Forslagsstilleren viser i dokumentet til at
da Stortinget behandlet og vedtok St.meld. nr. 62 (1991-92) Ny landsplan
for nasjonalparker, ble i realiteten Miljøverndepartementet
gitt fullmakt til å iverksette de nasjonalparker og vernetiltak
de måtte finne nødvendig. Imidlertid konstaterer
forslagsstilleren at en rekke verneforslag har vakt stor strid i
ettertid.
Følgende forslag fremmes:
«Stortinget ber Regjeringen sette
ned et utvalg som skal vurdere nærings- og samfunnsmessige
konsekvenser av praktiseringen av revidert "Ny landsplan for nasjonalparker"
samt naturvernloven. Utvalget bør også fremme
forslag om at slike konsekvensanalyser skal følge alle
verneforslag om at disse konsekvensanalysene skal forelegges Stortinget
før det fattes vedtak i store vernesaker.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til forslaget og minner om at lignende
forslag tidligere er behandlet av Stortinget bl.a. i forbindelse
med Dokument nr. 8:32 (1997-98).
Disse medlemmer konstaterer at
statlige verneplaner og vernevedtak legger store begrensninger på eiendomsretten
og mulighetene til næringsutøvelse i distriktene.
Når statlige vernevedtak i mange tilfeller tilsidesetter
kommunenes planmyndighet, svekkes samtidig det lokale selvstyret.
Gjennomføringen av flere verneplaner har i den senere tid
skapt et høyt konfliktnivå mellom verneinteresser
og mange lokalsamfunn. Disse medlemmer mener det
er en viktig utfordring å finne løsninger som
tar hensyn til det kommunale selvstyret og gjør det lettere å kombinere vernetiltak med
utnyttelse av naturressurser til lokal næringsutvikling.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Olav Akselsen, Aud Blattmann, Bent Hegna, Tore Nordseth, Torny Pedersen
og lederen Jens Stoltenberg, fra Fremskrittspartiet, Øyvind
Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Kristelig Folkeparti, Jens
Arnfinn Brødsjømoen og Lars Rise, fra Høyre,
Jan Johnsen og Jan Tore Sanner, fra Senterpartiet, John Dale, fra Sosialistisk
Venstreparti, Hallgeir H. Langeland og fra Venstre, Gunnar Kvassheim,
har merket seg at Miljøverndepartementet er i ferd med å utarbeide
retningslinjer som skal sikre at berørte lokalsamfunn trekkes
sterkere med i planarbeidet. Det synes derfor ikke på det
nåværende tidspunkt å være behov
for et utvalg slik forslagsstilleren foreslår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det derimot er behov for en samlet
oversikt over de verneplaner og vernevedtak som til enhver tid innskrenker
grunneieres og lokale myndigheters råderett over naturressurser. Disse medlemmer ber
derfor om at det hvert år i forbindelse med statsbudsjettet
fremlegges en slik oversikt, og at det fremgår når
og hvorfor lokale myndigheters tilrådinger ikke har blitt
fulgt.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:16 (1998-99) - forslag fra stortingsrepresentant
Steinar Bastesen om nedsettelse av et utvalg for vurdering av nærings-
og samfunnsmessige konsekvenser ved praktiseringen av landsplan
for nasjonalparker og naturvernloven – vedlegges protokollen.
