Forsvaret befinner seg i en dyp og vedvarende
strukturell krise. To grunnleggende ubalanser preger situasjonen:
Forsvarets størrelse står ikke i forhold til de ressurser
det blir tilført, og Forsvarets innretting er ikke egnet
til å løse framtidens oppgaver.
Den første ubalansen - mellom ressursbehov
og ressurstilførsel - er hovedsakelig økonomisk
betinget. For det første er det i en årrekke blitt
bevilget færre ressurser til Forsvaret enn det som er nødvendig
for å vedlikeholde og fornye infrastruktur og materiell
og for å gjennomføre tilstrekkelig utdannings-,
trenings- og øvingsaktivitet. For det andre preges fredsorganisasjonen
fortsatt i alt for stor grad av det Forsvar og det utgiftsnivå vi
hadde under den kalde krigen.
Den andre ubalansen - mellom Forsvarets innretting og
framtidens oppgaver - er hovedsakelig organisatorisk betinget. Selv
om den strukturen som ble anbefalt i siste langtidsmelding for Forsvaret,
St.meld. nr. 22 (1997-1998), var blitt tilført de nødvendige økonomiske
ressurser, ville den likevel hatt en skjev innretting i forhold
til framtidens utfordringer og trusselbilder. Utviklingen i våre
internasjonale rammevilkår, i det trusselbildet vi står
overfor og innen militær teknologi og doktriner, stiller
nye krav. De problemene Forsvaret hadde med å stille relevante
enheter på kort varsel som et bidrag til NATOs Kosovo-aksjoner, illustrerer
dette.
Kombinasjonen av disse ubalansene fører
til at Forsvaret, til tross for at det tilføres betydelige
ressurser og råder over høyt kompetent personell,
ikke fungerer etter hensikten. Dagens forsvar kan ikke fylle den
rollen Regjeringen mener et moderne forsvar må ha.
Norge har ikke på noe tidspunkt etter
den andre verdenskrig betalt for helheten av det forsvaret vi har
rådet over. Materiell og infrastruktur finansiert gjennom USAs
våpenhjelp i de første tiårene etter
krigen, og gjennom NATOs infrastrukturprogram i hele etterkrigsperioden,
utgjør fremdeles store deler av Forsvarets struktur. For
eksempel ble fregattene som skal byttes ut i årene framover,
i stor grad finansiert av USA på 1960-tallet. Verken det
politiske miljø, opinionen for øvrig eller Forsvaret
selv har derfor på noe tidspunkt erfart hva det koster
på egen hånd å opprettholde et forsvar
av den størrelse Norge har hatt. Effekten meldte seg med
desto større tyngde fordi betydelige deler av dette materiellet
begynte å bli modent for utskiftning på samme
tid som forsvarsbudsjettene begynte å synke, omkring 1990.
En annen sentral årsak til at Forsvaret
står i en vanskelig situasjon i dag, er at forsøkene
på å endre og redusere Forsvarets organisasjon
som følge av utviklingen på 1990-tallet, langt
på vei mislyktes. Forsvarsreformene etter den kalde krigen
har ikke godt nok reflektert endringene i de krav som stilles til
Forsvaret og Forsvarets raskt fallende kjøpekraft. Det
har heller ikke vært utvist tilstrekkelig forståelse
for at de store endringene i internasjonal politikk gjennom 1990-årene
førte til at NATO og allierte land gradvis stilte helt
andre krav til militære kapasiteter og organisasjon.
Samtidig har endringene som faktisk er blitt
gjennomført, lidd under tre svakheter. For det første
har det vært betydelig vanskeligere enn forutsatt å redusere antall
ansatte i Forsvarets fredsorganisasjon. Reduksjonene har bare vært
noe over en tredel av de over 6 000 som det ble lagt opp til i St.meld.
nr. 16 (1992-1993). Forsvarets lønnsutgifter er høyere
i dag enn de var i 1992. For det andre har reduksjonene først
og fremst rammet styrkestrukturen. Nedskjæringene i ledelses-,
stabs- og støtteapparatet har langt fra vært av samme
omfang. For det tredje har utviklingen av Forsvaret i begrenset
grad reflektert endringene i Forsvarets oppgavespekter, slik at
vi i dag for eksempel har for få styrker med kort reaksjonstid.
