Samlet bruttoprodukt for skogsektoren var i
1997 på 12,1 mrd. kroner. Dette utgjør, sett i
forhold til fastlands-Norge, 1,6 pst. av brutto nasjonalprodukt
(BNP) og 1,8 pst. av sysselsettingen (33 000 normalårsverk). Det
ble i 1997 eksportert skogindustriprodukter for ca. 13,7 mrd. kroner.
Skognæringene er i større
grad enn de fleste andre næringer lokalisert i distriktene.
Det er i skogstrøkene på Østlandet og
i Trøndelag at disse næringene generelt har størst
betydning.
Trelast- og trevareindustrien er representert
i 313 av 435 kommuner, og er den industrinæring som bortsett fra
verkstedproduksjoner er representert i flest kommuner.
Utfordringen for skogindustrien i distriktene
er knyttet til å utvikle mer komplette verdikjeder basert
på regionenes egne skogressurser.
De internasjonale prosessene og utviklingen
i verdensmarkedene har konsekvenser for den norske skogsektoren.
Skogsektorens evne til å påvirke og tilpasse seg
utviklingen betyr svært mye for konkurranseevnen, sysselsettingen
og verdiskapingen - også lokalt.
Skogsektoren i Norge er inne i en omstilling
som fordrer stor tilpasningsevne i alle ledd i verdikjeden.
Bønder og skogeiere henter i økende
grad deler av sin inntekt fra virksomhet utenfor bruket.
Det har de siste årene vært
en relativt lav aktivitet i skogbruket. Avvirkningen til salg og
industriell produksjon har ligget godt under 10 mill. m3 pr. år, og investeringene er
redusert med 30 pst. siden slutten av 1980-tallet. En rekke forhold
(tømmerpris, markedskrav, teknologisk utvikling m.m.) har
bidratt til at store arealer i dag er lite aktuelle for næringsmessig
skogbruk. Omfanget av teknisk/økonomiske nullområder varierer
fra fylke til fylke, og det er skogreisingsdistriktene i Nord-Norge
og Vest-Norge som relativt sett har mest areal som ikke kan drives
lønnsomt ut fra dagens situasjon. Dersom forholdet mellom
tømmerpris og kostnader fortsatt utvikler seg negativt,
ligger det an til at ytterligere arealer vil bli vurdert som marginale.
I skogbruket utføres en stadig større andel av arbeidet
av entreprenører. Rekrutteringen, arbeidskrafttilgangen
og etterspørselen etter arbeidskraft er lav, og dette ser
ut til å påvirke både omfanget av og kvaliteten
på skogkulturarbeidet. Næringsutviklingstiltak
i utmark har fått et oppsving både organisasjonsmessig
og i omfang. Det er fremdeles et stort potensial for utmarksbasert
verdiskaping og produksjon av miljøgoder som ikke er utnyttet.
Skogsektoren generelt opplever økt
konkurranse fra importvirke, både når det gjelder
massevirke og sagtømmer. Hovedutfordringene for industriell
utnyttelse av trevirke er:
– internasjonaliseringen,
med store fusjoner og oppkjøp,
– økende konkurranse
mellom ulike skogprodukter, og mellom skogprodukter og andre materialer
som f.eks. plast, stål og betong, og
– økte miljø-
og ressursrelaterte krav.
Miljøkravene til skogbruket er blitt
større, og det er større etterspørsel
etter dokumentasjon på at skogproduktene kommer fra et
bærekraftig skogbruk.
Økt fokus på miljøspørsmålene
bidrog videre til at skogsektoren i 1994 tok initiativ til et omfattende
prosjekt som fikk navnet Levende Skog. Dette prosjektet hadde som
formål å skape tillit til at det norske råstoffet
produseres på en bærekraftig måte.
Realprisene på de fleste skogprodukter
har vært fallende over lang tid, og bruttoproduktet er
redusert i alle deler av skogsektoren. Treforedlingsindustrien har kompensert
for fallende realpriser bl.a. gjennom en betydelig endring i volumproduksjon
og dreining mot bedre betalte produkter. Trelast- og trevareprodusentene
har ikke tilpasset seg i samme grad. Opprustning og modernisering
av gjenværende bedrifter har medført at den samlede
kapasiteten er større enn den reelle produksjonen.
