Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jon Olav Alstad, Frank Willy Larsen, Liv Marit Moland, Oddbjørg Ausdal
Starrfelt og Shahbaz Tariq, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær
Grimstad og Ola T. Lånke, fra Fremskrittspartiet, Per Roar
Bredvold og Per Sandberg, fra Høyre, Trond Helleland og
Inger Stolt-Nielsen, fra Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, og
fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, mener
idrettens sentrale rolle i samfunnet betinger en hyppig oppfølging
av de bevilgende myndigheter. Tidligere har Stortinget hatt anledning
til å drøfte idrettspolitikk gjennom de årlige
budsjettbehandlingene, egne saker knyttet til idrett og gjennom
de idrettsmeldinger som Stortinget har hatt til behandling. Komiteen registrerer
at sentrumsregjeringen mente det var tilstrekkelig å drøfte
idrettspolitikken gjennom en melding hver stortingsperiode og redegjørelser
oftere.
Idrett er omfattet av stor interesse i det norske
samfunnet. Det kommer til uttrykk gjennom stor interesse for toppidrett
og mediadekning av idrettsbegivenheter. Komiteen registrerer
at det har en betydelig verdi som underholdning og er viktig i arbeidet
for å bygge en nasjonal og kulturell identitet. Det arbeidet
og idrettsutøvelsen som skjer blant vanlige folk og spesielt
barn og ungdom får derimot sjelden tilsvarende oppmerksomhet
på tross av at det er der mye av det frivillige og viktigste
arbeidet skjer. Ikke minst er dette arbeidet viktig for å fremme
den helsemessige kompetansen blant barn og unge, og å vedlikeholde
denne senere i livet. Komiteen registrerer også at
det skjer mye idrettslig aktivitet utenfor den organiserte delen, hovedsakelig
gjennom egenaktivitet. Komiteen har merket seg at
stortingsmeldingen har vektlagt det arbeidet som skjer i bredden
og er fornøyd med det.
Komiteen registrerer
at samfunnets økende mobilitet har sterk innvirkning på det
sosiale handlingsmønsteret vårt. På tross
av dette vil nærmiljø og bosted være
et viktig utgangspunkt for samhandling. Dette skaper behov for å utvikle
nye møteplasser som tar høyde for at det har skjedd
endringer i samfunnet, og som skaper behov for arenaer der det kan
utøves aktivitet. Komiteen har merket seg
at de nordiske landene, på tross av mange likhetstrekk,
har opplevd ulike måter for organisering av idretten. Dette
har medført at det i enkelte land har vokst frem flere
organisasjoner, mens det er en hovedorganisasjon i Norge. Det er videre
et allment trekk at det statlige bidraget til idretten blir mindre
fremtredende i finansieringen av idretten når inntektene
fra andre kilder har økt betydelig. I tillegg er fremveksten
av sentra som selger de tjenestene som idretten produserer, et trekk
i utviklingen som kan få innvirkning på hvordan
den statlige idrettspolitikken utformes.
Komiteen slutter seg til beskrivelsen
av de frivillige organisasjonene, og vil understreke at idretten
er en betydelig del av dette. Det er videre et trekk i utviklingen
at flere velger å ikke holde medlemsskap i en organisasjon,
men deltar på ad-hocbasis utenfor de etablerte organisasjonene.
Det er da viktig å sikre at denne deltagelsen kan skje
også innenfor de frivillige organisasjonene, og at de økonomiske
støtteordningene tilpasses denne utviklingen. Det vises
til at utgangspunktet for å kunne motta støtte
som frivillig organisasjon er en demokratisk struktur der enkeltmedlemmer
kan være med i beslutningsprosessene.
Komiteen merker seg
at spennet i idrettsorganisasjonene øker. Det medfører
større avstand mellom det frivillige arbeidet som skjer
i lokale idrettslag og den toppidretten som opplever en tiltagende
kommersialisering og profesjonalisering. Det er fortsatt slik at idretten
organiserer en betydelig yngre gruppe enn det øvrige frivillige
apparatet. Ikke minst har det sammenheng med at barn og deres foreldre
organiseres sammen, både som utøvere og funksjonærer.
Det frivillige arbeidet som skjer fra foreldres side er svært
viktig for idretten og samfunnet for øvrig, og skaper en
sosial møteplass på tvers av generasjonene.
Komiteen registrerer at det har
skjedd en kraftig utvikling i retning profesjonalisering de siste
ti årene. Dette får følger for den måten
idrettens organisasjoner opptrer og organiserer seg. Det blir viktig
for organisasjonene å opptre på en profesjonell
måte, slik at utøvere og organisasjon
fortsatt kan utvikles sammen. Dette er et resultat av en ønsket
utvikling fra idrettens side, og det er betydelige økonomiske
interesser knyttet til denne utviklingen. Det stiller store krav
til kvaliteten på det arbeidet som skjer fra idrettens
organisasjoner, og må medføre en kompetanseheving
i administrasjonene.
Komiteen registrerer at det blir
mer vanlig å benytte seg av organisasjonsformer som er
vanlig i næringslivet. På den måten blir
toppidretten organisert gjennom både klubber og aksjeselskaper.
