Under kontroll- og konstitusjonskomiteens høringer kom tidligere justisminister Andreas Cappelen med uttalelser om en trondheimslektor i samband med at vedkommende var blitt utsatt for telefonavlytting, og at saken ble diskutert med daværende overvåkingssjef.

       Cappelen hevdet, ifølge forslagsstilleren at dette ikke var « en person som drev alminnelig politisk virksomhet », og at bakgrunnen for avlyttingen var « at man hadde fått kjennskap til at vedkommende hadde oppholdt seg i en leir i Libanon, hvor man ble opplært i sabotasje og terrorhandlinger ». Overvåkingspolitiet mente derfor at « det på det grunnlag var nødvendig å følge med i hva den mannen foretok seg », noe Cappelen erklærte seg enig i. Cappelen uttalte videre med adresse også til dagens situasjon at « hvis man kommer under vær med at noen har mer eller mindre nær kontakt med den slags aktiviteter, bør overvåkingspolitiet følge med i hva som skjer ».

       Ifølge forslagsstilleren forklarte Cappelen seg svært upresist til å være tidligere byrettsdommer og justisminister, og at det er typisk at Cappelen omtaler telefonavlytting som « å følge med i hva som skjer », nærmest som om han er uvitende om at norsk lovgivning stiller særskilte krav før telefonavlytting er tillatt. Cappelen sier intet om hvorvidt lovens krav i dette tilfellet med rimelighet kunne sies å være oppfylt.

       Trondheimslektoren er Peder Martin Lysestøl og bakgrunn for saken er at det høsten 1979 ble påvist avlytting av hans telefon. I en periode på 9 år forsøkte Lysestøl å få en avklaring av grunnlaget for avlyttingen. Bl. a. ble saken brakt inn for Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten, for norske domstoler og for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

       Det heter i forslaget at Lysestøl fikk aldri vite hva som var grunnlaget for eller årsaken til at han var blitt utsatt for telefonavlytting og fikk dermed aldri mulighet til å få avklart om avlyttingen var ulovlig. Han fikk derfor aldri mulighet til å renvaske seg for den beskyldning som ligger i det faktum at avlytting iverksettes, nemlig knyttet til det vilkår at han blir mistenkt for forhold som utgjør en fare for rikets sikkerhet.

       Lundkommisjonens avdekking av at det har foregått ulovlig avlytting i stor utstrekning, viser at Lysestøls krav om innsyn var høyst berettiget hevder forslagsstilleren, og mener at det er på høy tid at Lysestøl gis rett til slikt innsyn i grunnlaget for den avlytting som ble iverksatt.

       Forslagsstilleren er av den oppfatning at tidligere justisminister Andreas Cappelen uttalelser gjør dette enda tydeligere ved bl.a. å hevde at det å besøke palestinske flyktningleire er også viktig ifølge forslagsstilleren. Det var kjent at Lysestøl engasjerte seg sterkt i solidaritetsarbeidet for det palestinske folket på andre halvdel av 1960-tallet og besøkte palestinske flyktningleire, noe som ble drevet i full åpenhet bl. a ved at Lysestøl utga en bok om palestinerne i 1973. Hans besøk ble, ifølge Cappelen, brukt som grunnlag for telefonavlytting flere år senere. Forslagsstilleren uttaler videre i forslaget at det er velkjent at Lysestøl i skrift og tale har tatt avstand fra bruk av terror som politisk virkemiddel, uttaler forslagsstilleren.

       Forslagsstilleren mener at hadde avlyttingen overfor Lysestøl frambragt noe som kunne bekrefte en mistanke om slike straffbare handlinger, ville det nødvendigvis også blitt reist straffesak.

       Forslagsstilleren nevner spesielt at under den rettslige behandlingen av Lysestølsaken var det fra Lysestøls side ønske om bevisførsel knyttet nettopp til det forhold at han som medlem av partiet AKP(ml) drev utelukkende lovlig politisk virksomhet. Lysestøl ønsket derfor ført bl.a. vitnet Finn Sjue for å belyse dette, men Staten v/ regjeringsadvokaten motsatte seg slik vitneførsel og avga i den anledning følgende erklæring i prosesskriv av 30. mars 1983:

       Kåre Willoch var statsminister, og det må ansees, ifølge forslagsstilleren å være en viktig uttalelse som stiller den senere tids utsagn fra en høyesterettsdommer og tidligere sentrale politikere om at AKP måtte betraktes som et « ulovlig » parti, og at dette ga grunnlag for overvåking og telefonavlytting i et underlig lys.

