Året er 1992. En enslig valutahandler,
finansmannen George Soros, selger britiske pund til en verdi av
10 mrd. amerikanske dollar. Den britiske sentralbanken kjemper,
men blir tvunget i kne: Pundet devaluerer. Snart følger
flere europeiske land etter. Norge tvinges til å devaluere
10.desember 1992. EUs fast-kurssamarbeid, ERM, bryter sammen. Det
var under sterkt inntrykk av denne valutakrisen at den daværende
franske presidenten, Francois Mitterrand, uttalte:
«Spekulasjon kan på få timer
ruinere det arbeide, som millioner av menn og kvinner har utført.»
På FNs sosiale toppmøte i
København foreslo han en avgift på kortsiktige
finansielle transaksjoner.
Måneden er desember 1994. Den meksikanske
sentralbanken ser bunnen av valutareservene sine etter nytteløse
støttekjøp for å motvirke kapitalflukt
og kursfall på pesoen. Handelspartneren USA og Pengefondet
(IMF) står for redningsoperasjonen. Prislapp: Over 50 mrd.
dollar. Den økonomiske og sosiale krisa som følger
er hard, med en million flere arbeidsløse (1993-96) og
sterk nedgang i reallønningene.
Dagen er 24.august 1998. Norges Bank gir opp å forsvare
kronekursen, og krona svekkes videre i verdi. Da hadde sentralbanken økt
renta seks ganger. Dagslånsrenta var blitt økt
med 4,5 prosentpoeng på fem måneder. De siste
2,5 prosentpoengene kom i løpet av en langhelg. Bankene
følger på med brev til sine kunder om økt
rente. Det skjer en omfordeling fra de som har gjeld til de som
har «penger på bok». SSB beregner innstrammingseffekten
av renteøkningene til ca. 20 mrd. NOK, og varsler økt
ledighet neste år.
Spekulantenes spill er en trussel både
mot folks økonomiske trygghet og demokratiet. Spekulantene
forsterker de økonomiske svingningene, og velgerne har ingen
mulighet til å stille dem til ansvar for økonomiske
beslutninger som kan ha store konsekvenser for nasjonaløkonomien.
Spekulantenes makt må begrenses dersom politikken skal
gjenvinne styring med den økonomiske utviklingen.
Dette dokumentet foreslår tiltak som
det er viktig å få gjennomslag for internasjonalt,
men det er også tiltak vi kan gjøre nasjonalt.
Hovedlinjen må være å gjøre det
minst mulig lønnsomt med spekulasjon, samtidig som vi må legge
begrensninger på våre nasjonale bedrifters mulighet
til å spekulere. Også for norsk næringsliv
er gevinsten ved redusert valutaspekulasjon åpenbar: En
mer stabil makroøkonomisk utvikling, mer stabil rente og
et skifte i investeringsfokus til mindre vekt på spekulasjon
og økt vekt på reell produksjon.
Stadige valutakriser over hele kloden, finanskrisen
i Asia og sammenbruddet i Russland, har gitt et stemningsskifte
i internasjonal økonomisk debatt. Etter snart et kvart århundre
med rop om mer marked lyder igjen et ønske om mer politisk
styring. Fremtredende internasjonale økonomier som Paul
Krugman, Jagdish Bhagwat og Joseph Stigliz, har tatt til orde for
regulerte kapitalbevegelser.
Verdens fremste finansavis, Financial Times,
støttet nylig bruk av kapitalkontroll som et middel til å stanse den
globale krisen, og skrev videre:
«Ubegrenset bevegelse av kapital kan ha ødeleggende
virkning.»
Avisa er ikke alene. En annen konservativ avis, Washington
Post, skriver på lederplass at det er tid for å tenke
igjennom den angloamerikanske liberalistiske ortodoksi. Avisa anbefaler
IMF å vise litt større ydmykhet overfor landene
i Sørøst-Asia og Øst-Europa.
Verdens ledere famler, men allerede for et par år siden
kalte den konservative franske presidenten Jacques Chriac, valutaspekulasjon
for «verdensøkonomiens aids». Lengst
har Malaysias statsminister, Dr. Mahathir, gått. Han tok
i høst til orde for at handel med en valuta bør
stoppes «hvis den oppskrives eller nedskrives utover en
bestemt prosentsats».
Da den daværende svenske statsministeren,
Ingvar Carlsson, la frem sin FN-rapport, «Det globale nabolag» i
1995, uttalte han:
«Hvis sosiale hensyn skal prege den internasjonale økonomi,
krever det helt annerledes handlekraftige institusjoner. Et styrket
FN må legge rammene for Verdensbanken og Pengefondet, og
dra u-landene inn i styringen av den globale økonomi.»
Kommisjonen foreslår et økonomisk
sikkerhetsråd, der alle sterke økonomier og regionale
organisasjoner skal være representert. Organet skal utarbeide
felles tiltak og langsiktige retningslinjer for verdensøkonomien.
