Stortingsrepresentant Øystein Djupedal
har den 1. februar 2001 fremsatt følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest
legge fram forslag til endring av finansavtaleloven slik at denne
forplikter finansinstitusjonene om skriftlig å legge fram for
kunden forventet gjennomsnittlig årlig gebyrnivå før
inngåelse av kontoavtale, samt i markedsføring
og kundeinformasjon."
I begrunnelsen for forslaget vises det bl.a.
til at mens konkurranse i bankmarkedet og andre forhold har bidratt
til redusert rentemargin, har bankgebyrene vist en sterk økning
for de aller fleste tjenester. Dette skjer på tross av
at en rekke forhold skulle tale for reduserte priser på banktjenester.
Mye tyder på at kompliserte prisstrukturer gjør
det vanskelig for forbrukerne å sammenligne priser på banktjenestene
mellom ulike leverandører.
En ordning der bankene pålegges å opplyse
kundene om forventede årlige gebyrer for en nærmere
definert gjennomsnittskunde, i markedsføring, kundeinformasjon
og ved kontraktsinngåelse, vil gi forbrukerne en enkel
størrelse å forholde seg til i sammenligningen
av tilbud fra ulike banker. En slik ordning skal ikke være til
hinder for at bankene også oppgir gebyrkostnader som er
tilpasset den enkelte kundes bruk av banktjenester.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen
og Ane Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti,
Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen,
fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn
Hernæs, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen, fra Senterpartiet,
Tor Nymo, og representanten Jørn L. Stang, viser
til at ved innføringen av lov av 25. juni 1999 nr. 46 om
finansavtaler og finansoppdrag, ble bankene pålagt en ny
og omfattende opplysningsplikt om alle kostnader og forhold rundt
bankens tilbud om tjenester. Det har ført til at særlig forbrukerkundene
er i en mye bedre stilling enn tidligere. Forbrukerkunder skal få skriftlig
informasjon om alle kostnader knyttet til tjenestene før
det inngås noen avtale med banken om å opprette
konto eller andre tilbud. Denne opplysningsplikten gjelder selvfølgelig også størrelsen
på alle gebyrer. Opplysningsplikten gjelder ikke bare ved
kontakt med den enkelte kunde, men også i generell informasjon
i form av brosjyrer og reklame.
Komiteen har forelagt Dokument
nr. 8:48 (2000-2001) for justisministeren som har avgitt uttalelse
i brev til komiteen av 5. februar 2001, jf. vedlegg.
Komiteen viser som forslagsstilleren
til at til størrelsen på gebyrene øker
for de fleste tjenester hos de fleste bankene og finansinstitusjonene.
Fordi det er så mange ulike gebyrer som beregnes på ulike
måter, kan det være vanskelig for en forbruker å gjøre
en direkte sammenlikning mellom bankene og institusjonene. Det kan
bidra til at konkurransen mellom tilbyderne ikke fungerer godt nok
når det gjelder fastsettelsen av gebyr.
Komiteen tviler imidlertid på om
det å pålegge banker og finansinstitusjoner å konstruere
en "gjennomsnittskunde" er hensiktsmessig for å sikre bedre informasjon
om priser på gebyrene. En slik utregning kan virke villedende
på en kunde dersom den fraviker gjennomsnittskunden. I
et slikt system kan det også ligge en fare for at bankene
vrir sitt gebyrsystem slik at det ser fordelaktig ut for en teoretisk
gjennomsnittskunde, men i praksis kan slå uheldig ut for
en forbrukerkunde.
Komiteen mener det vil fungere
bedre med dagens informasjonsplikt som også inkluderer
informasjon om gebyrer konkret knyttet til en kunde og dennes individuelle
bruk av tjenestene før noen avtale blir inngått.
Dette kan eventuelt kombineres med mer oversiktlige og standardiserte
oppsett over størrelsen på gebyrene som skal gis
som generell informasjon både til forbrukerkunder og næringslivskunder.
