1. Innledning

1.1 Innledende betraktninger (hentet fra Sverre Steens Norgeshistorie)

«… ulovlig eller forbudt av øvrigheten. Allerede i 1627 nedla lensherren i Nordland forbud mot linefiske, og i 1643 blev det høitidelig dømt ulovlig på Steigen lagting; sannsynligvis skjedde det samme på Møre. Den 15. januar 1644 utstedte kongen et brev mot linefiske nordpå – det var dårlige fiskeår nu igjen - : «Eftersom mestedelen av almuen av de nordlandske len har suplicando underdanigst for oss ladet andrage hvorledes linefiskeriet i Lofotens len, som på nogen tid er opkommet, skal være den gemene mann meget skadelig på deres næring og bjering, … derfor begjærendes samme linefiskeri at må avskaffes og i stedet over all Nordlandene må brukes håndsnøre, som av arilds tid har vært brukelig, på det den fattige så vel som den rike kunde søke deres føde, som ikke har råd eller formue at bekoste linene: da, efterdi lagmannen har dømt samme linefiskeri at være den gemene mann til skade …, så og derav skal forårsakes stor Guds fortørnelse ved svergen, banden, slagsmål og annen ulykke, så beder vi dig og vil at du alvorligen holder over lagmannens dom i den sak … og forundrer vi oss at du [lensherren] ikke allerede derover holdet haver.»

Kongens strenge brev og lagmennenes dommer hjalp lite; kanskje må vi undta Nordland, hvor flere utsagn tyder på at forbudet mot linefisket blev respektert i de almindelige fiskeriene. Men på Mørekysten fortsatte fisket og klagene. For å få slutt på dette bestemte kongen at før vårfisket begynte i 1650, skulde en borgermester fra Bergen og en lagmann sammen med 12 bønder fra Sunnmøre og 12 fra Nordfjord, de eldste og forstandigste menn, undersøke almuens klager både om linefiske, krokvad, gagnvad (betyr omtrent det samme som liner), og annet fiske, og innsende beretning til kongen. Om kommisjonen noensinne har trådt i virksomhet, er uvisst, iallfall fortsatte line-fisket og klagene. Men litt efter litt bøide almuen sig for det nye og kjøpte selv de nye redskapene …»

1.2 Sammendrag

Fiskeridepartementet legger i meldingen et verdikjedeperspektiv til grunn for fiskeripolitikken. Med utgangspunkt i markedsutfordringen drøftes forbedringer i verdikjeden, strukturspørsmål, ressursfordeling og -kontroll og forskning og utvikling. Meldingen tar i hovedsak for seg fiskeripolitikken knyttet til villfisk. Drøftingen av markedsspørsmål og forskning og kompetanse berører imidlertid også oppdrettsfisk.

Meldingen blir retningsgivende for fiskeriforvaltningens arbeid de kommende årene i forhold til utforming av regelverk og myndighetenes bruk av økonomiske virkemidler.

1.3 Komiteens merknader

Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Mimmi Bæivi, Kjell Ivar Fossnes, Bjarne Håkon Hanssen, Kjell Opseth, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Rita Tveiten, frå Framstegspartiet, Øystein Hedstrøm og Terje Knudsen, frå Kristeleg Folkeparti, Modulf Aukan og Anita Apelthun Sæle, frå Høgre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, frå Senterpartiet, leiaren Odd Roger Enoksen, og frå Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til at fiskerinæringa dei siste åra har auka i omfang med tanke på verdiskaping og eksport. Næringa er den nest største eksportnæringa vår etter olje og gass. Det er grunn til å merke seg at fiskeeksporten i motsetning til olje og gass, er fornybar ressurs. Komiteen ser difor positivt på at det no er lagt fram ei eiga stortingsmelding om norsk fiskerinæring og fiskeripolitikk. Komiteen syner til at St.meld. nr. 48 (1994-95) Havbruk - En drivkraft i norsk kystnæring vart handsama i Stortinget i mars 1996. Komiteen har merka seg at oppdrettsnæringa difor berre i liten grad er handsama i St.meld. nr. 51 (1997-98). Komiteen har difor funnet grunn til å fokusere også på oppdrettsnæringa ettersom det er her veksten i all hovudsak må komme i åra frametter. Komiteen har gjennomført omfattande høyringar med dei berørte interesseorganisasjonane. Komiteen har òg besøkt Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nordland, Finnmark, samt Murmansk, Brussel og Island i samband med handsaminga av meldinga.

2. Mål

2.1 Sammendrag

I St.meld. nr. 51 (1997-98) har Fiskeridepartementet lagt til grunn følgende målsetning for norsk fiskeripolitikk: Fiskeripolitikken skal legge til rette for en lønnsom utvikling av fiskerinæringen. En bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for å oppnå dette. Gjennom markedsorientering og økt verdiskaping skal næringen bidra til gode arbeidsplasser og bosetting langs kysten.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen er samd i meldinga sine hovudmål om at fiskeripolitikken skal leggja tilrette for ei lønsom utvikling av fiskerinæringa, og at ei bærekraftig og langsiktig ressursforvaltning er ein av føresetnadene for å oppnå dette. Gjennom marknadsorientering og ein sterkare fokus på auka verdiskaping skal næringa bidra til sikre og gode arbeidsplassar og busetnad langs kysten. Fisken er ein nasjonal fellesressurs som skal forvaltast og utnyttast til beste for samfunna langs kysten. Eit reint havmiljø er ein føresetnad for at fiskerinæringa skal kunna utviklast og gje grunnlag for livskraftige samfunn langs kysten. Det er ei viktig oppgåva å styrkja samspelet mellom ulike delar av næringa for å leggja tilhøva tilrette for ei bærekraftig og lønsom utvikling.

Komiteen meiner det må vera ein målsetnad at Norge skal vera verdas fremste fiskerinasjon, der me ligg fremst i utvikling av ei bærekraftig ressursforvaltning, og der me ligg fremst i utvikling av fangstteknologi, havbruk og industriell utvikling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyremener økt lønnsomhet må være et hovedmål for fiskeripolitikken. Bedre lønnsomhet vil gi fiskerinæringen mer attraktive arbeidsplasser og sikre rekruttering av profesjonelle yrkesutøvere. Tilsvarende er bedre lønnsomhet avgjørende for at næringen skal tiltrekke seg mer kapital. En mer lønnsom fiskerinæring utgjør et viktig grunnlag for fremtidig næringsutvikling langs kysten. Disse medlemmer mener derfor tiltak for å øke lønnsomheten må vies stor oppmerksomhet i tiden fremover. Behovet for økt lønnsomhet og de store endringene i næringens rammebetingelser, krever en grunnleggende gjennomgang av de fiskeripolitiske virkemidlene. Mange reguleringer og virkemidler som var riktige for noen tiår år siden er ikke formålstjenlige i dag. Disse medlemmer mener virkemidlene og rammebetingelsene i fiskerinæringen må utformes for å fremme forsvarlig ressursforvaltning, økt lønnsomhet og lokal næringsutvikling.

Disse medlemmer viser i denne sammenhengen til egne merknader i denne innstillingen hvor ulike konkrete tiltak foreslås.

3. Status og utviklingstrekk i fiskerinæringen

3.1 Sammendrag

3.1.1 Markedsutviklingen

Fiskerinæringen i Norge har de siste årene vært inne i en god utvikling. Eksportverdien er nesten fordoblet i løpet av et tiår. Næringsstøtten er bygd ned. Lønnsomheten i deler av flåteleddet har bedret seg, samtidig som industrien er i ferd med å markedsorientere produksjonen i sterkere grad. På ressurssiden har situasjonen for de fleste viktige bestander de siste årene vært god. Havbruksnæringen har mangedoblet produksjonen i løpet av 10 år, og fremstår som en internasjonalt konkurransedyktig næring med store utviklingsmuligheter.

Eksportverdien av fisk og fiskeprodukter har økt de senere år og var i 1997 på 24,6 mrd. kroner. Den viktigste eksportvaren er oppdrettslaks, som står for om lag en tredel av eksportverdien.

Målt i faste kroner er eksportverdien nesten fordoblet i løpet av det siste tiåret.

Økningen i eksportverdien skyldes først og fremst økt volum. Prisene for de fleste produktene har hatt en nedadgående trend. Trenden med fallende priser ser ut til å være brutt i 1998.

Markedene utenom EU vokser raskere enn EU-markedet. Særlig har Asia og Øst-Europa blitt viktigere markeder for norske sjømatprodukter.

3.1.2 Næringsstruktur og rammebetingelser

Fiskerinæringen er en internasjonalisert næring. Det meste av de norske fangstene tas fra fiskebestander som Norge deler med andre land. Mer enn 90 pst. av produksjonen eksporteres. Næringen berøres derfor i betydelig grad av utviklingen av de internasjonale rammebetingelsene, både hva angår ressursforvaltningen og i handelspolitikken.

Et trekk i utviklingen i fiskerinæringens nasjonale rammebetingelser de siste tiår er at fangstvirksomheten er underlagt stadig mer omfattende reguleringer. Disse er nødvendiggjort bl.a. av ressursmessige hensyn og for å begrense veksten i overkapasiteten i flåten. Samtidig har landsiden i næringen sett omfattende forenklinger i regelverket som omgir den.

Bedringen i fiskerinæringens økonomi har redusert betydningen av Hovedavtalen av 1964. Fiskeriavtalen for 1998 er på 115 mill. kroner.

Den direkte sysselsettingen i fiskerinæringen har en nedadgående tendens. Totalt har antall sysselsatte gått tilbake med vel 6000 mennesker siden 1985, til 42594.

Lønnsomheten i fiskeflåten viste en nedadgående tendens frem til 1990. Siden da har den steget. Generelt har havfiskeflåten best økonomi. I sildesektoren har lønnsevnen hatt en sterk økning etter 1990.

Siden 1985 har gjennomsnittsalderen for dekte fartøy økt med nesten 5 år, til 23,2 år.

Den langsiktige trenden i strukturutviklingen i flåten er at det blir færre fartøy.

Størst tilbakegang har gruppen 8-12,9 meter. Antall fartøy i de største lengdegruppene har økt i løpet av 1990-tallet.

Strukturen i norsk fiskeindustri er preget av små og mellomstore bedrifter og stor geografisk spredning. Selv de største anleggene i Norge er små i internasjonal sammenheng.

Fiskeindustrien er underlagt rammebetingelser som påvirker mulighetene for produksjonsplanlegging og markedstilpasning:

• 1. naturgitte forhold

• 2. nasjonalt og internasjonalt regelverk

• 3. utviklingen i markedsstrukturene

• 4. tilgangen på arbeidskraft.

Det er fortsatt stor overkapasitet i industrien, og reduksjonen i antall bedrifter synes å ha stagnert de siste årene.

På 90-tallet har fiskeindustrien økt produksjonsvolumet, kapasitetsutnyttelsen og omsetningen. Fortsatt er imidlertid lønnsomheten generelt for lav til at industrien har en tilfredsstillende inntjening.

3.1.3 Ressursgrunnlag og forvaltning

Gjennomsnittsfangsten i norske fiskerier fra rundt 1960 og fram til i dag ligger rundt 2,3 millioner tonn årlig.

