Regjeringen ber om Stortingets samtykke, jf. Grunnlovens § 26, til å godkjenne overenskomsten av 3. september 1996 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om adgang til høyere utdanning. Utenriksdepartementet, som fremmer saken, mener avtalen vil være viktig i arbeidet for å skape et nordisk utdannings- og forskningsfellesskap. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har anbefalt godkjenning.
Overenskomsten er en revisjon av en tidligere nordisk avtale fra mai 1994. Denne blir videreført og utvidet ved at det blir innført en betalingsordning mellom partene. Ordningen fordeler etter departementets syn på en rimelig måte de utgiftene gjennomføringen av avtalen medfører.
Partene forplikter seg gjennom avtalen til å gi utdanningssøkende som er bosatt i et annet nordisk land, adgang til offentlig høyere utdanning på samme eller likeverdige vilkår som søkere fra eget land. Hvert land skal etter nærmere regler dekke en del av utgiftene for egne studenter i et annet nordisk land. Bakgrunnen fra norsk side for å akseptere en slik betalingsordning er at svært mange norske studenter de senere år har søkt seg til visse kostbare studier, spesielt i Danmark. Man har funnet det rimelig å dekke en del av utgiftene for de studieplassene norske studenter opptar. Gjennom flere tiår har dessuten norske studenter i større grad enn studenter fra andre nordiske land nyttiggjort seg tilbudet om å ta høyere utdanning i et annet nordisk land.
Nettoutgiftene ved avtalen er for 1997 beregnet til ca 15 mill. kroner, som er innført i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjettramme for 1997. Det er en forutsetning at avregningen mellom landene skal finne sted over det nordiske budsjettet.
Den norske avtaleteksten følger som trykt vedlegg til proposisjonen.
Komiteen har mottatt følgende svar av 18. november 1996 fra utenriksministeren på spørsmål fra komiteen oversendt 8. november 1996:
|
« Jeg viser til komiteens brev av 8. ds. Spørsmålene har vært forelagt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, som har gitt følgende svar:
|
« Artikkel 1:
| a) |
Hva ligger i uttrykket « på beste måte »? Hvordan vil departementet tilrettelegge for dette i Norge og forholde seg til dette overfor norske utdanningssøkende til de andre nordiske landene? |
| b) |
Hvordan vil departementet forholde seg for å bistå eventuelle norske søkere med f.eks. vitnemål fra Steinerskolen eller som har godkjent studiekompetanse på annet vis enn ordinært, fullstendig vitnemål fra videregående skole? |
| c) |
Hvilke utdanninger/utdanningsnivå vil departementet definere som forskerutdanning?
|
| a) |
Uttrykket « på beste måte » knytter seg til en formulering som omhandler private institusjoner innen høgre utdanning. Formuleringen indikerer en positiv holdning til at også private institusjoner bør omfattes av avtalen. Det er imidlertid ulike rettsregler i de enkelte land som regulerer forholdet til de private institusjonene. En kan dermed fastslå i avtalen at den skal gjelde tilsvarende for private institusjoner. En vil imidlertid arbeide for at avtalen iverksettes slik det måtte høve innen det enkelte land. Departementet vil informere de private institusjonene om avtalen når den trer i kraft på samme måte som statlige institusjoner. Tilsvarende tiltak antas de øvrige land å iverksette. |
| b) |
Etter avtalen vil søkere som er berettiget til å søke opptak til høgre utdanning i eget hjemland, også være berettiget til å søke opptak i de andre nordiske land. Det vil først og fremst være en oppgave for de opptaksorgan som er etablert i det enkelte land å praktisere avtalen. Avtalen forutsetter imidlertid at opptaksorganene er informert om de adgangsbestemmelser som gjelder i de enkelte land og om nødvendig utveksler gjensidig informasjon. |
| c) |
Som forskerutdanning er her ment doktorgradsutdanning.
|
Artikkel 4:
|
Kan statsråden gi utdypende kommentar til 2. setning?
