Kommunal- og regionaldepartementet viser til
at stortingsmeldinga er ei oppfølging av at Noreg i 1999 ratifiserte
Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoritetar.
Ho er også ei oppfølging av Handlingsplan for
menneskerettar, der ein gjennomgang av politikken overfor nasjonale
minoritetar er eit av tiltaka.
Det finst i dag ikkje noko samla oversikt over
politikken som gjeld eller er særleg relevant for nasjonale minoritetar,
dvs. minoritetar med langvarig tilknyting til landet. Stortingsmeldinga
er såleis den første heilskaplege gjennomgangen
av prinsippa som skal liggje til grunn for statens politikk overfor
jødar, kvener, rom (sigøynarar), romanifolket
(taterane/dei reisande) og skogfinnar.
Meldinga drøfter ikkje politikken overfor
samane, og ho tek heller ikkje opp politikken overfor nyare innvandrargrupper
eller innvandringspolitikken. Ho tek likevel opp ein del generelle
minoritetspolitiske spørsmål og får såleis
konsekvensar for heile det feltet vi kallar politikk for eit kulturelt
mangfaldig samfunn.
Regjeringa vil gjennom denne meldinga be om
orsaking for dei grove overgrepa romanifolket har vore utsett for
av eller med aktiv støtte frå legale norske styresmakter.
Regjeringa vil arbeide for eit samfunn som fremmar dei
føresetnadene som er nødvendige for at personar som
tilhøyrer minoritetar skal kunne uttrykkje, halde oppe
og vidareutvikle sin identitet, både innanfor si eiga gruppe
og i møte med resten av samfunnet.
Regjeringa tek sterk avstand frå dei
overgrepa som har vore gjorde mot romanifolket. For å bøte
på denne uretten vil Regjeringa opprette eit senter for
dokumentasjon og formidling av kulturen og historia til romanifolket.
Regjeringa seier seg òg lei for den
fornorskingspolitikken som har råka alle dei nasjonale
minoritetane, og vil på staten sine vegner be om orsaking
for den måten minoritetane er blitt behandla på.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, lederen Berit Brørby, Odd Eriksen,
Aud Gaundal, Einar Johansen og Leif Lund, fra Kristelig Folkeparti,
Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, fra Høyre,
Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Magnhild
Meltveit Kleppa, og fra Sosialistisk Venstreparti, Helge Bjørnsen,
viser til at Norge har et sjølstendig politisk ansvar for å legge samfunnet
til rette slik at personer som tilhører minoriteter ikke
diskrimineres og slik at de kan uttrykke, holde oppe og videreutvikle
sin identitet, både som gruppe og som individ. I tillegg
har Norge ansvar for å følge opp de forpliktelser
vi har påtatt oss gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner.
Nasjonal oppfølging av disse forpliktelsene er også nødvendig
for å bringe det internasjonale arbeidet for større
respekt og bedre livsvilkår for nasjonale minoriteter framover.
På denne bakgrunn sier flertallet seg enig
i behovet for en gjennomgang av politikken overfor minoriteter i Norge.
Flertallet har under behandlingen
av saken gjennomført høringer med Det Mosaiske
Trossamfund, Rom, Romanifolkets landsforening, Skogfinske interesser
i Norge, Norske Kveners Forbund og Hedmark fylkeskommune.
Flertallet understreker betydningen
av at Regjeringen ved å be om unnskyldning for de overgrep
som romanifolket har blitt utsatt for, av eller med støtte
fra legale norske myndigheter, har tatt det moralske ansvar for
de overgrep som er begått. Regjeringen har også sagt
seg lei for den fornorskingsprosessen som har rammet alle de nasjonale
minoritetene og har bedt om unnskyldning for dette. Det er ingen
tvil om at sett under ett har disse overgrepene betydd en sammenhengende
og sterkt undertrykkende politikk fra storsamfunnet overfor utsatte
nasjonale minoriteter.
At myndighetene nå har tatt et oppgjør
med denne politikken har vært etisk riktig og nødvendig
og en forutsetning for å kunne komme videre og utvikle
en helhetlig og framtidsrettet politikk for minoritetene i Norge.
Ved å følge opp med politiske
forslag om ulike tiltak og ordninger som i praksis vil fremme minoritetskultur og
hindre diskriminering, vil minoritetspolitikken komme over i et
nytt framtidsrettet spor.
Flertallet mener meldingen er
et godt utgangspunkt for dette arbeidet. Regjeringen peker på tiltak
i skole og utdanning og på vern av kultur, språk
og identitet og å få dokumentert de nasjonale
minoritetenes mangfoldige kultur som oppfølging av meldingen.
Det er viktig å understreke at de ulike gruppene har helt ulike
behov og at minoritetspolitikk derfor ikke kan være ensartet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at det er helt avgjørende å følge
opp meldingens intensjoner med konkrete tiltak, og at det lages
en tidsplan for gjennomføring av tiltakene. Tiltakene må også følges opp
i praksis i budsjettene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber derfor Regjeringen
i budsjettet for 2002 legge fram en forpliktende plan for gjennomføring
av tiltakene i meldingen og innstillingen inneholder tidspunkt for
gjennomføring og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at meldingen er den første helhetlige gjennomgangen
av prinsippene for politikken overfor nasjonale minoriteter i Norge. Disse
medlemmer mener det er viktig at meldingen følges
opp med konkrete tiltak. Disse medlemmer mener imidlertid det
ikke bør settes en for konkret tidsplan hva angår å be
Regjeringen om å orientere om framdriften allerede i budsjettet
for 2002. Budsjettet legges fram høsten 2001, og det vil
etter disse medlemmers vurdering være for
tidlig å orientere om framdriften i konkrete prosjekter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det under høringene
kom fram at det er et stort behov for mer informasjon om meldingen
og det videre arbeidet med minoritetspolitikk overfor de individer
og grupper den gjelder. Spesielt vil dette være viktig
overfor grupper eller individer som ikke har sterke og samlende
organisasjoner.
Flertallet vil vise til at det
er et behov for informasjon om nasjonale minoriteter, både
blant minoritetene men også i samfunnet generelt. Flertallet støtter
således initiativet Regjeringen har tatt gjennom å gi ut
et nytt informasjonsblad om nasjonale minoriteter. Et slikt informasjonsblad
fra myndighetene gir bred og god informasjon til de relevante miljøer,
samt det sivile samfunn. Flertallet vil peke på viktigheten
av at et slikt nyttig informasjonstiltak følges opp jevnlig.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener det kan være nødvendig å bruke
flere informasjonskanaler enn gjennom organisasjonene for å gjøre
medlemmer av minoritetene oppmerksomme på tiltak eller
temaer som angår dem. Disse medlemmer ber
Regjeringen sørge for å styrke informasjonsarbeidet
overfor minoritetene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Senter mot Etnisk
Diskriminering (SMED) ble opprettet i 1998. Senteret skal være
et viktig redskap i kampen mot diskriminering. I SMEDs mandat står
det at senteretskal behandle saker om diskriminering
fra hele landet. Sakene må være fremmet av enkeltpersoner
som oppholder seg i Norge. En slik sak kan også fremmes
av interesseorganisasjoner på vegne av personen. Flertallet ber
Regjeringen vurdere om SMED også skal ha en rolle i forhold til
diskriminering av minoriteter som gruppe, ved vurdering av senterets
mandat i 2002.
Flertallet støtter Regjeringens
arbeid for å opprette et senter for dokumentasjon og formidling
av kulturen og historia til romanifolket ved Glomdalsmuseet og at
Regjeringen medvirker til at planene for Kvæntunet i Porsanger
blir gjennomført.
Flertallet viser for øvrig
til de ulike tiltak Regjeringen foreslår og til sine merknader
under de enkelte kapitler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, er av den oppfatning
at den norske stat skal behandle alle norske borgere mest mulig
likt uavhengig av gruppetilhørighet. Retten til å utøve
sitt eget språk eller kultur er helt åpenbar og
fritt opp til minoritetsgruppenes medlemmer selv å utøve
og ta vare på. Bare på denne måten får
man et ekte engasjement. Retten til å utøve eget
språk og kultur trenger følgelig ikke beskyttelse
av en egen statlig politikk eller gjennom lovgivningen.
Disse medlemmer mener en egen
statlig politikk for alle minoritetsgrupper som etter hvert vil kunne
defineres som en nasjonal minoritet vil bli uoversiktlig, vanskelig å håndtere
og bidra til å skape motsetninger mellom minoritetsgruppene.
Disse medlemmer har merket seg
at departementet definerer en nasjonal minoritet som en etnisk, religiøs
og/eller en språklig minoritet med langvarig tilknytning
til landet, men at det hersker strid internasjonalt om riktigheten
av en slik definisjon. Hva som skal forstås med begrepet
"langvarig tilknytning til landet" er dessuten også svært
diffust. Norge har i dag antakelig godt over 100 ulike minoritetsgrupper.
Flere av dem begynte å komme til landet først
i 1970. Selv om det i dag bare er fem minoritetsgrupper som regnes som
nasjonale minoriteter kan dette antallet økte sterkt i årene
som kommer når disse har bodd lenge nok i landet til å bli
definert som en nasjonal minoritet. I fremtiden risikerer man å få over
100 ulike nasjonale minoriteter. Det sier seg selv at en egen politikk
for alle disse minoritetsgruppene blir nærmest umulig å føre og
skaper konflikter mellom minoritetsgruppene.
Disse medlemmer er imidlertid
av den klare mening at det er på sin plass med en unnskyldning
fra Regjeringen når det gjelder tidligere begåtte
overgrep fra statens side mot enkelte individer av romanifolket.
Disse medlemmer ser det som riktig
at nålevende mennesker av romanifolket som ble utsatt for dokumenterbare
grove overgrep fra myndighetenes side tilkjennes oppreisning i form
av økonomisk erstatning fra staten.
Sjølv om omgrepet "nasjonal minoritet"
ikkje er klart avgrensa, er det semje om at minoritetsgrupper som har
ei langvarig historie i det landet dei bur i, er å rekne som
nasjonale minoritetar. I erklæringa frå Wien-toppmøtet
i Europarådet i 1993 blir det vist til at den omskiftelege
historia i Europa har medverka til å etablere dei nasjonale
minoritetane.
Meldinga er ei oppfølging av at Noreg
17. mars 1999 ratifiserte Rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoritetar.
Ho er òg ei oppfølging av St.meld. nr. 21 (1999-2000)
Menneskeverd i sentrum - Handlingsplan for menneskerettigheter,
der ein gjennomgang av politikken overfor nasjonale minoritetar
var eit av dei varsla tiltaka.
Meldinga vil likevel ta opp ein del generelle
minoritetspolitiske spørsmål, og ho vil såleis
ha konsekvensar for heile det feltet vi kallar politikk for eit
kulturelt mangfaldig samfunn.
Alt lenge før den norske staten blei
etablert, budde både samar og nordmenn i det området
som no utgjer Noreg. Kvener, skogfinnar og romanifolket kjem til syne
i Noregs-historia ved overgangen frå mellomalderen til
ny tid, på 1500- og 1600-talet. Alle dei nasjonale minoritetane
har ei meir enn hundre år lang historie i landet.
Likevel har førestellinga om Noreg
som eit kulturelt einsarta samfunn stått sterkt, og i den
offentlege samtalen er minoritetar og urfolk i ein del tilfelle
blitt framstilte som unntak som stadfestar regelen om at Noreg eigentleg
er homogent.
Regjeringa tek utgangspunkt i at Noreg ikkje
er kulturelt einsarta. Det er mange måtar å vere
norsk på, og kulturelt mangfald er ein rikdom for fellesskapet.
Regjeringa slår fast at nokre verdiar
og premissar, som respekten for menneskerettane og grunnleggjande demokratiske
prinsipp, må vere felles for alle i Noreg. Dette er ein
føresetnad for at dialogen mellom grupper, individ og styresmakter
skal bli vellykka, trass i skilnader når det gjeld kultur,
verdiar, uttrykksformer, livssyn og måtar å leve
på.
Etter Regjeringa sitt syn er det avgjerande å sjå på alle
personar som eineståande individ. Alle har rett til å skape
sin eigen identitet, og alle med tilknyting til ein minoritet skal
sjølve få avgjere om dei vil bli behandla som
tilhøyrande ein nasjonal minoritet eller ikkje. Individperspektivet
er òg viktig for å kunne identifisere aktuelle
problemområde. Alle - kvinner, menn, barn og unge - skal
få kome til orde med sine forteljingar og oppfatningar.
Prinsippet om ikkje-diskriminering er ein viktig
del av vårt verdigrunnlag. Rasisme og diskriminering er
i strid med dei mest grunnleggjande verdiane våre og må motarbeidast
aktivt.
Det er i visse tilfelle nødvendig å setje
inn særskilde tiltak med sikte på at minoritetane
skal oppnå reell likskap med majoritetsbefolkninga på alle
område av det økonomiske, sosiale, politiske og
kulturelle livet.
Regjeringa ser det som eit mål at behova
til minoritetane så langt råd er skal bli møtte
innanfor dei generelle ordningane. I somme tilfelle kan ei god løysing vere å tilpasse
dei generelle ordningane slik at dei også treffer behova
til dei nasjonale minoritetane.
Når det gjeld grunnleggjande velferdstenester,
som helsetenestene og sosialtenesta, har Regjeringa som mål
at dei skal vere tilpassa behova til kvar enkelt person. Det inneber
at slike tenester også skal vere tilpassa behova til personar
som tilhøyrer dei nasjonale minoritetane. Dei lokale helse-
og sosialtenestene må ha eller kunne skaffe seg tilstrekkeleg
kompetanse til å kunne syte for slik tilpassing til brukarane.
Regjeringa vil arbeide for eit samfunn som fremmar dei
føresetnadene som er nødvendige for at personar som
tilhøyrer minoritetar, skal kunne uttrykkje, halde oppe
og vidareutvikle sin identitet, både innanfor si eiga gruppe
og i møte med resten av samfunnet.
Kulturarven til dei nasjonale minoritetane er
ein del av kulturarven i Noreg. Norske styresmakter har såleis eit
særskilt ansvar for å ta vare på kulturarven
og dei kulturelle tradisjonane til minoritetane.
Regjeringa legg til grunn at ein del av behova
til dei som tilhøyrer minoritetane, berre kan bli møtte
gjennom særtiltak overfor gruppene som fellesskap, til dømes
når det gjeld media og utdanning.
Det er viktig å slå fast at
den retten minoritetar har til å uttrykkje, halde oppe
og vidareutvikle sin kultur, ikkje skal kunne brukast av nokon til å krenkje
rettane til andre personar.
Regjeringa ser på retten til deltaking
i samfunnslivet i Noreg, og særleg på deltaking
i dei politiske avgjerdsprosessane, som grunnleggjande rettar. Minoritetane sine
organisasjonar har ei viktig rolle å spele her, og organisasjonane
får økonomisk støtte over statsbudsjettet
for å fylle denne rolla.
Styresmaktene fører dialog med dei
organisasjonane som representerer gruppene. Samstundes må personar som
på eigne vegner gir stemme til ulike syn, bli høyrde.
Utforminga av den personlege identiteten høyrer
inn under privatsfæren og ikkje under feltet for staten
sin politikk. Hovudregelen må vere at den det gjeld, sjølv får
avgjere om ho eller han tilhøyrer ein nasjonal minoritet.
Det vil seie at prinsippet om sjølvidentifisering gjeld.
Det er individ som har ein kulturell identitet,
ikkje grupper. For personar som tilhøyrer ein nasjonal
minoritet, vil tilknytinga til minoriteten gjerne vere ein meir eller
mindre viktig del av den personlege identiteten. Opplevinga av kor
viktig denne delen av identiteten er, kan vere ulik i ulike samanhengar.
Mange opplever at dei har sin eigen identitet knytt til fleire folkegrupper.
I alle gruppene er det ordskifte om identitet
og avgrensing, historisk opphav og kulturell endring. Det er ikkje
ei oppgåve for styresmaktene å delta i slike ordskifte.
Samstundes har staten ei plikt, mellom anna ut frå Rammekonvensjonen
om vern av nasjonale minoritetar, til å leggje forholda
til rette for at personar med minoritetstilknyting kan uttrykkje,
halde oppe og utvikle sin eigen identitet.
