Det fremheves i St.meld. nr. 8 (1999-2000) at konsentrasjonen av klimagasser skal stabiliseres på et nivå som vil forhindre skadelig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Klimagassutslippene skal i perioden 2008-2012 ikke være mer enn 1 pst. høyere enn i 1990.
Regjeringen viser i St.meld. nr. 33 (1999-2000) til at Kyotoprotokollen bare er et første skritt i retning av å oppnå Klimakonvensjonens målsetting om å unngå farlige menneskeskapte klimaendringer.
På kort sikt er Regjeringens overordnede prioritet å bidra til at utfallet av den sjette partskonferansen (COP 6) under Klimakonvensjonen i Haag i november 2000 blir godt nok til at det blir mulig for et tilstrekkelig antall land å ratifisere Kyotoprotokollen, slik at den kan tre i kraft så raskt som mulig.
Regjeringen vil arbeide for et regelverk for Kyotomekanismene som sikrer kostnadseffektive, reelle utslippsreduksjoner. Regjeringen mener det er viktig å få enighet om et system som sikrer overholdelse av forpliktelsene, og som definerer hva som skjer dersom forpliktelsene ikke blir overholdt.
Regjeringen vil arbeide for løsninger som både kan bidra til å motvirke effektene av klimaendringer og til å få til en mer bærekraftig økonomisk utvikling i utviklingslandene.
Regjeringen anser at Norge innenfor EØS-avtalen og dermed i forholdet til EU best kan tjene sine interesser ved fortsatt å arbeide gjennom «paraplygruppa" av samarbeidende land, men den vil legge vekt på å styrke dialogen med EU for å prøve å dempe motsetningene mellom industrilandene før COP 6. Utviklingslandenes deltakelse i arbeidet med å redusere utslippene er sentralt i forhandlingene. Regjeringen vil arbeide aktivt for at det blir oppnådd gode resultater mht. kapasitetsbygging og overføring av teknologi og finansielle ressurser for utviklingslandene, som trolig vil være nødvendig for å få til tilfredsstillende resultater i forhold til Kyotomekanismene og regelverket som skal sikre at landene overholder forpliktelsene.
Regjeringen legger i St.meld. nr. 33 (1999-2000) vekt på at utformingen av virkemiddelbruken på klimaområdet og tiltak for å oppfylle Kyotoprotokollen skal tilstrebe kostnadseffektivitet både nasjonalt og globalt.
Regjeringen legger videre opp til at Norge skal ta i bruk Kyotomekanismene for å redusere de samlede kostnadene ved å oppfylle våre forpliktelser. I tråd med bestemmelsene i Kyotoprotokollen vil bruk av disse fleksible gjennomføringsmekanismene være et supplement til nasjonale tiltak.
Regjeringen mener at utviklingen av de norske virkemidlene må skje i lys av det som skjer i andre land. Som følge av EØS-avtalen og at EU er vårt viktigste eksportmarked, vil utvikling innenfor EU være spesielt viktig. Regjeringen vil videreutvikle virkemidlene for å få utløst flere kostnadseffektive nasjonale tiltak, og et nasjonalt kvotesystem for klimagasser vil kunne ivareta kriteriene om kostnadseffektivitet og styringseffektivitet fra norsk side.
Regjeringen vil bidra til at det utvikles et internasjonalt kvotemarked blant industrilandene som stimulerer til at de billigste tiltakene blir realisert, og at det norske kvotesystemet skal kobles til dette. Dette vil gjøre det mulig å bli enige om mer ambisiøse forpliktelser senere. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag til et nasjonalt kvotesystem.
Regjeringen viser til at EU-kommisjonen mars 2000 la fram en grønnbok om kvotehandel og en kommunikasjon hvor den på et overordnet nivå utmeisler en strategi for å gjennomføre Kyotoforpliktelsene. Regjeringen mener grønnboka kan være et første skritt på veien mot et regionalt kvotesystem.