Kommisjonen foreslår et FN-toppmøte for å drøfte
gjennomføringen av disse forslagene med sikte på å få til økt
global styring med økonomien.
I denne rapporten foreslås det en internasjonal
avgift på valutahandel. En av modellene for en global skatt
på valutahandel er fremlagt av den amerikanske økonomen
James Tobin. Kommisjonen fremhever at tiltaket vil ha en dobbel
positiv effekt: Å tilføre FN egne inntekter og
skape en mer stabil verdensøkonomi.
Her hjemme har Thorbjørn Jagland erklært
seg som tilhenger av forslaget om en internasjonal skatt på valutahandel.
Og i Voksenåsen-erklæringa heter det:
«En sentrumsregjering vil arbeide aktivt
i internasjonale fora for å få innført
en avgift på internasjonal valutahandel som en inntektskilde
for FN.»
Internasjonalt har FN-organisasjonene UNDP, UNESCO
og ILO støttet en slik avgift. Tilslutning har også kommet
fra fremstående ledere, som den forrige presidenten i EU-kommisjonen
Jaques Delors, og tidligere generalsekretær i FN Boutros
Boutros-Ghali. Den franske organisasjonen ATTAC, som arbeider for en
slik avgift, har kartlagt en betydelig støtte for Tobin-avgiften
fra partier verden over.
Den internasjonale handelen med valuta har nådd uvirkelige
dimensjoner. Mens det i 1972 ble handlet for «beskjedne» 18
mrd. dollar daglig, ble det i 1995 handlet valuta for rundt 1300
mrd. dollar hver dag, og valutahandelen har fortsatt med å øke
sterkt. Til sammenligning utgjorde den daglige verdien av verdens handel
med varer og tjenester i 1995 omlag 12 mrd. dollar. M.a.o. har under
1pst. av verdens valutahandel direkte grunnlag i handel med varer
og tjenester! Overslag tyder på at 18pst. av valutahandelen
er indirekte knyttet til handel. Det dreier seg om tilpasninger
for å sikre seg mot kursfall fra kontrakt om handel inngås
til betalingstidspunktet. Den gjenstående valutahandel
er spekulativ, hvor handelen utelukkende er motivert i å hente
ut fortjeneste i kortsiktige valutasvingninger.
Anslagene for hvor mye av valutahandelen som
må karakteriseres som spekulativ varierer. Lengst går
kanskje finanskomiteen i det franske parlamentet som mener at bare
4-5pst. av valutahandelen kan knyttes til handel med varer og tjenester.
Denne handelen omfatter toveistransaksjoner som blir utført
i et tidsrom på sju dager eller kortere. Fordi valutahandelen
nå skjer elektronisk kan store beløp flyttes på et øyeblikk. Slik
handel skjer stort sett mellom banker og andre finansinstitusjoner.
Det er altså disse som kan ha mest å tape på begrensninger
valutahandelen.
Den voldsomme ekspansjonen i spekulativ valutahandel
bidrar til et mer ustabilt, internasjonalt finanssystem og til at
enkeltland blir mer sårbare for svign-inger i sin økonomi.
Historien har vist at når spekulantene blir mange nok,
og store nok, så klarer ikke selv store økonomier
som Storbritannia og Frankrike å stå imot. Stadig
større ressurser settes inn på å overvåke verdens
valutamarkeder, og flytte store pengesummer ut og inn av en valuta
ut fra forventninger om små endringer i valutakurser.
Gang på gang har vi sett at spekulanter
lykkes i å få sentralbankene til å gi
opp, og i å få myndighetene til å endre økonomisk
politikk. De som rammes til slutt er vanlige mennesker i form av økonomisk
krise, økt arbeidsledighet, høyre renter og dyrere
varer.
Et lite mindretall av søkkrike spekulanter
kan altså påføre et flertall økonomiske
problemer. Dette systemet er derfor udemokratisk. Valutamultimilliardæren George
Soros har sågar karakterisert systemet som den største
trussel mot demokratiet siden kommunismen. I 1996 uttalte han til
Der Spiegel:
«Dersom en mann som meg kan tyne en valuta
, så er det fordi et eller annet i systemet er perverst.»
Debatten om hvordan demokratiet kan overvinne valutaspekulantenes
makt til å gripe inn i økonomisk utvikling er
i full gang. Allerede i 1978 foreslo den amerikanske økonomen
James Tobin å innføre en avgift på valutatransaksjoner.
Den seinere nobelprisvinneren ville ha en avgift som var lav nok
til å ikke skade internasjonal handel, men høy
nok til at fortjenesten ved spekulativ valutahandel ble kraftig
redusert.
Han har vist at selv en så liten avgift
som 0,1pst. av verdien pr. transaksjon vil ha effekt. Grunnen til
dette er at spekulantene tjener penger på å flytte
svært store summer raskt ut og inn av en valuta. Selv om
de totale gevinstene er enorme, er gevinsten pr. transaksjon ofte mindre
enn 0,1pst.
