«… ulovlig eller forbudt av øvrigheten.
Allerede i 1627 nedla lensherren i Nordland forbud mot linefiske, og
i 1643 blev det høitidelig dømt ulovlig på Steigen lagting;
sannsynligvis skjedde det samme på Møre. Den 15.
januar 1644 utstedte kongen et brev mot linefiske nordpå – det
var dårlige fiskeår nu igjen - : «Eftersom
mestedelen av almuen av de nordlandske len har suplicando underdanigst
for oss ladet andrage hvorledes linefiskeriet i Lofotens len, som
på nogen tid er opkommet, skal være den gemene
mann meget skadelig på deres næring og bjering, … derfor begjærendes
samme linefiskeri at må avskaffes og i stedet over all
Nordlandene må brukes håndsnøre, som av
arilds tid har vært brukelig, på det den fattige
så vel som den rike kunde søke deres føde,
som ikke har råd eller formue at bekoste linene: da, efterdi
lagmannen har dømt samme linefiskeri at være den
gemene mann til skade …, så og derav skal forårsakes
stor Guds fortørnelse ved svergen, banden, slagsmål
og annen ulykke, så beder vi dig og vil at du alvorligen
holder over lagmannens dom i den sak … og forundrer vi
oss at du [lensherren] ikke allerede derover holdet
haver.»
Kongens strenge brev og lagmennenes dommer hjalp lite;
kanskje må vi undta Nordland, hvor flere utsagn tyder på at
forbudet mot linefisket blev respektert i de almindelige fiskeriene.
Men på Mørekysten fortsatte fisket og klagene.
For å få slutt på dette bestemte kongen
at før vårfisket begynte i 1650, skulde en borgermester
fra Bergen og en lagmann sammen med 12 bønder fra Sunnmøre
og 12 fra Nordfjord, de eldste og forstandigste menn, undersøke
almuens klager både om linefiske, krokvad, gagnvad (betyr
omtrent det samme som liner), og annet fiske, og innsende beretning
til kongen. Om kommisjonen noensinne har trådt i virksomhet,
er uvisst, iallfall fortsatte line-fisket og klagene. Men litt efter
litt bøide almuen sig for det nye og kjøpte selv
de nye redskapene …»
Fiskeridepartementet legger i meldingen et verdikjedeperspektiv
til grunn for fiskeripolitikken. Med utgangspunkt i markedsutfordringen
drøftes forbedringer i verdikjeden, strukturspørsmål,
ressursfordeling og -kontroll og forskning og utvikling. Meldingen tar
i hovedsak for seg fiskeripolitikken knyttet til villfisk. Drøftingen
av markedsspørsmål og forskning og kompetanse
berører imidlertid også oppdrettsfisk.
Meldingen blir retningsgivende for fiskeriforvaltningens
arbeid de kommende årene i forhold til utforming av regelverk
og myndighetenes bruk av økonomiske virkemidler.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Mimmi Bæivi, Kjell Ivar Fossnes, Bjarne Håkon
Hanssen, Kjell Opseth, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Rita Tveiten,
frå Framstegspartiet, Øystein Hedstrøm
og Terje Knudsen, frå Kristeleg Folkeparti, Modulf Aukan
og Anita Apelthun Sæle, frå Høgre, Ansgar
Gabrielsen og Ivar Kristiansen, frå Senterpartiet, leiaren
Odd Roger Enoksen, og frå Venstre, Leif Helge Kongshaug,
viser til at fiskerinæringa dei siste åra har
auka i omfang med tanke på verdiskaping og eksport. Næringa
er den nest største eksportnæringa vår
etter olje og gass. Det er grunn til å merke seg at fiskeeksporten
i motsetning til olje og gass, er fornybar ressurs. Komiteen ser
difor positivt på at det no er lagt fram ei eiga stortingsmelding
om norsk fiskerinæring og fiskeripolitikk. Komiteen syner
til at St.meld. nr. 48 (1994-95) Havbruk - En drivkraft i norsk
kystnæring vart handsama i Stortinget i mars 1996. Komiteen har
merka seg at oppdrettsnæringa difor berre i liten grad
er handsama i St.meld. nr. 51 (1997-98). Komiteen har
difor funnet grunn til å fokusere også på oppdrettsnæringa
ettersom det er her veksten i all hovudsak må komme i åra frametter. Komiteen har
gjennomført omfattande høyringar med dei berørte
interesseorganisasjonane. Komiteen har òg
besøkt Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre
og Romsdal, Nordland, Finnmark, samt Murmansk, Brussel og Island
i samband med handsaminga av meldinga.
I St.meld. nr. 51 (1997-98) har Fiskeridepartementet lagt
til grunn følgende målsetning for norsk fiskeripolitikk:
Fiskeripolitikken skal legge til rette for en lønnsom utvikling
av fiskerinæringen. En bærekraftig ressursforvaltning
er en forutsetning for å oppnå dette. Gjennom
markedsorientering og økt verdiskaping skal næringen
bidra til gode arbeidsplasser og bosetting langs kysten.
Komiteen er samd i
meldinga sine hovudmål om at fiskeripolitikken skal leggja
tilrette for ei lønsom utvikling av fiskerinæringa,
og at ei bærekraftig og langsiktig ressursforvaltning er
ein av føresetnadene for å oppnå dette.
Gjennom marknadsorientering og ein sterkare fokus på auka
verdiskaping skal næringa bidra til sikre og gode arbeidsplassar
og busetnad langs kysten. Fisken er ein nasjonal fellesressurs som
skal forvaltast og utnyttast til beste for samfunna langs kysten.
Eit reint havmiljø er ein føresetnad for at fiskerinæringa
skal kunna utviklast og gje grunnlag for livskraftige samfunn langs
kysten. Det er ei viktig oppgåva å styrkja samspelet
mellom ulike delar av næringa for å leggja tilhøva
tilrette for ei bærekraftig og lønsom utvikling.
Komiteen meiner det må vera
ein målsetnad at Norge skal vera verdas fremste fiskerinasjon,
der me ligg fremst i utvikling av ei bærekraftig ressursforvaltning,
og der me ligg fremst i utvikling av fangstteknologi, havbruk og
industriell utvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyremener økt
lønnsomhet må være et hovedmål
for fiskeripolitikken. Bedre lønnsomhet vil gi fiskerinæringen
mer attraktive arbeidsplasser og sikre rekruttering av profesjonelle yrkesutøvere.
Tilsvarende er bedre lønnsomhet avgjørende for
at næringen skal tiltrekke seg mer kapital. En mer lønnsom
fiskerinæring utgjør et viktig grunnlag for fremtidig
næringsutvikling langs kysten. Disse medlemmer mener
derfor tiltak for å øke lønnsomheten
må vies stor oppmerksomhet i tiden fremover. Behovet for økt
lønnsomhet og de store endringene i næringens
rammebetingelser, krever en grunnleggende gjennomgang av de fiskeripolitiske virkemidlene.
Mange reguleringer og virkemidler som var riktige for noen tiår år
siden er ikke formålstjenlige i dag. Disse medlemmer mener
virkemidlene og rammebetingelsene i fiskerinæringen må utformes
for å fremme forsvarlig ressursforvaltning, økt
lønnsomhet og lokal næringsutvikling.
Disse medlemmer viser i denne
sammenhengen til egne merknader i denne innstillingen hvor ulike konkrete
tiltak foreslås.
Fiskerinæringen i Norge har de siste årene
vært inne i en god utvikling. Eksportverdien er nesten
fordoblet i løpet av et tiår. Næringsstøtten
er bygd ned. Lønnsomheten i deler av flåteleddet
har bedret seg, samtidig som industrien er i ferd med å markedsorientere
produksjonen i sterkere grad. På ressurssiden har situasjonen
for de fleste viktige bestander de siste årene vært
god. Havbruksnæringen har mangedoblet produksjonen i løpet av
10 år, og fremstår som en internasjonalt konkurransedyktig
næring med store utviklingsmuligheter.
Eksportverdien av fisk og fiskeprodukter har økt
de senere år og var i 1997 på 24,6 mrd. kroner.
Den viktigste eksportvaren er oppdrettslaks, som står for
om lag en tredel av eksportverdien.
Målt i faste kroner er eksportverdien
nesten fordoblet i løpet av det siste tiåret.
Økningen i eksportverdien skyldes først
og fremst økt volum. Prisene for de fleste produktene har
hatt en nedadgående trend. Trenden med fallende priser
ser ut til å være brutt i 1998.
Markedene utenom EU vokser raskere enn EU-markedet.
Særlig har Asia og Øst-Europa blitt viktigere
markeder for norske sjømatprodukter.
Fiskerinæringen er en internasjonalisert
næring. Det meste av de norske fangstene tas fra fiskebestander som
Norge deler med andre land. Mer enn 90 pst. av produksjonen eksporteres.
Næringen berøres derfor i betydelig grad av utviklingen
av de internasjonale rammebetingelsene, både hva angår
ressursforvaltningen og i handelspolitikken.
Et trekk i utviklingen i fiskerinæringens
nasjonale rammebetingelser de siste tiår er at fangstvirksomheten
er underlagt stadig mer omfattende reguleringer. Disse er nødvendiggjort
bl.a. av ressursmessige hensyn og for å begrense veksten
i overkapasiteten i flåten. Samtidig har landsiden i næringen
sett omfattende forenklinger i regelverket som omgir den.
Bedringen i fiskerinæringens økonomi
har redusert betydningen av Hovedavtalen av 1964. Fiskeriavtalen for
1998 er på 115 mill. kroner.
Den direkte sysselsettingen i fiskerinæringen
har en nedadgående tendens. Totalt har antall sysselsatte
gått tilbake med vel 6000 mennesker siden 1985, til 42594.
Lønnsomheten i fiskeflåten
viste en nedadgående tendens frem til 1990. Siden da har
den steget. Generelt har havfiskeflåten best økonomi.
I sildesektoren har lønnsevnen hatt en sterk økning
etter 1990.
Siden 1985 har gjennomsnittsalderen for dekte
fartøy økt med nesten 5 år, til 23,2 år.
Den langsiktige trenden i strukturutviklingen
i flåten er at det blir færre fartøy.
Størst tilbakegang har gruppen 8-12,9
meter. Antall fartøy i de største lengdegruppene
har økt i løpet av 1990-tallet.
Strukturen i norsk fiskeindustri er preget av
små og mellomstore bedrifter og stor geografisk spredning. Selv
de største anleggene i Norge er små i internasjonal sammenheng.
Fiskeindustrien er underlagt rammebetingelser
som påvirker mulighetene for produksjonsplanlegging og markedstilpasning:
1. naturgitte forhold
2. nasjonalt og internasjonalt regelverk
3. utviklingen i markedsstrukturene
4. tilgangen på arbeidskraft.
Det er fortsatt stor overkapasitet i industrien,
og reduksjonen i antall bedrifter synes å ha stagnert de siste årene.
På 90-tallet har fiskeindustrien økt
produksjonsvolumet, kapasitetsutnyttelsen og omsetningen. Fortsatt
er imidlertid lønnsomheten generelt for lav til at industrien
har en tilfredsstillende inntjening.
Gjennomsnittsfangsten i norske fiskerier fra
rundt 1960 og fram til i dag ligger rundt 2,3 millioner tonn årlig.
