7.1 Sammendrag

7.1.1 Innledning

Justisdepartementet viser til debatten i Stortinget 13. juni 2000 og statsråd Hanne Harlems redegjørelse i forbindelse med mistillitsforslag fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen, etter at departementet den 7. juni 2000 ga familien Gholam oppholdstillatelse, som en oppfølgning av regjeringen Bondeviks tilbud om amnesti 17. desember 1998.

Justisministeren bekreftet videre 16. juni 2000, på skriftlig spørsmål nr. 376 fra stortingsrepresentant Kristin Krohn Devold, at hun i samråd med kommunalministeren, ville gi Stortinget en nærmere orientering om det betingede amnestiet og avslutningen av de aktuelle sakene ved sesjonsstart høsten 2000.

Det vises samtidig til diskusjonen i Stortinget 18. mai 1999 i forbindelse med "forslag fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen og Jan Simonsen om å omgjøre det betingede amnestiet i de såkalte Quetta og Laos-prosjektene". I Innst. S. nr. 172 (1998-1999) uttrykte justiskomiteen "skepsis til bruk av amnesti som generelt virkemiddel". Flertallet uttalte at de "erkjenner allikevel at dette vedtaket er gjort innenfor det som må antas å være departementets myndighetsområde" og "slutter seg til departementets presisering at konsekvensen av ikke å oppfylle disse betingelsene er at de aktuelle personene ikke vil bli omfattet av amnestiet og at de i så fall må returnere til sine hjemland."

Saken til familien Gholam, som er en del av "Quettaprosjektet ", blir spesielt omtalt nedenfor under pkt. 7.1.6.

7.1.2 Bakgrunn

7.1.2.1 Quettaprosjektet

Utlendingsmyndighetene fikk i 1988/89 mistanke om at en rekke afghanske asylsøkere i Norge - alle etniske hazara - var pakistanske borgere fra byen Quetta i pakistansk Baluchistan. Opplysninger gitt i en rekke asylsaker på 1990-tallet styrket mistanken i betydelig grad.

Høsten 1994 ble det satt i gang et samarbeid mellom Utlendingsdirektoratet og Kripos, det såkalte Quettaprosjektet. Det ble gjennomført et omfattende etterforskningsarbeid med blant annet tilleggsavhør, språktester, beslag av omfattende bevismateriale og innhenting av opplysninger fra visumsøknader.

Undersøkelsene i Quettaprosjektet viste at det i årene 1988-1995 foregikk en omfattende, systematisk og godt organisert menneskesmugling og illegal innvandring fra Quetta til Norge. Det er ingenting i sakene som tyder på at de involverte noen gang har hatt behov for beskyttelse. De involverte hadde fått oppholdstillatelse i Norge basert på falsk forklaring om nasjonalitet, identitet, reiserute og asylgrunnlag for øvrig.

7.1.2.2 Laosprosjektet

Utlendingsmyndighetene fikk i 1994/95 mistanke om at en rekke laotiske borgere bosatt i Norge i perioden 1987 til 1992 i realiteten var thailandske borgere og således hadde fått oppholdstillatelse på uriktige forutsetninger.

I forbindelse med etterforskning av i alt 77 personer, forlot et titalls personer Norge før det ble opprettet tilbakekallssaker, og et titalls personer valgte å reise hjem etter å ha mottatt vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelse. De forlot Norge uten å påklage vedtakene.

7.1.3 Rettslig utgangspunkt

Etter norsk lov er utlendinger som søker asyl eller en annen tillatelse i Norge, forpliktet til å oppgi korrekt identitet og nasjonalitet og ellers forklare seg sannferdig til norske myndigheter, jf. utlendingsloven § 44. Det er anledning til å trekke tilbake tillatelser som er gitt for eksempel på bakgrunn av falsk forklaring, samt utvise på grunn av brudd på utlendingsloven. De aktuelle bestemmelsene er utlendingsloven § 13 og utlendingsforskriften § 50 (tilbakekall) og utlendingsloven § 29 (utvisning).

I sine beslutninger om å tilbakekalle de aktuelle tillatelsene som var gitt på bristende forutsetninger og også fatte vedtak om utvisning, la Utlendingsdirektoratet og Justisdepartementet stor vekt på allmennpreventive hensyn. Menneskesmugling er straffbart. Det var også med i vurderingen at misbruk av asylinstituttet tilsa at illegal innvandring og menneskesmugling ble tatt alvorlig og fikk konsekvenser.

