Innstilling fra arbeidsgruppe oppnevnt av Stortingets presidentskap 25. januar 1996.
Innstilling avgitt 4. juni 1996.
SAMMENDRAG/KONKLUSJON
Arbeidsgruppen foreslår en forenkling av godtgjørelsesordningene for stortingsrepresentantene. Hovedpunktene i forslaget er:
Avistilskuddet og representanttilskuddet innreguleres i representantenes godtgjørelse.
Stortinget dekker alle kostnadene ved de leilighetene som bebos av representanter. Bortfall av husleie kompenseres av en tilsvarende reduksjon i dagpengeutbetalingene.
Den faste godtgjørelsen settes til kr 378.500 pr. år, noe som tilsvarer lønnstrinn 60. Med de endringer som er foreslått mht avistilskuddet, representanttilskuddet og dagpengeordningen, innebærer dette i realiteten ingen økning av godtgjørelsene.
Dagpengene reduseres til de skattemessig fradragsberettigede pendlersatser, for tiden kr 142,- og kr 55,- pr. døgn, for representanter bosatt henholdsvis utenfor og innenfor 40 km-grensen.
Dagpengene utbetales for 330 dager pr. år.
Dekningen av utgifter til mobiltelefon endres fra maksimalt 1.000 tellerskritt pr. kvartal til 4.000 tellerskritt pr. år.
De nye reglene gjøres gjeldende fra 1. juli 1996.
Det opprettes en uavhengig, permanent lønnskommisjon, som for fremtiden skal fastsette godtgjørelsen for Stortingets og Regjeringens medlemmer.
Lønnskommisjonen skal ha 3 medlemmer, som oppnevnes av Stortingets presidentskap.
Lønnskommisjonen får i denne omgang frist til 1. oktober 1996 med å fastsette de nye godtgjørelsene.
1. INNLEDNING
1.1 Utvalgets oppnevning og mandat
Stortingets Presidentskap vedtok 15. desember 1995 å nedsette en arbeidsgruppe til å vurdere spørsmålet om representantenes godtgjørelsesordninger. Arbeidsgruppen fikk følgende mandat:
|
« Arbeidsgruppen skal utrede forslag til en godtgjørelsesordning hvor de forskjellige kompensasjonsordningene så langt som mulig inkorporeres i den regulære godtgjørelsen. Utredningen skal omfatte en vurdering av husleie- og kompensasjonsordningen i forbindelse med representantenes innkvartering. |
|
Forslaget skal utformes slik at representanter fra Osloregionen og andre deler av landet i størst mulig grad likestilles. Dette kan gjøre det nødvendig å utrede alternative modeller for representanttilskudd eller skattemessige representantfradrag. |
|
Utvalget står fritt til å fremme relevante forslag. |
|
Det bør overveies å knytte godtgjørelsen til bestemte satser/stillinger, slik at det ikke blir nødvendig å ta stilling til regulering hvert år. |
|
Utredningen skal forelegges Presidentskapet innen 31. mai 1996. » |
I samsvar med forslag fra de respektive stortingsgrupper oppnevnte Presidentskapet 25. januar 1996 følgende medlemmer av arbeidsgruppen:
| Arbeiderpartiet: |
Berit Brørby Larsen (leder) |
| Senterpartiet: |
Peter Angelsen |
| Høyre: |
Gunnar Fatland |
| Kristelig Folkeparti: |
Lars Gunnar Lie |
| Fremskrittspartiet: |
Hans J. Røsjorde |
Seksjonsleder Svein Gunnar Berntzen, Stortingets administrasjon, har vært sekretær for arbeidsgruppen.
For at arbeidet ikke skulle bli for omfattende, har arbeidsgruppen valgt ikke å behandle spørsmålet om pensjon. Det vises til pkt. 2.7 nedenfor.
1.2 Bakgrunnen for oppnevning av arbeidsgruppen
I tillegg til sin faste godtgjørelse (lønn) har stortingsrepresentantene forskjellige former for godtgjørelser og dekning av utgifter. Størst økonomisk betydning har en dagpenge/diettordning som skal dekke oppholdsutgifter, og tilskudd til utgifter til aviser og dekning av andre utgifter som påløper som følge av vervet som stortingsrepresentant. Dette betyr at stortingsrepresentantenes godtgjørelser er sammensatt av flere forskjellige ordninger, samtidig som det finnes ordninger som ikke finner sin parallell hos andre grupper i samfunnet.
Det er enkelte uavklarte forhold rundt representantenes godtgjørelsesordninger, eksempelvis når det gjelder boliger. Det kan også være ønskelig å få større likhet mht økonomisk kompensasjon mellom representanter fra Osloregionen og representanter fra andre distrikter. Utformingen av godtgjørelsene bør også være slik at den skattemessige behandling blir så enkel som mulig.
Ordningene bør være utformet slik at stortingsrepresentanter i størst mulig grad blir behandlet likt med andre borgere. Det må likevel tas hensyn til de begrensninger som i så måte ligger i at man er tillitsvalgt og stortingsrepresentant, noe som innebærer klare forskjeller i arbeidsvilkår, til dels også livsvilkår, sammenlignet med andre grupper. Godtgjørelsene bør også være av en slik størrelse at man med rimelig sikkerhet kan gå ut ifra at representantene opptrer uhildet i forhold til utenforliggende økonomiske interesser.
Stortinget fastsetter godtgjørelsen for medlemmene av Regjeringen og Høyesterett. Stortingsrepresentantenes godtgjørelser er ikke høye sammenlignet med disse og andre grupper med ledende posisjoner. Det har fremkommet enkelte opplysninger i media som tyder på at representantene har hatt en ugunstig lønnsutvikling sammenlignet med andre grupper i samfunnet. For å belyse dette noe mer har arbeidsgruppen fått gjennomført enkelte beregninger av dette, noe som er omtalt nedenfor.
1.3 Tidligere utredninger
Stortingsrepresentantenes lønns- og godtgjørelsesforhold har vært utredet flere ganger tidligere. Den siste omfattende gjennomgang ble foretatt av Stortingets lønnskommisjon av 1991. Kommisjonen fikk som mandat å vurdere lønningene og øvrige godtgjørelser til stortingsrepresentantene og regjeringsmedlemmene. Basert på kommisjonens utredning vedtok Stortinget i 1993 visse endringer i den faste godtgjørelse, diett-, dagpenge- og etterlønnsordningene m.v., men kommisjonen foreslo mer omfattende endringer enn det som ble vedtatt.
Arbeidsgruppen har ikke tatt sikte på noen direkte videreføring av 1991-kommisjonens arbeid og forslag, men den grundige utredning som ble gjort den gang har naturlig nok dannet en del av grunnlaget for arbeidet. Bl.a. har Lønnskommisjonen av 1991 redegjort utførlig for historikk/bakgrunn for både stortingsrepresentantenes og andre gruppers godtgjørelsesordninger. Arbeidsgruppen finner ingen grunn til å gjenta disse faktiske opplysningene i sin innstilling.
2. STORTINGSREPRESENTANTENES GODTGJØRELSER - EN OVERSIKT
2.1 Hjemmelsgrunnlag
Stortingsrepresentantenes godtgjørelser er regulert ved flere lover og bestemmelser:
I Grunnlovens § 65 er det fastsatt at stortingsrepresentanter og vararepresentanter tilkommer godtgjørelse for deltakelse i Stortinget.
I lov av 30. juni 1954 om godtgjørelse til stortingsrepresentanter er det bestemt at godtgjørelsen skal fastsettes av Stortinget.
I lov av 12. juni 1981 om pensjonsordninger for stortingsrepresentanter er det fastsatt at stortingsrepresentanter og deres etterlatte har rett til pensjon etter visse regler som loven gir.
Gjeldende bestemmelser om representantenes godtgjørelse m.v. er fastsatt av Stortinget 10. november 1966, og endret senest ved Stortingets vedtak av 4. juni 1993.