En utvikling mot færre og større
enheter i skogindustrien vil medføre lengre transportavstand
og dermed økt transportarbeid og større transportkostnader,
spesielt for råvaretransporten. Det er grunn til å forvente
at også transportkostnadenes andel av de samlede kostnader
vil fortsette å øke.
Skogarealet er fordelt på ca. 120 000
eiendommer som har ulik størrelse og ulike naturgitte produksjonsforhold.
Eiendomsstrukturen har vært relativt stabil over tid.
For verdiskapingen kan dagens praktisering av
konsesjonslovens prisreguleringsbestemmelser medføre visse
problemer. Dette er særlig knyttet til effekten på skogeiernes
investeringsvilje.
Et hovedspørsmål i den videre
politikk- og virkemiddelutformingen er om det er hensiktsmessig
med en større offentlig innsats der verdikjeden fungerer
dårlig, og om det er sider ved den statlige og annen offentlig virkemiddelbruk
som har fått utilsiktede virkninger.
Komiteen merker seg at skogbruket
og skogindustrien står overfor store utfordringer fremover. Komiteen legger
til grunn at den internasjonale innretning og de nasjonale utfordringene
krever et nært samspill mellom skogbruket og skogindustrien.
Det er over den siste 10-årsperioden
gjort viktige tilpasninger i virksomheten i sektoren med sikte på høyere
verdiskaping og bedre miljøtilpasninger. Komiteen registrerer
likevel at summen av de faktorer som påvirker skogbruket
og skogindustrien har medført en utvikling som på mange
områder er urovekkende. Komiteen vil spesielt
fremheve at departementet vurderer investeringsnivået som
for lavt, og at kvaliteten på skogkulturarbeidet ikke holder
mål. Departementets analyser av utviklingen viser tydelig
at skogsektorens rammevilkår er avhengige av en rekke forhold
i og utenfor sektoren. Dette omfatter arealbruk og eiendomsomsetning,
samferdselsspørsmål og industritilpasninger.
Komiteen mener derfor det er
grunn til å vurdere om den statlige virkemiddelbruken fullt
ut er tilpasset de utviklingstrekk en ser fremover, og om de samvirker på en
god nok måte på tvers av myndighetsområder.
Komiteen viser til at en del
skogområder er lite lønnsomme å drive,
og viser til meldingens omtale av disse nullområdene.
Komiteen vil peke på at
teknologi og markedspris vil påvirke størrelsen
og mengder av disse områdene. Komiteen vil
be om at det foretas en bedre registrering av disse områdene,
og en vurdering av hva som vil være slike nullområder.
Ved en eventuell utvidelse av vern, bør disse områdene
prioriteres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at skogmeldingen peker på at
lønnsomheten i næringen er svekket og aktiviteten
er redusert de siste 10 årene. Disse medlemmer er
derfor uenig i det tydelige linjeskiftet meldingen innebærer
hvor prinsippet om "frihet under ansvar" i stor grad erstattes med
offentlig styring og detaljreguleringer. Dette er feil medisin i
en situasjon hvor det er ønskelig å stimulere
aktiviteten i norsk skogbruk istedenfor nye pålegg og reguleringer
som kan gi økte kostnader og redusert aktivitet.
Disse medlemmer mener derfor
det er nødvendig å presisere at prinsippet om
"frihet under ansvar", fortsatt skal være grunnleggende
for skogpolitikken. Offentlige reguleringer som kan virke aktivitetshemmende
må i størst mulig grad unngås, fordi
de bidrar til å redusere næringens konkurransedyktighet.
Disse medlemmer mener skogeierne
er de som best kan være en drivkraft i næringsutviklingen.