I Barentshavet og Norskehavet har ressurssituasjonen
fra tidlig på 1990-tallet for de fleste artene vært god.
For norsk arktisk torsk, hyse og norsk vårgytende sild
tilsier bestandsutviklingen lavere kvoter de aller nærmeste årene.
Norge og andre land innførte 200 mils økonomiske soner
fra 1.januar 1977. Kyststatene er forpliktet til å forvalte
ressursene på bærekraftig vis. Kyststater som deler
en eller flere bestander skal samarbeide om regulering og bevaring
av bestandene.
Det gjennomføres årlige forhandlinger
med en rekke land om forvaltning av fellesbestandene. De internasjonale
avtalene er omtalt i årlige meldinger til Stortinget.
Reguleringene av fisket faller i tre hovedkategorier: Regulering
av adgangen til å delta i fisket, regulering av fangstkvantum
og regulering av fangstmønster.
Komiteen er kjend
med at fiskefangsten har nådd ei førebels grensa
på om lag 90 mill. års tonn på verdsbasis.
Det er ikkje forventa at dette uttaket kan aukast i særleg
grad. Det er difor først og fremst oppdrett som må stå for
veksten i framtida. Komiteen ser for seg at produksjonsvolumet
i oppdrettsnæringa må aukast på verdsbasis,
om ikkje sjømaten sin plass i verdshushaldninga skal gå ned
når folketalet aukar.
Vidare konstaterer komiteen at
den norske andelen av totalfangsten i 1997 var 2,85 mill. tonn,
medan produksjonen av laks og ørret var ca. 364000 tonn,
av ein total verdsproduksjon på 624000 tonn.
Komiteen har merka seg at fiskerinæringa
no er ei tilnærma subsidiefri næring som representerte
ein eksportverdi på 27,9 mrd. kroner i 1998. Oppdrettsnæringa
utgjer 9,7 mrd. kroner av dette. Komiteen har vidare
registrert at den relative andelen av norsk lakseeksport til EU-marknaden
har vorte redusert frå 76 pst. til 59 pst. dei siste seks åra.
Komiteen meiner ei av hovudmålsetnadene
i åra frametter er å betra marknadstilgongen
til dei viktigaste marknadene, særleg gjeld dette for bearbeida
produkt.
Komiteen meiner at
auka klårleik og tryggleik i bestandsanslagene må være
ein prioritert oppgave, noe som kan medføre betre planleggingsrammer
for aktørane i næringa - samtidig som dette vil
betre ressursforvaltninga.
Komiteen meiner at norske styresmakter
i det internasjonale samarbeidet må få fram aksept
for minstemål som tek omsyn til bestandsoppbygging av torsk.
Komiteen har òg merka
seg at ressurssituasjonen i Barentshavet og Norskehavet er monaleg
god, medan ein i Nordsjøen gjennom for store uttak gjennom
fleire år har fiska ned viktige fiskebestandar til eit
slikt nivå at ein ikkje kan få til ei optimal
ressurshausting. Komiteen meiner at Regjeringa i
fiskerisamarbeidet med EU framleis må prioritere forvaltinga
av ressur-sane i Nordsjøen, slik at ein kan få ei
forvaltingspraksis i Nordsjøen som er berekraftig og som
ivaretek ressurssituasjonen.
Utviklinga i bestanden av sjøpattedyr
gjev grunn til uro og komiteen meiner difor at fangsten
av kval og sel må aukast monaleg. Komiteen vil
understreke at dette må skje innanfor ei berekraftig ramme.
Komiteen ber Regjeringa sette
i verk tiltak for å redusere bestanden av voksen grønlandssel
i betydelig større grad enn i dag. Om nødvendig
må dette skje med støttetiltak, gjerne i samarbeid
med fiskerinæringen. Selbestanden er pr. i dag blitt alt
for stor, og den er sterkt voksende. Dette er en sterk trussel for
norsk fiskerinæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen
umiddelbart sette i verk tiltak for å redusere bestanden
av voksen grønnlandssel i betydelig større grad
enn i dag. Om nødvendig må dette skje med støttetiltak.»
Komiteen meiner det
er ein styrke at fiskerinæringa har ein struktur der aktørane
varierer i storleik og at dei kvar på sin måte
dannar grunnlag for levedyktige lokalsamfunn langs kysten. Komiteen er uroa
over at gjennomsnittsalderen for dekte fartøy har auka
med 5 år frå 1985, og meiner det må leggjast tilrette
for ei utskifting som i sum innebær ein reduksjon av fangstkapasiteten. Komiteen meiner
eit auka samarbeid mellom industriverksemdene vil styrkja næringa.
Produktutvikling og kompetanse må liggja i botnen for å skapa
meir attraktive arbeidsplassar som appellerer til nye arbeidstakarar.
En økende internasjonalisering av handelen
med fisk og globaliseringen av markedene har skjerpet konkurransen.
For å være konkurransedyktig må markedets krav
til produktene innarbeides i hele verdikjeden. Ambisjonen er å nå høyt
betalende kundegrupper med markedstilpassede produkter.
De viktigste eksportmarkedene i hvitfiskmarkedet her
er EU og USA. Situasjonen i hvitfisksektoren er endret i løpet
av 1990-tallet. Den norske torsken som råstoff i filetproduksjon
konkurrerer med billigere fiskeslag.
Konkurransesituasjonen er ikke tilsvarende hard
i saltfisk- og klippfisknæringen.
Når det gjelder pelagisk fisk er hovedutfordringer
på produkt- og markedssiden å styrke identiteten
til norsk pelagisk råstoff i hovedmarkedene, gjennom profilering,
kvalitetsutvikling og merkeutvikling og å nå nye konsumenter
og markeder.
Etterspørselen i det internasjonale
markedet etter fiskemel er økende, mens tilgangen
på råstoff er begrenset. For å utnytte
råstoffet og bidra til verdiskaping må det satses
på produksjon av høyverdi-produkter. Trender i
konsumentmarkedet mht. kosthold og helse gir nye muligheter innenfor
helsekost- og næringsmiddelmarkedet.
Rekeeksportørene har opplevd økt
konkurranse i markedet som følge av økt tilførsel
av kaldtvannsreker og en økning i oppdrett av varmtvannsreker.
De viktigste markedene for norske reker er Sverige, Storbritannia,
Japan og Finland.
Utfordringen her er å utvikle nye produkter
og anvendelser som kan øke verdiskapingen og styrke markedsposisjonen
for norske reker.
Norge eksporterte i 1997 laks til en verdi av
7,7 mrd. kroner. Det viktigste markedet for norsk laks er EU, med
Danmark og Frankrike som de største enkeltmarkedene.
Hovedutfordringen for de norske myndighetene
er derfor å arbeide videre for at eksport av norsk laks
gis rimelige og like konkurransevilkår på de internasjonale
markedene.
Prognoser fra FAO viser at det globale uttaket
av villfiskressurser neppe vil øke. Selv om bedre utnytting
av fangstene og økt oppdrett vil øke kvantum som tilbys
på verdensmarkedet, vil befolkningsveksten medføre
et økende underskudd av fisk.
Kvaliteten på fisk og fiskevarer er
avhengig av et tilfredsstillende regelverk og tilsyn,
og at det skjer en kvalitetssikring i alle leddene i matvarekjeden «fra fjord
til bord».
Effektive logistikkløsninger i hele
verdikjeden er av stor betydning for å redusere kostnader
og sikre at kvaliteten på produktet opprettholdes frem
til mottaker.
Handel med matvarer er et av de mest beskyttede
vareområder i verdenshandelen, og handel med fisk og fiskeprodukter
er underlagt handelshindringer i form av toll- og avgiftssatser
og importforbud for enkelte fiskeslag.
Tendensen i internasjonal handel går
i retning av reduserte tariffære handelshindre.
WTO-avtalen begrenser muligheten til å bruke
handelshindrende tiltak når disse ikke kan grunngis ut
fra helse- og kvalitetsmessige vurderinger og på vitenskapelig
grunnlag.
For norsk fiskerinæring som eksporterer
over 90 pst. av produksjonen, er den første utfordringen å komme inn
på markedene, dernest å arbeide for gunstige vilkår for å operere
der. Regjeringen vil gjennom WTO arbeide for utvikling av internasjonale
kjøreregler som gir forutsigbare vilkår for handel
og ikke-diskriminerende markedsadgang.
Nye forhandlinger vil starte i WTO i år
2000.
Det har vært en positiv utvikling i
fiskeeksporten til EU. Dette er et resultat av geografisk og kulturell
nærhet, god utvikling i fiskebestandene og reduksjon i
EUs egenforsyning av fisk. Eksportverdien til EU var 14,5 mrd. kroner
i 1997, med Danmark og Frankrike som de største enkeltmarkeder.
Tollregimet for fisk og fiskeprodukter til EU
er fastlagt gjennom EØS-avtalen som trådte i kraft
i 1994 og Fiskebrevet av 1973. For produkter med høyere
bearbeidingsgrad utgjør tollsatsene fremdeles en konkurranseulempe.
EUs regler for grensekontroll er ikke omfattet
av EØS-avtalen. Norske myndigheter har forhandlet en avtale
med EU-kommisjonen om revisjon av EØS-avtalen til også å omfatte
veterinær grensekontroll. Det er ikke fastsatt når
avtalen trer i kraft.
I løpet av få år
har pelagisk sektor i norsk fiskerinæring utviklet nye
markeder i Øst-Europa og Russland. Fra å være
uten betydning for norsk fiskerinæring i eksportsammenheng
er markedene i disse landene i ferd med å bli blant våre
viktigste.
Asia er verdens mest folkerike kontinent og
et tyngdepunkt i verdensøkonomien. Potensialet for økt
fiskeeksport til disse markedene vurderes som stort. Disse markedene
krever imidlertid et langsiktig perspektiv.
Det viktigste markedet for norsk sjømat
utenom EU er Japan.
Brasil er det klart største importlandet
for norsk fisk i Latin-Amerika. Handelshindringene her er knyttet
til ikke-tariffære forhold.
De tollmessige hindringene for eksport av fisk
til USA er gjennomgående lave. Unntaket for Norges vedkommende
er straffetoll på rund fersk laks som ble innført
i 1991.
Internasjonale og nasjonale handels- og miljøprosesser
vil ventelig endre rammebetingelsene for fiskerinæringen
betydelig i de kommende årene. Gjennom ulike prosesser
i regi av FN, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og regionale handelsavtaler
som EØS, legges det nye rammeverk for handel og miljø.
I tillegg er det en klar tendens til at marine fiskearter blir satt
i fokus i miljø- og handelsavtaler.
Forbrukerkravene til mer miljøvennlige
produkter og produksjon øker. For en rekke produkter har
dette gitt seg utslag i at man har etablert systemer med merking
av varer som er fremstilt slik at de oppfyller bestemte miljøkrav.
Så langt er ikke fisk omfattet av slike merkeprogrammer.
Kompetanse innen produkt- og markedsutvikling
er en forutsetning for å bidra til høyere verdiskaping. Dette
krever at bedriftene er attraktive som arbeidsplass, slik at de
kan trekke til seg personer med høy kompetanse. Næringen
må også fremstå som pålitelige
markedsaktorer i forhold til kvalitet og oppfyllelse av langsiktige
avtaler.
Eksportutvalget for fisk er rådgivende
organ i spørsmål som angår eksport eller
omsetning og produksjon i sammenheng med eksport. Eksportutvalget
er næringens fellesorgan og har et styre sammensatt av
representanter for næringen.