I Barentshavet og Norskehavet har ressurssituasjonen fra tidlig på 1990-tallet for de fleste artene vært god. For norsk arktisk torsk, hyse og norsk vårgytende sild tilsier bestandsutviklingen lavere kvoter de aller nærmeste årene.

Norge og andre land innførte 200 mils økonomiske soner fra 1.januar 1977. Kyststatene er forpliktet til å forvalte ressursene på bærekraftig vis. Kyststater som deler en eller flere bestander skal samarbeide om regulering og bevaring av bestandene.

Det gjennomføres årlige forhandlinger med en rekke land om forvaltning av fellesbestandene. De internasjonale avtalene er omtalt i årlige meldinger til Stortinget.

Reguleringene av fisket faller i tre hovedkategorier: Regulering av adgangen til å delta i fisket, regulering av fangstkvantum og regulering av fangstmønster.

3.2 Komiteens merknader

3.2.1 Totale fangstmengder, produksjonsvolum og eksportomfang

Komiteen er kjend med at fiskefangsten har nådd ei førebels grensa på om lag 90 mill. års tonn på verdsbasis. Det er ikkje forventa at dette uttaket kan aukast i særleg grad. Det er difor først og fremst oppdrett som må stå for veksten i framtida. Komiteen ser for seg at produksjonsvolumet i oppdrettsnæringa må aukast på verdsbasis, om ikkje sjømaten sin plass i verdshushaldninga skal gå ned når folketalet aukar.

Vidare konstaterer komiteen at den norske andelen av totalfangsten i 1997 var 2,85 mill. tonn, medan produksjonen av laks og ørret var ca. 364000 tonn, av ein total verdsproduksjon på 624000 tonn.

Komiteen har merka seg at fiskerinæringa no er ei tilnærma subsidiefri næring som representerte ein eksportverdi på 27,9 mrd. kroner i 1998. Oppdrettsnæringa utgjer 9,7 mrd. kroner av dette. Komiteen har vidare registrert at den relative andelen av norsk lakseeksport til EU-marknaden har vorte redusert frå 76 pst. til 59 pst. dei siste seks åra.

Komiteen meiner ei av hovudmålsetnadene i åra frametter er å betra marknadstilgongen til dei viktigaste marknadene, særleg gjeld dette for bearbeida produkt.

3.2.2 Ressurssituasjonen

Komiteen meiner at auka klårleik og tryggleik i bestandsanslagene må være ein prioritert oppgave, noe som kan medføre betre planleggingsrammer for aktørane i næringa - samtidig som dette vil betre ressursforvaltninga.

Komiteen meiner at norske styresmakter i det internasjonale samarbeidet må få fram aksept for minstemål som tek omsyn til bestandsoppbygging av torsk.

Komiteen har òg merka seg at ressurssituasjonen i Barentshavet og Norskehavet er monaleg god, medan ein i Nordsjøen gjennom for store uttak gjennom fleire år har fiska ned viktige fiskebestandar til eit slikt nivå at ein ikkje kan få til ei optimal ressurshausting. Komiteen meiner at Regjeringa i fiskerisamarbeidet med EU framleis må prioritere forvaltinga av ressur-sane i Nordsjøen, slik at ein kan få ei forvaltingspraksis i Nordsjøen som er berekraftig og som ivaretek ressurssituasjonen.

Utviklinga i bestanden av sjøpattedyr gjev grunn til uro og komiteen meiner difor at fangsten av kval og sel må aukast monaleg. Komiteen vil understreke at dette må skje innanfor ei berekraftig ramme.

Komiteen ber Regjeringa sette i verk tiltak for å redusere bestanden av voksen grønlandssel i betydelig større grad enn i dag. Om nødvendig må dette skje med støttetiltak, gjerne i samarbeid med fiskerinæringen. Selbestanden er pr. i dag blitt alt for stor, og den er sterkt voksende. Dette er en sterk trussel for norsk fiskerinæring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen umiddelbart sette i verk tiltak for å redusere bestanden av voksen grønnlandssel i betydelig større grad enn i dag. Om nødvendig må dette skje med støttetiltak.»

3.2.3 Andre utviklingstrekk

Komiteen meiner det er ein styrke at fiskerinæringa har ein struktur der aktørane varierer i storleik og at dei kvar på sin måte dannar grunnlag for levedyktige lokalsamfunn langs kysten. Komiteen er uroa over at gjennomsnittsalderen for dekte fartøy har auka med 5 år frå 1985, og meiner det må leggjast tilrette for ei utskifting som i sum innebær ein reduksjon av fangstkapasiteten. Komiteen meiner eit auka samarbeid mellom industriverksemdene vil styrkja næringa. Produktutvikling og kompetanse må liggja i botnen for å skapa meir attraktive arbeidsplassar som appellerer til nye arbeidstakarar.

4. Markedsutfordringen

4.1 Sammendrag

En økende internasjonalisering av handelen med fisk og globaliseringen av markedene har skjerpet konkurransen. For å være konkurransedyktig må markedets krav til produktene innarbeides i hele verdikjeden. Ambisjonen er å nå høyt betalende kundegrupper med markedstilpassede produkter.

De viktigste eksportmarkedene i hvitfiskmarkedet her er EU og USA. Situasjonen i hvitfisksektoren er endret i løpet av 1990-tallet. Den norske torsken som råstoff i filetproduksjon konkurrerer med billigere fiskeslag.

Konkurransesituasjonen er ikke tilsvarende hard i saltfisk- og klippfisknæringen.

Når det gjelder pelagisk fisk er hovedutfordringer på produkt- og markedssiden å styrke identiteten til norsk pelagisk råstoff i hovedmarkedene, gjennom profilering, kvalitetsutvikling og merkeutvikling og å nå nye konsumenter og markeder.

Etterspørselen i det internasjonale markedet etter fiskemel er økende, mens tilgangen på råstoff er begrenset. For å utnytte råstoffet og bidra til verdiskaping må det satses på produksjon av høyverdi-produkter. Trender i konsumentmarkedet mht. kosthold og helse gir nye muligheter innenfor helsekost- og næringsmiddelmarkedet.

Rekeeksportørene har opplevd økt konkurranse i markedet som følge av økt tilførsel av kaldtvannsreker og en økning i oppdrett av varmtvannsreker. De viktigste markedene for norske reker er Sverige, Storbritannia, Japan og Finland.

Utfordringen her er å utvikle nye produkter og anvendelser som kan øke verdiskapingen og styrke markedsposisjonen for norske reker.

Norge eksporterte i 1997 laks til en verdi av 7,7 mrd. kroner. Det viktigste markedet for norsk laks er EU, med Danmark og Frankrike som de største enkeltmarkedene.

Hovedutfordringen for de norske myndighetene er derfor å arbeide videre for at eksport av norsk laks gis rimelige og like konkurransevilkår på de internasjonale markedene.

Prognoser fra FAO viser at det globale uttaket av villfiskressurser neppe vil øke. Selv om bedre utnytting av fangstene og økt oppdrett vil øke kvantum som tilbys på verdensmarkedet, vil befolkningsveksten medføre et økende underskudd av fisk.

Kvaliteten på fisk og fiskevarer er avhengig av et tilfredsstillende regelverk og tilsyn, og at det skjer en kvalitetssikring i alle leddene i matvarekjeden «fra fjord til bord».

Effektive logistikkløsninger i hele verdikjeden er av stor betydning for å redusere kostnader og sikre at kvaliteten på produktet opprettholdes frem til mottaker.

Handel med matvarer er et av de mest beskyttede vareområder i verdenshandelen, og handel med fisk og fiskeprodukter er underlagt handelshindringer i form av toll- og avgiftssatser og importforbud for enkelte fiskeslag.

Tendensen i internasjonal handel går i retning av reduserte tariffære handelshindre.

WTO-avtalen begrenser muligheten til å bruke handelshindrende tiltak når disse ikke kan grunngis ut fra helse- og kvalitetsmessige vurderinger og på vitenskapelig grunnlag.

For norsk fiskerinæring som eksporterer over 90 pst. av produksjonen, er den første utfordringen å komme inn på markedene, dernest å arbeide for gunstige vilkår for å operere der. Regjeringen vil gjennom WTO arbeide for utvikling av internasjonale kjøreregler som gir forutsigbare vilkår for handel og ikke-diskriminerende markedsadgang.

Nye forhandlinger vil starte i WTO i år 2000.

Det har vært en positiv utvikling i fiskeeksporten til EU. Dette er et resultat av geografisk og kulturell nærhet, god utvikling i fiskebestandene og reduksjon i EUs egenforsyning av fisk. Eksportverdien til EU var 14,5 mrd. kroner i 1997, med Danmark og Frankrike som de største enkeltmarkeder.

Tollregimet for fisk og fiskeprodukter til EU er fastlagt gjennom EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994 og Fiskebrevet av 1973. For produkter med høyere bearbeidingsgrad utgjør tollsatsene fremdeles en konkurranseulempe.

EUs regler for grensekontroll er ikke omfattet av EØS-avtalen. Norske myndigheter har forhandlet en avtale med EU-kommisjonen om revisjon av EØS-avtalen til også å omfatte veterinær grensekontroll. Det er ikke fastsatt når avtalen trer i kraft.

I løpet av få år har pelagisk sektor i norsk fiskerinæring utviklet nye markeder i Øst-Europa og Russland. Fra å være uten betydning for norsk fiskerinæring i eksportsammenheng er markedene i disse landene i ferd med å bli blant våre viktigste.

Asia er verdens mest folkerike kontinent og et tyngdepunkt i verdensøkonomien. Potensialet for økt fiskeeksport til disse markedene vurderes som stort. Disse markedene krever imidlertid et langsiktig perspektiv.

Det viktigste markedet for norsk sjømat utenom EU er Japan.

Brasil er det klart største importlandet for norsk fisk i Latin-Amerika. Handelshindringene her er knyttet til ikke-tariffære forhold.

De tollmessige hindringene for eksport av fisk til USA er gjennomgående lave. Unntaket for Norges vedkommende er straffetoll på rund fersk laks som ble innført i 1991.

Internasjonale og nasjonale handels- og miljøprosesser vil ventelig endre rammebetingelsene for fiskerinæringen betydelig i de kommende årene. Gjennom ulike prosesser i regi av FN, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og regionale handelsavtaler som EØS, legges det nye rammeverk for handel og miljø. I tillegg er det en klar tendens til at marine fiskearter blir satt i fokus i miljø- og handelsavtaler.

Forbrukerkravene til mer miljøvennlige produkter og produksjon øker. For en rekke produkter har dette gitt seg utslag i at man har etablert systemer med merking av varer som er fremstilt slik at de oppfyller bestemte miljøkrav. Så langt er ikke fisk omfattet av slike merkeprogrammer.

Kompetanse innen produkt- og markedsutvikling er en forutsetning for å bidra til høyere verdiskaping. Dette krever at bedriftene er attraktive som arbeidsplass, slik at de kan trekke til seg personer med høy kompetanse. Næringen må også fremstå som pålitelige markedsaktorer i forhold til kvalitet og oppfyllelse av langsiktige avtaler.

Eksportutvalget for fisk er rådgivende organ i spørsmål som angår eksport eller omsetning og produksjon i sammenheng med eksport. Eksportutvalget er næringens fellesorgan og har et styre sammensatt av representanter for næringen.

