1. Innledning

  Til Stortinget.

       Stortingsrepresentant Reidar Johansen har sett fram følgjande framlegg:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til mer rettferdig finansieringssystem for de kommunale næringsmiddeltilsyn, i forbindelse med omleggingen av næringsmiddeltilsynet i Norge. »

       I grunngjevinga for framlegget er det vist til at det i samband med regelendringar som følgje av EØS-avtalen, i budsjettet vart vedteke å overføra ansvaret for tilsynet med større næringsmiddelverksemder og for importkontrollen med næringsmiddel, til Statens næringsmiddeltilsyn. Kommunane fekk trekk i inntektssystemet på 32,5 mill. kroner rekna etter folketal. Dei kommunane som har oppgåver på dei aktuelle områda, vil få betalt frå desse midlane. Ifølgje forslaget har ordninga ført til problem med å følgja opp det lovpålagte tilsynet med alle næringsmiddelbedrifter og vil svekkja det lokale førebyggjande helsearbeidet.

       Vidare er det i framlegget vist til at tilsynet etter næringsmiddellova har vore eit kommunalt ansvar. Staten har aldri gitt kommunane øyremerkte tilskott til arbeidet. Dei kommunane som ikkje har importkontroll eller « EØS-bedrifter » har mist ei viktig finansieringskjelde, utan at oppgåvene er reduserte. Folketal som kriterium for inndraging slår negativt ut spesielt for kommunar med få innbyggjarar.

2. Merknader frå komiteen

     Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sigrun Eng, William Engseth, Ulf Guttormsen, Gunnar Halvorsen, Inger Lise Husøy, Astrid Marie Nistad og Einar Olav Skogholt, frå Senterpartiet, Peter Angelsen, Syver Berge og Unn Aarrestad, frå Høgre, leiaren, Kristin Krohn Devold og Dag C Weberg, frå Sosialistisk Venstreparti, Reidar Johansen, frå Kristeleg Folkeparti, Magne Aarøen, og frå Framstegspartiet, Øystein Hedstrøm, syner til at i Ot.prp. nr. 86 (1993-1994) gjekk Regjeringa inn for å overføra ansvaret for tilsynet med importkontrollen og større næringsmiddelverksemder til Statens næringsmiddeltilsyn (SNT). Dette skjedde som direkte følgje av EØS-avtalen, der Norge vart forplikta til å endra ei rekkje lover og forskrifter for å harmonisera desse med EU-lovgiving. EØS-avtalen pålegg staten eit generelt ansvar for tilsyn med produksjon av animalske næringsmidlar. Det var dessutan ønskje om ein meir samordna og effektiv kontroll.

       Komiteen syner til at endringane i ansvaret for næringsmiddeltilsynet er omtala i St.prp. nr. 1 (1994-1995). Her er det streka under at den kommunale næringsmiddelkontrollen (KNT) fortsatt skal gjennomføra kontrollen, men på oppdrag frå SNT.

       Komiteen har i Innst.O.nr.3 (1994-1995) understreka verdien av at norsk næringsmiddelkontroll fortsatt skal byggja på eit desentralisert system. Likeins at det faktiske tilsynet med verksemda skal utøvast av det lokale apparatet og den kompetansen som KNT representerer.

       Komiteen har merka seg Kommunenes Sentralforbund (KS) sine synspunkt i brev til komiteen av 26. oktober 1994 og 11. mars 1995. Der vert det peika på at kommunar utan importkontroll og med få eller ingen store bedrifter, vert trekte for store beløp i sine statstilskot utan at dei får reduserte oppgåver. Breva frå KS følgjer innstillinga som vedlegg.

       Komiteen syner til at Landbruksdepartementet i brev av 7. april 1995 til komiteen har gjort nærare greie for nyordninga. Brevet frå Landbruksdepartementet følgjer innstillinga som vedlegg.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, tar ikke stilling til de ulike synspunktene som har framkommet, men ber om at Regjeringen lar Kostnadsberegningsutvalget vurdere de ulike økonomiske følgene ved omleggingen. Flertallet viser til en enstemmig innstilling fra næringskomiteen i Innst.O.nr.3 (1994-1995) hvor man la til grunn at en omlegging av tilsynsstrategien skulle skje innenfor de nåværende ressursmessige rammer for tilsynsmyndighetene. Flertallet vil understreke at kostnadsberegning ikke må føre til en utsettelse av gjennomføringen av fase II eller at næringsmiddelkontrollen er et statlig ansvar.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti syner til dei reaksjonane som er komne frå kommunesektoren på inndraging av rammetilskotet til kommunane som følgje av omorganiseringa av KNT. Desse medlemene er samde i å be Regjeringa la Kostnadsberekningsutvalet vurdera dei økonomiske følgjene ved omlegginga.