I tillegg til å delta i utformingen av et internasjonalt kvotesystem, tar Regjeringen sikte på at Norge skal benytte de prosjektbaserte Kyotomekanismene aktivt.
Komiteen viser til
at Stortinget har behandlet energimeldingen og fattet vedtak som
har konsekvenser for arbeidet med klimaendringene. I disse spørsmål viser komiteen derfor
også til Innst. S. nr. 122 (1999-2000), hvor også partienes
primærstandpunkter fremkommer.
I forhold til St.meld. nr. 33 (1999-2000) er komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
enig i Regjeringens ambisjoner om å få på plass
regelverket for Kyoto-mekanismene for industrilandene, og at det
sikres at forpliktelsene overholdes, samt at det utarbeides tiltak
mot land som bryter regelverket.
Flertallet viser til at det er
bred enighet nasjonalt og internasjonalt om at de menneskeskapte
klimagassutslippene kan ha innvirkning på de globale klimaendringene.
Temperaturøkninger som vil kunne endre nedbørsmønstre
og vindsystemet, forflytte klimasoner og heve havnivået,
vil få svært alvorlige konsekvenser både
for økosystemer og samfunnet.
For å hindre en slik uønsket
utvikling, vil flertallet understreke viktigheten
av Kyotoprotokollen i arbeidet med å redusere menneskeskapte
klimagassutslipp.
Flertallet mener Kyotoprotokollen
representerer en milepel i innsatsen for å motvirke klimaendringene. Det
er viktig at arbeidet med å legge til rette for Kyotomekanismene
har høy prioritet, og flertallet har merket
seg Regjeringens prioriteringer om å arbeide for et regelverk
som sikrer kostnadseffektive og reelle reduksjoner i utslippene
av klimagass. Flertallet støtter også Regjeringens
syn om at det er viktig å få enighet om et system
som sikrer overholdelse av forpliktelsene og hva som skjer når
disse ikke blir overholdt.
Det er viktig at virkemidlene utløser
kostnadseffektive nasjonale tiltak, og flertallet har
merket seg at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag
til et nasjonalt kvotesystem.
Avtalen representerer likevel bare ett første
skritt framover i den internasjonale klimapolitikken. Flertallet understreker
at landene som slutter seg til Kyotoprotokollen skal ha
vist klar framgang i å oppnå utslippsforpliktelsene
innen 2005.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre ber
derfor Regjeringen i neste melding til Stortinget om rikets miljøtilstand
gi en vurdering av hvordan Norge ligger an i forhold til de utslippsforpliktelser
vi har påtatt oss.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Venstre, viser til at industrilandene må finne
felles løsninger i klimaforhandlingene. Flertallet støtter
et fortsatt arbeid gjennom "paraplygruppa", men vil også vektlegge betydningen
av en god dialog med EU i disse spørsmålene. Flertallet støtter
også Regjeringens arbeid i å finne gode løsninger
på områder som er viktige for industrilandene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre vil
også vise til at de fleksible gjennomføringsmekanismene
i Kyotoprotokollen skal være et supplement til nasjonale
tiltak. Dette er slått fast både i protokollen
og senere gjennom Stortingets behandling. Disse medlemmer forventer
derfor at Regjeringen raskt kommer tilbake til Stortinget med forslag
til nasjonale tiltak.
Når det gjelder fastsettelsen av reglene
for Kyotomekanismene støtter disse medlemmer prinsippene om
at de skal sikre kostnadseffektive og reelle utslippsreduksjoner
og at de skal bidra til en mer bærekraftig utvikling i
utviklingslandene. Men det forventes at Regjeringen har merket seg
at Stortinget ved flere anledninger har understreket at disse fleksible
mekanismene skal være et supplement til nasjonale tiltak
(jf. Innst. S. nr. 233 (1997-1999) og Innst. S. nr. 140 (1999-2000)).
