Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Olav Akselsen, Aud Blattmann, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, Torny Pedersen og lederen Jens Stoltenberg, fra Fremskrittspartiet, Torill Haaland Horpestad og Øyvind Korsberg, fra Kristelig Folkeparti, Bror Yngve Rahm og Lars Rise, fra Høyre, Jan Johnsen og Jan Tore Sanner, fra Senterpartiet, John Dale, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, og fra Venstre, Gunnar Kvassheim, viser til at bakgrunnen for St.meld. nr. 37 (1998-99) om tillegg til St.meld. nr. 46 (1997-98) om Olje- og gassvirksomheten; oljepolitikk og rammebetingelser er at situasjonen på norsk sokkel er en helt annen i dag enn da St.meld. nr. 46 (1997-98) ble lagt fram sommeren 1998. Mens Regjeringen i St.meld. nr. 46 (1997-98) tok utgangspunkt i en høy og voksende investeringstakt i petroleumssektoren, har en periode med svært lave oljepriser medført at få nye investeringsprosjekter igangsettes.
Komiteen viser til at dette kan medføre et bratt fall i aktivitetsnivå og sysselsetting i næringen når de igangsatte prosjektene er ferdigstilt. Dette kan få store negative konsekvenser både for sysselsettingen og for videreutviklingen av petroleumsnæringen. Komiteen viser til at de foreslåtte virkemidlene i St.meld. nr. 37 skal ses i lys av de nye utfordringene næringen nå står overfor.
Komiteen har merket seg Regjeringens signaler tidligere dette året om at den i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 1999 ville komme med forslag til en bedring av rammevilkårene for petroleumsnæringen. Komiteen har videre merket seg at Regjeringen varsler ytterligere tiltak i den planlagte stortingsmeldingen om petroleumsvirksomheten våren 2000.
Figur: Belegg ved norske verft, fra St.meld. 37 (1998-99). Kilde: TBL, OLF.
Komiteen viser til figuren over om belegg ved norske verft, som viser behovs- og beleggsituasjonen ved åtte norske offshoreverft de kommende to årene. Figuren viser at offshoreverftene i første halvår av 1999 har tilstrekkelig med oppdrag for sine egne ansatte, men belegget ved verftene er raskt fallende framover i tid. Oljeselskapenes innrapporterte behov for timeverk i de neste tre halvår er meget begrenset og langt fra tilstrekkelig til å opprettholde sysselsettingen ved de store offshoreverftene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener derfor at de foreslåtte tiltakene i St.meld. nr. 37 (1998-99) ikke er tilstrekkelige for å møte behovet for snarlige tiltak i næringen, og at forventningene som ble skapt om bedringer i rammevilkårene ikke er innfridd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er grunn til å tro at vi er inne i et tidsskille som vil endre norsk oljeindustri på en grunnleggende måte. Mens høye priser og funnrater på 1970- og første halvdel av 1980-tallet bidro til betydelig større lønnsomhet i oljeindustrien enn i andre næringer, er det i mindre grad tilfellet nå.
Disse medlemmer mener at når oljeindustrien blir mer som andre næringer, må også rammebetingelsene tilpasses en slik situasjon.
Disse medlemmer vil påpeke at i dag er norsk sokkel i ferd med å bli en vesentlig mindre attraktiv oljeprovins å investere i. Kostnader ved utbygging og drift i Norge ligger høyt sammenlignet med andre land. Noe av dette skyldes utilsiktede virkninger av krav og ordninger som er pålagt denne næringen i større grad i Norge enn i andre land.
Disse medlemmer mener at de langsiktige utfordringene for Norge i første rekke derfor består i å legge forholdene til rette slik at kostnadene blir lavest mulig. I arbeidet med et fremtidsrettet reguleringsregime er det viktig å forstå sammenhengen mellom de ulike elementene.
Disse medlemmer vil påpeke at vurderingen av den relative attraktiviteten mellom ulike regioner er knyttet til de faktorer som påvirker den forventede avkastningen av og risikoen ved å investere kapital i de aktuelle regionene. Disse faktorene kan innledes på ulike måter, men den mest hensiktsmessige kategorisering kan være:
Disse medlemmer vil videre fremheve at de tre faktorene ikke er uavhengige av hverandre, og alle har det felles at de påvirker det samlede kostnadsnivået i de ulike regionene. Kostnadene er også påvirket av hvilke andre reguleringer som næringen er underlagt og selvsagt av den geologiske prospektiviteten og øvrige fysiske/geologiske rammebetingelser, som for eksempel vanndyp, reservoarenes produktivitet og avstand til markeder.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til den uro som i dag spesielt preger verfts- og leverandørindustrien med henblikk på manglende oppdrag, og mener dette ikke kan løses ved å skru opp utvinningstempoet. Derimot er det klart behov for tiltak for operatørselskaper og for verfts- og leverandørindustrien som gir løsninger med et langsiktig perspektiv. Dette gjelder også tiltak knyttet til konsekvensene av EFTA-domstolens vedtak som forbyr norske myndigheter en differensiering av arbeidsgiveravgiften, noe som vil ramme petroleumsrelatert virksomhet i bl.a. Nordland. Denne dommen aktualiserer kravet om at hele EØS-avtalen må tas opp til vurdering.
Dette medlem viser også til at Sosialistisk Venstreparti i innstillingen til St.meld. nr. 46 (1997-98) gjentar et forslag om tempoutvalg, som er avslått av Stortinget i mange år, men som altså har og har hatt som målsetting å få langsiktighet inn i aktiviteten på norsk sokkel, for derved også å kunne sikre stabil sysselsetting i verfts- og leverandørindustrien. Dette kan bl.a. gjøres ved å forplikte selskapene til å drive langsiktig og ved at f.eks. statlige selskaper går i spissen for dette. Det må være et tankekors for flertallet på Stortinget som flere ganger har avvist de styringsforslag som Sosialistisk Venstreparti har kommet med, at vi faktisk kunne hatt en mer stabil situasjon enn den vi i dag ser i petroleumsrelatert virksomhet, om disse forslag hadde blitt fulgt opp.
Dette medlem peker på at Norge i dag har en svært oljeavhengig økonomi. Skatteinntekter, investeringsnivå, arbeidsplasser og kronekursen er uhyre følsomme for endringer i oljeprisen. Det gjør landet sårbart på kort sikt, men avhengigheten av en ressurs som kommer til å ta slutt gjør oss også sårbare på lang sikt.
Det er et mål for dette medlem at Norge utvikler et mer allsidig næringsliv, bl.a. for at den økonomiske utvikling skal bli mindre avhengig av utviklingen innenfor en enkeltnæring. Derfor har dette medlem i flere år foreslått å snu investeringsstrømmen fra Nordsjøen til fastlandet. Utviklingen har i stedet gått i motsatt retning. Det utbyggingstempo som Stortinget har lagt opp til, har i stedet sprengt alle tidligere prognoser for investeringer og utvinning.