Den sikkerhetspolitiske utvikling vil stille
endrede krav til Forsvaret i framtiden. Den generelle geopolitiske
utvikling og utviklingen i våre nærområder,
spesielt Russland, er det ingen gitt å forutse. Sårbarhetssamfunnet
- som kjennetegnes av blant annet økende spesialisering
og økende gjensidig avhengighet - innebærer nye
risikoer, som også Forsvaret må kunne bidra til å håndtere.
Samtidig stiller utviklingen i NATO nye krav til Norge, blant annet
om å bidra til alliansens arbeid for en stabil utvikling
i det euro-atlantiske området. Det er dessuten uklart hvilken
retning og hvilke konsekvenser utviklingen av samarbeidet om sikkerhets-
og forsvarspolitikken i EU vil få, også for Norge
og NATO som helhet. Samtidig vil FN i overskuelig framtid fortsatt
ha behov for støtte til fredsbevaring og fredsopprettende
aksjoner.
Presset på Forsvarets driftsutgifter
vil fortsette som følge av den generelle pris- og lønnsveksten
i samfunnet. Samtidig tilsier erfaringene at prisene på militært materiell
og utstyr fortsatt vil stige raskere enn prisene i samfunnet for øvrig.
Med en videreføring av budsjettnivået for 2001
og en driftsvekst på to prosent per år, vil Forsvaret
i 2013 ikke ha en eneste krone til investeringer i nytt materiell,
gitt at dagens struktur og organisasjon opprettholdes. Samtidig øker
omfanget av statens faste utgifter, spesielt innen trygde-, helse-
og omsorgssektorene. Regjeringen anser derfor ikke at Forsvarets
problemer kan løses med bevilgninger alene. En grunnleggende
omlegging av Forsvaret må til. Dette er et problem som
også andre europeiske allierte sliter med, selv om de fleste
av dem er kommet lenger i omleggingen av sine forsvar enn Norge.
Dersom dagens utvikling ikke snus, vil ubalansene
i Forsvaret tilta ytterligere. Forsvaret vil i stadig større grad
bli en "hul" organisasjon, som til tross for at den sysselsetter
over 20 000 mennesker, og investerer betydelige summer i nytt militært
materiell hvert år, i stadig mindre grad blir i stand til å løse
sine oppgaver. Med en slik utvikling vil en økende andel
av innsatsen i Forsvaret gå med til improviserte løsninger
på akutte utfordringer - nasjonalt og internasjonalt. Disse
improviserte løsningene vil etter hvert være det
eneste som vil fungere i Forsvaret. Dette vil uvegerlig føre
til et sammenbrudd i norsk forsvarspolitikk og tap av Norges troverdighet
i NATO.
Forsvaret er i ferd med å forvitre.
Uten drastiske grep vil de grunnleggende problemene Forsvaret sliter
med i dag, forsterkes. Regjeringen mener derfor at Forsvaret både
må og bør legges om.
Situasjonen fordrer en omfattende reduksjon
og betydelig endring av hele Forsvarets struktur og organisasjon
- mindre justeringer vil ikke være tilstrekkelig. Samtidig
må fokus flyttes fra å kunne mobilisere en størst
mulig militær styrke etter langvarige forberedelser, til å ha
klart større operativitet i styrkestrukturen. Dette er
nødvendig for å få et forsvar som kan
løse sine mest presserende oppgaver på kort og
mellomlang sikt, og som vil kunne tilpasses en vesensforskjellig
situasjon på lengre sikt.
Regjeringen legger stor vekt på to
overordnede forhold knyttet til omleggingen: for det første
at den kan gjennomføres med tilstrekkelig tempo og kraft,
for det andre at Forsvaret etter omleggingen ikke på ny
havner i en situasjon med store ubalanser.