Dette er ofte nødvendig for bl.a. å kunne finansiere
og holde vedlike anlegg, men blir også brukt for å sikre
den daglige driften. Dette stiller store krav til profesjonalitet
for å sikre utøvernes muligheter og rettigheter.
På denne måten har toppidretten beveget seg inn
i en tradisjonell arbeidstaker/arbeidsgiversituasjon som
gjør at idretten må forholde seg til de lover
og regler som gjelder i samfunnet for øvrig. Det er likevel
grunn til å understreke at dette ikke er et fremtredende
trekk ved idrettsutviklingen, selv om mediaoppmerksomheten er stor. Komiteen vil
understreke at det er breddeidretten og den uorganiserte egenaktiviteten
som må stå i sentrum for statens idrettspolitikk.
Komiteen følger utviklingen
av det kommersielle treningstilbudet, og registrerer at dette ikke
fører til en fortrengning av den organiserte idretten.
Derimot fører dette til at utøverne går
fra å være en del av det frivillige og medlemsbaserte
systemet til å bli konsumenter. Det gjenstår å se
om dette vil føre til mindre aktivitet i idretten, eller
om det vil være et supplement til den allerede eksisterende
aktivitet.
Komiteen har merket seg at det
er viktig for folks helse at det drives fysisk aktivitet, men at
dette ikke nødvendigvis henger sammen med stadig økende
treningsvolum. Det er også viktig å understreke
at den organiserte idretten aldri vil erstatte den egenaktiviteten
som skjer gjennom lettere trening som f.eks. gang og turgåing,
sykling og skiturer. Men for den statlige idrettspolitikken vil
dette være et viktig element. Komiteen registrerer
at idretten organiserer en liten del av vår aktivitet,
noe som ofte gjøres gjennom sterkt tidsavgrensede intervaller
men med intensiv trening. Det er også store forskjeller
mellom kjønnenes måte å organisere sin
aktivitet på.
Komiteen har merket seg den utbyggingen
som har skjedd av idrettsanlegg, og registrerer at dekningen i store
deler av landet er god. Det har vært bygd særanlegg
uten at dette har vært sett i sammenheng med andre idretter
og aktiviteter som organiserer folk. Det er påfallende å registrere
den oppblomstring og fokus som har vært om enkelte typer
anlegg til forskjellige tider. Komiteen registrerer
at det er store forskjeller i anleggsdekningen mellom fylker, og
at storbyene skiller seg klart negativt ut med liten dekning av anlegg.
Det registreres at dekningsgraden på svømmeanlegg,
flerbrukshaller og ishaller er lav i enkelte deler av landet, og
at dette også er et kommunalt ansvar. Komiteen mener
det er en sammenheng mellom de anlegg som bygges og den aktiviteten
de ulike idrettsgrener opplever. Dette vil igjen medføre
at muligheten til å utvikle toppidrettsutøvere
henger sammen med hvilke anlegg som bygges.
Komiteen er fornøyd
med de krav som nå stilles til kommuner og fylkeskommuners
planverk knyttet til anleggsutbygging. Dette medfører en
sterkere fokus på helheten ved utbygginger, men det gjenstår å få en
sterkere betoning av disse anleggenes samspill med det øvrige
samfunn. Komiteen vil understreke at plankravene
også må innbefatte behovet for å regulere
arealer til vannsportaktiviteter.
Komiteen registrerer at det i
dag ikke er knyttet vilkår til egenbetaling ved bruk av
haller. Det er likevel kommuner som har valgt å redusere
prisen eller stille hallene gratis til disposisjon for barn og unge. Komiteen registrerer
at voksnes bruk av anlegg kan medføre at barn og ungdom
blir presset ut av anleggene. Det er videre viktig også å stille
anlegg til rådighet for egenaktivitet.
Komiteen har merket seg at mange
anlegg er av eldre årgang, og at det er behov for rehabilitering
av disse. Det er viktig å ivareta den kapitalen som er
lagt ned i bygging av anlegg, og komiteen er fornøyd med
at det fortsatt skal settes fokus på rehabilitering av eksisterende
anlegg.
Komiteen mener det er viktig å legge
mer til rette for den egenorganiserte aktiviteten. Det vil da være nødvendig å øke
fokuset på nærmiljøanlegg. I dag er denne
typen anlegg skilt ut som egen søknadsgruppe med en øvre
grense på 200 000 kroner. Det har vært en stigning
i antall søknader til nærmiljøanlegg,
og med det offentlige som den store søkergruppen. Komiteen er
derfor fornøyd med at det legges opp til en enklere søknadsprosess,
og håper dette vil medføre et enda sterkere fokus
på denne type anlegg.
