Forbrukerretting av produksjonen i primærledd
og næringsmiddelindustri skal ivaretas ved å legge
til rette for nyskaping, omstillingsevne og konkurranse. Landbruksdepartementet ønsker å bygge
opp systemer for representativ forbrukerdeltagelse, og få forbrukerne
og forbrukerorganisasjoner inn i en dialog som gir reell medvirkning
på norsk landbruk og matproduksjon.
I større grad enn for andre elementer
i matpolitikken er det interessemotsetninger i verdikjeden mellom
produsenter og forbrukere når det gjelder pris på matvarer. Det
koster å etterkomme høye krav til ulike typer
kvalitet, samt krav til stort produktspekter og tilgjengelighet
i et lite marked som det norske. Noen er villige til å gi
en merpris for dette. For store forbrukergrupper er imidlertid også prisen
på varene avgjørende for hva som kjøpes. Å møte
disse forskjellige kravene og opprettholde konkurransekraft i markedet
er avgjørende for å sikre norsk matproduksjon
framover. Regjeringen mener på bakgrunn av dette at forskjellen
i forbrukerprisene på mat mellom Norge og våre
naboland bør reduseres. Regjeringen tar videre sikte på å etablere
et offentlig system som beskytter særegenhet og geografisk
betegnelse for landbruksprodukter og næringsmidler.
Deler av næringsmiddelindustrien er
eid av landbrukssamvirket som i de fleste sektorer har ansvar og myndighet
i forvaltningen av markedsordningene. Organiseringen gir mange små produsenter
en posisjon i verdikjeden og er viktig i distriktspolitisk sammenheng.
Regjeringen mener landbrukssamvirket fortsatt skal ha en sentral
plass i gjennomføringen av landbrukspolitikken.
En spredt næringsmiddelindustri spiller
en viktig rolle i forhold til å opprettholde et landbruk
i hele landet. Regjeringen vil utforme virkemiddelsystemet slik at
det samlet tar hensyn til driftsulempene i distriktene.
Økt forbrukerretting av landbruket
må også gå via næringsmiddelindustrien.
Konkurransesituasjonen for norsk industri er forverret de siste årene.
Spesielt den industrien som produserer bearbeidede jordbruksvarer som
er omfattet av ordningen med råvarekompensasjon (RÅK-industrien),
er avhengig av konkurransevilkår på linje med
det industrien i EU har. Flere virkemidler er spesielt rettet inn
mot RÅK-industrien og vil bli videreført, med
de justeringer som kreves bl.a. som følge av internasjonale
forpliktelser. Regjeringen ønsker videre reell konkurranse
innenfor hele næringsmiddelindustrien og ønsker
at økt konkurranse helst kommer fra norske aktører
for at produksjon og verdiskaping kan opprettholdes i Norge.
Forskning og utvikling må rettes mot å løse
utfordringer i hele verdikjeden. Langtidsplan for landbruksforskningen
1998-2005 legger til grunn at næringsrettet FoU i en overgangsperiode
gis høy prioritet over offentlige budsjetter, men med klar
forutsetning om at offentlige midler skal utløse private
midler. Økt tilgjengelighet til innovasjons- og forskningssystemet
vektlegges.
Markedssystemet for førstehåndsomsetningen
av jordbruksvarer gir jordbruket rett til å forhandle om målpriser
som samvirkeorganisasjonene har ansvar for å søke å oppnå i
markedet. I jordbruksavtalen fastsettes målpriser som også er
maksimalpriser som gjennomsnitt for året og øvre
prisgrenser som kan utløse administrative tollnedsettelser
dersom prisene overstiger øvre prisgrenser i kortere perioder.
Systemet gir ingen nedre prisgaranti. For jordbruket er det avgjørende å ha et
marked i balanse og en effektiv varestrøm. Prisfastsetting
skal være hovedvirkemiddelet for å unngå permanente
overskuddsproblemer. Argumentet mot deltakelse fra frittstående
aktører er mulighetene for større samhandling
mellom aktørene og dermed redusert konkurranse. Departementet
vil videreføre målene og de grunnleggende trekkene
i markedsorganiseringen. De har stor betydning for en spredt produksjon
og inntektsmuligheter uavhengig av geografi og bruksstørrelse,
og bidrar til prisutjevning både på produsent-
og forbrukerledd.
Regulering knyttet til produsenteide samvirkeorganisasjoner
bidrar til kostnadseffektivitet samtidig som produsentene selv har
det økonomiske ansvaret for overproduksjon. Å videreføre
et solid importvern som gir preferanse for norsk produksjon er avgjørende
for muligheten for å realisere fastsatte målpriser
og markedsreguleringssystemet. For å sikre konkurransenøytralitet
mellom samvirkeorganisasjoner med reguleringsansvar og andre aktører
må skillet mellom den regulerte virksomhet og ordinær
konkurrerende forretningsdrift synliggjøres.
Omsetningsrådet er ansvarlig for markedsreguleringen
av jordbruksvarer. Regjeringen legger her vekt på en bred
representasjon og rådet foreslås derfor utvidet med
en representant fra landbruksbasert industri utenfor samvirke. Regjeringen ønsker å opprettholde
jordbrukets flertall i Omsetningsrådet og foreslår
videre Rådet utvidet med en representant fra Landbrukssamvirkets
felleskontor. Disse endringene vil bli nedfelt i omsetningsloven,
og rådet vil da få 17 medlemmer. Det anses ikke ønskelig å legge
saker med betydelige konkurransemessige konsekvenser til partssammensatte organer.
Dette ansvaret foreslås derfor overført til Landbruksdepartementet.
En vesentlig effekt av den nye markedsordningen
for melk av 1996 er at alle aktører kan behandles likt
i forhold til ordningen og at det er lagt til rette for konkurranse
på like vilkår. Departementet legger til grunn
at hovedtrekkene i markedsordningen skal videreføres.
Prisutjevningsordningen for melk gir grunnlag
for mest mulig lik pris til produsentene uavhengig av størrelse
og geografisk plassering. Det er behov for ytterligere forenklinger
av ordningen. Et varig system skal utredes fram til jordbruksforhandlingene
i 2000, med sikte på ikrafttredelse fra 1. juli samme år.
Dette er i samsvar med det avtalepartene i jordbruksoppgjøret våren
1999 ble enige om.
Departementet mener det bør legges
til rette for en produksjon av melk på et høyt
nivå innenfor de rammene innenlandsk forbruk og eksportmuligheter
setter. Kvoteordningen for melk vil være det sentrale virkemidlet
for å tilpasse produksjonsvolumet til markedet. Det er
imidlertid nødvendig å øke fleksibiliteten
i ordningen ytterligere. Departementet vil utrede en ordning med
mulighet for leie av kvoter og se på mulighetene for
sammenslåing av kvoter ved sammenslåing av bruk.
Korn- og kraftfôrpolitikken skal sikre
avsetning for norskprodusert korn og oljefrø til de priser
som blir fastsatt i jordbruksoppgjøret og bidra til å opprettholde den
regionale produksjonsfordelingen. Avsetningsmulighetene sikres gjennom
skjerming av det norske kornmarkedet i form av et tollbasert importvern
og en statlig kjøpeplikt for norskprodusert korn.
Det ble i 1995 etablert en ny markedsordning
for korn, og innført et tollbasert importvern for korn
og kraftfôrråvarer. Den statlige kjøpeplikten
ble videreført, og importmonopolet og reguleringen av annenhåndsomsetningen
avviklet. Konkurransen som er skapt i kornmarkedet synes imidlertid
ikke å ha redusert kostnadene ved mottak og håndtering
av norsk korn. Et høyt kostnadsnivå bidrar til
en høy kraftfôrpris og til at grunnlaget for den
norske melforbrukende industrien svekkes. Det synes å foreligge
et betydelig potensiale for kostnadsreduksjoner.
Det foreslås etablert en ny markedsordning
for korn hvor prisene på norskprodusert korn forutsettes
fastsatt som målpriser i jordbruksavtalen etter mønster
av husdyrproduktene. En ny markedsordning vil tidligst kunne vedtas
i forbindelse med jordbruksoppgjøret våren 2000,
og kunne settes i verk tidligst 1. juli 2001.
Regjeringen ønsker å opprettholde
grensene for konsesjonsfri drift for svin og fjørfe på nåværende
nivå. Reguleringen av anleggskapasitet pr. bruk for svine-
og fjørfehold foreslås imidlertid opphevet, og
det vurderes en omlegging av konsesjonsbestemmelse fra regulering
av antall innsatte dyr i produksjon til produsert kvantum.
Fra norsk side vil det i de kommende WTO-forhandlinger
på landbruksområdet bli fokusert på de
ikke-handelsmessige faktorene i det multifunksjonelle landbruket.
Det vil trolig bli størst press mot produksjonsrettet støtte
som omfatter både skjermingsstøtte og prisstøtte
over budsjettet. Ved omfattende reduksjon her vil landbruksproduksjon
ikke lenger være lønnsom i store deler av landet.
Det vurderes som avgjørende at Norge prioriterer å få forståelse
for fortsatt bruk av slike virkemidler. En eventuell reduksjon i
skjermingsstøtten må etter Regjeringens syn kompenseres,
først og fremst ved tiltak over statsbudsjettet.
Eksportsubsidier har negative effekter på verdens matvaremarkeder
og kan vanskelig forsvares politisk ut fra hensynet til de ulike
kollektive godene som jordbruket produserer. En gradvis reduksjon
i eksportsubsidiene er derfor nødvendig. Når det
gjelder forslag som er lagt inn i WTO-forhandlingene om bedret markedsadgang
for de fattigste landene (MUL), kan en fra norsk side slutte seg
til EUs nulltollforslag for så godt som alle produkter
slik det framstår.
En langsiktig politikk for landets matsikkerhet
innebærer et sterkt jordvern for å bevare produksjonsgrunnlaget,
og vektlegging av en løpende innenlands produksjon og foredling.
Produksjonsmuligheter på et spredt geografisk område
er av særlig betydning. De kommende forhandlingene i WTO
vil legge rammer for den nasjonale tilpasningen. Regjeringen vil
legge vekt på at utformingen av handelspolitikken gir nasjonalt
handlingsrom i arbeidet for en langsiktig matforsyning.
Landbrukspolitikkens mål om et aktivt
landbruk i hele landet er en del av distriktspolitikken, der siktemålet
er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
Regjeringen legger til grunn at landbruket fortsatt skal ha en sentral
rolle i distriktspolitikken framover og at det skal være
et miljøvennlig landbruk med en variert bruksstruktur.
Likevel ser en nødvendigheten av en moderat utvikling i
retning av større driftsenheter, men med behov for å differensiere
mellom produksjoner og distrikter.
Ønsket om et småskala-jordbruk
med mange driftsenheter som gir et stort bidrag til bosetting
og sysselsetting i distriktene, må veies mot kostnadene
knyttet til å ha små enheter. Regjeringen legger
vekt på å sikre driftsgrunnlaget på bruk
som driver aktiv landbruksproduksjon. Uten en aktiv landbruksproduksjon,
vil grunnlaget også for annen bosetting bli alvorlig svekket.
Regjeringen vil prioritere denne type driftsenheter ved utformingen
av de økonomiske virkemidlene.
Primærnæringene vil i framtiden
være et nødvendig, men ikke tilstrekkelig grunnlag
for å opprettholde bosetting og sysselsetting i distriktene.
Det må derfor legges vekt på tiltak som sammen
med primærnæringene kan være med å styrke
lokalsamfunnene. Ny næringsvirksomhet forutsettes å utnytte
markedsmulighetene og vil ikke være en målgruppe
for varige offentlige overføringer.
For å styrke inntektsgrunnlaget for
landbruket, mener Regjeringen det er nødvendig at landbruksnæringen
sikres muligheter til økt næringsmessig utnyttelse
av utmarka. Organisering av utmarkslag er ofte en forutsetning for
dette, og er også avgjørende for at målet
om lokal forvaltning skal kunne nås.
Regjeringen frykter en svekkelse av landbruksmiljøet
i de nordligste fylkene. Det har i de siste 10-årene vært
stimulert til et aktivt landbruk i Nord-Norge ved en kanalisering
av grovfôrproduksjoner til landsdelen og ordninger med
kompensasjon for produksjonsulempene. Dette er hovedsakelig gjort
for å sikre de beredskapsmessige hensyn og støtte
opp om bosettingsmålet. Disse tiltakene vil være
like viktige framover. Regjeringen vil også utvikle et
kompetansesenter for nordnorsk landbruk som skal medvirke til å styrke landbruket
i landsdelen, og vil komme tilbake til saken i budsjettproposisjonen
for 2001.
Regjeringen vil legge til rette for en utvikling
som gjør landbruksnæringen attraktiv for de unge.
En prisøkning for små landbrukseiendommer og sterkere
vekt på bosetting kan føre til at flere eiendommer
enn i dag selges ut av slekta. Forslaget om endringer av arealgrensen
i odelsloven og sterkere vekting av bosettingshensyn, kan åpne
for dette. Videre skal næringsutøverne
gis større frihet til å foreta tilpasninger for å utnytte
ressursene på gården best mulig.
Inntektsutviklingen i landbruket, med utøvere
som er selvstendig næringsdrivende, kan ikke reguleres
på samme måte som for lønnsmottakere.
Hvordan hver enkelt utnytter gårdens ressurser og egen
faglig dyktighet innenfor de gitte rammebetingelser, spiller en avgjørende
rolle for inntektene for den enkelte og næringen totalt
sett. Det er fra Regjeringens side ikke akseptabelt at inntektsmulighetene
i landbruket utvikler seg vesentlig forskjellig fra andre
grupper. Det offentlige fører en politikk som setter rammer
for næringsvirksomheten i jordbruket. Ut fra dette er det behov
for å føre en aktiv inntektspolitikk fra det offentliges
side.
Om lag to tredeler av bruttoinntektene i jordbruket blir
hentet i markedet og om lag en tredel overføres over statsbudsjettet.
Regjeringen mener at det ikke er aktuelt å foreta en avkorting
av overføringene i forhold til annen inntekt. Å sikre
landbrukets produksjon av fellesgoder medfører behov for
finansiering og gjennomføring av tiltak overfor jordbrukssektoren.
