Det er et hovedmål for Regjeringen å forsvare
og forsterke fellesskapsløsningene. Velferdssamfunnet må hele
tiden videreutvikles for å sikre grunnlaget for verdiskaping,
velferd og rettferdig fordeling. Dette vil både stille
store krav til å prioritere, og til å forandre
og fornye.
I fornyelsen av offentlig sektor er det et viktig
mål å sette brukerne i sentrum. Uten en løpende
omstilling og fornyelse, vil offentlige tjenester kunne bli dårlig
tilpasset befolkningens behov. En slik utvikling ønsker
Regjeringen å unngå. I Regjeringens arbeid med
fornyelse av offentlig sektor er følgende hovedmål
trukket fram:
– Ressurser
skal overføres fra administrasjon til tjenesteproduksjon
og fra sektorer med synkende behov til sektorer med økende
behov.
– Gjennom effektivisering av ressursbruken
skal det skapes økt handlingsrom på alle nivåer
innenfor offentlig sektor.
– Organisering og tjenesteproduksjon
i offentlig sektor skal være basert på brukernes
behov.
De siste tiårene har en stadig større
andel av befolkningen blitt sysselsatt i offentlig sektor. Dette
skyldes en sterk utbygging av velferdsordningene. Flere personer
er blitt omfattet av velferdsordningene, og tilbudet til hver enkelt
er blitt forbedret. Samlet har dette medført sterk vekst
i behovet for arbeidskraft. Også i årene framover
forventes det et økende behov for sysselsetting i offentlig
sektor.
For å møte de framtidige utfordringene,
har Regjeringen allerede startet arbeidet med omfattende reformer
og omstillinger innenfor offentlig virksomhet:
– Regjeringen
vil foreslå at eierskapet til sykehusene overføres
fra fylkeskommunene til staten. Målet med sykehusreformen
er mer likeverdige sykehustjenester over hele landet, større
effektivitet, bedre funksjonsfordeling, klare og enhetlige ansvarsforhold
og bedre utnyttelse av arbeidskraft og kapital.
– Regjeringen vil bedre skole-
og utdanningssystemet. Regjeringen ønsker større
lokal frihet og større selvstendighet for den enkelte institusjon
til å prøve ut nye organisasjonsformer og arbeidsmåter.
Regjeringen vil legge om gradsstrukturen innenfor høyere
utdanning, og gjennomføre tiltak med sikte på å øke
studieprogresjonen. Regjeringen vil også sette ned et offentlig
utvalg som skal vurdere innholdet og strukturen i det 13-årige
skoleløpet.
– Regjeringen ønsker å endre
organiseringen av Forsvaret, slik at Forsvaret blir bedre tilpasset
dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Sammen med allerede iverksatte
rasjonaliseringstiltak skal Forsvaret innen utgangen av 2005 redusere
antall årsverk med om lag 5000, og årlige driftsutgifter
med om lag to mrd. kroner sammenlignet med et alternativ uten omlegging.
– Regjeringen foreslår
at antallet politidistrikter reduseres fra 54 til 28. Med dette
tiltaket forventes både en kvalitetsheving og en bedre
ressursutnyttelse, ved at frigjort personell kan kanaliseres inn
i direkte tjenesteyting. Når det gjelder domstolene, ønsker
Regjeringen blant annet å slå sammen de minste
domstolene til større enheter.
– Regjeringen har lagt fram forslag
om en betydelig omlegging av Postens ekspedisjonsnett med sikte på å tilpasse
dette til endrede behov hos brukerne og for å sikre Postens
konkurransedyktighet i framtiden.
– Likningsforvaltningen skal omorganiseres.
Likningsforvaltningen i det enkelte fylke inndeles i distrikter
som kan omfatte en eller flere kommuner. Gjennom denne omorganiseringen
skal en oppnå bedre kvalitet og økt effektivitet
i likningsarbeidet.
Siktemålet med reformene er å få flere
og bedre offentlige tjenester tilpasset brukernes behov, ved at tjenesteytingen
organiseres bedre, og ved at det frigjøres mer arbeidskraft.
Effektiv ressursbruk og større grad
av brukerorientering er grunnleggende elementer i arbeidet for en
rettferdig fordeling. En sterk offentlig sektor er ryggraden i fordelingspolitikken.
Hvis offentlig sektor svekkes, er det de svakeste som taper. Bedre
tilgjengelighet til offentlige tjenester er også av størst
betydning for de svakeste i samfunnet. Det er de svakeste som ofte
har de største problemene med å finne fram i et
uoversiktlig regelverk, og som er mest avhengig av offentlige tjenester.
Regjeringen vil i arbeidet med fornyelse av
offentlige sektor også se spesielt på behovene
i distrikts-Norge. Regjeringen vil føre en bevisst statlig
lokaliseringspolitikk både når det gjelder fordeling
av arbeidsplasser og tilgang på tjenester. Det vil særlig
bli fokusert på desentralisering av eksisterende oppgaver
og funksjoner, og lokalisering av nye oppgaver utenfor det sentrale Østlandsområdet.