Meget verdifulle ressurser i form av menneskelig kompetanse og produksjonsmateriell er nå bundet opp i petroleumsvirksomheten. Etter en sterk økning i oljeinvesteringene i 1997 på 16 pst., økte investeringene med ytterligere en fjerdedel i 1998. Den sterke oppbyggingen av oljesektoren i disse årene står som et monument over uansvarlig politikk.
Sosialistisk Venstreparti har ønsket en forsiktig, politisk styrt nedtrapping av investeringsnivået i Nordsjøen. Den nedtrapping som markedet selv nå foretar skjer raskere på et kortere tidsrom og på en mer brutal måte enn det Sosialistisk Venstreparti har ønsket i sine alternative budsjetter.
Dette medlem mener det nå må gjøres tre ting samtidig:
-
– Bidra til en myk landing i nedtrappingen av aktivitetsnivå ved å redusere kostnader og fremskaffe nye oppdrag for verftsindustrien.
-
– Øke offentlige investeringer innen kompetanse, forskning og annen næringsvirksomhet.
-
– Sterkere innsats for å omstille menneskelig arbeidskraft, der styrking av Arbeidsdirektoratet og etter- og videreutdanningsreformen er viktige elementer.
Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti vil fremme forslag om en slik sysselsettingspakke på 455,6 mill. kroner i Revidert nasjonalbudsjett 1998-99. Pakken vil inneholde bl.a. følgende elementer:
-
– IT-studieplasser og IT-utvikling i ungdomsskolen, 45 mill. kroner
-
– Tilpasning til kompetansereformen på universitetene, 10 mill. kroner
-
– Bygging av 400 ekstra studentboliger og andre utleieboliger, 100 mill. kroner
-
– Fornyelse av G. O. Sars og fullføring av krigsseilerskipet Hestmanden, 8,5 mill. kroner
-
– Økt tilskudd til fiskerihavner, 20 mill. kroner
-
– Dobling av fornyelsestakten av ferjeflåten, 40 mill. kroner
-
– Økt støtte til forskning og utvikling, 33 mill. kroner
-
– 3 000 ekstra tiltaksplasser og tiltak overfor yrkeshemmede, 199,1 mill. kroner
Dette medlem vil også vise til at Oljedirektoratet etterlyser en styrking av de kontroll- og tilsynsfunksjoner direktoratet er pålagt å ha ansvaret for, og viser i den sammenheng til forslag i budsjett og revidert budsjett.
Dette medlem viser ellers til Sosialistisk Venstrepartis merknader i innstillingen om Revidert nasjonalbudsjett (1998-99) vedrørende teknologifondet og tiltak for å bedre sysselsettingen, og andre tiltak som skal dempe den kraftige investeringsnedgangen i petroleumsrelatert virksomhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at antallet arbeidsplasser i industrien
i 1998 gikk ned for første gang på fem år.
Industrisysselsettingen har gått ned med 22 000 siden første
kvartal i fjor. Ifølge Regjeringen er det særlig
innen skipsbygging og industri med store leveranser til oljesektoren
at arbeidsledigheten kan øke.
Flertallet mener situasjonen
i petroleumsindustrien, verftsindustrien og annen oljerelatert industri krever
aktive og snarlige tiltak dersom vi skal hindre økt arbeidsledighet
og tap av kompetanse som følge av nedbemanninger. Målet
med tiltakene må være å bidra til at
det settes i gang nye prosjekter for å dempe den kraftige
investeringsnedgangen. I Revidert nasjonalbudsjett anslås
nedgangen til 13 pst. i 1999 og hele 30 pst. i 2000.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til de tiltak som er foreslått
i tilleggsmeldingen for å motvirke at perioden med lave
oljepriser fører til et kraftig fall i aktiviteten i næringen. Disse
medlemmer har merket seg at det er foreslått tiltak
som skal motvirke et bratt fall i aktivitetsnivået og sikre
en langsiktig ressursforvaltning. Det er foreslått bevilget
100 mill. kroner til prosjektrettet teknologiutvikling som skal
bidra til at kompetanse og konkurransekraft i norsk industri opprettholdes,
også i en periode med fallende aktivitetsnivå.
Videre har disse medlemmer merket seg at det legges
opp til en gradvis nedtrapping av produksjonsavgiften. Det er også foreslått
2 mill. kroner til internasjonalisering som skal bidra til å styrke
næringens satsing i andre land. I tillegg er det foreslått
endringer som skal bidra til større forutsigbarhet i fastsettelsen
av SDØE-andeler i Nordsjøen og i forhold til forutsigbarheten
når det gjelder forlengelsen av utvinningstillatelser. Disse
medlemmer registrerer også at det legges opp til
konkrete langtidsplaner for konsesjonsrunder og andre tildelinger
for å bedre effektiviteten i letevirksomheten, for eksempel
rullerende 5-årsplaner.
Disse medlemmer vil vise til
at oljemarkedet er preget av en betydelig usikkerhet når
det gjelder prisutvikling på råolje, med de konsekvenser
dette har for økonomien generelt og den oljebaserte sektoren
spesielt. Disse medlemmer finner også grunn
til å påpeke at oljen er en begrenset og ikke
fornybar ressurs. Denne iboende usikkerheten som preger næringen
fører til at det ikke er mulig å utelukke vanskelige situasjoner
i oljemarkedet og oljebransjen. Det er likevel viktig å understreke
at myndighetene kan bidra til å redusere problemene når
de oppstår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
be Regjeringen foreta en helhetsvurdering av skatte- og avgiftssystemet
for dagens oljevirksomhet, med spesiell oppmerksomhet rettet på de
momenter som er referert til i ovennevnte merknader. Videre vil disse
medlemmer be Regjeringen om å gå over til
en feltbeskatning.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til Fremskrittspartiets særmerknader, jf. behandlingen
av St.meld. nr. 2 (1998-99) Revidert nasjonalbudsjett 1999.
Disse medlemmer vil også påpeke
at så lenge Norge ikke har klart å utforme en
stormaktspolitikk, samt oppfører seg som en stormakt, skaper
man bare usikkerhet overfor omverdenen og oppnår heller
ikke den store politiske og dermed den økonomiske, kulturelle
og påvirkningsmessige gevinst man ellers kunne ha oppnådd.