Virksomheten til Eksportutvalget er finansiert
med en årsavgift og en avgift som ilegges all utførsel
av norsk fisk og fiskeprodukter.
Som følge av endringene i eksportloven
er det etablert mange fiskeeksportører i Norge, ca. 500
ved årsskiftet 1996/97.
Regjeringen vil søke å få til
en best mulig samordning av den offentlige innsatsen i forhold til
fiskeeksporten gjennom Norges forskningsråd og SND, og
av det markedsarbeidet som utføres av Eksportutvalget for
fisk og næringen for øvrig. Det legges til rette
for samordning av innsatsen i markedslandene, ved at virksomheten
til utenrikstjenesten, Norges eksportråd, industriattacheene,
NORTRA og Eksportutvalget for fisk koordineres.
Norge i seg sjølv utgjer ein liten
marknad. Komiteen meiner innsatsen for å sikra
marknadsadgang er avgjerande for å få avsetnad
for fisken vår. EU er den viktigaste marknaden vår
både for fangst og oppdrettsfisk. Også Aust-Europa
er ein viktig marknad for norsk fisk. Arbeidet med å halda
vedlike og vidareutvikla innhaldet i EØS-avtalen må ha
høg prioritet. Særleg etter ei utviding av EU,
der fleire av våre frihandelspartnarar vert medlem i EU. Komiteen understrekar
at arbeidet med å ivareta og utvikla innhaldet i EØS-
avtalen må ha høg prioritet.
Komiteen meiner det i samband
med EU sitt krav om framhald av medverknad til finansiering av EU sine
utjamningsfond må vurderast om det er mogeleg å få norsk
lakseeksport inn under same konkurransevilkår som EU har,
underlagt ESA sine reglar.
Komiteen vil understreke at arbeidet
med å vedlikehalde, vidareutvikla og skape nye marknader
må intensiverast.
Sett i lys av den vanskelege situasjonen i Russland meiner komiteen at
garantiordningar for eksport av fisk (GIEK) må styrkjast.
Komiteen meiner at ettersom fiskerinæringa
i hovudsak er eksportbasert, må det norske systemet for kvalitetskontroll
av fisk og fiskevarer gje grunnlag for tiltru og tilfredsstilla
krava til kvalitetssikring frå viktige eksportland. Arbeidet
med miljømerking må ut-viklast saman med dei andre
nordiske landa og EU slik at det er styresmaktene og næringa
som styrer utviklinga på dette området.
Komiteen meiner arbeidet med å skaffa
fram mark-nadskunnskap, samt marknadsbearbeiding må førast vidare
og intensiverast. Informasjonsarbeidet knytt til norsk fisk er av
stor betydning. Eksportrådet for fisk er ein viktig aktør
i så måte. Dei offisielle utekontora med ambassadar
i spissen må nyttast i eit slikt arbeid.
Komiteen syner til at i avstand
er Norge lokalisert langt frå store marknader for sjømat.
Veksten i folketalet og den økonomiske utviklinga i verda
fører til at stadig nye fjerntliggjande marknader utviklar
seg. Marknaden for fisk er blitt ein global arena der leveringsdugleik
og kvalitet er to viktige krav. Andre viktige utviklingstrekk er
maktkonsentrasjonen som skjer i detaljistleddet ved kjededanning,
den omfattande bruken av informasjonsteknologi i internasjonal handel,
samt kundane sin reduksjon av eige lager og derved krav til hyppig
leveringsfrekvens.
Komiteen meiner det er ei hovudutfordring
for norsk fiskerinæring å møta kundane
sine behov og preferansar med jamn tilførsel av kvalitetsvarer
som kan konkurrera med alternative varer.
Komiteen syner til at Norge i
dag, først og fremst er råvareleverandør.
Dette gjeld også på områder som utan
forringing av kvaliteten på sluttproduktet, kunne vore
foredla i Norge. Målsetnaden må vera at Norge
i størst mogeleg grad vert leverandør av høgforedla produkt
som samsvarar med kundane sine ynskjer.
Komiteen meiner det er først
og fremst innhaldet i EØS- avtalen som styrer kva som er
råd å få til når det gjeld eksport
til EU. Det må likevel leggjast til at det ligg eit stort
potensiale i å satsa på nytenking og tilpassing
til EU-marknaden i tillegg til meir tradisjonell produksjon. Pelagiske
fiskeslag som sild og makrell vert stort sett eksportert som frosen
fisk, med Aust-Europa som hovudmarknad. Japan er også ein stor
marknad for makrell. Komiteen er samd i at det vil
vera gunstig å foredla denne fisken i større grad
enn det som vert gjort i dag, særleg til marknader med
0-toll for bearbeida produkt.
Komiteen syner til at EØS-avtalen
og Fiskebrevet dannar rammeverket for Norge sin marknadstilgang
til EU. Innanfor dette rammeverket bør det likevel vere eit
realistisk mål å gjere marknadsadgangen betre
på enkelte avgrensa område.
Komiteen meiner dei ordningane
som regulerer marknadstilgangen til EU og andre eksportmarknader står
fram som eit komplisert system av ulike tollsatsar, GATT-kvotar,
autonome kvotar, bilaterale ordningar og opprinnelsesreglar. Dette
fører til at eksportarbeidet blir komplisert og arbeidskrevjande
for mange enkeltbedrifter. Komiteen meiner norske
styresmakter må arbeide aktivt for å betre og
forenkle marknadsbetingelsene for fiskerinæringa. Dette
kan m.a. gjerast gjennom å prioritere auka frihandel med
fiskeprodukt i dei komande WTO-forhandlingane. Det bør
leggjast særleg vekt på å avvikle eller
innskrenke bruken av antidumpingbestemmelsene i WTO-avtalen og redusere ikkje
tariffære handelshindringar til eit minimum,
Komiteen viser til at den framforhandla
veterinæravtalen mellom Norge og EU er på plass
frå 1.januar 1999. Komiteen strekar under
at den noverande EØS-avtalen ikkje dekkjer fiskerinæringa sitt
behov. Behovet for ei reforhandling av EØS-avtalen vert
aktualisert av den planlagde utvidinga av EU austover. Ved ei austutviding
vil fleire av fiskerinæringa sine sterkast veksande marknader
bli integrerte i EU. Komiteen viser til at tollen
på norske fiskeprodukt gjennomgåande er lågare
til austeuropeiske land enn til EU-marknaden. Det er difor fare
for at ei EU-utviding vil svekkje marknadstilhøva for norske
fiskeprodukt.
Medlemene i komiteen frå Høgre meiner Norge
i eventuelle handsamingar om ein kompensasjonsavtale bør
prioritere lågare tollsatsar til heile EU-området
framanfor statiske, tollfrie kvotar for dei berørte fiskeslaga.
Komiteen syner til
at laks er eit hovudprodukt på eksportsida. Naturgjevne
føresetnader gjer at Norge har eit svært stort
produsjonspotensiale. For ei konkurranseutsatt næring som
oppdrettsnæringa er det to klare hovudmål. Det
eine er å ivareta næringa si konkurranseevne,
det andre er å sikra næringa sin mark-nadsadgang.
Begge er like viktige for å bidra til auka verdiskaping
og lønnsemd. Det er grunn til å peika på at
den norske marknadsandelen for laks på EU-marknaden er
redusert i tidsrommet 1995-97.
Komiteen er kjend med at marknadsadgangen
for norsk laks er i stor grad innskrenka i hovudmarknadene. Dumpingsaka
i USA i 1991, med innføring av 26,4pst. dumpingavgift,
førte med seg at norsk laks så å sie
vart kasta ut av den amerikanske marknaden over natta. EU-oppdrettarane
har sidan 1989 reist dumpingsak mot Norge 3 gongar. EU innførte
tidleg eit tolltariffregime som vernar den europeiske vidareforedlingsindustrien
og som diskriminerer norsk eksport av vidareforedla produkt av laks. Produksjonsbegrensingane
knytt til EU sine krav om minstepris og maksimal auke på 10
pst. årleg, samt trugsmål om antidumping- tiltak,
er medverkande til at norsk oppdrettsnæring taper marknadsdel. Komiteen meiner
det er uråd for Norge å styra prisutviklinga for
laks på verdsmarknaden. Det er grunn til å hugsa
at oppdrettsnæringa er ung og at fall i produksjonskostnadene
er ei naturleg utvikling ettersom næringa vert eldre.
Komiteen vil understreka at oppdrettsnæringa ikkje
lenger er ei attåtnæring, men ei eiga næring
som skil seg vesentleg frå fangst og må reknast
som biologisk produksjon.
Komiteen meiner at laks og ørret,
og nye artar som kveite, torsk, steinbit, hummer og skjell i oppdrett, gjev
nye moglegheiter for variert og sikker leveranse av sjømat
frå Norge.
Komiteen har merka seg at skjellnæringa
er i utvikling, med oppdrett av både kamskjell og blåskjell. Også her
er potensialet stort og prisane i marknaden er høge. Det
er alt no etablert samarbeid med store aktørar på fiskeeksportørsida
og det er løyvd pengar til å få på plass
ei kontrollordning for skjell. Dette må følgjast aktivt
opp, med sikte på å få eit kontrollverk
med kapasitet og kompetanse som gjer ei rask utvikling i næringa
mogeleg.
Komiteen meiner det må utarbeidast
ein langsiktig nasjonal strategi og handlingsplan for havbruksnæringa,
der formålet er å sikra næringspolitiske
rammevilkår slik at næringa sin konkurranseevne
vert best mogeleg ivareteken og slik at det er råd å oppnå best mogeleg
marknadstilgong i USA, EU, og Fjerne austen og slik at det kan forhindras
at nye handelshindringar oppstår i desse marknadene. Det
må forhandlast med USA med sikte på å få avvikla
dumpingtollen mot norsk laks.
Komiteen vil på denne
bakgrunn gjere følgjande framlegg:
«Stortinget ber Regjeringa
utarbeide langsiktige nasjonale strategiar for norsk oppdrettsnæring,
der formålet er å sikra dei næringspolitiske
rammevilkåra næringa treng for å kunne
utvikle seg i Norge. Det må særleg leggjast vekt
på å betre marknadstilgangen for norsk oppdrettsfisk
i dei ulike marknadene.»
Komiteen vil streke under at
Stortinget må haldast orientert om havbruksnæringa
si konkurranseevne og marknadsutfordringar i dei årlege
budsjettproposisjonane frå departementet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil i utgangspunktet oppheve de næringsmessige
konsesjonsordningene for oppdrettsnæringen. Med unntak
av helse-, miljø- og kompetansekrav bør det ikke
legges begrensninger på etableringsfriheten i havbruksnæringen.
Antidumping-trusselen og lakseavtalen med EU, gjør det
imidlertid nødvendig å begrense veksten i matfiskproduksjon. Produksjonen
begrenses i dag gjennom fôrkvoteordningen. Fôrkvotene
fordeles på grunnlag av tildelte matfiskkonsesjoner, og
setter klare grenser for den enkelte oppdretters produksjon. Inntil
lakseavtalen med EU er avviklet, mener disse medlemmer at konsesjonsbegrensningene
bør opprettholdes. Fôrkvoteordningen bør
avvikles parallelt med en bedre markedsadgang til EU for norsk matfisk.
