I Innst. S. nr. 226 (1999-2000) til Dokument
nr. 8:46 (1999-2000) ber justiskomiteen departementet vurdere problemstillingene
omkring retur av kriminelle utlendinger. I debatten i Stortinget
13. juni 2000 ba Stortinget Regjeringen legge frem en egen sak om
problemet med og tiltak knyttet til utenlandske statsborgere som skal
utvises/bortvises, men der dette blir hindret av hjemlandet/mottakerlandet.
Justisdepartementet finner det hensiktsmessig å foreta
en samlet orientering til Stortinget om disse problemstillingene,
idet begge punktene omhandler returproblemer som i utgangspunktet
oppstår uavhengig av om vedkommende utlending er kriminell
(straffedømt m.v.) og/eller utvist eller om vedkommende
har fått et avslag som innebærer at utlendingen
må reise ut. Årsakene til returproblemene kan
i en del tilfeller også være sammensatte.
Utgangspunktet er at en utlending som er nektet
tillatelse i Norge, skal forlate landet frivillig. Erfaringsmessig
skjer ikke dette i en rekke saker, og politiet skal da etter loven
om nødvendig føre dem ut med tvang. Det er spesielt
i denne sammenhengen at returproblematikken gjør seg gjeldende.
Forhold som forårsaker returproblemer kan grupperes i to
hovedtilfeller:
– I det
ene tilfellet kan ikke retur til hjemlandet finne sted fordi hjemlandets
myndigheter ikke vil ta i- mot egne borgere som ikke selv medvirker
til hjemreisen, dvs. reiser frivillig.
– I det andre tilfellet kan ikke
retur finne sted fordi utlendingens identitet er uavklart. At identiteten
er uavklart kan omfatte både hvem utlendingen er og hvilket
land utlendingen er hjemmehørende i. I disse tilfellene
vil utlendingen selv ofte ikke medvirke til å avklare disse
spørsmålene.
Av konkrete tiltak kan nevnes at Norge er med
i et nordisk samarbeid gjennom Nordisk samrådsgruppe på høyt
nivå for flyktninger (NSHF) om returer av etiopiske borgere
til Etiopia. Hensikten er å bli enige om en felles forståelse
med Etiopia om retur av etiopiske borgere.
Noen europeiske land benytter seg av bilaterale returavtaler
som et virkemiddel for å hindre returproblemer. Norge arbeider
aktivt for at den enkelte stat bør påta seg en
folkerettslig forpliktelse til å ta imot egne borgere som
selv ikke ønsker dette. Et slikt prinsipp bør
legges til grunn i både bilaterale og multilaterale forhandlinger.
Norge har inngått returavtaler med noen land, for eksempel
inngikk Norge returavtale med Sri Lanka med virkning fra mars 2000.
Fra og med august 2000 har utsendelser til Kosovo blitt
gjennomført, de første som ble sendt ut var kosovoalbanere
som var utvist som følge av straffbare handlinger.
I tillegg kan det nevnes at Justisdepartementet
har tatt initiativ overfor Utenriksdepartementet for å diskutere
migrasjonspolitikk i et mer helhetlig perspektiv. Det er ønskelig å se
asyl- og returspørsmål i sammenheng med utenriks-
og bistandspolitiske virkemidler. Formålet med å se
politikkområdene i sammenheng er å få til
et styrket samarbeid med opphavs- og transittland, både
med sikte på å motvirke migrasjon, og å legge
til rette for større vilje i disse landene til å motta egne
borgere som ikke har fått tillatelse til å oppholde seg
i Norge.
Utlendingsloven § 37 første
ledd understreker utlendingens plikt til å medvirke til å avklare
sin identitet helt frem til antatt korrekt identitet er registrert,
og også senere dersom det er grunn til å anta
at den registrerte identiteten ikke er riktig.
I de tilfeller det er tvil om identiteten og
utlendingsmyndighetene har avslått søknad fra
vedkommende, vil utlendingen erfaringsmessig ofte ikke ønske å medvirke
til å avklare identiteten slik at retur kan finne sted til
det som måtte være hans/hennes hjemland.
Så vel asylsøkere som ikke har noe reelt beskyttelsesbehov, som
utviste straffedømte vil kunne ha interesse av denne formen
for trenering. Slike saker er generelt svært ressurskrevende
for utlendingsmyndighetene når utlendingene selv ikke medvirker
for å avklare hvem de er og hvilket land de kommer fra.
Personer som er statsløse er ikke nødvendigvis
vanskelige å returnere, dersom de har en avklart identitet. Det
vil bero på reglene og utlendingens status i det land der
vedkommende har hatt sitt faste opphold, om retur er praktisk mulig.
Departementet har erfaringer for at utviste utlendinger som er statsløse,
har blitt returnert til oppholdslandet.
Komiteen har merket seg at returproblemer
kan oppstå i alle typer saker hvor en utlending nektes
tillatelse til opphold i landet, ikke bare kriminelle utlendinger. Komiteen vil
vise til at returproblemene knytter seg til den gruppen som ikke ønskes
mottatt i hjemlandet og den gruppen som har en uavklart identitet.
Komiteen har merket seg at Norge
har inngått bilaterale avtaler med enkelte land om hjemsendelse. Komiteen mener
det er viktig å satse maksimalt på å avklare
identiteten til den enkelte, men er bekymret for alle de ressurser
en enkelt sak kan kreve, til eksempel Gholam-saken.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener at myndighetene
må sette en tidsfrist for hvor lenge mennesker skal leve
med en uavklart status, uten at det blir gitt opphold på humanitært grunnlag,
selv om trenering fra asylsøkers side ikke skal føre
til at det blir lettere å få oppholdstillatelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
komme tilbake til disse spørsmål i forbindelse
med behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001).