Disse medlemmer viser til partiets
tidligere holdning når det gjelder produksjonsbegrensninger
og vil fortsatt ta avstand fra en slik virkemiddelbruk.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre allerede sommeren 1998 reiste spørsmålet
om å utrede sokkelens konkurransekraft. I Dokument nr. 8:3
(1998-99) ba Høyre Regjeringen foreta en analyse av sokkelens
konkurransekraft og fremme konkrete forslag som kan øke
sokkelens attraktivitet som investeringsområde. Disse
medlemmer viser til at utviklingen etter at forslaget ble
fremsatt, med fallet i oljeprisen og store strukturendringer i den
internasjonale oljevirksomheten, ytterligere har forsterket behovet
for en slik analyse. Disse medlemmer er glad for
at departementet nå har satt i gang et slikt analysearbeid.
Disse medlemmer mener det er
grunn til å rette særlig oppmerksomhet mot årsakene
til det høye norske kostnadsnivået og effekten
av særnorske skatter og avgifter. I dagens situasjon er
det behov for umiddelbare og konkrete grep som kan bidra til at
samfunnsøkonomisk lønnsomme utbyggingsprosjekter
blir realisert. Alternativet er en betydelig nedbygging av petroleums-
og leverandørindustrien som det kan bli vanskelig å reversere.
Uvurderlig kompetanse risikerer da å gå tapt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil likevel understreke at petroleumssektoren
inklusive leverandørindustrien må igjennom en
omstillingsperiode med kostnadskutt og strukturendringer.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at de utfordringer som petroleumssektoren står overfor skyldes
mer enn utsiktene til lavere oljepriser. Situasjonen er snarere
at den lave prisen har avslørt, fremskyndet og skjerpet
underliggende problemer i norsk oljevirksomhet og oljepolitikk.
Norsk sokkel har vært preget av store funn, og den høye
oljeprisen har bidratt til store profitter i bransjen. Dette forklarer
det særlig høye skatte- og avgiftsnivået
og det strenge reguleringsregimet på sokkelen. Høye
inntekter og en uheldig incentivstruktur har samtidig ført
til redusert oppmerksomhet om kostnadskontroll. I dag er funnene mer
marginale, oljeprisen lavere og norsk sokkel møter større
konkurranse fra andre land som åpner sin sokkel for utenlandske
selskaper. Konkurransen om investeringer er hard. Disse medlemmer vil
derfor understreke at vi står overfor et langsiktig problem.
Det betyr at endringene i rammebetingelsene må ha et langsiktig perspektiv
og ha som formål å bringe petroleumssektoren over
i en ny fase hvor sokkelens konkurransekraft styrkes og de norske
oljeselskapenes konkurranseevne øker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at en ny og mer markedsrettet petroleumspolitikk
må ha som formål å sikre mangfoldet og
konkurransen på norsk sokkel. For å bedre mangfoldet
og konkurransen på norsk sokkel mener disse medlemmer det
bl.a. er behov for å redusere inngangsbarrierene for nye
aktører og å sikre en smidigere handel med lisensandeler.
Komiteens medlemmer fra Høyre ber Regjeringen
om å komme tilbake med forslag om dette i forbindelse med
den varslede petroleumsmeldingen våren 2000.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er viktig å erkjenne
at internasjonaliseringen med økende internasjonal konkurranse,
felles konkurranseregler og full kapitalmobilitet har ført
til at gamle styringsredskaper ikke lenger er effektive. Statlig
eierskap og detaljregulering er hverken egnet eller i stand til å styre
utviklingen. Dermed har også den viktigste begrunnelsen
for statlig eierskap og detaljstyring bortfalt. Det gjelder også innenfor
petroleumssektoren. Det betyr ikke at politiske myndigheter står
uten virkemidler, men at virkemidlene må tilpasses den
nye virkeligheten.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at hovedutfordringen er å sikre at de norske oljeselskapene
består som solide oljemiljøer med hovedkontor
i Norge om 10 til 15 år. De tradisjonelle politiske virkemidlene
kan ikke sikre dette. Det er først og fremst gjennom nye
og konkurransedyktige rammebetingelser og incentiver at de norske
selskapene kan sikres utviklingsmuligheter.
Komiteen viser til usikkerheten
knyttet til den framtidige oljeprisen, og at mulighetene for svingende og
lave oljepriser har skapt behov for fortsatte kostnadsreduksjoner
på norsk sokkel.
Komiteen viser til at deler av
norsk kontinentalsokkel kan karakteriseres som en moden petroleumsprovins.
Dette, sammen med forventninger om et lavere aktivitetsnivå fremover,
tilsier at næringen står overfor et behov for
omstilling både med hensyn til kapasitet innenfor enkelte
deler av virksomheten og valg av teknologiske løsninger.
Komiteen vil understreke at utviklingen
av ny teknologi og nye løsninger er avgjørende
for å redusere kostnadene og dermed øke lønnsomheten
i petroleumsvirksomheten. Både myndighetene og selskapene
må ta et ansvar for dette. Komiteen går
derfor inn for å bevilge 100 mill. kroner for å styrke
prosjektrettet teknologiutvikling på sokkelen for å sikre
en fortsatt lønnsom utvikling av ressursene på norsk
kontinentalsokkel, samt å bidra til at viktig kompetanse
og konkurransekraft i norsk industri opprettholdes også i en
periode med fallende aktivitetsnivå på sokkelen.
Komiteen viser for øvrig
til partienes merknader i forbindelse med behandling av Ot.prp.
nr. 67 (1998-99), Om Statens Petroleumsfond.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til Stortingets vedtak
ved behandlingen av Budsjett-innst. S. I (1998-99) om å be
Regjeringen utrede og legge fram forslag til økonomiske
stimuleringstiltak for å fremme forsknings- og
utviklingsarbeidet i bedriftene.
Komiteens medlemmer fra Høyreviser til at det ligger et betydelig
potensial for forskning og utvikling i oljeselskapene. Siden resultatene
av slik forskning vil komme hele bransjen og samfunnet og ikke bare
det enkelte selskap til del, investeres det i utgangspunktet mindre
i forskning og utvikling enn det som er samfunnsøkonomisk
lønnsomt. Selskapsbasert forskning er i utgangspunktet
prosjektrettet og kostnadsbesparende. Ordninger som stimulerer det
enkelte selskaps forsknings- og utviklingsarbeid er derfor egnet
til å utløse betydelig forskningsinnsats og aksellerere
utviklingen av kostnadsbesparende teknologi på sokkelen. Disse
medlemmer etterlyser Regjeringens oppfølging av
Stortingets vedtak og ber Regjeringen legge frem forslag om slike
stimuleringstiltak senest i forbindelse med statsbudsjettet for
2000.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
opprettelsen av et petroleumsrettet teknologifond, men ønsker
at innretningen skal være annerledes. En ensidig fokusering
på teknologiforberedelser, er etter dette medlems mening
en alt for snever innretning av fondet. En av de største
utfordringer sokkelen står overfor er å redusere
klimagassutslippene. Dette medlem mener fondet må innrettes
slik at norsk petroleumssektor skal bli enda mer fokusert på hvordan
møte miljøutfordringene. Et fond av denne typen
vil kunne bidra positivt til incitamenter for å redusere
selskapenes kostnader ved CO2-utslipp og
dermed bidra positivt til at Norge kan nå de mål
som er satt i Kyoto-avtalen.