En forutsetning for å opprettholde en langsiktig norsk
matproduksjon er at næringen får tilstrekkelig
lønnsomhet ved salg av produktene. Gjennom landbrukspolitikken skal
det legges til rette for en effektiv ressursbruk. Nasjonale standarder
og offentlige krav påvirker også kostnadsnivået
i jordbruket. Disse må vurderes opp mot de kostnader de
påfører næringen og den enkelte næringsutøver.
Regjeringen legger videre til grunn at utøverne i jordbruket
skal ha sosiale ordninger på linje med det øvrige
samfunn.
Utformingen av landbrukspolitikken må skje
i et nært samarbeid med næringen selv, noe som
stimulerer til medansvar og aktiv medvirkning. Regjeringen mener
derfor at det er viktig å opprettholde forhandlingsretten.
En ensidig vurdering av inntektsutviklingen og rammen i jordbruksoppgjøret
på kalenderår kan gi store variasjoner og overheng,
og kompliserer oppgjørene unødig. Jordbrukets
totalbudsjett, beregnet av Budsjettnemnda for jordbruket, bør
fortsatt nyttes som grunnlag for å beregne inntektsutviklingen
i jordbruket, men vurderingene i forhandlingssammenheng bør gjøres
på avtaleårsbasis. Resultatkontrollen fra Budsjettnemnda
for jordbruket bør gjennomgås og forbedres med
utgangspunkt i målsettingen for landbrukspolitikken. En
større andel av detaljutformingen av landbrukspolitikken
bør videre flyttes fra Fase 1 til Fase 2 av jordbruksforhandlingene,
med Landbruksdepartementet som ansvarlig for prosessen. Dette er
i samsvar med stortingsbehandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-1993).
På mange områder vil det ikke
være tilstrekkelige markedssignaler til næringsutøverne
for å gjennomføre miljøtilpasninger i
produksjonen og forvaltning. Derfor må det offentlige gjennom
sin virkemiddelbruk gi nødvendige korrektiver. Den omfattende
miljøinnsatsen som har vært gjennomført
har konsekvenser for kostnadsnivået i norsk landbruk, og
dermed virkninger på de økonomiske overføringene
til næringene og på prisnivået for norske
matvarer.
Miljøgodene i jordbruket er biologiske,
kulturhistoriske og estetiske verdier som skapes gjennom en aktiv jordbruksproduksjon.
Produksjon av disse må tilpasses samfunnets behov og de
internasjonale forpliktelsene vi står overfor. Det biologiske
mangfoldet i kulturlandskapet er avhengig av et åpent og
variert landskap. Departementet legger spesiell vekt på at
slike arealer ivaretas gjennom virkemiddelsystemet og på å stimulere
til bevaring og skjøtsel av kulturminner.
Stortinget har lagt til grunn en todelt målsetting
om at det skal sikres levedyktige bestander av alle de fire store
rovviltartene i Norge og at det samtidig skal opprettholdes et aktivt
jordbruk med muligheter til å utnytte beiteressurser i
utmarka med sau og rein. De nasjonale miljømålsettingene
for de store rovdyra er derfor en del av rammevilkårene
for landbruket i store deler av landet.
Det er de siste ti årene arbeidet aktivt
for å øke den økologiske produksjonen
i Norge. Satsingen er integrert i arbeidet med å gjøre
hele det norske landbruket til et mer bærekraftig landbruk.
Gjennom satsingen på økologisk landbruk framskaffes
det også kunnskap om miljøvennlige driftsmetoder
og -teknikker som også kan nyttes i konvensjonell drift.
Muligheten for å ta ut merpris i markedet
er en forutsetning for økonomien i den økologiske
driften. Forskjellen mellom konvensjonell og økologisk
produksjon er mindre i Norge enn i mange andre europeiske land.
Dette medfører at markedspotensialet for de økologiske
produktene trolig er noe mindre i Norge enn f.eks. i Danmark. Det
vises til at partene i jordbruksoppgjøret i 1999 ble enige
om å videreføre arbeidet med markedsstrategier
for økologisk landbruk. Også i utformingen av
politikk i forhold til økologisk landbruk, er det nødvendig å utvikle
helkjedetenkning. Økologisk kornproduksjon er en flaskehals
i utviklingen av økologisk produksjon generelt i Norge,
og departementet vil i sin videre satsing på økologisk landbruk
vektlegge å stimulere til økt kornproduksjon gjennom
ulike virkemidler.
Komiteen viser til at det i meldingen
er lagt stor vekt på å ivareta forbrukerens interesser
i norsk landbruk og matproduksjon og at dette gjør det
nødvendig å se hele matkjeden i sammenheng. Komiteen er enig
i at forbrukernes interesser må tillegges økt
vekt i matkjeden.
Komiteen vil peke på at
en forbrukerorientering av matproduksjonen har flere sider. Virkemidler
som bidrar til god matforsyning og trygge matvarer må fortsatt
videreutvikles. Komiteen viser i denne sammenheng
til St.meld. nr. 40 (1996-1997) Matkvalitet og forbrukertrygghetog behandlingen av denne. Komiteen vil
samtidig understreke at økt utvalg, et velfungerende marked
og lavere matpriser er viktige elementer i en orientering mot forbrukerinteressene. Komiteen viser
i den forbindelse til behovet for differensierte matpriser ut fra
betalingsvilligheten til ulike kundegrupper for et differensiert
produktspekter.
Komiteen slutter seg til at forskjellen
i forbrukerprisene på mat i forhold til våre naboland
bør reduseres. Komiteen ber Regjeringen
om å arbeide videre med å skaffe informasjon om
prisdannelsen på mat og råvarer til mat.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at en av årsakene til prisforskjeller er ulike
momssatser. Det bør være en målsetting
at markedsreguleringen, herunder frakttilskudd, fungerer slik at
forbrukerprisene er mest mulig like i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er positive til Regjeringens arbeid om å utrede
hele verdikjeden i matvaremarkedet, og til at en slik oversikt som
også omtaler prisforholdene kan danne et viktig grunnlag
for rimeligere matvarer.
Disse medlemmer viser til at
undersøkelser som er foretatt tidligere har stort sett
bare hatt fokus på en del av verdikjeden og ofte er dokumentasjonen
gjort på oppdrag fra enkelte deler av bransjen, noe som
har bidratt til en uryddig debatt om norske matvarepriser.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at et regjeringsoppnevnt utvalg som grundig undersøker hele
verdikjeden vil ha betydelig troverdighet, og at en slik utredning
kan gi svar på hvilke deler av verdikjeden som er mer kostbar
i Norge enn i andre land, samt hvor konkurransedyktige de ulike
produkter er sammenlignet med andre land.
Disse medlemmer vil understreke
at en slik utredning kan gi et viktig grunnlag for beslutningstakere
i den hensikt å øke mulighetene for lavere matvarepriser.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er tvingende nødvendig å redusere forskjellen
i forbrukerprisene på mat i forhold til våre naboland.
Både den økende grensehandelen og Norges forpliktelser under
GATT/WTO-avtalen tilsier at prisnivået på norske
matvarer må ned. Disse medlemmer mener derfor
det ikke kan tillegges avgjørende vekt at den gjennomsnittlige
andel av inntektene som brukes til mat er fallende de siste førti årene.
Dette er uttrykk for den teknologiske utviklingens bidrag til den
generelle velstandsutviklingen i de vestlige samfunn og gjelder for
alle tradisjonelle varegrupper. Disse medlemmer minner
om at selv om Norge har høyere merverdiavgift for matvarer
enn Sverige så har Danmark høyere avgiftssats
for matvarer enn Norge. Ulike satser for merverdiavgift på matvarer
har derfor begrenset forklaringsverdi for de høye norske
matvareprisene. Disse medlemmer viser til at begrenset
konkurranse i deler av matvarekjeden og lavere produksjonskostnader
i nabolandene kan være viktige forklaringer på prisforskjellene.
Disse medlemmer peker videre
på at virkningen av redusert matmoms for landbruket i beste
fall er usikker. Ut fra den økende tendens til markedsorientert prissetting
er det stor risiko for at detalj-, grossist- og foredlingsleddene
vil ta ut store deler av en avgiftslette i form av økt
fortjeneste, slik at primærprodusenter og forbrukere bare
blir sittende igjen med en liten del av avgiftslettelsen.
Komiteen har merket seg forslagene
om å vurdere merkeordninger for matvarer, og komiteen forutsetter
at det etableres et offentlig system som beskytter særegenhet
og geografisk betegnelse for landbruksprodukter og næringsmidler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke behovet for at informasjon
til forbrukerne må fremkomme basert på et saklig
og balansert perspektiv. Det betyr at fokus på tilsetningsstoffer
ikke må overskygge fokus på hvilke næringsstoffer
som tross alt finnes i produktet.
Komiteen mener at
ernæringsmessige perspektiver må gis sterk vektlegging. Komiteen viser
til at det er et hovedmål helsemessig å få befolkningen
til å spise mer frukt/grønnsaker, fisk
og korn.
Komiteen mener det må være
en målsetning å utforme gode merkeordninger slik
at forbrukere med ulike etiske, miljømessige og politiske
vurderinger sikres gode og tilstrekkelige muligheter til å foreta
slike valg.
Komiteen vil påpeke
at det fortsatt er et behov for økt forskning rettet mot
forbrukernes valg og preferanser, slik at merkingen kan utformes
på en måte som tilfredsstiller brukernes reelle
behov. Dette vil bidra til økt mattrygghet for den enkelte
forbruker.
Komiteen konstaterer at det foreslås å videreføre de
nasjonale tiltakene som ble innført i forbindelse med utvidelsen
av EØS-avtalen på veterinærområdet og
at sikkerhetsklausulen kan brukes aktivt dersom folke- eller dyrehelsen
settes i fare. Komiteen forutsetter at Stortinget
i tråd med Innst. S. nr. 72 (1998-1999) om utvidelse av
EØS-avtalen på veterinærområdet
forelegges en total vurdering av hele regelverket i 2001, sammen
med en analyse av smittesituasjonen.
Komiteen viser til forslaget
om å utarbeide en handlingsplan for forbrukerorientering
av landbruks- og matproduksjonen. Komiteen har ikke
merknader til dette.
Komiteen peker på at
det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom jordbruket i Norge
og den delen av næringsmiddelindustrien som foredler norskproduserte
jordbruksråvarer.
Komiteen vil understreke den
betydningen som både jordbruket og en spredt jordbruksbasert
næringsmiddelindustri har for sysselsettingen i distriktene.
Komiteen er enig i at virkemidlene
overfor næringsmiddelindustrien må stimulere til
utvikling av en lønnsom industri samtidig som det tas hensyn
til driftsulemper i distriktene.
Komiteen er kjent med at RÅK-industrien
møter sterk konkurranse fra import og at lavere råvarepriser
i EU som følge av Agenda 2000 kan føre til svekket
konkurransekraft for denne industrien.
Komiteen slutter seg til at det
gjennom prisutviklingen på norske jordbruksråvarer
og en videreføring av målrettede virkemidler legges
til rette for å sikre den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien
i Norge konkurransedyktige rammevilkår.
Komiteen ber Regjeringen foreta
en gjennomgang av tolltariffene for de ulike produktgruppene av
ferdigvarer med sikte på å bedre situasjonen for
norsk næringsmiddelindustri.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at næringsmiddelindustrien
er en stor industri i Norge. Den sysselsetter om lag 52 000 personer
og utgjør ca. 18 pst. av den samlede sysselsetting i industrien.
Disse medlemmer vil peke på at
de utfordringer som næringen står overfor tilsier
at det bør treffes tiltak som innebærer visse
strukturelle tilpasninger av norsk primærproduksjon. Industrien
trenger et profesjonelt, effektivt og nyskapende landbruk.
Disse medlemmer vil videre peke
på at de internasjonale utviklingstrekk, både
i EU og innenfor WTO, gjør det mer påkrevd enn
før med reformer i norsk landbruk.
Disse medlemmer vil vise til
at næringen står overfor en rekke utfordringer,
som bl.a.:
– Den delen
av industrien (RÅK-industrien) som konkurrerer internasjonalt
har fått økt konkurranse.
– Grensehandel har økt
kraftig.
– Prisforskjellen på viktige
råvarer mellom Norge og EU har økt og vil isolert
sett øke ytterligere på grunn av EUs egne reformer
av sin landbrukspolitikk.
– Det skjer store strukturelle
endringer i markedet innenfor næringsmiddelindustrien og
i varehandelen i Norge og i Skandinavia/Nord-Europa i retning
av større enheter og kjededannelser. Veksten i markedet
skjer innenfor de mer bearbeidede produktene og det stilles stadig
strengere krav til merking, kvalitet og sikkerhet.
Disse medlemmer mener at en klar
forutsetning for å bedre næringsmiddelindustriens
overlevelsesevne, er likebehandling og strenge tiltak mot misbruk av
markedsmakt både fra det offentlige, samvirkene og uavhengige
private bedrifter.
Disse medlemmer legger derfor
stor vekt på at denne industrien må få om
lag de samme konkurransevilkårene som jordbruksbasert næringsmiddelindustri
i andre land.
Det er avgjørende for utviklingen i
landbruket og næringsmiddelindustrien å utnytte
de mulighetene som eksisterer i markedet. Det er viktig at næringsmiddelindustrien
fanger opp forbrukernes ønsker og utvikler produksjonen
og nye produkter som er tilpasset etterspørselen. Komiteen slutter
seg til forslagene om å videreutvikle virkemidlene i landbrukspolitikken
som retter seg mot å styrke norskproduserte matvarers posisjon
i markedet, fremme produktutvikling og utvikle produksjon som utnytter
markedsmulighetene bedre. Spesielt understrekes betydningen av forskning
og utredning og et spesielt tilbud til små og mellomstore bedrifter. Komiteen er
av den oppfatning at en tilpasning av matproduksjonen til markedet
må skje langs to hovedlinjer. En del av markedet vil også i
framtida etterspørre enkle matvarer med god kvalitet til
en rimelig pris. Samtidig vil en annen del av markedet avspeile stor
kjøpekraft og ekstra betalingsvilje for spesielle matvarer
som gjerne har ekstra god kvalitet. Samme forbruker kan gjerne etterspørre
begge typer matvarer, avhengig av til hvilken anledning maten skal
brukes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at en forutsetning for å utvikle
produksjon som utnytter markedsmulighetene bedre, er at den enkelte
næringsutøver i landbruket får større
frihet til å utnytte ressursene på eiendommen
og tilpasse produksjonen slik hun/han ser seg best tjent
med.