Mange personar med bakgrunn i ein av dei nasjonale minoritetane
har vore utsette for eit sterkt fornorskingspress, utan
at minoritetsidentiteten dermed er blitt viska ut. For mange av
desse personane er det avgjerande for sjølvkjensla og sjølvrespekten
at identiteten deira blir stadfesta og styrkt, både av
andre som tilhøyrer minoriteten, og av representantar for
storsamfunnet.
Staten Noreg har skrive under ulike internasjonale menneskerettskonvensjonar
og har gjennom dette teke på seg plikter overfor minoritetane.
Regjeringa vil likevel understreke at kommunar
og fylkeskommunar har den same plikta som staten til å vere
med på å oppfylle dei minoritetspolitiske forpliktingane
som Noreg har teke på seg. Dette tyder mellom anna at omsynet
til dei nasjonale minoritetane skal vere med i dei politiske vala
som må gjerast lokalt.
Noko tilsvarande kan ein seie om fristilte statlege institusjonar,
som universiteta, høgskolane og NRK. Overfor staten sine
eigne institusjonar kan det dessutan vere aktuelt å gi
særlege styringssignal gjennom konsesjonsvilkår
og tildelingsbrev.
Den politikken staten tidlegare har ført
overfor dei nasjonale minoritetane, har i lange periodar hatt assimilasjon
(fornorsking) og kontroll som målsetjing.
Særleg overfor romanifolket (taterane/dei
reisande) har det skjedd grove overgrep gjennom ein stor del av 1900-talet.
Tiltak som busetting, plassering på institusjon, omsorgsovertaking
av barn og sterilisering - formelt eller reelt grunngitt med at
den det gjaldt var "omstreifar" - blei kopla saman på ein
slik måte at det heile fekk eit sterkt element av tvang.
Sett samla gir tiltaka eit bilete av ein samanhengande og sterkt
undertrykkjande politikk frå storsamfunnet overfor ein
utsett minoritet. Denne politikken var støtta og positivt
sanksjonert av offentlege styresmakter (Stortinget, regjeringa,
sentral og lokal forvaltning), og blei i stor utstrekning sett ut
i livet av organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse.
11. februar 1998 gav daverande kommunal- og
regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad på vegner av styresmaktene
i Noreg ei offisiell orsaking til romanifolket for dei overgrepa
som har skjedd. Regjeringa tek sterk avstand frå dei overgrepa
som har vore gjorde mot romanifolket og ber om orsaking for den
uretten som har skjedd. Noko liknande må aldri få hende
igjen.
Regjeringa seier seg òg lei for den
fornorskingspolitikken som har råka alle dei nasjonale
minoritetane, og vil på staten sine vegner be om orsaking
for den måten minoritetane er blitt behandla på.
Overgrepa mot romanifolket var særs
grove og ramma ei etnisk gruppe hardt. Tiltak for å styrkje
og fremme kulturen til romanifolket kan sjåast som ei form
for kompensasjon for kontroll- og fornorskingspolitikken, særleg
for dei verknadene denne politikken har hatt for å svekkje
kulturen. Regjeringa vil derfor gjere framlegg om at det blir etablert
eit senter for dokumentasjon og formidling av kulturen og historia til
romanifolket. Senteret plasserast på Glomdalsmuseet på Elverum
med sikte på byggjestart i 2002.
Komiteen understreker
at det norske samfunn bygger på respekt for menneskerettighetene
og demokratiske prinsipper. Dette er helt grunnleggende verdier
og premisser for all politikk. Alle som bor i Norge, uavhengig av
hva slags bakgrunn de har, skal ha like rettigheter, plikter og
muligheter i alle deler av samfunnet og til å bruke sine
ressurser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, mener at i praksis betyr dette
at ulike individ og grupper trenger ulike tiltak og rammebetingelser
for å kunne nytte og fylle sine retter og plikter fullt
ut. En politikk for likestilling må derfor ha et stort spekter
av virkemidler for å oppnå reell likeverdighet.
Flertallet understreker viktigheten
av å erkjenne at Norge ikke er eller har vært
kulturelt ensartet og at det ikke er noe politisk mål at
det skal være det. Kulturelt mangfold er en rikdom. Vårt
samfunn vil i framtida være enda mer mangfoldig enn i dag.
Dagens politikk må ha dette som et positivt utgangspunkt
og fremme dette mangfoldet. Dette forutsetter at myndighetene ikke
bruker sine virkemidler på en måte at det hemmer mangfold
eller virker krenkende. Organisasjoner, minoritetsgrupper og enkeltmennesker
skal heller ikke bruke sin rett til å uttrykke, holde oppe
og videreutvikle sin kultur til å krenke eller
ramme andre.
Flertallet vil slå fast
at prinsippene om likestilling mellom kjønnene og prinsippet
om ikke-diskriminering er en viktig del av vårt verdigrunnlag.
Disse verdiene er ikke kultur- eller religionsrelativistiske. Dette verdigrunnlaget
er en helt nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn
og for å kunne lykkes i arbeidet med å ivareta
interessene til minoriteter.
Flertallet deler Regjeringens
syn om at det trengs både individrettede tiltak og generelle
tiltak som ivaretar gruppene av minoriteter både på områder
som media, kultur, helse og utdanning, - for å oppnå målsettingene
om likestilling. Alle må kunne være med for å påvirke
hva slags tiltak som skal gjelde dem selv.
Flertallet støtter derfor
Regjeringen i at minoritetenes organisasjoner må få økonomisk
støtte over statsbudsjettet for å kunne delta
og påvirke både den generelle samfunnsdebatten
og i arbeidet med å utforme politikk for minoritetene.
Flertallet er enig i at prinsippet
om selvidentifisering må gjelde.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.
Det internasjonale minoritetsvernet byggjer
på ikkje-diskrimineringsprinsippet og prinsippet om likebehandling.
Statane er forplikta til å arbeide for å sikre
at minoritetane blir likestilte med majoritetsbefolkninga, både
formelt og i praksis. Prinsippa om likebehandling og ikkje-diskriminering
er nedfelte både i dei generelle menneskerettskonvensjonane
og i særkonvensjonar som FNs rasediskrimineringskonvensjon
og FNs barnekonvensjon.
Minoritetsrettane er i utgangspunktet formulert
som rettar som individa har, saman med andre i si gruppe. Samtidig
er det klart at minoritetsrettar ofte berre kan oppfyllast gjennom
tiltak overfor heile gruppa, for eksempel når det gjeld
massemedium, utdanning og vern av språk og kultur.
Den mest grunnleggjande føresegna i
det internasjonale minoritetsvernet er artikkel 27 i FN-konvensjonen om
sivile og politiske rettar. Ho slår fast at personar som
høyrer til etniske, religiøse eller språklege
minoritetar har rett til, saman med andre medlemmer av si gruppe, å dyrke
sin eigen kultur, vedkjenne seg til og utøve sin eigen
religion eller bruke sitt eige språk.
Europarådets rammekonvensjon om vern
av nasjonale minoritetar inneheld dels minimumsnormer for statane
sin politikk overfor nasjonale minoritetar, dels mål som
statane forpliktar seg til å arbeide for å nå. Statane
skal leggje forholda til rette for at personar som høyrer
til nasjonale minoritetar skal kunne gi uttrykk for, halde oppe
og utvikle sin eigen identitet, sitt eige språk og sin
eigen kultur, samtidig som minoritetane skal ha rett til full og
effektiv deltaking i storsamfunnet. Noreg ratifiserte konvensjonen
i 1999.
Europarådet har også vedteke
Den europeiske pakta for vern av regions- eller minoritetsspråk.
Dei statane som har ratifisert pakta, deriblant Noreg, har teke
på seg ei plikt til å setje i verk særskilde
tiltak for å verne og styrkje minoritetsspråk.
Arbeidet med å konvensjonsfeste rettane
til nasjonale minoritetar har gått føre seg i
Europarådet, men også OSSE og EU har tilhøva
for nasjonale minoritetar i Europa som ein del av sitt arbeidsfelt.
Situasjonen til nasjonale minoritetar, særleg i Baltikum
og på Balkan, har òg vore eit tema som er blitt
teke opp i fleire regionale organisasjonar/samanslutningar,
som i Austersjørådet, i Stabilitetspakta og på nordisk
nivå. To hovudtema går att internasjonalt, situasjonen
for rom og tilhøva mellom nabostatar der ei folkegruppe
som utgjer majoriteten i eit land, er ein nasjonal minoritet i nabolandet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til definisjonen av
begrepet nasjonal minoritet slik det er brukt i meldingen og slutter
seg til denne.
Flertallet viser også til
de ulike internasjonale avtalene og konvensjonene Norge har sluttet
seg til og til de beskrivelsene av innhold, avgrensinger, status
og omfang som er gitt i meldingen.
Flertallet vil vise til at FN-konvensjonen
mot rasediskriminering er den mest sentrale konvensjonen når
det gjelder diskriminering. Norge ble part av konvensjonen 5. september
1970. Ved behandlingen av rapportene fra Norge har Rasediskrimineringskomiteen
gjennom mange år pekt på behovet for å styrke
det rettslige vernet mot diskriminering.
ECRI, Europarådet sin komité mot
rasisme og intoleranse, gir ut rapporter om forholdene i medlemsstatene
og i den andre rapporten de har laget om Norge blir Norges assimileringstiltak
og systematiske og alvorlige brudd på menneskerettighetene
til romanifolket påpekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.
Alle dei fem minoritetsgruppene meldinga handlar om,
kan vise til ei over hundre år lang historie i Noreg. Kvener,
skogfinnar og romanifolket kjem til syne i Noregs-historia ved overgangen
frå mellomalderen til ny tid, på 1500- og 1600-talet.
I alle fall var det på denne tida styresmaktene i riket
blei merksame på dei.
Sjølv om alle dei fem gruppene har
ei langvarig tilknyting til Noreg, representerer dei òg
ulike internasjonale fellesskap. Før gruppene kom til Noreg,
hadde dei tilhald i andre område i verda, og dei har såleis
historiske røter også utanfor Noreg.
I politisk samanheng har denne tilknytinga til
eit fellesskap utanfor Noreg hatt stor verknad som eit negativt
stempel knytt til gruppene: Dei var "eigentleg innvandrarar" som
på eit vis hadde ein andrerangs rett til å bu
i landet. Samstundes må det slåast fast at det
store fleirtalet var norske statsborgarar, både før
og etter den første statsborgarskapslova av 1888. Før
denne lova kom til, blei alle med fast tilhald i riket i over tre år rekna
som norske statsborgarar.
Eit spesielt trekk ved kvenene og skogfinnane
var at desse to gruppene i tillegg var grenseminoritetar, med dei
utanriks- og tryggingspolitiske implikasjonane som låg
i dette. Det er ein lagnad som kvenene og skogfinnane har delt med
mange nasjonale minoritetar, både i Europa og i verda elles.
På 1600- og 1700-talet gjorde den økonomiske
tenkinga sitt til at i alle fall nokre minoritetar var velkomne.
Kvenene blei på 1700-talet rekna som viktige i nordområda,
for dei representerte ein jordbrukskultur som kunne medverke til å styrkje økonomien
og samstundes sikre norsk territorium. Ein opna òg opp
for jødiske handelsmenn i tider da landet trong kapital utanfrå.
Når synet både på skogfinnar
og kvener skiftar utover på 1800-talet, har det nok delvis
samanheng med økonomiske endringar, men kanskje særleg
med nye nasjonalistiske ideologiar. Saman med trusselbiletet i utanrikspolitikken
("den russiske faren" og etter kvart "den finske faren") skapte
dette legitimering for ein ny minoritetspolitikk - ein fornorskingspolitikk.
Assimilasjonspolitikken var den rådande
politikken i store deler av Europa og i Nord-Amerika frå midten
av 1800-talet. I Noreg varte denne politikken i alle fall fram til
andre verdskrigen. Nasjonsbygginga hadde som føresetnad
ein kultur, eitt språk og eitt folk. Nasjonalismen og nasjonalstatsideologien
gav såleis ikkje rom for minoritetar. Alle grupper utanom
"det nasjonsberande folket" blei "framande".
Sjølv om assimilasjonspolitikken overfor
alle gruppene må kunne karakteriserast som streng, var
politikken ikkje lik. Overfor kvenene og skogfinnane var midla som
blei tekne i bruk, først og fremst av kulturpolitisk art.
Fornorskingsarbeidet i skolen var heile tida kjerneaktiviteten.
"Høgdepunktet" i politikken var likevel jordsalslova og
jordsalsreglementet av 1902 for Finnmark, som sa at sal av jord
berre måtte skje til norske statsborgarar som kunne snakke,
lese og skrive det norske språket, og som brukte dette
til dagleg. Ein har ikkje sikker kunnskap om korleis forbodet blei
praktisert, men det er klare teikn på at regelen blei brukt,
i alle fall i ein del tilfelle. Dette kan vere noko av bakgrunnen
for at samiske og kvenske familiar tok norske slektsnamn. Verknaden
av politikken var i alle høve at holdninga til kvenene
som ein mindreverdig minoritet festa seg i det norske samfunnet
og etter kvart også blant kvenene sjølve. Politikken
medverka såleis til den tilbakegangen som kvensk kultur
har opplevd i dei siste par generasjonane.
Dei andre gruppene - jødane, rom og
romanifolket (taterane/dei reisande) - blei i periodar
av norsk historie utsette for ein hardare politikk. Mellom tiltaka
var utestenging frå riket, regulær forfølging
og jamvel forsøk på utrydding. Steriliseringa
av personar frå romanifolket (taterane/dei reisande)
og den stramme innvandringspolitikken Noreg førte overfor
rom og jødar i mellomkrigstida, kan sjåast som
uttrykk for dette.
Når pendelen i etterkrigstida har svinga
i meir liberal retning i den minoritetspolitiske utviklinga, kjem
det truleg av at dei internasjonale ideologiske straumdraga har
snudd. Ein har i aukande grad framheva verdiar som kulturelt og
etnisk mangfald og menneskerettar. Engasjement og synleggjering
av gruppene innanfor kulturlivet kan òg ha medverka til
denne endringa.
Det synest klart at etnopolitikken, altså at
minoritetane sjølve set sin eigen situasjon på den
politiske dagsordenen, har vore med på å påverke
dei minoritetspolitiske vala hos styresmaktene. Skipinga av minoritetsorganisasjonar
og minoritetane si deltaking i det politiske feltet er ein viktig
del av dette biletet.
I meldinga er det gjeve ein meir detaljert omtale
av historia til dei einskilde minoritetane i Noreg.
Komiteen viser til at det under
høringen kom fram at det på noen punkter ikke
var samsvar mellom noen av meldingens opplysninger og organisasjonens
syn på hvor mange personer som tilhørte de ulike
minoritetene, og enkelte kritiske bemerkninger til noen av de historiske
opplysninger gitt i meldingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at historien til
de nasjonale minoritetene er for lite kjent. De siste års
fokus på urett og overgrep mot disse minoritetene har brakt
fram både ny kunnskap og en nødvendig erkjennelse
fra myndighetene om å ta ansvar for de handlingene som ble
begått. Men også holdningene i samfunnet har rammet
de nasjonale minoritetene hardt og bidratt til at både
minoritetenes historie og kultur har vært lite kjent og
i mange tilfeller nesten skjult.
Flertallet viser til at flere
av de tiltakene som nå er foreslått er økt
kultur- og kunnskapssatsing. Tiltakene har både de nasjonale
minoritetene selv og storsamfunnet som målgruppe og skal øke
kunnskapen om og forståelsen av historien til disse minoritetene
og deres rike kultur. Dette vil styrke faktagrunnlaget. Hovedformålet
må være å gi de nasjonale minoritetene mulighet
til å bli bedre kjent med sin egen bakgrunn og identitet,
og gi allmennheten innsikt den nå mangler. Det vil også bidra
til at myndighetene får et bedre grunnlag for å utvikle
sin minoritetspolitikk.
Flertallet understreker i denne
sammenheng behovet for økt forskningsinnsats i dette arbeidet.
Flertallet viser for øvrig
til innholdet i meldingen og slutter seg til denne.