Regjeringen ønsker enklere tilgang
til offentlige tjenester. Det må bli enklere for brukerne å få nødvendig bistand
fra offentlige instanser. Etablering av offentlige servicekontorer
er et viktig tiltak for å bedre kontakten mellom brukerne
og det offentlige. Her kan all informasjon om kommunale og statlige
tilbud samles på ett sted i kommunen, og alle skal kunne
få tilstrekkelig informasjon og veiledning ved henvendelse.
Det er store muligheter for å effektivisere og forbedre offentlige
tjenester ved økt bruk av ny teknologi. I eNorge-planen
legger Regjeringen vekt på at elektronisk tjenesteyting
skal være hovedløsningen for forvaltningens samhandling
med brukerne, at elektronisk handel skal være førstevalget
ved nye innkjøp, og at elektronisk saksbehandling skal
bli det normale og like akseptert som papirbaserte løsninger.
Regjeringen arbeider derfor med å etablere en "døgnåpen
forvaltning." Målet er at flest mulig av de offentlige
tjenestene skal være tilgjengelige over Internett for brukerne når
de selv ønsker det.
Det er også nødvendig å legge økt
trykk i arbeidet med regelforenkling. Regjeringen vil derfor intensivere
arbeidet med forenkling av de forskrifter og regler som gjelder
for næringslivet og husholdningene. Gjennom en egen "forskriftsdugnad"
vil alle departementer bidra med forslag til opprydding og forenkling
av eksisterende regelverk.
Regjeringen arbeider videre for å finne
fram til mer hensiktsmessige organisasjons- og styringsformer. Forholdet
mellom staten og kommunesektoren er viktig i den sammenheng. Fornyelse
av offentlig sektor innebærer også større
endringer innenfor statsforvaltningen.
Etter Regjeringens syn er det viktigste virkemiddelet for å oppnå en
best mulig tjenesteproduksjon å satse på egne
ansatte gjennom kompetanseutvikling og lignende tiltak, og ved å trekke
med de ansatte i nødvendige endringsprosesser for å styrke
offentlige tjenester. Mer effektiv drift betyr ikke nødvendigvis
hardere arbeidstempo og en mer presset arbeidssituasjon for de ansatte.
Det handler om å finne mer fornuftige måter å organisere
arbeidet på, slik at hovedinnsatsen kan legges i de oppgavene
som skal løses. Regjeringen vil dessuten legge økt
vekt på personalpolitikken og på ledelse i offentlig
virksomhet. Offentlig sektor trenger gode ledere og motiverte og
kvalifiserte ansatte innenfor alle virksomhetsområder.
Regjeringen vurderer også om større
grad av fristilling kan være et virkemiddel for å fremme økt
effektivitet innenfor offentlig sektor. Økt grad av administrativ
frihet i den daglige driften av institusjonene vil være
særlig aktuelt innenfor høyt spesialisert virksomhet
som sykehus og universiteter/høyskoler.
Gjennom større lokal frihet, mindre
detaljstyring og klarere oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene, vil
Regjeringen bidra til at tjenestetilbudet blir bedre tilpasset ønsker
og behov lokalt. Regjeringen vil overlate mer av styringen til kommunesektoren
(kommuner og fylkeskommuner). En brukerorientert og effektiv tjenesteproduksjon
i den enkelte kommune forutsetter også en hensiktsmessig
organisering av tjenestene internt i kommunen.
Regjeringen ønsker at en større
andel av kommunesektorens inntekter skal komme i form av frie midler. Som
ledd i dette la Regjeringen fram en plan for å avvikle
og innlemme øremerkede tilskudd i rammetilskuddet i Kommuneøkonomiproposisjonen
for 2001 (St.prp. nr. 62 (1999-2000)).
Større lokal frihet åpner
også for større mangfold og forskjeller mellom
kommunene. Slike forskjeller kan bety en bedre tilpasning til befolkningens
behov. Men forskjellene vil også kunne være et
resultat av at noen kommuner drives mer effektivt enn andre. Det
er ikke alltid ønskelig at alle kommuner skal velge de
samme løsningene. Det er derfor Regjeringens mål
at større lokal frihet skal spore den enkelte kommune til
en mer brukerorientert og effektiv drift.
En effektiv offentlig sektor er avhengig av
en hensiktsmessig forvaltningsstruktur og en klar oppgavefordeling
mellom forvaltningsnivåene. Oppgavefordelingen og fylkesinndelingen
er nylig utredet i NOU 2000: 22 Om oppgavefordeling mellom stat,
region og kommune. Regjeringen har fulgt opp utredningen med en
stortingsmelding om oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene.
Fordelingen av oppgaver og ansvar for tjenester
mellom forvaltningsnivåene har som utgangspunkt at ansvaret
skal ligge så nært mottakeren av tjenesten som
mulig. I stortingsmeldingen om oppgavefordelingen og det regionale
nivået foreslår Regjeringen derfor å desentralisere
både myndighet og oppgaver til kommuner og fylkeskommuner.