Komiteen registrerer at det skjedde
en utvikling på 80-tallet som medførte et stort
fokus på de såkalte riksanleggene, og at det derfor
ble behov for å endre på denne ordningen. Det
er derfor riktig at det nå er utviklet et system
som begrenser denne typen kostnadskrevende anlegg, og at det heretter
vil være nasjonalanlegg som skal ivareta behovet for å presentere internasjonal
eliteidrett i Norge. Dette er en prioritering som medfører
sterkere prioritering av breddeidrettene og flerbruksmulighetene
som komiteen slutter seg til. Komiteen registrerer
at NIF har gjort vedtak om hvilke nasjonalanlegg som skal prioriteres,
og regner med at Regjeringen tar utgangspunkt i dette.
Komiteen merker seg at Regjeringen
definerer idrett som aktivitet i form av konkurranse eller trening i
den organiserte idretten. Videre er det viktig at statlige midler
også bidrar til å styrke den fysiske aktiviteten
utenfor idrettsorganisasjonen, og dermed bidrar til å stimulere
den egenorganiserte aktiviteten.
Komiteen slutter seg videre til
den visjonen som Regjeringen har om idrett og fysisk aktivitet for
alle. Regjeringen påpeker i meldingen at idretten har både en
egen- og nytteverdi. Både den opplevelse som er knyttet
til å utøve idrett og deltagelse i et fellesskap trekkes
frem som hovedargumenter i tillegg til den nytteverdien som er knyttet
til helse. Komiteen er enig i dette.
Komiteen er videre av den oppfatning
at de mål som trekkes opp for den frivillige, medlemsbaserte idretten
bør danne grunnlaget for det videre arbeidet med idrettspolitikken.
Det understrekes at det bør fokuseres på å opprettholde
og utvikle et omfattende og godt aktivitetstilbud på lokalt
nivå. Det er også viktig å sikre at både
den aktiviteten som skjer gjennom organisasjoner og den egenorganiserte
aktiviteten gis vilkår å utvikle seg innenfor.
I denne sammenheng er det avgjørende at anleggsmassen tilpasses
aktivitetene og den sosiale samhandlingen mellom folk. Det betyr at
det må prioriteres å arbeide medallsidige
tilbud slik at befolkningen også kan nyttiggjøre
seg anleggene til egen aktivitet.
Komiteen registrerer at Norge
har utviklet seg til et flerkulturelt samfunn som også må få følger
for idrettspolitikken. Å sikre at idretten også bidrar
til å utvikle en nasjonal kulturidentitet er mulig gjennom å gi
publikum felles opplevelser og gleder. Derfor er det viktig å sikre
at det er mulig å utøve toppidrett, men det understrekes
at dette må skje gjennom et etisk og faglig kvalifisert
toppidrettsmiljø. Det er nødvendig å ha klare
skiller mellom toppidretten som kan motta støtte, og den
profesjonelle idretten som utvikles i nært samvirke med
kommersielle interesser.
Komiteen viser til at idrettsmeldingen
definerer idrett og fysisk aktivitet for alle som den overordnede visjonen
for statlig idrettspolitikk. Komiteen merker seg
at visjonen er et uttrykk for at det ikke bare er idrett i regi
av idrettsorganisasjonene som berettiger offentlig støtte.
For komiteen betyr dette at statlige midler til idrettsformål
må fordeles, slik at de både kommer den frivillige,
medlemsbaserte idretten til gode, og for utøvelse av egenorganisert
fysisk aktivitet.
Komiteen vil peke på at
det er ønskelig og naturlig at Kulturdepartementet har
et nært og godt samarbeid med Norges Idrettsforbund. Men komiteen vil
peke på betydningen av en nødvendig distanse mellom
Kulturdepartementet og Idrettsforbundet, slik at Idrettsforbundet
beholder sin rolle som en selvstendig, frivillig organisasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
staten i mindre grad bør blande seg inn i idrettens indre
organisasjonsliv. Idrettens organer bør derfor selv få bestemme
hvordan tippemidlene skal disponeres, kun med noen få føringer
fra staten. Disse medlemmer vil gå i mot
at det skal legges føringer fra statlig hold på for
eksempel at tippemidlene skal fordeles ut i fra en distriktsmessig
profil. Stortinget kan gi verbale føringer på dette
når idrettsmeldinger behandles i Stortinget med jevne mellomrom.
Disse medlemmer ser på toppidretten
som svært viktig da den er med på å skape
rollemodeller, samt inspirerer til fysisk aktivitet og rekruttering.
Likevel er det viktig at denne delen ikke spiser en for stor del
av de totale idrettsmidlene, slik at bredden skades. Det er ikke
alle toppidrettsutøvere som tjener penger på å drive
med sin idrett, slik at det kan være nødvendig å "sponse"
noen av disse i en viss grad. Hvor mye av midlene som skal gå til
toppidrett kontra breddeidrett må det likevel
i stor grad være opp til idrettstinget selv å bestemme.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at fysisk inaktivitet er en trussel mot folkehelsa.
Derfor må samfunnsplanlegginga ha som mål å sikre
alle tilgang til friarealer og muligheter til fysisk aktivitet.