Komiteen mener at det bør
settes i verk et verdiskapingsprogram for norsk matproduksjon. Siktemålet er
høyere verdiskaping gjennom å utnytte markedsmulighetene
bedre både innenfor primærproduksjon og foredling.
Det er avgjørende at sentrale aktører i næringsmiddelindustrien
og landbruket medvirker i utformingen for å få til
en vellykket satsing på dette området. Komiteen mener
videre det bør etableres et verdiskapingsforum for å bidra
til en bedre samhandling mellom alle ledd i matkjeden. Komiteen ber
om at departementet tar initiativ til at det iverksettes et verdiskapingsprogram
og orienterer Stortinget på en hensiktsmessig måte
om arbeidet.
Komiteen vil understreke at behovet
for kartlegging og fjerning av "flaskehalser" for å få til
nyskaping bør være en viktig strategi for å øke
verdiskapingen i matforedling og salg. Det lokale næringsmiddeltilsynet
bør i tillegg til kontrollfunksjonen bli mer etablererrettet
og få et veiledningsansvar for småskalaprodusenter
knyttet til utviklingen av gode produksjonsprosesser og produksjonslokaler.
Komiteen mener at de nye kompetanseutviklingsprogrammene
for landbruket må ha som utgangspunkt at framtidas bønder
vil møte helt nye utfordringer. Det må derfor
legges til rette for at landbruksbefolkningen i større
grad kan tilegne seg ny kunnskap etter behov. Et nyttig tiltak for
kompetanseutvikling i forhold til småskala-produsenter
og lokale entreprenører kan være en besøksordning
med faglig ekspertise, for eksempel etter modell av det en finner
i det svenske småbedriftsprogrammet. Dette eren ordning med rådgivning i
fagområder som for eksempel produktutvikling, lovgivning,
emballering og mikrobiologi. Ved utvikling av lokal foredling vil
det være viktig å stimulere utviklingen av nettverk
der flere aktører med ulik kompetanse trekkes inn i prosesser
rundt utviklingen av nisjeproduksjoner og småskalaforedling. Komiteen mener
at for å øke omfanget av nisjeprodukter fra eget
gårdsbruk, bør det vurderes hvordan det kan legges
bedre til rette for lønnsom produksjon og salg.
Komiteen mener det bør
etableres et program for verdiskaping med en tidshorisont på 10 år.
Det er ønskelig at det vurderes om gjennomføringen
av programmet blant annet kan finansieres gjennom SND-systemet.Alle aktører i verdikjeden bør
bidra i finansieringen av programmet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enige i at det etableres et verdiskapingsprogram.
Disse medlemmer vil likevel understreke
at verdiskaping er næringens eget ansvar. Det forutsettes derfor
en betydelig medvirkning og medfinansiering fra jordbruket og næringsmiddelindustrien. Disse medlemmer mener
de aktører som er interessert i mest mulig aktivitet i
norsk matvareproduksjon må gå inn med kapital
på et forretningsmessig grunnlag. Myndighetenes rolle må hovedsakelig
innebære en prioritering av bidrag i form av generelle
rammebetingelser.
Komiteen er enig i at konkurranse
og et velfungerende marked er viktig for å utvikle matproduksjonen
i samsvar med forbrukernes etterspørsel. Komiteen vil
peke på betydningen av reell konkurranse både
i næringsmiddelindustrien og i detaljhandelen. Komiteen er
samtidig oppmerksom på at en strukturrasjonalisering i
næringsmiddelindustrien kan ha store negative virkninger
for enkelte lokalsamfunn.
Komiteen mener et verdiskapingsprogram
med fokus på produktmangfold vil kunne styrke utsatte lokalsamfunn.
I en situasjon der de største kjedene besitter stadigmer makt, mener komiteen at
Konkurransetilsynet skal ha fortsatt sterk fokus på detaljhandelen.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i,
og vil understreke, at markedsbalanse er en hovedutfordring i landbrukspolitikken.
Tilbudsoverskudd vil presse markedet og gi lavere priser, og vil
derfor kunne gi store inntektstap. For å møte
hovedutfordringen om markedsbalanse med tilstrekkelig styrke, mener
komiteen at markedspolitikken må fokuseres og fornyes.
Flertallet er enig i at det er
avgjørende å videreføre et sterkt importvern
for å kunne ta ut priser i det norske markedet i samsvar
med jordbruksavtalens forutsetninger. Både lovlig grensehandel
og et visst omfang av ulovlig import antas å ha et samlet
omfang som forstyrrer markedsbalansen. Flertallet har
merket seg at Tollvesenet har satt igang en landsomfattende kontroll
av landbruksvarer som vil vare i flere år, og som retter
seg spesielt mot smugling og ulovlig omsetning av kjøttvarer.
Flertallet er enig i at markedsreguleringen,
finansiert av omsetningsavgiften, gir jordbruket et viktig virkemiddel
til å ta ut priser i samsvar med jordbruksavtalens forutsetninger. Flertallet er
videre enig i at prisfastsettingen er et viktig virkemiddel for å få til
en langsiktig tilpasning mellom tilbud og etterspørsel.
Flertallet er enig i at virkemiddelsystemet
må utformes slik at en unngår overskuddsproblemer,
og at det i økende grad vil være nødvendig
med balansering på det innenlandske markedet. Offentlige
midler skal ikke bidra til vedvarende overproduksjon. Flertallet vil
peke på betydningen av at produksjonsregulerende tiltak
settes inn så tidlig som mulig i verdikjeden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at
målene og de grunnleggende prinsippene for pris- og markedsreguleringen
for jordbruksvarer videreføres. Dette innebærer
at landbrukssamvirket fortsatt skal ha en sentral rolle i gjennomføringen
av landbrukspolitikken. Samvirkeorganiseringen bidrar til å styrke
markedsposisjonen til små produsenter og produsenter i
distriktene. Slik bidrar samvirkeorganiseringen til en fordeling
av markedsmakt som er en viktig forutsetning for å kunne ta
ut målprisene. Flertallet konstaterer at
importvernet må gi preferanse for norsk produksjon og er
avgjørende for å gi målprisene reell
verdi. Flertallet slutter seg til forslaget om å utvide
tilskuddet til produsentsammenslutninger i grøntmarkedet.
Ordningen forutsettes utformet slik at den bedrer mulighetene for
små produsenter til å oppfylle krav om minimumsleveranse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er grunn til å følge utviklingen av produktiviteten
i omsetningsleddene, slik at det ikke blir konkurransevridning mellom
samvirket og andre aktører i markedet.
Disse medlemmer vil hevde at
dagens markedsordninger og markedspolitikk medfører konkurransebegrensninger
og ineffektiv bruk av samfunnets ressurser. Samvirkets reguleringsprivilegier
muliggjør markedsmakt, som for eksempel kan utnyttes ved å ha betydelig
overkapasitet over lengre tid. Dette vil igjen binde opp kapital
og arbeidskraft som kunne gitt bedre utnyttelse av samfunnets ressurser
hvis de ble brukt på en annen måte.
Disse medlemmer vil videre peke
på at aktører med markedsmakt ikke har de samme
incentiver til å effektivisere sin produksjon som aktører
i et marked med effektiv konkurranse.
Disse medlemmer mener at omsetningsloven og
annen konkurransebegrensende lovgivning innen landbrukssektoren
bør avvikles og erstattes av markedslovgivning som fremmer
effektiv konkurranse i landbruksmarkedene.
Disse medlemmer mener det bør
være Konkurransetilsynets oppgave å føre
tilsyn med konkurransen.
Disse medlemmer er kjent med
at Landbruksdepartementet vil foreslå å avvikle
markedsreguleringen for pærer, da denne regulering omfatter
et meget begrenset kvantum.
Disse medlemmer er enige med
departementet i at markedsreguleringen for pærer må avvikles,
men mener videre at dette også må gjelde for poteter
og epler.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener organiseringen
av markedsreguleringen må endres. Dette er nødvendig
for å sikre at uavhengige produsenter gis konkurransedyktige
rammebetingelser. Økt konkurranse innenfor omsetningsleddene
vil fremme entreprenørskap, innsats og initiativ, og er
viktig for å få til en utvikling mot lavere priser, økt
mangfold og kvalitet. Disse medlemmer har merket
seg at departementet mener markedsreguleringssystemet er utformet
av hensyn til produsentene og forbrukerne og ikke skal være
et sikkerhetsnett for omsetnings- og foredlingsleddene. Disse
medlemmer er videre enig i at skillet mellom den regulerte
virksomhet og ordinær konkurrerende forretningsdrift må synliggjøres
for å sikre konkurransenøytralitet mellom samvirkeorganisasjoner
med reguleringsansvar og andre aktører. Disse medlemmer mener
imidlertid det vil være vanskelig å oppnå konkurransenøytralitet
uten et reelt forretningsmessig skille mellom den regulerte virksomheten
og den konkurranseutsatte virksomheten. For å sikre reell
konkurranse må uavhengige aktører derfor gis medbestemmelse
i gjennomføringen av markedsreguleringen. Alternativt må reguleringen
av førstehåndsomsetningen tillegges egne råvaresamvirker som
forholder seg forretningsmessig likt både til samvirkeeide
foredlingsbedrifter, uavhengige produsenter og bønder som
selv forestår foredling.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i forbindelse med jordbruksoppgjøret for 1995/1996
nedsatte en arbeidsgruppe for å vurdere enkelte sider ved markedsreguleringen
av kjøtt, blant annet deltakelse fra uavhengige aktører.
En hovedgrunn til at arbeidsgruppen ikke foreslo forandringer var
at Konkurransetilsynet/Arbeids- og administrasjonsdepartementet fryktet
at privat deltakelse i markedsreguleringen ville svekke konkurransen.
Det ble ikke gjort forsøk på å finne
løsninger som kunne sikret slik deltakelse uten konkurransehemmende
virkninger. Det ble heller ikke gjort noen seriøs vurdering
av om konkurransen er svekket i markeder der uavhengige produsenter
deltar i større eller mindre grad, som i grøntsektoren
og fjørfesektoren. Disse medlemmer mener
det må være mulig å finne løsninger
som sikrer deltakelse fra uavhengige aktører uten å undergrave
konkurransen og fremsetter følgende forslag:
«Uavhengige aktører gis
anledning til deltakelse i markedsreguleringen av kjøtt.»
Disse medlemmer viser til at
Norge har gode naturgitte konkurransefortrinn for produksjon av enkelte
grønnsaker, frukt- og bærslag. Disse medlemmer mener
fri omsetning av varene er en forutsetning for å høste
størst mulig gevinster av disse konkurransefortrinnene. Disse
medlemmer mener at behovet for tilpasninger i produksjonen
på vanlig måte kan ivaretas av aktørene
i markedet. Det fremsettes følgende forslag:
«Markedsreguleringen for frukt-/grøntsektoren
opphører.»
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, understreker
behovet for en bred sammensetning av Omsetningsrådet. Derfor
støttes forslaget om å utvide rådet med én
representant fra den landbruksbaserte industrien utenfor samvirke
og én representant fra Landbrukssamvirkets Felleskontor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyreviser til sine
særmerknader, jf. Dokument nr. 8:13 (1999-2000).
Komiteen viser til at melkeproduksjonen
er den største enkeltproduksjonen og står for
44 pst. av verdiskapingen og bidrar til 30 pst. av de samlede inntekter i
jordbruket. Hovedtyngden av produksjonen er lokalisert til distriktene
og har dermed stor betydning for oppfylling av målsettingen
om å sikre bosetting, sysselsetting og vurdere verdiskaping. Komiteen har videre
merket seg at det pr. i dag vurderes å være et markedsmessig
rom for en melkeproduksjon i Norge på i størrelsesorden
1 500 mill. liter og at dette innebærer at det vil være
behov for en ytterligere reduksjon av produksjonen, til tross for
at melkeproduksjonen er betydelig redusert de siste årene.
Det legges opp til en løpende tilpasning av produksjonsvolumet
i forhold til markedet der ordningen med kjøp og salg av
kvoter skal være et viktig virkemiddel for å redusere
produksjonen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
har ingen merknader til dette.
Flertallet viser til at det er
klare stordriftsfordeler i melkeproduksjonen og mener virkemidlene
samlet må stimulere til en moderat strukturutvikling for å sikre
en tilfredsstillende inntektsutvikling for produsenter som har melkeproduksjon
som et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt.
Flertallet støtter departementets
forslag om å utrede en ordning med mulighet for leiekvoter
for å øke bygdas mulighet til å opprettholde
sin andel av melkeproduksjonen og sørge for at enkelte
meieridistrikter ikke tappes for for mye melkekvantum.
Innen regionene kan det være store
forskjeller på kvotestørrelse. For å unngå industrialisering
og sikre mulighetene til hensiktsmessig lokal organisering av melkeproduksjonen
er det viktig å sette mer hensiktsmessige grenser for samdrift.
Flertallet slutter seg til at
hovedtrekkene i markedsordningen for melk blir videreført
og viser til at melkeordningene skal sikre produsentene et minstemål av
prisuttak og utjevne transportkostnadene.
Komiteen viser imidlertid
til at Stortinget tidligere har bedt om å få vurdert
alternativer til dagens prisutjevningssystem som kan sikre reell
konkurranse innenfor produksjon av konsummelk. Komiteen forutsetter
at forslagene til den partssammensatte arbeidsgruppen som skal gjennomgå hele
utjevningssystemet for melk blir lagt fram for Stortinget i forbindelse
med behandlingen av jordbruksoppgjøret våren 2000.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietviser til at meieriene har som andre
næringsdrivende incentiver til å holde utgiftene
nede, men på grunn av reguleringene i markedet oppfattes
trolig deres markedsposisjon som relativt sikker.
Disse medlemmer peker på at
mangel på konkurranse innebærer at incentivene
til fornyelse og effektivitet er lavere enn de ville ha vært
med konkurranse.
Disse medlemmer vil videre peke
på at produksjonskvoter påvirker den samlede produksjon
i markedet ved at etableringsmuligheter og eksisterende produksjon
begrenses.
Disse medlemmer mener at dagens
produksjonskvoter og reguleringseksport hindrer et fritt og konkurransefremmende
marked.