Virksomheten til Eksportutvalget er finansiert med en årsavgift og en avgift som ilegges all utførsel av norsk fisk og fiskeprodukter.

Som følge av endringene i eksportloven er det etablert mange fiskeeksportører i Norge, ca. 500 ved årsskiftet 1996/97.

Regjeringen vil søke å få til en best mulig samordning av den offentlige innsatsen i forhold til fiskeeksporten gjennom Norges forskningsråd og SND, og av det markedsarbeidet som utføres av Eksportutvalget for fisk og næringen for øvrig. Det legges til rette for samordning av innsatsen i markedslandene, ved at virksomheten til utenrikstjenesten, Norges eksportråd, industriattacheene, NORTRA og Eksportutvalget for fisk koordineres.

4.2 Komiteens merknader

4.2.1 Markedssituasjonen generelt

Norge i seg sjølv utgjer ein liten marknad. Komiteen meiner innsatsen for å sikra marknadsadgang er avgjerande for å få avsetnad for fisken vår. EU er den viktigaste marknaden vår både for fangst og oppdrettsfisk. Også Aust-Europa er ein viktig marknad for norsk fisk. Arbeidet med å halda vedlike og vidareutvikla innhaldet i EØS-avtalen må ha høg prioritet. Særleg etter ei utviding av EU, der fleire av våre frihandelspartnarar vert medlem i EU. Komiteen understrekar at arbeidet med å ivareta og utvikla innhaldet i EØS- avtalen må ha høg prioritet.

Komiteen meiner det i samband med EU sitt krav om framhald av medverknad til finansiering av EU sine utjamningsfond må vurderast om det er mogeleg å få norsk lakseeksport inn under same konkurransevilkår som EU har, underlagt ESA sine reglar.

Komiteen vil understreke at arbeidet med å vedlikehalde, vidareutvikla og skape nye marknader må intensiverast.

Sett i lys av den vanskelege situasjonen i Russland meiner komiteen at garantiordningar for eksport av fisk (GIEK) må styrkjast.

Komiteen meiner at ettersom fiskerinæringa i hovudsak er eksportbasert, må det norske systemet for kvalitetskontroll av fisk og fiskevarer gje grunnlag for tiltru og tilfredsstilla krava til kvalitetssikring frå viktige eksportland. Arbeidet med miljømerking må ut-viklast saman med dei andre nordiske landa og EU slik at det er styresmaktene og næringa som styrer utviklinga på dette området.

Komiteen meiner arbeidet med å skaffa fram mark-nadskunnskap, samt marknadsbearbeiding må førast vidare og intensiverast. Informasjonsarbeidet knytt til norsk fisk er av stor betydning. Eksportrådet for fisk er ein viktig aktør i så måte. Dei offisielle utekontora med ambassadar i spissen må nyttast i eit slikt arbeid.

Komiteen syner til at i avstand er Norge lokalisert langt frå store marknader for sjømat. Veksten i folketalet og den økonomiske utviklinga i verda fører til at stadig nye fjerntliggjande marknader utviklar seg. Marknaden for fisk er blitt ein global arena der leveringsdugleik og kvalitet er to viktige krav. Andre viktige utviklingstrekk er maktkonsentrasjonen som skjer i detaljistleddet ved kjededanning, den omfattande bruken av informasjonsteknologi i internasjonal handel, samt kundane sin reduksjon av eige lager og derved krav til hyppig leveringsfrekvens.

Komiteen meiner det er ei hovudutfordring for norsk fiskerinæring å møta kundane sine behov og preferansar med jamn tilførsel av kvalitetsvarer som kan konkurrera med alternative varer.

Komiteen syner til at Norge i dag, først og fremst er råvareleverandør. Dette gjeld også på områder som utan forringing av kvaliteten på sluttproduktet, kunne vore foredla i Norge. Målsetnaden må vera at Norge i størst mogeleg grad vert leverandør av høgforedla produkt som samsvarar med kundane sine ynskjer.

Komiteen meiner det er først og fremst innhaldet i EØS- avtalen som styrer kva som er råd å få til når det gjeld eksport til EU. Det må likevel leggjast til at det ligg eit stort potensiale i å satsa på nytenking og tilpassing til EU-marknaden i tillegg til meir tradisjonell produksjon. Pelagiske fiskeslag som sild og makrell vert stort sett eksportert som frosen fisk, med Aust-Europa som hovudmarknad. Japan er også ein stor marknad for makrell. Komiteen er samd i at det vil vera gunstig å foredla denne fisken i større grad enn det som vert gjort i dag, særleg til marknader med 0-toll for bearbeida produkt.

Komiteen syner til at EØS-avtalen og Fiskebrevet dannar rammeverket for Norge sin marknadstilgang til EU. Innanfor dette rammeverket bør det likevel vere eit realistisk mål å gjere marknadsadgangen betre på enkelte avgrensa område.

Komiteen meiner dei ordningane som regulerer marknadstilgangen til EU og andre eksportmarknader står fram som eit komplisert system av ulike tollsatsar, GATT-kvotar, autonome kvotar, bilaterale ordningar og opprinnelsesreglar. Dette fører til at eksportarbeidet blir komplisert og arbeidskrevjande for mange enkeltbedrifter. Komiteen meiner norske styresmakter må arbeide aktivt for å betre og forenkle marknadsbetingelsene for fiskerinæringa. Dette kan m.a. gjerast gjennom å prioritere auka frihandel med fiskeprodukt i dei komande WTO-forhandlingane. Det bør leggjast særleg vekt på å avvikle eller innskrenke bruken av antidumpingbestemmelsene i WTO-avtalen og redusere ikkje tariffære handelshindringar til eit minimum,

Komiteen viser til at den framforhandla veterinæravtalen mellom Norge og EU er på plass frå 1.januar 1999. Komiteen strekar under at den noverande EØS-avtalen ikkje dekkjer fiskerinæringa sitt behov. Behovet for ei reforhandling av EØS-avtalen vert aktualisert av den planlagde utvidinga av EU austover. Ved ei austutviding vil fleire av fiskerinæringa sine sterkast veksande marknader bli integrerte i EU. Komiteen viser til at tollen på norske fiskeprodukt gjennomgåande er lågare til austeuropeiske land enn til EU-marknaden. Det er difor fare for at ei EU-utviding vil svekkje marknadstilhøva for norske fiskeprodukt.

Medlemene i komiteen frå Høgre meiner Norge i eventuelle handsamingar om ein kompensasjonsavtale bør prioritere lågare tollsatsar til heile EU-området framanfor statiske, tollfrie kvotar for dei berørte fiskeslaga.

4.2.2 Markedssituasjonen for oppdrettsnæringa

Komiteen syner til at laks er eit hovudprodukt på eksportsida. Naturgjevne føresetnader gjer at Norge har eit svært stort produsjonspotensiale. For ei konkurranseutsatt næring som oppdrettsnæringa er det to klare hovudmål. Det eine er å ivareta næringa si konkurranseevne, det andre er å sikra næringa sin mark-nadsadgang. Begge er like viktige for å bidra til auka verdiskaping og lønnsemd. Det er grunn til å peika på at den norske marknadsandelen for laks på EU-marknaden er redusert i tidsrommet 1995-97.

Komiteen er kjend med at marknadsadgangen for norsk laks er i stor grad innskrenka i hovudmarknadene. Dumpingsaka i USA i 1991, med innføring av 26,4pst. dumpingavgift, førte med seg at norsk laks så å sie vart kasta ut av den amerikanske marknaden over natta. EU-oppdrettarane har sidan 1989 reist dumpingsak mot Norge 3 gongar. EU innførte tidleg eit tolltariffregime som vernar den europeiske vidareforedlingsindustrien og som diskriminerer norsk eksport av vidareforedla produkt av laks. Produksjonsbegrensingane knytt til EU sine krav om minstepris og maksimal auke på 10 pst. årleg, samt trugsmål om antidumping- tiltak, er medverkande til at norsk oppdrettsnæring taper marknadsdel. Komiteen meiner det er uråd for Norge å styra prisutviklinga for laks på verdsmarknaden. Det er grunn til å hugsa at oppdrettsnæringa er ung og at fall i produksjonskostnadene er ei naturleg utvikling ettersom næringa vert eldre.

Komiteen vil understreka at oppdrettsnæringa ikkje lenger er ei attåtnæring, men ei eiga næring som skil seg vesentleg frå fangst og må reknast som biologisk produksjon.

Komiteen meiner at laks og ørret, og nye artar som kveite, torsk, steinbit, hummer og skjell i oppdrett, gjev nye moglegheiter for variert og sikker leveranse av sjømat frå Norge.

Komiteen har merka seg at skjellnæringa er i utvikling, med oppdrett av både kamskjell og blåskjell. Også her er potensialet stort og prisane i marknaden er høge. Det er alt no etablert samarbeid med store aktørar på fiskeeksportørsida og det er løyvd pengar til å få på plass ei kontrollordning for skjell. Dette må følgjast aktivt opp, med sikte på å få eit kontrollverk med kapasitet og kompetanse som gjer ei rask utvikling i næringa mogeleg.

Komiteen meiner det må utarbeidast ein langsiktig nasjonal strategi og handlingsplan for havbruksnæringa, der formålet er å sikra næringspolitiske rammevilkår slik at næringa sin konkurranseevne vert best mogeleg ivareteken og slik at det er råd å oppnå best mogeleg marknadstilgong i USA, EU, og Fjerne austen og slik at det kan forhindras at nye handelshindringar oppstår i desse marknadene. Det må forhandlast med USA med sikte på å få avvikla dumpingtollen mot norsk laks.

Komiteen vil på denne bakgrunn gjere følgjande framlegg:

«Stortinget ber Regjeringa utarbeide langsiktige nasjonale strategiar for norsk oppdrettsnæring, der formålet er å sikra dei næringspolitiske rammevilkåra næringa treng for å kunne utvikle seg i Norge. Det må særleg leggjast vekt på å betre marknadstilgangen for norsk oppdrettsfisk i dei ulike marknadene.»

Komiteen vil streke under at Stortinget må haldast orientert om havbruksnæringa si konkurranseevne og marknadsutfordringar i dei årlege budsjettproposisjonane frå departementet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil i utgangspunktet oppheve de næringsmessige konsesjonsordningene for oppdrettsnæringen. Med unntak av helse-, miljø- og kompetansekrav bør det ikke legges begrensninger på etableringsfriheten i havbruksnæringen. Antidumping-trusselen og lakseavtalen med EU, gjør det imidlertid nødvendig å begrense veksten i matfiskproduksjon. Produksjonen begrenses i dag gjennom fôrkvoteordningen. Fôrkvotene fordeles på grunnlag av tildelte matfiskkonsesjoner, og setter klare grenser for den enkelte oppdretters produksjon. Inntil lakseavtalen med EU er avviklet, mener disse medlemmer at konsesjonsbegrensningene bør opprettholdes. Fôrkvoteordningen bør avvikles parallelt med en bedre markedsadgang til EU for norsk matfisk. Innenfor oppdrett av smolt og annen produksjon (marin fisk, skjell og annen anadrom fisk) bør det herske full etableringsfrihet.

