Regjeringen legger med dette fram en melding
til Stortinget om norsk landbruk og landbruksbasert matproduksjon
basert på de hovedmålsettinger for landbruket
som har vært grunnlaget for politikkutformingen de siste årene.
Stortinget behandlet i 1993 St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i
utvikling. Etter dette er St.meld. nr. 40 (1996-1997) Matkvalitet
og forbrukertrygghet og St.meld. nr. 17 (1998-1999) Verdiskaping og
miljømuligheter i skogsektoren lagt fram. Meldingen som
legges fram følger opp både matpolitikken og skogpolitikken.
Regjeringen mener det er behov for å øke
forbrukerrettingen av næringen. Det er nødvendig å se
hele verdikjeden for matproduksjon i sammenheng. De ulike matrelaterte
hensyn i kjeden, fra primærleddet, gjennom foredlingsleddet
og handelsleddet fram til forbruker, bør derfor integreres
i landbrukspolitikken.
Det er nødvendig å bidra til
inntektsmuligheter som gjør næringen attraktiv
for personer som vil og kan utnytte ressursene til samfunnets beste.
Videre understrekes behovet for å utvikle og utnytte kunnskap
og kompetanse til å drive næring og skape verdier
av naturressursene. Det er også behov for en gjennomgang
av virkemiddelbruken i landbrukspolitikken med sikte på bedre
målretting og forenkling. Meldingen trekker opp de retningslinjene
for landbrukspolitikken som skal utformes gjennom framtidige jordbruksforhandlinger.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Erling Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen, Kjell
Opseth og Rita Tveiten, fra Fremskrittspartiet, Øystein
Hedstrøm og Terje Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Randi
Karlstrøm og Jon Lilletun, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen
og Ivar Kristiansen, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, og
fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til at utviklingen
både nasjonalt og internasjonalt har gjort det naturlig å gjennomgå landbrukspolitikken
på nytt. Komiteen viser til at den framlagte
meldingen gjør en bred parlamentarisk drøfting
av landbrukspolitikken framover mulig.
Meldingen tar utgangspunkt i de hovedmålsettinger for
landbruket som har vært grunnlaget for politikkutformingen
de siste årene, og legger vekt på landbrukets samlede
bidrag til samfunnsnytte på kort og lang sikt. Meldingen
omfatter ikke bare jordbrukspolitikken, men følger også opp
både matpolitikken og skogpolitikken. Det er lagt vekt
på en helhetlig politikk som omfatter hele verdikjeden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at landbruksmeldingen ikke gir sterke signaler til jordbruket om
nødvendigheten av en kraftig kursomlegging. Regjeringen
tar i liten grad høyde for de markedsmessige utfordringer
næringen vil bli konfrontert med de nærmeste årene.
Disse medlemmer vil påpeke
at i en tid hvor utviklingen skyter fart, må alle, inklusive
tradisjonelle primærnæringer, være innstilt
på og motivert for endringer i struktur og rammebetingelser.
Disse medlemmer vi minne om at
støttenivået i Norge, etter en fallende tendens
på 1990-tallet, igjen er økende. Samtidig viser
støttenivået i EU en fallende tendens.
Disse medlemmer viser til at
dette er et av flere forhold som gjør det påkrevet
med en ny kurs for den norske landbruksnæringen.
Disse medlemmer vil hevde at
WTO-prosessen og Agenda 2000 i EU understreker betydningen av fleksible
og kostnadseffektive markedsløsninger. Utviklingen bærer
bud om gradvis økt konkurranse for norske jordbruksprodukter.
Dette bekrefter behovet for en effektiv produksjon, foredling og
omsetning av jordbruksvarer.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiets effektivitetsmålsetting for norsk landbruk
er å etablere en økonomisk effektiv landbruksnæring
uten sterke behov for interne støtteordninger. Det betyr
at den frie konkurransen på landbruksmarkedet må innføres
og at statens og samvirkets sterke styrings- og monopolstilling
fjernes. I en situasjon med konkurranse og kundestyring og -makt,
vil krav til effektivitet automatisk fremelskes.
Disse medlemmer mener landbruksbasert
virksomhet de senere år i alt for liten grad har benyttet mulighetene
til å gjennomføre en nødvendig omstrukturering
og effektivisering. En ny utsettelse av denne prosessen, slik landbruksmeldingen
indikerer, vil være skadelig for landbruket.
Disse medlemmer er derfor tilhengere
av en raskere og mer målrettet tilpasning av norsk jordbruk til
en internasjonal konkurransesituasjon og ønsker således
en sterkere nedbygging av tollvernet for jordbruksvarer enn det
WTO-avtalen forplikter Norge til.
Disse medlemmer viser til at
de naturgitte vilkårene for jordbruksproduksjon i vårt
land på mange måter er dårlige. Landet
ligger langt mot nord, har kort vekstsesong, lav avling pr. arealenhet
og dårlig arronderte arealer. I tillegg ligger arbeidslønnen
på verdenstoppen. Dette bidrar til et høyt
kostnadsnivå på matproduksjonen.
Disse medlemmer mener likevel
at disse forholdene ikke kan nyttes som argumenter for å føre
en landbrukspolitikk som gjør det dyrere enn strengt tatt nødvendig å produsere
matvarer.
Disse medlemmer vil hevde at
det er entreprenøren som må settes i sentrum og
gis incitament til å utvikle et mer allsidig og effektivt
næringsliv, fordi han vil være drivkraften i den
dynamiske markedsøkonomien. Vedkommende vil være
den person som i sterkere grad enn andre skaffer seg god informasjon,
tar risikofylte beslutninger for gjennom prøving og feiling å fremme
nyskapning; nye produkter, nye produksjonsmetoder og bedre organisering
av ressursbruken.
Disse medlemmer vil minne om
at ressurssløsing på grunn av det jordbrukspolitiske
styringssystemet er grundig dokumentert. Uten at det reduserer landets
selvforsyning kan sysselsettingen i jordbruket reduseres fra dagens
antall årsverk til 23 000 årsverk (Aanesland 1990).
En forutsetter optimal bruksstørrelse, og at den beste
teknikken benyttes.
Disse medlemmer viser til det
juridiske grunnlaget for jordbrukspolitikken som i stor grad ble
utformet i mellomkrigsårene. Lovene var ment å være
midlertidige og skulle oppheves når forholdene ble normalisert.
Likevel ble reguleringene forsterket i perioden med 2. verdenskrig.
De politiske styringsfunksjoner ble videreført og bygd
ut.
Disse medlemmer vil peke på at
landbrukspolitikken har ført til sterk reduksjon av konkurransen
i jordbruksmarkedet. Mange av de oppgaver som entreprenøren
er ekspert på å løse, ble erstattet av
jordbruksforhandlinger, landbrukssamvirke, offentlige planleggere
og rådgivere.
Disse medlemmer mener det planøkonomiske system,
med et stort antall støttetiltak og administrative priser,
har stimulert til overproduksjon som i neste omgang har krevd et
omfattende virkemiddelsystem for å holde nede eller bli
kvitt deler av produksjonen. Det som kan kalles et gass-bremsesystem
blir brukt samtidig ved at offentlige midler blir nyttet først
til å øke produksjonen for deretter å sette
inn tiltak som reduserer eller fjerner det som produseres.
Disse medlemmer viser til at
omsetningsloven har gitt Omsetningsrådet fullmakt til å kreve
inn avgifter på jordbruksprodukter med den hensikt å regulere markedet.
Dette har gitt samvirket privilegier og dermed begrenset mulighetene
til konkurranse fra private aktører som har hatt et ønske
om å etablere seg i markedet.
Disse medlemmer vil peke på at
reguleringene gjennom omsetningsleddet har redusert mulighetene for
landbruksutøverne til fordeling og omsetning direkte til
forbruker. I tillegg har transporten og omsetningssystemet fått
subsidier slik at det ikke har lønt seg for bøndene å male
sitt eget korn til dyrefôr. På denne måten
har det oppstått en omfattende og samfunnsmessig ulønnsom
transport av korn og kraftfôr.
Disse medlemmer viser til at
jordbrukspolitikken og det offentlige veiledningsapparatet har ført
til ensretting og standardisering. I tillegg regulerer konsesjonslovene
eiendomsomsetningen. Dette har ført til en bremsing av
nødvendig strukturutvikling.
Disse medlemmer vil minne om
at overføringene til jordbruket økte kraftig som
følge av "opptrappingsvedtaket" i Stortinget i 1975. Først
ved behandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling,
ble retningen for jordbrukspolitikken fra 1970-tallet justert.
Disse medlemmer vil likevel peke
på at det er langt igjen til entreprenøren får
frihet til å organisere ressursbruken, påvirke
eiendomspriser og produktpriser, utvikle nye produkter og finne
nye markeder.
Disse medlemmer registrerer at
bøndenes organisasjoner kjemper for å videreføre
det bestående landbrukssystem med blant annet samvirkelovgivning
og ordningen med jordbruksavtale.
Disse medlemmer antar at organisasjonene foretrekker
faste, administrative priser fremfor markedspriser, fordi mindre
styring og mer marked vil redusere organisasjonenes makt og innflytelse.
Disse medlemmer registrerer at
innholdet i landbruksmeldingen ikke signaliserer at Regjeringen ønsker å forlate
et system med sterke innslag av styring og detaljregulering.
Disse medlemmer mener at en ny
landbrukspolitikk, gjennom en entreprenørskapsmodell, krever
en radikal endring av rammebetingelsene for jordbrukets og bygdenes
samlede næringsliv.
Disse medlemmer vil hevde at
et sentralt element i dette vil være å styrke
den private eiendomsretten. Det krever blant annet at lovene som
regulerer eiendomsomsetningen fjernes. Landbrukseiendommene må kunne
omsettes fritt til gjeldende markedspriser. Bo- og drivepliktsbestemmelsene
i odels- og konsesjonslovene må fjernes. Videre reduserer konsesjonsplikten
og offentlig fastsatte eiendomspriser entreprenørens forventninger
og investeringslyst fordi han risikerer å ikke få avkastning
for kapitalen som blir investert i gårdsbruket.
Disse medlemmer vil videre peke
på at administrative eiendomspriser også gir feil
signal om ressursenes effektiviseringspotensiale. For å få etablert effektiv
ressursutnyttelse er det viktig at aktørene i markedet
gis kunnskap om entreprenørens betalingsvillighet.
Disse medlemmer mener norsk jordbruk
bør forberede seg på økt konkurranse
fra utlandet. Uansett om jordbruket vil møte konkurranse
fra verdensmarkedet eller ikke, bør rammebetingelsene utformes
slik at den innenlandske konkurransen fremmes.
Disse medlemmer vil hevde at
konkurranse er den viktigste forutsetning for et godt entreprenørmiljø. Det
innebærer at de etatene og ordningene som hindrer dette,
bør avvikles. Det gjelder selve jordbruksavtalen og de
forvaltningsoppgaver som den er med og finansierer. Videre bør
alle former for produksjons- og markedsreguleringer som begrenser
eller hindrer konkurransen avvikles. Produksjonskvoter og begrensninger for
husdyrproduksjon bør avskaffes, og fri etablering i alle
produksjoner gjenopprettes.
Disse medlemmer vil peke på at
kun produksjonsbegrensninger for å sikre miljøet
bør beholdes, for eksempel krav om spredeareal for husdyrgjødsel. Denne
typen krav ødelegger ikke konkurransen i markedet.
Disse medlemmer mener at den
anvendte landbruksforskning og veiledning fortrinnsvis bør
organiseres i privat regi. Når offentlige forsknings- og
veiledningsetater deltar, må konkurransen med private tilbydere
skje under mest mulig like vilkår.
Disse medlemmer vil peke på at
landbruksmeldingens mangel på kreative løsningsforslag
som kan gi overlevelsesmuligheter og potensiale for videre utvikling
innen landbrukssektoren, gir grunnlag for bekymring.
Disse medlemmers resept for landbrukspolitikken
er blant annet en god økonomisk politikk med skatte- og
avgiftslettelser, bevisst satsing på infrastruktur og fjerning
av hindrende lover, regler og forskrifter. Matvareprodusentene må likestilles
med andre selvstendig næringsdrivende. Derfor må eksisterende
ordning med jordbruksavtale oppheves. I en nedbyggingsperiode for
støttetiltak og jordbrukssubsidier bør bevilgninger
foretas over det ordinære statsbudsjettet.
Disse medlemmer mener en utvikling
som skissert ovenfor vil være et solid bidrag for å hjelpe
driftige bønder som ønsker å stå på egne
ben og for å redusere samfunnets enorme uttellinger til
en særinteressegruppe.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener eiendomsretten,
friheten, råderetten og respekten for menneskets ønske
om å klare seg selv og leve av sitt eget arbeid, er sentrale
politiske verdier. Disse verdiene som i stor grad er vokst fram
i jordbrukssamfunnet, er både avgjørende for en
langsiktig ressursforvaltning og det viktigste grunnlaget for et
livskraftig og lønnsomt jordbruk. Den enkelte bonde og
ikke myndighetene, er best skikket til å bestemme hvordan
driften bør innrettes for å oppnå størst
mulig avkastning på det enkelte bruk. En gjenreisning av
eiendomsretten og råderetten er derfor en sentral del av
en fremtidsrettet landbrukspolitikk. Høyre vil arbeide
for et levedyktig norsk landbruk som gir forbrukerne kvalitetsprodukter
til konkurransedyktige priser, utnytter nye markeds-muligheter og
som sikrer en forsvarlig norsk matvareberedskap. Disse medlemmer vil
verne om respekten for bonden som næringsutøver
og kulturbærer, og føre en landbrukspolitikk som
legger bedre til rette for et levedyktig og lønnsomt norsk
landbruk.
Disse medlemmer mener det er
en stor utfordring å styrke troen på landbruket
som en næring det er verdt å satse på i
fremtiden. Det kan bare skje ved at utnyttelsen av den enkeltes
evner, muligheter og innsats settes i sentrum for landbrukspolitikken.
Høyre fastholder at bonden er selvstendig næringsdrivende, og
ikke må fremtre som statsansatt. Utgangspunktet må være
at lønnsomheten kan bedres både gjennom reduserte
kostnader i produksjonen og gjennom økte inntekter fra
markedet, slik tilfellet vil være for enhver næringsdrivende. Disse
medlemmer konstaterer at Norges forpliktelser som WTO-medlem
og behovet for å prioritere offentlige kjerneområder
medfører at det verken er realistisk eller ønskelig å øke
overføringene til landbruket over statsbudsjettet. Landbrukspolitikken må derfor
legges om for å sikre en bedre og mer kreativ utnyttelse
av mennesker, biologiske ressurser og produksjonsutstyr. For å belønne
innsats og initiativ enten gårdsbruket er stort eller lite
og legge til rette for kostnadsreduksjoner, mener disse medlemmer strukturprofilen
på tilskuddsordningene i betydelig grad må flates
ut. Bruken av teknologi og arbeidskraft må i mindre grad
bindes til det enkelte bruk.
Disse medlemmer viser til at
jordbrukets primære oppgave er å gi forbrukerne
sikre forsyninger av mat til best mulig kvalitet, produsert mest
mulig effektivt.Jordbruket er i tillegg tillagt
et betydelig ansvar for bosetting og bevaring av kulturlandskap
og biologisk mangfold. Disse medlemmer mener de offentlige
virkemidlene i hovedsak må utformes som vederlag for landbrukets
produksjon av slike kollektive goder. Mens inntektene fra den løpende
matproduksjonen i hovedsak må komme fra markedet, må det
offentlige betale for produksjon av offentlige goder som kulturlandskap,
biologisk mangfold, langsiktig matvare-sikkerhet og spredt bosetting.
De offentlige tilskuddene til landbruket må derfor rettes
mest mulig direkte mot de godene samfunnet ønsker landbruket
skal produsere. Disse medlemmer mener derfor reduksjonen
i produksjonsspesifikke tilskudd over jordbruksavtalen de siste årene
har vært en riktig utvikling. For å få nærmest
mulig sammenheng mellom mål og virkemidler for de midlene
som brukes bør en større andel av tilskuddsordningene
på sikt bli produksjonsnøytrale. Disse
medlemmer viser til at dette etterhvert vil fjerne behovet
for dagens detaljstyring gjennom målpriser. Målsetningene
om matvaresikkerhet på lang sikt, opprettholdelse av kulturlandskapet
og distriktsbosetting kan oppnås gjennom fem hovedtyper
av virkemidler; arealstøtte, husdyrstøtte, årsverkstilskudd, distriktstilskudd
og frakttilskudd. I denne innstillingen vil disse medlemmer skissere
en alternativ landbrukspolitikk, bygget rundt fire hovedstolper:
– Gjenreise
den reelle eiendomsretten.
– Skape en klarere sammenheng
mellom mål og virkemidler i landbrukspolitikken.
– Verdsette innsats og initiativ
- stort som smått.
– Skape større konkurranse
for å fremme innovasjon og mangfold.
Endringer i preferanser, marked og teknologi
danner rammebetingelser for næringspolitikken og stiller
krav til effektivitet, omstilling og fleksibilitet i bedrifter og næringer.
Forbrukerperspektivet er grunnleggende ut fra en erkjennelse om
at forbrukeren er mottaker av sluttproduktet fra både landbruk,
industri og handel.
Tilpasning av markedstilførslene og
produksjonskapasiteten til markedsmulighetene er en hovedutfordring
i landbrukspolitikken. De siste årene har markedsoverskuddet
blitt betydelig for storfe og gris, egg- og melkesektoren. Videre
har importen økt på 1990-tallet for alle varegrupper.
Den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien
spiller en betydelig rolle for verdiskaping og sysselsetting i landet.
Særlig bearbeidende industri omfattet av ordningen med
råvarekompensasjon møter internasjonal konkurranse.
Utenom servicehandelen har de fire store paraplykjedene
99 pst. av omsetningen i dagligvaresektoren i Norge. Kjedene blir
i økende grad vertikalt integrerte, noe som kan ha ført
til at det også blant leverandørene til dagligvarekjedene
har blitt en forsterket konsentrasjon. Det går også i
retning av større internasjonalisering i denne sektoren.
Andelen av husholdningsbudsjettet som går til mat har sunket
fra ca. 40 pst. i 1958 til 15 pst. i 1990. Likevel er det store
prisforskjeller mellom Norge og nabolandene på en del sentrale
jordbruksvarer. Det bidrar til en grensehandel med betydelige omsetningstap
på norsk side.
Næringens sterke forankring i Distrikts-Norge
innebærer at den fortsatt spiller en viktig rolle for verdiskaping
og sysselsetting i mange deler av landet. I dag utføres
det om lag 80 000 årsverk i jordbruket. Avgangen av arbeidskraft
fra jordbruket som følge av effektivisering og strukturendringer
er med på å opprettholde vederlaget til arbeid
og egenkapital pr. årsverk. Inntektsgapet mellom jordbruket
og lønnstakere har økt de senere år.
I forbedringen av inntektsmulighetene i jordbruksoppgjørene
i 1998 og 1999 er det lagt stor vekt på kostnadsreduserende
tiltak.
For å nå målet om
matsikkerhet for alle innbyggere er det viktig med et aktivt og
sterkt landbruk i Norge, et forutsigbart og stabilt handelssystem
samt gode system for å sikre trygg mat. Tilgang
til produktive arealer står her sentralt. Byene og de største
tettstedene ligger stor sett nær de arealene som har størst
produksjonsevne, og utbyggingspresset i disse områdene
er stort og økende.
Landbruksavtalen i WTO legger rammebetingelser for
den nasjonale landbrukspolitikken gjennom forpliktelser og rettigheter
knyttet til markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier.
WTO-avtalen medfører også forpliktelser og rettigheter
i forhold til å iverksette tiltak for å beskytte
folke-, dyre- og plantehelsen mot risikofaktorer knyttet til internasjonal
handel. Internasjonale avtaler og konvensjoner på miljøområdet
vedrørende forvaltningen av naturressurser har stor betydning
for landbruket.
Landbrukspolitikken omfattes ikke av EØS-avtalen. Norges
tilslutning til EØS-avtalen innebærer imidlertid
likevel noen direkte og indirekte begrensninger i handlingsrommet
for landbrukspolitikken, bl.a. gjennom en eventuell protokoll 3
om handel med bearbeidede landbruksvarer, og gjennom regelverket
på det veterinære området.
Komiteen har merket seg Regjeringens
henvisning til FAOs analyser og vurderinger som viser at vi i løpet
av noen tiår internasjonalt kan bevege oss fra en situasjon
med for store matressurser til en situasjon med internasjonal knapphet.
Parallelt med dette blir betingelsene for matproduksjon mer usikre
pga. jorderosjon, problemer med vannforsyning, tap av
biologisk mangfold m.v. Komiteen deler på dette
grunnlag Regjeringens vurdering om at man internasjonalt vil stå overfor
en betydelig utfordring når det gjelder å dekke
behovet for økt matproduksjon på en bærekraftig
måte. Etter komiteens syn må også dette
forholdet iakttas ved utformingen av norsk landbrukspolitikk.
Regjeringen vil arbeide for at det fortsatt
skal være mulig å føre en aktiv nasjonal
landbrukspolitikk som gir grunnlag for jordbruksdrift i hele landet,
en konkurransekraftig næringsmiddelindustri, trygg mat
med høy kvalitet og god plante- og dyrehelse. Et landbruk basert
på bærekraftig utnytting av naturressursene, skal bidra
til bosetting og sysselsetting, og er viktig for den langsiktige
matforsyningen. Ved jordbruksproduksjonen oppnås også andre
samfunnsmål ut over matproduksjon. Sumvirkningen av landbrukets
ulike funksjoner representerer næringens totale samfunnsnytte. Bønder
er selvstendig næringsdrivende med et forvalteransvar for
naturressursene. I landbrukspolitikken må det derfor legges
til grunn at den enkelte næringsutøver har et
ansvar for å forvalte sin eiendom i et langsiktig perspektiv
til beste for samfunnet og seg selv.
Forbrukerkravene vil i økende grad
rette seg mot dokumentert produksjon, sporbarhet, dyrevelferd og etikk,
samt økt bredde i produktutvalget. Landbrukspolitikken
skal legge til rette for at næringen kan imøtekomme
forbrukerne på disse områdene. Et velfungerende
marked er her vesentlig. Internasjonale forhold får økt
betydning for prisdannelse og forbruksmønster. Det er nødvendig
med en størst mulig grad av felles virkelighetsoppfatning
dersom aktørene skal opptre rasjonelt til både
eget og fellesskapets beste. Departementet har som ledd i dette
startet en kartlegging av kostnader og verdiskaping i ulike ledd
i matvarekjeden. Regjeringen vil tilrettelegge for at forbrukeren skal
styrke sin stilling og innflytelse med hensyn til landbruk og matproduksjon,
og går inn for å utforme en handlingsplan for
oppfølging av disse spørsmålene.
Landbrukets produksjon av fellesgoder er i stor
grad koblet til at det foregår aktiv jordbruksdrift i hele
landet. Et aktivt jordvern er sentralt for å opprettholde produksjonsmulighetene
og løpende matproduksjon og bruk av ressursene er avgjørende
for å sikre nødvendig kompetanse og infrastruktur
i næringen. Det er videre et mål å sikre
og vedlikeholde kulturlandskapet, herunder bevare et tilstrekkelig
omfang av ekstensive driftsformer som sikrer biologiske verdier,
og som drives av og i samspill med et aktivt landbruk. Det er også et
mål for landbrukspolitikken å sikre at landbruket
kan ivareta oppgaven som kulturbærer også framover.
Komiteen mener landbruket i tråd
med samfunnets behov skal:
– produsere
helsemessig trygg mat av høy kvalitet med bakgrunn i forbrukernes
preferanser
– produsere andre varer og tjenester
med utgangspunkt i næringens samlede ressurser
– produsere fellesgoder som livskraftige
bygder, et bredt spekter av miljø- og kulturgoder, og sikre
en langsiktig matforsyning.
Komiteen vil understreke at sumvirkningen
av landbrukets ulike funksjoner representerer næringens totale
samfunnsnytte, og legger til grunn at en attraktiv landbruksnæring
og aktiv matproduksjon over hele landet er et viktig grunnlag for å få løst
sentrale samfunnsoppgaver på en god måte.
Komiteen mener norsk jordbruk
både på kort og lang sikt skal bidra til å sikre
forbrukerne en stabil og god matforsyning. Jordbruket skal produsere
for å dekke etterspørselen etter varer det er
naturlig grunnlag for å produsere i Norge, innenfor de
til enhver tid gjeldende handelspolitiske rammer. Produksjonsmengden
må tilpasses slik at markedet balanseres over tid. Maten
skal produseres på en etisk akseptabel og økologisk
og samfunnsmessig bærekraftig måte. Komiteen understreker
betydningen av forbrukerorientering av matproduksjonen.
Det er grunnleggende at matkjeden blir sett i sammenheng, og at
hensynet til trygg mat blir ivaretatt. Komiteen peker
samtidig på at forbrukerorientering også dreier
seg om produktutvalg og priser på matvarer.
Komiteen er oppmerksom på at
salg av andre produkter og tjenester enn mat blir stadig viktigere.
En videreutvikling av slike varer og tjenester er også en del
av forbrukerrettingen i landbruket. Komiteen mener
skogarealene og utmarksressursene i større grad enn i dag
kan gi grunnlag for et variert tilbud av varer og tjenester. Komiteen viser
for øvrig til behandlingen av St.meld. nr. 17 (1998-1999)
Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren. Komiteen vil peke
på mulighetene som ligger i utviklingen av nye næringer
i og i tilknytning til landbruket. Komiteen vil særlig
peke på mulighetene som ligger i de tjenesteytende næringene,
både når det gjelder "Grønn Omsorg" og
utviklingen av reiselivsprodukter. Komiteen vi komme
nærmere inn på spørsmål om reiseliv
i behandlingen av St.meld. nr. 15 (1999-2000) Lønnsomme
og konkurransedyktige reiselivsnæringer. Komiteen vil
understreke betydningen av å stimulere til produksjon og
foredling som i større grad utnytter lokale produktvarianter
og utvikler produkter med utgangspunkt i tradisjonelle produktområder. Komiteen vil
også peke på mulighetene som ligger i produksjon
av bioenergi, med lokal verdiskaping og bruk av fornybare ressurser. Komiteen ber
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av hvordan
virkemidlene i jordbruket kan stimulere til økt produksjon
av bioenergi, uten at det innebærer tilplanting av dyrket
mark.