En slik avgift vil med andre ord redusere lønnsomheten
av valutaspekulasjon så mye at den spekulasjon som gjenstår,
vil være så liten at den ikke merkbart kan påvirke
de nasjonale økonomier. Ved svært store svingninger
i valutakursen vil spekulasjon fortsatt være lønnsomt,
men slike svingninger vil da oppstå som følge
av at den økonomiske politikk ikke er i samsvar med fundamentale
forhold i landets økonomi. Det kan være dumt å slå inn
på en slik økonomisk politikk, men da er den i
alle fall demokratisk valgt og de ansvarlige kan stilles til ansvar.
Inntektene fra en slik avgift kan bli svært
store. Med dagens volum og transaksjonshyppighet ville en avgift på 0,1pst.
internasjonalt gi inntekter på 160 mrd. dollar (over to
norske statsbudsjett). Virker avgiften etter hensikten vil transaksjonshyppigheten
bli mindre og dermed også inntekten mindre. Likevel vil
inntektene bli store. Et forslag er at inntektene kan bidra til å finansiere
FN eller brukes til u-hjelp til den fattige del av verden. Andre
har foreslått at i alle fall en andel av inntektene deles
mellom landene etter deres andel av valutahandelen.
I «Sosialøkonomen» nr.
1 1993 påpeker Birger Vik-øren og Vetle Hvidsten
at dersom Norge ensidig innfører en skatt på kapitalbevegelser
vil det virke som en toll på andre lands import av norske
eksportvarer. Selv om avgiften er så lav at den ikke kan
betraktes som noen betydelig handelshindring er det isolert sett
et problem at norske eksportvarer blir dyrere, mens andre lands
eksportvarer ikke blir det. Dette er et argument mot ensidig innføring
av Tobin-avgift. Fordelene vil bli større og ulempene mindre
desto flere land som inn-fører en slik avgift.
Dersom avgiften innføres uten at våre
viktigste eksportpartnere gjør det samme kan en bruke inntektene
fra Tobin-avgiften til å kompensere for eventuelle tap
for eksportindustrien ved å senke avgiftene på andre
varer og tjenester (for eksempel momsen). Selv om en innføring
av en slik avgift kan komme til å møte sterk motstand
fra enkelte deler av næringslivet vil gevinsten for næringslivet
sett under ett være positiv, i form av et mer stabilt monetært
system.
Både NHO og LO er sterke forsvarere
av et system med fast valutakurs. De fremhever stadig hvor viktig det
er for eksportnæringen med stabil kronekurs. NHO krever
at politikerne legger opp den økonomiske politikken slik
at målet om stabil kronekurs oppnås. Hittil er
det ingen som har krevd noe av NHO og norsk næringsliv
selv for at kronekursen skal være stabil. Det viser seg
nemlig at norsk næringsliv har deltatt betydelig i spekulasjonsbølger
mot krona som har endret kronekursen.
Den siste valutakrisen startet med at norske
bedrifter begynte å selge norske kroner. Tall fra Norges
Bank viser at fram til og med 14.august 1998 var det norske kunder
som nettosolgte til dels store beløp av kroner, men utenlandske
aktører derimot nedkjøpte kroner. Dette kan ses
som en naturlig sikring mot faren for svakere krone som følge
av svekket handelsbalanse, men dette salget påvirket tilbud
og etterspørsel etter krona. Økt salg av kroner
til Norges Bank reduserer verdien av krona, og norske bedrifters
forventinger om devaluering/depressiering blir selvoppfyllende.
Tiltak som i den enkelte bedrift kan fremstå som
riktig og hensiktsmessig ut fra en bedriftsøkonomisk synsvinkel,
får en negativ virkning for norsk økonomi og for
bedriftene når bedriftene opptrer i flokk. Den enkelte
bedrift handler fordi den tror at andre bedrifter gjør
det samme, og ikke vil bli sittende igjen med kroner som blir mindre
verd. Hver enkelt aktør gjør det som er best for
seg, men i sum blir resultatet dårligere for alle. Bare
koordinert handling, initiert ved politisk styring, kan gjøre
at en unngår at bedriftene ser seg tvunget til å handle
i flokk.
Det trengs derfor et regelverk som legger begrensninger
på banker og bedrifters valutahandel. Det er kjent at norske
statsbanker og andre statsbedrifter har deltatt i spekulasjoner
mot den norske krona. Finansdepartementet bør kunne pålegge
statsbedriftene å opptre samfunnsøkonomisk ansvarlig
i situasjoner med press mot krona. Når det kreves av en
fagforening at den skal vise samfunnssolidaritet må det
samme kunne kreves av statsbedrifter.