2.2 Gjeldende ordning
Etter vedtak i Stortinget, senest 4. juni 1993, har representantene følgende godtgjørelser:
Fast godtgjørelse
Den faste godtgjørelsen følger ltr. 47 i statens lønnsregulativ, og utgjør fra 1. mai 1996 kr 296.600,- pr. år.
Representanttilskudd
Dette er en godtgjørelse som skal dekke utgifter som følger av vervet som stortingsrepresentant, f.eks. deltakelse på kurs, reiser, kontorhjelp m.v., og som ikke dekkes av Stortinget. Ordningen ble innført i 1984. Tilskuddet blir regulert hvert å i takt med antatt prisstigning, og utgjør i 1996 kr 16.980,- pr. år. Tilskuddet regnes som en utgiftsgodtgjørelse som ikke medfører skattemessig overskudd.
Avistilskudd
Dette skal dekke representantens behov for aviser/tidsskrifter. Ordningen ble innført i 1985. Tilskuddet reguleres hvert år i takt med Statistisk sentralbyrås prisindeks for aviser, og utgjør i 1996 kr 5.658,-. Også dette tilskuddet regnes som en skattefri utgiftsgodtgjørelse.
Dagpenger/diettgodtgjørelse
Denne har to satser. For representanter som bor nærmere enn 40 km fra Oslo skal godtgjørelsen bl.a. dekke utgifter i forbindelse med kontakt med velgerne og ekstrautgifter til kost i forbindelse med kveldsmøter osv. Godtgjørelsen utgjør 40 % av statens sats for fravær over 12 timer, p.t. kr 170,- pr. dag. For representanter som bor mer enn 40 km fra Oslo skal diettgodtgjørelsen bl.a. dekke ekstra utgifter ved å ha to husholdninger, inkl. husleien for Stortingets leilighet. Godtgjørelsen utgjør for denne gruppen 90 % av statens høyeste diettsats, p.t. kr 382,50 pr. dag.
Representanter som bor utenfor sitt egentlige hjem har såkalt skattemessig pendlerstatus, så sant den øvrige familie bor på hjemstedet, de har beholdt sin bolig der, og denne ikke er leid ut. Disse representantene har følgelig fradragsrett for merutgifter til kost og losji i perioden for dobbelthusholdning, med kr 142,- pr. døgn i 1996, og de kan også trekke fra utgifter til husleie og strøm i Stortingets leilighet. Representantene får ikke fradraget på kr 142,- for sommermånedene når Stortinget ikke er samlet, og heller ikke når de reiser for Stortingets regning.
Representanter som kommer fra Oslo-området, eller representanter fra andre distrikter som bor sammen med familien i Oslo, får fradrag for merutgifter til kost ved ekstra langt opphold fra hjemmet, dvs. for dager med fravær over 12 timer. De får fradrag for faktiske dokumenterte utgifter til kost, eller etter et standardfradrag på kr 55,- pr. dag.
« Overskuddet » på dagpengeordningen blir gjenstand for full bruttobeskatning, og behandles som ordinær lønn.
Diettgodtgjørelse
Representanter som foretar reiser for Stortinget mottar diettgodtgjørelse etter bestemmelsene i statens reiseregulativ.
Forsikring
Det er tegnet en gruppelivsforsikring, med forsikringssum 10G, og en invaliditetsforsikring, med forsikringssum inntil 15G.
Etterlønn
Faste representanter som ikke fortsetter etter nyvalg får godtgjørelse for en måned ut over valgperioden. Den som ikke har lønns- eller næringsinntekt, pensjon e.l., tilkommer godtgjørelsen i inntil tre måneder utover valgperioden.
Hvor særlige forhold foreligger, kan Stortingets presidentskap tilstå vararepresentanter etterlønn etter de samme regler.
Telefonutgifter
Stortingsrepresentantene får refundert den del av telefonutgiftene på hjemstedet som overstiger kr 500 pr. kvartal.
De representanter som i tillegg har leilighet i Oslo, får dekket telefonutgiftene i denne fullt ut.
Stortinget stiller mobiltelefon til disposisjon for representantene. Stortinget dekker den faste abonnementsavgift, pluss 1.000 tellerskritt pr. kvartal, dvs. p.t. inntil ca kr 4.570,- pr. år.
Stortinget innberetter all refusjon ut over statens satser på foreskreven måte. Hvor stor del av denne refusjonen som skal regnes som skattepliktig inntekt, er det i siste omgang opp til det lokale ligningskontor å vurdere.
Andre ordninger
Det finnes enkelte andre ordninger, som har mindre økonomisk betydning. Eksempelvis kan innkalte vararepresentanter, etter søknad til Presidentskapet, få dekket nødvendige og legitimerte utgifter til omsorgsfunksjon. I noen få tilfeller har representantene samme ordninger som statsansatte. Eksempler på dette er at nye representanter og representanter som slutter får dekket flytteutgiftene etter det statlige regelverk, og representantene kan få boliglån i Statens Pensjonskasse etter samme regler som for Pensjonskassens medlemmer.
Ordningene er dels av minimal økonomisk betydning, dels slike som er vanlige i ordinære arbeidsforhold, og arbeidsgruppen finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse ordningene.
Når det gjelder pensjoner og utgifter til Stortingets leiligheter, er dette behandlet i egne avsnitt.
2.3 Om Stortingets boliger
Stortinget eier/disponerer 140 leiligheter/hybler. En oversikt over sammensetningen av leilighetsmassen er gitt i vedlagte tabell. Det fremgår at det stort sett dreier seg om toroms leiligheter med forholdsvis beskjeden grunnflate. Leilighetene har enkel standard.
Leilighetene skal dekke utenbys representanters boligbehov under funksjonstiden. Med « utenbys » menes her representanter som bor mer enn 40 km i luftlinje fra Stortinget. Tildeling skjer etter ansiennitetsprinsippet og husstandens størrelse, etter søknad, og i følgende prioritetsrekkefølge:
| 1. |
Stortingsrepresentanter/fast møtende vararepresentanter |
| 2. |
Ansatte i partigruppene |
For stortingsrepresentantene blir leilighetene fordelt av Stortingets boligkomité. For øvrige søkere har Stortingets administrasjon fullmakt til å tildele ledige leiligheter i henhold til gitte retningslinjer.
Det er et fåtall representanter bosatt utenfor 40-km grensen som « pendler », og som ikke ønsker å leie leilighet i hele perioden. Av forskjellige årsaker kan noen av disse ønske kortvarige leieforhold. I alt 17 av leilighetene er pr. mai 1996 i bruk på annen måte enn utleie til representanter (5 av statsråder, 2 av vaktmestre, 8 av ansatte, 2 er ledige). De to ledige leilighetene står i reserve i tilfelle endrede forhold, som f.eks. skifte av fast møtende vararepresentanter. Ansatte må fraflytte leilighetene på en måneds varsel dersom behovet blant representantene tilsier dette.
Husleiene som representantene betaler varierer mellom kr 1.177,- og kr 3.500,- pr. mnd. Alle fellesutgifter er inkludert i husleien. Øvrige leietakere betaler markedsleie.
Etter skatteloven § 24 annet ledd bokstav b har stortingsrepresentantene sitt skattemessige bosted i den kommune hvor de bodde før de tiltrådte. Dersom Stortingets leilighet er representantens midlertidige innkvartering pga vervet og representanten ikke har leid ut boligen på hjemstedet, vil « fordelen » av å bo i Stortingets leilighet ikke bli beskattet.
2.4 Stortingsrepresentantenes lønnsutvikling
Arbeidsgruppen har fått gjennomført beregninger1 som viser at stortingsrepresentantenes reallønn har gått betydelig ned i perioden 1970-95. Hvis man regner med den faste godtgjørelsen alene, er reallønnen redusert med nær 16 % fra 1970 til 1995.
Hvis man regner inn alle godtgjørelser (representanttilskuddet, avistilskuddet, dagpenger), har nedgangen selvsagt vært noe mindre enn hvis man regner med den faste godtgjørelsen alene, men det har fortsatt vært en nedgang i reallønn i perioden. Nedgangen har vært på ca 7-8 % fra 1970 til 1995. Innføring av representanttilskuddet i 1984 og avistilskuddet i 1985, og regulering av dagpengesatsene, har altså ikke vært nok til å opprettholde representantenes reallønn.