5. Forbedringer i verdikjeden

5.1 Sammendrag

Verdikjedeperspektivet belyser sammenhengene mellom fangst, foredling og omsetning. Næringens inntekter hentes i markedet. Alle ledd i næringen er således avhengige av at arbeidsinnsatsen gjennom hele verdikjeden rettes inn mot markedsmulighetene og krav som markedene stiller. Verdikjedeperspektivet anskueliggjør at alle næringsaktorer er del av et større fellesskap innenfor næringen, med en felles interesse i å fremme verdiskapingen i næringen.

Markedskompetanse blir en viktig konkurransefaktor. Denne utviklingen fordrer økt samarbeid mellom produksjonsbedrifter og fiskere.

Fiskeridepartementet legger vekt på at det offentlige virkemiddelapparatet bidrar til å fremme samarbeid mellom de ulike produksjonsledd. Gjennom retningslinjene til SND har departementet lagt til rette for økt horisontalt samarbeid mellom bedriftene i forhold til markedene, og økt samarbeid mellom flåte, havbruksnæring og industri med hensyn til råstofflevering og mottak.

Regjeringen ser betydningen av et velfungerende førstehåndsmarked for omsetning av fisk for å sikre en konkurransedyktig fiskeindustri.

Det har i en årrekke pågått en debatt om hensiktsmessigheten av råfiskloven og den måten salgslagene praktiserer den på.

Dagens regelverk gir etter Fiskeridepartementets syn tilstrekkelige muligheter for flåte og industri til å finne frem til fungerende og langsiktige løsninger for førstehåndsomsetningen. Råfiskloven er ikke til hinder for at bedrifter og fartøyer inngår langsiktige leveringsavtaler.

Det er fortsatt behov for videreutvikling av rutinene og rammebetingelsene for førstehåndsomsetningen, og det er et mål å få til et bedre samarbeid mellom salgslagene og fiskeindustrien.

Som et element i en prosess for bedre dialog og samarbeid vil Fiskeridepartementet invitere salgslagene og FNL til å delta i et prosjekt om konkretisering av kriterier og rammevilkår for langsiktige kontrakter.

Fremfor å fungere som tilleggskapasitet når behovet tilsier det, opptrer kjøpefartøy nå i større grad i konkurranse med landindustrien. Med overkapasitet i land-industrien kan økt konkurranse fra kjøpefartøyer ytterligere undergrave industriens mulighet til å drive lønnsomt. For fiskerne kan imidlertid større kapasitet på kjøpersiden gi muligheter for mer effektiv avvikling av fisket og høyere priser som følge av økt konkurranse om råstoffet.

Utviklingen vil bli fulgt og det kan ikke utelukkes at økt omsetning på sjøen kan nødvendiggjøre begrensninger også for norske fartøyer.

Utenlandske landinger av fisk i Norge har økt sterkt på 1990-tallet. Dette har bidratt til å bedre råstoffbasen for norsk fiskeindustri både i pelagisk og i hvitfisksektoren.

Utviklingen med landinger av råstoff fra russiske fartøy i Norge skyldes omstendigheter som ikke kan forventes å vare ved.

Bortfall av utenlandsk råstoff vil dermed få umiddelbare negative konsekvenser for mange fiskeindustribedrifter og lokalsamfunn, særlig i Finnmark, men også i Troms og Nordland.

Regjeringens satsing på utbygging av havner og infrastruktur skal bedre logistikk og redusere kost-nadene forbundet med avstanden til markedene, og slik legge til rette for næringslivet i distriktene.

Forholdet mellom produksjon på sjø og land skal ikke forskyves i retning av større grad av ombordproduksjon. Fiskerinæringen skal bidra til å trygge sysselsetting og bosetting langs kysten. Derfor skal en størst mulig del av råstoffet foredles på land.

I retningslinjene for 1997 om utskiftingstakten i fiskeflåten er det forutsatt at Fiskeridirektoratet følger en restriktiv praksis overfor fartøy som planlegger ombordproduksjon.

I forhold til råstoff fra biprodukter er det åpnet for grader av ombordproduksjon fordi deler av råstoffet har kort holdbarhet og må bearbeides hurtig.

Fiskeridepartementet vil bidra til utviklingen av langsiktige forvaltningsstrategier, men kan ikke la hensynet til stabilitet i kvotene gå foran hensynet til en bærekraftig forvaltning av ressursene. Dette innebærer at en flerårig kvote, i ordets egentlige forstand, ikke er realistisk med dagens kunnskapsnivå om svingninger i fiskebestandene. Like fullt er stabilitet en målsetting i fiskeriforvaltningen.

Sett fra næringsutøverens ståsted vil regelverket som omgir næringen ofte hemme effektivitet og begrense inntektsmulighetene.

En bør løpende vurdere om eksisterende regelverk for ressursregulering og kapasitetsstyring er hensiktsmessig. Et komplisert sett av tiltak og virkemidler kan virke unødig hemmende på næringsutøvelsen og påføre næringen kostnader. Regelverk som medfører tap av driftstid, begrenser fartøyutforming og legger føringer på redskapsbruk bør vurderes nøye med henblikk på deres samlede samfunnsmessige nytteeffekt.

Fiskeridepartementet vil videreføre arbeidet med gjennomgang av konsesjons- og utskiftningsregelverket og legge bl.a. sikkerhet, arbeidsmiljø, mannskapsbekvemmeligheter, effektivitet i fiske og håndtering av biprodukter til grunn for arbeidet.

Hensynet til utslippsreduksjoner fra fiskeflaten vil bli prioritert av Regjeringen i alle sammenhenger hvor det fattes vedtak av betydning for omfanget av dette.

Fiskeridepartementet vurderer hvordan dagens regelverk for næringsutøvelsen i fiskerisektoren best kan tilpasses det å ta vare på biprodukter. Utforming av næringsreguleringene må forene hensynet til biprodukter med andre formål.

5.2 Komiteens merknader

5.2.1 Generelt om verdikjeda

Komiteen meiner krava om kontinuerlege leveransar til ein global marknad, set næringa ovanfor utfordringar mht. samarbeid mellom fangst og oppdrett og mellom hav og land. Aktørane på sjø og land-sida må ha kunden sine behov i fokus, frå hav til bord. Det bør stimulerast til å utvikla prissystem som kan føra til at optimal handtering av råstoffet svarer seg.

5.2.2 Kjøpefartøy, fryselager og ombordproduksjon

Komiteen er samd i at omfanget av kjøpefartøy må avgrensast slik at industrien sitt behov for råstoff ikkje vert skadelidande. Utbygging av fryselagerkapasitet er eit av virkemidla som må vurderast for å sikra råstoff for heilårleg produksjon.

Komiteen er samd i at tilhøvet mellom produksjon på sjø og land ikkje bør forskyvast i retning av større grad av ombordproduksjon. Det må likevel finnast smidige løysingar slik at heile råstoffet held optimal kvalitet ved ilandføring.

5.2.3 Samarbeid om markedsarbeid

Komiteen sitt fleirtal� alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, meiner at næringsutøvarane må møta utviklinga i marknadene med kjededanningar og konsentrasjon i detaljhandelen, gjennom samarbeidsløysningar også i marknadsarbeidet.

Eit kostnadsreduserande element ved bedriftssamarbeid er felles apparat for salg, distribusjon og mark-nadsføring. Horisontal integrering/samarbeid på sals- og eksportørsida kan styrkja markedsarbeidet.

5.2.4 Miljøaspektet og forbruksspørsmål

Komiteen ser at forbrukaren/opinionen sine krav til dokumentasjon og tryggleik for forbrukarane samt at det stadig vert fokusert på at produksjon og transport skjer etter miljømessige kriteria, byr på nye utfordringar. Forureiningsproblematikk, med stor energibruk i fiskeflåten, sett i høve til fangstmengde, bør utgreiast i eit forbrukar- og miljøperspektiv. Det må utgreiast kva fangstreiskap som fyller krava til miljømessige omsyn for det marine miljøet og dei kvalitetskrav kundane stiller til sluttproduktet og kva prispotensiale råstoffet kan ha.

Komiteen viser til at fiskerinæringa er avhengig av at forbrukarane har tillit til norsk fisk, ressursforvalting og fangstmetodar. På alle område stiller forbrukarane stadig strengare krav om miljøvenlege produkt. Samarbeidet mellom Verdens naturfond og Unilever om et «Marine Stewardship Council» som skal sertifisera «miljøriktige» fiskeprodukt må sjåast i ein slik samanheng. Komiteen tar likevel avstand frå ei utvikling der private organisasjonar og kommersielle foretak lanserar potensielt konkurransevridande miljømerke, og der kriteria for merkeordninga er fastlagd utanfor åpne demokratiske prosessar. Skal ein unngå ei slik utvikling, må det skapast internasjonal forståing for kva ein berekraftig forvaltingspolitikk inneber. Komiteen meiner difor det bør utarbeidast ein internasjonal informasjonsstrategi for fiskerinæringa. Som ein del av ein slik strategi bør Norge samarbeide med andre fiskerinasjonar om å fremje objektive miljøkriterier og sikre fiskeinteressane mot ugrunna boikottaksjonar.

5.2.5 Bedre utnytting av biprodukter

Komiteen legg vekt på at fartøyutforminga i framtida i større grad tar omsyn til at biprodukta kan takast vare på og ilandførast. Dette vil medverke til å løyse miljøproblema gjennom mindre utkast av biprodukta. Samstundes vil dette kunne bidra til auka lønnsemd i heile næringa.

Komiteen meiner det ligg eit stort potensiale i biprodukt som slo og kapp som kan danna grunnlag for lønsam produksjon også av høgprisprodukt. På dette område er det naudsynt med auka forsking og betre tilrettelegjing.

5.2.6 Tilpasning av produksjonskapasiteten

Komiteen meiner prosedyrar for samkjøring av bearbeiding av fangst og oppdrettsfisk bør vidareutvik-last både med sikte på å skapa heilårs arbeidsplassar og å betra lønsemda. Det må utarbeiast sikre rutinar som hindrar auka fare for spreiing av fiskesjukdomar i fiskerinæringa. Det er først og fremst hygiene-regime som må skjerpast. Komiteen meiner det må stimulerast til samarbeid mellom fiskeindustrien og annan næringsmiddelindustri.

Komiteen meiner bruk av offentlege midlar må avgrensast når det gjeld nyetablering av anlegg og rettast inn mot oppgradering av produksjonsanlegg for å møta krav frå marknaden når det gjeld anlegg og produkt. Det offentlege verkemiddelapparatet må des-sutan innrettast slik at det fremjer samarbeidet i næringa.

5.2.7 Videreutvikling av oppdrettsnæringa

Komiteen meiner lokale og regionale kystvernplanar bør utformast slik at dei ikkje hindrar ei fortsatt positiv utvikling i havbruksnæringa. Sikring av gode lokalitetar er ein avgjerande faktor både for oppdretts- og skjellnæringa.

Komiteen vil også peike på at utviklinga av ei skjellnæring i Norge kan gje viktige bidrag til stabiliseringa av busetnader langs kysten.

Komiteen meiner det er positivt at mange kvinner i distrikta har søkt konsesjon for dyrking av blåskjell. Det kan ha betydeleg distriktspolitisk effekt knytt til busetnad.