Noreg ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om
vern av nasjonale minoritetar 17. mars 1999 (jf. St.prp. nr. 80
(1997-1998) og Innst. S. nr. 55 (1998-1999)), og konvensjonen tok
til å gjelde frå 1. juli 1999 for Noreg sin del.
Regjeringa vurderte det slik at både jødar, kvener,
rom (sigøynarar), romanifolket (taterane/dei reisande),
samar og skogfinnar oppfylte kriteria for "nasjonale minoritetar",
slik at dei er omfatta av konvensjonen sitt verkeområde.
I samband med ratifikasjonen hadde Noreg høve
til å gi ei erklæring om kva for grupper som skulle
reknast som omfatta av konvensjonen, men valde ikkje å gjere det.
Ein grunn til det var at ei slik erklæring kunne takast
for å vere ei avgrensing av konvensjonen sitt verkeområde.
Ein annan grunn var at erklæringa kunne vekkje utilsikta
reaksjonar blant personar som høyrde til dei aktuelle gruppene,
til dømes romanifolket (taterane/dei reisande).
Det må understrekast at sjølv om Noreg ikkje gav
noka slik erklæring, så er alle personar som tilhøyrer
grupper som fell inn under kriteria for "nasjonale minoritetar",
omfatta av konvensjonen sitt verkeområde. Det vil vere
opp til kvar enkelt å avgjere om han eller ho tilhøyrer
gruppa, og om han eller ho vil gjere seg nytte av dei rettane konvensjonen
gir.
I tida som har gått sidan ratifikasjonen,
er holdninga blant dei minoritetsorganisasjonane som var skeptiske til
ratifikasjonen, blitt meir positiv. I dialogen med departementa
har organisasjonane ønskt at styresmaktene skal setje inn
større ressursar for å oppfylle målsetjingane
i konvensjonen. Det har ikkje kome tilbakemeldingar frå gruppene
om negative erfaringar dei har hatt som følgje av ratifikasjonen.
Alt lenge før den norske staten blei
etablert, budde både samar og nordmenn i det området
som no utgjer Noreg, og samane har derfor status som urfolk.
Samstundes er det klart at samane ut frå Rammekonvensjonen
om vern av nasjonale minoritetar også er å rekne
som ein nasjonal minoritet, i folkerettsleg meining. Det inneber
at samar kan vise til føresegnene i Rammekonvensjonen om
dei ønskjer det.
Før Noreg ratifiserte Rammekonvensjonen,
uttalte Sametinget likevel at samane i Noreg ikkje ønskjer å bli
omfatta av politikken overfor nasjonale minoritetar. Dei ønskjer
i staden å verne om den statusen dei har som urfolk, og
om den styrkte rettsstillinga som er oppnådd for urfolk,
mellom anna gjennom ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk
i sjølvstendige statar.
Norske Kveners Forbund har i ei fråsegn
til Regjeringa kravd at det blir gjort ei eiga utgreiing av kvenane sine
rettar før det blir teke standpunkt til forslaga i innstillinga
til Samerettsutvalet om retten til land og vatn i Finnmark (NOU
1997:4). I svaret til forbundet har Justisdepartementet peika på at
forslaga til Samerettsutvalet ikkje har som mål å redusere
rettane til enkeltpersonar eller grupper. Formålet med
forslaga er først og fremst å stadfeste dei rettane
som allereie eksisterer og lage ei formålstenleg forvaltningsordning
som kan sikre desse rettane også for framtida.
Det er viktig å peike på at
det ikkje er foreslått rettar på individuelt etnisk
grunnlag. Etter forslaga er det bustad og andre geografiske avgrensingar
som skal avgjere kva slags rettar ein får. Det å operere
med geografiske skilje er heilt vanleg, og det kan dessutan vere heilt
nødvendig for å hindre overbruk av ressursane.
Etter folkerettslege avtalar som Noreg har slutta
seg til, har samane som urfolk krav på å få delta
i forvaltninga av ressursar som er nødvendige som grunnlag for
kulturen deira. Derfor har Samerettsutvalet føreslått
at Sametinget får ei rolle i forvaltninga av grunnen i
Finnmark.
Høyringa om innstillinga frå Samerettsutvalet
frå 1997 blei avslutta hausten 1999. Justisdepartementet arbeider
no med å førebu lovforslag på grunnlag
av innstillinga og høyringsrunden.
Europarådets rammekonvensjon om vern
av nasjonale minoritetar gjeld for minoritetar som har ei historisk
tilknyting til landet. Nyare innvandrargrupper er såleis
ikkje omfatta av rettane i konvensjonen.
Det er den nasjonale minoriteten som gruppe
som skal dra nytte av tiltak for å halde oppe kultur og
språk, men det er vanskeleg å skilje ut nye innvandrarar
frå den nasjonale minoriteten når ein utformar
generelle tiltak retta mot individ som høyrer til ein minoritet,
til dømes tilbod om språkopplæring. Det
er etter Regjeringa sitt syn uheldig å skilje ut nyare
innvandrarar frå ein nasjonal minoritet når det
gjeld generelle individretta tiltak.
Historia og situasjonen til gruppene er forskjellig,
og dei har gjort ulike erfaringar i møtet med det norske storsamfunnet.
Det gjer at gruppene har ulik oppfatning av sin eigen situasjon
og ulike krav og prioriteringar. Heller ikkje innanfor gruppene
er krava samstemte.
Det er òg usemje internt i gruppene
om ein på vegner av gruppa skal fremme krav om tiltak for å ta
vare på språk og kultur. Det er personar med tilknyting
til gruppene som ikkje ønskjer å framstå som
ein minoritet med andre skikkar og ein annan kultur enn majoritetssamfunnet.
Det er viktig å understreke at den enkelte har ein klar
rett til å avgjere om han eller ho tilhøyrer den
nasjonale minoriteten eller ikkje.
Regjeringa ønskjer så langt
råd er å bruke dei same nemningane på grupper
og språk som dei med tilknyting til gruppene bruker. I
somme tilfelle er dei som har tilknyting til ei gruppe, ikkje samde
om kva nemning storsamfunnet bør bruke på gruppa
eller språket deira. Dette er løyst i meldinga
ved å bruke fleire av dei nemningane som blir brukte av
gruppa, til dømes "romanifolket (taterane/dei
reisande)".
I meldinga er det gjort nærare greie
for ulike nemningar på dei einskilde minoritetsgruppene
og språket deira.
Jødane reknar seg som ein religiøs
minoritet, men òg som ein kulturell og språkleg
minoritet.
Etter den andre verdskrigen har norske styresmakter ikkje
hatt særskilde tiltak i forhold til jødar, ut
over prinsippet om religionsfridom og støtte til trussamfunn.
Jødane har i ein viss monn bygd opp eigne institusjonar
på ein del område, til dømes barnehage
og aldersinstitusjon.
Dei mosaiske trussamfunna i Oslo og i Trondheim, som
til saman har om lag 1 100 medlemmer tek imot økonomisk
støtte i kraft av å vere trussamfunn. Som ein
del av jødebuoppgjeret blei det utbetalt 150 mill. kroner
til dei mosaiske trussamfunna i Noreg i mai 1999. Midlane skal gå til
sikring av jødisk kultur og framtid i Noreg.
Jødane peikar på behovet for å spreie
kunnskap om jødedom, jødisk liv i Noreg og jødisk
historie på alle nivå i utdanningssystemet.
Dei mosaiske trussamfunna krev fullt fritak
frå faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering
("KRL-faget").
Dei meiner vidare at det bør givast
tilskot til alle trus- og livssynsgrupper som driv opplæring
av barn i eigen regi.
Jødane er avhengige av å importere
kjøtvarer frå andre land for å kunne
halda kosher (rituelt) hushald, da det ikkje er lov å slakte
etter jødiske forskrifter i Noreg. Dei mosaiske trussamfunna ønskjer
at det blir laga enklare rutinar for denne kjøtimporten,
som blir opplevd som vanskeleg i dag. Vidare peikar dei på behov
for informasjon om framgangsmåten ved import.
Det finst i dag ingen sikre tal over kor mange
menneske det er som har kvensk/finsk opphav i Noreg. I meldinga
vert det hevda at eit overslag går ut på at det i
dag er mellom 10 000 og 15 000 personar som reknar seg som kvener
eller personar av kvensk/finsk ætt. Kvensk/finsk
språk er viktig som kjenneteikn og identitetsskapande faktor
for gruppa, men fornorskingsprosessen har gjort at mange ikkje lenger
snakkar anna enn norsk. Fornorsking og giftarmål over etniske
grenser har ført til at den sosiale identiteten til ein
del av kvenene kan romme både kvensk/finsk, norsk
og samisk. Det same gjeld for ein del av samane.
I dei siste tiåra har det skjedd ei
etnopolitisk mobilisering blant kvenene. I 1987 blei Norske Kveners
Forbund etablert med utgangspunkt i tanken om at kvener er ein minoritet
med særskilde folkerettslege rettar.
Norske Kveners Forbund har kravd auka driftsstøtte til
kvenske organisasjonar. Dei ønskjer òg støtte
til kulturdokumentasjon, utgreiing og forsking. Kvenske språk-
og kultursenter vil kunne spele ei viktig rolle i å synleggjere
og gjenreise kvenske kulturtradisjonar. Det finst planar for fleire
slike senter, mellom anna i Porsanger og Nordreisa. Norske Kveners
Forbund krev at det blir oppretta eit kvensk språkråd
og eit kvensk utdanningsråd. Organisasjonen krev òg
at det må opprettast eigne støtteordningar til
aviser, radio og fjernsyn, og til kvensk litteratur, film og teater.
Forbundet vil vidare at kvener skal kunne bruke kvensk/finsk
i kontakt med styresmaktene. Forbundet har sett fram krav om at
det blir gitt meir opplæring på kvensk eller finsk
i barnehagar, i grunnskolen og i den vidaregåande skolen.
Forbundet ønskjer ei styrking av utdanninga av lærarar
i kvensk/finsk og ei satsing på utvikling av læremiddel
for faget finsk som andrespråk.
Norske Kveners Forbund krev at kvenske familiar skal
kunne ta tilbake dei opphavlege slektsnamna sine.
For å synleggjere kvensk kultur krev
Norske Kveners Forbund at lova om stadnamn av 1991 blir nytta meir
aktivt også for kvenske (finske) stadnamn. Forbundet krev òg
at nemninga "finske stadnamn" i lova skal endrast til "kvenske stadnamn".
Gruppa av rom i Noreg består av fleire
slekter organisert på storfamilienivå. Den opphavlege
gruppa i Noreg er lita; ein reknar med at ho omfattar mellom 300
og 400 personar. Somme reiser i sommarhalvåret både
i Noreg og i utlandet. Mange har utstrekt kontakt med slektningar
i andre delar av Europa, særleg i Sverige, Belgia og Frankrike.
I 1991 blei særomsorga for norske sigøynarar
lagd ned, og rom er i dag ikkje gjenstand for særskilde offentlege
tiltak.
Etter at særtiltaka blei avvikla i
1991, miste gruppa kontaktpunktet sitt hos styresmaktene. Mange
rom saknar eit slikt kontaktpunkt. Rom meiner til dømes
at dei blir behandla strengare av politiet enn andre grupper i befolkninga,
og seier at det ikkje er uvanleg at alle må bøte
når nokre få gjer noko gale. Eit kontaktpunkt kunne
auke kjennskapen til gruppa og hindre at gruppa blei misforstått.
Rom i Oslo ønskjer ein permanent stad
der dei kan plassere campingvognene sine. Det er òg blitt
fremma krav om å få eit fast forsamlingslokale/kulturhus
i Oslo. Dei ønskjer vidare tilrettelegging frå styresmaktene
si side slik at det kan bli enklare å drive omreisande
handelsverksemd.
Det finst ingen sikre tal som viser kor mange
som tilhøyrer romanifolket (taterane/dei reisande)
i Noreg i dag. Det er i alle fall snakk om nokre tusen personar.
Det er stor variasjon i korleis representantar
for romanifolket lever i dag. Det er skilnader i utdanningsnivå og
levekår, livssyn og korleis dei lever som reisande. Gruppetilknytinga
er definert gjennom slektskapsforhold, levesett og kultur.
Det er ikkje gitt at folk i dag ønskjer å bli
oppfatta som tilhøyrande romanifolket (taterane/dei
reisande). Fordommar og særomsorg har gjort sitt til at
personar er blitt stempla som taterar eller reisande utan omsyn til
eigne ønske og opplevingar. På den eine sida er
folk stolte av bakgrunnen sin, på den andre sida er det mange
som ikkje ønskjer å skilje seg ut av frykt for
diskriminering og forfølging. Dei er engstelege for at omgivnadene
skal få vite om bakgrunnen deira.
Statlege støtteordningar og status
som nasjonal minoritet blir av somme opplevd som oppreisning for urett,
medan andre berre ønskjer å vere i fred og meiner det
ikkje vil kome noko godt ut av statleg merksemd. Langt frå alle
stoler på at dei same styresmaktene som fram til nokså nyleg
førte ein politikk med sikte på å utrydde
kulturen til gruppa, no reelt ønskjer å fremme den.
I dei seinare åra er det danna fleire
organisasjonar for romanifolket (taterane/dei reisande).
Krava frå gruppa spenner over eit vidt
spekter. Mange framhevar støtte til slektsforsking og familiesamling
som særs viktig, ettersom den politikken styresmaktene
tidlegare førte har gjort det vanskeleg for mange å stå fram
med sin eigentlege bakgrunn. Den statlege politikken har òg
ført til at mange er blitt isolerte og skilde frå familie
og andre reisande. Ønsket om å kjempe mot kunnskapsløyse,
fordommar og diskriminering i det norske samfunnet står
såleis svært sentralt for denne gruppa.
Organisasjonane ønskjer tiltak for å spreie
kunnskap om kulturen til romanifolket (taterane/dei reisande), historia
deira og situasjonen til gruppa i samfunnet. Andre tiltak går
i retning av å skape sosiale møtestader. Dei ønskjer
hjelp ved søknad om rettferdsvederlag, til å dokumentere
eigen kultur og til å drive informasjonsverksemd.
Det er fremma ønske om eit kultursenter
for å ta vare på handverk, tradisjon, levesett,
språk og song- og musikkliv. Det blir arbeidd med planar
om å etablere eit dokumentasjons- og formidlingssenter
for kulturen til romanifolket ved Glomdalsmuseet på Elverum. Museet
kan òg fungere som ein møtestad i samband med
ymse kulturelle aktivitetar, som foredrag, konsertar, kurs eller
demonstrasjon av handverkstradisjonar.
I dei seinare åra har ein sett ei revitalisering
av finnekulturen. Det finst no fleire regionale og lokale organisasjonar
som arbeider med den skogsfinske kulturen, og det finst organiserte
nettverk med kontaktar over landegrensene. Nettverksorganisasjonen
Skogsfinske interesser i Norge fungerer som talerør overfor
styresmaktene.
I dag finst det få synlege skogsfinske
kulturtrekk, og det er peika på behovet for forsking som
kan dokumentere skogsfinsk kultur. Krava som er fremma, gjeld forsking,
kulturbevaring og kontakt med andre finskspråklege minoritetar.
Skogfinnane saknar læremiddel til bruk
i grunnskolen og i vidaregåande opplæring.
Kunnskapsformidling gjennom lokal tilpassing
av læreplanane blir sett på som ein føresetnad
for at komande generasjonar skal kunne ta del i og identifisere
seg med den skogsfinske kulturen. Skogfinnane ønskjer at
det blir skrive faglitteratur om skogsfinsk historie og kultur,
slik at dette kan kome inn i planane for barnehage og grunnskole.
Dei ønskjer vidare å formidle kunnskap om tradisjonelle
teknikkar, handverk, husflid, song, musikk, forteljartradisjonar
o.a.
Dei skogsfinske organisasjonane ser eit stort
behov for dokumentasjonsarbeid og ønskjer eit eige kompetansesenter
innanfor det skogsfinske busetjingsområdet. Dei ønskjer
at senteret skal ha ein museumsfunksjon, men med vekt på formidling
og revitalisering av skogsfinsk kultur. Organisasjonane ønskjer
at eit slikt senter skal vere statleg finansiert, slik at det ikkje
blir bunde av lokale administrative og geografiske avgrensingar.