Innenfor oppdrett av smolt og annen produksjon (marin fisk, skjell og
annen anadrom fisk) bør det herske full etableringsfrihet.
Verdikjedeperspektivet belyser sammenhengene mellom
fangst, foredling og omsetning. Næringens inntekter hentes
i markedet. Alle ledd i næringen er således avhengige
av at arbeidsinnsatsen gjennom hele verdikjeden rettes inn mot markedsmulighetene
og krav som markedene stiller. Verdikjedeperspektivet anskueliggjør
at alle næringsaktorer er del av et større fellesskap
innenfor næringen, med en felles interesse i å fremme
verdiskapingen i næringen.
Markedskompetanse blir en viktig konkurransefaktor.
Denne utviklingen fordrer økt samarbeid mellom produksjonsbedrifter
og fiskere.
Fiskeridepartementet legger vekt på at
det offentlige virkemiddelapparatet bidrar til å fremme
samarbeid mellom de ulike produksjonsledd. Gjennom retningslinjene
til SND har departementet lagt til rette for økt horisontalt
samarbeid mellom bedriftene i forhold til markedene, og økt
samarbeid mellom flåte, havbruksnæring og industri
med hensyn til råstofflevering og mottak.
Regjeringen ser betydningen av et velfungerende førstehåndsmarked
for omsetning av fisk for å sikre en konkurransedyktig
fiskeindustri.
Det har i en årrekke pågått
en debatt om hensiktsmessigheten av råfiskloven og den
måten salgslagene praktiserer den på.
Dagens regelverk gir etter Fiskeridepartementets
syn tilstrekkelige muligheter for flåte og industri til å finne frem
til fungerende og langsiktige løsninger for førstehåndsomsetningen.
Råfiskloven er ikke til hinder for at bedrifter og fartøyer
inngår langsiktige leveringsavtaler.
Det er fortsatt behov for videreutvikling av
rutinene og rammebetingelsene for førstehåndsomsetningen,
og det er et mål å få til et bedre samarbeid
mellom salgslagene og fiskeindustrien.
Som et element i en prosess for bedre dialog
og samarbeid vil Fiskeridepartementet invitere salgslagene og FNL
til å delta i et prosjekt om konkretisering av kriterier
og rammevilkår for langsiktige kontrakter.
Fremfor å fungere som tilleggskapasitet
når behovet tilsier det, opptrer kjøpefartøy
nå i større grad i konkurranse med landindustrien.
Med overkapasitet i land-industrien kan økt konkurranse
fra kjøpefartøyer ytterligere undergrave industriens
mulighet til å drive lønnsomt. For fiskerne kan
imidlertid større kapasitet på kjøpersiden
gi muligheter for mer effektiv avvikling av fisket og høyere
priser som følge av økt konkurranse om råstoffet.
Utviklingen vil bli fulgt og det kan ikke utelukkes
at økt omsetning på sjøen kan nødvendiggjøre
begrensninger også for norske fartøyer.
Utenlandske landinger av fisk i Norge har økt
sterkt på 1990-tallet. Dette har bidratt til å bedre
råstoffbasen for norsk fiskeindustri både i pelagisk
og i hvitfisksektoren.
Utviklingen med landinger av råstoff
fra russiske fartøy i Norge skyldes omstendigheter som
ikke kan forventes å vare ved.
Bortfall av utenlandsk råstoff vil
dermed få umiddelbare negative konsekvenser for mange fiskeindustribedrifter
og lokalsamfunn, særlig i Finnmark, men også i
Troms og Nordland.
Regjeringens satsing på utbygging av
havner og infrastruktur skal bedre logistikk og redusere kost-nadene
forbundet med avstanden til markedene, og slik legge til rette for
næringslivet i distriktene.
Forholdet mellom produksjon på sjø og
land skal ikke forskyves i retning av større grad av ombordproduksjon.
Fiskerinæringen skal bidra til å trygge sysselsetting
og bosetting langs kysten. Derfor skal en størst mulig
del av råstoffet foredles på land.
I retningslinjene for 1997 om utskiftingstakten
i fiskeflåten er det forutsatt at Fiskeridirektoratet følger en
restriktiv praksis overfor fartøy som planlegger ombordproduksjon.
I forhold til råstoff fra biprodukter
er det åpnet for grader av ombordproduksjon fordi deler
av råstoffet har kort holdbarhet og må bearbeides
hurtig.
Fiskeridepartementet vil bidra til utviklingen
av langsiktige forvaltningsstrategier, men kan ikke la hensynet
til stabilitet i kvotene gå foran hensynet til en bærekraftig
forvaltning av ressursene. Dette innebærer at en flerårig
kvote, i ordets egentlige forstand, ikke er realistisk med dagens
kunnskapsnivå om svingninger i fiskebestandene. Like fullt
er stabilitet en målsetting i fiskeriforvaltningen.
Sett fra næringsutøverens
ståsted vil regelverket som omgir næringen ofte
hemme effektivitet og begrense inntektsmulighetene.
En bør løpende vurdere om
eksisterende regelverk for ressursregulering og kapasitetsstyring
er hensiktsmessig. Et komplisert sett av tiltak og virkemidler kan virke
unødig hemmende på næringsutøvelsen
og påføre næringen kostnader. Regelverk
som medfører tap av driftstid, begrenser fartøyutforming
og legger føringer på redskapsbruk bør
vurderes nøye med henblikk på deres samlede samfunnsmessige
nytteeffekt.
Fiskeridepartementet vil videreføre
arbeidet med gjennomgang av konsesjons- og utskiftningsregelverket
og legge bl.a. sikkerhet, arbeidsmiljø, mannskapsbekvemmeligheter,
effektivitet i fiske og håndtering av biprodukter til grunn
for arbeidet.
Hensynet til utslippsreduksjoner fra fiskeflaten
vil bli prioritert av Regjeringen i alle sammenhenger hvor det fattes
vedtak av betydning for omfanget av dette.
Fiskeridepartementet vurderer hvordan dagens regelverk
for næringsutøvelsen i fiskerisektoren best kan
tilpasses det å ta vare på biprodukter. Utforming
av næringsreguleringene må forene hensynet til
biprodukter med andre formål.
Komiteen meiner krava
om kontinuerlege leveransar til ein global marknad, set næringa
ovanfor utfordringar mht. samarbeid mellom fangst og oppdrett og
mellom hav og land. Aktørane på sjø og
land-sida må ha kunden sine behov i fokus, frå hav
til bord. Det bør stimulerast til å utvikla prissystem
som kan føra til at optimal handtering av råstoffet
svarer seg.
Komiteen er samd i
at omfanget av kjøpefartøy må avgrensast
slik at industrien sitt behov for råstoff ikkje vert skadelidande.
Utbygging av fryselagerkapasitet er eit av virkemidla som må vurderast
for å sikra råstoff for heilårleg produksjon.
Komiteen er samd i at tilhøvet
mellom produksjon på sjø og land ikkje bør
forskyvast i retning av større grad av ombordproduksjon.
Det må likevel finnast smidige løysingar slik
at heile råstoffet held optimal kvalitet ved ilandføring.
Komiteen sitt fleirtal�
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
meiner at næringsutøvarane må møta
utviklinga i marknadene med kjededanningar og konsentrasjon i detaljhandelen,
gjennom samarbeidsløysningar også i marknadsarbeidet.
Eit kostnadsreduserande element ved bedriftssamarbeid
er felles apparat for salg, distribusjon og mark-nadsføring.
Horisontal integrering/samarbeid på sals- og eksportørsida
kan styrkja markedsarbeidet.
Komiteen ser at forbrukaren/opinionen
sine krav til dokumentasjon og tryggleik for forbrukarane samt at
det stadig vert fokusert på at produksjon og transport skjer
etter miljømessige kriteria, byr på nye utfordringar.
Forureiningsproblematikk, med stor energibruk i fiskeflåten,
sett i høve til fangstmengde, bør utgreiast i eit
forbrukar- og miljøperspektiv. Det må utgreiast
kva fangstreiskap som fyller krava til miljømessige omsyn for
det marine miljøet og dei kvalitetskrav kundane stiller
til sluttproduktet og kva prispotensiale råstoffet kan
ha.
Komiteen viser til at fiskerinæringa
er avhengig av at forbrukarane har tillit til norsk fisk, ressursforvalting og
fangstmetodar. På alle område stiller forbrukarane
stadig strengare krav om miljøvenlege produkt. Samarbeidet
mellom Verdens naturfond og Unilever om et «Marine Stewardship
Council» som skal sertifisera «miljøriktige» fiskeprodukt
må sjåast i ein slik samanheng. Komiteen tar
likevel avstand frå ei utvikling der private organisasjonar
og kommersielle foretak lanserar potensielt konkurransevridande
miljømerke, og der kriteria for merkeordninga er fastlagd
utanfor åpne demokratiske prosessar. Skal ein unngå ei
slik utvikling, må det skapast internasjonal forståing
for kva ein berekraftig forvaltingspolitikk inneber. Komiteen meiner
difor det bør utarbeidast ein internasjonal informasjonsstrategi
for fiskerinæringa. Som ein del av ein slik strategi bør
Norge samarbeide med andre fiskerinasjonar om å fremje
objektive miljøkriterier og sikre fiskeinteressane mot
ugrunna boikottaksjonar.
Komiteen legg vekt
på at fartøyutforminga i framtida i større
grad tar omsyn til at biprodukta kan takast vare på og
ilandførast. Dette vil medverke til å løyse
miljøproblema gjennom mindre utkast av biprodukta. Samstundes vil
dette kunne bidra til auka lønnsemd i heile næringa.
Komiteen meiner det ligg eit
stort potensiale i biprodukt som slo og kapp som kan danna grunnlag
for lønsam produksjon også av høgprisprodukt.
På dette område er det naudsynt med auka forsking
og betre tilrettelegjing.
Komiteen meiner prosedyrar
for samkjøring av bearbeiding av fangst og oppdrettsfisk
bør vidareutvik-last både med sikte på å skapa
heilårs arbeidsplassar og å betra lønsemda.
Det må utarbeiast sikre rutinar som hindrar auka fare for
spreiing av fiskesjukdomar i fiskerinæringa. Det er først
og fremst hygiene-regime som må skjerpast. Komiteen meiner
det må stimulerast til samarbeid mellom fiskeindustrien
og annan næringsmiddelindustri.
Komiteen meiner bruk av offentlege
midlar må avgrensast når det gjeld nyetablering
av anlegg og rettast inn mot oppgradering av produksjonsanlegg for å møta
krav frå marknaden når det gjeld anlegg og produkt.
Det offentlege verkemiddelapparatet må des-sutan innrettast
slik at det fremjer samarbeidet i næringa.
Komiteen meiner lokale
og regionale kystvernplanar bør utformast slik at dei ikkje
hindrar ei fortsatt positiv utvikling i havbruksnæringa.
Sikring av gode lokalitetar er ein avgjerande faktor både
for oppdretts- og skjellnæringa.
Komiteen vil også peike
på at utviklinga av ei skjellnæring i Norge kan
gje viktige bidrag til stabiliseringa av busetnader langs kysten.
