I avsnitt 2 i meldingen redegjøres
for struktur- og eierskapspolitikken som hittil har vært
ført, knyttet til de statlige eierandelene i Den norske
Bank (DnB) og Kreditkassen. Det redegjøres også for
det utredningsmandat Finansdepartementet ga Statens Bankinvesteringsfond
på bakgrunn av Stortingets behandling av Kredittmeldinga
1998, St.meld. nr. 11 (1999-2000), jf. Innst. S. nr. 44 (1999-2000).
Komiteen tek utgreiinga til orientering.
I avsnitt 3 i meldingen redegjøres
for arbeid utført av Statens Bankinvesteringsfond knyttet
til mulige strukturelle løsninger for DnB og Kreditkassen.
Komiteen tek utgreiinga til orientering.
Den samlede politikken på finansmarkedsområdet består
av flere elementer. Myndighetene har en rolle som konsesjonsgiver
og trekker opp retningslinjene for konsesjonspolitikken. Ved konsesjonsbehandlingen legges
det stor vekt på hensynet til soliditet og konkurranse.
Videre har staten eierinteresser i DnB og Kreditkassen, og disse
interessene forvaltes etter de retningslinjer som til enhver tid
er lagt for eierskapspolitikken. Staten legger også næringspolitiske
rammer, bl.a. gjennom lovgivning som har betydning for næringen.
Med utgangspunkt i de rammevilkår som politikken på disse områdene
gir, er det institusjonenes ansvar å sikre en lønnsom,
effektiv og konkurransedyktig drift.
Et hovedmål i strukturpolitikken på finansmarkedet er,
slik den er omtalt tidligere i denne meldingen, at Norge har velfungerende
og solide finansinstitusjoner, og at det er stor grad av konkurranse
mellom dem. Det legges også vekt på at det skal
være et godt tilbud av finansielle tjenester i alle regioner.
Departementet mener at disse hensynene fortsatt må ligge
til grunn for strukturpolitikken på dette området.
Den raske utviklingen som skjer i finansmarkedet, både
i Norge og internasjonalt, stiller nye krav til finansinstitusjonene
for fortsatt å kunne hevde seg i konkurransen. Den konsolideringen
og restruktureringen som gjennom lengre tid har foregått
i finansnæringen, må for en stor del ses på denne
bakgrunnen. Departementet viser til at Bankinvesteringsfondet i
sitt brev av 19. mai 2000 omtaler ulike drivkrefter som kan forklare
denne utviklingen.
Som vist i tabell 3.2 i avsnitt 3 i meldingen,
er de største norske finansinstitusjonene relativt små i
nordisk sammenheng. De største nordiske institusjonene er
imidlertid også små i europeisk sammenheng, og
på bakgrunn av bl.a. den teknologiske utviklingen kan det føre
til at europeiske banker etter hvert blir mer interessert i å gå inn
i det nordiske markedet. Den konsolideringen som skjer i det nordiske
finansmarkedet, kan derfor trolig også ses på som
et ønske fra nordiske finansinstitusjoner om å styrke
sin posisjon i tilfelle en slik situasjon oppstår.
Norden har hatt en utvikling som ligner på utviklingen
ellers i Europa. Aktiviteten på tvers av landegrensene
har imidlertid vært høyere enn generelt i andre deler
av Europa, der bankkonsolidering har vært vesentlig mer
orientert mot hjemlige enn mot utenlandske transaksjoner. Dette
gjelder særlig hvis en tar i betraktning transaksjoner
som involverer de største institusjonene i hvert land.
Flere av de største danske, svenske og finske bankene har
definert Norden som sitt hjemmemarked.