Komiteen viser til at jordbruket
i tillegg til å produsere mat og andre varer og tjenester
også bidrar til å produsere viktige fellesgoder.
Landbruket bidrar til levende bygder. Som forvalter av naturressurser
er landbruket en stedbunden næring. Primærleddet
gir også betydelige ringvirkninger gjennom både
etterspørsel til produksjonsprosessen og leveranser for videre
foredling. Komiteen viser til at en løpende matproduksjon
i Norge bidrar til å ivareta en langsiktig forsyningssikkerhet
av mat. Komiteen viser til at jordbrukets miljøgoder
omfatter en rekke ulike samfunnsverdier som kulturlandskap, kulturminner,
biologisk mangfold og god dyre- og plantehelse. Komiteen er
av den oppfatning at det landskapet som gjennom generasjoner er
formet av jordbruks- og skogbruksdrift blir satt pris på av
den norske befolkningen og av turister. Komiteen mener
at et vakkert kulturlandskap og andre miljøverdier i landbruket
er samfunnsgoder som avhenger av et aktivt landbruk.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener de
offentlige virkemidlene i hovedsak må utformes som vederlag
for landbrukets produksjon av kollektive goder. Mens inntektene
fra den løpende matproduksjonen må komme fra markedet,
må det offentlige betale for produksjon av offentlige goder
som kulturlandskap, biologisk mangfold, langsiktig matvaresikkerhet og
spredt bosetting. Disse medlemmer understreker samtidig
den samfunnsmessige verdien av landbrukets bredt forankrede eierskap
og mangfoldige eiendomsstruktur. For å ivareta disse offentlige
godene konstaterer disse medlemmer at det er behov
for en klarere sammenheng mellom mål og virkemidler i landbrukspolitikken.
De offentlige inngrepene må rettes mest mulig direkte mot
de overordnede verdiene vi ønsker å ivareta.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, understreker
at et solid importvern for jordbruksvarer som gir preferanse for norsk
produksjon er, og fortsatt skal være, en bærebjelke
for landbrukspolitikken i Norge. Flertallet har merket
seg den strategien som er lagt opp i forbindelse med de kommende
forhandlingene i WTO.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
enig i at et grensevern som gir preferanse for norsk mat er en forutsetning
for dagens landbrukspolitikk. Samtidig vil både Norges
forpliktelser innenfor GATT/WTO-avtalen og behovet for
tilpassing til et eventuelt fremtidig norsk EU-medlemskap kreve
reduksjoner i grensevernet i forhold til dagens nivå. Disse
medlemmer mener derfor den fremtidige utformingen av de
landbrukspolitiske virkemidlene må ta høyde for
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at landbrukets betydning ikke må undervurderes og viser
til meldingens beskrivelse av næringens mange oppgaver.
Disse medlemmer vil likevel hevde
at de virkemidler som skisseres, ikke løser problemene
med lav lønnsomhet og høye matvarepriser.
Disse medlemmer hevder derfor
at meldingen burde vært mer målrettet i arbeidet
med å foreta en omlegging av politikken. Landbruket bør
i større grad være innstilt på å vise
endringsvilje i en ny tid blant annet fordi det legger beslag på offentlige
budsjettmidler som kan ha konsekvenser for andre næringer
og statsoppgaver.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av å sette fart på strukturutviklingen
i landbruket. Økte importmuligheter vil tvinge seg frem
som et ledd i internasjonaliseringsprosessen. Derfor er det viktig å få til
en helt nødvendig strukturrasjonalisering for å heve
lønnsomheten.
Forbrukerretting av produksjonen i primærledd
og næringsmiddelindustri skal ivaretas ved å legge
til rette for nyskaping, omstillingsevne og konkurranse. Landbruksdepartementet ønsker å bygge
opp systemer for representativ forbrukerdeltagelse, og få forbrukerne
og forbrukerorganisasjoner inn i en dialog som gir reell medvirkning
på norsk landbruk og matproduksjon.
I større grad enn for andre elementer
i matpolitikken er det interessemotsetninger i verdikjeden mellom
produsenter og forbrukere når det gjelder pris på matvarer. Det
koster å etterkomme høye krav til ulike typer
kvalitet, samt krav til stort produktspekter og tilgjengelighet
i et lite marked som det norske. Noen er villige til å gi
en merpris for dette. For store forbrukergrupper er imidlertid også prisen
på varene avgjørende for hva som kjøpes. Å møte
disse forskjellige kravene og opprettholde konkurransekraft i markedet
er avgjørende for å sikre norsk matproduksjon
framover. Regjeringen mener på bakgrunn av dette at forskjellen
i forbrukerprisene på mat mellom Norge og våre
naboland bør reduseres. Regjeringen tar videre sikte på å etablere
et offentlig system som beskytter særegenhet og geografisk
betegnelse for landbruksprodukter og næringsmidler.
Deler av næringsmiddelindustrien er
eid av landbrukssamvirket som i de fleste sektorer har ansvar og myndighet
i forvaltningen av markedsordningene. Organiseringen gir mange små produsenter
en posisjon i verdikjeden og er viktig i distriktspolitisk sammenheng.
Regjeringen mener landbrukssamvirket fortsatt skal ha en sentral
plass i gjennomføringen av landbrukspolitikken.
En spredt næringsmiddelindustri spiller
en viktig rolle i forhold til å opprettholde et landbruk
i hele landet. Regjeringen vil utforme virkemiddelsystemet slik at
det samlet tar hensyn til driftsulempene i distriktene.
Økt forbrukerretting av landbruket
må også gå via næringsmiddelindustrien.
Konkurransesituasjonen for norsk industri er forverret de siste årene.
Spesielt den industrien som produserer bearbeidede jordbruksvarer som
er omfattet av ordningen med råvarekompensasjon (RÅK-industrien),
er avhengig av konkurransevilkår på linje med
det industrien i EU har. Flere virkemidler er spesielt rettet inn
mot RÅK-industrien og vil bli videreført, med
de justeringer som kreves bl.a. som følge av internasjonale
forpliktelser. Regjeringen ønsker videre reell konkurranse
innenfor hele næringsmiddelindustrien og ønsker
at økt konkurranse helst kommer fra norske aktører
for at produksjon og verdiskaping kan opprettholdes i Norge.
Forskning og utvikling må rettes mot å løse
utfordringer i hele verdikjeden. Langtidsplan for landbruksforskningen
1998-2005 legger til grunn at næringsrettet FoU i en overgangsperiode
gis høy prioritet over offentlige budsjetter, men med klar
forutsetning om at offentlige midler skal utløse private
midler. Økt tilgjengelighet til innovasjons- og forskningssystemet
vektlegges.
Markedssystemet for førstehåndsomsetningen
av jordbruksvarer gir jordbruket rett til å forhandle om målpriser
som samvirkeorganisasjonene har ansvar for å søke å oppnå i
markedet. I jordbruksavtalen fastsettes målpriser som også er
maksimalpriser som gjennomsnitt for året og øvre
prisgrenser som kan utløse administrative tollnedsettelser
dersom prisene overstiger øvre prisgrenser i kortere perioder.
Systemet gir ingen nedre prisgaranti. For jordbruket er det avgjørende å ha et
marked i balanse og en effektiv varestrøm. Prisfastsetting
skal være hovedvirkemiddelet for å unngå permanente
overskuddsproblemer. Argumentet mot deltakelse fra frittstående
aktører er mulighetene for større samhandling
mellom aktørene og dermed redusert konkurranse. Departementet
vil videreføre målene og de grunnleggende trekkene
i markedsorganiseringen. De har stor betydning for en spredt produksjon
og inntektsmuligheter uavhengig av geografi og bruksstørrelse,
og bidrar til prisutjevning både på produsent-
og forbrukerledd.
Regulering knyttet til produsenteide samvirkeorganisasjoner
bidrar til kostnadseffektivitet samtidig som produsentene selv har
det økonomiske ansvaret for overproduksjon. Å videreføre
et solid importvern som gir preferanse for norsk produksjon er avgjørende
for muligheten for å realisere fastsatte målpriser
og markedsreguleringssystemet. For å sikre konkurransenøytralitet
mellom samvirkeorganisasjoner med reguleringsansvar og andre aktører
må skillet mellom den regulerte virksomhet og ordinær
konkurrerende forretningsdrift synliggjøres.
Omsetningsrådet er ansvarlig for markedsreguleringen
av jordbruksvarer. Regjeringen legger her vekt på en bred
representasjon og rådet foreslås derfor utvidet med
en representant fra landbruksbasert industri utenfor samvirke. Regjeringen ønsker å opprettholde
jordbrukets flertall i Omsetningsrådet og foreslår
videre Rådet utvidet med en representant fra Landbrukssamvirkets
felleskontor. Disse endringene vil bli nedfelt i omsetningsloven,
og rådet vil da få 17 medlemmer. Det anses ikke ønskelig å legge
saker med betydelige konkurransemessige konsekvenser til partssammensatte organer.
Dette ansvaret foreslås derfor overført til Landbruksdepartementet.
En vesentlig effekt av den nye markedsordningen
for melk av 1996 er at alle aktører kan behandles likt
i forhold til ordningen og at det er lagt til rette for konkurranse
på like vilkår. Departementet legger til grunn
at hovedtrekkene i markedsordningen skal videreføres.
Prisutjevningsordningen for melk gir grunnlag
for mest mulig lik pris til produsentene uavhengig av størrelse
og geografisk plassering. Det er behov for ytterligere forenklinger
av ordningen. Et varig system skal utredes fram til jordbruksforhandlingene
i 2000, med sikte på ikrafttredelse fra 1. juli samme år.
Dette er i samsvar med det avtalepartene i jordbruksoppgjøret våren
1999 ble enige om.
Departementet mener det bør legges
til rette for en produksjon av melk på et høyt
nivå innenfor de rammene innenlandsk forbruk og eksportmuligheter
setter. Kvoteordningen for melk vil være det sentrale virkemidlet
for å tilpasse produksjonsvolumet til markedet. Det er
imidlertid nødvendig å øke fleksibiliteten
i ordningen ytterligere. Departementet vil utrede en ordning med
mulighet for leie av kvoter og se på mulighetene for
sammenslåing av kvoter ved sammenslåing av bruk.
Korn- og kraftfôrpolitikken skal sikre
avsetning for norskprodusert korn og oljefrø til de priser
som blir fastsatt i jordbruksoppgjøret og bidra til å opprettholde den
regionale produksjonsfordelingen. Avsetningsmulighetene sikres gjennom
skjerming av det norske kornmarkedet i form av et tollbasert importvern
og en statlig kjøpeplikt for norskprodusert korn.
Det ble i 1995 etablert en ny markedsordning
for korn, og innført et tollbasert importvern for korn
og kraftfôrråvarer. Den statlige kjøpeplikten
ble videreført, og importmonopolet og reguleringen av annenhåndsomsetningen
avviklet. Konkurransen som er skapt i kornmarkedet synes imidlertid
ikke å ha redusert kostnadene ved mottak og håndtering
av norsk korn. Et høyt kostnadsnivå bidrar til
en høy kraftfôrpris og til at grunnlaget for den
norske melforbrukende industrien svekkes. Det synes å foreligge
et betydelig potensiale for kostnadsreduksjoner.
Det foreslås etablert en ny markedsordning
for korn hvor prisene på norskprodusert korn forutsettes
fastsatt som målpriser i jordbruksavtalen etter mønster
av husdyrproduktene. En ny markedsordning vil tidligst kunne vedtas
i forbindelse med jordbruksoppgjøret våren 2000,
og kunne settes i verk tidligst 1. juli 2001.
Regjeringen ønsker å opprettholde
grensene for konsesjonsfri drift for svin og fjørfe på nåværende
nivå. Reguleringen av anleggskapasitet pr. bruk for svine-
og fjørfehold foreslås imidlertid opphevet, og
det vurderes en omlegging av konsesjonsbestemmelse fra regulering
av antall innsatte dyr i produksjon til produsert kvantum.
Fra norsk side vil det i de kommende WTO-forhandlinger
på landbruksområdet bli fokusert på de
ikke-handelsmessige faktorene i det multifunksjonelle landbruket.
Det vil trolig bli størst press mot produksjonsrettet støtte
som omfatter både skjermingsstøtte og prisstøtte
over budsjettet. Ved omfattende reduksjon her vil landbruksproduksjon
ikke lenger være lønnsom i store deler av landet.
Det vurderes som avgjørende at Norge prioriterer å få forståelse
for fortsatt bruk av slike virkemidler. En eventuell reduksjon i
skjermingsstøtten må etter Regjeringens syn kompenseres,
først og fremst ved tiltak over statsbudsjettet.
Eksportsubsidier har negative effekter på verdens matvaremarkeder
og kan vanskelig forsvares politisk ut fra hensynet til de ulike
kollektive godene som jordbruket produserer. En gradvis reduksjon
i eksportsubsidiene er derfor nødvendig. Når det
gjelder forslag som er lagt inn i WTO-forhandlingene om bedret markedsadgang
for de fattigste landene (MUL), kan en fra norsk side slutte seg
til EUs nulltollforslag for så godt som alle produkter
slik det framstår.
En langsiktig politikk for landets matsikkerhet
innebærer et sterkt jordvern for å bevare produksjonsgrunnlaget,
og vektlegging av en løpende innenlands produksjon og foredling.
Produksjonsmuligheter på et spredt geografisk område
er av særlig betydning. De kommende forhandlingene i WTO
vil legge rammer for den nasjonale tilpasningen. Regjeringen vil
legge vekt på at utformingen av handelspolitikken gir nasjonalt
handlingsrom i arbeidet for en langsiktig matforsyning.
Landbrukspolitikkens mål om et aktivt
landbruk i hele landet er en del av distriktspolitikken, der siktemålet
er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
Regjeringen legger til grunn at landbruket fortsatt skal ha en sentral
rolle i distriktspolitikken framover og at det skal være
et miljøvennlig landbruk med en variert bruksstruktur.
Likevel ser en nødvendigheten av en moderat utvikling i
retning av større driftsenheter, men med behov for å differensiere
mellom produksjoner og distrikter.
Ønsket om et småskala-jordbruk
med mange driftsenheter som gir et stort bidrag til bosetting
og sysselsetting i distriktene, må veies mot kostnadene
knyttet til å ha små enheter. Regjeringen legger
vekt på å sikre driftsgrunnlaget på bruk
som driver aktiv landbruksproduksjon. Uten en aktiv landbruksproduksjon,
vil grunnlaget også for annen bosetting bli alvorlig svekket.
Regjeringen vil prioritere denne type driftsenheter ved utformingen
av de økonomiske virkemidlene.
Primærnæringene vil i framtiden
være et nødvendig, men ikke tilstrekkelig grunnlag
for å opprettholde bosetting og sysselsetting i distriktene.
Det må derfor legges vekt på tiltak som sammen
med primærnæringene kan være med å styrke
lokalsamfunnene. Ny næringsvirksomhet forutsettes å utnytte
markedsmulighetene og vil ikke være en målgruppe
for varige offentlige overføringer.
For å styrke inntektsgrunnlaget for
landbruket, mener Regjeringen det er nødvendig at landbruksnæringen
sikres muligheter til økt næringsmessig utnyttelse
av utmarka. Organisering av utmarkslag er ofte en forutsetning for
dette, og er også avgjørende for at målet
om lokal forvaltning skal kunne nås.
Regjeringen frykter en svekkelse av landbruksmiljøet
i de nordligste fylkene. Det har i de siste 10-årene vært
stimulert til et aktivt landbruk i Nord-Norge ved en kanalisering
av grovfôrproduksjoner til landsdelen og ordninger med
kompensasjon for produksjonsulempene. Dette er hovedsakelig gjort
for å sikre de beredskapsmessige hensyn og støtte
opp om bosettingsmålet. Disse tiltakene vil være
like viktige framover. Regjeringen vil også utvikle et
kompetansesenter for nordnorsk landbruk som skal medvirke til å styrke landbruket
i landsdelen, og vil komme tilbake til saken i budsjettproposisjonen
for 2001.
Regjeringen vil legge til rette for en utvikling
som gjør landbruksnæringen attraktiv for de unge.
En prisøkning for små landbrukseiendommer og sterkere
vekt på bosetting kan føre til at flere eiendommer
enn i dag selges ut av slekta. Forslaget om endringer av arealgrensen
i odelsloven og sterkere vekting av bosettingshensyn, kan åpne
for dette. Videre skal næringsutøverne
gis større frihet til å foreta tilpasninger for å utnytte
ressursene på gården best mulig.
Inntektsutviklingen i landbruket, med utøvere
som er selvstendig næringsdrivende, kan ikke reguleres
på samme måte som for lønnsmottakere.
Hvordan hver enkelt utnytter gårdens ressurser og egen
faglig dyktighet innenfor de gitte rammebetingelser, spiller en avgjørende
rolle for inntektene for den enkelte og næringen totalt
sett. Det er fra Regjeringens side ikke akseptabelt at inntektsmulighetene
i landbruket utvikler seg vesentlig forskjellig fra andre
grupper. Det offentlige fører en politikk som setter rammer
for næringsvirksomheten i jordbruket. Ut fra dette er det behov
for å føre en aktiv inntektspolitikk fra det offentliges
side.
Om lag to tredeler av bruttoinntektene i jordbruket blir
hentet i markedet og om lag en tredel overføres over statsbudsjettet.
Regjeringen mener at det ikke er aktuelt å foreta en avkorting
av overføringene i forhold til annen inntekt. Å sikre
landbrukets produksjon av fellesgoder medfører behov for
finansiering og gjennomføring av tiltak overfor jordbrukssektoren.
En forutsetning for å opprettholde en langsiktig norsk
matproduksjon er at næringen får tilstrekkelig
lønnsomhet ved salg av produktene. Gjennom landbrukspolitikken skal
det legges til rette for en effektiv ressursbruk. Nasjonale standarder
og offentlige krav påvirker også kostnadsnivået
i jordbruket. Disse må vurderes opp mot de kostnader de
påfører næringen og den enkelte næringsutøver.
Regjeringen legger videre til grunn at utøverne i jordbruket
skal ha sosiale ordninger på linje med det øvrige
samfunn.
Utformingen av landbrukspolitikken må skje
i et nært samarbeid med næringen selv, noe som
stimulerer til medansvar og aktiv medvirkning. Regjeringen mener
derfor at det er viktig å opprettholde forhandlingsretten.
En ensidig vurdering av inntektsutviklingen og rammen i jordbruksoppgjøret
på kalenderår kan gi store variasjoner og overheng,
og kompliserer oppgjørene unødig. Jordbrukets
totalbudsjett, beregnet av Budsjettnemnda for jordbruket, bør
fortsatt nyttes som grunnlag for å beregne inntektsutviklingen
i jordbruket, men vurderingene i forhandlingssammenheng bør gjøres
på avtaleårsbasis. Resultatkontrollen fra Budsjettnemnda
for jordbruket bør gjennomgås og forbedres med
utgangspunkt i målsettingen for landbrukspolitikken. En
større andel av detaljutformingen av landbrukspolitikken
bør videre flyttes fra Fase 1 til Fase 2 av jordbruksforhandlingene,
med Landbruksdepartementet som ansvarlig for prosessen. Dette er
i samsvar med stortingsbehandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-1993).
På mange områder vil det ikke
være tilstrekkelige markedssignaler til næringsutøverne
for å gjennomføre miljøtilpasninger i
produksjonen og forvaltning. Derfor må det offentlige gjennom
sin virkemiddelbruk gi nødvendige korrektiver. Den omfattende
miljøinnsatsen som har vært gjennomført
har konsekvenser for kostnadsnivået i norsk landbruk, og
dermed virkninger på de økonomiske overføringene
til næringene og på prisnivået for norske
matvarer.
Miljøgodene i jordbruket er biologiske,
kulturhistoriske og estetiske verdier som skapes gjennom en aktiv jordbruksproduksjon.
Produksjon av disse må tilpasses samfunnets behov og de
internasjonale forpliktelsene vi står overfor. Det biologiske
mangfoldet i kulturlandskapet er avhengig av et åpent og
variert landskap. Departementet legger spesiell vekt på at
slike arealer ivaretas gjennom virkemiddelsystemet og på å stimulere
til bevaring og skjøtsel av kulturminner.
Stortinget har lagt til grunn en todelt målsetting
om at det skal sikres levedyktige bestander av alle de fire store
rovviltartene i Norge og at det samtidig skal opprettholdes et aktivt
jordbruk med muligheter til å utnytte beiteressurser i
utmarka med sau og rein. De nasjonale miljømålsettingene
for de store rovdyra er derfor en del av rammevilkårene
for landbruket i store deler av landet.
Det er de siste ti årene arbeidet aktivt
for å øke den økologiske produksjonen
i Norge. Satsingen er integrert i arbeidet med å gjøre
hele det norske landbruket til et mer bærekraftig landbruk.
Gjennom satsingen på økologisk landbruk framskaffes
det også kunnskap om miljøvennlige driftsmetoder
og -teknikker som også kan nyttes i konvensjonell drift.
Muligheten for å ta ut merpris i markedet
er en forutsetning for økonomien i den økologiske
driften. Forskjellen mellom konvensjonell og økologisk
produksjon er mindre i Norge enn i mange andre europeiske land.
Dette medfører at markedspotensialet for de økologiske
produktene trolig er noe mindre i Norge enn f.eks. i Danmark. Det
vises til at partene i jordbruksoppgjøret i 1999 ble enige
om å videreføre arbeidet med markedsstrategier
for økologisk landbruk. Også i utformingen av
politikk i forhold til økologisk landbruk, er det nødvendig å utvikle
helkjedetenkning. Økologisk kornproduksjon er en flaskehals
i utviklingen av økologisk produksjon generelt i Norge,
og departementet vil i sin videre satsing på økologisk landbruk
vektlegge å stimulere til økt kornproduksjon gjennom
ulike virkemidler.
Komiteen viser til at det i meldingen
er lagt stor vekt på å ivareta forbrukerens interesser
i norsk landbruk og matproduksjon og at dette gjør det
nødvendig å se hele matkjeden i sammenheng. Komiteen er enig
i at forbrukernes interesser må tillegges økt
vekt i matkjeden.
Komiteen vil peke på at
en forbrukerorientering av matproduksjonen har flere sider. Virkemidler
som bidrar til god matforsyning og trygge matvarer må fortsatt
videreutvikles. Komiteen viser i denne sammenheng
til St.meld. nr. 40 (1996-1997) Matkvalitet og forbrukertrygghetog behandlingen av denne. Komiteen vil
samtidig understreke at økt utvalg, et velfungerende marked
og lavere matpriser er viktige elementer i en orientering mot forbrukerinteressene. Komiteen viser
i den forbindelse til behovet for differensierte matpriser ut fra
betalingsvilligheten til ulike kundegrupper for et differensiert
produktspekter.
Komiteen slutter seg til at forskjellen
i forbrukerprisene på mat i forhold til våre naboland
bør reduseres. Komiteen ber Regjeringen
om å arbeide videre med å skaffe informasjon om
prisdannelsen på mat og råvarer til mat.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at en av årsakene til prisforskjeller er ulike
momssatser. Det bør være en målsetting
at markedsreguleringen, herunder frakttilskudd, fungerer slik at
forbrukerprisene er mest mulig like i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er positive til Regjeringens arbeid om å utrede
hele verdikjeden i matvaremarkedet, og til at en slik oversikt som
også omtaler prisforholdene kan danne et viktig grunnlag
for rimeligere matvarer.
Disse medlemmer viser til at
undersøkelser som er foretatt tidligere har stort sett
bare hatt fokus på en del av verdikjeden og ofte er dokumentasjonen
gjort på oppdrag fra enkelte deler av bransjen, noe som
har bidratt til en uryddig debatt om norske matvarepriser.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at et regjeringsoppnevnt utvalg som grundig undersøker hele
verdikjeden vil ha betydelig troverdighet, og at en slik utredning
kan gi svar på hvilke deler av verdikjeden som er mer kostbar
i Norge enn i andre land, samt hvor konkurransedyktige de ulike
produkter er sammenlignet med andre land.
Disse medlemmer vil understreke
at en slik utredning kan gi et viktig grunnlag for beslutningstakere
i den hensikt å øke mulighetene for lavere matvarepriser.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er tvingende nødvendig å redusere forskjellen
i forbrukerprisene på mat i forhold til våre naboland.
Både den økende grensehandelen og Norges forpliktelser under
GATT/WTO-avtalen tilsier at prisnivået på norske
matvarer må ned. Disse medlemmer mener derfor
det ikke kan tillegges avgjørende vekt at den gjennomsnittlige
andel av inntektene som brukes til mat er fallende de siste førti årene.
Dette er uttrykk for den teknologiske utviklingens bidrag til den
generelle velstandsutviklingen i de vestlige samfunn og gjelder for
alle tradisjonelle varegrupper. Disse medlemmer minner
om at selv om Norge har høyere merverdiavgift for matvarer
enn Sverige så har Danmark høyere avgiftssats
for matvarer enn Norge. Ulike satser for merverdiavgift på matvarer
har derfor begrenset forklaringsverdi for de høye norske
matvareprisene. Disse medlemmer viser til at begrenset
konkurranse i deler av matvarekjeden og lavere produksjonskostnader
i nabolandene kan være viktige forklaringer på prisforskjellene.
Disse medlemmer peker videre
på at virkningen av redusert matmoms for landbruket i beste
fall er usikker. Ut fra den økende tendens til markedsorientert prissetting
er det stor risiko for at detalj-, grossist- og foredlingsleddene
vil ta ut store deler av en avgiftslette i form av økt
fortjeneste, slik at primærprodusenter og forbrukere bare
blir sittende igjen med en liten del av avgiftslettelsen.
Komiteen har merket seg forslagene
om å vurdere merkeordninger for matvarer, og komiteen forutsetter
at det etableres et offentlig system som beskytter særegenhet
og geografisk betegnelse for landbruksprodukter og næringsmidler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke behovet for at informasjon
til forbrukerne må fremkomme basert på et saklig
og balansert perspektiv. Det betyr at fokus på tilsetningsstoffer
ikke må overskygge fokus på hvilke næringsstoffer
som tross alt finnes i produktet.
Komiteen mener at
ernæringsmessige perspektiver må gis sterk vektlegging. Komiteen viser
til at det er et hovedmål helsemessig å få befolkningen
til å spise mer frukt/grønnsaker, fisk
og korn.
