Sjølv om omgrepet "nasjonal minoritet"
ikkje er klart avgrensa, er det semje om at minoritetsgrupper som har
ei langvarig historie i det landet dei bur i, er å rekne som
nasjonale minoritetar. I erklæringa frå Wien-toppmøtet
i Europarådet i 1993 blir det vist til at den omskiftelege
historia i Europa har medverka til å etablere dei nasjonale
minoritetane.
Meldinga er ei oppfølging av at Noreg
17. mars 1999 ratifiserte Rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoritetar.
Ho er òg ei oppfølging av St.meld. nr. 21 (1999-2000)
Menneskeverd i sentrum - Handlingsplan for menneskerettigheter,
der ein gjennomgang av politikken overfor nasjonale minoritetar
var eit av dei varsla tiltaka.
Meldinga vil likevel ta opp ein del generelle
minoritetspolitiske spørsmål, og ho vil såleis
ha konsekvensar for heile det feltet vi kallar politikk for eit
kulturelt mangfaldig samfunn.
Alt lenge før den norske staten blei
etablert, budde både samar og nordmenn i det området
som no utgjer Noreg. Kvener, skogfinnar og romanifolket kjem til syne
i Noregs-historia ved overgangen frå mellomalderen til
ny tid, på 1500- og 1600-talet. Alle dei nasjonale minoritetane
har ei meir enn hundre år lang historie i landet.
Likevel har førestellinga om Noreg
som eit kulturelt einsarta samfunn stått sterkt, og i den
offentlege samtalen er minoritetar og urfolk i ein del tilfelle
blitt framstilte som unntak som stadfestar regelen om at Noreg eigentleg
er homogent.
Regjeringa tek utgangspunkt i at Noreg ikkje
er kulturelt einsarta. Det er mange måtar å vere
norsk på, og kulturelt mangfald er ein rikdom for fellesskapet.
Regjeringa slår fast at nokre verdiar
og premissar, som respekten for menneskerettane og grunnleggjande demokratiske
prinsipp, må vere felles for alle i Noreg. Dette er ein
føresetnad for at dialogen mellom grupper, individ og styresmakter
skal bli vellykka, trass i skilnader når det gjeld kultur,
verdiar, uttrykksformer, livssyn og måtar å leve
på.
Etter Regjeringa sitt syn er det avgjerande å sjå på alle
personar som eineståande individ. Alle har rett til å skape
sin eigen identitet, og alle med tilknyting til ein minoritet skal
sjølve få avgjere om dei vil bli behandla som
tilhøyrande ein nasjonal minoritet eller ikkje. Individperspektivet
er òg viktig for å kunne identifisere aktuelle
problemområde. Alle - kvinner, menn, barn og unge - skal
få kome til orde med sine forteljingar og oppfatningar.
Prinsippet om ikkje-diskriminering er ein viktig
del av vårt verdigrunnlag. Rasisme og diskriminering er
i strid med dei mest grunnleggjande verdiane våre og må motarbeidast
aktivt.
Det er i visse tilfelle nødvendig å setje
inn særskilde tiltak med sikte på at minoritetane
skal oppnå reell likskap med majoritetsbefolkninga på alle
område av det økonomiske, sosiale, politiske og
kulturelle livet.
Regjeringa ser det som eit mål at behova
til minoritetane så langt råd er skal bli møtte
innanfor dei generelle ordningane. I somme tilfelle kan ei god løysing vere å tilpasse
dei generelle ordningane slik at dei også treffer behova
til dei nasjonale minoritetane.
Når det gjeld grunnleggjande velferdstenester,
som helsetenestene og sosialtenesta, har Regjeringa som mål
at dei skal vere tilpassa behova til kvar enkelt person. Det inneber
at slike tenester også skal vere tilpassa behova til personar
som tilhøyrer dei nasjonale minoritetane. Dei lokale helse-
og sosialtenestene må ha eller kunne skaffe seg tilstrekkeleg
kompetanse til å kunne syte for slik tilpassing til brukarane.
Regjeringa vil arbeide for eit samfunn som fremmar dei
føresetnadene som er nødvendige for at personar som
tilhøyrer minoritetar, skal kunne uttrykkje, halde oppe
og vidareutvikle sin identitet, både innanfor si eiga gruppe
og i møte med resten av samfunnet.