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen ved å fokusere for ensidig på kvoteregimer
og fleksible gjennomføringsmekanismer kan skyve dette i
bakgrunnen. Kyotoavtalen er klar på at disse mekanismene
kun skal være et supplement til nasjonale tiltak. Det er
derfor viktig at Regjeringens oppfølging av et nasjonalt
kvotesystem for klimagasser skjer raskt, slik at det kan bli operativt
så snart som mulig, og helst slik at de trer i kraft 1.
januar 2002.
Disse medlemmer viser til spørsmål
317 i denne sesjonen fra Hallgeir H. Langeland om å akseptere
atomkraft som klimatiltak gjennom Den grønne utviklingsmekanismen
(CDM). Miljøvernministeren uttrykker følgende
i sitt svar:
«Norge ønsker ikke at kjernekraft skal kunne
inngå i CDM-prosjekter, og vil uttrykke dette dersom spørsmålet
kommer opp under klimaforhandlingene. Dette synet deler vi med noen
land.»
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det vil være uakseptabelt å inkludere kjernekraft
i CDM-prosjekter, og mener Regjeringen må avvise et slikt krav.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at EU-kommisjonens Grønnbok
kan være et første skritt til et regionalt kvotesystem,
og at dette bør følges opp, men minner også om
mulighetene for et nordisk alternativ.
Flertallet er videre fornøyd
med at Norge deltar i det konkrete arbeidet med å etablere
Verdens Karbonfond, og tror dette fondet kan bli et instrument for å oppfylle
utslippsforpliktelsene under Kyotoprotokollen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener
dette imidlertid forutsetter at Regjeringen arbeider for at det
ikke blir et instrument for å gi rike land mulighet til å kjøpe
seg fri fra egne forpliktelser. Disse medlemmer forventer
at Regjeringen arbeider ut fra dette perspektivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
registrert at FNs klimapanel mener at menneskeskapte CO2-utslipp har betydning for global oppvarming
og fører til klimaendringer. Disse medlemmer er
i likhet med en rekke forskere skeptisk til dette. Disse
medlemmer registrerer at det er stor uenighet blant forskere
om omfanget og de eventuelle betydninger dette har for klimaet.
Disse medlemmer viser til at
jordkloden har gjennomgått en rekke klimaendringer og istider
i tidligere tider. Disse medlemmer mener at klimaendringer
er naturlige og pågår hele tiden. Disse
medlemmer viser til at FNs klimapanel ikke kan forklare de
betydelige svingninger i klimaet som har vært i tidligere
tider. Dissemedlemmer vil vise til
at menneskenes virksomhet bidrar med om lag 3 pst. av utslippene
av de totale globale CO2-utslippene. Disse medlemmer er
svært skeptiske til Regjeringens klimatiltak (og de tiltak
som blir foreslått iverksatt), og vil gå imot
en ratifikasjon av Kyotoavtalen.
Disse medlemmer vil på det
sterkeste ta avstand fra ensidige nasjonale CO2-avgifter
som vil være konkurransehemmende for vårt næringsliv
og industri. Dette vil ikke ha noen betydning i global sammenheng.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre
ensidige nasjonale miljøavgifter som kan svekke konkurranseevnen
til norsk næringsliv.»
«Stortinget ber Regjeringen avvikle
ensidige nasjonale miljøavgifter som svekker konkurranseevnen
til norsk næringsliv.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
uttrykke skepsis til fortsatt norsk deltakelse i "paraplygruppa"
avsamarbeidende land. Det ville
være mer naturlig å ha et tett samarbeid med land
som er mer opptatt av å løse klimaproblemene, enn
land som har store interesser i å finne rimelige og derved
ikke nødvendigvis de beste løsningene. Dette medlember Regjeringen foreta en grundig vurdering av
om klimaproblemet fortsatt er tjent med å delta i paraplygruppa.