På denne bakgrunn bør det
vurderes å innføre en lov om midlertidig bruk
av valutalisenser. Dersom valutakursen svinger mer enn en bestemt
prosentsats må norske bedrifter få godkjent sine
kjøp og salg av valuta hos Finansdepartementet. Hensikten
er å begrense muligheten til å drive spekulative
valutatransaksjoner.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
«1. Stortinger
ber Regjeringen sette ned et offentlig utvalg for å utrede
innføring av en Tobin-avgift på valutahandel med
sikte på å begrense kortsiktig, spekulativ valutahandel.
Utvalget må vurdere konsekvensene ved innføring
av en slik avgift på henholdsvis nasjonal, regional og
internasjonal basis.
2. Stortinget ber Regjeringen utrede regler
som legger begrensninger på norske bedrifters mulighet
til å spekulere mot krona.
3. Stortinget ber Regjeringen arbeide for
et FN-toppmøte i 1999 om global økonomisk styring.
Et økonomisk sikkerhetsråd som bl.a. legger opp
retningslinjene for Pengefondet og Verdensbankens virksomhet og
tiltak mot valutaspekulasjon bør være hovedtemaer.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Berit Brørby, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Senterpartiet, Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og fra Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, viser til at finansministeren i brev 6.november 1998, etter anmodning fra saksordføreren 19.oktober 1998, har avgitt uttalelse til dokumentet. Brevet fra finansministeren følger som trykt vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen viser til
Regjeringens svar i brev av 6.november 1998 om finanskomiteens behandling
av Dokument nr. 8:124 (1997-98) fra Øystein Djupedal og
Kristin Halvorsen om tiltak mot valutaspekulasjon. Til forslagets
pkt. 1 viser Regjeringen til at den vil utrede og vurdere på bred
basis betydningen av frie kapitalbevegelser og muligheten for og ønskeligheten av å regulere
og begrense disse. I denne utredningen vil det bli gitt en oversikt
over hovedtrekk i det internasjonale regelverket på området,
vurderinger av muligheter for å forebygge internasjonale
finansielle kriser, vurderinger av ulike sider ved en såkalt «Tobin-avgift», oversikt
over ulike forhold som har betydning for finansiell stabilitet som
f.eks. informasjon, et effektivt tilsyn, et godt kapitaldekningsregelverk
og gode kreditt- og risikovurderingssystemer i bankene. Komiteen sier
seg tilfreds med at Regjeringen vil komme tilbake med slike brede
vurderinger i Revidert nasjonalbudsjett 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at enhver eventuell kontroll
med eller restriksjon på valutahandel krever internasjonale
avtaler og fungerende kontrollorga-ner for å unngå konkurransevridninger
som følger av for eksempel ensidige avgifter på valutahandel.
Disse medlemmer vil i tillegg
påpeke at en «Tobin-avgift» neppe vil
ha stor innflytelse på omfanget av den type valutaspekulasjon
som er eksemplifisert gjennom Soros salg av 10 milliarder britiske
pund, det meksikanske sammenbruddet i 1994, eller Norges Banks midlertidige
oppgivelse av fastkurspolitikken høsten 1998. Disse
medlemmer vil videre peke på at en slik avgift
må være global slik at ikke handelen forflytter
seg til «valutaparadiser».
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil understreke at
dersom en slik avgift skal kunne fungere effektivt må den
være globalt omfattende. Disse medlemmer vil
videre påpeke at en slik avgift ikke vil ha effekt på interne
valutatransaksjoner i multinasjonale selskaper.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
tilfreds med at Regjeringen vil utrede ulike sider av spekulasjonsøkonomien,
også en avgift på valutatransaksjoner. Dette
medlem stiller seg tvilende til om det er mulig å gjennomføre
en omfattende utredning av så komplekse forhold i løpet av
et halvt år. Dette medlem hadde primært
sett at en utredning om spekulasjonsøkonomien hadde endt opp
i en stortingsmelding, og ber departementet holde denne muligheten åpen,
eventuelt som en oppfølging av det tillyste symposiet om
globalisering i 1999 og redegjørelsen som er bebudet i
Revidert nasjonalbudsjett.
Dette medlem vil understreke
at det i en utredning om valutaspekulasjoner vil være viktig å få belyst om
en Tobin-avgift kan innføres nasjonalt eller regionalt
eller fordrer en internasjonal avtale der alle land er med. Det
vil også være viktig å få belyst
hvilke konsekvenser en slik avgift vil kunne medføre både
for bedrifter og for statsbudsjettet, og om hvordan man kan bøte
på eventuelle negative konsekvenser.
Dette medlem viser til at et
forslag er at det gjennom en slik avgift vil være mulig å delfinansiere
FN eller andre internasjonale organisasjoner som arbeider for fred
og stabilitet.