Valg av tidsrom for beregningene vil naturlig nok påvirke resultatene, men endrer ikke inntrykket av en negativ reallønnsutvikling. Hvis man regner den faste godtgjørelsen alene, var reallønnen i første del av 70-årene klart høyere enn i 1970, mens den har vist en klart synkende tendens på 80- og 90-tallet.
Hvis man regner inn alle godtgjørelsene blir utviklingen noe mindre markant. I 1985, 1986 og 1987 var reallønnen høyere enn i 1970, p.g.a innføring av representanttilskuddet og avistilskuddet. I alle øvrige år etter 1980 har kjøpekraften vært lavere enn i 1970.
Beregningen er gjennomført ved at de nominelle godtgjørelsene er sammenholdt med Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks (unntatt for avistilskuddet, hvor Statistisk sentralbyrås prisindeks for aviser er benyttet).
Arbeidsgruppen har også fått foretatt en sammenligning av reallønnsutviklingen for stortingsrepresentanter med reallønnsutviklingen i samfunnet for øvrig. Som et uttrykk for lønnsutviklingen i samfunnet generelt er det benyttet nasjonalregnskapets tall for lønn pr. normalårsverk (lønnstakere) for perioden 1970-95.
Tallene for perioden 1970-95 er også her omregnet til 1979-nivå ved hjelp av konsumprisindeksen. Vi får da et uttrykk for reallønnsutviklingen for alle lønnstakere. Denne størrelsen er sammenlignbar med stortingsrepresentantenes reallønnsutvikling, slik denne er omtalt ovenfor.
Disse to ulike forløp av reallønnsutviklingen er illustrert i diagrammet på foregående side. Figuren illustrerer at mens lønnstakere generelt har hatt en forholdsvis betydelig økning i reallønnen i perioden 1970-95, har stortingsrepresentantenes reallønn gått merkbart tilbake.
Det må påpekes at beregningene illustrerer utviklingen i reallønn i perioden, de sier ikke noe om nivået for godtgjørelsene. Det er fortsatt slik at stortingsrepresentantene har betydelig høyere reallønn enn mange andre grupper i samfunnet.
(* Figur utelatt. *)
| 1 |
Beregningene det er vist til i dette avsnittet er utført av Stortingets administrasjon, i samarbeid med Statistisk sentralbyrå v/Lasse Sandberg. |
2.5 Om regulering av stortingsrepresentantenes godtgjørelser
Den negative utviklingen i representantenes reallønn har i stor grad sammenheng med at godtgjørelsen har vært knyttet til visse lønnstrinn i statens regulativ. Stortinget vedtok i januar 1970 at stortingsrepresentantenes godtgjørelse fra 1. mai 1970 skulle svare til en lønnsklasse som den gang tilsvarte lønnen for underdirektører i departementene. I 1976 ble det uttrykkelig bestemt at godtgjørelsen skulle følge underdirektørlønnen, og i årene deretter var representantenes godtgjørelse fast knyttet til underdirektørstillingen. Dette varte til 1993.
Fra 1. mai 1991 ble det innført et nytt lønnssystem i staten, og det ble ikke lenger en fast lønnsplassering av underdirektørstillingen. Lønnssystemet ble atskillig mer fleksibelt enn tidligere. Endringer som ble foretatt innebar sannsynligvis en viss lønnsglidning for denne og andre grupper tjenestemenn, ved at ingen ble plassert i et lavere lønnstrinn enn det de hadde på forhånd, og noen fikk et høyre lønnstrinn. Videre har det gjennom flere år skjedd oppvurderinger av stillingsstrukturen i statsforvaltningen, med den følge at underdirektørene relativt sett har tapt terreng. Stortingsrepresentantene har ikke fått fullt ut del i denne lønnsglidningen.
Som følge av nevnte endring ble bestemmelsene om stortingsrepresentantenes faste godtgjørelse endret med virkning fra 1. mai 1993. Godtgjørelsen ble fastsatt til lønnstrinn 25, jf. Innst.S.nr.190 (1992-1993), og er i prinsippet fortsatt på samme nivå. Etter innføring av den nye lønnstabellen fra 1. mai 1995 er representantene plassert i lønnstrinn 47.
3. ARBEIDSGRUPPENS VURDERINGER OG FORSLAG
3.1 Avistilskuddet og representanttilskuddet
Når det gjelder avistilskuddet og representanttilskuddet, er disse å regne som kompensasjon for utgifter som følger av vervet som stortingsrepresentant. Beløpene blir innrapportert til skattemyndighetene, men blir ikke gjenstand for beskatning, nettopp fordi de betraktes som kompensasjon for utgifter. Dette er ordninger som andre grupper lønnstakere ikke har. På denne bakgrunn, og i lys av myndighetenes bestrebelser på å få alle « frynsegoder » frem til beskatning, vil arbeidsgruppen gjenta forslaget fra Lønnskommisjonen av 1991 om at beløpene innreguleres i representantenes godtgjørelse.
Konsekvensene av dette er at beløpene vil bli bruttobeskattet fullt ut. For å « nøytralisere » virkningen av dette, foreslår arbeidsgruppen at tilskuddene justeres for marginalskattesatsen, noe som i praksis betyr at bruttobeløpet som lønn blir det dobbelte av hva tilskuddene utgjør i dag.
De to tilskuddene er i 1996 på til sammen kr 22.638. Lagt til lønnen blir derfor beløpet kr 45.000.
3.2 Husleiene
Arbeidsgruppen viser til at for tiden 129 av de 165 representantene bor mer enn 40 km fra Oslo. Nesten alle har beholdt sin bolig på hjemstedet. For de fleste representanters vedkommende er ektefelle/barn bosatt i boligen på hjemstedet. Dette bringer representantene i samme situasjon som « langpendlere » for øvrig. Disposisjon av en bolig nr. 2 i Oslo er derfor ikke et « gode », men et helt nødvendig arrangement for å kunne fungere i vervet som stortingsrepresentant.
Arbeidsgruppen har innhentet opplysninger om « pendlerboliger » hos en rekke større, norske bedrifter. Opplysningene viser at arbeidsgivere ofte skaffer eller dekker kostnadene til bolig for medarbeidere som midlertidig må arbeide og bo hjemmefra. Slike ordninger, med dekning av i prinsippet alle kostnader, synes å være utbredt, selv om graden av kompensasjon og kostnadsdekning varierer. Ordningene er nødvendige for å få medarbeidere til å ta langvarige, men midlertidige oppdrag som gjør det nødvendig å bo borte.
Like lite som andre pendlere, ville stortingsrepresentantene være i stand til å dekke utgiftene ved to husholdninger hvis det ikke var innført visse kompensasjonsordninger. På denne bakgrunn mener arbeidsgruppen at det er rimelig at Stortinget dekker alle kostnadene ved de leilighetene som bebos av representanter. Arbeidsgruppen ser husleiespørsmålet i sammenheng med spørsmålet om dagpengeordningen, og har forutsatt at bortfall av husleie skal kompenseres ved en tilsvarende reduksjon i dagpengeutbetalingene. Gjennomsnittlig husleie for representantene er pr. mai 1996 ca kr 2.400,- pr. måned, eller ca kr 29.000 pr. år. Dagpengene må derfor reduseres med dette beløp.
Arbeidsgruppen ser at bortfall av husleie til en viss grad kan endre representantenes etterspørsel etter leiligheter. Arbeidsgruppen legger til grunn at ansiennitet og familiestørrelse fortsatt skal være de viktigste tildelingskriterier, og ser ikke at ordningen vil medføre vesentlige administrative konsekvenser.
