Regjeringens hovedmål er å sikre
arbeid for alle, en rettferdig fordeling, videreutvikling av det
norske velferdssamfunnet og en bærekraftig utvikling. For å nå disse
målene må den økonomiske politikken sikre
tilstrekkelige ressurser til å finansiere fellesskapsløsningene,
bidra til høy sysselsetting, jevne ut svingningene i økonomien,
være opprettholdbar over tid og bidra til en effektiv utnyttelse
av ressursene både i offentlig og privat sektor. De ulike
delene av den økonomiske politikken må virke sammen
for å nå disse målene.
Regjeringen vil videreføre den økonomiske
politikken basert på Solidaritetsalternativet, som sprang
ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget. Gjennomføringen av
Solidaritetsalternativet ga gode resultater på 1990-tallet,
med økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet. Budsjettpolitikken
må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting.
Regjeringen legger vekt på å videreføre
det inntektspolitiske samarbeidet, hvor partene i arbeidslivet gjennom
moderate lønnsoppgjør skal bidra til å sikre
en sterk konkurranseutsatt sektor. Pengepolitikken skal understøtte
budsjettpolitikken og inntektspolitikken i å sikre en stabil økonomisk
utvikling. For å bidra til en stabil valutakurs må vi
ha lav inflasjon og en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting.
En videreføring av disse sentrale elementene i Solidaritetsalternativet
skal bidra til å sikre arbeid for alle og en sterk konkurranseutsatt
sektor.
En hovedutfordring i den økonomiske
politikken framover er å sørge for at budsjettpolitikken
er opprettholdbar på lang sikt. Dette betyr at den økonomiske politikken
skal kunne videreføres uten at en på sikt må gjennomføre
en sterk innstramming i de offentlige utgiftene eller en sterk økning
i skattenivået. Det ville være lite rimelig å basere
budsjettpolitikken på at framtidige generasjoner skal måtte
foreta vesentlig større innstramminger enn de vi selv er
villig til å foreta nå. Solidaritet i dag må forenes
med solidaritet med generasjonene etter oss, og vi bør
ikke føre en økonomisk politikk i dag basert på at
våre barn og barnebarn skal betale regningen.
Med et samlet overskudd i offentlig forvaltning
på over 200 mrd. kroner eller vel 15 pst. av bruttonasjonalproduktet
i 2000, kan problemstillinger knyttet til den langsiktige opprettholdbarheten
av finanspolitikken synes lite aktuelle for Norge. De langsiktige
utsiktene for petroleumsinntektene og folketrygdens utgifter forandrer
imidlertid bildet:
– På grunn
av et høyt utvinningstempo og høye oljepriser
ligger statens petroleumsinntekter i dag betydelig over det nivået
en kan regne med på sikt. Oppbyggingen av kapital i Statens
petroleumsfond har derfor en motpost i en reduksjon i formuesverdien
av petroleumsressursene. På samme måte som den
enkelte ikke blir rikere av å ta ut sparepengene fra banken,
men bare får mer penger mellom hendene, er vi som nasjon
ikke blitt rikere av at vi nå tapper ut petroleumsreservene
i høyt tempo.
– Samtidig skjer det en sterk økning
i de framtidige forpliktelsene knyttet til folketrygdens alders-
og uførepensjon, som ikke er reflektert i de offentlige budsjettene.
I løpet av de neste tiårene anslås dette å føre
til en dobling av utgiftene til alders- og uførepensjon
regnet som andel av bruttonasjonalproduktet.
– I tillegg må vi regne
med at aldringen av befolkningen vil føre til en ytterligere økning
i behovene på helse- og omsorgssiden.
– Vår evne til å møte
disse utfordringene reduseres samtidig av at veksten i antall personer
i yrkesaktiv alder gradvis vil stanse opp, og av en stor økning
i sykefravær, uføretrygding og tidligpensjonering, noe
som vil føre til lavere økonomisk vekst, lavere vekst
i skatteinntektene og økte trygdeutgifter.
Basert på utviklingstrekkene ovenfor
er det utarbeidet langsiktige økonomiske framskrivinger
som illustrerer konsekvensene av ulike veivalg i den økonomiske
politikken. Framskrivingene viser at det vil være mulig å finansiere
den anslåtte økningen i offentlige utgifter til
pensjoner, helse og omsorg med om lag samme skattenivå som
i dag. Med langsiktig balanse i de offentlige finansene og oppbygging
av betydelige reserver i Petroleumsfondet står Norge bedre
rustet enn de fleste andre land til å trygge og videreutvikle
velferdsordningene i årene framover.
Hoveddelen av statens inntekter fra olje- og
gassvirksomheten har så langt blitt brukt i norsk økonomi. I
perioden 1971 til 2000 har staten brukt om lag 800 mrd. kroner av
samlede olje- og gassinntekter på om lag 1 100 mrd. kroner.
Oljeinntektene har gitt oss lavere arbeidsledighet, mer offentlig
velferd og lavere skatter enn vi ellers ville hatt. Det har også gitt
oss et bedre grunnlag for å sikre likeverdige levekår
og motvirke økte forskjeller i Norge.
