Stortingsmeldinga gjeld ILOs 88. internasjonale arbeidskonferanse
i Genève, 31. mai - 15. juni 2000 og Noregs stilling til
konvensjon nr. 183 om mødrevern i arbeidslivet, som blei
vedteken på konferansen.
Konferansen vedtok ein særskild resolusjon
som sterkt fordømmer Myanmar (Burma) for grove brot på dei
mest grunnleggjande prinsippa som organisasjonen står for.
Sudan blei ført opp under ein særskild
paragraf for grove brot på konvensjon nr. 29 om tvangsarbeid.
Kamerun blei ført opp under ein særskild
paragraf for grove brot på konvensjon nr. 87 om foreiningsfridom
og vern av organisasjonsretten.
Venezuela vart òg kritisert for grove
brot på konvensjon nr. 87.
Konferansen vedtok også ein særskild
resolusjon om HIV/AIDS og arbeidslivet.
Det blei vidare vedteke særskilde konklusjonar
om utvikling av menneskelege ressursar, opplæring og utvikling.
Konferansen behandla eit utkast til ein ny konvensjon
og ei tilråding om tryggleik og helse i jordbruket for
første gong. Dei skal behandlast ferdig på ILOs arbeidskonferanse
i juni 2001.
Til spørsmålet om norsk ratifikasjon
av konvensjon nr. 183 og rekommandasjon nr. 191 om mødrevern
i arbeidslivet er det i meldinga gjeve att fråsegner frå: Sosial-
og helsedepartementet, Direktoratet for arbeidstilsynet, Barne-
og familiedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet,
Næringslivets Hovedorganisasjon, Norsk Sjømannsforbund,
Norsk arbeidsgiverforening med offentlig tilknytning, Kommunenes
Sentralforbund, Landsorganisasjonen i Noreg og Norges Rederiforbund.
Dessutan har spørsmålet vore
drøfta i Den norske ILO-komiteen som har gjeve følgjande
fråsegn:
"Møtet konkluderte med å tilrå at
Norge ikke kan ratifisere konvensjonen nå. Det er nødvendig å arbeide videre
med flere av spørsmålene før en eventuelt
kan foreslå ratifikasjon av konvensjonen. Bl.a. vil det
være nødvendig å få avklart
nærmere enkelte artikler med Arbeidsbyrået i Genève.
Møtet var av den oppfatning at det er naturlig å drøfte
saken på nytt etter at de nødvendige avklaringer
er blitt foretatt."
Arbeids- og administrasjonsdepartementet meiner
at Noreg ikkje bør ratifisere eller tiltre rekommandasjonen
no. Departementet er vidare av den meining at det er naudsynt med
ei nærmare avklaring av nokre av reglane i konvensjonen
sett i høve til norsk lovgiving og praksis, før
Regjeringa eventuelt gjer framlegg om ratifikasjon av konvensjonen.
Dette gjeld mellom anna artiklane nr. 8 (vern av ansettelsesforhold
og ikke-diskriminering) og nr. 10 (ammende mødre).
Departementet finn det naturleg at saka blir
lagd fram for Stortinget på nytt etter at desse spørsmåla
har blitt avklara.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Berit Brørby, Aud Gaundal, Einar Johansen, Leif
Lund og Bjørnar Olsen, fra Kristelig Folkeparti, Kurt-Arne
Langeland og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J.
Hoddevik og Erna Solberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen
og Lodve Solholm, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, og fra
Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til at
det var arbeidsgiverne som fremmet resolusjon nr. 1 om HIV/AIDS
og arbeidslivet, men at den hadde full støtte fra arbeidstakerne
og en rekke regjeringer. Epidemien er, i tillegg til sykefravær
og dødsfall blant ansatte, et alvorlig problem for arbeidslivet
i en rekke land. Spesielt rammet er Afrika, men også Sør-
og Sørøst Asia og Karibia. Problemene er bl.a.
utstøting og diskriminering i arbeidslivet, foreldreløse
barn (økt barnearbeid) og økt byrde for eldre arbeidstakere. Komiteen viser
til at det var stor enighet om at både arbeidsgiver- og
arbeidstakersiden og myndighetene må samarbeide for å redusere
spredningen av HIV/AIDS og ta hånd om de problemene
som allerede eksisterer. Komiteen mener disse problemene
er så store at det var riktig at ILO vedtok resolusjonen,
og viser til at Regjeringen i samarbeid med ILO utarbeider planer
om på hvilken måte Norge kan bidra i dette arbeidet.