Komiteen viser til
Regjeringens svar vedrørende begrensninger på norske
bedrifters mulighet til å spekulere mot krona. Komiteen vil
understreke det uheldige i å forskjellsbehandle norske
bedrifter i forhold til flernasjonale selskaper og ulempene som
kan påføres norske bedrifter. Det vises videre
til de internasjonale avtalene Norge har sluttet seg til. Komiteen konstaterer
at Norge gjennom disse bl.a. har forpliktet seg til ikke å innføre
nye, permanente restriksjoner på kapitalbevegelser eller
handel med visse finansielle instrumenter.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti erkjenner
at restriksjoner på norske bedrifters muligheter til valutasalg
kan innebære en ulempe for den enkelte bedrift. Ulempen
ved dette må veies opp mot ulempen for bedriftene ved å bli
utsatt for valutasjokk med påfølgende svingninger
i kronekurs og rentenivå.
De internasjonale avtaler Norge har sluttet
seg til på disse områdene legger sterke begrensninger
på Norges mulighet til å ilegge strenger restriksjoner
på utenlandske bedrifter enn de som gjelder for innenlandske.
Det er vanskelig å se hvordan et tiltak som utelukkende
legger restriksjoner på innenlandske bedrifter ikke skal komme
i konflikt med internasjonale avtaler.
Dette medlem vil også peke
på at en mulig begrensning i denne regelen kan være å legge
restriksjoner utelukkende på statlige bedrifter. De statlige bedriftene
er storhandlere av valuta, og det vil være lettere å regulere
disse slik at de opptrer lojalt i forhold til det som er samfunnsmessige
interesser.
Dette medlem ser derfor behov
for å få foretatt en vurdering og en utredning
om regler på dette området, slik det foreslås
i forslagets pkt. 2.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen
vurdere å legge begrensninger på norske bedrifters
mulighet til å spekulere mot krona.»
Komiteen viser til
forslagets pkt. 3 vedrørende global økonomisk
styring. Komiteen er enig i intensjonene bak forslaget
om å utvikle redskaper for å begrense valutaspekulasjon,
og forebygge internasjonale finansielle kriser. Komiteen viser
til Regjeringens svar vedrørende forslag om at Regjeringen
skal arbeide for et FN-toppmøte i 1999 om global økonomisk
styring, der et økonomisk sikkerhetsråd som legger
opp retningslinjer for Pengefondets og Verdensbankens virksomhet
og tiltak mot valutaspekulasjon bør være hovedtemaer.Komiteen konstaterer
at det skal avholdes et internasjonalt symposium om globalisering
i Oslo i 1999. Komiteen vil understreke viktigheten
av at alle aktører bidrar til stabile markeder og en bærekraftig
sosial og økonomisk utvikling, slik at globaliseringen
også kommer de fattigste til gode.
Komiteen viser til at det fra
flere hold har blitt tatt initiativ for å reformere de
internasjonale finansielle institusjonene, bl.a. har Tysklands finansminister
lansert ideen om et reformprogram for Verdensbanken.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, vil derfor be Regjeringen allerede nå arbeide
aktivt i internasjonale fora for å skape oppslutning om
tiltak som kan begrense og forebygge internasjonale finansielle kriser.
Slike tiltak kan bl.a. være styrking av sentrale institusjoner
som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), tiltak
for større grad av åpenhet og gjennomsiktighet
i de globale selskapenes transaksjoner, felles internasjonale regler
for innsyn og kontroll med bank- og finansinstitusjoner og et globalt
kredittilsyn. Flertallet ber Regjeringen komme tilbake
til oppfølgingen av dette, og en vurdering av FNs mulige rolle
på dette området, i samband med utredningen som
skal presenteres i Revidert nasjonalbudsjett 1999.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre vil be om at Regjeringen viderefører
arbeidet i internasjonale fora for å skape en felles oppslutning
om tiltak som kan begrense og forebygge finansielle kriser. Slike
tiltak kan bl.a. være styrking av sentrale institusjoner
som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), tiltak
for større grad av åpenhet og gjennom-siktighet
i de globale selskapenes transaksjoner, felles internasjonale regler
for innsyn og kontroll med bank- og finansinstitusjoner og et globalt
kredittilsyn. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen kommer
tilbake til dette, og til en vurdering av FN s mulige rolle på dette
området, i samband med utredningen som skal presenteres
i Revidert nasjonalbudsjett 1999.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har
merket seg at Regjeringen mener at det neppe er realistisk å endre
innretningen av Verdensbanken, Pengefondet og å opprette
et økonomisk sikkerhetsråd i regi av FN. Dette
medlem vil anbefale Regjeringen å drøfte
disse forslagene på det annonserte symposium om globalisering
som er bebudet sommeren 1999, og ikke minst å reise dem
på årsmøtet i Verdensbanken og det internasjonale
pengefondet. Forslagene ble i sin tid annonsert av en rekke sosialdemokratiske
ledere i Europa, og er nødvendige bl.a. fordi kritikken
mot Verdensbanken og Valutafondet har vært massiv i forbindelse
med finanskrisene i Asia og Russland. Mange påpeker at
de krav som stilles fra pengeinstitusjonene har forsterket krisene
og ikke bidratt til å løse dem. Etter to tiår
med stadig mer liberalisert økonomi, der Pengefondet og
Verdensbanken har gått i spissen, vil det nå være
nødvendig at innretningen på fondene endres.