Etter Regjeringens vurdering må det
ved innfasingen av oljeinntektene legges vesentlig vekt på at
den økonomiske politikken gir en rimelig generasjonsmessig balanse,
at det offentlige tjenestetilbudet skal kunne opprettholdes på lang
sikt og at konkurranseutsatt sektor har en størrelse som
er nødvendig for å ha balanse i utenriksøkonomien
over tid. Dette krever at en betydelig del av de store overskuddene
i statsbudsjettet vi har nå, må settes til side
for å dekke framtidige utgifter. Bruken av inntektene fra
petroleumsvirksomheten skal derfor skilles fra opptjeningen ved
at de vesentligste delene av de høye petroleumsinntektene
i årene framover tilføres Petroleumsfondet. Usikkerheten
om framtidige inntekter gjør det dessuten viktig ikke å legge opp
til et nivå på bruk av inntektene som ikke er
opprettholdbart ved et eventuelt prisfall.
Spørsmålet om hvor store oljeinntekter
det vil være forsvarlig å bruke i årene
framover, er ikke først og fremst et spørsmål
om en skal bruke mer oljepenger, men når dette bør
skje. I denne vurderingen må det foretas en avveiing mellom
behovet for en jevn utvikling i det offentlige velferdstilbudet
og behovet for en forholdsvis jevn innfasing av oljeinntektene.
Dersom vi i en situasjon med full kapasitetsutnyttelse
bruker for mye av inntektene, risikerer vi en for høy aktivitet
i økonomien med påfølgende pris- og kostnadsvekst.
Dette vil føre til en nedbygging av norsk konkurranseutsatt
virksomhet. Vi må unngå å svekke konkurranseutsatt
sektor på en slik måte at vi står overfor
et betydelig omstillingsproblem et stykke fram i tid.
Innenfor de rammene langsiktige hensyn setter,
må derfor den økonomiske politikken bidra til
en stabil økonomisk utvikling, hvor en unngår
unødig sterke konjunkturutslag. De midlene som disponeres
over statsbudsjettet, utgjør en så stor del av
den samlede økonomien i Norge at det i praksis ikke er
mulig å få en stabil økonomisk utvikling
uten at budsjettpolitikken tar et hovedansvar. Vi bør være
varsomme med å legge for store byrder på pengepolitikken.
Med fortsatt høy aktivitet i økonomien, tilsier
dette forsiktighet ved utformingen av budsjettpolitikken. Det inntektspolitiske
samarbeidet må bidra til at kostnadsveksten i Norge ikke
kommer ut av takt med våre handelspartnere, slik at en
kan sikre et varig grunnlag for lav arbeidsledighet.
Inntektene fra produksjonen av olje og gass
har styrket grunnlaget for den velferden vi opplever i dag. Produksjonen
i Fastlands-Norge utgjør likevel om lag 4/5 av
den samlede produksjonen i norsk økonomi. Det skal derfor
ikke et stort inntektstap til i resten av økonomien før
den handlefriheten som petroleumsinntektene gir, er brukt opp.
På lang sikt vil det således
være vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer
hvilken privat og offentlig velferd vi kan unne oss i Norge. For å videreutvikle
velferdssamfunnet, må den økonomiske politikken
bidra til at samfunnets ressurser utnyttes mest mulig effektivt.
Regjeringens generelle økonomiske politikk og politikken
på ulike sektorområder legger stor vekt på effektiv
ressursbruk.
– Regjeringen
vil styrke arbeidslinja i sysselsettings- og trygdepolitikken. Verdien
av vår menneskelige kapital er mer enn 13 ganger større
enn verdien av petroleumsformuen. Dette betyr at en reduksjon av den
effektive arbeidsstyrken på vel 7 pst., gjennom utstøting
fra arbeidslivet eller lavere pensjonsalder, lengre ferie, kortere
daglig arbeidstid eller økt sykefravær, vil redusere
de framtidige inntektene like mye som om hele petroleumsformuen
ble borte. Tiltak for å øke yrkesdeltakelsen og
redusere tilgangen til trygdeordningene vil også ha avgjørende
betydning for handlefriheten i den økonomiske politikken,
gjennom å øke vekstevnen i økonomien
og å dempe utgiftsveksten i folketrygden. I meldingen vises
det til nærmere omtale i dens kapittel 5.
– Regjeringen vil styrke og fornye
offentlig sektor for å skape rom for en videreutvikling
av det offentlige tjenestetilbudet i takt med behov og ønsker.
Siktemålet er å få mer ut av de ressursene det
offentlige allerede disponerer gjennom fornyelse og effektivisering
av offentlig sektor. I meldingen vises det til nærmere
omtale i dens kapittel 3.
– Regjeringen vil legge til rette
for et konkurransedyktig næringsliv, gjennom å legge
til rette for en høy produktivitetsvekst, en godt utdannet
arbeidsstyrke, en infrastruktur som på en god måte
ivaretar næringslivets behov og en aktiv forsknings- og nyskapingspolitikk.
I meldingen vises det til omtalen i dens kapittel 4, 7 og 13.
Inntektene fra petroleumsvirksomheten har blitt betydelig
høyere de siste to årene enn tidligere forutsatt.
Dette har gitt svært store avsetninger til Statens petroleumsfond,
og økt rom for bruk av avkastningen av disse midlene. De
framskrivingene som er gjort av framtidige oljeinntekter ligger
også betydelig over det som tidligere har vært
forutsatt. Dette har økt handlefriheten i budsjettpolitikken.
Regjeringen mener på den bakgrunn at det er grunnlag for
en begrenset økning i bruken av oljeinntektene de nærmeste årene.