Dei meiner dette er ein føresetnad for å utvikle eit
godt samarbeid på tvers av kommunale og fylkeskommunale
grenser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, understreker betydningen av
at Norge har ratifisert Europarådets rammekonvensjon om
vern av nasjonale minoriteter og viser til partiens merknader i
Innst. S. nr. 55 (1998-1999).
Flertallet viser til meldingens
avklaring på avgrensingen mellom rettigheter som urfolk
og rettigheter som nasjonal minoritet og til at Sametinget har uttalt
at de ikke ønsker status som nasjonal minoritet, men vil
verne om statusen som urfolk. Flertallet tar dette
til etterretning.
Flertallet viser ellers til at
Justisdepartementet arbeider med å forberede lovforslag
på grunnlag av Samerettsutvalgets innstilling og høringsrundene
til denne.
Flertallet viser til at Europakonvensjonen
definerer rettigheter til minoriteter som har ei historisk tilknytning
til landet og at nye innvandrere ikke er omfattet av konvensjonen. Flertallet deler
Regjeringens syn på at det allikevel er uheldig å skille
ut nye innvandrere fra en definert nasjonal minoritet når
det gjelder generelle individrettede tiltak.
Flertallet understreker at situasjonen
for de ulike nasjonale minoritetene er svært forskjellig
og på ingen måte kan sammenlignes og at dette
må få konsekvenser for mangfoldet av tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.
Komiteen viser til meldingen
og har merket seg de ulike krav og forslag som er kommet fra det
mosaiske trossamfunn.
Komiteen vil vise til St.prp.
nr. 82 (1997-1998) og til Innst. S. nr. 108 (1998-1999) om det historiske
og moralske oppgjøret med den behandlingen jødene
fikk under den andre verdenskrig. Som en del av jødebooppgjøret
ble det utbetalt en kollektiv erstatning på 150 mill. kroner
som skal gå til sikring av jødisk kultur og framtid
i Norge.
Komiteen viser til at jødiske
flyktninger som kommer til Norge har ønsket å bli
bosatt i nærheten av Oslo eller Trondheim fordi det er
der det er en synagoge.
Under høringene ble det fra Det mosaiske
samfunn lagt vekt på at behovet for å kunne få kosher
mat og åndelig og etisk veiledning under opphold på helseinstitusjoner. Komiteen viser
til brev av 17. januar 2001 (vedlegg 1) fra kommunal- og regionalministeren der
Regjeringen mener at dette behovet er ivaretatt.
Komiteen viser til
meldingen og har merket seg de ulike krav og forslag som er kommet
fra Norske Kveners Forbund.
Komiteen viser til merknader
i Innst. S. nr. 46 (2000-2001) der flertallet i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet
skriver:
"Dette flertallet har merket seg at den kvenske minoriteten
har vært lite påaktet i kulturvernsammenheng. Bortsett
fra samlingene ved Vadsø museum har det vært lite
gjort. Dette flertallet registrerer derfor med tilfredsstillelse
at planlagt prosjekt ved Kvæntunet i Børselv i
Porsanger vil bli realisert og ber departementet se på mulighetene
for en raskere finansiering av det planlagte administrasjonsbygget
ved Kvæntunet enn den som er antydet i meldingen.
Dette
flertallet er kjent med at det er inngått en samarbeidsavtale
mellom Kvæntunet og Vadsø museum - Ruija kvenmuseum,
der det framgår at sistnevnte institusjon skal ha ansvar
for de museale oppgaver mens Kvæntunets virksomhet knyttes
til dokumentasjon, bevaring og utvikling av kvensk språk."
Komiteen forutsetter
at dette følges opp med nødvendige bevilgninger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
videre til meldingens omtale av Regionens hus i Nordreisa hvor det
planlegges å etablere et kvenkultursenter. Ved godkjenning
av fylkesplanen for Troms i kgl. res. av 10. november 2000 sier
Regjeringen bl.a.:
"Fylkesplanen for Troms har på en helhetlig
måte synliggjort og integrert det samiske og det kvenske perspektivet."
Og
"Med sin fylkesplan vil Troms fylkeskommune være en
sentral støttespiller i Regjeringens arbeid for den kvenske
befolkning og kvensk kultur."
Disse medlemmer er kjent med
at kvenkultursenteret i Nordreisa har planlagt byggestart i 2002
og at Nordreisa kommune har søkt om statlig tilskudd til senteret. Disse
medlemmer ber Regjeringen i budsjettet for 2002 komme med
framtidsplan for sin medvirkning til realisering av planene for
Kvænkultursenteret i Nordreisa slik at også dette
kan bli fullført.
Disse medlemmer ber også Regjeringen
redegjøre for Regjeringens forsknings- og mediepolitikk for
kvener og andre minoriteter og legge fram forslag for å følge
opp meldingens intensjoner på disse punktene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sin generelle kommentar innledningsvis vedrørende en
konkret tidsplan.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at tiltak overfor
rom som ble opprettet etter behandlingen av St.meld. nr. 37 (1972-1973).
Dette dreide seg blant annet om boligtiltak, utdanning, næringsstøtte
og barnehage. Tiltak innen denne særomsorgen ble nedlagt
i 1991 og i dag finnes ikke særskilte offentlige tiltak
overfor Rom.
Flertallet viser til meldingen
og har merket seg de ulike krav og forslag som er kommet fra rom
i Oslo. Flertallet har merket seg at de sier at de
opplever diskriminering fra offentlige etater som et problem for rom
og at et kontaktpunkt mot norske myndigheter, slik de hadde før,
kunne hindre at gruppen blir misforstått.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har
merket seg at rom har et ønske om faste oppstillingsplasser
for campingvogner i Oslo. Disse medlemmer ber Regjeringen innlede
et samarbeid med Oslo kommune for se på løsning
av dette spørsmålet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til de omfattende overgrep
og utstrakt diskriminering romanifolket har blitt utsatt for.Flertallet viser til brev
til komiteen fra kommunal- og regionalministeren av 17. januar 2001
(vedlegg 1) der det vises til dokumentasjon på omfanget
av ulovlig tvangssterilisering av tatere. Dette er dokumentert i rapporten
"Sterilisering av tatere 1934-1977" skrevet av forsker Per Haave
- som en del av et forskningsprogram i regi av norsk forskningsråd.
Flertallet viser til merknader
i Innst. S. nr. 46 (2000-2001) der flertallet i komiteen, alle unntatt
medlemmet fra Fremskrittspartiet, skriver:
"Dette flertallet viser til at Glomdalsmuseet på Elverum
er i gang med et verdifullt prosjekt for å etablere et
permanent dokumentasjons- og formidlingssenter for taterkulturen
i Norge. Det er etter dette flertallets mening viktig å få realisert
prosjektet og forutsetter at departementet viderefører
kontakten med lokale og regionale myndigheter for å sikre
medfinansiering.
Dette flertallet understreker betydningen
av at museer dokumenterer, formidler og bevisstgjør forhold til
våre nye landsmenns historie i Norge.
Dette
flertallet vil presisere at museer for nasjonale minoriteter i hovedsak
er et nasjonalt ansvar. Det er likevel naturlig med et samarbeid
med lokaliseringskommune og fylke."
Flertallet viser til meldingen
og til at det skal opprettes et dokumentasjonssenter for romanikulturen på Elverum.
Flertallet viser til brev til
komiteen 30. januar 2001 (vedlegg 2) der Regjeringen påpeker
at det ikke er avsatt midler til planlegging eller bygging i statsbudsjett
for 2001 og at byggestart tidlig i 2002 derfor ikke er mulig, men
at Regjeringen ønsker å få senteret på plass
så snart som mulig.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forutsetter
byggestart i 2002 og ber Regjeringen sørge for at dette
blir muliggjort.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at de viktigste
kravene denne minoritetsgruppens organisasjoner har fremmet gjelder
forskning, kulturbevaring og kontakt med andre finskspråklige
minoriteter. De påpeker også et stort behov for
dokumentasjonsarbeid og ønsker et kompetansesenter for
dette innafor det skogfinske bosettingsområdet.
Under behandlingen av St.meld. nr. 22 (1999-2000) uttalte
flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet:
"Flertallet ber departementet vurdere på hvilken måte
staten kan bidra til å sikre vern og videreutvikling av
den skogfinske kulturarv."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber
Regjeringen i statsbudsjettet for 2002 redegjøre for statens
bidrag til dette og hvordan arbeidet skal organiseres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.
Regjeringa stiller seg bak målsetjinga
om at Noreg ikkje bør nøye seg med å leggje
seg opp mot minstekrava i dei internasjonale konvensjonane. Når
det gjeld minoritetspolitikken, vil Regjeringa leggje vekt på dei målsetjingane
som er nedfelte i Rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoritetar
og i Den europeiske pakta om regions- eller minoritetsspråk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
gir sin tilslutning til målsettingen om at Norge ikke skal
nøye seg med å legge seg opp mot minstekravene
i de internasjonale konvensjonene. Flertallet gir
også Regjeringen sin fulle støtte i arbeidet for å nå målsettingene
som er nedfelt i Rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoriteter
og i Den europeiske pakta om regions- eller minoritetsspråk.
Kommunal- og regionaldepartementet har samordningsansvaret
for statleg politikk som særleg vedkjem dei nasjonale minoritetane
i Noreg. Det inneber at departementet har ansvar for å sjå til
at politikken på ulike område byggjer på prinsippa
om likeverd og ikkje-diskriminering, og at tiltak er i tråd
med internasjonale forpliktingar. Departementet har oppretta eit tverrdepartementalt
samordningsutval, som er eit viktig organ for å sikre ei
slik samordning. For å sikre samordninga har Kommunal-
og regionaldepartementet òg eit ansvar for å gjennomgå saker
som blir lagde fram for departementet i samband med høyringar.
Senter mot etnisk diskriminering har gjennomført
ei undersøking som tyder på at mange av kommunane
har liten kjennskap til nasjonale minoritetar og at det er behov
for meir informasjon om nasjonale minoritetar og den statlege politikken
overfor dei. Kommunal- og regionaldepartementet har òg
erfart at det er behov meir informasjon, både for kommunar
og fylkeskommunar og for organisasjonar og andre som har verksemd
i tilknyting til nasjonale minoritetar.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at prinsippet om
sektoransvar videreføres og at Kommunal- og regionaldepartementet
har et samordningsansvar for politikken overfor nasjonale minoriteter.
Departementet har opprettet et tverrdepartementalt samordningsutvalg
som skal sørge for at politikken på ulike sektorer
og områder skal bygge på prinsippene i internasjonale
avtaler og konvensjoner og i prinsippene om likeverd og ikke-diskriminering. Flertallet vil
understreke at det blir viktig å følge dette opp
i praksis.
Senter mot etnisk diskriminering har gjennomført undersøkelser
som tyder på at mange kommuner har liten kjennskap til
nasjonale minoriteter og at det er et stort behov for informasjon. Flertallet viser
til at Regjeringen vil gi ut et informasjonsbrev om statlig politikk
i 2001. Flertallet forutsetter at slik informasjon
blir kontinuerlig oppdatert og at det etableres toveis kommunikasjon
med kommunene slik at innspill til nødvendige forbedringer
blir fulgt opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.
Regjeringa ønskjer å stimulere
til oppbygging av organisasjonar blant dei nasjonale minoritetane.
På denne bakgrunnen er det oppretta
ei ordning med tilskot til nasjonale minoritetar, der organisasjonar
med basis i ein nasjonal minoritet kan søkje om grunnstøtte frå staten.
Formålet med ordninga er å støtte organisasjonar
som tek vare på og representerer interessene til nasjonale
minoritetar. Ordninga med tilskot skal også fremme dialog
og samarbeid mellom nasjonale minoritetar, frivillige organisasjonar
og offentlege styresmakter. Ordninga blir administrert av Kommunal-
og regionaldepartementet.
Regjeringa held kontakten med minoritetsgruppene for å vere
svært viktig og ønskjer å halde i gang
og utvikle dialogen med organisasjonane også i framtida.
Det er viktig at også personar og organisasjonar
som representerer minoritetane kan delta på den internasjonale
arenaen, på lik linje med andre organisasjonar i Noreg.
Dette har verdi med tanke på kompetanse- og nettverksbygging
for dei nasjonale minoritetane. Samstundes kan slik deltaking vere
med på å få fram eit meir dekkjande og
heilskapleg bilete av situasjonen i Noreg og vere eit supplement
til styresmaktene si eiga framstilling i internasjonale forum.
Tiltak:
– Representantar
for nasjonale minoritetar kan på lik linje med andre søkje
om å få delta på møte og søkje
om støtte til deltaking. Dei kan òg søkje
om midlar til andre prosjekt som gjeld forhold utanfor Noreg. Søknader
som dreier seg om nordisk verksemd, kan rettast til Kommunal- og
regionaldepartementet, medan søknader om støtte
til verksemd i resten av verda kan rettast til Utanriksdepartementet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, støtter Regjeringens
arbeid for å stimulere til oppbygging av organisasjoner
for å ivareta de nasjonale minoritetenes interesser og
at det gis økonomisk støtte til organisasjoner
med basis i nasjonale minoriteter. Det er også viktig at
Regjeringen holder kontakt med og videreutvikler sin kontakt og
dialog med minoritetenes organisasjoner og at denne kontakten ikke
begrenses til de organisasjoner som mottar statsstøtte.
Flertallet ser det også som
viktig at nasjonale minoriteter på lik linje med andre
kan søke om å få delta på internasjonale
møter og søke støtte til slik deltaking. Flertallet ser
det som viktig at Regjeringen sørger for at rammebetingelsene
for slik deltaking gir reelle muligheter til deltaking og viser
til merknad om framdriftsplaner på de ulike områdene
i statsbudsjettet for 2002.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.
I Innst. S. nr. 39 (1996-1997) behandla justiskomiteen
i Stortinget spørsmål om erstatning og oppreisning
til romanifolket (taterane/dei reisande). Fleirtalet i
justiskomiteen uttalte at komiteen var oppteken av at samfunnet
også skulle akseptere og respektere romanifolket i Noreg,
og komiteen tok sterk avstand frå den uretten som er gjord
mot denne gruppa tidlegare. Fleirtalet viste til det som var sagt
i innstillinga om kva holdningar og handlingar romanifolket har
vore møtt med, og sa at desse utsegnene frå Stortinget
gir romanifolket som gruppe ei oppreisning. Vidare uttalte fleirtalet
i komiteen at ei eventuell erstatning bør givast på individuelt
grunnlag til dei som personleg har vore utsette for urett. I utgangspunktet
meinte fleirtalet i komiteen at dette burde givast innanfor det
allereie eksisterande systemet, til dømes ved skadeerstatning eller
rettferdsvederlag frå staten.
Dei som har vore utsette for overgrep frå offentlege styresmakter
si side, vil på ulike grunnlag kunne ha krav på erstatning
etter vanlege norske skadeerstatningsreglar.
I visse høve kan ein ha rett på fri
rettshjelp til å dekkje dei økonomiske kostnadene
til advokat i saka.
Regelen i foreldingslova om forelding etter
tjue år gjeld ikkje ved personskade når den ansvarlege
eller nokon den ansvarlege heftar for, kjente eller burde kjenne
til at det skadegjerande tilhøvet kunne medføre alvorleg
helseskade. Ved ulovleg tvangssterilisering vil eit erstatningskrav
neppe bli forelda ut frå tjueårsregelen.
Er eit krav mot staten forelda, kan ein likevel
få fremma det dersom staten avgjer at forelding ikkje skal hevdast
i saka.
I dei tilfella der den skadelidne vil lide eit
uforskyldt tap om forelding blir gjort gjeldande, vil påstand
om forelding etter Justisdepartementet sin praksis nesten utan unntak
bli fråfallen. Departementet fører ein særleg
liberal praksis i saker der barn og unge har vore utsette for overgrep
eller forsømming frå offentlege styresmakter.
Rettferdsvederlag (billighetserstatning) frå Stortinget
kan søkjast av alle som utan skuld meiner å ha
lide eit tap, økonomisk eller ikkje-økonomisk,
som ikkje kan bli dekt gjennom andre ordningar, som trygder, sosial
stønad, forsikringar eller erstatning på rettsleg grunnlag.
