3.1 Samandrag

Verdigrunnlaget for helsetenesta i dag og i tida som kjem og verkemiddel som kan sikre dette verdigrunnlaget, blir drøfta i meldinga. Som grunnlag for den norske helsetenesta blir det særleg peika på at helsepolitikken skal byggje på respekt for menneskeverdet og leggje til grunn ei rettferdig fordeling av rettar og plikter, likeverd og lik tilgjenge til tenestene, og ei styrkja rettsstilling for den som treng tenestene.

Det blir understreka at det er viktig å stimulere til auka innsats for å fremje reell jamstilling mellom kvinner og menn i medisinsk forsking, helsefremjande, førebyggjande og kurativt helsearbeid. Det blir uttala at det ukrenkjelege menneskeverdet gjev støtte til ei prioritering av dei som til ei kvar tid er mellom dei svakaste, og at når ein legg dette prinsippet til grunn, må ein også sikre at det ved utforming og tildeling av helsetenester ikkje blir lagt avgjerande vekt på vurderingar av skuld for eigen sjukdom. Ei følgje av å sjå på mennesket som ukrenkjeleg blir å akseptere at mennesket har kompetanse til å gjere eigne val, men i helsetenesta vil ein likevel i praksis ofte stå overfor menneske som ikkje har reelt høve til å gjere eigne val. Dette tilseier at helsetenesta må ha omfattande plikter til informasjon og opplæring av pasientar og pårørande.

Det blir understreka at respekt for det sårbare og veike skal vere eit kjenneteikn for den norske helsetenesta, og at tiltak for å sikre menneskeverdet når livet byrjar og når det tek slutt skal vere høgt prioritete. Helsetenesta må ifølgje meldinga ha eit sterkt islett av nestekjærleik ved tenesteytinga si, og handlingane må vere i samsvar med interessene til den andre utan omsyn til nytte for tenesteytaren eller samfunnet. Det blir uttala at særleg varsemd må visast og grundige etiske analysar må gå føre bruken av medisinske metodar til føremål som tener samfunnet meir enn den einskilde pasienten.

Helsepolitikken i velferdssamfunnet skal ifølgje meldinga medverke til utjamning av levekåra, og helsetenesta må i aukande grad venje seg til å leggje avgjerande vekt på brukarane sine eigne synspunkt og val.

Regjeringa tek fråstand frå eit syn som oppfattar mennesket først og fremst som individ med materielle behov, og frå oppfatningar av mennesket først og fremst som aktørar på ein marknad. Regjeringa meiner prinsippet om kvar einskild sin ukrenkjelege verdi, utan omsyn til kjønn, religion, sosial bakgrunn, funksjonsnivå, sivilstand, bustad og etnisk tilhøyring skal leggjast til grunn for politikken, og at det er viktig å motarbeide utviklinga av samfunnstrekk som legg opp til sortering av menneske.

Det blir peika på at tilgang til ny kunnskap i genetikk og medisinsk bruk av bioteknologi vil auke raskt dei komande åra, og at denne kunnskapen vil opne opp for ei rekkje undersøkings- og behandlingsformer som både kan vere meir effektive og ha færre biverknader enn dei metodane vi har i dag. Det bli lagt vekt på at den kunnskapen vi då rår over, må forvaltast på ein måte som ikkje krenkjer menneskeverdet.

Forsking på befrukta egg og sider ved genteknologisk eksperimentering blir haldne fram som døme på forhold som aukar faren for sortering av menneske ut frå ei oppfatning om kva som er gode og kva som er dårlege eigenskapar.

Regjeringa meiner lønsemds-, nytte- og økonomiske verdivurderingar av mennesket kan vere overgrep overfor det ukrenkjelege i menneskeverdet, og at det er viktig å hindre at medisinsk bruk av ny teknologi medfører endra haldningar til menneske med sjukdom og funksjonshemjingar, eller at det fører til ei uønskt merking av menneske med visse eigenskapar.