Dette medlem viser til fondets
målsetting og foreslår å endre tittelen
til "Miljørettet teknologiutvikling innen petroleumssektoren". Dette
medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag
om dette i innstillingen til Revidert nasjonalbudsjett (1998-99),
og at de prosjekt som foreslås støttet skal ha som
målsetting å redusere klimagassutslipp fra sokkelen. Dette
medlem vil derfor foreslå at styringsgruppen suppleres
med representanter fra Miljøverndepartementet og forskere
med relevant bakgrunn.
Komiteen viser til at det i tillegg
til teknologi-utvikling det siste tiåret er fokusert sterkere
på det potensial for kostnadseffektivisering som ligger
i en bedre arbeidsorganisering og bedre samarbeidsrelasjoner mellom
selskapene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til
at NORSOK-arbeidet har vist at det på begynnelsen av 1990-tallet var
mulig å redusere kostnadene betydelig ved å legge om
arbeidsprosessene og effektivisere samarbeidsrelasjonene. Flertallet er
enig i at det er grunn til å anta at det fremdeles er store
gevinster å hente innenfor dette området. Flertallet har
merket seg at Regjeringen vil komme tilbake med vurderinger av dette
i stortingsmeldingen som planlegges forelagt for Stortinget våren
2000.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
registrert at industrien er i ferd med å foreta nødvendige
omstillinger og kostnadskutt. I arbeidet med å tilpasse
norsk sokkel de fremtidige utfordringer og problemstillinger, viser disse
medlemmer til partiets tidligere skepsis til at NORSOK skal
stå sentralt i dette arbeidet, men at denne tilpasning
og omstilling må skje ved bruk av andre virkemidler.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at effektivisering og omlegging av arbeidsprosessene
ikke på noen måte må svekke forhold knyttet
til Helse, Miljø og Sikkerhet (HMS). Dette medlem mener
de siste rapporter om bl.a. belastninger og sikkerhet knyttet til
arbeid på sokkelen, gjør at det er nødvendig å be
Regjeringen vurdere om pensjonsalderen for arbeidstakere som arbeider
offshore bør senkes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at fiskalt begrunnede bruttoavgifter som for eksempel produksjonsavgiften har
uheldige effekter på enkelte av beslutningene som fattes
i rettighetshavergruppene. Dette skyldes at staten tar en andel
av bruttoproduksjonen, men ikke dekker en tilsvarende andel av investerings-
og driftskostnadene. Konsekvensen kan bli at samfunnsøkonomisk lønnsomme
prosjekter ikke gjennomføres eller at prosjektene realiseres
på en mindre effektiv måte, og at felt og brønner
stenges ned for tidlig.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at investeringene på norsk sokkel ligger an til å falle
kraftig fra andre halvår 1999. Usikkerheten om den fremtidige
oljeprisen har ført til at marginale utbyggingsprosjekter
utsettes eller skrinlegges. Kombinasjonen av reduserte investeringsrammer,
en moden sokkel og det norske skatte- og kostnadsnivået rammer
olje- og leverandørindustrien hardt.
Dette flertallet er bekymret
for at nedgangen kan bli så stor at betydelige deler av
det viktige kompetansemiljøet innen petroleum- og offshoreindustrien risikerer å gå tapt.
Det vil ha betydning for den fremtidige utnyttelsen av olje- og
gassressursene. På kort sikt vil det få alvorlige
konsekvenser for sysselsetting og verdiskaping langs kysten.
Dette flertallet mener den økende
internasjonale konkurransen om investeringene og de lave oljeprisene
uansett krever omstilling og kostnadskutt innenfor olje- og gassrelatert
virksomhet. Det vil være et stort feilgrep å skjerme
industrien mot disse forandringene. Dette flertallet mener
utfordringen er å finne virkemidler som både fremmer
omstilling og kostnadskutt og hindrer at nedbyggingen av kapasiteten
i leverandørindustrien blir større enn strengt
nødvendig.
Dette flertallet viser til at
bruttoavgifter som CO2-avgiften og produksjonsavgiften
kan føre til at marginale investeringsprosjekter ikke gjennomføres, ineffektiv
ressursbruk og at felt og brønner stenges ned for tidlig.
Dette har uheldige konsekvenser for forvaltningen av petroleumsressursene
og reduserer den totale verdiskapingen i næringen. De negative
konsekvensene av bruttoavgiftene forsterkes av forventninger om
lave oljepriser fordi flere prosjekter får marginal lønnsomhet. Dette
flertallet viser til at de mest aktuelle utbyggingsprosjektene
på norsk sokkel enten er knyttet til haleproduksjon på eksisterende
felt eller til nye felt med marginal lønnsomhet. Kombinasjonen
av modningsprosessen på sokkelen og forventningene om lave
oljepriser gjør at bruttoavgiftene blir spesielt skadelige
og kan hindre realisering av en rekke ellers lønnsomme
prosjekter. Haleproduksjon på felt bygd ut før
1986 rammes både av produksjonsavgiften og CO2-avgiften. Resultatet kan bli at det
ikke blir aktuelt å utnytte forholdsvis lett tilgjengelige
ressurser som må hentes opp før hovedfeltet stenges.
Det norske samfunnet risikerer dermed at betydelige verdier går tapt.
Dette flertalletvil
likevel understreke at det er en forskjell mellom produksjonsavgiften
og CO2-avgiften. Produksjonsavgiften
er en ren provenyavgift, mens CO2-avgiften
er ment å avspeile kostnadene ved utslippene av klimagasser.
I tråd med prinsippet om at forurenser betaler, mener dette
flertallet at disse kostnadene må belastes selskapene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener videre disse kostnadene
må belastes selskapene enten i form av en avgift eller
ved kjøp av kvoter.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til partienes respektive merknader om CO2-avgiften
i denne innstilling, og til sine primære merknader og forslag
i innstillingen til Revidert nasjonalbudsjett (1998-99). Dette
flertallet viser til at Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet
og Høyre etter at partienes primære forslag har
falt, subsidiært har samlet seg om følgende forslag
i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett:
- Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med forslag til hvordan man skal inkludere
hele offshore-sektoren i kvotesystemet for CO2 i
løpet av år 2000.