Dei mest vanlege tilfella der det blir gitt
rettferdsvederlag, er der personar anten har fått mangelfull skolegang,
har vore utsette for feilbehandling i helsevesenet eller har vore
utsette for feilvurderingar i samband med spørsmål
om omsorgsovertaking av barn. I mange høve har personar
som blir rekna til romanifolket (taterane/dei reisande),
fått rettferdsvederlag for mangelfull skolegang. I ein
del høve er det gitt rettferdsvederlag for overgrep som
det offentlege har gjort seg skuldig i, som lobotomering, tvangssterilisering
og tvangsmessig plassering på institusjon i strid med adekvat
praksis og lovgiving. I desse sakene er det gitt rettferdsvederlag
på grunnlag av dei konkrete overgrepa søkjarane
er blitt utsette for. Rettferdsvederlag blir altså ikkje
tilkjent berre fordi ein tilhøyrer ein nasjonal minoritet,
men i tilfelle der dei generelle retningslinjene tilseier at rettferdsvederlag
skal tilkjennast.
Det er fast praksis at personar med bakgrunn
frå romanifolket som har fått mangelfull skolegang,
blir tilkjent 60 000 kroner i rettferdsvederlag. Dersom dei i tillegg
får tilkjent rettferdsvederlag på andre grunnlag, blir
det totale rettferdsvederlaget fastsett etter ei skjønnsvurdering
ut frå vanleg praksis i saker som kjem inn under ordninga
om rettferdsvederlag.
Det kollektive oppgjeret skal understreke at
det blir teke eit oppgjer i forhold til behandlinga av heile det jødiske
samfunnet i Noreg, særleg fordi den økonomiske
og fysiske likvidasjonen var tiltak retta mot jødane i
Noreg som gruppe. I tillegg kjem det faktum at mange jødar
som blei drepne, ikkje hadde levande arvingar. Det var på bakgrunn
av dette naturleg med eit økonomisk oppgjer i form av ei
løyving til fellesjødiske formål både
nasjonalt og internasjonalt. Samstundes blei det gitt tilbod om
eit skjønnsvederlag på 200 000 kroner til dei
enkeltpersonane som blei ramma av forfølginga i Noreg under
den andre verdskrigen.
Det individuelle oppgjeret blei kunngjort i
slutten av april 1999 i norsk og internasjonal presse. Søknadsfristen
blei sett til 1. november 1999. Det blei i 1999 utbetalt om lag
126,5 mill. kroner. Pr. august 2000 var det registrert nesten 1
000 søknader om skjønsvederlag. Til saman er det
no utbetalt om lag 131,4 mill. kroner i skjønsvederlag.
Det individuelle oppgjeret er venta sluttført i løpet
av 2000.
Når det gjeld det kollektive oppgjeret,
blei det utbetalt 150 mill. kroner til dei mosaiske trussamfunna
i Noreg i mai 1999. Pengane skal gå til sikring av jødisk kultur
og framtid i Noreg.
Vidare er det gitt ei løyving på 40
mill. kroner til oppretting av eit senter for studiar av holocaust
og livssynsminoritetane si stilling i Noreg. Kyrkje-, utdannings-
og forskingsdepartementet administrerer dette (jf. St.prp. nr. 1
(2000-2001) og St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2000-2001)).
Det er òg løyvt 60 mill. kroner
til støtte utanfor Noreg sine grenser til å minnast
og utvikle den jødiske tradisjonen og kulturen nazistane
prøvde å utrydde. Pengane er overførte
til eit internasjonalt fond som skal administrere midlane.
Etter Regjeringa si oppfatning må det
takast eit oppgjer med overgrepa mot romanifolket. Sjå kap.
2.1.6 foran.
Komiteen viser til
partienes merknader i Innst. S. nr. 39 (1996-1997). Komiteen viser
til at etter denne saken var ferdigbehandlet har Regjeringen gjennomført
og avsluttet jødebooppgjøret med både
individuell og kollektiv erstatning. I forbindelse med foreliggende stortingsmelding
har Regjeringen tatt et moralsk og historisk oppgjør med
den politikken som er ført i forhold til romanifolket. Komiteen ser
det slik at vedtaket om å opprette et dokumentasjonssenter
for romanikulturen på Elverum er en del av et kollektivt oppgjør
med romanifolket. Utover dette tilrår Regjeringen å håndtere
slike saker i tråd med Innst. S. nr. 39 (1996-1997), der
erstatningssaker henvises til å bli behandlet på individuelt
grunnlag etter skadeserstatningsreglene eller til Stortingets ordning
med rettferdsvederlag - billighetserstatning.
Komiteen viser til at reglene
om forelding av krav kan føre til at saker der overgrep
har skjedd, ikke kan reises etter regler om skadeserstatning og
at dette også gjelder saker der den skadelidte først
får kjennskap til overgrepet etter at foreldingsfristen
gikk ut. Reglene om forelding etter tyve år gjelder ikke
ved personskade der den ansvarlige for skaden eller noen den ansvarlige hefter
for, kjente eller burde kjenne til at tiltaket kunne medført
alvorlig helseskade. Ved ulovlig tvangssterilisering vil et erstatningskrav
neppe bli avvist. Komiteen viser til at departementet
allikevel kan avgjøre at en sak som er foreldet blir fremmet
og at i de tilfellene den skadelidte vil lide et uforskyldt tap
dersom forelding blir gjort gjeldende er praksis at forelding nesten uten
unntak blir frafalt. Regjeringen har i brev til komiteen vist
at det ikke føres statistikk over saker om foreldelsesinnsigelse
og det er derfor vanskelig å vite hvordan praksis er. Komiteen understreker
at det er viktig at staten har en konsekvent og liberal praksis
om frafall av påstand om forelding og ber Regjeringen følge
dette opp.
For personer med bakgrunn i nasjonale minoriteter kan
det være særlig vanskelig å dokumentere
i tilstrekkelig grad de overgrep som har skjedd. Årsaken
til dette er i hovedsak at flere relevante arkiv er blitt destruert
og/eller at viktige dokumenter er blitt borte fra de ulike
arkivene som i dag finnes i Riksarkivet.
Beviskravene i slike saker kan være
så tunge at det i realiteten er vanskelig å få tilkjent
erstatning. Regjeringen viser i brev til komiteen til
at staten har lempet kravet til bevis dersom det offentlige har
makulert relevant arkivmateriell og at erstatning er gitt i saker
om mangelfull skolegang selv om dokumentasjon ikke har latt seg
framskaffe.Komiteen viser
til henvendelser fra Den norsk kirke til Regjeringen under utarbeidelse av
meldingen, der det påpekes at billighetserstatningene ikke
fungere tilfredsstillende for romanifolket. Stort sett er det tapt
skolegang som har dannet grunnlaget for å få utbetalt
erstatning, mens andre former for myndighetsmisbruk ikke faller
inn under de retningslinjer som kvalifiserer for erstatning eller
lemping av beviskrav. Dette dreier seg om tap av eiendom eller erverv,
opphold på Svanviken med tvangsarbeid og ufrivillig omsorgsovertakelse.
Dette er tiltak som var hjemlet i lov og som myndighetene hadde
ansvaret for å håndheve. Vurdering av slike saker
basere seg på om vedkommende har kommet uheldig ut sammenlignet med
andre i samme situasjon, basert på hva som var faglig og
sosialt akseptert på den tiden skaden/tapet oppstod.
Dette betyr at noen av de forhold Regjeringen nå har bedt
om unnskyldning for i noen tilfeller ikke vil vurderes som erstatningsberettiget,
i og med at det på den tiden overgrepene ble begått
var allment akseptert. I meldingen gir ikke Regjeringen noen signaler
eller synspunkter på om de anser det er behov for lemping av
beviskrav i saker som kan reises som følge av slike forhold
som myndighetene nå har bedt om unnskyldning for.
Komiteen ber derfor Regjeringen
i samråd med Billighetserstatningsutvalget foreta en vurdering
av beviskrav og kravet til sammenlignbarhet i forhold til hva som
var akseptert på den tiden overgrepene ble begått
og melde tilbake om dette på egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sverige i 1999 opprettet en egen erstatningsordning for personer
som urettmessig ble utsatt for tvangssterilisering. Steriliseringserstatningen
innebærer betydelige lemping i forhold til ordinære
skadeserstatningsregler. Årsaken til at man innførte
en slik lemping var at overgrepene/steriliseringsinngrepene
var gjennomført med hjemmel i lov, og Riksdagen i Sverige
følte i den forbindelse et særlig ansvar for så langt
det lar seg gjøre å bøte på uretten.
Disse medlemmer ber Regjeringen
utrede å innføre en lignende ordning i Norge og
legge dette fram for Stortinget i løpet av neste sesjon.
Disse medlemmer viser til St.meld.
nr. 25 (1999-2000) Om fri rettshjelp, der det kom fram at det er
et underforbruk av rettsapparatet blant de som har lavest inntekt
og at de derfor lider rettstap fordi de verken har økonomi
til å forfølge sakene sine eller faller inn under
loven. Dette er et problem både for velferdsstaten og rettsstaten.
Under behandlingen av meldingen om fri rettshjelp ble behovet både
for fritt rettsråd og fri rettshjelp i de tilfeller der
det offentlige var motpart tatt opp. Justiskomiteen ba under behandlingen
av saken om at ordningen skulle utvides i saker der det offentlige
var motpart. Regjeringen skulle komme tilbake med forslag til dette.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber Regjeringen
legge fram forslag til endringer i fri rettshjelpsordningen slik
at den utvides både med hensyn til fritt rettsråd
og med hensyn til utvidelse av de saksområdene den gjelder
for, så snart som mulig. Inntil dette er skjedd ber disse
medlemmer Regjeringen sikre likebehandling ved å ta initiativ
til å sikre at fylkesmennene har en lik og liberal praksis
med hensyn til å innvilge fri rettshjelp i saker om erstatting
for overgrep mot personer som tilhører nasjonale minoriteter.
Det var først i Mønsterplan
for grunnskolen av 1987 at "sigøynarane" blei nemnde som
ein "tradisjonell minoritet" og at kvenene fekk spesiell omtale.
Det heiter mellom anna at "det må vere ei oppgåve
for skolen å ta vare på det særprega
i dei kulturelle tradisjonane som lever i den kvenske og finske
befolkninga". Planen kom òg med denne klare tilrådinga:
"Elevane bør få tilbod om finsk som valfag. Kvensk
bør trekkjast inn i undervisninga i den grad det er naturleg."
På eit generelt grunnlag blei det peika
på at morsmålet er viktig, og på at skolen
bør gjere sitt for at elevar frå språklege
minoritetar skal kunne bli funksjonelt tospråklege. Denne
mønsterplanen hadde også ein generell plan for
morsmålsopplæring og ein plan for norsk som andrespråk
for språklege minoritetar.
Internasjonale konvensjonar, rekommandasjonar
og erklæringar set minimumsnormer i verdssamfunnet for dei
rettane minoritetar har krav på. Det visast her særskilt
til Den europeiske pakta for regions- eller minoritetsspråk
(Minoritetsspråkpakta), som er aktuell når det
gjeld kvensk/finsk. Her heiter det mellom anna at statane
skal ha som målsetjing å "gi tilbod om høvelege former
og middel for undervisning og studium av regions- eller minoritetsspråk
på alle aktuelle nivå" (art. 7, pkt. 1f). Den
andre er Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale
minoritetar, der artiklane 12, 13 og 14 handlar om opplæring
og forsking.
Dei nemnde artiklane i dei to konvensjonane
viser til saman viktige sider av Noregs internasjonale plikter overfor
dei nasjonale minoritetane når det gjeld opplæring
og forsking.
Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet
har med heimel i opplæringslova gitt føresegner
(§ 24-1) som gir kommunane plikt til å gi elevar
frå språklege minoritetar nødvendig morsmålsopplæring,
tospråkleg fagopplæring og særskild norskopplæring
til dei har gode nok kunnskapar i norsk til å følgje
den vanlege opplæringa i skolen.
I forskrift av 16. juni 1997 nr. 791 Om læreplanverkene
for grunnskolen fekk finsk status som andrespråk i område
i Finnmark og Troms med kvensk/finsk befolkning. Føresegna
seier at når minst tre elevar ved ein skole i dette området
krev opplæring i finsk som andrespråk, har elevane
rett til å få slik opplæring. Frå 1.
august 1999 tok den nye opplæringslova til å gjelde, og
med dette blei retten til opplæring i finsk som andrespråk
lovfesta (§ 2-7).
– Regjeringa
ser det som viktig for framtidig rekruttering til finskopplæringa
at elevar som har hatt finsk som andrespråk i grunnskolen,
skal kunne halde fram med faget i vidaregåande opplæring utan å vere
avhengige av opptak ved bestemte skolar. Nettbasert opplæring
vil i nær framtid kunne medføre at opplæring
i finsk på vidaregåande nivå kan givast
utan endringar i føresegnene om retten til opplæring.
Det meste av opplæringstilbodet for
dei nasjonale minoritetane blir gitt etter dei vanlege behovskriteria
i grunnskoleopplæringa og i vaksenopplæringa i
elevane sine heimkommunar; like eins i fylkeskommunane
når det gjeld den vidaregåande opplæringa.
Primærkommunen og fylkeskommunen har ansvaret for å leggje
forholda til rette for tilpassa opplæring på grunnskolenivå og
vidaregåande nivå.
Både romanifolket (taterane/dei
reisande) og rom (sigøynarane) er folkegrupper som har
reising som ein del av livsforma. Opplæringa i skolen er
ikkje alltid tilpassa denne livsforma. Regjeringa legg like fullt
til grunn at retten og plikta til opplæring gjeld på lik
linje for alle barn. Det kan derfor vere behov for å utvikle undervisningsformer
som kan praktiserast jamvel om elevane reiser delar av året.
– Regjeringa
vil vurdere om IKT i kombinasjon med skolestøtta kontaktnett
i dei aktuelle områda, kan tilpassast opplæringsbehovet
hos rom (sigøynarane) og romanifolket (taterane/dei
reisande), som er på reise delar av skoleåret.
Skoleåret 1998-1999 tok 707 grunnskoleelevar
i 11 av dei 19 kommunane i Finnmark finsk som andrespråk.
Hausten 1999 var talet 720 elevar, fordelte på 14 kommunar.
For Troms fylke var elevtalet 204 skoleåret 1998-1999,
fordelt på 11 av dei 25 kommunane i fylket. Hausten 1999
var det 219 elevar fordelte på 10 kommunar.
Ved Statens utdanningskontor i Troms blir det
no utvikla læremiddel for nettundervisning i finsk.
For grunnskolen er det ei generell tilskotsordning
for språklege minoritetar. Denne ordninga gjeld også for dei
nasjonale minoritetane.
Det er ei eiga tilskotsordning for opplæring
i finsk i grunnskolen.
På vidaregåande nivå er
det ei tilskotsordning for språklege minoritetar. Opplæring
i finsk og samisk har prioritet ved tildelinga.
Både Romanifolkets landsforening og
Stiftelsen Roma har teke opp med styresmaktene at det lovfesta vilkåret
om fagbrev for å kunne utøve visse yrke inneber
eit problem for mange frå romanifolket. Denne gruppa har
sterke tradisjonar innanfor ulike område av byggebransjen
(for eksempel taktekking, snekring, murararbeid o.a.).
I meldinga er det gjort greie for moglegheitene
for å ta fagbrev for personar som har lang praktisk erfaring, men
manglande teoretisk bakgrunn.
Skolen er ein sentral samfunnsarena der dei
nasjonale minoritetane bør vere synlege. Han kan vere ein kanal
der storsamfunnet formidlar kunnskap om dei nasjonale minoritetane
til barn og unge, og etter kvart til resten av majoritetsbefolkninga.
Det er derfor viktig at skolen gir eit sannferdig og fordomsfritt
bilete av dei nasjonale minoritetane i dagens samfunn og deira situasjon
i Noreg i fortida.
