2.1 Samandrag

Om utfordringar for helsetenesta gjennom dei siste hundre åra blir det peika på at mens det ved inngangen til hundreåret var infeksjonssjukdommane som dominerte, er det nå velstands- og samfunnssjukdommar som utgjer dei største utfordringane. Dei siste tiåra av dette hundreåret har psykiske sjukdommar og sjukdommar i muskel-skjelettsystemet kome meir fram. Likeins har allergiske sjukdommar vore aukande.

I 1900 var ein seksdel av alle som døydde under eitt år gamle, og 9 pst. av fødselskullet døydde i første leveår. No døyr 0,4 pst. i løpet av første leveår. I byrjinga av dette hundreåret var middellevetida for nyfødde jenter om lag 55 år, mot 81 i dag og for gutar om lag 50 år, mot 75 i dag. Skilnaden i levealder mellom kvinner og menn skuldast for ein stor del at menn har høgare dødstal enn kvinner for hjartesjukdommar.

Det blir peika på at det framleis er tydelege regionale skilnader i landet når det gjeld helsetilstand, førekomst av sjukdom og bruk av helsetenester. Til dømes er skilnaden i forventa levealder mellom ulike bydelar i Oslo opptil sju år.

Av problem som helsetenesta står overfor i dag, blir det lagt vekt på kapasitetsproblema der sviktande tilgang på kvalifisert personell står sentralt. Den samla strategien for å betre kapasiteten i helsetenesta byggjer på auka tilførsle av ressursar, betre fordeling av ressursane og særleg stimulering av prioriterte tenesteområde. Nasjonalt råd for spesialistutdanning av legar og legefordeling er eit sentralt verkemiddel for å få ei betring av kapasitetsproblema som knyter seg til ujamn geografisk fordeling av tilgangen på legar.

Ein annan type problem som blir nemnd, er knytt til varierande kvalitet på tenestetilbodet. Det blir uttala at noko av variasjonen kan skuldast knappe ressursar, men at mykje truleg heng saman med manglande systematikk på kvalitetsarbeidet, og at det i det sjukdomsførebyggjande og helsefremjande arbeidet enno skortar mykje på korleis andre samfunnssektorar tek omsyn til helseforhold i si planlegging.

Det blir òg peika på at sjølv om vi har meir medisinsk kunnskap no enn nokon gong før, er det store utfordringar knytte til å systematisere og leggje til rette for aktiv bruk av kunnskapen både i klinisk og helsepolitisk arbeid.

Det blir gjort greie for verdiutsegner i den norske helsepolitikken slik det går fram av ulike lover som lov om pasientrettigheter, lov om helsetjenesten i kommunene, lov om spesialisthelsetjenesten, lov om folketrygd, lov om helsepersonell og lov om vern mot smittsomme sykdommer. Samla sett er stikkord som nærleik og tilgang til fagleg forsvarlege tenester; respekt for einskildmennesket og rettstryggleik; god utnytting av tilgjengelege ressursar og fremjing av helse som ledd i samfunnsbygginga sentrale verdiutsegner i lovverket.

I meldinga blir det lagt vekt på brukarperspektivet, der den einskilde sine behov skal liggje til grunn for prioriteringar, organisering og tiltak. Sentralt står eit ønskje om å fremje deltaking og sjølvstende, og å medverke til eit verdig liv og gje like sjansar for menneske med funksjonsproblem eller kronisk sjukdom.

Det blir i meldinga òg gjort greie for verdisynspunkt som gjeld for den svenske og den engelske helsetenesta og for Verdshelseorganisasjonen (WHO) der følgjande tre grunnverdiar ligg til grunn for arbeidet:

• – Helse som ein fundamental menneskerett

• – Likeverd i helse og solidaritet i handling mellom og innanfor alle nasjonar og deira innbyggjarar

• – Deltaking og medansvar for einskildmenneske, grupper, institusjonar og samfunn for vidare utvikling i helsearbeidet

Departementet føreset at dei som yter helsetenester, sjølv arbeider vidare med utvikling av servicefråsegner som syner kva pasientar og pårørande skal kunne vente seg av tenesteytarane, og meiner dette bør vere sentralt i den vidare kvalitetsutviklinga i helsetenesta.

Det blir uttala at utover sikring av likeverd i tenestetilbodet mellom ulike geografiske område, ligg det framleis utfordringar knytte til å sikre likeverd i forhold til ulike grupperingar av innbyggjarane, slik som til dømes i forhold til alder, kjønn, seksuell legning og etnisk tilhøyring.

