Regjeringen inviterer i proposisjonen Stortinget til å godkjenne EØS-komiteens beslutning om å innlemme EU-direktiv 97/7/EF om forbrukevern ved fjernsalgsavtaler (fjernsalgsdirektivet) i EØS-avtalen.
Direktivet om forbrukerbeskyttelse ved fjernsalgsavtaler ble vedtatt i Europaparlamentet og Rådet 20. mai 1997. EØS-komiteens beslutning og Europaparlamentets- og rådsdirektivet i norsk oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen.
Fjernsalgsdirektivet (FSD) regulerer forhold omkring avtaler om varer eller tjenester som inngås mellom en forbruker og en selger ved fjernsalg, dvs. at partene i forbindelse med avtaleinngåelsen bare har kontakt gjennom såkalte fjernkommunikasjonsmidler. Typiske former for fjernsalg er postordresalg, telefonsalg, salg gjennom skriftlig/telefonisk bestilling på grunnlag av annonsering i kataloger, radio/TV etc. Det foregår en rask teknologisk utvikling på området, og særlig salg via Internett er en fjernsalgsform som forventes å få en sterk vekst i de kommende år.
De sentrale bestemmelser i direktivet gjelder
| - |
definisjoner, som innfører et bredt virkeområde for direktivet til å omfatte alle organiserte former for salg hvor forbruker og selger ikke er i direkte kontakt med hverandre i forbindelse med avtalen, |
| - |
unntak: enkelte varer og tjenester (herunder finansielle tjenester) er helt unntatt fra direktivet, en del andre en unntatt fra enkelte av direktivets bestemmelser, |
| - |
krav til informasjon hhv. før avtaleinngåelse (art. 4) og før/i forbindelse med levering (art. 5), |
| - |
etablering av 7 (virke)dagers ubetinget angrefrist (art. 6), men med flere unntak for spesielle vare- og tjenestegrupper, |
| - |
krav til oppfyllelse/utførelse (art. 7), |
| - |
annullering av transaksjoner foretatt ved uvedkommendes misbruk av betalingskort, og refusjon til kortinnehaver (art. 8), |
| - |
begrensninger i bruk av visse salgsformer (etablering av en effektiv reservasjonsrett for forbrukeren, og ved enkelte salgsformer krav til forhåndssamtykke (art. 10), og |
| - |
tiltak for å sikre etterlevelse av direktivets bestemmelser (art. 11). |
Direktivet slår også fast (art. 14) at medlemsstatene skal kunne vedta forbud mot markedsføring av bestemte varer og tjenester gjennom fjernsalg når allmenne hensyn tilsier det.
Forholdet til norsk rett og vurdering i forhold til EØS-avtalen
I Norge reguleres tilsvarende forhold som i direktivet av angrefristloven ( Lov 24. mars 1972 nr. 11 om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp m.m). Loven gjelder, i tillegg til fjernsalg som skjer med utgangspunkt i selgers forretningssted, også ved salg utenfor fast forretningssted.
Et tidligere EU-direktiv (Rådsdirektiv 85/577 ), gjerne omtalt som dørsalgsdirektivet, regulerer forbrukervern ved visse former for slag utenfor fast forretningssted. Direktivet inngikk i den opprinnelige EØS-avtalen, og er tidligere gjennomført i norsk rett ved endringer i angrefristloven (gjennom lov 18. desember 1992 nr. 134).
Gjennom fjernsalgsdirektivet blir nå flere, og i praksis viktigere, salgsformer som omfattes av angrefristloven, gjenstand for europeisk harmonisering i form av minimumsbestemmelser. Det er likevel verdt å merke seg at angrefristloven omfatter enkelte salgsformer som ikke dekkes av harmonisert fellesskapsrett, nemlig de former for salg utenfor fast forretningssted som ikke dekkes av dørsalgsdirektivet (gatesalg, messesalg etc.).
