Utenriksministerens redegjørelse
Utenriksministeren viser i redegjørelsen til at Regjeringen i lengre tid med bekymring har fulgt utviklingen i Tyrkia, særlig i de sørøstlige, kurdisk-dominerte provinsene. Situasjonen er preget av omfattende voldsbruk, og store militære styrker er forlagt til området.
I redegjørelsen opplyses det at mer enn 13.000 mennesker skal være drept siden Kurdistans arbeiderparti - PKK - begynte sin væpnede kamp i 1984 og at PKK er en organisasjon som i utstrakt grad bruker terror som kampmiddel også mot sivilbefolkningen. PKK står dessuten bak terrorangrep mot mål i andre deler av Tyrkia, deriblant turiststeder, og også mot mål i utlandet.
I redegjørelsen gir utenriksministeren uttrykk for at kampene mellom PKK og regjeringsstyrkene skal være intensivert og at den økte militære innsatsen faller sammen med en forverring av menneskerettighetssituasjonen, med et økende antall fengslinger, bruk av tortur, drap av politikere og journalister. Et stort antall landsbyer rapporteres nedbrent og innbyggerne tvangsforflyttet. Det opplyses videre at fem av parlamentsmedlemmene til det pro-kurdiske partiet DEP i mars i år ble arrestert for å ha oppfordret til separatisme, og at partiet er forbudt.
Utenriksministeren viser til et stadig sterkere internasjonalt engasjement. EU, Europaparlamentet, Europarådet og KSSEs parlamentariske forsamlinger, samt de store internasjonale menneskerettighetsorganisasjonene, har alle uttalt seg kritisk til situasjonen og utviklingen.
Det legges videre vekt på at Norge har engasjert seg sterkt og har tatt opp situasjonen i Tyrkia både på tosidig basis og i multilateralt sammenheng. Utenriksministeren viser til at Norge i 1992-93 gjennomførte en delvis våpen-embargo. Da denne ble opphevet i mars 1993, var begrunnelsen bl.a. en positiv utvikling i sørøst Tyrkia, at embargoen var en belastning for våre bilaterale forbindelser og at den gjorde det svært vanskelig å ha en dialog med tyrkiske myndigheter om menneskerettighetssituasjonen generelt og om kurdernes situasjon spesielt.
Utenriksministeren påpeker at Norge anerkjenner landets legitime rett til å bekjempe terrorisme, men at et hovedbudskap fra norsk side også har vært at Tyrkia må overholde sine internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Konflikten med kurderne krever en politisk løsning, ikke en militær. Det vises til at Norge var blant de første land som tok opp arrestasjonen av DEP-parlamentarikerne og reagerte mot forbudet av partiet.
I redegjørelsen heter det videre at Norge også har engasjert seg når det gjelder å fremme et felles nordisk initiativ overfor Tyrkia ved landets KSSE-ambassadør i Wien. Tyrkia er blitt bedt om å invitere en KSSE-misjon, og Norge beklager at Tyrkia hittil har stilt seg avvisende til forslaget. Derimot noteres det med tilfredshet at tyrkiske myndigheter nå vil invitere en delegasjon fra KSSEs parlamentarikerforsamling. Samtidig vises det til at Norge i prinsippet har stilt seg positivt til bruk av andre virkemidler, som f.eks. den såkalte Moskva-mekanismen innenfor rammen av KSSE. Utenriksministeren påpeker at KSSE peker seg ut som et sentralt forum for videre oppfølging og at KSSEs tilsynskonferanse i Budapest er et egnet forum. Utenriksministeren fremhever at anerkjennelse av kurderne som etnisk minoritet er en særlig viktig forutsetning for løsning på konflikten.
Videre heter det at det er visse tegn til en positiv utvikling på enkelte områder i Tyrkia, og at den brede internasjonale oppmerksomhet trolig har medvirket til dette. Det vises bl.a. til at den tyrkiske nasjonalforsamling nå behandler et forslag om liberalisering av lovverket når det gjelder såkalte ideologiske forbrytelser, og at en gjennomføring av forslagene, som bl.a. gjelder en oppmyking av antiterrorloven, vil innebære at en rekke intellektuelle vil kunne settes på frifot. Det vises også til at andre tiltak bl.a. omfatter en større demokratisk reformpakke og beslutningen om å etablere et uavhengig rådgivningsorgan for menneskerettighetsspørsmål.
Samtidig understrekes PKKs viktige rolle for utviklingen, der PKK-ledelsen påny vurderer en våpenhvile samtidig som de oppfordrer til intensivering av kamphandlingene.
Utenriksministeren fremhever at Regjeringen legger stor vekt på forholdet til Tyrkia også ut fra samarbeidet innen NATO. Det vises til Tyrkias strategiske betydning som muslimsk NATO-land og som brobygger mellom Europa og Midt-Østen. Det pekes på at Norge meget aktivt har søkt å støtte de krefter som arbeider for en styrking av menneskerettigheter og demokrati. Samtidig understrekes det at norske tiltak først får virkelig gjennomslagskraft om de fremføres med bred internasjonal støtte, og at effekten vil være størst om vedvarende internasjonal oppmerksomhet kombineres med en kontinuerlig dialog med tyrkiske myndigheter.