Som omtalt i avsnitt 2 i meldingen har det vært
bred politisk enighet i Stortinget, senest ved behandlingen av Kredittmeldinga
1998, om å sikre et langsiktig norsk eierskap i sentrale
finansinstitusjoner, for at hovedkontorfunksjoner skal forbli i
Norge. Dette har bl.a. blitt begrunnet med at det er viktig å sikre
nærhet mellom kundene og ledelses-, strategi- og utviklingsfunksjonene
i bankene. Departementet viser til at også Konkurranseflateutvalget
mente at eksistensen av et finansielt kunnskapsnettverk i Norge
i betydelig grad er avhengig av at det ligger hovedkontorfunksjoner her,
jf. NOU 2000:9. Ettersom norske finansinstitusjoner som nevnt er
relativt små i internasjonal målestokk, må det
legges til grunn at hovedkontoret ved en eventuell sammenslåing
med en utenlandsk enhet, kan bli lagt til utlandet. Private investorer
kan ikke pålegges å opprettholde eierskapet sitt
i norske finansinstitusjoner, verken på kort eller langt
sikt. Den eneste måten å sikre et stabilt norsk
eierskap på er en statlig eierandel som gir kontroll med
minst⅓av stemmene på en generalforsamling. Dette er bakgrunnen
for den gjeldende retningslinjen i eierskapspolitikken om å ha
en eierandel på minst⅓i DnB og Kreditkassen.
Departementet viser til de raske endringene
som skjer i finansmarkedet, og til de kravene som stilles til omstillingsevne
og kompetanseutvikling i finansinstitusjonene. Særlig synes
det å være viktig å kunne følge med
i den teknologiske utviklingen. Kompetanse og teknologi har stadig
større betydning for institusjonenes produktmangfold, distribusjonsmuligheter,
driftstilpasning og -potensial. Denne utviklingen er imidlertid
ressurskrevende. Institusjoner som skal kunne dekke de tilknyttede økonomiske
kostnadene, må ha et tilstrekkelig volum. Departementet
har merket seg at Bankinvesteringsfondet i sitt brev av 19. mai
2000 peker på at dersom universalbankene, dvs. banker som har
som mål å dekke alle typer finansielle tjenester
for både foretak og privatpersoner, i de små europeiske markedene
ikke evner å etablere en sterkere strategisk posisjon gjennom
konsolidering, kan det føre til at disse institusjonene
tvinges til å redusere sitt produktspekter og gå inn
i en rolle som nisjeaktører. Alternativt mener fondet at
bankene over tid vil kunne framstå som distribusjonskanaler
for utenlandske produsenter av finansielle produkter og tjenester.
Departementet antar bl.a. ut fra dette at det fortsatt vil være
behov for restrukturering og konsolidering i det norske finansmarkedet.
Departementet legger til grunn at Stortingets ønske ved
behandlingen av Kredittmeldinga 1998 om at staten må samle
sine eierinteresser i en enhet, som må få mulighet
til videreutvikling i Norge og Norden, må sees på bakgrunn
av de forholdene som er omtalt ovenfor. Departementet konstaterer
at det gjennom det arbeidet Bankinvesteringsfondet har gjennomført, ennå ikke
har vist seg mulig å nå fram til forslag som ville
gi grunnlag for en ny, sterk norsk finansløsning. Departementet
har på dette grunnlag besluttet å avslutte oppdraget
til Statens Bankinvesteringsfond.
Departementet mener at det er viktig fortsatt å ha
et nasjonalt eierskap i sentrale norske finansinstitusjoner, og
at det bare er staten som kan sikre et slikt eierskap. Departementet
legger til grunn at det statlige eierskapet bør konsentreres
i en nasjonal enhet, bygd rundt DnB. Departementet mener at staten
kan selge sin eierpost i Kreditkassen som utgjør 34,6 pst.
av aksjene i banken. I tråd med de retningslinjer som er
lagt for utøvelsen av det statlige eierskapet
i DnB og Kreditkassen, vil et slikt salg gjennomføres ut
fra forretningsmessige kriterier. Departementet legger til grunn
at det opprettholdes en statlig eierandel på minst⅓i
DnB.
Departementet bekrefter at det ikke er aktuelt
for Statens Bankinvesteringsfond å akseptere det budet som
MeritaNordbanken la fram 20. september 1999 om kjøp av
aksjene i Kreditkassen. Dette budet, som senere har blitt forlenget,
var fremmet i strid med de gjeldende retningslinjer for eierskapspolitikken
om at staten skal eie minst⅓både i DnB og Kreditkassen. Andre
aktuelle kjøpere kan ha forholdt seg lojalt til at banken
ikke har vært til salgs, og derfor ha avstått
fra å fremme bud.
Et salg må organiseres på en
forretningsmessig best mulig måte. Departementet vil gi
Statens Bankinvesteringsfond, som forvalter av statens eierandeler
i forretningsbankene, i oppdrag å gjennomføre
salget. Det må skje på en måte og på et
tidspunkt som best mulig ivaretar statens interesser som eier.