Det blir peika på at bruk av økonomiske teoriar og modellar ved utforming av konkrete tiltak i helsetenesta er nødvendig for å sikre best mogeleg bruk av dei tilgjengelege ressursane, men at dei prioriteringane som blir gjort, skal vere i samsvar med omsynet til menneskeverdet, planlagde mål og faglege krav, og ikkje vere motiverte ut frå omsynet til tenesteytaren sin eigen profitt.

Sjølv om den statlege tilsynsordninga har viktige oppgåver med å følgje opp klagesaker og avviksmeldingar i helsetenesta, kan ho ifølgje meldinga ikkje erstatte dei ulike yrkesgruppene sitt eige arbeid med å utvikle og følgje opp etiske standardar, eller den innsatsen som kvar verksemd i helsetenesta sjølv må gjere for å sikre etisk og fagleg forsvarlege tenester. Departementet meiner at behovet for slik etisk refleksjon vil auke i framtida, og at utdanningsinstitusjonane må sikre elevane og studentane nødvendig innsikt og øving i dette.

Det blir understreka at rommet for fagleg utvikling og kreative løysingar skal vere stort, men òg at valet av konkrete ordningar ikkje berre kan bli styrt av reine faglege ønskje. Konfliktar må løysast gjennom å leggje vekt på det overordna verdigrunnlaget og dei tilgjengelege ressursane, der omsynet til pasienten innanfor dei rammene som gjeld, må vere i sentrum.

Departementet meiner at det samlande verdigrunnlaget må vere kjent for dei samhandlande partane før konfliktar oppstår dersom partane skal ha tillit til at dette kan vere ei rettesnor for løysinga av konfliktar. Det vil difor vere ei sentral oppgåve for leiarskapet å arbeide for at dette grunnlaget er kjent og blir teke med når ein vurderer utforminga av tiltak i helsetenesta.

Det blir vist til dei etiske komiteane ved region- og sentralsjukehusa, og departementet meiner at ein gjennom å opprette slike komitear kan vere med på å dempe konfliktar mellom omsynet til den einskilde pasienten og omsynet til effektiv ressursbruk. Det er sett av middel til Senter for medisinsk etikk slik at dette kan påta seg oppgåva for ei nasjonal samordning av desse komiteane.

Departementet reknar med at pasientomboda vil kunne ha viktige innspel til dømes ved utforminga av system og prosedyrar for brukarmedverknad og bruk av røynsler frå pasientar og pårørande ved utforminga av tenestetilboda.

Departementet vil i det vidare arbeidet med utvikling av kvalitetssystema i helsetenesta stimulere til auka bruk av innspel frå dei friviljuge organisasjonane, m.a. gjennom utforminga av krav til internkontrollsystema i helsetenesta. Det blir uttala at det er viktig at organisasjonane si rolle som brukarrepresentant er fri og uavhengig i høve til reine næringsinteresser.

Det blir vist til at Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon og Kyrkjerådet sidan 1996 har ført ein dialog med departementet om korleis kyrkja og helsetenesta saman kan møte nokre av dei utfordringane ein står overfor i helsetenesta. I 1998 løyvde departementet middel for gjennomføring av første fase av prosjektet helse/kyrkje der målet har vore å kartleggje element som helse­tenesta og kyrkja kan byggje eit vidare samarbeid på. Rapporten frå dette arbeidet syner at diakonalt arbeid i form av samarbeid mellom kyrkjelydane og kommunehelsetenesta er eit primært verksemdsområde for kyrkja, og at ikkje minst arbeid mellom eldre står sterkt, mens dette samarbeidet er lite formalisert på sentralt hald, og det er lite samordna forsking og fagutvikling. Departementet ønskjer å følgje opp rapporten innanfor dei økonomiske rammene som er stilte til disposisjon for faglege utviklingstiltak.