Finsk institutt ved Universitetet i Tromsø har
studium i finsk språk og kultur opp til doktorgrad. Frå og med
hovudfag kan studentane også konsentrere seg om kvensk
språk og kultur. Universitetet har sidan 1998 gitt tilbod
om semesteremne i kvensk, der det ikkje har vore sett krav om generell
studiekompetanse, og der kvener har hatt prioritet ved opptaket.
Også Universitetet i Oslo har fullt studium i finsk.
Høgskolen i Finnmark har tilbod om
semesteremne og grunnfag i finsk. Mellomfagstillegg blir gitt annakvart år.
Det er også lagt til rette for fagdidaktikk i finsk for
dei som tek lærarutdanning. Spørsmål
som gjeld kunnskapsutvikling og forsking blir behandla i pkt. 6.11.
Det er mangel på lærarar som
kan undervise i finsk. Det er eit mål at dei lærarane
som elles er tilsette på skolen, også skal få kompetanse
til å undervise i finsk. Tilsetjing av lærarar
frå Finland blir ikkje sett på som noka god, varig
løysing.
– Statens
utdanningskontor i Finnmark og Troms, som samarbeider om å betre
skoletilbodet i finsk, vil foreslå tiltak for å betre
lærarsituasjonen når det gjeld undervisning i
finsk. Dei har etablert kontakt om dette med dei norske universitets-
og høgskolemiljøa, og dessutan med universitetet
i Oulo.
Regjeringa legg til grunn at kvensk kultur og
kvensk/finsk språk er ein levande del av det norske
samfunnslivet. Universitetet i Tromsø og Høgskolen
i Finnmark har ei viktig rolle i å ta vare på og
vidareføre kvensk kultur og kvensk/finsk språk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til sine respektive merknader under kap. 1.2.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Statens utdanningskontor i
Finnmark og Troms vil foreslå tiltak for å bedre
lærersituasjonen når det gjelder undervisning
i kvensk/finsk språk. Dette flertallet vil
peke på at økte muligheter for etterutdanning
i kvensk/finsk for lærere er et eksempel på et
slikt tiltak.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
under kap. 1.2 der Regjeringen i budsjettet for 2002 bes legge fram
en forpliktende plan for gjennomføring av tiltakene meldingen
og innstillingen inneholder, med tidspunkt for gjennomføring
og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Oppvekstmiljøet til barn og ungdom
er eit av dei viktigaste satsingsområda til regjeringa.
Eit overordna mål er å sikre alle barn og unge
likeverdige tilbod og like høve til utvikling, uavhengig
av etnisk bakgrunn, kjønn, sosial bakgrunn eller kvar i
landet dei bur. Likeverd, solidaritet og medverknad er viktige verdiar
i barne- og ungdomspolitikken.
Regjeringa har sett i verk fleire tiltak for å styrkje
og vidareutvikle lokale oppvekstmiljø, og for å stimulere til
større deltaking og medverknad av barn og unge. Desse tiltaka
skal gjelde alle barn og unge, også barn og unge frå nasjonale
minoritetar. Eit hinder i arbeidet med å nå desse
barna og ungdommane kan vere mangel på kunnskap om kulturen
og levemåten til dei nasjonale minoritetane. Den nordiske
kunnskapsstatusen som skal utarbeidast om dei nasjonale minoritetane (jf.
pkt. 6.11.4), må derfor bli ein del av grunnlaget for arbeidet
overfor desse gruppene.
Frivillige organisasjonar er viktige talerør
og møtestader for barn og unge. Dei nasjonale minoritetane
har dei siste åra skipa fleire eigne organisasjonar. Dersom desse
organisasjonane har eit barne- og ungdomsarbeid, eller dei dannar
eigne barne- og ungdomsorganisasjonar, kan det søkjast
om støtte til dette arbeidet.
Lov om barneverntenester fastslår at
barneverntenesta skal vurdere og finne tiltak som er til beste for
barnet. Ho slår vidare fast at barnevernarbeidet skal ta utgangspunkt
i det enkelte barnet, familien og det miljøet barnet høyrer
heime i. Det skal takast rimeleg omsyn til den etniske, religiøse,
kulturelle og språklege tilhøyrsla. Barnet skal
ha rett til å nyte godt av sin eigen kultur, til å vedkjenne
seg og utøve sin eigen religion og til å bruke
sitt eige språk. Dette inneber at dersom eit barn som tilhøyrer
ein minoritet, må plasserast i fosterheim, skal barneverntenesta
vurdere om det vil vere til det beste for barnet å bli
plassert i ein fosterheim der fosterforeldra tilhøyrer
den same minoriteten som barnet. I praksis kan dette vere vanskeleg å gjennomføre. Det
skal takast omsyn til at det å bli fjerna frå familien sin
inneber eit større traume for eit barn dersom det samstundes
mister kontakten med sin eigen kultur.
For barn med minoritetsspråkleg bakgrunn
blir det gitt eit eige tilskot til tospråkleg assistanse
over budsjettet til Barne- og familiedepartementet. Intensjonen er å leggje
forholda til rette slik at kommunale og private barnehageeigarar
kan gi barn frå språklege og kulturelle minoritetar
eit godt og utviklande barnehagetilbod. Barn som tilhøyrer
nasjonale minoritetar, blir omfatta av tilskotsordninga, noko som
er presisert spesielt i rundskrivet for 2000 (Q-2/2001).
– Særlege
tiltak, der ein tek sikte på å fremme utvikling
av kvensk kultur, språk og identitet i barnehagar, vil
kunne få stønad frå Barne- og familiedepartementet
sine midlar over kap. 856 post 21 i statsbudsjettet. Til vanleg
kan ikkje dette kombinerast med at barnehagen får midlar
frå tilskotsordninga for barn med bakgrunn i minoritetsspråk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til sine respektive merknader under kap. 1.2.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
under kap. 1.2 der Regjeringen i budsjettet for 2002 bes legge fram
en forpliktende plan for gjennomføring av tiltakene meldingen
og innstillingen inneholder, med tidspunkt for gjennomføring
og framdrift for de enkelte tiltak og prosjekter.
Det bør i framtida vere eit hovudprinsipp
at kulturelt mangfald også skal vere synleg i arkiv-, bibliotek-
og museumssamanheng. I visse høve kan det vere aktuelt med
eigne institusjonar for ei folkegruppe. Samstundes er det viktig å setje
i verk tiltak og finne løysingar som gir uttrykk for samkvem,
kulturmøte og samspel mellom ulike grupper. Det er ein
kvalitet når arkiv, bibliotek og museum speglar slikt samkvem
i regionar der dette er eit viktig kjennemerke. Det kan såleis
ofte vere betre å knyte ansvar og tiltak til eksisterande
institusjonar framfor å skipe nye. Men det er da avgjerande
at den aktuelle minoriteten er premissleverandør, og at tiltaket
er ein del av gruppa sin innsats for å halde oppe og styrkje
sin eigen kultur.
Alt i alt er det likevel behov for ekstra satsing
for å gi mangfaldet i kulturbakgrunn i det moderne norske samfunnet
ein tydelegare plass på kulturfeltet. Med utgangspunkt
i eksisterande institusjonar lyt ein ta sikte på å markere
denne dimensjonen sterkare i norsk kulturarv. Desse målsetjingane
for arkiv, bibliotek og museum er nedfelte i St.meld. nr. 22 (1999-2000)
Kjelder til kunnskap og oppleving - Om arkiv, bibliotek og museum
i ei IKT-tid og om bygningsmessige rammevilkår på kulturområdet.
Gjennom somme museum og prosjekt har det alt
i ein del år vore arbeidd med å dokumentere og
formidle kulturen til nokre av dei nasjonale minoritetane. Vadsø museum
- Ruija kvenmuseum har lenge hatt kvenkultur som sitt ansvarsfelt.
No kjem i tillegg Kvæntun-prosjektet i bygda Børselv
i Porsanger, som vil utfylle dette. Eit tidlegare heilt forsømt
område er romanifolket og deira kulturhistorie i Noreg.
Prosjektet ved Glomdalsmuseet på Elverum, som tek sikte
på å byggje opp eit permanent dokumentasjons-
og formidlingssenter for denne minoritetskulturen, er såleis
eit banebrytande og viktig tiltak. Satsinga på kulturen
til romanifolket er frå Kulturdepartementet si side sterkt bunden
opp mot prosjektet ved Glomdalsmuseet, og Norsk museumsutvikling
har gjennom fleire år ytt prosjektstøtte til dette
tiltaket.
Under Kulturdepartementet sitt budsjett blir
det løyvt midlar til tilskotsordningar for lokale, regionale og
nasjonale kulturbygg. Innanfor rammene av desse ordningane kan ein
søkje om stønad til oppføring av nybygg
og ombygging av eksisterande bygningar for kulturtiltak for minoritetar.
Ingen av dei allereie vedtekne nasjonale kulturbyggprosjekta har
som særskilt mål å ta vare på og
utvikle minoritetskulturar.
I St.meld. nr. 22 (1999-2000) er det gjort greie
for behov, planar, prosjekt og prioriteringar i samband med statlege
og nasjonale kulturbygg. To av planane gjeld kulturtiltak for nasjonale
minoritetar: ei ny avdeling for dokumentasjon og formidling av taterkulturen ved
Glomdalsmuseet og eit nytt senter for kvensk språk og kultur
i Børselv, Porsanger.
Glomdalsmuseet på Elverum har arbeidd
med planar om å skipe eit kulturhistorisk dokumentasjons-
og formidlingssenter for taterkulturen i Noreg som ei ny avdeling
ved museet.
Planane for Kvæntunet i bygda Børselv
er initierte av Porsanger kommune. Kvæntunet skal bli eit
senter for kvensk språk og kultur. St.meld. nr. 22 (1999-2000) viser
til at Kvæntunet er viktig fordi det er knytt til eit lokalsamfunn
der kvensk språk og kultur framleis er levande. Verksemda
ved Kvæntunet gjeld dokumentasjon, bevaring og utvikling
av kvensk språk, med hovudvekt på lingvistikk.
Institusjonen skal elles arbeide med kulturarrangement og kultursamarbeid.
Byggjesakene Kvæntunet og den nye avdelinga
på Glomdalsmuseet er mellom anna kjenneteikna av at behovet
for historisk dokumentasjon er stort, at dei nasjonale minoritetane
sjølve er aktive pådrivarar og premissleverandørar
i planleggingsarbeidet, og at planane er langt framskridne. Regjeringa
vil freiste å medverke til at desse prosjekta blir gjennomførte.
Forslag om løyving til slike og andre prosjekt vil kome
når omfanget og kostnadene er tilpassa ei forsvarleg tilskotsramme,
og når ansvaret for fullfinansiering, framdrift og drift
er avklart.
Regjeringa er vidare kjend med Nordreisa kommune sine
planar om å etablere eit kvenkultursenter som skal dokumentere
og formidle kvensk kultur og tradisjon, særleg i Troms
fylke.
Ei rad kulturtiltak retta inn mot dei nasjonale
minoritetane er av kortsiktig karakter og speglar så vel
mangfald som vekslande behov. Dei er i hovudsak prosjektretta. Både
Kulturdepartementet og Norsk kulturråd har ved fleire høve
støtta kulturtiltak for dei nasjonale minoritetane.
Kulturpolitikken vis-à-vis dei nasjonale
minoritetane er ei samansett oppgåve der løysingane
vil måtte variere avhengig av behova til den enkelte minoriteten
og dei lokale aktørane si tolking av situasjonen. Ei fleksibel
og kompetent forvaltning av prosjektretta tiltak er viktig i utforminga
av ein effektiv kulturpolitikk på feltet.
Støtte til prosjektretta kulturtiltak
for og i regi av dei nasjonale minoritetane inngår som
ein del av Norsk kulturråd si regulære verksemd.
Rådet vil med andre ord kunne vurdere støtte til
prosjekt og tiltak som gjeld kulturvern, handverkstradisjonar, musikk,
scenekunst og informasjonsbrosjyrar.
Det blir gitt ei årleg løyving
på 500 000 kroner til eit finsk bibliotek forankra i Vadsø bibliotek/Finnmark fylkesbibliotek.
Etter avtale med staten skal biblioteket fungere som sentralbibliotek
for finskspråkleg litteratur i Noreg.
Arkiva representerer eit fundament for kulturarven vår
og er ein sentral del av den kollektive minnefunksjonen i samfunnet.
Riksarkivet får eit øyremerkt
tilskot til forvaltning av arkivet etter Norsk misjon blant hjemløse.
Tilskotet skal dekkje ekstraarbeid og lønnsutgifter som
følgje av førespurnader frå enkeltpersonar
som ønskjer opplysningar om seg og familien sin, og utgifter
knytte til forskarar som har fått tilgang til
arkivet.
Spørsmålet om bevaring eller
kassasjon av arkiv får ofte ein ekstra dimensjon når
det er tale om personopplysningar, særleg dersom dei er
av svært ømtålig eller sensitiv karakter.
Det såkalla "Åndssvakeregisteret"
som inneheld informasjon om etnisk tilknyting, saman med mange andre
sensitive opplysningar, er i dag deponert hos Riksarkivaren. Datatilsynet
påla, i vedtak av 24. februar 2000, Riksarkivaren å anonymisere
dette registeret etter ein periode på tre år.
Stiftelsen Rettferd for taperne påklaga
Datatilsynet sitt vedtak til Justisdepartementet. Vidare har representantar
for romanifolket i dialogen med Kommunal- og regionaldepartementet
ytra sterke ønske om at slike gamle register som inneheld
informasjon om enkeltpersonar si tilknyting til romanifolket, som
"Åndssvakeregisteret" og "Taterregisteret" hos Kripos,
blir bevarte utan anonymisering. Etter deira oppfatning er omsynet
til personvernet tilstrekkeleg teke vare på ved at registra
blir sikra på ein slik måte at uvedkomande ikkje
kan få tilgang til opplysningane, til dømes ved deponering
i Riksarkivet.
Justisdepartementet vedtok å ta klaga
frå stiftelsen Rettferd for taperne til følgje,
slik at registeret likevel ikkje skal anonymiserast.
Regjeringa støttar synspunktet til
Romanifolkets landsforening og vil understreke at omsynet til å ta vare
på dokumentasjon av overgrep mot minoritetar skal vege
tungt i avveginga mellom arkivvern og personvern.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til Innst.
S. nr. 46 (2000-2001) der flertallet sier:
"Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
er enig i at det er en viktig utfordring å sette urfolk
og minoritetskulturer i stand til å sikre og utvikle egen
kultur for på den måten å bidra til å opprettholde
Norge som et flerkulturelt samfunn."
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til sine respektive merknader under kap. 1.2.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser også til
merknader ellers i innstillingen og under kap. 1.2 der Regjeringen
i budsjettet for 2002 bes legge fram en forpliktende plan for gjennomføring
av tiltakene meldingen og innstillingen inneholder, med tidspunkt
for gjennomføring og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Norske Kveners Forbund har i dialogen med Kommunal-
og regionaldepartementet kravd at namnelova blir endra, "slik at
det blir mogleg for kvenske familiar å ta tilbake sine
opphavlege slektsnamn, også i tilfelle der desse namna
berre har vore i bruk munnleg". Representantar for skogfinnane har
kravd at dei som ønskjer det, må kunne ta tilbake
sine gamle kvenske eller finske slektsnamn som etternamn eller som
mellomnamn.
I dag vil det utan problem bli gitt bevilling
til nylaga kvenske slektsnamn. Nylaga slektsnamn er namn som i dag
ikkje er i bruk ifølgje folkeregisteret. Namnet kan altså ha
vore brukt tidlegare.
Problema for kvener og skogfinnar oppstår
når dei ønskjer å ta slektsnamn som er
registrerte i landet og som har rettsleg vern.
Departementet har i 1999 med heimel i namnelova § 9
nr. 6 gitt samtykke til namneendring til det opphavlege kvenske
slektsnamnet som ein av oldeforeldra til søkjaren hadde,
når fornorsking var årsak til namnebytet frå kvensk
til norsk slektsnamn.
Ved brev av 22. april 1999 sette Justisdepartementet ned
ei arbeidsgruppe som skal vurdere namnelova. Arbeidsgruppa vil vurdere
endringar i namnelova, mellom anna i forhold til nasjonale minoritetar.
