Norge er mulighetenes samfunn. Det er for en
stor del opp til oss selv hvordan vi vil ta disse mulighetene i
bruk.
Vi har gode muligheter til å gi barn
og unge gode oppvekstvilkår. Vi kan gjøre mer
for å tilby gode rammer omkring barnas liv, og bedre kontakten
mellom familie, skole og fritidstilbud. Vi har gode muligheter for å bygge
velferden videre ut, og gi hver enkelt større muligheter
til å virkeliggjøre sine ønsker når
det gjelder utdanning, arbeid og livsutfoldelse. Vi kan få et arbeidsliv
med bedre arbeidsmiljø, et arbeidsliv der det er plass
til alle. Vi kan bedre våre levekår når
det gjelder helse og miljø, vi kan få bedre omsorg
til våre eldre og pleietrengende, og vi kan ta enda bedre
vare på de som av ulike grunner trenger hjelp fra samfunnet.
Regjeringen vil ta mulighetene i bruk. Regjeringen har
visjoner som gir politikken mål å strekke seg
etter og som kan fungere som veivisere når vi står
overfor viktige valg. Grunnlaget for disse visjonene er verdien om
alle menneskers likeverd og ukrenkelige rettigheter. Et samfunn
som bygger på solidaritet og toleranse må preges
av evne til innlevelse i den enkeltes livssituasjon og vilje til å ivareta
interessene til de svakeste. Målet om rettferdig fordeling
av byrder og goder kan ikke nås en gang for alle. Fordelingspolitikken
og virkemidlene må alltid fornyes.
– Regjeringen
har en visjon om å gi alle barn og ungdom trygge og gode
oppvekstvilkår. Vi vil øke tryggheten og skape
et meningsfullt innhold i hverdagen, der barnehager og skolefritidsordninger skal
være tilgjengelige for alle, kulturaktiviteter vies en
større plass og frivillig arbeid gis gode kår.
– Regjeringen har en visjon om
et arbeidsliv som inkluderer alle. Vi vil at alle skal ha mulighet
for og tilgang til en jobb i et godt arbeidsmiljø, som sikrer
den enkelte inntekt, sosialt nettverk og muligheter til å bruke
sine evner og ressurser.
– Regjeringen har en visjon om
at Norge skal gjøre nye framskritt når det gjelder
helse og omsorg, og utvikle gode tjenester som er tilgjengelige
for alle. Vi har en ambisjon om å føre videre
innsatsen for å styrke helsevesenet, bedre omsorgstilbudene
og gjøre bruk av nye medisiner og nye behandlingstilbud.
Vi vil sikre gode tilbud i alle deler av landet.
– Regjeringen har en visjon om
Norge som et mangfoldig og solidarisk samfunn. Vi vil stimulere
kulturlivet og støtte det frivillige arbeidet. Vi vil ha
et samfunn der alle mennesker har mulighet til å utvikle
sine evner og talenter, og der alle gis mulighet til å delta
i samfunns- og arbeidslivet på en likeverdig måte.
Vi ønsker oss et samfunn som tar godt vare på sine
svakeste, og som tar nye grep i kampen mot økte forskjeller.
Vi vil sikre alle mennesker likeverdige levekår.
– Regjeringen har en visjon om
et Norge med toleranse og gjensidig respekt, et samfunn uten diskriminering
der alle mennesker kan føle tilhørighet og trygghet,
uavhengig av kulturell og religiøs tilknytning. Vi vil
ha et samfunn uten fremmedfrykt og rasisme.
– Regjeringen har en visjon om
Norge som et avansert kunnskapssamfunn, et samfunn der vi både
er i stand til å hevde oss blant de beste i verden og samtidig
greier å gjøre kunnskap og kompetanse tilgjengelig
for alle gjennom hele livsløpet. Vi ønsker å videreutvikle
norsk kultur og norske språk i et åpent samspill
med verden omkring oss.
– Regjeringen har en visjon om
at Norge skal ha et nyskapende næringsliv, med sterke bedrifter
og trygge arbeidsplasser. Vi vil satse på forskning og næringsutvikling.
Vi vil legge til rette for utvikling av ny teknologi, for stabile
rammevilkår, og for sparing og investeringer som sikrer
verdiskaping og velferd i framtiden. Vi vil legge vekt på nyskaping
og nyetableringer i alle deler av landet og utnytte regionenes fortrinn
til hele landets beste. Vi vil bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
– Regjeringen har en visjon om
Norge som et samfunn som ivaretar hensynet til naturen og vårt
felles miljø, både nasjonalt og internasjonalt.
Naturen og det biologiske mangfoldet har en egenverdi som må respekteres,
samtidig som det også utgjør livsgrunnlaget vårt.
– Regjeringen har en visjon om
Norge som en nasjon som arbeider for fred og internasjonal solidaritet, en
nasjon som tar medansvar i forhold til internasjonale utfordringer,
som bidrar med finansielle, teknologiske og menneskelige ressurser
for å bekjempe fattigdom og nød, som er villig
til å yte en innsats for å hindre konflikter og
sikre freden og som bidrar til økt gjensidig forståelse
mellom landene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt Hildeng,
Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye, fra Kristelig
Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar Lie og Ingebrigt
S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende,
Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Fremskrittspartiet, Siv
Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Senterpartiet, Odd
Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal,
fra Venstre, Borghild Tenden, og representanten Steinar Bastesen,
viser til kapittel 1.2 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet deler
Regjeringens visjon om et samfunn:
– der alle
barn har gode og trygge oppvekstvilkår
– der arbeidslivet inkluderer
alle
– der helse- og sosialtjenestene
er godt utviklet og er tilgjengelig for alle
– som er mangfoldig og solidarisk
med toleranse og gjensidig respekt
– der ingen diskrimineres
– der alle mennesker har likeverdige
levekår
– som er et avansert kunnskapssamfunn
– der næringslivet er
nyskapende og bedriftene derfor er steke og arbeidsplassene trygge
– der hensynet til naturen og
vårt miljø blir ivaretatt
– der Norge tar medansvar i forhold
til internasjonale utfordringer og bidrar til fred og internasjonal solidaritet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.2.
Komiteens medlemmer fra Høyre peker
på at det norske samfunn står overfor store muligheter
i årene som kommer. Disse medlemmer vil
gjennomføre reformer som gjør det mulig:
– å gi
våre barn den beste skolen - satse på kunnskap og
kreativitet,
– å ha godt utbygde velferdstjenester
- høyere kvalitet og større valgfrihet,
– å gjøre Norge
til et attraktivt land å bo, investere og utvikle nye ideer
i - lavere skatter og mindre byråkrati.
Disse medlemmer viser til at
verden omkring oss er i forandring. Mennesker verden over knyttes
tettere sammen kulturelt, sosialt og økonomisk. Det utfordrer
vår evne til å mestre forandringer. Disse medlemmer mener
at fornyelse er avgjørende for et samfunn i utvikling.
Vi vil gi enkeltmenneskene økt frihet og ansvar. Vi tror
på fremskritt gjennom millioner av enkeltmenneskers prøving
og feiling fremfor tilpasning til en sentralstyrt visjon eller til
vedtak om hvordan fremtiden skal bli. Vi ser med glede på det mangfoldige
samfunn hvor vi er forskjellige både i utseende, kultur,
livssyn og i de valg vi foretar.
Det er en utfordring å gjøre
det mulig for alle enkeltmennesker å utnytte de muligheter
og mestre de utfordringer fremtiden bringer. Disse medlemmer setter
enkeltmennesket i sentrum, men legger vekt på at mennesket
er et samfunnsvesen som bare kan utfolde seg i samspill med andre.
Disse medlemmer vil sette grenser
for politikkens og statens makt over enkeltmennesket, og legge til
rette for at den enkelte kan ta større personlig ansvar for
seg selv og sine medmennesker. Disse medlemmer vil
modernisere offentlig sektor, gjøre den slankere og mer
brukervennlig, og gi større mangfold og flere valgmuligheter
for den enkelte. De ressursene politikerne forvalter på vegne
av fellesskapet, må benyttes bedre enn i dag.
Disse medlemmer mener at det
er nødvendig for å utvikle et godt og trygt samfunn
at vi arbeider for å inkludere alle. Ikke alle mestrer
forandringer like godt. Vi må ha en politikk som gir trygghet
gjennom omsorg tilpasset den enkeltes behov.