Komiteen viser til handsaminga
av Kredittmeldinga 1998 og Innst. S. nr. 44 (1999-2000) der ein samla
komité slo fast at i høve til finansmarknadspolitikken
skal Stortinget trekke opp generelle retningsliner for strukturpolitikken
og staten si rolle som eigar. Staten sine eigarinteresser må utøvast
etter forretningsmessige kriterium ved at Statens Bankinvesteringsfond,
som eige rettssubjekt skal ta vare på staten sine eigarrettar
gjennom særskilt lovgjeving.
Skiljet mellom eigarinteressene og rolla som
lovgjevar/konsesjonsgjevar er viktig, og er markert ved
at eigarinteressene vert ivaretatt av Statens Bankinvesteringsfond
etter klare retningsliner, medan tilhøve knytt til mellom
anna konkurranse i marknaden vert vurdert av Konkurransetilsynet.
Komiteenviser til Kredittmeldinga for 1998 der det
vert slått fast at eit hovudmål for strukturpolitikken er å sikre
at Noreg har velfungerande og solide finansinstitusjonar, og at
det er høg grad av konkurranse mellom institusjonane. Denne
målsettinga ligg fast.
Komiteen har merka seg at departementet
har stadfesta at det ikkje er aktuelt for Statens Bankinvesteringsfond å akseptera
det bodet som MeritaNordbanken la fram 20. september 1999.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, viser
til at Konkurranseflateutvalet har lagt fram sin rapport, NOU 2000:9 Konkurranseflater
i finansnæringen. Fleirtalet meiner det
er viktig å sjå på rammevilkåra
til dei norske finansinstitusjonane på bakgrunn av denne
rapporten og den internasjonale konkurransen i næringa. Fleirtalet viser
vidare til merknader knytt til denne rapporten og den vidare oppfølginga
av denne i Budsjett-innst. S. II.
Fleirtalet viser til Innst. S.
nr. 3 (1999-2000) der eit fleirtal slutta seg til at retningslinene
for konsesjonspolitikken skal vera kvalitative. Fleirtalet viste vidare
til at det i konsesjonssaker skal leggjast stor vekt på omsyna
til soliditet og tilstrekkeleg konkurranse.
Fleirtalet har merka seg at den
raske utviklinga i finansmarknaden, både i Noreg og internasjonalt,
stiller nye krav til finansinstitusjonane, og at konsolideringa
og restruktureringa i finansnæringa i stor grad må sjåast
mot denne bakgrunnen.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
har merka seg at departementet meiner det på bakgrunn av
at norske finansinstitusjonar er relativt små i internasjonal
målestokk, er sannsynleg at hovudkontoret ved ei eventuell samanslåing
med ei utanlandsk eining, vil verte lagt til utlandet. For å sikra
eit stabilt norsk eigarskap og hovudkontor i Noreg må difor
staten eiga minst⅓av aksjane i ein slik finansinstitusjon.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til Innst. S. nr. 4 (1999-2000)
der fleirtalet gjekk inn for at staten må medverke til å skipa
ei sterk norsk løysing på finansmarknaden, slik
at den nasjonale eigarskapen ikkje vert svekkja.
Fleirtalet har merka seg at departementet
har avslutta oppdraget til Statens Bankinvesteringsfond. Dette er
grunngjeve med at det arbeidet som var gjennomført pr.
19. mai 2000 enno ikkje var mogleg å få fram forslag
som ville gje grunnlag for ei ny, sterk norsk finansløysing. Fleirtalet meiner
målet om ei sterk norsk finansløysing ligg fast. Fleirtalet sluttar seg
til at det statlege eigarskapet bør konsentrerast om den
nasjonale eininga som alt er bygd rundt DnB gjennom fusjonen med
Postbanken.
Med bakgrunn i målet om å oppretthalde
statleg innverknad i ein finansinstitusjon bygd rundt DnB, sluttar fleirtalet seg
til at staten sine aksjar i Kreditkassen kan seljast. Fleirtalet har
merka seg at departementet gjer framlegg om at Statens Bankinvesteringsfond vert
gjeve i oppdrag å gjennomføre salet på ein
forretningsmessig best mogleg måte, og sluttar seg til
dette.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
vil peika på målsettinga for strukturpolitikken,
at Noreg har velfungerande og solide finansinstitusjonar, og at
det er høg grad av konkurranse mellom institusjonane. Det
er og eit mål å sikre eit godt tilbod av finansielle
tenester i heile landet. Fleirtalet legg vekt på at
desse måla ligg fast. Fleirtalet legg stor
vekt på at salet av statens aksjar i Kreditkassen ikkje
skal føre til eit svekka tilbod av finanstenester.
