor Aust-Agder.
Dette medlem har tidligere pekt på at CO2-avgiften ikke har en miljøbegrunnelse, men utelukkende er et fiskalt virkemiddel. OECD har da også beregnet at en utflating av CO2- tilførselen først skjer ved en tenkt avgift på hele USD 300 pr. tonn. Den ønskede effekt oppstår da ikke pga. et kvalitativt bedre samfunn, men fordi en så høy avgift vil iverksette en global lavkonjunktur med produksjonsopphør, massearbeidsledighet og sosialt kaos. Det er da heller ingen grunn til å tro at mange land vil følge det særnorske eksempel og iverksette næringspolitisk lemlestelse for egen hånd gjennom bl.a. høye CO2-avgifter.
Komiteens flertall bruker en del spalteplass på klimaproblematikken. Dette medlem har tidligere omtalt velkjente naturlige mekanismer som stiller sterke spørsmålstegn ved grunnlaget for dommedagsprofetiene knyttet til menneskelige utslipp av klimagasser. I tillegg vil dette medlem peke på betydningen av astronomiske forhold og deres konsekvenser for solintensiteten, og derved energitilførselen til jordens overflate, særlig til de viktige landmasser på den nordlige halvkule. Forandringer i helningsvinkelen skjer over en syklus på 41 tusen år. Solintensiteten på den nordlige, landrike halvkule er størst når helingsvinkelen øker, med konsekvens varmere somrer og kaldere vintrer. Forandringer i jordbanen mellom eksentrisk ellipse til mere sirkulær er også en påvirkningsfaktor i dette energiregnskapet. Samspillet mellom disse to forhold bestemmer hvorvidt sommeren i en gitt halvkule faller på et sol-nært eller fjernt punkt i banen. Ettersom det er bare på den nordlige halvkules nordlige landmasser at vesentlig oppbygging av kontinental landis kan finne sted gjennom kjølige, fuktige somrer og milde vintrer, så er de forhold som påvirker energiregnskapet her av stor interesse.
Dette medlem viser til at klimaet på den nordlige halvkule har skiftet dramatisk åtte ganger i løpet av de siste rundt 800 tusen år. Hver istid har hatt en varighet på ca 100 tusen år og sluttet relativt hurtig. De milde, interglasiale perioder har vart 10-15 tusen år. Knyttet til disse skarpe forandringer skjer dramatiske endringer i varmetransportsystemet knyttet til havstrømmer. Basert på tidligere tiders klima må det kunne sies å være en betydelig større problemstilling å forholde seg til en ny, rutinemessig istid, som i dette perspektiv ikke kan være så veldig fjern, enn hypotesen om global oppvarming. Skulle den nesten ubetydelige, totale menneskelige aktivitet kunne bidra til å utsette den naturlige nedising, ville det i store trekk være positivt, så lenge tiltakene det er tale om for å hindre klimaforverringen, - som rutinemessig venter - ikke er direkte miljøskadelige.
Komiteen har ingen merknader til ressursgrunnlaget, men har merket seg at omlag 13 % av de samlede forventede petroleumsressursene ble produsert fra 1971 og fram til utgangen av 1993.
Komiteen har videre merket seg at 57 % av det påregnede ressursgrunnlaget ligger i felt som ikke er vedtatt utbygget. Dette medfører at de resterende ressursene, omlag 30 %, ligger i felt som er i produksjon. En relativt stor del av disse ressursene vil være utvunnet i løpet av de nærmeste årene.
Når det gjelder kostnadsutviklingen, har komiteen merket seg at reduksjon i kostnadene er en gjentatt problemstilling gjennom hele meldingen. Komiteen finner dette naturlig når en tar i betraktning lavere oljepris, gjennomgående mindre felt og en sterkere konkurranse fra det internasjonale petroleumsmarkedet. Denne situasjonen må møtes aktivt fra norsk side. Det er også spesielt viktig å forhindre at Norge taper i konkurransen om kompetanse.
Komiteen vil understreke at kostnadsreduksjonene ikke må resultere i svekket hensyn til ytre miljø, arbeidsmiljø og sikkerhet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, har i den forbindelse merket seg at norsk kontinentalsokkel, i følge Oljedirektoratet, fortsatt er blant de mest attraktive leteområder i verden og at driftskostnadene pr. enhet har vært stabile i perioden etter 1989/90.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er urolig over den økende andelen av korttidskontrakter og innleid arbeidskraft og eventuelle konsekvenser for sikkerheten, som følge av dette.
Komiteens medlem Hillgaar vil peke på at i enhver konkurranseutsatt virksomhet vil kravet om lønnsomhet og effektivitet være avgjørende for enhver investering.
Dette medlem viser til Oljedirektoratets hentydning om at Norge fortsatt er ett av de mest attraktive områder for selskapene. Dette medlem vil peke på stadig synkende funnrate og et skatteregime som ikke er av det positive, samt de ulike selskapers prioriteringer av kapital for investeringer. Videre vil dette medlem peke på at enkelte felter er blitt utsatt som følge av myndighetenes virkemidler som glideskala, CO2-avgift m.v., som totalt sett har brakt felt ut av den lønnsomme « kurven ».
Dette medlem vil påpeke at det totale skattetrykket for selskaper engasjert på norsk sokkel bør ned, slik at ikke kompetanse og kapital flyttes til områder som er mer attraktive. En politikk som gir signaler til selskapene, kan føre til en nedbygging av en av Norges viktigste industrier.
Dette medlem vil fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til beskatningsmåter som ytterligere fremmer økt utvinning og forlenget produksjon fra eksisterende felt på norsk sokkel. »
« Det henstilles til Regjeringen å etablere et skatteregime for norsk sokkel som sikrer forutsigbare og tilstrekkelig gode rammevilkår, som bidrar til fortsatte utenlandske og nasjonale investeringer. »
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, konstaterer at Norge ifølge prognosene er i ferd med å bevege seg fra en oljenasjon til en gassnasjon og at den årlige gassproduksjonen vil komme opp i 60-70 mrd. m3, noe som er mer enn en fordobling i forhold til dagens produksjon. Dette nivået kan så holdes i flere tiår. Oljeproduksjonen vil derimot falle drastisk etter årtusenskiftet hvis det ikke gjøres nye store drivverdige funn. På sikt vil nedgangen kunne få store negative konsekvenser for samfunnets inntekter og for evnen til å løse prioriterte offentlige oppgaver.
Flertallet har også merket seg den skisserte utviklingen når det gjelder framtidige investeringer innen sektoren. At investeringene vil synke fra omlag 53 mrd. kroner i 1993 til omlag 25 mrd. 1994-kroner i år 2000, kan få betydelige negative utslag for norsk verkstedindustri og leverandørindustrien for øvrig.
Etter flertallets mening understreker prognosene både for oljeproduksjon og investeringer behovet for utvidet leteaktivitet og behovet for nye utbygginger de nærmeste årene.
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti konstaterer at Noreg etter prognosane er i ferd med å gå over frå ein oljenasjon til ein gassnasjon, og at den årlege gassproduksjonen vil komme opp i 60-70 mrd. Sm3, noko som er meir enn ei dobling av nivået i dag. Med det produksjonsnivået som ein har i dag, vil oljeproduksjonen vere avtakande etter århundreskiftet, og ressursane så godt som uttømde i laupet av dei første tiåra. Dette vil få store konsekvensar for samfunnet sine interesser, og samfunnet si evne til å løyse prioriterte oppgåver.
Desse medlemer vil peke på at detaljerte prognoser for investerings- og produksjonsnivået på sikt er forbundet med stor usikkerhet. Dette henger ikke minst sammen med utviklingen av ny reservoarteknologi, muligheten for en mer effektiv utvinning av hvert enkelt felt og økt utvinning av gass. Det er imidlertid klart at det går mot en nedgang i oljeproduksjonen etter årtusenskiftet. Denne nedgangen vil imidlertid ha en brattere kurve og komme raskere desto høyere aktivitetsnivå en opererer med på norsk sokkel. Dagens høye produksjonsnivå vil derfor resultere i dramatiske omstillingsvansker. Etter desse medlemenes vurdering må det derfor være en målsetning å bidra til et flatere og mer langsiktig lete- og produksjonsnivå som bedre kan ivareta sysselsettingen på sikt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, og medlemmet Hillgaar, konstaterer at de beslutninger som måtte bli truffet i dag først vil få betydning for investeringer og produksjon om flere år. Flertallet er derfor enig i at det i dag er uaktuelt å vurdere tiltak for å begrense investerings- eller produksjonsutviklingen ut fra forventningen om at tempoet vil øke.
Flertallet peker videre på at investeringsnivået vil kunne bli mer enn halvert i løpet av en toårsperiode, hvis det ikke vedtas nye feltutbygginger. Flertallet finner grunn til å framheve den betydning petroleumsvirksomheten har for sysselsettingen. Pr. august 1993 var 79.000 personer sysselsatt i denne virksomheten, hvorav hele 53.000 innen leverandørindustrien. I tillegg kommer et stort antall arbeidsplasser innen varelevering og tjenester. Dette understreker hvor viktig denne virksomheten er for sysselsettingen og at også investeringssiden må vies stor oppmerksomhet i årene som kommer.
Flertallet er for øvrig enig i at det ikke vil være hensiktsmessig at Norge setter i verk ensidige tiltak på produksjonssiden for å avhjelpe de internasjonale miljøproblemene. Ensidige norske tiltak vil ha forsvinnende liten virkning i internasjonal sammenheng og norsk produksjon vil bli erstattet av andre energiproduserende land. Flertallet har også merket seg at alternativet til norsk gasseksport i mange sammenhenger vil være kull, som er langt mer problematisk i et miljøperspektiv.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at en i vurderingen av utbyggings- og utvinningstempoet på sokkelen må være klar over at det går mot en nedgang i investeringene og produksjonen i oljesektoren uansett. Spørsmålet er ikke om nedgangen vil komme, men når og i hvilket omfang. Disse medlemmer vil understreke at et høyt aktivitetsnivå ikke bidrar til å berge sysselsettingen på sikt, men snarere til å utsette en reduksjon som vil bli desto mer dramatisk og alvorlig når den inntreffer. Etter disse medlemmers vurdering vil omstillingene bli lettere å takle dersom de kommer gradvis, noe som tilsier et noe lavere aktivitetsnivå enn det Regjeringen legger opp til. For øvrig vil disse medlemmer vise til sine respektive merknader til kap. 1.
Komiteen har merket seg at anslagene for petroleumsformuen er oppjustert til 600 mrd. 1994-kroner. Dette burde legge grunnlaget for langsiktig virksomhet med rimelig utbytte både til staten, oljeselskap og andre aktører.
Komiteen viser til at Regjeringen planlegger ut fra et produksjonsnivå tilsvarende om lag 130 mill. t.o.e. de nærmeste årene. Dette vil raskt bli redusert etter århundreskiftet. Samtidig planlegger Regjeringen ut fra et gassutvinningstempo økende fra nåværande omlag 25 mill. t.o.e. til 60-70 mill. t.o.e. Det er opplyst at en har leveringsavtaler for gass tilsvarende vel 50 mill. t.o.e. Regjeringen har regnet med at oljeproduksjonen skal stabiliseres på 91-nivå etter år 2005, tilsvarende omlag 95 mill. t.o.e., og at dette nivået skal kunne holdes en tid fremover. Norge vil likevel relativt raskt utvikle seg fra en oljenasjon til en gassnasjon. 65 % av oljen er planlagt produsert fra felt som i dag ikke er vedtatt utbygget, 25 % fra felt som i dag ikke er påvist. Regjeringen regner videre med en pris på 16 USD/fat fram til år 1998, 18 USD/fat fram til år 2005 og 20 USD/fat fram til omlag år 2030.
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at ei samanstilling av desse tala viser at det er gode grunnar til å få til eit meir balansert og stabilt utvinningsnivå. Til dette kjem at reduksjonen i noverande uttak vil kunne verke gunstig på den kortsiktige prisutviklinga, i alle høve dersom denne reduksjonen vert samordna med andre oljenasjonar. Under alle omstende må det vera samfunnsøkonomisk rekningssvarande i eit lengre tidsperspektiv, å vente med ein del av uttaket til prisane vert betre.
Desse medlemene vil presisere at ein bør ta i bruk dei styringsreiskapar ein har, slik at ein kan økonomisere med dei oppdaga ressursane på ein betre måte.
Desse medlemene viser elles til sine merknader om partia sine primærstandpunkt.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at disse produksjons- og prisprognosene tilsier et mer balansert og stabilt utvinningsnivå. Dette medlem ser positivt på muligheten for å bruke konsesjonspolitikken, herunder også mulig utsetting av utbyggingsvedtak, som virkemidler i så måte. Dette medlem ønsker ikke å avvise at det kan være situasjoner hvor produksjonsreguleringer også kan være aktuelt. En vil i denne sammenheng vise til at dette virkemiddel tidligere har vært benyttet av norske myndigheter i en situasjon relatert til svært lave oljepriser. Dette medlem vil vise til at slike tiltak kan bidra til en gunstigere prisutvikling.
Dette medlem vil imidlertid understreke at det må være opp til Regjeringen selv å vurdere den aktuelle markedssituasjon for olje og hvilke tiltak som til enhver tid vil være nødvendig for å ivareta nasjonens interesser i et langsiktig perspektiv.
Komiteen vil peke på den funksjon det konsesjonspolitiske rammeverk har hatt i styring av omfanget av aktiviteten på norsk kontinentalsokkel. Det har vært fulgt en politikk med gradvis åpning av nye områder for leting og utbygging. Hensynet til norsk økonomis evne til å absorbere en ekspanderende oljenæring og hensynet til en effektiv påvisning av nye ressurser har vært vesentlig i utformingen av denne politikken.
Rammeverket er utformet med sikte på at verdiskapingen i sektoren blir størst mulig, samtidig som hensynet til sikkerhet, miljø og andre næringer blir ivaretatt.
Rammeverket har blitt justert i takt med utviklingen på sokkelen. Fordi petroleumsvirksomheten nå er mer sammensatt, med store variasjoner i lønnsomhet og tekniske utfordringer, er det behov for større fleksibilitet og variasjoner i det juridiske rammeverk og i konsesjonspolitikken generelt.
Komiteen vil framheve betydningen av at rammevilkårene tilpasses slik at den samfunnsøkonomiske lønnsomhet sikres ved videre utvikling av ressursene. Den norske petroleumspolitikken må videreføre den stabilitet og forutsigbarhet som er nødvendig for å opprettholde oljeselskapenes interesse for fortsatt virksomhet på norsk sokkel.
Komiteen har merket seg at Regjeringen ønsker å opprettholde hovedkriteriene for tildeling av utvinningstillatelser. Myndighetenes sammensetting av rettighetshavergruppene har bidratt til et mangfold og en bredde i geologiske, teknologiske og økonomiske vurderinger. Dette er viktig for å sikre en effektiv ressursutnyttelse. Det er videre av betydning at selskapene, og spesielt operatørene, sikres tilstrekkelig store andeler som de vurderer som økonomisk interessante og teknisk/geologisk utfordrende, for at de skal anvende sin beste kompetanse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, og medlemmet Hillgaar, støtter Regjeringens forslag om å endre det juridiske rammeverk med hensyn på utvinningstillatelsens varighet og fleksibel tilbakelevering av areal. En forlengelse av den initielle periode vil øke selskapenes planleggingshorisont og muliggjøre en samordning av utforskningsaktivitetene i mindre felt med kapasiteten i etablerte nærliggende felt, i de tilfelle hvor dette er ønskelig.
Flertallet vil påpeke betydningen av at hovedregelen om tilbakelevering av 50 % av arealet ved utløp av den initielle perioden opprettholdes. Dette sikrer god « flyt » av arealer mellom rettighetshavere. Når denne hovedregelen innebærer at det også må tilbakeleveres påviste ressurser, vil flertallet støtte forslaget om at det kan gis adgang til dispensasjon. Dette vil bedre selskapenes vurdering av lønnsomheten i de enkelte prosjekt.
Flertallet har for øvrig merket seg at Regjeringen vil fremme egne lovforslag overfor Stortinget om enkelte endringer i rammeverket. Dette gjelder forlengelse av den initielle perioden, tilbakelevering i 30-årsperioden, samt geografisk deling av en utvinningstillatelse. Flertallet gir sin prinsipielle tilslutning til de nevnte endringer og vil komme tilbake til dette når konkrete lovforslag foreligger.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, og medlemmet Hillgaar, viser til at et av hovedmålene i stortingsmeldingen er å styrke norsk sokkels konkurranseposisjon. Dette krever et bredt spekter av tiltak. Blant annet er det nødvendig å redusere kostnadene, og disse medlemmene har i den forbindelse merket seg det arbeide som gjøres i Forum for utbygging og drift.
Videre er det nødvendig å gjøre endringer i regelverket om arealutnyttelse, den initielle lisensperioden m.v. både generelt og for Barentshavet spesielt. Åpning av nye områder for letevirksomhet vil også bidra til å styrke norsk sokkels konkurranseposisjon.