Dette medlem viser til at for
framdriften i arbeidet med Kyotoprotokollen vil det, dersom det
er praktisk mulig, være en fordel om Norge kunne ha ratifisert avtalen
før COP 6.
Regjeringen viser i St.meld. nr. 33 (1999-2000)
til Stortingets vedtak om at det ikke er nødvendig å endre forurensningsloven
for å omgjøre utslippstillatelsene for Naturkrafts
planlagte gasskraftverk på Kårstø og Kollsnes.
Regjeringen legger til grunn at CO2-kravet i utslippstillatelsen
kan omgjøres uten lovendringer.
Regjeringen viser til at behovet for lovendring
særlig har vært knyttet til gjennomføringen
av fleksible NOx-tiltak, og Justisdepartementets
lovavdeling konkluderte i sin uttalelse av 6. mars i år
med at det ikke ligger innenfor forurensningslovens rammer å gi
utslippstillatelser hvor utslippsreduserende tiltak i hovedsak eller i
sin helhet kan gjennomføres utenfor konsesjonærens egen
virksomhet.
En utslippsløsning med fleksible NOx-tiltak vil likevel kunne gjennomføres
i medhold av forurensningsloven. Regjeringen legger til grunn at
Rådsdirektiv 96/61/EF om integrert forebygging
og begrensning av forurensning (IPPC-direktivet), som er gjennomført
i norsk rett, stiller krav om at det enkelte anlegg må oppfylle
Best Available Technique-krav (BAT).
Regjeringen viser i St.meld. nr. 33 (1999-2000)
til at løsningen om oppfyllelse via tredjemann er aktuell
når det stilles strengere krav enn BAT. Det må også kreves en
rettslig sikkerhet for at utslippsreduksjonene finner sted, og at
det fastsettes vanlige krav etter forurensningsloven om rapportering,
framdrift, tilsyn/kontroll og sanksjonsbestemmelser for
manglende overholdelse av kravene. Utslippsreduksjonene skal foretas innenfor
det området som har begrunnet utslippskravene. Videre følger
det av alminnelig forvaltningsrett at forurensningsmyndighetene
ikke kan fraskrive seg omgjøringsadgangen eller binde opp
egen eller andre myndigheters framtidige virkemiddelbruk. Konsesjonshaver
kan derfor bare godtgjøre seg tredjemanns utslippsreduksjoner
i den utstrekning og så lenge utslippene ikke er regulert
gjennom andre virkemidler.
Regjeringen viser til at under forutsetning
av at det stilles utslippskrav rettet mot virksomheten, og at Naturkraft
supplerer søknaden med en tredjemannsløsning som
skissert i St.meld. nr. 33 (1999-2000), vil fleksible NOx-tiltak kunne gjennomføres i
medhold av loven.
Omgjøringssaken vil bli raskt behandlet
av Miljøverndepartementet, og det arbeides med retningslinjer til
Statens forurensningstilsyn for deres framtidige behandling av gasskraftverk.
Regjeringen vil utforme et program for utvikling
av renseteknologi for CO2, med sikte
på å involvere både myndigheter og bedrifter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, har merket seg at vedtaket
om omgjøring av Naturkrafts konsesjonssøknad i
tråd med Stortingets vedtak ved behandlingen av St.meld.
nr. 29 (1998-1999) Om energipolitikken, kan gjennomføres
uten endring av forurensingsloven. Flertallet har
videre merket seg kravene som stilles til oppfyllelse ved en tredjemannsløsning
og at en konkretisering av dette vil ligge innenfor den gjeldende lovs
rammer.
Flertallet viser til at krav
om BAT (Best Available Technology) skal knyttes til IPPC-direktivet,
og således knyttet til beste tilgjengelige teknologi i
Europa. Dette fremgår også av brev av 8. juni
2000 fra miljøvernministeren til komiteen. I brev fra SFT
til Miljøverndepartementet av 15. juni 2000 (se vedlegg)
blir det gjort rede for hva som er best tilgjengelig teknikk i dag
for den aktuelle type gasskraftverk. Dette gjelder både
forbrenningsteknologi og renseteknologi. Ifølge SFTs vurdering
er minimums BAT i Europa i dag lav-NOx-brennere
med en garantiverdi på 25 ppm NOx. Dette
er med andre ord det utslippsnivå som minimum må oppfylles.
