Jeg viser til Kontroll- og konstitusjonskomiteens brev av 14. desember 1994 om ovennevnte.

       I omtalen av tilskuddsordninger under Arbeids- og administrasjonsdepartementet er det tatt opp tre saker , hvorav bare en, kap. 1580, Pristilskudd, post 70, er under Administrasjonsdepartementets nåværende ansvarsområde. Omtalen tar utgangspunkt i ordningen i 1991, da bevilgningen var 1200 mill. kr. Etter 1991 er de generelle pristilskuddene til melk og melkeprodukter opphevet. Fra 1. juli 1993 ble det innført lovfestet merverdiavgiftskompensasjon på melk, ost og kjøtt som i 1995 er bevilget med 1131 mill. kr. Ordningen virker, for så vidt det gjelder utbetalinger, på samme måte som pristilskuddene.

       Av ordninger som omfattes av rapporten, gjenstår i dag følgende, med en bevilgning for inneværende år på vel 163 mill. kr. og en vedtatt bevilgning i 1995 på vel 68 mill. kr.:

Generelle ordninger

Særtilskudd til Nord-Norge: (ca 23 mill. kr.)

Riksrevisjonens merknader

       I Riksrevisjonens konklusjon uttales: « Det gis ingen informasjon om tilskuddsordningene. Potensielle mottakere selv må skaffe seg informasjon, noe som ikke er en tilfredsstillende ordning. » Dette er den eneste klare kritikk av ordningen i konklusjonen på avsnittet.

       Til dette kan det bemerkes at de økonomiske rammene for ordningene fastlegges av Stortinget hvert år og gis den nødvendige omtale i de relevante stortingsdokumenter. Dette medfører at de årlig blir omtalt i media. Videre blir forskriftene for ordningene lovlig kunngjort og direkte meddelt de bransjene det gjelder, gjennom deres bransjeorganisasjoner. På denne bakgrunn, og under henvisning til at ordningene har eksistert i en årrekke, antar jeg at de er godt kjent av de potensielle tilskuddsmottakere.

       Formålet med tilskuddsordningene er å redusere forbrukerprisene. For melk er dette søkt sikret gjennom bestemmelsene i prisforskrifter. For bensin- og autodiesel dekker ordningen lovlige transport- og kjøretillegg ut over en grense som fastsettes i de årlige statsbudsjetter. Blant annet for at frakttilleggene skulle beregnes ut fra et fast utgangspunkt, var det en bestemmelse i de tidligere meldepliktsforskrifter for mineraloljeprodukter, hvoretter de innmeldte priser (eksklusive frakt) skulle gjelde over hele landet. Etter at meldepliktsforskriften er opphevet, er dette kravet tatt inn som et vilkår for å få nedskrevet fraktkostnader etter ordningen. I ordningen for tilskudd til frukt er det i forskriften tatt inn en bestemmelse om at tilskuddet skal trekkes fra i fakturaen. I denne ordningen er det imidlertid ikke så lett å kontrollere at prisen som er satt før tilskuddet trekkes fra, ville vært den samme som om en ikke hadde hatt tilskuddsordningen. Virkningen av tilskuddet er derfor vanskeligere å kontrollere. For levering av bensin og parafin på fat er kravet til prisreduksjon formulert gjennom at tilskuddet gis til nedskriving av prisene. Sistnevnte ordning har særdeles lite økonomisk omfang.

       Jeg ser for øvrig positivt på Riksrevisjonens merknader om målformuleringer og evalueringer. Subsidiering av priser på enkeltprodukter har i liten grad vært gjenstand for løpende evaluering ut fra distrikts- og fordelingspolitiske behov. En gjennomgang av målene som kan føre til fornyet drøfting av ordningenes plass i distrikts- og fordelingspolitikken, faller inn som en naturlig del av Regjeringens politikk, som bl.a. tar utgangspunkt i Arbeiderpartiets program hvor det legges opp til « en sterk offentlig sektor og en kritisk gjennomgang av offentlige overføringer. »

       Jeg har ellers merket meg Riksrevisjonens generelle synspunkter i rapporten. Disse vil bli fulgt opp med tanke på eventuelle tilpasninger i forvaltningen av tilskuddene.