Det er særlig viktig å stimulere barn og unge
til leik og fysisk aktivitet. Å mestre egen kropp gir økt
velvære og sjøltillit, og i barneårene
skjer mye læring gjennom aktiv bruk av kroppen. Dette
medlem mener derfor at det må settes av mer tid
til fysisk aktivitet i skolen og skole-fritidsordninger, og at skolene
i større grad må organisere opplæringa slik
at klasserommet med jevne mellomrom flyttes ut i naturen. Fordi
det mangler gang- og sykkelveger kjøres mange elever til
skolen. Det bør etter dette medlems mening
bygges flere gang- og sykkelveger for å tilrettelegge for
at flere barn og unge kan gå til skolen. Økt utbygging
av gang- og sykkelveger vil gi større befolkningsgrupper
flere muligheter til daglig fysisk aktivitet.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens påpeking av at idrett og fysisk aktivitet
for alle ikke bør utelukke en målretting mot enkelte
grupper. Derfor fremstår barn og ungdom som den viktigste
målgruppen for den statlige idrettspolitikken. Komiteen er
enig i de mål som Regjeringen trekker opp for både
barne- og ungdomsidretten. Det er videre viktig å sikre
at barn og unge også gis muligheten til å utøve
fysisk aktivitet i skoletiden og at det legges til rette for at
anlegg tilpasses og lokaliseres der barn og unge oppholder seg.
Den sosiale samhandlingen og treningen er viktige verdier i idrettspolitikken,
og anleggspolitikken må tilpasses dette. Den allsidige
aktiviteten bør prioriteres slik at det er mulig for barn
og unge å unngå spesialisering og prestasjonspress.
Komiteen er kjent med at det
er et frafall i den organiserte aktiviteten blant ungdom. Det er
viktig å møte dette med de nødvendige
endringer i aktivitets- og anleggstilbudet. Der er det viktig å legge
vekt på at anleggene også skal fungere som gode
sosiale møteplasser samtidig som utviklingen og interessen
for nye aktivitetstilbud må møtes med anlegg som
er tilpasset endringer i interessene.
Komiteen er enig i
departementets påpeking av at folk som har behov for særlig
tilrettelegging og andre tilbud enn det som tilbys av den organiserte
idretten er et særlig ansvar for staten. På denne
bakgrunn er det viktig detarbeidet som
skjergjennom Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund,
og komiteen forutsetter at målsettingen
om idrett og fysisk aktivitet for alle også omfatter denne
gruppen. Komiteen slutter seg til Regjeringens påpeking
av at personer med skjulte funksjonshemninger også har
et behov for et tilrettelagt tilbud. Personer med psykiske lidelser
og psykisk utviklingshemmede vil fortsatt ha fokus i den statlige
idrettspolitikken. Det er viktig at de også gis mulighet
til å delta i aktivitet i alderstilpassede grupper ut fra
egne interesser og behov.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har registrert at
det skjer en utvikling der idrett og fysisk aktivitet danner grunnlaget
for et fortjenestebasert virke. Derfor er det viktig å klargjøre
det statlige engasjementet gjennom den støtten som gis.
Statlig støtte skal ikke danne grunnlaget for eierformer
som skal tjene penger, eller omdannes til fortjeneste for private
eiere. Flertallet mener dette må ligge til
grunn som et bærende prinsipp for statens medvirkning på idrettsområdet,
både når det gjelder utbygging av anlegg og direkte
støtte til organisasjoner og aktivitetsrelaterte tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det må være opp
til hvert enkelt idrettslag om de ønsker å inngå et
samarbeid med kommersielle interesser.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens påpeking av at det i framtiden må fokuseres
på å bygge anlegg som sikrer et større
mangfold av aktiviteter. Videre at det er viktig å fokusere
på barn og ungdom samt enklere anlegg i nærmiljøene.
Komiteen viser til at det er
bygd anlegg over hele landet, og at det er viktig å sikre
de investeringene som er gjort. Derfor er det viktig å sørge
for at disse gis mulighet for rehabilitering. Det stilles krav til
kommunene om at det er nødvendig med egne delplaner for å kunne
søke spillemidler. Komiteen er enig i Regjeringens
vurdering knyttet til disse delplanene og ser frem til at dette
arbeidet styrkes. Ikke minst er det viktig å ta hensyn
til fremtidige behov for å legge til rettearealer for idrett
og fysisk aktivitet.
Komiteen mener det er viktig å trekke
de kommunale idrettsrådene med i dette arbeidet for å sikre
at idrettslagenes behov blir ivaretatt.
Komiteen registrerer
at det i dag eksisterer flere grupper anlegg med ulik standard for å kunne
ta større arrangementer. Tidligere er Riksanleggene omgjort
til Nasjonalanlegg med nye kriterier. Som et ledd i forenklingen
slutter komiteen seg til at det slås sammen
grupper av anlegg som er lite formålstjenlig å skille.