Innstillinga frå arbeidsgruppa er planlagd levert til departementet
innan utgangen av 2000.
Eit utval oppnemnt av Kulturdepartementet har
evaluert lov av 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn med forskrifter
som likestiller norske, samiske og finske stadnamn og gir reglar
for skrivemåte og bruk av fleirspråklege namneformer.
Kulturdepartementet vurderer for tida korleis rapporten frå utvalet
skal følgjast opp. Kravet frå Norske Kveners Forbund
om at nemninga "finske stadnamn" skal endrast til "kvenske stadnamn"
vil bli vurdert i denne samanhengen.
Fleire kommunar i Finnmark og Troms er trespråklege,
med norsk, samisk og kvensk/finsk språk. For slike
kommunar kan det vere verdifullt at alle språka blir synleggjorde
i kommunenamnet. I dag finst det ingen kommunar som har trespråkleg
kommunenamn. Porsanger kommune har søkt staten om løyve
til å ha dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til sine respektive merknader under kap. 1.2.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
under kap. 1.2 der komiteen ber Regjeringen i budsjettet for 2002
legge fram en forpliktende plan for gjennomføring av tiltakene
meldingen og innstillingen inneholder, med tidspunkt for gjennomføring
og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27) meiner at
det er viktig at det blir lagt til rette for både ein offentleg
samtale innanfor minoritetane og mellom dei ulike gruppene i samfunnet.
Kommisjonen hevdar at minoritetane sine føresetnader kan
seiast å vere ein "test case" på ytringsfridommen
sine vilkår i samfunnet og viser mellom anna til artikkel
7 og 9 i Rammekonvensjonen.
Regjeringa meiner at ei aktiv støtte
til ytringsfridom og høve til å ytre seg for minoritetane
er eit viktig politisk tiltak i eit kulturelt mangfaldig samfunn.
Den kvenske avisa Ruijan Kaiku er i dag eit
viktig forum for ytringar, informasjon og diskusjon i det kvenske
samfunnet. Det øyremerka tilskottet frå Kulturdepartementet
er foreslått auka til 350 000 kroner i 2001.
NRK Troms har kvar veke ei 12 minutts sending
på finsk. Sendinga inneheld nyhendemeldingar, reportasjestoff,
musikk og kulturinnslag.
Allmennkringkastingsrådet uttalte i
sin rapport for 1999 at NRK bør vurdere å utvide
sendetida, og dessutan gjere sendingane landsdekkjande.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, mener et tilbud om aviser
for minoriteter er et viktig tiltak for å utvikle minoritetenes
språk og kulturer. Flertallet viser til
at Regjeringen i statsbudsjettet for inneværende år
foreslo, og fikk støtte til, at den kvenske avisa Ruijan
Kaiku får en økning i statstilskuddet fra 250
000 kroner til 350 000 kroner. Flertallet ber Regjeringen
vurdere den økonomiske situasjonen og grunnlaget for drift
for avisa.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
under kap. 1.2 der Regjeringen i budsjettet for 2002 bes legge fram
en forpliktende plan for gjennomføring av tiltakene meldingen
og innstillingen inneholder, med tidspunkt for gjennomføring
og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til merknader under kap. 1.2.
Sosial- og helsedepartementet har lite oppdatert kunnskap
om helsetilstanden og levekåra til dei nasjonale minoritetane
og kva forhold dei har til helse- og sosialtenestene. Minoritetane
har i dialogen med styresmaktene i liten grad formulert krav og ønske
på dette området.
Senter mot etnisk diskriminering har informert
om at dei er blitt kontakta av rom som føler seg diskriminerte i
Noreg, mellom anna når det gjeld å skaffe seg
husvære. Den reisande livsforma gjer at rom kan ha vanskar
med å oppfylle kravet om samanhengande butid i ein kommune
for tilvising av kommunal bustad. Departementet viser spesielt til
at Oslo kommune på bakgrunn av brev frå Senter
mot etnisk diskriminering har gått bort frå kravet
om tre års samanhengande butid for rom. Dette er eit døme
på at reell likebehandling av og til krev at det blir teke
omsyn til ulike føresetnader.
Den jødiske minoriteten har ein særskild
alders- og sjukeheim i Oslo, som blir driven med tilskot frå Oslo kommune
og Det mosaiske trussamfunnet. Regjeringa går ut frå at
sjukehusa har ei imøtekomande holdning med omsyn til eventuelle ønske
om kosher (rituelt) kosthald og høve til å få åndeleg
og etisk rådgiving. Dette gjeld i første rekkje
sjukehus og andre institusjonar i Oslo og Trondheim.
Når det gjeld kvenene sitt forhold
til helse- og sosialtenestene, kan det nemnast at finsk-/kvenskspråkleg kompetanse
finst i mange kommunale og fylkeskommunale institusjonar i Finnmark
og Troms, men at det kan vere behov for å utnytte denne
kompetansen betre. Ein skal vere merksam på at også personar
som til dagleg snakkar norsk, kan ønskje å bruke
morsmålet i akutte krisesituasjonar, og at tap av minne
i alderdommen også kan gjere at morsmålet er det
einaste språket som fungerer. Dette er ei problemstilling
som er aktuell for fleire grupper.
Norsk helse- og sosialpolitikk byggjer på eit
omfattande sett av brukarrettar. Alle brukarar har same rett til å bli
møtte med respekt for sin spesielle livssituasjon og kulturelle
bakgrunn. Regjeringa legg vekt på at tenestene skal få ei
individuell utforming som speglar ei slik holdning.
Sosial- og helsedepartementet er kjend med at
registrering av minoritetsbakgrunn i journalar og saksdokument har
skjedd i helsevesenet og trygdeetaten, med enkelte døme
heilt fram til notida. Ein veit ikkje korleis denne informasjonen
har vore nytta. Sosial- og helsedepartementet seier seg lei for
denne praksisen og vil understreke at dette ikkje skal skje.
Meldinga presiserer at registrering av språk
kan vere legitimt, sidan dette kan vere til nytte for brukarane sjølve,
til dømes for å førebu tolking. Når
det gjeld romanifolket, kan omsynet til språk neppe ha
vore årsaka til registrering av minoritetsbakgrunn.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til sine respektive merknader under kap. 1.2.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
under kap. 1.2 der Regjeringen i budsjettet for 2002 bes legge fram
en forpliktende plan for gjennomføring av tiltakene meldingen
og innstillingen inneholder, med tidspunkt for gjennomføring
og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Staten sin politikk overfor nasjonale minoritetar
byggjer på prinsippa om likebehandling og ikkje-diskriminering.
Dette er grunnleggjande prinsipp i Verdserklæringa for
menneskerettane og i internasjonale menneskerettskonvensjonar.
Det er eit overordna mål for Regjeringa
at alle som bur i Noreg, same kva bakgrunn dei har, skal ha reelt like
høve, like rettar og like plikter til å delta
i alle delar av samfunnet og til å bruke sine eigne ressursar.
Nasjonale minoritetar opplever mobbing og trakassering
i skolen og elles i kvardagen. Til dels er det tale om openlys diskriminering,
der sterke, negative haldningar kjem til uttrykk. Det er derfor
mange som tilhøyrer ein nasjonal minoritet som ikkje ønskjer å stå ope
fram med bakgrunnen sin.
Senter mot etnisk diskriminering har mellom
anna hjelpt til i saker der familiar med tilknyting til rom og romanifolket
har blitt diskriminerte ved at dei har blitt bortvist frå campingplassar
utan sakleg grunn. Senteret rapporterer og om døme på at
ein søknad om lån truleg har blitt avvist på bakgrunn
av den etniske opphavet til lånsøkjaren. Andre
førespurnader senteret har fått gjeld sosialtenesta,
helsevesenet og politiet.
Det finst i dag enkelte føresegner
som fastset eit forbod mot etnisk diskriminering på avgrensa
saksområde. Det er likevel sjeldan at desse føresegnene
blir prøvde for domstolane. Dei gruppene som føresegnene skal
verne, opplever i liten grad at dei har eit reelt vern mot diskriminering.
Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (1998-2001)
dannar grunnlaget for den politikken Regjeringa har på området.
Senter mot etnisk diskriminering blei offisielt
opna 10. februar 1999 og skal verke i ein prøveperiode
fram til utgangen av 2002. Senteret har som formål å sikre vernet
mot etnisk diskriminering. Senteret har som hovudoppgåve å gi
rettshjelp i saker om diskriminering på grunnlag av truvedkjenning,
rase, hudfarge og nasjonalt eller etnisk opphav og å dokumentere
og overvake situasjonen når det gjeld arten og omfanget av
denne typen diskriminering.
Den 3. mars 2000 sette Kongen i statsråd
ned eit utval som skal greie ut ei lov mot etnisk diskriminering.
Regjeringa legg vekt på det internasjonale
arbeidet mot rasisme og diskriminering. FN skal arrangere ein verdskonferanse
mot rasisme i 2001, og Europarådet stod ansvarleg for ein
europeisk konferanse mot rasisme i 2000. Staten vil i samarbeid
med dei frivillige organisasjonane delta aktivt i prosessen fram
mot verdskonferansen, som óg inneber eit arbeid på nasjonalt
plan.
Regjeringa understrekar at staten har eit særskilt ansvar
for å sikre at det blir sett i verk tiltak for å sikre likebehandling
og motverke diskriminering.
Komiteen viser til
at Regjeringen arbeider med en egen lov mot etnisk diskriminering. Komiteen vil uttrykke
støtte til dette arbeidet og til at innsatsen mot diskriminering
må intensiveres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser ellers til merknad under
kap. 1.2 der komiteen ber Regjeringen vurdere om SMED også skal
ha en rolle i forhold til diskriminering av minoriteter som gruppe.
Ved vurdering av senterets mandat
i 2002 ber komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti Regjeringen i
budsjettet for 2002 legge fram en forpliktende plan for gjennomføring
av tiltakene meldingen og innstillingen inneholder, med tidspunkt
for gjennomføring og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Forsking om nasjonale minoritetar skal få fram kunnskap
for at politikken på feltet kan byggje på eit best
mogleg grunnlag. Slik situasjonen er i dag, har styresmaktene ein
del kunnskap, men mykje av kunnskapen er fragmentarisk og dessutan
ikkje tilstrekkeleg dokumentert. Det er derfor behov for meir systematisert
forsking om ulike problemstillingar knytte til nasjonale minoritetar
og deira situasjon, til dømes når det gjeld minoritetsspråk,
tilhøva for barn og unge og tilhøva mellom menn
og kvinner.
Å vere med på ei nasjonal
kunnskapsutvikling og å sjå til at forskingsresultata
på dette området blir formidla, blir sentrale
oppgåver for Kommunal- og regionaldepartementet som samordnande
departement. Sektorprinsippet gjeld likevel her som på alle
andre område i statsforvaltninga.
Forsking på kvenske tilhøve
går no i hovudsak føre seg ved Universitetet i
Tromsø. Her er det faste forskarstillingar i kvensk/finsk
språk og litteratur. Noregs forskingsråd
har ei eiga satsing på kvensk forsking med eit budsjett
på om lag 1,5 mill. kroner årleg.
Generelt har forskinga omkring kvenske tilhøve
i første rekkje dreidd seg om språk, historie
og i nokon grad etnologi og folkloristikk. Det er behov for meir forsking
for å dokumentere språksituasjonen og sjå nærmare
på vidareutviklinga av kvensk/finsk. Det er óg
fleire aktuelle behov innanfor historisk forsking.
Det er behov for kunnskap om samspelet mellom
dei ulike etniske gruppene som har levd saman på Nordkalotten
i lang tid.
Gjennom Noregs forskingsråd sitt forskingsprogram om
romanifolket (taterane/dei reisande) er den behandlinga
som romanifolket har vore utsett for frå staten, Norsk
misjon blant hjemløse og resten av storsamfunnet, blitt
dokumentert. Både Universitetet i Oslo og Noregs teknisk-naturvitskaplege
universitet i Trondheim har laga rapportar som del av programmet. Sosial-
og helsedepartementet har finansiert satsinga.
Det har ikkje vore nokon koordinert forskingsinnsats omkring
situasjonen til jødar, skogfinnar og rom (sigøynarar).
Særleg har skogfinnane peika på behovet for å få dokumentert
historia.
Opprettinga av eit senter for studium av Holocaust
er no under førebuing. Regjeringa arbeider med ein modell
som legg opp til at senteret blir plassert i Villa Grande (jf. St.prp.
nr. 1. Tillegg nr. 4 (2000-2001)).
Det blir lagt til grunn at studiar omkring jødiske
tilhøve i Noreg skal vere ein del av forskingsinnsatsen ved
senteret.
– Barne-
og familiedepartementet vil få utarbeidd ei nordisk kunnskapsoversikt
om barn og ungdom frå nasjonale minoritetar som òg
skal omtale barnevernet. Ved å la kunnskapsoversikta gjelde
Norden, kjem det empiriske kunnskapstilfanget til å auke,
samtidig som målgruppa blir større.
Mykje tyder på at fleire personar frå romanifolket har
blitt plasserte på spesialskolar og psykiatriske institusjonar
utan at det var fagleg grunnlag for det. Vi har likevel ikkje nok
kunnskap om og på kva for måtar helse- og omsorgssektoren
har behandla framandt levesett og etnisk identitet som sjukdom.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til sine respektive merknader under kap. 1.2.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
under kap. 1.2 der Regjeringen i budsjettet for 2002 bes legge fram
en forpliktende plan for gjennomføring av tiltakene meldingen
og innstillingen inneholder, med tidspunkt for gjennomføring
og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Løyvingane til senteret for dokumentasjon
og formidling av kulturen og historia til romanifolket vil bli fremma
i dei vanlege budsjettframlegga.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til sine respektive merknader under kap. 1.2.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
under kap. 1.2 der Regjeringen i budsjettet for 2002 bes legge fram
en forpliktende plan for gjennomføring av tiltakene meldingen
og innstillingen inneholder, med tidspunkt for gjennomføring
og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 15 (2000-2001) - Nasjonale minoritetar
i Noreg - Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket
og skogfinnar - vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev av 2. januar 2001 fra Sosialistisk Venstrepartis
stortingsgruppe v/Karin Andersen med spørsmål
til St.meld. 15 (2000 2001) Nasjonale minoritetar i Noreg.
Spørsmålene blir besvart fortløpende nedenfor.
Omfanget av sterilisering av romanifolket (tatere)
er dokument gjennom rapporten Sterilisering
av tatere 1934 1977 skrevet av forsker Per Haave.
Rapporten er en del av et forskningsprogram om tatere i regi av
Norges forskningsråd.
Bakgrunnen for prosjektet var krav fra tidlig
på 1990 tallet om en uavhengig undersøkelse
av den politikk som var blitt ført overfor tatere i Norge.
Spørsmålet om sterilisering av tatere ble på den
tid viet stor offentlig oppmerksomhet gjennom presseoppslag og bøker.
Prosjektet var opprinnelig avgrenset til den steriliseringspraksis
som var hjemlet i lov i perioden 1934 77. Senere ble det
utvidet til å undersøke mulig sterilisering på medisinsk
indikasjon, noe som ikke reguleres av steriliseringsloven.
Rapporten gir en bred gjennomgang av bakgrunnen for
steriliseringsloven av 1934 og Folkeættloven av 1942. Det
fokuseres på praksis mht. sterilisering av tatere og Norsk
misjon blant hjemløses holdning/rolle i forhold
til spørsmålet om sterilisering av tatere. Rapporten
bygger i tillegg til omfattende dokumentstudier på gjennomgang
av steriliseringsarkivet, Misjonens arkiver i Riksarkivet og i statsarkivene,
samt gjennomgang av journaler ved 5 sykehus for å undersøke
mulig sterilisering på medisinsk indikasjon.
Antall tatere som ble sterilisert etter steriliseringsloven
av 1934 og folkeættloven av 1942:
§ 3, 1 | Personer begjærer
selv | 22 |
§ 3, 2 | Samtykke fra verge/kurator | 57 |
§ 4 | Begjæring framsatt
av verge/kurator/politimester/anstaltens
leder | 30 |
loven av 1942 | Søknader/begjæringer | 19 |
| Sum | 128 |
I alt 109 personer av taterslekt ble sterilisert
med hjemmel i loven av 1934 og 19 med hjemmel i loven av 1942. Dette
tilsvarer 2,88 promille av alle registrerte steriliseringsinngrep
med offentlig tillatelse. I tillegg ble 6 personer av taterslekt
kastrert med hjemmel i de nevnte lover.