Regjeringen mener det er behov for å opprettholde
et direkte valgt forvaltningsnivå mellom stat og kommune,
men at det er nødvendig med endringer i organiseringen
av det regionale nivået. Regjeringen ønsker å gjennomføre
reformer som gir en klarere ansvars- og rollefordeling mellom fylkeskommunen
og den regionale statsforvaltningen.
Regjeringen har foreslått at de kommunene
som slår seg sammen ikke får reduserte statlige
overføringer de første 10 årene etter
sammenslutningen.
Ved siden av økt innsats for å sikre
høy yrkesdeltakelse, er omstilling og fornyelse av offentlig
sektor det viktigste bidraget til å bevare et sterkt velferdssamfunn og
gode offentlige tjenester i årene som kommer. Nettopp fordi
disse oppgavene er så grunnleggende viktige for utviklingen
i norsk økonomi under ett, vil det være nødvendig
med stor politisk oppmerksomhet og tett oppfølging i hver
av de omfattende prosessene som fornyelsen består av i årene
som kommer.
Komiteen viser til
kapittel 3 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at ved siden av innsatsen for å sikre høy
yrkesdeltakelse, er omstilling og fornyelse av offentlig sektor
det viktigste bidraget til å bevare et sterkt velferdssamfunn
og gode offentlige tjenester i årene som kommer. Disse
medlemmer har merket seg at Regjeringen allerede har startet
arbeidet med omfattende reformer og omstilling innenfor offentlig sektor.
Disse medlemmer vil peke på at
gode velferdstjenester er avgjørende for den enkeltes velferd.
I Norge har det offentlige hatt ansvaret for mer av de grunnleggende
velferdstjenestene enn i mange andre land. Offentlig sektor er en
ryggrad i velferds- og fordelingspolitikken. Disse medlemmer mener
derfor at det er et hovedmål å forsvare og forsterke
fellesskapsløsningene. Samtidig må fellesskapsløsningene videreutvikles
for å sikre grunnlaget for verdiskaping, velferd og rettferdig
fordeling.
Disse medlemmer vil vise til
at vi de siste årene har hatt en sterk utbygging av barnehager,
skoletilbud, helsetjenester og eldreomsorg. Dette har gitt en sterk vekst
i antallet som jobber i offentlig sektor. Veksten må fortsette,
blant annet fordi det blir flere eldre. Veksten vil særlig
komme i kommunene, fordi de har ansvaret for størstedelen
av tjenestene. Samtidig er det grenser for hvor mange som kan og
bør jobbe i offentlig sektor. Dette krever at vi fornyer
offentlig sektor, slik at ressursene brukes mest mulig effektivt. Disse medlemmer vil
peke på at det er nødvendig for å kunne
fortsette utbyggingen av tjenestetilbudet, i en situasjon med begrenset
tilgang på arbeidskraft.
Disse medlemmer mener at det
skal bli enklere tilgang til offentlige tjenester, og er enig i
at det bør opprettes offentlige servicekontorer i alle
kommuner. Her kan all informasjon om offentlige tilbud, både kommunale
og statlige, samles på ett sted, og alle skal få hjelp
ved å henvende seg til servicekontoret.
Datateknologien gir oss nye muligheter, og disse medlemmer gir
sin tilslutning til at elektronisk tjenesteyting skal være
hovedløsningen for det offentliges kontakt med brukerne.
Elektronisk saksbehandling skal bli det normale og like akseptert
som papirbaserte løsninger. Målet er at flest
mulig offentlige tjenester skal være tilgjengelige over
internett, og slik skal det etableres en "døgnåpen
forvaltning."
Disse medlemmer støtter
Regjeringen innsats for å forenkle forskrifter og regler
som gjelder for næringslivet og for folk flest. Det er
satt i gang en egen "forskriftsdugnad" for å rydde opp
i og forenkle forskrifter. Unødige hindringer for elektronisk
kommunikasjon vil bli fjernet.
Disse medlemmer er enig i at
offentlig sektor skal fornyes og forbedres gjennom å satse
på egne ansatte. Kompetanseutvikling og medvirkning er
viktige stikkord. Disse medlemmer vil understreke
at mer effektiv drift ikke nødvendigvis betyr hardere arbeidstempo
og en mer presset arbeidssituasjon, men at en finner mer fornuftige
måter å organisere arbeidet på.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen også vil vurdere om mer effektiv drift kan
oppnås gjennom å gi de enkelte virksomheter større
frihet og handlingsrom. Frivillige organisasjoner kan også bidra til
fornyelse av offentlig sektor. Disse kan fungere som et supplement
og korrektiv til offentlige tilbud, og disse medlemmer er
enig i at det skal stimuleres til økt frivillig innsats.