3.3 Dagpengeordningen
Dagpengene betales for den tid Stortinget er samlet. I de senere år har dette vært ca 260 dager pr. år, men etter 1994 har dette økt til ca 290 - 300 dager. Representantene får skattemessig fradrag i dagpengene for de ekstrautgifter som vervet medfører, mens overskuddet blir gjenstand for full bruttobeskatning. Stortingsrepresentanter som bor mer enn 40 km fra Oslo kan trekke fra merutgiftene ved å ha to boliger. I tillegg til husleien i Stortingets leiligheter, er det utgiftene til strøm i denne leiligheten som kan trekkes fra. Ut over dette kan man, i likhet med andre skattytere med pendlerstatus, trekke fra kr 142,- pr. dag for merutgifter til kost m.v. ved å bo borte. Representanter fra Oslo-området har lavere dagpengesats, og kan kun trekke fra kr 55,- pr. dag til merutgifter til kost m.v., og bare for dager med fravær over 12 timer hjemmefra.
Overskuddet på dagpengeordningen, etter de fradrag som er nevnt ovenfor, kan betraktes på linje med lønn. Arbeidsgruppen vil derfor foreslå at den nåværende ordning med dagpenger bortfaller, og at den faste godtgjørelsen justeres tilsvarende.
Arbeidsgruppen mener likevel at vervet som stortingsrepresentant udiskutabelt medfører enkelte utgifter, som følge av lang og ubekvem arbeidstid, omfattende reisevirksomhet og utadrettet virksomhet, og for de flestes vedkommende krav om å holde to husholdninger. Som eksempler kan nevnes ekstra utgifter til kost ved kveldsmøter, portoutgifter når man arbeider fra hjemstedet, og kjøp av den del av utstyret til leilighetene som Stortinget ikke dekker. Utgiftene utgjør hver for seg små beløp, men vil samlet kunne bli merkbare, og de fanges ikke opp av ordningene for utgiftsdekning.
En viss form for kompensasjon for slike utgifter er derfor berettiget. Arbeidsgruppen foreslår derfor at kompensasjonen skal følge de skattemessig fradragsberettigede « pendlersatser », for tiden kr 142,- og kr 55,- pr. døgn, for representanter bosatt henholdsvis utenfor og innenfor 40 km-grensen. Arbeidsgruppen foreslår videre at denne godtgjørelsen utbetales for 330 dager pr. år. Bakgrunnen for dette er at utøvelse av vervet som representant i praksis er en helårsbeskjeftigelse. Selv med dette tillegget, vil summen av representantenes godtgjørelser ikke overstige de beløp de mottar med den nåværende ordning.
3.4 Telefonutgifter
Stortingsrepresentantene arbeider ikke utelukkende fra sitt kontor i Stortinget, men også fra boligen på hjemstedet og leiligheten i Oslo. Telefonen er et helt nødvendig hjelpemiddel, og en vesentlig del av kontakten med velgere og andre politiske aktører foregår pr. telefon. Dette gir helt andre telefonutgifter enn representantene ville hatt som privatpersoner eller vanlige yrkesaktive.
Arbeidsgruppen vil foreslå én liten endring i telefonordningene. Representantenes arbeidsbyrde varierer over tid, og vil gjerne være spesielt stor når større saker er til behandling. Arbeidsgruppen foreslår derfor at dekningen for utgifter til mobiltelefon endres fra maksimalt 1.000 tellerskritt pr. kvartal til 4.000 tellerskritt pr. år.
3.5 Den faste godtgjørelsen
I tråd med det som er nevnt ovenfor, foreslår arbeidsgruppen at avistilskuddet og representanttilskuddet bortfaller og regnes inn i den faste godtgjørelsen, at dagpengesatsene reduseres, og at nåværende beregnede overskudd på dagpengeordningen også regnes inn i den faste godtgjørelsen. Hvordan dette virker inn på den faste godtgjørelsen er vist i regneeksemplet nedenfor.
| Fast godtgjørelse pr. mai 1996 |
kr |
296.600 |
| Avistilskuddet og representanttilskuddet bortfaller, |
kr |
45.000 |
| og går inn i den faste godtgjørelsen |
kr |
45.000 |
| Overskuddet på dagpengeordningen går inn i den faste |
| godtgjørelsen: |
| Nåværende dagpenger |
kr |
111.000 |
| Reduseres med husleie |
kr |
29.000 |
| Reduseres med utgifter til strøm |
kr |
5.000 |
| Reduseres med « pendlersats » |
kr |
41.000 |
kr |
36.000 |
| |
|
|
kr |
377.600 |
For representantene fra Oslo-området vil overskuddet på dagpengeordningen bli slik, med samme regnemåte som ovenfor:
| Nåværende dagpenger |
kr |
49.000 |
| Reduseres med fradrag |
kr |
16.000 |
| Overskudd på dagpengene |
kr |
33.000 |
Som man ser er overskuddet på dagpengene av samme størrelsesorden for de to gruppene.
På denne bakgrunn vil arbeidsgruppen foreslå at representantenes faste godtgjørelse settes til det lønnstrinn som ligger nærmest det beløpet som er nevnt ovenfor. Etter endringene fra 1. mai 1996 er dette lønnstrinn 60, som tilsvarer kr 378.500 pr. år. Med de endringer som er foreslått mht avistilskuddet, representanttilskuddet og dagpengeordningen, innebærer dette i realiteten ingen økning av godtgjørelsene. Forslaget innebærer at ytelsene som representantene oppebærer går over fra å være tilskudd utenom den faste godtgjørelsen, til å bli en del av den faste godtgjørelsen, med full skatteplikt for hele beløpet.
Arbeidsgruppen foreslår at de nye satsene for godtgjørelse gjøres gjeldende fra 1. juli 1996.
3.6 Fremtidig regulering av godtgjørelsene
Som nevnt ovenfor innebærer arbeidsgruppens forslag ingen reell økning av godtgjørelsene. Arbeidsgruppen vil også vise til det som er nevnt ovenfor om utviklingen av stortingsrepresentantenes reallønn. Tilknytning til bestemte lønnstrinn eller stillingsnivåer har ikke fungert godt. Også i forbindelse med lønnsreguleringen for representantene i 1993 ble svakheten ved å legge lønnen til et bestemt lønnstrinn påpekt. En slik løsning fører til at andre lønnsendringer i offentlig sektor enn de som gis i form av endret kronebeløp, ikke får direkte virkning for representantene.
Samtidig ser arbeidsgruppen enkelte fordeler ved at en instans utenfor Stortinget behandler spørsmålet om reelle endringer av representantenes godtgjørelser. Arbeidsgruppen har innhentet opplysninger om hvordan godtgjørelsene reguleres i de andre nordiske land, bl.a. i Sverige. I Sverige blir godtgjørelsene fra 1. januar 1994 fastsatt av en egen lønnskommisjon på tre medlemmer, som fatter sine beslutninger uavhengig av Riksdagen. Kommisjonen er opprettet i henhold til egen lov fra 1993, og utnevnes av Riksdagens forvaltningsstyre.
I 1981 ble stortingsrepresentantenes godtgjørelse knyttet til avlønning av en bestemt stilling i statsadministrasjonen. Senere har man gått tilbake til et bestemt lønnstrinn. Det må også understrekes at Stortinget hittil har bestemt hvilket nivå godtgjørelsen skal ligge på, ved å knytte godtgjørelsen til en bestemt stilling eller et bestemt lønnstrinn.
Opprettelsen av en lønnskommisjon vil gjøre det nødvendig å endre bl.a. lov om godtgjørelse til stortingsrepresentanter. Arbeidsgruppen har bedt om en betenkning fra Stortingets kontor om opprettelsen av en slik kommisjon, sett i forhold til Grunnlovens § 65 annet ledd. Betenkningen følger vedlagt.
Arbeidsgruppen foreslår at lønnsfastsettelsen heretter skal skje ved en egen lønnskommisjon. Dette vil være en delegering av samme karakter som omhandlet i uttalelse fra Justisdepartementets Lovavdeling (om forholdet til Grunnlovens § 65 annet ledd, av 1. desember 1967).
