Forskning og utvikling er en nøkkelfaktor
når vi skal utnytte våre naturgitte forutsetninger
bedre og ivareta de muligheter markedene gir for norsk fiskerinæring. Friere
konkurranse i handelen med fisk kombinert med strengere retningslinjer
for statlige støtteordninger overfor næringslivet
stiller nye krav til konkurransedyktighet og dermed løpende
innovasjon i næringen.
Satsingen på marin FoU i Norge har
som hovedmål å utvikle kunnskap for å utløse
verdiskapingspotensialet i hele verdikjeden. Fiskeridepartementet ønsker derfor å videreføre
bevilgningene til marin FoU på et høyt nivå i årene
fremover.
Prioriterte områder er bl.a. forskning
rettet mot produkt- og prosessutvikling, bedre totalutnyttelse av råstoffet
gjennom marin bioteknologi og utvikling av markedskunnskap. Ressurs-
og havmiljøforskningen vil bli opprettholdt på et
høyt nivå. Verdikjedeperspektivet skal legges
til grunn for den marine FoU.
Fiskeridepartementet vil fremheve betydningen
av at de norske fiskeriforskningsmiljøene deltar aktivt
i internasjonalt forskningssamarbeid.
Det er viktig å få til større
FoU-engasjement i mellomstore og mindre bedrifter og bidra til samspill
mellom forskningsmiljøer og bedrifter. Dette kan gjøres gjennom
utveksling mellom FoU-miljøer og næring, og ved
overføring av teknologi og kunnskap mellom de ulike delene
av næringen.
Næringen bidrar i dag bare i beskjeden
grad til FoU på fiskerisektoren. Næringens lave
egenfinansiering av FoU skyldes i første rekke en struktur
med mange små og mellomstore enheter med begrenset egenkapital
og lønnsomhet. Skal potensialet for verdiskaping i næringen
realiseres, er det behov for å øke forskningsinnsatsen
i forhold til dagens nivå.
Økte FoU-midler fra næringen
skal bl.a. styrke den næringsrettede FoU-innsatsen, bransjeutviklingstiltak og
fellesprosjekter til nytte for hele næringen.
Fiskeridepartementet mener at økt næringsfinansiering
av FoU i fiskeri- og havbrukssektoren mest hensiktsmessig kan realiseres
gjennom en lovpålagt avgift.
Fiskeridepartementet vil i samarbeid med de
sentrale næringsorganisasjonene utrede spørsmålet
om en generell FoU-avgift for fiskeri- og havbruksnæringen, og
vil komme tilbake til Stortinget med saken på en egnet
måte.
Fiskerinæringen utvikler seg mot en
moderne næringsmiddelindustri med et bredt produktspekter, med
kunder over hele verden. Utfordringene på kompetanse- og
rekrutteringssiden i norsk fiskerinæring må derfor
vies betydelig oppmerksomhet når strategiene for utvikling
av næringen legges.
Få av dem som i dag arbeider i fiskerinæringen
har høyere utdanning. En stor utfordring er derfor å øke andelen
med formell kompetanse blant dem som allerede er i arbeidslivet
gjennom etterutdanning.
Det er et mål å få flere
kvinner inn i ledende stillinger i fiskerinæringen, og å gjøre
arbeidsplassene mer varierte og interessante på alle nivåer.
Komiteen viser til
at grunnlaget for norsk fiskeriforvaltning er at det fins god nok
kunnskap om ressursgrunnlaget. Forskningsinnsats er difor ein avgjerande faktor.
Komiteen vil peika på at
når ein ser dei store og vanskelege oppgåvene
ressurs- og miljøforskinga står ovanfor, og den
betydning resultata av denne forskinga har for forvaltninga, og
derigjennom næringa, må ambisjonsnivået
når det gjeld løyvingar til forsking aukast monaleg
i åra som kjem.
Komiteen ser for seg at det vil
bli stilt nye og strengare krav til dokumentasjon av tilstanden
til fiskebestandane våre. Dette gjeld både dei
kommersielle og ikkje-kommersielle artane, miljøet og forureiningssituasjonen,
og nye krav til forvaltninga. Sameleis gjeld dette forsking knytt
til sjøpattedyr og utviklinga i bestandane.
Komiteen vil understreka at gjennom
vitskapleg ressurs- og miljødokumentasjon og ei god forvaltning på dette
området, vil ein kunna tryggja næringa si framtid,
samt ivareta dei internasjonale forpliktelsane våre.
Komiteen syner til at Det Internasjonale
Råd for Havforskning (ICES) er rådgjevande organ
for både norske styresmakter, EU, Russland, Island osb.,
når det gjeld forvalting av fiskeressursane i Nord-Atlanteren og
i våre farvatn. Det er i første rekkje innan dette organet
og på det internasjonale plan at norske havforskarar må gjera
seg gjeldande om vår forsking og våre metodar
skal verta anerkjente og tatt i bruk. Komiteen meiner
det vil vera heilt avgjerande for Norge sin posisjon i internasjonale
fiskeriforhandlingar, at dei norske fagmiljøa har høg
fagleg standard og at dei samarbeider og utfyller kvarandre på ein
positiv og god måte. Komiteen er vidare
oppteken av at ein får mest mogeleg att for kvar forskingskrone.
