Fiskeressursene representerer en nasjonal ressurs
og en verdifull del av naturgrunnlaget som det norske samfunn bygger
på. Verdiskapingen basert på fiskeressursene er økende,
og det er grunnlag for en fortsatt økning i årene
fremover. En god ressursforvaltning er en forutsetning for en slik
utvikling. Med dagens fangstkapasitet krever dette regulering av
fisket.
Norsk fiskerinæring er i dag tilnærmet
subsidiefri og står for en betydelig verdiskaping i det
norske samfunnet. Kostnadene ved fiskeriforvaltningen er omfattende
og dekkes over statsbudsjettet. Adgangen til å delta i
fiske og fangstkvoter tildeles imidlertid vederlagsfritt fra samfunnet,
slik at ressursrenten i sin helhet tilfaller næringsutøverne.
Adgangen til å delta i fisket er begrenset
dels gjennom en rekke konsesjonsordninger, og dels gjennom ulike
ordninger for deltakelsesbegrensning. Ordningene er motivert av
flere hensyn, og viktigst er behovet for å regulere innsatsen
i fisket. Begrensninger på deltakelsen i fisket kan således
bidra til lønnsomhetsmålet for næringen
ved at de forhindrer at det settes inn for stor fangstkapasitet
i fiske.
Fiskeridepartementet vil foreta en total gjennomgang
av hvordan deltakeradgangen i de ulike fiskeriene er fordelt mellom
enkeltfartøy og grupper.
Kvoteregulering i medhold av saltvannsfiskeloven
er en fordelingsordning for fangstmuligheter gjennom fangstkvoter.
Den enkelte reder har således ikke en kvoterett selv om
han har en konsesjon til å drive et bestemt fiske.
I kvoteregulerte fiskerier fordeles totalkvoten
med gruppekvoter, maksimalkvoter og fartøykvoter. I tillegg
er uttaket ofte begrenset ved tekniske reguleringer og periodisering
av fisket.
Fordelingssystemet skal ivareta en rekke hensyn. Utgangspunktet
er ressursbevaring.
Fordelingen av fangstkvoter mellom flåtegrupper
må ses i sammenheng med fiskerinæringen for øvrig. Industriens
behov for råstoff er således et viktig kriterium
i fordelingspolitisk sammenheng. I fordelingsspørsmål
er det nødvendig å se næringen i sammenheng
og i et verdikjedeperspektiv.
Kvotefordelingsregimet omfatter i dag et 15-talls fiskerier.
Innenfor mange av disse fiskeriene deltar flere fartøygrupper.
Kompleksiteten i det samlede fordelingsoppsettet er derfor stor.
De klareste fordelingsmessige utviklingstrekkene
i torskefisket i perioden 1980 til 1997 er at den nordnorske flåten
har redusert sin andel av totalt fangstkvantum av torsk og at fartøy
under 10 meter har redusert sin andel av totalfangstene betydelig.
Torskefisket omfatter mer enn 5000 helårs-
og deltidsdrevne fartøy som i 1997 fisket 393000 tonn torsk,
i tillegg til betydelige kvanta av en rekke andre arter. De samlede
fangstoperasjoner er her så komplekse at det i reguleringen
av fisket i praksis er umulig å oppnå et fullstendig
samsvar mellom fastsatte kvoter og endelig fangst på gruppenivå.
Hovedtrenden for NVG-sild er således
at en større andel av fangstene går til ringnot
og mindre går til kystgruppen, og at mindre går
til Nord-Norge og mer til Vestlandet.
Budsjettnemndas lønnsømhetsundersøkelser
viser at lønnsomheten i fiskeflåten i perioden
1980-1996 har vært dårlig. Det er først
de siste årene at flåten totalt sett har hatt
en positiv lønnsomhet. Mens torskesektoren har økt
sin lønnsomhet med 43 pst. i perioden 1980-1996, har økningen
i sildesektoren vært på 439 pst.
Regjeringen tar sikte på å utforme
en reguleringspolitikk som tar hensyn til de minste fartøyenes
behov for å kunne drifte på de ulike artene i
samsvar med naturlig utbredelse og tilgjengelighet, og på den
måten bidra til å sikre denne gruppens driftsgrunnlag.
På bakgrunn av de konsekvenser en omlegging av dagens reguleringsordning
kan ha for mindre kystfartøy under 10 meter, spesielt i
Nord-Troms og Finmark, vil Fiskeridepartementet utarbeide et høringsnotat
om saken og invitere næringsorganisasjonene og andre berørte
parter til å delta i en drøfting av spørsmålet.
Fiskeriforvaltningen har det overordnede ansvaret for
at bestemmelsene som er gitt for å regulere fisket og omsetning
av fisk og fiskeprodukter blir overholdt. I tillegg har salgslagene
og Kystvakten kontrolloppgaver.