En annen mulighet komiteen ber
departementet vurdere er at bankene på kundenes årsoppgaver
spesifiserer den enkeltes gebyrprofil, herunder de samlede gebyrer
knyttet til minibankuttak, girooverføringer, vareuttak
m.v. Dette vil kunne gi nyttig informasjon og grunnlag for å velge
en konkurrerende bank/finansinstitusjon.
Komiteen viser til
dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:48 (2000-2001) - forslag fra
stortingsrepresentant Øystein Djupedal om endringer i finansavtaleloven
om innføring av opplysningsplikt for bankene om forventede årlige
gebyrutgifter - bifalles ikke.
Jeg viser til brev fra justiskomiteen 20. februar
2001 med vedlagt forslag fra stortingsrepresentant Øystein Djupedal
om at Regjeringen utarbeider et forslag om å innføre
plikt for finansinstitusjonene til å opplyse om forventede årlige
gebyrutgifter. Det fremgår av merknadene til forslaget
at dette skal knyttes til en nærmere definert gjennomsnittskunde.
Bankkunder har allerede i dag etter finansavtaleloven
krav på utførlig informasjon om gebyrer og andre kostnader
ved bruk av bankkonto. Etter finansavtaleloven § 15 annet
ledd bokstav b og c skal kunden før kontoavtale inngås,
opplyses om kostnader, herunder inkludert gebyrer, ved å opprette,
ha, bruke og avvikle bankkontoen. Informasjonsplikten er nærmere
utdypet i forskrift 11. februar 2000 nr. 100 om kontoavtaler. En tilsvarende
opplysningsplikt gjelder også for brosjyrer og lignende
skriftlig markedsføringsmateriell som institusjonene gir
ut. For andre konti enn brukskonti skal banken dessuten gi representative
eksempler på effektiv rente som også vil inkludere
gebyrer og andre kostnader. Dersom gebyr- og rentesatser endres,
har kunden som hovedregel krav på skriftlig varsel to uker i
forkant, jf. finansavtaleloven § 19. Kunden skal uansett
minst årlig gis opplysninger om rente- og gebyrsatser på de
kontotyper som institusjonen tilbyr, jf. finansavtaleloven § 30
første ledd. For lønnskonto og lignende brukskonti
skal det hver måned sendes en kontoutskrift med opplysninger
om de gebyrer som har påløpt.
Etter min mening er det neppe hensiktsmessig å pålegge
institusjonene ytterligere opplysningsplikt om gjennomsnittlige
gebyrkostnader for den enkelte kunde ved bruk av konto i institusjonen.
Jeg viser til at gebyrutgiftene vil avhenge av hvilke banktjenester kunden
bruker, og på hvilken måte. Aktuelle variabler vil
her være antall uttak fra kontoen, på hvilken
måte regninger betales, om det er knyttet betalingskort
eller kredittkort til kontoen, om det foreligger kontokredittavtale,
i hvilken grad kontoen benyttes i utlandet osv. Siden de individuelle
variasjonene må antas å være store, synes
det å ha liten verdi for kunden å få opplysninger
om gjennomsnittlige gebyrkostnader. Det kan også tenkes
at gjennomsnittsopplysninger kan virke forledende på kundene
nettopp fordi den enkelte kunders bruk avviker fra den fastsatte
gjennomsnittskunde.
Mer generelt viser jeg til at den informasjonsplikt institusjonen
er pålagt etter finansavtaleloven er omfattende. Det gjelder
for kontoavtaler såvel som låne- og kausjonsavtaler.
Etter mitt syn bør man også av hensyn til forbrukerne
unngå å utvide opplysningsplikten med mindre det
er et klart behov for det, fordi man ellers kan risikere at kundene
"drukner" i informasjon.
Dersom komiteen skulle vurdere nytten av slike
opplysninger på annen måte, vil en slik endring
antagelig kunne taes inn ved en endring i forskrift.
Oslo, i justiskomiteen, den 5. april 2001
Kristin Krohn Devold
leder |
Ane Sofie Tømmerås
ordfører |
Jan Simonsen
sekretær |