Kulturarven til dei nasjonale minoritetane er
ein del av kulturarven i Noreg. Norske styresmakter har såleis eit
særskilt ansvar for å ta vare på kulturarven
og dei kulturelle tradisjonane til minoritetane.
Regjeringa legg til grunn at ein del av behova
til dei som tilhøyrer minoritetane, berre kan bli møtte
gjennom særtiltak overfor gruppene som fellesskap, til dømes
når det gjeld media og utdanning.
Det er viktig å slå fast at
den retten minoritetar har til å uttrykkje, halde oppe
og vidareutvikle sin kultur, ikkje skal kunne brukast av nokon til å krenkje
rettane til andre personar.
Regjeringa ser på retten til deltaking
i samfunnslivet i Noreg, og særleg på deltaking
i dei politiske avgjerdsprosessane, som grunnleggjande rettar. Minoritetane sine
organisasjonar har ei viktig rolle å spele her, og organisasjonane
får økonomisk støtte over statsbudsjettet
for å fylle denne rolla.
Styresmaktene fører dialog med dei
organisasjonane som representerer gruppene. Samstundes må personar som
på eigne vegner gir stemme til ulike syn, bli høyrde.
Utforminga av den personlege identiteten høyrer
inn under privatsfæren og ikkje under feltet for staten
sin politikk. Hovudregelen må vere at den det gjeld, sjølv får
avgjere om ho eller han tilhøyrer ein nasjonal minoritet.
Det vil seie at prinsippet om sjølvidentifisering gjeld.
Det er individ som har ein kulturell identitet,
ikkje grupper. For personar som tilhøyrer ein nasjonal
minoritet, vil tilknytinga til minoriteten gjerne vere ein meir eller
mindre viktig del av den personlege identiteten. Opplevinga av kor
viktig denne delen av identiteten er, kan vere ulik i ulike samanhengar.
Mange opplever at dei har sin eigen identitet knytt til fleire folkegrupper.
I alle gruppene er det ordskifte om identitet
og avgrensing, historisk opphav og kulturell endring. Det er ikkje
ei oppgåve for styresmaktene å delta i slike ordskifte.
Samstundes har staten ei plikt, mellom anna ut frå Rammekonvensjonen
om vern av nasjonale minoritetar, til å leggje forholda
til rette for at personar med minoritetstilknyting kan uttrykkje,
halde oppe og utvikle sin eigen identitet.
Mange personar med bakgrunn i ein av dei nasjonale minoritetane
har vore utsette for eit sterkt fornorskingspress, utan
at minoritetsidentiteten dermed er blitt viska ut. For mange av
desse personane er det avgjerande for sjølvkjensla og sjølvrespekten
at identiteten deira blir stadfesta og styrkt, både av
andre som tilhøyrer minoriteten, og av representantar for
storsamfunnet.
Staten Noreg har skrive under ulike internasjonale menneskerettskonvensjonar
og har gjennom dette teke på seg plikter overfor minoritetane.
Regjeringa vil likevel understreke at kommunar
og fylkeskommunar har den same plikta som staten til å vere
med på å oppfylle dei minoritetspolitiske forpliktingane
som Noreg har teke på seg. Dette tyder mellom anna at omsynet
til dei nasjonale minoritetane skal vere med i dei politiske vala
som må gjerast lokalt.
Noko tilsvarande kan ein seie om fristilte statlege institusjonar,
som universiteta, høgskolane og NRK. Overfor staten sine
eigne institusjonar kan det dessutan vere aktuelt å gi
særlege styringssignal gjennom konsesjonsvilkår
og tildelingsbrev.
Den politikken staten tidlegare har ført
overfor dei nasjonale minoritetane, har i lange periodar hatt assimilasjon
(fornorsking) og kontroll som målsetjing.
Særleg overfor romanifolket (taterane/dei
reisande) har det skjedd grove overgrep gjennom ein stor del av 1900-talet.