Handelsministerens redegjørelse
Handelsministeren viser innledningsvis til at Regjeringens politikk når det gjelder eksport av våpen og annet militært materiell, er basert på Stortingets vedtak av 11. mars 1959 og Regjeringens retningslinjer, og at det norske regelverket er strengere enn det andre NATO-land har.
Handelsministeren sier videre at det er naturlig for Norge som NATO-medlem å samarbeide om produksjon av våpen, ammunisjon og annet militært materiell, som kan bidra til å styrke andre NATO-lands eksterne forsvar. Det vises til at Tyrkias totalforsvar er av betydning for Alliansens sørflanke, at Norge i 1970-80 årene har bidratt til det tyrkiske totalforsvaret ved å eksportere sjømålsraketter av typen Penguin til den tyrkiske marine, og at man senere har fortsatt leveranser av deler av disse sjømålsrakettene. Handelsministeren opplyser at det er gitt lisenser også for utførsel av mindre deler til F16-fly og tårn med utskytningsrør og raketter til bruk mot stridsvogner. Det nevnes at Norge - i likhet med andre NATO-land - har inngått en avtale om samarbeid med Tyrkia når det gjelder forsvarsmateriell og forsvarstjenester, men at avtalen ikke inneholder noen forpliktelser for Norge til å levere slikt materiell.
Handelsministeren viser videre til at Utenriksdepartementet 27. mars 1992 besluttet å trekke tilbake en lisens for levering av ammunisjon fra Raufoss AS til Tyrkia. Samtidig ble det besluttet ikke å innvilge nye lisenser av denne typen og tilsvarende materiell inntil videre. Med dette innførte Norge delvis våpen-embargo overfor Tyrkia. Embargoen ble opphevet den 30. mars 1993. Handelsministeren opplyser at det etter denne dato ikke har vært utført direkte tapspåførende materiell fra Norge.
Handelsministeren opplyser at Utenriksdepartementet siden 1992 bare har innvilget utførselslisens for del-leveranser til våpen, ammunisjon og annet materiell som fremstår som tyrkiske, og at Norge, utover en lisens fra november 1992 for eksport av 48 tårn med utskytningsrør, bare har levert sprengstoff til ladning i et panservernvåpen til bruk mot pansrede kjøretøyer, kabler, flymotordeler samt reservedeler til avstandsmålere til F16-fly og Penguin-raketter. Handelsministeren understreker at norsk eksport av forsvarsmateriell til Tyrkia er meget begrenset og i all hovedsak kun omfatter materiell som vil inngå i landets eksterne forsvar.
I redegjørelsen heter det at lisensieringspraksisen er i samsvar med retningslinjene for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av våpen, militært materiell samt tjenester og teknologi for militære formål, og at Regjeringen anser lisensieringspraksisen for å være på trygg grunn.
Dok.nr.8:03 (1994-1995)
Det hevdes i dokumentforslaget at den tyrkiske krigføringen mot den kurdiske befolkningen i den sørøstlige delen av Tyrkia er blitt kraftig opptrappet de siste to årene, at storparten av den tyrkiske hæren har blitt flyttet til den sørøstlige delen av landet, og at det gjennomføres omfattende aksjoner som følger en variant av « den brente jords taktikk ».
Det vises til at den norske Regjering de siste år har gitt eksportlisens til norske bedrifter som leverer bl.a. beskyttelsestårn, flymotordeler og sprengstoffdeler til Tyrkia.
Det fremholdes at slike leveranser bidrar til å opprettholde Tyrkias samlede militære slagkraft, og at så lenge denne slagkraften i det alt vesentlige brukes i krig mot kurderne i sørøst, blir den norske eksporten en støtte til denne krigen. Det vises i dokumentforslaget til stortingsvedtak av 12. april 1935 og 11. mars 1959 om eksport av våpen og ammunisjon, og forslagsstilleren antar at det er « utenrikspolitiske vurderinger » fra Regjeringens side som er bakgrunnen for at det forsatt gis lisens for eksport av militærmateriell til Tyrkia. Det hevdes videre at det i dag synes nokså klart at den voldsomme militære opptrappingen de siste to årene ikke har brakt Tyrkia nærmere en politisk løsning på « det kurdiske problemet ». Det fremholdes at en norsk stans i våpeneksporten i denne situasjonen vil være et lite - men likevel betydningsfullt - bidrag til å bygge opp et press mot den tyrkiske regjering for å få den til å stanse krigen og i stedet velge våpenhvile og forhandlinger om en politisk løsning.
Forslaget lyder:
« Stortinget ber Regjeringa avslå alle søknader om lisens for eksport av våpen, ammunisjon eller annet forsvarsmateriell til Tyrkia så lenge den tyrkiske staten er i krig med deler av den kurdiske befolkninga i landet. »