3.2 Merknader frå komiteen

Som komiteen tidligere har understreket, er det bred enighet om verdigrunnlaget for den norske helsetjenesten. Helsepolitikken skal bygge på respekt for menneskeverdet og legge til grunn en rettferdig fordeling av rettigheter og plikter, likeverd og lik tilgang til tjenestene og en styrket rettsstilling for den enkelte bruker.

Komiteen vil understreke prinsippet om at hvert enkelt mennesket har en ukrenkelig egenverdi uavhengig av kjønn, religion, sosial bakgrunn, funksjonsnivå, sivilstand, bosted og etnisk tilhørighet.

Komiteen vil peke på at brukernes egne syns­punkter og valg må respekteres, og at den enkelte pasient har krav på individuell behandling og vern om og respekt for egen integritet. I det daglige arbeidet handler disse verdiene om innlevelse, evne til å lytte og sette seg i pasientenes situasjon, om varme, åpenhet, ha tilstrekkelig tid og å gjøre det beste for at pasientene skal føle seg ivaretatt og respektert.

Komiteen vil peke på at ny kunnskap innen genetikk og medisinsk bioteknologi vil åpne for en rekke undersøkelses- og behandlingsmetoder som både vil være mer effektive og ha færre bivirkninger enn de metodene som er tilgjengelige i dag. Forvaltningen av denne kunnskapen må skje på en måte som ikke krenker menneskeverdet og øker faren for sortering av mennesker ut fra egenskaper. Komiteen viser til at utviklingen innen medisinen vil føre til store utfordringer for pasienter, pårørende og helsepersonell. Bruk av ny medisinsk teknologi og den raske utviklingen medfører at yttergrensene i livet blir tøyd og gir større mulighet til å påvirke befruktning, fødsel og død. Komiteen mener denne utviklingen vil medføre vanskelige avveininger i det kliniske arbeidet ved sykehusene.

Komiteen viser til at Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo (UIO) i 1993 tok et initiativ overfor Sosial- og helsedepartementet om samarbeid om et prosjekt for å prøve ut kliniske etikkomiteer ved tre norske sykehus. Slike komiteer har vært utprøvd i Norge i 6 år og er nå opprettet ved 7 norske sykehus. Komiteen har merket seg evalueringsrapporten fra 1998 som anbefalte at det bør opprettes kliniske etikkkomiteer ved alle sentral- og regionsykehus, og at arbeidet blir koordinert nasjonalt gjennom Senter for medisinsk etikk ved UIO. Målsettingen for komiteene er at de skal bidra til å utdanne helsepersonell og bevisstgjøre om verdier i helsetjenesten og om hvordan man skal forholde seg til, mestre og løse vanskelige etiske problemstillinger i den kliniske hverdagen på en tilfredsstillende måte. Videre skal komiteene kunne behandle enkeltsaker etter henvendelse fra helsepersonell eller andre, og de skal utarbeide retningslinjer for utvalgte områder på eget initiativ eller etter forespørsel fra sykehusledelsen.

Komiteen viser til at Statens helsetilsyn utarbei­-der retningslinjer for denne praksisen. I tillegg skal de kliniske etikkomiteene ha som en sentral oppgave å skape bevissthet om etiske problemstillinger knyttet til ressursbruk og prioriteringer, slik at fordelingen kan skje med størst mulig grad av rettferdighet. Komiteen ser det som en stor fordel at det finnes et forum på sykehuset som har mulighet til å vurdere prioriteringsspørsmål i en sammenheng. Ofte vil enkeltsaker omhandle spørsmål om ressursbruk og overordnede beslutninger om effektivisering som vil ha konsekvenser for enkeltmenneske på utvalgte områder. Komiteen erkjenner at helsetjenesten er blitt langt mer komplisert, f.eks. når det gjelder livsforlengende behandling.

Komiteen viser til at det ikke lenger er slik at legene har monopol på å ta kliniske beslutninger, og at beslutningsprosessene er blitt mer kompliserte ved tverrfaglighet og pasientenes krav på selvråderett og medvirkning (informert samtykke).