Det er vidare eit viktig mål at norsk
finansmiljø og norsk finansiell spisskompetanse vert teke
vare på og utvikla vidare.
Komiteen sine medlemer frå Kristeleg Folkeparti,
Høgre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre har
merka seg at tilbodet frå MeritaNordbanken er knytt til
etablering av ei sterk nordisk finanseining. Organiseringa legg
opptil at dei ulike bankane vil halda fram med sine gamle namn i
dei ulike landa.
Komiteen sine medlemer frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre har
merka seg at departementet ikkje har drøfta kor vidt det
er aktuelt at staten kan bytte aksjane i Kreditkassen mot ein mindre eigarpost
i ei større finanseining. Desse medlemene meiner
det er aktuelt å vurdere å bytte aksjane mot ein
eigarpost i ein større finansinstitusjon.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, meiner salet av aksjane må skje på eit
forretningsmessig grunnlag. Det er grunn til å forvente
at ein høgast mogleg pris talar for eit samla sal av aksjane
til ein kjøpar, fordi ein slik kjøpar vil vera
villig til å inkludera ein strategisk premie i prisen for
banken. Det er difor ønskeleg om det vert arbeida for å finna
ein slik kjøpar som er villig til å legga fram
eit bod på alle aksjane i Kreditkassen.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, har
merka seg at departementet ikkje har lagt fram noko forslag om tidsplan
for salet av aksjane. Fleirtalet legg til grunn at
salet må skje på eit forretningsmessig grunnlag. Fleirtalet vil
understreke at det er bruk for ei rask avklaring, ikkje minst er
det viktig for dei mange tilsette som har levd med uvisse om banken
si framtid i lang tid. Fleirtalet forutsett difor
at det vert lagt til rette for at eit sal vil skje utan unødvendig
opphald.
Det er grunn til å forventa
at aktuelle kjøparar kan identifiserast relativt raskt
og fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og og representanten
Steinar Bastesen, ser difor ingen grunn til at prosessen med sal ikkje
skal kunne vere gjennomført i løpet av sommaren og
hausten. Også tilhøvet til den internasjonale
kapitalmarknaden talar for at salet vert gjennomført raskt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
enige i at et salg av aksjene i Kreditkassen må organiseres
på en forretningsmessig best mulig måte. Det er
derfor etter disse medlemmers oppfatning riktig å gi
Statens Bankinvesteringsfond, som også forvalter statens
eierandeler i forretningsbankene, oppdraget med å gjennomføre
salget. Statens Bankinvesteringsfond har god erfaring på dette
området fra tidligere nedsalg.
Disse medlemmer er opptatt av
at Bankinvesteringsfondet finner løsninger som både
tar hensyn til statens økonomiske interesser og behovet
for en velfungerende struktur i finansmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil innledningsvis påpeke at denne
saken til det fulle har illustrert det uheldige i at staten har
mange ulike roller som for eksempel lovgiver, konsesjonsmyndighet,
forskriftsgiver og eier, som stadig oftere ser ut til å kollidere.
Slik rolleblanding fra statens side er uheldig og bidrar til å svekke
statens troverdighet både som eier, regulator og forvalter. Disse medlemmer mener
at prosessen knyttet til en avklaring av fremtidig norsk bankstruktur
har tatt unødvendig lang tid, noe som heller ikke har bidratt
til å styrke norsk næringslivs interesser eller
utenlandske investorers syn på norske bedrifter. Det har
alt for lenge hersket usikkerhet særlig med hensyn til
Kreditkassens eiersituasjon og plass i den fremtidige bankstruktur. Slik
usikkerhet tærer på enhver organisasjon, dens ansatte
og dens kunder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
videre det er viktig at den videre prosessen avsluttes raskt, slik
at den norske finansnæringens og eiernes interesser ikke
blir skadelidende. I denne sammenheng er det også viktig
at det legges få, men svært klare premisser for
salget av aksjene som igjen danner grunnlaget for en grundig, men
effektiv gjennomføring. Siden det er grunn til å anta
at det vil være relativt få aktuelle bydere på et
samlet aksjekjøp, burde disse raskt kunne identifiseres
og disse medlemmer ser derfor ingen grunn til at
salgsprosessen ikke skal kunne være gjennomført
i løpet av sommeren eller høsten. Forholdet til
det internasjonale kapitalmarkedet tilsier også at salget
gjennomføres raskt.