Disse medlemmer mener også at
tryggheten må sikres ved at den enkelte har en forankring
i noe mer enn det tidsaktuelle. Dette er enda viktigere nå enn
tidligere, fordi forandringene skjer raskere. Utdanning, kultur,
familie og vennskap bidrar til denne forankringen.
Disse medlemmer viser til at
frihet, trygghet og mangfold er stikkord for Høyres politikk.
De henger nøye sammen. Frihet til å ta beslutninger
over eget liv gir også trygghet. Mangfold krever frihet
til å prøve ut nye løsninger og nye alternativer.
Derfor vil Høyre slippe fri menneskenes kreativitet og
pågangsmot.
Disse medlemmer understreker
at Norge ved inngangen til det 21. århundre har muligheter
vi aldri tidligere har hatt. Den teknologiske og politiske utvikling
de siste tiårene har brutt ned grenser og knyttet oss nærmere
til verden rundt oss. Globaliseringen gjør det mulig for
den enkelte å realisere sine evner, den gjør det
mulig å lære andre kulturer å kjenne,
og den gjør det mulig å sikre vår velstand
og velferd.
Samtidig viser disse medlemmer til
at forurensning ikke kjenner landegrenser. Utviklingslandenes knapphet
på ressurser og lave verdiskaping gir miljøproblemer
som får internasjonale konsekvenser. Disse medlemmer vil
at Norge skal spille en aktiv rolle internasjonalt for å møte
disse utfordringene.
Disse medlemmer mener også at
globaliseringen og andre internasjonale omveltninger gjør
det viktig for Norge å ha en aktiv utenrikspolitikk forankret
i det vestlige fellesskap. Når verden rundt oss forandrer seg,
må Norge delta i utformingen av nye rammebetingelser for
landets sikkerhet, for handel, for miljø og økonomisk
utvikling.
I vår verdensdel står EU sentralt
i den politiske utviklingen. Disse medlemmer vil
arbeide for at Norge blir medlem i EU så raskt som mulig.
EU har utviklet sitt samarbeid fra å være et økonomisk
fellesskap til å bli et politisk fellesskap som blant annet
omfatter forsvars- og sikkerhetspolitikk. Vår sikkerhetspolitiske situasjon
er blitt dramatisk endret som følge av slutten på den
kalde krigen. Norge må derfor tilpasse forsvaret til nye
utfordringer i samarbeid med våre allierte i NATO og med
EU.
Når forandringene er store, er det
etter disse medlemmers syn viktigere enn noen gang
tidligere å satse på utdanning. Utdanning skal
gjøre enkeltmenneskene rustet til å utnytte de
mulighetene et mer åpent samfunn og den raske teknologiske
utviklingen gir. I fremtidens informasjonssamfunn vil den enkeltes muligheter
avhenge mindre av sosial bakgrunn eller gruppetilhørighet,
og mer av individuelle kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Den
enkeltes ferdigheter, og evnen til å utnytte dem, blir
viktigere i fremtiden enn de var i det tradisjonelle industrisamfunnet,
der arbeidsoppgavene var mer standardisert.
Disse medlemmer mener også at
et vekstkraftig og robust næringsliv er grunnlaget for
samfunnets velstand. Alternativet til fornyelse er økonomisk
tilbakegang, høyere arbeidsledighet og redusert levestandard. For å bidra
til økt nyskaping må vi frigjøre ressurser, både
i form av arbeidskraft og kapital, fra offentlig sektor og fra næringer
som ikke lenger har potensial for lønnsom vekst.
Disse medlemmer mener at den økonomiske politikken
må være forsvarlig og balansert, og gi en stabil
pris- og lønnsvekst. Norsk næringsliv har en konkurranseulempe
i forhold til andre land ved at vi har store innenlandske avstander,
et lite hjemmemarked og lang vei til de store markedene i utlandet.
Det stiller krav til en økonomisk politikk som kan kompensere
disse ulempene.
Disse medlemmer vil understreke
at politikkens oppgave ikke er å peke ut markedets vinnere,
men å legge til rette for verdiskaping ved å fjerne
hindringer for vekst og nyskaping. Selektiv næringsstøtte
til bedrifter og bransjer bør derfor avvikles til fordel
for bedre rammebetingelser for all næringsvirksomhet.
Disse medlemmer viser til at
arbeidet og arbeidsmønstrene er endret fra tidligere tiders
industrisamfunn. Mange ønsker å arbeide til andre
tider, og i varierende mengder, noen mer og andre mindre enn tidligere. Økte
krav på arbeidsplassen stiller familien under press. Disse
medlemmer vil styrke familien slik at den blir robust til å klare
dette presset. Økt valgfrihet gjennom blant annet mer fleksibel
arbeidstid og lavere skatter og avgifter gjør at man kan
få mer tid til familien. Med friere åpningstider,
også for offentlige kontorer, kan familien få varer
og tjenester når det passer.
Disse medlemmer legger stor vekt
på at det er dagens barn som skal overta fremtidens samfunn,
og at en trygg og god oppvekst er viktig for å gi et godt grunnlag
for resten av livet. Disse medlemmer vil derfor satse
på barnefamiliene gjennom økonomisk støtte
og økt valgfrihet.
Disse medlemmer vil legge til
rette for et samfunn der alle får en mulighet til å delta,
og til å kunne leve av egen inntekt. Disse medlemmer vil
ha en politikk som gir trygghet når en faller utenfor og
har behov for hjelp. Men samtidig vil disse medlemmer også kreve
at den enkelte selv tar ansvar for å bli selvhjulpen.
Disse medlemmer vil sette enkeltmennesket
i sentrum når det gjelder offentlig sektor. Brukervennligheten
og kvaliteten på de tjenester som skal utføres av
det offentlige må økes. Samtidig vil disse
medlemmer ha økt valgfrihet og mangfold av tjenester ved å åpne
for at andre enn det offentlige kan utføre tjenestene.
Disse medlemmer mener et fritt
marked gir de beste betingelser for å produsere varer og
tjenester, gir mest effektiv produksjon, stimulerer til nyskaping
og utvikling av nye produkter, og gir størst valgfrihet
for brukeren. Disse medlemmer vil kombinere markedets
dynamikk med en offentlig finansiering som gir alle tilgang til
sentrale velferdstjenester uavhengig av personlig økonomi.
Disse medlemmer vil sikre at
fremtidige generasjoner får de samme muligheter til naturopplevelser og
velstand som dagens. Miljøproblemer representerer noen
av våre viktigste politiske utfordringer. Mange mennesker
plages av støy og forurensning, allmennhetens tilgang til
naturområder blir gradvis begrenset, og det biologiske
mangfoldet er truet. Derfor vil disse medlemmer øke
bevilgningene til miljøforskning og utvikling av miljøteknologi,
legge vekt på kostnadseffektive tiltak som gir mest miljø for
pengene, arbeide aktivt for forpliktende internasjonale miljøavtaler
og finne en god balanse mellom bruk og vern av naturressursene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at Norge i den kommende perioden vil være i en særstilling.
Vi vil innkassere svært store inntekter fra oljevirksomheten,
noe som gir oss økonomiske muligheter som nesten ingen andre
land har opplevd. Samtidig vil vi ha uløste oppgaver på mange
områder i samfunnet, som vi for en stor del ikke vil ha
arbeidskraft nok til å løse. Å finne balansen
mellom bruk av penger til å løse viktige samfunnsoppgaver,
og holde igjen for å unngå overoppheting og ivareta
hensynet til framtidige utgifter, vil stille neste periodes Storting
overfor vanskelige valg.
Dette medlem vil prioritere følgende
hovedutfordringer neste periode:
– Velferdsstaten
må utvikles videre. Alle innbyggere skal være
sikret et anstendig velferdsnivå - uavhengig av inntekt,
helsetilstand, bosted og familiesituasjon. Særlig er det
viktig å skape sikkerhetsnett som gjør at de svakeste
ikke faller utenom. Dette forutsetter en offentlig sektor som gir
mest mulig velferd for hver krone, og som sikrer at det ikke vil
være behov for konkurranseutsetting eller privatisering.
Men en velferdsstat med tilfredsstillende kvalitet vil allikevel
ikke være mulig uten at vi er villig til å bruke
mer penger på velferd.