I samband med styrking av forskingsinnsatsen
knytt til marin sektor er det nødvendig å styrkja
heile det norske forskingsmiljøet på området. Komiteen er
mellom anna kjent med at utfordringane universiteta står ovanfor,
når det gjeld marin forsking som marinbiologi og fiskesjukdomar,
er store i høve til dei midla som står til rådvelde.
Komiteen meiner Norge som eit
lite land, ikkje er tent med at forskingsressursane vert splitta
på for mange aktørar. Komiteen meiner
det difor må byggjast vidare på dei forskingsmiljøa
me har, der Havforskningsinstituttet i Bergen er berebjelken innan
ressursforsking og Fiskeriforskning i Tromsø utgjer tyngdepunktet
innan foredlingsforsking. Komiteen meiner vidare
det er grunn til å byggja vidare på den semja
desse miljøa har kome fram til når det gjeld oppgåvefordeling
i åra frametter.
Komiteen ser det som svært
positivt at Havforsk-ningsinstituttet og Fiskeriforskning er samde
seg imellom at Havforskningsinstituttet opprettar eit nasjonalt samarbeidsforum
for å handsama nasjonale ressursrelaterte fagspørsmål
og for å skipa ei sterkare koordinering av ressursforskinga.
Komiteen meiner det er ein grunnleggjande
føresetnad at dei forvaltingsretta og rådgjevande
forskingsinstitutta er anerkjende fagmiljø, og at dei har integritet
og truverd både i internasjonale fora, forvaltinga, fiskerinæringa
og hjå interesseorganisasjonane. Måten desse institutta
vert finansierte på er difor i ein slik samanhang av stor
betydning.
Komiteen syner til den betydningsfulle
nasjonale og internasjonale fagressursen Havforskningsinstituttet
er og den betydning dette miljøet har for den sterke posisjonen
Norge har i internasjonal samanhang innan dette fagfeltet. Komiteen meiner
det må vera rett ressursbruk å byggja opp så sterke
fagmiljø som mogeleg og at det må byggjast vidare
på Havforskningsinstituttet som eit av dei største
og mest samansette tverrfaglege kompetansemiljø innan marin
forskning og forvalting i Europa. Komiteen meiner
det ikkje er rett med ei funksjonstapping av dette miljøet,
som kan svekka dei fortrinn Norge har for å få etablert
eit internasjonalt senter for forsking på berekraftige
fiskeri.
Komiteen meiner forskingsmiljøet
i Tromsø bør få større ansvar
for bestandsforsking der det har spesielt gode føresetnader. Komiteen meiner
vidare at forskingsinnsatsen innan marknadskunnskap, produkt- og
prosessutvikling og betre totalutnytting av råstoffet gjennom
marin bioteknologi må styrkjast.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
understrekar at heile den marine forskinga må få eit økonomisk
løft der det offentlege i særleg grad har ansvar
for å sikra forskings- og kunnskapsgrunnlaget innan ressurs-
og miljøforskinga. I den samanhang er bygging av nytt forskingsskip
til erstatning for G. O. Sars som no er 30 år gamalt, eit
av tiltaka som hastar.
Komiteen viser til at forskingsinnsats
avgjer om det også skal vera mogeleg å få fram
nye artar for kommersiell utnytting. Komiteen meiner
at samarbeidet mellom styresmaktene og oppdrettsnæringa
må halde fram og styrkjast, og offentlege midlar til forsking
og utvikling av nye metodar, nye artar og sjukdomsførebygging
innafor oppdrettsnæringa må få ein auke
i åra som kjem.
Kveite, torsk og skjell kan gje økonomiske
resultat som forsvarer utviklingskostnadene. Komiteen meiner
oppbygging av forskingsfond er vegen å gå for å finansiera
nødvendig forsking knytt til vidare utvikling av havbruksnæringa.
Komiteen meiner det må prøvast
ut ei ordning med nye typar oppdrettsanlegg, for å prøva
ut kva effekt det kan ha i eit miljøperspektiv, t.d. i
forhold til miljø og smittespreiing. Også landbaserte
anlegg bør vurderast nærare i denne samanhengen.
Komiteen meiner at det òg
er eit stort potensiale i å utvikla høgkvalitetsprodukt
basert på biprodukt frå fisk som slo og avkapp.
Innsatsen for å få formidla forskingsresultata,
samt at forskingsresultata vert teken i bruk, må styrkjast.