Dette medlem vil videre understreke
at et økonomisk sikkerhetsråd i regi av FN ville
kunne bidra som et globalt kredittilsyn, og vil kunne bidra til å stabilisere
verdensøkonomien. Dette medlem registrerer at
det skal avholdes ulike møter i regi av FN om beslektede
temaer knyttet til globaliseringen, men at det ikke er planlagt
møter om den økonomiske liberaliseringen og ustabiliteten
valutatransaksjonene bidrar med i verdensøkonomien. Dette
medlem vil sterkt anbefale at Regjeringen tar opp dette
på symposiet i Oslo til sommeren og arbeider videre med
det i FN.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Stortinget ber Regjeringen vurdere å legge begrensninger på norske bedrifters mulighet til å spekulere mot krona.
Komiteen viser til dokumentet og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt
v e d t a k :
Dokument nr. 8:124 (1997-98) - forslag fra stor-tingsrepresentantene Øystein Djupedal og Kristin Halvorsen om tiltak mot valutaspekulasjon - vedlegges protokollen.
Det vises til brev fra Finanskomiteen av 19.
oktober 1998 om forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Djupedal
og Kristin Halvorsen om tiltak mot valuta-spekulasjon.
Følgende forslag fremmes i dokumentet:
«1. Stortinget
ber Regjeringen om å sette ned et offentlig utvalg for å utrede
en innføring av en Tobin-avgift på valutahandel
med sikte på å begrense kortsiktig, spekulativ
valutahandel. Utvalget må vurdere konsekvensene ved innføring
av en slik avgift på henholdsvis nasjonal, regional og
internasjonal basis.
2. Stortinget ber Regjeringen utrede regler
som legger begrensninger på norske bedrifters mulighet
til å spekulere mot krona.
3. Stortinget ber Regjeringen arbeide for
et FN-toppmøte i 1999 om global økonomisk styring.
Et økonomisk sikkerhetsråd som bl.a. legger opp
retningslinjene for Pengefondet og Verdensbankens virksomhet og
tiltak mot valutaspekulasjon bør være hovedtemaer.»
Forslagene fra stortingsrepresentantene Halvorsen og
Djupedal omhandles etter tur.
Den liberalisering av handel og investeringer
over landegrensene som har funnet sted de siste 20 årene
har vært en viktig drivkraft bak den økonomiske
utviklingen i store deler av verden. Liberaliseringen av kapitalbevegelser
og integrasjonen av finansmarkedene har bidratt til økt
dynamikk i den økonomiske utviklingen i mange land, ikke
minst blant en del utviklingsland. En av konsekvensene har vært
en sterk vekst i omfanget av valutatransaksjoner. Denne utviklingen
har primært vært drevet fram av politiske vedtak,
og godt hjulpet av den raske utviklingen i kommunikasjonsteknologi
og nye finansielle instrumenter.
Den betydelige turbulensen i internasjonale
finansielle markeder og den svake veksten i verdensøkonomien
det siste året har fått mange til å stille
spørsmål ved om liberaliseringen av kapitalbevegelser
og integrasjon av finansmarkedene har kommet ut av kontroll. Finanskrisen
som begynte i Asia har særlig rammet de nye markedsøkonomiene.
Flere har stilt spørsmål ved om også vekst
og stabilitet i den vestlige verden kan trues som følge
av at markedsaktørene kan ha overreagert og om det nå er
en tendens til for stor tilbakeholdenhet med hensyn til engasjementer
i risikofylte markeder.
For å få et bedre grunnlag
for å vurdere hvilke faktorer som påvirker stabiliteten
i de internasjonale finansmarkedene vil Regjeringen utrede disse
spørsmålene nærmere. Regjeringen legger
opp til på bred basis å vurdere betydningen av
frie kapitalbevegelser og muligheten for og ønskeligheten
av å regulere og begrense disse.
I utredningen vil det gis en oversikt over hovedtrekk ved
det regelverk på området som benyttes internasjonalt.
Videre vil muligheter til å forebygge internasjonale finansielle
kriser, herunder spekulasjoner mot enkeltvalutaer, bli vurdert i
en slik utredning. Ved siden av en vurdering av ulike sider ved
en såkalt «Tobin-avgift», vil det også bli
gitt en oversikt over og drøfting av ulike forhold som
har betydning for finansiell stabilitet som for eksempel informasjon,
et effektivt tilsyn, et godt kapitaldekningsregelverk og gode kreditt-
og risikovurderingssystemer i bankene. Som nevnt nedenfor er det
i mange kriserammede land svakheter på disse områdene.