       Komiteen ber om at Stortinget vert informert om resultatet av vurderinga frå Kostnadsberekningsutvalet på ein høveleg måte.

3. Tilråding frå komiteen

     Komiteen har elles ikkje merknader, viser til det som er sagt ovanfor og rår Stortinget til å gjera slikt

       Dok.nr.8:42 (1994-1995) - Forslag fra stortingsrepresentant Reidar Johansen om at staten tar på seg kostnaden med omleggingen av næringsmiddeltilsynet i Norge - vert lagt ved møteboka.

       Stortinget ber om at Regjeringa let Kostnadsberekningsutvalet vurdera dei økonomiske fylgjene ved omlegginga av næringsmiddeltilsynet.

Vedlegg 1: Brev til næringskomiteen fra Kommunenes Sentralforbund, datert 26. oktober 1994:

       Kommunenes Sentralforbund har mottatt en rekke henvendelser fra kommunesektoren i forbindelse med forslag til finansiering av de deler av næringsmiddeltilsynet som staten skal overta fra 1. januar 1995. Det er stor overraskelse og skuffelse i kommunene over den måten en har valgt å finansiere statens utgifter til næringsmiddeltilsynet på.

       Det utøvende tilsyn med næringsmiddelloven har alltid vært et kommunalt ansvar. Gjennom lov om samordnet næringsmiddeltilsyn ble det fastslått at alle kommuner skulle ha næringsmiddeltilsyn (evt. interkommunalt, slik de fleste har valgt å gjøre). Det kommunale næringsmiddeltilsyn (KNT) har ført tilsyn med all produksjon, import og offentlig frambud av næringsmidler.

       Som en direkte følge av EØS-avtalen var Norge forpliktet til å endre en rekke lover og forskrifter for å harmonisere disse med EU-lovgivning. EØS-avtalen pålegger staten et generelt ansvar for tilsyn med produksjon av animalske næringsmidler. I tillegg har bransjestrukturen innenfor denne type bedrifter utviklet seg slik at mange bedrifter i dag distribuerer sine varer over hele landet. Import av næringsmidler foregår i dag bare på noen få steder i landet.

       Det er foreslått at forvaltningsansvaret for tilsyn med større næringsmiddelbedrifter og med importkontroll skal overføres fra kommunene til Statens Næringsmiddeltilsyn (SNT) fra 1.1.95. Forslaget har vært til høring i kommunene og i KNT. På bakgrunn av de ovenfor nevnte argumenter var de fleste kommuner og KNT'er positive til denne statliggjøringen. I utredningen som var bakgrunn for forslaget om statliggjøring, ble det tilrådd at det utøvende tilsynet fortsatt skulle være kommunalt, men nå etter delegasjon fra staten. Det var også forutsatt at staten skulle dekke kostnadene til dette gjennom direkte tilskudd til ressursforbruk i det enkelte KNT.

       Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 1995 at det settes av 32,5 mill. kroner til det statlige tilsyn med store bedrifter samt importkontroll (bevilget til SNT). Samtidig foreslås det at tilsvarende beløp trekkes inn fra det utgiftsutjevnende tilskuddet til kommunene. Det foreslås videre at denne inndragningen fordeles mellom kommunene etter folketall med kr 7,50 pr. innbygger.

       Staten har ikke tidligere gitt noen signaler om finansieringsmåten av denne overføringen av oppgaver til staten. De berørte parter har derfor ikke fått anledning til å uttale seg. Dette forslaget i statsbudsjettet kommer derfor som en stor overraskelse for kommunene og med dramatisk betydning på kort sikt for de fleste KNT.

       Staten har aldri gitt kommunene øremerkede tilskudd til næringsmiddeltilsyn (utover kjøttkontrollavgift, som ikke berøres av forslaget). Det synes derfor urimelig å knytte bortfall av kommunale oppgaver til reduksjon av statstilskudd, så lenge det aldri tidligere har vært forutsatt at staten skulle dekke utgiftene til dette.