Formålet med proposisjonen er å anbefale
konkrete rammer og vedtak som kan legge til rette for en rask og effektiv
omlegging av Forsvaret i perioden 2002-2005. Ingen er tjent med å utsette
eller utvanne omfanget av omleggingen. I så stor grad som
mulig må det derfor nå fattes konkrete beslutninger
for omleggingen av styrkestrukturen og fredsorganisasjonen. Dette
er årsaken til at Regjeringen har valgt å fremme
en proposisjon som inneholder både overordnede politiske
avveininger og konkrete anbefalinger til vedtak.
Etter Regjeringens syn har ikke den nåværende
organisering av den øverste forsvarsledelse gitt tilstrekkelig
kapasitet for overordnet strategisk planlegging, ledelse, styring
og kontroll. Videre har Forsvaret hatt mangelfulle virkemidler til
disposisjon for å utvikle sin organisasjon og struktur
i henhold til nye rammebetingelser.
I proposisjonen foreslår Regjeringen
derfor en rekke nye tiltak og virkemidler, blant annet å konsentrere
og effektivisere Forsvarets fredsorganisasjon, endre vernepliktsordningen
og styrke evnen til strategisk ledelse av Forsvaret. Regjeringen
har dessuten allerede innført nye personellpolitiske virkemidler
for omleggingen av Forsvaret. Disse grepene vil bidra både
til at omleggingen kan gjennomføres som forutsatt, og at
Forsvaret ikke på ny havner i en situasjon med store ubalanser.
I motsetning til tidligere langtidsmeldinger
for Forsvaret, som har trukket opp de lange linjer i Forsvarets utvikling,
legger proposisjonen sterkere vekt på en tidsavgrenset
omleggingsperiode 2002-2005. Utover denne perioden skisseres den
mulige utviklingen på et overordnet nivå. Dette
er etter Regjeringens syn logisk med tanke på den usikkerhet
som gjør seg gjeldende på sikt, både
om den sikkerhetspolitiske og den militærteknologiske utvikling,
og om de nøyaktige resultatene av omleggingsprosessen.
Omleggingen er så omfattende og krevende at ingen kan garantere
at den går nøyaktig som planlagt, eller fastlegge
nøyaktig hvilke innsparinger den vil gi. Til tross for
denne usikkerhet er det likevel ingen fornuftig vei utenom en grunnleggende
omlegging av Forsvaret.
Forsvaret er Norges viktigste sikkerhetspolitiske
virkemiddel. Forsvarets viktigste oppgaver er å beskytte norske
interesser og norske ansvarsområder, bidra til å skape
stabilitet i nærområdene og oppfylle allianseforpliktelsene
i NATO. Samtidig skal Forsvaret bidra til internasjonalt arbeid
for fred, stabilitet og menneskerettigheter. Brukt i kombinasjon
med andre virkemidler, og eventuelt sammen med andre aktører,
er et moderne og fleksibelt Forsvar et egnet redskap i de fleste
nasjonale og internasjonale krisesituasjoner. Et godt og troverdig
Forsvar er et viktig instrument i norsk utenrikspolitikk, både
i internasjonale fora og i bilateralt samkvem med andre stater.
For å spille en slik rolle må imidlertid
Forsvaret organiseres slik at det kan løse sine oppgaver
på en best mulig måte. Det må også være
fleksibelt nok til å kunne fange opp og hurtig tilpasses
eventuelle endringer i verden omkring oss. Slik er det ikke i dag.
Det norske forsvaret er i stor grad fortsatt organisert for å motstå en
storstilt invasjon av norsk territorium, hvilket ikke lenger er
en sannsynlig trussel. Denne organiseringen bidrar til at altfor
store ressurser går med til å drifte en uforholdsmessig
stor fredsorganisasjon. Dette går på bekostning
av den operative evnen og mulighetene til å fornye styrkestrukturen.
Dersom ikke drastiske grep tas nå, vil hele forsvarsbudsjettet
i løpet av få år gå til drift
av en organisasjon med meget begrenset evne til å løse
sine oppgaver.
For å skape et moderne og fleksibelt
forsvar anbefaler derfor Regjeringen en grunnleggende omlegging
og fornyelse av Forsvaret i perioden 2002-2005.