Komiteen mener det må være
en målsetning å utforme gode merkeordninger slik
at forbrukere med ulike etiske, miljømessige og politiske
vurderinger sikres gode og tilstrekkelige muligheter til å foreta
slike valg.
Komiteen vil påpeke
at det fortsatt er et behov for økt forskning rettet mot
forbrukernes valg og preferanser, slik at merkingen kan utformes
på en måte som tilfredsstiller brukernes reelle
behov. Dette vil bidra til økt mattrygghet for den enkelte
forbruker.
Komiteen konstaterer at det foreslås å videreføre de
nasjonale tiltakene som ble innført i forbindelse med utvidelsen
av EØS-avtalen på veterinærområdet og
at sikkerhetsklausulen kan brukes aktivt dersom folke- eller dyrehelsen
settes i fare. Komiteen forutsetter at Stortinget
i tråd med Innst. S. nr. 72 (1998-1999) om utvidelse av
EØS-avtalen på veterinærområdet
forelegges en total vurdering av hele regelverket i 2001, sammen
med en analyse av smittesituasjonen.
Komiteen viser til forslaget
om å utarbeide en handlingsplan for forbrukerorientering
av landbruks- og matproduksjonen. Komiteen har ikke
merknader til dette.
Komiteen peker på at
det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom jordbruket i Norge
og den delen av næringsmiddelindustrien som foredler norskproduserte
jordbruksråvarer.
Komiteen vil understreke den
betydningen som både jordbruket og en spredt jordbruksbasert
næringsmiddelindustri har for sysselsettingen i distriktene.
Komiteen er enig i at virkemidlene
overfor næringsmiddelindustrien må stimulere til
utvikling av en lønnsom industri samtidig som det tas hensyn
til driftsulemper i distriktene.
Komiteen er kjent med at RÅK-industrien
møter sterk konkurranse fra import og at lavere råvarepriser
i EU som følge av Agenda 2000 kan føre til svekket
konkurransekraft for denne industrien.
Komiteen slutter seg til at det
gjennom prisutviklingen på norske jordbruksråvarer
og en videreføring av målrettede virkemidler legges
til rette for å sikre den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien
i Norge konkurransedyktige rammevilkår.
Komiteen ber Regjeringen foreta
en gjennomgang av tolltariffene for de ulike produktgruppene av
ferdigvarer med sikte på å bedre situasjonen for
norsk næringsmiddelindustri.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at næringsmiddelindustrien
er en stor industri i Norge. Den sysselsetter om lag 52 000 personer
og utgjør ca. 18 pst. av den samlede sysselsetting i industrien.
Disse medlemmer vil peke på at
de utfordringer som næringen står overfor tilsier
at det bør treffes tiltak som innebærer visse
strukturelle tilpasninger av norsk primærproduksjon. Industrien
trenger et profesjonelt, effektivt og nyskapende landbruk.
Disse medlemmer vil videre peke
på at de internasjonale utviklingstrekk, både
i EU og innenfor WTO, gjør det mer påkrevd enn
før med reformer i norsk landbruk.
Disse medlemmer vil vise til
at næringen står overfor en rekke utfordringer,
som bl.a.:
– Den delen
av industrien (RÅK-industrien) som konkurrerer internasjonalt
har fått økt konkurranse.
– Grensehandel har økt
kraftig.
– Prisforskjellen på viktige
råvarer mellom Norge og EU har økt og vil isolert
sett øke ytterligere på grunn av EUs egne reformer
av sin landbrukspolitikk.
– Det skjer store strukturelle
endringer i markedet innenfor næringsmiddelindustrien og
i varehandelen i Norge og i Skandinavia/Nord-Europa i retning
av større enheter og kjededannelser. Veksten i markedet
skjer innenfor de mer bearbeidede produktene og det stilles stadig
strengere krav til merking, kvalitet og sikkerhet.
Disse medlemmer mener at en klar
forutsetning for å bedre næringsmiddelindustriens
overlevelsesevne, er likebehandling og strenge tiltak mot misbruk av
markedsmakt både fra det offentlige, samvirkene og uavhengige
private bedrifter.
Disse medlemmer legger derfor
stor vekt på at denne industrien må få om
lag de samme konkurransevilkårene som jordbruksbasert næringsmiddelindustri
i andre land.
Det er avgjørende for utviklingen i
landbruket og næringsmiddelindustrien å utnytte
de mulighetene som eksisterer i markedet. Det er viktig at næringsmiddelindustrien
fanger opp forbrukernes ønsker og utvikler produksjonen
og nye produkter som er tilpasset etterspørselen. Komiteen slutter
seg til forslagene om å videreutvikle virkemidlene i landbrukspolitikken
som retter seg mot å styrke norskproduserte matvarers posisjon
i markedet, fremme produktutvikling og utvikle produksjon som utnytter
markedsmulighetene bedre. Spesielt understrekes betydningen av forskning
og utredning og et spesielt tilbud til små og mellomstore bedrifter. Komiteen er
av den oppfatning at en tilpasning av matproduksjonen til markedet
må skje langs to hovedlinjer. En del av markedet vil også i
framtida etterspørre enkle matvarer med god kvalitet til
en rimelig pris. Samtidig vil en annen del av markedet avspeile stor
kjøpekraft og ekstra betalingsvilje for spesielle matvarer
som gjerne har ekstra god kvalitet. Samme forbruker kan gjerne etterspørre
begge typer matvarer, avhengig av til hvilken anledning maten skal
brukes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at en forutsetning for å utvikle
produksjon som utnytter markedsmulighetene bedre, er at den enkelte
næringsutøver i landbruket får større
frihet til å utnytte ressursene på eiendommen
og tilpasse produksjonen slik hun/han ser seg best tjent
med.
Komiteen mener at det bør
settes i verk et verdiskapingsprogram for norsk matproduksjon. Siktemålet er
høyere verdiskaping gjennom å utnytte markedsmulighetene
bedre både innenfor primærproduksjon og foredling.
Det er avgjørende at sentrale aktører i næringsmiddelindustrien
og landbruket medvirker i utformingen for å få til
en vellykket satsing på dette området. Komiteen mener
videre det bør etableres et verdiskapingsforum for å bidra
til en bedre samhandling mellom alle ledd i matkjeden. Komiteen ber
om at departementet tar initiativ til at det iverksettes et verdiskapingsprogram
og orienterer Stortinget på en hensiktsmessig måte
om arbeidet.
Komiteen vil understreke at behovet
for kartlegging og fjerning av "flaskehalser" for å få til
nyskaping bør være en viktig strategi for å øke
verdiskapingen i matforedling og salg. Det lokale næringsmiddeltilsynet
bør i tillegg til kontrollfunksjonen bli mer etablererrettet
og få et veiledningsansvar for småskalaprodusenter
knyttet til utviklingen av gode produksjonsprosesser og produksjonslokaler.
Komiteen mener at de nye kompetanseutviklingsprogrammene
for landbruket må ha som utgangspunkt at framtidas bønder
vil møte helt nye utfordringer. Det må derfor
legges til rette for at landbruksbefolkningen i større
grad kan tilegne seg ny kunnskap etter behov. Et nyttig tiltak for
kompetanseutvikling i forhold til småskala-produsenter
og lokale entreprenører kan være en besøksordning
med faglig ekspertise, for eksempel etter modell av det en finner
i det svenske småbedriftsprogrammet. Dette eren ordning med rådgivning i
fagområder som for eksempel produktutvikling, lovgivning,
emballering og mikrobiologi. Ved utvikling av lokal foredling vil
det være viktig å stimulere utviklingen av nettverk
der flere aktører med ulik kompetanse trekkes inn i prosesser
rundt utviklingen av nisjeproduksjoner og småskalaforedling. Komiteen mener
at for å øke omfanget av nisjeprodukter fra eget
gårdsbruk, bør det vurderes hvordan det kan legges
bedre til rette for lønnsom produksjon og salg.
Komiteen mener det bør
etableres et program for verdiskaping med en tidshorisont på 10 år.
Det er ønskelig at det vurderes om gjennomføringen
av programmet blant annet kan finansieres gjennom SND-systemet.Alle aktører i verdikjeden bør
bidra i finansieringen av programmet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enige i at det etableres et verdiskapingsprogram.
Disse medlemmer vil likevel understreke
at verdiskaping er næringens eget ansvar. Det forutsettes derfor
en betydelig medvirkning og medfinansiering fra jordbruket og næringsmiddelindustrien. Disse medlemmer mener
de aktører som er interessert i mest mulig aktivitet i
norsk matvareproduksjon må gå inn med kapital
på et forretningsmessig grunnlag. Myndighetenes rolle må hovedsakelig
innebære en prioritering av bidrag i form av generelle
rammebetingelser.
Komiteen er enig i at konkurranse
og et velfungerende marked er viktig for å utvikle matproduksjonen
i samsvar med forbrukernes etterspørsel. Komiteen vil
peke på betydningen av reell konkurranse både
i næringsmiddelindustrien og i detaljhandelen. Komiteen er
samtidig oppmerksom på at en strukturrasjonalisering i
næringsmiddelindustrien kan ha store negative virkninger
for enkelte lokalsamfunn.
Komiteen mener et verdiskapingsprogram
med fokus på produktmangfold vil kunne styrke utsatte lokalsamfunn.
I en situasjon der de største kjedene besitter stadigmer makt, mener komiteen at
Konkurransetilsynet skal ha fortsatt sterk fokus på detaljhandelen.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i,
og vil understreke, at markedsbalanse er en hovedutfordring i landbrukspolitikken.
Tilbudsoverskudd vil presse markedet og gi lavere priser, og vil
derfor kunne gi store inntektstap. For å møte
hovedutfordringen om markedsbalanse med tilstrekkelig styrke, mener
komiteen at markedspolitikken må fokuseres og fornyes.
Flertallet er enig i at det er
avgjørende å videreføre et sterkt importvern
for å kunne ta ut priser i det norske markedet i samsvar
med jordbruksavtalens forutsetninger. Både lovlig grensehandel
og et visst omfang av ulovlig import antas å ha et samlet
omfang som forstyrrer markedsbalansen. Flertallet har
merket seg at Tollvesenet har satt igang en landsomfattende kontroll
av landbruksvarer som vil vare i flere år, og som retter
seg spesielt mot smugling og ulovlig omsetning av kjøttvarer.
Flertallet er enig i at markedsreguleringen,
finansiert av omsetningsavgiften, gir jordbruket et viktig virkemiddel
til å ta ut priser i samsvar med jordbruksavtalens forutsetninger. Flertallet er
videre enig i at prisfastsettingen er et viktig virkemiddel for å få til
en langsiktig tilpasning mellom tilbud og etterspørsel.
Flertallet er enig i at virkemiddelsystemet
må utformes slik at en unngår overskuddsproblemer,
og at det i økende grad vil være nødvendig
med balansering på det innenlandske markedet. Offentlige
midler skal ikke bidra til vedvarende overproduksjon. Flertallet vil
peke på betydningen av at produksjonsregulerende tiltak
settes inn så tidlig som mulig i verdikjeden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at
målene og de grunnleggende prinsippene for pris- og markedsreguleringen
for jordbruksvarer videreføres. Dette innebærer
at landbrukssamvirket fortsatt skal ha en sentral rolle i gjennomføringen
av landbrukspolitikken. Samvirkeorganiseringen bidrar til å styrke
markedsposisjonen til små produsenter og produsenter i
distriktene. Slik bidrar samvirkeorganiseringen til en fordeling
av markedsmakt som er en viktig forutsetning for å kunne ta
ut målprisene. Flertallet konstaterer at
importvernet må gi preferanse for norsk produksjon og er
avgjørende for å gi målprisene reell
verdi. Flertallet slutter seg til forslaget om å utvide
tilskuddet til produsentsammenslutninger i grøntmarkedet.
Ordningen forutsettes utformet slik at den bedrer mulighetene for
små produsenter til å oppfylle krav om minimumsleveranse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er grunn til å følge utviklingen av produktiviteten
i omsetningsleddene, slik at det ikke blir konkurransevridning mellom
samvirket og andre aktører i markedet.
Disse medlemmer vil hevde at
dagens markedsordninger og markedspolitikk medfører konkurransebegrensninger
og ineffektiv bruk av samfunnets ressurser. Samvirkets reguleringsprivilegier
muliggjør markedsmakt, som for eksempel kan utnyttes ved å ha betydelig
overkapasitet over lengre tid. Dette vil igjen binde opp kapital
og arbeidskraft som kunne gitt bedre utnyttelse av samfunnets ressurser
hvis de ble brukt på en annen måte.
Disse medlemmer vil videre peke
på at aktører med markedsmakt ikke har de samme
incentiver til å effektivisere sin produksjon som aktører
i et marked med effektiv konkurranse.
Disse medlemmer mener at omsetningsloven og
annen konkurransebegrensende lovgivning innen landbrukssektoren
bør avvikles og erstattes av markedslovgivning som fremmer
effektiv konkurranse i landbruksmarkedene.
Disse medlemmer mener det bør
være Konkurransetilsynets oppgave å føre
tilsyn med konkurransen.
Disse medlemmer er kjent med
at Landbruksdepartementet vil foreslå å avvikle
markedsreguleringen for pærer, da denne regulering omfatter
et meget begrenset kvantum.
Disse medlemmer er enige med
departementet i at markedsreguleringen for pærer må avvikles,
men mener videre at dette også må gjelde for poteter
og epler.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener organiseringen
av markedsreguleringen må endres. Dette er nødvendig
for å sikre at uavhengige produsenter gis konkurransedyktige
rammebetingelser. Økt konkurranse innenfor omsetningsleddene
vil fremme entreprenørskap, innsats og initiativ, og er
viktig for å få til en utvikling mot lavere priser, økt
mangfold og kvalitet. Disse medlemmer har merket
seg at departementet mener markedsreguleringssystemet er utformet
av hensyn til produsentene og forbrukerne og ikke skal være
et sikkerhetsnett for omsetnings- og foredlingsleddene. Disse
medlemmer er videre enig i at skillet mellom den regulerte
virksomhet og ordinær konkurrerende forretningsdrift må synliggjøres
for å sikre konkurransenøytralitet mellom samvirkeorganisasjoner
med reguleringsansvar og andre aktører. Disse medlemmer mener
imidlertid det vil være vanskelig å oppnå konkurransenøytralitet
uten et reelt forretningsmessig skille mellom den regulerte virksomheten
og den konkurranseutsatte virksomheten. For å sikre reell
konkurranse må uavhengige aktører derfor gis medbestemmelse
i gjennomføringen av markedsreguleringen. Alternativt må reguleringen
av førstehåndsomsetningen tillegges egne råvaresamvirker som
forholder seg forretningsmessig likt både til samvirkeeide
foredlingsbedrifter, uavhengige produsenter og bønder som
selv forestår foredling.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i forbindelse med jordbruksoppgjøret for 1995/1996
nedsatte en arbeidsgruppe for å vurdere enkelte sider ved markedsreguleringen
av kjøtt, blant annet deltakelse fra uavhengige aktører.
En hovedgrunn til at arbeidsgruppen ikke foreslo forandringer var
at Konkurransetilsynet/Arbeids- og administrasjonsdepartementet fryktet
at privat deltakelse i markedsreguleringen ville svekke konkurransen.
Det ble ikke gjort forsøk på å finne
løsninger som kunne sikret slik deltakelse uten konkurransehemmende
virkninger. Det ble heller ikke gjort noen seriøs vurdering
av om konkurransen er svekket i markeder der uavhengige produsenter
deltar i større eller mindre grad, som i grøntsektoren
og fjørfesektoren. Disse medlemmer mener
det må være mulig å finne løsninger
som sikrer deltakelse fra uavhengige aktører uten å undergrave
konkurransen og fremsetter følgende forslag:
«Uavhengige aktører gis
anledning til deltakelse i markedsreguleringen av kjøtt.»
Disse medlemmer viser til at
Norge har gode naturgitte konkurransefortrinn for produksjon av enkelte
grønnsaker, frukt- og bærslag. Disse medlemmer mener
fri omsetning av varene er en forutsetning for å høste
størst mulig gevinster av disse konkurransefortrinnene. Disse
medlemmer mener at behovet for tilpasninger i produksjonen
på vanlig måte kan ivaretas av aktørene
i markedet. Det fremsettes følgende forslag:
«Markedsreguleringen for frukt-/grøntsektoren
opphører.»
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, understreker
behovet for en bred sammensetning av Omsetningsrådet. Derfor
støttes forslaget om å utvide rådet med én
representant fra den landbruksbaserte industrien utenfor samvirke
og én representant fra Landbrukssamvirkets Felleskontor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyreviser til sine
særmerknader, jf. Dokument nr. 8:13 (1999-2000).
Komiteen viser til at melkeproduksjonen
er den største enkeltproduksjonen og står for
44 pst. av verdiskapingen og bidrar til 30 pst. av de samlede inntekter i
jordbruket. Hovedtyngden av produksjonen er lokalisert til distriktene
og har dermed stor betydning for oppfylling av målsettingen
om å sikre bosetting, sysselsetting og vurdere verdiskaping. Komiteen har videre
merket seg at det pr. i dag vurderes å være et markedsmessig
rom for en melkeproduksjon i Norge på i størrelsesorden
1 500 mill. liter og at dette innebærer at det vil være
behov for en ytterligere reduksjon av produksjonen, til tross for
at melkeproduksjonen er betydelig redusert de siste årene.
Det legges opp til en løpende tilpasning av produksjonsvolumet
i forhold til markedet der ordningen med kjøp og salg av
kvoter skal være et viktig virkemiddel for å redusere
produksjonen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
har ingen merknader til dette.
Flertallet viser til at det er
klare stordriftsfordeler i melkeproduksjonen og mener virkemidlene
samlet må stimulere til en moderat strukturutvikling for å sikre
en tilfredsstillende inntektsutvikling for produsenter som har melkeproduksjon
som et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt.
Flertallet støtter departementets
forslag om å utrede en ordning med mulighet for leiekvoter
for å øke bygdas mulighet til å opprettholde
sin andel av melkeproduksjonen og sørge for at enkelte
meieridistrikter ikke tappes for for mye melkekvantum.
Innen regionene kan det være store
forskjeller på kvotestørrelse. For å unngå industrialisering
og sikre mulighetene til hensiktsmessig lokal organisering av melkeproduksjonen
er det viktig å sette mer hensiktsmessige grenser for samdrift.
Flertallet slutter seg til at
hovedtrekkene i markedsordningen for melk blir videreført
og viser til at melkeordningene skal sikre produsentene et minstemål av
prisuttak og utjevne transportkostnadene.
Komiteen viser imidlertid
til at Stortinget tidligere har bedt om å få vurdert
alternativer til dagens prisutjevningssystem som kan sikre reell
konkurranse innenfor produksjon av konsummelk. Komiteen forutsetter
at forslagene til den partssammensatte arbeidsgruppen som skal gjennomgå hele
utjevningssystemet for melk blir lagt fram for Stortinget i forbindelse
med behandlingen av jordbruksoppgjøret våren 2000.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietviser til at meieriene har som andre
næringsdrivende incentiver til å holde utgiftene
nede, men på grunn av reguleringene i markedet oppfattes
trolig deres markedsposisjon som relativt sikker.
Disse medlemmer peker på at
mangel på konkurranse innebærer at incentivene
til fornyelse og effektivitet er lavere enn de ville ha vært
med konkurranse.
Disse medlemmer vil videre peke
på at produksjonskvoter påvirker den samlede produksjon
i markedet ved at etableringsmuligheter og eksisterende produksjon
begrenses.
Disse medlemmer mener at dagens
produksjonskvoter og reguleringseksport hindrer et fritt og konkurransefremmende
marked.
Disse medlemmer mener det bør
legges til rette for en åpen og fri konkurranse i melkesektoren
ved at reguleringene oppheves.
Det er derfor etter disse medlemmers oppfatning
en klar forutsetning for både samfunnsøkonomisk og
bedriftsøkonomisk sunn konkurranseutsetting i denne sektoren,
at forholdene også må legges til rette for lønnsom
produksjon av de enkelte produkter innen varegruppene konsummelk,
tørrmelk, ost m.v.
Disse medlemmer viser videre
til sine merknader, jf. Dokument nr. 8:13 (1999-2000),
samt til Fremskrittspartiets særmerknad under kap. 1 -
Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at den markedsordningen for melk som ble innført fra 1.
januar 1997 skulle sikre at alle meieriselskaper, både uavhengige
meieriselskaper og samvirkemeierier, hadde samme mulighet til å betale
sine leverandører lik pris for melken, og sikre reell konkurranse
i konsumentmarkedet. For å oppnå dette ble det
foretatt en utjevning mellom ulike melkeanvendelser og mellom geografisk
betingete ulikheter. Samtidig ble administrasjonen av markedsreguleringen
lagt til Omsetningsrådet. Gjennomføringen av markedsreguleringen
skal imidlertid fortsatt gjennomføres av meierisamvirket. Disse
medlemmer er enig med departementet i at dette skaper problemer
fordi kostnadene varierer betydelig med type teknologi og størrelsen
på anleggene og fordi man må basere avgifts- og
tilskuddsnivå for andre aktører på TINE
Norske Meieriers kostnader. Systemet skaper også problemer
fordi det er basert på innsyn i kalkylene til en av markedsaktørene,
TINE. Dette har gjort det vanskelig å etablere likeverdige
konkurransevilkår mellom TINE og uavhengige meieriselskaper. Disse
medlemmer er derfor tilfreds med at Landbruksdepartementet
vil endre prisutjevningsordningen slik at målprisfastsettingen
i jordbruksavtalen og utjevningen skjer på råvarenivå og
ikke lenger på ferdigvarenivå. Dermed blir kostnadene
i foredlingen utenfor jordbruksavtalens prisreguleringsområde
og de enkelte markedsaktørenes sak å få dekket
i markedet. Disse medlemmer mener også det
er positivt at dette vil gi Konkurransetilsynet et større
ansvar for tilsyn med markeds- og konkurranseforholdene på dette
markedet enn tidligere. Disse medlemmer påpeker
at konsekvensen av dette er at det innføres en ren geografisk utjevning
som bygger på melkeprodusentens lokalisering i forhold
til markedet og at utjevning basert på produktanvendelse
fjernes. Samtidig bør kostnadene knyttet til markedsreguleringen
og beregningen av omsetningsavgiften samt den geografiske utjevningen gjennomgås
av en uavhengig instans.
Disse medlemmer vil likevel understreke
at likeverdige konkurransevilkår mellom ulike meierier best
oppnås ved å skille ut innsamlings- og distribusjonsapparatet
fra TINE Norske Meieriers øvrige virksomhet. Det kan gjøres
ved å opprette et uavhengig råvaresamvirke som
forestår førstehåndsomsetningen og på forretningsmessig
grunnlag selger melk til meierisamvirke og uavhengige meieriselskap.
Det vil samtidig sikre konkurranse om råstoffet og mest
mulig lønnsom anvendelse av melken. Et slikt råvaresamvirke
må fortsatt ha mottaksplikt og leveringsplikt. Utjevning
vil fortsatt være nødvendig for å sikre
alle produsenter mest mulig lik pris.
Disse medlemmer legger videre
stor vekt på at produksjonskvotesystemet praktiseres på en
måte som fører til en ønsket strukturutvikling
og kostnadssenkning i norsk melkeproduksjon. Disse medlemmer viser
til at ordningen med administrativt fastsatte kvotepriser har ført
til at etterspørselen etter kvoter langt overstiger tilbudet.
Disse medlemmer konstaterer at
det beskjedne salget og det markedsmessige behovet for å redusere produksjonen
har ført til at kvoter som i flere runder ble innmeldt
for salg i 1999 og 2000 ikke selges ut igjen. Resultatet er at den
strukturutviklingen som kvotesystemet skulle stimulere stopper opp.
Det er dessuten betenkelig at man samtidig avskjærer
mulighetene til å etablere og utvide virksomhet innenfor
melkeproduksjon. Denne praksisen går langt utover den relativt beskjedne
innskrenkningen i den frie etableringsretten som den opprinnelige
utformingen og praktiseringen kvotesystemet medførte. Disse
medlemmer mener dagens praktisering av produksjonskvotesystemet
er i strid med Stortingets forutsetninger ved behandlingen av St.prp.
nr. 72 (1995-1996) og Ot.prp. nr. 5 (1996-1997). Med markedsbasert
prisfastsettelse vil tilbudet av kvoter til enhver tid tilsvare
etterspørselen. Eventuell overproduksjon i forhold til
oppnåelse av målprisene kan så kjøpes
til markedspris av staten. For at praktiseringen av produksjonskvotesystemet skal
bringes i tråd med Stortingets forutsetninger om strukturutvikling
og kostnadsreduksjon foreslår disse medlemmer at
det innføres markedsbasert prisfastsettelse på produksjonskvotene.
Disse medlemmer viser til jordbruksoppgjøret for
1996 jf. St.prp. nr. 72 (1995-1996) der departementet foreslo at
regelverket for et omfordelingssystem for melkekvoter skulle utformes
innenfor bl.a. følgende rammer:
«Omfordeling kan bare skje innenfor 8 regioner. Det tas
utgangspunkt i forslaget til regioninndeling fra arbeidsgruppa i
1995. Kjøpt kvote legges ut for salg innenfor regionen
med fradrag for evt. reduksjon i totalt kvotekvantum. Reduksjonen
fordeles prosentvis likt mellom regioner.»
Disse medlemmer viser til at
Stortinget sluttet seg til dette. Disse medlemmer viser
til at det gjennom jordbruksoppgjøret for 1998 og 1999
jf. St.prp. nr. 67 (1997-1998) og St.prp. nr. 75 (1998-1999) ble
gjennomført betydelige endringer i dette systemet.
Endringene bidrar til å bremse strukturtilpassingen og
hindrer kostnadsreduksjoner i melkeproduksjonen. Disse medlemmer vil
derfor fremme forslag om at den tidligere ordningen med førstehånds-omsetning
på regionsnivå gjeninnføres.
Disse medlemmer fremsetter følgende
forslag:
«1. Systemet for prisfastsettelse
av produksjonskvoter for melk endres fra administrativ fastsettelse
til markedsbasert fastsettelse.
2. Ved salg av kvote betales lik pris for
alle literne uavhengig av kvotens størrelse.