Arbeidsgruppen foreslår derfor at Presidentskapet oppnevner en permanent lønnskommisjon på tre medlemmer, og at kommisjonen får frist til 1. oktober 1996 med å fastsette godtgjørelsene for Stortingets og Regjeringens medlemmer. Det vil være Stortinget som er den bevilgende myndighet.
En slik ordning bør kunne gi grunnlag for en balansert utvikling av representantenes og regjeringsmedlemmenes godtgjørelser, sett i forhold til lønnsutviklingen for andre grupper i samfunnet. Samtidig bør en slik ordning kunne sikre løsninger som får bred tilslutning, både i de politiske organer og blant allmennheten.
3.7 Pensjonsordningen
Stortingsrepresentantene får rett til full alderspensjon, som er 66 % av den årlige godtgjørelse som til enhver tid er fastsatt for stortingsrepresentanter, etter 12 års funksjonstid. For den som har kortere funksjonstid enn 12 år, blir alderspensjonen redusert i forhold til funksjonstiden. Pensjonsalderen er 65 år. Pensjonen utbetales likevel tidligere når summen av alder og opptjeningstid er 75 år, men dette gjelder ikke dersom vedkommende har eller får tilsvarende inntektsgivende arbeid. Det gis også uførepensjon, førtidspensjon eller etterlattepensjon etter visse regler.
I mandatet for Stortingets lønnskommisjon av 1991 ble det fastsatt at kommisjonen ikke skulle behandle bestemmelsene om pensjon, idet dette spørsmålet ble forutsatt tatt opp til egen behandling senere. Dette har ikke blitt gjort.
Arbeidsgruppen har ikke noen slik begrensning i sitt mandat, men har funnet at saken er for omfattende til å kunne behandles innenfor den oppsatte tidsfrist.
3.8 Kompensasjonsordninger for parlamentariske ledere og komitéledere
Stortingets lønnskommisjon av 1991 så det som rimelig at lederne av de faste komiteene får et tillegg for det betydelige lederansvar og utadvendte arbeid som komitélederne har. Kommisjonen foreslo et tillegg på 8 % av den faste godtgjørelsen, et tillegg som i så fall ville være på linje med det tilsvarende komitéledertillegg i Sverige.
Arbeidsgruppen vil for sin del peke på at også de parlamentariske ledere har et betydelig lederansvar og en betydelig merbelastning i form av utadrettet arbeid. Arbeidsgruppen mener at mye taler for at både de parlamentariske lederne og lederne for de faste komiteene bør få et visst tillegg til den faste godtgjørelsen, men fremmer ikke noe konkret forslag om dette.
3.9 Økonomiske konsekvenser av forslagene
Arbeidsgruppens forslag innebærer bare mindre endringer i Stortingets budsjetter. I 1997 vil totale utgifter øke med ca 1,95 mill. kroner. Når utgiftene øker uten at representantene får økt reallønn, skyldes dette to forhold. For det første er beløpene til det tidligere avistilskuddet og representanttilskuddet fordoblet, for å kompensere for at disse tilskuddene blir skattepliktig inntekt. For det annet vil en større del av utbetalingene bli belastet med arbeidsgiveravgift.
Budsjettendringen i 1997 vil være slik:
| Kap. 41 |
01 Lønn og godtgjørelser økes med |
kr |
5.360.000 |
| |
11 Varer og tjenester reduseres med |
kr |
3.415.000 |
| Kap. 3041 |
03 Leieinntekter reduseres med |
kr |
3.625.000 |
Budsjettendringen i 1996 vil være slik:
| Kap. 41 |
01 Lønn og godtgjørelser økes med |
kr |
3.375.000 |
| |
11 Varer og tjenester reduseres med |
kr |
1.850.000 |
Det er her forutsatt at allerede utbetalte avistilskudd og representanttilskudd for annet halvår 1996 vil bli tilbakebetalt. I tillegg vil det sannsynligvis bli nødvendig å kompensere Statsbygg for bortfall av husleieinntekter i 1996, anslagsvis 1,8 mill. kroner. Det er ikke regnet inn noen økning av ytelsene til pensjonerte representanter.
Til det siste punktet vil arbeidsgruppen peke på at lov om pensjonsordning for stortingsrepresentanter fastsetter alderspensjonen til maksimalt 66 % av den årlige godtgjørelse som til enhver tid er fastsatt for stortingsrepresentanter. Hvis denne regel ikke endres, vil arbeidsgruppens forslag ha betydelige konsekvenser for pensjonsutbetalingene. Maksimal alderspensjon er nå ca kr 195.000 pr. år. Med uendrede regler vi den øke til ca kr 250.000 pr. år. I tillegg kommer reguleringen av enkepensjonene. Disse utgjør 60 % av alderspensjonen, og utbetales til ca 100 pensjonister.
De samlede pensjonsutbetalingene kan derfor øke med mer enn 20 mill. kroner (samlet belastning på Stortingets og Statens Pensjonskasses budsjetter). Anslaget er usikkert. Helt presise beregninger vil kreve omfattende og tidkrevende utregninger i Stortingets administrasjon og Statens Pensjonskasse.
Undervedlegg 1
Stortingets leiligheter
| Adresse |
Antall |
Antall leiligheter, fordelt |
Størrelse |
Husleie1 |
| |
leiligh. |
etter antall rom |
kvm. |
kr/mnd |
| |
|
1 rom |
2 rom |
3 rom |
4 rom |
5 rom |
6 rom |
| Grønnegt 11 |
7 |
|
7 |
|
|
|
|
53-77 |
2074-3014 |
| Grønnegt 12 |
2 |
|
2 |
|
|
|
|
55-70 |
2150-2500 |
| Grønnegt 2 |
3 |
|
2 |
1 |
|
|
|
54-117 |
2429-3675 |
| Grønnegt 3 |
8 |
|
7 |
|
1 |
|
|
42-147 |
1562-2617 |
| Grønnegt 5 |
6 |
|
6 |
|
|
|
|
42-82 |
1562-2617 |
| Hegdehaugsvn 23 |
6 |
|
6 |
|
|
|
|
53-62 |
3150 |
| Hoffsvn. 47 |
14 |
|
2 |
9 |
3 |
|
|
60-120 |
1475-2720 |
| Hoffsvn. 49 |
16 |
7 |
|
9 |
|
|
|
45-84 |
1177-2058 |
| Låvevn. 50 |
2 |
|
2 |
|
|
|
|
70 |
1533 |
| Mauritz |
| Hansens gt 2 |
1 |
|
1 |
|
|
|
|
80 |
3150 |
| Nedre Prinsdals |
| vei 58 |
2 |
|
|
|
|
|
2 |
120 |
3326 |
| Ovenbakken 1-7 |
5 |
|
|
|
5 |
|
|
120 |
3170 |
| Parkveien 17 |
34 |
|
34 |
|
|
|
|
44-76 |
1651-2998 |
| Parkveien 4B |
6 |
|
3 |
3 |
|
|
|
71-87 |
3150 |
| Parkveien 6 |
4 |
|
4 |
|
|
|
|
78-109 |
3150 |
| Pilestredet 47A |
6 |
|
|
6 |
|
|
|
70-95 |
3000-3500 |
| Rosenborg- |
| gt. 262 |
1 |
1 |
|
|
|
|
|
43 |
1559 |
| Sigurd Syrsgt 1 |
18 |
6 |
12 |
|
|
|
|
36-54 |
1716-2428 |
| |
141 |
14 |
88 |
28 |
9 |
0 |
2 |
| 2 |
Tilhører Statsbygg, og regnes ikke med i Stortingets boligmasse. |
Undervedlegg 2
Godtgjørelser i visse andre verv
Regjeringens medlemmer
Fra 1. mai 1996 har Regjeringens medlemmer følgende godtgjørelser:
Fast godtgjørelse
Statsministerens faste godtgjørelse er fastsatt til lønnstrinn 67 i det offentlige regulativ, med et tillegg på 7 %, dvs. kr 468.380.
Statsrådene lønnes etter ltr. 67, dvs. kr 434.000.