Direktivet har en videre definisjon enn angrefristloven hva fjernsalgsformer angår. Generelt går direktivet på enkelte områder lenger, på enkelte områder kortere, i forbrukerbeskyttelse enn angrefristloven. De punkter der direktivet går lenger er særlig:
| - |
Definisjonen av fjernsalg medfører en viss utvidelse av lovens virkeområde. |
| - |
Enkelte unntak i loven, slik som for leie av fast eiendom, og for avtaler under et visst beløp (kr 300) må oppheves i alle fall for fjernsalgsavtaler. |
| - |
Angrefristloven inneholder krav til informasjon bare om angreretten og om utøvelse av den, men ikke krav til andre opplysninger. (Visse informasjonsforpliktelser vil likevel følge av markedsføringsloven og alminnelige kontraktsrettslige prinsipper.) Direktivet inneholder spesifikke krav til informasjon også om pris, varens/tjenestens vesentligste egenskaper og en rekke andre forhold. |
| - |
Nye rettigheter for forbrukeren ved avtaler om tjenester: rett til å gå fra avtaler om tjenester som er påbegynt når leverandør har unnlatt å gi pliktig informasjon, og rett til å hindre at leverandør avskjærer angrefristen ved påbegynnelse av tjeneste før fristen er utløpt. |
| - |
Direktivet inneholder spesifikke krav til at utførelse/levering skal skje innen en viss tid. Slike krav følger ikke av angrefristloven. For vare og for visse typer tjenester (men ikke alle) fremgår tilsvarende krav til utførelse av annen lovgivning (kjøpsloven, håndverkertjenesteloven). |
| - |
Direktivet fastslår at visse former for fjernsalgshenvendelser forutsetter forbrukerens samtykke, og at medlemsstatene skal sørge for at forbrukerne på en effektiv måte kan reservere seg mot andre typer fjernsalgshenvendelser. Pr. i dag finnes ikke tilsvarende regler i angrefristloven eller annen norsk lovgivning. Det er etablert visse frivillige reservasjonssystemer, men uten at selgere og markedsførere har noen plikt til å ta hensyn til reservasjonsønsket. |
Direktivet vurderes alt i alt som positivt fra norsk side. Direktivet har vært forelagt berørte departementer til uttalelse, og det er ikke fremkommet motforestillinger mot at direktivet innlemmes i EØS-avtalen. Departementet har heller ikke registrert innvendinger fra næringsliv eller forbrukerorganer.
Innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vil medføre lovendringer, noe som også vil representere en foranledning til en revisjon av angrefristloven i forhold til den raske utvikling som skjer på fjernsalgsområdet. Disse spørsmålene vil bli nærmere drøftet i egen lovproposisjon.
Administrative og økonomiske konsekvenser
De budsjettmessige konsekvensene av innlemmelsen i EØS-avtalen antas å være begrenset både for det offentlige og for næringsdrivende.
Komiteen viser til at i Norge reguleres tilsvarende forhold som i direktivet av angrefristloven. Gjennom fjernsalgsdirektivet blir nå flere viktige salgsformer som omfattes av angrefristloven gjenstand for europeisk harmonisering i form av minimumsbestemmelser. Komiteen merker seg at angrefristloven omfatter enkelte salgsformer som ikke dekkes av harmonisert fellesskapsrett, nemlig de former for salg utenfor fast forretningssted som ikke dekkes av dørsalgsdirektivet. Direktivet har en videre definisjon enn angrefristloven hva fjernsalgsformer angår. Generelt går direktivet på enkelte områder lenger, på enkelte områder kortere, i forbrukerbeskyttelse enn angrefristloven. Komiteen har merket seg at det ikke er fremkommet noen motforestillinger fra noen av de berørte departementer eller fra næringsliv og forbrukerorganer. Komiteen har ingen øvrige merknader til proposisjonens innhold.
Komiteens utkast til innstilling har vært forelagt utenrikskomiteen til uttalelse. Utenrikskomiteen meddeler i brev datert 13. mai 1998 at den ikke har merknader til utkastet.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Stortinget samtykker til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 15/98 av 6. mars 1998 om forbrukervern ved fjernsalgsavtaler i samsvar med forslag i St.prp. nr. 47 (1997-1998).
|
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 14. mai 1998.
|
| May-Helen Molvær Grimstad, |
Per Roar Bredvold, |
Grethe G Fossum, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |