Norge disponerer store naturressurser. I fastlands-Norge
er det knyttet store verdier til jord-, skog- og utmarksarealene.
De er et viktig grunnlag for verdiskaping, bosetting og velferd
for befolkningen. Regjeringen tar i meldingen opp de utfordringer
og muligheter som er knyttet til forvaltning av skogressursene.
Regjeringen mener skogpolitikken skal stimulere
til en ansvarsfull og aktiv utnytting av skogressursene og støtte
opp under arbeidet med å få til en mer bærekraftig
utvikling.
Skogpolitikken ble sist gjennomgått
i St.meld. nr. 18 (1984-85) Om næringspolitikken i skobruket.
Ved behandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-93) Om landbruk i utvikling
stadfestet Stortinget at intensjonene fra St.meld. nr. 18 (1984-85)
skulle videreføres. Oppfølging og rapportering
til Stortinget har senere vært knyttet til de årlige
budsjettproposisjonene, og Stortingets behandling av disse.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Mimmi Bæivi, Bjarne Håkon Hanssen, Kjell Opseth,
Torstein Rudihagen, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Rita Tveiten,
fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Terje
Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan og Anita Apelthun
Sæle, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen,
fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, og fra Venstre, Leif Helge
Kongshaug, viser til at Norge disponerer store naturressurser,
og at det i fastlands-Norge er knyttet store verdier til jord-,
skog- og utmarksarealene. Komiteen er enig i at disse
naturressursene er et viktig grunnlag for verdiskaping, bosetting
og velferd. Det er et mål å utnytte disse ressursene
til samfunnets beste. Komiteen ser derfor svært
positivt på at det nå er lagt fram en egen stortingsmelding
om norsk skogpolitikk. Arbeidet ble igangsatt av den forrige, og
videreført av Regjeringen.
Komiteen viser til at samfunnet
er inne i en utvikling som innebærer økende kontakt
og handel med utlandet og større vekt på bærekraftig
utvikling, miljøverdier og livskvalitet. I en overgang
mot en nasjonaløkonomi der petroleumsinntektene reduseres
over tid, er det særlig viktig å gjennomgå mulighetene
for videre utvikling av et aktivt, miljøtilpasset næringsliv
i fastlands-Norge.
Komiteen er enig i at mulighetene
for verdiskaping og produksjon av miljøgoder i skogsektoren
er store og at de siste års aktivitetsnedgang aktualiserer
en økt innsats i skogsektoren.
Komiteen merker seg at meldingen
bygger videre på de sentrale prinsipper for skogforvaltningen
som det har vært bred politisk enighet om. I forbindelse
med behandlingen av St.meld. nr. 18 (1984-85) understreket Stortinget
at ansvaret for fremtidige generasjoners ressursgrunnlag i seg selv
er så viktig at det begrunner en økt innsats i
skogbruket, og at skogressursene må forvaltes på en
biologisk og skogfaglig forsvarlig måte.
Meldingen drøfter også utfordringer
og tiltak knyttet til variert næringsvirksomhet basert
på skogressursene, i tråd med de næringspolitiske
retningslinjer Stortinget har trukket opp.
I tillegg fanger meldingen opp viktige utviklingslinjer
på miljøområdet. Skogens betydning for
biologisk mangfold, og i klima- og energisammenheng, er viktig i
denne forbindelse. Utviklingen de siste årene har medført
at miljødimensjonen knyttet til skogbruk er kommet mer
i fokus. Komiteen mener det er riktig å legge
vesentlig vekt på dette i skogpolitikken fremover, men
vil samtidig understreke at skogbrukets næringsmessige
betydning må legges til grunn innenfor rammene av en bærekraftig
ressursforvaltning.
Komiteen viser til at den generelle
veksten i økonomien har ført til at tradisjonelle
næringer som jord og skogbruk, framstår som mindre
attraktive inntektskilder enn mange andre yrker.
Komiteen mener det er viktig
at søkelyset rettes mot skogbrukets flersidige funksjoner,
og hvordan skogen og alle dens produkter kan bidra til at gårdsskogene
kan gi større inntekter og således bidra til opprettholdelse
av levende bygder. Det er viktig at det fokuseres på skogen
som et mangfold av ressurser og muligheter.
Ut fra distriktspolitiske mål om å styrke
gårdskogbrukerens inntekter fra skogen, mener komiteen at skogens
mangfold i større grad bør søkes tatt
i bruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egne merknader i de enkelte avsnitt i innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at skogmeldingen varsler en skogpolitisk kursdreining, der prinsippet
om frihet under ansvar erstattes av mer offentlig styring og detaljregulering. Disse
medlemmer mener at økt offentlig styring av skogbruksnæringen
vil virke hemmende på aktivitet, verdiskaping og lønnsomhet
i skogsektoren.
Liberaliseringen av verdenshandelen, globalisering av økonomien
og den generelle økonomiske veksten har stor betydning
for skogsektoren. Samtidig som verdens skogareal reduseres, er etterspørselen
etter trevirke til energiformål og industriell foredling økende. Tall
fra FAO indikerer f.eks. at det globale forbruket av trevirke økte
med 36 pst. i perioden 1970-1994.
Den største utfordringen i global sammenheng
er å få bukt med avskogingen, som i et historisk
perspektiv har vært omfattende både i nord og
i sør.
Utviklingen truer i mange områder mulighetene
for at skogene fortsatt skal kunne fylle viktige økonomiske og
sosiale funksjoner.
Det er lite sannsynlig at det blir mangel på industrivirke
på lang sikt globalt sett, og det er lite sannsynlig at
den gjennomsnittlige realprisen på industrivirke vil øke
vesentlig.
Departementet viser til at netto skogtilvekst
i Europa fortsatt vil ligge godt over avvirkningskvantumet, og at netto
stående skogvolum vil øke med ca. 200 mill. m3 pr. år.
Komiteen merker seg de analyser
departementet har trukket frem når det gjelder tilgang
på og etterspørsel etter trevirke globalt og i
Europa. Det er stor usikkerhet i disse analysene, og komiteen legger
til grunn at langsiktigheten i skogproduksjonen tilsier at en nasjonalt
vanskelig kan tilpasse skogbruket og industriutviklingen fullt ut
til vurderinger av fremtidig prisnivå og etterspørsel.
Det vil imidlertid etter komiteens oppfatning være
viktig at Norge sørger for å ta vare på skogarealene
og sikrer et godt omfang på stående trevirke med
god kvalitet. Det ligger store verdier i dette, både i
form av et potensial for verdiskaping og i form av sikkerhet for
at skogens miljøfunksjoner opprettholdes.
Komiteen vil understreke at Norge
bør bidra aktivt til å utvikle bedre verktøy
for fremskriving av utviklingen når det gjelder skogforråd
og skogprodukter globalt. Komiteen vil her peke på verdien
av gode skogregistringer. Norge bør som et ledd i bistandsarbeid
og i annet samarbeid med andre land kunne bidra aktivt til en bedre
ressurskartlegging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egne merknader i de enkelte avsnitt i innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til en økt global etterspørsel etter skog og treprodukter. Det
globale forbruk av trevirke har økt med 36 pst. i perioden
1970-1994. I denne forbindelse har Norge et betydelig potensial
i å kunne øke avvirkningen og dermed økt
verdiskaping og eksport av produkter fra skogen. Disse medlemmer registrerer
med bekymring at aktiviteten i skogen har falt de siste år,
og at avvirkningen nå er nede på vel 7 millioner
m3 pr. år. Samtidig øker
importen av tømmer til norsk treforedlingsindustri betydelig,
og ligger nå på 35-40 pst. av behovet. Denne negative
situasjon kombinert med det forhold at investeringene er kraftig
redusert de siste år, medfører etter Høyres
oppfatning at det må legges til rette for en ny og positiv
skogpolitikk i Norge som kan medvirke til en mer positiv utvikling
av den samlede skog og foredlingsnæring. Etter Høyres
oppfatning peker Regjeringen i meldingen dessverre i liten grad
på tiltak som kan bidra til å øke avvirkningen
og dermed verdiskapningen i skogbruksnæringen og industrien.
Regjeringen legger opp til at Norge skal delta
aktivt i internasjonal skogpolitikk. Norge kan bidra konstruktivt
til utvikling av bærekraftig skogbruk globalt. Det er dessuten
viktig å sikre at internasjonale avtaler ivaretar norske
interesser.
Regjeringen vil legge vekt på anbefalinger
fra skogpanelet og konvensjonen om biologisk mangfold i bistandspolitiske
vurderinger. Miljø- og naturressursforvaltning skal prioriteres
høyt i norsk multilateral og bilateral bistand. Skogtiltak
er sentrale i dette.
Regjeringen vil legge vekt på at skogrelatert
bistand siktes inn mot arbeid som bygger opp under mottakerlandenes
utvikling og gjennomføring av helhetlige nasjonale skogprogram,
der kriterier og indikatorer som både omfatter vern og
bærekraftig bruk av skog inngår.
Regjeringen har bestemt at Norge i årene
som kommer skal ta del i koordineringen av den paneuropeiske samarbeidsprosessen
for beskyttelse av Europas skoger.
Regjeringen vil styrke og utvikle det nordiske
samarbeidet om skogspørsmål. Et godt nordisk samarbeid
vil være til stor nytte i internasjonale skogpolitiske
sammenhenger.
Regjeringen ser det som hensiktsmessig at de
FN-organisasjonene som arbeider med skogspørsmål
blir tillagt et betydelig oppfølgingsansvar for de internasjonale
prosessene. Regjeringen ser det som særlig viktig å støtte
opp under dette skogrelaterte arbeidet i FAO.
Regjeringen vil i samarbeid med skogbruket og skogindustrien
arbeide for at den norske skogsektoren kan oppvise troverdig dokumentasjon,
og bidra til at denne gjøres kjent internasjonalt.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen legger opp til at Norge skal delta aktivt i det
internasjonale skogpolitiske arbeidet. Komiteen mener
at det vil være viktig å få på plass
en egen internasjonalt rettslig bindende avtale om skog, under de
forutsetninger meldingen trekker opp. Det er knyttet mangesidige nærings-
og miljøverninteresser til skogforvaltningen globalt og
nasjonalt. En egen internasjonal avtale vil kunne bidra til å klargjøre
og balansere internasjonale prioriteringer og utviklingen av nasjonal
skogpolitikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det årlig globalt forsvinner skog på et
areal i størrelsesorden halvparten av Norges fastland.
Samtidig viser meldingen at i Afrika står f.eks trevirke
for ca. 75 pst. av all energiforsyning. Skog er i denne sammenheng
- også i u-land - av avgjørende betydning for å bevare jordsmonnet
og for å verne om drikkevann.
Disse medlemmer slutter seg til
Regjeringens ønske om et aktivt nordisk og internasjonalt
samarbeid. I denne forbindelse er det derfor viktig at norske aktører
innen skogbruksnæringen gis rammebetingelser som er på linje
med våre viktigste konkurrentland og samarbeidsnasjoner.
Komiteen mener det er grunn til å prioritere
miljø- og naturressursforvaltning høyt i det bistandspolitiske arbeidet.
Skogens viktige rolle for livsopphold og i klima- og energisammenheng
verden over, gjør at skogrelatert bistand vil være
virkningsfull.
Komiteen viser til at det norske
skogbruket og skogindustrien konkurrerer i et verdensmarked. Det
er likevel Europa som er den viktigste arenaen for norske aktører
når det gjelder handel med tømmer og skogprodukter.
Samtidig er mulighetene for å demonstrere et langsiktig
bærekraftig skogbruk store i en europeisk sammenheng. Komiteen mener
derfor det er riktig at Norge legger vesentlig vekt på å bidra
i det utvik-lingsarbeidet som skjer innenfor det skogpolitiske samarbeid
i Europa. Komiteen vil understreke viktigheten av
at de ulike aktørene i skogsektoren trekkes med i det arbeidet
som norske myndigheter deltar i.
Komiteen ser det som viktig at
det nordiske samarbeidet fortsetter og utvikles videre. Et organisert samarbeid
i Norden er viktig for erfaringsutveksling og utvikling av felles
holdninger, og vil kunne føre til at en står sterkere
i det internasjonale skogpolitiske arbeidet. Også på områder
som forskning, skogregistrering, resultatkontroll og miljøområdet,
vil nordisk forståelse, samarbeid og systemutvikling være
fruktbart.
Komiteen er enig i at det skal
legges vekt på å evaluere viktige skogpolitiske
tiltak jevnlig, og foreta de nødvendige korreksjoner ut
fra nye utfordringer, forsk-ning, kunnskap og erfaringer.
Komiteen ser det også som
formålstjenlig at skogbruket blir integrert i departementets
framtidige arbeid med helhetlig miljøhandlingsplan for
landbruket.
Samlet bruttoprodukt for skogsektoren var i
1997 på 12,1 mrd. kroner. Dette utgjør, sett i
forhold til fastlands-Norge, 1,6 pst. av brutto nasjonalprodukt
(BNP) og 1,8 pst. av sysselsettingen (33 000 normalårsverk). Det
ble i 1997 eksportert skogindustriprodukter for ca. 13,7 mrd. kroner.
Skognæringene er i større
grad enn de fleste andre næringer lokalisert i distriktene.
Det er i skogstrøkene på Østlandet og
i Trøndelag at disse næringene generelt har størst
betydning.
Trelast- og trevareindustrien er representert
i 313 av 435 kommuner, og er den industrinæring som bortsett fra
verkstedproduksjoner er representert i flest kommuner.
Utfordringen for skogindustrien i distriktene
er knyttet til å utvikle mer komplette verdikjeder basert
på regionenes egne skogressurser.
De internasjonale prosessene og utviklingen
i verdensmarkedene har konsekvenser for den norske skogsektoren.
Skogsektorens evne til å påvirke og tilpasse seg
utviklingen betyr svært mye for konkurranseevnen, sysselsettingen
og verdiskapingen - også lokalt.
Skogsektoren i Norge er inne i en omstilling
som fordrer stor tilpasningsevne i alle ledd i verdikjeden.
Bønder og skogeiere henter i økende
grad deler av sin inntekt fra virksomhet utenfor bruket.
Det har de siste årene vært
en relativt lav aktivitet i skogbruket. Avvirkningen til salg og
industriell produksjon har ligget godt under 10 mill. m3 pr. år, og investeringene er
redusert med 30 pst. siden slutten av 1980-tallet. En rekke forhold
(tømmerpris, markedskrav, teknologisk utvikling m.m.) har
bidratt til at store arealer i dag er lite aktuelle for næringsmessig
skogbruk. Omfanget av teknisk/økonomiske nullområder varierer
fra fylke til fylke, og det er skogreisingsdistriktene i Nord-Norge
og Vest-Norge som relativt sett har mest areal som ikke kan drives
lønnsomt ut fra dagens situasjon. Dersom forholdet mellom
tømmerpris og kostnader fortsatt utvikler seg negativt,
ligger det an til at ytterligere arealer vil bli vurdert som marginale.
I skogbruket utføres en stadig større andel av arbeidet
av entreprenører. Rekrutteringen, arbeidskrafttilgangen
og etterspørselen etter arbeidskraft er lav, og dette ser
ut til å påvirke både omfanget av og kvaliteten
på skogkulturarbeidet. Næringsutviklingstiltak
i utmark har fått et oppsving både organisasjonsmessig
og i omfang. Det er fremdeles et stort potensial for utmarksbasert
verdiskaping og produksjon av miljøgoder som ikke er utnyttet.
Skogsektoren generelt opplever økt
konkurranse fra importvirke, både når det gjelder
massevirke og sagtømmer. Hovedutfordringene for industriell
utnyttelse av trevirke er:
– internasjonaliseringen,
med store fusjoner og oppkjøp,
– økende konkurranse
mellom ulike skogprodukter, og mellom skogprodukter og andre materialer
som f.eks. plast, stål og betong, og
– økte miljø-
og ressursrelaterte krav.
Miljøkravene til skogbruket er blitt
større, og det er større etterspørsel
etter dokumentasjon på at skogproduktene kommer fra et
bærekraftig skogbruk.
Økt fokus på miljøspørsmålene
bidrog videre til at skogsektoren i 1994 tok initiativ til et omfattende
prosjekt som fikk navnet Levende Skog. Dette prosjektet hadde som
formål å skape tillit til at det norske råstoffet
produseres på en bærekraftig måte.
Realprisene på de fleste skogprodukter
har vært fallende over lang tid, og bruttoproduktet er
redusert i alle deler av skogsektoren. Treforedlingsindustrien har kompensert
for fallende realpriser bl.a. gjennom en betydelig endring i volumproduksjon
og dreining mot bedre betalte produkter. Trelast- og trevareprodusentene
har ikke tilpasset seg i samme grad. Opprustning og modernisering
av gjenværende bedrifter har medført at den samlede
kapasiteten er større enn den reelle produksjonen.
En utvikling mot færre og større
enheter i skogindustrien vil medføre lengre transportavstand
og dermed økt transportarbeid og større transportkostnader,
spesielt for råvaretransporten. Det er grunn til å forvente
at også transportkostnadenes andel av de samlede kostnader
vil fortsette å øke.
Skogarealet er fordelt på ca. 120 000
eiendommer som har ulik størrelse og ulike naturgitte produksjonsforhold.
Eiendomsstrukturen har vært relativt stabil over tid.
For verdiskapingen kan dagens praktisering av
konsesjonslovens prisreguleringsbestemmelser medføre visse
problemer. Dette er særlig knyttet til effekten på skogeiernes
investeringsvilje.
Et hovedspørsmål i den videre
politikk- og virkemiddelutformingen er om det er hensiktsmessig
med en større offentlig innsats der verdikjeden fungerer
dårlig, og om det er sider ved den statlige og annen offentlig virkemiddelbruk
som har fått utilsiktede virkninger.
Komiteen merker seg at skogbruket
og skogindustrien står overfor store utfordringer fremover. Komiteen legger
til grunn at den internasjonale innretning og de nasjonale utfordringene
krever et nært samspill mellom skogbruket og skogindustrien.
Det er over den siste 10-årsperioden
gjort viktige tilpasninger i virksomheten i sektoren med sikte på høyere
verdiskaping og bedre miljøtilpasninger. Komiteen registrerer
likevel at summen av de faktorer som påvirker skogbruket
og skogindustrien har medført en utvikling som på mange
områder er urovekkende. Komiteen vil spesielt
fremheve at departementet vurderer investeringsnivået som
for lavt, og at kvaliteten på skogkulturarbeidet ikke holder
mål. Departementets analyser av utviklingen viser tydelig
at skogsektorens rammevilkår er avhengige av en rekke forhold
i og utenfor sektoren. Dette omfatter arealbruk og eiendomsomsetning,
samferdselsspørsmål og industritilpasninger.
Komiteen mener derfor det er
grunn til å vurdere om den statlige virkemiddelbruken fullt
ut er tilpasset de utviklingstrekk en ser fremover, og om de samvirker på en
god nok måte på tvers av myndighetsområder.
Komiteen viser til at en del
skogområder er lite lønnsomme å drive,
og viser til meldingens omtale av disse nullområdene.
Komiteen vil peke på at
teknologi og markedspris vil påvirke størrelsen
og mengder av disse områdene. Komiteen vil
be om at det foretas en bedre registrering av disse områdene,
og en vurdering av hva som vil være slike nullområder.
Ved en eventuell utvidelse av vern, bør disse områdene
prioriteres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at skogmeldingen peker på at
lønnsomheten i næringen er svekket og aktiviteten
er redusert de siste 10 årene. Disse medlemmer er
derfor uenig i det tydelige linjeskiftet meldingen innebærer
hvor prinsippet om "frihet under ansvar" i stor grad erstattes med
offentlig styring og detaljreguleringer. Dette er feil medisin i
en situasjon hvor det er ønskelig å stimulere
aktiviteten i norsk skogbruk istedenfor nye pålegg og reguleringer
som kan gi økte kostnader og redusert aktivitet.
Disse medlemmer mener derfor
det er nødvendig å presisere at prinsippet om
"frihet under ansvar", fortsatt skal være grunnleggende
for skogpolitikken. Offentlige reguleringer som kan virke aktivitetshemmende
må i størst mulig grad unngås, fordi
de bidrar til å redusere næringens konkurransedyktighet.
Disse medlemmer mener skogeierne
er de som best kan være en drivkraft i næringsutviklingen.
Skal denne utviklingen lykkes, må den baseres på motiverte eiere
og en sterk privat eiendomsrett. En forutsetning for å kunne
utvikle optimal næringsutøvelse er en deregulering
av eiendomsmarkedet som kan gi større fleksibilitet og
mulighet til oppbygging av levedyktige eiendommer. Disse
medlemmer registrerer at meldingen legger opp til nye offentlige
reguleringer og restriksjoner som gradvis kan bidra til å uthule
eiendomsretten. Disse medlemmer mener skogpolitikken
må preges av færre reguleringer og mindre detaljstyring
som grunnlag for å utvikle en robust og lønnsom
skog- og utmarksnæring. Videre ser disse medlemmer på skatte-
og avgiftssystemer, transport-restriksjoner og konsesjonslovgivningen
som eksempler på viktige faktorer å gjøre
noe med. Disse medlemmer mener at kjøretøysbestemmelser,
avgiftsnivå, f.eks. bil- og drivstoffavgifter bør
endres og harmoniseres med tilsvarende bestemmelser i våre naboland
som norsk skogbruk, transportsiden og foredlingsbedriftene skal
konkurrere med. Disse medlemmer vil understreke at
det er markedet på bakgrunn av dette som skal
avgjøre produksjonen, avvirkningen og foredlingen av trevirke.
Disse medlemmer ser det som lite
hensiktsmessig å sette bestemte mål for avvirkningskvanta
i skogpolitikken, fordi det er markedet som må være
avgjørende for avvirkningen. Skogproduksjonen skal ikke styres
av offentlige myndigheter for å skulle dekke bestemte kvanta
som industrien setter som mål for sin produksjon. Etter disse
medlemmers mening må industrien til enhver tid
rette seg etter det råstoffgrunnlag som kan fremskaffes
i markedet.
Disse medlemmer viser til at
markedet for trevirke har vært preget av store variasjoner
sett over tid. Mulighetene for betydelige tilførsler fra
de land som Norge må konkurrere med, gir ikke utsikt til
stabilitet og langt mindre utsikt for underbalanse i markedet. Disse
medlemmer konstaterer derfor at det er knyttet stor usikkerhet
til mulighetene for rentabel skogproduksjon i terreng med vanskelige
driftsforhold og/eller lav bonitet og tilvekst. Med mulige økte virkestilførsler
og mulige sterke variasjoner i markedet, som ikke kan kontrolleres
gjennom norsk skog-politikk, mener disse medlemmer det
vil være risikofylt satsing eventuelt å bruke
vesentlige sam-funnsmidler for å øke skogproduksjonen
på sikt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
hevde at norsk virkesproduksjon må baseres på naturlig
tilkomst, bonitet og klimatiske forhold for tilvekst. Uansett målsetting
så er arealene for skogproduksjonen relativt begrenset
i Norge. Arealer med lav bonitet samt dårlige vekstforhold
på grunn av klima og nullvekstsoner er store. Disse
medlemmer finner det derfor hensiktsmessig å legge
til rette for at de gode vekstarealene for skogproduksjon utnyttes
mest mulig rasjonelt. Rasjonell produksjon gir det beste grunnlaget
for stabilitet og tilpassing til markedet.
Disse medlemmer vil minne om
at offentlig styring, regulering og tilskuddsvirksomhet kan føre
til en unaturlig produksjonsvridning. En eventuell vridning av produksjonen
innen skogbruket kan gi utslag først på lang sikt. Disse
medlemmer mener derfor at myndighetsbaserte tilskudd må reduseres
i de tilfeller hvor stor fare for feilinvesteringer foreligger. Disse medlemmer vil
hevde at eventuelle investeringer for uttak må iverksettes
etter skogeiers egne driftsplaner basert på bruk av eventuelle
avsatte investeringsmidler og skogavgift. Offentlige tilskudd må veies
mot totalresultatet. Det er imidlertid ingen grunn til å gi
offentlige tilskudd til avvirkning som samlet sett vil gi null verdi. Disse
medlemmer mener det ikke må legges hindringer i
veien for rasjonelle driftsmetoder innen skogbruket og fredningsbestemmelser
bør komme minst mulig til anvendelse i områder
hvor skogproduksjonen kan drives rasjonelt.
I meldingen fremgår det at Regjeringen
vil føre en aktiv nasjonal skogpolitikk for å styrke
skogens bidrag til velferd for befolkningen, mer bærekraftige
produksjons- og forbruksmønstre og levende bygder. Regjeringen
vil fokusere på de mulighetene som ligger i skogsektoren,
der målene er at:
– verdiskapingen
fra skogbaserte næringer skal økes, og
– skogsektoren skal bidra til å løse
viktige miljøoppgaver.
Regjeringens hovedstrategi for å øke
den skogbaserte verdiskapingen er å utvikle en mer helhetlig
politikk for skogbruk og skogindustri.
Regjeringen vil legge vekt på at de
skogbaserte næringene skal kunne utnytte sine konkurransefortrinn,
og tilpasse produktene til behov og etterspørsel ved bedre
markedsorientering nasjonalt og internasjonalt. Den skogbaserte
verdiskapingen skjer med grunnlag i en fornybar ressurs. Norge er
et av de land i verden som har mulighet for å øke
skogproduksjonen vesentlig i de neste 50-100 år.
Regjeringen mener skogsektoren er viktig i arbeidet for
aktivt å utvikle bærekraftige produksjons- og
forbruksmønstre. Skogen er en fornybar ressurs, forutsatt at
produksjonsgrunnlaget ikke ødelegges og at belastningen
i form av forurensning m.m. ikke overstiger skognaturens tålegrense.
Skogen bidrar også i det globale klimagassregnskapet gjennom
at CO2 tas opp i vekst og binder karbon
i stående skog, noe som kan lagres i varige trekonstruksjoner.
Skog kan videre utnyttes til bioenergi til erstatning for fossil
energi. De positive miljøvirkningene av dette kan forsterkes
gjennom målrettet, langsiktig satsing.
Regjeringen vil utnytte skogens og skogproduktenes positive
miljøbidrag.
Det er behov for en bred virkemiddelbruk i gjennomføringen
av skogpolitikken. Virkemidlene må rettes inn med sikte
på en god balanse mellom økonomi, miljøvern
og kulturelle og sosiale forhold. Det er videre nødvendig
med et statlig engasjement i forvaltning og utvikling av skogressursene.
Hovedårsakene er det langsiktige perspektivet i skogproduksjonen.
Gjennomføring av skogpolitikken er
basert på et bredt sett av virkemidler som omfatter lovverk, økonomiske
virkemidler i form av tilskudd og skatteordninger, kompetanseoppbygging,
informasjon, veiledning, forskning og utviklingstiltak samt opplegg
for overvåking og resultatkontroll.
Komiteen viser til den store
verdiskapningen i skognæringen, med 40 mrd. kroner i bruttoproduksjonsverdi
i 1997, og en eksportverdi på 15 mrd. kroner samme år. Komiteen er
enig i at dette er bygd opp gjennom langsiktig forvaltning, og at
et vilkår for økt verdiskaping er at investeringer
og aktivitet holdes oppe.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
hovedstrategi om å øke verdiskapingen gjennom
en mer helhetlig politikk for skogbruk og skogindustri. Viderefor-deling
og miljøhensyn er sentralt i denne sammenheng. Komiteen vil
understreke at det er innen videreforedling at potensialet for økt
verdiskaping og sysselsetting er størst. I verdiskapingsprogrammet
må en derfor se hele produksjonskjeden i en sammenheng
og ha spesielt fokus på foredlingsindustrien.
Komiteen viser til at Regjeringen
vil føre en aktiv nasjonal skogpolitikk for å styrke
skogens bidrag til velferd for befolkningen, mer bærekraftige
produksjons- og forbruksmønstre og levende bygder. Regjeringen
vil fokusere på de mulighetene som ligger i skogsektoren,
der målene er at:
Komiteen mener Regjeringens mål
for skogpolitikken fanger opp hovedperspektivene i de utfordringer skogsektoren
står overfor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egne merknader i de enkelte avsnitt i innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til skogbruksnæringens store potensial for vekst og utvikling. Disse
medlemmer mener næringen må gis rammevilkår
og ha virkemidler tilgjengelig som er minst like bra som de viktigste
konkurrentland. Disse medlemmer mener derfor at det
må føres en mer aktiv skogbrukspolitikk i Norge,
hvor myndighetene må bidra bl.a. med å libralisere
konsesjonsloven, mindre detaljstyring og større satsing
på forskning og utdanning. Etter Høyres oppfatning
er økt avvirkning, større bearbeidingsgrad og
større investeringer i næringen et hovedmål
det må satses på å nå. Virkemiddelbruken
må tilpasses dette målet. Disse medlemmer viser
også til at skogbruksnæringen er en typisk distriktsorientert
næring, hvor lempinger i konsesjonsloven og satsing på et
aktivt eierskap vil kunne bidra til utvikling.
Skogarealet domineres av gran, furu og lauvtrær. Fordelingen
har ikke endret seg vesentlig siden 1920-årene.
Det stående volumet er mer enn fordoblet
siden 1920. Skogreising har bidratt til vel en firedobling av det
stående volumet på Vestlandet, mens volumet i Nord-Norge
er omtrent fordoblet.
I meldingen legger Regjeringen til grunn at
skogpolitikken fortsatt skal et høyt ambisjonsnivå når
det gjelder å vedlikeholde og utvikle skogressursene med
sikte på et variert råstofftilbud og trevirke
av høy kvalitet.
Regjeringen legger til grunn at det på nasjonal
basis er mulig å øke avvirkningen ut over dagens
nivå, innenfor rammene av et bærekraftig skogbruk.
Økt skogpolitisk måloppnåelse
krever en mer planmessig tilnærming til utfordringene.
Departementet setter krav om utarbeidelse av fylkesvise skogpolitiske strategier.
Departementet forutsetter at de kommunale landbruksplaner
og skogpolitiske strategier integreres i den kommunale planleggingen.
Det er videre et mål å ut-vikle skogbruksplanleggingen
for de enkelte eiendommer, slik at planene blir mer tjenlige verktøy
for den enkelte skogeier.
Investeringer i skogkultur er grunnleggende
for de fremtidige avvirkningsmulighetene og kvaliteten på det
trevirket som blir produsert.
Nedgangen i investeringer har skjedd over hele
landet de siste årene.
Det er etter departementets mening nødvendig
med et fortsatt statlig engasjement i de langsiktige investeringene
som er forbundet med en aktiv skogkultur. Departementet vil legge
stor vekt på at skogkultur og skogskjøtsel fremmer
et variert råstofftilbud og produksjon av trevirke med
høy kvalitet. Departementet vil videreføre oppbyggingen
av kvalitetsskog i skogreisningsstrøkene innenfor miljømessig
forsvarlige rammer. I samarbeid med næringen vil departementet styrke
veiledningen og kontrollen omkring skogkultur for aktuelle eiergrupper.
Skogsveiene er et vilkår for lønnsomhet
i skogsektoren. Samtidig er skogsveibygging omdiskutert ut fra miljøhensyn.
For å imøtekomme skogbrukets
behov for en tilfredsstillende infrastruktur må det fortsatt
bygges et betydelig antall kilometer nye skogsbilveier i Norge.
Gjennom virkemiddelbruken vil departementet prioritere utbyggingen
av veier på arealer som klart gir grunnlag for en langsiktig,
bærekraftig skogproduksjon.
Virkemidlene på området omfatter
tilskudd, skattefordel ved bruk av skogavgift og direkte utgiftsføring av
utgifter til skogsveier.
Det er et mål å legge til
rette for at transporten fra skog til industri skal kunne foregå på en
kostnads- og miljøeffektiv måte. Viktig i dette
er kjøretøybestemmelser, standarden på veinettet
og utbedring av flaskehalser. Med sikte på en effektiv
virketransport er det nødvendig å vurdere behovet
for å endre kjøretøybestemmelsene. Stadig
flere arealer blir uinteressante for økonomisk skogbruk
og en konsentrasjon av aktivitetsnivået omkring industrinære
og høyproduktive arealer. Dette er en stor utfordring for
skogsektoren. Departementet vil aktivt bidra til at det etableres
troverdig og fyldig dokumentasjon om den norske skogsektoren, slik
at skogsektoren så langt mulig ikke blir gjenstand for
unødvendige handelshindringer som følge av mangelfull
eller feiltolket informasjon.
Regjeringen legger vekt på at det offentlige
virkemiddelapparatet skal bidra til å fremme samarbeid mellom
de ulike produksjonsledd. Retningslinjene for dette skal legges
til rette for økt samarbeid mellom bedrifter og økte
koblinger i verdikjeden med hensyn til råstofflevering
og -mottak.
Sett i forhold til flere land med langt mindre
skogressurser utnytter og foredler Norge trevirke i liten grad. Både
næringene og myndighetene har gjennom de senere årene
lagt økt vekt på verdikjedeperspektivet, spesielt
potensialet for økt verdiskaping i foredlingsleddene.
Regjeringen vil sette i verk et 5-årig
verdiskapingsprogram for bruk og foredling av trevirke. Siktemålet er
høyere verdiskaping gjennom foredling innenlands og økt
anvendelse av trevirke. Iverksetting av et slikt program forutsetter
både medvirkning og medfinansiering fra skogbruket og skogindustrien.
Det legges ikke opp til særordninger
for skogbasert industri innenfor SND-systemet. Regjeringen vil likevel
peke på at skogbasert næringsvirksomhet spiller
en viktig rolle når det gjelder nyskaping og næringsutvikling
i distriktene.
Bevilgningen av BU-midler til området
skog, tre og utmark har økt de senere år. En evaluering
i 1998 viste at midler til skogprosjekter ga stor sysselsettingseffekt, relativt
høy inntjening, og hadde stor overlevelsesevne.
Skogarealene og utmarksressursene representerer betydelige
verdier, og kan i større grad enn i dag gi grunnlag for
et variert tilbud av varer og tjenester. En mer profesjonell forvaltning
og utnytting av ressursene krever bedre organisering blant grunneiere,
videreutvikling av lov- og regelverk og forbedring av den offentlige
kontroll- og tilretteleggingsfunksjonen.
Hovedutfordringen i den videre utviklingen av
naturbasert næring knyttet til f.eks. jakt, fiske og opplevelser er
at de av tradisjon i for liten grad er orientert mot kunder, markeder
og økonomisk effektivitet. Markedsorientering og en gjennomtenkt
holdning til å tilfredsstille kundegruppene er en forutsetning
for stabil lønnsomhet.
Skogbruket er en langsiktig næring.
Det bør derfor legges opp til et høyt ambisjonsnivå når
det gjelder å vedlikeholde og utvikle skogressursene med
sikte på et variert råstofftilbud og trevirke
av høy kvalitet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
viktigheten av å ivareta hensynet til kommende generasjoner
gjennom en aktiv og målrettet skogkultur, innenfor miljømessig forsvarlige
rammer. Dette er nødvendig fordi skogen er betydningsfull
for økologi og klima, og fordi produksjon, høsting
og bruk av trevirke innvirker på sysselsettingen og bosettingen
i distriktene, og representerer et stort verdiskapingspotensial
som det er viktig å utnytte aktivt.
Flertallet har merket seg at
departementet fremhever at en stor andel av de avvirkede feltene
ikke er tilrettelagt for foryngelse, og at det i arbeidet med en ny
skogbrukslov vil bli lagt vekt på å understreke
skogeiers ansvar for en tilfredsstillende foryngelsesinnsats. Flertallet er
enig i at en situasjon med et for lavt investeringsnivå og
aktivitet i skogkultur ikke kan vedvare.
Både i miljøsammenheng, og
for å bygge opp ressursene for framtidige generasjoner,
mener flertallet at skogbruksinvesteringene bør økes.
Dette forutsetter også bruk av positive virkemidler for å skape
samsvar mellom privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet.
Flertallet er enig i at for å motivere
skogeierne til å investere i skogkultur og aktivt gjøre
kvalitetsfremmende tiltak, er det nødvendig med et relativt
høyt og stabilt tilskuddsnivå.
Flertallet peker på at
tilskuddsordningen i henhold til forskrift om tilskudd til skogkultur
skal gjelde alle eiendomskategorier, med unntak av eiendommer i skogstrøkene
i østlandsfylkene og Aust-Agder, som har et nyttbart balansekvantum
på over 3 000 m3 i vedkommende
kommune etter skogbruksplanen. Flertallet ber om
at departementet vurderer å innføre tilskuddsordningen
også for disse unntakene.
Flertallet ber departementet
følge utviklingen nøye, og forventer rapporter
til Stortinget om dette forholdet i de årlige budsjettene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egne merknader i kap. 8 - prissetting av skogeiedommer.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at investeringsnivået i skogbruksnæringen
har falt betraktelig de siste år. Disse medlemmer mener derfor
at det må legges til rette for en politikk som kan bidra
til økte investeringer i næringen totalt sett.
Dette vil bidra til økt verdiskaping, økt avvirkning
og større sysselsetting i en typisk distriktsbasert næring.
Disse medlemmer mener det må satses
på skogkultur og oppbygging av realverdier for tiden etter
oljealderen. Slike langsiktige investeringer fremstår nødvendigvis
ikke som lønnsomme for den nåværende eier,
men er klart lønnsomme sett på lang sikt. Tilskudd til
skogkultur må kanaliseres der disse totalt sett gir den
beste effekt. Som en viktig del av satsingen på skogkultur,
må skogavgiftsordningen bedres. Etter disse medlemmers mening
er det viktig at en økende andel av skogkulturen er basert
på riktig grunnmateriale.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
betydningen av at skogbruksvirksomheten skjer på en planmessig
måte som fanger opp både skogfaglige og miljømessige
hensyn. Det er etter hvert etablert et omfattende strategi- og plansystem
knyttet til skogbruk. Dette opplegget bør utvikles videre
med sikte på en best mulig lokal tilpasning og en mest
mulig kostnadseffektiv bruk av de midler som går til dette. Flertallet vil
også understreke at denne planleggingen ikke må bidra
til unødig byråkratisering men heller virke som
et fundament for samhandling mellom næringen og myndighetene.
Komiteen viser til
at kystskogbruket er fortsatt i en oppbyggingsfase. Komiteen vil
slå fast at det fortsatt vil være behov for en
statlig innsats for å vedlikeholde og utvikle skogressursene
i kyststrøkene. Enkelte regioner har en uforholdsmessig
stor import av trematerialer sett i forhold til de rike lokale mulighetene
for produksjon av nyttbart virke. Det er et mål å gjøre
disse områdene mer selvforsynte med trevirke. Utnyttingen
av kulturskogen er god mange steder. Avkastningen for den enkelte
eier av de investeringene som er gjort så langt, og verdiskapingen
knyttet til utnyttingen av virket, må etter komiteen mening synliggjøres
bedre dersom det skal være mulig å motivere til
et høyere aktivitetsnivå enn i dag.
Komiteen er kjent med at kystskogbruket
har vært gjenstand for omfattende diskusjon og kritikk.
Det er bl.a. reist tvil om skogreisingen kan sies å være
i tråd med konvensjonen om biologisk mangfold. Miljøinteressenes
innvendinger mot skogreisingen har trolig bidratt til et lavere
aktivitetsnivå enn forventet. Styrking av skogforskningen,
spesielt om forhold i Nord-Norge og Vestlandet kan bidra til å dempe
konflikter og øke aktiviteten. Komiteen mener
det er viktig å få bedre dokumentasjon omkring
de næringsmessige, miljømessige og samfunnsøkonomiske
sidene ved skogbruket i disse områdene. Komiteen ber
departementet legge vekt på at den varslede gjennomgangen av
skogsektorens utfordringer i skogreisingsstrøk får bred
deltagelse.
Komiteens kontakt med skogsektoren
i forbindelse med behandlingen av denne meldingen viser klart at
mange av aktørene savner mer konkrete ambisjoner og mål
for avvirkningen enn det Regjeringen gir. Komiteen vil
vise til at spørsmålet investerings- og avvirkningsmål
også ble tatt opp i forbindelse med drøfting av
St.meld. nr. 18 (1984-85). Stortinget understreket den gang at avvirkningen
må ses i sammenheng med markedsutviklingen og markedsbehovet.
Det er skogeierne som ut fra egne forutsetninger og personlig økonomi
må treffe beslutninger om avvirkning. Komiteen slutter
seg til Regjeringen i synet på at det er mulig og ønskelig å øke
avvirkningen ut over dagens nivå. Komiteen vil
samtidig minne om at aktivitetsnivået i skogbruket for
en stor del bestemmes av pris- og kostnadsforholdene i markedet
og at det derfor ikke er aktuelt å treffe politiske vedtak
om omfanget av avvirkningen det enkelte år.
Komiteen viser til at pris- og
kostnadsforholdene i markedene er sentrale faktorer for den norske
skogsektorens konkurranseevne. Utviklingen i skogindustrien mot økt
internasjonalisering og større konkurranse i produktmarkedene
har ført til fallende realpriser. Uten kostnadsreduksjoner
eller uendret nivå på tømmeruttak og
-anvendelse vil verdiskapingen falle i takt med produktprisene.
Samtidig medfører dette at stadig større arealer
blir mindre interessante for økonomisk skogbruk, med mindre
man kan komme fram til produkter fra disse områdene som
gir en høyere betalingsevne. Dette vil i sin tur føre
til en økt skogbruksaktivitet på de høyproduktive
og industrinære områder. Her er imidlertid aktiviteten
allerede høy, og sammen med krav om miljø- og
flerbrukshensyn i befolkningstette områder vil avvirkning
og derved verdiskaping knyttet til skog fortsette å falle.
Dette kan få store konsekvenser for flere distrikter med
lange transportavstander til industri. Komiteen vil
peke på at dette er en viktig næringspolitisk
og distriktspolitisk utfordring.
Komiteen mener det er nødvendig å støtte
opp om produktutvikling og høyere foredlingsgrad. Lokal
foredling av trevirke har en rekke fordeler som kan utnyttes som
grunnlag for inntekter og sysselsetting i flere distrikter, og det
er sentralt å utvikle nettverk og kompetansemiljøer
for å gi småskala bedrifter mulighet til å tilegne
seg økt kunnskap og markedsinnsikt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
at Statens nærings- og distriktsutviklingsfond må brukes
aktivt i utviklingen av en konkurransedyktig og variert skogindustri.
Komiteen vil spesielt
rette oppmerksomheten mot den store ressursen som lauvtre representerer. Komiteen mener
det må være et mål at lauvskogressursene utnyttes
og utvikles på en optimal måte for å oppnå høy kvalitet
og stor verdiskaping. Dette krever bevisstgjøring i alle
ledd i verdikjeden. Her vil informasjon til brukere av lauvtreprodukter
være betydningsfull. Et nasjonalt informasjonssenter for
lauvtreprodukter bør etter komiteens oppfatning
vurderes.
Komiteen mener det bør
være et mål at forbruket av norsk lauvtre økes
betydelig innen trevare-, møbel-, og bygningsbransjen.
Utviklingen av trearbeidende virksomheter som
kan utnytte slikt råstoff, er viktig. Vesentlige momenter
her er utnytting av lokalt råstoff, variert produksjon, arbeidsintensiv
foredling og potensiale for god lønnsomhet.
Komiteen mener også det
bør utvikles nettverk mellom ulike kompetanse- og utdanningsmiljøer,
både nasjonalt og internasjonalt. Nettverk-/kompetanseoppbygging
på tvers av fagsektorer vil være et viktig bidrag
til å spre kunnskap om trevirkets muligheter. I denne forbindelse
ser komiteen meget positivt på arbeidet
med etableringen av et internasjonalt tresenter i Trondheim. Dette
vil kunne bli en møteplass for kompetanse og utvikling
som vil ha stor betydning for hele skogsektoren.
Komiteen har merket seg forslaget
om et fem-årig verdiskapingsprogram for bruk og foredling
av trevirke. Dette programmet skal fokusere på høyere
foredling og økt bruk av trevirke samt bedre koblinger mellom
skog og marked. I en første fase av programmet skal det
etableres en arbeidsgruppe for å utrede strategi, gjennomføring
og finansieringsbehov.
Komiteen stiller seg meget positiv
til et slikt verdiskapningsprogram. Det er viktig at utredningen
fører til konstruktive og konkrete tiltak. En satsing på økt bruk
av trevirke vil også samsvare med målsettinger om
bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Det
er viktig at skog og treprodukter integreres i kommunenes arbeid
med Lokal Agenda 21.
Komiteen mener at en i et slikt
program må prioritere mellom innsatsområder.
Komiteen vil peke på at
gjennomføringen av et aktivt verdiskapningsprogram vil
kreve god landsdekkende informasjon til beslutningstakerne. Det
norske Skogselskap med sin informasjonskompetanse kan være
en aktiv aktør i denne sammenheng.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, legger spesielt
stor vekt på å utvikle mulighetene for skogbruket
i distriktene, og legger til grunn at verdiskapingsprogrammet primært bør
rettes mot å skape nye produkter og avsetningsmuligheter. Flertallet forventer
at programmet følges opp gjennom de årlige budsjettframlegg
og at satsingen forutsetter medvirkning og medfinansiering fra skogbruket
og skogindustrien. Flertallet vil for øvrig
understreke utviklingspotensialet i treforedlings- og trelastindustrien
og ser det som viktig at disse gis rammevilkår som gir
rom for en fleksibel tilpasning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter forslaget om å etablere
et verdiskapingsprogram. Disse medlemmer vil likevel
understreke at verdiskaping er næringens eget ansvar. Det
forutsettes derfor en betydelig medvirkning og medfinansiering fra
skogbruket og skogindustrien. Myndighetenes rolle må innebære
en prioritering av bidrag i form av generelle rammebetingelser. Eksempler
på myndighetsbasert innsats kan, etter disse medlemmers mening,
være utvidet adgang til bruk av skogavgiftsmidler, skattepolitikk
som motiverer til avvirkning, bedrede forhold for tømmertrans-porten
samt åpne for økt ressursutnyttelse gjennom en liberalisering
av konsesjonslovgivningen m.v.
Komiteen har merket
seg skogsektorens transportutfordringer. Utbedring av flaskehalser
i veinettet vil også komme andre sektorer til gode.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, legger til grunn at
slik utbedring primært er et spørsmål
om ansvarlige veimyndigheters prioritering av disponible midler,
og vil understreke betydningen av at dette følges opp lokalt.
Det er også et ansvar for staten å følge
opp med bevilgninger som gjør lokalnivået i stand
til å gjøre dette.
Komiteen er kjent
med at Kommunal- og regionaldepartementet og Landbruksdepartementet
har tatt initiativ til en mer konkret gjennomgang av disse spørsmålene
i kontakt med aktørene i skogsektoren. Komiteen regner
med at dette arbeidet vil munne ut i en konkretisert oversikt over
situasjonen, som gir grunnlag for vurdering og prioritering av tiltak
ut over Regjeringens behandling av dette i Skogmeldingen. Komiteen ber
derfor Regjeringen komme tilbake til disse spørsmålene. Komiteen er
enig i meldingens vurderinger når det gjelder skogsveienes
betydning for skogbruket, og behovet for fortsatt utbygging og opprustning. Komiteen vil
samtidig peke på at saksbehandlingsrutiner og planleggingsprosesser
må vektlegge miljøaspektet ved ytterligere vegbygging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil advare mot å pålegge
kommunene å gjennomføre hovedplan for utbygging
av skogsbilveier. Disse medlemmer tror ikke at alle kommunene
har tilstrekkelig kapasitet til å kunne gjennomføre
denne planleggingen innen år 2001, og et slikt forslag
vil derfor kunne virke negativt på aktiviteten i skogbruket.
Disse medlemmer mener at en fortsatt
utbygging av skogsbilveier er nødvendig for utvikling av næringen. Disse
medlemmer mener at det i spesiell grad må stimuleres
til bygging av fellesveier på tvers av eiendomsgrenser,
når det er mest hensiktsmessig.
Disse medlemmer mener at en hensiktsmessig bygging
av skogsbilveier har betydning for å opprettholde eller øke
arealer som er økonomisk drivverdige over tid.
Disse medlemmer vil hevde at
myndighetene må legge forholdene til rette slik at skogbruket
kan gjennomføre veibygging uten at det påføres økt
offentlig styring og økt byråkrati. Disse
medlemmer mener videre at det er viktigere for skogeierne å få anledning
til å bygge de veiene som er privatøkonomisk lønnsomme
enn å få tilskudd.
Komiteen ser det som
viktig at skogsektoren i Norge har om lag samme rammebetingelser
for transport som de land Norge i første rekke konkurrerer
med. Komiteen vil peke på at en forbedring
av kjøretøybestemmelsene er et viktig tiltak for å øke
lønnsomheten i skogsektoren. Komiteen har
merket seg at Norge for tiden opererer med et annet regelverk enn nære
naboland og konkurrenter som Sverige og Finland. Komiteen forutsetter
at Regjeringen avklarer spørsmålet om endrete
kjøretøybestemmelser med det første.
Komiteen vil samtidig bemerke
at det vil være viktig å velge den mest miljøvennlige
transportmetoden der det er mulig å velge mellom flere
alternativer. Komiteen mener at meldingen med fordel
kunne drøftet kostnads- og miljøeffektivitet i
forhold mellom lastebil og jernbane mer grundig. Komiteen vil
peke på jernbanens fortrinn i forhold til annen landtransport når
det gjelder store transportmengder over lange avstander. Komiteen er
kjent med at jernbanen likevel mister slike transportoppdrag. Komiteen ber Regjeringen
analysere årsakene til dette, og komme med forslag til
tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at 90 pst. av norsk treforedlingsindustri
og 45 pst. av trelastindustriens produksjon eksporteres til land
hvor konkurransen med svensk og finsk industri er meget sterk. Sverige
og Finland har i mange år tillatt tyngre og lengre kjøretøyer enn
Norge. Dette gjør at skognæringen i Norge i utgangspunktet
har et transportkostnadshandicap i konkurransen med disse.