Kommunene står for størsteparten
av velferdstilbudene, og disse medlemmer mener at
Staten må legge til rette for at kommunene kan ivareta
ansvaret på en god måte. Regjeringen vil overlate
mer av styringen til kommunene, og det støtter disse
medlemmer. Slik kan tilbudet bli bedre tilpasset lokale ønsker og
behov og mindre ressurser gå til administrasjon. Større
lokal frihet åpner for større mangfold mellom kommunene.
Det oppmuntrer den enkelte kommune til en mer brukerorientert og
effektiv drift.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen fortsatt vil legge forholdene til rette for frivillige
kommunesammenslutninger. Disse medlemmer vil blant annet
vise til at Regjeringen i Kommuneøkonomiproposisjonen for
2001 foreslo å innføre et nytt inndelingstilskudd
innenfor rammen av inntektssystemet, slik at kommunene som slår
seg sammen ikke får reduserte statlige overføringer
de første ti årene etter sammenslutningen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.9.
Disse medlemmer mener at sentrale
offentlige oppgaver må ha en forankring i folkevalgte organer som
sikrer at innbyggerne gis reell myndighet og ansvar gjennom deltakelse,
innsyn og medvirkning. Løsningene må underbygge
og stimulere demokratiet slik det kommer til uttrykk i våre
tradisjoner.
Disse medlemmer mener at oppgavene
må styres og løses på lavest mulig nivå slik
at det gir nærhet til brukeren og at lokalbefolkningen
kan ha innflytelse over utformingen av sin egen region, distrikt
og lokalområde.
Disse medlemmer mener det er
kommunene selv som skal ta initiativ til eventuelle kommunesammenslåinger. Disse
medlemmer vil derfor gå imot kommunesammenslåinger
der kommunestyrene har gått imot dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at målsettingen med fornyelse av offentlig sektor er å styrke
den og gjøre den mer tilpasset morgendagens behov. Disse
medlemmer har merket seg at Regjeringen i Langtidsprogrammet
presenterer noen nye erkjennelser. Det er for eksempel bra at Regjeringen ønsker å effektivisere
offentlig sektor for å øke handlingsrommet på alle
nivåer innenfor sektoren. At Regjeringen nå ønsker
at organisasjon og tjenesteproduksjon skal baseres på brukernes
behov og at dette kan oppnås gjennom fristilling av offentlige
virksomheter er også positivt. Viktige erkjennelser til
tross, Regjeringen ser ut til å være handlingslammet
når det gjelder konkrete forslag til hvordan brukernes
behov skal legges til grunn og hvordan offentlig sektor gjennomgående
skal bli mer effektiv.
Disse medlemmer vil ha en offentlig
sektor innrettet mot det enkelte menneskes behov for tjenester. Vi
er alle forskjellige som mennesker, med hver våre behov.
Det er derfor viktig med et mangfold av tilbud. Disse medlemmer understreker
at omfattende reformer når det gjelder organiseringen av
offentlig sektor er nødvendige for å sikre den
enkelte de nødvendige tjenestene når man får
behov for dem. Vi er i dag avhengige av politiske beslutninger for å få en
god utdanning for våre barn, behandling når vi
blir syke, og pleie og omsorg når vi blir gamle. Disse
medlemmer vil styrke brukernes innflytelse over tilbudet,
og legge til rette for et mer variert og mangfoldig tilbud gjennom å slippe
private til i konkurranse om bedre og mer kostnadseffektive tjenester.
Disse medlemmer fastholder det
offentliges ansvar for å finansiere grunnleggende velferdstjenester knyttet
til utdanning, helse, pleie og omsorg. Men offentlig ansvar for
finansiering betyr ikke at det offentlige også må produsere
tjenestene. Disse medlemmer vil slippe private til
i konkurranse med det offentlige om å gi oss de beste tjenestene
til lavest mulig pris. I dagens situasjon med offentlig monopol på produksjon
av mange tjenester, har man ikke det samme kravet til effektiv produksjon
og fornyelse som i et marked med fri konkurranse. Disse medlemmer mener
det offentlige bør konsentrere seg om rollen som bestiller
av velferdstjenester på vegne av befolkningen, og formulere
og stille krav til disse tjenestenes kvalitet og innhold. Et skille
mellom bestiller- og utførerrollene vil legge til rette
for økt oppmerksomhet om tjenestenes kvalitet. Disse
medlemmer vil kombinere markedets fortrinn ved produksjon av
varer og tjenester med en offentlig finansiering som sikrer alle
adgang til elementære velferdsgoder, uavhengig av personlig økonomi.
Dette kan skje ved bruk av anbud, eller gjennom stykkprisbaserte
finansieringsordninger der pengene følger brukeren til
den tilbyder brukeren velger, offentlig eller privat.
Disse medlemmer understreker
at modernisering er ikke noe vi gjør en gang for alle.