Et nærliggende alternativ vil være å legge
opp til en jevn innfasing av inntektene over tid tilsvarende om lag
den forventede realavkastningen av Petroleumsfondet. En politikk
basert på å bruke forventet realavkastning av
Petroleumsfondet sikrer at realverdien av fondet ikke reduseres.
Samtidig baseres bruken på opptjente inntekter, og ikke
usikre framtidige inntekter.
Etter en samlet vurdering vil Regjeringen legge
til grunn følgende som retningslinje for budsjettpolitikken:
– Det legges
stor vekt på å jevne ut svingningene i økonomien
for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.
– Petroleumsinntektene fases gradvis
inn i økonomien. Det legges til grunn en innfasing om lag
i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
For en nærmere omtale av blant annet
spørsmålet om innfasing av oljeinntekter vises
det til St.meld. nr. 29 (2000-2001).
Komiteen slutter seg
til Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken
om arbeid for alle, en rettferdig fordeling, videreutvikling av
det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig
utvikling. Komiteen vil også understreke
at et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning
for å nå disse målene, og at en politikk
for økt produktivitet i offentlig og privat sektor vil
være avgjørende for videreutvikling av velferdssamfunnet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at Regjeringen vil videreføre den økonomiske
politikken basert på Solidaritetsalternativet, under henvisning
til resultatene denne strategien har gitt. Flertallet er
enig i at det er mange positive trekk i den økonomiske
utviklingen det siste tiåret, men vil også peke
på at det de siste årene har skjedd en bekymringsfull
nedbygging av industrien, både når det gjelder
sysselsetting og som andel av den samlete verdiskaping. Denne utviklingen
skyldes blant annet at kostnadsveksten i Norge de siste årene
har vært høyere enn hos våre handelspartnere.
Flertallet mener finanspolitikken
må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting.
Videre er finanspolitikken avgjørende for å bestemme
størrelsen på offentlig og privat, herunder konkurranseutsatt,
sektor. Flertallet mener finanspolitikken over tid
bør sikte mot å gi rom for en konkurranseutsatt
sektor om lag av samme omfang som i dag. Partene i arbeidslivet skal
gjennom moderate lønnsoppgjør sikre en fortsatt sterk
konkurranseutsatt sektor og holde arbeidsledigheten lav. Pengepolitikken
skal understøtte finanspolitikken og inntektspolitikken
i å sikre en stabil økonomisk utvikling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen
går inn for en langsiktig strategi for bruken av oljeinntektene,
der det legges opp til å bruke den årlige forventede
realavkastningen av Statens petroleumsfond. Flertallet støtter
grunntanken i en slik strategi.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, tar videre
til etterretning at Regjeringen har endret retningslinjene for pengepolitikken,
og viser til nærmere omtale nedenfor.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
i meldingen beskrives flere utfordringer for norsk økonomi.
Det er i dag høy kapasitetsutnyttelse og lite ledige ressurser. Særlig
er det i mange sektorer knapphet på arbeidskraft. Videre
står vi overfor store langsiktige utfordringer i budsjettpolitikken,
med kraftig økte utgifter til pensjoner, pleie og omsorg
som følge av en økende andel eldre i samfunnet.
Det er usikkerhet knyttet til størrelsen på fremtidige
petroleumsinntekter, en usikkerhet som blant annet understreker
betydningen av at vi i Norge bevarer rom for en konkurranseutsatt
sektor utenom petroleumssektoren. Det er også viktig å unngå store
omveltninger i den økonomiske politikken på kort
tid, blant annet fordi dette i seg selv kan gi store omstillingskostnader.
Flertallet understreker at både
kortsiktige og langsiktige forhold dermed tilsier tilbakeholdenhet med
vesentlig økt bruk av oljeinntektene i norsk økonomi,
for å unngå skadevirkninger som på sikt
kan være betydelig større enn de kortsiktige gevinstene
en slik politikk vil kunne gi.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil også understreke at det på lang sikt er vekstevnen
i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen
i Norge, slik det også pekes på i meldingen. Uansett
utvikling i petroleumspriser og produksjon vil verdiskapingen i
Fastlands-Norge være langt høyere enn inntektene
fra petroleumssektoren. Dette innebærer at det må legges
avgjørende vekt på tiltak som fremmer verdiskaping
og økt produktivitet i både offentlig og privat
sektor. Flertallet mener derfor at en økning
i bruken av petroleumsinntekter bør rettes inn mot tiltak som
kan øke produktiviteten, og dermed vekstevnen, i resten
av økonomien.
Komiteen vil peke på at
skatte- og avgiftspolitikken, og satsing på infrastruktur,
utdanning og forskning er viktig for å få en mer
velfungerende økonomi.
Komiteen mener det,
utover en økt satsing, er avgjørende å sørge
for en mest mulig effektiv bruk av de store ressursene som brukes
både i offentlig og privat sektor i dag. Det må unngås
at petroleumsformuen og -inntektene brukes som unnskyldning for å la
være å foreta nødvendige systemreformer.
De langsiktige fremskrivningene i Langtidsprogrammet 2002-2005 viser
spesielt at det er en forutsetning for videre utvikling av velferdssamfunnet
at produktiviteten i offentlig sektor forbedres. Komiteen viser
til at fornyelsesprogrammet for offentlig sektor legger vekt på at
tjenestene skal bli mer fleksible og tilpasset brukernes behov. Komiteen viser
til merknader til de øvrige kapitlene for en nærmere
drøfting av konkrete tiltak når det gjelder fornyelse
av offentlig sektor.