Disse medlemmer vil videre vise
til at i Sverige er ca. 90 pst. av de offentlige veier tillatt for
60 tonn og 25,25 m lengde. I Finland er i prinsippet hele veinettet åpent
for denne kombinasjonen.
Disse medlemmer har merket seg
at det i Norge er 91 pst. av riks- og fylkesveinettet som er tillatt
for 50 tonn totalvekt, mens ca. 54 pst. av dette nettet er tilgjengelig
for tømmervogntog med 22 m lengde. Etter disse medlemmers syn
bør disse veiene uten problemer kunne åpnes for
samme kjøretøybestemmelser som i Sverige og Finland.
Disse medlemmer vil påpeke
at en endring av norske kjøretøybestemmelser til
60 tonn totalvekt vil kunne redusere skognæringens innenlandske
transportkostnader med 200 mill. kroner årlig, eller ca.
25 pst., jf. prosjekt Transport og miljø i skognæringen (Transportbrukernes
fellesorganisasjon, skogavdelingen (TF/SA) 1998).
Disse medlemmer vil videre påpeke
at en innføring av 60 tonns totalvekt på skogbrukets
transportnett vil være en vesentlig stimulans til skognæringen
i distriktene. Det vil bl.a. medføre at 100 av de 185 kommuner,
som i dag ikke kan konkurrere med industriens importpriser av massevirke,
vil være konkurransedyktige.
Disse medlemmer har merket seg
at TF/SA har undersøkt skognæringens
råvarestrømmer i de mest aktuelle skogfylker og
beregnet tømmertransportens merkostnad for aktuelle fylkers-
og kommunale veier som ikke tillater full kapasitetsutnyttelse av
dagens tømmerbiler. Undersøkelsen viser at skognæringens merkostnader
som følge av reduserte vektbestemmelser på det
offentlige sekundærveinettet utgjør årlig
ca. 50 mill. kroner.
Skognæringen er en internasjonal næring
og det er derfor viktig at næringen får rammebetingelser
på tilsvarende nivå som sine konkurrenter i et
internasjonal marked. Ut fra dette faktum mener disse medlemmer at
en forbedring av kjøretøybestemmelsene er det tiltak
som rasket vil gi en bedring av skognæringen.
Disse medlemmer mener derfor
at det for tømmertransporten i Norge vil være
både naturlig og hensiktsmessig å innføre
24 m lengde for tømmervogntog, samt at man øker
totalvekten til 60 tonn, noe som også vil være
mer "veivennlig" enn dagens vogntog på grunn av flere hjul
og større bæreflater.
Disse medlemmer mener videre
at det må gjennomføres en flaskehalsanalyse av
vegnettet for å avdekke hvor det er nødvendig å sette
inn ekstra tiltak for å gjøre skognæringens
transporter mest mulig effektive.
Disse medlemmer vil vise til
at det verken i Sverige eller Finland er registrert spesielle flaskehalser som
hindrer bruk av 25,25 m vogntog. Forsøk og erfaringer viser
at sporings- og stabilitetsegenskapene er bedre enn for 18,75 og
22 m lengder. Vegmyndigheter og transportfirmaer i begge land anser
modulen for å være sikrere enn 18,75 og 22 m lengder.
Innføringen har ikke medført økte offentlige
veiinvesteringer og driftskostnader. Det forventes imidlertid reduserte
veivedlikeholdskostnader, som følge av sterkt redusert transportarbeid.
Disse medlemmer vil peke på at
en forbedring av kjøretøybestemmelsene er det
tiltak som raskest vil kunne forbedre lønnsomheten i skognæringen.
Mang-lende satsing på samferdsel i Norge medfører
konkurranseulemper også for skognæringen. Disse
medlemmer mener derfor det er viktig og nødvendig å få økt
den tillate lengde på vogntog, samt legge forholdene til
rette for å tillate tyngre vogntog. I denne forbindelse
peker disse medlemmer på nødvendigheten
av å kunne gjennomføre en flaskehalsanalyse av vegnettet
for å kunne avdekke hvor det er nødvendig å sette
inn ekstra tiltak for å kunne gjøre næringens transport
mest mulig effektiv.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å legge
til rette for innføring av kjøretøybestemmelser
mht. akseltrykk og vogntoglengde som harmonerer mer med bestemmelser
i våre naboland.»
Komiteen viser til at aktørene
i skogsektoren i økende grad har tatt i bruk ulike former
for kvalitets-sikringssystemer, med sikte på å dokumentere
og forbedre egen virksomhet og for å sikre konkurransedyktighet.
Spørsmålet om sertifisering av skogproduksjonen
har bl.a. fått bred oppmerksom de siste årene. Komiteen mener
dette arbeidet vil være viktig fremover, og at det kan
gi bedre skogbruksmessige og miljømessige tilpasninger.
Komiteen har samtidig merket
seg at det er ulike syn mellom skog- og miljøverninteresser
på hvordan eventuell sertifisering av skogproduksjonen
skal foregå, spesielt når det gjelder den organisatoriske
forankringen.
Det er viktig at frivillighet og valgfrihet
legges til grunn for utvikling av sertifisering. Samtidig er det klart
at sertifisering kan bli et markedsmessig fortrinn for de som velger
dette. Skogeiere som blir sertifisert må forholde seg både
til det offentlige regelverket og til de konkrete sertifiseringsreglene.
For den enkelte skogeier er det da viktig at rammeverket omkring
skogbruksvirksomheten ikke blir unødvendig byråkratisk og
omfattende. Det vil være en fordel om skogbruksmyndighetenes
regelverk, som fanger opp alle skogeiere, direkte kan legges til
grunn for sertifisering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
vil i den forbindelse peke på mulighetene for å utforme
forskrifter som kan bidra til standarder i et sertifiseringssystem.
Regjeringen har foreslått en egen forskrift om miljøtilpasninger i
skogbruket. Dersom en slik forskrift kan harmoniseres med mål
og intensjoner fra ulike sertifiseringsstandarder og legges til
grunn for sertifisering, vil en for de skogeiere som velger dette
kunne begrense unødige parallelle bestemmelser og resultatvurderingsopplegg
i det private og det offentlige. Flertallet ber departementet
arbeide for en slik løsning, og viser ut over dette til
de merknader de respektive partier for øvrig har til spørsmålet
om en miljøforskrift.
Flertallet forutsetter for øvrig
at de sertifiseringssystemene som utvikles holdes innenfor de handelspolitiske
rammer og avtaler Norge har sluttet seg til.
Komiteen vil videre peke på det
potensialet som finnes på områder som juletreproduksjon
og pyntegrønt. Det importeres hvert år 400 000
juletrær. Det ligger et relativt stort verdiskapingspotensial
hos grunneierne i å legge til rette for at det kan produseres norske
juletrær og norsk pyntegrønt. Komiteen er enig
i at slike muligheter bør kunne utnyttes bedre.
Skogen i Norge dekker over en tredjedel av det
norske landarealet og utgjør en svært viktig del
av de norske økosystemene. Skogenes produktivitet er basert
på en langsiktig balanse i økosystemene, skogen
har viktige miljøfunksjoner, og skogbruket står
overfor viktige miljøutfordringer ved utnytting og forvaltning
av disse fornybare ressursene.
Det fremgår av meldingen at Regjeringen
mener miljøprofilen i skogpolitikken må bli tydeligere
og mer synlig. Det er fortsatt forbedringsmuligheter når
det gjelder de miljøhensyn skogbruket skal gjennomføre, tross
stor innsats fra myndighetene og næringen selv.
Bærekraftig produksjon og forbruk,
klimafordringene og energibruken henger nøye sammen. Produksjon
og bruk av trevirke har direkte og indirekte effekter som er verdifulle
i arbeidet for å møte disse utfordringene. Ved
bruk av trevirke i produkter med lang levetid, forlenges karbonbindingen,
og ved økt gjenvinning og reduksjon i avfallsdeponering,
reduseres utslippet av klimagasser. Trevirkets brukstid, gjenbruksmulighetene
og den biologiske nedbrytingen i økologiske kretsløp
gjør trevirke til et fordelaktig materiale. Regjeringen
mener det ligger et potensial for økte miljøgevinster
i å utnytte dette bedre og legger bl.a. vekt på at
betydningen av skog og treprodukter må integreres i kommunenes
arbeid med Lokal Agenda 21.
Norge bør legge vekt på at
skogtiltak skal være vesentlige elementer i klimaarbeidet.
Kyoto-protokollen innebærer at bare
en svært begrenset del av det totale karbonopptaket i norske skoger
kan krediteres i første forpliktelsesperiode (2008-2012).
En bredere inkludering av skogtiltak i de fremtidige forpliktelsesperiodene,
bl.a. et bærekraftig skogbruk slik det drives i Norden,
vil kunne åpne for en mer helhetlig og effektiv utnyttelse
av skog og treprodukters potensial i klimasammenheng.
Skogbruket må forholde seg aktivt til
miljøutfordringene. Høy kompetanse, økt
vekt på miljøregistrering og planlegging står
sentralt for å møte disse utfordringene. Det er
også nødvendig at virkemiddelbruken tilpasses
arealenes produksjonsevne og miljøkvaliteter.
Regjeringen legger vekt på at det er
miljøpolitisk, skogpolitisk og konkurransemessig viktig å gjennomføre
det vedtatte barskogvernet. Det må forventes innspill fra
forskning, forvaltning og miljøbevegelsen med forslag om
ytterligere vern etter at nåværende, vedtatte planer
er gjennomført.
Regjeringen legger opp til at den samlede innsatsen for
vern og bevaring av biologisk mangfold i større grad skal
bygge på en kombinasjon av juridiske og økonomiske
virkemidler i miljøvern- og landbruksforvaltningen. Klassisk
naturvern alene er ikke tilstrekkelig for å opprettholde
det biologiske mangfoldet.
Regjeringen tar sikte på fastsette
en miljøforskrift hjemlet i skogbruksloven så snart
Stortinget har behandlet denne meldingen. En slik forskrift kan
legge til rette for en god sammenheng mellom resultatene fra samarbeidsprosjektet
Levende Skog og det offentlige regelverket, og kombinere det frivillige
og det lovmessige i en tillitvekkende faglig og politisk helhet
som kan bli en styrke for næringen. Departementet vil følge opp
høringsuttalelsene og resultatene fra Levende Skog med
sikte på å utforme forskriften slik at miljøforskriftens
bestemmelser vil ligge på samme nivå som standardene
fra Levende Skog.
Regjeringen vil videre:
– styrke
satsingen på bioenergi, og
– arbeide for at god kompetanse
og miljøkunnskap, i kombinasjon med miljøregistreringer
og en miljøbevisst planlegging, skal sikre et miljømessig
forsvarlig skogbruk.
Regjeringen mener også at det er viktig å legge
vekt på skogens og skogbrukets produksjon av samfunnsgoder
som ulike miljøverdier; biologisk mangfold, luft- og vannkvaliteter,
opplevelses- og friluftslivskvaliteter m.m.
Det er en viktig utfordring for skogbruket å tilpasse sin
virksomhet til skogens betydning som friluftslivs- og opplevelsesområder
for befolkningen.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
i denne meldingen har lagt stor vekt på skogsektorens potensial
for å være med å løse viktige
miljøoppgaver. Komiteen er kjent med engasjementet
i skogsektoren på dette feltet, og finner det riktig at
aktuelle departementer gir arbeidet med å integrere skog
i det internasjonale klimaarbeidet tyngde.
Komiteen vil understreke at kommunene
må spille en viktig rolle i arbeidet med bærekraftig
produksjon og forbruk. Økt bruk av trevirke vil i denne sammenheng
være et verdifullt bidrag til et miljøvennlig
forbruk som skaper lite avfall. Dette gjelder bl.a. økt
satsing på bioenergi og økt bruk av trematerialer
i bygninger og konstruksjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at skogens betydning og muligheter i norsk klimapolitikk
er feilvurdert og bagatellisert ved at skogen ikke har blitt tillagt
nok oppmerksomhet i denne sammenheng.