Dette flertall viser til at Regjeringen har varslet en vurdering av skatte- og avgiftsbetingelsene for petroleumsvirksomheten i lys av oljeprisutviklingen og andre rammevilkår. Utøvelse av glideskalaen er en del av de samlede rammevilkår for petroleumsvirksomheten. I denne sammenheng vil det være naturlig å vurdere en lempeligere praktisering av glideskalaen.
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merka seg at Regjeringa foreslår å endre det juridiske rammeverket med omsyn til varigheit og fleksibel tilbakelevering av areal som ligg inne i utvinningsløyva. Desse medlemmene viser til at desse sakene vil komme attende til Stortinget og skal handsamast som eigne saker på eit seinare tidspunkt, og partiet vil komme attende til sakene på det tidspunktet.
Disse medlemmer mener at de varslede lovendringene har som siktemål å optimalisere oljeselskapenes muligheter til inntjening og redusere statens rettigheter overfor selskapene. Disse lovforslagene kan imidlertid gis en slik utforming at de tar utgangspunkt i miljøhensyn og hensynet til framtidige generasjoner, og har som formål å justere regelverket slik at en reduserer presset for å få til en raskest mulig utbygging av drivverdige felt. Disse medlemmer vil ta stilling til Regjeringens lovforslag når de fremmes for Stortinget.
Disse medlemmer kan ikke dele den beskrivelsen som gis av utviklingen av det konsesjonspolitiske rammeverket. Disse medlemmer er ikke enig i at hensynet til norsk økonomis evne til å absorbere en ekspanderende oljenæring har vært overordnet. Tvert imot har den produserte mengden olje og gass overskredet både prognoser og målsettinger laget for noen år tilbake. Det er først og fremst det lave prisnivået på verdensmarkedet etter 1986 som har hindret at petroleumsinntektene er en langt større del av norsk økonomi enn den betydelige andel denne virksomheten står for i dag.
Disse medlemmer kan heller ikke se at miljøhensyn har vært spesielt framtredende i utformingen av det konsesjonspolitiske rammeverket. Petroleumsvirksomheten er i tillegg til å være et av Norges viktigste bidrag til drivhuseffekten, også en sektor som står for betydelige forurensende utslipp til luft og vann. Dette kan en endre ved å stille strengere miljøkrav til utvinning, foredling, bearbeiding og transport av olje og gass.
Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen på flere punkter vil endre det konsesjonspolitiske rammeverket for å gjøre det enda mer lønnsomt for oljeselskapene å drive på norsk sokkel. Disse medlemmer kan ikke se at lavt aktivitetsnivå eller manglende interesse for oljevirksomhet på norsk sokkel fra selskapene har preget situasjonen de siste årene, heller tvert imot.
Disse medlemmer viser til at det i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 6 (1992-1993) ble gjennomført endringer i rammevilkårene for oljeselskapene. Glideskala ble avskaffet som konsesjonsvilkår for kommende konsesjonsrunder og en la opp til en mer fleksibel fastsettelse av den statlige andelen i utvinningstillatelser.
Disse medlemmer viser til at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk imot disse endringene og fremmet et eget forslag i B.innst.S.nr.8 Tillegg nr. 1 (1992-1993). Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen gjøre bruk av glideskala som konsesjonsvilkår i kommende konsesjonsrunder, samt å fortsatt sette som vilkår i nye utvinningstillatelser at statens samlede andel skal være minst 50 %. »
Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar viser til sine generelle merknader og behovet for å avvikle glideskala-ordningen også for eldre lisenser. Disse medlemmer mener at bortfall av glideskala vil, i tillegg til skattepolitiske tilpasninger, være det viktigste virkemiddel for å skape grunnlag for et lete- og utvinningstempo som gir et akseptabelt aktivitets- og sysselsettingsnivå om 5-10 år og et akseptabelt letenivå i den nære fremtid. Lave oljepriser, økt internasjonal konkurranse om lete- og investeringskapital m.v. er i ferd med å senke lete-, investerings- og dermed det totale aktivitetsnivå til et helt uakseptabelt nivå. Bortfall av glideskala vil derfor være et riktig virkemiddel for å unngå denne utviklingen.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en snarlig avvikling av glideskala-ordningen. »
Subsidiært fremmer disse medlemmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om snarest å foreta en gjennomgang av glideskalaordningen med sikte på å redusere usikkerheten i planleggings- og utbyggingsforutsetningene for selskapene. »
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at et av hovedmålene i stortingsmeldingen er å styrke norsk sokkels konkurranseposisjon. Dette krever et bredt spekter av tiltak. Blant annet er det nødvendig å redusere kostnadene, og dette medlem har i den forbindelse merket seg det arbeide som gjøres i Forum for utbygging og drift.
Videre er det nødvendig å gjøre endringer i regelverket om arealutnyttelse, den initielle lisensperiode m.v. generelt. Åpning av nye områder for letevirksomhet vil også bidra til å styrke norsk sokkels konkurranseposisjon.
Dette medlem viser til at Regjeringen har varslet en vurdering av skatte- og avgiftsbetingelsene for petroleumsvirksomheten i lys av oljeprisutviklingen og andre rammevilkår. Utøvelse av glideskalaen er en del av de samlede rammevilkår for petroleumsvirksomheten. Kristelig Folkeparti ser positivt på at Regjeringen vil vurdere praktiseringen av glideskalaen og vil avvente resultatet av dette.
Når det gjelder stemmereglene konstaterer komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, at dagens beslutningssystem ofte gir lite samsvar mellom stemmevekt og økonomisk eksponering. Departementet anbefaler derfor at myndighetene ved fastsettelse av stemmeregler legger større vekt på andelsflertall enn tidligere. Flertallet gir sin tilslutning til dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar vil vise til at den beslutningsmodell som ble etablert i 1985, har medført økt bredde i beslutningsgrunnlaget. Disse medlemmer innser imidlertid at stor ubalanse mellom stemmevekt og økonomisk eksponering prinsipielt sett kan være uheldig.
Disse medlemmer vil likevel vise til at denne ubalanse hittil ikke har ført til feilbeslutninger eller andre uheldige konsekvenser. Disse medlemmer legger derfor til grunn at eventuelle justeringer av stemmereglene fortsatt skal ivareta bredden i beslutningsgrunnlaget og ellers utformes slik at Statoils stemme alene ikke får besluttende kraft med unntak av den såkalte « generalforsamlingsklausulen ».
Operatøroverdragelse
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, og medlemmet Hillgaar, vil peke på at denne bestemmelsen har vært brukt for å sikre kompetanseutvikling i norske selskaper i en oppbyggingsfase av norsk petroleumsindustri. Dette behovet synes ikke lenger så framtredende, samtidig som bestemmelsen representerer en usikkerhet for framtidige operatørers aktivitet på norsk sokkel. Flertallet støtter derfor forslaget om at denne bestemmelsen fjernes for framtidige konsesjonsrunder. I likhet med departementet legger flertallet til grunn at petroleumsloven dekker de tilfellene hvor mislighold gjør det påkrevet å skifte operatør.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti kan ikke støtte forslaget om å fjerne muligheten for å foreta skifte av operatør i en utvinningstillatelse. Denne bestemmelsen har blant annet blitt brukt til å overføre operatøransvar fra utenlandske selskaper til Statoil på feltene Statfjord, Troll og Heidrun.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Myndighetenes rett til å foreta et opertørskifte uten at skiftet er begrunnet i mislighold, opprettholdes. »
Komiteens medlem Hillgaar vil peke på at en viktig del av oljeletingen er « pluralisme » som er nødvendig i tolkningen av letepotensialet i de forskjellige blokker. Selskapenes ulike vurderinger av letepotensialet som oppstår på bakgrunn av deres ulike erfaringer og ekspertise, er selve grunnlaget for en grundig og effektiv utforskning av lisenser. For at dette skal kunne nyttes best mulig så er muligheten for en fleksibel eierstruktur viktig. Dermed kan selskaper med nye leteideer få mulighet til å slippe til i lisenser, og man unngår en stivnet eierstruktur med liten eller ingen aktivitet.
Dette medlem er av den mening at dette kan skje ved at det er åpninger for de selskaper som er interessert i å beholde den produserende delen, mens man avhender letedeler av lisensen eller omvendt.
Dette medlem har merket seg at glideskala er fjernet for fremtidige tildelinger. Dette medlem vil vise til Regjeringens argumentasjon for å fjerne glideskala for nye felt og vil samtidig benytte samme argumentasjon for eksisterende tildelinger. Glideskala er et av de virkemidlene som virker særdeles dempende på mulige investorer, hvor selskapenes andeler reduseres som følge av overtakelse fra myndighetenes side. Systemet med glideskala fanger ikke opp letekostnader for områder hvor det ikke gjøres funn, men derimot som en ekstra beskatning for felter hvor det gjøres funn. Dette medlem vil således be Regjeringen om at opsjoner om utøvelse av glideskala på allerede tildelte tillatelser ikke utøves, og henviser til felles forslag med Høyre.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, og medlemmet Hillgaar, konstaterer at de tre veletablerte leteområdene i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet bare utgjør en liten del av norsk kontinentalsokkel. Likevel ligger en betydelig andel av de totale uoppdagede ressursene i disse områdene.
Flertallet har merket seg at en stor del av de uoppdagede ressursene i Norskehavet påregnes å ligge i de områdene som i meldingen foreslås åpnet for leteboring.
Regjeringen påpeker at det for planleggingsformål er viktig å avklare nærmere hvilken framtidig inntekt staten og næringen kan forvente fra petroleumsvirksomheten. Flertallet deler dette syn. Flertallet er også enig i at den skrittvise tilnærmingen til åpning av nye områder for leting har vært vellykket og bør videreføres. Flertallet legger også vekt på at denne framgangsmåten bidrar til utjevning av aktivitetsnivået over tid.
Flertallet konstaterer at Regjeringen har fulgt opp intensjonene i St.meld. nr. 40 (1988-1989), hvor Stortinget ble orientert om at det i 1989 ville bli igangsatt konsekvensutredninger innenfor flere delområder på norsk sokkel. Stortinget sluttet seg til at utredningsarbeidet skulle igangsettes.
Etter flertallets oppfatning er de foretatte konsekvensutredningene meget omfattende og gir et godt grunnlag for å vurdere hensyn til miljø og annen næringsvirksomhet, herunder fiskeriene. Flertallet har merket seg at utredningene har vært sendt til høring til et stort antall berørte instanser og at myndigheter i Sverige og Danmark, på linje med norske høringsinstanser, er blitt orientert om planene om å åpne Skagerrak for leteaktivitet.
Flertallet konstaterer at Regjeringen har tatt følgende forhold i betraktning i tillegg til konsekvensutredningen og fiskeriinteressene: Ressurskartleggings- og ressursutnyttelseshensyn, utviklings-, nærings- og sysselsettingsvirkninger, aktivitetsnivået i sektoren, inntektsmessige virkninger samt høringsinstansenes vurderinger. Flertallet er enig i at alt dette er forhold som må tillegges vekt når endelig beslutning skal tas.
Fra flere høringsinstanser er det hevdet at konsekvensanalysene ikke går langt nok. Det blir bl.a. vist til at ethvert drivverdig funn vil resultere i utbygging og at det f.eks. ikke vil være mulig å innføre begrensninger i tid i en utbyggings- og driftsfase. Flertallet viser til at det skal utarbeides nye analyser før eventuell utbygging blir vedtatt.
Flertallet har merket seg at det nå går fra 10-15 år fra et område åpnes for leteaktivitet til petroleumsressursene eventuelt er utbyggingsklare. Dette tidsperspektivet er etter flertallets syn et viktig moment i debatten om framtidig leteaktivitet og må tillegges stor vekt.
Flertallet har videre merket seg at åpning av nye leteområder i Norskehavet, både etter oljeselskapenes og Oljedirektoratets vurdering, vil være en forutsetning for leting av noe omfang i årene som kommer. Utforskningsaktiviteten i denne regionen vil i motsatt fall bli redusert til et minimum. Flertallet vil også vise til betydningen av at de etablerte basene sikres en jevnere aktivitet enn tilfellet har vært til nå.
Flertallet gir sin tilslutning til Regjeringens forslag om åpning av nye områder for leteaktivitet, men viser til egne merknader for Skagerrak.
Flertallet legger i sin vurdering vekt på at Skagerrak er et miljømessig utsatt område, der utslippene fra kystaktivitetene er særlig fremtredende.
Når en skal ta stilling til nye aktiviteter i dette området, legger flertallet stor vekt på at grunnlaget for beslutningen er særlig godt fundert. I meldingen anbefaler Regjeringen å igangsette utredningsarbeider i forhold til miljøet på en rekke områder, herunder virkninger av kjemikalieutslipp fra letevirksomheten i området.
Flertallet forutsetter at utslippene fra letevirksomheten og miljøvirkningene av dette er tilstrekkelig vurdert før leteaktivitet igangsettes i dette området.
Særlig vil det være nødvendig å ha vurdert kjemikalieutslippene som følge av leteboringene og evt. utvinning og mulige konsekvenser av dette ut fra tilgjengelige kunnskaper.
Det forutsettes at Regjeringens beslutning om oppstart av letevirksomheten utsettes til dette arbeidet er avsluttet.
Flertallet vil fremme forslag i tråd med dette:
« Stortinget ber Regjeringen iverksette utredningen om Skagerrak som er inntatt i flertallsmerknadene i denne innstillingen. Endelig beslutning om prøveboring i Skagerak utsettes inntil utredningen er gjennomført og vurdert av Regjeringen. »
Når det gjelder forslag om å åpne Nordland IV, V og VI, vil flertallet peke på konflikten med fiskeriinteresser som særlig stor.
Disse områdene representerer noen av de viktigste områdene for de nordnorske fiskeriene, både med hensyn til gyte, oppvekst og fiskefelt. Letetillatelser bør primært prioriteres mot strukturer som kan gi klare samordningsgevinster med funn- eller funnmuligheter i tidligere frigitte områder. Slike begrensninger må likevel avveies mot behovet for å bringe de nordnorske landsdeler sterkere inn i petroleumsaktivitetene.
Flertallet har spesielt merket seg at et nærmere angitt område i Nordland VI og i Skagerrak ikke betraktes som generelt åpnet for letevirksomhet. Flertallet forutsetter derfor at dersom det skulle bli aktuelt med ytterligere boringer i disse områder, vil dette bli forelagt Stortinget.
Komiteens medlem Hillgaar, viser for øvrig til sitt primære standpunkt, som er inntatt i særmerknadene under kap. 1.
Når det gjelder konsekvensutredningene vedrørende de aktuelle områdene for 15. konsesjonsrunde, vil komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vise til uttalelser fra en rekke høringsinstanser som var tildels sterkt kritiske til konsekvensutredningene. Disse medlemmer vil bl.a. vise til høringsuttalelsen fra SFT, datert 22. desember 1993, hvor det sies:
|
« SFTs vurdering er at konsekvensutredningene for åpning av Skagerrak og Midt-Norge ikke er fullstendige og dermed ikke egnet som beslutningsgrunnlag for Stortinget. For begge områder mangler utredningene vurderinger av miljøeffektene ved petroleumsproduksjon. » |
Selv om St.meld. nr. 26 har rettet opp noe av dette med supplerende utredninger om økologiske forhold og følger for fiskerinæringen, er den fremdeles for lite inngående på flere områder. Dette gjelder særlig langtidsvirkninger av kjemikalieutslipp fra oljeboring, virkningene på larver, fiskeegg og plankton og de økonomiske konsekvensene av arealbeslag for fiskerinæringen.
Disse medlemmer stiller seg imidlertid svært kritisk til at konsekvensutredningene kun omfatter leteboring og ikke utbygging og drift. Det er utvinningsperioden som kan få de største konsekvensene i forhold til økologiske og næringsmessige forhold som fiskeriene. Den ordning man hittil har hatt med konsekvensanalyser utarbeidet av de aktuelle selskaper før utbygging vedtas, er etter disse medlemmers oppfatning ikke tilfredsstillende. Slike konsekvensutredninger vil som regel ikke ha et tilstrekkelig omfang og særlig ikke når det gjelder vurderingen av økologiske og fiskerimessige forhold. Konsekvensutredningene forut for åpning av nye områder bør derfor også omfatte følger av utbygging og drift.
Disse medlemmer vil vise til at forslagene om åpning av nye leteområder setter startskuddet for en helt ny periode i norsk petroleumsvirksomhet der utvinningen flyttes langt nærmere kysten enn før, med de konsekvenser dette kan få både for en svært sårbar økologi og for fiskeressursene. For Skagerrak vil en åpning av Farsundbassenget innebære at en starter leteboring i et av de viktigste fiskeområdene i Sør-Norge. Ved oljeutslipp er sannsynligheten for at oljen når strandsonen 80 %. Drivtiden vil være på i overkant av ett døgn. Flere sjøfuglarter vil være svært sårbare idet Skagerrak er et viktig overvintringsområde for sjøfugl. Området er fra før et av våre mest forurensede havområder og som sådan svært sårbart. Disse medlemmer vil på dette grunnlag gå imot forslaget om begrenset leteboring i Skagerrak.