Komiteen viser til at Regjeringen
mener den økonomiske politikken må ivareta hensyn
til en stabil økonomisk utvikling som er opprettholdbar
over tid og som bidrar til en effektiv utnyttelse av ressursene. Komiteen slutter
seg til dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til
at Regjeringen foreslår en retningslinje for bruk av petroleumsinntektene
i tråd med årlig forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
Regjeringen gir videre uttrykk for at en i situasjoner med høy
aktivitet i økonomien bør være mer tilbakeholden
med bruken av petroleumsinntekter enn denne regelen tilsier, mens
det ved konjunturtilbakeslag kan være behov for en noe
større bruk.
Flertallet mener en
regel om å bruke petroleumsinntektene tilsvarende den årlige
forventede realavkastningen av Statens petroleumsfond vil være
et fornuftig utgangspunkt. Flertallet vil imidlertid understreke
at bruken av realavkastningen må tilpasses konjunktursituasjonen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener videre
at en gradvis innfasing av petroleumsinntektene i norsk økonomi, kombinert
med Regjeringens endrete pengepolitikk, setter særlige
krav til strukturpolitikken for å sikre at bruken av oljeinntektene
slår ut i økt velferd og ikke i økte
kostnader. Særlig er det viktig at tilgangen på arbeidskraft
bedres, gjennom tiltak på en bred front.
Komiteen vil understreke
at en slik regel for bruk av petroleumsinntekter ikke kan være
statisk, og at det er viktig med kontinuerlig vurdering for å fange
opp ny informasjon og eventuelle utilsiktede virkninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil i denne sammenheng understreke betydningen av at finans-, penge-,
struktur- og inntektspolitikken skal virke sammen for å nå målet
om stabile rammevilkår for næringslivet og en
sunn økonomisk utvikling. Finanspolitikken må brukes
aktivt for å utjevne svingningene i økonomien
og for å virke konjunkturstabiliserende. Flertallet mener
samtidig at en bør være varsom med å legge
for store byrder på pengepolitikken da dette over tid vil
kunne føre til en styrket krone som igjen vil svekke konkurranseutsatt
sektor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk
Venstreparti, mener det er viktig å opprettholde rom for
en sterk konkurranseutsatt sektor, og mener derfor det må legges
stor vekt på at videre utvikling av velferdssamfunnet og
det offentlige tjenestetilbudet er basert på modernisering
og effektivisering i offentlig sektor og tiltak for å øke
tilgangen på arbeidskraft.
Komiteen viser til
at Regjeringen den 30. mars 2001 nedsatte en pensjonskommisjon med
representanter fra partiene på Stortinget og uavhengige
eksperter som skal avklare hovedmålene og prinsippene for
et samlet pensjonssystem. I mandatet for denne kommisjonen heter
det at "Et spørsmål som må vurderes,
er om en fondering av pensjonsytelsene kan bidra til å sikre
et bærekraftig pensjonssystem på sikt."
Komiteen legger til grunn at
pensjonskommisjonen vil kunne legge frem konkret forslag til en
reform, blant annet basert på vurderingene i NOU 1998:19 Fondering
av folketrygden? og NOU 1998:19 Fleksibel pensjonering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk
Venstreparti, mener at en av de aller viktigste langsiktige utfordringene
vil være finansieringen av våre fremtidige pensjonsforpliktelser.
I denne sammenheng vises det til at den nylig nedsatte pensjonskommisjonen
skal se på disse spørsmålene. Flertallet mener
det er naturlig å se på eventuell fondering av Folketrygden
i denne sammenheng samt finne tiltak som gjør at flere
arbeidstakere kan stå lenger i arbeid. Til sammen vil dette
kunne gi løsninger og innretninger av Folketrygden som
kan skape større tillit og trygghet hos folk til at de
får den pensjonen de har krav på i fremtiden.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at det ved Kronprinsregentens resolusjon av 29. mars 2001 er
fastsatt nye retningslinjer for pengepolitikken, og tar dette til
etterretning.
Flertallet viser til at pengepolitikken
i Norge tradisjonelt har vært rettet inn mot å holde
en fast eller stabil valutakurs, og at en de senere årene
i økende grad har fokusert på de grunnleggende
forutsetningene for dette. Erfaringene har vist at det er vanskelig å finstyre
valutakursen, samtidig som det i en liten åpen økonomi
som den norske er en nær og gjensidig sammenheng mellom
valutakursutvikling og inflasjon.
Flertallet er enig i at pengepolitikken
skal sikte mot stabilitet i den norske krones verdi, nasjonalt og
i forhold til våre handelspartnere, og samtidig understøtte
finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen
i produksjon og sysselsetting.
Flertallet viser til at Regjeringen
i samsvar med dette har fastsatt at den operative gjennomføringen
av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon.
Flertallet viser videre til at
dette er definert som en årsvekst i konsumprisene som over
tid er nær 2,5 pst., og at det forventes at konsumprisveksten
som hovedregel vil ligge innefor et intervall +/-
1 prosentpoeng rundt dette målet.
Flertallet har merket seg at
en målsetting om en årsvekst i konsumprisene på 2,5
pst. innebærer at en legger opp til en noe høyere
prisvekst enn det man sikter mot i euroområdet. Samtidig
er imidlertid en slik målsetting på linje med
for eksempel Storbritannia, og i tråd med den gjennomsnittlige
prisstigning i Norge på 90-tallet.