Disse medlemmer vil vise til
Det norske skogselskaps brosjyre "Skogen i Norge", der det blir
fastslått at produksjon av 1 m3 trevirke binder til seg karbondioksidmengden
fra 1,5 millioner m3 luft, som tilsvarer
CO2-innholdet i eksosen fra 640 liter bensin.
Disse medlemmer vil videre vise
til at Skogforsk beregnet i 1991 at det årlige opptaket
av CO2 i Norges skoger er 27 millioner
tonn. På 90-tallet har mengden bundet CO2 i
skogen økt med drøyt 10 millioner tonn i året.
I tillegg har bundet mengde CO2 i treprodukter økt
med drøyt 0,5 millioner tonn pr. år.
Disse medlemmer registrerer at
skogen også har en mer direkte gunstig virkning på klimaet.
Lokalt jevner skogen ut temperatursvingningene gjennom døgnet
ved å holde på den varme luften om natten og kjøle
ned luften på varme sommerdager. Den holder også på fuktigheten,
slik at det skapes gode vekstvilkår for en rekke planter.
Disse medlemmer konstaterer at
det vil være fornuftig å innse at skogene kan
tillegges en større rolle og betydning som CO2 binder i klimapolitikken, fremfor at
man skal tviholde på de ensidige norske virkemidlene i
form av avgifter.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser Kyoto-protokollens åpning
for en skogstrategi som betydningsfull, og viser til at årlig
nettobinding av CO2 i norsk skog har
en størrelsesorden som klart overstiger reduksjonsmålet
på 12 mill. tonn CO2-ekvivalenter
i 2010.
Disse medlemmer legger stor vekt
på at forståelsen av skogbrukstiltakene i lys
av Kyoto-protokollen reflekterer den vesentlige oppbygging av skogressursene
som finner sted i Norge og de store unyttede muligheter i så vel
nasjonal som global sammenheng.
Gjennom hele dette århundret har en
bevisst skogpolitikk tilrettelagt for en utvidet rolle for en av
våre mest typiske fornybare ressurser. En overgang til
bruk av fornybare energikilder og produksjonssystemer som mer allment
kan tilfredsstille behovene med mer begrenset bruk av fossile ressurser,
er en viktig del av den globale klimapolitikken. I et slikt perspektiv
kan skogsektoren yte vesentlige bidrag. Gjennom tiltak for fremme
av skogproduksjon kan CO2-konsentrasjonen stabiliseres
i kombinasjon med oppbygging av et fornybart ressursgrunnlag.
På bakgrunn av Norges ressurssituasjon
ser disse medlemmer det som særlig interessant
at utnyttelsen av fossile ressurser kan bringes inn i et bærekraftig kretsløp
ved at karbonet som frigjøres kan bindes på nytt.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget ved en rekke anledninger har pålagt Regjeringen
mer aktivt å utnytte skogens og trevirkets økologiske
fortrinn som element i klimapolitikken, og imøteser en
mer bevisst gjennomføring.
Disse medlemmer er kjent med
de mulige konflikter mellom økt utnyttelse av den biologiske
produksjonskapasiteten og hensynet til det klassiske naturvernet. Disse
medlemmer forutsetter at berørte fagmyndigheter,
forskningsinstitusjoner og næringsinteresser gjennom samarbeid
av den typen som nå er realisert gjennom "levende skog"-prosjektet
setter fokus på tiltak som kan forene bredden av målsettinger. Disse
medlemmer legger til grunn at målet om biologisk
mangfold og oppbygging av en økt ressursbase i form av
skog vil være forenlige.
Introduksjonen av ulike systemer for kvotehandel med
utslipp av klimagasser aktualiserer utvikling av et marked for salg
av bindingsprosjekter i skog. Det bør legges til rette
for utvikling av slike systemer nasjonalt og internasjonalt. Slike
elementer bør komme i tillegg til aktivisering av den type
skogpolitiske virkemidler som er kjent og i bruk.
Komiteen viser til at samarbeidsprosjektet Levende
Skog har på en god måte samlet skogbruks- og miljøinteresser
til en konstruktiv dialog om skogspørsmål, spesielt
de miljømessige sidene ved skogbruksaktiviteten. Komiteen mener
dette arbeidet har vært viktig for skogsektoren i arbeidet
med en mer miljøvennlig skogbehandling.
Komiteen mener det er nødvendig
at skogpolitikken har en klar og tydelig miljøprofil. I
forbindelse med behandling av denne meldingen har komiteen gjennom
befaringer og møter med ulike parter i skogbruket erfart
at det er til dels sterke innvendinger mot Regjeringens forslag
om å fastsette en egen forskrift om miljøtilpasninger
i skogbruket. Disse innvendingene knytter seg bl.a. til frykten
for økt byråkratisering og detaljregulering og
de mulige negative virkningene på aktiviteten i skogbruket.
Komiteen mener at det offentlige
regelverket for gjennomføring av skogpolitikken ikke skal
undergrave verdien av Levende Skog. Ved myndighetenes tilpasning
av regelverket og i organisasjonenes arbeid for å sette
standardene fra Levende skog ut i livet bør det være
et mål å få til rasjonelle og kostnadseffektive
sy-stemer for utforming og kontroll av skogbruksvirksomheten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til samarbeidsprosjektet Levende skog og de gode resultater
dette frivillige opplegget har medført.
Flertallet vil be departementet
vurdere resultatet av en videreføring av dette frivillige
prosjektet etter 2 år, og da ta stilling til om det er
behov for en miljøforskrift i påvente av en fullstendig
gjennomgang av saksfeltet i forbindelse med en ny skoglov.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
vil understreke at det er nødvendig med klare miljøbestemmelser
i lov- og regelverket for skogbruk. Flertallet slutter
seg til de hovedprinsipper Regjeringen trekker opp i meldingen, om
skogeiers plikt til å utøve aktiv biotopskjøtsel
og til å skaffe seg oversikt over miljøverdiene
på sin eiendom. Flertallet mener dette er
i tråd med skogbruksloven og forarbeidene og legger til
grunn at dette er prinsipper som skal føres videre når
det utformes en ny skogbrukslov.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre støtter departementets
vurdering av behovet for en miljøforskrift i påvente
av en fullstendig gjennomgang og revisjon av skogbruksloven. Disse
medlemmer vil understreke at det er nødvendig med
en mest mulig felles miljøprofil i skogpolitikken og det
norske skogbruket av hensyn til den internasjonale profilen både politisk
og konkurransemessig, og dette nødvendiggjør også en
tydelig og samlet miljøprofil i de offentlige virkemidlene.
Disse medlemmer støtter
det ambisjonsnivået for en slik forskrift som er lagt til
grunn i Skogmeldingen og tilrår at Regjeringen utformer
en slik miljøforskrift med hovedvekt på miljømål
og -standarder og at man i minst mulig grad legger inn tidkrevende
og byråkratiske meldeplikts- og søknadsløsninger.
Det er samtidig nødvendig at reglene blir klare, konkret
og etterprøvbare.
Disse medlemmer vil samtidig
også peke på samarbeidsprosjektet Levende skog
og den positive enighet som der er oppnådd mellom skognæringene, miljøsiden
og myndighetene. Fra næringens side er det understreket
at man trenger noe tid for å kunne forankre konklusjonene
fra dette prosjektet i operativ virksomhet og at man er redd for
at en for hurtig iverksetting av miljøforskriften kan påvirke
dette arbeidet negativt.
Disse medlemmer har derfor kommet
til at en miljøforskrift ikke bør iverksettes
før om ett til to år slik at næringen
kan fortsette det positive, frivillige arbeidet for å sette
standardene fra Levende skog ut i livet.
Disse medlemmer vil også understreke
behovet for å kunne se miljøforskriften og en
ny skogbrukslov i sammenheng og at man derfor må ta sikte
på å revidere forskriften når en ny lov
foreligger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
uenig i forslaget omtalt i meldingen om å fastsette en
forskrift om miljøtilpasninger i skogbruket, fordi den
vil være uheldig og unødvendig. Disse medlemmer viser
til det ansvaret skognæringen har tatt for sine miljøutfordringer
gjennom å utforme de såkalte Levende Skog standardene
for et bærekraftig landbruk. Dette arbeidet er godt i gang
allerede nå ved at anslagsvis en fjerdedel av norsk skogbruk
er sertifisert i samsvar med LS standardene.
Disse medlemmene reagerer på at
en eventuell innføring av en forskrift samtidig som LS
standardene skal implementeres i et sertifiseringssystem, kan virke forvirrende.
Det er en risiko for at eiere av små skogeiendommer kan
velge å la sine ressurser ligge ubenyttet fordi de føler
avmakt i forhold til et stadig økende byråkrati. Disse
medlemmer mener det viktige nå er å få satt
skogbrukets miljøstandarder ut i livet og følge
dette opp.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at skognæringen selv har tatt ansvar for at næringen
tilfredsstiller kravene til et bærekraftig skogbruk. Gjennom
Levende Skogs standarder og et tilhørende sertifiseringssystem,
sikres en høy miljøprofil. Disse medlemmer frykter
derfor at en miljøforskrift vil skape usikkerhet blant
skogeierne og virke negativt i forhold til den prosess næringen
har gjennomført i samarbeid med myndighetene. Disse
medlemmer går derfor imot innføring av
miljøforskrift.
Komiteen vil understreke skogens
store betydning for rekreasjon og friluftsliv, og som element i
norsk identitet og egenart. Komiteen vil understreke
de by- og tettstedsnære skogenes store betydning for friluftslivet,
og behovet for å tilpasse skogbruket i disse områdene
ut over dagens praksis. Særlig er en omlegging mot en større
bruk av lukkede hogstformer og bevaring av stier svært
viktig for ivaretagelse av opplevelseskvalitetene i skogen.
Komiteen mener at det er av stor
betydning å skaffe oversikt over viktige nøkkelbiotoper
og andre forekomster med stor biologisk betydning i skog. Det omtalte
miljøregistreringsprosjektet er derfor, sammen med skogbruksnæringens
uttrykte vilje å ivareta slike verdier, nødvendig
og positivt. Komiteen ser det som et mål å få gjennomført
landsdekkende regi-streringer, og vil understreke at dette
krever et godt samarbeid mellom mange berørte instanser
og faggrupper.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittsparitet viser
til enigheten mellom myndigheter og skogeiere vedrørende
skogeiernes ansvar for nøkkelbiotoper begrenset slik det
ble gjort i Levende Skog. Disse medlemmer mener ansvar
utover dette bør dekkes av en vederlagsordning. Ordningen
må innebære at berørte skogeiere gis
full erstatning for økonomisk tap.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til strategien for bevaring av det biologiske mangfold i Norge,
og at nøkkelbiotoper er elementer i denne sammenheng som
det er nødvendig å ta vare på. I denne forbindelse
er det etter disse medlemmers oppfatning nødvendig
at det etableres en vederlagsordning for nøkkelbiotoper
i de tilfeller disse legger beslag på et såpass
stort areal at dette svekker næringsgrunnlaget for skogeieren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Stortingets behandling av St.meld. nr. 40 (1994-95) hvor partiet
motsatte seg utvidelsen av den opprinnelige barskogsplanen.
Disse medlemmer er ikke enig
i hovedspørsmålet med verneplanen for barskog,
et ensidig vern av spesielle områder skog.
Disse medlemmer viser til de
store områder urørt og utilgjengelig natur som
finnes i vårt langstrakte land. Denne delen av barskogen
vil ikke være lønnsom for utnyttelse, og blir
dermed et naturlig barskogvernområde. En slik naturlig
"fredning" kombinert med en samordning mellom aktivt flerbruk og
verneinteresser der dette måtte være ønskelig,
vil gi et totalt sett bedre resultat enn tvangstiltak og misforståtte
vernetanker fra forskermiljøer og myndigheter.
Disse medlemmer mener en fornuftig
avvirkning og bearbeiding sammen med de allerede innførte nasjonalparker
og de utilgjengelige skogsområder vi har, er tilstrekkelig
for å bevare barskog for ettertiden. Dette var Fremskrittspartiets
begrunnelse for å gå imot barskogvernets utvidelse
ved Stortingets behandling av saken i 1996. Disse medlemmer har
registrert at vedtaket har skapt store problemer for mange skogeiere.
Disse medlemmer mener derfor
at det må settes inn nødvendige ressurser for å få avsluttet
verneplanarbeidet snarest mulig. Den langsomme fremdriften påfører
de berørte skogeiere unødvendige økonomiske tap.