Landingskontroll vil fortsatt stå sentralt
i et framtidig kontrollregime. Denne kan gjøres mer rasjonell
ved å bygge ut informasjon om fiske, innmeldinger og leveringssted
for fiskeflåten. Samtidig må varestrøms-
og omsetningskontrollen opprettholdes på et høyt
nivå, da den gir en samlet oversikt over større
produksjonsmengder.
En sentral oppgave vil være å harmonisere
kontrollregelverket internasjonalt, for å sikre at omfanget
og karakteren av kontrollen er mest mulig like i de ulike land.
For å forbedre og effektivisere ressurskontrollen
har Fiskeridepartementet under vurdering en rekke forslag knyttet
bl.a. til salgslagenes kontrollmyndighet, med henblikk på å fremme
forslag om lovendringer på dette området.
I en situasjon hvor stadig flere land forbedrer
sin kontrollvirksomhet gjennom satellittsporing, vil Norge vanskelig
kunne stå på sidelinjen.
Etter departementets vurdering må næringen
ta hovedansvaret for finansiering av en ordning med inspektører
eller observatører om bord i fartøyene, slik næringen
gjennom avgifter dekker salgslagenes kostnader med ressursregistrering
og -kontroll.
Komiteen viser til
at fiskerinæringa er avhengig av naturen og utsett for
naturlege svingningar. Uttaket må derfor styrast av ei
bærekraftig hausting av ressursane. Komiteen vil
likevel understreka at fiskerinæringa sitt behov for stabilitet
og rammer dei kan gå ut ifrå, sjølv om
kvotane frå år til år kan endra seg. Komiteen meiner
systemet med fordeling av fiskekvotane mellom hav og kyst må gjennomgåast med
sikte på å koma fram til ei varig fordeling. Det
bør framleis vera ein målsetjing at næringa
sjølv gjennom fiskarane sine organisasjonar medverkar til å finna fram
til omforente fordelingar mellom dei ulike gruppene. Komiteen vil
understreka at fordeling av kvotar mellom gruppene må oppretthaldast
over tid, slik at det verkeleg vert eit verktøy som stimulerer
til strukturtilpasning og langsiktig planlegging.
Komiteen meiner skilje mellom
hav og kystfiske må utgreiast med sikte på å få fram
andre parameter enn fartøyet si lengde. Komiteen ser
at teknologien i sterk grad har oppheva skilje mellom fartøy
på 28m og under, og at desse fartøygrupper langt
på veg fiskar med same type reiskap.
Komiteen meiner at det innanfor
dagens kvotesystem bør vidareutviklast ordningar som
medfører at dei minste fartøya kan oppretthalde
ei kontinuerleg drift gjennom året.
Dette imøtekjem dei som driv heilt
kystnært fiske i fjordane og som for det meste driv kombinasjonsnæringar. Komiteen syner
elles til dei særlege vilkår meldinga uttrykkjer
når det gjeld omsyn til kystfiske i samiske område
og slutter seg til desse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er viktig at kriteriene for
fordelingen av kvoter mellom kyst- og havfiskeflåten ligger
fast. Det styrker forutsigbarheten og er avgjørende for
at enhetskvoteordningen og en effektiv, løpende kapasitetstilpassing
skal kunne fungere.
Komiteen har merka
seg at einheitskvoteordninga i dag går ut på at
den fastsette totalkvoten i det konsesjonsbelagte fisket vert fordelt
på det enkelte fartøy som faktisk tek del i det
aktuelle fisket. Vidare at det blir tatt utgangspunkt i fartøyet
sin størrelse og lastekapasitet, samt omsyn som sysselsettingseffekt
og tilvirkning av fangst ombord.
Komiteen meiner at ordninga kan
medvirka til at det vert dei enkelte fartøyeigarane sitt
ansvar å avpassa fangstkapasiteten til kvotegrunnlaget
fartøyet har. Komiteen meiner ordninga såleis
kan utgjere eit dynamisk verkemiddel både i høve
flåtefornying og i høve overkapasitet. Komiteen vil
minna om at ordninga inneheld bestemmelsar om at einheitskvoten
fell tilbake til staten etter 13 år. Komiteen syner
elles til at Ot.prp. nr. 21 (1998-99) ligg til handsaming i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at et system med omsettelige kvoter og ressursavgift kan være
gode virkemidler for å få til en nødvendig
fornying og omstilling i næringen og kommer tibake til
dette ved behandlingen av Ot.prp. nr. 21 (1998-99) Enhetskvoteordningen.
Komiteen meiner at
det er positivt at Regjeringa gjer framlegg om å setje
ned ei arbeidsgruppe i regi av Fiskeridepartementet som skal gå gjennom
regelverket for ressurskontroll med sikte på meir praktikable
og brukerorienterte reglar. Gruppa bør også ha
som oppgave å vurdere korleis ein kan sikre lik praktisering
av regelverket i heile landet.