Disse medlemmer mener det bør
legges til rette for en åpen og fri konkurranse i melkesektoren
ved at reguleringene oppheves.
Det er derfor etter disse medlemmers oppfatning
en klar forutsetning for både samfunnsøkonomisk og
bedriftsøkonomisk sunn konkurranseutsetting i denne sektoren,
at forholdene også må legges til rette for lønnsom
produksjon av de enkelte produkter innen varegruppene konsummelk,
tørrmelk, ost m.v.
Disse medlemmer viser videre
til sine merknader, jf. Dokument nr. 8:13 (1999-2000),
samt til Fremskrittspartiets særmerknad under kap. 1 -
Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at den markedsordningen for melk som ble innført fra 1.
januar 1997 skulle sikre at alle meieriselskaper, både uavhengige
meieriselskaper og samvirkemeierier, hadde samme mulighet til å betale
sine leverandører lik pris for melken, og sikre reell konkurranse
i konsumentmarkedet. For å oppnå dette ble det
foretatt en utjevning mellom ulike melkeanvendelser og mellom geografisk
betingete ulikheter. Samtidig ble administrasjonen av markedsreguleringen
lagt til Omsetningsrådet. Gjennomføringen av markedsreguleringen
skal imidlertid fortsatt gjennomføres av meierisamvirket. Disse
medlemmer er enig med departementet i at dette skaper problemer
fordi kostnadene varierer betydelig med type teknologi og størrelsen
på anleggene og fordi man må basere avgifts- og
tilskuddsnivå for andre aktører på TINE
Norske Meieriers kostnader. Systemet skaper også problemer
fordi det er basert på innsyn i kalkylene til en av markedsaktørene,
TINE. Dette har gjort det vanskelig å etablere likeverdige
konkurransevilkår mellom TINE og uavhengige meieriselskaper. Disse
medlemmer er derfor tilfreds med at Landbruksdepartementet
vil endre prisutjevningsordningen slik at målprisfastsettingen
i jordbruksavtalen og utjevningen skjer på råvarenivå og
ikke lenger på ferdigvarenivå. Dermed blir kostnadene
i foredlingen utenfor jordbruksavtalens prisreguleringsområde
og de enkelte markedsaktørenes sak å få dekket
i markedet. Disse medlemmer mener også det
er positivt at dette vil gi Konkurransetilsynet et større
ansvar for tilsyn med markeds- og konkurranseforholdene på dette
markedet enn tidligere. Disse medlemmer påpeker
at konsekvensen av dette er at det innføres en ren geografisk utjevning
som bygger på melkeprodusentens lokalisering i forhold
til markedet og at utjevning basert på produktanvendelse
fjernes. Samtidig bør kostnadene knyttet til markedsreguleringen
og beregningen av omsetningsavgiften samt den geografiske utjevningen gjennomgås
av en uavhengig instans.
Disse medlemmer vil likevel understreke
at likeverdige konkurransevilkår mellom ulike meierier best
oppnås ved å skille ut innsamlings- og distribusjonsapparatet
fra TINE Norske Meieriers øvrige virksomhet. Det kan gjøres
ved å opprette et uavhengig råvaresamvirke som
forestår førstehåndsomsetningen og på forretningsmessig
grunnlag selger melk til meierisamvirke og uavhengige meieriselskap.
Det vil samtidig sikre konkurranse om råstoffet og mest
mulig lønnsom anvendelse av melken. Et slikt råvaresamvirke
må fortsatt ha mottaksplikt og leveringsplikt. Utjevning
vil fortsatt være nødvendig for å sikre
alle produsenter mest mulig lik pris.
Disse medlemmer legger videre
stor vekt på at produksjonskvotesystemet praktiseres på en
måte som fører til en ønsket strukturutvikling
og kostnadssenkning i norsk melkeproduksjon. Disse medlemmer viser
til at ordningen med administrativt fastsatte kvotepriser har ført
til at etterspørselen etter kvoter langt overstiger tilbudet.
Disse medlemmer konstaterer at
det beskjedne salget og det markedsmessige behovet for å redusere produksjonen
har ført til at kvoter som i flere runder ble innmeldt
for salg i 1999 og 2000 ikke selges ut igjen. Resultatet er at den
strukturutviklingen som kvotesystemet skulle stimulere stopper opp.
Det er dessuten betenkelig at man samtidig avskjærer
mulighetene til å etablere og utvide virksomhet innenfor
melkeproduksjon. Denne praksisen går langt utover den relativt beskjedne
innskrenkningen i den frie etableringsretten som den opprinnelige
utformingen og praktiseringen kvotesystemet medførte. Disse
medlemmer mener dagens praktisering av produksjonskvotesystemet
er i strid med Stortingets forutsetninger ved behandlingen av St.prp.
nr. 72 (1995-1996) og Ot.prp. nr. 5 (1996-1997). Med markedsbasert
prisfastsettelse vil tilbudet av kvoter til enhver tid tilsvare
etterspørselen. Eventuell overproduksjon i forhold til
oppnåelse av målprisene kan så kjøpes
til markedspris av staten. For at praktiseringen av produksjonskvotesystemet skal
bringes i tråd med Stortingets forutsetninger om strukturutvikling
og kostnadsreduksjon foreslår disse medlemmer at
det innføres markedsbasert prisfastsettelse på produksjonskvotene.
Disse medlemmer viser til jordbruksoppgjøret for
1996 jf. St.prp. nr. 72 (1995-1996) der departementet foreslo at
regelverket for et omfordelingssystem for melkekvoter skulle utformes
innenfor bl.a. følgende rammer:
«Omfordeling kan bare skje innenfor 8 regioner. Det tas
utgangspunkt i forslaget til regioninndeling fra arbeidsgruppa i
1995. Kjøpt kvote legges ut for salg innenfor regionen
med fradrag for evt. reduksjon i totalt kvotekvantum. Reduksjonen
fordeles prosentvis likt mellom regioner.»
Disse medlemmer viser til at
Stortinget sluttet seg til dette. Disse medlemmer viser
til at det gjennom jordbruksoppgjøret for 1998 og 1999
jf. St.prp. nr. 67 (1997-1998) og St.prp. nr. 75 (1998-1999) ble
gjennomført betydelige endringer i dette systemet.
Endringene bidrar til å bremse strukturtilpassingen og
hindrer kostnadsreduksjoner i melkeproduksjonen. Disse medlemmer vil
derfor fremme forslag om at den tidligere ordningen med førstehånds-omsetning
på regionsnivå gjeninnføres.
Disse medlemmer fremsetter følgende
forslag:
«1. Systemet for prisfastsettelse
av produksjonskvoter for melk endres fra administrativ fastsettelse
til markedsbasert fastsettelse.
2. Ved salg av kvote betales lik pris for
alle literne uavhengig av kvotens størrelse.
3. Dagens ordning med inndragning av kvote
som overstiger 200 000 liter fra produsent som ønsker å avvikle
melkeproduksjonen avvikles.
4. Taket for maksimumsproduksjon på 130
000 liter etter oppkjøp av kvote fjernes, samtidig som
systemet med regionsvis inndeling beholdes.
5. Systemet med primæromsetning
av produksjonskvoter på regionsnivå gjeninnføres.
6. De samme prinsippene anvendes ved utleie
av kvote.»
Komiteen viser til forslaget
om å innføre en begrensning på 3 deltagere
i en samdrift i melkeproduksjonen. Komiteen er ikke
enig i denne begrensningen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
er samtidig enig i at det trengs en begrensning med bakgrunn i at
samdrifter fikk en vesentlig forbedring i rammebetingelsene ved jordbruksoppgjøret
i 1998, noe som har ført til sterkt økende interesse. Flertallet mener
bruken av tilskuddsordningene ikke skal gi uønskede produksjonsdrivende
effekter. Flertallet mener det trengs en begrensning
i antall deltakere for å sikre at samdriften består
av aktive brukere, og i melkekvote pr. samdrift for å forhindre
etablering av industrielt orienterte driftsenheter. Flertallet ber
departementet på dette grunnlag komme tilbake til Stortinget
med forslag til begrensning i forbindelse med proposisjonen om jordbruksforhandlingene
våren 2000.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at samdrift er en rasjonell
produksjonsform som gjør det mulig for yrkesutøvere
i landbruket i fellesskap å utnytte stor-driftsfordeler
og ta ut mer ferie og fritid. Disse medlemmer kan
derfor ikke se at det er særskilte grunner å begrense
mulighetene for samdrift. Disse medlemmer mener også flertallets
uro for utviklingen av såkalt industrielt orienterte driftsenheter
er ubegrunnet. Slike driftsformer er ikke en aktuell problemstilling
i norsk landbruk i overskuelig fremtid. Særlig i melkeproduksjonen
vil ny teknologi aktualisere strukturendringer. Disse medlemmer mener
det er viktig at eventuelle begrensninger på antall deltakere
i samdrift slik flertallet ønsker, ikke må svekke
rammebetingelsene til samdrifter som allerede er etablert. Bønder
som har innrettet seg etter gjeldende regler og investert kapital
i tillit til at disse skulle bestå, må følgelig
ikke rammes av en eventuell innstramning av reglene for antall deltakere
i samdrift.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, understreker
at korn- og kraftfôrpolitikken er et viktig grunnlag for
den geografiske produksjonsfordelingen i jordbruket. Samtidig pekes
det på at virkemidlene på dette området
også virker sterkt inn på det totale kostnadsnivået
i norsk jordbruk.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til den gjennomgangen
av korn- og kraftfôrpolitikken som er gjort i forbindelse med
jordbruksoppgjørene de to siste årene og omtalen av
denne politikken i St.meld. nr. 19 (1999-2000). Dette flertallet er
enig i at det innføres en ny markedsordning for korn basert
på at den statlige kjøpeplikten oppheves og erstattes
med målpriser i jordbruksavtalen.
Dette flertallet slutter seg
også til at et nytt pris- og markedssystem kombineres med
et tollkvotesystem. Et slikt system forutsetter et organ
som har ansvaret for markedsreguleringen.
Dette flertallet forutsetter
at kornprodusentenes interesser ikke blir svekket i det nye markedssystemet, og
at konkurransemessige hensyn blir ivaretatt. Flertallet har
ingen merknader til at virkemidler som prisnedskrivningstilskudd
og frakttilskudd blir videreført.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
ber om at det arbeides videre med utformingen av en ny markedsordning
for korn innenfor disse rammene, med sikte på gjennomføring
fra 1. juli 2001.
Flertallet ber departementet
vurdere om kornprodusentenes sikkerhet for å ta ut målprisen
bør styrkes gjennom en produsentstyrt markedsregulering
etter samme mønster som i andre produksjoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser
det som naturlig at markedsreguleringen legges til Statens landbruksforvaltning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
målet om å etablere et marked for korn der prisen
på norsk korn dannes på normale kommersielle og
markedsmessige vilkår. Det er helt avgjørende at
en lykkes med dette, både for å sikre et prissystem som
bidrar til kostnadseffektivisering i alle ledd, og for å sikre
at norsk jordbruk produserer de mengder og kvaliteter som matmelindustrien
etterspør.
Disse medlemmer vil peke på at
dette ikke har vært mulig innenfor dagens system.
Disse medlemmer er uenig i Regjeringens
forslag om å etablere kvoter på importen, da dette
kan hindre et fleksibelt og konkurransebasert prissystem, og spesielt
dersom kvotene blir for små i forhold til industriens importbehov
for matkorn.
Disse medlemmer mener at resultatet
av en ordning med for små importkvoter, vil være
at markedssignalene ikke kommer frem til kornprodusenten, og at konkurransekraften
til bakeri og øvrige melforbrukende industri kan svekkes.
Disse medlemmer er opptatt av
at det er kundenes etterspørsel som må være
utgangspunktet for vurdering av det norske matkornmarkedets behov,
både når det gjelder mengde og kvalitet. Videre
er det avgjørende for næringsmiddelindustriens
fremtidige konkurranseevne at kornprodusentene markedsorienterer
sin produksjon for å redusere mulighetene for overproduksjon både
innenfor den enkelte kvalitetsklasse og totalt.
Disse medlemmer peker på at
en blanding av roller (markedsregulering og forretningsmessig drift) er
uheldig i en samfunnssituasjon hvor man ønsker konkurranse
og innovasjon i markedet.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at
konsesjonsreguleringen i kraftfôrbasert husdyrproduksjon
videreføres. Det forutsettes at det blir lagt vekt på å forenkle regelverket. Flertallet har
ikke merknader til forslaget om å slutte med å regulere
anleggskapasitet pr. bruk for svine- og fjørfehold. Flertallet mener
det fortsatt skal være reguleringer av produksjonsomfanget innen
svine- og fjørfeholdet. Flertallet ber Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med en orientering av hvordan konsesjonsbestemmelsene
er utformet. Flertallet forutsetter at produksjonsomfanget
pr. bruk ikke økes som følge av en eventuell omlegging
av husdyrkonsesjonsforvaltningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener Regjeringens forslag om omlegging
av konsesjonsbestemmelsene fra regulering av antall innsatte dyr
i produksjon til produsert kvantum, er en svekkelse i forhold til
dagens ordning.
Disse medlemmer viser til at
produsenter som forholder seg til antall innsatte dyr gjør
produksjonen mer oversiktlig, samtidig som det blir enklere å holde seg
innenfor konsesjonsgrensene.
Disse medlemmer finner det svært
urimelig, innenfor det bestående system, at forskjellsbehandling mellom
produsenter som var etablert før og etter konsesjonsbestemmelsene,
videreføres.
Disse medlemmer mener at produsenter
som ønsker å starte opp, ikke vil ha mulighet
til en like rasjonell og effektiv produksjonsenhet som godt etablerte
produsenter, med det utslag dette gir for den enkelte produsents
lønnsomhetspotensiale.
Disse medlemmer viser til at
en betydelig del av produksjonen kommer i dag fra enheter som ligger langt
over konsesjonsgrensen. Dette gir selvsagt en urimelig forskjellsbehandling.
Disse medlemmer ser ikke behovet
for produksjonsbegrensninger på dette området
og vil avvikle husdyrkonsesjonsloven.
Disse medlemmer mener loven hemmer
utvikling mot en rasjonell og effektiv landbruksproduksjon, der
driftige bønder hindres i å livnære seg
av egen virksomhet.