Riktignok er det opprettet en leieordning som gjør at enkelte
eiere får dekket deler av sine tap. Disse medlemmer vil
hevde at dette ikke er en fullgod ordning fordi de som kommer inn
under ordningen ikke får en tilstrekkelig leieinntekt og
mange skogeiere blir stående helt utenfor på grunn
av kriteriene og for små bevilgninger. Disse medlemmer understreker derfor
at det bør gis lovfestet erstatning for midlertidig vern
for hele det økonomiske tapet i den midlertidige verneperioden
når dette kan dokumenteres. Disse medlemmermener Regjeringen snarest må stille
de nødvendige ressurser til rådighet for en snarlig
gjennomføring og avslutning av barskogvernarbeidet. Dette
gjelder gjenstående registreringer, leieordninger, utvelgelse
av arealer og erstatning til grunneiere.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil påpeke
de mange tilfeller av lang saksbehandlingstid og manglende erstatninger
der barskogvern er foretatt. Disse medlemmer mener
at den enkelte skogeier må få full erstatning
for de arealer som avstås til barskogvern. Disse
medlemmer vil også advare mot for stor bruk av
barskogvern, av hensyn til de betydelige ulemper dette medfører
for aktørene i næringen. Det samme gjelder bruk
av fleksibelt barskogvern som vil virke aktivitetshemmende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig å understreke at det ligger betydelige muligheter
for økt verdiskaping og sysselsetting i utmarksnæringa.
Et utmarksprodukt kan være sammensatt av transport, overnatting,
servering, naturopplevelser, jakt, fiske og guiding m.v. som kan utgjøre
et verdifullt bidrag til å sikre bosetting i distriktene.
Disse medlemmer vil peke på at
det er behov for en samlet gjennomgang av de lover, regler og forskrifter
som kan hindre en utvikling i næringen. Praktiseringen
av plan- og bygningsloven er et effektivt hinder for bygging av
næringsbygg i utmarksnæring. Bygging av skogshusvær
for overnatting og servering er nødvendig for å øke
foredlingsgraden og dermed verdiskaping og sysselsetting. Disse
medlemmer mener derfor det bør være en
prioritert oppgave å liberalisere lov- og regelverket på dette
området. Dette vil være et bidrag til å stimulere
utmarks-næringa som distriktsnæring med et potensial
for en betydelig vekst.
Disse medlemmer mener utmarksnæringen representerer
store muligheter for skogeierne. Disse medlemmer mener
det er behov for en samlet gjennomgang av de lover og regler som
påvirker muligheten for å utvikle en lønnsom
utmarksnæring i Norge. Disse medlemmer vil
spesielt peke på de hinder plan- og bygningsloven medfører
for utvikling av utmarksprodukter. (Reiseliv) Det er også etter disse medlemmers oppfatning
nødvendig å begrense effektene som de ulike vernetiltak
har for utmarks-næringen. Disse medlemmer mener
også det er uheldig at private skogeiere er pålagt
merverdiavgift ved salg av utmarksprodukter, mens staten er fritatt
for dette. Disse medlemmer ber om at denne forskjellsbehandlingen
blir fjernet.
Regjeringen foreslår å starte
arbeidet med en ny skogbrukslov. Arbeidet vil ha som mål
at den nye loven skal inneholde klare bestemmelser om et bærekraftig skogbruk
og en langsiktig ressursforvaltning. Skogeiernes ansvar for å forvalte
egne skogressurser, og å ta miljøhensyn, må stå sentralt
i en ny lov. Bestemmelsene om å etablere ny skog etter
hogst bør få en utforming som i større
grad enn i dag sikrer at foryngelsesplikten blir ivaretatt. I arbeidet
med en ny lov er det nødvendig å legge vekt på skogbrukslovens
betydning både som et nasjonalt verktøy, og som
et middel for å dokumentere hovedlinjene i den norske skogpolitikken utad.
Departementet vil gi retningslinjer for praktiseringen av
prisreguleringsbestemmelsene som i større grad stimulerer
til et aktivt skogbruk ved at verdien av foretatte investeringer
og hogstmoden skog reflekteres bedre i verdifastsettelsen.
Regjeringen vil i hovedsak beholde skogbeskatningen
som i dag. Det innebærer bl.a. at skogavgiftsordningen
fortsatt bør være en grunnpilar i finansieringen av
et bærekraftig skogbruk. Regjeringen mener imidlertid at
det er behov for å gjøre ordningen mer virk-ningsfull
i et miljøperspektiv og i verdikjedesammenheng. Regjeringen
vil derfor foreslå å utvide ordningen ved å gi
en generell virkende skattefordel for bruk av skogavgift til konkrete
definerte miljøfremmende tiltak.
Regjeringen ser det ikke som hensiktsmessig å nå gå videre
med en vurdering av potensialet for beskatning av grunnrenten i
skogbruket.
Betydningen av forskning og utvikling som grunnlag for
lønnsom produksjon har vært undervurdert i deler av
skogsektoren. Regjeringen vil, som en prøveordning i 5 år,
fastsette en avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak
i skogbruket. Dette vil gi bedre mulighet for aktiv brukermedvirkning
i og brukerfinansiering av FoU-arbeid i skogsektoren, herunder det
foreslåtte verdiskapningsprogrammet.
Regjeringen vil styrke og videreutvikle kompetansetiltak
innen grunn- og etteropplæring rettet mot skogeiere, skogsarbeidere
og entreprenørene i skogbruket.
Regjeringen mener at det er viktig for næringen
og for samfunnet at også kvinner deltar aktivt og finner interessante
arbeidsplasser i skogsektoren. Departementet vil derfor ta initiativ
til et samarbeid med bl.a. skogeierorganisasjonene om en fortsatt
innsats for å sikre kvinners deltakelse innenfor skogsektoren.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
legger opp til å starte arbeidet med en ny skogbrukslov,
med klare bestemmelser om et bærekraftig skogbruk og en langsiktig
ressursforvaltning. Komiteen er enig i at de skogpolitiske
utfordringene krever et moderne og funksjonelt juridisk rammeverk.
Det er viktig at en ny skogbrukslov blir en næringslov
hvor prinsippet om frihet under ansvar opprettholdes. Loven må også gi klare
rammer for de miljøhensyn som påhviler skogbruket,
og som er en viktig del av den enkelte skogeiers forvalteransvar.
Den nye skogbruksloven må også videreføre
en skogadministrasjon på kommune- og fylkesnivå med
en organisasjon og kompetanse som gjør det mulig å følge
opp regelverket og de skogpolitiske mål på en
god måte regionalt og lokalt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre, er positiv til en ny skogbrukslov, men
forutsetter at dette må være en næringslov hvor
prinsippet om frihet under ansvar opprettholdes. Disse medlemmer vil
advare mot en lov som åpner for økt byråkratisering
av næringen, og peker i denne sammenheng på at
forslaget om meldeplikt for hogst ikke må gjennomføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at det er behov for en ny skogbrukslov hvor skogeiernes og
myndighetenes ansvar defineres og hvor eventuelle sanksjonsmuligheter
er hjemlet. Disse medlemmer forutsetter imidlertid
at en ny skogbrukslov skal være en næringslov
og at prinsippet om frihet under ansvar skal opprettholdes. Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn understreke at man ved utformingen av
ny lov legger til grunn prinsippene i dagens lov om ikke å hjemle
restriksjoner som hindrer regningssvarende drift.
Komiteen mener at plikten til å sette
av skogavgift skal opprettholdes og slutter seg til at skogavgiftsordningen
fortsatt skal være en grunnpilar i finansieringen av bærekraftig
skogbruk fremover. Komiteen har merket seg at beløpsgrensene
for skattefordelen ved bruk av skogavgift har vært de samme
siden ordningen ble innført. Komiteen ber
om at departementet vurderer en endring av beløpsgrensene
eller ordningen slik at det stimuleres til økt investering.
Her bør vurderes om beløpsgrensene for den såkalte
skattefordelen kan oppheves og om skattefordelen kan økes
til 50 pst.
Komiteen er ellers enig i at
reglene for bruk av skogavgift med skattefordel i miljøsammenheng,
blir gjennomgått for å gjøre ordningen
mer virkningsfull.
Komiteen ser utvidelsene av skogavgiftsordningen
som viktige i et miljøperspektiv og i verdiskapingssammenheng.
Det bør etter komiteens mening åpnes
for redusert inntektsføring etter skatteloven § 48, for
tiltak med særlig miljøbetydning. Komiteen ser behovet
for å videreføre ordningene med gjennomsnittsligning
og direkte utgiftsføring av skogsveier. Komiteen er
enig i at det ikke er grunnlag for å gå videre
med en vurdering av potensialet for beskatning av grunnrente i skogbruket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at skogavgiftsordningen bør
opprettholdes. Disse medlemmer mener følgende
endringer må gjennomføres:
– fjern
beløpsgrensene for skattefordelen. Med dagens system avtar
skattefordelene med økende investeringer. Dette harmonerer
dårlig med behovet for økte investeringer i næringen.
– heving av overavskrivningsdelen
(skattefordelen) til 50 pst.
Av frigitte skogavgiftsmidler som nyttes til
skogkultur og skogsveier, samt til alternative avvirkningsfremmende
investeringer i et vernet skogsområde hvor det er fastsatt
restriktive forskrifter for bygging av skogsveier, tas til inntekt
50 pst. av samlet investeringsbeløp.
Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om endringer i skogavgiftsordningen, med sikte på å fjerne eller
heve vesentlig beløpsgrensene for skattefordelen og øke
overavskrivningsdelen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg positive til Regjeringens forslag om å utvide ordningen
med skogavgift ved å gi en generelt virkende skattefordel
for bruk av skogavgift til miljøfremmende tiltak og tiltak
rettet mot lokal foredling.
Disse medlemmer mener skogavgiftsordningen i
tillegg bør utvides til å omfatte kjøp
av kompetansetjenester.
Disse medlemmer vil minne om
at skogavgiften ikke er en avgift i tradisjonell forstand, men et
incitament til økte langsiktige investeringer. Fra 1983
og frem til i dag har de kostnadene som skogavgiften er ment å dekke,
hatt sin naturlige stigning (konsumprisindeksen har steget med 82
pst.) samtidig som marginalskatten har falt fra ca. 60 pst. til
dagens 28 pst. Konsekvensen er at effekten av skogavgiftsordningen
som økonomisk virkemiddel er betydelig svekket. Disse medlemmer vil
hevde at skogavgiften er en fornuftig ordning og bør beholdes.
Den bør forenkles og gjøres langt mer effektiv
som virkemiddel for økte investeringer i næringen. Disse
medlemmer mener beløpsgrensene for skattefordelen
kan fjernes. Videre kan overavskrivningsdelen (skattefordelen) heves
til 50 pst. Disse medlemmer vil peke på at
ovennevnte tiltak vil, hvis de realiseres, gjøre skogavgiften tilnærmet
like effektiv i dag som den var ved innføring av ordningen
i 1983.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket
seg at Regjeringen mener at praktisering av dagens prisreguleringsbestemmelser
i forhold til skog har vært mer restriktiv enn det er grunnlag
for. Flertallet slutter seg til at dette forholdet
rettes opp gjennom mer konkrete retningslinjer for praktiseringen. Flertallet mener
at en høyere pris på skogeiendommer vil kunne stimulere
til et høyere investeringsnivå. Det er samtidig viktig
at prisnivået ikke blir til hinder for at eiendommene kan
overtas og drives med en rimelig avkastning for kjøperen. Flertallet mener
det kan være grunnlag for å vurdere en særskilt
kalkulasjonsrente for verdsetting av skog.
Flertallet legger videre til
grunn at den varslede stortingsmeldingen om landbruket vil gi en
grundig og helhetlig drøfting av spørsmålene
knyttet til jord- og konsesjonslovgivningen med sikte på å bruke
disse virkemidlene aktivt for økt måloppnåelse
i landbrukspolitikken.
Flertallet viser til at Regjeringen
vil vurdere tiltak for å gjøre det lettere for
skogeiere og skogsarbeidere å registrere seg som selvstendig
næringsdrivende innenfor skogbruk. Flertallet forutsetter
at arbeidstakernes rettslige vern ivaretas, og at det ikke foretas
noe som øker mulighetene for kontraktørvirksomhet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at en åpning for større muligheter
for at skogsarbeidere kan registrere seg som selvstendig næringsdrivende,
kan forsterke presset mot at de skogsarbeiderne som fortsatt er
ansatt skal registrere seg som selvstendig næringsdrivende.
Det er viktig å legge til rette for
virkemidler som sikrer trygge og stabile helårsarbeidsplasser
for de ansatte skogsarbeiderne. En kvalifisert arbeidsstokk med
faglærte skogsarbeidere er en forutsetning for at nødvendig
skogkulturarbeider skal bli utført og ikke minst for å ivareta
miljøhensyn i det fremtidige skogbruket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er nødvendig å fjerne prisreguleringen ved
omsetning av skogeiendommer samt statens forkjøpsrett.