Det blir peika på store utfordringar knytte til å utvik-le velferdstenestene slik at dei både gjev grunnleggjande tryggleik og forsvarlege tenestetilbod til alle som treng det, og samstundes gjev rom for den ein-skilde pasienten til å påverke utforminga av det konkrete tenestetilbodet i sitt tilfelle. Det blir lagt vekt på at eit sentralt element i dette arbeidet vil vere å sikre at pasientane blir sette i stand til å nytte seg av valfridomen, og at for å hindre at valfridomen berre blir ein realitet for dei som sjølv er i stand til å skaffe seg informasjon om tilboda, må helsetenesta vere ansvarleg for å gje opplysningar om kva tenestetilbod som er aktuelle i det einskilde tilfellet.

I den vidare oppfølginga vil Regjeringa ha som overordna mål at den norske helsetenesta skal sikre alle i landet likeverdig og god tilgang til tenester som er fagleg forsvarlege og tilfredsstiller internasjonale standardar der slike finst.

Regjeringa vil leggje vekt på at helsetenestetiltak skal utformast slik at dei stør utjamning av skilnader i levekår, helsetilstand, funksjonsnivå og sjukdomsforhold. Departementet vil difor evaluere systematisk korleis bruken av ulike verkemiddel, irekna overførings- og oppgjersordningar til kommunar og fylkeskommunar, påverkar tilgangen til helsetenester og helsetilstanden.

Regjeringa meiner at likeverd i forhold til helse­tenesta best kan sikrast gjennom offentleg finansierte tenester underlagt folkevald styring.

Departementet vil gå gjennom eigenbetalingsordningane for å sikre at dei skjermar brukarar med omfattande tenestetilbod på ein tilstrekkeleg måte.

Departementet vil sjå nærare på forholdet mellom eigenopplevinga av sjukdom, og korleis helsetenesta møter det opplevde behovet for tenester hjå pasientane, og departementet vil stø bruken av pasient- og pårørandeundersøkingar som grunnlag for utvikling av helsetenesta. Departementet vil stø utviklinga av lærings- og meistringssentra for å betre brukarmedverknaden og for å gjere bruk av dei røynslene som pasientar og pårørande har frå helsetenesta.

Departementet vil stimulere til auka bruk av ny teknologi i helsetenesta når dette kan gje eit betre tilbod. Samstundes vil ein stimulere til open debatt om føresetnadene for bruk av ny teknologi i helsetenesta.

Departementet vil halde fram med å stø utviklinga av telemedisintenestene.

2.2 Merknader frå komiteen

Komiteen har merket seg Regjeringens gjennomgang av og betraktninger rundt helsetjenesten i velferdssamfunnet og slutter seg til den faktiske beskrivelsen av utviklingen og de problemer helsetjenesten står overfor i dag. Beskrivelsen er i samsvar med det Stortinget har påpekt og lagt til grunn ved behandlingen av de ulike helsereformer og lover, handlingsplaner, Rehabiliteringsmeldingen og Utjamningsmeldingen og i de årlige budsjettene.

Komiteen vil understreke at alle skal være sikret nødvendig tilgang til offentlig finansierte tjenester av god kvalitet, uavhengig av bosted og økonomi. Komiteen vil videre understreke at helsetjenesten må utformes slik at det fører til utjamning av forskjeller i levekår, helsetilstand , funksjonsnivå og sykdoms-forhold og viser for øvrig til Stortingets behandling av Utjamningsmeldingen, Rehabiliteringsmeldingen, Omsorg 2000 og Handlingsplan for funksjonshemmede.

Komiteen gir sin tilslutning til Regjeringens forslag om å evaluere hvordan bruken av de ulike virkemidler påvirker fordelingen av helsetjenester og helsetilstanden i befolkningen.

Komiteen mener det er viktig å følge opp erfaringene med økt valgfrihet for pasientene når det gjelder helsetjenester og vil gi sin tilslutning til bruken av ­pasient- og brukerundersøkelser som grunnlag for videreutvikling av helsetjenesten.

Komiteen ser klart at utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi vil føre til store endringer i arbeidsmåter for helsepersonell og for organiseringen av helsetjenesten, og komiteen vil understreke at det er viktig å ivareta personvernet og de verdier taushetsplikten for øvrig er ment å ivareta.

Komiteen er enig i at det må stimuleres til økt bruk av teknologi når dette kan gi et bedre helsetilbud til pasientene, og viser til de store mulighetene som ligger i utviklingen av telemedisintjenestene og elektroniske systemer for behandling av journal og pasientdata som for eksempel røntgenbilder.

Komiteen vil understreke viktigheten av at den medisinske forskning og særlig den kliniske forskningen tilføres større ressurser, slik at norsk helsevesen kan gi den best mulige behandling på høyde med det internasjonale nivå.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil særlig understreke at den norske lovgivningen på gen- og bioteknologiområdet ikke må være mer restriktiv enn internasjonal lovgivning, slik at norske forskere og genetikere kan delta i utviklingen av denne teknologien på høyt internasjonalt nivå.