Det vil i denne sammenhengen også vises til det arbeidet
på området som skjer i blant annet Det internasjonale
valutafondet (IMF).
Mange av de problemene som har oppstått
de siste årene, blant annet i Asia, synes å være
konsekvenser av reelle ubalanser i de enkelte lands nasjonale økonomier,
snarere enn av internasjonale kapitalstrømmer alene. Svakheter
ved kontroll og tilsyn med banker og finansinstitusjoner har i mange
av disse landene forsterket krisene som har oppstått. Dette
er elementer som i den senere tid har blitt vektlagt av blant annet IMF.
En drøfting av om internasjonale kapitalbevegelser kan
og bør reguleres må også ta hensyn til
slike aspekter.
Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget
i Revidert nasjonalbudsjett 1999 med en redegjørelse om disse
spørsmålene.
Regjeringen finner forslaget om å legge
begrensninger på norske bedrifters handel med valuta som
lite aktuelt. Norske bedrifter må behandles på lik
linje med øvrige aktører som handler i valutamarkedet.
Norske finansinstitusjoner utfører valutatransaksjoner
for kunder. Mange har i tillegg en viss egenhandel. Kundene består
for en stor del av bedrifter som har inntekter og/eller
utgifter i utenlandsk valuta. Restriksjoner på norske bedrifter
spesielt vil være en ulempe for dem som har betydelig handel
med utlandet. Som en åpen økonomi vil det gjelde
mange virksomheter i Norge. Et slikt tiltak vil blant annet forskjellsbehandle
nasjonale og flernasjonale selskaper ved at de flernasjonale selskapene
lett kan omgå eventuelle reguleringer ved å bruke
sine utenlandsavdelinger til å gjøre forretninger som
er regulert i hjemlandet. Eventuelle særnorske reguleringer
vil således også kunne føre til at norske bedrifter
vil velge å flytte til utlandet.
Det kan også stilles spørsmål
ved om restriksjoner på norske bedrifters muligheter til å handle
i valutamarkedet vil være forenlig med de internasjonale
avtaler Norge har sluttet seg til, som IMFs statutter, EØS-avtalen
og OECDs kapitalkode. IMFs statutter forplikter medlemslandene til
ikke å ha restriksjoner på løpende betalinger
for varer og tjenester. Videre kan innføringen av en avgift
på særskilte valutatransaksjoner bli ansett å være
et flervalutakurssystem, som vil være i strid med Norges
forpliktelser i henhold til IMFs regelverk. I henhold til regelverket
i EØS-avtalen er Norge forpliktet til ikke å ha
restriksjoner på løpende betalinger og overføring
av kapital mellom EØS-landene. Eventuell innføring
av permanente, kvantitative restriksjoner på alle eller
noen valutatransaksjoner vil kunne være i strid med avtalen.
Landene kan bare innføre valutarestriksjoner på midlertidig
basis i forbindelse med alvorlige problemer med betalingsbalansen. Gjennom
tilslutning til Kapitalkoden og Tjenestekoden i OECD har Norge forpliktet
seg til ikke å innføre nye, permanente restriksjoner
på kapitalbevegelser eller handel med visse finansielle
tjenester.
En av de viktigste utfordringene i internasjonal økonomi
nå er å mobilisere ny politisk vilje og et lederskap til å styrke
det internasjonale samarbeidet for å avhjelpe de negative
og styrke de positive sidene ved den økonomiske integrasjonen
på globalt plan. De globale institusjonene som FN, Det
internasjonale valutafondet (IMF) og Verdensbanken (IBRD) bør
videreutvikles med ressurser og handlekraft til bedre å kunne håndtere
de internasjonale økonomiske kreftene. Verdens handelsorganisasjon
(WTO) må på sin side utvik-le et godt multilateralt
regelverk for handel med varer og tjenester. Under årsmøtet
i Valutafondet og Verdensbanken i oktober 1998 ble det således
lansert en rekke ideer for å stabilisere den globale økonomiske situasjon
og reformere det internasjonale finansielle systemet. Frankrike
har lagt fram en 12-punkts plan med forslag til en styrket rolle
for Valutafondet og Verdensbanken, utvidet internasjonalt samarbeid
og bedre politisk styring. Storbritannia har foreslått
tiltak for større åpenhet, innsyn og overvåkning
av finansmarkedene. USA har fremmet forslag om en ny utlånsordning
i Valutafondet. I fondet pågår det et omfattende utredningsarbeid
om en ny internasjonal finansiell arkitektur med sikte på blant
annet å involvere og ansvarliggjøre privat sektor
i større grad. Et viktig siktemål er også å redusere
flokkmentaliteten i kapitalmarkedene. Mange av disse forslagene
ble fulgt opp under møtet i G-7 i månedsskiftet
oktober/november. Det kan synes som om det er større
forståelse for betydningen av felles handling enn tidligere.