Disse medlemmer vil derfor fjerne
konsesjonsgrensene i smågris-, slaktegris-, egg- og kyllingproduksjonen
som er direkte relatert til størrelse og erstatte disse
med regler som ivaretar hensynene til dyrevern, etikk, og miljø.
Gartneri/hagebruksnæringen,
med grønnsakdyrking på friland, veksthusproduksjon
av blomster og grønnsaker, planteskoledrift, og frukt-
og bærdyrking er en viktig del av norsk landbruk. Komiteen er
kjent med at gartneri/hagebruksnæringen inkludert
potetproduksjon står for et vesentlig bidrag av verdiskapingen
i jordbruket. Komiteen er kjent med at næringen
er høyt spesialisert og intensiv, med stor innsats av kapital og
høyteknologi på produksjonssiden og stor innsats av
kapital og arbeid pr. arealenhet. Samtidig er næringen
en viktig faktor i distriktslandbruket. Komiteen mener
næringen fortsatt har potensiale for videre utvikling av
produksjon, verdiskaping og sysselsetting. Komiteen vil
derfor peke på behovet for virkemidler som gir optimisme
og investeringslyst. Komiteen mener de landbrukspolitiske
ordningene må tilpasses næringens særtrekk.
Komiteen har merket seg Regjeringens
vurdering om at primærnæringene i framtiden vil
være et nødvendig, men ikke tilstrekkelig grunnlag
for å opprettholde bosetting og sysselsetting i distriktene,
og at det må legges vekt på tiltak som sammen
med primærnæringene kan bidra til å styrke
lokalsamfunnene. Komiteen deler denne vurderingen,
og vil i den anledning henlede oppmerksomheten mot den rolle blant
annet pelsdyrnæringen kan spille som bidragsyter til opprettholdelse
av gårdsbruk gjennom utstrakt kombinasjons-drift. Komiteen er
videre kjent med pelsdyrnæringens betydning som ressursutnytter
av biprodukter og avfall fra fiskeoppdrett, fiske- og slakteriindustrien. Komiteen mener
dette hensynet bør vektlegges i de nasjonale rammevilkår.
Komiteenviser
til at hestehold og næringsutøvelse
på hest gir grunnlag for en betydelig omsetning og sysselsetting
i landbruket. Komiteen peker videre på at
hestenæringen kan forvente et økende marked gjennom
etterspørsel etter bl.a. opplevelse, fritidsaktivitet,
turisme og helsetjenester. Styrking av hesteholdet i norsk landbruk
vil bidra til å utnytte lokale produksjonsmuligheter til å fremme
rekruttering til landbruk, særlig av kvinner, til bedre
markedstilpassing gjennom arealbruk som ikke øker matproduksjonen
og til vedlikehold av kulturlandskap og biologisk mangfold.
Komiteen viser også til
det omfattende arbeid med næringsutvikling og næringspolitikk
for hest som er gjennomført i regi av Norsk Hestesenter
i tråd med næringskomiteens merknader ved behandlingen
av jordbruksoppgjøret 1997, Innst. S. nr. 292 (1996-1997). Komiteen understreker
at hestenæringen også i framtida i hovedsak må finne
sine inntekter gjennom salg av tjenester i markedet, men mener samtidig at
den offentlige virkemiddelbruken rettet mot hestehold bør
gjennomgås.
Komiteen viser også til
behovet for markedsstimulerende tiltak, forbedret utdanning og forskning innenfor
de ulike deler av hestenæringen og peker spesielt på behovet
for å legge bedre til rette for bruk av hest innenfor ulike
former for fysisk, psykisk og sosial rehabilitering.
Komiteen gir sin tilslutning
til at Norsk Rikstoto forblir konkurransedyktig i spillemarkedet
for å sikre inntektene til hestesporten, avlsarbeidet og
støtten til de nasjonale hestesentrene.
Komiteen viser til utenriksministerens
redegjørelse for Stortinget 16. november 1999.
Komiteen understreker at målsettingen
for forhandlingene er å sikre et nasjonalt handlingsrom
til å føre en aktiv landbrukspolitikk som gir
grunnlag for jordbruksdrift over hele landet i tråd med
målsettingene om et multifunksjonelt landbruk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker betydningen
av landbrukets multifunksjonelle rolle og de såkalte ikke-handelsmessige
hensyn. Landbruket har mange roller i tillegg til produksjon av
mat. Viktige samfunnsmessige hensyn som levende bygder, kulturarv,
biologisk mangfold, kulturlandskap, langsiktig matsikkerhet etc. må ivaretas.
Det er vesentlig med et aktivt landbruk og en løpende produksjon
for å ivareta disse hensynene.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
konstaterer at Norge er netto-importør av jordbruksvarer. Dette
flertallet mener det er viktig at Landbruksavtalen i WTO
fortsatt gir rom for et bredt spekter av virkemidler. Dette flertallet understreker
at importvernet er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk,
også for å sikre at landbrukets funksjoner ut
over matproduksjon ivaretas. Det er derfor avgjørende å videreføre
et importvern som gir preferanse for norsk produksjon.
Dette flertallet støtter
norsk tilslutning til EUs null-tollforslag for verdens fattigste
land (MUL) i WTO-forhandlingene for så godt som alle produkter slik
det er beskrevet i meldingen. Norges preferanseordninger for disse
landene må utvikles i tråd med dette.
Komiteen legger til
grunn at hensikten med de særlige tollpreferansene er å vri
importen til fordel for MUL. Komiteen forutsetter,
i likhet med Regjeringen, at det etableres sikkerhetsmekanismer
som er tilstrekkelige for å ivareta vesentlige norske landbrukspolitiske
målsettinger. For å sikre forutsigbarhet for kjøttprodusentene
og kjøttindustrien må det videreføres
volumbegrensninger på MUL-importen. Komiteen viser
til Regjeringens bebudede utredning om en auksjonsordning for MUL-importen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
legger til grunn at det skal føres en aktiv linje fra Norges
side i landbruksforhandlingene, herunder et aktivt samarbeid med
de aktører som Norge har helt eller delvis sammenfallende
interesser med.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at den nåværende WTO-avtalen og EØS
innebærer at det norske bygdesamfunnet blir internasjonalisert
i sterkere grad enn tidligere. Denne utviklingen fører
med seg hardere konkurranse, men også muligheter for bygdenes
næringsliv.
Disse medlemmer vil peke på at
importen til det norske markedet vil øke, og bygdenes næringsliv
vil møte internasjonal konkurranse på hjemmemarkedet. For å møte
denne konkurransen og utnytte de muligheter som et friere marked
gir, vil entreprenørmiljøet være av avgjørende
betydning.
Disse medlemmer viser til at
WTO-avtalen gir anledning til eksport av norske jordbruksprodukter. Fordi
Norge ligger langt mot nord har vi innhøsting av bær
og frukt på et annet tidspunkt enn landene lengre sør.
Dette kan åpne for eksport av bær og frukt av
spesiell høy kvalitet utenom innhøstingssesongene
i sørlige land.
Disse medlemmer vil vise til
at informasjonsteknologien gjør at det er en helt annen
mulighet enn tidligere for mindre foretak på det internasjonale
markedet. Det gjelder både for å skaffe seg kunnskaper
om teknologi, men også for å markedsføre
produktene.
Disse medlemmer mener at entreprenøren
vil være den beste til å finne frem til nye muligheter
på flere områder og ulike nisjer. I en slik situasjon
vil prøving og feiling med ulike prosjekter for å forsvare
det norske markedet, og for å komme inn på nye
markeder, være av avgjørende betydning.
Disse medlemmer mener at mer
konkurranse imellom landene er en viktig kilde til økt
levestandard og fornyelse for bygdene. Men utfordringene ligger
i evnen til å kunne omstille næringslivet deriblant
også landbrukssektoren.
Disse medlemmer anser det som
vesentlig at ikke WTO-prosessen motarbeides. En liberalisering internasjonalt
uten en liberalisering nasjonalt vil ikke gjøre norsk landbruksbasert
næringsmiddelindustri konkurransedyktig.
Disse medlemmer konstaterer at
vi beveger oss mot et mer åpent samfunn hvor det blir stadig
vanskeligere å skjerme seg fra konkurransen.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen skriver i meldingen at et mål for resultatet
av neste runde WTO skal være å:
«… gi Norge et nasjonalt handlingsrom for
utformingen av landbrukspolitikken med de virkemidler som anses
nødvendig for å nå målsettingene
som er knyttet til en fortsatt aktiv landbruksproduksjon over hele
landet.»
Disse medlemmer deler ikke dette
hovedsyn da utsagnet gir inntrykk av liten endringsvilje, hvilket både
landbruket og andre næringer kan tape på. I tillegg
viser utsagnet en svært liten vilje til fleksibilitet i kommende
forhandlinger, en fleksibilitet som er nødvendig bl.a.
av hensyn til utviklingslandene og Norges offensive interesser.
Disse medlemmer vil videre vise
til at Norge i 1998 brukte 582 mill. kroner til eksportsubsidier
av landbruksprodukter. I henhold til WTO-forpliktelsene skal Norge
redusere denne ned til 493 mill. kroner i 2000. Norge vil nå taket
i reduksjonsforpliktelsene for 2000 for blant annet storfekjøtt
og ost.
Disse medlemmer viser til at
ordningen med eksportsubsidier er prinsipielt uheldig og har skadevirkninger
for utviklingslandenes forsøk på å fremme egen
jordbruksproduksjon på vestlige lands markeder.
Disse medlemmer mener videre
at ordningen er klart handelsvridende, og den gir de vestlige land,
særlig EU, men også Norge, dårlig goodwill.
De høye overføringene og skjermingen
har etter disse medlemmers oppfatning flere svakheter:
– For det
første vil ønsket om å bevare høye
tollsatser være under sterkt og vedvarende internasjonalt press,
både fra våre nordiske naboland, fra EU og fra
WTO og ses på som et klart handelsvridende virkemiddel
som etter WTO-avtalen skal bygges gradvis, men betydelig ned.
– For det annet skal man etter
WTO-avtalen legge om landbruket til et markedsorientert handelssystem.
Det vil derfor være en usikker strategi for Norge å legge
opp til at bosetting, miljøhensyn og andre kollektive goder
skal forsvares gjennom høye tollmurer. Denne usikkerheten
kan hemme investeringsviljen i både landbruket og i næringsmiddelindustrien.
En fornuftig strategi bør derfor baseres på at
utviklingstrenden blir et stadig redusert tollvern.
– For det tredje vil et høyt
støttenivå på sikt, økonomisk
sett gi sub-optimale løsninger og ingen særlig gode
incentiver for at landbruket skal være innovativt og bestrebe
seg på å produsere høyt kvalitativt, forbrukervennlige
varer og søke nye markeder.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Norge er en betydelig nettoeksportør av matvarer. Liberalisering
av handelen med fiskeprodukter er avgjørende for utviklingen
av norsk næringsliv og for mange lokalsamfunn langs kysten.
Norsk næringsliv og norske forbrukere har klare fordeler
av WTO-prosessen og liberaliseringen av verdenshandelen. Frihandel
og bedre markedsadgang for fiskeprodukter, tjenester og industrivarer
må derfor prioriteres innenfor en samlet norsk WTO-strategi.
Under denne forutsetningen støtter disse medlemmer arbeidet
med å skape forståelse for landbrukets multifunksjonelle rolle
i de nye WTO-forhandlingene om landbruksvarer.
Disse medlemmer understreker
at konseptet om et multifunksjonelt landbruk bygger på erkjennelsen om
at landbruket har oppgaver utover det å produsere mat og
fiber. Landbruket produserer også kollektive goder som
kulturlandskap, langsiktig matvareberedskap, spredt bosetting og
biologisk mangfold. Tar man landbrukets multifunksjonelle rolle
på alvor krever det derfor en betydelig vridning av tilskuddsordningene mot
en større og målrettet betaling for kollektive
goder. Dette vil samtidig gjøre det lettere å møte
nåværende og fremtidige WTO-forpliktelser om reduksjoner
i jordbruksstøtten. Innenfor WTO-systemet er det allerede
bred aksept for støtteordninger som direkte finansierer
produksjonen av slike kollektive goder. Den gjeldende Uruguay-runden
forplikter medlemslandene til å redusere den samlede nasjonale
støtten med 20 pst. innen utgangen av 2000. Ved beregningen
av den reduksjonspliktige budsjettstøtten holdes imidlertid
to deler utenfor. Produksjonsnøytral eller såkalt
grønn støtte er unntatt for reduksjonsforpliktelser.
I tillegg er såkalt blå støtte som bl.a.
inneholder mengdenøytrale tilskuddsordninger unntatt for
reduksjonsforpliktelser i gjennomføringsperioden. Den pågående
landbruksrunden vil etter alt å dømme føre
til ytterligere reduksjonsforpliktelser, særlig knyttet
til såkalt skjermingsstøtte og annen direkte produksjonsrelatert
støtte. Figuren på neste side viser at Norge uten
tiltak i løpet av kort tid vil opptre i strid med reduksjonsforpliktelsene
i gjeldende GATT/WTO-avtale.
Kilde: Nilf. Utsyn over norsk landbruk 2000.
For å gjøre landbruket mer
robust mot endringer i internasjonale rammebetingelser og skape
en nærmere sammenheng mellom mål og virkemidler
i landbrukspolitikken mener disse medlemmer tilskuddsordningene
i betydelig grad må legges om i retning av produksjons-
og mengdenøytrale støtteordninger. Støtte knyttet
til produksjonsmengde må trappes betydelig ned. Disse
medlemmer viser til landbruksøkonomiske analyser
(bl.a. av Romstad og Vatn 1999) viser at en større og mer
målrettet betaling for kollektive goder, kombinert med
en betydelig lavere prisstøtte er forenlig med et levedyktig
landbruk i store deler av landet. Disse medlemmer mener
departementet tar feil når det hevder at "mengden og kvaliteten
på de kollektive godene levert av det norske jordbruket
i til dels sterk grad er koplet til og avhengig av selve produksjonsmåten"
og videre at "ved en omfattende reduksjon i produksjonsrettet støtte
vil landbruksproduksjonen ikke lenger være lønnsom
i store deler av landet". Disse medlemmer har merket
seg at departementet unnlater å dokumentere disse påstandene.