– Barn og unge er framtida. Det
vil være en meget god investering å satse på et
tilbud til barn og ungdom av høy kvalitet og i et tilstrekkelig
antall. På denne måten kan vi gi dem en start
på livet som setter dem i stand til å være
gode og produktive samfunnsborgere i framtida. Det bør
være sjølsagt at både barnehage og skolefritidsordning
skal være rimelige nok til at alle kan benytte seg av dem. Skolen
skal være fri for egenandeler, og ingen barn skal vokse
opp i fattigdom.
– Bruk den utenrikspolitiske handlefriheten.
Utenfor EU har Norge handlefrihet. Både i miljøpolitikken, sikkerhetspolitikken
og bistandspolitikken kan Norge være et alternativ til
stormaktene. Problemet er at denne handlefriheten i stor grad ikke benyttes.
Norge velger i stor grad å være et haleheng til
USA og/eller EU i alle saker av betydning. Når
det gjelder plassering av oljefondet har Norge full frihet. Vi kan
velge å plassere vår rikdom i en rekke etisk tvilsomme
virksomheter, vi kan innføre retningslinjer som forhindrer
kapitalplassering hos verstingene, eller vi kan bruke denne kapitalen
i virksomheter som bringer verden framover.
– Bærekraftig miljøpolitikk
koster. Vi står overfor en rekke avgjørende veivalg
i miljøpolitikken. Klima, energi, samferdsel, biologisk
mangfold og grønne skatter er stikkord på områder
der våre valg i kommende langtidsplanperiode vil få konsekvenser
i mange tiår framover. Å være føre
var vil medføre kostnader på mange nivå,
men å ta sjansen på å la være
vil kunne gi voldsomme konsekvenser på lang sikt. Sosialistisk
Venstreparti er ikke villig til å ta denne sjansen.
– Fra svart oljeøkonomi
til grønn kunnskapsøkonomi. Verdien av den framtidige
arbeidsinnsatsen er 13 ganger høyere enn verdien av oljeformuen. Dette
illustrerer behovet for endring av fokus i næringspolitikken.
Satsing på utdanning og forskning som kan øke
verdien av den menneskelige kapitalen vil ha en mye større
effekt på vår velferdsutvikling enn noe annet.
Gjennomføring av den grønne skattereformen er
en forutsetning for at bedrifter skal gis grunnlag for å legge
om sin produksjon i miljøvennlig retning. Dette må gjøres
i planperioden.
– Rettferdig fordeling. Fremdeles
finnes det fattigdom i Norge. Som et av verdens rikeste land er dette
uakseptabelt. Sosialistisk Venstreparti krever gjennomføring
av en rekke tiltak som vil gi de svakeste gruppene i vårt
samfunn et verdig liv. Sentralt er omfordeling gjennom skattepolitikken, fjerning
av egenandeler i skolen og helsevesenet, økte overføringer
og maksimalpriser på skolefritidsordningen og barnehager.
– Toleranse. Det norske samfunnet
er og vil være mangfoldig og flerkulturelt. All politikk
må ha dette som et positivt utgangspunkt, og legge til rette
for respekt og inkludering av minoriteter i samfunn og sosialt fellesskap.
Prinsippene om likestilling mellom kjønnene og solidaritet
er en viktig del av vårt verdigrunnlag. Disse verdiene
er ikke kultur- eller religionsrelative. Dette verdigrunnlaget er
en nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn, og
for å lykkes i å ivareta interessene til minoriteter.
Disse hovedprioriteringene er grundigere utdypet
i dette medlems merknader til de enkelte kapitlene i
langtidsprogrammet, og det henvises derfor til disse.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.
Regjeringen bygger sin politikk på de
sosialdemokratiske grunnverdiene frihet, likhet og solidaritet. Målet
er å skape frihet for enkeltmennesket, like muligheter
for at friheten skal bli reell for alle, og et solidarisk samfunn
som tilbyr like muligheter og gir en trygg ramme for den enkeltes
livsutfoldelse.
Det enkelte menneske må ha frihet til å forme
sitt eget liv og kunne leve et godt liv i fellesskap med andre.
Sentralt for frihetsverdien er å kunne ytre seg fritt,
tro fritt og organisere seg fritt, med rettsstatsgarantier som sikrer
mot vilkårlighet og overgrep.
Likhet innebærer både likeverd
og like muligheter.
Alle mennesker er likeverdige, uavhengig av
sosial og økonomisk bakgrunn, kulturell og religiøs
tilhørighet, kjønn og seksuell orientering. Hvert
enkelt menneske er enestående og kan ikke reduseres til
et middel for andre.
Et velferdssamfunn som sikrer gode levekår
for alle, er en forutsetning for å skape frihet og like
muligheter for alle. Like muligheter skapes først og fremst
gjennom en rettferdig fordeling av levekår, og av godt utbygde
velferdstilbud som omfatter alle. Den enkelte må ha inntekt,
utdannelse og tilgang til viktige tjenester som gir mulighet for
individuell utfoldelse og reelle valg.
Frihet og likhet er forutsetninger for å skape
et solidarisk samfunn. Samtidig er solidaritet en forutsetning for å skape
like muligheter og dermed også frihet for enkeltmennesket.
Solidaritet er evne til å sette seg inn i andres situasjon
og vilje til å ta ansvar for hverandre. Solidaritet er
det motsatte av å bruke sin frihet til å begrense
andre menneskers frihet. Med en solidarisk politikk bindes verdiene
frihet og likhet sammen, ved at alle mennesker har både
rettigheter og forpliktelser overfor fellesskapet. Individets ansvar
kan ikke skyves over på resten av samfunnet, men samfunnet
skal legge til rette for at den enkelte både kan ta medansvar
og utøve sin frihet.
Et solidarisk samfunn er et kulturelt og sosialt
mangfold preget av gjensidig respekt og likeverdige levekår. Fellesskap
bygget på like muligheter og rettferdig fordeling motvirker
utrygghet og sosiale spenninger, og knytter bånd mellom
mennesker. På alle områder må det legges
til rette for åpenhet, dialog, toleranse og respekt for
mangfoldet. Rasisme og diskriminering er i strid med Regjeringens
grunnleggende verdier og må motarbeides aktivt.
Norge er et rikt land med rike muligheter. Regjeringen
legger stor vekt på at solidaritet er en verdi som må nå ut
over landets grenser, og at den også må omfatte framtidige
generasjoner. Regjeringens politikk bygger på at vi skal
dekke behovene til nålevende generasjoner uten at dette
går på bekostning av framtidige generasjoners
muligheter til å dekke sine behov. En nødvendig
forutsetning for dette er at utviklingen er økologisk bærekraftig,
det vil si at produksjon og forbruk skjer innenfor naturens tålegrense.
Bare slik kan vi ta vare på det felles naturmiljøet
som danner grunnlaget for all produksjon og forbruk, og i siste
instans grunnlaget for alt liv på jorden.
Regjeringens politiske hovedmål er å videreutvikle og
fornye det norske velferdssamfunnet, gjennom å sikre grunnlaget
for verdiskaping og rettferdig fordeling i årene som kommer.
En sosialdemokratisk politikk for å nå dette
hovedmålet bygger på sterke fellesskapsløsninger.
Men politikken er også avhengig av vilje hos den enkelte
til å gjøre en innsats for fellesskapet. En felles
skole sikrer like muligheter og bidrar til større frihet
i valg av yrke. Gode helsetjenester for alle er fundamentalt for
rettferdig fordeling. Et offentlig trygdesystem sikrer trygghet ved
inntektsbortfall. Arbeid for alle er avgjørende for en
jevn inntektsfordeling, samtidig som det sikrer grunnlaget for velferdssamfunnet.
Et moderne velferdssamfunn er tuftet på bred
deltakelse på ulike områder i samfunnet: I arbeidslivet,
i politikken og i lokalmiljøet. Derfor er demokratiet ikke bare
en verdi i seg selv, men også et grunnlag for velferden.
Frivillig arbeid i lag og organisasjoner er et viktig supplement
til det offentlige tilbudet. Deltakelse i frivillig arbeid bidrar
i tillegg til sosial integrasjon og samhold. En viktig forutsetning
for utviklingen av et nasjonalt kulturliv er aktivitet, deltakelse
og engasjement i brede lag av befolkningen.