5.2.8 Særmerknader fra Fremskrittspartiet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at meldingen slår fast at den internasjonale konkurransen er hard og at selv store norske aktører blir små i internasjonal målestokk. I stedet for å konkludere med at en slik situasjon internasjonalt kanskje vil kreve større norske aktører, argumenterer Regjeringen med at vi må lage en modell hvor vi tar utgangspunkt i dagens bedriftsstruktur.

Disse medlemmer konstaterer videre at meldingen unngår å drøfte hvilke konsekvenser

• – økt investering i markedskompetanse

• – økt investering i kompetanse som kan utnytte forsknings- og utviklingsarbeid

• – økt samarbeid mellom bedrifter (horisontalt)

• – økt samarbeid med flåte og oppdrett (vertikalt)

vil få for spørsmålet om kapasitet og struktur i næringen. Det er grunn til å anta at slike samarbeidsløsninger på samme måte som investering i større bedrifter, vil kreve økt kapasitetsutnyttelse. Følgelig vil modellen resultere i en utvikling i retning av færre bedrifter og/eller færre eiere. Regjeringen er heller ikke særlig klar på hvordan et slikt samarbeid bør organiseres, om det bør være gjennom eierskap eller gjennom samarbeidsavtaler.

Disse medlemmer slår også fast at dagens generelle overkapasitet i næringen og behovet for økte investeringer mot et marked i endring, vil kreve et betydelig bortfall av kapasitet langs kysten.

Regjeringen bør legge til rette for at næringsaktørene kan etablere de mest effektive strukturer for å møte markedsutfordringen.

6. Næringsstrukturen

6.1 Sammendrag

Fiskeridepartementet mener det må være et mål å fremme en næringsstruktur som gir aktørene anledning til å utnytte mulighetene markedene gir for å øke verdien på fiskeråstoffet.

Fiskeridepartementet vil legge større vekt på verdiskapingspotensialet i kystsamfunnene og vil legge bedre til rette for samarbeid og langsiktig planlegging i produksjonen fra råstoff til marked.

Fiskeindustrien har gjennomgått store endringer de siste årene. Utviklingen går mot større konsentrasjon på eiersiden og aktører fra flåtesiden går inn som eiere i industrien for å knytte seg opp mot foredling og markedsføring.

Med bakgrunn i den konsentrasjon en finner på kjøpersiden i markedene mener Fiskeridepartementet at det er fornuftig av næringsaktørene å inngå samarbeidsløsninger. Det vil fra departementets side bli lagt vekt på at offentlige midler fremmer forpliktende samarbeid mellom selvstendige bedrifter, for slik å styrke innsatsen i markedene.

Departementet vil være varsom med å bevilge offentlige midler som øker produksjonskapasitet i fiskeindustrien.

Fiskeridepartementet viser til at det ikke er noen begrensning for fartøyeieres muligheter for å inneha majoritetsinteresser i industrien, mens integrasjon andre veien i verdikjeden er begrenset av deltakerloven. For å ha en eierandel over 50 pst. i fiskefartøyer er det et krav om å være aktiv fisker.

Etter Fiskeridepartementets oppfatning kan problemstillingen knyttet til integrasjon mellom flåte og industri i stor grad ivaretas innenfor rammen av dagens lovverk og gjennom samarbeid mellom næringsaktørene.

Det følger av fremlagte forslag til ny lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven, jf. Ot.prp. nr. 67 (1997-98), at hjemmel til å dispensere fra aktivitetskravet foreslås videreført. Dette innebærer at det fortsatt vil være adgang til å gi dispensasjoner bl.a. til fiskeindustribedrifter som ønsker å stå som eier av ferskfisktrålere. Samtidig som departementet vil videreføre etablert praksis, vil man legge til rette for at andre deler av havfiskeflåten skal kunne eies av fiskeindustrien når dette anses nødvendig for å sikre lokalt eierskap og geografisk fordeling av fisketillatelser.

Fiskeridepartementet vil sette ned et utvalg som skal gjennomgå problemstillinger og spørsmål om aktive fiskeres eierandeler i fiskefartøy, hjemmel til å dispensere fra aktivitetskravet, børsnoterte selskapers plikt til å søke ervervstillatelse og oppfyllelse av kravet i fiskerigrenseloven.

På 1990-tallet har den totale utskiftingstakten vært lav. Den siste større utskiftingsbølgen skjedde i siste halvdel av 1980-tallet. Flåtefornyelsen på 1990-tallet er tallmessig dominert av størrelsesgruppene under 15 meter. De fleste kontraheringene av mindre fartøyer er finansiert privat uten offentlig støtte.

Regjeringen vil legge til rette for en helårsdreven kystflåte langs hele kysten ved å prioritere nybygg på 15-34 meter. Dette vil ha stor betydning for stabil tilførsel av råstoff til fiskeindustrien. Denne gruppen har i dag høy gjennomsnittsalder og trenger fornyelse. Egenkapitalsituasjonen er svak i denne delen av flåten og kostnadene ved nybygg er så høye at offentlige tilskudd er påkrevet for å få dette til.

En sentral utfordring for norsk fiskerinæring er å oppgradere flåten uten at dette fører til en ytterligere oppbygging av fangstkapasiteten i næringen og økt press på ressursene.

Fiskeridepartementets vurdering er at enhetskvoteordninger er et godt virkemiddel for kapasitetsbegrensning innenfor konsesjonsregulerte flåtegrupper.

Fiskeridepartementet vil vurdere å innføre begrensing på fiske innenfor fiskerigrensen for fartøy over 28 meter som fisker med konvensjonelle redskap, jf. ordningen som i dag gjelder for fiske med trål.

Departementet vil i arbeidet med å gjennomgå konsesjonsregelverket ha som utgangspunkt at et revidert regelverk skal bidra til at fartøyeiere står friere i utformingen av fartøy og at en slik fremmer en tryggere og mer hensiktsmessig fartøyutforming.

Departementet vil ta sikte på å videreføre kondemneringsordningen som et tiltak for kapasitetsreduksjon og flåtefornyelse.

6.2 Komiteens merknader

6.2.1 Tilpasning av produksjonskapasiteten

Komiteen vil understreka at strukturen i den landbaserte industrien må tilpassast råstoffgrunnlaget. Kravet til lønsam drift og maksimal verdiskaping må innskjerpast ovanfor dei som framleis skal vera del av denne strukturen.

Komiteen meiner det skal vera eit mål å få til ei maksimal verdiskaping av råstoffet som vert landa i Norge. Det må også stimulerast til at tilhøva vert tilrettelagt, slik at det vert attraktivt å landa både norsk og utanlandsk råstoff i Norge som kan danna grunnlag for stabile attraktive arbeidsplassar og busetnad i kystsamfunna. Systemet med mindre mottaksstasjonar som kan forsyne større produksjonsanlegg bør vidareførast.

Komiteen er samd i at det vert lagt vekt på at offentlege midlar fremmar forpliktande samarbeid mellom sjølvstendige verksemder, for slik å styrkja innsatsen i marknadene. På landsida må bruken av offentlege midlar avgrensast og rettast inn mot oppgradering av produksjonsanlegg for å møta krav frå marknaden når det gjeld anlegg og produkt.

6.2.2 Deltagerloven

Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, har merka seg at meldinga legg opp til vidareføring av prinsippet om at fiskeflåten skal vera fiskareigd. Fleirtalet sluttar seg til at kravet for å få ervervsløyve er innskjerpa til at søkjar må ha vore aktiv fiskar i 3 av dei 5 siste åra, mot idag 3 av dei 10 siste åra. Fleirtalet meiner det må takast høgde for eventuelle «naturkatastrofar» som selinvasjonar og mangel på fisk som fører med seg at det ikkje er noko grunnlag å fiska på. Fleirtalet støttar ei vidareføring av deltakarlova sin hovudregel om at fiskefartøy skal vera minst 51 pst. fiskareigd. Fleirtalet støttar også at det kan gjevast dispensasjon for fiskeindustrien til å eiga fartøy. Fleirtalet meiner at dagens dispensasjonspraksis må vidareførast. Det må kunna gjerast unntak frå hovudregelen for havfiskeflåten når det er nødvendig for å bidra til livskraftige fiskerimiljø, oppretthalde den geografiske fordelinga av fiskeløyver, og for å auke høve til verdiskaping i samspelet mellom flåte og industrien på land. Fleirtalet meiner at slik dispensasjon skal kunne bli gitt av departementet ut frå ei vurdering i høve til formålet nemnd ovanfor.

Fleirtalet meiner det må utarbeidast eit regelverk som i større grad klargjer vilkåra for dispensasjonsordninga.

Fleirtalet finn grunn til å peika på at tida er inne for ei evaluering av og i tilfelle i kor stor grad vertikalt integrerte verksemder fører til meir stabile arbeidsplassar og auka lønsemd i næringa.

Fleirtalet syner elles til Ot.prp. nr. 67 (1997-98) om deltakarlova med tilhøyrande Innst. O. nr. 38 (1998-99).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre går mot Regjeringens forslag om å innskjerpe aktivitetskravet i deltakerloven. Forslaget kan bidra til å utestenge kvalifiserte yrkesutøvere og svekke mulighetene for nødvendig kapitaltilgang i næringen. Disse medlemmer mener videre fiskeindustrien bør ha samme anledning til å eie fartøyer i havfiskeflåten som landbaserte redere. Dette vil øke kapitaltilgangen, bidra til en raskere fornying av flåten samt styrke mulighetene for forbedret rekruttering til næringen. For å tilfredsstille stadig mer krevende eksportmarkeders krav til forsyningssikkerhet og høyt bearbeidede produkter, er fiskeindustrien på sin side avhengig av jevn tilgang på råvarer. Disse medlemmer mener fiskeindustrien gjennom vertikal integrasjon kan sikre seg et råvaregrunnlag som vil gjøre det lettere å opprettholde helårsproduksjon og inngå langsiktige leveringskontrakter med viktige kunder. Et grunnlag med egne ressurser, supplert med leveranser fra resten av flåten, kan gi fiskerinæringen verdifull fleksibilitet i et omskiftelig marked.

Disse medlemmer mener subsidiært at det må utarbeides forskrifter som gjør det enklere for fiskeindustrien og andre til å eie større fiskefartøyer som derved øker tilgangen på langsiktig eierkapital og likeledes bidrar til raskere fornying av flåten.

Disse medlemmer viser for øvrig til de respektive partiers merknader til Ot.prp. nr. 67 (1997-98), Innst. O. nr. 38 (1998-99).

6.2.3 Råfiskloven og fiskeauksjoner

Komiteen sitt fleirtal� alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, meiner Råfisklova er ein høveleg reiskap for regulering av førstehandsomsetnad av fisk. Samfunnsoppgåva salslaga gjer for å kontrollera og rapportera uttak av fisk er av stor verdi i eit ressursperspektiv og vil verta stadig viktigare ettersom presset på ressursane aukar.

Fleirtalet vil understreka at ordninga med frivillige og langsiktige avtalar mellom selgjar og kjøpar må styrkjast og halda fram. Fleirtalet ber vidare om at ordninga med at salslaga kan omstøyta langsiktige avtalar blir vurdert nærare utifrå marknadssituasjonen i dag.