Modernisering er noe vi må gjøre kontinuerlig
ettersom verden rundt oss hele tiden er i forandring. Hvis vi ikke
evner å modernisere vil offentlig sektor stagnere. Det
vil gi dårlige skoler, dårlige helsetilbud, og
høyere skatter og avgifter. Akkurat som privat sektor må være
dynamisk, og hele tiden må utvikle og fornye sine varer
og tjenester må også offentlig sektor være
dynamisk og kontinuerlig fornye seg. Offentlig sektor legger allerede
beslag på en stor andel av ressursene i økonomien
ytterligere vekst må derfor først og fremst komme
gjennom økt produktivitetsvekst i offentlig sektor. Disse
medlemmer vil gjøre offentlig sektor til en god
arbeidsplass med interessante og utfordrende arbeidsoppgaver, hvor
de ansatte kan tilbys en konkurransedyktig lønn. Gjennom å slippe
private til der offentlig sektor tidligere har vært enerådende,
blir det også konkurranse om arbeidskraft som hittil bare
har hatt offentlig sektor som marked. Det offentlige vil da i større
grad måtte tilby konkurransedyktige lønns- og
arbeidsvilkår for å kunne rekruttere kompetent
personell.
Disse medlemmer mener det er
viktig å erkjenne at offentlige velferdsordninger har klare begrensninger.
Offentlige tjenester kan tilfredsstille våre materielle
behov og gi en økonomisk trygghet. Offentlig sektor kan
imidlertid aldri erstatte betydningen av de nære personlige
bånd til venner og familie. I familien er det de følelsesmessige
båndene som er grunnlaget for oppdragelsen og samholdet.
Dette styrker omsorg, omtanke og pliktfølelse mellom mennesker
på en måte som offentlige institusjoner ikke kan erstatte.
Tilsvarende spiller frivillige organisasjoner en viktig rolle i
lokalsamfunn som arenaer for engasjement og medmenneskelighet som
offentlige velferdstilbud aldri kan erstatte.
Disse medlemmer mener Regjeringens
arbeid med å utvikle en mer brukervennlig offentlig forvaltning
er gledelig. Offentlige servicekontorer og en døgnåpen,
interaktiv elektronisk saksbehandling er viktige bidrag for å gjøre
offentlig forvaltning og offentlige tjenester mer tilgjengelig og
brukervennlig. Disse medlemmer legger vekt på at
de offentlige servicekontorene og offentlige nettjenester tilbyr
brukerne informasjon om kvaliteten på og tilgjengeligheten
av offentlige tjenester. For foreldre som velger skole er skolenes
pedagogiske og faglige nivå og de siste års eksamensresultater
sammenlignet med andre skoler viktig informasjon. Tilsvarende er
kvaliteten på behandlingen og ventetiden viktig for pasienter
som skal velge sykehus. For studenter er forhold som faglig nivå og
tilgangen på veiledning ofte avgjørende for valg
av studiested. Informasjon og åpenhet om tilgangen og kvaliteten
på offentlige tjenester er avgjørende for å utvikle
en reelt brukerstyrt offentlig sektor.
Disse medlemmer har merket seg
Regjeringens forskriftsdugnad og arbeid med å utarbeide
et enklere offentlig regelverk. Dette er et viktig arbeid som må få høyeste
prioritet. Det omfattende og uoversiktlige offentlige regelverket
er både et problem for rettssikkerheten og medfører
store administrative kostnader. Disse medlemmer mener
det er et betydelig samfunnsøkonomisk problem når
knappe arbeidskraftressurser bindes opp i uproduktivt arbeid. Små bedrifter
er særlig utsatt fordi de må bruke en uforholdsmessig
stor andel av arbeidskraftressursene. Disse medlemmer konstaterer
at denne byrden både er et resultat av politisk styringsiver
og av at det gjennom lang tid har vært manglende fokus
på behovet for forenklinger. Disse medlemmer viser
til at skiftende regjeringer har satt fokus både på skjemaveldet
og den omfattende lov- og forskriftsjungelen. Til tross for det
er skjemabelastningen på næringslivet tilnærmet
uendret og lov og regelverk like komplisert som før. Disse medlemmer mener
derfor det er behov for tiltak som kan endre den innebygde dynamikken
i offentlig forvaltning mot stadig mer omfattende rapporteringsplikt,
lover og forskrifter. For å frigjøre verdifulle
ressurser i næringslivet peker disse medlemmer på følgende
tiltak:
– Det innføres
etatsvise ordninger som belønner ansatte i offentlig byråkrati
og forvaltning som fremmer gjennomførbare forslag til forenklinger og
fjerning av unødvendige skjemaer, lover og forskrifter.
Konkret bør det settes av midler i hver etat som premierer
gode forslag. På denne måten kan tilvante arbeidsformer
og gamle incentivstrukturer i forvaltningen endres til fordel for
et enklere regel- og forskriftsverk.
– Som en hovedregel skal ethvert
forslag om et nytt skjema, lov eller forskrift ledsages av forslag
om å fjerne et annet. Dersom særlige hensyn tilsier
at dette ikke er mulig skal det begrunnes i hvert enkelt tilfelle.