Bakgrunnen for Regjeringens anbefalinger er
at Forsvaret er i en dyp strukturell krise. For å skape
et troverdig forsvar som kan løse dagens og framtidens
oppgaver, anbefaler Regjeringen at Forsvarets organi-sasjon og struktur
gjennomgår omfattende kutt. Blant annet anbefales 5 000 årsverk
fjernet. Formålet er å redusere de årlige
driftskostnadene med omlag 2 mrd. kroner sammenlignet med et alternativ
uten omlegging. I tillegg anbefales en grunnleggende endring av Forsvarets
utforming, blant annet i samsvar med de mål Norge har sluttet
seg til i NATO. Reduksjonene i Forsvarets omfang er hovedsakelig økonomisk
betinget, endringene i utformingen er hovedsakelig sikkerhetspolitisk
og teknologisk betinget.
Den sikkerhetspolitiske utviklingen har ført
til at kravene til Forsvaret er kvalitativt forandret. Under den
kalde krigen var Forsvaret organisert for å håndtere
en situasjon der trusselen var kjent og omfattende. Da var det behov
for et stort mobiliseringsforsvar, hovedsakelig lokalisert til Nord-Norge,
der et eventuelt angrep var antatt å ville komme.
Norges sikkerhetspolitiske situasjon er i dag
overveiende positiv. Forholdene i våre nærområder
er politisk og militært sett stabile. Europa er fortsatt
inne i en grunnleggende endringsprosess etter at tidligere skillelinjer
er brutt ned og nye samarbeidsmønstre er etablert. Russland
er inne i en samlet sett positiv utvikling, og landet utgjør
i dag ingen militær trussel mot Norge. Regjeringen mener
at det er svært lite sannsynlig at et omfattende angrep
mot norsk territorium vil bli gjennomført i overskuelig
framtid. Evnen til å møte et slikt angrep bør
derfor ikke lenger være den dominerende faktor for utformingen
av Forsvarets organisasjon og struktur. Forsvaret skal likevel kunne
håndtere mindre angrep mot norske interesser eller ansvarsområder.
Sammen med våre allierte skal vi dessuten kunne møte
større angrep mot Norge. Forsvaret skal også relativt
raskt kunne bygge opp et større Forsvar, dersom dette skulle
bli påkrevet på lengre sikt.
Selv om den sikkerhetspolitiske situasjonen
er overveiende positiv, er Europa likevel preget av et nytt risikobilde,
som er mye mer sammensatt enn under den kalde krigen. I første
rekke har de mange motsetninger mellom ulike folkegrupper på Balkan
kommet til overflaten. Disse og andre konflikter kan spre seg og
også føre til andre negative effekter i et videre
område, og dermed få direkte betydning også for
land som Norge. Moderne samfunn er sårbare, og sentrale
samfunnsfunksjoner, for eksempel kommunikasjonssystemer, kan rammes
med enkle midler. Videre er Norge en strategisk viktig leverandør
av energi. Dette gjør at vårt område
er utsatt. Et viktig trekk ved vår tid er dessuten at langtrekkende
våpensystemer og moderne kommunikasjons- og informasjonsteknologi
gjør geografiske avstander mindre vesentlige når
man vurderer risikoer.
Det er av disse grunner heller økende
enn redusert fare for at Norge på kort varsel vil kunne
bli trukket inn i ulike utradisjonelle typer kriser, i verste fall
kriser som oppstår mer eller mindre samtidig.
Beliggenheten og de store geografiske områdene
og rike naturressursene landet rår over, gjør
dessuten at Norge har stor strategisk betydning. Behovet for militær
tilstedeværelse, etterretning, overvåkning, suverenitetshevdelse
og myndighetsutøvelse vil derfor fortsatt stille store
krav til Forsvaret. Begrensede interessemotsetninger i nordområdene,
særlig vis-à-vis Russland, eksisterer. Forsvaret
må kunne møte alle disse typer utfordringer.
Norge er på denne bakgrunn fortsatt
sterkt avhengig av et forpliktende internasjonalt sikkerhetspolitisk samarbeid.