For områdene i Norskehavet (Midt-Norge/Nordland) vil disse medlemmer vise til at de fleste områder som en i petroleumsmeldingen betegner som « kystfjerne », i realiteten er kystnære områder. Drivtiden til land er helt nede i 12 timer for deler av områdene. Disse områdene (Nordland IV, V og VI) er blant våre viktigste gyteområder for fisk. Totalt finnes det 37 områder med nasjonal og internasjonal verneverdi innenfor risikoområdet langs hele kysten. De er blant landets viktigste hekkeområder for de fleste av våre sjøfugler med bl.a. 14 større og mindre fuglefjell. To av områdene, Nordland IV og Nordland V, ligger bare 3-5 mil fra fuglefjellet Røst. For Nordland IV, V og VI legges det vekt på å unngå boring i oljeførende lag i perioder hvor det finnes sårbare fiskeegg og larver i sjøen. Slike hensyn vil det imidlertid ikke bli mulig å ta ved eventuell utvinning av drivverdige funn.
Utslepp frå delar av Nordland IV vil kunne føre til skadeverknader på kyststrekninga Bindal til Vesterålen. Helgelandskysten vil vere svært utsett. Desse såkalla kystfjerne områda er i realiteten kystnære. Torskelarvar som vert klekte ut i Vestfjorden vert i hovudsak transporterte ut med Moskenstraumen og vidare nordover med kyststraumen til Barentshavet. Egg og larvar er vare for olje- og kjemikalieureining. Langtidsverknadene av moglege utslepp er vanskelege å vurdere, men i visse høve kan store delar av årsklassen for skrei vere utsett. I tillegg til Trøndelag I Øst og Nordland VII vil derfor disse medlemmer gå imot åpning også av Nordland IV, V og VI for leteboring.
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet viser til sine synspunkt i merknadene der partiet sine primære standpunkt kjem fram, og til kva som må liggje til grunn for ei ny stortingsmelding om petroleumsverksemda. Desse medlemene meiner at det kun er Vøringsbassenget I og II og Mørebassenget, med unntak av dei delane som ligg aust for 3 grader A og grunnare enn 1.000 m, som kan vurderast for leiteverksemd. Men ei klar føresetnad også for opning av desse områda, er at det i førekant blir gjort grundige konsekvensanalysar, og at desse viser at leiteverksemd og drift er forsvarleg. Særleg må analysane omhandle kva det vil bety for miljøet, fiskeria, ressursar og sysselsetting.
Desse medlemene gjer fylgjande framlegg:
« Det åpnes ikke for nye leteområder nå. Før det tas stilling til åpning av Vøringbassenget I og II og Mørebassenget, med de begrensninger som ligger i Senterpartiets merknad på dette punktet, utarbeides det grundige konsekvensanalyser hvor bl.a. konsekvensene for miljø og fiskeri klarlegges. »
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at hensynet til miljøet i havet og langs kysten, hensynet til det globale klimaet og ønsket om å redusere oljeavhengigheten taler for at en venter med å ta stilling til åpning av nye områder. Dette medlem regner ikke med at det noen gang vil bli utviklet teknologier som gjør det riktig eller forsvarlig å produsere olje i Skagerrak, Barentshavet eller kystnære områder utenfor Nordland.
Dette medlem kan heller ikke støtte at det åpnes for letevirksomhet i Vøringbassenget I og II eller Mørebassenget nå.
Dette medlem vil derfor fremme følgende forslag:
« Ingen nye områder åpnes for leteaktivitet nå. »
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil påpeke at det først og fremst er gjennom letevirksomheten og konsesjonspolitikken for øvrig at utvinningstempoet kan justeres. Dette medlem er innforstått med at begrensninger i leteaktiviteten først vil kunne få konsekvenser for aktivitetsnivået om 10-15 år. På dette tidspunkt forventes produksjonskurvene for olje å være nedadgående. Samtidig må det understrekes at slike prognoser er forbundet med stor usikkerhet. Dette er bl.a. avhengig av ny teknologi, muligheten for mer effektiv utvinning og utnyttelse av eksisterende felt og utviklingen i gassproduksjonen. Dette medlem vil også vise til at behovet for å forlenge perioden med aktivitet i petroleumssektoren ikke vil være mindre i tider med reduksjon i den norske oljeproduksjonen. Dette kan begrensninger i letevirksomheten bidra til.
Dette medlem viser til at selv om det for planleggingsformål kan være hensiktsmessig å få kartlagt de ressurser som finnes på norsk sokkel, vil åpning av nye områder for leteboring i hovedsak medføre utvinning dersom det blir gjort drivverdige funn. Det er av kostnadsmessige årsaker lite hensiktsmessig å åpne områder for leting dersom en ikke regner det som relativt sikkert at en vil tillate utvinning i området. Dette medlem vil derfor ikke gå inn for åpning av nye områder der en ser utvinning og helårsdrift som problematisk og/eller der det foreslås begrensninger i letingen av hensyn til fiskeri-interesser og økologiske forhold. De områder det derimot ikke knytter seg tilsvarende bekymringer til kan etter dette medlems vurdering åpnes såfremt rammene i forhold til aktivitetsnivå tilsier dette.
For de aktuelle områdene som foreslås åpnet for leteboring gjelder dette etter dette medlems oppfatning Vøringbassenget I og II. Kristelig Folkeparti vil derfor gå inn for at disse områdene åpnes for leteboring. Når det gjelder Mørebassenget finnes viktige fiskefelt i området rundt Eggakanten. Også en bekymring for konsekvensene for sjøfugl har ført til at det er foreslått begrensninger i leteboring i Mørebassenget fra april til september for området øst for 3 grader Øst. Etter dette medlems vurdering vil slike begrensninger være svært vanskelige å gjennomføre dersom det skulle settes i gang utvinning i området. På dette grunnlag mener dette medlem at den foreslåtte grense i Mørebassenget øst for 3 grader Øst gjøres gjeldende slik at den kystnære del av Mørebassenget ikke åpnes for leteboring.
Dette medlem vil derfor fremme følgende forslag:
« Det åpnes ikke for letevirksomhet i Skagerak. »
« Det åpnes ikke for letevirksomhet i de kystnære områdene Nordland IV, V og VI og i den kystnære delen av Mørebassenget (øst for 3 grader Øst). »
Komiteens medlem Hillgaar vil peke på at det skal være rasjonelle og økonomiske grunner som ligger til grunn for enhver utvelgelse av base, lokalisering m.v. og at valgene skal foretas av selskapene.
Dette medlem vil påpeke at historien har vist at det ikke er grunnlag for base « på hvert nes », og at det politisk er særdeles uklokt å gi falske forhåpninger til lokalbefolkningen på de forskjellige stedene.
For øvrig gir komiteen sin tilslutning til det arbeid som er igangsatt for å bedre informasjonstilgangen om petroleumsvirksomheten i Norskehavet og at dette arbeidet blir utvidet til et spesielt program hvor alle oljeselskapene i Norskehavet og de berørte fylkene vil bli invitert til å delta. Komiteen ser dette som et meget positivt tiltak med tanke på at også denne landsdelens næringsliv må få anledning til å konkurrere om vare- og tjenesteleveranser på lik linje med det mer etablerte næringsliv lenger sør. Komiteen er enig i at tiltaket ikke må føre til konkurransevridning, men vil likevel peke på det spesielle behov den industrien som ikke tidligere har deltatt i denne virksomheten har.
Komiteen støtter også anbefalingen om å nedsette et eget forum for petroleumsvirksomheten i Norskehavet. Komiteen anser også dette tiltaket som viktig med tanke på ringvirkninger i landsdelen, og for å gi bedre lokalt innblikk i petroleumsvirksomheten samtidig som det kan øke forståelsen for lokalt næringsliv, miljø og andre lokale forhold blant virksomhetens forskjellige aktører.
Komiteen er enig i at det igangsettes et 3-årig forsknings- og utredningsprogram under tittelen « Fisk, olje og oljevernberedskap ». Noen av områdene i Norskehavet som foreslås åpnet, representerer de viktigste områdene for de nord-norske fiskeriene, både med hensyn til gyte-, oppvekst- og fiskefelt. Komiteen ser det derfor som svært viktig at tilstrekkelige ressurser stilles til rådighet og at også nord-norske kompetente miljøer trekkes med i arbeidet.
Når det gjelder oljevernberedskapen, viser komiteen til St.meld. nr. 25 (1993-1994) Om Norsk oljevern og Stortingets behandling av denne.
Komiteen har merket seg at Regjeringen ser behov for styrket overvåkning og forskning, særlig om langtidsvirkninger av regulære utslipp av kjemikalier og oljeholdig produksjonsvann fra petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Det vil videre bli vurdert om det på et utvalg av plattformene vil igangsettes biologisk overvåkning.
Når det gjelder overvåkning som utføres av oljeselskapene ser komiteen positivt på at Regjeringen vil ta initiativ til forbedring av rutinene for å få en mer koordinert og systematisk innsamling og bearbeidelse av data, slik at en lettere kan vurdere hvilken belastning de ulike regioner er utsatt for.
Komiteen har merket seg at Regjeringen vil foreslå forskning knyttet til petroleumsvirksomhetens innvirkning på miljø, naturressurser og samfunn bl.a. for å styrke kunnskapen om langtidsvirkninger som følge av utslipp av kjemikalier og produsert vann.
Når det gjelder bruk av forsyningsbaser viser komiteen til St.meld. nr. 40 (1988-1989) hvor Regjeringen bl.a. uttalte følgende:
|
« Ut fra det nivået en forventer på letesiden i de nærmeste årene, vil de eksisterende baser kunne betjene virksomheten. Flere baser vil også i kommende år ha overkapasitet og nyetableringer innenfor basevirksomheten bør ikke vurderes. » |
Stortinget sluttet seg til denne vurderingen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, vil imidlertid også vise til den uttrykte målsettingen om at petroleumsvirksomheten skal gi lokale ringvirkninger. Dette hensyn må fortsatt tillegges vekt, noe som tilsier bruk av nåværende baser.
Komiteen vil understreke viktigheten av at det etableres et nært samarbeid med fiskeriinteressene. Dette må gjelde i alle områder der det blir drevet lete- og utvinningsaktivitet. Samarbeidet må omfatte både skyting av seismikk og plassering av letefartøy/rigg.
Skyting av seismikk må samordnes så langt det er mulig og legges til tidsrom hvor mulig konflikt mellom seismikkskyting og fiskeriene blir minst mulig.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til prosedyrene for tillatelser til leteboring på enkeltblokker i allerede åpnete områder. Petroleumsloven ble vedtatt i 1985. Den forpliktet myndighetene til utarbeidelse av konsekvensutredninger forut for åpning av nye områder for leteboring. Når det skal gis tillatelse til leteboring på ulike enkeltblokker, herunder boretillatelse (Oljedirektoratet) og utslippstillatelse (SFT), skjer dette i mange tilfeller i områder der det ikke har vært gjennomført tilfredsstillende konsekvensutredninger. Prosedyrene forplikter imidlertid ikke myndigheter eller selskaper til å gjennomføre konsekvensanalyser eller egne vurderinger av økologiske og andre forhold før tillatelse til leteboring gis for enkeltblokker. I enkelte tilfeller kan slike blokker berøre sårbare økologiske områder.
Disse medlemmer vil derfor be departementet gjøre de nødvendige endringer i prosedyrer og/eller regelendringer slik at det foretas selvstendige analyser av konsekvensene av leteboring i enkeltblokker før eventuell tillatelse til leteboring kan gis. I denne sammenheng må det være regelen at det gjennomføres egne faglige vurderinger av de berørte fagmyndigheter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre og medlemmet Hillgaar, viser til Regjeringens vurdering om at det generelle rammeverket bør tilpasses de utfordringer en til enhver tid står overfor, og gir sin tilslutning til de foreslåtte endringene.
Flertallet vil understreke betydningen av at den etablerte forsyningsbasen i Hammerfest så langt det er mulig sikres jevn drift. Dette bl.a. for å sikre den kompetanse som finnes.
Flertallet ber Regjeringen om å vurdere mulighetene for tidligere tildelinger enn våren 1996.
Flertallet har spesielt merket seg at siktemålet med endringene i rammeverket er å bidra til at samfunnsøkonomisk lønnsomme ressurser påvises og utnyttes.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Regjeringen går inn for å endre rammevilkårene for boring i Barentshavet slik at det blir mer attraktivt for oljeselskapene å letebore. Disse medlemmer vil peke på at Barentshavet er et av verdens rikeste, men også et av verdens mest sårbare havområder. Oljeleting og oljeproduksjon i Barentshavet representerer en alvorlig trussel mot sjøfugl, sjøpattedyr, fisk og liv i iskanten og langs kysten.
Disse medlemmer viser også til at oljeboring om vinteren med dårlige lysforhold og mye nedbør skaper spesielle problemer for oljevernaksjoner. Det finnes heller ikke tilfredsstillende oljevernutstyr for isfylte farvann.
Disse medlemmer viser til at det til nå er boret 52 brønner i Barentshavet til en kostnad av 10 mrd. kroner uten at noen funn er erklært drivverdige. En alvorlig svakhet ved konsekvensutredningen før beslutning om åpning av Barentshavet syd for letevirksomhet var at den utredet miljøkonsekvenser av leteboring, men ikke for produksjon. Grunnlagsrapportene utredet derfor ikke konsekvensene av kontinuerlige utslipp.
Disse medlemmer vil derfor gå imot en åpning for ordinær utvinning av olje og gass i Barentshavet. En beslutning om dette vil også sette en stopper for videre letevirksomhet.
Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag.
« Det åpnes ikke for ordinær utvinning av olje og gass i Barentshavet. Det tildeles ikke nye letekonsesjoner i Barentshavet. »
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti har programfestet at en ikke vil åpne for oljeutvinning i Barentshavet før hensyn til fiskeressurser og miljø er ivaretatt. Dette medlem ser i denne sammenheng liten prinsippiell forskjell mellom leteboring og utvinning. Barentshavet har et svært ømfindtlig klima. Hensynet til sårbar økologi og fiskeressurser i området tilsier stor varsomhet og aktsomhet. I praksis vil slike hensyn være svært vanskelige å ivareta dersom det skulle bli funnet drivverdige funn for igangsetting av utvinning på helårsbasis i området. På denne bakgrunn finner dette medlem ikke grunn til å tildele nye letekonsesjoner i Barentshavet.
Dette medlem viser også til at oljeselskapenes interesse for videre leteboring i Barentshavet er dalende fordi resultatene har vært dårlige sett i forhold til de svært høye kostnader ved leteboring i området. Oljedirektoratet har også varslet en to års « tenkepause » for leting i Barentshavet for analyser og videre strategi. Også på dette grunnlag vil dette medlem ikke gå inn for stimulerings-tiltak gjennom bedrete rammevilkår for å opprettholde interessen for fortsatt leteboring i dette miljø- og fiskerifølsomme området. På dette grunnlag vil dette medlem fremme følgende forslag:
« Det åpnes ikke for oljeutvinning i Barentshavet før hensyn til fiskeriressurser og miljø er ivaretatt. Det tildeles derfor ikke nye letekonsesjoner i Barentshavet. »
Komiteen har merket seg at det forventes fortsatt lav oljepris i åra fremover. Dette stiller store krav til næringen i å øke lønnsomheten i alle ledd forbundet med utvinning. Det er næringen selv som må ta initiativ og ansvar for å få til de nødvendige forbedringene. Myndighetene kan bidra til en mer effektiv drift og ressursforvaltning med en fortløpende vurdering av rammebetingelsene. Disse må utformes slik at norsk kontinentalsokkels konkurransedyktighet opprettholdes samtidig som kravene til sikkerhet og miljø ivaretas.
Komiteen har merket seg at « Forum for utbygging og drift » viser i sin rapport: « Norsk sokkels konkurranseposisjon - identifisering og anbefaling til kostnads- og tidsreduserende tiltak i lete-, utbyggings- og driftsfasen » til at det er behov for en reduksjon i tids- og kostnadsforbruket på 40-50 % i løpet av en 5 års-periode. De fremholder videre at det er nødvendig med holdningsendringer hos alle aktører i virksomheten for å imøtekomme overgangen fra høye oljepriser og store feltutbygginger til dagens markedssituasjon med lave oljepriser og mindre felt. Rapporten foreslår en rekke kostnadsreduserende tiltak. Noen av disse retter seg spesielt mot myndighetene.
Komiteen viser til arbeidsutvalget for Utleggings- og driftforum for Petroleumssektoren i « Norsk sokkels konkurranseposisjon m.a. » konkluderer med at det trengs store endringar i norsk offshoreverksemd.
Komiteen vil peike på at dei tilrådingane som arbeidsutvalet har lagt fram m.a. omhandlar miljø- og sikkerheitsforhold, og rammevilkår og myndigheitene sin innverknad.
Komiteen meiner det er ynskjeleg at departementet snarast råd legg fram for Stortinget ei samla vurdering av dei tilrådingane arbeidsutvalet har kome med.
Komiteen vil fremheve departementets arbeid med å forenkle og effektivisere behandlingsprosedyrene i små utbyggingssaker hvor det ikke er grunn til å forvente avvik mellom samfunnsmessige og bedriftsøkonomiske interesser. Omfanget og detaljerings-graden av den enkelte utbyggingsplan bør stå i rimelig samsvar med størrelsen og kompleksiteten i den enkelte forekomst. Målet må være en godkjenningsprosedyre som reduserer selskapenes kostnader samtidig som de nødvendige hensyn til ressursforvaltning, miljø og sikkerhet ivaretas.