Komiteen støtter opprettelsen av kliniske etikkomiteer ved alle sentral- og regionsykehus. Disse kan bidra til å bevisstgjøre, megle og løse sammensatte etiske problemer. Kliniske etikkomiteer er en nødvendig del av en forsvarlig sykehusdrift. Komiteen støtter videre forslaget om en nasjonal samordning og mener at det er naturlig at denne oppgaven legges til Senter for medisinsk etikk.

Komiteen vil peke på at de kliniske etikkomiteene må koordineres regionalt med utgangspunkt i regionsykehusene, og at det er av vesentlig betydning med faglig kompetanse i medisinsk etikk med tanke på kompetanseoppbygging og harmonisering. Det samme gjelder de regionale forskningspolitiske komiteene.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen redegjøre for status og fremdrift for opprettelse av kliniske etikkomiteer ved alle sentral- og regionsykehus i forbindelse med statsbudsjettet for 2002."

Komiteen mener det bør vurderes om kliniske etikkomiteer også bør omfatte sykehjem, psykiatriske institusjoner og omsorgen for psykisk utviklingshemmede.

Komiteen viser til at frivillige organisasjoner har lang tradisjon for aktiv deltagelse ved både utforming og drift av den norske helsetjenesten. Komiteen vil understreke den viktige rolle frivillig sektor etter hvert spiller når det gjelder produksjon av viktige velferdstjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, mener at det ved siden av det offentlige finansierte helsevesen må være rom for private helsetjenester som et viktig supplement og et alternativ til det offentlige helsevesen.

Spesielt vil flertallet peke på at de frivillige, ideelle og kommersielle foretakene har bidratt til et mangfold i helsetjenestene som har gitt brukerne reelle valgmuligheter. Flertallet vil også fremheve verdien av et mangfold når det gjelder tilnærming, tenkning og organisering i helsevesenet. Flertallet vil understreke at det er viktig å gi gode rammebetingelser til de frivillige organisasjonene slik at de kan sikres videre utvikling og drift. Flertallet vil også bemerke at private alternativer gir muligheter for å prøve ut nye driftsformer, og at det her ligger et betydelig læringspotensial også for offentlige institusjoner når det gjelder effektivisering og bedre utnyttelse av ressursene.

Komiteen viser til at ideelle organisasjoner, stiftelser og samvirkeforetak tilbyr tjenester og løser oppgaver på vegne av det offentlige. Disse inngår som en del av offentlige planer på ulike områder som innen eldreomsorgen og behandlingstiltak for rusmisbrukere. Slike tilbud er positive og nødvendige for å sikre kapasitet og variasjon. Stadig flere enkeltpersoner og grupper tar slike initiativ for å løse oppgaver til felles beste.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er viktig å sikre folkevalgt styring med helheten, kvaliteten og fordelingen av tilbudene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at vesentlige oppgaver innen utdanning og helse- og omsorgssektoren ikke bør legges ut på anbud og overlates til private. Hovedtyngden av oppgaver på disse områdene må løses gjennom det offentlige. Private tjenestetilbud skal etter dette flertalletsmening være et supplement.

Hvis private står bak hovedtyngden av tilbud på et område, mener dette flertallet at muligheten for folkevalgt styring, ansvar og prioritering på dette området over tid kan svekkes.

Komiteen viser til at det er stor mangel på helsepersonell i det offentlige helsevesen til tross for en stor reserve av helsepersonell som ikke arbeider i yrket. Komiteen mener at et variert arbeidsmarked kan bidra til å få flere tilbake i yrket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at Kirken gjennom de diakonale ordninger har en plass i det forebyggende arbeid blant barn og unge, eldreomsorgsarbeid og undervisning. Flertallet har merket seg at Kirkenes Arbeidsgiverorganisasjon og Kirkerådet siden 1996 har ført en dialog med departementet om hvordan Kirken og helsetjenesten sammen kan møte noen av de utfordringene en står overfor i helsetjenesten.

