4.1 Sammendrag

Samlet bruttoprodukt for skogsektoren var i 1997 på 12,1 mrd. kroner. Dette utgjør, sett i forhold til fastlands-Norge, 1,6 pst. av brutto nasjonalprodukt (BNP) og 1,8 pst. av sysselsettingen (33 000 normalårsverk). Det ble i 1997 eksportert skogindustriprodukter for ca. 13,7 mrd. kroner.

Skognæringene er i større grad enn de fleste andre næringer lokalisert i distriktene. Det er i skogstrøkene på Østlandet og i Trøndelag at disse næringene generelt har størst betydning.

Trelast- og trevareindustrien er representert i 313 av 435 kommuner, og er den industrinæring som bortsett fra verkstedproduksjoner er representert i flest kommuner.

Utfordringen for skogindustrien i distriktene er knyttet til å utvikle mer komplette verdikjeder basert på regionenes egne skogressurser.

De internasjonale prosessene og utviklingen i verdensmarkedene har konsekvenser for den norske skogsektoren. Skogsektorens evne til å påvirke og tilpasse seg utviklingen betyr svært mye for konkurranseevnen, sysselsettingen og verdiskapingen - også lokalt.

Skogsektoren i Norge er inne i en omstilling som fordrer stor tilpasningsevne i alle ledd i verdikjeden.

Bønder og skogeiere henter i økende grad deler av sin inntekt fra virksomhet utenfor bruket.

Det har de siste årene vært en relativt lav aktivitet i skogbruket. Avvirkningen til salg og industriell produksjon har ligget godt under 10 mill. m3 pr. år, og investeringene er redusert med 30 pst. siden slutten av 1980-tallet. En rekke forhold (tømmerpris, markedskrav, teknologisk utvikling m.m.) har bidratt til at store arealer i dag er lite aktuelle for næringsmessig skogbruk. Omfanget av teknisk/økonomiske nullområder varierer fra fylke til fylke, og det er skogreisingsdistriktene i Nord-Norge og Vest-Norge som relativt sett har mest areal som ikke kan drives lønnsomt ut fra dagens situasjon. Dersom forholdet mellom tømmerpris og kostnader fortsatt utvikler seg negativt, ligger det an til at ytterligere arealer vil bli vurdert som marginale. I skogbruket utføres en stadig større andel av arbeidet av entreprenører. Rekrutteringen, arbeidskrafttilgangen og etterspørselen etter arbeidskraft er lav, og dette ser ut til å påvirke både omfanget av og kvaliteten på skogkulturarbeidet. Næringsutviklingstiltak i utmark har fått et oppsving både organisasjonsmessig og i omfang. Det er fremdeles et stort potensial for utmarksbasert verdiskaping og produksjon av miljøgoder som ikke er utnyttet.

Skogsektoren generelt opplever økt konkurranse fra importvirke, både når det gjelder massevirke og sagtømmer. Hovedutfordringene for industriell utnyttelse av trevirke er:

• – internasjonaliseringen, med store fusjoner og oppkjøp,

• – økende konkurranse mellom ulike skogprodukter, og mellom skogprodukter og andre materialer som f.eks. plast, stål og betong, og

• – økte miljø- og ressursrelaterte krav.

Miljøkravene til skogbruket er blitt større, og det er større etterspørsel etter dokumentasjon på at skogproduktene kommer fra et bærekraftig skogbruk.

Økt fokus på miljøspørsmålene bidrog videre til at skogsektoren i 1994 tok initiativ til et omfattende prosjekt som fikk navnet Levende Skog. Dette prosjektet hadde som formål å skape tillit til at det norske råstoffet produseres på en bærekraftig måte.