– Det innføres en solnedgangsregel
som foreslått i Dokument nr. 8:76 (2000-2001). Dette innebærer at
dersom en forskrift ikke er vedtatt på nytt etter 10 år
faller den bort. Dette vil i praksis si at forvaltningen med jevne
mellomrom må foreta en systematisk vurdering av verdien
av de enkelte forskriftsbestemmelsene.
– I forbindelse med fremleggelsen
av de årlige statsbudsjettene utarbeides en oversikt over
skjemabelastningen og antall lover og forskrifter næringslivet
må forholde seg til. Oversikten bør inneholde en
sammenligning med tidligere år og mellom ulike etater.
Slik blir det mulig å se om utviklingen går i
riktig retning og sammenligne innsatsen i ulike deler av forvaltningen.
– For at bedriftene lettere skal
kunne holde oversikten og tilpasse egne rutiner fastsettes to årlige offentliggjøringsdatoer
for skattemessige forskrifts- og regelverksendringer med iverksettelse to
måneder senere.
– Statistikkloven pålegger
næringslivet innrapportering av statistiske opplysninger
til Statistisk sentralbyrå. Der det er mulig må Statistisk
sentralbyrå begrense seg til å innhente opplysninger
fra representative utvalg av bedrifter istedenfor å innhente opplysninger
fra samtlige foretak.
Disse medlemmer erkjenner samtidig
at man bare kan komme et stykke på vei gjennom tiltak for å forenkle
eksisterende lover og forskrifter. Så lenge den grunnleggende årsaken
til det omfattende lov- og forskriftsverket Regjeringens og stortingsflertallets ønske om å detaljregulere
og kontrollere består, er forenklingsmulighetene nødvendigvis
begrensede. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens ambisjon
er å forenkle lovtekster og slå sammen ulike lover
og forskrifter, ikke detaljstyre mindre. Begrensningene i åpningstidsloven,
stivbeinte regler om frivillig overtid og midlertidige ansettelser
samt forslagene om å begrense størrelsen på nye
hytter og innføre minstepriser på utleie av jakt
og fiskerettigheter er eksempler på Regjeringens og stortingsflertallets
reguleringsiver. Det samme er de nye boligtakseringsreglene og det
nye kompliserte momsregelverket.
Disse medlemmer vil vise til
at de fleste kommuner i dag opplever svært vanskelige økonomiske tider.
Dette til tross for at kommuneøkonomien på hele 90-tallet
har vokst hurtigere enn i noe tiår tidligere. Disse
medlemmer mener offentlig sektors vekst må være
lavere enn veksten i private sektor. Det er nødvendig for å nå målet
om å begrense det offentliges andel av økonomien,
styrke familienes økonomi, sikre vekst i konkurranseutsatt
næringsliv og derved inntektskilden til velferden i fremtiden.
Det er derfor viktig å sikre at kommunene får
mest mulig ut av sine midler, både gjennom en økonomisk
politikk som holder kostnadene nede og gjennom finansieringsformer
i kommunesektoren som stimulerer til effektiv drift.
Disse medlemmer vil peke på at
kommunenes inntektssystem har gjennomgått store omlegginger
på 1990-tallet. Virkningene av endringene har i hovedsak medført
større utjevning mellom kommunene, og i dag er 397 av landets
kommuner såkalte minsteinntektsskommuner. For alle kommunene
har rammebetingelsene og inntektssystemet har vært preget
av betydelig ustabilitet.
Den siste tiårs perioden har:
– Andelen
av kommuneinntektene som kommer fra skatt er sunket. Kommunenes
andel av inntektskatten er blitt betraktelig mindre.
– Inntektssystemet blitt endret.
Gjennom den såkalte Rattsø-innstillingen i 1996,
ble utgiftsfordelingskriteriene i inntektssystemet endret slik at
systemet skulle baseres på mer objektive kriterier. Stortingsflertallet
vedtok en midlertidig tapskompensasjon for de kommuner som etter
de nye justerte kriteriene ville få mindre. I praksis medfører
det at de kommuner som det ble konstatert at hadde fått
for lite tidligere i forhold til befolkningsstruktur og geografi,
nå fem år senere, kun har mottatt 50 pst. av det
stortingsvedtaket i 1996 innebar.
– De frie inntektene til kommunene
er blitt en langt mindre andel av inntektene , mens de øremerkede tilskuddene
har eksplodert.
– Kommunens andel av selskapsskatten
har blitt overført til staten.
– Inntektsutjevningen har medført
at 397 av kommunene kun sitter igjen med 10 øre av den
siste kommunale skattekronen.
Resultatet av vedtakene er at staten har overstyrt
mer og mer, og at kommunene har mindre og mindre igjen for å forsøke å utvikle
inntektsgrunnlaget sitt. Disse medlemmer mener det
er viktig å snu denne utviklingen. For å sikre
mer effektiv utnyttelse av midlene i kommunesektoren må inntektssystemet
endres, øremerkingen reduseres og lov- og regelverket forenkles.