På toppmøtet i Verdens handelsorganisasjon
i mai kunngjorde statsminister Bondevik at Norge vil arrangere et
internasjonalt symposium om globalisering i 1999. Dette vil finne
sted i Oslo primo juli neste år. I dette symposiet legges
det opp til deltakelse på høyt nivå fra
regjeringer og internasjonalt næringsliv, forskere og internasjonale
organisasjoner. Hovedtema vil være hvordan internasjonalt
samarbeid kan utvikles slik at globaliseringen kan styres mer demokratisk
og effektivt. Det vil bli lagt spesiell vekt på situasjonen
for de minst utviklede landene og deres muligheter for å utnytte
de positive sidene og gevinstene ved globaliseringen.
Et slikt uformelt høynivåmøte
er ikke blitt mindre aktuelt som følge av utviklingen i
den internasjonale finansielle krisen. Regjeringens siktemål
er at symposiet i Oslo skal være et konstruktivt bidrag
til det pågående arbeidet med å forbedre
det internasjonale finansielle rammeverket og styrke global økonomisk styring.
Ved å invitere ledere for utviklingslandene, nye markedsøkonomier
og internasjonalt finans- og næringsliv sammen med ledende
industriland til symposiet, er det regjeringens hensikt å fremme økt
felles forståelse av utfordringene verdenssamfunnet står overfor
og det felles ansvar alle aktører har for å bidra til
stabile markeder og en bærekraftig sosial og økonomisk
utvikling, slik at globaliseringen kommer et flertall, også de
fattigste, til gode.
Innenfor rammen av FN ble det i 1998 avholdt
to høynivåmøter om globaliseringen og
den internasjonale økonomiske krisen. Det ene møtet
var et fellesmøte mellom Bretton-Woods-institusjonene,
dvs. Valutafondet og Verdensbanken, og FN. I 1999 er det planlagt å avholde
tilsvarende høynivåmøter som ytterligere
vil styrke FNs deltakelse i diskusjonen om internasjonale økonomiske
spørsmål. Det kan også nevnes at FNs
generalforsamling har vedtatt å avholde et internasjonalt
høynivåmøte om utviklingsfinansiering, enten
i form av et eget toppmøte, en internasjonal konferanse
eller en spesialsesjon i generalforsamlingen, innen år
2001. Regjeringen støtter dette arbeidet for et utvidet
samarbeid mellom FN og Bretton-Woods-institusjonene, og Norge har
deltatt aktivt på politisk nivå i de nevnte møtene.
Forslaget om å arbeide for et nytt økonomisk
sikkerhetsråd i FN som bl.a. skulle ha til oppgave å gi
retningslinjer for virksomheten til Valutafondet og Verdensbanken
ville innebære en vesentlig endring i avtalene om disse
institusjonene, herunder fordelingen av stemmevekter, og ville ha
virkninger for disse institusjonenes roller som er vanskelig å overskue.
Ut fra noen synsvikler kan en stemmefordeling som i FN, dvs. ett
land - en stemme, være ønskelig. En slik endring
må imidlertid antas å få innvirkning
på landenes vilje til å stille ressurser til disposisjon
for disse institusjonene. I verste fall kunne man svekke det finansielle
grunnlaget for Valutafondets og Verdensbankens virksomhet. Det er
derfor neppe realistisk at et slikt forslag kan få tilstrekkelig
oppslutning internasjonalt.
Etter regjeringens oppfatning er det ikke mangelen på internasjonale
institusjoner som er hinderet for å finne bedre løsninger
på problemene ved globaliseringen. Utfordringen er snarere å forbedre
samarbeidet om internasjonal økonomi innenfor de eksisterende institusjonene.
I den forbindelse er det viktig med en rasjonell og klar arbeidsdeling
mellom Valutafondet og Verdensbanken, mellom FN og disse to Bretton-Woods-institusjonene,
samt også mellom FN, Bretton-Woods-institusjonene og Verdens
handelsorganisasjon. Norge og andre medlemsland utøver
i dette arbeidet sin innflytelse gjennom deltakelse i disse organisasjonenes
besluttende organer. I Valutafondet og Verdensbanken er Norge således
representert gjennom felles nordisk-baltiske styremedlemmer, og
det skjer en løpende drøfting av disse spørsmålene
mellom de nordiske og baltiske land.
Den siste tids utvikling i internasjonal økonomi
har understreket behovet for å se virksomheten til de nevnte
internasjonale organisasjonene i sammenheng. Det har vært
en positiv utviking i retning av økt samarbeid mellom disse
organisasjonene de siste årene, og det er viktig at dette
samarbeidet utvikles videre.
Oslo, i finanskomiteen, den 19.november 1998.
Lars Gunnar Lie, |
Hill-Marta Solberg, |
Siv Jensen, |
leder. |
ordfører. |
sekretær. |