Disse medlemmer mener at salget
av statens eierandeler i Kreditkassen må skje ut fra forretningsmessige
kriterier, noe som betyr at pris vil være svært vesentlig.
Etter disse medlemmers vurdering vil høyest
mulig pris tilsi et samlet salg av aksjene til én industriell
kjøper fordi en slik kjøper vil være
villig til å inkludere en strategisk premie i prisen for
banken. Disse medlemmer vil derfor anbefale at det
søkes å finne en slik kjøper som samtidig
er villig til å legge frem et bud på alle aksjene
i Kreditkassen.
Disse medlemmer mener at Statens
Bankinvesteringsfond for lengst har utspilt sin rolle og vil derfor foreslå at
fondet nedlegges og at salget av statens bankaksjer gjennomføres
av private profesjonelle aktører. Selv om disse
medlemmer på prinsipielt grunnlag ikke ser noen
grunn til at staten skal eie eller drive bank, vil et eventuelt
fortsatt eierskap kunne forvaltes for eksempel av Næringsdepartementet.
Disse medlemmer mener videre
at bankinvesteringsfondets styreleder og direktør har opptrådt
klanderverdig ved å ha verv i banknæringen parallelt
med å lede Statens Bankinvesteringsfond og dermed statens interesser.
Det kan lett oppstå habilitetskonflikter, og ikke minst
bidra til å svekke den nødvendige tillit som er
nødvendig. Disse medlemmer er forbauset over
at Regjeringen ikke tok noe initiativ til å rydde opp i
dette.
Disse medlemmer ser ingen grunn
til at staten skal opprettholde et direkte eierskap i DnB, da det
ikke bør være en statlig oppgave å drive
bankvirksomhet. Disse medlemmer registrerer at et
hovedargument for å opprettholde statlig eierskap i DnB
er å sikre nasjonalt eierskap, men disse medlemmer har ikke
registrert hvordan man mener at slikt statlig eierskap skal utøves.
Etter disse medlemmers oppfatning vil det eksempelvis
være svært uheldig om slikt eierskap skal medføre
betydelig kapitaltilførsel fra staten til DnB da dette åpenbart
vil bidra til konkurransevridning blant de norske aktørene.
Statlig eierskap i seg selv er ingen garanti for å skape
en vellykket og konkurransedyktig finansinstitusjon.
Disse medlemmer vil derfor fremme
forslag om at staten overfører sine eierandeler i DnB etter
at Staten har solgt seg ned til en eierandel på N, til
Folketrygdfondet, men beholder en såkalt "gylden aksje"
som sikrer veto ved eventuell endring av vedtekter.
Disse medlemmer viser til at
statens engasjement i bankkrisen inkluderte en lovhjemmel for å slette private
aksjonærer når aksjekapitalen ble ansett som tapt.
Det vises til at denne prinsipielt tvilsomme lovhjemmel var omstridt.
Den særlov som ble gitt for å kunne nullstille
aksjonærene innebar at myndighetene midt under bankkrisen
endret spillereglene, i egen favør og aksjonærenes
disfavør. I tillegg ble denne lovhjemmel innført
meget raskt for å få nullet ut aksjonærene
i to av bankene like før årsskiftet 1991-1992,
slik at de alminnelige aksjonærene ikke fikk fradrag for sine
tap, slik skattereformen av 1992 la grunnlag for. Grunnlaget for
nullstilling av de tidligere aksjonærene var reviderte
regnskapsmessige statusoppgjør som også inkluderte
teoretisk beregnede, ikke konstaterte tap. Dette innebar blant annet
at nullstilling skjedde på grunnlag av kraftig nedskrevne
eiendoms- og panteverdier, i en situasjon hvor Norge var i en generell økonomisk
krise. Nedskrivningen av aksjekapitalen i de tre store forretningsbankene
berørte omlag 170 000 aksjonærer. Disse
medlemmer viser til Dokument nr. 8:10 (1996-1997) forslag
fra stortingsrepresentantene Gundersen og Hagen om å oppnevne
en uavhengig granskingskommisjon for å gjennomføre
en gransking av alle forhold i forbindelse med den såkalte bankkrisen,
med særlig vekt på å klarlegge og kartlegge
myndighetenes mulige ansvar for denne, samt gjennomføre
en vurdering av forholdet til de tidligere aksjonærer i
de banker hvor aksjekapitalen ble nedskrevet til null, samt Innst.