Realprisene på de fleste skogprodukter har vært fallende over lang tid, og bruttoproduktet er redusert i alle deler av skogsektoren. Treforedlingsindustrien har kompensert for fallende realpriser bl.a. gjennom en betydelig endring i volumproduksjon og dreining mot bedre betalte produkter. Trelast- og trevareprodusentene har ikke tilpasset seg i samme grad. Opprustning og modernisering av gjenværende bedrifter har medført at den samlede kapasiteten er større enn den reelle produksjonen.

En utvikling mot færre og større enheter i skogindustrien vil medføre lengre transportavstand og dermed økt transportarbeid og større transportkostnader, spesielt for råvaretransporten. Det er grunn til å forvente at også transportkostnadenes andel av de samlede kostnader vil fortsette å øke.

Skogarealet er fordelt på ca. 120 000 eiendommer som har ulik størrelse og ulike naturgitte produksjonsforhold. Eiendomsstrukturen har vært relativt stabil over tid.

For verdiskapingen kan dagens praktisering av konsesjonslovens prisreguleringsbestemmelser medføre visse problemer. Dette er særlig knyttet til effekten på skogeiernes investeringsvilje.

Et hovedspørsmål i den videre politikk- og virkemiddelutformingen er om det er hensiktsmessig med en større offentlig innsats der verdikjeden fungerer dårlig, og om det er sider ved den statlige og annen offentlig virkemiddelbruk som har fått utilsiktede virkninger.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen merker seg at skogbruket og skogindustrien står overfor store utfordringer fremover. Komiteen legger til grunn at den internasjonale innretning og de nasjonale utfordringene krever et nært samspill mellom skogbruket og skogindustrien.

Det er over den siste 10-årsperioden gjort viktige tilpasninger i virksomheten i sektoren med sikte på høyere verdiskaping og bedre miljøtilpasninger. Komiteen registrerer likevel at summen av de faktorer som påvirker skogbruket og skogindustrien har medført en utvikling som på mange områder er urovekkende. Komiteen vil spesielt fremheve at departementet vurderer investeringsnivået som for lavt, og at kvaliteten på skogkulturarbeidet ikke holder mål. Departementets analyser av utviklingen viser tydelig at skogsektorens rammevilkår er avhengige av en rekke forhold i og utenfor sektoren. Dette omfatter arealbruk og eiendomsomsetning, samferdselsspørsmål og industritilpasninger.

Komiteen mener derfor det er grunn til å vurdere om den statlige virkemiddelbruken fullt ut er tilpasset de utviklingstrekk en ser fremover, og om de samvirker på en god nok måte på tvers av myndighetsområder.

Komiteen viser til at en del skogområder er lite lønnsomme å drive, og viser til meldingens omtale av disse nullområdene.

Komiteen vil peke på at teknologi og markedspris vil påvirke størrelsen og mengder av disse områdene. Komiteen vil be om at det foretas en bedre registrering av disse områdene, og en vurdering av hva som vil være slike nullområder. Ved en eventuell utvidelse av vern, bør disse områdene prioriteres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at skogmeldingen peker på at lønnsomheten i næringen er svekket og aktiviteten er redusert de siste 10 årene. Disse medlemmer er derfor uenig i det tydelige linjeskiftet meldingen innebærer hvor prinsippet om "frihet under ansvar" i stor grad erstattes med offentlig styring og detaljreguleringer. Dette er feil medisin i en situasjon hvor det er ønskelig å stimulere aktiviteten i norsk skogbruk istedenfor nye pålegg og reguleringer som kan gi økte kostnader og redusert aktivitet.

Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig å presisere at prinsippet om "frihet under ansvar", fortsatt skal være grunnleggende for skogpolitikken. Offentlige reguleringer som kan virke aktivitetshemmende må i størst mulig grad unngås, fordi de bidrar til å redusere næringens konkurransedyktighet.