Vitenskapelige framskritt har gitt oss store
muligheter for et bedre liv, og en bedre forståelse av
hvordan natur og samfunn utvikler seg. Kunnskap og kompetanse får økende
betydning for vår evne til å løse nye oppgaver.
Den teknologiske utviklingen åpner opp muligheter for ny
næringsutvikling, kulturspredning og nye velferdstiltak.
Regjeringen ønsker at alle, uavhengig av kjønn,
sosial bakgrunn og bosted, skal få del i disse mulighetene.
Et velferdssamfunn, der alle sikres tilgang til utdanning og oppdatert
kunnskap, gjør det mulig å utnytte landets samlede
skaperkraft og talenter. Slik vil vi utvikle miljøer og
mennesker som er i stand til å innhente, forstå og
ta i bruk ny kunnskap.
Verdiskaping og rettferdig fordeling henger
sammen. Gode velferdsløsninger står ikke i veien
for økonomisk vekst og effektiv ressursbruk, men er ofte
forutsetninger for økt verdiskaping. Fellesskapsløsninger
knyttet til omsorg for barn og eldre kan mobilisere arbeidskraft,
og har ført til økt yrkesdeltakelse for kvinner
og mer reell likestilling mellom kjønnene. Dermed kan vi øke
velferden i samfunnet. En god felles skole gir større muligheter
både for den enkelte og for samfunnet. En sosialdemokratisk
politikk handler om at solidariske løsninger og sosial
rettferdighet blir formet til en produktiv kraft til beste for hele
befolkningen.
Befolkningen vil ikke slutte opp om dårlige
og ineffektive fellesskapsløsninger. Den beste strategien
for å bekjempe kommersialisering og en skjev fordeling
av velferden, er å sikre at det offentlige effektivt leverer velferdstjenester
av høy kvalitet. Dette krever åpenhet i forhold
til nye impulser og ny kunnskap. Organisasjonsformer som var hensiktsmessige
den gang de ble etablert, kan lett stivne og begrense muligheten
for å løse nye oppgaver og møte nye utfordringer.
Offentlige ordninger, reguleringer og organisasjonsmåter
som ikke lenger virker etter sin hensikt, må derfor avvikles eller
fornyes.
Vi har bak oss et hundreår med sterk økonomisk vekst,
stor økning i privat velstand og en sterk satsing på velferdsreformer,
utdanning og kunnskapsformidling. Den enkelte har i større
grad frihet til å ta egne valg og selv bære konsekvensene
av disse valgene. Velferdsstatens innretning og oppgaver må vurderes
i lys av dagens velferdsnivå og handlefriheten til hver enkelt.
Det er viktig å få fram hva
den enkelte kan forvente av felles løsninger, og hva fellesskapet
forventer at den enkelte skal bidra med. Det er en utfordring å avgrense og
målrette velferdsstatens oppgaver, slik at også de som
har blitt hengende etter sikres mulighet til et godt liv. Vi kan
ikke akseptere at noen holdes utenfor den velferdsutviklingen som
resten av samfunnet opplever. Ambisjonen om å trekke alle
med er like viktig i dag som da visjonen om en velferdsstat først
ble etablert.
Komiteen viser til
kapittel 1.2 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet deler
Regjeringens mål om at samfunnet skal bygge på grunnverdiene
frihet, likhet og solidaritet. Sentrale frihetsverdier er ytringsfrihet,
trosfrihet og organisasjonsfrihet, med rettsgarantier som sikrer
mot vilkårlighet og overgrep. Solidaritet og et velferdssamfunn
som sikrer gode levekår for alle er en forutsetning for
frihet og like muligheter for alle. Samfunnet kan derfor ikke akseptere
at noen holdes utenfor den velferdsutviklingen som resten av samfunnet
opplever. Disse medlemmer vil understreke at rasisme
og diskriminering er i strid med samfunnets grunnleggende verdier
og må motarbeides aktivt. Disse medlemmer mener
videre at solidariteten må gjelde ut over landets grenser
og framtidige generasjoner. En økologisk bærekraftig
utvikling er en forutsetning for å ta hensyn til kommende
generasjoner. Disse medlemmer er av den oppfatning
at et moderne velferdssamfunn er basert på bred deltakelse
i samfunnet, og at demokrati derfor ikke bare en verdi i seg selv,
men også et grunnlag for velferden. Disse medlemmer tror
ikke at befolkningen vil slutte opp om dårlige og ineffektive
fellesskapsløsninger, og mener at den beste strategien
for å hindre kommersialisering og skjev fordeling av velferden,
er å sikre at det offentlige leverer velferdstjenester
av høy kvalitet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.2.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne
kulturgrunnlaget, rettsstaten og folkestyret, for å fremme
personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett,
og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.
Disse medlemmer viser til at
alle mennesker er født forskjellige, men med den samme
ukrenkelige egenverdi, uavhengig av individuelle kjennetegn, egenskaper
og gruppetilhørighet. Fordi alle mennesker er født
forskjellige, med sin individuelle egenart, personlige følelser,
ideer og preferanser, innebærer respekt for menneskenes
egenverdi også at menneskene må gis frihet.
Samtidig er mennesket et sosialt vesen, som
bare kan utfolde sine muligheter i samspill med andre. Derfor gir
rettigheter bare mening når de ledsages av plikten til å respektere
andre menneskers rettigheter. Frihet og ansvar er to sider av samme
sak.
For å fremme menneskenes positive utviklingsmuligheter
vil disse medlemmer bygge sin politikk på tillit
til det enkelte menneske.
Disse medlemmer mener menneskenes
grunnleggende rettigheter bare kan realiseres i et samfunnsfellesskap
bygget på rettsstaten, folkestyret og ytringsfrihet. Menneskets
evne til å øve rettferdighet gjør demokrati
mulig. Menneskets tilbøyelighet til urettferdighet gjør
demokratiet nødvendig.
Disse medlemmer mener at utgangspunktet
for statens myndighetsutøvelse er at borgernes frihet bare skal
kunne begrenses i form av lover fastsatt for å sikre respekt
for andres rettigheter og friheter. Respekten for felles spilleregler
og flertallets rett til å bestemme er ikke alene noe mål
på demokratiets kvalitet. Like viktig er flertallets vilje
til å respektere mindretallets rettigheter og sette grenser
for hva som bør avgjøres gjennom politiske beslutninger.
Disse medlemmer viser til at
staten er til for å tjene samfunnsfellesskapet og verne
den enkelte mot overgrep. Respekt for individets frihet, rett til
eiendom og rettssikkerhet er viktige garantier for dette.
Disse medlemmer understreker
at friheten til å tro, tenke og mene er ubegrensede friheter.
Frihet til å søke lykken, til å skape,
til å organisere seg og til å ytre seg er grunnleggende
rettigheter. Disse rettigheter må bare avgrenses i den
grad de brukes på måter som krenker andres frihet.
Lovregler og trussel om straff kan bare sette yttergrenser for den
enkeltes bruk av sine rettigheter. Innenfor disse yttergrenser er
det samfunnsmoralen som må motivere til rett adferd.
Disse medlemmer mener at den
private eiendomsrett er en forutsetning for personlig trygghet,
uavhengighet, ansvar og god forvaltning av ressurser. Disse
medlemmer vil motarbeide konsentrasjon av politisk og økonomisk
makt gjennom utvikling av et selveierdemokrati som stimulerer til
spredning av eiendom.
Disse medlemmer viser til at
rettssikkerhet er basert på at det offentlige behandler
alle borgere etter de samme prinsipper, og på at alle har
adgang til rettslig prøving av sine interesser, også når
staten er motpart. Like viktig som at staten gir rettsregler for å beskytte
friheten i mellommenneskelige forhold, er det at staten selv er
bundet av lover og regler, og at disse er underlagt en fri og uavhengig
domstolskontroll.
Samtidig er det viktige forutsetninger for frihet
at vi har forankring i noe mer enn det tidsaktuelle, kunnskap som
grunnlag for å velge og trygghet fra sosial nød, kriminalitet
og ytre trusler. Disse medlemmer mener at staten
har et ansvar for å bidra til slike samfunnsmessige forutsetninger
for frihet.