S. nr. 202 (1996-1997).
Staten står nå foran et vesentlig
nedsalg av sine bankaksjer. Disse medlemmer viser
til at staten gjennom sitt samlede engasjement trolig vil gå ut
med en betydelig økonomisk gevinst. På denne bakgrunn
vil det være riktig at også de tidligere aksjonærer
får ta del i den verdistigning som har funnet sted når
det gjelder bankaksjer. Disse medlemmer vil derfor
foreslå at tidligere aksjonærer får en økonomisk
kompensasjon fra staten og denne fastsettes ut fra en rimelighetsbetraktning.
Den økonomiske kompensasjon beregnes separat for aksjonærene
i Kreditkassen og DnB basert på en beregning av statens
"gevinst" ved salget av Kreditkassen og DnB-aksjens børsverdi
ved overføring til Folketrygdfondet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«1. Stortinget
ber Regjeringen nedlegge Statens Bankinvesteringsfond.
2. Stortinget ber Regjeringen legge til
rette for at salget av statens bankaksjer gjennomføres
av private profesjonelle aktører.
3. Stortinget ber Regjeringen overføre
statens eierandel på⅓i DnB til Folketrygdfondet, men
slik at staten beholder en såkalt "gylden aksje" som sikrer veto
ved eventuell endring av vedtekter.
4. Stortinget ber Regjeringen sørge
for at tidligere private aksjonærer, som ble slettet i
forbindelse med bankkrisen, får en økonomisk kompensasjon fra
staten som beregnes separat for aksjonærene i Kreditkassen
og DnB basert på en beregning av statens gevinst ved salg
av Kreditkassen og DnB-aksjens børsverdi ved overføring
til Folketrygdfondet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre er
tilfreds med at det nå synes å være et
bredt flertall som støtter avvikling av det statlige eierskap
i Kreditkassen og som vil åpne for strukturløsninger
der banken kan inngå i en nordisk enhet. Disse medlemmer understreker
at en slik løsning basert på aksjonærenes ønske
hele tiden har hatt Høyres støtte.
Disse medlemmer vil peke på at
det kan velges ulike løsninger for å oppnå deltagelse
i en større nordisk enhet. Det kan legges opp til salg
av aksjene til høystbydende eller det kan velges en mer
industriell løsning der nåværende Kreditkassen-aksjonærer
blir medeiere i den nordiske bankenheten.
Disse medlemmer legger til grunn
at Staten som aksjonær velger løsning som både
tar hensyn til statens økonomiske interesser og behovet
for en velfungerende struktur i finansmarkedet.
Disse medlemmer konstaterer at
de gjenværende oppgaver for Statens Bankinvesteringsfond
er begrenset til salg av aksjene i Kreditkassen og forvaltning av
et antall aksjer i DnB. Disse medlemmer mener denne
begrensede oppgave ikke forsvarer opprettholdelse av et fond med
tilhørende styre og administrasjon. Disse medlemmer mener
derfor Statens Bankinvesteringsfond kan nedlegges og oppgavene overføres
Finansdepartementet eller det departement som eventuelt velges til å samordne
statlige eierinteresser.
Disse medlemmer har det prinsipielle
utgangspunkt at staten ikke skal ha eierinteresser i finansnæringen,
og at statens aksjer i DnB derfor gradvis bør selges.