Flertallet har videre merket
seg at de nye retningslinjene ikke i seg selv bør innebære
en vesentlig annerledes innretting av de pengepolitiske virkemidlene,
og at det dermed ligger til rette for kontinuitet i utøvelsen
av pengepolitikken.
Flertallet viser for øvrig
til at Norges Bank i brev av 27. mars 2001 legger til grunn at en
gradvis innfasing av petroleumsinntektene i takt med forventet realavkastning
av Petroleumsfondet isolert sett vil kunne bidra til at vilkårene
for konkurranseutsatt virksomhet svekkes.
Flertallet mener dette understreker
betydningen av tiltakene omtalt i denne innstillingens avsnitt 2.2, der
det blant annet legges vekt på effektivisering av offentlig
sektor, tiltak for å styrke vekstevnen i norsk økonomi,
tiltak for å bedre tilgangen på arbeidskraft og et
konkurransedyktig skatte- og avgiftsnivå. Flertallet viser
til at det er ulike synspunkter på hva som er kravene til
et konkurransedyktig skatte- og avgiftsnivå, og viser til
de enkelte fraksjoners merknader.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at skattegrunnlaget må være så bredt
at det kan finansiere en aktiv velferdsstat. Et bredt skattegrunnlag
gjør det også mulig å holde lavere skatte-
og avgiftssatser. Skattene må være slik at de
som har mest yter mest. Skattesystemet må bidra til at
vi bruker ressurser på en rasjonell, effektiv og miljømessig
god måte. Grunnrente må i størst mulig
grad komme fellesskapet til gode gjennom en effektiv beskatning.
Videre mener disse medlemmer at skattesystemet må være
lett å forstå, lett å administrere og
at folk må oppfatte det som rettferdig.
Disse medlemmer mener skatt på arbeid
må utformes med sikte på at det skal være
mer lønnsomt å arbeide enn å motta trygd.
Det er derfor viktig å unngå for høy
marginalskatt på arbeidsinntekt, særlig for personer
med lave inntekter og for personer som kombinerer pensjon og arbeid. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen går inn for å redusere
skatten på arbeid.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen legger til grunn at det er begrensede muligheter for å øke det
samlede skatte- og avgiftsnivået i årene som kommer.
Dette skyldes både at et for høyt skattenivå vil føre
til ineffektiv bruk at samfunnets ressurser, det blir for lite lønnsomt å arbeide
og investere og at konkurranse om å tiltrekke seg internasjonalt
flyttbare ressurser gjør at en må ta hensyn til
utviklingen i andre land.
Disse medlemmer viser til at
skatte- og avgiftsinntektene i Norge nå tilsvarer om lag
44 pst. av BNP. Dette er noe lavere enn i Danmark, Finland og Sverige, men
høyere enn i land som Tyskland, Storbritannia, Japan og
USA. Disse medlemmer viser til at skatter og avgifter
som andel av BNP er et lite presist mål på den
virkningen skatter og avgifter har på velferdsnivået
og den økonomiske aktiviteten i landene.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen ønsker at norsk næringsliv skal sikres
konkurransedyktige rammevilkår. Skattesatser, støtteordninger
og andre tradisjonelle næringspolitiske virkemidler utgjør bare
en del av disse vilkårene. Disse medlemmer viser
til at det er vel så viktig å føre en økonomisk
politikk som sikrer stabilitet, og dermed reduserer usikkerhet.
En framtidsrettet utdannings- og forskningspolitikk, en god infrastruktur
i form av veier, jernbane, flyplasser og havner og aktiv bruk av
informasjons- og kommunikasjonsteknologi skal gjøre næringslivet
mer nyskapende og omstillingsdyktig. Disse medlemmer mener
et samfunn preget av trygghet, rettferdig fordeling og gode velferdsordninger
også gir næringslivet gode forutsetninger for
høy verdiskaping.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet og sentrumspartiene i budsjettavtalen for 2001 ble
enige om at beskatningen av nærings- og kapitalinntekter skulle
legges om etter følgende prinsipper:
– en mer
rettferdig fordeling
– nøytralitet mellom
ulike investerings-, finansierings- og virksomhetsformer
– en effektiv beskatning av kapitalinntekter
– en tilnærming mellom
beskatningen av kapital og arbeid slik at delingsmodellen dermed
blir avviklet.
Disse medlemmer viser til at
disse prinsippene bygger videre på prinsippene som lå til
grunn for skattereformen av 1992.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen som en oppfølging av budsjettavtalen mellom
Arbeiderpartiet og sentrumspartiene tar sikte på å fremme
en stortingsmelding med en helhetlig vurdering av nærings- og
kapitalbeskatningen, der beskatningen av arbeids- og kapitalinntekter
ses i sammenheng. I dette arbeidet vil det bli vurdert ulike modeller
for endret skattlegging av nærings- og kapitalinntekter. Disse
medlemmer mener at et viktig element i en slik reform vil være å redusere
satsforskjellene mellom arbeids- og kapitalinntekter.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.9.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener petroleumsinntektene
også bør brukes til å gjennomføre
en trygghetsreform av Folketrygden. Disse medlemmer viser
til kap. 15 for en nærmere omtale av dette.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i meldingen over noen linjer omtaler skatte- og avgiftsspørsmål. Disse
medlemmer er glad for at Regjeringen i meldingen går
langt i å innrømme at skattenivået i
Norge er høyt, og at utviklingen i våre naboland
går i stikk motsatt retning av Norge på dette området. Disse
medlemmer er samtidig skuffet over at Regjeringen ikke tar
konsekvensene av dette. Disse medlemmer mener det
ikke holder at Regjeringen kommer med vage formuleringer om fremtidige
skatter og avgifter. Tiden er overmoden for et krafttak for å bringe
det norske skatte- og avgiftsnivået ned.