3. Dagens ordning med inndragning av kvote
som overstiger 200 000 liter fra produsent som ønsker å avvikle
melkeproduksjonen avvikles.
4. Taket for maksimumsproduksjon på 130
000 liter etter oppkjøp av kvote fjernes, samtidig som
systemet med regionsvis inndeling beholdes.
5. Systemet med primæromsetning
av produksjonskvoter på regionsnivå gjeninnføres.
6. De samme prinsippene anvendes ved utleie
av kvote.»
Komiteen viser til forslaget
om å innføre en begrensning på 3 deltagere
i en samdrift i melkeproduksjonen. Komiteen er ikke
enig i denne begrensningen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
er samtidig enig i at det trengs en begrensning med bakgrunn i at
samdrifter fikk en vesentlig forbedring i rammebetingelsene ved jordbruksoppgjøret
i 1998, noe som har ført til sterkt økende interesse. Flertallet mener
bruken av tilskuddsordningene ikke skal gi uønskede produksjonsdrivende
effekter. Flertallet mener det trengs en begrensning
i antall deltakere for å sikre at samdriften består
av aktive brukere, og i melkekvote pr. samdrift for å forhindre
etablering av industrielt orienterte driftsenheter. Flertallet ber
departementet på dette grunnlag komme tilbake til Stortinget
med forslag til begrensning i forbindelse med proposisjonen om jordbruksforhandlingene
våren 2000.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at samdrift er en rasjonell
produksjonsform som gjør det mulig for yrkesutøvere
i landbruket i fellesskap å utnytte stor-driftsfordeler
og ta ut mer ferie og fritid. Disse medlemmer kan
derfor ikke se at det er særskilte grunner å begrense
mulighetene for samdrift. Disse medlemmer mener også flertallets
uro for utviklingen av såkalt industrielt orienterte driftsenheter
er ubegrunnet. Slike driftsformer er ikke en aktuell problemstilling
i norsk landbruk i overskuelig fremtid. Særlig i melkeproduksjonen
vil ny teknologi aktualisere strukturendringer. Disse medlemmer mener
det er viktig at eventuelle begrensninger på antall deltakere
i samdrift slik flertallet ønsker, ikke må svekke
rammebetingelsene til samdrifter som allerede er etablert. Bønder
som har innrettet seg etter gjeldende regler og investert kapital
i tillit til at disse skulle bestå, må følgelig
ikke rammes av en eventuell innstramning av reglene for antall deltakere
i samdrift.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, understreker
at korn- og kraftfôrpolitikken er et viktig grunnlag for
den geografiske produksjonsfordelingen i jordbruket. Samtidig pekes
det på at virkemidlene på dette området
også virker sterkt inn på det totale kostnadsnivået
i norsk jordbruk.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til den gjennomgangen
av korn- og kraftfôrpolitikken som er gjort i forbindelse med
jordbruksoppgjørene de to siste årene og omtalen av
denne politikken i St.meld. nr. 19 (1999-2000). Dette flertallet er
enig i at det innføres en ny markedsordning for korn basert
på at den statlige kjøpeplikten oppheves og erstattes
med målpriser i jordbruksavtalen.
Dette flertallet slutter seg
også til at et nytt pris- og markedssystem kombineres med
et tollkvotesystem. Et slikt system forutsetter et organ
som har ansvaret for markedsreguleringen.
Dette flertallet forutsetter
at kornprodusentenes interesser ikke blir svekket i det nye markedssystemet, og
at konkurransemessige hensyn blir ivaretatt. Flertallet har
ingen merknader til at virkemidler som prisnedskrivningstilskudd
og frakttilskudd blir videreført.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
ber om at det arbeides videre med utformingen av en ny markedsordning
for korn innenfor disse rammene, med sikte på gjennomføring
fra 1. juli 2001.
Flertallet ber departementet
vurdere om kornprodusentenes sikkerhet for å ta ut målprisen
bør styrkes gjennom en produsentstyrt markedsregulering
etter samme mønster som i andre produksjoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser
det som naturlig at markedsreguleringen legges til Statens landbruksforvaltning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
målet om å etablere et marked for korn der prisen
på norsk korn dannes på normale kommersielle og
markedsmessige vilkår. Det er helt avgjørende at
en lykkes med dette, både for å sikre et prissystem som
bidrar til kostnadseffektivisering i alle ledd, og for å sikre
at norsk jordbruk produserer de mengder og kvaliteter som matmelindustrien
etterspør.
Disse medlemmer vil peke på at
dette ikke har vært mulig innenfor dagens system.
Disse medlemmer er uenig i Regjeringens
forslag om å etablere kvoter på importen, da dette
kan hindre et fleksibelt og konkurransebasert prissystem, og spesielt
dersom kvotene blir for små i forhold til industriens importbehov
for matkorn.
Disse medlemmer mener at resultatet
av en ordning med for små importkvoter, vil være
at markedssignalene ikke kommer frem til kornprodusenten, og at konkurransekraften
til bakeri og øvrige melforbrukende industri kan svekkes.
Disse medlemmer er opptatt av
at det er kundenes etterspørsel som må være
utgangspunktet for vurdering av det norske matkornmarkedets behov,
både når det gjelder mengde og kvalitet. Videre
er det avgjørende for næringsmiddelindustriens
fremtidige konkurranseevne at kornprodusentene markedsorienterer
sin produksjon for å redusere mulighetene for overproduksjon både
innenfor den enkelte kvalitetsklasse og totalt.
Disse medlemmer peker på at
en blanding av roller (markedsregulering og forretningsmessig drift) er
uheldig i en samfunnssituasjon hvor man ønsker konkurranse
og innovasjon i markedet.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at
konsesjonsreguleringen i kraftfôrbasert husdyrproduksjon
videreføres. Det forutsettes at det blir lagt vekt på å forenkle regelverket. Flertallet har
ikke merknader til forslaget om å slutte med å regulere
anleggskapasitet pr. bruk for svine- og fjørfehold. Flertallet mener
det fortsatt skal være reguleringer av produksjonsomfanget innen
svine- og fjørfeholdet. Flertallet ber Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med en orientering av hvordan konsesjonsbestemmelsene
er utformet. Flertallet forutsetter at produksjonsomfanget
pr. bruk ikke økes som følge av en eventuell omlegging
av husdyrkonsesjonsforvaltningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener Regjeringens forslag om omlegging
av konsesjonsbestemmelsene fra regulering av antall innsatte dyr
i produksjon til produsert kvantum, er en svekkelse i forhold til
dagens ordning.
Disse medlemmer viser til at
produsenter som forholder seg til antall innsatte dyr gjør
produksjonen mer oversiktlig, samtidig som det blir enklere å holde seg
innenfor konsesjonsgrensene.
Disse medlemmer finner det svært
urimelig, innenfor det bestående system, at forskjellsbehandling mellom
produsenter som var etablert før og etter konsesjonsbestemmelsene,
videreføres.
Disse medlemmer mener at produsenter
som ønsker å starte opp, ikke vil ha mulighet
til en like rasjonell og effektiv produksjonsenhet som godt etablerte
produsenter, med det utslag dette gir for den enkelte produsents
lønnsomhetspotensiale.
Disse medlemmer viser til at
en betydelig del av produksjonen kommer i dag fra enheter som ligger langt
over konsesjonsgrensen. Dette gir selvsagt en urimelig forskjellsbehandling.
Disse medlemmer ser ikke behovet
for produksjonsbegrensninger på dette området
og vil avvikle husdyrkonsesjonsloven.
Disse medlemmer mener loven hemmer
utvikling mot en rasjonell og effektiv landbruksproduksjon, der
driftige bønder hindres i å livnære seg
av egen virksomhet.
Disse medlemmer vil derfor fjerne
konsesjonsgrensene i smågris-, slaktegris-, egg- og kyllingproduksjonen
som er direkte relatert til størrelse og erstatte disse
med regler som ivaretar hensynene til dyrevern, etikk, og miljø.
Gartneri/hagebruksnæringen,
med grønnsakdyrking på friland, veksthusproduksjon
av blomster og grønnsaker, planteskoledrift, og frukt-
og bærdyrking er en viktig del av norsk landbruk. Komiteen er
kjent med at gartneri/hagebruksnæringen inkludert
potetproduksjon står for et vesentlig bidrag av verdiskapingen
i jordbruket. Komiteen er kjent med at næringen
er høyt spesialisert og intensiv, med stor innsats av kapital og
høyteknologi på produksjonssiden og stor innsats av
kapital og arbeid pr. arealenhet. Samtidig er næringen
en viktig faktor i distriktslandbruket. Komiteen mener
næringen fortsatt har potensiale for videre utvikling av
produksjon, verdiskaping og sysselsetting. Komiteen vil
derfor peke på behovet for virkemidler som gir optimisme
og investeringslyst. Komiteen mener de landbrukspolitiske
ordningene må tilpasses næringens særtrekk.
Komiteen har merket seg Regjeringens
vurdering om at primærnæringene i framtiden vil
være et nødvendig, men ikke tilstrekkelig grunnlag
for å opprettholde bosetting og sysselsetting i distriktene,
og at det må legges vekt på tiltak som sammen
med primærnæringene kan bidra til å styrke
lokalsamfunnene. Komiteen deler denne vurderingen,
og vil i den anledning henlede oppmerksomheten mot den rolle blant
annet pelsdyrnæringen kan spille som bidragsyter til opprettholdelse
av gårdsbruk gjennom utstrakt kombinasjons-drift. Komiteen er
videre kjent med pelsdyrnæringens betydning som ressursutnytter
av biprodukter og avfall fra fiskeoppdrett, fiske- og slakteriindustrien. Komiteen mener
dette hensynet bør vektlegges i de nasjonale rammevilkår.
Komiteenviser
til at hestehold og næringsutøvelse
på hest gir grunnlag for en betydelig omsetning og sysselsetting
i landbruket. Komiteen peker videre på at
hestenæringen kan forvente et økende marked gjennom
etterspørsel etter bl.a. opplevelse, fritidsaktivitet,
turisme og helsetjenester. Styrking av hesteholdet i norsk landbruk
vil bidra til å utnytte lokale produksjonsmuligheter til å fremme
rekruttering til landbruk, særlig av kvinner, til bedre
markedstilpassing gjennom arealbruk som ikke øker matproduksjonen
og til vedlikehold av kulturlandskap og biologisk mangfold.
Komiteen viser også til
det omfattende arbeid med næringsutvikling og næringspolitikk
for hest som er gjennomført i regi av Norsk Hestesenter
i tråd med næringskomiteens merknader ved behandlingen
av jordbruksoppgjøret 1997, Innst. S. nr. 292 (1996-1997). Komiteen understreker
at hestenæringen også i framtida i hovedsak må finne
sine inntekter gjennom salg av tjenester i markedet, men mener samtidig at
den offentlige virkemiddelbruken rettet mot hestehold bør
gjennomgås.
Komiteen viser også til
behovet for markedsstimulerende tiltak, forbedret utdanning og forskning innenfor
de ulike deler av hestenæringen og peker spesielt på behovet
for å legge bedre til rette for bruk av hest innenfor ulike
former for fysisk, psykisk og sosial rehabilitering.
Komiteen gir sin tilslutning
til at Norsk Rikstoto forblir konkurransedyktig i spillemarkedet
for å sikre inntektene til hestesporten, avlsarbeidet og
støtten til de nasjonale hestesentrene.
Komiteen viser til utenriksministerens
redegjørelse for Stortinget 16. november 1999.
Komiteen understreker at målsettingen
for forhandlingene er å sikre et nasjonalt handlingsrom
til å føre en aktiv landbrukspolitikk som gir
grunnlag for jordbruksdrift over hele landet i tråd med
målsettingene om et multifunksjonelt landbruk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker betydningen
av landbrukets multifunksjonelle rolle og de såkalte ikke-handelsmessige
hensyn. Landbruket har mange roller i tillegg til produksjon av
mat. Viktige samfunnsmessige hensyn som levende bygder, kulturarv,
biologisk mangfold, kulturlandskap, langsiktig matsikkerhet etc. må ivaretas.
Det er vesentlig med et aktivt landbruk og en løpende produksjon
for å ivareta disse hensynene.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
konstaterer at Norge er netto-importør av jordbruksvarer. Dette
flertallet mener det er viktig at Landbruksavtalen i WTO
fortsatt gir rom for et bredt spekter av virkemidler. Dette flertallet understreker
at importvernet er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk,
også for å sikre at landbrukets funksjoner ut
over matproduksjon ivaretas. Det er derfor avgjørende å videreføre
et importvern som gir preferanse for norsk produksjon.
Dette flertallet støtter
norsk tilslutning til EUs null-tollforslag for verdens fattigste
land (MUL) i WTO-forhandlingene for så godt som alle produkter slik
det er beskrevet i meldingen. Norges preferanseordninger for disse
landene må utvikles i tråd med dette.
Komiteen legger til
grunn at hensikten med de særlige tollpreferansene er å vri
importen til fordel for MUL. Komiteen forutsetter,
i likhet med Regjeringen, at det etableres sikkerhetsmekanismer
som er tilstrekkelige for å ivareta vesentlige norske landbrukspolitiske
målsettinger. For å sikre forutsigbarhet for kjøttprodusentene
og kjøttindustrien må det videreføres
volumbegrensninger på MUL-importen. Komiteen viser
til Regjeringens bebudede utredning om en auksjonsordning for MUL-importen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
legger til grunn at det skal føres en aktiv linje fra Norges
side i landbruksforhandlingene, herunder et aktivt samarbeid med
de aktører som Norge har helt eller delvis sammenfallende
interesser med.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at den nåværende WTO-avtalen og EØS
innebærer at det norske bygdesamfunnet blir internasjonalisert
i sterkere grad enn tidligere. Denne utviklingen fører
med seg hardere konkurranse, men også muligheter for bygdenes
næringsliv.
Disse medlemmer vil peke på at
importen til det norske markedet vil øke, og bygdenes næringsliv
vil møte internasjonal konkurranse på hjemmemarkedet. For å møte
denne konkurransen og utnytte de muligheter som et friere marked
gir, vil entreprenørmiljøet være av avgjørende
betydning.
Disse medlemmer viser til at
WTO-avtalen gir anledning til eksport av norske jordbruksprodukter. Fordi
Norge ligger langt mot nord har vi innhøsting av bær
og frukt på et annet tidspunkt enn landene lengre sør.
Dette kan åpne for eksport av bær og frukt av
spesiell høy kvalitet utenom innhøstingssesongene
i sørlige land.
Disse medlemmer vil vise til
at informasjonsteknologien gjør at det er en helt annen
mulighet enn tidligere for mindre foretak på det internasjonale
markedet. Det gjelder både for å skaffe seg kunnskaper
om teknologi, men også for å markedsføre
produktene.
Disse medlemmer mener at entreprenøren
vil være den beste til å finne frem til nye muligheter
på flere områder og ulike nisjer. I en slik situasjon
vil prøving og feiling med ulike prosjekter for å forsvare
det norske markedet, og for å komme inn på nye
markeder, være av avgjørende betydning.
Disse medlemmer mener at mer
konkurranse imellom landene er en viktig kilde til økt
levestandard og fornyelse for bygdene. Men utfordringene ligger
i evnen til å kunne omstille næringslivet deriblant
også landbrukssektoren.
Disse medlemmer anser det som
vesentlig at ikke WTO-prosessen motarbeides. En liberalisering internasjonalt
uten en liberalisering nasjonalt vil ikke gjøre norsk landbruksbasert
næringsmiddelindustri konkurransedyktig.
Disse medlemmer konstaterer at
vi beveger oss mot et mer åpent samfunn hvor det blir stadig
vanskeligere å skjerme seg fra konkurransen.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen skriver i meldingen at et mål for resultatet
av neste runde WTO skal være å:
«… gi Norge et nasjonalt handlingsrom for
utformingen av landbrukspolitikken med de virkemidler som anses
nødvendig for å nå målsettingene
som er knyttet til en fortsatt aktiv landbruksproduksjon over hele
landet.»
Disse medlemmer deler ikke dette
hovedsyn da utsagnet gir inntrykk av liten endringsvilje, hvilket både
landbruket og andre næringer kan tape på. I tillegg
viser utsagnet en svært liten vilje til fleksibilitet i kommende
forhandlinger, en fleksibilitet som er nødvendig bl.a.
av hensyn til utviklingslandene og Norges offensive interesser.
Disse medlemmer vil videre vise
til at Norge i 1998 brukte 582 mill. kroner til eksportsubsidier
av landbruksprodukter. I henhold til WTO-forpliktelsene skal Norge
redusere denne ned til 493 mill. kroner i 2000. Norge vil nå taket
i reduksjonsforpliktelsene for 2000 for blant annet storfekjøtt
og ost.
Disse medlemmer viser til at
ordningen med eksportsubsidier er prinsipielt uheldig og har skadevirkninger
for utviklingslandenes forsøk på å fremme egen
jordbruksproduksjon på vestlige lands markeder.
Disse medlemmer mener videre
at ordningen er klart handelsvridende, og den gir de vestlige land,
særlig EU, men også Norge, dårlig goodwill.
De høye overføringene og skjermingen
har etter disse medlemmers oppfatning flere svakheter:
– For det
første vil ønsket om å bevare høye
tollsatser være under sterkt og vedvarende internasjonalt press,
både fra våre nordiske naboland, fra EU og fra
WTO og ses på som et klart handelsvridende virkemiddel
som etter WTO-avtalen skal bygges gradvis, men betydelig ned.
– For det annet skal man etter
WTO-avtalen legge om landbruket til et markedsorientert handelssystem.
Det vil derfor være en usikker strategi for Norge å legge
opp til at bosetting, miljøhensyn og andre kollektive goder
skal forsvares gjennom høye tollmurer. Denne usikkerheten
kan hemme investeringsviljen i både landbruket og i næringsmiddelindustrien.
En fornuftig strategi bør derfor baseres på at
utviklingstrenden blir et stadig redusert tollvern.
– For det tredje vil et høyt
støttenivå på sikt, økonomisk
sett gi sub-optimale løsninger og ingen særlig gode
incentiver for at landbruket skal være innovativt og bestrebe
seg på å produsere høyt kvalitativt, forbrukervennlige
varer og søke nye markeder.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Norge er en betydelig nettoeksportør av matvarer. Liberalisering
av handelen med fiskeprodukter er avgjørende for utviklingen
av norsk næringsliv og for mange lokalsamfunn langs kysten.
Norsk næringsliv og norske forbrukere har klare fordeler
av WTO-prosessen og liberaliseringen av verdenshandelen. Frihandel
og bedre markedsadgang for fiskeprodukter, tjenester og industrivarer
må derfor prioriteres innenfor en samlet norsk WTO-strategi.
Under denne forutsetningen støtter disse medlemmer arbeidet
med å skape forståelse for landbrukets multifunksjonelle rolle
i de nye WTO-forhandlingene om landbruksvarer.
Disse medlemmer understreker
at konseptet om et multifunksjonelt landbruk bygger på erkjennelsen om
at landbruket har oppgaver utover det å produsere mat og
fiber. Landbruket produserer også kollektive goder som
kulturlandskap, langsiktig matvareberedskap, spredt bosetting og
biologisk mangfold. Tar man landbrukets multifunksjonelle rolle
på alvor krever det derfor en betydelig vridning av tilskuddsordningene mot
en større og målrettet betaling for kollektive
goder. Dette vil samtidig gjøre det lettere å møte
nåværende og fremtidige WTO-forpliktelser om reduksjoner
i jordbruksstøtten. Innenfor WTO-systemet er det allerede
bred aksept for støtteordninger som direkte finansierer
produksjonen av slike kollektive goder. Den gjeldende Uruguay-runden
forplikter medlemslandene til å redusere den samlede nasjonale
støtten med 20 pst. innen utgangen av 2000. Ved beregningen
av den reduksjonspliktige budsjettstøtten holdes imidlertid
to deler utenfor. Produksjonsnøytral eller såkalt
grønn støtte er unntatt for reduksjonsforpliktelser.
I tillegg er såkalt blå støtte som bl.a.
inneholder mengdenøytrale tilskuddsordninger unntatt for
reduksjonsforpliktelser i gjennomføringsperioden. Den pågående
landbruksrunden vil etter alt å dømme føre
til ytterligere reduksjonsforpliktelser, særlig knyttet
til såkalt skjermingsstøtte og annen direkte produksjonsrelatert
støtte. Figuren på neste side viser at Norge uten
tiltak i løpet av kort tid vil opptre i strid med reduksjonsforpliktelsene
i gjeldende GATT/WTO-avtale.
Kilde: Nilf. Utsyn over norsk landbruk 2000.
For å gjøre landbruket mer
robust mot endringer i internasjonale rammebetingelser og skape
en nærmere sammenheng mellom mål og virkemidler
i landbrukspolitikken mener disse medlemmer tilskuddsordningene
i betydelig grad må legges om i retning av produksjons-
og mengdenøytrale støtteordninger. Støtte knyttet
til produksjonsmengde må trappes betydelig ned. Disse
medlemmer viser til landbruksøkonomiske analyser
(bl.a. av Romstad og Vatn 1999) viser at en større og mer
målrettet betaling for kollektive goder, kombinert med
en betydelig lavere prisstøtte er forenlig med et levedyktig
landbruk i store deler av landet. Disse medlemmer mener
departementet tar feil når det hevder at "mengden og kvaliteten
på de kollektive godene levert av det norske jordbruket
i til dels sterk grad er koplet til og avhengig av selve produksjonsmåten"
og videre at "ved en omfattende reduksjon i produksjonsrettet støtte
vil landbruksproduksjonen ikke lenger være lønnsom
i store deler av landet". Disse medlemmer har merket
seg at departementet unnlater å dokumentere disse påstandene.
Komiteen viser til at det i meldingen
legges stor vekt på matsikkerhet både på kort
og lang sikt. Komiteen understreker at det å opprettholde
nasjonal produksjon av mat er et hovedelement i matsikkerhetspolitikken
for den norske befolkningen. Komiteen konstaterer
at målt på kaloribasis med dagens forbruksmønster
var Norges selvforsyningsgrad av jordbruksprodukter 48 pst. i 1997,
og inkludert fisk var selvforsyningsgraden 52 pst. Som netto importør
av jordbruksvarer er imidlertid også et fungerende handelssystem
viktig for å sikre import av nødvendige matvarer.
I tillegg understrekes behovet for gode systemer for å sikre
trygg mat.
Komiteen understreker at landbruket
er en langsiktig næring. Derfor er komiteen enig
i at løpende produksjon er en forutsetning for forsyningssikkerheten
på lang sikt, sammen med et vern av jordressursene som
bidrar til å bevare produksjonsgrunnlaget. Komiteen peker
på at internasjonale rammevilkår for handel med
jordbruksvarer må ta høyde for nasjonal politikk
for en langsiktig forsyningssikkerhet. Komiteen er
enig i at jordbruket med bakgrunn i næringens samfunnsoppgaver
bør produsere for å dekke etterspørselen
etter varer det er naturlig grunnlag for å produsere i
Norge, innenfor gjeldende handelspolitiske rammer.
Komiteen har merket seg at det
foreslås at beredskapstiltakene i større grad
enn tidligere blir basert på eksisterende infrastruktur. Komiteen viser
til at opplegget for forsyningsberedskapen er endret i forbindelse
med endrede planforutsetninger. Blant annet er det gjennomført
endringer når det gjelder beredskapslagring, og det legges
større vekt på sårbarhetsreduserende
tiltak. Komiteen har ikke merknader til forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker
på at norsk selvforsyningsevne av mat er blant de aller
beste i hele verden. Dette skyldes at vi i tillegg til å ha
en jordbrukssektor som er betryggende for en beredskapssituasjon
har utviklet en fiskeriposisjon som er meget sterk og som fortsatt
ventes å være en betydelig vekstnæring.
Dette setter Norge i den unike situasjon at vi kan være
"dobbelt" selvforsynt i en beredskapssituasjon.
Komiteen viser til at det er
bred politisk enighet om å opprettholde hovedtrekkene i
bosettingsmønsteret. Et aktivt landbruk i alle deler av
landet er et viktig bidrag til å oppfylle målet
om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Komiteen legger
til grunn at norsk landbruks bidrag til bosetting og sysselsetting
i distriktene forutsetter livskraftige driftsenheter og attraktive
arbeidsplasser i næringen.
En stabil bosetting er en viktig forutsetning
for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet
til ressursutnyttelse, langsiktig matvareberedskap, miljø, velferd
og trivsel. Komiteen vil legge vekt på at
et landbruk med mange driftsenheter gir et stort bidrag til bosetting
og sysselsetting i distriktene. Komiteen ønsker å videreføre
et desentralisert jordbruk med en variert bruksstruktur som alternativ
til en mer industribasert næring. Hensynet til dyrevern
og dyrehelse må vektlegges når kravet om mer effektive
driftsformer vurderes. En vellykket distriktspolitikk krever et
sammensatt næringsliv, gode kommunikasjoner, servicetilbud
og muligheter for å bygge sosiale relasjonerlokalt. Komiteen mener
derfor det er behov for en bredt anlagt distriktspolitikk der ulike
sektorer ses i sammenheng. Komiteen er av den oppfatning
at en landbrukspolitikk som ikke tar hensyn til kombinasjonbrukene
ikke vil gi et jordbruk som er i stand til å oppfylle viktige
distriktspolitiske mål. Over 80 pst. av alle bruk drives
i dag i kombinasjon med annen næring. Skal jordbruket oppfylle
sine distriktspolitiske oppgaver må denne bruksgruppen
gisutviklingsmuligheter bl.a. gjennom
verdiskapingsprogrammet.
For å sikre mulighetene
for verdiskapingen disse kombinasjonsbrukene i distriktene representerer, mener komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre, at søknader fra disse til SND skal vurderes
på lik linje med andre.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen legger til grunn at norsk landbruk også framover
skal være et miljøvennlig landbruk med variert
bruksstruktur. De topografiske forholdene gjør at det i
Norge er urealistisk med storskaladrift på linje med mange
andre land.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
har også merket seg at Regjeringen likevel ser behov for
en moderat utvikling i retning av større driftsenheter
og at det i denne sammenheng vil være behov for å differensiere
mellom produksjoner og mellom distrikter. Flertallet gir
sin tilslutning til disse vurderingene. Strukturpolitikken i landbruket
innebærer en avveining mellom flere hensyn.