Tiltak som busetting, plassering på institusjon, omsorgsovertaking
av barn og sterilisering - formelt eller reelt grunngitt med at
den det gjaldt var "omstreifar" - blei kopla saman på ein
slik måte at det heile fekk eit sterkt element av tvang.
Sett samla gir tiltaka eit bilete av ein samanhengande og sterkt
undertrykkjande politikk frå storsamfunnet overfor ein
utsett minoritet. Denne politikken var støtta og positivt
sanksjonert av offentlege styresmakter (Stortinget, regjeringa,
sentral og lokal forvaltning), og blei i stor utstrekning sett ut
i livet av organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse.
11. februar 1998 gav daverande kommunal- og
regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad på vegner av styresmaktene
i Noreg ei offisiell orsaking til romanifolket for dei overgrepa
som har skjedd. Regjeringa tek sterk avstand frå dei overgrepa
som har vore gjorde mot romanifolket og ber om orsaking for den
uretten som har skjedd. Noko liknande må aldri få hende
igjen.
Regjeringa seier seg òg lei for den
fornorskingspolitikken som har råka alle dei nasjonale
minoritetane, og vil på staten sine vegner be om orsaking
for den måten minoritetane er blitt behandla på.
Overgrepa mot romanifolket var særs
grove og ramma ei etnisk gruppe hardt. Tiltak for å styrkje
og fremme kulturen til romanifolket kan sjåast som ei form
for kompensasjon for kontroll- og fornorskingspolitikken, særleg
for dei verknadene denne politikken har hatt for å svekkje
kulturen. Regjeringa vil derfor gjere framlegg om at det blir etablert
eit senter for dokumentasjon og formidling av kulturen og historia til
romanifolket. Senteret plasserast på Glomdalsmuseet på Elverum
med sikte på byggjestart i 2002.
Komiteen understreker
at det norske samfunn bygger på respekt for menneskerettighetene
og demokratiske prinsipper. Dette er helt grunnleggende verdier
og premisser for all politikk. Alle som bor i Norge, uavhengig av
hva slags bakgrunn de har, skal ha like rettigheter, plikter og
muligheter i alle deler av samfunnet og til å bruke sine
ressurser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, mener at i praksis betyr dette
at ulike individ og grupper trenger ulike tiltak og rammebetingelser
for å kunne nytte og fylle sine retter og plikter fullt
ut. En politikk for likestilling må derfor ha et stort spekter
av virkemidler for å oppnå reell likeverdighet.
Flertallet understreker viktigheten
av å erkjenne at Norge ikke er eller har vært
kulturelt ensartet og at det ikke er noe politisk mål at
det skal være det. Kulturelt mangfold er en rikdom. Vårt
samfunn vil i framtida være enda mer mangfoldig enn i dag.
Dagens politikk må ha dette som et positivt utgangspunkt
og fremme dette mangfoldet. Dette forutsetter at myndighetene ikke
bruker sine virkemidler på en måte at det hemmer mangfold
eller virker krenkende. Organisasjoner, minoritetsgrupper og enkeltmennesker
skal heller ikke bruke sin rett til å uttrykke, holde oppe
og videreutvikle sin kultur til å krenke eller
ramme andre.
Flertallet vil slå fast
at prinsippene om likestilling mellom kjønnene og prinsippet
om ikke-diskriminering er en viktig del av vårt verdigrunnlag.
Disse verdiene er ikke kultur- eller religionsrelativistiske. Dette verdigrunnlaget
er en helt nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn
og for å kunne lykkes i arbeidet med å ivareta
interessene til minoriteter.
Flertallet deler Regjeringens
syn om at det trengs både individrettede tiltak og generelle
tiltak som ivaretar gruppene av minoriteter både på områder
som media, kultur, helse og utdanning, - for å oppnå målsettingene
om likestilling. Alle må kunne være med for å påvirke
hva slags tiltak som skal gjelde dem selv.
Flertallet støtter derfor
Regjeringen i at minoritetenes organisasjoner må få økonomisk
støtte over statsbudsjettet for å kunne delta
og påvirke både den generelle samfunnsdebatten
og i arbeidet med å utforme politikk for minoritetene.
Flertallet er enig i at prinsippet
om selvidentifisering må gjelde.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.