- Stortinget ber Regjeringen i budsjettet
for år 2000 legge frem forslag til hvordan CO2-avgiften kan reduseres inntil offshore-sektoren
er inkludert i kvotesystemet, herunder muligheten for å differensiere
mellom gamle og nye felt med det siktemål å stimulere
til økt feltutbygging.
- Stortinget ber Regjeringen igangsette
et utredningsarbeid med sikte på revisjon av petroleumsbeskatningen
og fremme forslag til endringer overfor Stortinget i løpet
av år 2000.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at mens generelle skatte- og avgiftslettelser i petroleumssektoren
først og fremst vil begunstige eksisterende felt, må tiltakene
i oljevirksomheten nå primært være rettet
mot å øke lønnsomheten i nye marginale
utbygginger/haleproduksjon slik at man realiserer flere
prosjekter. En avvikling av produksjonsavgiften som kun gjelder
på åtte eldre felt som er i produksjon, har en
slik innretning. Disse feltene har også 65 pst. av ressurspotensialet
fra tiltak for økt utvinning som ventes besluttet de neste
10 år.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, ønsker
derfor en avvikling av produksjonsavgiften og vil gå inn
for at dette vedtas i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett
og St.meld. nr. 37 (1998-99). Fjerningen av produksjonsavgiften må skje
feltvis og gradvis slik at det i størst mulig grad blir
lagt til rette for ny aktivitet.
Dette flertalletviser
til at produksjonsavgiften kan føre til redusert haleproduksjon
og dårligere utnyttelse av petroleumsressursene i de aktuelle
feltene. Dette flertallet har merket seg at Regjeringen
vil foreslå en utfasing av produksjonsavgiften i forbindelse
med Nasjonalbudsjettet for 2000. Den akutte situasjonen i petroleums-
og leverandørindustrien og behovet for å få frem
nye lønnsomme investeringer, tilsier imidlertid at dette
ikke er tidsnok. Dette flertallet viser til at Regjeringen
har fullmakt til å gjøre endringer i produksjonsavgiften
på det enkelte felt. Dette flertallet ber
Regjeringen om å bruke denne fullmakten til å redusere
eller fjerne produksjonsavgiften på enkelte felt. Hensikten
er å bringe fram marginale prosjekter til investeringsbeslutning
allerede høsten 1999.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre visertil at Regjeringen
vil komme tilbake med konkrete nedtrappingsplaner for de gjeldende
felter i forbindelse men nasjonalbudsjettet for 2000.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Regjeringen skal vurdere produksjonsavgiften i forbindelse
med statsbudsjettet for 2000, og dette medlem vil
vurdere eventuelle justeringer når de konkrete og begrunnede
forslag foreligger fra Regjeringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at det skal etableres et nasjonalt kvotesystem for klimagasser.
Petroleumsvirksomheten må inkluderes i dette kvotesystemet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, er opptatt av å få systemet
på plass så raskt som mulig fordi det er viktig å ha
et helhetlig og effektivt system for beskatning av CO2-utslipp.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går
inn for at det for nye feltutbygginger åpnes for at CO2-avgiften fastsettes ned mot det som
gjelder for bruk av fyringsolje i industrien på fastlandet.
Dette må skje feltvis og knyttet opp mot konkrete utbyggingsvedtak. Disse
medlemmer viser til at i forbindelse med behandlingen av
Revidert nasjonalbudsjett (1998-99) bes Regjeringen om å legge
fram et avgiftsopplegg i tråd med dette, som kan settes
i verk fra årsskiftet. Regjeringen må umiddelbart
ta initiativ til en dialog med selskapene for å identifisere
aktuelle utbyggingsprosjekter. Ordningen skal gjelde fram til det
etableres et felles kvotesystem for petroleumssektoren.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre vil, når det gjelder inkludering
av petroleumsvirksomheten i kvotesystemet, henvise til det nasjonale
kvoteutvalget som vurderer hvilke sektorer som bør omfattes.
Disse medlemmer støtter
ikke en feltspesifikk fastsettelse av CO2-avgiften.
CO2-avgiften er basert på den
skade forbrenning av fossilt brensel påfører miljøet,
og er et viktig incitament for oljeselskapene til å redusere
forurensende utslipp. Disse medlemmer vil videre
vise til at en forhandlingsrunde mellom oljeselskapene og departementet
vil komplisere systemet og lett kunne føre til forsinket
utbygging, snarere enn forsert. Resultatet vil da bli at tiltaket
har den motsatte virkning av å legge til rette for nye
investeringer på sokkelen. Disse medlemmer vil
også påpeke faren for at ordningen vil ha uheldige
vridningseffekter som følge av at det kan fastsettes ulik
avgift på hovedfelt og satelittfelt. Lavere CO2-avgift på satelittfelt vil føre
til at det blir lønnsomt å generere utslipp fra
hovedfeltet til satelittfeltet. Dermed vil ordningen føre
til uheldige utslippsvirkninger. Disse medlemmer mener derfor
en slik ordning vil være lite treffsikker i forhold til ønsket
om å forsere investeringstakten i Nordsjøen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at CO2-avgiften representerer en
særlig byrde for industrien. Avgiften er et bruttoskatteelement,
og gir alvorlige virkninger på kort sikt når det lave
prisnivået setter selskapene ut av skatteposisjon for kortere
eller lengre perioder. CO2-avgiften bør
derfor fjernes.
Lønnsomheten i oljevirksomheten har
historisk ligget så høyt at det allerede i 1975
ble innført særskatt. Disse medlemmer vil
minne om Stortingets føringer som ble lagt til grunn for
innføring av særskatten. Både nivå og
system skulle vurderes dersom markedssituasjonen ble vesentlig endret.
Dette fulgte Stortinget opp i 1980 og i 1986. Ved skattereformen
i 1992 ble petroleumsskattesystemet på nytt endret, denne
gangen med økt samlet skattetrykk for oljeselskapene som
resultat.
Disse medlemmer mener det vil
være viktig at Regjeringen vurderer reduksjoner eller fjerning
av denne beskatning. Regjeringen bør også foreta
samme vurdering når det gjelder arealavgiften.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at CO2-avgiften er en særnorsk
avgift som direkte påvirker norsk sokkels konkurransekraft
overfor andre investeringsområder. Avgiften er i dag betydelig
høyere enn for annen industri. Disse medlemmer foreslår
på denne bakgrunn å redusere CO2-avgiften med
30 pst. for alle felt. Disse medlemmer mener det
er viktige prinsipielle og praktiske problemer knyttet til å redusere
CO2-avgiften for noen få utvalgte
felt. Det vises til olje- og energiministerens brev til komiteen
av 31. mai 1999 der det heter:
«Det vil imidlertid være problematisk å ha
ulike avgiftssatser på felt som er tilknyttet samme innretning.