Per Haave peker på at tatere som ble
sterilisert ikke utgjør noen ensartet gruppe. Det dreide
seg om voksne og barn, flest kvinner. Enkelte var plassert i institusjon (skolehjem, åndssvake skole,
psykiatriske sykehus), andre var satt bort i forpleining eller fosterhjem.
Noen var bofaste, andre ikke. Noen ble sterilisert etter eget samtykke,
andre etter egen begjæring. Enkelte ønsket selv å bli
sterilisert, andre følte seg tvunget til å la
seg sterilisere, ikke nødvendigvis av ytre press, men fordi de
stod i en vanskelig livssituasjon.
Sterilisering på medisinsk grunnlag
kunne som nevnt foretas uten lovhjemmel. Undersøkelsen
viser at ved ett sykehus ble 13 kvinner av taterslekt sterilisert
på dette grunnlag. I tillegg er det funnet ett tilfelle
i Misjonens arkiv. Tre kvinner ble under krigen sterilisert på dette
grunnlag etter tillatelse av medisinaldirektøren, selv
om tillatelse fra sentral helsemyndighet ikke var påkrevd
her. Utfra en samlet vurdering av den praksis som ble fulgt, mener
Haave at "Dette kan indikere at mer enn 230 taterkvinner ble sterilisert
utenfor lovens rammer. Legger vi til tallet på inngrep
med hjemmel i lov, betyr dette at over 300 taterkvinner kan ha blitt
sterilisert fra 1930 til 1970 årne".
Lov av 6. juni 1980 nr. 21 om handelsvirksomhet (handelsloven)
hadde i kapittel 3 bestemmelser for handelsvirksomhet utenfor fast
utsalgssted overfor forbrukere. Videre var det etter kapittel 2
et krav om handelsrett, det vil for eksempel si at eieren av et
enkeltmannsforetak skulle være myndig, ikke under konkursbehandling
og bosatt i riket og bodd her de siste to år. Bosettings og
botidskravet gjaldt ikke for statsborgere i stater som er parter
i EØS avtalen når de var bosatt i en
slik stat.
Handelsloven hadde videre regler for handel
med brukte og kasserte ting i kapittel 4. Den som skulle drive handelsvirksomhet
og oppkjøp i salgsøyemed med brukte og kasserte
ting, herunder brukte kunstgjenstander og antikviteter, måtte
ha handelsrett og i tillegg tillatelse fra politiet, såkalt
brukthandelsbevilling/skraphandelbevilling. Hovedhensynet
bak bevillingsordningen er å forebygge omsetning av stjålne eller
ulovlig mottatt gjenstander og å lette politiets arbeid
med å oppspore slike gjenstander.
Handelsloven fra 1980 ble opphevet fra og med
1. januar 2000. Reglene for handelsrett (kapittel 2) og for handelsvirksomhet
utenom fast utsalgssted (kapittel 3) gjelder derfor ikke lenger.
Imidlertid ble ordningen med brukthandelbevilling (kapittel 4) opprettholdt
og videreført i ny lov om handelsverksemd med brukte og kasserte
ting av 22. desember 1999 nr. 105 (brukthandelloven) uten realitetsendringer.
Tillatelse etter brukthandelloven gjelder den
som driver handel med varer i næring og blir gitt av politiet på stedet
foretaket har sitt faste forretningssted (forretningsadresse). Dersom
det skal drives handel i et annet politidistrikt, må en
også ha tillatelse fra politiet der. Sammen med søknaden
skal firmaattest vedlegges.
På bakgrunn av den rettsutviklingen
som har skjedd på området ser Regjeringen ikke
behov for ytterligere tiltak for å gjøre omreisende
handelsvirksomhet enklere. Til orientering vedlegges den nye brukthandelloven
med forskrifter.
Som det fremgår av St.meld. nr. 15
(2000 2001), kan det særlig være aktuelt
med kosher kosthold og behov for åndelig og etisk rådgivning
ved sykehus i Trondheim og Oslo. Sosial og helsedepartementet
har ikke mottatt henvendelser som viser at det er behov for eventuelle
retningslinjer for kosthold og åndelig og etisk rådgivning
ved disse sykehus. Regjeringen går derfor utfra at disse
behovene blir tilstrekkelig ivaretatt i dag.
Det er som representanten Karin Andersen påpeker, ikke
hjemmel for å registrere minoritetsbakgrunn i medisinske
journaler. Begrunnelsen for dette er personvernhensyn. Pasienten
må derfor selv opplyse helsepersonell om sin minoritetsbakgrunn
i de situasjonene pasienten anser det for å være
relevant. Regjeringen finner ikke medisinsk behov for å registrere
minoritetsbakgrunn i medisinske journaler.
Staten har et klart ansvar for å legge
til rette for ytringsfrihet og fri kommunikasjon i samfunnet gjennom
tilrettelegging av kanaler og institusjoner for en åpen
offentlig samtale. Ytringsfrihetskommisjonen har i sin utredning
NOU 1999:27 foreslått å grunnlovsfeste dette ansvaret.
Denne forpliktelsen omfatter selvfølgelig også de
nasjonale minoritetene. Det kan nevnes at Europarådets
rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter tar opp
spørsmål om ytringsfrihet, bl.a. i art. 9, 3.
ledd:
"Partene skal ikke hindre personer som tilhører nasjonale
minoriteter, i å skape og bruke trykte medier. Innenfor
de rettslige rammer for radio og fjernsynskringkasting,
skal de så langt som mulig og under hensyn til bestemmelsene
i 1. ledd, sikre at personer som tilhører nasjonale minoriteter,
gis mulighet til å skape og bruke sine egne medier."
Når det gjelder trykt presse forvalter
Kulturdepartementet i dag kun ett konkret tiltak rettet mot en nasjonal
minoritet; tilskuddet til den kvenske avisen Ruijan Kaiku. Støtten
er ikke gitt som ledd i en generell støtteordning, men
er et øremerket tilskudd som tildeles etter særskilt
vedtak i Stortinget. Tilskuddet utgjør 350 000
kroner i 2001. Kulturdepartementet har ikke mottatt henvendelser
med anmodning om støtte til andre tilsvarende publikasjoner,
og kjenner per i dag heller ikke til at det er tatt initiativ til å etablere
aviser eller lignende blant de øvrige nasjonale minoritetsgruppene.
Vi kan her også vise til at Ytringsfrihetskommisjonen i
sin utredning særlig har etterlyst tiltak overfor den kvenske
befolkningen:
"Bevaring og utvikling av kvensk språk og
kultur er et helt spesielt nasjonalt ansvar for Norge. Det medfører
også et ansvar for styrking av kvenenes ytringsmuligheter
både gjennom deres egne kanaler og ellers i det offentlige
rom, samt forutsetningen for deres ytringsmuligheter."
Når det gjelder kringkasting kan vi
for det første nevne at allmennkringkasterne, dvs. NRK,
TV2 og P4, gjennom programregler og konsesjonsvilkår er
forpliktet til å dekke minoritetenes behov og til å ha
et tilbud til minoritetspråklige grupper. Blant annet heter
det i gjeldende konsesjon for TV2 at "Sendingene skal over tid inneholde
en variert programmeny med program for så vel brede som
smale seergrupper, herunder den samiske befolkningsgruppe og minoriteter."
Allmennkringkastingsrådet, som skal vurdere om programvirksomheten
er i samsvar med prinsippene for allmennkringkasting, har i sin
rapport for 1999 blant annet kritisert P4 for manglende innfrielse
av kravet om programmer for etniske minoriteter.
For øvrig kan det nevnes at nærradioer
med programmer for og med nasjonale minoriteter kan få tilskudd
fra Audiovisuelt produksjonsfond. Fondet ble opprettet i 1994 og
gir blant annet tilskudd til nærkringkastingsvirksomhet.
Ved tildeling av midler til nærradioformål skal
det etter retningslinjene for fondet særlig tas hensyn
til søknader fra etniske og språklige minoriteter.
Jeg viser til brev av 2. januar 2001, mottatt
på faks hos oss 19. januar 2001, fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe
v/Karin Andersen med spørsmål til St.meld.
nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg. Spørsmålene
blir besvart fortløpende nedenfor.
I St.meld. nr. 15 (2000-2001) er det opplyst
at regjeringen vil foreslå etablering av dokumentasjonssenteret
plassert på Glomdalsmuseet med sikte på byggestart
i 2002. Under kapittel 7 Økonomiske og administrative konsekvensar,
i meldingen er det opplyst: "Løyvingane til senteret for
dokumentasjon og formidling av kulturen og historia til romanifolket
vil bli fremma i dei vanlege budsjettframlegga."
Glomdalsmuseet har opplyst at realiseringen
kan deles i følgende tre faser: Planlegging/hovedprosjektering,
bygging/ombygging og produksjon av utstillinger.
Det er ikke avsatt midler til planlegging eller
bygging i statsbudsjettet for 2001. I og med at byggestart kommer
etter at planlegging og hovedprosjektering er gjennomført,
innebærer dette at byggestart tidlig i 2002
ikke er mulig, men vi ønsker selvfølgelig å få senteret
på plass så snart som mulig.
Glomdalsmuseets søknad med framdriftsplan
og kostnadsanslag er oversendt til Statsbygg for vurdering innen
30. april d.å. Det videre arbeid med saken vil bygge på dette
grunnlaget.
Regjeringens forslag om å opprette
et dokumentasjonssenter for romanifolkets kultur og historie kan sees
på som en form for kompensasjon for kontroll- og fornorskningspolitikken
romanifolket har vært utsatt for, og særlig som
en kompensasjon for de virkningene denne politikken har hatt for å svekke
romanifolkets kultur (jf. meldingens pkt. 6.3.5.) Det foreligger
ikke planer om ytterligere kompensasjonsordninger av kollektiv karakter.
Regjeringen mener at de eksisterende ordningene med skadeserstatning
og billighetserstatning bør kunne ivareta krav fra de personene
som har vært utsatt for urett.
Det føres ingen statistikk over saker
om frafall av foreldelsesinnsigelse ved erstatningskrav mot staten. Uttalelsen
i meldingen om praksis i denne typen saker er imidlertid i tråd
med Justiskomiteens anbefaling i Innst. O. nr. 18 (1995-1996).
I ordinære søksmål
vil alminnelige beviskrav gjelde.
I saker om billighetserstatning av statskassen
er kravet til bevis i enkelte tilfeller lempet dersom det offentlige
har makulert relevant arkivmateriale, se St.prp. nr. 72 (1998-1999)
side 2. I billighetserstatningssaker med krav om erstatning for
mangelfull skolegang, er erstatning gitt selv om dokumentasjon er
makulert eller av andre årsaker ikke har latt seg fremskaffe.
Jeg vil i denne sammenheng også vise
til at Justisdepartementet høsten 2000 vedtok å omgjøre
Datatilsynets vedtak om anonymisering av det såkalte "Åndsvakeregisteret".
Dette innebærer at registeret blir bevart i sin helhet,
ved deponering i Riksarkivet. Regjeringen har understreket at hensynet
til å ta vare på dokumentasjon av overgrep mot
minoriteter skal veie tungt i avveiningen mellom arkivvern og personvern
(jf. meldingens pkt. 6.6.6).
Regjeringen er kjent med den svenske ordningen med
særskilt erstatning til de som har blitt tvangssteriliserte
i medhold av lov, men har ikke tatt stilling til om en tilsvarende
ordning er aktuell i Norge.
Regjeringen viser i stortingsmeldingen til at
romanifolket har vært utsatt for grove overgrep og ber
på myndighetenes vegne om unnskyldning for dette. En del
av overgrepene det vises til, er av en slik karakter at de vil kunne
danne grunnlag for erstatning eller billighetserstatning til de
personene som ble utsatt for dem. Slike saker blir vurdert individuelt
og konkret innenfor de ordinære ordningene med skadeserstatning og
billighetserstatning.
Senter mot etnisk diskriminering ble opprettet
i 1998 for en prøveperiode på fem år.
Senteret skal bidra til å bedre mulighetene til å få juridisk
bistand for personer som utsettes for diskriminering og dokumentere
og overvåke situasjonen mht. art og omfang av diskriminering.
Med diskriminering forstås her negativ forskjellsbehandling
på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal
eller etnisk opprinnelse.
Sakene må være fremmet av
enkeltpersoner som oppholder seg i Norge. Saker fra enkeltpersoner
kan også fremmes gjennom fullmektig, for eksempel interesseorganisasjoner.
Det er ikke noe i veien for at flere enkeltpersoner lar seg representere
samlet av en interesseorganisasjon.
3. mars 2000 ble det av Kongen i statsråd
nedsatt et utvalg som skal utrede en lov mot etnisk diskriminering
(jf. meldingens pkt. 6.10.3). Utvalget skal blant annet vurdere
Senter mot etnisk diskriminerings mandat og rolle.
Justisdepartementet forsøker til enhver
tid å instruere og rettlede fylkesmennene med sikte på en
entydig praksis i rettshjelpssaker. Søknader om fri rettshjelp vurderes
konkret i hvert enkelt tilfelle i henhold til rettshjelploven. Sakens
art er av stor betydning for vurderingen. Erstatning for personskade
hører til de prioriterte rettsområdene etter loven,
og i denne typen saker er innvilgelsespraksis forholdsvis liberal
dersom de økonomiske vilkårene er oppfylt. Søknad
om billighetserstatning fordrer imidlertid såpass lite
fra søker at det i alminnelighet ikke anses nødvendig
med advokatbistand i slike saker.
Det mest åpenbare problemet med en
generell rett til fri rettshjelp for disse gruppene er avgrensningene.
Det kan være problematisk å avgjøre hvem
som hører til minoritetsgrupper. Videre kan også personer
uten minoritetstilknytning på enkelte områder
ha vært i tilsvarende situasjon, og dette reiser spørsmål
om hensiktsmessigheten ved å trekke skillet mellom de med minoritetsbakgrunn
og de uten. Fri rettshjelp til alle vil etter all sannsynlighet
i tillegg medføre adskillige prosesser om erstatning, som
ikke nødvendigvis vil være hensiktsmessig når
det gjelder rettsapparatets arbeidsbyrde. Erstatningsgrunnlagene
til de enkelte vil ha mange likhetstrekk, og enkelte prøvesaker
ville kunne avklare om det er grunnlag for erstatning i denne typen saker.
Vurderingen av om søker har kommet
særlig uheldig ut sammenlignet med andre i samme situasjon,
baserer seg på hva som var faglig og sosialt akseptert
på den tiden skaden/tapet som søkes erstattet
oppstod.
Det er et hovedprinsipp i miljøvernpolitikken
at de enkelte sektorer har ansvar for miljøutfordringene
på sine områder. Dette ansvaret omfatter også minoritetskulturenes
kulturminner. Vi viser i den sammenheng til at alle departementene
skal utarbeide egne sektorvise miljøhandlingsplaner for
sine områder. Dette vil være en arena for å formulere
mål og tiltak for å møte de utfordringer
som tas opp i spørsmålet fra Stortinget.
Statens veivesen og Forsvaret, som det vises
særskilt til i spørsmålet, er for øvrig
underlagt planprosesser som skal ivareta hensynet til kulturminner.
Vegutbygging skjer etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven
som skal sikre at slike interesser blir avdekket og vurdert i forbindelse
med planprosessen. Forsvaret har planleggingsrutiner for større
militære øvelser mv. som skal sikre det samme.
Også innen skogbruket er det planrutiner som skal sikre
at det blir tatt miljøhensyn.
Det er en utfordring at kunnskapen om hvilke
kulturminner vi har og hvor de befinner seg, er mangelfull på dette
området. Den immaterielle kulturen; språk, historiekunnskap,
kulturuttrykk mv. er viktig for å styrke kunnskapsgrunnlaget
på dette området.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 15. februar 2001
Berit Brørby
leder |
Helge Bjørnsen
ordfører |
Erna Solberg
sekretær |