Disse medlemmer viser til at
skatter og avgifter er nødvendige for å finansiere
fellesgodene. Men det høye norske skatte- og avgiftsnivået
innebærer betydelige merkostnader som ikke står
i forhold til gjenytelsene fra det offentlige. Den enkeltes valgfrihet
og mulighet til å klare seg på egen inntekt blir
redusert. Innsatsvilje og skaperevne blir motarbeidet. Mangfoldet
i samfunnet blir mindre når stadig mer skal presses inn
i skattefinansierte offentlige løsninger. Disse medlemmer vil
la folk bestemme over mer av sin egen inntekt.
Disse medlemmer viser til at
i dagens verden flytter de beste forretningsideene dit rammebetingelsene
for verdiskaping er best. Det høye norske skatte- og avgiftsnivået
er en viktig årsak til at bedrifter og personer velger å flytte
fra Norge, og at nyetableringer skjer i andre land. Resultatet er
færre arbeidsplasser, lavere investeringer og et mindre
skattegrunnlag. Over tid vil dette undergrave velferdsstaten.
Disse medlemmer vil understreke
at globaliseringen fører til reduserte skatteinntekter
for det offentlige. Vi har imidlertid muligheten til å velge
hvordan dette skal skje. Holder vi på dagens høye
skatter og avgifter, vil reduksjonen i skatteinntekter komme gjennom
utflytting, handelslekkasjer og stagnerende verdiskaping. Disse
medlemmer vil i stedet redusere skatte- og avgiftssatsene.
Dermed blir det mer attraktivt å bli og etablere seg i
Norge, både for enkeltpersoner og bedrifter. Den enkelte
betaler mindre i skatt, men verdiskapingen og velferdsgrunnlaget
blir i Norge.
Derfor mener disse medlemmer at
det totale skatte- og avgiftsnivået må reduseres
ned mot nivået i EU-landene. Det må legges stor
vekt på å redusere de skatte- og avgiftstyper
som svekker Norges konkurranseevne. Dette vil sikre velferden, både
for den enkelte og for samfunnet. Den enkelte går en tryggere
fremtid i møte når skattenivået ikke
fører til nedlagte arbeidsplasser. Velferdssamfunnet er
avhengig av et verdiskapende næringsliv, ikke minst for å finansiere
fellesgodene. Disse medlemmer viser til at Høyres skattepolitikk
dermed legger grunnlaget for gode, offentlige velferdstilbud også i
et langsiktig perspektiv.
Disse medlemmer vil at det skal
lønne seg å arbeide og å yte en ekstra
innsats. Derfor vil disse medlemmer redusere skatten
på arbeidsinntekt. Bunnfradraget må økes
for at de med lavere inntekter lettere skal kunne leve av egen inntekt. Disse
medlemmer vil arbeide for et flatere og enklere skattesystem,
ved å kombinere økte fradrag med en gradvis avvikling
av toppskatten. Dermed vil forskjellene i marginalskatt på arbeidsinntekter
og kapitalinntekter jevnes ut. For disse medlemmer er
det viktig at en slik utjevning skjer ved å gi arbeidstagerne
skatteletter fremfor å sette arbeidsplasser i fare ved å legge
nye skattebyrder på næringslivet.
Disse medlemmer mener det er
et mål at flest mulig kan eie egen bolig, og vil avvikle
fordelsbeskatningen av egen bolig og fritidsbolig.
Disse medlemmer vil redusere
de høye norske særavgiftene. Avgiftene rammer
blindt, uavhengig av den enkeltes evne til å betale. Ofte
er det de med dårligst råd som rammes hardest
av de høye særavgiftene. Samtidig fører
flere av særavgiftene til handelslekkasjer og svekket konkurranseevne
for norsk næringsliv. Disse medlemmer vil
derfor senke avgiftene ned mot et nordisk og europeisk nivå.
Blant annet vil disse medlemmer redusere den samlete
avgiftsbelastningen på bil. Det er også nødvendig å redusere avgiftene
på grensehandelsutsatte varer deriblant avgiften på alkohol.
Disse medlemmer er imot rushtidsavgift.
En slik ny avgiftsbelastning vil ha en skjev sosial profil.
Disse medlemmer vil styrke norske
arbeidsplasser, norske bedrifter og norsk eierskap gjennom lettelser
i beskatningen av næringsvirksomhet og eierskap. Selskapsbeskatningen
må forbedres, blant annet ved å forbedre avskrivningsreglene. Disse
medlemmer vil også fjerne den særnorske
investeringsavgiften. Den fører til at investeringer er
dyrere i Norge enn i andre land, og bidrar dermed til å drive
næringsvirksomhet og arbeidsplasser ut av landet.