Komiteen meiner òg at fiskeauksjonar er ein tenleg måte å auka verdiskapinga då råstoffet på denne måten vert prisa i samsvar med det marknaden tilseier. Komiteen meiner også at det må utviklast og utprøvast eit system for auksjonering av råstoff på langsiktige kontrakter. Eit slikt system kan bidra til langsiktig planlegging både hos kjøper og selger samstundes som ein sikrar at råstoffet vert omsett til marknadspris. Auksjonering av fisk kan også føra til ei strukturtilpassing i den landbaserte industrien, ved at dei mest lønsame verksemdene i ein region sikrar seg råstoff.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at råfiskloven bør avvikles. Disse medlemmer vil innføre frivillige ordninger om medlemskap i salgslagene. Disse medlemmer mener at fiskerne selv kan få avtale priser direkte med kjøperne, slik at markedet på denne måten kan fungere og at unødvendige reguleringer blir fjernet.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn framsette følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram en sak hvor en tar utgangspunkt i at råfiskloven oppheves.»

Komiteens medlemmer fra Høyre mener Råfiskloven slik den er i dag bidrar til usikkerhet i råstofftilgangen for fiskeindustrien. Dette er et betydelig problem, særlig for kapitalintensive bedrifter med høy bearbeidingsgrad og store faste kostnader. Disse bedriftene er mer sårbare overfor svikt i råstofftilgangen enn bedrifter med mer sesongtilpasset produksjon. Siden utenlandske kunder ofte krever langsiktige og stabile leveranser, er stabil råstofftilgang avgjørende for at den norske fiskeindustrien skal kunne hevde seg på det internasjonale markedet. Disse medlemmer mener Råfiskloven må forbedres slik at alle typer fiskeindustri får gode arbeidsvilkår. Loven bør tilpasses for å øke fiskernes og industriens fleksibilitet i valg av råstoffløsninger. Det vil legge grunnlag for økt verdiskaping og lønnsomhet både i fiskeindustrien og fiskeflåten.

Disse medlemmermener Råfiskloven må tilpasses den utviklingen som finner sted innenfor fiskeindustrien. Den tradisjonelle målsettingen om å beskytte fiskere med svak lokal markedsstilling må kombineres med behovet for økt stabilitet i råvareleveransene til den enkelte industribedrift. Loven må derfor legge til rette for en markedsbasert førstehåndsomsetning av fisk samtidig som fiskerne sikres oppgjør til markedspris. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at bindende og langsiktige avtaler mellom selger og industri uttrykkelig må tillates. Slike avtaler skal ikke kunne settes til side av salgslagene. Den øvrige prisfastsettingen bør ha karakter av minstepriser og skje gjennom likeverdige forhandlinger mellom kjøper og salgslag, uavhengig av om salget skjer gjennom auksjoner eller på annen måte. Det bør opprettes en meglingsinstans som ved uenighet har myndighet til å fastsette minsteprisen på fisk.

6.2.4 Fangstkapasiteten og fornyelse av flåten

Komiteen meiner at fangstkapasiteten er for stor og at arbeidet med strukturtilpassing må halda fram og intensiverast. Hav- og kystflåten utfyller kvarandre og har ulike sterke sider. Havflåten har stor aksjonsradius og sikrar store fangstar og kvalitetsråstoff til dei store mottaksanlegga. Kystflåten sikrar leveranse av ferskt råstoff, av topp kvalitet om tilhøva vert lagt tilrette på mottaksida, og at det vert betalt for kvalitet.

Komiteen er kjend med at den dekte flåten har ein gjennomsnittsalder på 23,2 år og ser at fiskeflåten treng fornying og modernisering utan at dette fører til kapasitetsauke totalt sett.

Komiteen meiner fartøyutforminga må bli friare utan at dette medfører auka fangstkapasitet. Omsyn til abeidsmiljø og tryggleik, samt kapasitet til å handtera biprodukt må liggja til grunn for utforminga.

Komiteen meiner trygge tenlege og lønsame fartøy vil ha stor betydning for rekrutteringa til fiskaryrket og å betra grunnlaget for lønnsemd.

Komiteen meiner det må vurderast å utvide ordninga med rekrutteringskvotar. Innsatsen må aukast på kondemneringssida for å få fleire båtar ut av fiske på permanenet basis. Ordninga må innrettast slik at gamle båtar går til opphogging framfor å bli sett inn i fiske i uregulerte havområder, eller at dei vert selde til land Noreg ikkje har fiskeriavtale med.

Komiteen syner til at skattereforma frå 1992 står ved lag, men er likevel samd i at det må vurderast ordningar som stimulerer til nybygg. På denne bakgrunn gjer komiteen følgjande framlegg:

«Stortinget ber Regjeringa komme med framlegg om aktuelle skatte- og finansieringsordningar som kan stimulere til ein auka utskiftingstakt i flåten i dei ulike deler av landet.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at et viktig tiltak vil være å utvikle en selvregulerende ordning for kapasitetstilpassing i fiskeflåten.

Disse medlemmer mener det er positivt at departementet varsler en mer kritisk holdning til regelverk som medfører tap av driftstid, begrenser fartøyutforming og legger føringer på redskapsbruk. Fartøyreguleringene har gitt uheldige utslag på fartøyenes utforming og funksjonskrav. Disse medlemmer peker på at paragraffartøyer som bygges både for å tilfredsstille regelverket og for å få størst mulig lastekapasitet ofte utgjør en sikkerhetsrisiko og er fiskerifaglig lite egnede. I tillegg er det sjelden lønnsomt å bygge om eller bytte ut et fartøy uten samtidig å endre fangstkapasiteten. Reguleringene fører derfor til en stadig foreldelse av flåten. Pålegg om bruk av bestemte redskapstyper fører samtidig til manglende fleksibilitet i utøvelsen av fisket og et høyere kostnadsnivå enn nødvendig.

Disse medlemmer viser videre til at kravene til fartøyutforming har gjort det vanskelig å ta vare på og utnytte biprodukter. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at fartøy- og redskapsreguleringene påfører fiskerinæringen store kostnader og bør avvikles for fartøyregulerte fiskerier.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det må være like vilkår for alle fartøygrupper, når det gjelder utskifting. Det må også stilles krav til lønnsomhet i slike prosjekter. Regelverket må utformes slik at lønnsomme prosjekter og effektive båter blir prioritert.

7. Ressursfordeling og kontroll

7.1 Sammendrag

Fiskeressursene representerer en nasjonal ressurs og en verdifull del av naturgrunnlaget som det norske samfunn bygger på. Verdiskapingen basert på fiskeressursene er økende, og det er grunnlag for en fortsatt økning i årene fremover. En god ressursforvaltning er en forutsetning for en slik utvikling. Med dagens fangstkapasitet krever dette regulering av fisket.

Norsk fiskerinæring er i dag tilnærmet subsidiefri og står for en betydelig verdiskaping i det norske samfunnet. Kostnadene ved fiskeriforvaltningen er omfattende og dekkes over statsbudsjettet. Adgangen til å delta i fiske og fangstkvoter tildeles imidlertid vederlagsfritt fra samfunnet, slik at ressursrenten i sin helhet tilfaller næringsutøverne.

Adgangen til å delta i fisket er begrenset dels gjennom en rekke konsesjonsordninger, og dels gjennom ulike ordninger for deltakelsesbegrensning. Ordningene er motivert av flere hensyn, og viktigst er behovet for å regulere innsatsen i fisket. Begrensninger på deltakelsen i fisket kan således bidra til lønnsomhetsmålet for næringen ved at de forhindrer at det settes inn for stor fangstkapasitet i fiske.

Fiskeridepartementet vil foreta en total gjennomgang av hvordan deltakeradgangen i de ulike fiskeriene er fordelt mellom enkeltfartøy og grupper.

Kvoteregulering i medhold av saltvannsfiskeloven er en fordelingsordning for fangstmuligheter gjennom fangstkvoter. Den enkelte reder har således ikke en kvoterett selv om han har en konsesjon til å drive et bestemt fiske.

I kvoteregulerte fiskerier fordeles totalkvoten med gruppekvoter, maksimalkvoter og fartøykvoter. I tillegg er uttaket ofte begrenset ved tekniske reguleringer og periodisering av fisket.

Fordelingssystemet skal ivareta en rekke hensyn. Utgangspunktet er ressursbevaring.

Fordelingen av fangstkvoter mellom flåtegrupper må ses i sammenheng med fiskerinæringen for øvrig. Industriens behov for råstoff er således et viktig kriterium i fordelingspolitisk sammenheng. I fordelingsspørsmål er det nødvendig å se næringen i sammenheng og i et verdikjedeperspektiv.

Kvotefordelingsregimet omfatter i dag et 15-talls fiskerier. Innenfor mange av disse fiskeriene deltar flere fartøygrupper. Kompleksiteten i det samlede fordelingsoppsettet er derfor stor.

De klareste fordelingsmessige utviklingstrekkene i torskefisket i perioden 1980 til 1997 er at den nordnorske flåten har redusert sin andel av totalt fangstkvantum av torsk og at fartøy under 10 meter har redusert sin andel av totalfangstene betydelig.

Torskefisket omfatter mer enn 5000 helårs- og deltidsdrevne fartøy som i 1997 fisket 393000 tonn torsk, i tillegg til betydelige kvanta av en rekke andre arter. De samlede fangstoperasjoner er her så komplekse at det i reguleringen av fisket i praksis er umulig å oppnå et fullstendig samsvar mellom fastsatte kvoter og endelig fangst på gruppenivå.

Hovedtrenden for NVG-sild er således at en større andel av fangstene går til ringnot og mindre går til kystgruppen, og at mindre går til Nord-Norge og mer til Vestlandet.

Budsjettnemndas lønnsømhetsundersøkelser viser at lønnsomheten i fiskeflåten i perioden 1980-1996 har vært dårlig. Det er først de siste årene at flåten totalt sett har hatt en positiv lønnsomhet. Mens torskesektoren har økt sin lønnsomhet med 43 pst. i perioden 1980-1996, har økningen i sildesektoren vært på 439 pst.

Regjeringen tar sikte på å utforme en reguleringspolitikk som tar hensyn til de minste fartøyenes behov for å kunne drifte på de ulike artene i samsvar med naturlig utbredelse og tilgjengelighet, og på den måten bidra til å sikre denne gruppens driftsgrunnlag. På bakgrunn av de konsekvenser en omlegging av dagens reguleringsordning kan ha for mindre kystfartøy under 10 meter, spesielt i Nord-Troms og Finmark, vil Fiskeridepartementet utarbeide et høringsnotat om saken og invitere næringsorganisasjonene og andre berørte parter til å delta i en drøfting av spørsmålet.

Fiskeriforvaltningen har det overordnede ansvaret for at bestemmelsene som er gitt for å regulere fisket og omsetning av fisk og fiskeprodukter blir overholdt. I tillegg har salgslagene og Kystvakten kontrolloppgaver.

Landingskontroll vil fortsatt stå sentralt i et framtidig kontrollregime. Denne kan gjøres mer rasjonell ved å bygge ut informasjon om fiske, innmeldinger og leveringssted for fiskeflåten. Samtidig må varestrøms- og omsetningskontrollen opprettholdes på et høyt nivå, da den gir en samlet oversikt over større produksjonsmengder.