Fordi alle mennesker er forskjellige, vil samhandlingen
både mellom enkeltindivider og grupper kunne preges av
interessekonflikter. Politikkens oppgave er ikke å fjerne
interessekonflikter, men å fastsette de rammer interessekonfliktene
skal løses innenfor. Disse medlemmer viser
til at det for Høyre som konservativt parti er viktig å søke
balanse i spenningsfeltet mellom individ og samfunn, frihet og ansvar,
rettigheter og plikter.
Disse medlemmer viser til at
Høyre i dette arbeidet vil bygge på det kristne
kulturgrunnlag, rettsstaten, folkestyret og vår historiske
fellesarv. Det innebærer toleranse og respekt for menneskers
egenart og rettigheter, og for vårt forvalteransvar for
natur og miljø. Disse medlemmer viser til
at Høyre vil verne om de verdier som har formet samfunn
og kultur, ut fra erkjennelsen av at den enkelte generasjon skal overlate
sine etterkommere en åndelig og kulturell arv fra tidligere
generasjoners erfaringer og innsats.
Samtidig viser disse medlemmer til
at Høyre ønsker forandringer når det
er nødvendig for å bevare grunnleggende menneskelige
verdier. For å oppnå dette er politisk innsats
nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Politikkens innflytelse
er begrenset av forhold den ikke kan gjøre noe med og må avgrenses
mot forhold den ikke bør gjøre noe med.
Som en konsekvens av dette konservative menneskesyn
og samfunnssyn skal Høyres oppgave være å fremme
respekt for mennesket, frihet og forankring, personlig ansvar og
sosialt medansvar, forvalteransvar og internasjonalt samarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at Sosialistisk Venstreparti er et sosialistisk parti med en visjon
om et samfunn uten klasseskiller og sosial urettferdighet. Dette medlem legger
vekt på økologisk helhetssyn, desentralisering
og forsvar av enkeltmenneskenes rettigheter. Sosialistisk Venstreparti
vil ta tilbake politisk styring som markedspolitikerne har gitt
fra seg og arbeide for at flere mennesker deltar i viktige beslutninger.
Politikk handler om å ta stilling til
interessemotsetningene i samfunnet. Det gjelder i kampen om fordelingen
av ressursene og makten i samfunnet, i konflikten mellom vekst og
vern og i kampen for likestilling og kvinnefrigjøring. Dette
medlem vil bygge allianser med folk som kjemper for et bedre
samfunn utenfor det parlamentariske systemet. Vi vil erstatte pengemakt
med folkemakt. Et samfunn bygget på folkestyre på alle
plan er Sosialistisk Venstrepartis mål.
Vår tid er preget av en tøylesløs
kapitalisme. Med sin uhemmede konkurranse og trang til økonomisk
vekst fører den rådende markedsliberalismen med
seg økt ulikhet, en voksende klimatrussel og omfattende
konsentrasjon av makt og penger. Kapitalsterke selskaper øker
sin makt, og det skjer en maktforskyvning fra nasjonale demokratiske
institusjoner over til et lite antall storselskap.
Et samarbeid mellom demokratiske institusjoner
og folkelige bevegelser må til for å ta makten
tilbake. Dette medlem skal være pådriver
for å skape slike allianser nasjonalt, og gå aktivt
inn i tilsvarende allianser internasjonalt.
Fortsatt rammer sult millioner av mennesker,
til tross for at rikdommen i verden øker. Det er ressurser nok
til å dekke de grunnleggende behovene til alle mennesker.
Teknologisk utvikling som kunne vært
brukt til å løse menneskers problemer, blir i
stedet brukt til fordel for snevre kommersielle hensyn. Men den
teknologiske utviklingen gir oss også stadig flere redskaper til å skape
et bedre samfunn. Utdanningsnivået blant menneskene er
høyere enn noen gang før. Kontakten over landegrensene
bryter ned kulturelle barrierer, og skaper innsikt og forståelse
for behovet for internasjonalt samarbeid som kan løse felles
problemer. Dette gir muligheter og håp om at en bedre verden
er mulig.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.
God styring krever god forståelse av
samfunnet og av samfunnsutviklingen. Gode politiske svar krever gode
spørsmål, og evne til samfunnskritikk. I langtidsprogrammet ønsker
Regjeringen både å formulere sentrale politiske
utfordringer og å gi svar som gjør at vi kan nå våre
overordnede mål. Da må vi også vite hvor vi
står i dag.
I avsnitt 1.3. i Langtidsprogrammet omtales
nærmere "noen sentrale utviklingstrekk ved samfunnet rundt oss".
En helhetlig politikk må bygge på at
de valgene vi faktisk gjør både vil avgrense mulighetene
til å gjøre andre valg, og at noen mål
vil være viktigere enn andre. For Regjeringen er det et
overordnet hensyn at vi kan videreutvikle våre felles velferdsordninger
og sikre en rettferdig fordeling av goder og byrder. For å sikre disse
hensynene er det nødvendig å føre en
politikk som sikrer et arbeidsliv for alle, fornyelse av offentlig sektor
og økt verdiskaping i næringslivet. Skal vi få til dette
må vi samtidig føre en økonomisk politikk
som bidrar til en balansert økonomisk utvikling.
Offentlig sektor og felles velferdsordninger
er de viktigste virkemidlene for å nå målene
om rettferdig fordeling og likeverdige levekår. En effektiv
offentlig sektor er også nødvendig for å tilby
gode tjenester til bedriftene og sikre høy verdiskaping
i norsk økonomi.
Offentlig sektor er utsatt for sterkt press
fra mange kanter. Dels er det økende forventninger til
hvilke ytelser og hva slags tjenester offentlig sektor skal bidra med
til den enkelte. Dels er det gjennom ny teknologi åpnet
opp helt nye måter for produksjon av tjenester og for tilgjengelighet
for brukerne. Dels utsettes offentlig sektor for økt konkurranse
på stadig flere tjenesteområder, som for eksempel
utdanning og helse.
På flere områder kan vi nå se
at økt ressursbruk i offentlig sektor ikke nødvendigvis
slår ut i form av mer velferd og bedre tjenester. Til tross
for at Norge i dag er ett av landene i verden med flest leger pr.
innbygger, opplever vi fortsatt legemangel i mange deler av landet.
Norge har også flere lærere pr. elev enn nesten
alle andre land. Likevel må kvaliteten i skolen heves,
og vi må gjøre mer for å skape en god
skolehverdag for landets elever. Mange år med sterk vekst
i antall polititjenestemenn har ikke gitt en tilsvarende økning
i politiets tilstedeværelse i nærmiljøene.
Norske kommuner bruker en stadig større del av sine ressurser
på kontroll og rapportering, og gjennom 1990-årene
har omfanget av statlig detaljstyring av kommunesektoren økt.
Alt dette er eksempler på at det er
muligheter for forbedringer av offentlig sektor og for å utnytte
ressursene som settes inn på en bedre måte. Dersom
veksten i ressursbruken videreføres uten at det gjennomføres
endringer og nødvendig fornyelse, risikerer vi at tilliten
til de offentlige tjenestene reduseres.
En videre utbygging av velferdssamfunnet vil øke kravene
til offentlig sektor. Selv om det trekkes klarere grenser for hva
som skal være det offentliges kjerneoppgaver, vil Norge
fortsatt stå overfor en utvikling der utgiftene til pensjoner
og offentlige tjenester innenfor blant annet helse, pleie og omsorg
vil vokse betydelig. Samtidig kan ikke det økonomiske grunnlaget
for å finansiere utgiftene forventes å øke
i samme grad. Denne utviklingen gjør det ekstra nødvendig å fornye offentlig
sektor. Dette gjelder ikke bare driften av hver enkelt tjenesteytende
enhet, men også organiseringen av virksomheten.
Økt mangfold i befolkningen og større
forskjeller i individuelle ønsker og behov, tilsier en
mer fleksibel og brukerorientert utforming av de offentlige velferdstilbudene.
Det krever også at det offentlige kan levere tjenester
som er gode og konkurransedyktige. Felles velferdsordninger blir
mindre viktige for dem som har privatøkonomi til å klare
seg selv. Samtidig er ikke de eksisterende ordningene nødvendigvis
tilpasset alle nye behov. Holdninger og normer er under rask endring, blant
annet som en følge av internasjonale impulser og høyere
gjennomsnittlig utdanningsnivå i befolkningen.