       Det heter i forslaget at uttalelsen må klart forstås som en erkjennelse fra statens side av at Lysestøl og andre medlemmer av AKP ble ansett å drive lovlig, politisk virksomhet og at staten ikke hadde mistanke om det motsatte. Videre at staten bestred at det var nødvendig med vitneførsel når det gjaldt Lysestøls politiske virksomhet, fordi det ikke var omstridt at han drev med lovlig politisk virksomhet.

       Forslagsstilleren er av den oppfatning at den konklusjon som må trekkes ut fra statens erkjennelse fra 1983, er at den senere tids forsøk på å stemple AKP som et ulovlig parti, er uttrykk for en tenking som er av helt ny dato og at den må sees på som et utslag av at Lundkommisjonen har avdekket ulovlig overvåking i stor skala.

       Forslagsstilleren uttaler at det kan vanskelig legges til grunn at statens erkjennelse fra 1983 var en ren usannhet, beregnet på å føre rettsapparatet, Lysestøl, publikum og det politiske liv bak lyset.

       Forslagsstilleren hevder at det på denne bakgrunn er uholdbart at Lysestøl fortsatt nektes innsyn i de premisser som ble anført for å gjennomføre telefonavlytting. Det kan ikke anføres at hensynet til rikets sikkerhet i dag, snart 18 år etter at avlyttingen ble oppdaget, tilsier fortsatt hemmeligholdelse, og slett ikke etter forklaringen fra daværende justisminister Cappelen. Det vises også i forslaget til Cappelens uttalelse i brev av 28. januar 1997 til Stortinget v/ stortingspresidenten:

       Reglene om hemmelighold er ikke ment å beskytte mot berettiget kritikk av eventuelle kritikkverdige forhold. Forslagsstilleren uttaler i forslaget at den senere tids forsøk på i ettertid å stemple AKP som et ulovlig parti i strid med bl.a. statens egen erkjennelse fra 1983, vitner om at involverte høytstående aktører nettopp ønsker beskyttelse mot berettiget kritikk.

       Det heter videre i forslaget at den omfattende behandlingen Lysestølsaken har fått både i rettsapparatet, i kontrollutvalget og overfor Menneskerettighetskommisjonen, tilsier at denne saken står i en særstilling, noe som forsterkes ytterligere ved Cappelens forklaring og ved den motstrid det er mellom statens standpunkt i 1983 og det som fra enkelte hold hevdes om AKP i 1997.

       Samlet sett, uttaler forslagsstilleren, vil det være høyst urimelig å nekte offentliggjøring av premisser og beslutning som lå til grunn for telefonavlyttingen mot Lysestøl. Det vil for øvrig ikke være første gang at Overvåkingspolitiets dokumenter om en person som har vært overvåket, blir tillatt offentliggjort. Forslagsstilleren viser her til at Overvåkingspolitiet for kort tid siden kom med et tilbud om at dokumentene i Berge Furres sak kunne offentliggjøres.

       Det vises videre i forslaget til nåværende justisministers uttalelse i brev av 7. mars 1997:

       Lysestøls eget krav om innsyn med å opplyse at kravet er « inntil videre lagt til observasjon i påvente av den videre behandling i Stortinget og Justisdepartementet ».

       Forslagsstilleren er derfor av den oppfatning at det ut fra dette er rimelig at Stortinget nå gir et klart signal om at dokumentene i denne spesielle saken skal frigis, og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at Peder Martin Lysestøl får innsyn i premisser og beslutninger som lå til grunn for at hans private telefon ble avlyttet, slik det ble avdekket i 1979. Det forutsettes at dokumentene nedgraderes og frigis på slik måte at det blir tatt hensyn til personvernet for de involverte. »