Dette gjelder både kommune- og fylkesanlegg, og skillet
basert på konkurranseform. Komiteen slutter
seg til den nye inndelingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er nødvendig å endre kriteriene
for fordeling av spillemidler i tråd med de målsettinger
som nå settes for nye anlegg. Flertallet slutter
seg til forslaget om å beholde det ekstra Nord-Norge-tillegget,
og vil understreke at det gir et ekstra tilskudd på 20-25
pst. ut over ordinære satser. Flertallet er
også enig i at kommuner med svak økonomi gis et
ekstra tilskudd på 10 pst. utover det ordinære
tilskuddet. Videre er det viktig å sikre at små flerbrukshaller
og små svømmehaller, anlegg som gir et mangfold
av aktiviteter, bygges også i små kommuner gjennom økte
satser. Flertallet registrerer at det er i befolkningstette
områder det er størst mangel på anlegg,
og slutter seg derfor til de endringer som skjer i tildelingskriteriene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har blitt gjort kjent med eksempler på at
det er tildelt spillemidler til prosjekter (f.eks. bowlinghall)
som direkte konkurrerer med aktører som driver på et
kommersielt grunnlag. Det sier seg selv at prosjekter som er etablert
med støtte fra spillemidlene får et betydelig
konkurransefortrinn gjennom offentlige tilskudd. Disse medlemmer mener
at det er viktig å sørge for at reglene for tildeling
av spillemidler gjør det klart at fordelingen av midlene
ikke skal føre til konkurransevridning i markeder som domineres
av aktører som driver på kommersielt grunnlag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er nødvendig å endre kriteriene for fordeling
av spillemidler i tråd med de målsettinger som
nå settes for nye anlegg.
Disse medlemmer ønsker å oppheve
dagens tredeling av tippemidler (kultur, idrett og forskning), og ønsker å viderefordele
disse midlene til frivillige organisasjoner innenfor kultur og idrett,
med like mye på hver av disse. Tippemidler som utdeles
må benyttes til breddeidrett og breddekultur, og da først
og fremst på tiltak som kommer barn- og unge til gode.
Disse midlene skal da først og fremst brukes til for eksempel bygging
av idrettshaller.
Disse medlemmer ser det også som ønskelig
at det opprettes et fond hvor opp til 3 pst. av tippemidlene settes
av hvert år, for å kunne dekke store deler av ekstrainvesteringer
som er nødvendig ved f.eks. o.l. og VM.
Disse medlemmer foreslår
at et slikt system innføres over en 5-års periode,
fra 1. januar 2002.
Midlene av dette fondet bør også kunne
brukes til vedlikehold og oppjustering av nasjonale anlegg, slik at
disse ikke behøver alt for store påkostninger
når de skal brukes til store arrangementer.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endring
i lov om pengespill av 28. august 1992 nr. 103 § 10 slik
at etter at det er foretatt fondsavsettelser skal selskapets overskudd
fordeles med en halvdel til idrettsformål, til idrettens
paraplyorganisasjoner og en halvdel til kulturformål, til
frivillige lag og organisasjoner innen kultur. Midlene fordeles
av Kongen. Av selskapets overskudd skal 3 pst. avsettes på et
fond hvor midlene skal benyttes til arrangering av store internasjonale
mesterskap innenlands. Ordningen innføres gradvis over
5 år fra 1. januar 2001."
Disse medlemmer vil presisere
at forskningsmidlene ikke må fjernes, men derimot styrkes
gjennom statsbudsjettet.
Komiteen merker seg
at Regjeringen følger opp målene om å satse
på anlegg for barn og unge, samt anlegg med høyt
brukspotensial. I den sammenheng er det vesentlig å utvikle
en politikk som sikrer at barn og unge gis tilgang til anleggene
og ikke støtes ut av konkurranse- og bedriftsidrett. Det
er viktig å styrke utbyggingen av flerbruksanlegg. Det
registreres at disse anleggene også utvikler seg til sosiale
møteplasser som er viktig å ivareta. Det er viktig å vektlegge
at denne typen anlegg også ivaretar behovet for egenorganiserte
aktiviteter. Komiteen ber Regjeringen vurdere å sikre
utbyggingen av flerbrukshaller, spesielt i tettbygde strøk,
gjennom en egen tilskuddsordning for å stimulere disse
ytterligere.
Komiteen viser til at målet
for anleggsbygging er å gi flest mulig anledning til å drive
idrett og fysisk aktivitet. Komiteen vil i tillegg
understreke at nærmiljøenes uterom bør
prioriteres, og viser til at det ligger store helsegevinster i å bruke
naturens eget uterom. Komiteen støtter bygging
og drift av idrettshaller, men vil også peke på behovet
for å utvikle idrettsanlegg ute. Komiteen mener
også at det mange steder kan være vel så viktig å sikre
naturområder knyttet til skole og barnehage, som å bygge
kunstige anlegg.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens opplegg for å styrke rehabiliteringen
av anlegg.
Komiteen mener det
er viktig å stimulere den egenorganiserte aktiviteten.
Ikke minst er det nødvendig å sikre barn og unge
tilgang på arealer der de kan utøve aktivitet.
Det vil derfor være hensiktsmessig å utvide ordningen
slik at det også kan gjelde anlegg i tilknytning til skolens
uterom. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteen viser til
tidligere påpekninger av at det er lav anleggsdekning i
store byer. Komiteen ber derfor Regjeringen stimulere
til en bedring av dette.