En sentral oppgave vil være å harmonisere kontrollregelverket internasjonalt, for å sikre at omfanget og karakteren av kontrollen er mest mulig like i de ulike land.

For å forbedre og effektivisere ressurskontrollen har Fiskeridepartementet under vurdering en rekke forslag knyttet bl.a. til salgslagenes kontrollmyndighet, med henblikk på å fremme forslag om lovendringer på dette området.

I en situasjon hvor stadig flere land forbedrer sin kontrollvirksomhet gjennom satellittsporing, vil Norge vanskelig kunne stå på sidelinjen.

Etter departementets vurdering må næringen ta hovedansvaret for finansiering av en ordning med inspektører eller observatører om bord i fartøyene, slik næringen gjennom avgifter dekker salgslagenes kostnader med ressursregistrering og -kontroll.

7.2 Komiteens merknader

7.2.1 Fordeling av kvoter

Komiteen viser til at fiskerinæringa er avhengig av naturen og utsett for naturlege svingningar. Uttaket må derfor styrast av ei bærekraftig hausting av ressursane. Komiteen vil likevel understreka at fiskerinæringa sitt behov for stabilitet og rammer dei kan gå ut ifrå, sjølv om kvotane frå år til år kan endra seg. Komiteen meiner systemet med fordeling av fiskekvotane mellom hav og kyst må gjennomgåast med sikte på å koma fram til ei varig fordeling. Det bør framleis vera ein målsetjing at næringa sjølv gjennom fiskarane sine organisasjonar medverkar til å finna fram til omforente fordelingar mellom dei ulike gruppene. Komiteen vil understreka at fordeling av kvotar mellom gruppene må oppretthaldast over tid, slik at det verkeleg vert eit verktøy som stimulerer til strukturtilpasning og langsiktig planlegging.

Komiteen meiner skilje mellom hav og kystfiske må utgreiast med sikte på å få fram andre parameter enn fartøyet si lengde. Komiteen ser at teknologien i sterk grad har oppheva skilje mellom fartøy på 28m og under, og at desse fartøygrupper langt på veg fiskar med same type reiskap.

Komiteen meiner at det innanfor dagens kvotesystem bør vidareutviklast ordningar som medfører at dei minste fartøya kan oppretthalde ei kontinuerleg drift gjennom året.

Dette imøtekjem dei som driv heilt kystnært fiske i fjordane og som for det meste driv kombinasjonsnæringar. Komiteen syner elles til dei særlege vilkår meldinga uttrykkjer når det gjeld omsyn til kystfiske i samiske område og slutter seg til desse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er viktig at kriteriene for fordelingen av kvoter mellom kyst- og havfiskeflåten ligger fast. Det styrker forutsigbarheten og er avgjørende for at enhetskvoteordningen og en effektiv, løpende kapasitetstilpassing skal kunne fungere.

7.2.2 Enhetskvoteordninger og ressursavgift

Komiteen har merka seg at einheitskvoteordninga i dag går ut på at den fastsette totalkvoten i det konsesjonsbelagte fisket vert fordelt på det enkelte fartøy som faktisk tek del i det aktuelle fisket. Vidare at det blir tatt utgangspunkt i fartøyet sin størrelse og lastekapasitet, samt omsyn som sysselsettingseffekt og tilvirkning av fangst ombord.

Komiteen meiner at ordninga kan medvirka til at det vert dei enkelte fartøyeigarane sitt ansvar å avpassa fangstkapasiteten til kvotegrunnlaget fartøyet har. Komiteen meiner ordninga såleis kan utgjere eit dynamisk verkemiddel både i høve flåtefornying og i høve overkapasitet. Komiteen vil minna om at ordninga inneheld bestemmelsar om at einheitskvoten fell tilbake til staten etter 13 år. Komiteen syner elles til at Ot.prp. nr. 21 (1998-99) ligg til handsaming i Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at et system med omsettelige kvoter og ressursavgift kan være gode virkemidler for å få til en nødvendig fornying og omstilling i næringen og kommer tibake til dette ved behandlingen av Ot.prp. nr. 21 (1998-99) Enhetskvoteordningen.

7.2.3 Andre forhold

Komiteen meiner at det er positivt at Regjeringa gjer framlegg om å setje ned ei arbeidsgruppe i regi av Fiskeridepartementet som skal gå gjennom regelverket for ressurskontroll med sikte på meir praktikable og brukerorienterte reglar. Gruppa bør også ha som oppgave å vurdere korleis ein kan sikre lik praktisering av regelverket i heile landet.

8. Forskning, utvikling og kompetanse

8.1 Sammendrag

Forskning og utvikling er en nøkkelfaktor når vi skal utnytte våre naturgitte forutsetninger bedre og ivareta de muligheter markedene gir for norsk fiskerinæring. Friere konkurranse i handelen med fisk kombinert med strengere retningslinjer for statlige støtteordninger overfor næringslivet stiller nye krav til konkurransedyktighet og dermed løpende innovasjon i næringen.

Satsingen på marin FoU i Norge har som hovedmål å utvikle kunnskap for å utløse verdiskapingspotensialet i hele verdikjeden. Fiskeridepartementet ønsker derfor å videreføre bevilgningene til marin FoU på et høyt nivå i årene fremover.

Prioriterte områder er bl.a. forskning rettet mot produkt- og prosessutvikling, bedre totalutnyttelse av råstoffet gjennom marin bioteknologi og utvikling av markedskunnskap. Ressurs- og havmiljøforskningen vil bli opprettholdt på et høyt nivå. Verdikjedeperspektivet skal legges til grunn for den marine FoU.

Fiskeridepartementet vil fremheve betydningen av at de norske fiskeriforskningsmiljøene deltar aktivt i internasjonalt forskningssamarbeid.

Det er viktig å få til større FoU-engasjement i mellomstore og mindre bedrifter og bidra til samspill mellom forskningsmiljøer og bedrifter. Dette kan gjøres gjennom utveksling mellom FoU-miljøer og næring, og ved overføring av teknologi og kunnskap mellom de ulike delene av næringen.

Næringen bidrar i dag bare i beskjeden grad til FoU på fiskerisektoren. Næringens lave egenfinansiering av FoU skyldes i første rekke en struktur med mange små og mellomstore enheter med begrenset egenkapital og lønnsomhet. Skal potensialet for verdiskaping i næringen realiseres, er det behov for å øke forskningsinnsatsen i forhold til dagens nivå.

Økte FoU-midler fra næringen skal bl.a. styrke den næringsrettede FoU-innsatsen, bransjeutviklingstiltak og fellesprosjekter til nytte for hele næringen.

Fiskeridepartementet mener at økt næringsfinansiering av FoU i fiskeri- og havbrukssektoren mest hensiktsmessig kan realiseres gjennom en lovpålagt avgift.

Fiskeridepartementet vil i samarbeid med de sentrale næringsorganisasjonene utrede spørsmålet om en generell FoU-avgift for fiskeri- og havbruksnæringen, og vil komme tilbake til Stortinget med saken på en egnet måte.

Fiskerinæringen utvikler seg mot en moderne næringsmiddelindustri med et bredt produktspekter, med kunder over hele verden. Utfordringene på kompetanse- og rekrutteringssiden i norsk fiskerinæring må derfor vies betydelig oppmerksomhet når strategiene for utvikling av næringen legges.

Få av dem som i dag arbeider i fiskerinæringen har høyere utdanning. En stor utfordring er derfor å øke andelen med formell kompetanse blant dem som allerede er i arbeidslivet gjennom etterutdanning.

Det er et mål å få flere kvinner inn i ledende stillinger i fiskerinæringen, og å gjøre arbeidsplassene mer varierte og interessante på alle nivåer.

8.2 Komiteens merknader

8.2.1 Forskning og ressursforvaltning

Komiteen viser til at grunnlaget for norsk fiskeriforvaltning er at det fins god nok kunnskap om ressursgrunnlaget. Forskningsinnsats er difor ein avgjerande faktor.

Komiteen vil peika på at når ein ser dei store og vanskelege oppgåvene ressurs- og miljøforskinga står ovanfor, og den betydning resultata av denne forskinga har for forvaltninga, og derigjennom næringa, må ambisjonsnivået når det gjeld løyvingar til forsking aukast monaleg i åra som kjem.

Komiteen ser for seg at det vil bli stilt nye og strengare krav til dokumentasjon av tilstanden til fiskebestandane våre. Dette gjeld både dei kommersielle og ikkje-kommersielle artane, miljøet og forureiningssituasjonen, og nye krav til forvaltninga. Sameleis gjeld dette forsking knytt til sjøpattedyr og utviklinga i bestandane.

Komiteen vil understreka at gjennom vitskapleg ressurs- og miljødokumentasjon og ei god forvaltning på dette området, vil ein kunna tryggja næringa si framtid, samt ivareta dei internasjonale forpliktelsane våre.

Komiteen syner til at Det Internasjonale Råd for Havforskning (ICES) er rådgjevande organ for både norske styresmakter, EU, Russland, Island osb., når det gjeld forvalting av fiskeressursane i Nord-Atlanteren og i våre farvatn. Det er i første rekkje innan dette organet og på det internasjonale plan at norske havforskarar må gjera seg gjeldande om vår forsking og våre metodar skal verta anerkjente og tatt i bruk. Komiteen meiner det vil vera heilt avgjerande for Norge sin posisjon i internasjonale fiskeriforhandlingar, at dei norske fagmiljøa har høg fagleg standard og at dei samarbeider og utfyller kvarandre på ein positiv og god måte. Komiteen er vidare oppteken av at ein får mest mogeleg att for kvar forskingskrone.

I samband med styrking av forskingsinnsatsen knytt til marin sektor er det nødvendig å styrkja heile det norske forskingsmiljøet på området. Komiteen er mellom anna kjent med at utfordringane universiteta står ovanfor, når det gjeld marin forsking som marinbiologi og fiskesjukdomar, er store i høve til dei midla som står til rådvelde.

Komiteen meiner Norge som eit lite land, ikkje er tent med at forskingsressursane vert splitta på for mange aktørar. Komiteen meiner det difor må byggjast vidare på dei forskingsmiljøa me har, der Havforskningsinstituttet i Bergen er berebjelken innan ressursforsking og Fiskeriforskning i Tromsø utgjer tyngdepunktet innan foredlingsforsking. Komiteen meiner vidare det er grunn til å byggja vidare på den semja desse miljøa har kome fram til når det gjeld oppgåvefordeling i åra frametter.

Komiteen ser det som svært positivt at Havforsk-ningsinstituttet og Fiskeriforskning er samde seg imellom at Havforskningsinstituttet opprettar eit nasjonalt samarbeidsforum for å handsama nasjonale ressursrelaterte fagspørsmål og for å skipa ei sterkare koordinering av ressursforskinga.

Komiteen meiner det er ein grunnleggjande føresetnad at dei forvaltingsretta og rådgjevande forskingsinstitutta er anerkjende fagmiljø, og at dei har integritet og truverd både i internasjonale fora, forvaltinga, fiskerinæringa og hjå interesseorganisasjonane. Måten desse institutta vert finansierte på er difor i ein slik samanhang av stor betydning.