I slike tilfeller vil det være vanskelig å skille
mellom hvilket gass-/dieselforbruk som stammer fra respektive
felt, og dermed etablere et godt avgiftsgrunnlag. Dette forholdet
vil være særlig relevant for satelittfelt som
knyttes til eksisterende innretninger.»
Samtidig vil en differensiering av CO2-avgiften mellom nye og eksisterende
felt føre til en samfunnsøkonomisk uheldig vridning
av investeringene fra nye prosjekter/haleproduksjon i eksisterende
felt til inve-steringer i nye felt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
kjent med at flere partier på Stortinget ønsker å redusere
CO2-avgiften for å øke
petroleumsaktiviteten på sokkelen. Dette medlem viser til
at CO2-avgiften er et virkemiddel som
skal bidra til å nå miljømålsettinger.
Det er derfor uansvarlig å endre på miljøvirkemidlene
uten å ha utredet konsekvensene av dette for miljøet;
spesielt med hensyn til økte utslipp, teknologiutvikling
og sammenblanding av virkemidler. Petroleumsvirksomheten er totalt
sett i sitt vesen langsiktig. Det er derfor av avgjørende
betydning at også miljømålene er langsiktige
og ikke endres.
Dette medlem viser til at for å oppnå miljømålsettingene,
er det nødvendig at de økonomiske incentivene
opprettholdes, men fremfor alt at de genererer miljøtiltak
slik hensikten er. I denne sammenheng er det viktig å forholde
seg til de faktiske forhold, nemlig atutslipp
fra petroleumsvirksomheten er hovedårsaken til den kraftige
veksten i de norske CO2-utslippene. Fra 1990
til 1997 økte utslippene fra 7,5 til 10,6 mill. tonn pr. år,
og ifølge Oljedirektoratet (OD) vil utslippene øke
til om lag 15 mill. tonn pr. år i 2010. Årsaken
til økningen ligger i økt utvinningsvolum. CO2-utslippene har imidlertid relativt sett
gått ned. Økningen i utslippene fra petroleumsvirksomheten
utgjør en av utfordringene Norge har med hensyn på å nå våre
internasjonale forpliktelser i forbindelse med Kyoto-avtalen.
Dette medlem viser i den forbindelse
til at Miljøsok har satt seg som mål å stabilisere
utslippene pr. produsert olje-ekvivalent på 1995-nivå (revidert
målformulering i Miljøsok II ut fra samme ambisjonsnivå som
Miljøsok I). Dette innebærer at utslippene må reduseres
med 5,5 mill. tonn i forhold til Oljedirektoratets prognose og 8,5
mill. tonn hvis utslippene øker med 3 mill. tonn på grunn
av redusert CO2-avgift. Uansett hvor
mye utslippene vil øke som følge av redusert avgift
er oppgaven krevende og svekket avgift vil bidra til en ytterligere
forverring.
Dette medlem viser til at ifølge
ABB kan man oppnå 80 pst. energieffektivitet og en halvering
av utslippene gjennom sammenkoplete plattformer, optimalisert produksjon,
kombikraft, undervannsprosessering og tilpassing av prosessvarme
og el-behov i kraftproduksjonen. En halvering av utslippene, dvs.
om lag stabilisering på 1990-nivå, burde være
en adekvat målsetting for sokkelen med hensyn til våre
internasjonale forpliktelser. Imidlertid vil det være svært
vanskelig å oppnå en halvering i forhold til ODs
prognose med svekkede incentiver. Det er i denne sammenheng viktig å huske
på at da CO2-avgiften ble innført,
sank faklingsintensiteten i januar 1991 nesten til det halve og etterhvert
ble det utviklet teknologi som eliminerer den kontinuerlige faklingen.
Utslippene fra gasskraften offshore sank imidlertid ikke så fort
fordi reduksjonen er avhengig av større investeringer.
Kombinert gass- og dampkraft i stedet for enkle turbiner blir nå i økende grad
tatt i bruk. I ODs prognose er det forutsatt et økende
omfang av kombikraft, men forutsetningen hviler på at dette
er økonomisk lønnsomt med dagens avgiftsnivå.
OD har videre også i sin prognose forutsatt elektrifisering
av enkelte felt.
Dette medlem viser til at flere
leverandører og operatører på sokkelen
har samarbeidet om å utvikle teknologi for CO2-fjerning fra kraftproduksjonen offshore.
CO2-fjerning var i utgangspunktet en
meget kostbar affære, men på grunn av CO2-avgiften ble mange prosjekter realisert.
En forutsetning for denne teknologiske innsatsen er altså CO2-avgiften. Størrelsen på utbyggingene
offshore medfører at også investeringene i kraftproduksjonen
o.a. blir betydelige og det er derfor helt sentralt med langsiktige
rammevilkår. En stadig endring i forutsetningene og forpliktelsene
er et betydelig hinder for en offensiv teknologisk satsing. For
teknologisk utvikling og implementering er det intet poeng i for
eksempel å begrense avgiftsreduksjonen til nye felt, snarere
tvert imot, fordi det er her vi har de beste forutsetningene for å skape
helt nye løsninger.
Dette medlem viser til at Norge
disponerer 75 pst. av oljereservene og 45 pst. av gassreservene
i Vest-Europa, mens folketallet bare utgjør om lag 1 pst.
Som olje- og gasseksportør er Norge henholdsvis verdens
2. og 4. største. Norges eksport av CO2 i
form av olje og gass utgjorde allerede i 1995 over H mrd. tonn.
Dette medlem viser til at det
er av stor betydning hvordan vi i Norge takler energi- og miljøutfordringen. Teknologisk
utvikling og implementering vil være av avgjørende
betydning. Regjeringens forslag til teknologifond er derfor positivt,
men klima- og miljøutfordringen må innarbeides
som et av fondets hovedområder. En redusert CO2-avgift vil fjerne et viktig incitament
i å løse denne utfordring.
Dette medlem viser til at en
miljøavgift er en avgift som skal forsvinne, ellers virker
den ikke etter sin hensikt. I petroleumssektoren var det imidlertid lenge
en utbredt oppfatning at CO2-utslipp
og drivhuseffekten snarere var et politisk enn et reelt problem.
Oppfatningen var videre at norsk olje- og gassproduksjon var renest
i verden og at det ikke var mer å hente teknologisk. Derav
fulgte den slutning at CO2-avgiften var
en fiskal avgift som ikke hadde annen hensikt enn å øke
statens inntekter på toppen av en allerede særlig
høy beskatning av petroleumsvirksomheten på sokkelen.
Dette medlem viser til at avgiften
ikke er fiskal all den tid man betaler mindre jo mindre man slipper ut.