Ønsket om et landbruk med mange driftsenheter
som gir et stort bidrag til bosetting og sysselsetting i distriktene
forutsetter et variert arbeidsmarked med inntektsmuligheter utenom
bruket. Dette må veies mot kostnadene knyttet til å ha
små enheter, både når det gjelder å sikre
en tilfredsstillende inntektsutvikling, behovet for overføringer
og importbeskyttelse, samt utvikling i kostnadsnivå og
konkurranseevne.
I denne avveiningen mener et
annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
at det i åra framover må tas større hensyn
til de bruk hvor jordbruksproduksjonen utgjør et viktig
bidrag til sysselsetting og inntekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at norsk landbruksproduksjon har vært tillagt distriktspolitiske
oppgaver så som å sikre bosettingen utenfor sentrale
strøk. Det synes ganske klart at å tildele landbruket
tilnærmet eneansvaret for bosettingen har vært
en til dels mislykket måte å oppnå dette
på.
Disse medlemmer vil i den anledning
vise til at Stortinget i 1975 besluttet å trappe opp støtten
til landbruksnæringen for å stanse fraflyttingen.
Det ble vedtatt "å føre en landbrukspolitikk som
gir yrkesutøverne i landbruket økonomisk og sosialt
likeverdige forhold med lønnstakerne i industrien". Målet
for landbrukspolitikken skulle være å sikre matforsyningen,
stabilisere bosettingen i distriktene og sørge for en effektiv
langsiktig ressursutnytting.
Disse medlemmer vil videre vise
til hvorledes det senere har gått:
– Etter
et par år med stans i nedgangen har antall jordbrukere
fortsatt å gå ned.
– Den årlige støtte
over statsbudsjettet til jordbruket ligger på rundt 12-13
mrd. kroner. Det er stort sett forbudt å importere landbruksvarer
som kan produseres i Norge. Alt i alt får norske bønder
20 pst. av sine inntekter av normalt salg. 80 pst. kommer fra Statskassen
på en eller annen måte.
– Jordbrukspolitikken er blitt
et komplisert regelverk. Produksjonen er regulert, omsetningen er regulert,
tilskuddsordningene er mange og kompliserte.
– Den førte politikken
har gitt en skjev fordeling av offentlige ressurser i distriktene,
med det resultat at lokalsamfunnene har hatt få ben å stå på med
lite varierte arbeidstilbud.
Disse medlemmer vil påpeke
at det har vært en utbredt oppfatning blant det politiske
flertall om at markedskreftene fører til fraflytting fra
distriktene og at et politisk flertall har ment at det er nødvendig
med nærings- og distriktspolitikk for å redusere
flyttingen, stabilisere bosettingsmønsteret, og bedre levestandarden
i distriktene.
Disse medlemmer peker på at
erfaringer og nyere økonomisk teori viser at ressursene
ikke blir bedre utnyttet når politikere griper inn i markedet
og bestemmer ressursanvendelsen.
Disse medlemmer mener at rammebetingelsene for
norsk landbruk må utformes slik at konkurranse i markedet
blir sikret.
Disse medlemmer mener at en av
de mest effektive måter det offentlige har motvirket at
entreprenørene i langt større grad har satset
på bygdene, var å innføre bo- og driveplikt
på landbrukseiendommene. Dette har resultert i at kostnadene
har blitt større i jordbruket enn hva de kunne ha vært
dersom markedskreftene hadde fått større frihet.
Disse medlemmer viser til prosjektet
"Offentlig regulering av eiendomsmarkedet og verdiskapningen i norsk
landbruk", der professor Normann Aanesland og forsker Olaf Holm
(Institutt for økonomi og samfunnsfag - Norsk Landbrukshøgskole),
har blant annet undersøkt virkningen av personlig boplikt
og prisregulering for kapitalforvaltning og bosetting på gårdsbruk.
Disse medlemmer viser til at
konklusjonen i nevnte prosjekt slår fast at personlig boplikt
og administrative priser har ført til at passive eiere
beholder brukene lengre og at det på landsbasis ville ha
blitt investert for om lag 22 mrd. kroner mer i en 5-årsperiode
dersom boplikten fjernes eller gjøres upersonlig.
Disse medlemmer vil peke på at
tallmaterialet viser også noen færre bosatte bruk
ved personlig boplikt og administrative priser enn i de uregulerte eiendomsmarkedene.
Når det gjelder muligheter for økt
verdiskapning og sysselsetting i skog- og utmarksnæringen,
viser disse medlemmer til Fremskrittspartiets merknader
ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 (1998-1999) Om verdiskapning
og miljømuligheter i skogsektoren.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at
norsk landbrukspolitikk i flere tiår har vært
innrettet slik at den bidrar til en viss spesialisering av landbruksproduksjonen
i ulike deler av landet. Korn og annen planteproduksjon har vært
drevet i de områdene av landet som har de beste forholdene
for jordbruksdrift, mens den grovfôrbaserte husdyrproduksjonen
har dominert i de øvrige delene av landet. Denne kanaliseringspolitikken har
gjort det mulig å bruke et stort jordbruksareal og ha landbruk
i alle deler av landet. Ut fra hensynet til bosetting, langsiktig
matsikkerhet og et levende kulturlandskap i alle deler av landet,
mener flertallet at det fortsatt skal være
en geografisk arbeidsdeling i landbruket slik vi har i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at meldingen ikke omtaler omkostninger i form av miljøforurensning
og jorderosjon som kanaliseringspolitikken medfører.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at etter hvert som sysselsettingen i kystdistriktene kan baseres
på andre næringer som havbruk og petroleumsvirksomheten
er en betydelig del av grunnlaget for kanaliseringspolitikken falt
bort. Det er knyttet store økologiske og økonomiske
gevinster til å gjøre husdyrhold og særlig
melkeproduksjon relativt mer attraktivt i de nåværende
kornområdene. Disse medlemmer viser til
at saueholdet også er godt egnet til å holde jordbruket
og småbrukstrukturen i mer marginale jordbruksområder
i hevd. En tilbakeføring av melkeproduksjon til Østlandet,
mens saueholdet forskyves vestover vil dessuten skape større
robusthet mot rovdyrangrep.
Komiteen slutter seg til behovet
for å føre en helhetlig bygdepolitikk. Et allsidig
næringsliv bidrar til å gjøre næringsstrukturen
mer robust i forhold til skiftende markedsforhold og er dessuten
viktig med tanke på rekruttering og kvinners muligheter
og vilkår. Komiteen mener det er viktig
at landbruksnæringen ses i sammenheng med øvrig
næringsliv. Levende bygdesamfunn avhenger av en helhetlig
utvikling, der landbruk og annet næringsliv i sum gir tilstrekkelig næringsgrunnlag.
Ny næringsvirksomhet i tilknytning til landbruk forutsettes å utnytte
markedsmulighetene og skal etter komiteens oppfatning
ikke være avhengig av varige offentlige overføringer.
Komiteen viser til at bosetting
og landbruk i store deler av landet er sterkt knyttet til kystens
ressurser og inntektsmuligheter. I mange områder gir havet
den viktigste tilleggsinntekten til gården, slik skog og
utmark gjør det i andre deler av landet. Mange bedrifter
er blitt til på gårdsbruk som resultat av forsøk
på å skaffe tilleggsinntekter til familien på gården. Komiteen viser
til de store framtidsmulighetene for verdiskaping som ligger i marin
produksjon, herunder skjell og produksjon av ferskvannsfisk m.m.
Grunneiere med sjø- og strandrett tilknyttet landbruksnæringen
må stimuleres til å utnytte de nye mulighetene
som oppdrett av ulike arter åpner for. Komiteen viser
til den satsingen som er signalisert mht. forsknings- og utviklingsarbeid
innen den marine sektor og vil her trekke fram gode samspilleffekter
mellom den marine og den agrare kompetansen i mange bygder.
Komiteen mener dette bør
vies større oppmerksomhet i bygdeutviklingssammenheng.
Grønn omsorg er også et eksempel på områdehvor det foregår interessant
utviklingsarbeid.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
mener at satsingen på bygdeutvikling slik den bl.a. kommer
til uttrykk gjennom ordninger over Landbrukets utviklingsfond bør videreføres
og videreutvikles. Flertallet mener at bygdeutviklingsmidlene
fortsatt skal være en del av jordbruksavtalen og forvaltes
etter de retningslinjer Stortinget trakk opp i 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at offentlig sysselsatte i stat
og kommune har økt fra snaue 200 000 i 1962 til ca. 600
000 personer i 1996. Bare i kommunene har tallet økt fra
105 000 i 1962 til omkring en halv million ansatte i 1996.
Disse medlemmer vil videre peke
på at andelen av kommuneansatte er størst i de
minste kommunene i distriktene, jf. statistikk fra Kommunal- og
arbeidsdepartementet 1996.
Disse medlemmer mener at de som
kunne ha blitt bygdenes entreprenører forsvinner i dragsuget
til offentlig virksomhet. Initiativrik ungdom skaffer seg høyere
utdannelse, og blir ofte byråkrater i stedet for markedsentreprenører.
Disse medlemmer vil peke på at
dette gjelder særlig kvinner som foretrekker å bli
kommuneansatte i stedet for selvstendig næringsdrivende.
Bygdene mister på den måten kvinnelige entreprenører
som kunne ha skapt arbeidsplasser i privat sektor i nærheten
av bostedet.
Disse medlemmer vil peke på at
summen av lover, regler og forskrifter gjør at etableringsterskelen er
høy, og at det i kontroll- og reguleringsiveren stilles så mange
og så strenge krav til selv den minste bedrift at det er
tilnærmet umulig å ha oversikt, og langt mindre å etterleve
alle disse lovene i praksis. Dette medfører at mange små bedrifter
bruker uforholdsmessig lang tid til administrasjon og overholdelse
av det eksisterende regelverk.
Disse medlemmer påpeker
at lovverket er utformet slik at det bremser på entreprenørvirksomheten, noe
som også kan dokumenteres gjennom saker i arbeidsretten.
I videreutviklingen av landbruksnæringen
mener komiteen det blir viktig å legge forholdene
til rette for å ta i bruk en større del av ressursgrunnlaget
på landbrukseiendommene og de menneskelige ressursene knyttet
til bruket. Et viktig bidrag for å styrke inntektsgrunnlaget
for landbruket, vil etter komiteens mening være
at landbruksnæringen sikres muligheter til økt
næringsmessig utnyttelse av utmarka. Utmarksressursene
kan ha stor kommersiell betydning for grunneiere og bygdesamfunn,
som et supplement til mer tradisjonell utnytting av utmarka gjennom
sau- og geitehold.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
er klar over at det ved økt næringsmessig utnytting
av utmarka kan oppstå interessekonflikter bl.a. mellom
hensynet til allmennhetens rett til fri ferdsel og opphold i naturen
og grunneierens muligheter for næringsvirksomhet. Flertallet vil
understreke at på dette punktet er det nødvendig å sikre
både allmennhetens og grunneiers rettigheter. Der inntektsgrunnlaget
begrenses, for eksempel av vernetiltak, må det offentlige
betale erstatning til grunneieren etter de til enhver tid gjeldende
regler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at det ligger betydelige muligheter for økt
verdiskapning og sysselsetning i utmarksnæringa, og at
den representerer store muligheter for nyskapning og nisjeproduksjon.
Disse medlemmer mener det er
behov for en helhetlig og samlet gjennomgang av de lover og regler som
måtte påvirke muligheten for å utvikle
lønnsom utmarksnæring i Norge, og vil spesielt
peke på de hinder plan- og bygningsloven medfører
for utviklingen.
Disse medlemmer viser for øvrig
til partiets merknader, jf. Innst. S. nr. 208 (1998-1999) (Skogmeldingen),
samt til Fremskrittspartiets særmerknad under kap. 1 -
Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at ulike typer vernetiltak legger store begrensninger på eiendomsretten
og mulighetene til næringsutøvelse i Distrikts-Norge.
Innen landbruk, fangst og fiske er vernetiltakene særlig
merkbare. Disse medlemmer peker på at en
langsiktig og fornuftig utnyttelse av eiendom og naturressurser
er avgjørende for å trygge bosetting og verdiskaping
i tilknytning til landbruket.
Disse medlemmer etterlyser en
prinsipiell gjennomgang og avklaring av hvordan ulike typer vernetiltak
kan kombineres med næringsdrift og grunneieres utnyttelse
av naturressurser. En slik avklaring vil sikre et best mulig resultat
for samfunnet som helhet; for verneinteresser, grunneier- og næringsinteresser. Disse
medlemmer peker på at det ikke er fremlagt noen
samlet politisk fremstilling av omfanget av alle typer vern for
Stortinget, og hvilke konsekvenser vernetiltakene har for inntektsmuligheter,
næringsvirksomhet og sysselsetting i landbruket.
Disse medlemmer mener grunneierne
må få erstatning for de tap de lider som følge
av at vilkårene for utøvelse av næringsvirksomhet
endres gjennom ulike typer vernevedtak. Erstatningen kan ta form
av et periodevis leiebeløp eller en engangssum, og bør kunne
varieres etter graden av de begrensningene som legges på næringsvirksomheten. Disse
medlemmer er forundret over at komiteens flertall mener
det offentlige bare skal betale erstatning "etter de til enhver tid
gjeldene regler." Disse medlemmer er bekymret over
at landets grunneiere avspises med et såpass uforpliktende
utsagn siden dette må bety at flertallet vil være
fornøyd med en hvilken som helst erstatningsordning. Disse
medlemmer understreker at gjeldende regler på ingen
måte ivaretar grunneiers interesser. Ved å sikre
full eiendomsrett og dermed erstatning i vernespørsmål
vil samfunnet dessuten kunne nå de målene som
er satt. Når grunneierne har eiendomsretten, vil det være
mulig for staten å påvirke ressursanvendelsen ved å betale
for det den ønsker, enten dette er biologisk mangfold,
rovdyr eller spesielle friluftsaktiviteter. Et slikt prinsipp vil
stimulere oppfinnsomheten blant grunneierne. Grunneiernes oppfinnsomhet
kan dermed benyttes til eksempelvis å finne løsninger
på hvordan rovdyr kan vernes samtidig som husdyrholdet
opprettholdes, og hvordan barskog effektivt kan vernes i kombinasjon
med en viss naturlig utnyttelse av ressursene. Grunneieren vil dermed
gå fra å være i en tvangssituasjon der
staten kommanderer til en situasjon der frivillighet og kreativitet
står sentralt. Disse medlemmer mener at
dette prinsippet bør ha en sentral plass i en fremtidig
Stortingsmelding om sammenhengen mellom bruk og vern av naturressurser.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget i 1998 avviste Dokument nr. 8:32 (1997-1998) med den begrunnelse
at Stortinget ville få rikelig anledning til å drøfte
problemstillingene bl.a. i forbindelse med denne meldingen. Disse
medlemmer mener spørsmålet ikke er tilstrekkelig
behandlet i denne meldingen og tar derfor opp igjen forslagene i
Dokument nr. 8:32 (1997-1998). Det fremsettes følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å legge
frem for Stortinget en stortingsmelding i tråd med forslagene
i Dokument nr. 8:32 (1997-1998).»
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig å ta
vare på og videreutvikle det nordnorske landbruket. I denne sammenheng
må det legges vekt på at virkemidlene samlet sett
bidrar til å opprettholde et sterkt landbruksmiljø og
til at landsdelen opprettholder sin relative andel av produksjon
og foredling som i dag. Dette er viktig også av hensyn
til dyrevern og beredskap.
På grunn av vanskelige naturgitte forhold,
små og spredte landbruksmiljø og lange avstander
for transport av innsatsfaktorer og landbruksprodukter vil det i de
tre nordligste fylkene være en særlig utfordring å opprettholde
livskraftig landbruk som grunnlag for sysselsetting og bosetting.
Det har i landbrukspolitikken vært satt i gang en rekke
ulike tiltak for å kompensere for produksjonsulempene i
den nordlige landsdelen. Dette er hovedsakelig gjort for å sikre
de beredskapsmessige hensynene og støtte opp om bosettingsmålet. Flertallet mener
disse tiltakene vil være like viktige framover. På den
annen side mener flertallet det vil være
viktig å stimulere til å utnytte de fortrinnene
som produksjon i denne landsdelen gir. Dette kan bl.a. være
mindre behov for sprøytemidler og de kvalitetsmessige fordelene
som klima og lysforhold medfører.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
For å styrke landbruket i Nord-Norge
er det i St.meld. nr. 19 (1999-2000) fremmet forslag om å ut-vikle
et kompetansesenter med Planteforsk Holt i Tromsø som koordinator. Komiteen slutter
seg til dette forslaget og ber Regjeringen komme tilbake til saken
i forbindelse med budsjettproposisjonen for 2001. Komiteen mener
at viktige områder for sentret bør være
utviklingsvirksomhet for å styrke verdiskapningen i landbruket
og å legge til rette for næringsutvikling i tilknytning
til landbruk på områder der Nord-Norge har særlige
fortrinn. Komiteen forutsetter at brukerne både
fra landbruk og reindrift trekkes med i utformingen av kompetansesentret.
Videre er det viktig at representanter fra småprodusentene
innen foredling også trekkes med for å være
med i utviklingen av kompetansesentret. Komiteen forutsetter
også at det foreslåtte kompetansesentret blir
et brukervennlig FOU-nettverk mellom de andre kompetansesentrene
i landsdelen og med Planteforsk Holt som koordinator. Det er viktig
at primærnæringen i landsdelen får et
eieforhold til kompetansesentret og nytte av kompetansen til verdiskapningen.
Kompetansesentret bør spesielt fokusere
på områder der Nord-Norge har fortrinn og store
ressurser som utmark og utmarksforvaltning. Komiteen støtter Regjeringens
forslag om å legge nasjonale oppgaver knyttet til bruk
og utnytting av ferskvannsfisk til kompetansesentret. Komiteen forutsetter
at det foreslåtte kompetansesentret etablerer et godt samarbeid
med øvrige kompetansemiljøer i landsdelen.
Komiteen viser til Kolstad-utvalgets
utredning om kompetansen innen landbruk i nordområdene,
og mener det må vurderes en igangsettelse av et studium innen
arktisk landbruk og naturbruk ved Universitetet i Tromsø.
Et slikt studium vil være viktig for å komme i gang
med en rekke FOU-oppgaver som er relatert til nordområdenes
spesielle klimatiske forhold, rettighetsspørsmål
og utfordringer innen forvaltning av utmarka i hele det cirkumpolare
området i Barentsregionen.
Rekruttering til landbruket er en forutsetning
for å nå de landbrukspolitiske mål om
et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele landet. Et
framtidsrettet landbruk er etter komiteens mening
avhengig av at ungdom finner det attraktivt å gå inn
i næringen og ønsker å bo på landsbygda.
Gode inntektsmuligheter og velferdsordninger som gir sikkerhet ved
sykdom og muligheter til fritid og ferie er avgjørende
for om folk ønsker å satse på landbruket.
Gjennom velferdsordningene bør det etter komiteens mening
også legges til rette for at næringsutøverne
i jordbruket kan gjennomføre etter- og videreutdanning.
Komiteen mener det er viktig å forenkle
situasjonen for de som ønsker å overta gårdsbruk. Komiteen ber
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om tiltak som
gjør det lettere for ungdom som ønsker å kjøpe
gård.
Komiteen er enig i at landbrukspolitikken
må fremme likestilling for begge kjønn i tråd
med den generelle likestillingspolitikken. Manglende likestilling
kan være en medvirkende årsak til sviktende rekruttering
og fraflytting fra distriktene. Tiltak for å bedre kvinnens
stilling i landbruket er etter komiteens oppfatning
et viktig bidrag til den generelle kvinnesatsingen i distriktspolitikken
og må derfor prioriteres. For kvinner som yter arbeidsinnsats
på gården har kravet om mer riktig deling av gårdsinntekten
mellom ektefellene stått sentralt. Komiteen vil
be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om hvordan
inntektsfordeling og rettigheter knyttet til inntekt ved gårdsarbeid
kan forbedres for kvinner, komiteen viser til forslaget
om gjennomgang av odelsloven og mener utvalget også må se
på virkningene av odelslovens regler for kvinners situasjon
i landbruket.
Komiteen mener det er en fordel
for norsk landbruk å øke andelen kvinnelige bønder. Komiteen registrerer
en positiv utvikling på dette området, men at det
er store forskjeller på hvilke typer bruk som er attraktive
for kvinner og for menn. På bruk under 50 dekar er det
i dag nesten like mange kvinner som menn som overtar ved brukerskifte. Komiteen viser
også til at det er betydelig større andel kvinner
som driver økologisk produksjon enn konvensjonelt jordbruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
advare mot å benytte særskilte stimuleringstiltak
for å fremme likestilling i jordbruket. Dette vil kunne
virke nedvurderende på de kvinnene som allerede har funnet
sin plass i næringa. En må ikke gå ut
fra at kvinner skal etablere mindre lønnsomme eller mindre
effektiv produksjon, eller få lavere avkastning på investert
kapital, enn menn.
Disse medlemmer vil på det
generelle plan påpeke at alle mennesker er likeverdige
der forholdet mellom kjønn, gruppering og enkeltmennesker
både i arbeidslivet, fritid og privatliv bør tilpasse
seg naturlig uten innblanding fra offentlige organer. Dette medfører at
det ikke må forekomme noen form for kjønnskvotering
fra det offentliges side, og at alt lovverk gjøres kjønnsnøytralt.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at gode inntektsmuligheter
i landbruket er avgjørende for å sikre matsikkerhet og
tilstrekkelig produksjon av trygg mat med høy kvalitet
og produksjon av fellesgoder for samfunnet. Samtidig bidrar gode
inntektsmuligheter til rimelig fordeling av inntekt og velferd i
samfunnet.
For å sikre at landbruket
skal kunne utføre de mangesidige samfunnsoppgavene som
næringen er tildelt, mener et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
næringen må tilbys inntektsmuligheter og sosiale
vilkår som sikrer rekrutteringen til næringen. Dette
flertallet vil peke på at det er klare forskjeller
mellom lønnsmottakere og selvstendig næringsdrivende
i landbruket. Det har vært og vil fortsatt være
vanskelig å nå eksakte mål om inntektsutvikling
og -nivå knyttet til en faktisk inntektsutvikling i andre
yrker. Dette flertallet mener det må føres
en aktiv landbrukspolitikk som sikrer aktive utøvere i
jordbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje
med andre grupper i samfunnet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker at
yrkesutøvere i landbruket er selvstendig næringsdrivende.
Fortsatt vil næringens egen tilpasning ha avgjørende
betydning for den faktiske inntektsutviklingen. Det er begrensninger i
handlingsrommet for inntektsdannelsen framover. God utnytting av
markedsmulighetene, økt mangfold, et balansert marked,
strukturelle endringer og fornuftige kostnadstilpasninger vil i økende
grad få betydning for at en slik inntektsutvikling kan
oppnås. Flertallet viser til at landbrukshusholdningene
i økende grad henter sine inntekter fra andre kilder enn
fra bruket. Samlet er landbrukshusholdningenes inntekter om lag
på linje med andre grupper. Samtidig viser tall fra Statistisk
sentralbyrå at jordbruksinntektene - definert som vederlag
for arbeid og egenkapital - i 1999 utgjorde ca. 60 pst. av industriarbeiderlønn. Flertallet er
enig i at på mindre bruk med lite ressursgrunnlag vil andre
forhold enn brukets inntektsmuligheter ofte ha større betydning
for rekrutteringen. Det er derfor i inntektspolitikken viktig å sikre
inntektsmulighetene på bruk hvor selve næringsdriften
har betydning for rekrutteringen.
Flertallet er enig i at det er
nødvendig å omfordele jordbruksavtalens økonomiske
virkemidler i retning av bruk som har ressursgrunnlag til å gi
et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt. Flertallet har merket
seg at det ikke er aktuelt å foreta en avkorting av overføringene
i forhold til annen inntekt.
Flertallet viser til at inntektene
i jordbruket på 90-tallet, relativt sett, har utviklet
seg noe svakere enn for andre grupper i samfunnet, slik det måles
i Totalkalkylen for jordbruket (normaliserte regnskaper). Jordbruksavtalene
har heller ikke vært til hinder for høyere inntekt.
Dersom markedstilpasningen hadde vært bedre, kunne målprisene
i større grad blitt nådd.
Flertallet vil peke på at
utviklingen i normaliserte regnskaper viser den faktiske tilpasningen
for hele sektoren. I jordbruksforhandlingene forhandles det om inntektsmuligheter.
Den registrerte utviklingen kan derfor i ettertid vise seg å bli
annerledes enn de mulighetene avtalen gir. Videre varierer inntektene
i jordbruket relativt mye og det er behov for å se på rammene for
næringsdriften og resultatene av virkemiddelutformingen
i et lengre tidsperspektiv. Flertallet er derfor
enig i at endringene i inntektsmulighetene som følger av
et oppgjør bør vurderes på avtaleårsbasis,
uten detaljert fordeling på halvår.
Flertallet er enig i at en vurdering
av utslagene av et jordbruksoppgjør for grupper av bruk
kan vurderes mer direkte på NILFs Driftsgranskinger i jordbruket.
En større del av detaljutformingen på avtalen
bør også legges til drøftingene i fase
to av jordbruksforhandlingene.
På 1990-tallet er også de
produksjonsnøytrale inntektenes andel av bruttoinntektene økt,
bl.a. for, gjennom inntektsdannelsen, å bidra til at bedrede
inntektsmuligheter ikke gir overproduksjon og overkapasitet. Flertallet er
enig i at dette har vært en riktig utvikling. Både
internasjonale forhold og behovet for bedre markedsbalanse nasjonalt
tilsier en videre tilpasning i den retning framover.
Flertallet vil peke på at
bedre utnytting av inntektsmulighetene, ved produktutvikling og
nisjeproduksjon i samsvar med forbrukernes etterspørsel
i økende grad vil bli viktig for inntektsdannelsen. Landbrukspolitikken
må derfor stimulere slik tilpasning. Et enklere virkemiddelsystem
kan bidra til det. Et omfattende og detaljert virkemiddelsystem
er ressurskrevende både for forvaltningen og brukerne.
Det kan også stimulere tilpasninger i næringen
som kommer i konflikt med en best mulig tilpasning til etterspørselen.