Oljeselskapene ser det som et viktig ledd i sine kostnads- og tidsreduserende tiltak å trekke leverandørindustrien inn i planprosessen på et tidlig tidspunkt. Komiteen ser behovet for et nærere samarbeid om konseptutviklingen og de tekniske løsninger. Komiteen vil likevel understreke betydningen av at myndighetene ikke blir presset til valg av løsninger eller godkjenning av utbyggingsplaner på grunn av inngåtte kontrakter i samsvar med Petroleumsloven § 23.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det i Petroleumsloven § 23, tredje ledd, heter:
|
« Vesentlige kontraktsmessige forpliktelser må ikke inngås eller byggearbeid påbegynnes før departementet har godkjent planen. » |
Begrunnelsen for denne bestemmelsen er i følge meldingen at myndighetene ikke skal ha et press på seg til å godkjenne en plan for utbygging og drift (PUD), fordi det er inngått kontrakter som forutsetter godkjennelse.
Disse medlemmer vil sterkt understreke betydningen av at en opprettholder denne bestemmelsen i loven og praktiserer den på en slik måte at Regjering og Storting har en reell mulighet til å gå imot utbyggings- og driftsløsninger.
Disse medlemmer vil peke på at folkevalgtes mulighet til å stanse eller begrense oljeproduksjon allerede er svært liten etter at det er tatt beslutning om åpning av et område for letevirksomhet. Det er derfor svært viktig at det foreligger en reell valgmulighet for samfunnet når rettighetshaverne foreslår utbygging av en forekomst.
Desse medlemene har forståing for oljeselskapa sine ønskje om snarleg avkastning på kapitalen som måtte vere investert i leiteverksamd, men meiner dette omsynet må underordnast ei samla vurdering av verknader for samfunnet. I denne vurderinga kan omsynet til miljøet, utvinningstempoet, dei regionale ringverknadene, omsynet til fiskerinæringa og fiskeressursane bli tillagt avgjerande vekt, einskildvis eller etter ei samla vurdering.
Desse medlemene legg til grunn at ved moglege funn av olje og gass, skal Stortinget stå fritt til å vurdere tidspunktet for eventuell komersiell utnytting av funna.
Komiteen har merket seg at godkjennelse av plan for utbygging og drift er det viktigste styringsverktøyet myndighetene har i utbyggings- og driftsfasen. Komiteen vil videre peke på viktigheten av at det utarbeides utvidede feltstudier på de største og økonomisk viktigste feltene når disse har vært i produksjon noen år. Det er ikke nødvendigvis sammenfallende interesser mellom selskapene og myndighetene når det gjelder videre drift og utnyttelsesgrad av feltene. For å sikre en samfunnsøkonomisk best ressursutnyttelse og verdiskaping kan myndighetene derfor kreve en revidert plan for utbygging og drift.
Det er i dag store gevinster å hente i øket utvinning fra reservoarene. Utviklingen av ny teknologi har medført at den gjennomsnittlige utvinningen fra felt i drift har øket med 7 prosentpoeng, fra 35 % i 1985 til 41 % i 1993. En videre utvikling er avhengig av at det utarbeides ny, kostnadseffektiv teknologi. Komiteen har merket seg at departementet ønsker å bidra til at de tekniske og økonomiske muligheter for øket oljeutvinning blir grundig belyst.
Brenning av gass er nødvendig av sikkerhetsmessige og operasjonelle grunner. Komiteen merker seg med tilfredshet at den norske faklingen er ca 10 % av den britiske, til tross for at olje- og gassproduksjonen er om lag like stor. Den norske CO2-avgiften er et viktig incentiv til redusert brenning. Departementet har fra årsskiftet 93-94 endret systemet for brenning av gass fra tillatelser gitt pr. måned til kvartalsvise utslippstillatelser. Komiteen har ingen innvending mot dette så lenge omleggingen ikke fører til øket brenning av gass.
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti ber departementet følgje ein restriktiv praksis ved tildeling av utsleppsløyve.
Disponering av innretninger som har gått ut av bruk
Komiteen er enig i at valg av disponeringsalternativer skal avgjøres i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av en bred samfunnsøkonomisk vurdering der kostnadene ses i forhold til konsekvensene for fiskeriene, miljøet og andre brukere av havet. Komiteen har merket seg at departementet tar sikte på å fremme lovendringsforslag for Stortinget i løpet av 1994. Komiteen forutsetter at dette vil gi Stortinget grunnlag for en omfattende debatt om dette temaet.
Komiteen har merket seg at Europipe vil være i drift i 1995 i tillegg til Frigg transportsystem til Storbritannia og Statpipe/Norpipe og Zeepipe til kontinentet. Videre har komiteen merket seg at ytterligere transportkapasitet må etableres allerede fra 1998 for å overholde de norske kontraktsforpliktelsene, og at det må tas stilling til dette i løpet av 1994-1995.
Prinsipper og rammebetingelser for utbygging av ny transportkapasitet ble fastlagt i St.meld. nr. 46 (1986-1987).
Komiteen konstaterer at erfaringene med transportvilkårene for Zeepipe og Europipe etter departementets vurdering har vært gode, og at prinsippene i nevnte stortingsmelding også vil danne grunnlag for utbygging av nye transportkapasitet samt godkjenning av transportavtaler for nye rørledninger.
Komiteen er enig i at koordinert avsetning av gass er et viktig ressurspolitisk virkemiddel og at dette prinsippet følges også ved forestående utbygginger.
Komiteens medlem Hillgaar vil peke på nødvendigheten av at eierstrukturen i de ulike gassrørledninger må være balansert mellom de ulike aktører på Norsk kontinentalsokkel.
Når det gjelder spørsmålet om hvilke felt som skal dekke leveransene under eksisterende kontraktsforpliktelser, viser komiteen til St.prp. nr. 54 (1993-1994), om inngåelse av gassalgskontrakter, som nå foreligger til behandling i Stortinget.
Komiteen viser til at Stortinget ikke har hatt noen grundig og helhetlig debatt om bruk av gass i Norge. I samråd med departementet er komiteen derfor kommet til at dette kapittel bør behandles særskilt og på grunnlag av en egen stortingsmelding. Denne meldingen vil bl.a. omhandle følgende forhold:
| - |
forhold til eksisterende energibærere, investeringsbehov, |
| - |
aktuelle virkemidler for å oppnå eventuelt ønske om økt gassbruk, |
| - |
erfaringer fra andre land, |
| - |
eventuell bruk av gass til energiformål. |
Komiteen forutsetter at departementet i meldingen presenterer alle relevante problemstillinger knyttet til dette saksområdet, og at arbeidet gis høy prioritet.
Komiteens medlem Hillgaar vil påpeke at enhver utnyttelse av gass i Norge må være fundert på bedriftsøkonomisk lønnsomme kriterier. Dette medlem vil derfor advare mot forsøk på subsidiering av bruk av gass i Norge.
Dette medlem vil således se positivt på all lønnsom industriell bruk av gass i Norge enten det er gasskraftverk eller andre industrielle prosjekter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at FNs klimapanel (IPCC) har dokumentert bred enighet blant verdens ledende forskere om faren for klimaendringer ved høye utslipp av CO2 fra fossile brensler. Uten betydelige reduksjoner i CO2-utslippene de nærmeste årene, frykter FNs klimapanel en økning i den globale middeltemperaturen i de neste tiårene.
Flertallet har merket seg at utslippene av CO2, NOx og VOC fra petroleumsvirksomheten utgjør en betydelig del av de nasjonale utslipp. Utslippene av CO2 utgjorde om lag 23 %, NOx omlag 14 % og VOC omlag 49 % av de totale utslippene i 1993. Sammenlignet med utslipp fra andre lands petroleumsvirksomhet, i forhold til produksjonen, er imidlertid de norske utslippene små.
Flertallet vil peke på at de norske CO2-utslippene utgjør kun 0,2 % av det globale utslipp. Dette er likevel dobbelt så høyt som gjennomsnittet i verden og noe høyere enn gjennomsnittet for Vest-Europa, målt pr. innbygger. Dette kommer bl.a. av den norske petroleumsproduksjonen og store utslipp fra samferdselssektoren. Norge har en nasjonal målsetting om å stabilisere CO2-utslippene på 1989-nivå innen år 2000. Dette målet er foreløpig og vil bli løpende vurdert i lys av videre utredninger, den teknologiske utviklingen, utviklingen i de internasjonale energimarkedene, internasjonale forhandlinger og avtaler. Flertallet vil understreke viktigheten av at denne målsettingen blir fulgt opp, og vil komme tilbake til dette ved behandling av Regjeringens forslag til handlingsplan for klima.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre vil vise til at i analysene i regjeringens langtidsprogram for 1994-97 ligger anslaget for reduksjon av petroleumsformuen på omlag 160 mrd. kroner, ved innføring av en internasjonal CO2-avgift med sikte på å stabilisere CO2-utslippene på 1990-nivå innen år 2000. Dette flertallet viser til at beregningene er basert på en oljepris på omlag 130 1993-kroner pr. fat. Lavere oljepris ville gitt en noe mindre formuesreduksjon, og høyere oljepris en høyere reduksjon. Dette flertallet mener disse beregningene på en god måte illustrerer at Norge er villig til å påta seg svært store økonomiske belastninger for å nå viktige miljømål og at slike økonomiske beregninger som hovedregel bør foretas før målsettinger av denne type fastsettes.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti finner det kritikkverdig at handlingsplanen for klima ikke er lagt frem for Stortinget til behandling før petroleumsmeldingen. Etter disse medlemmers oppfatning burde disse to sakene sees i sammenheng. Petroleumsvirksomheten er blant de største bidragsyterne til de norske CO2-utslippene. Disse medlemmer kan imidlertid ikke se at bekymringene for CO2-utslippene har fått nevneverdige konsekvenser for aktivitetsnivået i petroleumssektoren.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, har merket seg at det forventes en økning i utslippene av klimagasser fra petroleumsindustrien de kommende år som følge av øket produksjon, og vil derfor understreke at stabiliseringsmålet kun kan oppnås, dersom man også begrenser CO2-utslippene fra denne virksomheten. Flertallet viser til klimakonvensjonen som inneholder klare oppfølgingsbestemmelser som senere vil gjøre det mulig å få vedtatt nye og mer omfattende forpliktelser. Flertallet vil videre vise til rapporten fra den interdepartementale klimagruppe, der det bl.a heter:
|
« Innen år 2000 må Norge og andre industriland være forberedt på å ta standpunkt til ytterligere reduksjon i sine CO2-utslipp for å bidra til å nå langsiktige globale klimamål ». |
Flertallet mener dette også må vektlegges i fastleggingen av den framtidige petroleumspolitikken.
Flertallet viser imidlertid til at de globale forhold bare kan bedres ved forpliktende internasjonale avtaler.
Flertallet har merket seg at den forventede økningen i gassproduksjonen vil medføre økning i de nasjonale CO2-utslippene. Flertallet vil likevel fremheve at norsk gass medfører store reduksjoner i de globale CO2-utslippene når den erstatter kull og tungolje i kraftverk på kontinentet. For hver milliard kubikkmeter gass Norge eksporterer til erstatning for kull og olje, kan det oppnås en nettoreduksjon i de globale CO2-utslippene på mer enn en million tonn. Dette framkommer i OLF-programmet som viser virkningen av CO2-utslipp ved import av naturgass fra Norge til Vest-Tyskland som erstatning for andre energiformer.
Flertallet vil vise til at økt gassproduksjon i Norge medfører økte CO2-utslipp nasjonalt, men gir mulighet for reduserte CO2-utslipp globalt.
Flertallet vil imidlertid påpeke at forutsetningen for at norsk gasseksport kan få slike miljøvirkninger er at den erstatter energiformer med relativt større utslipp til luft. For å bidra til at dette blir en realitet er det viktig at Klimakonvensjonen forsterkes med tilleggsprotokoller som inkluderer et samlet maksimalt utslippstak for en gruppe land som f.eks. OECD-landene. I en slik kontekst kan også omsettbare utslippskvoter, felles gjennomføring av klimatiltak og et eventuelt « clearing-house »-system vurderes som tjenlige virkemidler. Dette inkluderer også muligheten for at norsk gasseksport krediteres Norges miljøregnskap. For øvrig vil en komme tilbake til problemstillingene knyttet til CO2-utslipp ved behandling av forslag til handlingsplan for klima.
Flertallet ber Regjeringen arbeide for at også nedleggelse av eksisterende kull- og oljefyrte anlegg kan bli resultatet av norsk gasseksport.
Flertallet har merket seg at utslippene av kjemikalier er nøye knyttet til antall borehull. Den omtalte mengde kjemikaliebruk er derfor gått ned de siste år. De kjemikalier som tillates sluppet i havet på norsk sokkel, skal ikke være giftige for miljøet, men flere av kjemikaliene har ukjent sammensetning. Man vil arbeide for å redusere bruken av kjemikalier som har ukjent sammensetning og igangsette arbeid for å utvikle bedre testmetoder.
Flertallet er bekymret over at utslippene av olje fra produsert vann forventes å øke de neste årene til ca 2.500 tonn. Oljeselskapene har gjort mye for å redusere innholdet av olje i produsert vann. Gjennomsnittlig oljekonsentrasjon pr. installasjon er halvparten av tillatte utslippsgrense. Flertallet har merket seg at oljeselskapene nå benytter « best mulig teknologi »-prinsippet, men at miljøet rundt plattformene bør overvåkes for å følge utviklingen. Flertallet vil presisere at det er de totale utslipp av olje som bør legges til grunn når grenseverdier fastsettes.
Flertallet vil framheve at utvikling av ny teknologi har medført at økningen i flere av de miljøskadelige utslippene har vært lavere enn økningen i produksjon. Enkelte utslipp er totalt sett redusert. For eksempel vil innføring av ny teknologi ved oppgradering av Ekofisk nærmest halvere CO2- utslippene. Dagens utslipp på 2 mill. tonn CO2 pr. år vil reduseres med 900.000 tonn. Utslipp av oljeholdig borekaks er eliminert etter innføring av nye rensekrav. Det generelle rammeverket og petroleumsindustriens betydelige egeninnsats har bidratt til denne positive miljøutviklingen. At industrien selv, bl.a. gjennom OLFs miljø-program, tar problemene alvorlig, er svært positivt.
Strandsonen er veldig sårbar for oljesøl. Et større utslipp kan medføre katastrofe for fisk, fugl, plankton og livet i fjæra. Flertallet vil likevel fremheve at i løpet av de 31 årene Norge har hatt aktivitet på sokkelen har ikke noe oljesøl nådd land. En medvirkende årsak til dette er selvsagt avstand til land, strøm og vindforhold, men det må likevel slås fast at forurensingen fra petroleumsvirksomheten har vært liten sammenliknet med enkelte andre næringer og annen virksomhet, herunder skipsfart.
De største utslippene Norge har opplevd har kommet fra skipstrafikken langs kysten, og særlig fra bulkskip.
Flertallet har merket seg at Regjeringens valg av virkemidler i miljøpolitikken er av økonomisk art som avgifter, og administrativ art som reguleringer og vilkår etter forurensningsloven, og frivillige avtaler. Valg av virkemidler må sees i sammenheng med type miljøproblem og de mål en ønsker å oppnå. Prinsippene om kostnadseffektivitet og at forurenser betaler, er gjennomgående. Flertallet har merket seg at Regjeringen vil legge øket vekt på bruk av avgifter og andre økonomiske virkemidler. Flertallet gir sin tilslutning til denne linjen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil sterkt understreke behovet for at Norge fører en konsekvent klimapolitikk nasjonalt og internasjonalt. For at innholdet av drivhusgasser i atmosfæren skal stabiliseres må utslippene av drivhusgasser i de industrialiserte landene reduseres.
En sterk og forpliktende nasjonal målsetting for CO2- utslipp med en tilhørende handlingsplan er nødvendig dersom politikken på ulike områder skal tilpasses globale miljømål. Disse medlemmer mener at den norske CO2-målsettingen er for lite ambisiøs fordi den bare sier noe om stabilisering av utslippene, ikke om reduksjoner. Den foreløpige målsetting tar dessuten mange forbehold om utredningsarbeid, den teknologiske utviklingen og internasjonale avtaler.
Disse medlemmer vil peke på at den positive effekten miljøavgifter kan få for teknologiutvikling og investeringer i nye og mer miljøvennlige løsninger. Disse medlemmer vil også vise til at et regjeringsoppnevnt utvalg i Danmark har kommet til at en kan seksdoble de danske CO2-avgiftene uten at det behøver å gå ut over sysselsettingen.
Disse medlemmer er enig i at norsk gassalg kan føre til positive miljøgevinster dersom den erstatter kull, tungolje og kjernekraft på kontinentet. Disse medlemmer vil imidlertid advare mot at norsk politikk bygges på at et størst mulig gassalg er positivt uansett hva denne gassen brukes til, hva den erstatter og hvilken politisk styring salget er underlagt. Norsk gassalg kan i verste fall bidra til å øke energiforbruket og utkonkurrere fornybare energikilder. Disse medlemmer vil peke på at det miljømessig mest positive er om salg av norsk gass til andre land skjer innenfor rammen av et samarbeid som har til hensikt å redusere CO2-utslippene, legge ned forurensende kraftproduksjon og redusere energiforbruket.