Disse medlemmer vil fjerne formuesskatten. Formuesskatten
innebærer at den effektive skatten på kapitalavkastning
i Norge er svært høy for enkelte typer kapital,
den fører til skattemotiverte kapitalplasseringer ved at
ulike typer kapital forskjellsbehandles og den svekker norsk eierskap.
Videre vil disse medlemmer fjerne dobbeltbeskatningen
av utbytte. Disse medlemmers mål om å fjerne
toppskatten og å gjøre hele eller deler av trygdeavgiften
om til innskudd på private pensjonskonti vil gi tilnærmet
lik skattesats for ulike typer inntekt. Dermed kan delingsmodellen
fjernes. Disse medlemmer vil lette belastningen ved
generasjonsskifte i familieeide bedrifter ved å redusere
arveavgiften.
Disse medlemmer kan langt på vei
slutte seg til analysen i Langtidsprogrammet når det gjelder
hvilke utfordringer og forbedringsbehov vi står overfor
når det gjelder tilgangen på arbeidskraft og å utnytte
ressursene mer effektivt i offentlig og privat sektor. Samtidig
finner disse medlemmer grunn til å etterlyse konkret
tiltak for å møte disse utfordringene. Regjeringen
gir i meldingen svært få konkrete signaler, og
disse går dessverre i motsatt retning av det som er nødvendig.
Følgende sitat fra kapittel 5 i meldingen er betegnende
for hele meldingen:
"Utviklingen på dette området,
og utsiktene fremover gjør at det er svært viktig å snu
utviklingen bort fra økt tilgang til uføretrygd
og økt sykefravær. Regjeringen vil imidlertid
ikke svekke arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen."
Her slås det først fast at
det er svært viktig at noe gjøres, men det eneste
signalet som kommer fra Regjeringen er at den ikke vil ta i bruk
det sannsynligvis viktigste og mest effektfulle virkemiddelet for å løse problemet.
Disse medlemmer viser til at
mangel på arbeidskraft er en av våre viktigste
utfordringer, og at forslaget om å innføre en
egenandel i sykelønnsordningen må ses i sammenheng
med dette. Skal vi lykkes i å øke tilgangen på arbeidskraft
er det nødvendig med tiltak på bred front, også når
dette betyr tiltak som isolert sett er upopulære. Disse
medlemmer viser til avsnitt 5.2 i denne innstillingen for
en bred gjennomgang av Høyres tiltak for å bedre
tilgangen på arbeidskraft.
Disse medlemmer vil også understreket
nødvendigheten av å fornye og effektivisere offentlig
sektor, slik det tas til orde for i meldingen. Disse medlemmer konstaterer
dessverre med skuffelse at det også på dette området
er dårlig samsvar mellom situasjonsbeskrivelsen i langtidsprogrammet
og den konkrete politikk Regjeringen står for. Skal en
gjennomføre en modernisering og forbedring av offentlig
sektor er det nødvendig å gjennomføre
omfattende endringer, også i praksis. Regjeringens politikk
er i alt for stor grad preget av snakk om behovet for fornyelse,
mens de konkrete endringsforslag som er kommet eller varslet i altfor
liten grad innebærer reelle endringer.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig med omfattende omorganisering, deregulering,
konkurranseutsetting og privatisering i offentlig sektor, for å sikre
at tjenestetilbudet blir best mulig til en lavest mulig kostnad.
Samtidig vil disse medlemmer understreke at det også er
nødvendig med en sterk vilje til prioritering blant offentlige
oppgaver. I et samfunn i utvikling må det offentlige tjenestetilbudet
også utvikle seg. Dette kan innebære nye offentlige
tjenester og oppgaver, men det må også innebære
at man ser kritisk på de eksisterende oppgaver og tjenester.
Disse medlemmer viser til avsnitt
3.2 for en bredere gjennomgang av Høyres politikk for reformer i
offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at det sentrale målet for den økonomiske politikken
på kort og lang sikt er å sikre velferdsstatens
framtid. Dette er av avgjørende betydning for den individuelle
velferden til store grupper i det norske samfunnet, samtidig som
tryggheten og de relativt mindre forskjeller dette gir er en sentral verdi
for alle nordmenn. For Sosialistisk Venstreparti er det et mål
at alle skal få realisert sine evner til gavn for seg selv
og samfunnet.
For å oppnå dette er det viktig
at det føres en økonomisk politikk som er bærekraftig
på lang sikt. Det innebærer at det må legges
stor vekt på å stimulere til god utnyttelse av
samfunnets menneskelige og kapitalmessige ressurser. Det må vises
forsiktighet i bruken av fellesskapets ressurser - både
når det gjelder petroleumsformuen og når det gjelder
naturressurser og vårt felles miljø. Samtidig
må man sikre en mer rettferdig fordeling av samfunnets
ressurser.
Dette medlem er enig i en forsiktige
bruk av oljeformuen. Hovedregelen om å bruke forventa realavkastning
i økonomien, innebærer i realiteten at oljeformuen
ikke røres. Realverdien av formuen vil opprettholdes, men
omplasseres fra petroleum til finanskapital i et relativt høyt
tempo. Og det er kun avkastningen av den delen av formuen som er
omplassert til finansmarkedene man ønsker å bruke
til økt velferd i norsk økonomi, mens kapitalen
blir stående urørt. Dette medlem vil
imidlertid understreke at Stortinget til enhver tid står
fritt til å bruke de penger Stortinget finner riktig, og
vil advare mot en skjematisk forståelse av den foreslåtte
tommelfingerregelen. Dette medlem støtter
intensjonen i regelen, men vil forbeholde seg rette til å vurdere
dette på fritt grunnlag fra budsjett til budsjett.