De krav SFT har stilt til NOx-reduksjon i
Naturkraft AS sin utslippstillatelse, er strengere. Dersom dette
kravet til NOx-reduksjon opprettholdes,
er det krav som beskrives i St.meld. nr. 33 (1999-2000) - om tredjemannsløsninger
- oppfylt.
Flertallet er gjort kjent med
at omgjøringssaken nå forberedes etter vanlige
saksbehandlingsprosedyrer i henhold til omgjøringsvedtak
etter forurensingsloven. Flertallet viser til miljøvernministerens
brev til komiteen av 6. juni 2000 hvor det redegjøres for
de saksbehandlingsprosedyrer som må følges. I
brevet til komiteen av 6. juni 2000 er det omgjørelsen
av utslippstillatelsene som omtales, ikke spørsmålet
om hvorvidt forurensingsloven må endres. Det spørsmålet
er avklart i St.meld. nr. 33 (1999-2000). Flertallet viser
til behandlingen av St.meld. nr. 29 (1998-1999), hvor flertallet
understreket at det er Regjeringen som har ansvar for å sikre
en forsvarlig saksbehandling.
Flertallet viser til brevet av
6. juni 2000 fra miljøvernministeren hvor det henvises
til hva Justisdepartementets lovavdeling uttaler generelt om lovtolkning. Lovavdelingen
presiserer at de konkrete rettslige vurderinger på flere
punkter vil være avhengige av vurderinger av faktiske omstendigheter,
dels av den faktiske utvikling i fremtiden, men at det generelt
ligger utenfor Lovavdelingens oppgave å ta stilling til
slike faktiske forhold. Flertallet viser til at disse
forhold blir avklart gjennom den avsluttende saksbehandling knyttet
til omgjøring av utslippstillatelsen i tråd med
Stortingets vedtak ved behandling av Innst. S. nr. 122 (1999-2000).
På denne bakgrunn er flertallet så langt
tilfreds med Regjeringens oppfølging av Stortingets vedtak
9. mars 2000.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Venstre viser til at en forutsetning for oppfyllelse av
krav til NOx-utslipp via tredjemann kun
er aktuelt når det stilles strengere krav enn BAT. På denne
bakgrunn blir definisjonen av BAT-kravene grunnleggende viktig. Dersom
kravene ikke kan konkretiseres, er det heller ikke mulig å avgjøre
om Naturkrafts planer for tredjemannsløsning slik den er
skissert i merknadene fra flertallet i Innst. S. nr. 122 (1999-2000)
ligger innenfor loven.
Disse medlemmer viser til at
miljøvernministeren i brev til komiteen av 6. juni 2000
sier at konkretiseringen av BAT-kravene skal foretas etter en faglig vurdering
av SFT. Disse medlemmer vil påpeke at SFTs
faglige vurdering av BAT-kravene ligger til grunn i den opprinnelige
utslippstillatelsen til SFT, som senere ble stadfestet av Miljøverndepartementet av
tidligere miljøvernminister Guro Fjellanger den 22. juni
1999. Disse medlemmer viser også til at
det er tilgjengelig teknologi som kan oppfylle de kravene som er
satt i utslippstillatelsene til Naturkraft. Denne SCNOx-teknologien
er allerede installert i gasskraftverk i USA. Det vil derfor være
underlig om en ny faglig vurdering fra SFT skulle komme til et annet
resultat enn det som ligger til grunn.