7.1.4 Amnesti

17. desember 1998 kunngjorde daværende justisminister Aud-Inger Aure at de personene som var omfattet av de såkalte Quetta og Laos-prosjektene kunne få opphold i Norge etter nærmere bestemte retningslinjer. Begrunnelsen var den lange faktiske botiden og tilknytningen de fleste hadde til Norge, uten at tillatelsen var trukket tilbake eller at hjemsendelse var iverksatt. Det ble lagt stor vekt på hensynet til barna.

Konsekvensen av ikke å oppfylle betingelsene var at de aktuelle personene ikke ville bli omfattet av amnestiet. De måtte i så fall returnere til sine hjemland. Ved eventuelle straffbare forhold i fremtiden, ville de vanlige regler for utvisning gjelde også denne gruppen. Amnestiet omfattet ikke personer som var hjemsendt, hadde reist frivillig eller kunne utvises på grunn av andre straffbare handlinger enn brudd på utlendingsloven.

I meldingen redegjøres det nærmere for retningslinjene som amnestisakene blir behandlet etter.

7.1.5 Quettaprosjektet

I pressemelding av 17. desember 1998 om amnestiet gikk det fram at de det gjaldt ville "bli innvilget opphold etter nærmere bestemte retningslinjer" og at det er "en forutsetning at norske myndigheter kjenner nasjonaliteten og identiteten til de utlendinger som bor i Norge".

Bortsett fra familien Gholam har ingen av de øvrige personene som i utgangspunktet kunne omfattes av amnestiet, oppfylt vilkårene. Departementet kjenner ikke til at noen av de øvrige personene i Quettaprosjektet har levert individuelle søknader om reisedokumenter til den pakistanske ambassaden i Oslo.

På bakgrunn av erfaringene fra arbeidet med sakene gjennom flere år, særlig erfaringer med familien Gholam, ser departementet svært liten mulighet for å tvangsreturnere de aktuelle personene uten reisedokumenter.

Departementet har derfor besluttet at også de personene som ikke har oppfylt vilkårene, kan få oppholdstillatelse. Det vil imidlertid ikke bli gitt ordinære tillatelser med vanlige rettigheter. Departementet ser fortsatt meget alvorlig på at det oppholder seg personer her med uavklart identitet. Det vil således bli gitt tillatelser som kan fornyes, men som ikke gir grunnlag for familiegjenforening, bosettingstillatelse eller statsborgerskap. Tillatelsene blir gitt på vedkommendes pakistanske nasjonalitet, som er en identitet departementet finner sannsynliggjort gjennom verifiseringer, språktester, dokumentbeslag, søknader om visum til Danmark med mer. Disse identitetene er ikke bekreftet av pakistanske myndigheter.

Quettaprosjektet utgjør ca. 50 personer, hvorav sakene til ca. 30 personer behandles i Justisdepartementet, og de resterende i Utlendingsdirektoratet. Sakene ble avsluttet i september 2000. Alle fikk en begrenset tillatelse som nevnt ovenfor.

7.1.7 Særlig om Gholam-saken

I meldingen omtales saksgangen.

Pakistanske myndigheter har bekreftet familien Gholams pakistanske nasjonalitet, gjennom flere noter til norske myndigheter, sist ved noter av 30. oktober 1999 og 17. november 1999.

Notevekslingen om familiens pakistanske statsborgerskap anses minst like betryggende som bekreftelse på nasjonaliteten som utstedelsen av nasjonalitetspass. Norske myndigheter har i denne saken valgt å forholde seg til de personopplysningene pakistanske myndigheter har brukt om sine borgere. På denne bakgrunn har norske myndigheter funnet at familien oppfyller vilkårene knyttet til amnestiet, og gitt familien oppholdstillatelse.

Det har vært et omfattende arbeid med Gholam-saken, også etter at tilbudet om amnesti ble gitt, for å legge forholdene til rette for oppfyllelse av vilkårene. Det tok over ett år fra tilbudet om amnesti til departementet kunne konstatere at vilkårene var oppfylt. Saken ble kontinuerlig fulgt opp av Justisdepartementet. Det har vært tett kontakt, både skriftlig og muntlig, med familien Gholams advokat. Pakistanske reisedokumenter ble utstedt i mars 2000, etter at pakistanske myndigheter for så vidt allerede i 1997 hadde bekreftet at familien var pakistansk.

Familiemedlemmene fikk innvilget nye oppholdstillatelser den 7. juni 2000 på bakgrunn av de pakistanske reisedokumentene.