Komiteen vil spesielt understreke
at de større byene - sammenlignet med resten av landet
- har en stor underdekning av idrettsanlegg. Komiteen støtter
Idrettsforbundets vurdering av storbyenes situasjon (notat til komiteen
av 12. oktober 2000):
"Når det gjelder storbyene er en avhengig
av å se anlegg og aktivitet i et helhetlig perspektiv.
Det er ingen tvil om at det Storbyprosjektet som pågår,
har vist meget gode resultater og bekreftet at idretten egner seg
svært godt som virkemiddel for lokal inkludering. …
Det
kunne være interessant å løfte storbysatsingen enda
mer i årene framover. En begrunnelse for dette er det potensial
for aktivitetsvekst som ligger i de store byene."
Komiteen slutter seg til intensjonene
om satsing på utbygging av idrettsanlegg i storbyene. Målet
må være at storbyene etter hvert kan tilby innbyggerne
like god tilgjengelighet til idrettsanlegg som mindre kommuner.
Komiteen har merket seg Regjeringsens
beskrivelse av en dårlig anleggsdekning i de største
byene. En av årsakene til dette er at særlig forhold
som høye tomte- og byggepriser, høy bruksintensitet
og problemer med å mobilisere dugnadsinnsats i storbysamfunn gjør
det dyrere å realisere anlegg i de største byene. Videre
har storbyene mange eldre anlegg med stort behov for kostnadskrevende
rehabilitering. Komiteen har også merket
seg Norges Idrettsforbunds klare vedtak om en prioritering av statlige
midler til anleggsutbygging i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter Regjeringens forslag
om endring av tildelingskriterier for fordeling av spillemidler
til ordinære anlegg. Det synes riktig å vektlegge de
områder hvor det er størst behov for anlegg, heller enn
de kommunene som søker om mest midler. Disse medlemmer mener
at anleggsbehovet vektlegges enda sterkere enn meldingen foreslår
ved at anleggsdekningen vektes med 50 pst. og godkjent søknadssum med
10 pst.
Oslo kommune har en spesielt dårlig
anleggsdekning samtidig som utgiftene til å realisere anlegg
her er særlig høye. Kommunene har også som
hovedstad en del særskilte behov mht. utbygging av idrettsanlegg. Disse
medlemmer mener derfor at Staten i en begrenset periode
samarbeider med Oslo kommune og idrettsorganisasjonene om en egen
idrettspakke for Oslo, hvor det ytes spillemidler som foreslått
over, men ift. den reelle kostnaden for det enkelte anlegg.
Disse medlemmer mener satsningen
på idrett er svært viktig slik at dette kan bli
et virkemiddel mot den økende volden blant ungdom, spesielt
i Oslo. Økt satsing i forhold til idrettsanlegg og organisasjoner
som driver aktivt integreringsarbeid vil redusere konfliktene mellom
ulike grupper.
Komiteen registrerer
at idretten er gjenstand for en økende individualisering
og kommersialisering. Dette er en utvikling som må få følger
for den statlige idrettspolitikken. Det er videre et trekk ved utviklingen at
ungdom slutter med organisert aktivitet, det vil derfor være
viktig å stimulere disse til videre fysisk aktivitet.
Komiteen viser til at en tredjedel
av overskuddet i Norsk Tipping AS går til idrettsformål.
Disse midlene fordeles av Kongen etter innstilling fra Kulturdepartementet.
Midler til Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité har
i hovedsak vært overført som et rammetilskudd
med øremerkede midler innenfor særlig prioriterte
områder. Riksrevisjonen har påpekt svakheter ved dette
systemet og ment at det burde utvikles et helhetlig plan- og rapporteringssystem. Komiteen er
fornøyd med at departementet følger opp dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser ingen problemer med at idrettslag,
som har mottatt tippemidler, kan samarbeide med kommersielle interesser,
hvis dette er i begges interesse. Dette kan bl.a. gi idrettslag
leieinntekter som vil være viktige inntekter for drift
av idrettshaller. Samarbeid mellom frivillige organisasjoner og næringslivet
er etter disse medlemmers oppfatning meget positivt.
Slike samarbeidsformer vil føre til at næringslivet
og de frivillige organisasjonene utfyller hverandre til felles beste.
F.eks. kan det tenkes at et idrettslag som har mottatt tippemidler
til en idrettshall inngår en samarbeidsavtale med et privat
helsestudio om disponering av deler av bygget, mot f.eks. at idrettslagets
medlemmer får visse fordeler, samt leieinntekter til laget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
også motstander av Regjeringens ønske om å videreføre
dagens ordning med fylkeskommunene som fordelingsledd for tippemidlene. Disse medlemmer ønsker
at tippemidler skal fordeles til de demokratisk oppbygde paraplyorganisasjonene. Disse
paraplyorganisasjonene har etter disse medlemmers syn
et bedre grunnlag enn fylkeskommunen til å fordele midlene
etter hvor det, etter idrettens eget syn, er mest behov for dem.
På bakgrunn av dette ser ikke disse medlemmer behov
for noen utjevningssatser for utkant-Norge.