Skogbruket har behov for en liberalisering av konsesjonsloven slik
at de som ønsker å være aktive næringsutøvere
gis større fleksibilitet til å utvikle hensiktsmessige
og levedyktige skogeiendommer.
Disse medlemmer vil minne om
at en liberalisering i eiendomsmarkedet og et friere marked vil
føre til en bevisstgjøring av ressursenes reelle
verdier. Skogeiere som har et høyt ambisjonsnivå når
det gjelder å vedlikeholde og utvikle skogressurser, vil
belønnes med en høyere markedsverdi på eiendommen.
Disse medlemmer viser til at
svenskene liberaliserte lovverket knyttet til kjøp og salg
av eiendom i 1991. Erfaringen fra Sverige til nå viser
at med et fungerende marked fastsettes eiendomspriser som gjenspeiler
eiendommenes reelle verdi, så blir eiendomsstrukturen mer
robust, prisene og det lokale eierskapet øker. Disse
medlemmer viser til at det er dette norske myndigheter har
forsøkt å få til med strenge offentlige
reguleringer som prisregulering, bo- og driveplikt samt forkjøpsrett
til Staten. Disse medlemmer vil hevde at de positive
erfaringer i det svenske eiendomsmarkedet tilsier en tilsvarende
liberalisering av lovverket i tilknytning til kjøp og salg
av eiendom i Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at den offentlige reguleringen av eiendomsmarkedet har klare negative
effekter på avvirkning, lønnsomhet, investeringsnivå,
rekruttering, kompetanse og ikke minst utvikling av et robust og
levedyktig skogbruk. Dette gjelder bl.a. i form av prisregulering
og statens forkjøpsrett. Disse medlemmer mener
av en avvikling av disse reguleringene vil kunne bidra til mer robuste
og lønnsomme enheter i næringen. Dette vil også kunne
bidra til mer aktivt eierskap i næringen. Etter Høyres
oppfatning er de tiltak som foreslås i meldingen langt
fra tilstrekkelig til å kunne motvirke de store negative
effekter reguleringen av eiendomsmarkedet har for skogbruksnæringen. Disse
medlemmer mener at en endring av konsesjonsloven hvor prisregulering
erstattes av fri prisdannelse, vil bidra til større lønnsomhet,
større avvirkning og dermed legge til rette for større
aktivitet og mer levende bygder. En avregulering vil også bidra
til større rekruttering og klart bidra til flere heltidseiere. Disse
medlemmer vil understreke at det også må gis
anledning til å bygge opp større og mer rasjonelle
enheter. Disse medlemmer mener derfor at statens
forkjøpsrett må fjernes og at arealgrensen for
konsesjonsplikt og for odelsjord må heves betraktelig. Disse
medlemmer mener det i større grad må tas
hensyn til kompetanse og faglig skikkethet. En større fristilling
av næringen vil medføre økt verdiskapning
i næringen og industrien som henter råvarene fra
næringen.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at ny kunnskap fra forsknings- og utviklingsarbeid og en bred
og omfattende kompetanse i alle deler av skogsektoren er viktige
grunnforutsetninger for verdiskaping og en god miljøprofil. Komiteen vil
peke på at kompetanseoppbyggingen også bør
skje i miljøer utenfor skogsektoren for at sluttbrukerne
skal få større kunnskap om trevirkets muligheter.
Styrking av entreprenørskaps-ideen i lærerutdanningen
og i undervisningen i skoleverket vil være et positivt
bidrag i denne sammenheng.
Komiteen mener det bør
være et mål å heve investeringene i forskning
og utvikling innen norsk treindustri. Dette er en oppgave både
for det offentlige og bransjen. Samtidig er det viktig å sette
inn forskningsressursene mot de områder som best styrker
lønnsomheten i næringen. Det er viktig å dreie
fokus fra produksjons- og råvarehåndtering over
mot markeds- og brukerorientering. Ellers viser komiteen til
merk-nadene til verdiskapningsprogrammet. Komiteen viser
også til den kommende forskningsmeldingen.
Det er også viktig å sikre
en tilfredsstillende rekruttering til næringene. Dette
er en utfordring både for næringene og myndighetene
og krever samhandling både om finansiering og iverksetting
av konkrete tiltak.
Komiteen er positiv til skognæringens
forslag om en FoU-avgift og støtter Regjeringens forslag
om å innføre dette med hjemmel i lov om avgift
på skogsvirke til fremme av fellestiltak i skogbruket av
9. november 1956.
Komiteen har merket seg at det
skal legges økt vekt på kompetansehevende tiltak
rettet mot skogeiere, skogsarbeidere og entreprenører i
skogbruket og er enig i dette. Komiteen vil særlig
understreke viktigheten av et godt opplæringstilbud gjennom
videregående opplæring rettet både mot
skogbruket og foredlingsleddene.
Komiteen vil påpeke
at deler av utdannelsen innen skogbruk krever store investeringer
i utstyr. Komiteen ser behovet for en utdanning med
gode rammebetingelser, jevnfør videregående linjer
for anleggsmaskinopplæring, om skognæringen skal
kunne rekruttere ungdom som lærlinger og framtidig arbeidskraft.
Når det gjelder maskinopplæringen, ber komiteen Regjeringen
velge et begrenset antall opplæringssteder som sikres for
en høykvalitets opplæring. Komiteen
mener det er viktig å vurdere en landslinje-ordning innen
skogbruksfag med høyt faglig nivå, med spesiell
vekt på teknikk- og entreprenørutdanning.
Komiteen har merket seg at det
fra flere hold uttrykkes bekymring for rekrutteringen. Komiteen vil
understreke at denne situasjonen må håndteres
i et bredt samspill mellom de berørte partene, nemlig aktørene
i næringen, skoleverket og myndighetene.
Landbruksdepartementet peker på behovet
for en bred gjennomgang av opplærings- og kompetansefeltet,
og komiteen er enig i dette.
Komiteen merker seg at både
meldingen og aktørene i skogbruket uttrykker bekymring
for ressurssituasjonen for skogbruksmyndighetene på kommunenivået. Komiteen vil
understreke at en av hensiktene med kommunaliseringen av de tidligere
statlige landbrukskontorene var å innpasse denne virksomheten
i den øvrige kommunale virksomhet og å legge til
rette for en lokal prioritering av ressursbruken til slike formål. Komiteen er
enig i at det nå er hensiktsmessig å foreta en
helhetlig vurdering av omorganiseringen av landbruksforvaltningen
slik dette pekes på i meldingen. Komiteen mener
det er viktig at kunnskapsformidlingen til beslutningstakerne opprettholdes.
I den sammenheng kan det være behov for sterkere føringer i
forhold til kommune- og fylkesplan.
Komiteen er enig i at det er
viktig for næringen og samfunnet at også kvinner
deltar aktivt og finner interessante arbeidsplasser i skogsektoren. Komiteen registrerer
at kvinner i liten grad velger yrke i næringen.
Komiteen ser positivt på initiativet
til samarbeid med blant annet skogeierorganisasjonene om en videre innsats
for å sikre kvinners aktive deltagelse i skogbruket. Det
er viktig å arbeide for å minske barrierer som gjelder
holdninger og manglende likestilling.
Komiteen har merket seg den viktige
funksjonen Norsk Skogbruksmuseum har i formidlingen av kunnskap
og bevaring og utvikling av kompetanse.
Skogbruket har sin forankring i distriktene,
og sammen med jordbruk må skogbruk fortsatt være
en bærebjelke i næringsutviklingen i svært
mange kommuner i fastlands-Norge.
De skogpolitiske retningslinjene som er trukket
opp i denne meldingen vil etter departementets mening bidra til å styrke
skogbruket som næring.
Meldingen fokuserer spesielt på mulighetene
i skogsektoren, og understreker særlig potensialet for
lokal foredling. Økt lokal foredling vil kunne bidra til å styrke
sysselsettingen og trygge bosettingen i strøk med få alternative
jobbskapingsmuligheter.
Ved å legge til rette for et kostnadseffektivt
skogbruk, tilfredsstillende infrastruktur i skogen og mellom skog
og industri, og generelt bedre kommunikasjon i verdikjeden, ønsker
Regjeringen å bidra til styrket konkurranseevne i skogsektoren
totalt. Dette kommer også distriktene til gode ifølge
meldingen.
Komiteen legger til grunn at
det er et mål at skogbruket kan spille en sentral rolle
for bosetting og sysselsetting i distriktene. Forutsetningen er
at det er lønnsomt og attraktivt å arbeide med
skogbasert verdiskaping. Komiteen vil imidlertid
understreke at det ligger uutnyttet potensial både i ressursgrunnlaget
og i den infrastrukturen som er tilstede. Komiteen vil
her bl.a. vise til at det er skog- og trebasert virksomhet i 313
av landets kommuner. Komiteen slutter seg til Regjeringen
i synet på at trygghet for de som vil satse på skog
som fremtidig yrkesvei er viktig, både for bosettingen
i distriktene og for aktiv ressursutnytting innenfor en bærekraftig
ramme. Komiteen minner om at dette krever en fleksibel,
men samtidig langsiktig stabil og forutsigbar virkemiddelbruk innenfor
skogbruk, som vektlegger tilgjengelighet til skogarealene og produksjon
av trevirke med høy kvalitet. Videre vil det være
sentralt for verdiskapingen og skogsektorens konkurranseevne foredlingsvirksomheten
utvikles videre. Komiteen viser her spesielt til gjennomføringen
av verdiskapingsprogrammet for bruk og foredling av trevirke.
Oppfølgingen av meldingen vil bli viktig
i skogbruksmyndighetenes arbeid de nærmeste årene.
Regjeringens mål om å delta aktivt i internasjonal
skogpolitikk, herunder Norges deltakelse i ledelsen av den europeiske
samarbeidsprosessen på skogsiden, gir et merarbeid for
skogbruksmyndighetene sentralt.
Regjeringen vil for øvrig vurdere nivå og
gjennomføringstakt på de foreslåtte tiltakene
i forhold til den økonomiske situasjon og de årlige
budsjettene.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er innforstått
med at oppfølgingen av meldingen vil medføre et
betydelig merarbeid for skogbruksmyndighetene sentralt.
Flertallet er innforstått
med at nivå og gjennomføringstakt på de
foreslåtte tiltakene i meldingen må vurderes i
forhold til den økonomiske situasjon og de årlige
budsjetter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til de respektive partienes merknader i utkastet til innstilling - og har ingen merknader utover dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, viser til at Sosialistisk Venstreparti ikke har medlem i næringskomiteen, og derved ikke har samme mulighet til å gå inn i alle sider ved meldingen. Dette medlem vil peke på at det er positivt at Regjeringen planlegger å revidere dagens skoglov og utarbeide miljøforskrift inntil full gjennomgang av skogloven er foretatt. Dette medlem viser til at dagens lovverk vanskeliggjør en miljøvennlig skogbrukspolitikk, men at det likevel ikke har forhindret at deler av skogbruksnæringen nå tar mer hensyn til miljøfaktorene.
Dette medlem viser til at dagens lovverk ikke i tilstrekkelig grad ivaretar en beskyttelse av det biologiske mangfoldet. Dette medlem ønsker derfor at det parallelt med ny lov vurderes å utvide verneområdene, ikke minst med tanke på det biologiske mangfoldet. Det vises i den forbindelse til at det etter dette medlems mening brukes altfor lite ressurser til registrering av dette mangfoldet, og at det til nå ikke har vært mulig å få Stortinget med på å øke ressursene på dette feltet. Dette medlem ønsker i samsvar med det ovenstående så vel at arbeidet med miljøforskrift og ny skoglov gis høy prioritet, samtidig som ressursene til registreringsarbeidet må økes.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen om å legge
til rette for innføring av kjøretøybestemmelser
mht. akseltrykk og vogntoglengde som harmonerer mer med bestemmelser
i våre naboland.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
endringer i skogavgiftsordningen, med sikte på å fjerne eller
heve vesentlig beløpsgrensene for skattefordelen og øke
overavskrivningsdelen.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
St.meld. nr. 17 (1998-99) - Verdiskaping og
miljø - muligheter i skogsektoren (Skogmeldingen) - vedlegges
protokollen.
Oslo, i næringskomiteen, den 3. juni 1999.
Morten Lund,
leder. |
Leif Helge Kongshaug,
saksordfører. |
Kjell Opseth,
sekretær. |