Disse medlemmer kan ikke se at
Regjeringen i St.meld. nr. 33 (1999-2000) har gitt en holdbar begrunnelse
for at endringen i utslippstillatelsene kan foretas uten at loven
endres. Av en slik begrunnelse må det kunne kreves at de
grunnleggende forutsetningene, som gjør at en løsning
ligger innenfor forurensningslovens rammer, kan konkretiseres. Disse
medlemmer konstaterer at miljøvernministeren ikke
er i stand til å foreta en slik konkretisering. Dersom
de utslippstillatelsene Naturkraft har i dag ikke er strengere
enn BAT-kravene og utslippskravene skal løses gjennom en tredjemann,
vil en endring i vilkårene, slik det er vedtatt i Stortinget,
måtte medføre lovendring. Dette tar ikke konklusjonen
i St.meld. nr. 33 (1999-2000) høyde for.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at Stortingets vedtak 9. mars var å omgjøre de
konkrete utslippstillatelsene til Naturkrafts gasskraftverk
på Kårstø og Kollsnes. Som en del av
dette ble det vedtatt at Regjeringen skulle vurdere om det var mulig å gjøre
om utslippstillatelsene, slik flertallet på Stortinget
hadde skissert det, uten å endre forurensningsloven. Disse medlemmer har
merket seg at Regjeringen har gitt en generell vurdering av hva
som skal til for å endre vilkårene i utslippstillatelser,
uten at det skal komme i konflikt med forurensningsloven. Senere
skal det vurderes nærmere hvorvidt konkrete endringer i
vilkårene i utslippstillatelsene til Naturkraft ligger
innenfor rammene av forurensningsloven.
Disse medlemmer viser til spørsmål
fra energi- og miljøkomiteen til statsråden av
7. juni 2000, hvor det spørres om hvorvidt det er mulig
at departementet etter en ordinær saksbehandlingsprosedyre
kan komme til at en omgjøring av utslippstillatelsene ikke
oppfyller forurensningslovens bestemmelser, og dermed komme med
forslag til endring av loven. Disse medlemmer viser
til svar fra statsråden av 8. juni 2000, hvor det sies:
«Som tidligere anført i svar til komiteen
vil det på dette tidspunkt være direkte galt av
meg å forskuttere dette.»
Disse medlemmer kan ikke oppfatte
dette svaret på annen måte enn at statsråden
holder det åpent om det etter en ordinær saksbehandling
kan bli nødvendig å endre forurensningsloven. Disse
medlemmer kan ikke se at det er sammenheng mellom de brev statsråden
har sendt til komiteen og den konklusjon som presenteres i St.meld.
nr. 33 (1999-2000). For øvrig viser disse medlemmer også til
at statsråden i debatt i Stortinget den 14. juni 2000 sa
følgende med referanse til tilleggsmeldingen:
«Vi gjør den veldig klare vurdering at det
ikke er nødvendig å endre forurensningsloven for å følge
opp Stortingets vedtak om omgjøring av utslippstillatelsene.»
Samtidig viser disse medlemmer til
at statsråden fastholdt innholdet i de svar som er gitt
til Stortinget om at avklaringen av om vilkårene ligger
innenfor forurensningsloven, først kan skje utpå høsten.
Dermed kan ikke disse medlemmer se
at Regjeringen har fulgt opp Stortingets vedtak om en avklaring på om
det er mulig å endre vilkårene i utslippstillatelsen
innenfor rammen av forurensningsloven før 1. juni 2000. Disse
medlemmer mener at dette både er kritikkverdig
og oppsiktsvekkende. Det er kritikkverdig fordi tilleggsmeldingen
presenterer en annen konklusjon enn det som kan bli realiteten etter
en nærmere saksbehandling. Det er oppsiktsvekkende fordi
en arbeiderpartiregjering ikke kan gi et tilfredsstillende svar
på et vedtak partiet selv har foreslått og stemt
for i Stortinget.