Regelforenkling og desentralisering er nødvendig fordi
det verken er mulig eller ønskelig å basere utformingen
av velferdsordningene på sentraliserte beslutninger i samme
grad som før. Dette tilsier at ansvar og beslutningsmyndighet
delegeres og desentraliseres til nivåer der kunnskapen
om de individuelle tjenestebehovene er større. Dette betyr
blant annet at kommuner og regioner bør stå friere
til å finne løsninger som er tilpasset de lokale
forutsetningene, og at de enkelte institusjoner får større
selvstendighet og handlefrihet. Dette vil også kunne gi
større forskjeller i velferdstilbudet. Dette vil også kunne
gi større forskjeller i velferdstilbudet.
Komiteen viser til
sine merknader til kapittel 3.
En langsiktig balanse i utenriksøkonomien
krever at den konkurranseutsatte sektoren i Norge er tilstrekkelig
stor. Større grad av åpenhet over landegrensene
og regionalisering, en sterk teknologisk utvikling, økte omstillinger
og økt konkurranse i stadig flere markeder, gjør
at kravene til bedriftene har blitt større. Samtidig vil
utvidelsen av EU gi en kraftig utbygging av EUs indre marked, og
dermed av hele EØS-området. Dette stiller norsk
næringsliv overfor økt konkurranse og nye vekstmuligheter.
Fortsatt nedbygging av handelshindringer og
mer effektiv transport vil øke den internasjonale konkurransen.
Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi åpner
for internasjonal konkurranse i markeder som tidligere var skjermet. Økt
konkurranse vil skjerpe kravene til effektivitet i norske bedrifter. Særnorske
forhold vil få mindre å si for norske priser og
lønninger. De økonomiske fordelene av internasjonal
integrasjon kan sammenfattes som at hvert enkelt lands tilgang på varer
og tjenester øker, og produksjonen blir mer effektiv gjennom økte
muligheter for spesialisering, økt konkurranse og bedre
utnyttelse av stordriftsfordeler. Disse fordelene er spesielt store
for små land som Norge.
Større åpenhet over landegrensene
representerer en utfordring for alle land. Konkurransen mellom land
om å tiltrekke seg internasjonal næringsvirksomhet
vil trolig tilta i omfang. Avvikling av reguleringer og økende markedsintegrasjon
i Europa og andre regioner vil også kunne føre
til at spesialisert næringsvirksomhet i sterkere grad konsentreres.
Inntektene fra olje- og gassvirksomheten gir
Norge store eksportinntekter de nærmeste årene.
Usikkerheten om de framtidige oljeinntektene gjør imidlertid
at den framtidige avkastningen er usikker. Dette tilsier at det
er viktig å være forsiktig med å bruke
for mye av inntektene i dag. Bruker vi mer penger enn økonomien tåler,
vil kostnadene stige og konkurranseevnen til konkurranseutsatt næringsliv
vil svekkes. En betydelig nedbygging, med behov for senere oppbygging
av konkurranseutsatt sektor, vil gi store omstillingsproblemer og
kunne føre til arbeidsledighet. Utfordringen over tid blir å sørge
for en stabil økonomisk utvikling hvor det ikke er nødvendig å foreta
raske omstillinger preget av store kostnader for samfunnet og den
enkelte.
I et langsiktig perspektiv er vår evne
til å utnytte de samlede ressursene vi har som nasjon avgjørende
for utviklingen av velferden. En rekke forhold påvirker dette.
Viktige bidrag vil blant annet være utvikling av nye produkter
og ny teknologi. I tillegg er det viktig at arbeidskraft og kapital
benyttes på de områder av økonomien som
gir høyest verdiskaping.
En utfordring er å legge til rette
for gode vekstvilkår for norske bedrifter og lokalsamfunn.
Dette forutsetter høyt kunnskaps- og kompetansenivå hos
arbeidskraften. En vellykket kompetansepolitikk er viktig for å møte
utfordringene knyttet til nyskaping og økt behov for innovasjon
i næringslivet. Kompetansepolitikken kan samtidig bidra
til kvalifisering og motivering for å øke arbeidsstyrken,
regional utvikling og til bedre kvalitet og høyere effektivitet
i offentlig sektor. Kompetansepolitikk er dermed noe langt mer enn
utdannings- og forskningspolitikk. Vi må sikre at kunnskapene
som formidles gjennom utdanningssystemet er tilpasset framtidens
behov og at utdanningssektoren selv driver en produktiv kunnskapsformidling.
Utdannings- og forskningspolitikken skal bidra til at den teknologiske utviklingen
gir oss fortrinn og økt konkurransekraft.
De endringene som påvirker norsk næringsliv
vil utløse omstillinger. Det er viktig at vi greier å gjennomføre
omstillinger som er lønnsomme for samfunnet som helhet,
og at vi gjør kostnadene ved omstillinger så små som
mulig. Næringspolitikken må derfor bidra til å stimulere
framtidsrettede og lønnsomme omstillinger framfor å bevare
bedrifter og næringsvirksomhet med lav lønnsomhet.
Komiteen viser til
sine merknader til kapittel 4 og 6.
Norge trenger høyere ambisjoner for
utvikling av et arbeidsliv som omfatter alle og for å styrke
tilbudet av arbeidskraft.
I arbeidsmarkedet fordeles det alt vesentligste
av inntektene i samfunnet, og høy sysselsetting er det
viktigste bidraget for å hindre økte inntektsforskjeller. Retten
til et arbeid er noe langt mer enn retten til å heve lønn.
I arbeidslivet legges mye av grunnlaget for personlig utvikling,
etablering av sosiale nettverk og deltakelse i samfunnslivet generelt.
I arbeidslivet vil også kompetanse
og erfaring bygges opp. Det lages nye produkter og tjenester. Det
drives forskning og utvikling. Og det etableres holdninger og fellesskap
med rekkevidde langt ut over den enkelte arbeidsplass. Arbeid er
velferdens grunnlag, og velferd er arbeidets mål. I et
godt samfunn skal det være plass til alle arbeidsføre
mennesker i arbeidslivet.
Gjennom oppgangen i 1990-årene har
det norske arbeidsmarkedet vist seg å fungere fleksibelt. Økt etterspørsel
etter arbeidskraft har stort sett blitt tilsvart av økt
mobilisering til arbeidsstyrken. Sammenlignet med andre land har
vi høy yrkesdeltakelse i Norge, særlig når
det gjelder kvinner. Aldri har flere i Norge vært i arbeid
enn i dag.
Selv om mye fungerer godt, må ambisjonene
i arbeidslivspolitikken likevel heves. På enkelte, viktige områder
går utviklingen i gal retning. Dette gjelder særlig
omfanget av sykefravær og uførhet. I 2000 anslås
sykefraværet for hver lønnstaker til 24 dager
i gjennomsnitt. Mens utviklingen i korttidsfraværet har vært
relativt stabilt gjennom 1990-årene, har det vært en
kraftig økning i langtidsfraværet. For årene
2000 og 2001 svarer økningen i sykefraværet alene
til et bortfall av om lag 20 000 årsverk samlet. Tilgangen
på nye uførepensjonister varierte mellom 28 000
og 34 000 i perioden 1997-2000, mens den i perioden 1991-1996 lå på 20
000-25 000 pr. år.
Siden begynnelsen av 1970-årene har
arbeidsstyrken økt med om lag 25 000 personer hvert år.
Framover er veksten anslått til om lag 10 000 personer
pr. år i gjennomsnitt fram til 2010, for deretter å stanse
helt opp.
Samtidig vet vi at behovet for arbeidskraft
vil øke, ikke minst i pleie- og omsorgssektoren. Basert
på beregninger fra Statistisk sentralbyrå vil
behovet for arbeidskraft i kommuneforvaltningen tilsvare i overkant
av 70 000 nye sysselsatte fra 1999 fram til 2010 dersom vedtatte
planer for eldreomsorg, psykiatri og barnehageutbygging gjennomføres.
Dette betyr i praksis at en stor del av veksten i arbeidsstyrken
de nærmeste ti årene vil måtte gå med
til å dekke økt behov for arbeidskraft i kommunene.
Mange av de som i dag er uføre eller
på annen måte har mistet tilknytningen til arbeidslivet
har både evne og lyst til å arbeide, dersom det
legges bedre til rette for det. Som nasjon må vi se på denne
arbeidskraften som enda viktigere og mer verdifull enn noen gang.