Dette medlem påpeker
at petroleumsformuen er hele folkets formue. Dette er verdier som
er blitt stilt til vår disposisjon gjennom heldige geologiske
hendelser langt tilbake i tid. Det er derfor ikke urimelig om vesentlige
deler av formuen bør investeres i næringsvirksomhet
som kan skape utvikling i den fattigste delen av verden, kombinert
med en økning av bistanden. Som et absolutt minimum bør
vi sørge for å forvalte denne formuen på en
måte som ikke bidrar til å forverre situasjonen
for utsatte grupper. Forvaltningen av oljefondet bør underlegges
etiske retningslinjer.
For å gi framtidige generasjoner reell
mulighet til å ha innflytelse på disponeringen
av oljeformuen, vil SV ha et lavere tempo i utvinning og letevirksomhet
på norsk sokkel. Av hensyn til klimaproblemene kan det faktisk
tenkes at våre barn og barnebarn vil foretrekke å la
være å utvinne deler av petroleumsressursene.
Det er også grunn til å spørre om man
ikke trenger arbeidskraften på andre felter i økonomien. Dette
medlem vil derfor anbefale å redusere letevirksomheten,
særlig i de sårbare områdene i nord.
Hensynet til bærekraft i forhold til
naturressurser og miljø må også ivaretas
av den økonomiske politikken. Det er nå fem år
siden grønn skattekommisjon leverte sine anbefalinger,
men det står fremdeles mye igjen før disse er
fulgt opp. Dette medlem mener det bør være
et mål for neste langtidsperiode at grønne skatter innfases
i den økonomiske politikken. Det vil redusere miljøbelastningene,
samtidig som det blir mulig å redusere andre skatter og
avgifter som bidrar til dårligere effektivitet i økonomien.
Det vises for øvrig til merknader til kap. 8.
Det er et potensial for å bedre velferden
i Norge gjennom å forbedre effektiviteten i utnyttelsen
av ressursene vi disponerer. Det er primært kapasiteten
i arbeidsmarkedet som bremser den økonomiske utviklingen
i Norge. Tiltak som kan få ledige ut i arbeid, og tiltak
som kan bedre den effektive tilgangen på arbeidskraft,
bør derfor etterlyses. Dette medlem vil
særlig rette fokuset mot en satsing på skole og utdanning
som kan øke arbeidskraftens produktivitet, og viser for øvrig
til merknader til kap. 5.
Også i skatte- og avgiftspolitikken
er det mulig å finne effektivitetsforbedringer. Gjennom
satsing på avgifter som korrigerer uønsket atferd,
på skatter med bredt grunnlag og lave satser og forutsigbarhet
i skatte- og avgiftspolitikken, vil man kunne sikre offentlige inntekter
med et så lite effektivitetstap som mulig. Dette krever
bl.a. at Stortingsflertallet avstår fra skattevedtak som
ikke er utredet, og der konsekvensene ikke er kjent.
Det bør være et mål
for den økonomiske politikken i neste periode å bidra
til en stabil utvikling. Raske endringer i aktivitetsnivået
vil skape omstillingskostnader. Arbeidsledighet er i tillegg til å være
et alvorlig problem for de som rammes, sløsing med samfunnets
ressurser. Dette medlem påpeker at Norge
de siste 20 årene konsekvent har hatt motsatt konjunkturutvikling av
EU. En forutsetning for å kunne føre en effektiv
stabiliseringspolitikk er derfor at Norge unngår medlemsskap
i EU og deres økonomiske og monetære union (ØMU).
Også pengepolitikken må styres
politisk. Dette medlem viser til Regjeringens foreslåtte
omlegging av pengepolitikken i St.meld. nr. 29 (2000-2001), der målet
politikken legges om fra et fastkursmål til et inflasjonsmål.
Dette innebærer blant annet at Norges Bank får
en mer selvstendig rolle i den økonomiske politikken, på bekostning
av det politiske system. Vi kan risikere å oppleve at effekten
av en ekspansiv politikk et flertall på Stortinget går
inn for, blir opphevet av en innstramming av pengepolitikken. Det
er også et faktum at pengepolitikken er et indirekte virkemiddel som
rammer de ulike sektorene i økonomien vilkårlig. Skadevirkningene
av en innstramming via pengepolitikken kan derfor bli vesentlig
større enn gjennom en presis bruk av finanspolitiske virkemidler
i de sektorene der innstrammingsbehovet er størst. Dette medlem er
derfor skeptisk til den foreslåtte omleggingen av pengepolitikken.
Regjeringens langsiktige framskrivninger er
sårbare for endrede forutsetninger. Andre verdier på sentrale størrelser
som produktivitetsutvikling, oljepris og yrkesdeltakelse, kan endre
premissene for diskusjonen radikalt. Det er derfor grunn til en
viss forsiktighet i tolkningen av konsekvensene av de ulike alternativene som
skisseres. Uansett er Norge i en unik situasjon. Med dagens økonomiske
politikk har vi balanse i generasjonsregnskapet - noe vi er nesten
alene om i verden. Det innebærer at enhver produktivitetsforbedring
kan brukes til å forbedre fordeling og velferd uten at
det går på bekostning av framtidige generasjoner.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.