Etterlønn
Medlemmer av Regjeringen tilstås etterlønn i en måned fra den dag de fratrer, men i inntil tre måneder dersom vedkommende ikke har lønns- /næringsinntekt, pensjon e.l. Dersom funksjonstiden for vedkommende regjeringsmedlem er mindre enn tolv måneder, avgjør statsministeren om det skal tilstås etterlønn og i tilfelle med hvilket beløp.
Husleiekompensasjon
Regjeringens medlemmer, statssekretærer og politiske rådgivere i departementene mottar husleiekompensasjon etter følgende satser (forutsatt at de har sin permanente bolig utenfor Oslo, dvs. delt husholdning):
| Husleie pr. måned |
Komp. pr. døgn |
| Mindre enn kr 2.500 |
kr 219,- |
| kr 2.500-5.000 |
kr 263,- |
| Mer enn kr 5.000 |
kr 306,- |
Kompensasjonen gis for alle årets 365 dager.
Kompensasjonen skal dekke merutgifter ved å bo utenfor hjemmet. Det er Statsbygg som stiller leilighetene til disposisjon, og som fastsetter husleien. Leilighetene er møblert, og det betales et tillegg for møblene.
Telefonutgifter
Statsrådene har fri telefon på tjenestestedet, mens utgifter over kr 500,- pr. kvartal dekkes på hjemstedet. Mobiltelefon, faks og personsøker dekkes ved behov.
Pensjon
Statsrådenes pensjonsordninger er regulert i en egen lov om pensjonsordninger for statsråder fra 1951. Ved tre års tjenestetid utgjør pensjonen 42 % av den til enhver tid gjeldende årlige bruttogodtgjørelse. Pensjonen øker til 47 % etter fire år, til 52 % etter fem år, og til 57 % etter seks års tjenestetid. Maksimal sats er 57 % av bruttogodtgjørelsen. Pensjonsalderen er 65 år.
Andre ordninger
Etter visse regler dekkes utgifter til aviser. Det finnes også en gruppeliv/ulykkesforsikring tilsvarende statsregulativet. Statsrådene har tjenestebil. Den skattemessige innrapportering av ordningene følger vanlige skatteregler.
Statssekretærene
Fast godtgjørelse
Statssekretærenes faste godtgjørelse er fastsatt til lønnstrinn 61, dvs. kr 386.000 pr. år.
Etterlønn
Statssekretærene kan ved fratreden tilstås hel eller delvis lønn i inntil en måned, etter avgjørelse av statsministeren i hvert enkelt tilfelle, og i inntil tre måneder dersom vedkommende ikke har lønns-/næringsinntekt, pensjon e.l.
Telefonutgifter
De fleste statssekretærene får dekket grunnavgiften for telefonabonnementet og 200 tellerskritt pr. måned, og faks/mobiltelefon hvis spesielt behov. Noen få statssekretærer har samme telefonordning som statsrådene.
Andre lederstillinger i staten
For visse lederstillinger i staten utenom det vanlige lønnsregulativ benyttes følgende lønnssatser (pr. 1. oktober 1995):
| Kategori I |
kr 381.000 |
| Kategori II |
kr 433.500 |
| Kategori III |
kr 486.000 |
| Kategori IV |
kr 538.000 |
Lønnsplassering av enkelte stillingskategorier:
| Ekspedisjonssjefer |
Kat. I: |
kr |
381.000 |
(de fleste) |
| |
Kat. II: |
kr |
433.500 |
(noen få) |
| Departementsråder |
Kat. III: |
kr |
486.000 |
| Kredittilsynsdirektør |
Kat. III: |
kr |
486.000 |
+ |
100.000 |
| Tolldirektør |
Kat. III: |
kr |
486.000 |
| Riksadvokat |
Kat. IV: |
kr |
538.500 |
+ |
100.000 |
| Regjeringsadvokat |
Kat. IV: |
kr |
538.500 |
| Adm.dir. NSB |
Kat. IV: |
kr |
538.500 |
+ |
200.000 |
| Adm.dir. Posten |
Kat. IV: |
kr |
538.500 |
+ |
200.000 |
| Skattedirektøren |
Kat. IV: |
kr |
538.500 |
+ |
120.000 |
| Forsvarssjefen |
Kat. IV: |
kr |
538.500 |
| Veidirektøren |
Kat. IV: |
kr |
538.500 |
| Luftfartsdirektøren |
Kat. IV: |
kr |
538.500 |
| Høyesterettsmedlemmer |
(Uendret fra 1. mai 1994) |
| - høyesterettsjustitiarius |
|
kr |
630.000 |
| - høyesterettsdommer |
|
kr |
555.000 |
| Sivilombudsmannen |
(fra 1. jan. 1996) |
| |
|
kr |
555.000 |
+ |
111.000 |
| Riksrevisor |
|
kr |
555.000 |
Kommunale og fylkeskommunale verv
Kommunenes Sentralforbund har bare i begrenset grad statistikk over godtgjørelser til folkevalgte. Derimot har de statistikk over ansatte, og følgende gjennomsnittstall er hentet derfra. Tallene gjelder gjennomsnittlig regulativlønn pr. 1. oktober 1995. Oslo og Bærum er ikke med i tallgrunnlaget. I de fleste kommuner/fylkeskommuner knyttes ordførers godtgjørelse til rådmannens godtgjørelse.
Gjennomsnittslønn pr. måned for rådmenn/finansrådmenn:
| Kommunestørrelse |
Månedslønn |
| Mindre enn 5000 innbyggere |
kr |
24.679 |
| 5000-10.999 innbyggere |
kr |
26.718 |
| 11.000-17.999 innbyggere |
kr |
28.726 |
| Mer enn 17.999 innbyggere |
kr |
31.659 |
| Fylkeskommuner |
kr |
33.761 |
| Gjennomsnitt alle |
| rådmenn/fylkesrådm. |
kr |
26.262 |
Det er innhentet opplysninger om avlønningen for ledende verv i noen fylkeskommuner og større byer. Lønnsplasseringen nedenfor refererer seg til det offentlige lønnsregulativ før 1. mai 1996.
| Oslo |
| Ordfører |
Ltr. 66 |
kr 379.900 |
| Byråder |
Ltr. 63 |
kr 365.200 |
| Leder/nestleder bystyrekomiteene |
Ltr. 60 |
kr 351.500
|
| Trondheim |
| Ordfører og rådmann |
Ltr. 66 |
kr 379.900 |
| Varaordfører |
Ltr. 54 |
kr 325.600 |
| Kommunalråder |
Ltr. 54 |
kr 325.600
|
| Bergen |
| Ordfører og rådmann |
|
kr 500.000 |
| Varaordfører, kommunalråd og |
| kommunaldirektører |
Ltr. 69 |
kr 395.200
|
| Nordland |
| Fylkesordfører, fylkesrådmann |
Ltr. 72 |
kr 411.100 |
| Fylkesvaraordfører |
Ltr. 51 |
kr 313.400 |
| Andre politikere i heltidsstillinger |
Ltr. 42 |
kr 264.600
|
| Rogaland |
| Fylkesordfører |
Ltr. 75 |
kr 427.700 |
| Fylkesrådmann |
Ltr. 75 + ca kr 6.000 |
kr 427.700
|
| Hordaland |
| Fylkesordfører |
Ltr. 70 |
kr 400.500 |
| Fylkesrådmann |
Ltr. 75 + kr 9.083 |
kr 427.700 |
| Fylkesvaraordfører |
Ltr. 70 |
kr 400.500
|
| Oppland |
| Fylkesordfører |
Ltr. 70 |
kr 400.500 |
| Fylkesrådmann |
Ltr. 69 |
kr 395.200 |
| Fylkesvaraordfører |
Ltr. 55 |
kr 329.800
|
| Sogn og Fjordane |
| Fylkesordfører, fylkesrådmann |
Ltr. 71 |
kr 405.800 |
| Fylkesvaraordfører |
Ltr. 71 |
kr 405.800 |
| |
(70 % stilling) |
Telefon og reise/kilometergodtgjørelse dekkes etter statens satser. Kommunene og fylkeskommunene praktiserer noe forskjellige ordninger m.h.t. dekning av aviser, fast kjøregodtgjørelse, tjenestebolig, datautstyr, mobiltelefon m.v.