Komiteen meiner det er positivt
at mange kvinner i distrikta har søkt konsesjon for dyrking
av blåskjell. Det kan ha betydeleg distriktspolitisk effekt
knytt til busetnad.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at meldingen slår fast at den internasjonale konkurransen
er hard og at selv store norske aktører blir små i
internasjonal målestokk. I stedet for å konkludere
med at en slik situasjon internasjonalt kanskje vil kreve større
norske aktører, argumenterer Regjeringen med at vi må lage
en modell hvor vi tar utgangspunkt i dagens bedriftsstruktur.
Disse medlemmer konstaterer videre
at meldingen unngår å drøfte hvilke konsekvenser
– økt
investering i markedskompetanse
– økt investering i kompetanse
som kan utnytte forsknings- og utviklingsarbeid
– økt samarbeid mellom
bedrifter (horisontalt)
– økt samarbeid med flåte
og oppdrett (vertikalt)
vil få for spørsmålet
om kapasitet og struktur i næringen. Det er grunn til å anta
at slike samarbeidsløsninger på samme måte
som investering i større bedrifter, vil kreve økt
kapasitetsutnyttelse. Følgelig vil modellen resultere i
en utvikling i retning av færre bedrifter og/eller
færre eiere. Regjeringen er heller ikke særlig
klar på hvordan et slikt samarbeid bør organiseres,
om det bør være gjennom eierskap eller gjennom
samarbeidsavtaler.
Disse medlemmer slår
også fast at dagens generelle overkapasitet i næringen
og behovet for økte investeringer mot et marked i endring,
vil kreve et betydelig bortfall av kapasitet langs kysten.
Regjeringen bør legge til rette for
at næringsaktørene kan etablere de mest effektive
strukturer for å møte markedsutfordringen.
Fiskeridepartementet mener det må være
et mål å fremme en næringsstruktur som
gir aktørene anledning til å utnytte mulighetene
markedene gir for å øke verdien på fiskeråstoffet.
Fiskeridepartementet vil legge større
vekt på verdiskapingspotensialet i kystsamfunnene og vil
legge bedre til rette for samarbeid og langsiktig planlegging i
produksjonen fra råstoff til marked.
Fiskeindustrien har gjennomgått store
endringer de siste årene. Utviklingen går mot
større konsentrasjon på eiersiden og aktører
fra flåtesiden går inn som eiere i industrien
for å knytte seg opp mot foredling og markedsføring.
Med bakgrunn i den konsentrasjon en finner på kjøpersiden
i markedene mener Fiskeridepartementet at det er fornuftig av næringsaktørene å inngå samarbeidsløsninger.
Det vil fra departementets side bli lagt vekt på at offentlige
midler fremmer forpliktende samarbeid mellom selvstendige bedrifter,
for slik å styrke innsatsen i markedene.
Departementet vil være varsom med å bevilge offentlige
midler som øker produksjonskapasitet i fiskeindustrien.
Fiskeridepartementet viser til at det ikke er
noen begrensning for fartøyeieres muligheter for å inneha majoritetsinteresser
i industrien, mens integrasjon andre veien i verdikjeden er begrenset
av deltakerloven. For å ha en eierandel over 50 pst. i
fiskefartøyer er det et krav om å være
aktiv fisker.
Etter Fiskeridepartementets oppfatning kan problemstillingen
knyttet til integrasjon mellom flåte og industri i stor
grad ivaretas innenfor rammen av dagens lovverk og gjennom samarbeid
mellom næringsaktørene.
Det følger av fremlagte forslag til
ny lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven,
jf. Ot.prp. nr. 67 (1997-98), at hjemmel til å dispensere
fra aktivitetskravet foreslås videreført. Dette
innebærer at det fortsatt vil være adgang til å gi
dispensasjoner bl.a. til fiskeindustribedrifter som ønsker å stå som
eier av ferskfisktrålere. Samtidig som departementet vil
videreføre etablert praksis, vil man legge til rette for
at andre deler av havfiskeflåten skal kunne eies av fiskeindustrien
når dette anses nødvendig for å sikre
lokalt eierskap og geografisk fordeling av fisketillatelser.
Fiskeridepartementet vil sette ned et utvalg
som skal gjennomgå problemstillinger og spørsmål
om aktive fiskeres eierandeler i fiskefartøy, hjemmel til å dispensere
fra aktivitetskravet, børsnoterte selskapers plikt til å søke
ervervstillatelse og oppfyllelse av kravet i fiskerigrenseloven.
På 1990-tallet har den totale utskiftingstakten
vært lav. Den siste større utskiftingsbølgen
skjedde i siste halvdel av 1980-tallet. Flåtefornyelsen
på 1990-tallet er tallmessig dominert av størrelsesgruppene
under 15 meter. De fleste kontraheringene av mindre fartøyer
er finansiert privat uten offentlig støtte.
Regjeringen vil legge til rette for en helårsdreven kystflåte
langs hele kysten ved å prioritere nybygg på 15-34
meter. Dette vil ha stor betydning for stabil tilførsel
av råstoff til fiskeindustrien. Denne gruppen har i dag
høy gjennomsnittsalder og trenger fornyelse. Egenkapitalsituasjonen
er svak i denne delen av flåten og kostnadene ved nybygg
er så høye at offentlige tilskudd er påkrevet
for å få dette til.
En sentral utfordring for norsk fiskerinæring
er å oppgradere flåten uten at dette fører
til en ytterligere oppbygging av fangstkapasiteten i næringen
og økt press på ressursene.
Fiskeridepartementets vurdering er at enhetskvoteordninger
er et godt virkemiddel for kapasitetsbegrensning innenfor konsesjonsregulerte
flåtegrupper.
Fiskeridepartementet vil vurdere å innføre
begrensing på fiske innenfor fiskerigrensen for fartøy
over 28 meter som fisker med konvensjonelle redskap, jf. ordningen
som i dag gjelder for fiske med trål.
Departementet vil i arbeidet med å gjennomgå konsesjonsregelverket
ha som utgangspunkt at et revidert regelverk skal bidra til at fartøyeiere
står friere i utformingen av fartøy og at en slik
fremmer en tryggere og mer hensiktsmessig fartøyutforming.
Departementet vil ta sikte på å videreføre
kondemneringsordningen som et tiltak for kapasitetsreduksjon og
flåtefornyelse.
Komiteen vil understreka
at strukturen i den landbaserte industrien må tilpassast
råstoffgrunnlaget. Kravet til lønsam drift og
maksimal verdiskaping må innskjerpast ovanfor dei som framleis
skal vera del av denne strukturen.
Komiteen meiner det skal vera
eit mål å få til ei maksimal verdiskaping
av råstoffet som vert landa i Norge. Det må også stimulerast
til at tilhøva vert tilrettelagt, slik at det vert attraktivt å landa
både norsk og utanlandsk råstoff i Norge som kan
danna grunnlag for stabile attraktive arbeidsplassar og busetnad
i kystsamfunna. Systemet med mindre mottaksstasjonar som kan forsyne
større produksjonsanlegg bør vidareførast.
Komiteen er samd i at det vert
lagt vekt på at offentlege midlar fremmar forpliktande
samarbeid mellom sjølvstendige verksemder, for slik å styrkja innsatsen
i marknadene. På landsida må bruken av offentlege
midlar avgrensast og rettast inn mot oppgradering av produksjonsanlegg
for å møta krav frå marknaden når
det gjeld anlegg og produkt.
Komiteen sitt fleirtal, alle
unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
har merka seg at meldinga legg opp til vidareføring av
prinsippet om at fiskeflåten skal vera fiskareigd. Fleirtalet sluttar
seg til at kravet for å få ervervsløyve
er innskjerpa til at søkjar må ha vore aktiv fiskar
i 3 av dei 5 siste åra, mot idag 3 av dei 10 siste åra. Fleirtalet meiner
det må takast høgde for eventuelle «naturkatastrofar» som selinvasjonar
og mangel på fisk som fører med seg at det ikkje
er noko grunnlag å fiska på. Fleirtalet støttar
ei vidareføring av deltakarlova sin hovudregel om at fiskefartøy
skal vera minst 51 pst. fiskareigd. Fleirtalet støttar
også at det kan gjevast dispensasjon for fiskeindustrien
til å eiga fartøy. Fleirtalet meiner
at dagens dispensasjonspraksis må vidareførast. Det
må kunna gjerast unntak frå hovudregelen for havfiskeflåten
når det er nødvendig for å bidra til
livskraftige fiskerimiljø, oppretthalde den geografiske
fordelinga av fiskeløyver, og for å auke høve
til verdiskaping i samspelet mellom flåte og industrien
på land. Fleirtalet meiner at slik dispensasjon
skal kunne bli gitt av departementet ut frå ei vurdering
i høve til formålet nemnd ovanfor.
Fleirtalet meiner det må utarbeidast
eit regelverk som i større grad klargjer vilkåra
for dispensasjonsordninga.
Fleirtalet finn grunn til å peika
på at tida er inne for ei evaluering av og i tilfelle i
kor stor grad vertikalt integrerte verksemder fører til
meir stabile arbeidsplassar og auka lønsemd i næringa.
Fleirtalet syner elles til Ot.prp.
nr. 67 (1997-98) om deltakarlova med tilhøyrande Innst.
O. nr. 38 (1998-99).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre går mot Regjeringens forslag
om å innskjerpe aktivitetskravet i deltakerloven. Forslaget
kan bidra til å utestenge kvalifiserte yrkesutøvere
og svekke mulighetene for nødvendig kapitaltilgang i næringen. Disse
medlemmer mener videre fiskeindustrien bør ha samme
anledning til å eie fartøyer i havfiskeflåten
som landbaserte redere. Dette vil øke kapitaltilgangen,
bidra til en raskere fornying av flåten samt styrke mulighetene
for forbedret rekruttering til næringen. For å tilfredsstille stadig
mer krevende eksportmarkeders krav til forsyningssikkerhet og høyt
bearbeidede produkter, er fiskeindustrien på sin side avhengig
av jevn tilgang på råvarer. Disse medlemmer mener
fiskeindustrien gjennom vertikal integrasjon kan sikre seg et råvaregrunnlag
som vil gjøre det lettere å opprettholde helårsproduksjon
og inngå langsiktige leveringskontrakter med viktige kunder.
Et grunnlag med egne ressurser, supplert med leveranser fra resten
av flåten, kan gi fiskerinæringen verdifull fleksibilitet
i et omskiftelig marked.
Disse medlemmer mener subsidiært
at det må utarbeides forskrifter som gjør det
enklere for fiskeindustrien og andre til å eie større
fiskefartøyer som derved øker tilgangen på langsiktig
eierkapital og likeledes bidrar til raskere fornying av flåten.
Disse medlemmer viser for øvrig
til de respektive partiers merknader til Ot.prp. nr. 67 (1997-98),
Innst. O. nr. 38 (1998-99).
Komiteen sitt fleirtal�
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
meiner Råfisklova er ein høveleg reiskap for regulering
av førstehandsomsetnad av fisk. Samfunnsoppgåva
salslaga gjer for å kontrollera og rapportera uttak av
fisk er av stor verdi i eit ressursperspektiv og vil verta stadig viktigare
ettersom presset på ressursane aukar.
Fleirtalet vil understreka at
ordninga med frivillige og langsiktige avtalar mellom selgjar og
kjøpar må styrkjast og halda fram. Fleirtalet ber
vidare om at ordninga med at salslaga kan omstøyta langsiktige avtalar
blir vurdert nærare utifrå marknadssituasjonen i
dag.