Disse medlemmer viser videre
til at spørsmålet om en omgjøring av
utslippstillatelse også omfatter CO2. Disse
medlemmer viser til at Justisdepartementets lovavdeling
sier det slik i en uttalelse av 6. mars 2000:
«Dersom etablering av gasskraftverk medfører
betydelige utslipp av klimagasser uten å føre
til en tilnærmet tilsvarende reduksjon av utslipp eller
miljøskader andre steder, kan det etter Lovavdelingens
syn på denne bakgrunn reises ganske tungtveiende rettslige innvendinger
mot å gi utslippstillatelse etter forurensningsloven.»
I denne forbindelse vil disse medlemmer også vise
til at Justisdepartementets lovavdeling legger vekt på hvilken
sikkerhet - rettslig eller faktisk - man kan stille for at de totale
utslippene vil gå ned. Lovavdelingen uttaler at det i en
slik vurdering kreves:
«Forholdsvis høy grad av sikkerhet for miljøfordelene
vil inntre for at de skal gjøre det berettiget å gi
tillatelse til en virksomhet som isolert sett vil medføre betydelige
forurensende utslipp.»
Disse medlemmer stiller seg undrende
til at dette overhodet ikke er vurdert i tilleggsmeldingen, St.meld.
nr. 33 (1999-2000). Disse medlemmer har også merket
seg at spørsmålet om utslipp av CO2 heller
ikke er vurdert på nytt av lovavdelingen i Justisdepartementet
i forberedelsene til St.meld. nr. 33 (1999-2000). Det forutsettes
derfor at det fortsatt er de samme vurderinger som ligger til grunn.
I brev til komiteen kan heller ikke miljøvernministeren
si om lovens krav er oppfylt ved en endring av utslippstillatelsene.
Det må vurderes i den enkelte sak. Igjen vil disse
medlemmer påpeke at omgjøring av utslippstillatelsene
til Naturkraft må anses som en enkeltsak. Det konstateres
dermed at Regjeringen heller ikke når det gjelder CO2 er i stand til å bekrefte at en
omgjøring av utslippstillatelsene ligger innenfor forurensningslovens
rammer. Således er heller ikke Stortingets vedtak om å få en
vurdering av om dette kan gjøres innenfor forurensningslovens
rammer innen 1. juni 2000 oppfylt.
Disse medlemmer vil understreke
at Stortinget den 9. mars 2000 ikke ba om en teoretisk oppstilling
av forutsetningene som må oppfylles dersom man skal kunne
omgjøre vilkårene i utslippstillatelsene innenfor rammene
av forurensningsloven. Men det skulle foretas en konkret vurdering
av om en omgjøring av vilkårene i utslippingstillatelsene
til Naturkraft, slik flertallet skisserte det, kan foretas uten å gjennomføre lovendring.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen på det nåværende tidspunkt
ikke er i stand til å svare på dette.
Disse medlemmermener
dette er svært kritikkverdig.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til at departementet i brev av 31. mai 2000, som svar på spørsmål
fra saksordfører, opplyser at miljømyndighetene
har kompetanse til å vurdere energieffektivitet i forbindelse med
tildeling av konsesjon etter forurensningsloven.
Disse medlemmer ønsker å påpeke
at IPPC-direktivet ikke bare gir konsesjonsgiver kompetanse og rett,
men også plikt, til å sette krav til energieffektivitet, etter
direktivets artikkel 3 punkt c som lyder:
«Medlemsstatene skal treffe de tiltak som er nødvendige
for at vedkommende myndigheter sikrer at anlegget drives på en
slik måte at … energien utnyttes effektivt.»
Etter disse medlemmers mening
er betingelsen for at energien utnyttes effektivt at gasskraftverkene bygges
på en slik måte og med en slik plassering at varmen
som produseres anvendes til energiformål, for eksempel
oppvarming av boliger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Dokument nr. 8:49 (1999-2000) forslag om endring av forurensningsloven,
som innebærer at loven ikke skal gjelde klimagassen CO2.