Disse medlemmer ønsker
i utgangspunktet at offentlige midler skal gå til anlegg
og utstyr.
Disse medlemmer er imot at dugnad
og annen frivillig innsats skattlegges.
Komiteenser
det som svært viktig at man fortsetter arbeidet mot doping
med samme styrke som man har gjort til nå, og at det må være
en klar målsetting at Norge fortsatt skal stå i
bresjen internasjonalt for å bekjempe og legge til rette
for klare regler på området. Som en videreføring
av det gode arbeidet som NIF har gjort på dette området,
mener komiteenat man
må legge vesentlig vekt på utviklingen av en annen
organisasjonsform enn den man har på anti-doping arbeidet i
dag. Komiteenvil understreke
viktigheten av å få en to-deling av dopingarbeidet
i NIF, der det forebyggende arbeidet fortsatt blir liggende hos
NIF, mens kontrolloppgavene gjennomføres av et uavhengig organ.
Det vil si at et slikt organ likeledes kan ta et større
samfunnsmessig ansvar på feltet. Det er komiteens vurdering
at dette vil skape en høyere legitimitet for det doms-
og etikkarbeidet som blir gjort på dopingområdet. Komiteenber derfor departementet, i samarbeid
med NIF, å finne en hensiktsmessig løsning for
en slik uavhengig organisering.
Komiteenvil
synliggjøre at doping ikke aksepteres som middel for å fremme
prestasjoner på noen områder i samfunnet. Derfor
vil komiteenbe Regjeringen
om å legge fram et lovforslag som vil utvide straffeloven
slik at både bruk, erverv og besittelse av dopingpreparater
blir forbudt, slik statsråden varslet i Stortingets høring
2. februar 2001.
Komiteenvil
legge vekt på den flerkulturelle dimensjon i etikkarbeidet.
Idretten har vært en viktig integreringsplass mellom nordmenn
og våre nye landsmenn. Komiteenvil presisere at idretten ikke bare skal
legge til rette for at våre nye landsmenn skal delta og
integreres innenfor de eksisterende idrettsgrener. Det er også viktig
at man verdsetter den idrettskultur og de idrettsgrener som våre
nye landsmenn bringer med seg. Komiteenmener derfor at man må vektlegge å sikre
disse idrettene anlegg og ressurser for aktivisering.
Komiteenregistrerer
at spiseforstyrrelser er et relativt utbredt problem så vel
i idretten som i samfunnet for øvrig. I flere idretter
er kosthold og fokus på vekt blitt et stadig voksende problem
både for gutter og jenter. Det er viktig at idretten har
fokus på de problemer som oppstår når
prestasjoner og kroppsform blir sett i sammenheng. Komiteener av den formening at NIF på dette
jobber godt for å informere og forebygge spiseforstyrrelser. Komiteenvil allikevel presisere viktigheten av
at dette arbeidet må styrkes, og at oppmerksomheten rettes
både mot forebyggende tiltak og hjelpetiltak.
Komiteen vil særlig
understreke betydningen av å sikre grunnlaget for et etisk
og faglig kvalifisert toppidrettsmiljø. Det er
viktig at toppidretten tar konsekvensen av at den er verdiorientert.
Under den åpne høringen i Stortinget 2. februar
2001 kom det fram påstander om gråsoner i toppidretten.
Bruken av høydehus, kosttilskudd og slanking er nevnt som
eksempler på slike gråsoner. Komiteen konstaterer
at idrettens organisasjoner har grepet fatt i disse vanskelige utfordringene,
og arbeider med å synliggjøre verdiene og spillereglene
som er idrettens grunnlag.
Komiteen mener at idrettens forhold
til helse må stå sentralt i debatten om gråsoner
og etikk. I høringa i Stortinget 2. februar kom det fram
at "painkillers" - antiinflammatoriske stoffer - blir brukt for
at en utøver som er skadet eller overtrent, skal kunne
gjennomføre en konkurranse, til tross for at dette vil
gi helseskader på lang sikt. Komiteen mener
at dette er et område som idretten og idrettens organer
må ta mer på alvor.
Komiteen har merket seg at idrettens
organisasjoner har satt idrettens verdigrunnlag øverst
på dagsorden, og vil peke på at både
toppidrett og breddeidrett må være basert på glede,
helse, fellesskap og ærlighet. Komiteen er
kjent med at Idrettsstyret vedtok retningslinjer om alkohol og idrett
8. mars 1998, der det ble tatt avstand fra all bruk av alkohol i
idrettslig sammenheng. Komiteen vil understreke betydningen
av at verdiene fra disse retningslinjene får rotfeste på alle plan
i organisasjonen.
Komiteen mener at idretten framstår
i dag som nokså mannsdominert, både i forhold
til ledelse og hvilke utøvere som blir verdsatt i forhold
til bonusordninger. Komiteen mener at likestilling
er en verdi som må tas mer på alvor i idretten.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at den tiltakende kommersialiseringa av toppidretten blir forsterket
av en tettere symbiose av media, næringsliv og idrett.
I flere land blir idrettsklubber kjøpt opp av reklamefinansierte medieselskap.