Undervedlegg 3
Godtgjørelse til parlamentsmedlemmer i de andre nordiske land
Danmark
Regler for lønnsregulering finnes i Valglovens avsnitt II.
Godtgjørelsen er delt i to deler, som reguleres på hver sin måte:
Fast godtgjørelse
Folketingsmedlemmene mottar et fast grunnvederlag, som utgjør samme beløp som den til enhver tid gjeldende lønn for en statstjenestemann på skalatrinn 49 inkl. tillegg, pr. 1. april 1996 ca DKK 352.000. Dette tilsvarer grunnlønnen for en lavere lønnet kontorsjef i statens tjeneste.
Utgiftsdekning
Et omkostningstillegg skal dekke utgifter til bl.a. hotellopphold og måltider i København. Tillegget er ikke skattepliktig inntekt. Størrelsen ble fastsatt pr. 1. jan. 1988. Loven fastsetter full inflasjonsjustering, ved at senere endringer skal følge en bestemt prisindeks.
Størrelsen på tillegget avhenger av representantens bopel i forhold til Folketinget, og utgjør p.t:
| Sone I: |
København og innen 45 km avstand |
| |
fra Hovedbanegården |
DKK |
35.835 pr år |
| Sone II: |
Resten av Sjælland: |
DKK |
48.488 pr år |
| Sone III: |
Resten av Danmark: |
DKK |
89.926 pr år |
| Sone IV: |
Grønland og Færøyene: |
DKK |
103.696 pr år |
Boliger i Folketingsbygningen stilles vederlagsfritt til disposisjon for Formannen og de 4 nestformenn. Utover dette har ikke Folketinget boliger som stilles til disposisjon for representantene.
Det betales ikke diett/dagpenger under møter i Folketinget.
Tillegg for presidentskap, komitéledere m.v.
Folketingets formann oppebærer en godtgjørelse på DKK 380.700 pr. år, som kommer i tillegg til den ordinære, faste godtgjørelsen som medlem av Folketinget.
Finland
Fast godtgjørelse
Riksdagsmenns godtgjørelser bygger på en lov fra 1947. De faste godtgjørelsene følger lønnsregulativet for statens tjenestemenn, og har en grunnlønn på ca FIM 193.000 pr. år, noe som tilsvarer ca NOK 271.000. De får alderstillegg som bestemt for statens tjenestemenn, dvs. etter 3, 5, 8, 11, 15 og 18 år som riksdagsmann. Topplønnen er for tiden ca FIM 247.000. I tillegg utbetales feriepenger i juli hvert år, med fra FIM 8.300 til FIM 10.700, avhengig av alderstillegget.
Utgiftsdekning
Det utbetales et tilskudd til utgifter som utgjør 33, 45 eller 56 % av grunnlønnen, avhengig av representantens hjemsted:
| Helsingfors-regionen |
FIM 5.300 pr. måned |
| Nyland-regionen |
FIM 7.200 pr. måned |
| Øvrige valgkretser |
FIM 9.000 pr. måned |
Differansen mellom satsene betraktes som dagpenger for representanter som bor utenfor Helsingfors-regionen. Av tilskuddet blir 80 % utbetalt skattefritt. Representanter bosatt utenfor Helsingfors-regionen må selv skaffe ekstra bolig i Helsingfors og betale alle kostnader for denne.
Teknisk utrustning
Representantene har edb-utstyr både på sitt kontor i Riksdagen og hjemme, utstyret tilhører Riksdagen. Riksdagen dekker telekommunikasjonsutgifter mellom Riksdagen og hjemmet. Riksdagen dekker også kjøp og fast avgift for mobiltelefon. Representantene må selv dekke alle samtaler, også tjenestesamtaler, av utgiftsgodtgjørelsen.
Tillegg for presidentskap, komitéledere m.v.
Talmannen, de to visetalmenn og komitélederne får samme godtgjørelse som vanlige riksdagsmedlemmer. Talmannen oppebærer likevel et skattefritt tillegg på FIM 5.000 pr. måned, til dekning av ekstra utgifter.
Island
Fast godtgjørelse
Alltingmedlemmene mottar en fast godtgjørelse på ISK 195.000 pr. måned (ca NOK 18.720).
Utgiftsdekning
Til dekning av utgifter som følger av vervet, får medlemmene et tillegg på ISK 40.000 pr. måned. Alltinget dekker porto og telefon, også hjemmetelefon. Medlemmer utenfor Reykjavik mottar et « reisetillegg » på ISK 31.000 pr. måned, i tillegg til at vanlige utgifter på tjenestereise refunderes. Reisetillegget skal dekke reiser innenfor valgkretsen. Medlemmer for Reykjavik mottar ISK 24.000 pr. måned til dette.
Medlemmer av andre valgkretser enn Reykjavik og Reykjanes får et « bostedstillegg » på ISK 53.000 pr. måned til dekning av bolig- og oppholdsutgifter. Medlemmer som holder to husholdninger får ytterligere et tillegg på 40 % av dette, eller ISK 21.000 pr. måned. Et medlem som bor utenfor Reykjavik og Reykjanes, og som « pendler » mellom hjemstedet og Alltinget i samlingstiden, får dekket reiseutgiftene og en tredjedel av « bostedstillegget ».
Tillegg for presidentskap, komitéledere m.v.
Presidenten mottar samme lønn som ministre, ISK 350.000 pr. måned (NOK 33.700). Alltingets formann har samme vederlags- og arbeidsvilkår som ministre.
Alltingets nestformenn mottar et tillegg på 15 % av den faste godtgjørelsen. Formennene i Alltingets faste utvalg, og partienes gruppeledere, får samme tillegg.
Sverige
Godtgjørelsen for riksdagsmedlemmene i Sverige blir fastsatt av en lønnskommisjon på tre medlemmer (arvodesnämnd). Kommisjonen oppnevnes av Riksdagens forvaltningsstyre, men opptrer helt uavhengig av Riksdagen.
Kommisjonen er opprettet i henhold til egen lov fra 1993. Ordningen er ny fra 1. januar 1994.
Fast godtgjørelse
Den faste godtgjørelsen utgjør SEK 330.000 pr. år.
Tilskudd til utgiftsdekning
Representantene mottar tilskudd til utgiftsdekning på SEK 6.035,- pr. måned, med full automatikk i reguleringene (G-regulering). Tilskuddet er skattepliktig inntekt, men med betydelige fradragsmuligheter. Tilskuddet skal dekke representantenes utgifter til reiser, kurs, ekstra sekretærhjelp, representasjon og andre utgifter som følger av vervet, i den grad dette ikke blir dekket av Riksdagen.
Dagpenger/diett
Grunntanken i det svenske systemet er at det skal være samme regler for Riksdagen som i samfunnet for øvrig. Det blir derfor ikke utbetalt diettgodtgjørelse for hele samlingstiden, men bare for faktiske reisedager.
Bostedet blir regnet som tjenestested, reiser over 50 km fra bostedet gir rett til diett. Det innebærer at også reise/opphold ved Riksdagen i Stockholm regnes som reise som gir rett til diettgodtgjørelse.
Representanter som bor mer enn 50 km fra Riksdagshuset mottar SEK 130,- pr. døgn. Representanter som bor mer enn 50 km fra Riksdagshuset mottar SEK 300,- for de dagene de overnatter i Stockholm. Man regner med at representantene har gjennomsnittlig 120 dager med overnatting i Stockholm. De samme satsene gjelder ved reiser utenom Stockholm.
Utgifter til bolig
Dagpengene skal ikke dekke utgiftene til ekstra bolig i Stockholm. Riksdagen dekker faktiske kostnader for ekstra bolig, opp til et tak på SEK 4.000,-/mnd.