Komiteen viser ellers til at
Norge sammen med de nordiske landene var forslagsstillere til den
ene resolusjonen om likestilling. Komiteen mener dette er riktig, både
at likestillingsspørsmålet er på dagsorden,
og at de nordiske landene samarbeider både om tema og praktisk
arbeid.
Komiteen viser til at Arbeids-
og administrasjonsdepartementet har anbefalt at Norge ikke ratifiserer konvensjon
nr. 183 og rekommandasjon nr. 191 om mødrevern nå. Komiteen viser
til de synspunktene som er kommet fram, og at en del avklaringer
må gjøres før ratifisering. Komiteen tar
dette til etterretning, og vil ha endelige synspunkter på dette
når saken legges fram for Stortinget.
For øvrig har komiteen ingen
merknader og tar St.meld nr. 40 (2000-2001) til orientering.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at selv om en eventuell ratifisering av konvensjonen
ikke vil medføre særlige endringer i norske kvinners
rettigheter, er det viktig at Norge, som et internasjonalt foregangsland
på området, kan ratifisere en konvensjon som gir
relativt begrensede, men like fullt viktige rettigheter for kvinnelige
arbeidstakere, så raskt som mulig. Dette medlem anser
på denne bakgrunn at norsk lovgivning og praksis bør
endres slik at Norge kan oppfylle kravene i konvensjonen og tilrådingene
i rekommandasjonen og at Norge deretter bør ratifisere
konvensjonen og gi sin tilslutning til rekommandasjonen.
Dette medlem viser til at det
i norsk rett ikke foreligger noen bestemmelse om at ammepauser eller daglig
arbeidstidsreduksjon skal regnes som arbeidstid og lønnes
deretter. I det avtaleregulerte arbeidslivet i Norge er de fleste
kvinner dekket gjennom tariffavtaler når det gjelder rett
til fri med lønn for å amme sitt barn. I tillegg
fører den lange fødselspermisjonen/foreldrepermisjonen
til at retten til betalte ammepauser blir et mindre problem. Ratifikasjon
av konvensjonen om mødrevern kan gjøres enten
gjennom allmenngjøring av tariffavtaler eller gjennom lovendring
som påbyr alle arbeidsgivere å gi kvinnelige arbeidstakere
som ammer, rett til fri med lønn i en viss periode.
Dette medlem vil påpeke
viktigheten av at internasjonal lovgivning må ha denne
type bestemmelser. Det er viktig at Norge som et foregangsland for
mor og barns rettigheter følger opp med bestemmelser på dette punktet.
De fleste tariffavtaler har bestemmelser om
rett til betalte ammepauser. Unntakene er hotell- og restaurantområdet
og enkelte områder innen oljeindustrien. I andre avtaleregulerte
områder er det bare marginale grupper som ikke er dekket
av bestemmelsene om betalte ammepauser. Retten varierer fra inntil
2 timer lønnet fri pr. dag til 1 time pr. dag inntil barnet
er fylt 1 år.
Dette medlem viser til at Norge
i dag ikke har et sterkt stillingsvern for kvinner i en periode
etter tilbakevending fra permisjon. De bestemmelser om dette som
er fastsatt i mødrekonvensjonen bør kunne innarbeides
i arbeidsmiljølovens § 65.
Komiteen har ellers
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 40 (2000-2001) - om ILOs 88. internasjonale
arbeidskonferanse i Genève, 31. mai - 15. juni 2000 - vedlegges
protokollen.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 15. mai 2001
Berit Brørby
leder |
Aud Gaundal
ordfører |
Erna Solberg
sekretær |