Flertallet er enig i at det er
behov for å forenkle virkemiddelsystemet i jordbruket og
forutsetter at dette følges opp av forhandlingspartene
i de årlige jordbruksforhandlingene. Flertallet er
videre enig i at en slik forenkling ikke kan gjennomføres
uten at det vil slå ulikt ut for enkeltbruk. Slike utslag
må likevel aksepteres for at en nødvendig forenkling
skal kunne gjennomføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
de økonomiske og sosiale forholdene for selvstendig næringsdrivende
i matvareproduksjonsbransjen skal tilpasses det som er vanlig for næringsdrivende
innenfor andre bransjer og næringer.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
I St.meld. nr. 19 (1999-2000) gis det uttrykk
for at miljøutfordringene for landbruket i tida framover
vil være knyttet til å oppnå bærekraftig
forvaltning av naturressursene og å øke vekten
på produksjon, forvaltning og synliggjøring av
jordbrukets miljøgoder. Komiteen er i enig
i dette og viser til at det er økende vektlegging, både
nasjonalt og internasjonalt, på den rolle landbruket har
som produsent og forvalter av miljøgoder. Bonden må i
større grad enn tidligere se på seg selv som en
forvalter og produsent av miljøgoder i tillegg til funksjonen
som matprodusent. Komiteen er klar over at den omfattende
miljøinnsatsen som har vært gjennomført
har konsekvenser for kostnadsnivået i norsk landbruk. En
fortsatt aktiv miljøvernpolitikk i norsk landbruk har dermed
virkninger på de økonomiske overføringene
til næringen og på prisnivået for norske
matvarer.
I forbindelse med Stortingets behandling av
jordbruksoppgjøret i 1999 ble det vedtatt at samordning
av virkemidler med miljøeffekt over jordbruksavtalen skal
skje gjennom utarbeiding av et miljøprogram. Miljøprogrammet
vil gi bedre målretting og koordinering av virkemidlene
med miljøeffekt. Komiteen legger til grunn
at gjennomføringen av miljøprogrammet på brukernivå vil
skje i miljøplaner for alle bruk. Miljøplanen,
som forutsettes underlagt offentlige kontrollsystemer, vil være
både et planverktøy og et dokumentasjonsverktøy
i forhold til miljøtilstand og gjennomføring av
miljøtiltak på det enkelte bruk. Komiteen legger
til grunn at miljøplanen ikke skal medføre økte
administrative kostnader. Komiteen peker samtidig
på at en høy miljøstandard kan styrke norske
matvarers attraktivitet og gi økte markedsmuligheter både
i Norge og i utlandet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker
på at målet for miljøsituasjonen i landbruket
er at man skal ha en effektiv produksjon innenfor rammene av naturens
tåleevne.
Disse medlemmer mener at forurenseren
skal betale-prinsippet også må legges til grunn
ved at det innføres gjennom miljøavgifter som
ikke kompenseres gjennom overførings- og støtteordninger.
Når det gjelder kulturlandskapsmålsettingen,
anser disse medlemmer ikke dette for å være
en målsetting innenfor landbrukspolitikken.
Komiteen viser til at Stortinget
har lagt til grunn en todelt målsetting om at det skal
sikres levedyktige bestander av alle de fire store rovviltartene
i Norge og at det samtidig skal opprettholdes et aktivt jordbruk med
muligheter til å utnytte beiteressurser i utmarka med sau
og rein. Komiteen ber Regjeringen i løpet av år
2000 legge fram for Stortinget en vurdering av situasjonen når
det gjelder rovviltskader på bufe og tamrein og en evaluering
av forebyggende tiltak så langt. Komiteen ber
også om at det blir redegjort nærmere for forvaltningen
av ulv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet var dypt uenig i den rovdyrpolitikk som
ble vedtatt, jf. St.meld. nr. 35 (1996-1997) om rovdyrforvaltningen,
og Innst. S. nr. 301 (1996-1997).
Disse medlemmer mener at praksis
har vist at i norsk geografi og virkelighet har kjerneområdene
liten praktisk effekt. Modellen bør erstattes med generelle tiltak
for bestandssikring av norske rovdyr som vi er forpliktet til å ta
vare på i henhold til Bern-konvensjonen.
Disse medlemmer vil også peke
på at rovviltforvaltningen ikke kan sees isolert fra forvaltningen
av annen vilt i skog og utmark.
Disse medlemmer kan ikke se det
som hverken hensiktsmessig eller som en tilslutning til ønsket
om biologisk mangfold, dersom oppbygging av rovviltstammer skal
skje på bekostning av den positive utviklingen av bestanden
av elg, hjort og rådyr som har skjedd i Norge etter krigen.
Disse medlemmer er kjent med
at den norske ulvebestanden er den rovdyrbestanden som er i sterkest vekst.
Fra å ha vært nærmest utryddet under
andre verdenskrig, er den skandinaviske bestanden i vekst. En felles
svensk-norsk bestandsovervåking vinteren 1998-1999 påviste
62-78 ulver totalt i de to landene, hvorav 6 familiegrupper.
Disse medlemmer vil videre vise
til at 19-22 ulver hittil i vinter har hatt fast tilhold i de tre østlandsfylkene
på norsk side. Dessuten har minst 17 individer hatt tilhold
på tvers av riksgrensen, det vil si totalt 36-39 dyr i
de tre østlandsfylkene.
Disse medlemmer viser til at
gaupebestanden er anslått til 5-600 individer, men ifølge
direktoratet for naturforvaltning er det reelle antallet antagelig
noe høyere.
Disse medlemmer vil peke på at
gaupa, i tillegg til tamrein, også dreper sau og da særlig
lam. På grunn av at det er langt flere gauper enn andre
store rovdyr, er gaupa sammen med jerv, den rovdyrarten som volder størst
skade på sau.
Disse medlemmer er kjent med
at det i dag er tillatt jakt på gaupe og at det skytes
rundt 100 gauper årlig under lovlig jakt.
Disse medlemmer registrerer at
bjørn som befinner seg i Norge i dag tilhører
to ulike bestander. I Finnmark er bjørnen en del av en
norsk/finsk/russisk bestand som man ikke vet så mye
om. I andre deler av landet stammer bjørnen fra en felles
skandinavisk bestand, og denne bestanden er økende.
Disse medlemmer viser til at
den skandinaviske bjørnebestanden i dag teller om lag 1
000 dyr, hvorav 26-55 er i Norge. På grunn av at bestanden
er i vekst, må en forvente økt innvandring av
bjørn fra Sverige. Siden 1970-tallet har den norske jervebestanden
vokst og totalbestanden anslås i dag til nærmere
200 individer.
Disse medlemmer vil peke på at
jerven finnes i to utbredelsesområder i Norge. Det ene
er et mer eller mindre sammenhengende område fra Nord-Norge
og sørover langs svenskegrensa til Femunden. Det andre området
er i Sør-Norge i områdene i og omkring Dovre,
Rondane, Reinheimen og Snøhetta, og at deler av dette omfatter
det administrative kjerneområdet for jerv.
Disse medlemmer vil peke på at
rovdyrbestanden har forandret seg siden Stortinget sist foretok
en behandling av norsk rovdyrpolitikk, og vil derfor be Regjeringen
i løpet av inneværende stortingsperiode legge
fram for Stortinget en helhetlig politikk innen rovviltforvaltningen.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at veksten i rovdyrstammene de siste årene har ført
til et betydelig høyere konfliktnivå mellom hensynet
til vern av rovdyr og beskyttelse av bufe og tamrein. Økende
rovdyrstammer forvolder betydelig skade som medfører store økonomiske
og følelsmessige belastninger for næringsdrivende
i tamreindrift og husdyrhold. De økende ulvestammene utgjør
samtidig en trussel mot bestandene av elg, hjort og rådyr.
På bakgrunn av at konfliktsituasjonen mellom rovdyrvern, tamreindrift
og husdyrhold har forandret seg siden Stortinget behandlet St.meld.
nr. 35 (1996-1997) ber disse medlemmer Regjeringen
legge fram en stortingsmelding med en ny helhetlig gjennomgang av
rovdyrpolitikken som gjør det mulig å kombinere
levedyktige rovdyrstammer med hensynet til nærings-interesser.
Komiteen vil peke på at
produksjonsmåten i økologisk landbruk bidrar til
mattrygghet, økte valgmuligheter for forbrukerne og positive
miljøeffekter, samt at produksjonsmåten gir viktig
overføringsverdi til det øvrige landbruket. Komiteen vil
videre peke på at et større omfang av økologisk
produksjon har betydning i forhold til overproduksjonsproblematikken. Økologisk
produksjon foregår med mindre innkjøpte driftsmidler,
mer bruk av lokale ressurser, og dermed også vanligvis
litt lavere avlinger og ytelse.
Komiteen er enig i det at det
bør arbeides for økt utbredelse av økologisk
landbruksproduksjon i Norge i takt med økte markedsmuligheter.
I St.meld. nr. 19 (1999-2000) skisseres en målsetting om
at ti prosent av det totale jordbruksarealet skal være
omlagt til økologisk areal i løpet av en tiårsperiode
under forutsetning av en positiv markedsutvikling. Komiteen sier
seg enig i denne målsettingen, men legger til grunn at Regjeringen
vurderer arealmålet i forhold til utviklingen på markedssiden. Komiteen er
enig i at den videre satsingen innenfor økologisk jordbruk
i større grad enn tidligere må ta utgangspunkt
i hele verdikjeden fra primærledd til forbruker. En videreutvikling
av markedet for økologiske matvarer må prioriteres
sterkere framover. En merpris i markedet er en forutsetning både
for utvikling av det økologiske landbruket og for produsentenes økonomi.
Komiteen mener det er naturlig å gi
NORSØK muligheter til å fylle rollen som forskningsinstitutt innen økologisk
landbruk i et organisert samarbeid med de øvrige forskningsinstitusjonene.
I tillegg må NORSØK utvikles til å fylle
rollen som nasjonalt kompetansesenter og opplæringssenter
for de som skal legge om til økologisk drift. Elektroniske
klasserom vil være et viktig hjelpemiddel for dette.
Komiteen mener den generelle
landbrukspolitikken skal stimulere til et mer miljøvennlig
landbruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at det er store problemer med å utvikle en tilfredsstillende
vareflyt selv om det er et uutnyttet markedspotensial for økologiske
produkter i Norge.
Disse medlemmer påpeker
at selv om det offentlige delvis kompenserer kostnadene knyttet
til økologisk drift gjennom økonomisk støtte
til produsent i form av omleggingstilskudd og årlige arealtilskudd, gis
ikke forbrukerne et tilfredsstillende tilbud.
Disse medlemmer vil vise til
de muligheter som foreligger fordi det er en økende etterspørsel
etter økologisk produserte landbruksvarer.
Disse medlemmer vil derfor påpeke
at det er viktig for norske bønder å se markedsmulighetene
ved økologisk produksjon blant annet for å kunne
styrke sin stilling i et mer konkurranseutsatt marked.
Disse medlemmer vil peke på at
dagens driftsformer i jordbruket har bidratt til sterkt å forverre
miljøsituasjonen. Utviklingen av økologisk landbruk
kan bidra til å redusere miljøskadene fra jordbruket.
Disse medlemmer mener at nye
alternative driftsformer vil bidra til større valgfrihet
for forbrukerne innenfor rammen av helsemessig trygghet til de matvarer
som blir produsert.
Disse medlemmer vil minne om
at Fremskrittspartiets målsetting for norsk landbruk er å etablere
en økonomisk effektiv landbruksnæring med et sterkt redusert
behov for interne støtteordninger. Det betyr at forbrukerne
må betale eventuelle merkostnader for økologisk
dyrkede produkter direkte i markedet.
Regjeringen mener det er et behov for endringer
og målretting av de landbrukspolitiske virkemidlene. Virkemidlene
må utformes med sikte på økt forbrukerretting
og økt konkurranse i verdikjeden. Regjeringen legger vekt
på å vurdere den samlede effekten av alle virkemidler
som påvirker mat- og landbrukssektoren: importvernet, de økonomiske
virkemidlene over jordbruksavtalen, administrative og juridiske
virkemidler og skatte- og avgiftstiltak. Samtidig må det
gjøres løpende politiske avveininger i virkemiddelbruken
i forhold til målkonflikter. Et viktig hensyn framover
vil være å begrense veksten i de samlede overføringene.
Det er et mål å produsere
kvalitetsvarer på en etisk og miljømessig god
måte. I den forbindelse blir kvaliteten på innsatsvarer
sentral. Regjeringen har fra 1999 påbegynt en større
satsing for ytterligere å sikre og heve standarden på norsk
plantehelse. Hovedelementet i satsingen er oppbygging av et system
for innenlands produksjonskontroll.
Departementet vil videreføre arbeidet
med å sikre et etisk forsvarlig hold av husdyr. Den kliniske,
veterinære vaktberedskapen er videre nødvendig
for at alvorlige husdyrsykdommer skal bli oppdaget og meldt så raskt
som mulig. Departementet mener det er nødvendig med en
styrking av vaktordningene i Statens dyrehelsetilsyn, og vil legge
fram en proposisjon om hovedinnholdet i de planlagte reglene for
dyrehelsepersonell våren 2000.
Regjeringen mener at det er riktig å innføre
et generelt forbud mot bruk av antibiotika i fôrvarer,
vurdert ut fra ønsket om en restriktiv holdning til all
antibiotikabruk i norsk dyrehold. Regjeringen vil komme tilbake til
når et slikt forbud kan iverksettes. Regjeringen vil videre
utvikle regelverk, godkjenningsordninger og tilsyn i tråd
med bruk av og kunnskap om genmodifiserte organismer. Kontrollen
på dette området er foreslått vesentlig
styrket i statsbudsjettet for år 2000.
Den helsemessige kvaliteten på mat
skal sikres ved lovgivning, tilsyn og kvalitetssikring. Lovgivningen skal
dekke hele matvarekjeden, og hensynet til folkehelsa gjenspeiles
eksplisitt i lovverket. Regjeringen vil videreføre og styrke
eksisterende kartleggings-, overvåkings- og kontrollprogrammer,
da slik informasjon og dokumentasjon anses som grunnleggende i forbindelse
med internasjonal handel med mat. Nasjonale tiltak for å hindre
at fremmed- og smittestoffer som kan skape sykdom hos mennesker
og dyr kommer inn i landet skal også videreføres
og om nødvendig styrkes.
Regjeringen vil arbeide videre for å påvirke
internasjonale avtaler og regelverk og arbeide for norske forbrukeres
interesser og for norske næringsinteresser i WTO, i EU/EØS
og andre relevante internasjonale fora. For å samordne
og styrke innspillene i de standardsettende organene, er det viktig
med en sterk forbrukerrepresentasjon og et internasjonalt nettverk blant
forbrukerorganisasjoner.
Regjeringens forslag til endringer innenfor
arealforvaltning har som målsetning å gi bedre
vern om landbrukets produksjonsarealer, bidra til å redusere
kostnadene i næringen, legge til rette for bosetting i distriktene
og lette rekrutteringen til landbruksnæringen. Særlig
arealer med jordsmonn og klima som gjør dem egnet til dyrking
av matkorn, er av nasjonal interesse. For å oppnå en
bedre sikring av verdifulle landbruksarealer mot nedbygging har
departementet vurdert innføring av en jordvernavgift. En
vil også vurdere om den delegasjonsfullmakt kommunene har
bør differensieres, og se på hvordan enkeltsaker
bedre kan knyttes til arealplanlegging etter plan- og bygningsloven.
Hovedtyngden av landbrukseiendommene omsettes
i dag innenfor familien, og det er knyttet odelsrett til mange av
disse eiendommene. Det foreligger liten konkret kunnskap om langsiktige
virkninger av odelslovens regler. I meldingen foreslås
det at det nedsettes et utvalg som gis i oppdrag å utrede
virkningene av odelsloven i forhold til dagens mål for
samfunnsutviklingen. Departementet mener også at det allerede
i dag er et behov for å legge til rette for et endret omsetningsmønster
for de helt små landbrukseiendommene.
Virkemidlene i konsesjonsloven tar bl.a. sikte
på å unngå spekulasjon ved kjøp
og salg av landbrukseiendom. Når landbrukseiendommen eies
av et uansvarlig selskap kan eiendommen vurderes som kapitalplassering
hvor eierne ikke er bosatt på eiendommen og brukeren er
uten eiertilknytning. Slike selskapers erverv av landbrukseiendom
anses å ikke være forenlig med grunntanken i odelsinstituttet.
Med sikte på å styrke bosettingshensynet ved konsesjonsvurderingen
foreslås det i meldingen at dette skal komme direkte til uttrykk
i formålsbestemmelsen i konsesjonsloven.
Bofunksjonen på små landbrukseiendommer
skal tydeliggjøres. Samtidig vil man gjennom jordbruksavtalens
virkemidler i større grad prioritere driftsenheter der
jordbruksproduksjonen utgjør et viktig bidrag til sysselsetting
og inntekt. Departementet foreslår på denne bakgrunn
at arealgrensen for odelseiendom økes fra 10 til 15 dekar
jordbruksareal. Dette innebærer at den lovbestemte boplikten
faller bort for disse eiendommene. Endringen vil også kunne
føre til økt utbud av landbrukseiendommer og slik
styrke rekrutteringen til næringen. Parallelt foreslås
at grensen for konsesjonsfrihet heves slik at det kreves konsesjonsbehandling
ved erverv av bebygd landbrukseiendom over 15 dekar. Lovgivningen
må innrettes slik at jordbruksarealet på eiendommer
mellom 5 og 15 dekar stilles til disposisjon for aktive brukere
dersom ikke eieren selv velger å drive eiendommen. Boplikten
foreslås økt fra 5 til 10 år. Ti års
boplikt stiller erververen overfor et klart valg med hensyn til
framtidig bosted og vanskeliggjør eventuell omgåelse
av plikten.
Departementet mener at jordleieavtale som et
hovedprinsipp skal vare i minst 10 år. Leietaker med langvarige
leieforhold bør gjennom lovgivning gis fortrinnsrett til
fornyelse av leieforhold, og dette bør også gjelde når
den innleide eiendommen selges og den nye eieren vil oppfylle driveplikten
ved bortleie. Grunntrekkene i partenes rettigheter bør
synliggjøres i lovgivningen.
Næringskomiteen ba i Innst. S. nr.
24 (1998-1999) om at forslaget om at statens forkjøpsrett
oppheves, vurderes i forbindelse med landbruksmeldinga. Forkjøpsretten
vurderes av mange som et unødig inngripende og til dels
urimelig virkemiddel, og må veies opp mot det en oppnår
ved bruk av denne for å nå jordlovens formål.
Det er begrenset hva som er oppnådd i form av endret bruksstruktur
ved bruk av forkjøpsretten. Departementet foreslår
derfor at forkjøpsretten fjernes fullstendig.
Eventuell oppheving av priskontrollen antas å føre
til økt salgsvilje for tilleggsjord, og økt utbud
av tettstedsnære landbruksenheter med stor boverdi. Ettersom samfunnet
setter rammevilkår som bidrar til å sikre inntjeningen
i næringen, bør det imidlertid være et
mål å beholde et samfunnsmessig forsvarlig prisnivå ved omsetning
av landbrukseiendom. Oppheves priskontrollen vil næringsutøverne
binde opp større kapital, og en kan få en skjevere
inntektsfordeling over generasjonsintervallene. Departementet kan
ikke se at dette er i samsvar med ønsket om å bedre
landbrukets inntektsmuligheter.
I 1998 utgjorde verdien av skjermingsstøtten
for jordbruket om lag 9,4 mrd. kroner, mens budsjettoverføringene
over jordbruksavtalen utgjorde om lag 11,2 mrd. kroner. Mer enn
halvparten av midlene over jordbruksavtalen betales ut som direkte
tilskudd. I meldingen legges det vekt på at målene
for landbrukspolitikken bare kan nås gjennom et virkemiddelsystem
som kombinerer skjermingsstøtte, støtte for produsert mengde,
støtte basert på innsatsfaktorer i produksjonen og
støtte rettet inn mot produksjon av samfunnsgoder. Regjeringen
legger opp til at jordbruksavtalens målpriser tilpasses
slik at de gir grunnlag for nasjonal markedsbalanse og bidrar til å opprettholde
konkurransevilkårene for næringsmiddelindustrien
framover. Ved full gjennomføring kan inntektsvirkningen
for jordbruket i Norge anslås til over 1 mrd. kroner. Regjeringen mener
reduksjonen i målprisene må følges opp
med kompensasjon. Regjeringen vil videre følge prisutviklingen
på matvarer og bidra til at reduksjoner kommer forbrukerne
til gode. Ut fra en totalvurdering foreslås at en stor
del av prisreduksjonen gjennomføres som et engangstiltak
basert på følgende 3 hovedelementer:
– Reduksjon
i målprisene tilsvarende provenyvirkningen av inntektsfradraget
– En kompensasjonsordning i skatteligningen
gjennom et fradrag i positiv næringsinntekt fra jord- og hagebruk
på inntil kr 36 000 pr. bruk.
– Justeringer i tilskuddsordninger
med sikte på å utjevne inntektsutslaget for ulike
bruksstørrelser og distrikter
Partene i jordbruksforhandlingene må bli
enige om målprisreduksjonene før det fremmes konkrete
lovforslag om et slik fradrag. Inntektsfradraget vil imidlertid bli
foreslått innført med tilbakevirkende kraft. Provenyvirkningen
av fradraget anslås til mellom 600 og 700 mill. kroner,
og det foreslås derfor en målprisreduksjon i tilsvarende
omfang.
For direkte tilskudd foreslås en moderat
omfordeling i retning av bruk hvor jordbruksproduksjonen utgjør
et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt. Dette vil videreføre
den profilen partene sluttet seg til ved jordbruksforhandlingene
i 1999. Videre bør brukere med jordbruksareal under 15
dekar som hovedregel ikke ha rett til støtte over jordbruksavtalen.
Det antas nødvendig med en moderat økning
av gjennomsnittlig buskapsstørrelse i melkeproduksjonen
for å sikre produsentene økonomiske vilkår
som kan bidra til framtidig rekruttering. Departementet ønsker
videre å stimulere til samarbeidsløsninger i melkeproduksjonen,
men foreslår at det innføres en maksimalgrense
på 3 deltakere i en samdrift som en garanti for at samdriften
består av aktive brukere, og for å lette kontrollen med
dette.
Det er behov for forenklinger og målretting
i de økonomiske virkemidlene. Regjeringen legger til grunn
at partene skal arbeide mot dette gjennom de årlige jordbruksforhandlingene,
og at endringer gjennomføres gradvis slik at næringsutøverne
gis mulighet til å tilpasse seg.
Virkemidler med miljøeffekt over jordbruksavtalen er
samordnet gjennom utarbeiding av et miljøprogram. Operasjonaliseringen
av miljøprogrammet på brukernivå vil
skje ved miljøplaner for alle bruk. I meldingen foreslår
en vurdering av om brukeren ved et gitt dokumentert kompetansenivå skal
gis et "grønt bevis", noe som også kan inngå i
grunnlaget for enkelte tilskuddsordninger.
Sammenhengen mellom dyre- og plantehelse, matkvalitet
og folkehelse er viktig innen medisinsk og helsefaglig forskning,
og Regjeringen ønsker spesielt en styrking av forskningen
på dette området. Mat- og landbruksforskningen
er i dag hovedsakelig finansiert over statsbudsjettet. Næringen
bidrar i dag i beskjeden grad. Med bakgrunn i behovet for økt
brukerfinansiering av FoU ser departementet en avgiftsbasert ordning
for finansiering av forskning spesielt rettet mot jordbrukets behov
som hensiktsmessig.
Regjeringen mener at de forslag som fremmes
i meldingen samlet vil ha en positiv effekt for distriktene og bidra
til en desentralisert bosetting og sysselsetting i Norge framover.
Regjeringen har ambisiøse mål både for
distriktspolitikken og for inntektsutviklingen i jordbruket. Distriktsprofilen
i de økonomiske virkemidlene vil derfor bli videreført
og ytterligere målrettet. Dette innebærer at kanaliseringspolitikken
basert på at en vesentlig del av husdyrproduksjonen skal
foregå i distriktene, ligger fast. De spesielle utfordringene
for landbruket i Nord-Norge er også tatt hensyn til.
De foreslåtte prisreduksjoner vil antagelig
bidra til økt innenlandsk etterspørsel og bedret
markedsbalanse. Kombinert med kompensasjonsordninger vil dette virke
positivt for hele jordbruket, men kanskje særlig de deler
av distriktsjordbruket der alternative inntektsmuligheter er begrenset.
Komiteen er enig i vektleggingen
av forbrukervern både i forhold til helse/ernæring,
og andre forhold som forbrukerne er opptatt av. Komiteen har
merket seg at forbrukerne i økende grad vektlegger etiske
sider ved matproduksjonen, deriblant dyrevelferd. Komiteen mener
det er en klar målsetting at norsk matproduksjon skal foregå innen
rammen av god dyrevelferd når det gjelder avl, produksjon
og slakting.
Som et ledd i arbeidet med å sikre
forbrukerne helsemessig trygge matvarer, er det viktig å minimalisere mengdene
av uønskede reststoffer i maten.
Komiteen har merket seg den raske
utviklingen som har skjedd innenfor genmatområdet. På det
internasjonale markedet kommer det stadig nye produkter som inneholder
genmanipulerte ingredienser. Svært få forbrukere
er forberedt på de nye produktene som kommer. Komiteen viser
til at forskning har vist at dyrking av genmat kan skade naturen
og stilt spørsmål ved om maten er trygg å spise. Komiteen har
merket seg at Regjeringen vil følge utviklingen nøye,
og utvikle regelverk, godkjenningsordninger og tilsyn
i tråd med bruk av og kunnskap om genmodifiserte organismer.
