Det internasjonale minoritetsvernet byggjer
på ikkje-diskrimineringsprinsippet og prinsippet om likebehandling.
Statane er forplikta til å arbeide for å sikre
at minoritetane blir likestilte med majoritetsbefolkninga, både
formelt og i praksis. Prinsippa om likebehandling og ikkje-diskriminering
er nedfelte både i dei generelle menneskerettskonvensjonane
og i særkonvensjonar som FNs rasediskrimineringskonvensjon
og FNs barnekonvensjon.
Minoritetsrettane er i utgangspunktet formulert
som rettar som individa har, saman med andre i si gruppe. Samtidig
er det klart at minoritetsrettar ofte berre kan oppfyllast gjennom
tiltak overfor heile gruppa, for eksempel når det gjeld
massemedium, utdanning og vern av språk og kultur.
Den mest grunnleggjande føresegna i
det internasjonale minoritetsvernet er artikkel 27 i FN-konvensjonen om
sivile og politiske rettar. Ho slår fast at personar som
høyrer til etniske, religiøse eller språklege
minoritetar har rett til, saman med andre medlemmer av si gruppe, å dyrke
sin eigen kultur, vedkjenne seg til og utøve sin eigen
religion eller bruke sitt eige språk.
Europarådets rammekonvensjon om vern
av nasjonale minoritetar inneheld dels minimumsnormer for statane
sin politikk overfor nasjonale minoritetar, dels mål som
statane forpliktar seg til å arbeide for å nå. Statane
skal leggje forholda til rette for at personar som høyrer
til nasjonale minoritetar skal kunne gi uttrykk for, halde oppe
og utvikle sin eigen identitet, sitt eige språk og sin
eigen kultur, samtidig som minoritetane skal ha rett til full og
effektiv deltaking i storsamfunnet. Noreg ratifiserte konvensjonen
i 1999.
Europarådet har også vedteke
Den europeiske pakta for vern av regions- eller minoritetsspråk.
Dei statane som har ratifisert pakta, deriblant Noreg, har teke
på seg ei plikt til å setje i verk særskilde
tiltak for å verne og styrkje minoritetsspråk.
Arbeidet med å konvensjonsfeste rettane
til nasjonale minoritetar har gått føre seg i
Europarådet, men også OSSE og EU har tilhøva
for nasjonale minoritetar i Europa som ein del av sitt arbeidsfelt.
Situasjonen til nasjonale minoritetar, særleg i Baltikum
og på Balkan, har òg vore eit tema som er blitt
teke opp i fleire regionale organisasjonar/samanslutningar,
som i Austersjørådet, i Stabilitetspakta og på nordisk
nivå. To hovudtema går att internasjonalt, situasjonen
for rom og tilhøva mellom nabostatar der ei folkegruppe
som utgjer majoriteten i eit land, er ein nasjonal minoritet i nabolandet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til definisjonen av
begrepet nasjonal minoritet slik det er brukt i meldingen og slutter
seg til denne.
Flertallet viser også til
de ulike internasjonale avtalene og konvensjonene Norge har sluttet
seg til og til de beskrivelsene av innhold, avgrensinger, status
og omfang som er gitt i meldingen.
Flertallet vil vise til at FN-konvensjonen
mot rasediskriminering er den mest sentrale konvensjonen når
det gjelder diskriminering. Norge ble part av konvensjonen 5. september
1970. Ved behandlingen av rapportene fra Norge har Rasediskrimineringskomiteen
gjennom mange år pekt på behovet for å styrke
det rettslige vernet mot diskriminering.
ECRI, Europarådet sin komité mot
rasisme og intoleranse, gir ut rapporter om forholdene i medlemsstatene
og i den andre rapporten de har laget om Norge blir Norges assimileringstiltak
og systematiske og alvorlige brudd på menneskerettighetene
til romanifolket påpekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.