Komiteen syner til den betydningsfulle nasjonale og internasjonale fagressursen Havforskningsinstituttet er og den betydning dette miljøet har for den sterke posisjonen Norge har i internasjonal samanhang innan dette fagfeltet. Komiteen meiner det må vera rett ressursbruk å byggja opp så sterke fagmiljø som mogeleg og at det må byggjast vidare på Havforskningsinstituttet som eit av dei største og mest samansette tverrfaglege kompetansemiljø innan marin forskning og forvalting i Europa. Komiteen meiner det ikkje er rett med ei funksjonstapping av dette miljøet, som kan svekka dei fortrinn Norge har for å få etablert eit internasjonalt senter for forsking på berekraftige fiskeri.

Komiteen meiner forskingsmiljøet i Tromsø bør få større ansvar for bestandsforsking der det har spesielt gode føresetnader. Komiteen meiner vidare at forskingsinnsatsen innan marknadskunnskap, produkt- og prosessutvikling og betre totalutnytting av råstoffet gjennom marin bioteknologi må styrkjast.

Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, understrekar at heile den marine forskinga må få eit økonomisk løft der det offentlege i særleg grad har ansvar for å sikra forskings- og kunnskapsgrunnlaget innan ressurs- og miljøforskinga. I den samanhang er bygging av nytt forskingsskip til erstatning for G. O. Sars som no er 30 år gamalt, eit av tiltaka som hastar.

8.2.2 Forskning innen oppdrett og biprodukter

Komiteen viser til at forskingsinnsats avgjer om det også skal vera mogeleg å få fram nye artar for kommersiell utnytting. Komiteen meiner at samarbeidet mellom styresmaktene og oppdrettsnæringa må halde fram og styrkjast, og offentlege midlar til forsking og utvikling av nye metodar, nye artar og sjukdomsførebygging innafor oppdrettsnæringa må få ein auke i åra som kjem.

Kveite, torsk og skjell kan gje økonomiske resultat som forsvarer utviklingskostnadene. Komiteen meiner oppbygging av forskingsfond er vegen å gå for å finansiera nødvendig forsking knytt til vidare utvikling av havbruksnæringa.

Komiteen meiner det må prøvast ut ei ordning med nye typar oppdrettsanlegg, for å prøva ut kva effekt det kan ha i eit miljøperspektiv, t.d. i forhold til miljø og smittespreiing. Også landbaserte anlegg bør vurderast nærare i denne samanhengen.

Komiteen meiner at det òg er eit stort potensiale i å utvikla høgkvalitetsprodukt basert på biprodukt frå fisk som slo og avkapp. Innsatsen for å få formidla forskingsresultata, samt at forskingsresultata vert teken i bruk, må styrkjast.

8.2.3 Villaksproblematikken

Komiteen syner til at villaksbestanden syner tilbakegang i heile Nordatlanteren, og meiner det må skaffast fram eit meir konkret faktagrunnlag knytt til utviklinga i villaksbestanden med sikte på å betra situasjonen.

Komiteen er kjend med at det er utført eit viktig forskingsarbeid knytt til laksen sitt opphald i elvane, og meiner det trengst større forskingsinnsats knytt til villlaksen sitt opphald i havet for å løysa problema.

8.2.4 Finansiering av forsknings- og utviklingsarbeid

Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, meinar det må innførast ei eiga FoU-avgift, som næringa i samarbeid med Norsk Forskningsråd forvalter. Fleirtalet understrekar ar denne avgifta ikkje kjem istadenfor offentleg satsing på marin forsking. Fleirtalet syner til at store deler av næringa sjølv er samd i dette og meiner at saka ikkje treng ytterlegare vurdering, men utarbeiding av eit hensiktsmessig regelverk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener en eventuell FoU-avgift bare bør innføres dersom det er bred tilslutning til dette i fiskerinæringen. Det er en forutsetning at næringen selv administrerer ordningen og bestemmer hvordan de innbetalte midlene skal brukes. En eventuell FoU-avgift bør sees i sammenheng med Regjeringens arbeid med å utrede og legge fram forslag til økonomiske stimuleringstilak for å fremme forsknings- og utviklingsarbeidet i bedriftene, jf. Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Budsjett-innst. S. I (1998-99).

8.2.5 Kunnskap, kompetanse og rekruttering i fiskerinæringa

Komiteen har merka seg at fiskerinæringa i aukande grad er ein del ein global industri, der nyskaping og fleksibilitet er viktig for å oppretthalda og ut-vikla konkuransedugleiken. Det generelle kompetansenivået må difor verta høgare i alle ledd. Kompetanse er ein viktig konkurransefaktor i arbeidet med å få fram kvalitetsprodukt, som ein betalingssterk marknad er viljug til å kjøpa. Komiteen ser at kompetansenivået vil få større og større betydning, ettersom kvaliteten på produktet som når kunden i stor grad er avhengig av korleis råstoffet vert handtert alt frå fangstreiskapen vert sett i havet.

Komiteen meiner det er bruk for omfattande kompetansehevingstiltak i fiskerinæringa både på fangst- og industrisida. Auka kunnskap om råstoffhandtering og produksjonsøkonomi trengs for å kunna auka lønsemda. Det er avgjerande at næringa sjølv innser behovet for kompetanse og tek i bruk dei som alt har skaffa seg slik kompetanse.

Komiteen sitt fleirtal, medlemmane frå Arbeiderpartiet, Framstegspartiet og Høgre, meiner ein kunne venta at meldinga hadde analysert grundigare korleis næringa kan utvikle kompetansen internt og korleis næringa kan få nødvendig kompetanse frå det formelle utdanningssystemet. Eit mål om meir satsing på produkt- og prosessutvikling bør til dømes ha som konsekvens at det løyvast pengar til stillingar innanfor dette fagfeltet ved våre høgare læresteder.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, mener at man heller ikke kan forvente at en næring som har en så liten andel ansatte med høyere utdannelse, alene skal ta det økonomiske ansvaret for å oppgradere arbeidsstokken i tråd med markedsdrevne utfordringer. Det bør derfor forventes at Regjeringen viser problematikken rundt etter- og videreutdanning i fiskerinæringen spesiell oppmerksomhet. I tillegg til de økonomiske sidene, gjør den desentraliserte strukturen at det må utvikles modeller for opplæring som er tilpasset spredt lokalisering og sesongmessige svingninger i driften, for eksempel gjennom utvikling av fjernundervisningstilbud.

Komiteen vil understreka at det er næringa sin eigen evne til å framstå med attraktive arbeidsplassar når det gjeld lønsemd, gode arbeidstilhøve og utfordrande arbeidsoppgåver, som i stor grad avgjer i kva grad rekrutteringsarbeidet skal lukkast.

Komiteen meiner rekrutteringsarbeidet må starta tidleg ved at elevane alt i barne- og ungdomsskulen får informasjon om og kontakt med fiskerinæringa og livet langs kysten. Lærare og rådgjevarane i ungdomsskulen vert ei viktig målgruppe. Tilhøva må leggjast tilrette slik at dei som vel fiskerifagleg utdanning i den vidaregåande skulen, vert sikra lærlingeplass. Det er i dag utvikla eit tilbod med fjernundervisning via Opplæringskontora for fiskerifag som tilbyr fiskarar høve til å ta fagbrev. Dette må vidareførast og vidareutviklast. Også på universitets- og høgskulenivå vil det vera stor bruk for rekrutteringstiltak for å sikra næringa heilt nødvendig kompetanse.

Komiteen vil understreka at det må vurderast sæskilte tiltak for å få fleire kvinner til å satsa på fiskerirelaterte utdanningar og yrke.

9. Distriktsmessige konsekvenser

9.1 Sammendrag

Regjeringen mener de retningslinjene som er trukket opp for fiskeripolitikken vil styrke fiskerinæringen og dens betydning i distriktspolitikken. Dette oppnås dels ved å videreføre fordelingspolitiske virkemidler i dagens regelverk, herunder hovedprinsippene i innsats- og uttaksreguleringene. Dels er det trukket opp retningslinjer og foreslått tiltak som er ment å styrke fiskerinæringens grunnlag for å fungere som kystens basisnæring. Regjeringen understreker at bevaring av ressursgrunnlaget og bedriftsøkonomisk lønnsomhet i næringen er den beste garantien for å ivareta distriktspolitiske mål.

9.2 Komiteens merknader

Komiteen er samd i at arbeidet med å ta vare på ressursgrunnlaget og bedriftsøkonomisk lønsemd i næringa er den beste garantien for å ta vare på dei distriktspolitiske måla. Komiteen finn grunn til å understreka at fiskerinæringa er viktige i mange samfunn langs heile kysten frå nord til sør, og meiner dette må liggja til grunn når verkemidlane skal utformast. Komiteen ber Regjeringa evaluera om dei samla næringspolitiske verkemidla verkar slik dei var tenkte i samband med at fiskeflåten har fått tilgong til dei distriktsretta verkemidla.

10. Økonomiske og administrative konsekvenser

10.1 Sammendrag

Oppfølgingen av meldingen vil kreve administrative ressurser i fiskeriforvaltningen. Særlig vil mer styring med kapasitetsutviklingen i fiskeflåten kunne skape merarbeid. I tillegg vil det være behov for økte ressurser for å videreutvikle fiskeriforvaltningens rolle som garantist for kvalitet og renheten i det marine miljø, bl.a. gjennom mer systematisk datainnsamling.

Generelt vil vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser ved endringer i lov og forskriftsverk bli tatt opp som del av slike prosesser.

10.2 Komiteens merknader

Komiteen er innforstått med at sterkare regulering av fiske ut frå ressursomsyn vil auka omfanget av forvaltningsoppgåver i åra som kjem. Det må likevel vera ein kontinuerleg prosess og ei kritisk vurdering som ligg til grunn for det samla omfanget og kostnadene knytt til desse oppgåvene. Komiteen er samd i at det er i dei årlege budsjetthandsamingane dette må vurderast.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enige i de intensjoner og prosesser det her legges opp til, men mener at dette må kunne skje innenfor dagens budsjettrammer.

11. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:

Forslag 1

Stortinget ber Regjeringen umiddelbart sette i verk tiltak for å redusere bestanden av voksen grønnlandssel i betydelig større grad enn i dag. Om nødvendig må dette skje med støttetiltak.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 2

Stortinget ber Regjeringen legge fram en sak hvor en tar utgangspunkt i at råfiskloven oppheves.

12. Komiteens tilråding

Komiteen viser til meldingen og det som står foran og rår Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:

I.

Stortinget ber Regjeringa utarbeide langsiktige nasjonale strategiar for norsk oppdrettsnæring, der formålet er å sikra dei næringspolitiske rammevilkåra næringa treng for å kunne utvikle seg i Norge. Det må særleg leggjast vekt på å betre marknadstilgangen for norsk oppdrettsfisk i dei ulike marknadene.

II.

Stortinget ber Regjeringa komme med framlegg om aktuelle skatte- og finansieringsordningar som kan stimulere til ein auka utskiftingstakt i flåten i dei ulike deler av landet.

III.

St.meld. nr. 51 (1997-98) - Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring – vedlegges protokollen.