Komiteen meiner òg
at fiskeauksjonar er ein tenleg måte å auka verdiskapinga
då råstoffet på denne måten
vert prisa i samsvar med det marknaden tilseier. Komiteen meiner
også at det må utviklast og utprøvast
eit system for auksjonering av råstoff på langsiktige
kontrakter. Eit slikt system kan bidra til langsiktig planlegging
både hos kjøper og selger samstundes som ein sikrar
at råstoffet vert omsett til marknadspris. Auksjonering
av fisk kan også føra til ei strukturtilpassing
i den landbaserte industrien, ved at dei mest lønsame verksemdene
i ein region sikrar seg råstoff.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at råfiskloven bør avvikles. Disse medlemmer vil
innføre frivillige ordninger om medlemskap i salgslagene. Disse
medlemmer mener at fiskerne selv kan få avtale
priser direkte med kjøperne, slik at markedet på denne
måten kan fungere og at unødvendige reguleringer
blir fjernet.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn framsette følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen
legge fram en sak hvor en tar utgangspunkt i at råfiskloven
oppheves.»
Komiteens medlemmer fra Høyre mener Råfiskloven
slik den er i dag bidrar til usikkerhet i råstofftilgangen
for fiskeindustrien. Dette er et betydelig problem, særlig
for kapitalintensive bedrifter med høy bearbeidingsgrad
og store faste kostnader. Disse bedriftene er mer sårbare
overfor svikt i råstofftilgangen enn bedrifter med mer
sesongtilpasset produksjon. Siden utenlandske kunder ofte krever
langsiktige og stabile leveranser, er stabil råstofftilgang
avgjørende for at den norske fiskeindustrien skal kunne
hevde seg på det internasjonale markedet. Disse
medlemmer mener Råfiskloven må forbedres
slik at alle typer fiskeindustri får gode arbeidsvilkår.
Loven bør tilpasses for å øke fiskernes
og industriens fleksibilitet i valg av råstoffløsninger.
Det vil legge grunnlag for økt verdiskaping og lønnsomhet
både i fiskeindustrien og fiskeflåten.
Disse medlemmermener
Råfiskloven må tilpasses den utviklingen som finner
sted innenfor fiskeindustrien. Den tradisjonelle målsettingen
om å beskytte fiskere med svak lokal markedsstilling må kombineres
med behovet for økt stabilitet i råvareleveransene
til den enkelte industribedrift. Loven må derfor legge
til rette for en markedsbasert førstehåndsomsetning
av fisk samtidig som fiskerne sikres oppgjør til markedspris. Disse
medlemmer mener på denne bakgrunn at bindende og
langsiktige avtaler mellom selger og industri uttrykkelig må tillates.
Slike avtaler skal ikke kunne settes til side av salgslagene. Den øvrige
prisfastsettingen bør ha karakter av minstepriser og skje
gjennom likeverdige forhandlinger mellom kjøper og salgslag,
uavhengig av om salget skjer gjennom auksjoner eller på annen
måte. Det bør opprettes en meglingsinstans som
ved uenighet har myndighet til å fastsette minsteprisen
på fisk.
Komiteen meiner at
fangstkapasiteten er for stor og at arbeidet med strukturtilpassing
må halda fram og intensiverast. Hav- og kystflåten
utfyller kvarandre og har ulike sterke sider. Havflåten
har stor aksjonsradius og sikrar store fangstar og kvalitetsråstoff
til dei store mottaksanlegga. Kystflåten sikrar leveranse
av ferskt råstoff, av topp kvalitet om tilhøva
vert lagt tilrette på mottaksida, og at det vert betalt
for kvalitet.
Komiteen er kjend med at den
dekte flåten har ein gjennomsnittsalder på 23,2 år
og ser at fiskeflåten treng fornying og modernisering utan
at dette fører til kapasitetsauke totalt sett.
Komiteen meiner fartøyutforminga
må bli friare utan at dette medfører auka fangstkapasitet.
Omsyn til abeidsmiljø og tryggleik, samt kapasitet til å handtera biprodukt
må liggja til grunn for utforminga.
Komiteen meiner trygge tenlege
og lønsame fartøy vil ha stor betydning for rekrutteringa
til fiskaryrket og å betra grunnlaget for lønnsemd.
Komiteen meiner det må vurderast å utvide
ordninga med rekrutteringskvotar. Innsatsen må aukast på kondemneringssida
for å få fleire båtar ut av fiske på permanenet
basis. Ordninga må innrettast slik at gamle båtar
går til opphogging framfor å bli sett inn i fiske
i uregulerte havområder, eller at dei vert selde til land Noreg
ikkje har fiskeriavtale med.
Komiteen syner til at skattereforma
frå 1992 står ved lag, men er likevel samd i at
det må vurderast ordningar som stimulerer til nybygg. På denne
bakgrunn gjer komiteen følgjande framlegg:
«Stortinget ber Regjeringa
komme med framlegg om aktuelle skatte- og finansieringsordningar
som kan stimulere til ein auka utskiftingstakt i flåten
i dei ulike deler av landet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at et viktig tiltak vil være å utvikle
en selvregulerende ordning for kapasitetstilpassing i fiskeflåten.
Disse medlemmer mener det er
positivt at departementet varsler en mer kritisk holdning til regelverk
som medfører tap av driftstid, begrenser fartøyutforming
og legger føringer på redskapsbruk. Fartøyreguleringene
har gitt uheldige utslag på fartøyenes utforming
og funksjonskrav. Disse medlemmer peker på at
paragraffartøyer som bygges både for å tilfredsstille
regelverket og for å få størst mulig lastekapasitet
ofte utgjør en sikkerhetsrisiko og er fiskerifaglig lite
egnede. I tillegg er det sjelden lønnsomt å bygge
om eller bytte ut et fartøy uten samtidig å endre
fangstkapasiteten. Reguleringene fører derfor til en stadig
foreldelse av flåten. Pålegg om bruk av bestemte
redskapstyper fører samtidig til manglende fleksibilitet
i utøvelsen av fisket og et høyere kostnadsnivå enn
nødvendig.
Disse medlemmer viser videre
til at kravene til fartøyutforming har gjort det vanskelig å ta
vare på og utnytte biprodukter. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at fartøy- og redskapsreguleringene påfører
fiskerinæringen store kostnader og bør avvikles
for fartøyregulerte fiskerier.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det må være like vilkår for alle fartøygrupper,
når det gjelder utskifting. Det må også stilles
krav til lønnsomhet i slike prosjekter. Regelverket må utformes
slik at lønnsomme prosjekter og effektive båter
blir prioritert.
Fiskeressursene representerer en nasjonal ressurs
og en verdifull del av naturgrunnlaget som det norske samfunn bygger
på. Verdiskapingen basert på fiskeressursene er økende,
og det er grunnlag for en fortsatt økning i årene
fremover. En god ressursforvaltning er en forutsetning for en slik
utvikling. Med dagens fangstkapasitet krever dette regulering av
fisket.
Norsk fiskerinæring er i dag tilnærmet
subsidiefri og står for en betydelig verdiskaping i det
norske samfunnet. Kostnadene ved fiskeriforvaltningen er omfattende
og dekkes over statsbudsjettet. Adgangen til å delta i
fiske og fangstkvoter tildeles imidlertid vederlagsfritt fra samfunnet,
slik at ressursrenten i sin helhet tilfaller næringsutøverne.
Adgangen til å delta i fisket er begrenset
dels gjennom en rekke konsesjonsordninger, og dels gjennom ulike
ordninger for deltakelsesbegrensning. Ordningene er motivert av
flere hensyn, og viktigst er behovet for å regulere innsatsen
i fisket. Begrensninger på deltakelsen i fisket kan således
bidra til lønnsomhetsmålet for næringen
ved at de forhindrer at det settes inn for stor fangstkapasitet
i fiske.
Fiskeridepartementet vil foreta en total gjennomgang
av hvordan deltakeradgangen i de ulike fiskeriene er fordelt mellom
enkeltfartøy og grupper.
Kvoteregulering i medhold av saltvannsfiskeloven
er en fordelingsordning for fangstmuligheter gjennom fangstkvoter.
Den enkelte reder har således ikke en kvoterett selv om
han har en konsesjon til å drive et bestemt fiske.
I kvoteregulerte fiskerier fordeles totalkvoten
med gruppekvoter, maksimalkvoter og fartøykvoter. I tillegg
er uttaket ofte begrenset ved tekniske reguleringer og periodisering
av fisket.
Fordelingssystemet skal ivareta en rekke hensyn. Utgangspunktet
er ressursbevaring.
Fordelingen av fangstkvoter mellom flåtegrupper
må ses i sammenheng med fiskerinæringen for øvrig. Industriens
behov for råstoff er således et viktig kriterium
i fordelingspolitisk sammenheng. I fordelingsspørsmål
er det nødvendig å se næringen i sammenheng
og i et verdikjedeperspektiv.
Kvotefordelingsregimet omfatter i dag et 15-talls fiskerier.
Innenfor mange av disse fiskeriene deltar flere fartøygrupper.
Kompleksiteten i det samlede fordelingsoppsettet er derfor stor.
De klareste fordelingsmessige utviklingstrekkene
i torskefisket i perioden 1980 til 1997 er at den nordnorske flåten
har redusert sin andel av totalt fangstkvantum av torsk og at fartøy
under 10 meter har redusert sin andel av totalfangstene betydelig.
Torskefisket omfatter mer enn 5000 helårs-
og deltidsdrevne fartøy som i 1997 fisket 393000 tonn torsk,
i tillegg til betydelige kvanta av en rekke andre arter. De samlede
fangstoperasjoner er her så komplekse at det i reguleringen
av fisket i praksis er umulig å oppnå et fullstendig
samsvar mellom fastsatte kvoter og endelig fangst på gruppenivå.
Hovedtrenden for NVG-sild er således
at en større andel av fangstene går til ringnot
og mindre går til kystgruppen, og at mindre går
til Nord-Norge og mer til Vestlandet.
Budsjettnemndas lønnsømhetsundersøkelser
viser at lønnsomheten i fiskeflåten i perioden
1980-1996 har vært dårlig. Det er først
de siste årene at flåten totalt sett har hatt
en positiv lønnsomhet. Mens torskesektoren har økt
sin lønnsomhet med 43 pst. i perioden 1980-1996, har økningen
i sildesektoren vært på 439 pst.
Regjeringen tar sikte på å utforme
en reguleringspolitikk som tar hensyn til de minste fartøyenes
behov for å kunne drifte på de ulike artene i
samsvar med naturlig utbredelse og tilgjengelighet, og på den
måten bidra til å sikre denne gruppens driftsgrunnlag.
På bakgrunn av de konsekvenser en omlegging av dagens reguleringsordning
kan ha for mindre kystfartøy under 10 meter, spesielt i
Nord-Troms og Finmark, vil Fiskeridepartementet utarbeide et høringsnotat
om saken og invitere næringsorganisasjonene og andre berørte
parter til å delta i en drøfting av spørsmålet.
Fiskeriforvaltningen har det overordnede ansvaret for
at bestemmelsene som er gitt for å regulere fisket og omsetning
av fisk og fiskeprodukter blir overholdt. I tillegg har salgslagene
og Kystvakten kontrolloppgaver.