7.1.7 Laosprosjektet

Laosprosjektet besto i utgangspunktet av 78 personer. 41 personer fikk ikke tilbud om amnesti, idet de fleste hadde forlatt landet. 37 personer fikk tilbud om amnesti, og av disse har 12 fått innvilget nye ordinære oppholdstillatelser på thailandsk identitet etter fremleggelse av thailandske nasjonalitetspass. Saker knyttet til ytterligere 14 personer falt bort, og det gjenstår uavklarte saker for i alt 11 personer tilhørende to familier. Utlendingsdirektoratet vil behandle disse sakene ut fra de opplysningene som foreligger.

7.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,vil vise til orienteringen om betinget amnesti i forbindelse med Quettaprosjektet. Flertallet vil vise til at Regjeringen i stortingsmeldingen under overskriften "avslutningen av arbeidet med sakene" omtaler den betingede oppholdstillatelsen som er gitt i Quettaprosjektet.

Flertallet mener at prosjektet har fått en brukbar kortsiktig løsning, men at det ikke er funnet noen tilfredsstillende langsiktig løsning. Flertallet vil peke på at Quettaprosjektet blant annet omfatter 20 barn som alle er født i Norge. Flertallet er kjent med at det i disse dager er til behandling en fornyet tillatelse og ber Regjeringen etter dette vurdere situasjonen for disse personene.

Flertallet mener Laosprosjektet har fått en tilfredsstillende løsning så langt, men vil vise til at den ennå ikke er avsluttet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Innst. S. nr. 172 (1998-1999), jf. Dokument nr. 8:25 (1998-1999), om de såkalte Quetta- og Laosprosjektene.

Disse medlemmer vil spesielt vise til hva en samlet justiskomité sa:

"Komiteen har merket seg at vi i disse sakene står overfor et systematisk lovbrudd i forhold til norske utlendingsmyndigheter og at både Utlendingsdirektoratet og KRIPOS, gjennom det såkalte Quetta-prosjektet har måttet utføre et stort etterforskningsarbeid med bl.a. tilleggsavhør, språktester, beslag og omfattende bevismateriale og innhenting og gjennomgang av visumsøknader i Norge og Pakistan. I dette arbeidet har KRIPOS måttet samarbeide med flere politidistrikter i Norge, danske utlendingsmyndigheter og danske Kripos. Komiteen vil vise til de betydelige ressurser, både personellmessig og økonomisk, som er gått med til denne etterforskningen.

Det vises for øvrig til Justisdepartementets pressemelding av hhv. 6. mai og 17. desember 1998 som følger som vedlegg 2 og 3 til innstillingen.

Komiteen vil understreke at illegal innvandring og menneskesmugling er ulovlig og belagt med straffeansvar etter utlendingslovens § 47. Komiteen er opptatt av de allmennpreventive hensynene i slik saker, nettopp fordi de er så omfattende, så kompliserte og så vanskelige å etterforske. Komiteen legger vekt på at de hverken av etiske eller praktiske hensyn må godtas en praksis hvor ulovlig opptreden i forhold til norske myndigheter gir preferanse for å få opphold og senere statsborgerskap i Norge.

Komiteen har merket seg at departementet henviser til at "amnestiet ble gitt av flere grunner", bl.a. at de fleste involverte har hatt langt opphold i Norge og at et stort antall av de berørte personer er barn.

Komiteen vil i utgangspunktet uttrykke skepsis til bruk av amnesti som generelt virkemiddel, og vil advare mot en praksis der uærlig og uredelig adferd gir oppholdstillatelse."

Disse medlemmer vil videre vise til hva justiskomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet sa:

"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at vedtaket om betinget amnesti for utlendinger som omfattes av de såkalte Quetta- og Laos-prosjektene er i strid med de signaler og retningslinjer som er gitt av Stortinget for behandling av utlendingssaker. Det er derfor naturlig at et slikt omfattende amnesti som angår store grupper asylsøkere blir vurdert av Stortinget. I tråd med de synspunktene som fremkommer ovenfor, og med henvisning til argumentasjonen i Dokument nr. 8:25 (1998-1999) fremmer disse medlemmer derfor følgende forslag:

• "Stortinget ber Regjeringen omgjøre sitt vedtak om betinget amnesti for utlendinger som omfattes av de såkalte Quetta- og Laos-prosjektene.""

Komiteens medlemmer fra Høyre anerkjenner at det å innvilge et amnesti til familien Gholam er innenfor Justisdepartementets/justisministerens kompetanseområde. Disse medlemmer vil understreke at de er uenig i den vurdering som er gitt i denne saken, amnestitiden var over og varige identitetsdokumenter er ikke produsert.

For øvrig vil disse medlemmer understreke at det aldri skal lønne seg å lyve om egen identitet og få oppholdstillatelse på falsk grunnlag. Disse medlemmer mener det derfor må arbeides videre med å fastlegge medlemmene i Quettaprosjektets faktiske identitet.