Dette fører til et sterkere press på toppidretten
og dens utøvere, og kan svekke idrettens autonomi. Denne
utviklinga er etter dette medlems mening ikke ønskelig
i Norge. Dette medlem mener derfor at Regjeringa
må vurdere tiltak som kan hindre en utvikling der reklamefinansiert
medieselskap og markedskreftene styrer idretten. En lovendring med sikte
på å forby reklamefinansierte medieselskap å kjøpe
aksjer i norsk idrett må vurderes i denne sammenhengen.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa utrede
bruk av medikamenter i bredde- og toppidrett ut fra målsettinga
om riktig medisinsk bruk og for å hindre misbruk og forelegge
saken for Stortinget i egnet form."
"Stortinget ber Regjeringa utrede
tiltak for å hindre at reklamefinansierte medieselskap
styrer idretten gjennom eierskap, og forelegge saken for Stortinget
i egnet form."
Komiteen registrerer at Regjeringen
vil gå over til å overføre midler til
NIF gjennom flere rammetilskudd og færre øremerkede
poster. Dette er bra for å synliggjøre de idrettspolitiske
mål som ligger til grunn for de midlene som bevilges.
Dette kan også bidra til å skille klarere mellom
de statlige mål og den frivillig baserte organisasjonens
aktivitet. Det er viktig å ivareta den aktiviteten som
skjer på lokalt nivå og som representerer mye
av grunnlaget for den statlige støtten. Det er derfor påkrevet å etablere
systemer som sikrer at midlene brukes slik at en større
del av de statlige overføringene tilfaller lagsnivå.
Komiteen mener det er viktig å sikre
en tett politisk oppfølging av de ressursene som brukes
til idrettsaktivitet. Det bør være mulig i sammenheng
med de årlige budsjettbehandlingene i Stortinget å drøfte idrettspolitikken
og legge de føringer som er nødvendig for å sikre
at de idrettspolitiske målene følges opp.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti ber derfor Regjeringen vurdere å gjenopprette
bevilgningen til idretten som egen post ved de årlige budsjettproposisjonene.
Komiteen mener det
er viktig at også særforbundene har et klart forhold
til de politiske mål som ligger til grunn for de bevilgninger
som mottas. Derfor er det viktig at særforbundene forstår
at de tilhører en organisasjon som mottar midler for å bidra
til å sikre aktivitet og allsidighet, ikke fremme egne
politiske mål. I debatten og prosessene rundt idrettens
verdier, etikk og kommersialisering er dette særdeles viktig.
Det vil også være viktig for de små særforbundene å sikre
en samhandling med de store forbundene innenfor den rammen som NIF
gir i dag.
Komiteen vil vise til at barn
og ungdom nå blir fremhevet som de to viktigste målgruppene
for den statlige idrettspolitikken. I den sammenheng er det viktig å videreutvikle
det positive arbeidet som skjer innen idretten i dag knyttet til
barn. Komiteen vil sterkt understreke at spesialisering
og konkurransepress ikke skal ha en dominerende stilling for det
arbeidet som gjøres. Allsidighet og deltagelse må prioriteres i
tilknytning til de statlige ressursene som brukes på barneidretten.
Dette må også få følger for
anleggsfokuset og bruken av anlegg. I den sammenheng vises det til
det positive arbeidet som skjer i NIF og som må følges
opp av det lokale idrettslaget.
Komiteen registrerer at det er
et stort frafall når det gjelder den organiserte idretten.
Dette er lite fokusert i meldingen, men bør få høy
prioritet fremover. I den sammenheng er det viktig å kombinere
muligheten for å drive allsidig idrett med den sosiale
utviklingen og kontakten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og
Senterpartiet, viser til at den idrettspolitiske visjon
er idrett og fysisk aktivitet for alle. Flertallet vil
peke på at for å nå denne målsettingen, er
både egenorganisert aktivitet og aktivitet i andre frivillige
organisasjoner - i tillegg til NIF, av stor betydning. Flertallet viser
til det viktige arbeidet for eksempel KRIK (Kristen Idrettskontakt)
gjør. KRIK har lykkes i å gi et breddeidrettstilbud
for ungdom mellom 15-25 år. Flertallet er
kjent med at dette er et aktivitets- og treningstilbud i en sosial
ramme - hvor konkurransemotivet er sjaltet ut. Flertallet vil
peke på at dette er et viktig supplement til annet tradisjonelt idrettsarbeid.
Komiteen er fornøyd
med at Regjeringen følger opp de vedtak som ble gjort i
forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 27 (1996-1997) og St.meld.
nr. 44 (1997-1998), der mer midler skulle fordeles direkte til lokale
lag og foreninger. Ved å gi disse midlene til de lokale
idrettsrådene oppnås det også å styrke
den posisjon disse har, ikke minst i forhold til det lokale planarbeidet.
Det er viktig i denne sammenheng at det lokale arbeidet som skjer
på frivillig basis ikke byråkratiseres unødvendig.
Det kan være aktuelt å styrke idrettsrådenes
posisjon ytterligere, noe departementet bør gjøre
en fortløpende vurdering av.