Sammendrag

Stortingsrepresentantene Vidar Kleppe, Jørn L. Stang, Terje Knudsen og Harald T. Nesvik har den 30. november 1999 fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere å fremme forslag om erstatning til norske fanger som en kompensasjon for lidelser disse ble påført på grunn av opphold i japansk fangenskap under Den andre verdenskrigen."

Forslagsstillerne viser til at ca. 900 nordmenn satt i fangenskap i Japan under 2. verdenskrig. Overgrep så vel mot soldater som sivile, var ikke enkeltstående handlinger, men ble planmessig og systematisk utført, og de skjedde med de politiske og militære myndigheters vitende og vilje.

I fredsavtalen mellom de allierte stater og Japan, undertegnet 8. september 1951, fraskrev både Norge og de øvrige allierte seg retten til erstatning. Det foreligger derfor ikke noe folkerettslig grunnlag for at den norske stat skal kunne reise krav om erstatning på vegne av tidligere norske krigsfanger i japansk fangenskap.

Personer fra flere land har i den senere tid gått til private søksmål mot japanske myndigheter med krav om erstatning for påførte lidelser i japansk fangenskap.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til brev fra Justisdepartementet av 2. mars 2000 til justiskomiteen, jf. vedlegg 1, som igjen bygger på brev fra Utenriksdepartementet til Justisdepartementet av 31. januar 2000. I brevet blir det redegjort for at Norge i den felles allierte fredstraktaten med Japan av 8. september 1945 inngikk en avtale som "binder statspartene slik at statene ikke på egne vegne eller på vegne av sine statsborgere kan reise ytterligere krigserstatningskrav mot Japan. Enkeltpersoners rett til å reise krav om erstatning må anses uberørt".

Utenriksdepartementet opplyser imidlertid at de amerikanske myndighetene tolker den aktuelle fredstraktaten annerledes og mener at "fredstraktaten med Japan avskjærer amerikanske myndigheter og deres borgere fra å rette ytterligere krav mot Japan". De saksanlegg som er forsøkt fra enkeltpersoner fra Australia, New Zealand, Storbritannia og USA (alle parter i fredstraktaten) er avvist av japanske domstoler.

Etter komiteens mening vil det være urimelig å overlate erstatningssøksmål til norske borgere som enkeltindivider, både på grunn av den belastningen det vil medføre for den enkelte og fordi utsiktene til å lykkes må anses liten, jf. resultatene av ovennevnte søksmål.

Komiteen henviser i denne forbindelse til avtalen mellom Norge og Forbundsrepublikken Tyskland av 7. august 1959. På grunnlag av en innstilling fra et utvalg (Fleischer-utvalget), som avgav sin innstilling 4. september 1959, gikk en enstemmig sosialkomité inn for å tilkjenne tysklandsfangene erstatning, bl.a. på grunnlag av utholdt fangetid og invaliditet, jf. Ot.prp. nr. 31 (1959-1960) og Innst. O. nr. 102 (1959-1960).

Etter komiteens mening bør Regjeringen vurdere erstatning til de norske fangene som satt i japansk fangenskap.

Komiteenfinner det rimelig at den enkelte fange blir behandlet mest mulig likt, og viser ellers til at det er gått svært lang tid siden disse alvorlige hendelsene fant sted.

Komiteen viser til at det totale antall norske fanger i tysk krigsfangenskap var 2 529 med fangetid fra 6 måneder til 59 måneder. Det tilsvarende antall i japansk fangenskap kan dreie seg om ca. 900.

Komiteen vil på denne bakgrunn be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av mulige erstatningsordninger.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere alternative forslag til erstatningsordninger som en kompensasjon for de lidelser norske statsborgere ble påført på grunn av opphold i japansk fangenskap under 2. verdenskrig.»

Komiteens tilråding

Komiteen viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:

Stortinget ber Regjeringen vurdere alternative forslag til erstatningsordninger som en kompensasjon for de lidelser norske statsborgere ble påført på grunn av opphold i japansk fangenskap under 2. verdenskrig.

Vedlegg: Brev fra Justisdepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 2. mars 2000

Vedr. dok. nr. 8:23 (1999-2000) forslag om erstatning til norske statsborgere som satt i japansk fangenskap under 2. verdenskrig

Jeg viser til Justiskomiteens brev av 14. desember 1999 der det bes om en kommentar til ovennevnte forslag, samt mitt brev av 5. januar då.

Forslaget lyder:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere å fremme forslag om erstatning til norske fanger som kompensasjon for lidelser disse ble påført på grunn av opphold i japansk fangenskap under Den andre verdenskrigen.»