Komiteen viser til at det i meldingen
legges stor vekt på matsikkerhet både på kort
og lang sikt. Komiteen understreker at det å opprettholde
nasjonal produksjon av mat er et hovedelement i matsikkerhetspolitikken
for den norske befolkningen. Komiteen konstaterer
at målt på kaloribasis med dagens forbruksmønster
var Norges selvforsyningsgrad av jordbruksprodukter 48 pst. i 1997,
og inkludert fisk var selvforsyningsgraden 52 pst. Som netto importør
av jordbruksvarer er imidlertid også et fungerende handelssystem
viktig for å sikre import av nødvendige matvarer.
I tillegg understrekes behovet for gode systemer for å sikre
trygg mat.
Komiteen understreker at landbruket
er en langsiktig næring. Derfor er komiteen enig
i at løpende produksjon er en forutsetning for forsyningssikkerheten
på lang sikt, sammen med et vern av jordressursene som
bidrar til å bevare produksjonsgrunnlaget. Komiteen peker
på at internasjonale rammevilkår for handel med
jordbruksvarer må ta høyde for nasjonal politikk
for en langsiktig forsyningssikkerhet. Komiteen er
enig i at jordbruket med bakgrunn i næringens samfunnsoppgaver
bør produsere for å dekke etterspørselen
etter varer det er naturlig grunnlag for å produsere i
Norge, innenfor gjeldende handelspolitiske rammer.
Komiteen har merket seg at det
foreslås at beredskapstiltakene i større grad
enn tidligere blir basert på eksisterende infrastruktur. Komiteen viser
til at opplegget for forsyningsberedskapen er endret i forbindelse
med endrede planforutsetninger. Blant annet er det gjennomført
endringer når det gjelder beredskapslagring, og det legges
større vekt på sårbarhetsreduserende
tiltak. Komiteen har ikke merknader til forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker
på at norsk selvforsyningsevne av mat er blant de aller
beste i hele verden. Dette skyldes at vi i tillegg til å ha
en jordbrukssektor som er betryggende for en beredskapssituasjon
har utviklet en fiskeriposisjon som er meget sterk og som fortsatt
ventes å være en betydelig vekstnæring.
Dette setter Norge i den unike situasjon at vi kan være
"dobbelt" selvforsynt i en beredskapssituasjon.
Komiteen viser til at det er
bred politisk enighet om å opprettholde hovedtrekkene i
bosettingsmønsteret. Et aktivt landbruk i alle deler av
landet er et viktig bidrag til å oppfylle målet
om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Komiteen legger
til grunn at norsk landbruks bidrag til bosetting og sysselsetting
i distriktene forutsetter livskraftige driftsenheter og attraktive
arbeidsplasser i næringen.
En stabil bosetting er en viktig forutsetning
for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet
til ressursutnyttelse, langsiktig matvareberedskap, miljø, velferd
og trivsel. Komiteen vil legge vekt på at
et landbruk med mange driftsenheter gir et stort bidrag til bosetting
og sysselsetting i distriktene. Komiteen ønsker å videreføre
et desentralisert jordbruk med en variert bruksstruktur som alternativ
til en mer industribasert næring. Hensynet til dyrevern
og dyrehelse må vektlegges når kravet om mer effektive
driftsformer vurderes. En vellykket distriktspolitikk krever et
sammensatt næringsliv, gode kommunikasjoner, servicetilbud
og muligheter for å bygge sosiale relasjonerlokalt. Komiteen mener
derfor det er behov for en bredt anlagt distriktspolitikk der ulike
sektorer ses i sammenheng. Komiteen er av den oppfatning
at en landbrukspolitikk som ikke tar hensyn til kombinasjonbrukene
ikke vil gi et jordbruk som er i stand til å oppfylle viktige
distriktspolitiske mål. Over 80 pst. av alle bruk drives
i dag i kombinasjon med annen næring. Skal jordbruket oppfylle
sine distriktspolitiske oppgaver må denne bruksgruppen
gisutviklingsmuligheter bl.a. gjennom
verdiskapingsprogrammet.
For å sikre mulighetene
for verdiskapingen disse kombinasjonsbrukene i distriktene representerer, mener komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre, at søknader fra disse til SND skal vurderes
på lik linje med andre.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen legger til grunn at norsk landbruk også framover
skal være et miljøvennlig landbruk med variert
bruksstruktur. De topografiske forholdene gjør at det i
Norge er urealistisk med storskaladrift på linje med mange
andre land.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
har også merket seg at Regjeringen likevel ser behov for
en moderat utvikling i retning av større driftsenheter
og at det i denne sammenheng vil være behov for å differensiere
mellom produksjoner og mellom distrikter. Flertallet gir
sin tilslutning til disse vurderingene. Strukturpolitikken i landbruket
innebærer en avveining mellom flere hensyn.
Ønsket om et landbruk med mange driftsenheter
som gir et stort bidrag til bosetting og sysselsetting i distriktene
forutsetter et variert arbeidsmarked med inntektsmuligheter utenom
bruket. Dette må veies mot kostnadene knyttet til å ha
små enheter, både når det gjelder å sikre
en tilfredsstillende inntektsutvikling, behovet for overføringer
og importbeskyttelse, samt utvikling i kostnadsnivå og
konkurranseevne.
I denne avveiningen mener et
annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
at det i åra framover må tas større hensyn
til de bruk hvor jordbruksproduksjonen utgjør et viktig
bidrag til sysselsetting og inntekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at norsk landbruksproduksjon har vært tillagt distriktspolitiske
oppgaver så som å sikre bosettingen utenfor sentrale
strøk. Det synes ganske klart at å tildele landbruket
tilnærmet eneansvaret for bosettingen har vært
en til dels mislykket måte å oppnå dette
på.
Disse medlemmer vil i den anledning
vise til at Stortinget i 1975 besluttet å trappe opp støtten
til landbruksnæringen for å stanse fraflyttingen.
Det ble vedtatt "å føre en landbrukspolitikk som
gir yrkesutøverne i landbruket økonomisk og sosialt
likeverdige forhold med lønnstakerne i industrien". Målet
for landbrukspolitikken skulle være å sikre matforsyningen,
stabilisere bosettingen i distriktene og sørge for en effektiv
langsiktig ressursutnytting.
Disse medlemmer vil videre vise
til hvorledes det senere har gått:
– Etter
et par år med stans i nedgangen har antall jordbrukere
fortsatt å gå ned.
– Den årlige støtte
over statsbudsjettet til jordbruket ligger på rundt 12-13
mrd. kroner. Det er stort sett forbudt å importere landbruksvarer
som kan produseres i Norge. Alt i alt får norske bønder
20 pst. av sine inntekter av normalt salg. 80 pst. kommer fra Statskassen
på en eller annen måte.
– Jordbrukspolitikken er blitt
et komplisert regelverk. Produksjonen er regulert, omsetningen er regulert,
tilskuddsordningene er mange og kompliserte.
– Den førte politikken
har gitt en skjev fordeling av offentlige ressurser i distriktene,
med det resultat at lokalsamfunnene har hatt få ben å stå på med
lite varierte arbeidstilbud.
Disse medlemmer vil påpeke
at det har vært en utbredt oppfatning blant det politiske
flertall om at markedskreftene fører til fraflytting fra
distriktene og at et politisk flertall har ment at det er nødvendig
med nærings- og distriktspolitikk for å redusere
flyttingen, stabilisere bosettingsmønsteret, og bedre levestandarden
i distriktene.
Disse medlemmer peker på at
erfaringer og nyere økonomisk teori viser at ressursene
ikke blir bedre utnyttet når politikere griper inn i markedet
og bestemmer ressursanvendelsen.
Disse medlemmer mener at rammebetingelsene for
norsk landbruk må utformes slik at konkurranse i markedet
blir sikret.
Disse medlemmer mener at en av
de mest effektive måter det offentlige har motvirket at
entreprenørene i langt større grad har satset
på bygdene, var å innføre bo- og driveplikt
på landbrukseiendommene. Dette har resultert i at kostnadene
har blitt større i jordbruket enn hva de kunne ha vært
dersom markedskreftene hadde fått større frihet.
Disse medlemmer viser til prosjektet
"Offentlig regulering av eiendomsmarkedet og verdiskapningen i norsk
landbruk", der professor Normann Aanesland og forsker Olaf Holm
(Institutt for økonomi og samfunnsfag - Norsk Landbrukshøgskole),
har blant annet undersøkt virkningen av personlig boplikt
og prisregulering for kapitalforvaltning og bosetting på gårdsbruk.
Disse medlemmer viser til at
konklusjonen i nevnte prosjekt slår fast at personlig boplikt
og administrative priser har ført til at passive eiere
beholder brukene lengre og at det på landsbasis ville ha
blitt investert for om lag 22 mrd. kroner mer i en 5-årsperiode
dersom boplikten fjernes eller gjøres upersonlig.
Disse medlemmer vil peke på at
tallmaterialet viser også noen færre bosatte bruk
ved personlig boplikt og administrative priser enn i de uregulerte eiendomsmarkedene.
Når det gjelder muligheter for økt
verdiskapning og sysselsetting i skog- og utmarksnæringen,
viser disse medlemmer til Fremskrittspartiets merknader
ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 (1998-1999) Om verdiskapning
og miljømuligheter i skogsektoren.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at
norsk landbrukspolitikk i flere tiår har vært
innrettet slik at den bidrar til en viss spesialisering av landbruksproduksjonen
i ulike deler av landet. Korn og annen planteproduksjon har vært
drevet i de områdene av landet som har de beste forholdene
for jordbruksdrift, mens den grovfôrbaserte husdyrproduksjonen
har dominert i de øvrige delene av landet. Denne kanaliseringspolitikken har
gjort det mulig å bruke et stort jordbruksareal og ha landbruk
i alle deler av landet. Ut fra hensynet til bosetting, langsiktig
matsikkerhet og et levende kulturlandskap i alle deler av landet,
mener flertallet at det fortsatt skal være
en geografisk arbeidsdeling i landbruket slik vi har i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at meldingen ikke omtaler omkostninger i form av miljøforurensning
og jorderosjon som kanaliseringspolitikken medfører.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at etter hvert som sysselsettingen i kystdistriktene kan baseres
på andre næringer som havbruk og petroleumsvirksomheten
er en betydelig del av grunnlaget for kanaliseringspolitikken falt
bort. Det er knyttet store økologiske og økonomiske
gevinster til å gjøre husdyrhold og særlig
melkeproduksjon relativt mer attraktivt i de nåværende
kornområdene. Disse medlemmer viser til
at saueholdet også er godt egnet til å holde jordbruket
og småbrukstrukturen i mer marginale jordbruksområder
i hevd. En tilbakeføring av melkeproduksjon til Østlandet,
mens saueholdet forskyves vestover vil dessuten skape større
robusthet mot rovdyrangrep.
Komiteen slutter seg til behovet
for å føre en helhetlig bygdepolitikk. Et allsidig
næringsliv bidrar til å gjøre næringsstrukturen
mer robust i forhold til skiftende markedsforhold og er dessuten
viktig med tanke på rekruttering og kvinners muligheter
og vilkår. Komiteen mener det er viktig
at landbruksnæringen ses i sammenheng med øvrig
næringsliv. Levende bygdesamfunn avhenger av en helhetlig
utvikling, der landbruk og annet næringsliv i sum gir tilstrekkelig næringsgrunnlag.
Ny næringsvirksomhet i tilknytning til landbruk forutsettes å utnytte
markedsmulighetene og skal etter komiteens oppfatning
ikke være avhengig av varige offentlige overføringer.
Komiteen viser til at bosetting
og landbruk i store deler av landet er sterkt knyttet til kystens
ressurser og inntektsmuligheter. I mange områder gir havet
den viktigste tilleggsinntekten til gården, slik skog og
utmark gjør det i andre deler av landet. Mange bedrifter
er blitt til på gårdsbruk som resultat av forsøk
på å skaffe tilleggsinntekter til familien på gården. Komiteen viser
til de store framtidsmulighetene for verdiskaping som ligger i marin
produksjon, herunder skjell og produksjon av ferskvannsfisk m.m.
Grunneiere med sjø- og strandrett tilknyttet landbruksnæringen
må stimuleres til å utnytte de nye mulighetene
som oppdrett av ulike arter åpner for. Komiteen viser
til den satsingen som er signalisert mht. forsknings- og utviklingsarbeid
innen den marine sektor og vil her trekke fram gode samspilleffekter
mellom den marine og den agrare kompetansen i mange bygder.
Komiteen mener dette bør
vies større oppmerksomhet i bygdeutviklingssammenheng.
Grønn omsorg er også et eksempel på områdehvor det foregår interessant
utviklingsarbeid.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
mener at satsingen på bygdeutvikling slik den bl.a. kommer
til uttrykk gjennom ordninger over Landbrukets utviklingsfond bør videreføres
og videreutvikles. Flertallet mener at bygdeutviklingsmidlene
fortsatt skal være en del av jordbruksavtalen og forvaltes
etter de retningslinjer Stortinget trakk opp i 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at offentlig sysselsatte i stat
og kommune har økt fra snaue 200 000 i 1962 til ca. 600
000 personer i 1996. Bare i kommunene har tallet økt fra
105 000 i 1962 til omkring en halv million ansatte i 1996.
Disse medlemmer vil videre peke
på at andelen av kommuneansatte er størst i de
minste kommunene i distriktene, jf. statistikk fra Kommunal- og
arbeidsdepartementet 1996.
Disse medlemmer mener at de som
kunne ha blitt bygdenes entreprenører forsvinner i dragsuget
til offentlig virksomhet. Initiativrik ungdom skaffer seg høyere
utdannelse, og blir ofte byråkrater i stedet for markedsentreprenører.
Disse medlemmer vil peke på at
dette gjelder særlig kvinner som foretrekker å bli
kommuneansatte i stedet for selvstendig næringsdrivende.
Bygdene mister på den måten kvinnelige entreprenører
som kunne ha skapt arbeidsplasser i privat sektor i nærheten
av bostedet.
Disse medlemmer vil peke på at
summen av lover, regler og forskrifter gjør at etableringsterskelen er
høy, og at det i kontroll- og reguleringsiveren stilles så mange
og så strenge krav til selv den minste bedrift at det er
tilnærmet umulig å ha oversikt, og langt mindre å etterleve
alle disse lovene i praksis. Dette medfører at mange små bedrifter
bruker uforholdsmessig lang tid til administrasjon og overholdelse
av det eksisterende regelverk.