Skal denne utviklingen lykkes, må den baseres på motiverte eiere
og en sterk privat eiendomsrett. En forutsetning for å kunne
utvikle optimal næringsutøvelse er en deregulering
av eiendomsmarkedet som kan gi større fleksibilitet og
mulighet til oppbygging av levedyktige eiendommer. Disse
medlemmer registrerer at meldingen legger opp til nye offentlige
reguleringer og restriksjoner som gradvis kan bidra til å uthule
eiendomsretten. Disse medlemmer mener skogpolitikken
må preges av færre reguleringer og mindre detaljstyring
som grunnlag for å utvikle en robust og lønnsom
skog- og utmarksnæring. Videre ser disse medlemmer på skatte-
og avgiftssystemer, transport-restriksjoner og konsesjonslovgivningen
som eksempler på viktige faktorer å gjøre
noe med. Disse medlemmer mener at kjøretøysbestemmelser,
avgiftsnivå, f.eks. bil- og drivstoffavgifter bør
endres og harmoniseres med tilsvarende bestemmelser i våre naboland
som norsk skogbruk, transportsiden og foredlingsbedriftene skal
konkurrere med. Disse medlemmer vil understreke at
det er markedet på bakgrunn av dette som skal
avgjøre produksjonen, avvirkningen og foredlingen av trevirke.
Disse medlemmer ser det som lite
hensiktsmessig å sette bestemte mål for avvirkningskvanta
i skogpolitikken, fordi det er markedet som må være
avgjørende for avvirkningen. Skogproduksjonen skal ikke styres
av offentlige myndigheter for å skulle dekke bestemte kvanta
som industrien setter som mål for sin produksjon. Etter disse
medlemmers mening må industrien til enhver tid
rette seg etter det råstoffgrunnlag som kan fremskaffes
i markedet.
Disse medlemmer viser til at
markedet for trevirke har vært preget av store variasjoner
sett over tid. Mulighetene for betydelige tilførsler fra
de land som Norge må konkurrere med, gir ikke utsikt til
stabilitet og langt mindre utsikt for underbalanse i markedet. Disse
medlemmer konstaterer derfor at det er knyttet stor usikkerhet
til mulighetene for rentabel skogproduksjon i terreng med vanskelige
driftsforhold og/eller lav bonitet og tilvekst. Med mulige økte virkestilførsler
og mulige sterke variasjoner i markedet, som ikke kan kontrolleres
gjennom norsk skog-politikk, mener disse medlemmer det
vil være risikofylt satsing eventuelt å bruke
vesentlige sam-funnsmidler for å øke skogproduksjonen
på sikt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
hevde at norsk virkesproduksjon må baseres på naturlig
tilkomst, bonitet og klimatiske forhold for tilvekst. Uansett målsetting
så er arealene for skogproduksjonen relativt begrenset
i Norge. Arealer med lav bonitet samt dårlige vekstforhold
på grunn av klima og nullvekstsoner er store. Disse
medlemmer finner det derfor hensiktsmessig å legge
til rette for at de gode vekstarealene for skogproduksjon utnyttes
mest mulig rasjonelt. Rasjonell produksjon gir det beste grunnlaget
for stabilitet og tilpassing til markedet.
Disse medlemmer vil minne om
at offentlig styring, regulering og tilskuddsvirksomhet kan føre
til en unaturlig produksjonsvridning. En eventuell vridning av produksjonen
innen skogbruket kan gi utslag først på lang sikt. Disse
medlemmer mener derfor at myndighetsbaserte tilskudd må reduseres
i de tilfeller hvor stor fare for feilinvesteringer foreligger. Disse medlemmer vil
hevde at eventuelle investeringer for uttak må iverksettes
etter skogeiers egne driftsplaner basert på bruk av eventuelle
avsatte investeringsmidler og skogavgift. Offentlige tilskudd må veies
mot totalresultatet. Det er imidlertid ingen grunn til å gi
offentlige tilskudd til avvirkning som samlet sett vil gi null verdi. Disse
medlemmer mener det ikke må legges hindringer i
veien for rasjonelle driftsmetoder innen skogbruket og fredningsbestemmelser
bør komme minst mulig til anvendelse i områder
hvor skogproduksjonen kan drives rasjonelt.