Komiteen deler Regjeringens oppfatning
av at myndighetene må ha som utgangspunkt å sikre
at forbrukerne får tilgang på objektiv kunnskap
om mat som gjør det mulig for dem å foreta informerte
valg og samtidig ha tillit til produktene, slik at en unngår
ubegrunnet engstelse for maten. Komiteen har i den
forbindelse merket seg at det drives relativt lite uavhengig forskning
på risiko knyttet til genmaten. Komiteen vil
be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan
denne forskningen kan styrkes i Norge. Komiteen vil
også vise til det manglende regelverk for opprinnelser
for produkter, og vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med forslag om opprinnelsesmerking. Komiteen ber
Regjeringen arbeide for at internasjonale avtaleverk inneholder retten
til å merke matvarer med hva de inneholder, hvor de er
produsert og hvilke produksjonsmåter som er brukt. Komiteen ber
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av om
såkalt negativ merking, der det opplyses om at maten ikke
inneholder eller er produsert ved hjelp av særskilte produkter,
skal bli tillatt.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at de økonomiske
virkemidlene i jordbruket grovt kan deles inn i skjermingsstøtte
(verdien av importvernet) og budsjettoverføringer, og at
skatt og avgifter i tillegg til disse har en næringspolitisk
betydning. Flertallet er enig i at det i framtida
blir en hovedutfordring å utforme de økonomiske
virkemidlene slik at samfunnsmålene oppnås mest
mulig effektivt samtidig som vareproduksjonen tilpasses markedet.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at departementet mener at virkemiddelsystemet i større
grad rettes inn mot, og begrunnes med, ulike samfunnsoppgaver. Dette
flertallet mener at bevilgningene over statsbudsjettet skal
påvirke produksjonsmåten og sikre at andre samfunnspålagte
forpliktelser og oppgaver blir løst.
Dette flertallet viser til at
departementet mener produksjon av fellesgoder ikke kan løsrives
fra selve jordbruksproduksjonen. Dette flertallet deler dette
syn, og vil peke på at fellesgodene i mindre grad er koblet
til produksjonsomfanget og intensitet/utbytte av produksjonen.
Dette flertallet er videre enig
i at virkemiddelsystemet må utformes slik at en unngår
overskuddsproblemer, og at det i økende grad vil være
nødvendig med balansering på det innenlandske
markedet. Dette flertallet mener på bakgrunn
av dette og ovenstående at offentlige bidrag i kornproduksjonen
bør trappes ned mot null pr. enhet ved et visst produksjonsomfang.
Dette flertallet mener for øvrig
at markedsinntektene generelt sett bør dekke de variable
kostnadene ved produksjonen og utgjøre nødvendige
incitament til kostnadseffektiv produksjon av rett vare til rett
tid og med det volum som gir markedsbalanse.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sine særmerknader om behovet for en klarere sammenheng
mellom mål og virkemidler i landbrukspolitikken. Økt
vektlegging av landbrukets produksjon av fellesgoder tilsier derfor
tilskuddsordninger som i større grad stimulerer til produksjon
av disse fellesgodene. Det er ingen automatisk sammenheng mellom
produksjonsspesifikke tilskudd og landbrukets produksjon av fellesgoder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
mener bevilgningene over landbruksavtalen til investeringer i tradisjonelt landbruk
bør økes for å kunne opprettholde og
utvikle et bærekraftig landbruk. Dette under forutsetning
av at disse virkemidlene ikke gir uønskede produksjonsdrivende
effekter.
Komiteen er enig i
vurderingene av behovet for å redusere forskjellen i matvarepriser
til våre naboland. Det er behov for å redusere
grensehandelen og få folk i større grad til å velge
norske varer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at Regjeringen i landbruksmeldingen varsler at den vil
vurdere lavere merverdiavgiftssats på matvarer i forslaget
til endringer i merverdiavgiftssystemet.
Flertallet viser også til
de mange ulike høringsinstanser som har uttrykt støtte
for en reduksjon av momsen på mat. Av disse kan nevnes
Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Nærings-
og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, Kjøttindustriens Fellesforening,
Næringsmiddelbedriftenes Landsforening, Kjøttbransjens
Landsforbund og Fjørfebransjens Landsforening.
Flertallet har merket seg disse
organisasjonenes felles ønske om å redusere momssatsen
på alle matvarer, og at det er hensynet til redusert grensehandel
og billigere matvarer til norske forbrukere som er brukt som argumenter.
Det er påpekt at det i dag er et betydelig tap av arbeidsplasser
i primærlandbruket, i varehandelen, i industrien og i tilknyttet
tjenesteyting på grunn av den omfattende grensehandelen.
Flertallet mener grensehandelen
bør bremses for å opprettholde en stor norsk varestrøm
og verdiskaping i hele landet. Ettersom enkelte matvarer er overrepresentert
i nordmenns handling i Sverige, vil det være en målsetting å få ned
prisene på matvarer. Ifølge en undersøkelse
offentliggjort av Landbruksdepartementet 3. juni 1999 var den gjennomsnittlige
prisforskjellen for en representativ matvarekurv ganske nøyaktig forskjellen
mellom Norge og Sveriges matmoms.
Flertallet viser til at vi har
et særnorsk nivå på matmoms. Med unntak
av Danmark og Norge har samtlige land i Vest-Europa avskaffet eller
redusert merverdiavgift på matvarer. Reduksjonen er på mer enn
halvparten i alle land, med unntak av Finland og Østerrike.
Flertallet peker på de
fordelingsvirkninger redusert matmoms kan ha.
Flertallet ber Regjeringen gå nøye
gjennom disse forhold når matmomsen skal vurderes i momsmeldingen.
Komiteen vil peke
på at alle ledd i verdikjeden har et ansvar for å medvirke
til lavere matvarepriser. For å kunne følge utviklingen
er det viktig at det utvikles god dokumentasjon på prisutviklingen
og prisdannelsen i matvarekjeden.
Komiteen viser til brev fra Senterpartiets
stortingsgruppe til landbruksministeren av 3. april 2000 (vedlegg
1) og svar fra landbruksminsteren av 13. april 2000 (vedlegg 2)
av 13. april 2000. Komiteen viser til at det blir
utviklet et verktøy for å dokumentere og følge
prisutviklingen på ulike ledd og for å sammenligne
med våre naboland. Komiteen forutsetter
at disse undersøkelsene blir gjentatt med jevne mellomrom.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
har for øvrig merket seg meldingens formuleringer om pris-
og inntektspolitikken og har ingen merknader til disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sine merknader under 4.2 Pris på matvarer.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
i meldinga bl.a. sier følgende om prispolitikken:
«Regjeringen legger på dette grunnlag opp
til at jordbruksavtalens målpriser tilpasses slik at de
gir grunnlag for nasjonal markedsbalanse og bidrar til å opprettholde
konkurransevilkårene for næringsmiddel-industrien
når EU gjennomfører Agenda 2000.»
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har også merket
seg at en stor del av prisreduksjonen gjennomføres som
et engangstiltak basert på følgende tre hovedelementer: Reduksjon
i målprisene, en kompensasjonsordning i skatteligningen
og justeringer av tilskuddsordninger.
Flertallet gir sin tilslutning
til det foreslåtte opplegget for reduksjon av målprisene.
I tillegg til bidraget til redusert grensehandel har råvareprisene
stor betydning for konkurransevilkårene for næringsmiddelindustrien. Flertallet mener
for øvrig at bedre konkurransevilkår for næringsmiddelindustrien
i tillegg bør stimuleres gjennom RÅK-ordningen. Flertallet er enig
i vurderingene av den gjensidige avhengigheten mellom jordbruket
og jordbruksbasert næringsmiddelindustri. Målprisreduksjonene
må særlig fordeles på produktgrupper
som er utsatt for grensehandel. I samsvar med den vekt flertallet legger
på god utnytting av inntektsmulighetene, bør det
tas hensyn til markedssituasjonen og betalingsviljen i markedet
for ulike produkter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i den
foreslåtte kompensasjonsordningen for de tapte inntektsmulighetene
målprisreduksjonene medfører. Flertallet er enig
i at det skal kompenseres mest mulig produksjonsnøytralt
slik at virkemidlene ikke stimulerer ny overkapasitet og overproduksjon. Flertallet har
merket seg vurderingene av sidevirkninger av tilskuddssystemet, den
uønskede tilskuddstilpasningen som kan oppstå ved
høye tilskudd knyttet til produksjonsfaktorene, og problemene
med helt produksjonsnøytrale tilskuddsordninger bl.a. knyttet
til aktivitetskrav og administrasjon.
Flertallet slutter seg til at
det innføres et inntektsfradrag ved beskatning som gir
kompensasjon tilsvarende de reduserte målpriser. Næringspolitisk
kan et slikt fradrag virke som et produksjonsnøytralt tilskudd utmålt
pr. bruk, med et klart aktivitetskrav knyttet til at det drives
næring med sikte på overskudd.
I skattepolitikken er likebehandling av enkeltnæringer
er et viktig prinsipp. Flertallet vil understreke
at skatt ikke er forhandlingstema i jordbruksforhandlingene og at
dette fradraget gjennomføres som kompensasjon for reduserte
inntektsmuligheter over jordbruksavtalen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
uenig i at det skal innføres nye særordninger
for de selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen.
Denne gang i form av et skattemessig inntektsfradrag på inntil
36 000 kroner.
Disse medlemmer vil vise til
at Fremskrittspartiet hele tiden har kjempet for lavere skatter
og avgifter, men at dette er snakk om generelle skatteordninger
like for alle bransjer og bedrifter.
Disse medlemmer registerer at
det er første gang en norsk regjering har hatt som målsetting å redusere
matvareprisene, der hensikten er at forskjellene i pris på mat
mellom Norge og våre naboland skal reduseres. Dette er
ambisiøse mål når man vet at EUs landbrukspolitikk
i Agenda 2000 inneholder klare målsetninger om å redusere
prisene ytterligere med 15-20 pst. de kommende år.
Disse medlemmer har merket seg
at meldingen ikke gir noe svar på hvordan prisreduksjonen
skal fordeles mellom varegruppene. Forslagene om reduserte målpriser
i jordbruksavtalen i størrelsesorden 600-700 mill. kroner
vil ikke være tilstrekkelig til å forhindre at forskjellene
i matvareprisene mellom Norge og EU vil øke ytterligere
når Agenda 2000 gjennomføres.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener forslaget
om et eget inntektsfradrag for jord- og hagebruk er dårlig
landbrukspolitikk. Disse medlemmer viser til at et
flatt fradrag i positiv næringsinntekt på 36 000
kroner betyr forholdsvis mest for næringsdrivende med beskjeden
inntekt fra jordbruket. Samtidig er det dem som henter en betydelig
del av inntekten sin fra landbruket som vil oppleve størst
inntektstap som følge av den planlagte prisreduksjonen.
Dermed forsterkes den skjeve strukturprofilen som finnes i dagens
støtteordninger. Beregninger foretatt av Ivar Hovland ved
NILF (Utsyn over Norsk Landbruk Tilstand og utviklingstrekk 2000)
viser at konsekvensene av det foreslåtte pris- og inntektsgrepet
med antatte reduksjoner i målprisene blir svært
varierende for ulike produksjoner og bruksstørrelser. Uten
til dels betydelige forandringer i støtteordningene vil
bruk med store produksjonsvolum komme dårligst ut mens
de minste melkeproduksjonsbrukene kommer best ut av omleggingen.
Bare ved en fullstendig utjevning av strukturprofilen i husdyrtillegget
blir inntektsvirkningen forholdsvis lik for alle bruk. Produsenter
som kombinerer korn og svineproduksjon kommer klart dårligst
ut. Her er det heller ikke mulig å rette opp inntektstapet
gjennom utflating av tilskuddsordningene. Disse medlemmer konstaterer
at med mindre flertallet er villig til å foreta en radikal
omlegging av strukturprofilen i tilskuddsordningene vil det foreslåtte
pris- og skattegrepet ha meget uheldige strukturvirkninger. For enkelte
produksjoner vil det ikke være mulig å unngå til
dels betydelige inntektsreduksjoner. Dette står i motstrid
til flertallets erklærte ønske om å prioritere bruk
der jordbruksinntekten utgjør en viktig del av næringsutøvernes
samlede inntekt. Disse medlemmer forutsetter derfor
at man i jordbruksoppgjøret søker å motvirke
disse uheldige strukturvirkningene.
Disse medlemmer viser til at
Høyres gjentatte forslag om å fjerne formueskatten
ville gitt en mer målrettet og strukturnøytral
skattelette for jordbruket. Det samme ville en ekstraordinær
skattemessig avskrivning av verdien på driftsmidler som
direkte kompensasjon for lavere priser og tapt inntektspotensial.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at
målprisreduksjonene og innføringen av et inntektsfradrag
legger grunnlag for utflating av strukturprofilen i direktetilskuddene
ut fra omfordelingshensyn. Flertallet legger vekt
på at dette vil bidra til redusert uønsket tilskuddstilpasning
slik det er omtalt i meldingen.
Flertallet forutsetter på bakgrunn
av dette at målprisene på jordbruksavtalen i kommende
jordbruksoppgjør reduseres som foreslått, og at
Regjeringen kommer til Stortinget med forslag om nødvendige
lovendringer for et inntektsfradrag slik at fradraget gjøres gjeldende
fra og med 2000 som beskrevet i meldingen. Samtidig reduseres strukturprofilen
i direktetilskuddene, særlig areal- og kulturlandskapstilskuddene
med sikte på å redusere uønsket tilskuddstilpasning
og å redusere omfordelingsvirkningene. Når det
gjelder endringer i strukturprofilen over tid, viser flertallet til
merknadene om behovet for en gradvis omfordeling i retning omfordeling
i retning av bruk hvor jordbruksproduksjonen utgjør et
viktig bidrag til sysselsetting og inntekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egen særmerknad under kap. 1 - Generelle merknader.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at det etter krigen er
skjedd en nedbygging av landbruksarealer som kan brukes til produksjon
av mat og for andre grunnleggende menneskelige behov. Jordsmonn,
vann og luft er det viktigste grunnlaget for all biologisk produksjon
og biologisk mangfold. Flertallet er derfor enig
i at vern om jordsmonnet må integreres som en del av miljøvernet. Flertallet mener
at det av hensyn til framtidige generasjoners behov bør
arbeides mer aktivt for at slike arealer bevares. Flertallet viser
til at det ble lagt vekt på dette fra en samlet energi-
og miljøkomité, jf. Innst. S. nr. 219 (1996-1997)
ved behandlingen av St.meld. nr. 29 (1996-1997) Regional planlegging
og arealpolitikk. Næringskomiteen er i tråd med
dette enig i at det er ønskelig å vurdere bruken
av eksisterende virkemidler for å redusere nedbygging av
slike arealer. Flertallet ser også et behov
for å utrede endringer i eksisterende planprosesser for å sikre
en slik reduksjon.
Flertallet slutter seg på denne
bakgrunn til at det foretas en gjennomgang av gjeldende lovverk
for å sikre jordvernet. Flertallet legger
til grunn at offentlige myndigheter fortsatt skal ha mulighet til å foreta en
helhetlig samfunnsplanlegging bl.a. av hensyn til en fornuftig by-
og tettstedsutvikling.
Flertallet viser til at det skjer
en økende tilplanting av dyrket mark. Det er i hovedsak
gran som plantes. Flertallet mener det må foretas
en grundigere vurdering av virkningene av dette på bomiljø og
kulturlandskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at Regjeringen foreslår å styrke jordvernet.
Disse medlemmer vil ikke støtte
et slikt forslag, og mener at jordvernet ikke bør styrkes
utover dagens nivå.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til Fremskrittspartiets særmerknad under kap. 1- Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener bestemmelsene om jordvern ikke må forhindre
alternativ utnyttelse av landbrukseiendommer som kan forenes med
hensynet til langsiktig matvaresikkerhet.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg
til ønsket om å sikre rekruttering til landbruksnæringen
og til distriktene. Flertallet viser til at departementet foreslår å heve
arealgrensen ved konsesjonsfritt erverv av bebygd eiendom fra 5
til 15 dekar ut fra hensynet til at dette vil gi økt utbud
av landbrukseiendommer og dermed legge til rette for økt
bosetting. Flertallet er opptatt av at dette hensynet
balanseres mot andre hensyn knyttet til eierskap av arealer.
Flertallet vil peke på at
eiendomsrett er et knapt gode. At denne retten spres på flest
mulig gir en betydelig maktfordeling i samfunnet. Flertallet mener et
størst mulig antall eiendommer bør fanges opp
av det forvaltningssystemet konsesjonsloven legger grunnlag for.
Dette innebærer ikke bare en eiendomsrett, men også en
eiendomsplikt for den som erverver landbrukseiendom. Flertallet mener
likevel at arealgrensen bør økes til bebygd eiendom
med et totalareal på 20 dekar.
Flertallet mener jordbrukere
med areal under 20 dekar som hovedregel ikke bør ha rett
til støtte over jordbruksavtalen. Flertallet vil
imidlertid særlig peke på behovet for dispensasjon
for intensive produksjoner som frukt, bær, urter, grønnsaker
og lignende.
Etter flertallets mening må denne
endringen kombineres med en heving av arealgrensen i odelsloven. Flertallet legger
vekt på at den enkelte kommune beholder muligheten til å be
om forskrift som setter konsesjonsfriheten ut av kraft for hele
eller deler av kommunen. Flertallet mener lovgivningen
må innrettes slik at jordbruksarealet på eiendommer
mellom 5 og 20 dekar stilles til disposisjon for aktive brukere
dersom ikke eieren selv velger å drive eiendommen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Regjeringens forslag om kun å heve arealgrensen ved
erverv av bebygd eiendom til 15 dekar samtidig som man dobler boplikten
til 10 år. Videre har disse medlemmer registrert
at flertallet går inn for å heve denne grensen
ytterligere til 20 dekar, men beholder de gjeldende grenser for
boplikt.
Disse medlemmer mener at de ovennevnte
forslag vil sterkt begrense utviklingen mot et større innslag av
markedsbasert prisfastsettelse som er nødvendig for å øke
omsetningen av landbrukseiendommer, samt begrense utviklingsmulighetene
for driftige bønder.
Disse medlemmer vil videre gå imot
Regjeringens forslag om at det skal lovfestes kriterier for hva som
skal til for å anse eieren som bosatt på eiendommen.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til Fremskrittspartiets særmerknad under kap. 1 -
Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener en
styrking av eiendomsretten er avgjørende for å oppnå en
vitalisering av norsk landbruk. Spredt eierskap og færrest
mulig begrensinger i eiendomsretten bidrar til større selvstendighet
for enkeltmennesket og maktspredning i samfunnet. Disse medlemmer mener
derfor konsesjonslovens formålsparagraf må utvides
og tilgodese at flest mulig gis adgang til å skaffe seg
fast eiendom. Disse medlemmer mener at konsesjonsgrensen
på fem dekar i dag er overmoden for revisjon. Bestemmelsen
medfører at nesten enhver landbrukseiendom underlegges
konsesjonsplikt. Det fører til at det knytter seg betydelig
usikkerhet ved overtakelse av selv små eiendommer. Folk
som i utgangspunktet ønsker et bo- eller feriested med muligheter
for tilhørende biinntekt fra landbruket, skremmes vekk
av en tidkrevende saksbehandling med usikkert utfall. Resultatet
er at folk med innsatsvilje og kapital utestenges fra landsbygda
og landbruket. Disse medlemmer har merket seg at
flertallet er enig i at en heving av konsesjonsgrensen vil gi et
større utbud av landbrukseiendommer og legge til rette
for økt rekruttering og bosetting. Flertallets forslag
om å heve konsesjonsgrensen til 20 dekar vil imidlertid
bare i beskjeden grad øke utbudet av landbrukseiendommer. Fortsatt
skal selv små landbrukseiendommer gjennom en nitid konsesjonsbehandling.
Med en konsesjonsgrense på 50 dekar vil utbudet av landbrukseiendommer øke
markert samtidig som samfunnet fortsatt har muligheter til å legge
føringer på overdragelse og bosetting på de
største landbrukseiendommene.
I meldingen er det fremmet forslag om at den
lovbestemte boplikten i odelsloven og konsesjonsloven forlenges
fra 5 til 10 år. Den lovbestemte boplikten oppstår
ved erverv mellom nær slekt og odelsberettigede. Etter komiteens oppfatning
kan en bindingstid på hele 10 år være
for lang tid for ungdom som ønsker å satse på landbruk. Komiteen finner
derfor ikke å kunne slutte seg til forslaget.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, legger imidlertid
vekt på at det er et behov for tydelige regler om hva det
innebærer å bosette seg på eiendommen
hvor det også legges til rette for en skjerping av praksis
ved søknad om dispensasjon fra boplikten. Flertallet har
merket seg at departementet mener det er ønskelig å lovfeste
kriterier som fastslår hva som skal til for å anse
eieren som bosatt på eiendommen og har ingen merknader
til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at bo- og driveplikt er innført både i odels-
og konsesjonsloven, og at hovedbegrunnelsen for innføringen
av denne plikt var å sikre at landbrukseiendommer i størst
mulig grad skulle eies og bebos av brukeren.
Etter at skriftlige leieavtaler i 1983 ble godkjent
som oppfylles av driveplikt, viser disse medlemmer at driveplikten
har liten betydning.
Disse medlemmer viser videre
til at i de marginale områdene i landet kan det være
vanskelig for eierne å tilfredsstille boplikten. I mer
sentrale områder, innenfor pendleravstand til byer og tettsteder,
er boplikten lettere å innfri.
Disse medlemmer vil peke på at
det på landsbasis i 1996 ble behandlet 1 496 bo- og drivepliktsaker. Etter
at 79 klagesaker var behandlet i Landbruksdepartementet, ble det
totalt gitt tidsbundet fritak for ca. 38 pst. av sakene, varig fritak
for ca. 58 pst., mens det ble gitt avslag for 4 pst. av sakene.
Ved at det gis avslag for nærmere 4
pst., vil disse medlemmer peke på at eiere
av ca. 60 bruk årlig blir tvunget til å bo på eiendommen.
Disse medlemmer viser til sine
merknader under kap. 5.17, og mener usikkerheten ved overdragelse
til neste generasjon og lav salgsverdi påvirker de avgjørelser
som fattes på bruket. De fleste vil beholde eiendommen
så lenge de kan, noe som medfører at investeringene
blir redusert og at bygningene blir nedslitt og kapitalen trekkes
ut av landbruket. Dette får igjen virkning for bosettingen
ved at det blir færre bosatte gårdsbruk enn ved
fri omsetning.
Disse medlemmer vil derfor gå inn
for å oppheve den lovbestemte bo- og driveplikt i odelsloven
og konsesjonsloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
kritiske til departementets forslag om en innskjerping av kriteriene
for dispensasjon fra boplikten. Disse medlemmer legger
i stedet vekt på at dagens bestemmelser om boplikt svekker
eiendomsretten og arveretten i odelsloven. Disse medlemmer har merket
seg at sammenlignende studier (Aanesland og Holm, Offentlig regulering
av markedet for landbrukseiendommer) av landbrukseiendommer i Hedmark
og nabofylket Värmland i Sverige viser at det er usikkert om
boplikten fungerer etter hensikten. Til tross for at Värmland
aldri har hatt personlig boplikt bor relativt flere eiere på landbrukseiendommene
i Värmland enn i Hedmark.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn boplikten må vurderes ut fra sin faktiske virkning
og ikke ut fra tilsiktet virkning, og ber Regjeringen utrede bopliktens
faktiske betydning for bosettingen. For å skape en bedre
balanse mellom arveretten og eiendomsretten på denne ene
siden og hensynet til bosetting på den andre, mener disse
medlemmer at livsarvingers arverett må gå foran
boplikten. Samtidig bør det bli lettere å skille
boenhet fra driftsenhet.
Disse medlemmer peker samtidig
på at utformingen av bestemmelsene om fritak for boplikt
i odelsloven og konsesjonsloven overlater uforholdsmessig mange
avgjørelser til landbruksmyndighetenes frie skjønn.
Den store graden av skjønnsavgjørelser fører uvegerlig
til forskjeller i praktiseringen av loven mellom ulike kommuner
og fylker, og mellom ulike saksbehandlere i samme etat. Resultatet
er en uheldig forskjellsbehandling når det søkes
om fritak for boplikt. Behandlingen av tilnærmet like saker
får ofte helt motsatte utfall. Mangelen på klare
retningslinjer for forvaltningens praktisering av loven fører
dermed til manglende forutsigbarhet og svekker rettssikkerheten.
Disse medlemmer mener det er
urimelig å pålegge samme person boplikt på flere
landbrukseiendommer når disse i fellesskap bidrar til brukerens
inntekt og sysselsettingsmuligheter i landbruket. I dag er det mulig å få fritak
for boplikt dersom man driver flere eiendommer i samme kommune.
Også for eiendommer som er spredt over flere kommuner i
tillegg til hovedbølet bør det slik disse
medlemmer ser det gis fritak for boplikt. Dagens regler
kan føre til at familier som har sin hovedinntekt fra landbruket
naturlig nok ikke blir i stand til å oppfylle boplikten
på mer enn en eiendom. Resultatet er at familien fratas øvrige
bruk og mister en så avgjørende del av næringsgrunnlaget
at den tvinges til å oppgi jordbruket som levevei. Disse medlemmer mener
det er uheldig at norsk landbruk på denne måten
risikerer å gå glipp av aktive yrkesutøvere
og ber om at regelverket endres slik at man unngår dette.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn bestemmelsene om boplikt hjemlet i odels- og konsesjonsloven
bør endres slik at:
– livsarvingers
arverett går foran boplikten.
– det gjøres lettere å skille
boenhet og driftsenhet.
– kriterier for unntak fra bo-
og driveplikten tas inn i konsesjonsloven og odelsloven for å sikre
forutsigbarhet og likhet for loven.
– rene skogeiendommer ikke omfattes
av boplikten.
– eiendommer som er spredt over
flere kommuner i tillegg til hovedbølet ikke omfattes av
boplikten.
Komiteen legger til grunn at
odelsretten i et historisk perspektiv har hatt betydning for utviklingen
av den eierstrukturen vi har i Norge i dag.
Etter komiteens oppfatning
er spørsmål om hvem som eier naturressursene viktig
for å nå politiske mål i samfunnet for øvrig.
Spørsmålet om eierskap er også en viktig
rammebetingelse for landbruksnæringen. Komiteen ser
det på denne bakgrunn som naturlig at det bør
foretas en kartlegging av odelslovens virkninger i forhold til ulike
samfunnsmål. En vurdering i forhold til mål som
det er politisk enighet om innen landbrukspolitikken bør
etter komiteens syn danne kjerneområdet
for kartleggingen. Komiteen slutter seg etter dette
til forslaget om at det opprettes et utvalg som skal vurdere virkningene
av odelsretten og fremme forslag til eventuelle endringer i lovgivningen. Komiteen mener
at utvalget særlig bør vurdere om kretsen av odelsberettigede
bør innskrenkes og om løsningsfristen bør
bli kortere. Utvalget må også se på virkningene
av odelslovens regler for kvinners situasjon i landbruket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at både odels- og konsesjonsloven legger en kraftig
demper på omsetningen av landbrukseiendommer.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn støtte forslaget om opprettelse av et utvalg for å kartlegge odelslovens
virkninger, og mener en slik kartlegging skal munne ut i forslag
om liberalisering av denne lovgivningen.