Disse medlemmer vil også understreke at gass brukt direkte i industri, husholdninger eller kjøretøy er en langt mer energieffektiv og miljøriktig anvendelse enn bruk i kraftverk som produserer elektrisitet. Disse medlemmer mener derfor at det med dagens teknologi er riktig å etablere gass- salgskontrakter med land i det øvrige Europa, framfor å bruke gass til kraftproduksjon i Norge.
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet viser til at Senterpartiet har programfestet å arbeide for at det innføres tiltaksplaner med mål, beregnet ut fra utslippsnivå i 1989, å redusere svoveldioksid- og nitrogendioksidutslippene med 30 %, og CO2-utslippene med 20 % innen år 1998. Det langsiktige målet er at utslipp av CO2, SO2 og NOx ikke overskrider naturens tålegrense.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at Norges nasjonale målsetting bør være at CO2-utslippene skal reduseres med 10 % innen år 2000 og at utslippene skal reduseres med 50 % innen år 2025. En slik målsetting forutsetter en rekke konkrete tiltak på ulike områder i samfunnet, blant annet en økning av CO2-avgiftene.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil vise til Kristelig Folkepartis program der en vil arbeide for at nasjonale utslipp av CO2 skal være redusert til 1989-nivå innen år 2000. Det tas videre sikte på å redusere utslippene med 20 % innen år 2005.
Komiteens medlem Hillgaar viser til sin særmerknad.
Dette medlem vil ellers peke på at Sjøkartverkets spesialskip « Lance » utfører oppdrag på sokkelen, som bidrar til at oljeindustrien kan oppfylle viktige, generelle miljøkrav. Skipet er videre det eneste av sitt slag som kan operere i polarområdenes tykke is, og er derfor viktig for fremtidig kartleggings- og analysearbeid i polare strøk, også innen energi-området. Dette medlem forutsetter derfor at denne kompetanse opprettholdes i fremtiden.
Komiteen har merket seg at offshore-virksomheten i de siste 20 årene har utviklet seg til en slagkraftig industrigren. Ringvirkninger av bl.a. letevirksomhet, utbyggingsoppdrag, vedlikehold og base-aktiviteter har direkte og positiv sysselsettingseffekt også på fastlandsindustrien. Olje- og gassvirksomhet på norsk kontinentalsokkel er derfor et viktig bidrag for å nå målet om arbeid til alle.
Den norske leverandørindustrien har betydelig kapasitet og har utviklet høy teknologisk kompetanse innen de fleste områder på sokkelen. Leverandørindustrien utgjør i dag et høyt utviklet petroleumsfaglig og industrielt miljø både i nasjonal og internasjonal målestokk. Utviklingen mot tettere integrerte markeder vil imidlertid gjøre det nødvendig for leverandørindustrien å satse internasjonalt for å opprettholde en god markedsposisjon på hjemmebane.
Norsk leverandørindustri har i dag et godt fotfeste på norsk kontinentalsokkel, bl.a. som følge av myndighetenes bevisste og aktive politikk. Den norske andelen av varer og tjenester er pr. i dag på 50-60 % Komiteen vil fremheve betydningen av at Regjeringen i framtida fortsatt vil legge vekt på tiltak som kan bidra til at industrien videreutvikler sin posisjon. Komiteen ser det som viktig at andelen av norske varer og tjenester til sokkelen er høy.
Komiteen har merket seg at endringer i kontinentalsokkelmarkedet i årene fremover vil medføre betydelige tilpasninger i leverandørindustrien. Meldingen slår fast at norsk kontinentalsokkel fortsatt vil være det viktigste markedet for norsk leverandørindustri i overskuelig fremtid. Fordi aktiviteten forventes å synke i forhold til toppåret 1993, vil mange bedrifter få ledig kapasitet til å satse internasjonalt. Norske leverandørbedrifter har i de senere år hatt et økende internasjonalt engasjement. Myndighetene har medvirket til internasjonaliseringen ved bl.a. betydelig bidrag til forsknings- og utviklingsprogrammer i samarbeid med oljeselskapene og leverandørindustrien.
Det høye kompetansenivået norsk leverandørindustri har tilegnet seg, tilsier at industrien står sterkt i konkurransen om oppdrag på det internasjonale marked. Komiteen er derfor positiv til at Regjeringen vil legge økt vekt på tiltak som kan bidra til at industrien videreutvikler sin posisjon og utnytter de markedsmulighetene som åpner seg både på norsk kontinentalsokkel og internasjonalt.
Skjerpede miljøkrav skaper et marked for miljøvennlige produkter. Dette gir norsk leverandørindustri et internasjonalt konkurransefortrinn innen miljøteknologi og økte muligheter på eksportmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil imidlertid vise til at norske miljøkrav av konkurransemessige årsaker ikke må avvike vesentlig fra tilsvarende krav i konkurrentland. Det er derfor viktig at Norges pådriverrolle i slike spørsmål også innbefatter samtidighet i gjennomførignen av nye miljøkrav i de land som betyr mye for norsk konkurranseevne.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialitisk Venstreparti, vil påpeke at det er positivt at selskapene bevisstgjør lokal leverandørindustri om hvilke produkter som trengs for de ulike operasjoner, og vil således peke på operatørselskapene på Haltenbanken og deres arbeid med lokalt næringsliv i forbindelse med utbyggingen av Heidrunfeltet, som særdeles positiv.
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at norsk del av leveranser til verksemda på norsk sektor i starten var relativt låg, om lag 28 % i 1975. Nivået i dag ligg på om lag 50-60 %. Denne auken skuldast til dels at norsk industri er vorte meir konkurransedyktig. Ei anna viktig årsak er at staten gjennom ulike former for reguleringar har støtta norsk industri sine moglegheiter til å få leveransar. Støtteordningane har ikkje vore passiv støtte, men har skapt rammevilkår som har bidrege vesentleg til at norsk leverandørindustri har kunne utvikle si konkurranseevne.
Desse medlemene viser til det lovverket vi har hatt i Noreg for nettopp å sikre at leverandørverksemd og anna offshore-verksemd skulle kunne sikre vekst i norske leveranser og arbeidsplassar. Målet har vore å fornorske oljeverksemda. Dette kjem m.a. tilkjenne i petroleumslova § 3,2:
|
« Petroleumsforekomstene skal forvaltes slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Forvaltningen skal bidra til utviklingen av norsk næringsliv og ivareta nødvendige hensyn til annen virksomhet, distriktspolitiske interesser og natur- og miljøvern ». |
Desse medlemene vil peike på at EØS-avtalen og EU- medlemskap har ført, og vil føre til, ei fundamental endring av norsk oljepolitikk på desse punkta og få omfattande fylgjer for dei som arbeider innan oljeindustrien i Noreg. M.a. er bestemmelsen i petroleumslova om at norske varer og tenester skulle prioriterast vorte oppheva som ein fylgje av EØS-avtala. I EØS/EU blir innkjøp av varer og tenester for oljeselskapa behandla på same måten som offentlege innkjøp.
Desse medlemene meiner det er svært uheldig at nettopp dei lovene og reglane som tidlegare har vore sett på som heilt nødvendig for å sikre norske interesser nå er vorte døypt om til « diskriminerande bestemmingar ». Olje- og gassverksemda vil som ein fylgje av dette ikkje lengre vera den aktive bidragsytaren for å stimulere til verdiskaping og sysselsetjing i Noreg.
Desse medlemene viser elles til partia sine merknader i Innst.S.nr.248 (1991-1992) og Innst.O.nr.17 (1992-1993).
Reelt sett er berre Noreg og Storbritannia som kan karakteriserast som store marknader innanfor EØS-området for bedrifter som leverer varer og tenester til oljeverksemder. Britane har i dag att berre små gass- og oljefelt som ikkje er utbygd eller som er under utbygging. Desse medlemene meiner at dette fører til at det er ein begrensa marknad utanfor norsk sokkel for norsk næringsliv. I tillegg må ein vente stort press for å komme inn på norske område frå utanlandsk leverandørindustri.
Disse medlemmer vil peke på at de styringsredskapene en har brukt på 1970- og 80-tallet for å oppnå positive ringvirkninger i fastlandsindustrien, er i ferd med å bli bygget ned. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til merknader om EU, EØS og norsk petroleumspolitikk.
Disse medlemmer vil også peke på at at petroleumsvirksomheten i seg selv skaper relativt få arbeidsplasser i forhold til de enorme investeringene som gjøres. Det er som oppdragsgiver for virksomheter på fastlandet og som bidragsyter til offentlige budsjetter at petroleumsvirksomheten har sin største betydning. Disse medlemmer vil derfor understreke viktigheten av at en fortsatt må kunne styre innkjøp og oppdrag til norske bedrifter og at en legger seg på et oljeutvinningstempo som gjør at oljeressursene ikke brukes opp i løpet av få år. Det er også viktig å unngå at en for stor andel av offentlige og private investeringer skjer offshore fordi dette rammer sysselsetting og aktivitetsnivå på andre områder i samfunnet.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil vise til partiets merknader i forbindelse med lovendringer som følge av EØS, jf. Innst.S.nr.248 (1991-1992) og Innst.O.nr.17 (1992-1993).
Dette medlem viser også til merknader om samme forhold i kap. 1.
Komiteens medlem Hillgaar vil påpeke at konkurranse om oppdragene forutsetter at den tilbyder som har best kvalitet og pris vil bli foretrukket, uavhengig av nasjonalitet. Å gi norsk industri tildelinger hvor man ikke er kvalifisert, vil være en « bjørnetjeneste » overfor all norsk industri som selger sine varer utover hjemmemarkedet.
Komiteen vil peke på at petroleumsindustrien har vært en spydspiss innen teknologiutvikling som også landbasert industri har hatt stor nytte av. De betydelige beløp som har vært brukt til FoU, har løftet teknologi og kompetansenivået betydelig i virksomheter som er blitt omfattet av petroleumsindustrien. Dette er av uvurderlig betydning for norske virksomheters konkurranseposisjon i et internasjonalt klima. Skal Norge opprettholde sin sterke posisjon i det internasjonale petroleumsmiljøet og møte de nye utfordringene som næringen står over, er det av vesentlig betydning at det fortsatt satses sterkt på forskning og utvikling.
Utvikling av ny teknologi vil gi et bedre beslutningsgrunnlag for leteboring, øke sannsynligheten for funn, redusere letekostnadene og øke utvinningsgraden fra felt i drift. Dette medfører en mer kostnadseffektiv og samfunnsøkonomisk mer lønnsom ressursutnyttelse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av en videreutvikling av petroleumsteknologien. Dette gjelder ikke minst de muligheter en nå ser innenfor reservoarteknologi, noe som kan bidra til utnyttelse også av de mindre feltene og en mer effektiv utvinning av hvert enkelt felt. Flertallet ser svært positivt på de muligheter dette gir også for en bedre ressursforvaltning. Norske myndigheter og rettighetshavere har etter flertallets vurdering i dag mulighet til å utforme FoU-programmer og -kontrakter etter norsk petroleumsvirksomhets behov. Det avgjørende i denne sammenheng er at mulighetene for å styrke FoU-virksomheten på dette området utnyttes til fulle.
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peike på at med EØS-avtalen blir samarbeidsavtalene mellom rettshavarane på norsk sektor og staten endra. Tidlegare var det eit krav om at rettshavarane bruk halvparten av sine FOU-midlar i Noreg. Dette kravet blei oppheva ved EØS-medlemskapet. Desse medlemene vil peike på at dette vil kunne føre til at det blir mindre midlar til FOU-verksemd i Noreg, noko desse medlemene meiner kan ha klart uheldige fylgjer.
Desse medlemene vil understreke behovet for at dei moglegheitene ein har, m.a. FOU-aktivitet, må brukast for å bidra til utvikling av norske kompetansemiljø. Det er viktig at ein brukar eit breitt spekter av verkemiddel for å leggje til rette for at norsk næringsliv blir brukt i størst mogleg grad på norsk sokkel også i framtida. Desse medlemene vil peike på at Noreg no er langt framme når det gjeld petroleumsteknologi. Dette er det behov for å utvikle vidare, samstundes med kunnskap for utnytting av mindre felt og betre utnytting av allereie opna felt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, og medlemmet Hillgaar, konstaterer at Regjeringen legger til grunn at nye funn med god forventet lønnsomhet skal bygges ut så snart de tekniske, miljømessige, sikkerhetsmessige og økonomiske sidene ved prosjektet er tilstrekkelig utredet. Med bakgrunn i den forventede produksjonsutvikling og tidsforbruket fra funn til eventuell utbygging, gir flertallet sin prinsipielle tilslutning til dette.
Flertallet vil understreke viktigheten av at omstillingsproblemene blir iakttatt i et langsiktig perspektiv og møtt med aktive tiltak i perioder med god inntjening.
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti konstaterer at Regjeringa planlegg utfrå ein auke i petroleumsproduksjonen frå 133 mill. t.o.e. i 1992 til 152 mill. t.o.e. i 1994 og 172 mill. t.o.e. i 1997. Regjeringa føreset vidare auke til 184 mill. t.o.e. i år 2001. Dette er ei kraftig oppjustering samanlikna med overslaga i nasjonalbudsjettet for 1994 og langtidsprogrammet for 1994-97. Vidare har Regjeringa føresett at petroleumsutvinninga vil minke til 137 mill. t.o.e. i år 2010 og 87 mill. t.o.e. i år 2030, dvs. same nivået som er lagt til grunn i langtidsprogrammet 1994-97. Det er her lagt til grunn ein jamn auke i utvinning av naturgass til noko over 60 mill. t.o.e. dei første ti-åra i neste århundret. Prisen er i utrekningane stigande frå 120 kr/fat til 134 kr/fat.
Desse medlemene vil peike på at desse tala viser kor viktig det er med ei utflating av produksjonstempoet dei næraste åra.
Dette understrekes ytterligere av den store oljeavhengigheten i norsk økonomi. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til Tempoutvalgets utredning (NOU 1983:27) der disse problemene ble sterkt fokusert. Slik det fremgår også av petroleumsmeldingen kan svingningene i petroleumsvirksomheten ha bidratt til å forsterke konjunktursvingningane i norsk økonomi. Dette inkluderer også aktivitetsnivået i andre deler av økonomien.
Disse medlemmer vil vise til de mulige handlingsalternativer meldingen skisserer for å redusere oljeavhengigheten (s. 131-132):
| - |
å bygge opp fordringer i perioder med høy nettokontantstrøm; |
| - |
å planlegge statens aktivitet ut fra forsiktige anslag for pris- og produksjonsutvikling og dermed legge inn en «sikkerhetsmargin»; |
| - |
å forlenge perioden med aktivitet i petroleumssektoren og avdempe svingningene i inntektene gjennom konsesjonspolitikken, slik at impulsene til resten av økonomien jevnes ut over tid. |
Det første alternativ tilsvarer i stor grad Tempoutvalgets forslag om opprettelse av et eget oljefond som kunne virke som en buffer mot svingningene i petroleumsinntektene. Disse medlemmer konstaterer at Tempoutvalgets forslag ikke er fulgt opp i løpet av det tiår som er gått. Det samme gjelder det andre alternativ, å legge inn en « sikkerhetsmargin » for å unngå en for sterk påvirkning på økonomien av svingningene i oljeinntektene. Etter disse medlemmers vurdering er slike virkemidler i mindre grad aktuelle nå. Det siste alternativ, konsesjonspolitikken, som i realiteten dreier seg om utvinningstempo og aktivitetsnivå, er imidlertid fremdeles aktuelt. Disse medlemmer mener at en forlengelse av aktivitetsperioden og en avdemping av svingningene i inntektene fra petroleumssektoren gjennom konsesjonspolitikken er et tjenlig virkemiddel for å redusere oljeavhengigheten i norsk økonomi.
Disse medlemmer er overrasket over at Regjeringen avviser alle nevnte tiltak for å redusere oljeavhengigheten uten å fremsette noen alternativer. Etter disse medlemmers oppfatning er det enda mer maktpåliggende å redusere oljeavhengigheten når en om få år kan imøtese en nedgang i petroleumsinntektene. Dette er viktig ikke minst av hensyn til sysselsettingen. Økonomisering med ressursene og en mer langsiktig ressursutnyttelse vil være viktig for å dempe de store omstillingsproblemene en vil stå overfor i norsk økonomi når oljeproduksjonen går ned. Dette vil dessuten gi landbasert virksomhet den nødvendige tid til tilpasning, noe som igjen kan dempe den negative sysselsettingseffekten.
Komiteen har også merket seg at en for kommende konsesjonsrunder må forvente at en større andel av blokkene vil ha mer moderat lønnsomhet inn i tidligere runder. For å opprettholde interessen for norsk sokkel i årene framover fra de mest kvalifiserte selskapene, må selskapene få tildelinger som de vurderer som økonomisk og geologisk/teknisk interessante. Det samlede omfang av andeler som er til fordeling etter at statsdeltakelsen er trukket fra og hvordan disse vurderes av oljeindustrien, er derfor av stor betydning for effektiv utnyttelse av norske olje- og gassressurser på lengre sikt.