Som det fremgår av mitt brev av 5. januar til komiteen, er forslaget forelagt Utenriksdepartementet. I UD"s svarbrev heter det:

«Etter Utenriksdepartementets oppfatning må utgangspunktet være at krigserstatningsavtaler er folkerettslige avtaler som kun kan regulere de rent mellomstatlige erstatningsforhold. Herunder regulerer slike avtaler også ofte statens mulighet til å opptre på vegne av/som mellommann for enkeltpersoner.

Enkeltpersoners rett til erstatning og til å reise privat erstatningssak kan etter Utenriksdepartementets oppfatning ikke reguleres direkte gjennom slike mellomstatlige krigserstatningsavtaler. Skal enkeltpersoners rett her reguleres, så må det eksempelvis skje gjennom enten intern lovgivning eller avtale med det enkelte individ.

Også den aktuelle fredstraktaten mellom de allierte og Japan av 8. september 1945 må på tross av sin ordlyd i art. 14 (b), etter Utenriksdepartementets oppfatning tolkes dithen at den kun binder statspartene slik at statene ikke på egne vegne eller på vegne av sine statsborgere kan reise ytterligere krigserstatningskrav mot Japan. Enkeltpersoners rett til å reise krav om erstatning må anses uberørt.

Det skal bemerkes at Utenriksdepartementet er kjent med at amerikanske myndigheter tolker den aktuelle fredstraktaten annerledes enn anført overfor. Etter kontakt med Japandesken og Rettsavdelingen i State Department har man fått opplyst at det generelle amerikanske syn er at fredstraktaten har avgjort hvilken erstatning Japan skal betale og at art. 14 (b) i fredstraktaten med Japan avskjærer amerikanske myndigheter og deres borgere fra å rette ytterligere krav mot Japan.

Til syvende og sist vil det uansett bli japansk internrett og japanske domstolers tolking av fredstraktaten som vil bli avgjørende i forbindelse med hvorvidt enkeltpersoners saksanlegg skal tillates fremmet og hvorvidt erstatning skal utbetales. Her skal man kanskje være spesielt klar over at dersom japanske domstoler skulle innta den posisjon at full erstatning må anses utbetalt i forbindelse med fredstraktaten, også hva gjelder eventuelle enkeltpersoners krav, så kan dette vanskelig angripes.

Det skal opplyses om at saksanlegg fra enkeltpersoner fra Australia, New Zealand, Storbritannia og USA (alle part i fredstraktaten) med krav om erstatning for tortur og mishandling i fangenskap under 2. verdenskrig, er blitt tillatt fremmet av japanske domstoler. Alle kravene ble imidlertid avvist av japanske domstoler da de anførte grunnlag for kravene ikke kunne anses å føre frem.

Avslutningsvis skal det nevnes at i den grad eventuelle erstatningskrav fra enkeltpersoner ikke rettes mot den japanske stat som sådan, men direkte mot japanske bedrifter som benyttet seg av tvangsarbeidere under 2. verdenskrig, så er det Utenriksdepartementets oppfatning at den aktuelle fredstraktaten ikke kan anses å komme til anvendelse.»

Kopi av UD"s svar ligger ved. (Ikke lagt ved i denne innstillingen.)

Som det fremgår av bakgrunnen for forslaget, var det i hovedsak tre grupper personer som satt fengslet i Japan: misjonærer, sjøfolk og folk i sivile yrker.

Norske sjømenn fikk såkalt fangenskapslønn jf. provisorisk anordning av 29. oktober 1943 om lønn til norske sjøfolk i fangenskap. Den provisoriske anordningen ble senere utbygd i kgl. resolusjon av 10. desember 1943. Etter krigen ble den provisoriske anordningen erstattet av en midlertidig lov av 2. august 1946 om lønn til norske sjømenn i fangenskap, som slo fast at norske sjøfolk som hadde havnet i fangenskap under krigen, skulle ha tariffmessig lønn for fangenskapstiden. Loven opphørte 31.12.1947 og krav om fangenskapslønn kunne ikke fremsettes etter denne dato. Loven var begrenset til sjøfolk som seilte på norske skip. Fangenskapslønnen ble utbetalt av staten og av Nortraship i fellesskap. De som ikke var omfattet av midlertidig lov av 2. august 1946 og heller ikke omfattet av andre ordninger/avtaler, kunne etter søknad tildeles billighetserstatning etter midlertidig lov av 18. juni 1948. Loven omfattet sjøfolk som var tatt til fange eller internert etter å ha seilt på "fremmede" lands skip.

Jeg viser også til saken om Nortraship-fondet der krigsseilerne etter Stortingsvedtak 27. april 1972 fikk utbetalt en individuell sum pr. fartsmåned. Utbetalingen hadde karakter av en æreslønn (ex-gratia utbetaling). Utbetalingen forutsatte søknad fra den enkelte.

For øvrig er det et alternativ at Stortinget vurderer billighetserstatning på individuelt grunnlag.