Disse medlemmer mener inntektssystemet
må i vareta tre viktige hensyn:
– Inntektssystemet
må gi mulighet for et likeverdig tjenestetilbud for innbyggerne.
– Inntektssystemet må stimulere
til kommunalt selvstyre.
– Inntektssystemet må gi
incentiver til næringsutvikling.
For å oppnå dette må finansieringen
av kommunene endres slik at :
– Inntektssystemet
baseres på objektive kriterier for utgiftsulikheter. Da
vil velgerne kunne se om politikerne gjør en god jobb i
deres kommune ut fra hva de får ut av de inntektene de
har til rådighet. Inntektene vil være sammenlignbare
med de man har i andre kommuner. I dag er forskjeller i tjenestetilbudet
først og fremst skapt av at inntektssystemet forskjellsbehandler
kommuner. Disse medlemmer vil peke på at
en rekke kriterier ennå ikke er fult ut utredet og må innarbeides
i inntektssystemet. Dette gjelder særlig problemer med vekst
og fraflytting, samt mangelen på kriterier for sosiale
problemer som bl.a. rusmidler. Disse medlemmer viser
at Høyre har fått flertall for at dette skal utredes
nærmere
– De fleste inntekter til kommunene
må komme gjennom rammebevilgninger og egne skatteinntekter. Øremerkede
midler må så langt som råd fjernes. Disse
medlemmer vil imidlertid peke på at det er viktig å skille
mellom ulike typer øremerkede tilskudd. Disse medlemmer ønsker å videreføre
stykkprisfinansieringsordninger av typen "pengene følger
individet". Disse medlemmer vil vise til at dette
er svært effektivitetsfremmende ordninger som ikke har
de samme byråkratieffektene som andre øremerkede
ordninger har. En annen variant som bør videreføres
er tilskudd til ordninger/tiltak som det ikke er grunnlag
for å ha i alle kommuner/fylker. Disse
medlemmer mener de øremerkede ordningene bør fjernes
er tiltak/ordninger av generell karakter som finnes rundt
om i alle fylker og kommuner.
– Kommunene må igjen
få en andel av selskapsskatten og inntektsutjevningen må endres
slik at kommunene sitter igjen med mer av veksten i skatteinntekter.
En slik omlegging av inntektssystemet vil stimulere det
kommunale selvstyret og være effektivitetsfremmende. Disse
medlemmer vil likevel understreke at det er viktig at mindre
styring gjennom økonomi, ikke medfører mer styring
gjennom lov og regelverk overfor kommunene. Disse medlemmer er
fornøyd med at det nå synes som om Høyres
initiativ fra 1998 om en ny gjennomgang av statens styring gjennom
lov og regelverk innenfor de ulike sektorene endelig får
konkret oppfølging. Samtidig vil disse medlemmer advare
mot tendensene til å erstatte øremerkingen med
detaljert lovverk, slik det bl.a. signaliseres i forbindelse med
skolefritidsordningen. Disse medlemmer vil understreke
at det hadde vært behov for en gjennomgang av regelverket
av andre en det byråkratiet som selv har skapt dagens regler,
slik Høyre tok til ordet for i Dokument nr. 8:9 (1998-1999).
Dette ville gitt en langt mer åpen og kritisk gjennomgang
av regelverket enn den lukkede prosessen som nå pågår.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene må ha
som formål at tjenestene skal ligge så nær
mottakeren som mulig. I tillegg mener disse medlemmer at
fornyelsen av offentlig sektor må frigjøre ressurser fra
administrasjon og byråkrati til faktisk tjenesteyting.
Disse medlemmer konstaterer samtidig
at Regjeringens opplegg til oppfølging av Oppgavefordelingsutvalget
i St.meld. nr. 31 (2000-2001) ikke følger opp disse hovedhensynene. Disse
medlemmer mener det er åpenbart at Regjeringen
har lagt til side fornyelsesprosjektet på grunn av indre
motstand i eget parti. Den prinsipielle behandlingen av oppgavefordelingen
for årene fremover kunne skapt grunnlag for en reell styrking
av lokalt selvstyre i kommunene, fjerning av unødvendige
byråkratioppgaver og frigjøring av flere ressurser
til tjenesteyting. Disse medlemmer mener at en forvaltningsreform
hvor fylkeskommunen nedlegges og hovedtyngden av oppgavene overføres
til kommunene, mens sykehusene og enkelte samferdselsoppgaver overføres
til staten, ville gjort det mulig å sanere unødvendig
dobbeltarbeid, kutte ut en hel del unødvendig planarbeid,
fjerne svarteperspillet mellom forvaltningsnivåene og styrke
kommunenes rolle betydelig. Disse medlemmer viser
for øvrig til Høyres merknader og forslag ved
behandlingen av St.meld. nr. 31 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
betydningen av at velferdsstaten er i stand til å gi brukerne
et best mulig tilbud på en kostnadseffektiv måte.