Disse medlemmer mener skogeierne er de som best kan være en drivkraft i næringsutviklingen. Skal denne utviklingen lykkes, må den baseres på motiverte eiere og en sterk privat eiendomsrett. En forutsetning for å kunne utvikle optimal næringsutøvelse er en deregulering av eiendomsmarkedet som kan gi større fleksibilitet og mulighet til oppbygging av levedyktige eiendommer. Disse medlemmer registrerer at meldingen legger opp til nye offentlige reguleringer og restriksjoner som gradvis kan bidra til å uthule eiendomsretten. Disse medlemmer mener skogpolitikken må preges av færre reguleringer og mindre detaljstyring som grunnlag for å utvikle en robust og lønnsom skog- og utmarksnæring. Videre ser disse medlemmer på skatte- og avgiftssystemer, transport-restriksjoner og konsesjonslovgivningen som eksempler på viktige faktorer å gjøre noe med. Disse medlemmer mener at kjøretøysbestemmelser, avgiftsnivå, f.eks. bil- og drivstoffavgifter bør endres og harmoniseres med tilsvarende bestemmelser i våre naboland som norsk skogbruk, transportsiden og foredlingsbedriftene skal konkurrere med. Disse medlemmer vil understreke at det er markedet på bakgrunn av dette som skal avgjøre produksjonen, avvirkningen og foredlingen av trevirke.

Disse medlemmer ser det som lite hensiktsmessig å sette bestemte mål for avvirkningskvanta i skogpolitikken, fordi det er markedet som må være avgjørende for avvirkningen. Skogproduksjonen skal ikke styres av offentlige myndigheter for å skulle dekke bestemte kvanta som industrien setter som mål for sin produksjon. Etter disse medlemmers mening må industrien til enhver tid rette seg etter det råstoffgrunnlag som kan fremskaffes i markedet.

Disse medlemmer viser til at markedet for trevirke har vært preget av store variasjoner sett over tid. Mulighetene for betydelige tilførsler fra de land som Norge må konkurrere med, gir ikke utsikt til stabilitet og langt mindre utsikt for underbalanse i markedet. Disse medlemmer konstaterer derfor at det er knyttet stor usikkerhet til mulighetene for rentabel skogproduksjon i terreng med vanskelige driftsforhold og/eller lav bonitet og tilvekst. Med mulige økte virkestilførsler og mulige sterke variasjoner i markedet, som ikke kan kontrolleres gjennom norsk skog-politikk, mener disse medlemmer det vil være risikofylt satsing eventuelt å bruke vesentlige sam-funnsmidler for å øke skogproduksjonen på sikt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil hevde at norsk virkesproduksjon må baseres på naturlig tilkomst, bonitet og klimatiske forhold for tilvekst. Uansett målsetting så er arealene for skogproduksjonen relativt begrenset i Norge. Arealer med lav bonitet samt dårlige vekstforhold på grunn av klima og nullvekstsoner er store. Disse medlemmer finner det derfor hensiktsmessig å legge til rette for at de gode vekstarealene for skogproduksjon utnyttes mest mulig rasjonelt. Rasjonell produksjon gir det beste grunnlaget for stabilitet og tilpassing til markedet.

Disse medlemmer vil minne om at offentlig styring, regulering og tilskuddsvirksomhet kan føre til en unaturlig produksjonsvridning. En eventuell vridning av produksjonen innen skogbruket kan gi utslag først på lang sikt. Disse medlemmer mener derfor at myndighetsbaserte tilskudd må reduseres i de tilfeller hvor stor fare for feilinvesteringer foreligger. Disse medlemmer vil hevde at eventuelle investeringer for uttak må iverksettes etter skogeiers egne driftsplaner basert på bruk av eventuelle avsatte investeringsmidler og skogavgift. Offentlige tilskudd må veies mot totalresultatet. Det er imidlertid ingen grunn til å gi offentlige tilskudd til avvirkning som samlet sett vil gi null verdi. Disse medlemmer mener det ikke må legges hindringer i veien for rasjonelle driftsmetoder innen skogbruket og fredningsbestemmelser bør komme minst mulig til anvendelse i områder hvor skogproduksjonen kan drives rasjonelt.