Komiteen syner til
at villaksbestanden syner tilbakegang i heile Nordatlanteren, og
meiner det må skaffast fram eit meir konkret faktagrunnlag
knytt til utviklinga i villaksbestanden med sikte på å betra
situasjonen.
Komiteen er kjend med at det
er utført eit viktig forskingsarbeid knytt til laksen sitt
opphald i elvane, og meiner det trengst større forskingsinnsats
knytt til villlaksen sitt opphald i havet for å løysa
problema.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
meinar det må innførast ei eiga FoU-avgift, som
næringa i samarbeid med Norsk Forskningsråd forvalter. Fleirtalet understrekar
ar denne avgifta ikkje kjem istadenfor offentleg satsing på marin
forsking. Fleirtalet syner til at store deler av
næringa sjølv er samd i dette og meiner at saka
ikkje treng ytterlegare vurdering, men utarbeiding av eit hensiktsmessig
regelverk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener en eventuell FoU-avgift bare bør
innføres dersom det er bred tilslutning til dette i fiskerinæringen.
Det er en forutsetning at næringen selv administrerer ordningen
og bestemmer hvordan de innbetalte midlene skal brukes. En eventuell
FoU-avgift bør sees i sammenheng med Regjeringens arbeid
med å utrede og legge fram forslag til økonomiske
stimuleringstilak for å fremme forsknings- og utviklingsarbeidet
i bedriftene, jf. Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen
av Budsjett-innst. S. I (1998-99).
Komiteen har merka
seg at fiskerinæringa i aukande grad er ein del ein global
industri, der nyskaping og fleksibilitet er viktig for å oppretthalda
og ut-vikla konkuransedugleiken. Det generelle kompetansenivået
må difor verta høgare i alle ledd. Kompetanse
er ein viktig konkurransefaktor i arbeidet med å få fram
kvalitetsprodukt, som ein betalingssterk marknad er viljug til å kjøpa. Komiteen ser
at kompetansenivået vil få større og
større betydning, ettersom kvaliteten på produktet
som når kunden i stor grad er avhengig av korleis råstoffet
vert handtert alt frå fangstreiskapen vert sett i havet.
Komiteen meiner det er bruk for
omfattande kompetansehevingstiltak i fiskerinæringa både
på fangst- og industrisida. Auka kunnskap om råstoffhandtering og
produksjonsøkonomi trengs for å kunna auka lønsemda.
Det er avgjerande at næringa sjølv innser behovet
for kompetanse og tek i bruk dei som alt har skaffa seg slik kompetanse.
Komiteen sitt fleirtal, medlemmane
frå Arbeiderpartiet, Framstegspartiet og Høgre,
meiner ein kunne venta at meldinga hadde analysert grundigare korleis
næringa kan utvikle kompetansen internt og korleis næringa
kan få nødvendig kompetanse frå det formelle
utdanningssystemet. Eit mål om meir satsing på produkt-
og prosessutvikling bør til dømes ha som konsekvens
at det løyvast pengar til stillingar innanfor dette fagfeltet
ved våre høgare læresteder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, mener at man
heller ikke kan forvente at en næring som har en så liten
andel ansatte med høyere utdannelse, alene skal ta det økonomiske
ansvaret for å oppgradere arbeidsstokken i tråd
med markedsdrevne utfordringer. Det bør derfor forventes
at Regjeringen viser problematikken rundt etter- og videreutdanning
i fiskerinæringen spesiell oppmerksomhet. I tillegg til
de økonomiske sidene, gjør den desentraliserte
strukturen at det må utvikles modeller for opplæring
som er tilpasset spredt lokalisering og sesongmessige svingninger
i driften, for eksempel gjennom utvikling av fjernundervisningstilbud.
Komiteen vil understreka
at det er næringa sin eigen evne til å framstå med
attraktive arbeidsplassar når det gjeld lønsemd,
gode arbeidstilhøve og utfordrande arbeidsoppgåver,
som i stor grad avgjer i kva grad rekrutteringsarbeidet skal lukkast.
Komiteen meiner rekrutteringsarbeidet
må starta tidleg ved at elevane alt i barne- og ungdomsskulen
får informasjon om og kontakt med fiskerinæringa
og livet langs kysten. Lærare og rådgjevarane
i ungdomsskulen vert ei viktig målgruppe. Tilhøva
må leggjast tilrette slik at dei som vel fiskerifagleg
utdanning i den vidaregåande skulen, vert sikra lærlingeplass.
Det er i dag utvikla eit tilbod med fjernundervisning via Opplæringskontora
for fiskerifag som tilbyr fiskarar høve til å ta
fagbrev. Dette må vidareførast og vidareutviklast.
Også på universitets- og høgskulenivå vil
det vera stor bruk for rekrutteringstiltak for å sikra
næringa heilt nødvendig kompetanse.
Komiteen vil understreka at det
må vurderast sæskilte tiltak for å få fleire
kvinner til å satsa på fiskerirelaterte utdanningar
og yrke.