Jeg viser til oversendelsesbrev av 09.12.98
fra energi- og miljøkomiteen vedlagt dok. nr. 8:16 (1998-99)
fra representanten Steinar Bastesen og har følgende merknader
til forslaget:
1. Landsplanen for nasjonalparker
og andre større verneområder i Norge – St
meld nr 62 for 1991-92 – ble lagt fram for Stortinget sommeren
1992 av den daværende regjeringen Harlem Brundtland. Meldingen
ble utarbeidet på bakgrunn av en egen utredning (NOU 1986:13)
som ble lagt fram av daværende Statens Naturvernråd – et
bredt sammensatt utvalg med representanter bl.a. fra det rikspolitiske
miljø. Utredningen ble senere sendt ut på en bred
høringsrunde. I meldingen ble det bl a fremmet forslag
om å gå videre med planleggingen av ca 50 forslag
med tanke på vern etter naturvernlovens bestemmelser. Stortinget
ga Regjeringen sin tilslutning til å gå videre
med forslagene. Naturvernloven §18 gir retningslinjer for
saksbehandlingen av slike saker. Det er Kongen i statsråd som
fatter vedtak om vern. Miljøverndepartementet har ansvaret
for å utrede forslagene i samsvar med forvaltningslovens
bestemmelser og legge fram forslag til vedtak i Regjeringen. Det
er ikke riktig slik representanten Bastesen fremstiller det i sitt
forslag at Miljøverndepartementet er gitt en særskilt
fullmakt til "å iverksette de nasjonalparker og vernetiltak
de måtte finne nødvendig" og at "miljøverndepartementet,
med fullmakt fra Stortinget, kan iverksette enhver plan ved kongelig resolusjon
(…)". Det er Regjeringen som
er gitt en slik fullmakt av Stortinget gjennom dets behandling av
meldinger om nasjonalparkplanen, barskogplanen samt de årlige
budsjetter.
2. Saksbehandlingen av verneforslag etter
naturvernloven er lik behandlingen av reguleringsplaner etter plan-
og bygningsloven. Verneplanarbeidet blir på denne måten
i større grad en del av den kommunale planleggingen etter
plan og bygningsloven og sikrer at kommuner og fylkeskommuner kommer
inn i prosessen på et tidligere tidspunkt. Saksbehandlingsreglene
sikrer også grunneiere, bruksberettigede og andre berørte
parter medvirkningsmuligheter i utformingen av verneforslaget. Samtidig
er vernemyndigheten pålagt å søke samarbeid
med andre berørte myndigheter og organisasjoner.
3. For større vernetiltak er det
innført særskilte regler om konsekvensutredninger
etter plan- og bygningsloven. Representanten Bastesen mener at det bør
innføres regel om at slik konsekvensutredning skal følge alle vernesaker. Formålet med
bestemmelsene om konsekvensutredninger er å klargjøre virkningene
av tiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø,
naturressurser eller samfunn. Det er generelt lagt til grunn at
slike utredninger skal gjennomføres for større tiltak,
mens det for mindre tiltak kan kreves
konsekvensutredning etter nærmere vurdering. Dette prinsippet
er også lagt til grunn ved utformingen av bestemmelsene om
konsekvensutredninger for vernetiltak der nasjonalparker og andre
verneområder over 500 km2 skal
konsekvensutredes mens nasjonalparker og andre vernetiltak mellom
250 km2 og 500 km2 skal
konsekvensutredes dersom tiltaket fører til en vesentlig
endring i dagens bruk for primærnæringene eller
reiselivet i lokalsamfunnet. For små vernetiltak som ikke
fanges opp av bestemmelsene om konsekvensutredninger gjelder forvaltningslovens
krav om utredningsplikt på vanlig måte. Jeg mener
at dette opplegget sikrer en forsvarlig behandling av vernesaker
etter naturvernloven og at det derfor ikke er nødvendig å innføre
plikt om konsekvensutredning for alle vernesaker.
4. Flere av verneforslagene i landsplanen
for nasjonalparker er konfliktfylte. Dette krever en grundig behandling
på lik linje med andre store saker av samfunnsmessig betydning.
Gjennom verneplanprosessen skal det skaffes til veie et best mulig beslutningsgrunnlag
for Regjeringen. Regelen er at Miljøverndepartementet på vegne
av Regjeringen ber fylkesmannen utrede vernespørsmålet
og legge fram et konkret forslag. Verneinteressene og de ulike brukerinteressene
skal avdekkes best mulig gjennom møter, befaringer og formell høring
av alle berørte parter, og danne grunnlag for Regjeringens
endelige avveininger. Ofte er en verneplan et resultat av en rekke
kompromisser mellom ulike samfunnsinteresser. Slike kompromisser kan
skje enten ved grensejusteringer eller liberalisering av bestemmelser.