Disse medlemmer påpeker
at lovverket er utformet slik at det bremser på entreprenørvirksomheten, noe
som også kan dokumenteres gjennom saker i arbeidsretten.
I videreutviklingen av landbruksnæringen
mener komiteen det blir viktig å legge forholdene
til rette for å ta i bruk en større del av ressursgrunnlaget
på landbrukseiendommene og de menneskelige ressursene knyttet
til bruket. Et viktig bidrag for å styrke inntektsgrunnlaget
for landbruket, vil etter komiteens mening være
at landbruksnæringen sikres muligheter til økt
næringsmessig utnyttelse av utmarka. Utmarksressursene
kan ha stor kommersiell betydning for grunneiere og bygdesamfunn,
som et supplement til mer tradisjonell utnytting av utmarka gjennom
sau- og geitehold.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
er klar over at det ved økt næringsmessig utnytting
av utmarka kan oppstå interessekonflikter bl.a. mellom
hensynet til allmennhetens rett til fri ferdsel og opphold i naturen
og grunneierens muligheter for næringsvirksomhet. Flertallet vil
understreke at på dette punktet er det nødvendig å sikre
både allmennhetens og grunneiers rettigheter. Der inntektsgrunnlaget
begrenses, for eksempel av vernetiltak, må det offentlige
betale erstatning til grunneieren etter de til enhver tid gjeldende
regler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at det ligger betydelige muligheter for økt
verdiskapning og sysselsetning i utmarksnæringa, og at
den representerer store muligheter for nyskapning og nisjeproduksjon.
Disse medlemmer mener det er
behov for en helhetlig og samlet gjennomgang av de lover og regler som
måtte påvirke muligheten for å utvikle
lønnsom utmarksnæring i Norge, og vil spesielt
peke på de hinder plan- og bygningsloven medfører
for utviklingen.
Disse medlemmer viser for øvrig
til partiets merknader, jf. Innst. S. nr. 208 (1998-1999) (Skogmeldingen),
samt til Fremskrittspartiets særmerknad under kap. 1 -
Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at ulike typer vernetiltak legger store begrensninger på eiendomsretten
og mulighetene til næringsutøvelse i Distrikts-Norge.
Innen landbruk, fangst og fiske er vernetiltakene særlig
merkbare. Disse medlemmer peker på at en
langsiktig og fornuftig utnyttelse av eiendom og naturressurser
er avgjørende for å trygge bosetting og verdiskaping
i tilknytning til landbruket.
Disse medlemmer etterlyser en
prinsipiell gjennomgang og avklaring av hvordan ulike typer vernetiltak
kan kombineres med næringsdrift og grunneieres utnyttelse
av naturressurser. En slik avklaring vil sikre et best mulig resultat
for samfunnet som helhet; for verneinteresser, grunneier- og næringsinteresser. Disse
medlemmer peker på at det ikke er fremlagt noen
samlet politisk fremstilling av omfanget av alle typer vern for
Stortinget, og hvilke konsekvenser vernetiltakene har for inntektsmuligheter,
næringsvirksomhet og sysselsetting i landbruket.
Disse medlemmer mener grunneierne
må få erstatning for de tap de lider som følge
av at vilkårene for utøvelse av næringsvirksomhet
endres gjennom ulike typer vernevedtak. Erstatningen kan ta form
av et periodevis leiebeløp eller en engangssum, og bør kunne
varieres etter graden av de begrensningene som legges på næringsvirksomheten. Disse
medlemmer er forundret over at komiteens flertall mener
det offentlige bare skal betale erstatning "etter de til enhver tid
gjeldene regler." Disse medlemmer er bekymret over
at landets grunneiere avspises med et såpass uforpliktende
utsagn siden dette må bety at flertallet vil være
fornøyd med en hvilken som helst erstatningsordning. Disse
medlemmer understreker at gjeldende regler på ingen
måte ivaretar grunneiers interesser. Ved å sikre
full eiendomsrett og dermed erstatning i vernespørsmål
vil samfunnet dessuten kunne nå de målene som
er satt. Når grunneierne har eiendomsretten, vil det være
mulig for staten å påvirke ressursanvendelsen ved å betale
for det den ønsker, enten dette er biologisk mangfold,
rovdyr eller spesielle friluftsaktiviteter. Et slikt prinsipp vil
stimulere oppfinnsomheten blant grunneierne. Grunneiernes oppfinnsomhet
kan dermed benyttes til eksempelvis å finne løsninger
på hvordan rovdyr kan vernes samtidig som husdyrholdet
opprettholdes, og hvordan barskog effektivt kan vernes i kombinasjon
med en viss naturlig utnyttelse av ressursene. Grunneieren vil dermed
gå fra å være i en tvangssituasjon der
staten kommanderer til en situasjon der frivillighet og kreativitet
står sentralt. Disse medlemmer mener at
dette prinsippet bør ha en sentral plass i en fremtidig
Stortingsmelding om sammenhengen mellom bruk og vern av naturressurser.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget i 1998 avviste Dokument nr. 8:32 (1997-1998) med den begrunnelse
at Stortinget ville få rikelig anledning til å drøfte
problemstillingene bl.a. i forbindelse med denne meldingen. Disse
medlemmer mener spørsmålet ikke er tilstrekkelig
behandlet i denne meldingen og tar derfor opp igjen forslagene i
Dokument nr. 8:32 (1997-1998). Det fremsettes følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å legge
frem for Stortinget en stortingsmelding i tråd med forslagene
i Dokument nr. 8:32 (1997-1998).»
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig å ta
vare på og videreutvikle det nordnorske landbruket. I denne sammenheng
må det legges vekt på at virkemidlene samlet sett
bidrar til å opprettholde et sterkt landbruksmiljø og
til at landsdelen opprettholder sin relative andel av produksjon
og foredling som i dag. Dette er viktig også av hensyn
til dyrevern og beredskap.
På grunn av vanskelige naturgitte forhold,
små og spredte landbruksmiljø og lange avstander
for transport av innsatsfaktorer og landbruksprodukter vil det i de
tre nordligste fylkene være en særlig utfordring å opprettholde
livskraftig landbruk som grunnlag for sysselsetting og bosetting.
Det har i landbrukspolitikken vært satt i gang en rekke
ulike tiltak for å kompensere for produksjonsulempene i
den nordlige landsdelen. Dette er hovedsakelig gjort for å sikre
de beredskapsmessige hensynene og støtte opp om bosettingsmålet. Flertallet mener
disse tiltakene vil være like viktige framover. På den
annen side mener flertallet det vil være
viktig å stimulere til å utnytte de fortrinnene
som produksjon i denne landsdelen gir. Dette kan bl.a. være
mindre behov for sprøytemidler og de kvalitetsmessige fordelene
som klima og lysforhold medfører.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
For å styrke landbruket i Nord-Norge
er det i St.meld. nr. 19 (1999-2000) fremmet forslag om å ut-vikle
et kompetansesenter med Planteforsk Holt i Tromsø som koordinator. Komiteen slutter
seg til dette forslaget og ber Regjeringen komme tilbake til saken
i forbindelse med budsjettproposisjonen for 2001. Komiteen mener
at viktige områder for sentret bør være
utviklingsvirksomhet for å styrke verdiskapningen i landbruket
og å legge til rette for næringsutvikling i tilknytning
til landbruk på områder der Nord-Norge har særlige
fortrinn. Komiteen forutsetter at brukerne både
fra landbruk og reindrift trekkes med i utformingen av kompetansesentret.
Videre er det viktig at representanter fra småprodusentene
innen foredling også trekkes med for å være
med i utviklingen av kompetansesentret. Komiteen forutsetter
også at det foreslåtte kompetansesentret blir
et brukervennlig FOU-nettverk mellom de andre kompetansesentrene
i landsdelen og med Planteforsk Holt som koordinator. Det er viktig
at primærnæringen i landsdelen får et
eieforhold til kompetansesentret og nytte av kompetansen til verdiskapningen.
Kompetansesentret bør spesielt fokusere
på områder der Nord-Norge har fortrinn og store
ressurser som utmark og utmarksforvaltning. Komiteen støtter Regjeringens
forslag om å legge nasjonale oppgaver knyttet til bruk
og utnytting av ferskvannsfisk til kompetansesentret. Komiteen forutsetter
at det foreslåtte kompetansesentret etablerer et godt samarbeid
med øvrige kompetansemiljøer i landsdelen.
Komiteen viser til Kolstad-utvalgets
utredning om kompetansen innen landbruk i nordområdene,
og mener det må vurderes en igangsettelse av et studium innen
arktisk landbruk og naturbruk ved Universitetet i Tromsø.
Et slikt studium vil være viktig for å komme i gang
med en rekke FOU-oppgaver som er relatert til nordområdenes
spesielle klimatiske forhold, rettighetsspørsmål
og utfordringer innen forvaltning av utmarka i hele det cirkumpolare
området i Barentsregionen.
Rekruttering til landbruket er en forutsetning
for å nå de landbrukspolitiske mål om
et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele landet. Et
framtidsrettet landbruk er etter komiteens mening
avhengig av at ungdom finner det attraktivt å gå inn
i næringen og ønsker å bo på landsbygda.
Gode inntektsmuligheter og velferdsordninger som gir sikkerhet ved
sykdom og muligheter til fritid og ferie er avgjørende
for om folk ønsker å satse på landbruket.
Gjennom velferdsordningene bør det etter komiteens mening
også legges til rette for at næringsutøverne
i jordbruket kan gjennomføre etter- og videreutdanning.
Komiteen mener det er viktig å forenkle
situasjonen for de som ønsker å overta gårdsbruk. Komiteen ber
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om tiltak som
gjør det lettere for ungdom som ønsker å kjøpe
gård.
Komiteen er enig i at landbrukspolitikken
må fremme likestilling for begge kjønn i tråd
med den generelle likestillingspolitikken. Manglende likestilling
kan være en medvirkende årsak til sviktende rekruttering
og fraflytting fra distriktene. Tiltak for å bedre kvinnens
stilling i landbruket er etter komiteens oppfatning
et viktig bidrag til den generelle kvinnesatsingen i distriktspolitikken
og må derfor prioriteres. For kvinner som yter arbeidsinnsats
på gården har kravet om mer riktig deling av gårdsinntekten
mellom ektefellene stått sentralt. Komiteen vil
be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om hvordan
inntektsfordeling og rettigheter knyttet til inntekt ved gårdsarbeid
kan forbedres for kvinner, komiteen viser til forslaget
om gjennomgang av odelsloven og mener utvalget også må se
på virkningene av odelslovens regler for kvinners situasjon
i landbruket.
Komiteen mener det er en fordel
for norsk landbruk å øke andelen kvinnelige bønder. Komiteen registrerer
en positiv utvikling på dette området, men at det
er store forskjeller på hvilke typer bruk som er attraktive
for kvinner og for menn. På bruk under 50 dekar er det
i dag nesten like mange kvinner som menn som overtar ved brukerskifte. Komiteen viser
også til at det er betydelig større andel kvinner
som driver økologisk produksjon enn konvensjonelt jordbruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
advare mot å benytte særskilte stimuleringstiltak
for å fremme likestilling i jordbruket. Dette vil kunne
virke nedvurderende på de kvinnene som allerede har funnet
sin plass i næringa. En må ikke gå ut
fra at kvinner skal etablere mindre lønnsomme eller mindre
effektiv produksjon, eller få lavere avkastning på investert
kapital, enn menn.
Disse medlemmer vil på det
generelle plan påpeke at alle mennesker er likeverdige
der forholdet mellom kjønn, gruppering og enkeltmennesker
både i arbeidslivet, fritid og privatliv bør tilpasse
seg naturlig uten innblanding fra offentlige organer. Dette medfører at
det ikke må forekomme noen form for kjønnskvotering
fra det offentliges side, og at alt lovverk gjøres kjønnsnøytralt.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at gode inntektsmuligheter
i landbruket er avgjørende for å sikre matsikkerhet og
tilstrekkelig produksjon av trygg mat med høy kvalitet
og produksjon av fellesgoder for samfunnet. Samtidig bidrar gode
inntektsmuligheter til rimelig fordeling av inntekt og velferd i
samfunnet.
For å sikre at landbruket
skal kunne utføre de mangesidige samfunnsoppgavene som
næringen er tildelt, mener et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
næringen må tilbys inntektsmuligheter og sosiale
vilkår som sikrer rekrutteringen til næringen. Dette
flertallet vil peke på at det er klare forskjeller
mellom lønnsmottakere og selvstendig næringsdrivende
i landbruket. Det har vært og vil fortsatt være
vanskelig å nå eksakte mål om inntektsutvikling
og -nivå knyttet til en faktisk inntektsutvikling i andre
yrker. Dette flertallet mener det må føres
en aktiv landbrukspolitikk som sikrer aktive utøvere i
jordbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje
med andre grupper i samfunnet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker at
yrkesutøvere i landbruket er selvstendig næringsdrivende.
Fortsatt vil næringens egen tilpasning ha avgjørende
betydning for den faktiske inntektsutviklingen. Det er begrensninger i
handlingsrommet for inntektsdannelsen framover. God utnytting av
markedsmulighetene, økt mangfold, et balansert marked,
strukturelle endringer og fornuftige kostnadstilpasninger vil i økende
grad få betydning for at en slik inntektsutvikling kan
oppnås. Flertallet viser til at landbrukshusholdningene
i økende grad henter sine inntekter fra andre kilder enn
fra bruket. Samlet er landbrukshusholdningenes inntekter om lag
på linje med andre grupper. Samtidig viser tall fra Statistisk
sentralbyrå at jordbruksinntektene - definert som vederlag
for arbeid og egenkapital - i 1999 utgjorde ca. 60 pst. av industriarbeiderlønn. Flertallet er
enig i at på mindre bruk med lite ressursgrunnlag vil andre
forhold enn brukets inntektsmuligheter ofte ha større betydning
for rekrutteringen. Det er derfor i inntektspolitikken viktig å sikre
inntektsmulighetene på bruk hvor selve næringsdriften
har betydning for rekrutteringen.