Offentlig sektor står for mye av den helt sentrale tjenesteproduksjon,
og for brukerne av disse tjenestene - enten dette er elever, pasienter,
sosialhjelpsmottakere eller rusbrukere - er deres livskvalitet i
stor grad avhengig av en god kvalitet på tilbudet. Dette
medlem mener derfor at forbedring av offentlig sektor må være
en kontinuerlig prosess der man først og fremst satser
på å gi brukerne et best mulig tilbud, blant annet
ved systematisert sammenligning mellom kommuner.
Norge går nå inn i en periode
der mangel på arbeidskraft er det fremste hinderet for
fortsatt velstandsutvikling. Dette medlem fastslår
derfor at økt produktivitet også i offentlig sektor
er nødvendig for å få til en videreutvikling
av den norske velferdsstaten. Men en mer effektiv organisering og
bedre tjenesteyting oppnås best gjennom avtaler med de
ansatte, i stedet for konkurranseutsetting og privatisering. Privatisering
og konkurranseutsetting vil føre til en utvikling som undergraver
det politiske ansvaret for den offentlige tjenesteproduksjonen.
Privatisering av velferdsordninger vil gi private aktører
mulighet til å skumme fløten av velferdssystemet.
Offentlige midler må brukes til velferdsgoder, ikke til
profitt for investorer.
Brukere av offentlige tjenester har krav på et
tilbud som dekker deres behov, har god kvalitet og som leveres til
avtalt tid. Dette medlem vil derfor gå inn
for å prøve ut en ordning med forbrukergarantier.
Dersom kommunene ikke kan levere tjenester til avtalt tid, skal brukerne
gis alternativer eller kompensasjon. Slike ordninger kan for eksempel
prøves ut innen avfallshåndtering, TT-transport
eller hjemmehjelp.
Dette medlem legger vekt på at
ansvar for utforming og formidling av offentlige tjenester skal
ligge nærmest mulig brukerne. Gjennom systematiske brukerundersøkelser
skal brukerne ha innflytelse på alle tjenesteområder.
Offentlige tjenester skal være lettere tilgjengelige, blant
annet ved at åpningstider i større grad tilpasses
brukernes behov. Offentlige servicekontor må videreutvikles
og tilpasses lokale forhold. Det skal være bedre muligheter
for kontakt med de ansatte, og flest mulig tjenester skal tilbys
via Internett.
Dette medlem understreker at
et godt og likeverdig velferdstilbud i hele landet forutsetter en
sterk kommuneøkonomi. En svekket kommuneøkonomi river
bort grunnlaget for annen satsing. Gode offentlige tjenester er
en forutsetning for å få til ny næringsetablering.
Desentralisering av makt og reell utflytting av beslutninger er
nødvendig for å få dette til.
Det er behov for en langt bedre regional samordning av
næringsutvikling, ressursforvaltning, samferdsel, boligbygging
og utvikling av offentlige tjenester. Storbyene, og særlig
Oslo, har problemer med overbelastede trafikksystemer og boligmangel.
Distriktene trues av fraflytting og arbeidsledighet. Dette
medlem mener fylkeskommunene må ha regional planlegging som
en sentral oppgave, og bli gitt virkemidler og myndighet slik at
de i langt større grad enn i dag kan sette planlagte tiltak
og politikk ut i livet.
Dette medlem ser offentlige servicekontorer
som en offensiv organisering for å bedre tilgjengeligheten for
brukerne til offentlig service, på så vel statlig,
regionalt og kommunalt nivå. Men det betinger en god samordning,
bl.a. mellom statlige etater som må pålegges å ha
omfattende servicepakker som integreres i servicekontortilbudet.
Dette ikke bare på informasjonsnivå, men også på tjenesteyting.
Dette medlem viser til at det
har foregått en viss utbygging av polutsalg for å få en
bedre tilgjengelighet i distriktene, men at det uansett vil ha klare
begrensninger hvor mange polutsalg som kan etableres. Det bør derfor
vurderes om offentlige servicekontorer kan ha et minimumstilbud
av polvarer. Det vil gi tilgjengelighet på lovlig alkohol
i distriktene, og kan bidra til mindre ulovlig omsetning. En eventuell
forbruksøkning som følge av lettere tilgjengelighet,
må følges opp med økte bevilgninger til
forebyggende arbeid.
Dette medlem ser en god og likeverdig
postservice for hele landet som viktig, både ved tilgang
til posttjenester lokalt og ombringertjeneste på alle hverdager.
En omorganisering av postkontornettet må koordineres tidsmessig,
ved at postkontorene ikke må legges ned og posttjenesten
flyttes til butikker eller bensinstasjoner før etablering
av offentlig servicekontor blir realisert. Dette medlem ser
det som ønskelig at offentlig sektor på en bedre
måte samordner sin omorganisering for å nå et
optimalt resultat.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.