For vernesaker der verneinteressene er sterke samtidig som andre,
vesentlige samfunnsinteresser må tilpasse seg/vike,
er det i naturvernloven utarbeidet særskilte erstatningsregler
for å dekke økonomiske tap. Dersom en gjennom
planprosessen får avdekket at andre samfunnsinteresser
er større enn verneinteressene og at det ikke er mulig å forene
bruk med verneformålet, vil verneforslaget bli frafalt.
Det finnes en rekke eksempler på dette. Dette viser at
brukerinteressene har reell innflytelse på vernevedtak.
At bruker- og næringsinteressene ikke alltid får
gjennomslag for sine synspunkter er ikke det samme som at de ikke
blir hørt.
Når dette er sagt må det
likevel innrømmes at det fra tid til annen har forekommet
en praktisering av saksbehandlingsreglene som kunne ha vært
bedre. Vi forsøker nå å rette på dette
bl a gjennom å tydeliggjøre behandlingsrutinene – retter
og plikter – herunder understreke at vernemyndighetene
i større grad enn før skal trekke inn lokalsamfunnet i
planarbeidet, gjennom revisjon av retningslinjene for saksbehandlingen.
Dette arbeidet tar utgangspunkt i en rapport som er fremlagt av
en arbeidsgruppe der bl a Utmarkskommunenes Sammenslutning og Kommunenes
Sentralforbund har deltatt. Under departementets arbeid med retningslinjene
deltar kommunene og de mest berørte fagdepartementene,
deriblant Fiskeridepartementet. Miljøverndepartementet
vil legge fram reviderte retningslinjer i løpet av 1. halvår
-99.
Jeg vil imidlertid tillegge at vi i de
senere år har registrert at disse prosessene har blitt
bedre og at vi i enkelte saker har satt i gang en parallell planlegging
etter plan- og bygningslovens bestemmelse for å sikre en
bedre lokal- og regionalpolitisk forankring av verneplanarbeidet.
Vi arbeider videre med opplegg for økt lokal innflytelse
i forvaltningen av våre verneområder. Kommunene
har nylig fått tilbud om å overta forvaltningen
av eksisterende naturreservater, naturminner og landskapsverneområder.
Videre skal vi sette i gang forsøk med lokal forvaltning
for framtidige verneområder i bl a Setesdal/Vesthei,
Gauldalsvidda (Forelhogna) og Verdal/Snåsa/Lierne.
5. St meld nr 62 (landsplanen for nasjonalparker) inneholder
i liten utstrekning detaljerte opplysninger om samfunnsmessige konsekvenser
av det enkelte verneforslag. Det er gjennom den konkrete behandlingen
av den enkelte verneplan at forholdet til andre samfunnsinteresser,
herunder næringsinteresser avklares bl a ved hjelp av konsekvensutredninger
og reglene om utredningsplikt etter forvaltningsloven. Det vil derfor
ikke være tilstrekkelig bare på bakgrunn av stortingsmeldingen å vurdere
de samfunnsmessige konsekvensene av verneforslagene. Enda vanskeligere
er det å vurdere konsekvensene for de samme interesser
i forhold til bruken av naturvernloven generelt uten å se dette
i relasjon til de enkelte verneplaner.
Jeg vil minne om at departementet, på bakgrunn
av en interpellasjon fra representanten Bjørnar Olsen i
fjor, arbeider med en melding for Stortinget om vern i kystsonen.
I denne meldingen vil en på et overordnet
nivå drøfte spørsmålet
om hvordan sjøarealer skal inngå i verneområder
i kystsonen og de næringsmessige konsekvenser av dette.
Regjeringen tar sikte på å fremme meldingen inneværende vårsesjon.
Jeg regner med at Stortinget i denne sammenheng vil få anledning
til å drøfte de sider ved verneplanarbeidet som
Bastesen har trukket fram i sitt dok. 8-forslag.
6. På bakgrunn av det som er sagt
ovenfor kan jeg ikke se at det er behov for å nedsette
et utvalg slik forslaget fra representanten Bastesen innebærer.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 16. mars 1999.
Jens Stoltenberg,
leder. |
Jan Johnsen,
ordfører. |
Aud Blattmann,
sekretær. |