Teknisk utrustning
Riksdagen dekker all teknisk utrustning som kreves for at representantene skal kunne skjøtte sitt verv, dvs. kjøp, opplæring, faste avgifer og reparasjoner, for PC, telefax (inkl. alle kostnader til separat telelinje i hjemmet), personsøker og mobiltelefon. Representantene dekker selv samtaleavgiften for mobiltelefon.
Tillegg for presidentskap, komitéledere m.v.
Visetalmannen får et tillegg på 12 %, komitéordførere et tillegg på 8 %, og visekomitéordførere får et tillegg på 4 %, alle tillegg regnet av riksdagsmedlemmenes ordinære godtgjørelse. Talmannen mottar en lønn tilsvarende statsministerens, p.t. ca SEK 65.000 pr. måned.
Undervedlegg 4
Notat fra ass. kontorsjef Jan Ivar Pavestad til arbeidsgruppen som utreder eventuelle endringer i stortingsrepresentantenes godtgjørelse, datert 31. mai 1996.
Grunnloven § 65 annet ledd
Undertegnede er bedt om å skrive et notat om en problemstilling som jeg oppfatter å være følgende: Tillater Grunnloven at stortingsrepresentantenes godtgjørelse blir fastsatt av en uavhengig lønnskommisjon? Jeg har hatt meget knapp tid til å skrive dette notatet. Problemstillingene er såpass komplekse at de hadde fortjent en mer omfattende vurdering enn det har vært mulighet for nå.
Grunnloven § 65 lyder:
|
« Enhver Repræsentant og indkalt Varamand erholder af Statskassen Godtgjørelse bestemt ved Lov for Reiseomkostninger til og fra Storthinget og fra Storthinget til sit Hjem og tilbage igjen under Ferier af mindst 14 Dagers Varighed. |
|
Desuden tilkommer han Godtgjørelse ligeledes bestemt ved Lov for Deltagelse i Storthinget. » |
Fra 1814 hadde § 65 bare en regel om godtgjørelse for reiseomkostninger og « underholdning », ikke om godtgjørelse for deltakelse i Stortinget. Inntil 1910 ble godtgjørelse for deltakelse fastsatt ved lov. I 1910 ble det tilføyd et annet ledd i Grunnlovens § 65: « For Deltagelse i et ordentlig Storthing tilkommer han desuden en Godtgjørelse af tre Tusinde Kroner. » Ettersom pengeverdien sank, ble det uhensiktsmessig at størrelsen på godtgjørelsen var fastsatt i Grunnloven, og det ble anført at det av rent praktiske hensyn var det heldigste at godtgjørelsen ble fastsatt ved lov. I 1923 ble Grunnlovens § 65 annet ledd endret til den ordlyd det fortsatt har. Størrelsen på godtgjørelsen ble så fastsatt i lov.
I 1969 fikk loven en bestemmelse i § 1 om at Stortinget kan bestemme at godtgjørelsen helt eller delvis skal svare til enhver tid gjeldende lønnssatser i offentlige regulativer som fastsettes av Stortinget eller med dets samtykke. Siden 1970 har Stortinget vedtatt slik tilknytning. Presidentskapet hadde innhentet uttalelse fra Justisdepartementets Lovavdeling om forholdet til Grunnlovens § 65 annet ledd, og Lovavdelingen uttalte i brev av 1. desember 1967 bl.a.:
|
« Man antar at grunnloven ikke er til hinder for at det i lov 30. juni 1954 (nr. 11) om godtgjørelse til stortingsrepresentanter fastsettes at Stortinget kan vedta at godtgjørelsen skal knyttes til en bestemt klasse i statens lønnsregulativ. En slik ordning vil medføre at størrelsen av godtgjørelsen endres ved endring av satsene i vedkommende lønnsklasse. Dette innebærer imidlertid ikke noen delegasjon eller fraskriving av Stortingets myndighet til å fastsette godtgjørelsen, da endringer i vedkommende lønnsklasse i tilfelle krever samtykke av Stortinget, jf. lov 18. juli 1958 (nr. 2) om offentlige tjenestetvister § 31. » |
Grunnloven § 65 annet ledd innebærer utvilsomt at stortingsrepresentantene har krav på en godtgjørelse for deltakelse i Stortinget, se ordet « tilkommer ». Formuleringen « bestemt ved Lov » er ikke forstått slik at størrelsen på godtgjørelsen må fastsettes i selve loven. Loven har overlatt til Stortinget i plenum å fastsette godtgjørelsen.
I 1981 ble godtgjørelsen knyttet til avlønningen av en bestemt stilling i statsadministrasjonen, nemlig underdirektørene i departementene, senere har man gått tilbake til et bestemt lønnstrinn. Man kan si at reelt sett har Stortinget på denne måten overlatt en del av fastsettelsen av representantenes godtgjørelse til organer utenfor Stortinget, nemlig til regjeringen og statens tjenestemenn ved tariffavtale. Men, som man ser, la Justisdepartementets Lovavdeling avgjørende vekt på det formelle at det trengs samtykke av Stortinget til en tariffavtale som Kongen inngår med statens tjenestemenn. Det må også understrekes at Stortinget hittil har bestemt hvilket nivå godtgjørelsen skal ligge på, ved å knytte godtgjørelsen til en bestemt stilling eller et bestemt lønnstrinn.
Det ville være et langt skritt videre å legge avgjørelsesmyndigheten når det gjelder størrelsen på godtgjørelsen til et annet organ enn Stortinget, når Stortinget heller ikke skal fastsette nivået på godtgjørelsen. Det er all grunn til å tro at Stortinget ved vedtagelsen av § 65 annet ledd forutsatte at Stortinget selv skal fastsette størrelsen - eller i det minste nivået - på godtgjørelsen. Stortingets administrasjon har - i samsvar med dette - lenge gått ut fra at Grunnloven ikke tillater at Stortinget overlater til noen annen å fastsette godtgjørelsen. Ordlyden i den siterte uttalelse av Justisdepartementets lovavdeling synes å bygge på den samme forutsetning. Dette har kommet klart til uttrykk i Innstillingen fra Stortingets lønnskommisjon av 1991 s. 29: « Det må imidlertid være på det rene at myndigheten til å fastsette godtgjørelsen ikke kan delegeres til andre organer. »
Etter min mening bør det fortsatt legges til grunn at Grunnloven ikke tillater at myndigheten til å beslutte størrelsen på den faste godtgjørelsen legges til et annet organ enn Stortinget, når Stortinget heller ikke bestemmer noe om nivået. Derimot kan det i forhold til Grunnloven ikke være noe i veien for å bestemme at et slikt organ skal fremme forslag (innstilling) til Stortinget.
Spesielt er reist spørsmålet om man unngår problemet i forhold til Grunnloven § 65 ved å vise til Stortingets bevilgningsmyndighet, som medfører at en beslutning av en lønnskommisjon trenger å bli fulgt opp av Stortinget ved bevilgningsvedtak for å få effekt. Jeg forutsetter at lønnskommisjonens myndighet til å fastsette godtgjørelsen i tilfelle vil følge av lov eller plenumsvedtak. Det som Grunnloven antakelig ikke tillater, er som nevnt at avgjørelsesmyndighet når det gjelder godtgjørelsen legges til et slikt organ. Denne avgjørelsesmyndigheten må sies å ligge hos organet selv om det trengs bevilgningsvedtak av Stortinget for å sette i verk avgjørelsen. Når kommisjonen har fastsatt godtgjørelsen innenfor de eventuelle rammer som Stortinget har bestemt, vil Stortinget være forpliktet til å bevilge det beløp som er nødvendig for å iverksette kommisjonens vedtak, på samme måte som Stortinget er forpliktet til å bevilge det som er nødvendig for å oppfylle alle andre rettskrav mot staten som følger av lov eller plenumsvedtak (eller av annet grunnlag). Jeg kan ikke se at Stortingets bevilgningsmyndighet har betydning for det omtalte spørsmålet.
For ordens skyld tilføyes at grunnlovsforslag som blir innlevert i løpet av inneværende stortingssamling (før siste stortingsmøte i september i år), kan behandles tidligst i høstsesjonen 1997.