       Dersom en likevel forutsetter at kostnader til statlig tilsyn helt eller delvis skal veltes over på kommunene i form av redusert statlig støtte, er det uakseptabelt at dette gjøres etter folketall. Følgene av dette er at kommuner som ikke har importkontroll og få eller ingen store bedrifter, blir fratrukket store beløp i sine statstilskudd uten at de får reduserte oppgaver. De kommunene som har importkontroll og mange store bedrifter vil få tilført statlige midler for arbeidet med dette, mange vil trolig få mer enn bortfallet av kr 7,50 pr. innbygger. Resultatet vil bli en fordelingseffekt med negativt fortegn for mange utkantkommuner.

       Kommunene ved KNT har lenge vært vant til å få nye oppgaver uten at det gis økte ressurser (f.eks. kontroll av egg, kosmetikk, frukt og grønnsaker, fiskeforedlingsbedrifter, innenlandsproduksjon, internkontroll, kvalitetssikring av eget lab.). For mange kommuner oppleves det derfor som meningsløst at KNT skal fratas ressurser for bortfall av oppgaver som de aldri har hatt.

       KS ber Næringskomiteen se på forslaget til finansiering av næringsmiddeltilsynet på nytt. Vi ber om at det tas hensyn til en mer rettferdig fordeling av ressurser mellom kommunene, og at det tilføres « friske » midler til omorganisering av næringsmiddeltilsynet.

Vedlegg 2: Brev til næringskomiteen fra Kommunenes Sentralforbund, datert 11. mars 1995:

       Styret i Kommunenes Sentralforbund har på møte 07.03.95 vedteke følgjande fråsegn:

       « Kommunenes Sentralforbund viser til vedtaket i Stortinget om overføring av ansvaret for importkontroll og tilsynet med næringsmiddelverksemder som har regional, landsdekkjande eller eksportretta karakter, til staten.

       Kommunenes Sentralforbund finn det heilt meiningslaust at den statlege overtakinga av delar av næringsmiddelkontrollen skal finansierast ved å redusere rammetilskotet til kommunane slik det er gjort i statsbudsjettet for 1995. Kommunar utan importkontroll, og med få eller ingen animalieverksemder vart frå 1.1.95 fråtekne ressursar - på grunn av oppgåver dei aldri har gjort, eller fått betalt for tidlegare. Trekket som er gjort i rammetilskotet er dessutan større enn det dette tilsynet samla har kosta.

       KS krev at fase 2 - overføring av ansvaret for kjøttkontrollen og tilsynet med verksemder som har regional, landsdekkjande eller eksportretta karakter - ikkje vert finansiert på same måte som fase 1. Det vil i så fall føre til svært sterke reaksjonar i komunesektoren. Vi ber om at fordeling av ressursar mellom kommunane vert meir i samsvar med slik oppgåvene er fordelt, og at det vert tilført « friske » midlar til omorganisering av næringsmiddeltilsynet i fase 2. »

Vedlegg 3: Brev fra Landbruksdepartementet til næringskomiteen, datert 7. april 1995:

       Det vises til møte 30.03.95.

       Gjennom St.prp. nr. 1 (1994-1995) har Regjeringen skissert en endring av ansvarsdeling mellom de statlige og kommunale Næringsmiddeltilsyn. Endringen er dels en konsekvens av EØS-avtalen, men etterkommer også et ønske fra mange næringsmiddelbedrifter, særlig de store og eksportrettede, om en mest mulig ensartet statlig kontroll.

       Det er lagt opp til at staten ved SNT skal ta ansvar for

       Regjeringen har også lagt saken fram for Stortinget gjennom Ot.prp. nr. 86 (1993-1994) med forslag til nødvendige lovendringer, jf. Innst.O.nr.3 (1994-1995)).

       Staten overtok ansvaret for de 2 første områdene fra 01.01.1995, mens de øvrige forutsetter statlig overtakelse fra 01.01.1996. Det har fra Regjeringen og Stortingets side vært en forutsetning at « omlegging skal skje innenfor de nåværende ressursmessige rammer fra tilsynsmyndighetene » (stat og kommune), jf. Innst.O.nr.3 (1994-1995).

       Det kan i utgangspunktet tenkes 4 alternative måter å finansiere omleggingen på:

Alternativ 1: Redusere rammetilskuddet til de kommuner som tidligere bar utgiftene. SNT omfordeler og tilbakefører midlene basert på tilsynsplaner.