Like viktig som å gjennomføre tiltak som fører
folk inn i arbeidsstyrken er det å hindre at stadig flere
faller ut. Terskelen inn i arbeidslivet må bli lavere,
samtidig som terskelen ut må bli høyere.
Det er mange grunner til at sykefraværet
og antallet uføre øker. Ikke alle disse skyldes
arbeidslivet eller jobben til den enkelte, men henger sammen med
personlige forhold, livsstil og hendelser utenfor yrkeslivet. Likevel
er det neppe tvil om at jobben i seg selv påfører
mange sykdom og uførhet. Dette kan være knyttet
til fysisk slitasje og farlige arbeidssituasjoner, men også til
stress, dårlig sosialt arbeidsmiljø og en oppjaget
arbeidssituasjon. Undersøkelser viser at stadig flere opplever
jobben som mer stressende og at kravene til innsats har økt.
I kombinasjon med et dårlig arbeidsmiljø og dårlig
ledelse vil dette i mange tilfeller være nok til å påføre
den enkelte sykdom av kortere eller lengre varighet.
Tempoet i arbeidslivet har økt. Økte
krav til fleksibilitet og omstilling, innføring av ny teknologi
og stadige organisasjonsendringer preger manges hverdag. Mens slike
omstillinger ofte er både nødvendige og ønskelige,
er det viktig at prosessen omkring dem legges opp på en
god måte. Alle mennesker har krav på å bli
tatt på alvor, bli involvert og informert om endringer
som berører deres egen arbeidssituasjon. Endringer som oppleves
som uforståelige, eller som utelukkende handler om økte
krav til ytelse uten at fordelene for den enkelte eller virksomheten
kommer tydelig fram, kan ofte gi mistrivsel.
De verdiene som styrer arbeidslivet har også betydning
for hvordan vi som samfunn setter grensene for uførhet.
Mennesker med store ressurser og betydelig arbeidsevne kan risikere å bli
støtt ut av arbeidslivet fordi de ikke passer inn i en
modell som ensidig vektlegger høyt tempo. Dette fordi de
ikke greier å yte maksimal innsats hele tiden. Utfordringen
er at mange i dag må velge mellom et tempo de ikke greier
og å stå helt utenfor arbeidslivet. Både
for den enkelte og for samfunnet vil begge valg være gale,
fordi de enten fører til overbelastning og sykdom eller
til at tilgjengelige menneskelige ressurser ikke blir tatt i bruk.
Det er derfor nødvendig å tenke nytt når
det gjelder den måten vi legger til rette for at hver enkelt
kan yte en innsats i arbeidslivet ut fra sine egne forutsetninger.
Samtidig må vi føre en seniorpolitikk som legger
til rette for at eldre arbeidstakere kan være lenger i
arbeid enn i dag.
I en situasjon med svak vekst i arbeidsstyrken
er det særlig viktig at arbeidskraften har de kvalifikasjoner som
bedriftene etterspør. Dette krever et utdanningssystem
som er innrettet for å dekke behovene for arbeidskraft
i arbeidslivet. Vi har fortsatt arbeidsledighet i Norge, og den
er aller høyest for innvandrere fra ikke-vestlige land
og flyktninger. Det er mange årsaker til at disse gruppene
har høyere ledighetstall enn andre, men det er neppe noen
tvil om at det også handler om holdninger hos norske arbeidsgivere.
Mange innvandrere og flyktninger har høy utdanning og kompetanse som
er opparbeidet i hjemlandet. Denne vil det være god bruk
for i det norske arbeidslivet. Derfor er det nødvendig
med ekstra tiltak for å skape en større mobilisering
også av denne delen av arbeidsstyrken.
Komiteen viser til
sine merknader til kapittel 5.
En stabil økonomisk utvikling er en
verdi i seg selv. Stabilitet gir de beste mulighetene for å bygge
ut den offentlige velferden skritt for skritt, samtidig som stabile
rammevilkår skaper det beste grunnlaget for nyskaping og
videreutvikling i norske bedrifter.
Mangel på stabilitet er en trussel
mot verdiskaping, velferd og fordeling. Det gjør det vanskeligere å planlegge
og fatte beslutninger, både i bedrifter, i det offentlige
og i husholdningene. Både nedgangstider med økende
arbeidsledighet, og kraftig oppgang med høye renter og
høy inflasjon, skaper store fordelingsproblemer. I Norge
har vi flere ganger opplevd at sterke oppgangsperioder har blitt
avløst av like kraftige tilbakeslag. Derfor er det å skape
stabilitet gjennom oppgangs- og nedgangstider et hovedhensyn i den økonomiske
politikken. Like viktig som å motvirke nedgang, er det å ikke
miste kontrollen med oppgang og sterk vekst.
Hovedproblemene i den økonomiske politikken siden
1970-årene har knyttet seg til to forhold. Det ene har
vært de store konjunktursvingningene i økonomien.
For å jevne ut svingningene i økonomien har det i
Norge blitt ført en svært aktiv budsjettpolitikk
sammenliknet med andre OECD-land.
Det andre hovedproblemet i den økonomiske
politikken knytter seg til lønns- og prisutviklingen, som
har ligget høyere enn hos våre handelspartnere
gjennom det meste av perioden siden 1970-årene.
Utviklingen i norsk økonomi de siste
tiårene viser at den økonomiske politikken har
fungert godt i forhold til å nå målene
om full sysselsetting og fortsatt høy vekst i fastlands-økonomien.
Mulighetene for å opprettholde full sysselsetting framover
vil avhenge både av budsjettpolitikken og av hvor godt
vi vil lykkes på det inntektspolitiske området.
En for sterk utgiftsvekst vil føre til en kostnadsvekst
som vil gi en nedbygging av den konkurranseutsatte delen av næringslivet.
Dette vil forsterke omstillingsproblemene knyttet til oppbygging
av ny konkurranseutsatt virksomhet som må til for å finansiere
importen i framtiden.
Budsjettpolitikken må jevne ut svingningene
i økonomien og være opprettholdbar over tid. I
perioder med ekstra store statsinntekter fra olje- og gassvirksomheten
kan det være fristende å øke de offentlige utgiftene
kraftig på en rekke områder. Dette for å få en raskere
bedring av tilbud og standarder. Alternativt kan det være ønsker
om store reduksjoner i skatter og avgifter, noe som betyr at en
større andel av de offentlige utgiftene finansieres direkte
med inntekter fra oljevirksomheten.
I en situasjon der norsk økonomi nærmer
seg kapasitetsgrensen vil begge typer politikk bidra til å undergrave
stabiliteten. Samtidig må budsjettpolitikken vurderes i
sammenheng med statens langsiktige finansieringsbehov. Reformer
og standardforbedringer som ikke kan bæres over tid vil
etter hvert utløse behov for innstramminger og nedskjæringer,
og vil på den måten utgjøre en trussel
mot velferden i samfunnet.
Skal vi sikre en sunn økonomisk utvikling
er det viktig å unngå at vi låser fast økonomiske
ressurser på områder som ikke bidrar til velferdsforbedringer
og vekst. Vi må legge aktivt til rette for omstilling og nyskaping
i alle deler av landet. Dette stiller krav til vår omstillingsevne.
Vi må også sikre at økonomiske omstillinger
skjer på en sosialt forsvarlig måte. Vi kan ikke
la noen bære en urettmessig del av kostnadene ved å omstille
produksjon og tjenestetilbud.
For å få dette til må vi
sikre alle tilgang til oppdatert kompetanse i hele yrkeslivet gjennom
etter- og videreutdanning. Vi styrker omstillingsevnen ved å ha
et velfungerende system for finansiering av ny næringsvirksomhet.
Og vi styrker den ved å ha en velutviklet infrastruktur
for transport, informasjonstjenester og kompetanseutvikling.
I tiårene framover vil vi oppleve en økende
andel eldre i befolkningen. I aldersgruppen 67 år og over
var det 617 000 personer i 1999. Dette antallet holder seg om lag
konstant fram til 2010, før det anslås å stige
til vel 1 mill. personer i 2050. Andelen personer over 80 år
antas å vokse relativt jevnt gjennom hele perioden. Antall
personer i yrkesaktiv alder anslås å stige de kommende
20 årene, fra 2,7 mill. i dag til knapt 3 mill. omkring
2020. Deretter forventes mindre endringer i størrelsen
på denne aldersgruppen. Utviklingen innebærer
blant annet at personer over 67 år som andel av befolkningen
vil øke fra om lag 14 pst. i dag til om lag 21 pst. i 2040.