Flertallet er enig i at det er
nødvendig å omfordele jordbruksavtalens økonomiske
virkemidler i retning av bruk som har ressursgrunnlag til å gi
et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt. Flertallet har merket
seg at det ikke er aktuelt å foreta en avkorting av overføringene
i forhold til annen inntekt.
Flertallet viser til at inntektene
i jordbruket på 90-tallet, relativt sett, har utviklet
seg noe svakere enn for andre grupper i samfunnet, slik det måles
i Totalkalkylen for jordbruket (normaliserte regnskaper). Jordbruksavtalene
har heller ikke vært til hinder for høyere inntekt.
Dersom markedstilpasningen hadde vært bedre, kunne målprisene
i større grad blitt nådd.
Flertallet vil peke på at
utviklingen i normaliserte regnskaper viser den faktiske tilpasningen
for hele sektoren. I jordbruksforhandlingene forhandles det om inntektsmuligheter.
Den registrerte utviklingen kan derfor i ettertid vise seg å bli
annerledes enn de mulighetene avtalen gir. Videre varierer inntektene
i jordbruket relativt mye og det er behov for å se på rammene for
næringsdriften og resultatene av virkemiddelutformingen
i et lengre tidsperspektiv. Flertallet er derfor
enig i at endringene i inntektsmulighetene som følger av
et oppgjør bør vurderes på avtaleårsbasis,
uten detaljert fordeling på halvår.
Flertallet er enig i at en vurdering
av utslagene av et jordbruksoppgjør for grupper av bruk
kan vurderes mer direkte på NILFs Driftsgranskinger i jordbruket.
En større del av detaljutformingen på avtalen
bør også legges til drøftingene i fase
to av jordbruksforhandlingene.
På 1990-tallet er også de
produksjonsnøytrale inntektenes andel av bruttoinntektene økt,
bl.a. for, gjennom inntektsdannelsen, å bidra til at bedrede
inntektsmuligheter ikke gir overproduksjon og overkapasitet. Flertallet er
enig i at dette har vært en riktig utvikling. Både
internasjonale forhold og behovet for bedre markedsbalanse nasjonalt
tilsier en videre tilpasning i den retning framover.
Flertallet vil peke på at
bedre utnytting av inntektsmulighetene, ved produktutvikling og
nisjeproduksjon i samsvar med forbrukernes etterspørsel
i økende grad vil bli viktig for inntektsdannelsen. Landbrukspolitikken
må derfor stimulere slik tilpasning. Et enklere virkemiddelsystem
kan bidra til det. Et omfattende og detaljert virkemiddelsystem
er ressurskrevende både for forvaltningen og brukerne.
Det kan også stimulere tilpasninger i næringen
som kommer i konflikt med en best mulig tilpasning til etterspørselen.
Flertallet er enig i at det er
behov for å forenkle virkemiddelsystemet i jordbruket og
forutsetter at dette følges opp av forhandlingspartene
i de årlige jordbruksforhandlingene. Flertallet er
videre enig i at en slik forenkling ikke kan gjennomføres
uten at det vil slå ulikt ut for enkeltbruk. Slike utslag
må likevel aksepteres for at en nødvendig forenkling
skal kunne gjennomføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
de økonomiske og sosiale forholdene for selvstendig næringsdrivende
i matvareproduksjonsbransjen skal tilpasses det som er vanlig for næringsdrivende
innenfor andre bransjer og næringer.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
I St.meld. nr. 19 (1999-2000) gis det uttrykk
for at miljøutfordringene for landbruket i tida framover
vil være knyttet til å oppnå bærekraftig
forvaltning av naturressursene og å øke vekten
på produksjon, forvaltning og synliggjøring av
jordbrukets miljøgoder. Komiteen er i enig
i dette og viser til at det er økende vektlegging, både
nasjonalt og internasjonalt, på den rolle landbruket har
som produsent og forvalter av miljøgoder. Bonden må i
større grad enn tidligere se på seg selv som en
forvalter og produsent av miljøgoder i tillegg til funksjonen
som matprodusent. Komiteen er klar over at den omfattende
miljøinnsatsen som har vært gjennomført
har konsekvenser for kostnadsnivået i norsk landbruk. En
fortsatt aktiv miljøvernpolitikk i norsk landbruk har dermed
virkninger på de økonomiske overføringene
til næringen og på prisnivået for norske
matvarer.
I forbindelse med Stortingets behandling av
jordbruksoppgjøret i 1999 ble det vedtatt at samordning
av virkemidler med miljøeffekt over jordbruksavtalen skal
skje gjennom utarbeiding av et miljøprogram. Miljøprogrammet
vil gi bedre målretting og koordinering av virkemidlene
med miljøeffekt. Komiteen legger til grunn
at gjennomføringen av miljøprogrammet på brukernivå vil
skje i miljøplaner for alle bruk. Miljøplanen,
som forutsettes underlagt offentlige kontrollsystemer, vil være
både et planverktøy og et dokumentasjonsverktøy
i forhold til miljøtilstand og gjennomføring av
miljøtiltak på det enkelte bruk. Komiteen legger
til grunn at miljøplanen ikke skal medføre økte
administrative kostnader. Komiteen peker samtidig
på at en høy miljøstandard kan styrke norske
matvarers attraktivitet og gi økte markedsmuligheter både
i Norge og i utlandet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker
på at målet for miljøsituasjonen i landbruket
er at man skal ha en effektiv produksjon innenfor rammene av naturens
tåleevne.
Disse medlemmer mener at forurenseren
skal betale-prinsippet også må legges til grunn
ved at det innføres gjennom miljøavgifter som
ikke kompenseres gjennom overførings- og støtteordninger.
Når det gjelder kulturlandskapsmålsettingen,
anser disse medlemmer ikke dette for å være
en målsetting innenfor landbrukspolitikken.
Komiteen viser til at Stortinget
har lagt til grunn en todelt målsetting om at det skal
sikres levedyktige bestander av alle de fire store rovviltartene
i Norge og at det samtidig skal opprettholdes et aktivt jordbruk med
muligheter til å utnytte beiteressurser i utmarka med sau
og rein. Komiteen ber Regjeringen i løpet av år
2000 legge fram for Stortinget en vurdering av situasjonen når
det gjelder rovviltskader på bufe og tamrein og en evaluering
av forebyggende tiltak så langt. Komiteen ber
også om at det blir redegjort nærmere for forvaltningen
av ulv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet var dypt uenig i den rovdyrpolitikk som
ble vedtatt, jf. St.meld. nr. 35 (1996-1997) om rovdyrforvaltningen,
og Innst. S. nr. 301 (1996-1997).
Disse medlemmer mener at praksis
har vist at i norsk geografi og virkelighet har kjerneområdene
liten praktisk effekt. Modellen bør erstattes med generelle tiltak
for bestandssikring av norske rovdyr som vi er forpliktet til å ta
vare på i henhold til Bern-konvensjonen.
Disse medlemmer vil også peke
på at rovviltforvaltningen ikke kan sees isolert fra forvaltningen
av annen vilt i skog og utmark.
Disse medlemmer kan ikke se det
som hverken hensiktsmessig eller som en tilslutning til ønsket
om biologisk mangfold, dersom oppbygging av rovviltstammer skal
skje på bekostning av den positive utviklingen av bestanden
av elg, hjort og rådyr som har skjedd i Norge etter krigen.
Disse medlemmer er kjent med
at den norske ulvebestanden er den rovdyrbestanden som er i sterkest vekst.
Fra å ha vært nærmest utryddet under
andre verdenskrig, er den skandinaviske bestanden i vekst. En felles
svensk-norsk bestandsovervåking vinteren 1998-1999 påviste
62-78 ulver totalt i de to landene, hvorav 6 familiegrupper.
Disse medlemmer vil videre vise
til at 19-22 ulver hittil i vinter har hatt fast tilhold i de tre østlandsfylkene
på norsk side. Dessuten har minst 17 individer hatt tilhold
på tvers av riksgrensen, det vil si totalt 36-39 dyr i
de tre østlandsfylkene.
Disse medlemmer viser til at
gaupebestanden er anslått til 5-600 individer, men ifølge
direktoratet for naturforvaltning er det reelle antallet antagelig
noe høyere.
Disse medlemmer vil peke på at
gaupa, i tillegg til tamrein, også dreper sau og da særlig
lam. På grunn av at det er langt flere gauper enn andre
store rovdyr, er gaupa sammen med jerv, den rovdyrarten som volder størst
skade på sau.
Disse medlemmer er kjent med
at det i dag er tillatt jakt på gaupe og at det skytes
rundt 100 gauper årlig under lovlig jakt.
Disse medlemmer registrerer at
bjørn som befinner seg i Norge i dag tilhører
to ulike bestander. I Finnmark er bjørnen en del av en
norsk/finsk/russisk bestand som man ikke vet så mye
om. I andre deler av landet stammer bjørnen fra en felles
skandinavisk bestand, og denne bestanden er økende.
Disse medlemmer viser til at
den skandinaviske bjørnebestanden i dag teller om lag 1
000 dyr, hvorav 26-55 er i Norge. På grunn av at bestanden
er i vekst, må en forvente økt innvandring av
bjørn fra Sverige. Siden 1970-tallet har den norske jervebestanden
vokst og totalbestanden anslås i dag til nærmere
200 individer.
Disse medlemmer vil peke på at
jerven finnes i to utbredelsesområder i Norge. Det ene
er et mer eller mindre sammenhengende område fra Nord-Norge
og sørover langs svenskegrensa til Femunden. Det andre området
er i Sør-Norge i områdene i og omkring Dovre,
Rondane, Reinheimen og Snøhetta, og at deler av dette omfatter
det administrative kjerneområdet for jerv.
Disse medlemmer vil peke på at
rovdyrbestanden har forandret seg siden Stortinget sist foretok
en behandling av norsk rovdyrpolitikk, og vil derfor be Regjeringen
i løpet av inneværende stortingsperiode legge
fram for Stortinget en helhetlig politikk innen rovviltforvaltningen.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at veksten i rovdyrstammene de siste årene har ført
til et betydelig høyere konfliktnivå mellom hensynet
til vern av rovdyr og beskyttelse av bufe og tamrein. Økende
rovdyrstammer forvolder betydelig skade som medfører store økonomiske
og følelsmessige belastninger for næringsdrivende
i tamreindrift og husdyrhold. De økende ulvestammene utgjør
samtidig en trussel mot bestandene av elg, hjort og rådyr.
På bakgrunn av at konfliktsituasjonen mellom rovdyrvern, tamreindrift
og husdyrhold har forandret seg siden Stortinget behandlet St.meld.
nr. 35 (1996-1997) ber disse medlemmer Regjeringen
legge fram en stortingsmelding med en ny helhetlig gjennomgang av
rovdyrpolitikken som gjør det mulig å kombinere
levedyktige rovdyrstammer med hensynet til nærings-interesser.
Komiteen vil peke på at
produksjonsmåten i økologisk landbruk bidrar til
mattrygghet, økte valgmuligheter for forbrukerne og positive
miljøeffekter, samt at produksjonsmåten gir viktig
overføringsverdi til det øvrige landbruket. Komiteen vil
videre peke på at et større omfang av økologisk
produksjon har betydning i forhold til overproduksjonsproblematikken. Økologisk
produksjon foregår med mindre innkjøpte driftsmidler,
mer bruk av lokale ressurser, og dermed også vanligvis
litt lavere avlinger og ytelse.
Komiteen er enig i det at det
bør arbeides for økt utbredelse av økologisk
landbruksproduksjon i Norge i takt med økte markedsmuligheter.
I St.meld. nr. 19 (1999-2000) skisseres en målsetting om
at ti prosent av det totale jordbruksarealet skal være
omlagt til økologisk areal i løpet av en tiårsperiode
under forutsetning av en positiv markedsutvikling. Komiteen sier
seg enig i denne målsettingen, men legger til grunn at Regjeringen
vurderer arealmålet i forhold til utviklingen på markedssiden. Komiteen er
enig i at den videre satsingen innenfor økologisk jordbruk
i større grad enn tidligere må ta utgangspunkt
i hele verdikjeden fra primærledd til forbruker. En videreutvikling
av markedet for økologiske matvarer må prioriteres
sterkere framover. En merpris i markedet er en forutsetning både
for utvikling av det økologiske landbruket og for produsentenes økonomi.
Komiteen mener det er naturlig å gi
NORSØK muligheter til å fylle rollen som forskningsinstitutt innen økologisk
landbruk i et organisert samarbeid med de øvrige forskningsinstitusjonene.
I tillegg må NORSØK utvikles til å fylle
rollen som nasjonalt kompetansesenter og opplæringssenter
for de som skal legge om til økologisk drift. Elektroniske
klasserom vil være et viktig hjelpemiddel for dette.
Komiteen mener den generelle
landbrukspolitikken skal stimulere til et mer miljøvennlig
landbruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at det er store problemer med å utvikle en tilfredsstillende
vareflyt selv om det er et uutnyttet markedspotensial for økologiske
produkter i Norge.
Disse medlemmer påpeker
at selv om det offentlige delvis kompenserer kostnadene knyttet
til økologisk drift gjennom økonomisk støtte
til produsent i form av omleggingstilskudd og årlige arealtilskudd, gis
ikke forbrukerne et tilfredsstillende tilbud.
Disse medlemmer vil vise til
de muligheter som foreligger fordi det er en økende etterspørsel
etter økologisk produserte landbruksvarer.
Disse medlemmer vil derfor påpeke
at det er viktig for norske bønder å se markedsmulighetene
ved økologisk produksjon blant annet for å kunne
styrke sin stilling i et mer konkurranseutsatt marked.
Disse medlemmer vil peke på at
dagens driftsformer i jordbruket har bidratt til sterkt å forverre
miljøsituasjonen. Utviklingen av økologisk landbruk
kan bidra til å redusere miljøskadene fra jordbruket.
Disse medlemmer mener at nye
alternative driftsformer vil bidra til større valgfrihet
for forbrukerne innenfor rammen av helsemessig trygghet til de matvarer
som blir produsert.
Disse medlemmer vil minne om
at Fremskrittspartiets målsetting for norsk landbruk er å etablere
en økonomisk effektiv landbruksnæring med et sterkt redusert
behov for interne støtteordninger. Det betyr at forbrukerne
må betale eventuelle merkostnader for økologisk
dyrkede produkter direkte i markedet.