Det har også vist seg at det er teknologisk mulig å redusere
utslippene radikalt. Avgiften har vært drivkraften bak
mye av den teknologiske utviklingen som har vært spesielt
rettet mot CO2-utslippene. Avgiften utsettes
imidlertid fortsatt for varierende press i takt med oljeprisen.
Det er derfor nødvendig å skille mellom reguleringer
rettet mot å oppnå konkrete miljømål og
virkemidler for å ivareta andre hensyn.
Dette medlem avviser på denne
bakgrunn en reduksjon i CO2-avgiften.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er viktig at
det er reell konkurranse på norsk sokkel. Flertallet ber derfor
Regjeringen gjennomgå lov- og regelverket med sikte på å redusere
eventuelle barrierer for nye selskaper som ønsker å investere
på norsk sokkel, ved blant annet å se på sider
av skattesystemet og lisenspolitikken.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
legger opp til en nærmere vurdering av statens deltakelse
i petroleumssektoren i forbindelse med petroleumsmeldingen som planlegges
forelagt Stortinget våren 2000.
Komiteen viser til de dramatiske
endringene som nå skjer i den internasjonale petroleumsvirksomheten. Den økte
konkurransen mellom selskapene og mellom land som ønsker å tiltrekke
seg investeringer understreker betydningen av å gi de norske
selskapene utviklingsmuligheter og styrke sokkelens konkurransekraft. På bakgrunn
av denne utviklingen mener komiteen at den framtidige
strukturen innen norsk olje- og gassvirksomhet må vurderes
på nytt. Dette gjelder blant annet forvaltningen av statens
direkte økonomiske engasjement (SDØE) og eierskapet
til Statoil.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til merknader om statens
engasjement i petroleumssektoren i forbindelse med behandlingen
av St.meld. nr. 46 (1997-98), jf. innst. S. nr. 211 (1998-99).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at statens direkte og indirekte
eierskap i norsk olje- og gassvirksomhet ligger rundt 80 pst. Dette
er svært høyt sammenlignet med andre vestlige
land, og er ingen god garanti for kreativitet, dynamikk og kostnadsfokus
i bransjen. Offentlig eierskap fører gjennomgående
til lavere avkastning på investert kapital enn privat eierskap.
Det omfattende statlige eierskapet kan derfor føre til
at petroleumsressursene ikke blir forvaltet optimalt for det norske
samfunnet.
Disse medlemmer vil videre peke
på at staten som konsesjonsgiver og kontrollør
på sokkelen, lett kan komme i konflikt med statens rolle
som eier og majoritetseier av de to største selskapene
(Statoil og Hydro). Disse medlemmer mener at faren
for rolleblanding ble synliggjort i prosessen knyttet til budrunden
på Saga (mai/juni 1999) hvor næringsministeren
(som hovedaksjonær i Hydro) og olje- og energiministeren
(som generalforsamling i Statoil), klart ga uttrykk for at man ønsket
at Hydro, som på det tidspunktet hadde inngått
en avtale med Statoil om deling av Saga, skulle få kjøpe
selskapet. Disse medlemmer mener slike uttalelser
er svært uheldige når staten og olje- og energiministeren
samtidig er kontrollør og konsesjonsgiver og skal sikre
likebehandling – også mellom norske og utenlandske
selskaper.
Disse medlemmer frykter at slike
uttalelser kan bidra til å redusere sokkelens attraktivitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at Statoil er blitt et modent oljeselskap, hvilket aktualiserer
spørsmålet om statens eierskap til selskapet.
Disse medlemmer mener tiden er
overmoden for å foreta endringer i eierskapet til Statoil,
og vil i den forbindelse vise til Dokument nr. 8:52 (1998-99) om delprivatisering
og børsnotering av Statoil.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er behov for en bedre balanse mellom private og statlige interesser
i petroleumssektoren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til de dramatiske endringene som
nå skjer i den internasjonale petroleumsvirksomheten: energimarkedene
i Europa dereguleres, statlige energiselskaper privatiseres, oljeselskaper fusjoneres
og konkurransen om investeringer mellom de ulike produksjonsområdene
for petroleum skjerpes.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at Statoil må få frihet til å møte
den nye virkeligheten og at det haster med en politisk avklaring
om Statoils fremtidige eierskap. Utsettes dette valget kan vi risikere
at selskapet blir hengende etter og ikke blir i stand til å utnytte
de mulighetene som internasjonaliseringen av oljebransjen og sammensmeltningen
av de europeiske energimarkedene skaper. Det er nå den
fremtidige olje- og energibransjen er i støpeskjeen. Dette
er bakgrunnen for at Høyre ønsker en prinsippavgjørelse om
delprivatisering av Statoil i løpet av 1999. Det helstatlige
eierskapet er blitt en hemsko for selskapets videre utvikling.
En delprivatisering og børsnotering
vil gi en løpende vurdering av selskapet i markedet. Markedets
reaksjoner fungerer i børsnoterte selskaper som et nyttig
korrektiv til selskapets ledelse. Statoil har samtidig behov for
nye og mer krevende eiere. I en tid da internasjonaliseringen av
energimarkedene skjerper konkurransen og skaper nye forretningsmessige
muligheter, trenger Statoil eiere som er i stand til å utmeisle
en langsiktig strategi for selskapet. Staten opptrer stort sett
som en passiv eier og har liten evne til å svare på de
langsiktige kommersielle utfordringene. Skal Statoil utnytte mulighetene
og etablere seg som en viktig aktør i et liberalisert europeisk
energimarked må det ha frihet til å inngå allianser
med andre energiselskaper. Det kan også inkludere endringer
på eiersiden. Hundre prosent statlig eierskap vil da være
en hindring.
Disse medlemmer ser ingen avgjørende
argumenter mot delprivatisering av Statoil. Delprivatisering er
tvert imot en forutsetning for at selskapet og de store verdiene
det representerer skal utvikle seg til beste for det norske samfunnet.
Delprivatisering vil gi økt verdiskaping i selskapet og økte
inntekter til staten gjennom skatt, utbytte og salg av eierandeler.
Politisk beslutningsvegring og utsettelser kan i dagens situasjon
føre til at viktige markedsmuligheter går tapt
og at verdien av selskapet reduseres. Handlingslammelse og ikke
hastverk er den største trusselen.
Disse medlemmer mener tiden er
kommet for et strategisk veivalg om Statoils fremtid som energiselskap. Disse
medlemmer vil derfor be Regjeringen om å foreta
dette strategiske veivalget og legge grunnlaget for delprivatisering
i forbindelse med nasjonalbudsjettet for neste år. Detaljene
og den praktiske gjennomføringen kan avklares i forbindelse
med den varslede oljemeldingen våren 2000.