Ved Stortingets behandling av St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 6 (1992-1993), ble det åpnet for større fleksibilitet i statens deltakelse i petroleumsvirksomheten. Komiteen har merket seg at departementet i de senere år har foretatt en rekke justeringer i rammene for Statoils virksomhet, noe som har medført at Statoil i dag opererer mer på linje med de øvrige selskapene på norsk sokkel.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, har ingen merknader til at den fleksible holdningen overfor Statoil videreføres. Flertallet forutsetter imidlertid at en økt forretningsmessig frihet for Statoil generelt ikke vil influere på den statlige styring og kontroll med petroleumsvirksomheten. Flertallet konstaterer at staten, siden opprettelsen av SDØE i 1985, har fått betydelig direkte deltakerinteresser på norsk kontinentalsokkel.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at den etablerte styringsmodellen for statens samlede engasjement fungerer hensiktsmessig, med Statoil som forretningsfører.
Stortinget har tidligere, ved behandlingen av St.meld. nr. 21 (1991-1992), gitt sin tilslutning til at departementet arbeidet videre med den ordning hvor en ved kjøp, salg og bytte av SDØE-andeler skal få til en jevnere tilstedeværelse av SDØE i de ulike prosjektene. Dette flertallet har merket seg at dette arbeidet vil bli videreført, men at departementet ikke legger opp til noen utstrakt aktivitet. Dette flertallet er enig i dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at Høyre tidligere har gått inn for å begrense statens deltagelse i den enkelte lisens til mellom 20 og 30 % og ikke høyere enn 50 %. Dette vil gi økte muligheter for å tildele selskapene mer attraktive lisensandeler i blokker hvor funnmulighetene nå minker i takt med sokkelens modning. I tillegg mener disse medlemmer at statens risikoeksponering bør reduseres i en situasjon hvor statens inntektspotensiale er lite påvirket av direkte statsdeltakelse, men hvor risikoen på egne andeler kan være betydelig.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer at staten bør redusere sitt direkte engasjement i petroleumssektoren gjennom å selge seg ned også i eksisterende SDØE-andeler.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, har spesielt merket seg Statoils sterke utenlandske engasjement og at selskapet mener å ha opparbeidet seg den modenhet som er nødvendig for å kunne hevde seg internasjonalt. Videre har flertallet merket seg målsettingen om å gjøre Mongstad-raffineriet konkurransedyktig med de beste i Europa på kontantstrømsnivå ved utgangen av 1994, og planen om å investere i anlegg for avsvovling av gassoljer. Flertallet anser dette som svært positivt.
Når det gjelder selskapets utenlandsengasjement, er flertallet enig i at dette må ses som en viktig og naturlig utvikling. Den kompetanse som selskapet har bygd opp gjennom aktiviteter på norsk kontinentalsokkel, bør utnyttes til videre verdiskaping i selskapet også i aktiviteter utenfor norsk sokkel. Flertallet legger også vekt på at Statoil på denne måten får viktige erfaringer som også kan bli verdifulle for arbeidet i Norge. I likhet med departementet forutsetter også flertallet at selskapet fortsatt samtidig er i stand til å ivareta sine oppgaver på norsk sokkel fullt ut.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at Riksrevisjonen i forbindelse med sin konstitusjonelle kontroll har etterlyst en redegjørelse om Statoil Mongstad. Denne etterlysningen ble oversendt fra kontroll og konstitusjonskomiteen til energi- og miljøkomiteen fordi de forventet at Petroleumsmeldingen ville redegjøre for Statoil Mongstad.
Dette flertallet viser til at Riksrevisjonens anmerkninger er behandlet i meldingen. Meldingen redegjør for markedssituasjonen og kostnadsutviklingen for Mongstad raffinerier. Videre beskriver den Statoils program for å øke inntjeningen, blant annet ved å redegjøre for et par større programmer Statoil vil starte på Mongstad. Disse programmene vil bidra til et forbedret driftsresultat, og at Mongstad-raffineriet blir konkurransedyktig med de beste i verden på kontantstrømsnivå innen 1994. Meldingen viser videre til at raffineriet gikk med driftsmessig overskudd i 1993, og at dette overskuddet forventes å øke i 1994.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til tidligere forslag om delprivatisering av Statoil og selskapets muligheter for å styrke sin finansielle stilling og konkurranseevne gjennom å bli børsnotert. Disse medlemmer vil særlig peke på den risiko som er knyttet opp til Statoils økende internasjonale engasjement og at denne risikoeksponering burde få som konsekvens at staten søkte en risikodeling gjennom å bringe inn flere eiere i selskapet.
Disse medlemmer vil imidlertid vise til at i forbindelse med Riksrevisjonens konstitusjonelle kontroll med departementenes forvaltning av statens interesser i statsbedrifter, aksjeselskaper og statsbanker i 1992, har Riksrevisjonen etterlyst « en grundig redegjørelse » om Statoil Mongstad. Disse medlemmer mener at den omtale av Statoil Mongstad som er inntatt i meldingen ikke tilfredsstiller Riksrevisjonens pålegg.
Disse medlemmer vil vise til brev av 11. mai d.å. fra Høyres Stortingsgruppe til Nærings- og energiministeren bl.a. med spørsmål om dette forholdet. Disse medlemmer registrerer statsrådens svar i brev av 25. mai d.å. til komiteen, men vil imidlertid vise til at departementets rapportering om Statoil Mongstad har vært mangelfull hvilket Riksrevisjonens anmerkninger bekrefter.
Disse medlemmer registrerer at utviklingen ved Statoil Mongstad nå synes å være tilfredsstillende tatt i betraktning anleggets forhistorie. Disse medlemmer håper dermed at selskapet i fremtiden vil gi en rimelig avkastning på den del av investeringene som gjenstår etter den tidligere foretatte nedskrivingen av anlegget med 5 mrd. kroner. Disse medlemmer mener fortsatt at Stortinget må få en fyllestgjørende redegjørelse om Statoil Mongstad, slik Riksrevisjonen har forutsatt og som departementet selv har lovet.
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peikar på dei endringane som har skjedd for staten si deltaking i petroleumsverksemda, m.a. Statoil si rolle, som ei fylgje av EØS-avtalen. Desse medlemene viser til partia sine merknader i Innst.S.nr.248 (1991-1992).
Komiteens medlem Hillgaar vil peke på at statens inntekter fra petroleumsvirksomheten kommer fra beskatning og fra direkte deltakelse, gjennom statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) og fra aksjeutbytte i Statoil og Hydro.
Dette medlem viser til at Statoil i dag har som oppgave å ivareta SDØE på vegne av staten. Dette medlem er av den oppfatning at SDØE-andelene kan ivaretas av forvaltningen direkte og følgelig kan skilles ut fra Statoil. Statoil kan således likestilles med alle andre oljeselskaper etter en slik utskillelse av forvaltningsoppgaver.
Statlig engasjement medfører spekulasjon med skattebetalernes penger. Dette medlem mener det ikke er noen offentlig oppgave å drive forretningsvirksomhet. Statlig engasjement medfører politisk overprøving av markedsvurderingene. Dette medlem mener dette ofte leder til gal ressursbruk. Statlig eierskap medfører ofte passivt eierskap med for lave krav til lønnsomhet og avkasting. Statlig eierskap medfører maktkonsentrasjon hos staten, noe som dette medlem ønsker å redusere. Statlig eierskap medfører at statens forvaltningsoppgaver blir sammenblandet med forretningsdrift, noe som skaper uklare mål og konkurransevridning. Statlig eierskap medfører at det offentlige har bundet kapital som kunne vært brukt til noe nyttigere.
Dette medlem vil vise til at det tyske oljeselskapet Deminex har endret eierstruktur fra statlig til privat. Dette har vært en stor suksess, og flere nasjoner vurderer og har planer om å endre eierstruktur i sine statlige oljeselskap.
Dette medlem er av den oppfatning at Statoil bør privatiseres. Det kan skje på flere måter og over flere trinn, men den langsiktige målsetting må være en 100 % privatisering.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, og medlemmet Hillgaar, anser de foretatte konsekvensutredningene som tilfredsstillende for å vurdere spørsmålet om åpning av nye områder for leting.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser likevel til partienes forslag om ytterligere konsekvensutredning for Skagerrak.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til de miljø- og fiskerifaglige innvendinger og kommentarer som er kommet fra bl.a. Miljøverndepartementet, Direktoratet for Naturforvaltning, Statens Forurensningstilsyn og fiskerimyndighetene. Disse medlemmer mener at disse vurderinger vedrørende følger for miljø og ressurser på flere områder leder til andre konklusjoner enn Regjeringen trekker.
Disse medlemmer vil peke på at flere forhold ikke er tilstrekkelig belyst, noe som også fremgår av petroleumsmeldingen og dens supplerende utredninger av økologiske forhold og forhold vedrørende konsekvenser for fiskerinæringen. Disse medlemmer vil videre vise til Miljøverndepartementets uttalelse der det påpekes at endel forhold ikke er omtalt eller for lite fokusert i konsekvens- utredningen for Skagerrak, bl.a. Listastrendenes sanddynesystemer, sørlandsvassdragenes potensiale for laksefisk og Oslofjordens botaniske artsrikdom.
Disse medlemmer vil vise til at leteboring i hovedsak fører til utbygging der en gjør drivverdige funn. På dette grunnlag ser disse medlemmer det som viktig at de konsekvensutredninger som gjennomføres forut for åpning av nye områder også omfatter eventuell utbygging og drift i de aktuelle områdene.
Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utvide mandatet for framtidige konsekvensutredninger i forbindelse med åpning av nye områder for leteboring til å omfatte også følgene av utbygging og drift i de respektive områder. »
For øvrig vil disse medlemmer vise til sine merknader til kap. 7.
Komiteens medlem Hillgaar viser til sine særmerknader.
Komiteen har spesielt merket seg beskrivelsen av forholdene knyttet til Ekofisk-feltet, herunder den viktige prosesserings- og transportinnretningen. At innretningen ikke tilfredsstiller operatørenes egne akseptkriterier for risiko, er sterkt foruroligende. Uroen forsterkes ved at tiltak som var besluttet iverksatt for å redusere risikonivået bare delvis er gjennomført, og at det etter hvert har bygget seg opp et etterslep i det planmessige vedlikeholdet.
Komiteen er kjent med at departementet følger situasjonen nøye og tar sikte på å fremme egen sak for Stortinget.
For øvrig tar komiteen årsberetningen til orientering.
EØS, EU og norsk petroleumspolitikk
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at konsekvensene av EØS-avtalen og av et eventuelt medlemsskap i EU ikke er behandlet spesielt i meldingen. Disse medlemmer mener at dette er en svakhet i og med at både EØS og et EU-medlemskap får en meget stor innvirkning på rammevilkårene for norsk petroleumsvirksomhet. Dette illustreres best ved det faktum at Norge er det eneste landet i Vest Europa som er netto eksportør av energi. Mens de øvrige landene har interesse av en samordnet opptreden med sikte på å holde importprisene lave og ubegrenset adgang til oppdrag for egen industri i andre lands energisektor, har Norge helt andre interesser.
Disse medlemmer vil peke på at EU er i ferd med å gjøre energipolitikken til et område underlagt flertallsavgjørelser og felles politiske lovregler. Vedtak av et lisensdirektiv, et gassdirektiv og et kraftdirektiv fører sammen med direktivene om offentlige innkjøp til at petroleumspolitikken på helt vesentlige områder ikke vil være underlagt regjeringer og folkevalgte.
Disse medlemmer vil peke på at norsk petroleumspolitikk har hatt som sitt utgangspunkt petroleumsloven § 3,2 som lyder:
|
« Petroleumsforekomstene skal forvaltes slik at de kommer hele det norske samfunnet til gode. Forvaltningen skal bidra til utviklingen av norsk næringsliv og ivareta nødvendige hensyn til annen virksomhet, distriktspolitiske interesser og natur- og miljøvern. » |
Disse medlemmer vil videre peke på at de virkemidlene som er nødvendige og fornuftige dersom en skal virkeliggjøre en slik målsetting kommer i strid med EUs markedsliberalisme og forbud mot diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. I EUs hvitbok om det indre markedet heter det blant annet at:
|
« ... dette ekspanderende markedet blir et fleksibelt marked, hvor ressursene, det være seg mennesker eller materielle ressurser eller kapital og investeringer, strømmer til de områder som tilbyr de største økonomiske fordelene. » |
Disse medlemmer ser det som en helt sentral politiske utfordring å virkeliggjøre målsettingen i petroleumsloven. Det kan en bare oppnå gjennom konkrete tiltak som styrer petroleumsvirksomheten slik at både aktiviteten og inntektene kommer det norske samfunnet til gode og ikke slik at en utelukkende tar hensyn til hvordan avkastingen for oljeselskapene skal bli størst mulig.
Disse medlemmer viser til at EU-kommisjonen siden 1988 har hatt som målsetting at dagens sterk regulerte energimarked i de fleste EU-land skal erstattes med et felles deregulert energimarked. De sentrale elementene i EUs handlingsplan er:
| - |
Opphevelse av særrettigheter og svekkelse av monopolenes stilling innenfor energiforsyningen i medlemslandene. |
| - |
Sikre energiproduktene mulighet til fri flyt innenfor EU gjennom bl.a. eliminering av særrettigheter til import, eksport, overføring og distribusjon. |
| - |
Harmonisering av avgifter på de enkelte energibærerne. |
| - |
Utvidelse av EUs regler for offentlige innkjøp til også å omfatte energisektoren. |
| - |
Anvendelse av vedtatte direktiver om konkurransebestemmelser, statsstøtte og avgifter også på energiområdet. |
Disse medlemmer viser til at det første steget mot en slik felles energipolitikk er gjennomført gjennom vedtak av direktiver om transitt gjennom tredjeland og offentlige innkjøp til energisektoren. Innenfor EØS-avtalen er Norge underlagt bestemmelser om at alle anbud over 40 mill. kroner og alle innkjøp over 2 mill. kroner skal ut på åpent anbud i EØS. Disse medlemmer vil peke på at det tidligere var lovfestet at norske varer og tjenester skulle prioriteres og at Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stemte mot da Stortinget vedtok å fjerne denne bestemmelsen fra § 54 i petroleumsloven ( Ot.prp. nr. 82 (1991-1992) og Innst.O.nr.17 (1992-1993)).
Disse medlemmer vil også vise til at det samtidig ble vedtatt endringer i petroleumslovens § 8, § 23 og § 26. Disse endringene avskaffet bestemmelsen om at en søknad om konsesjon skal inneholde en plan for det samarbeid søkeren vil gjennomføre med norsk industri og bestemmelsen om at produsert petroleum som hovedregel skal ilandføres i Norge.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til endringer i petroleumsloven som gjeninnfører bestemmelser om at:
| - |
søknader om konsesjoner skal inneholde en plan for samarbeid med norsk industri. |
| - |
norske varer og tjenester skal prioriteres.»
|
Disse medlemmer viser til at et forslag til lisensdirektiv er til sluttbehandling i EUs politiske organer. Dette direktivet vil ha begrenset betydning i de fleste EU- land, men av vital betydning for et lite oljeproduserende land som Norge. Disse medlemmer vil videre vise til at hovedsiktemålet med direktivet er å sikre åpne, objektive og ikke-diskriminerende regler for tildeling av lisenser og dermed oppheve ordninger som favoriserer nasjonale oljeselskap. Direktivet skal forhindre at det stilles andre vilkår enn dem som fremmer større effektivitet i utvinning av petroleumsforekomster.
Disse medlemmer vil peke på at lisensdirektivet vil gjøre det betydelig vanskeligere for staten å vedlikeholde ordninger som sikrer oppdrag til nasjonal industri, bruk av norsk arbeidskraft eller krav om visse typer avsetningsordninger. Det er også hensikten. Det vil også være vanskelig å beholde retten til å godkjenne transportløsninger for olje og gass og å stille krav om bruk av særskilte baser på land, krav om levering til nasjonale behov, krav om deltagelse i forsknings og utviklingskontrakter og krav om bruk av norsk språk.
Disse medlemmer vil også peke på at det i lisensdirektivet forutsettes at det bygges opp en mur mellom Statoils interesser som selskap og Statoil som forvalter av statens interesser. Dette skillet skal hindre sammenblanding av de økonomiske interessene til Statoil og staten. Hensikten er at staten skal være en passiv partner så lenge virksomheten skjer innenfor rammen av lov- og regelverk. Dette vil også forhindre at staten bruker Statoil til å prioritere norske interesser. Disse medlemmer vil også peke på at statens og Statoils stemmer i en lisensgruppe ikke skal kunne tvinge igjennom vedtak som er av sentral betydning for samfunnet, slik regelverket er i dag.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen legge ned veto mot EUs lisensdirektiv i EØS-komiteen og hindre at dette direktivet blir en del av EØS-avtalen. »
Disse medlemmer vil vise til at EUs ministerråd også er i ferd med å sluttbehandle et forslag til gassdirektiv som har som målsetting å innføre frikonkurranse på gassområdet. Dette gassdirektivet beskrives slik av Regjeringen i en delrapport til Europautredningen:
|
« Hovedelementene i forslaget til gassdirektiv er en lik og ikke-diskriminerende adgang til å bygge, drive, kjøpe og selge bl.a. overførings- og lageranlegg samt til å betjene kunder på tvers av landegrenser. Forlaget medfører at det innføres begrenset tredjepartsadgang i høytrykksystemer og at overføringsselskapene ikke kan diskriminere mellom brukere eller grupper av brukere. » |
Disse medlemmer viser til at det i den samme delrapporten til Europautredningen heter at:
|
« Kommisjonen ønsker å etablere en markedsstruktur med mange kjøpere og selgere og håper på denne måten å øke konkurransen i gassmarkedene. Dette vil føre til økt usikkerhet for investorer og nasjonale myndigheter både mht. prisutvikling og avsatte volumer. Dette kan føre til redusert investeringsomfang i nye feltutbygginger og transportsystemer og vil kunne redusere leveringssikkerheten fra norsk kontinentalsokkel. » |
Disse medlemmer vil understreke den store betydningen gasseksport har for norsk økonomi og de betydelige problemene et fritt gassmarked vil kunne skape for Norge. Et oppsplittet gassmarked slik EU-kommisjonen og ministerrådet ønsker vil sterkt redusere mulighetene til politisk styring og rive vekk grunnlaget for en langsiktig planlegging.