Disse medlemmer viser til at
spørsmålet om kompensasjon/erstatning
til tidligere private aksjonærer i de kriserammede bankene
ble behandlet av Stortinget 6. mai 1999 på grunnlag av
innstillingen fra den parlamentariske granskningskommisjonen om
bankkrisen. Disse medlemmer tar derfor ikke opp forslag
på nytt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet
og representanten Steinar Bastesen viser til at Senterpartiet
har ønsket to sterke nasjonale bankmiljøer og
mener at det er grunnlag for å beholde Kreditkassen som
en selvstendig norsk bank. En slik løsning er den beste
for å ivareta hensynet til hovedkontorfunksjoner, konkurranse,
arbeidsplasser, god geografisk representasjon og den kompetanse
som er bygget opp i banken, spesielt i forhold til maritime næringer. Disse
medlemmer registrerer at det er flertall i Stortinget for å selge
statens aksjer i Kreditkassen og tar dette til etterretning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti
og representanten Steinar Bastesen konstaterer at for få år
siden ønsket et flertall å ha tre store forretningsbankmiljøer
i Norge. Det var sågar viktig å ha ett utenfor
Oslo, som da var Fokus Bank i Trondheim. Så ble Fokus Bank
privatisert og Fokus ble etter hvert kjøpt opp av Den danske
Bank. Samtlige lån over 20 mill. kroner som skal innvilges
av Fokus Bank, må godkjennes ved hovedkontoret i København.
Disste medlemmer konstaterer
at det så for to år siden ble sagt fra et flertall
at det var viktig med to store forretningsbankmiljøer i
Norge, Kreditkassen og DnB. Når det da kommer et bud på Kreditkassen
fra MeritaNordbanken settes ting i spill og stortingsflertallet
snur igjen rundt. Langsiktighet har ikke vært en dyd for
stortingsflertallet når det gjelder holdningen til strukturen
i finansnæringa.
Disse medlemmer vil gå imot
salg av statens aksjer i Kreditkassen. Det er flere grunner til
dette. For det første har statens bankaksjer, rent økonomisk betraktet,
vært en god formuesplassering for staten. Ved salg av bankaksjer
helt tilbake fra 1995 har staten allerede tapt flere milliarder
kroner i forhold til dagens aksjekurser. Staten befinner seg ikke
i noen likviditetskrise og et salg av statlige aksjer representerer
ikke noen reell bedring av budsjettbalansen, bare en omplassering
av formue. Den andre årsaken er at staten ved sin eierposisjon
bedre kan sikre målet om flere velfungerende finansinstitusjoner
i Norge med høy grad av konkurranse mellom institusjonene.
Gjennom sin eierposisjon kan staten sikre at hovedkontorene forblir her
i landet.
Disse medlemmer vil påpeke
at finansnæringa ikke er en vanlig næring. Det
er en næring som spiller en sentral nøkkelrolle
for å utvikle øvrig næringsliv. Det viktige
er ikke at finanskonsernene er store internasjonalt. Det viktigste
er at vi har en finansnæring som kjenner norsk næringsliv
og som kan betjene og finansiere norske bedrifter og personer. Stortingets oppgave
er å streke opp overordnede retningslinjer. Innenfor retningslinjene
står finansselskapene fritt til å velge de løsninger
som er forretningsmessig mest riktig for det enkelte selskap. Disse
retningslinjene må være holdbare over en viss
tid. Dersom retningslinjene skal endres fordi en svensk bank legger
inn et bud på statens bankaksjer kan det bringe politikken
i vanry.
«1. Stortinget ber Regjeringen
nedlegge Statens Bankinvesteringsfond.
2. Stortinget ber Regjeringen legge til
rette for at salget av statens bankaksjer gjennomføres
av private profesjonelle aktører.
3. Stortinget ber Regjeringen overføre
statens eierandel på⅓i DnB til Folketrygdfondet, men
slik at staten beholder en såkalt "gylden aksje" som sikrer veto
ved eventuell endring av vedtekter.
4. Stortinget ber Regjeringen sørge
for at tidligere private aksjonærer, som ble slettet i
forbindelse med bankkrisen, får en økonomisk kompensasjon fra
staten som beregnes separat for aksjonærene i Kreditkassen
og DnB basert på en beregning av statens gevinst ved salg
av Kreditkassen og DnB-aksjens børsverdi ved overføring
til Folketrygdfondet.»
Komiteen har elles ingen merknader,
viser til meldinga og rår Stortinget til å gjere
slikt
vedtak:
St.meld. nr. 38 (1999-2000) - om statens eierskap
i Kreditkassen - vedlegges protokollen.
Oslo, i finanskomiteen, den 9. juni 2000
Dag Terje Andersen
leiar |
Valgerd Svarstad Haugland
ordførar |
Siv Jensen
sekretær |