Alternativ 2: Redusere rammetilskuddet til alle landets kommuner basert på kommunenes folketall.

Alternativ 3: Øke næringsmiddelavgiften/kjøttkontrollavgiften så mye at næringsmiddel- og kjøttkontrolltilsynet blir selvfinansierende, enten ved å øke det generelle avgiftsnivået eller ved at næringsmiddelvirksomheter/slakterier dekker de faktiske tilsynskostnadene.

Alternativ 4: Midler til det statlige tilsyn skaffes til veie med « friske statlige midler ».

       Alternativ 3 og 4 ville, slik Regjeringen vurderer det, komme i konflikt med kravet om at omleggingen skal skje innenfor nåværende ressursmessige rammer. Alternativ 3 ville i tillegg pålegge en hardt konkurranseutsatt næringsmiddelindustri økte utgifter. Dersom nærinsmiddelbedriftene/slakteriene skulle dekke de faktiske tilsynskostnadene, ville dette få særlige konsekvenser for virksomheter med høy enhetskostnad (kr/kg) i tilsynet. Dette er gjennomgående små virksomheter i distriktene som allerede sliter med inntjeningen.

       Alternativ 1 ville videreføre den tidligere skjevhet ved at kommuner med bedrifter som produserer næringsmidler for større regionale områder eller for eksport, blir spesielt belastet for tjenester som kommer alle landets/regionens innbyggere til gode. Alternativet ville således gi små kommuner med store næringsmiddelvirksomheter og slakterier en særlig økonomisk merbelastning. Det kan i den sammenheng nevnes at Granvin kommune (ca 1.000 innbyggere) i 1994 hadde en nettoutgift til kjøttkontroll (totalutgift - direkte refusjon fra kjøttkontrollavgiften) på 404.000 kroner, mens tilsvarende tall for Bærum kommune (ca 93.000 innbyggere) var 8.000 kroner.

       Ut fra dette la Regjeringen opp til alternativ 2 for den omlegging som skjedde fra 01.01.1995 (Fase 1). Dette har ført til at kommuner som ikke har utgifter til slike tilsynsoppgaver, også får redusert overføringene fra staten gjennom det generelle rammetilskuddet. Regjeringen mener imidlertid at kontroll med denne type virksomheter er et gode for hele befolkningen og at det derfor synes naturlig at uttrekket skjer på grunnlag av folketall og ikke faktiske kontrollutgifter.

       I forbindelse med den forestående statliggjøring av kjøttkontrollen kan det nevnes at de totale utgiftene til kjøttkontroll for 1994 er beregnet til 85 mill. kroner.¹ Kommunenes andel av totalutgiftene beløp seg til 78 mill. kroner. Kommunene får direkte tilbakeført 80 % av innbetalt kjøttkontrollavgift fra slakterivirksomheter i den enkelte kommune, som for 1994 beløp seg til 42,4 mill. kroner. Kommunene fikk i 1994 dessuten tilbakeført 6,9 mill. kroner som ekstratilskudd fra Kjøttkontrollavgiftsfondet. Kommunenes reelle nettoutgifter til kjøttkontroll i 1994 var derfor 28,7 mill. kroner. Dersom næringen skulle fullfinansiere kjøttkontrollen gjennom avgiftsinnbetaling, ville det således forutsette en betydelig økning av avgiftssatsen.

       Statliggjøringen av kjøttkontrollen vil omfatte ca 85 virksomheter. De øvrige virksomheter retter seg direkte til kommunens innbyggere og er derfor en naturlig kommunal oppgave/utgift.

       Det er en tilsvarende problemstilling for næringsmiddelbedrifter som produserer for et større geografisk område. Antallet av slike bedrifter vil imidlertid avhenge av hvilke utvalgskriterier som legges til grunn. Til orientering kan opplyses at landets 82 interkommunale næringsmiddeltilsyn fører tilsyn med ca 38.000 virksomheter (industri, handelsutsalg, kantiner, serveringssteder, vannverk m.m.). Gjennomføringen av fase 1 (tilsyn med virksomheter som produserer/videreforedler animalske næringsmidler) omfattet ca 460 virksomheter. Antallet næringsmiddelbedrifter som produserer for distribusjon ut over kommunegrenser/større geografiske områder, vil i alle tilfeller bli betydelig lavere. I og med at slike foredlingsbedrifter også er et aktivum for de respektive kommuner, kan det overveies å redusere noe mer det rammetilskudd som går til disse kommunene.