Energi- og miljøkomiteen har forelagt et utkast til innstilling for næringskomiteen til uttalelse. Denne komiteen uttaler:
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, William Engseth, Ulf Guttormsen, Gunnar Halvorsen, Inger Lise Husøy, Astrid Marie Nistad og Einar Olav Skogholt, fra Høyre, Kristin Krohn Devold, Svein Ludvigsen og Dag C. Weberg, fra Kristelig Folkeparti, Lars Gunnar Lie og fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, vil understreke petroleumsvirsomhetens næringspolitiske betydning. Siden midt på 70-tallet har petroleumsvirksomheten vært den sektor i norsk næringsliv som har trukket til seg den største andelen av landets kapital og kompetanse. Den tradisjonelle industris andel av investering og verdiskapningen har falt sterkt de siste tiår, sett i forhold til resten av Europa. Imidlertid har økningen av leveranser til aktiviteten på norsk sokkel bidratt til å sikre opprettholdelsen av en nødvendig industriell base i Norge.
Flertallet understreker behovet for å se ulike næringer i sammenheng. Norsk næringsliv er tettere integrert enn noen gang, og rammevilkårene for petroleumsvirksomheten påvirker aktivitet og lønnsomhet for en rekke andre næringer, herunder såvel leverandørindustrien som norsk fiskeri og skipsfart.
Flertallet er oppmerksom på at dagens produksjonsnivå for norsk olje om få år vil kunne være sterkt nedadgående. Hvis det ikke stimuleres til en tilstrekkelig leteaktivitet vil det kunne begrense iverksetting av nye feltutbygginger og en planmessig utnyttelse av våre ressurser. Dette igjen vil være med å begrense investeringsnivået i petroleumssektoren som vil kunne bli mer en halvert i en toårsperiode. Av 79.000 ansatte i petroleumsvirksomheten arbeider hele 53.000 i leverandørindustrien. Utviklingen i årene fremover vil dermed kunne gi betydelige negative utslag for norsk verkstedsindustri og leverandørindustri for øvrig. De samfunnsmessige virkningene kan bli en drastisk reduksjon av sysselsettingen innen petroleumsvirksomheten som uten tilsvarende vekst i annen næringsvirksomhet kan bli meget alvorlig for et stort antall kystkommuner i Norge.
Flertallet viser til at produksjonen i fremtiden også ventes å komme fra relativt små felt. Det betyr en strukturendring for hele den petroleumsrelaterte delen av næringslivet som myndighetene må forholde seg aktivt til, for å motvirke betydelige sysselsettingssvikt i berørte næringer.
Flertallet viser i denne sammenheng til disse respektive partiers merknader om skattebetingelser og glideskala i energi- og miljøkomiteens innstilling.
Flertallet viser ellers til at leverandørindustrien utgjør et høyt utviklet petroleumsfaglig miljø både nasjonalt og ikke minst internasjonalt. Det er derfor av stor betydning for industrien å ha en god markedsposisjon i hjemmemarkedet, for å kunne hevde seg internasjonalt.
Flertallet viser til petroleumsvirksomhetens betydning for deler av norsk skipsfart i form av boreskip, supplyskip, flytende plattformer m.v. Flertallet ser det som viktig at Regjeringen foretar en vurdering av flåtefornyelsen og den betydning dette kan ha for å avhjelpe virkningene av et eventuelt investeringsbortfall på norsk sokkel. Vurderingen bør også omhandle hvordan norsk skipsfartsnæring kan bidra som døråpnere internasjonalt for den offshorerettede leverandørindustrien.
Flertallet vil også understreke betydningen av den teknologiutviklingen som har funnet sted i den norske leverandørindustrien som følge av oppdrag på norsk sokkel og at industrien nå er meget konkurransedyktig internasjonalt. Flertallet vil understreke betydningen av at denne teknologien forblir i bedriftene, for å styrke deres konkurranseposisjon på såvel norsk som utenlandsk sokkel.
Flertallet er tilfreds med at det nå skal legges frem en tilleggsmelding som utreder mulighetene og omfanget av norsk innenlands utnytting av gass, så vel til industriell anvendelse som til effektivisering av vannkraftproduksjonssystemet. Dette er viktig med tanke på optimal økonomisk utnyttelse innenlands og for eksport.
Foruten de store inntekter petroleumssektoren gir landet vil flertallet fremheve behovet for å sette denne sektoren inn i et industristrategisk perspektiv. I denne sammenhengen vil flertallet vise til den omfattende konkurranseevne studien (det norske Porter-prosjektet) som fremhevet den strategiske betydningen av petroleumssektoren som et av landets viktigste industrielle miljøer (cluster).
Flertallet ser det derfor som viktig at de næringspolitiske og industrielle aspekter så vel som de langsiktige samfunnsøkonomiske hensyn tillegges betydelig vekt når rammebetingelsene for norsk sokkel utformes. Dette vil være særlig viktig i den nært forestående diskusjonen om hvilke felt som skal utbygges for å sikre norsk gassalg til Europa. Flertallet viser for øvrig til merknadene i energi- og miljøkomiteens innstilling.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Peter Angelsen, Syver Berge og Unn Aarrestad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Reidar Johansen, viser til sine respektive partiers merknader i energi- og miljøkomiteens innstilling til St.meld. nr. 26 (1993-1994) Om petroleumsvirksomheten, og har for øvrig ingen merknader.
Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen utvide mandatet for framtidige konsekvensutredninger i forbindelse med åpning av nye områder for leteboring til å omfatte også følgene av utbygging og drift i de respektive områder.
Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 2
St.meld. nr. 26 (1993-1994), utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinetalsokkelen, sendes tilbake til Regjeringen. Det legges fram ei ny melding med vektlegging av bl.a. miljøhensyn og langsiktig disponering av olje- og gassressursene.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen gjøre bruk av glideskala som konsesjonsvilkår i kommende konsesjonsrunder, samt å fortsatt sette som vilkår i nye utvinningstillatelser at statens samlede andel skal være minst 50 %.
Forslag 4
Myndighetenes rett til å foreta et operatørskifte uten at skiftet er begrunnet i mislighold, opprettholdes.
Forslag 5
Det åpnes ikke for ordinær utvinning av olje og gass i Barentshavet.
Det tildeles ikke nye letekonsesjoner i Barentshavet.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til endringer i petroleumsloven som gjeninnfører bestemmelser om at:
| - |
søknader om konsesjoner skal inneholde en plan for samarbeid med norsk industri. |
| - |
norske varer og tjenester skal prioriteres.
|
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen legge ned veto mot EUs lisensdirektiv i EØS-komiteen og hindre at dette direktivet blir en del av EØS-avtalen.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 8
Det åpnes ikke for nye leteområder nå. Før det tas stilling til åpning av Vøringbassenget I og II og Mørebassenget, med de begrensninger som ligger i Senterpartiets merknad på dette punktet, utarbeides det grundige konsekvensanalyser hvor bl.a. konsekvensene for miljø og fiskeri klarlegges.
Forslag fra Høyre og medlemmet Hillgaar:
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en snarlig avvikling av glideskala-ordningen.
Subsidiært forslag fra Høyre og medlemmet Hillgaar:
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen om snarest å foreta en gjennomgang av glideskalaordningen med sikte på å redusere usikkerheten i planleggings- og utbyggingsforutsetningene for selskapene.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 11
Ingen nye områder åpnes for leteaktivitet nå.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 12
Det åpnes ikke for letevirksomhet i Skagerrak.
Forslag 13
Det åpnes ikke for letevirksomhet i de kystnære områdene Nordland IV, V og VI og i den kystnære delen av Mørebassenget (øst for 3 grader Øst).
Forslag 14
Det åpnes ikke for oljeutvinning i Barentshavet før hensyn til fiskeriressurser og miljø er ivaretatt. Det tildeles derfor ikke nye letekonsesjoner i Barentshavet.
Forslag fra medlemmet Hillgaar:
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til beskatningsmåter som ytterligere fremmer økt utvinning og forlenget produksjon fra eksisterende felt på norsk sokkel.
Forslag 16
Det henstilles til Regjeringen å etablere et skatteregime for norsk sokkel som sikrer forutsigbare og tilstrekkelig gode rammevilkår, som bidrar til fortsatte utenlanske og nasjonale investeringer.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I.
St.meld. nr. 26 (1993-1994) - Om utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen - vedlegges protokollen.
II.
Stortinget ber Regjeringen iverksette utredningen om Skagerrak som er inntatt i flertallsmerknadene i denne innstilling. Endelig beslutning om prøveboring i Skagerrak utsettes inntil utredningen er gjennomført og vurdert av Regjeringen.
|
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 8. juni 1994.
|
| Ragnhild Queseth Haarstad, |
Gunnar Breimo, |
Paul Chaffey, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |
Brev fra Nærings- og energidepartementet v/statsråden, til energi- og miljøkomiteen, datert 24. mai 1994:
« ST.MELD. NR. 26 (1993-1994), UTFORDRINGER OG PERSPEKTIVER FOR PETROLEUMSVIRKSOMHETEN PÅ KONTINENTALSOKKELEN
Det vises til brev fra Høyres stortingsgruppe av 11. mai 1994. Jeg har gjengitt spørsmålene i brevet med liten skrift.
1. Foreligger det seismisk informasjon som tyder på at Nordland IV og V har strukturer som krever samordning med tilliggende åpnede leteområder?
Kunnskapen om geologien i de områdene som nå anbefales åpnet for letevirksomhet, er begrenset og usikkerheten knyttet til funnsannsynligheter, mulige funnstørrelser og petroleumstype er meget stor. Nordland IV og V ligger forholdsvis nær eksisterende leteområder, og geologien har på flere måter likhetstrekk med de områdene hvor det i dag foregår lete- og utbyggingsaktivitet på Haltenbanken. Dette medfører at usikkerheten i disse områdene vurderes som noe mindre enn f.eks. områdene lengre vest i Norskehavet; Vørings- og Mørebassenget. Men usikkerheten er allikevel stor. Det er bare boring som kan bekrefte eller avkrefte de antakelsene og vurderingene som er basert på seismiske undersøkelser.
Dersom det skulle bli påvist nye reserver i de delene av Nordland IV og V som nå anbefales åpnet for letevirksomhet, synes det i hovedsak å være to typer samordning som kan være aktuelt:
Dersom et olje- eller gassfelt strekker seg over grenselinjen mellom eksisterende leteområder og de områdene som nå anbefales åpnet for letevirksomhet, fordrer regelverket at det foreligger bindende avtaler partene imellom for å sikre effektiv utnyttelse av reservene. En slik avtale skal foreligge før produksjon fra forekomsten tar til. En kan på ingen måte utelukke at det finnes felt som ligger på grenselinjen mellom eksisterende og nye leteområder.
Den andre formen for samordning er knyttet til selve utviklingen av reservene. En tenker her først og fremst på felles transportløsninger, felles prosessering, forsyningstjenester etc. Slik samordning vil i enkelte tilfeller kunne være avgjørende for å sikre akseptabel lønnsomhet i reserver beliggende i og utenfor eksisterende leteområder. I andre tilfeller vil slik samordning ikke være avgjørende for om ressursene kan produseres, men vil styrke økonomien i alle de samordnede feltene og derigjennom øke skattegrunnlaget.
Det er overveiende sannsynlig at utbygging av eventuelle reserver i de områdene som nå anbefales åpnet for letevirksomhet i Nordland IV og V bør samordnes med reserver beliggende i eksisterende leteområder. Når eventuelle nye reserver påvises i de nye leteområdene vil det antakelig være av stor betydning for å sikre det samlet sett beste utbyttet fra petroleumsressursene i dette området. Etter regjeringens vurdering bør disse områdene bl.a. på denne bakgrunn gjøres tilgjengelige for letevirksomhet nå.
2. Er det spesielle grunner for at departementet har utelatt de lovende strukturene like sør-øst for det foreslåtte « spesialområdet » i sitt forslag til letemuligheter i Nordland VI?
I forslaget fra regjeringen vedrørende åpning av nye områder for letevirksomhet er det særlig to områder det har vært spesielt utfordrende å finne god balanse mellom de hensyn som gjør seg gjeldende. Det er Nordland VI og Skagerrak. I Nordland VI er det store forventninger til ressurspotensialet. Samtidig er Nordland VI et særlig viktig fiske- og gyteområde, og fuglefjellene i området vurderes ut i fra miljøhensynene å være spesielt verdifulle. Sjøfuglforekomstene på Røst er særlig viktige.
Regjeringen har kommet fram til at en rimelig avveining mellom de hensyn som gjør seg gjeldende tilsier at de lovende petroleumsprospektene som ligger sør-øst for « spesialområdet » i Nordland VI ikke bør gjøres tilgjengelig for letevirksomhet nå. Regjeringens anbefaling i Nordland VI reflekterer ønsket om å gå skrittvis fram for å høste erfaring bl.a. i forhold til samspillet mellom næringer og miljøhensynene.
3. Hvilke praktiske og økonomiske konsekvenser mener departementet en opphevelse av glideskala også for eldre lisenser vil få for staten:
| a) |
Ut fra en statisk betraktning hvor glideskala forutsettes ikke å påvirke selskapenes investeringsplaner? |
| b) |
Ut fra en dynamisk betraktning hvor bortfall av glideskala påvirker selskapenes investeringsplaner? |
| c) |
I tilfelle b), hvilke konsekvenser vil bortfall av glideskala kunne få for optimaliseringen av ressursforvaltning, utnyttelse av eksisterende infrastruktur og press på nye leteområder? |
Glideskala er en rett som staten fremforhandlet med rettighetshaverne i forbindelse med konsesjonstildelingen. Retten innebærer at staten kan øke sin eierandel på bekostning av de andre rettighetshaverne i forbindelse med myndighetsgodkjennelse av det aktuelle felt. Staten mottar inntekter og betaler kostnader i henhold til sine eierandeler fra godkjennelse av utbyggingen. Det er ikke noe oppgjør for historiske kostnader før dette. Økningen i statens eierandel beregnes i en del eldre tillatelser på grunnlag av samlet produksjon fra den enkelte utvinningstillatelse i henhold til en skala. For nyere tillatelser gir glideskalaen rett til en fast økning i statens eierandel uavhengig av størrelsen på produksjonen fra området for utvinningstillatelsen. Fra og med 14. konsesjonsrunde er ikke glideskala noe konsesjonsvilkår.
Når det gjelder de økonomiske konsekvensene av en opphevelse av glideskala for eldre utvinningstillatelser, kan en ta utgangspunkt i foreliggende produksjonsprofiler for de aktuelle felt og funn. Det er ikke gjort forsøk på å beregne de økonomiske konsekvensene ved en dynamisk betraktning da selskapenes investeringsadferd ikke kan forutsies. Det er spesielt vanskelig å si hvordan denne endrer seg over tid. Konsekvensene av en dynamisk tilpasning er følgelig ikke mulig å tallfeste.
Statens inntekter via SDØE vil kunne reduseres med flere mrd. kroner dersom en opphever glideskalaen. Størrelsen på dette beløpet vil blant annet avhenge av hvilken skatteposisjon de aktuelle selskapene befinner seg i, og utviklingen i denne over tid.
I vurderingen av glideskalaens praktiske konsekvenser synes det naturlig å skille mellom påviste ressurser som er nær en utbyggingsbeslutning, og ikke-påviste ressurser samt ressurser som krever betydelig økonomisk innsats og aktivitet før de eventuelt er utbyggingsklare.
Som spørsmålet impliseres, må myndighetene være særlig oppmerksomme på hvordan rammebetingelsene påvirker selskapenes handlinger, bla. i investeringsbeslutningsituasjonen. I en isolert økonomisk vurdering vil oljeselskapene ønske å sette igang et utbyggingsklart felt som tilfredsstiller avkastningskravet de stiller for investert kapital hensyn tatt til risiko. Da bør det i utgangspunktet være irrelevant om selskapet har en høy eller lav andel, eller om andelen reduseres på beslutningstidspunket som følge av glideskalautøvelsen. Historiske kostnader er uten betydning i en slik beslutning. Det er dermed viktig å merke seg at glideskalaordningeen i disse normaltilfellene ikke vil få konsekvenser for investeringsbeslutningene.