Komiteens medlemmer
fra Høyre har merket seg at departementet mener
"at enkelte langsiktige virkninger av odelsloven samsvarer dårlig
med dagens mål". Disse medlemmer har videre
merket seg at representanter både for den nåværende
og forrige regjeringen har tatt til orde for endringer i odelsloven. Det
er bl.a. foreslått at fristen for å kreve odel
skal reduseres fra ett år til seks måneder og å innskrenke odelsretten
til livsarvinger. Disse medlemmer viser til at odelsloven
bygger på tanken om slektens tilhørighet til jorda,
og bidrar til å fremme personlig ansvar og en langsiktig
tenkning som strekker seg utover en generasjons levetid. Odelsloven
fremstår samtidig som et rettslig vern om den private eiendomsrett.
En svekkelse av odelsloven kan lett føre til at bondens
eiendomsrett settes til side av andre samfunnsmessige hensyn. Disse
medlemmer er derfor kritiske til endringer som undergraver
odelslovens betydning for langsiktig ressursforvaltning og privat eiendomsrett. Disse
medlemmer kan ikke se noen grunn til å behandle
spørsmålet om en heving av arealgrensen i odelsloven
før den varslede kartleggingen av odelslovens virkninger
er gjennomført.
I forbindelse med dette vil komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
peke på verdien av et lokalt eierskap til naturressursene
som kan bidra til bosetting og vitalitet i lokalsamfunnet. Etter flertallets oppfatning
må det tilstrebes eierformer hvor dette også i
framtida er hovedregelen. Flertallet mener derfor
at det som hovedregel ikke bør etableres eierformer hvor
eieren ikke bor på eiendommen. Eksempler på slike
eierformer er sameier eller aksjeselskap. Flertallet mener
det som et utgangspunkt ikke er ønskelig å ha
uansvarlige selskaper som eiere av landbrukseiendommer og mener
dette utgangspunktet skal komme klart til uttrykk i gjeldende lovverk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
har merket seg departementets orientering om at antallet landbrukseiendommer
er forholdsvis stabilt mens antallet driftsenheter avtar. Det må legges
til grunn at hver enkelt eier av landbrukseiendom foretar ulike
tilpasninger til de faktiske rammevilkårene for virksomheten. Flertallet vil
peke på at slike tilpasninger samlet og over tid fører til
endringer i eier- og bruksstruktur. Topografien og reglene om odel,
arv og skifte er eksempler på slike rammevilkår,
rammevilkår som trekker i retning av tilpasninger som bidrar
til å opprettholde mange små eier- og bruksenheter.
Kravene til effektiv drift trekker i en annen retning. Dette er
krav som skjerpes i en situasjon hvor prisene på jordbruksprodukter
må reduseres. Etter flertallets mening bør
det legges til rette for at utvikling av eier- og bruksstrukturen
blir mest mulig i samsvar med målene for landbruks- og
distriktspolitikken. Hvor sterk styringen gjennom de enkelte virkemidlene
bør være i en slik situasjon byr etter flertallets syn
på politisk vanskelige avveininger. Flertallet er
imidlertid enig om at det må tas i bruk både økonomiske
og juridiske virkemidler for å styre utviklingen. Flertallet er
dessuten enig om at det ved bruk av juridiske virkemidler må legges
til rette for løsninger som på lang sikt kan bidra
til å styrke lokalsamfunnet der eiendommen ligger.
Departementet har lagt til grunn at det ved økt
vekt på økonomiske og sosiale forhold bør
legges til rette for gode landbruksfaglige løsninger for
driften enten den er basert på egen eller leid jord. Flertallet er enig
med departementet i at det må legges vekt på å styrke
næringsutøverens muligheter for kostnadseffektiv
drift. I den forbindelse må det vurderes endringer både
i virkemidler som knytter seg til eierskap og til leie av jord.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker
på at landbruksmeldinga er klar på at overproduksjon
innenfor viktige produksjoner som melk, kjøtt og til en
viss grad fjørfe utgjør en trussel mot verdiskapningen
og utviklingen av landbruket.
Disse medlemmer mener at en måte å redusere dette
problemet på er å gi de bøndene som ønsker
det mulighet til å nytte arealet til annen produksjon enn
de produksjonene der det er overproduksjon, dvs. ulik nisjeproduksjon.
Disse medlemmer viser til at
meldingen er meget klar på behovet for et aktivt jordvern.
I forhold til arealforvaltningen ønsker Regjeringen å styrke
jordvernet.
I dette ligger det, etter disse medlemmers syn, at
fremtidige nisjeprodukter i landbruket ikke skal føre til
at produksjonspotensialet blir redusert. Videre ligger det implisitte
føringer på disse produksjonene i forhold til
at de skal bidra til å opprettholde kulturlandskapet og
produsere kollektive samfunnsgoder og være forsvarlige
sett fra et miljøsynspunkt.
På bakgrunn av disse kriteriene finnes
det i dag to eksempler på nisjeproduksjoner som fremstår
som spesielt interessante i denne sammenheng: hest og golf.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyrevil peke på at
begge disse produksjonene fører til at arealer omdisponeres
fra matproduksjon til annen verdiskapende produksjon slik at overproduksjonspresset
mot de tradisjonelle jordbruksproduktene blir mindre. Hest har den
fordelen at store arealer vil brukes til fôrdyrking, dvs.
en potensiell ekstra inntektskilde for det tradisjonelle jordbruket.
Disse medlemmer vil vise til
at det er dokumentert at golf fører til en styrking av
jordvernet så lenge banene er godt anlagt og er forenlige
med miljømålene i landbruket, inklusive forurensninger
(Erik Romstad 1999, Institutt for økonomi og samfunnsfag
ved Norges landbrukshøgskole).Videre er det enkelt å tilbakeføre
golfarealer til jordbruksformål om dette skulle være
nødvendig, forutsatt at vatningsrør og andre installasjoner
legges under plogdjupet.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
ikke er en politisk oppgave å bestemme den ideelle størrelsen
på produksjonsenheter i landbruket. Strukturutviklingen
må foregå ut fra individuelle, frivillige og rasjonelle
tilpasninger, ikke som konsekvens av en planøkonomisk begrunnet
politikk. Disse medlemmer mener samtidig det er viktig
at landbrukspolitikken legger til rette for en frivillig tilpassing
både gjennom det eiendomsrettslige lovverket og gjennom tilskuddsordningene. Disse
medlemmer understreker at IKT-utviklingen åpner
nye muligheter også innenfor landbruket. Den teknologiske
utviklingen kan vise seg å gjøre betydningen av
tradisjonelle stordriftsfordeler mindre. I tillegg kan det være
grunn til å tro at nærhet og lokal markedstilknytning
vil få større betydning i årene som kommer.
Ren og ekte mat av høy kvalitet kan komme til å stå mer
sentralt innenfor matproduksjonen. Dette tilsier at det ikke er
mulig å forkynne en ideell størrelse for et gårdsbruk.
Det må imidlertid være et mål også for
Norge å senke produksjonskostnadene og utnytte ressursene
mest mulig rasjonelt. Vi kan ikke stille oss utenfor åpenbare
virkninger av teknologisk utvikling og nye krav til arbeidsmiljø og
miljøkonsekvenser.
Disse medlemmer mener derfor
det er viktig å føre en politikk som gir den enkelte
bonde eiendomsrett, valgfrihet og mulighet til å fatte
gode beslutninger for seg og sin familie. Når samfunnet
i større grad skal betale bonden direkte for de godene
samfunnet vil bonden skal produsere kan det ikke skilles mellom
et dekar kulturlandskap fra en yrkesbonde eller en som driver landbruk
ved siden av et annet yrke. Disse medlemmer vil derfor
både fjerne diskrimineringen av større enheter
i tilskuddsordningene og motsette seg at tilskudd bare skal ytes
til bruk over en viss arealgrense. Tilskuddene bør heller
ikke avkortes på grunn av annen inntekt.
Komiteen slutter seg til forslaget
om at forkjøpsretten oppheves.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener
at landbruksmyndighetenes arbeid bør primært bygge
på aktiv tilretteleggelse for frivillig rasjonalisering.
Opphevelsen av den statlige forkjøpsretten bør
følgelig kombineres med et mer aktivt frivillig oppkjøp
av eiendommer både til ordinære rasjonaliseringsformål
og til offentlige formål der arealene kan inngå i
arealbytte eller jordskifte. Jordfondet bør styrkes for å gjøre
dette mulig.
Ut over dette mener flertallet at
det i lovverket bør legges til rette for å hindre
overdragelser som fører til løsninger som er uheldige
sett i forhold til hensynet til bosetting, arbeid og driftsmessig
gode løsninger. Opphevelse av forkjøpsretten forutsetter
derfor etter flertallets oppfatning en styrking av
mulighetene for å avslå konsesjon, eventuelt stille
vilkår i forbindelse med konsesjonssøknaden. Ved
avslag på konsesjon på erverv av landbrukseiendom
bør staten ved økningen av Jordfondet kunne tilby
seg å overta eiendommen slik at den kan formidles videre
i samsvar med målene for lovgivningen. Slike løsninger
kan redusere de økonomiske belastningene for partene ved konsesjonsavslag.
Eiendommen kan da benyttes som rasjonaliseringsobjekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at staten gjennom forkjøpsinstituttet
kan dele opp gårdsbruk som tilleggsjord til nabogårdene.
Hensikten er å styrke ressurs-grunnlaget og økonomien
på gjenværende bruk. I tillegg til å undergrave
den private eiendomsrett har statens forkjøpsrett åpenbart
vært til skade for bosetting i distriktene. Antall forkjøpsvedtak
har siden 1994 vist en økende tendens. I en rekke tilfeller
har offentlige forkjøpsvedtak hindret unge mennesker i å overta
en eiendom, og bygge seg en fremtid på landsbygda. Disse
medlemmer mener at forkjøpsinstituttet er til så stor
skade for både distriktsbosetting og innholdet i den private
eiendomsretten at det vanskelig kan forsvares ut fra behovet for
strukturrasjonalisering i landbruket.
Disse medlemmer er derfor tilfreds
med at departementet nå foreslår å avvikle
statens forkjøpsrett. Disse medlemmer kan
imidlertid ikke se noen grunn til at opphevelse av den statlige
forkjøpsretten skal kombineres med en styrking av mulighetene til å avslå konsesjon.
En slik adgang vil slik flertallet skriver kunne brukes som statlig
pressmiddel for å få overta eiendommer landbruksmyndighetene ønsker å benytte
som tilleggsjord i rasjonaliseringsøyemed. Disse
medlemmer mener en slik praksis lett vil bli en fordekt
videreføring av dagens forkjøpspolitikk med de
samme uheldige virkningene forkjøpsretten har hatt for
bosetting, rekruttering og utøvelsen av den private eiendomsrett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1- Generelle merknader.
Det går fram av meldingen at leieomfanget øker
i alle fylker. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener det ville være ønskelig
om omfanget av jordleie reduseres. Flertallet antar
at økningen av leiejord har sammenheng med den økonomiske
virkeligheten næringen står overfor. Departementet
gir uttrykk for at det er ønskelig å styrke leietakers
stilling for å sikre produksjonsgrunnlaget som driften
baseres på. Departementet foreslår at det legges
til rette for at jordleieavtaler skal vare i minst 10 år.
Forslaget er i samsvar med departementets forslag i St.prp. nr.
8 (1992-1993) Landbruk i utvikling, et forslag som flertallet i
landbrukskomiteen i Innst. S. nr. 92 (1992-1993) ikke hadde innvendinger
mot. Flertallet er enig i at en bør vurdere
endringer i økonomiske eller juridiske virkemidler som
kan legge til rette for en utvikling der leiejorda kan representere
en stabil ressurs på leietakers hånd. Flertallet støtter
også forslaget om en gjennomgang av avtalelovgivningen med
sikte på forslag til regler som kan forebygge eller redusere
konflikter mellom avtalepartene. Flertallet vil imidlertid
vise til at det bør finnes balanserte løsninger
i forholdet mellom utleier og leietaker. Går en for langt
i å tilgodese utleier kan dette føre til at leietakere som
i dag baserer driften på kortvarige kontrakter risikerer å miste
muligheten til fortsatt leie fordi utleier ikke lenger ser seg tjent
med å leie ut. Hensynet til få areal i drift kan
ivaretas ved de regler som finnes i jordloven for å hindre
vanhevd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre understreker
at utleie av jord primært er et forhold mellom utleier
og leier. Å legge juridiske begrensninger på utleiers
og leiers frie avtalerett vil innebære et uakseptabelt
inngrep i eiendomsretten. I mange tilfeller kan kortere leieperioder
gi hensiktsmessig fleksibilitet for utleiere som vurderer å gjenoppta
egen drift av jorda. For å fremme langsiktig forvaltning
av landbruksarealet kan disse medlemmer likevel akseptere økonomiske
virkemidler som fremmer langsiktige leieavtaler.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig med
departementet i at priskontrollen ved erverv av landbrukseiendom
bør beholdes. Flertallet viser i den forbindelse til
at samfunnet bl.a. gjennom overføringene til næringen
setter rammevilkår som bidrar til å sikre inntjeningen
på jordbrukseiendommene. I en slik situasjon mener flertallet at
det er et mål å legge til rette for et samfunnsmessig
forsvarlig prisnivå ved overdragelse av landbrukseiendom.
Etter flertallets oppfatning bidrar samvirket mellom
odelsretten, regler om boplikt og priskontroll etter konsesjonsloven
til en slik prisdannelse i dag. Dette standpunktet er imidlertid ikke
til hinder for at det foretas en vurdering av prinsippene for priskontrollen
i samsvar med departementets forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets særmerknader under kap. 1- Generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Landbruksmyndighetene i kraft
av konsesjonsloven kan fastsette prisen ved omsetting av landbrukseiendommer.
Dersom kjøper og selger av en landeiendom blir enige om
en pris som etter landbruksmyndighetenes syn er for høy,
kan salget kreves omgjort til en lavere pris. Denne ordningen har
vært praktisert ved at landbruksdepartementet har sendt
ut skriv om hvilken kalkulasjonsrente som til enhver tid skal benyttes
ved omsetning av landbrukseiendommer. I dag er den fastsatt til
sju prosent. For jord- og skogeiendommer ligger den reelle kapitalavkastningsrenten
adskillig lavere. Kalkulasjonsrenten er dessuten høyere
enn den avkastning som kan oppnås ved alternativ kapitalplassering.
Dette fører til at landbrukseiendommene omsettes for en
lavere pris enn om prisen var et resultat av en frivillig avtale
mellom kjøper og selger. Myndighetenes prisfastsettingspolitikk gir
dermed kunstig lave priser på landbrukseiendommer. Siden
man ved et eventuelt salg får lite eller ingenting igjen
av investert kapital, uteblir ofte investeringene i landbruket.
I tillegg er bankvesenet naturlig nok tilbakeholdende med å finansiere
prosjekter som ikke øker verdien på investeringsobjektet.
Tilgangen på kapital er derfor et tilbakevendende problem
innenfor landbruket. Disse medlemmer understreker
at prisreguleringen samtidig fører til både lavere
rekruttering og lavere omsetning av landbrukseiendommer enn det
som ellers hadde vært tilfelle. Potensielle selgere ønsker
ikke å selge til underpris, og beholder derfor eiendommene
så lenge de kan i håp om at prisen en gang i fremtiden
vil reflektere eiendommens reelle verdi. I mellomtiden forfaller
eiendommen. En realistisk verdifastsettelse vil gjøre det
lettere å finansiere investeringer, og dermed øke
lønnsomheten i landbruket. Et annet problem ved den lave
prisfastsettelsen er at de eiendomstransaksjonene som faktisk finner
sted ofte involverer store pengesummer "under bordet".
Komiteens medlemmer fra Høyre fremsetter
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til endringer i konsesjonsloven og andre berørte
lover i tråd med følgende forutsetninger:
– Konsesjonslovens
formålsparagraf utvides og inkluderer at loven skal tilgodese
"at flest mulig gis adgang til å skaffe seg fast eiendom".
– Statens rett til å fastsette
pris ved eiendomsoverdragelser avskaffes.
– Det presiseres i loven at vilkår
som settes for konsesjon skal ligge innenfor de formål
loven skal fremme.
– Nedre konsesjonsgrense heves
til 50 mål.»
Komiteen er enig i at det er
et mål å heve kompetansenivået i næringa.
Verdiskapingen framover vil i økende grad bli kunnskapsorientert.
Skal næringas betydning for distriktene opprettholdes må kunnskap om
omstilling og innovasjon prioriteres. Komiteen mener
at et landsdekkende nettverk av elektroniske klasserom vil ha stor
betydning for distriktsbefolkningens mulighet for ny kunnskap. Ny
kunnskap kan dermed mottas i kort avstand fra bo- og arbeidsplass. Kunnskap
i bruk av IKT er helt sentralt som grunnlag for økt verdiskapning
i Distrikts-Norge.
Forslag fra Høyre:
Forslag 1
Uavhengige aktører gis anledning til
deltakelse i markedsreguleringen av kjøtt.
Forslag 2
Markedsreguleringen for frukt-/grøntsektoren
opphører.
Forslag 3
1. Systemet for prisfastsettelse
av produksjonskvoter for melk endres fra administrativ fastsettelse til
markedsbasert fastsettelse.
2. Ved salg av kvote betales lik pris for
alle literne uavhengig av kvotens størrelse.
3. Dagens ordning med inndragning av kvote
som overstiger 200 000 liter fra produsent som ønsker å avvikle
melkeproduksjonen avvikles.
4. Taket for maksimumsproduksjon på 130
000 liter etter oppkjøp av kvote fjernes, samtidig som systemet
med regionsvis inndeling beholdes.
5. Systemet med primæromsetning
av produksjonskvoter på regionsnivå gjeninnføres.
6. De samme prinsippene anvendes ved utleie
av kvote.»
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen om å legge
frem for Stortinget en stortingsmelding i tråd med forslagene
i Dokument nr. 8:32 (1997-1998).
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til
endringer i konsesjonsloven og andre berørte lover i tråd
med følgende forutsetninger:
– Konsesjonslovens
formålsparagraf utvides og inkluderer at loven skal tilgodese
"at flest mulig gis adgang til å skaffe seg fast eiendom".
– Statens rett til å fastsette
pris ved eiendomsoverdragelser avskaffes.
– Det presiseres i loven at vilkår
som settes for konsesjon skal ligge innenfor de formål
loven skal fremme.
– Nedre konsesjonsgrense heves
til 50 mål.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
St.meld. nr. 19 (1999-2000) - om norsk landbruk
og matproduksjon - vedlegges protokollen.
1. Det er i meldingen
bl.a. på side 49 gjort rede for arbeidet med å kartlegge
kostnader, gevinster og verdiskaping i ulike ledd i matvarekjeden.
I debatten om meldingen er det bekreftet at den kartlegging som
er skjedd inntil nå, ikke gir grunnlag for felles oppfatninger.
Når kan det foreligge pålitelige
resultater som også angir utviklingen over tid?
Legges det opp til en jevnlig publisering av
disse pris- og inntektsdata på en måte som gir
forbrukerne grunnlag for sine kjøpsvalg?
2. Norsk Kjøtt
leverte ved komiteens høring en oversikt over noen av de
myndighetspålagte kostnader i deres virksomhet. Notatet
følger vedlagt. Også andre ledd i matvarekjeden
kan liste opp på tilsvarende måte pålegg
som påvirker produksjonskostnadene. Til slike forhold kan
også regnes regler om miljø, dyrevern m.v.
Foreligger beregninger over slike myndighetspålagte kostnader
i ulike produksjoner, og sammenligning med tilsvarende i våre
naboland?
3. Foreligger beregninger
vedr. transportkostnader "fra jord til bord" i de viktigste produksjoner
og sammenlignet med andre land?
4. Det hevdes at det de senere år
er skjedd en betydelig overføring av kraftforkrevende produksjoner
til områdene omkring Oslo-fjorden og i Rogaland.
Finnes det statistikk som bekrefter dette?
I tilfelle dette stemmer – kan endringene
forklares ut fra endret virkemiddelbruk?
Undervedlegg
De ulike leddene i verdikjeden blir pålagt
betydelig offentlige skatter og avgifter som er med på å øke
kostnadene til bedriftene og derigjennom reduserer konkurransekraften.
1. Arbeidsgiveravgift
2. Merverdiavgift
3. Investeringsavgift
4. Vann- og kloakkavgift
5. Eiendomsavgift
6. Festeavgift
7. Kjøttkontrollavgift
8. Årsavgift på biler
9. Miljødifferensiert årsavgift
for dieseldrevne kjøretøyer
10. Avgift på bensin
11. Avgift på mineralolje til
framdrift av motorvogn (autodieselavgift)
12. Forbrukeravgift på elektrisk
kraft (fritak i næringsgruppe D)
13. Grunnavgift på fyringsolje
14. CO2-avgift
på mineralske produkter
15. Svovelavgift
16. Avgift på sluttbehandling
av avfall
Det vises til Deres spørsmål
registrert mottatt i LD den 3. april 2000. Vedlagt følger
svar så langt det er mulig å besvare innenfor
en begrenset tid som står til rådighet.
I meldingen er det blant annet vist til forprosjektet "Matens
pris". Det skal gjøres en videreføring av dette matprisprosjektet/marginundersøkelsen.
Hensikten er å videreutvikle et verktøy for å dokumentere
og følge med i prisutviklingen på ulike ledd og
sammenligninger med naboland, herunder marginstudier. Det er satt i
gang et toårig prosjekt som oppfølging av dette.
Prosjektet har 6 delprosjekter; (1) omstningsverdier og fordeling
(2) Prisutvikling (3) Utnytting av PPP-materialet (SSBs kjøpekraftundersøkelser)
(4) Videre marginstudier (5) Pris på grensen (6) Marginer
i andre land.
Prosjektet er finansiert av forskningsmidler
på jordbruksavtalen og gjennomføres av NILF og
SSB. En første rapportering er planlagt tidlig på høsten
2000. Spesielt på videreføringen av marginstudiene
vil de utførende forskningsinstitusjonene videreføre
samarbeidet med aktørene i markedet.
Departementet har ikke kjennskap til slike beregninger.
Norsk Kjøtt viser i sitt notat til
at de ulike leddene i verdikjeden blir pålagt betydelige
offentlige skatter og avgifter som er med på å øke
kostnadene til bedriftene og derigjennom redusere konkurransekraften.
Denne oversikten omfatter i hovedsak generelle
skatter og avgifter, dvs. skatter og avgifter som også må betales
av annen næringsvirksomhet. Det er på denne bakgrunn
vanskelig å se at slike skatter og avgifter er en relevant
indikator på Norsk Kjøtts konkurransekraft sammenlignet
med annen norsk næringsvirksomhet. Videre vil også tilsvarende
næringsvirksomhet i andre land betale en rekke generelle
skatter og avgifter, og som må tas hensyn til ved en ev.
analyse av konkurransekraften til Norsk Kjøtt sammenlignet
med utenlandske produsenter.
Kjøttkontrollavgiften og næringsmiddelavgiften dekker
delvis utgiftene til kontrollen av næringsmidler og -bedrifter
som i stor grad har sin parallell til situasjonen i andre land.
Det er gjort mange vurderinger for transportkostnader
i norsk primærjordbruk. Hvor mye det er gjort på de øvrige
ledd i matvarekjeden er noe mer varierende. På basis av
slike vurderinger er det innført en rekke tilskudd for å dekke
høye kostander til frakt både for produksjonsmidler,
mellomfrakt til industri og til omsetning av ferdige produkter.
Norges geografi, topografi, produksjonsstruktur
og bosetttingsmønster bidrar alt til at transportkostnader vedrørende
forsyning og logistikk blir høye i Norge.
Budsjettnemndas resultatkontroll viser blant
annet produksjonsfordelingen av lyst kjøtt mellom landsdelene
i perioden 1985-99. Tabellen nedenfor viser utviklingen i den relative,
distriktsvise fordelingen av produksjonen.
Tabell Utviklingen i den
relative, distriktsvise fordelingen av produksjon av noen viktige
landbruksvarer. Tall i prosent av totalproduksjonen.
| Svinekjøtt | Fjørfekjøtt |
| 1985 | 1998 | 1985 | 1998 |
Østlandet | 44 | 47 | 73 | 67 |
Agder/Rogaland | 26 | 24 | 18 | 15 |
Vestlandet | 8 | 6 | 4 | 4 |
Trøndelag | 19 | 19 | 5 | 15 |
Nord-Norge | 3 | 5 | 1 | 0 |
Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket.
Svinekjøttproduksjonen har økt
i alle regioner med unntak av Vestlandet, men relativt mest i Nord-Norge. Både
Nord-Norge og Østlandet har økt sin andel av den totale
produksjonen av svinekjøtt. Fjørfekjøttproduksjonen
har økt i alle regioner med unntak av Nord-Norge. Det har
imidlertid skjedd en betydelig vridning i den geografiske fordelingen
av produksjonen. Trøndelag har økt sin andel av
fjørfekjøttproduksjonen betydelig, mens andelen
er redusert i Agder og Rogaland og på Østlandet.
Tar en med tall for melk og storfekjøtt
har Nord-Norge økt sin andel av totalproduksjonen for de
fleste produksjoner, samtidig som landsdelen har hatt den største
nedgangen i antall bruk i drift. Dette viser at strukturendringen
i retning av større bruk har gått raskest i Nord-Norge.
– I perioden
er det blant annet innført distriktstilskudd på svinekjøtt
og fjørfekjøtt (samt egg) for Vestlandet og Nord-Norge
som kan ha påvirket den relative utvikling mellom landsdelene
i produksjon av lyst kjøtt.
– Det er også foretatt
tilpasninger i frakttilskuddene på korn og kraftfôr
til fordel for disse landsdelene.
Den viktigste grunnen til at distriktenes andel
av produksjonen holder seg så bra er trolig likevel håndhevelsen
av lov om ervervsmessig husdyrhold.
Oslo, i næringskomiteen, den 4. mai 2000
Morten Lund
leder |
Gunnar Breimo
ordfører |
Kjell Opseth
sekretær |