Flertallet viser at departementet i 1999 bevilget midler for gjennomføring av første fase av prosjektet helse/kirke der målet var å se på mulige områder som helsetjenesten og Kirken kan bygge et videre samarbeid på. Flertallet ser positivt på et samarbeid mellom helsetjenesten og Kirken, og spesielt vil flertallet nevne den betydningen det kan ha for utdanning og rekruttering av personer til omsorgsyrkene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke viktigheten av at helsepolitikken bygger på respekt for menneskeverdet og dets ukrenkelighet. Respekten for enkeltmenneske må føre til at brukernes erfaringer og valg tas på alvor. Dette gir økt kvalitet på helsetjenestene og styrker den enkeltes evne til å mestre sitt eget liv.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at det sårbare og det svake i menneskelivet er på sitt største ved livets begynnelse og dets slutt. Tiltak som sikrer menneskeverdet i disse livsfasene må derfor prioriteres høyt.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at ut fra det enkelte menneskes ukrenkelige verdi er det viktig å motarbeide en utvikling som legger opp til en sortering av mennesker. Ethvert menneskes liv er i seg selv et mål.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke alvoret i at ny kunnskap i genetikk og medisinsk bruk av bioteknologi vil kunne utfordre grensene for hva samfunnet ser som forsvarlig medisinsk virksomhet.

Flertallet vil vise til at mange opplever helseproblemer som ikke har medisinsk opphav, men som kan føres tilbake til at den enkelte opplever vanskelige livssituasjoner. Det kan være knyttet til arbeidsliv, samliv eller personlige problemer. Flertallet vil peke på at den diagnosen som fører til flest sykemeldinger og nye uføretilfeller, er muskel- og skjelettsykdommer etterfulgt av psykiske lidelser. Flertallet vil understreke viktigheten av at helsetjenesten er i stand til å møte mennesker som kommer med disse problemene, samtidig som den må hjelpe til å knytte kontakt med andre personer eller organisasjoner som kan være til hjelp og støtte.

Flertallet mener det er viktig at etiske drøftelser og analyser inngår som en naturlig del av utdannelsen av helsepersonell.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er kjent med at de fleste offentlige sykehus i dag har kvalitetsutvalg. Disse medlemmer mener disse utvalgene eventuelt må slås sammen med lokale etiske sykehuskomiteer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil dog advare mot å bygge opp byråkratiske særordninger i det enkelte sykehus hvor svært mange toppfagpersoner kan komme til å sitte med utstrakt møtevirksomhet istedenfor å stå i pasientbehandling. Spørsmålet om etablering av etiske komiteer og på hvilke sykehus disse skal etableres, forutsetter disse medlemmer at Regjeringen kommer tilbake til i forbindelse med sykehusreformen og den interne omorganiseringen i det enkelte sykehus på et senere tidspunkt.

Komiteen viser til at ca. 15 000 fullt utdannede sykepleiere er ute av helsetjenesten, og at hele 70 pst. av hjelpepleierne går i brøkstillinger med til dels liten brøk. Komiteen mener det er særdeles viktig å få tilbakeført til helsevesenet både sykepleiere og hjelpepleiere som i dag er ute av helsetjenesten, og dette kan etter komiteens mening gjøres ved å bedre arbeids- og lønnsforholdene både for sykepleiere og hjelpepleiere. I tillegg mener komiteen det er særdeles viktig at det enkelte sykehus har utviklet en god infrastruktur som kan ivareta helsepersonellets private interesser; det være seg barnehagetilbud og attraktive tjenesteplaner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet Høyre og Senterpartiet, viser til at det er er åpnet opp for utleiefirma av helsepersonell i tillegg til tiltak gjennom Arbeidsmarkedsetaten.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, forventer at rekrutteringen av helsepersonell til de offentlige sykehus vil kunne bli bedre med en statlig overtakelse av sykehusene hvor en kan sikre en bedre intern organisering i det enkelte sykehus og tilrettelegge arbeidsforholdene på en langt bedre måte enn tilfellet er i dag.