En annen sak er at glideskalaen selvfølgelig påvirker fordelingen av fortjenesten mellom staten og selskapene, men det er nettopp hensikten med ordningen.
For areal der det ikke er påviste ressurser, vil situasjonen være en annen. Som følge av glideskalaordningens utforming, vil rettighetshaverne i tiden fram til en eventuell utøvelse av glideskalaen systematisk bære en større andel av lete- og utviklingskostnadene enn den andel de vil motta av inntektene fra eventuell produksjon fra lisensen. Dette vil medføre at en del prospekter som det ville vært fornuftig for selskapene å bore/undersøke nærmere dersom det ikke eksisterte glideskala, ikke vil bli gjenstand for videre aktivitet i tillatelser med glideskala. Dette vil kunne representere et samfunnsøkonomisk tap.
Ovennevnte er likevel ikke et sterkt argument for en generell opphevelse av ordningen med glideskala på gamle utvinningstillatelser. Det mulige samfunnsøkonomiske tap som er beskrevet i avsnittet ovenfor, er av mindre betydning enn det tap staten vil pådra seg ved å oppgi glideskalaen for felt som er klare for utbygging.
Generell opphevelse av glideskala må oppfattes som en særskilt begunstigelse for en utvalgt gruppe selskaper, som har eierandeler i utbyggingsklare felt.
Når det gjelder hvilke konsekvenser bortfall av glideskala vil kunne få for optimalisering av ressursforvaltning, utnyttelse av eksisterende infrastruktur og press på nye leteområder er det følgende å bemerke.
Glideskalaen er i eldre tillatelser en viktig del av myndighetenes virkemidler for å sikre statens inntekter. Det er ikke grunn til å tro at glideskalaordningen er avgjørende for om vi på en effektiv måte vil kunne nyttiggjøre oss eksisterende infrastruktur i fremtiden.
Aktiviteten i nye leteområder vil avhenge av en rekke forhold, men størrelsen på selskapenes eierandeler, hvilke lisenser selskapene får andeler i og det generelle rammeverket (inklusive skatt og eventuell glideskala) vil være viktig.
Inntektene fra de nye leteområdene ligger under enhver omstendighet langt fram i tid. Norske myndigheters evne til å tilpasse rammevilkårene underveis til endrede forutsetninger på en slik måte at det også i rimelig grad forstås av industrien, er avgjørende for leteaktiviteten i disse nye leteområdene i årene fremover.
Departementet ser at størrelsen på det økonomiske engasjementet til oljeselskapene i enkelte utvinningstillatelser kan bli meget lite f.eks. som følge av små reserver. Dersom operatøren får en liten andel, vil dette dessuten kunne få konsekvenser for kostnadsbevisstheten i prosjektet.
4. Hvordan vil departementet ivareta hensynet til at alternative leveransemiljøer (eks. stål kontra betong-løsninger) fortsatt kan få samme mulighet til å komme i betraktning ved kontraktsinngåelser i forkant av godkjennelse av plan for utbygging og drift?
Operatøren har på vegne av rettighetshaverne i utvinningstillatelser ansvaret for å utrede de tekniske og økonomiske sidene ved ulike konseptvalg når et olje- eller gassfunn vurderes utbygd. I denne prosessen foretas en grundig vurdering av aktuelle utbyggingsløsninger. Først når operatøren har kommet fram til et lite antall mulige konsepter, starter vurderingen av aktuelle leveransemiljøer.
Rollefordelingen i virksomheten tilsier at departementet ikke vil ta selvstendige vurderinger mht. hvilken utbyggingsløsning rettighetshaverne vil være best tjent med. Men myndighetene skal godkjenne plan for utbygging og drift (PUD) av feltet. Større utbyggingssaker vil også bli forelagt Stortinget.
Norsk industri er i dag i mange bransjer konkurransedyktig på kontinentalsokkelen, og norsk industri er meget godt kjent som leverandør til oljeselskapene. Oljeselskapenes kunnskaper om norske leverandørers kompetanse, de alternative norske leveransemiljøer samt deres geografiske nærhet antas også i fremtiden å bidra til at norske leveranser vil utgjøre en betydelig andel av leveransene til norsk sokkel.
Norske myndigheter vil på sin side følge opp anskaffelsesaktiviteten til sokkelen. Dette innebærer også en oppfølging av utbyggingsprosjekter. Vi er sterkt opptatt av at norsk industri skal ha et best mulig grunnlag for å konkurrere om oppdrag.
5. Hvor står saken om utpeking av kontrakts- og leveransefelt (Haltenbanken/Nordsjøen?) for udekkede leveringsforpliktelser for inngåtte gasskontrakter?
Som det ble vist til i meldingen, vil det være behov for investeringer i ny produksjons- og ilandføringskapasitet for å dekke eksisterende leveringsforpliktelser og nye salg av gass. Eksisterende leveringsforpliktelser omfatter kontrakter hvor Trollfeltet har kontraktsansvaret, men hvor det ikke er besluttet hvilket felt som skal levere volumene. Dette vil bygge seg opp fra noe etter århundreskiftet til et nivå på mellom 15 - 18 mrd. m3 pr. år. Ved siden av kontrakten med det tyske selskapet Verbundnetz Gas (VNG), som det er orientert om i meldingen, omfatter nye kontrakter også kontraktene om salg av gass til tyske Mobil (MEEG) og til det franske gasselskapet Gaz de France (GdF). Forhandlingene om disse kontraktene er nylig avsluttet. Tilsammen utgjør disse tre kontraktene i underkant av 9 mrd. m3 på platanivå.
Forsyningsutvalget og Oljedirektoratet har gjennomført vurderinger av mulige forsyningsløsninger for de leveransevolumene som ikke er tildelt et felt. Disse vurderingene viser at ettersom leveransene i de første årene kan dekkes fra felt som vil være i drift, kan beslutningen om utbygging av ny produksjonskapasitet utsettes til i hvert fall høsten 1995. Departementet deler den vurdering at det er flere forhold som taler for å utsette denne beslutningen. En utsettelse av beslutningen om ny produksjonskapasitet vil sikre tilstrekkelig tid til å kunne få avklart usikkerheten med hensyn til utbyggingskostnader og reservegrunnlag for de felt som vurderes som aktuelle utbyggingskandidater for å dekke disse kontraktene. Dette er bl.a. nødvendig for at feltene på Haltenbanken skal være modnet til et slikt nivå at de kan vurderes på lik linje med felt i Nordsjøen. Videre vil en kunne ha muligheten til en nærmere vurdering av ulike former for produksjonssamarbeid mellom aktuelle felt. Dette kan resultere i rimeligere og bedre utbyggingsløsninger. Dessuten vil en innen 1. juli 1995 ha avklart om kjøperne vil utøve de gjenværende opsjonene under de eksisterende Troll-kontraktene, og dermed ha større sikkerhet med hensyn til fremtidig eksportvolum fra norsk kontinentalsokkel. Dette volum utgjør i overkant av 5 mrd. m3 pr. år fra begynnelsen av neste århundre.
Dette innebærer at en i løpet av det nærmeste året vil kunne fremskaffe ny og verdifull informasjon om de ulike forsyningsløsningene samt om fremtidig markedsnivå. Samtidig anses det ikke å være vesentlige kostnader ved å vente med å fatte neste utbyggingsbeslutning. Departementet er derfor kommet til å ville utsette beslutningen om ny produksjonskapasitet til tidligst høsten 1995. Saken vil da bli lagt fram for Stortinget på vanlig måte. Det vil bli lagt vekt på å finne en løsning som bidrar til størst mulig verdiskaping fra norsk kontinentalsokkel.
Departementet mottok brev fra Forsyningsutvalget innen den utsatte fristen 20. mai d.å. Selskapene har imidlertid ikke kommet fram til en omformet anbefaling om forsyningsløsning. På bakgrunn av investeringsforpliktelsene som kontraktene med VNG, MEEG og GdF vil medføre i ny produksjons- og ilandføringskapasitet, vil regjeringen så snart implikasjonene av brevet fra Forsyningsutvalget 20. mai d.å. er avklart, fremme en proposisjon for Stortinget hvor regjeringen ber Stortinget gi Kongen fullmakt til å godkjenne at det inngås kontrakter med disse kjøperne om leveranser av gass fra norsk sokkel.
6. Med bakgrunn i den globale reduksjon av CO2-utslipp som norske gassleveranser til bl.a. Tyskland representerer, hvilke initiativ har, eller vil regjeringen ta for å hindre at nasjonale utslippsmål i Norge får den motsatte effekt av hva som er hensikten med CO2-målsettingen?
Når norsk gass anvendes i stedet for kull eller olje i f.eks. Tyskland, vil dette kunne føre til at de samlede utslippene av CO2 går ned selv om produksjon og transport av gass fører til utslipp av CO2 i Norge. I mange tilfeller vil norsk gasseksport derfor gi en nettogevinst mht. globale utslipp, fordi forbrenning av kull og olje fører til høyere utslipp enn ved bruk av naturgass.
Målsettingen om å begrense CO2-utslippene slik at de i år 2000 ikke er større enn i 1989 er foreløpig, og vil bli vurdert i lys av videre utredninger, den teknologiske utviklingen, utviklingen i de internasjonale energimarkedene, internasjonale forhandlinger og avtaler. Drivhuseffekten er et globalt miljøproblem. Utslipp av klimagasser har samme effekt uavhengig av hvor utslippene finner sted. Det er nødvendig med internasjonalt samarbeid for å kunne finne fram til effektive løsninger i forhold til drivhusproblemet. Norge spilte derfor en aktiv rolle i klimaforhandlingene som førte til at FNs rammekonvensjon om klimaendringer ble lagt fram til undertegning i Rio de Janeiro i juni 1992. Konvensjonen er nå trådt i kraft, og første rapportering om utslipp og strategier for å begrense utslippene av CO2 og andre klimagasser skal skje i september i år.
Konvensjonen gir en ramme for å kunne utvikle et sterkt internasjonalt samarbeid om klimaspørsmål. Den er prosessorientert og inneholder oppfølgningsbestemmelser slik at man relativt raskt har mulighet til å få sterkere og mer bindende forpliktelser inn i avtalen. Forberedelsen av det første partsmøtet og den videre oppfølgingen blir således avgjørende for hvilken betydning konvensjonen faktisk vil få som instrument til å motvirke uønskede klimaendringer. Behovet for sterkere forpliktelser er tatt opp i forhandlingene bl.a. av Norge, og sonderinger rundt innholdet i en eller flere protokoller er i gang. Konvensjonen åpner også for at land skal kunne gjennomføre tiltak i samarbeid med andre land i forbindelse med oppfølgingen av sine forpliktelser, såkalt felles gjennomføring. Nærmere kriterier for slikt samarbeid vil bli fastsatt på det første partsmøtet som skal holdes i mars/april 1995.
EU har vedtatt å stabiliserer sine samlede utslipp av CO2 i år 2000 på 1990-nivå. Dette innebærer imidlertid ikke at hvert EU-land skal stabilisere sine utslipp. Utslippsforpliktelsene søkes fordelt på medlemslandene bl.a. ut fra prinsipper om byrdefordeling.
Den forventede økningen i CO2-utslipp fra petroleumssektoren vil i årene fremover i det alt vesentlige være et resultat av økt produksjon og transport av gass. Transport av naturgass er energikrevende. I samsvar med St.meld. nr. 26 er det en viktig utfordring på miljøsiden å øke energieffekten i anleggene for produksjon og transport av petroleum slik at utslippene pr. enhet gass som eksporteres kan reduseres. Som nevnt er det viktig å se klimaproblemet i en internasjonal sammenheng. Norges sterke engasjement i internasjonale forhandlinger er et uttrykk for at vi både tar klimaproblemet alvorlig, og at vi vil bidra til at det oppnås mest mulig effektive løsninger. Hvis det skal være mulig å nærme seg løsninger slik at de ikke bidrar til begrense globale utslipp.
7. Riksrevisjonen har i brev av 28. juli 1993 « pålagt » departementet å gi Stortinget en grundig redegjørelse for hvilke forutsetninger og premisser som blir lagt til grunn for videre drift ved Statoil Mongstad, herunder når Statoil Mongstad vil ha muligheter til å dekke sin forholdsmessige andel av Statoils finanskostnader, og når Statoil Mongstad vil kunne drives med overskudd.
Mener departementet at Riksrevisjonens påpeking er imøtekommet gjennom omtalen under meldingens kapittel 17.3.4?
På bakgrunn av at det driftsmessige resultatet på Mongstad- raffineriet i 1992 ikke utviklet seg som forventet, uttalte kontrollkomiteen i Innst.S.nr.132 (1992-1993) at komiteen forutsetter at Stortinget blir orientert om saken på en egnet måte. Riksrevisjonen antar videre i sitt brev av 28. juli 1993 til departementet at Stortinget i denne saken bør orienteres om de forutsetninger og premisser som ligger til grunn for de videre drift ved Mongstad-raffineriet.
Resultatutviklingen ved Mongstad avhenger både av utviklingen på markedssiden og på kostnadssiden. Som det fremgår av St.meld. nr. 26 (1993-1994) har markedet for Statoils raffineringsprodukter vært preget av lave marginer de seneste årene. Dette har ført til svake resultater innenfor raffineringsvirksomheten (jf. s. 149).
Når det gjelder markedssiden, er Statoils muligheter til å påvirke utviklingen begrenset. Statoil forventer fortsatt overkapasitet med relativt lave marginer de kommende 5-10 årene, men en gradvis bedring fra dagens nivå er forventet i andre halvdel av 1990-årene (jf. s. 208).
Derimot kan Statoil påvirke inntjeningen gjennom større verdiskapning (høyere kapasitetsutnyttelse, optimal produktsammensetning) og ved å redusere kostnadene. Statoil har satt i gang et par større programmer på Mongstadraffineriet for å oppnå dette. I stortingsmeldingen er det i redegjort for disse programmene (s. 149-150). I 1992 ble det iverksatt et forbedringsprogram som skal bedre driftsresultatet med i underkant av 400 mill. kroner pr. år i løpet av 1994. Som det fremgår av meldingen har effekten så langt vært som forventet, med en kostnadsutvikling i overkant av forventningene.
Programmet har som mål å gjøre Mongstad-raffineriet konkurransedyktig med de beste i Europa på kontantstrømsnivå innen 1994. Dersom denne strategien lykkes, vil raffineriet, generere positive kontantbidrag og gå i driftsmessig balanse selv med lav raffineringsmargin i følge Statoil. Men for å oppnå en rimelig avkastning på de bokførte verdier over tid, vil en bedring av marginene fra nåværende nivå være nødvendig (jf. s. 150).
Jeg mener at omtalen i St.meld. nr. 26 (1993-1994) kap. 17.3.4 og vedlegg 2 redegjør for forutsetninger og premisser for videre drift på Mongstad.
Når det gjelder spørsmålet om når Mongstad driftsmessig vil kunne gå i overskudd, inntraff dette i 1993 og Statoil forventer positive driftsresultater også i årene som kommer I 1993 ble driftsresultatet på Mongstad-raffineriet 115 mill. kroner. Dette er en klar forbedring fra 1992 da resultatet var minus 244 mill. kroner.
På markedssiden vil raffineringsindustrien måtte møte stadig strengere krav om produktkvaliteter og utslippsbegrensninger som er motivert ut i fra miljøhensyn. Dette vil kreve omstillinger og/eller betydelige tilleggsinvesteringer. Sett i sammenheng med dagens svake raffineringsmarginer setter dette raffineringsindustrien generelt i en vanskelig økonomiske situasjon.
Raffineringssektoren i Vest-Europa har gjennomgått en markert rasjonalisering og oppgradering de siste 10 årene. Dagens marginer presses likevel fortsatt av overkapasitet, og av trusselen om at den p.t. nedlagte kapasiteten kan komme tilbake på markedet. Av tekniske årsaker blir denne trusselen mindre over tid. Videre er inngangsbarrierene til markedet blitt stadig høyere. Det antas nå at det vil være nødvendig å investere minimum 15 mrd. kroner for å starte opp en nytt konkurransedyktig raffineri. Dette er en markedssituasjon som gir økende forventning om økte marginer og forbedret lønnsomhet for komplekse raffinerier med stor fleksibilitet og kapasitet.
Når det gjelder spørsmålet om når Mongstad-raffineriet kan dekke « sin forholdsmessige andel av Statoils finanskostnader », har Statoil sluttet å fordele konserngjelden på driftsenhetene. Tidligere ble felles gjeld og rentebelastning fordelt ut på de operative enhetene etter visse kriterier. Driftsresultatene i de operative enhetene ble så holdt opp mot den tildelte andelen av konsernets samlede rentebelastning. Denne måten å måle resultatene i de forskjellige enhetene blir nokså tilfeldig, og sier lite om kvaliteten på resultatene. Finansieringspolitikken og dermed størrelsen på konserngjelden og rentebelastningen bestemmes sentralt i konsernet, og påvirkes ikke av driftsenhetene. Å vurdere driften ved hjelp av driftsresultat og kontantstrøm fra driften gir de nødvendige styringsparametre for å vurdere resultatutviklingen.