|
|
Artikkel 4 omhandler opptaksregler når et studium er adgangsbegrenset. Det vil være opp til det enkelte land å fastsette nasjonale opptaksregler. Andre setning i artikkel 4 tar sikte på å forhindre at en fastsetter bestemmelser som favoriserer søkere fra eget land og nærmest utelukker søkere fra andre land.
|
Artikkel 5:
|
Hvordan vil departementet ivareta et oppfølgingsansvar i forhold til siste setning? Vil departementet vurdere å utarbeide veiledende regler?
|
|
Artikkel 5 fastslår en langvarig praksis om gjensidig godkjenning av utdanning fra andre nordiske land, jf. vedtak i Nordisk Ministerråd 12. juni 1975 angående nordisk tentamensgyldighet som også er omtalt i preambelen til avtalen. Ytterligere oppfølging fra departementets side på dette punkt antas ikke nødvendig. Siste setning fastslår at det vil være opp til den enkelte utdanningsinstitusjon å vurdere de prestasjonene som påberopes. Det er i samsvar med de bestemmelser som er fastsatt i lov 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler. Etter lovens § 48 punkt 1 kan departementet fastsette generelle regler om godkjenning av utenlandsk utdanning. Det vil bli vurdert.
|
Artikkel 6:
|
På hvilken måte vil departementet ivareta en slik informasjonsoppgave om norske og nordiske utdanningsmuligheter?
|
|
Det antas at Nordisk Ministerråd vil være behjelpelig med å utarbeide felles informasjonsmateriale. Ministerrådet gir ut en publikasjon med fullstendige oversikter over de studietilbudene som finnes i alle de nordiske land. Informasjonen er også tilgjengelig på Internett, i en egen web-base om høyere utdanning i Norden (se vedlegg). Informasjon vil ellers bli gitt gjennom de vanlige nasjonale kanaler for studieinformasjon og veiledning.
|
Artikkel 7:
|
Hvilket oppgjør vil norske utdanningsinstitusjoner motta for studenter fra andre nordiske land? Vil disse studentene f.eks. kunne inngå i institusjonenes måltall?
|
|
Nordiske studenter som opptas etter denne avtalen, konkurrerer om ordinære studieplasser på linje med norske studenter. Opptaket influerer dermed ikke på institusjonenes fastsatte måltall eller den ressurstildeling institusjonene får. Den omtalte betalingsordning er en avregning på departementsnivå. For Norges del er det tale om nettoutgifter som vil bli dekket innenfor Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjettrammer.
|
Artikkel 9:
|
Kan statsråden opplyse noe nærmere om sammensetningen av det rådgivende utvalget?
|
|
Oppgavene til det rådgivende utvalg omtalt i avtalen vil bli tillagt Styringsgruppen for høgre utdanning (HØGUT) som alt er etablert under Nordisk Ministerråd med deltakelse fra departementer og utdanningsinstitusjoner i hvert land. Denne styringsgruppen har som mål å arbeide for etablering av faglige og institusjonelle nettverk i Norden, økt mobilitet og mest mulig frie utdanningsvalgpå tvers av landegrensene. Organiseringen av HØGUTs arbeid vil bli vurdert, bl.a. for å sikre at studentene trekkes inn i arbeidet. »
|
Komiteen er tilfreds med de svar som fremkommer, som avklarer nærmere hvordan avtalen vil bli fulgt opp av norske og andre nordiske lands myndigheter og av utdanningsinstitusjonene i de nordiske landene.
Komiteen vil understreke viktigheten av at avtalen blir gjort kjent for søkere til høyere utdanning i alle deler av landet, og forutsetter at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil ta et ansvar for å ivareta dette på en tilfredsstillende måte. Komiteen har ingen ytterligere merknader.
Komiteen viser til ovenstående og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Stortinget samtykker i godkjenning av avtale av 3. september 1996 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om adgang til høyere utdanning.
|
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 21. november 1996.
|
| Jon Lilletun, |
Siri Frost Sterri, |
| leder. |
ordfører og sekretær. |