Disse medlemmer viser til at
en delprivatisering av Statoil gjør det nødvendig å avklare
organiseringen av statens direkte eierandeler i de ulike olje- og
gassfeltene (SDØE). I dag er Statoil forretningsfører
for SDØE. Behovet for en bedre utnyttelse av statens direkte
eierandeler peker også i retning av nye løsninger
på dette området. Disse medlemmer viser
til at departementet har varslet en vurdering av SDØE i forbindelse
med neste oljemelding. Disse medlemmer vil i den
videre vurderingen av hvordan SDØE skal forvaltes legge
til grunn at SDØE er en nasjonal formue som skal forvaltes
til beste for samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at SDØE i utgangspunktet
ikke skal delta i 16. konsesjonsrunde. Disse medlemmer mener
at de store SDØE-andelene kan redusere de nye feltenes
attraktivitet fordi de øvrige selskapenes andeler, og særlig
operatørens andel, blir tilsvarende mindre. Videre mener disse
medlemmer at de store SDØE-andelene, særlig
i kombinasjon med den særlig høye marginalskatten
og gunstige fradragsmuligheter for investeringer, har bidratt til
redusert kostnadsfokus fordi selskapenes gevinst ved kostnadskutt
og effektivisering blir marginal. Tilsvarende øker statens
andel ved kostnadsoverskridelser. Disse medlemmer mener
at behovet for å redusere den statlige risikoeksponeringen
på sokkelen tilsier at SDØE-andelene reduseres.
På denne bakgrunn vil disse
medlemmer fremme følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å legge
til grunn at SDØE i utgangspunktet ikke skal delta i 16.
konsesjonsrunde.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at den norske stat spiller tre - nokså forskjellige
- roller i olje- og gassvirksomheten:
– For det
første er staten ressurseier, regulator og skattemyndighet
med ansvar for de samlede rammevilkårene på norsk
sokkel.
– Dernest er staten eier av kommersielle
selskaper.
– Og til sist er staten også en
direkte investor og produsent av petroleum gjennom sitt økonomiske engasjement
(SDØE).
Disse medlemmer vil
derfor vise til at ved tildeling av konsesjoner beholder staten
en andel, gjennom SDØE, av konsesjonen. Andelen har vært
varierende og opp til 51 pst. fra 9. konsesjonsrunde. Teknisk sett blir
konsesjonen tildelt Statoil, men Statoil har som selskap ingen innflytelse
i rettighetshavergruppen gjennom denne eierandelen, og brutto pengestrømmer knyttet
til konsesjoner flyter direkte fra og til staten.
Disse medlemmer vil videre vise
til at SDØE fungerer som en nøytral kontantstrømskatt.
Det er i utgangspunktet ingen forskjell for en deltaker i en konsesjon
om det er SDØE eller staten som har en andel i konsesjonen.
Disse medlemmer vil påpeke
at SDØE-deltakelsen imidlertid reduserer mengden av ressurser
som er tilgjengelig for oljeselskapene. Det betyr at det blir plass
til et færre antall selskaper på norsk sokkel.
Med fallende funnstørrelse betyr det også at attraktiviteten ved
det enkelte funn blir mindre.
Med denne bakgrunn mener disse medlemmer at
situasjonen fort kan føre til at selskapene ikke vil utforske
områder, fordi SDØE tildeles andeler.
Disse medlemmer mener at SDØE
ikke skal tildeles andeler i småfelt, men at disse skal
auksjoneres bort.
Statoil hevder å ikke tjene penger
på forvaltningen av SDØE. Selv om utsagnet innbyr
til tvil, bør Statoil tas på ordet. Disse
medlemmer vil derfor gå inn for en modell der forvaltningen
av Statens direkte økonomiske engasjement, SDØE,
ikke lengre tildeles Statoil, men overføres til Folketrygdfondet.
Disse medlemmer betrakter oljevirksomheten som
all annen type industrivirksomhet, og mener ut fra et prinsipielt
syn at staten ikke bør være involvert i dette.
Statens oppgave bør være å legge rammebetingelsene
til rette for en forsvarlig olje- og gassproduksjon, samt skattlegge
inntekter fra oljevirksomheten.
Komiteen er enig i at det bør
legges vekt på økt forutsigbarhet i tildelingen
av utvinningstillatelser. Komiteen har merket seg
at Regjeringen i mars 1999 fastsatte en mer konkret timeplan for
16. konsesjonsrunde for å gi et bedre grunnlag for selskapenes planlegging. Komiteen slutter
seg til at det arbeides videre med å etablere en mer forutsigbar
konsesjonspolitikk, blant annet konkrete langtidsplaner for konsesjonsrunder
og andre tildelinger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg
også til Regjeringens forslag om å redusere SDØE-deltakelsen
i deler av Nordsjøen. Flertallet viser til
at de aller fleste nye påviste felt i Nordsjøen
er små og at lønnsomheten ventelig vil være
svakere enn for andre deler av kontinentalsokkelen. I Nordsjøen
blir større andeler til deltagende selskaper derfor viktig
for å sikre reell økonomisk deltakelse for aktørene
i hver tillatelse.
Flertallet slutter seg videre
til Regjeringens forslag om forlengelse av utvinningstillatelser.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen i St.meld. nr. 37 (1998-99) understreker behovet for
internasjonalisering i norsk petroleumsvirksomhet. Flertallet understreker
at det er avgjørende at man gjennom internasjonalisering
sikrer fortsatt verdiskaping og sysselsetting i norsk olje- og gassindustri.
Komiteen har for øvrig
merket seg at departementet har igangsatt et prosjekt som skal danne
grunnlag for omtale i den petroleumsmeldingen som planlegges forelagt
Stortinget våren 2000, hvor utfordringene for norsk olje-
og gassvirksomhet i forhold til internasjonalisering vil bli fokusert.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, har merket
seg at Regjeringen for å styrke arbeidet med å internasjonalisere
norsk petroleumsindustri, foreslår å bevilge ytterligere
2 mill. kroner for budsjettåret 1999. Fordi Regjeringen selv
understreker at andre lands myndigheter utviser et betydelig engasjement,
både økonomisk og politisk, for å sikre
nasjonale oljeindustrier markedsandeler internasjonalt, er det viktig
at Regjeringen legger til rette for at internasjonaliseringen av
norsk petroleumsvirksomhet gis rammevilkår som konkurransemessig står
i forhold til vilkårene i andre land.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
for øvrig til Arbeiderpartiets merknader i innstillingen
om Revidert nasjonalbudsjett (1998-99), der også andre
tiltak for å sikre sysselsettingen og dempe den kraftige
investeringsnedgangen i industrien er omtalt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
for øvrig til Sosialistisk Venstrepartis merknader i forbindelse
med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett (1998-99).