Landingskontroll vil fortsatt stå sentralt
i et framtidig kontrollregime. Denne kan gjøres mer rasjonell
ved å bygge ut informasjon om fiske, innmeldinger og leveringssted
for fiskeflåten. Samtidig må varestrøms-
og omsetningskontrollen opprettholdes på et høyt
nivå, da den gir en samlet oversikt over større
produksjonsmengder.
En sentral oppgave vil være å harmonisere
kontrollregelverket internasjonalt, for å sikre at omfanget
og karakteren av kontrollen er mest mulig like i de ulike land.
For å forbedre og effektivisere ressurskontrollen
har Fiskeridepartementet under vurdering en rekke forslag knyttet
bl.a. til salgslagenes kontrollmyndighet, med henblikk på å fremme
forslag om lovendringer på dette området.
I en situasjon hvor stadig flere land forbedrer
sin kontrollvirksomhet gjennom satellittsporing, vil Norge vanskelig
kunne stå på sidelinjen.
Etter departementets vurdering må næringen
ta hovedansvaret for finansiering av en ordning med inspektører
eller observatører om bord i fartøyene, slik næringen
gjennom avgifter dekker salgslagenes kostnader med ressursregistrering
og -kontroll.
Komiteen viser til
at fiskerinæringa er avhengig av naturen og utsett for
naturlege svingningar. Uttaket må derfor styrast av ei
bærekraftig hausting av ressursane. Komiteen vil
likevel understreka at fiskerinæringa sitt behov for stabilitet
og rammer dei kan gå ut ifrå, sjølv om
kvotane frå år til år kan endra seg. Komiteen meiner
systemet med fordeling av fiskekvotane mellom hav og kyst må gjennomgåast med
sikte på å koma fram til ei varig fordeling. Det
bør framleis vera ein målsetjing at næringa
sjølv gjennom fiskarane sine organisasjonar medverkar til å finna fram
til omforente fordelingar mellom dei ulike gruppene. Komiteen vil
understreka at fordeling av kvotar mellom gruppene må oppretthaldast
over tid, slik at det verkeleg vert eit verktøy som stimulerer
til strukturtilpasning og langsiktig planlegging.
Komiteen meiner skilje mellom
hav og kystfiske må utgreiast med sikte på å få fram
andre parameter enn fartøyet si lengde. Komiteen ser
at teknologien i sterk grad har oppheva skilje mellom fartøy
på 28m og under, og at desse fartøygrupper langt
på veg fiskar med same type reiskap.
Komiteen meiner at det innanfor
dagens kvotesystem bør vidareutviklast ordningar som
medfører at dei minste fartøya kan oppretthalde
ei kontinuerleg drift gjennom året.
Dette imøtekjem dei som driv heilt
kystnært fiske i fjordane og som for det meste driv kombinasjonsnæringar. Komiteen syner
elles til dei særlege vilkår meldinga uttrykkjer
når det gjeld omsyn til kystfiske i samiske område
og slutter seg til desse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er viktig at kriteriene for
fordelingen av kvoter mellom kyst- og havfiskeflåten ligger
fast. Det styrker forutsigbarheten og er avgjørende for
at enhetskvoteordningen og en effektiv, løpende kapasitetstilpassing
skal kunne fungere.
Komiteen har merka
seg at einheitskvoteordninga i dag går ut på at
den fastsette totalkvoten i det konsesjonsbelagte fisket vert fordelt
på det enkelte fartøy som faktisk tek del i det
aktuelle fisket. Vidare at det blir tatt utgangspunkt i fartøyet
sin størrelse og lastekapasitet, samt omsyn som sysselsettingseffekt
og tilvirkning av fangst ombord.
Komiteen meiner at ordninga kan
medvirka til at det vert dei enkelte fartøyeigarane sitt
ansvar å avpassa fangstkapasiteten til kvotegrunnlaget
fartøyet har. Komiteen meiner ordninga såleis
kan utgjere eit dynamisk verkemiddel både i høve
flåtefornying og i høve overkapasitet. Komiteen vil
minna om at ordninga inneheld bestemmelsar om at einheitskvoten
fell tilbake til staten etter 13 år. Komiteen syner
elles til at Ot.prp. nr. 21 (1998-99) ligg til handsaming i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at et system med omsettelige kvoter og ressursavgift kan være
gode virkemidler for å få til en nødvendig
fornying og omstilling i næringen og kommer tibake til
dette ved behandlingen av Ot.prp. nr. 21 (1998-99) Enhetskvoteordningen.
Komiteen meiner at
det er positivt at Regjeringa gjer framlegg om å setje
ned ei arbeidsgruppe i regi av Fiskeridepartementet som skal gå gjennom
regelverket for ressurskontroll med sikte på meir praktikable
og brukerorienterte reglar. Gruppa bør også ha
som oppgave å vurdere korleis ein kan sikre lik praktisering
av regelverket i heile landet.
Forskning og utvikling er en nøkkelfaktor
når vi skal utnytte våre naturgitte forutsetninger
bedre og ivareta de muligheter markedene gir for norsk fiskerinæring. Friere
konkurranse i handelen med fisk kombinert med strengere retningslinjer
for statlige støtteordninger overfor næringslivet
stiller nye krav til konkurransedyktighet og dermed løpende
innovasjon i næringen.
Satsingen på marin FoU i Norge har
som hovedmål å utvikle kunnskap for å utløse
verdiskapingspotensialet i hele verdikjeden. Fiskeridepartementet ønsker derfor å videreføre
bevilgningene til marin FoU på et høyt nivå i årene
fremover.
Prioriterte områder er bl.a. forskning
rettet mot produkt- og prosessutvikling, bedre totalutnyttelse av råstoffet
gjennom marin bioteknologi og utvikling av markedskunnskap. Ressurs-
og havmiljøforskningen vil bli opprettholdt på et
høyt nivå. Verdikjedeperspektivet skal legges
til grunn for den marine FoU.
Fiskeridepartementet vil fremheve betydningen
av at de norske fiskeriforskningsmiljøene deltar aktivt
i internasjonalt forskningssamarbeid.
Det er viktig å få til større
FoU-engasjement i mellomstore og mindre bedrifter og bidra til samspill
mellom forskningsmiljøer og bedrifter. Dette kan gjøres gjennom
utveksling mellom FoU-miljøer og næring, og ved
overføring av teknologi og kunnskap mellom de ulike delene
av næringen.
Næringen bidrar i dag bare i beskjeden
grad til FoU på fiskerisektoren. Næringens lave
egenfinansiering av FoU skyldes i første rekke en struktur
med mange små og mellomstore enheter med begrenset egenkapital
og lønnsomhet. Skal potensialet for verdiskaping i næringen
realiseres, er det behov for å øke forskningsinnsatsen
i forhold til dagens nivå.
Økte FoU-midler fra næringen
skal bl.a. styrke den næringsrettede FoU-innsatsen, bransjeutviklingstiltak og
fellesprosjekter til nytte for hele næringen.
Fiskeridepartementet mener at økt næringsfinansiering
av FoU i fiskeri- og havbrukssektoren mest hensiktsmessig kan realiseres
gjennom en lovpålagt avgift.
Fiskeridepartementet vil i samarbeid med de
sentrale næringsorganisasjonene utrede spørsmålet
om en generell FoU-avgift for fiskeri- og havbruksnæringen, og
vil komme tilbake til Stortinget med saken på en egnet
måte.
Fiskerinæringen utvikler seg mot en
moderne næringsmiddelindustri med et bredt produktspekter, med
kunder over hele verden. Utfordringene på kompetanse- og
rekrutteringssiden i norsk fiskerinæring må derfor
vies betydelig oppmerksomhet når strategiene for utvikling
av næringen legges.
Få av dem som i dag arbeider i fiskerinæringen
har høyere utdanning. En stor utfordring er derfor å øke andelen
med formell kompetanse blant dem som allerede er i arbeidslivet
gjennom etterutdanning.
Det er et mål å få flere
kvinner inn i ledende stillinger i fiskerinæringen, og å gjøre
arbeidsplassene mer varierte og interessante på alle nivåer.
Komiteen viser til
at grunnlaget for norsk fiskeriforvaltning er at det fins god nok
kunnskap om ressursgrunnlaget. Forskningsinnsats er difor ein avgjerande faktor.
Komiteen vil peika på at
når ein ser dei store og vanskelege oppgåvene
ressurs- og miljøforskinga står ovanfor, og den
betydning resultata av denne forskinga har for forvaltninga, og
derigjennom næringa, må ambisjonsnivået
når det gjeld løyvingar til forsking aukast monaleg
i åra som kjem.
Komiteen ser for seg at det vil
bli stilt nye og strengare krav til dokumentasjon av tilstanden
til fiskebestandane våre. Dette gjeld både dei
kommersielle og ikkje-kommersielle artane, miljøet og forureiningssituasjonen,
og nye krav til forvaltninga. Sameleis gjeld dette forsking knytt
til sjøpattedyr og utviklinga i bestandane.
Komiteen vil understreka at gjennom
vitskapleg ressurs- og miljødokumentasjon og ei god forvaltning på dette
området, vil ein kunna tryggja næringa si framtid,
samt ivareta dei internasjonale forpliktelsane våre.
Komiteen syner til at Det Internasjonale
Råd for Havforskning (ICES) er rådgjevande organ
for både norske styresmakter, EU, Russland, Island osb.,
når det gjeld forvalting av fiskeressursane i Nord-Atlanteren og
i våre farvatn. Det er i første rekkje innan dette organet
og på det internasjonale plan at norske havforskarar må gjera
seg gjeldande om vår forsking og våre metodar
skal verta anerkjente og tatt i bruk. Komiteen meiner
det vil vera heilt avgjerande for Norge sin posisjon i internasjonale
fiskeriforhandlingar, at dei norske fagmiljøa har høg
fagleg standard og at dei samarbeider og utfyller kvarandre på ein
positiv og god måte. Komiteen er vidare
oppteken av at ein får mest mogeleg att for kvar forskingskrone.
I samband med styrking av forskingsinnsatsen
knytt til marin sektor er det nødvendig å styrkja
heile det norske forskingsmiljøet på området. Komiteen er
mellom anna kjent med at utfordringane universiteta står ovanfor,
når det gjeld marin forsking som marinbiologi og fiskesjukdomar,
er store i høve til dei midla som står til rådvelde.
Komiteen meiner Norge som eit
lite land, ikkje er tent med at forskingsressursane vert splitta
på for mange aktørar. Komiteen meiner
det difor må byggjast vidare på dei forskingsmiljøa
me har, der Havforskningsinstituttet i Bergen er berebjelken innan
ressursforsking og Fiskeriforskning i Tromsø utgjer tyngdepunktet
innan foredlingsforsking. Komiteen meiner vidare
det er grunn til å byggja vidare på den semja
desse miljøa har kome fram til når det gjeld oppgåvefordeling
i åra frametter.
Komiteen ser det som svært
positivt at Havforsk-ningsinstituttet og Fiskeriforskning er samde
seg imellom at Havforskningsinstituttet opprettar eit nasjonalt samarbeidsforum
for å handsama nasjonale ressursrelaterte fagspørsmål
og for å skipa ei sterkare koordinering av ressursforskinga.
Komiteen meiner det er ein grunnleggjande
føresetnad at dei forvaltingsretta og rådgjevande
forskingsinstitutta er anerkjende fagmiljø, og at dei har integritet
og truverd både i internasjonale fora, forvaltinga, fiskerinæringa
og hjå interesseorganisasjonane. Måten desse institutta
vert finansierte på er difor i ein slik samanhang av stor
betydning.