Samfunnsutviklingen vil preges av at det blir stadig flere eldre
i forhold til personer i yrkesaktiv alder.
De offentlige utgiftene i form av overføringer
til alderspensjonistene vil øke sterkt etter 2010 som følge av
befolkningsutviklingen. Samtidig er det en betydelig vekst i de
offentlige utgiftene til uførepensjon og sykepenger. Forventet
avgangsalder for en yrkesaktiv 50-åring har blitt redusert
fra 64,1 år i 1995 til 62,8 år i 2000. I løpet
av treårsperioden 1998-2000 ble det 97 000 nye uførepensjonister.
I det siste har det i tillegg vært en sterk økning
i sykefraværet. Disse økte utgiftene gir mindre
rom for økte offentlige utgifter på andre viktige
områder.
Antall offentlig sysselsatte har økt
med rundt 270 000 etter 1980, og dette utgjør det meste
av veksten i den samlede sysselsettingen i Norge i perioden. Veksten
i helsesektoren har vært særlig sterk, og helseutgifter,
målt i faste priser per innbygger, økte med 53 pst.
fra 1980 til 1996. Alderssammensetningen i befolkningen vil kreve økte
ressurser til helse og pleie- og omsorgstjenester også i
tiden framover. Av spesiell betydning er veksten i antall eldre
over 80 år, som utgjør den mest pleietrengende
delen av befolkningen. Den økte satsingen de siste årene
innen eldreomsorgen, psykiatrien og sykehusene forsterker veksten
i ressursbruken. Til tross for en betydelig forbedring av tjenestetilbudet,
er det fortsatt uløste oppgaver i helse- og omsorgssektoren.
Den teknologiske utviklingen gjør det samtidig mulig å behandle
flere sykdommer enn tidligere. Veksten i inntekter og levestandard
som forventes i årene framover, vil også i seg
selv føre til økt etterspørsel etter
offentlige tjenester. Det er en stor utfordring å bygge
ut det offentlige velferdstilbudet i tråd med økningen
i etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester, samtidig
som pensjonsutbetalingene vil øke.
I de senere årene har staten erstattet
petroleumsformuen med en finansiell formue, ved at inntekter fra oljevirksomheten
har blitt satt til side i Statens petroleumsfond. Ved utgangen av
2000 utgjorde petroleumsfondet 386 mrd. kroner, og vil øke
raskt i de nærmeste årene, så sant oljeprisen
ikke blir svært lav.
I et langsiktig perspektiv må dagens
overskudd på statsbudsjettet ses i lys av at de begrensede
olje- og gassressursene forventes å gi størst
inntekter de nærmeste ti årene. Deretter vil inntektene
falle, samtidig som utgiftsveksten knyttet til alderspensjonene
for alvor kommer til å øke. Oppbyggingen av Petroleumsfondet
må derfor betraktes som en sparing som kan bidra til å finansiere
velferden i framtiden. En hovedutfordring for Regjeringen er å skape
rom for å styrke den offentlige velferden nå,
samtidig som man setter til side midler som kan finansiere de langsiktige økonomiske
forpliktelsene. Dette må skje uten at kostnadsveksten øker
på en slik måte at det ikke er mulig å opprettholde
et sterkt konkurranseutsatt næringsliv.
Komiteen viser til
sine merknader til kapittel 6.
Det ble gjort store materielle og sosiale framskritt
i forrige århundre. Bare de færreste ville ønske
seg tilbake til 1950-årene dersom de får en nøktern
beskrivelse av levestandarden den gang. Men da er det et paradoks
at de fleste nordmenn sier de ikke føler seg lykkeligere
i dag. Siden 1985 har samfunnsforskere spurt befolkningen i hvor
stor grad de vil beskrive seg som lykkelige. Undersøkelsen
viser et stabilt mønster for "lykkefølelsen" over
hele perioden, selv om det har skjedd en klar økning i
den materielle levestandarden for de fleste.
Disse undersøkelsene viser sannsynligvis
at en venner seg til framgang og velstandsvekst og at forventningene
om stadige velstandsforbedringer bare øker. Mange opplever
ikke velstandsvekst før de får det bedre enn andre.
Undersøkelsene tyder videre på at lykke for den
enkelte først og fremst avhenger av noen få, men
fundamentale forhold. Det burde ikke overraske at kjærlighet
og gode vennskap framheves som noe av det viktigste.
Samtidig viser undersøkelser at folk
flest mener at det først og fremst er mer fritid, bedre økonomi
og bedre helse som kan gjøre deres liv bedre. Dette er
forhold som kan påvirkes gjennom politiske vedtak, og det
er et mål å legge til rette for at dette kan realiseres i
størst mulig grad. Samtidig er det viktig i politikken å avklare
målkonflikter og ta verdivalg. Derfor handler politikk
om å velge.
Mange utviklingstrekk kan bare i begrenset grad påvirkes
av politiske vedtak. Politiske beslutninger kan i liten grad påvirke økningen
i andelen eldre. Derimot kan en politikk som i dag sørger
for at samfunnet sparer deler av våre inntekter, hindre
at aldringen av befolkningen svekker grunnlaget for velferdstilbudet
for framtidige generasjoner. Ingen norsk regjering kan bestemme prisen
på våre olje- og gassreserver, men politikken
kan påvirke i hvilken grad velferdssamfunnet skal finansieres
med et stabilt skattegrunnlag, slik at sårbarheten ikke
er for stor dersom oljeprisen skulle falle sterkt.
Det er også begrenset hva en kan oppnå bare
med nasjonale politiske virkemidler. Utviklingen i Norge påvirkes
i økende grad av det som skjer i andre land og i internasjonale
markeder. Men en forsterket felles politisk innsats internasjonalt
kan bidra til å gi en ønskelig retning på internasjonale
utviklingstrekk. De globale miljøutfordringene kan bare
møtes gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Gjennom
egne tiltak og aktiv deltakelse i utarbeidingen og oppfølgingen
av internasjonale avtaler, kan Norge gi betydelig bidrag til en
bærekraftig utvikling. Når det gjelder viktige
nærliggende elementer i folks velferd, slik som god luftkvalitet
og fravær av støy, vern av og tilgang til urørt
natur og kulturminner, faller ansvaret først og fremst
på våre egne politiske valg.
En forutsetning for å lykkes er at
politikken sikrer en best mulig bruk av samfunnets ressurser. Effektivitet
er ikke bare et spørsmål om hvor hardt en jobber,
men om å nå prioriterte mål med minst
mulig bruk av ressurser. I tillegg må politikken bidra
til omfordeling, slik at økt velferd ikke bare oppleves
av noen få.
I langtidsprogrammet skisserer Regjeringen hovedpunktene
i en strategi for videreutvikling av det norske velferdssamfunnet.
I kapitlene 3-16 i langtidsprogrammet er de viktigste elementene
i en slik strategi skissert. I kapittel 2 gis det en oppsummering
av hovedlinjene i Regjeringens politikk, slik den er omtalt i de påfølgende
kapitlene i langtidsprogrammet.
Det er også lagt vekt på en
omfattende beskrivelse av utviklingen fram til i dag og hvilke utfordringer
vi ser for oss at vil dominere i årene framover. Et fellestrekk innenfor
alle sektorer er de enorme framskritt som har skjedd over tid. Den
enkeltes muligheter, enten det gjelder utdannelse, yrkesliv, kulturtilbud,
helsestell eller eldreomsorg, har blitt sterkt forbedret. Samtidig ser
vi at Norge står svært godt rustet sammenlignet med
andre land til å løse disse utfordringene, blant annet
på grunn av våre solide offentlige finanser, vår høye
yrkesdeltakelse og lave arbeidsledighet, vårt kunnskapsnivå og
godt utbygde velferdssamfunn.
Gjennom de politiske hovedgrep Regjeringen ønsker å ta
vil vi søke å ta vare på de mulighetene
vi har for å bygge et enda bedre samfunn for hver enkelt
av oss. Norge er mulighetenes samfunn. Regjeringen vil gjøre mulighet
til virkelighet.
Komiteen viser til
sine merknader til kapittel 3 til 16.