Komiteen syner til den betydningsfulle
nasjonale og internasjonale fagressursen Havforskningsinstituttet
er og den betydning dette miljøet har for den sterke posisjonen
Norge har i internasjonal samanhang innan dette fagfeltet. Komiteen meiner
det må vera rett ressursbruk å byggja opp så sterke
fagmiljø som mogeleg og at det må byggjast vidare
på Havforskningsinstituttet som eit av dei største
og mest samansette tverrfaglege kompetansemiljø innan marin
forskning og forvalting i Europa. Komiteen meiner
det ikkje er rett med ei funksjonstapping av dette miljøet,
som kan svekka dei fortrinn Norge har for å få etablert
eit internasjonalt senter for forsking på berekraftige
fiskeri.
Komiteen meiner forskingsmiljøet
i Tromsø bør få større ansvar
for bestandsforsking der det har spesielt gode føresetnader. Komiteen meiner
vidare at forskingsinnsatsen innan marknadskunnskap, produkt- og
prosessutvikling og betre totalutnytting av råstoffet gjennom
marin bioteknologi må styrkjast.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
understrekar at heile den marine forskinga må få eit økonomisk
løft der det offentlege i særleg grad har ansvar
for å sikra forskings- og kunnskapsgrunnlaget innan ressurs-
og miljøforskinga. I den samanhang er bygging av nytt forskingsskip
til erstatning for G. O. Sars som no er 30 år gamalt, eit
av tiltaka som hastar.
Komiteen viser til at forskingsinnsats
avgjer om det også skal vera mogeleg å få fram
nye artar for kommersiell utnytting. Komiteen meiner
at samarbeidet mellom styresmaktene og oppdrettsnæringa
må halde fram og styrkjast, og offentlege midlar til forsking
og utvikling av nye metodar, nye artar og sjukdomsførebygging
innafor oppdrettsnæringa må få ein auke
i åra som kjem.
Kveite, torsk og skjell kan gje økonomiske
resultat som forsvarer utviklingskostnadene. Komiteen meiner
oppbygging av forskingsfond er vegen å gå for å finansiera
nødvendig forsking knytt til vidare utvikling av havbruksnæringa.
Komiteen meiner det må prøvast
ut ei ordning med nye typar oppdrettsanlegg, for å prøva
ut kva effekt det kan ha i eit miljøperspektiv, t.d. i
forhold til miljø og smittespreiing. Også landbaserte
anlegg bør vurderast nærare i denne samanhengen.
Komiteen meiner at det òg
er eit stort potensiale i å utvikla høgkvalitetsprodukt
basert på biprodukt frå fisk som slo og avkapp.
Innsatsen for å få formidla forskingsresultata,
samt at forskingsresultata vert teken i bruk, må styrkjast.
Komiteen syner til
at villaksbestanden syner tilbakegang i heile Nordatlanteren, og
meiner det må skaffast fram eit meir konkret faktagrunnlag
knytt til utviklinga i villaksbestanden med sikte på å betra
situasjonen.
Komiteen er kjend med at det
er utført eit viktig forskingsarbeid knytt til laksen sitt
opphald i elvane, og meiner det trengst større forskingsinnsats
knytt til villlaksen sitt opphald i havet for å løysa
problema.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
meinar det må innførast ei eiga FoU-avgift, som
næringa i samarbeid med Norsk Forskningsråd forvalter. Fleirtalet understrekar
ar denne avgifta ikkje kjem istadenfor offentleg satsing på marin
forsking. Fleirtalet syner til at store deler av
næringa sjølv er samd i dette og meiner at saka
ikkje treng ytterlegare vurdering, men utarbeiding av eit hensiktsmessig
regelverk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener en eventuell FoU-avgift bare bør
innføres dersom det er bred tilslutning til dette i fiskerinæringen.
Det er en forutsetning at næringen selv administrerer ordningen
og bestemmer hvordan de innbetalte midlene skal brukes. En eventuell
FoU-avgift bør sees i sammenheng med Regjeringens arbeid
med å utrede og legge fram forslag til økonomiske
stimuleringstilak for å fremme forsknings- og utviklingsarbeidet
i bedriftene, jf. Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen
av Budsjett-innst. S. I (1998-99).
Komiteen har merka
seg at fiskerinæringa i aukande grad er ein del ein global
industri, der nyskaping og fleksibilitet er viktig for å oppretthalda
og ut-vikla konkuransedugleiken. Det generelle kompetansenivået
må difor verta høgare i alle ledd. Kompetanse
er ein viktig konkurransefaktor i arbeidet med å få fram
kvalitetsprodukt, som ein betalingssterk marknad er viljug til å kjøpa. Komiteen ser
at kompetansenivået vil få større og
større betydning, ettersom kvaliteten på produktet
som når kunden i stor grad er avhengig av korleis råstoffet
vert handtert alt frå fangstreiskapen vert sett i havet.
Komiteen meiner det er bruk for
omfattande kompetansehevingstiltak i fiskerinæringa både
på fangst- og industrisida. Auka kunnskap om råstoffhandtering og
produksjonsøkonomi trengs for å kunna auka lønsemda.
Det er avgjerande at næringa sjølv innser behovet
for kompetanse og tek i bruk dei som alt har skaffa seg slik kompetanse.
Komiteen sitt fleirtal, medlemmane
frå Arbeiderpartiet, Framstegspartiet og Høgre,
meiner ein kunne venta at meldinga hadde analysert grundigare korleis
næringa kan utvikle kompetansen internt og korleis næringa
kan få nødvendig kompetanse frå det formelle
utdanningssystemet. Eit mål om meir satsing på produkt-
og prosessutvikling bør til dømes ha som konsekvens
at det løyvast pengar til stillingar innanfor dette fagfeltet
ved våre høgare læresteder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, mener at man
heller ikke kan forvente at en næring som har en så liten
andel ansatte med høyere utdannelse, alene skal ta det økonomiske
ansvaret for å oppgradere arbeidsstokken i tråd
med markedsdrevne utfordringer. Det bør derfor forventes
at Regjeringen viser problematikken rundt etter- og videreutdanning
i fiskerinæringen spesiell oppmerksomhet. I tillegg til
de økonomiske sidene, gjør den desentraliserte
strukturen at det må utvikles modeller for opplæring
som er tilpasset spredt lokalisering og sesongmessige svingninger
i driften, for eksempel gjennom utvikling av fjernundervisningstilbud.
Komiteen vil understreka
at det er næringa sin eigen evne til å framstå med
attraktive arbeidsplassar når det gjeld lønsemd,
gode arbeidstilhøve og utfordrande arbeidsoppgåver,
som i stor grad avgjer i kva grad rekrutteringsarbeidet skal lukkast.
Komiteen meiner rekrutteringsarbeidet
må starta tidleg ved at elevane alt i barne- og ungdomsskulen
får informasjon om og kontakt med fiskerinæringa
og livet langs kysten. Lærare og rådgjevarane
i ungdomsskulen vert ei viktig målgruppe. Tilhøva
må leggjast tilrette slik at dei som vel fiskerifagleg
utdanning i den vidaregåande skulen, vert sikra lærlingeplass.
Det er i dag utvikla eit tilbod med fjernundervisning via Opplæringskontora
for fiskerifag som tilbyr fiskarar høve til å ta
fagbrev. Dette må vidareførast og vidareutviklast.
Også på universitets- og høgskulenivå vil
det vera stor bruk for rekrutteringstiltak for å sikra
næringa heilt nødvendig kompetanse.
Komiteen vil understreka at det
må vurderast sæskilte tiltak for å få fleire
kvinner til å satsa på fiskerirelaterte utdanningar
og yrke.
Regjeringen mener de retningslinjene som er
trukket opp for fiskeripolitikken vil styrke fiskerinæringen
og dens betydning i distriktspolitikken. Dette oppnås dels ved å videreføre
fordelingspolitiske virkemidler i dagens regelverk, herunder hovedprinsippene
i innsats- og uttaksreguleringene. Dels er det trukket opp retningslinjer
og foreslått tiltak som er ment å styrke fiskerinæringens
grunnlag for å fungere som kystens basisnæring.
Regjeringen understreker at bevaring av ressursgrunnlaget og bedriftsøkonomisk
lønnsomhet i næringen er den beste garantien for å ivareta
distriktspolitiske mål.
Komiteen er samd i
at arbeidet med å ta vare på ressursgrunnlaget
og bedriftsøkonomisk lønsemd i næringa
er den beste garantien for å ta vare på dei distriktspolitiske
måla. Komiteen finn grunn til å understreka
at fiskerinæringa er viktige i mange samfunn langs heile
kysten frå nord til sør, og meiner dette må liggja
til grunn når verkemidlane skal utformast. Komiteen ber
Regjeringa evaluera om dei samla næringspolitiske verkemidla
verkar slik dei var tenkte i samband med at fiskeflåten
har fått tilgong til dei distriktsretta verkemidla.
Oppfølgingen av meldingen vil kreve
administrative ressurser i fiskeriforvaltningen. Særlig
vil mer styring med kapasitetsutviklingen i fiskeflåten
kunne skape merarbeid. I tillegg vil det være behov for økte
ressurser for å videreutvikle fiskeriforvaltningens rolle som
garantist for kvalitet og renheten i det marine miljø,
bl.a. gjennom mer systematisk datainnsamling.
Generelt vil vurdering av økonomiske
og administrative konsekvenser ved endringer i lov og forskriftsverk bli
tatt opp som del av slike prosesser.
Komiteen er innforstått
med at sterkare regulering av fiske ut frå ressursomsyn
vil auka omfanget av forvaltningsoppgåver i åra
som kjem. Det må likevel vera ein kontinuerleg prosess
og ei kritisk vurdering som ligg til grunn for det samla omfanget
og kostnadene knytt til desse oppgåvene. Komiteen er
samd i at det er i dei årlege budsjetthandsamingane dette
må vurderast.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enige i de intensjoner og prosesser det her legges opp til, men
mener at dette må kunne skje innenfor dagens budsjettrammer.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen umiddelbart sette
i verk tiltak for å redusere bestanden av voksen grønnlandssel i
betydelig større grad enn i dag. Om nødvendig
må dette skje med støttetiltak.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen legge fram en sak
hvor en tar utgangspunkt i at råfiskloven oppheves.
Komiteen viser til meldingen og det som står foran og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
I.
Stortinget ber Regjeringa utarbeide langsiktige nasjonale strategiar for norsk oppdrettsnæring, der formålet er å sikra dei næringspolitiske rammevilkåra næringa treng for å kunne utvikle seg i Norge. Det må særleg leggjast vekt på å betre marknadstilgangen for norsk oppdrettsfisk i dei ulike marknadene.
II.
Stortinget ber Regjeringa komme med framlegg om aktuelle skatte- og finansieringsordningar som kan stimulere til ein auka utskiftingstakt i flåten i dei ulike deler av landet.
III.
St.meld. nr. 51 (1997-98) - Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring – vedlegges protokollen.
Oslo, i næringskomiteen, den 17. februar 1999.
Odd Roger Enoksen, |
Rita Tveiten, |
Kjell Opseth, |
leder. |
ordfører. |
sekretær. |