NATO er den viktigste garantisten for norsk suverenitet og en absolutt
forutsetning for en effektiv norsk sikkerhetspolitikk. Samtidig
er Norge som NATO-medlem medansvarlig for NATOs arbeid for fred,
demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter i det euro-atlantiske
området. Dette innebærer forpliktelser så vel
som rettigheter. Det norske forsvaret må kunne operere
effektivt sammen med våre NATO-allierte, nasjonalt og internasjonalt,
og også på andre måter moderniseres i
samsvar med alliansens nye rolle, samtidig som det må være
organisert for å bidra til å håndtere
internasjonale kriser og fredsoperasjoner, møte begrensede
angrep og bidra til å bekjempe internasjonal terrorisme.
Gjeldende forsvarskonsept ble etablert i forbindelse med
forrige langtidsmelding for Forsvaret, St.meld. nr. 22 (1997-1998).
Pilarene i konseptet - et nasjonalt balansert forsvar, totalforsvaret,
alliert samvirke og internasjonalt militært samarbeid,
samt verneplikt - innebar imidlertid bare et stykke på vei
et brudd med den kalde krigens tilnærming. Regjeringen
anbefaler derfor ytterligere endringer i forsvarskonseptet.
Regjeringen går inn for at det etableres
et moderne og fleksibelt forsvar. Forsvarets enheter skal organiseres
for å kunne løse flere typer oppgaver, alene eller
i samarbeid med allierte, på kort varsel og over store avstander.
Dette vil gjøre Forsvaret bedre tilpasset både
samarbeidet i NATO og et uoversiktlig risikobilde.
Alliert og internasjonalt forsvarssamarbeid
er en forutsetning for at Forsvaret skal kunne løse flere
sentrale nasjonale oppgaver. Samtidig forventer våre allierte
at Norge i større grad kan bidra til forsvaret av hele NATO-området.
Forsvaret skal også kunne bidra til annen internasjonal
innsats i regi av FN, NATO eller EU. Forsvaret må av alle
disse årsaker organiseres med sikte på utvidet
internasjonalt samarbeid.
Verneplikten skal beholdes som en viktig pilar
i forsvarskonseptet. Verneplikten er vesentlig for kontakten mellom
Forsvaret og befolkningen, og for å sikre Forsvaret tilgang
til egnet personell. Det anbefales imidlertid grunnleggende endringer
i måten verneplikten praktiseres på. Både
antallet som innkalles i hvert årskull og den samlede tjeneste
for mange av dem som blir innkalt, anbefales redusert.
Beredskapslovgivningen - som totalforsvaret
er basert på - trår bare i kraft ved krig eller
fare for krig. Det nye risikobildet innebærer imidlertid
at det vil kunne bli utstrakt behov for sivil-militært
samarbeid også i situasjoner på lavere konfliktnivå.
Forsvaret må i samarbeid med det sivile samfunn kunne håndtere slike
situasjoner. Sivil-militært samarbeid etableres derfor
som en videreføring av totalforsvaret i et bredere perspektiv.
I tillegg må totalforsvaret moderniseres for å tilpasses
militærfaglige endringer og endringer i det sivile samfunn.
Regjeringen går inn for å beholde
viktige enheter innenfor hver forsvarsgren. Formålet er å gi
Forsvaret både den nødvendige fleksibilitet til å kunne
håndtere sine oppgaver i overskuelig framtid, og den nødvendige
kompetanse til å kunne tilpasses eventuelle nye oppgaver
på lengre sikt.
Dette gir følgende styrkestruktur i
2005:
Landforsvaret skal bestå av en mobil
divisjon med to brigader og divisjonstropper - inklusive blant annet divisjonsartilleri,
sambands-, oppklarings- og jegeravdelinger - i Indre Troms, samt
Hærens bidrag til Forsvarets innsatsstyrke, som vil være
organisert innenfor en brigaderamme. I tillegg kommer flere mindre
enheter, deriblant Hans Majestet Kongens Garde og grensevaktkompaniet
i Sør-Varanger.
Heimevernet får en styrke på 60
000 soldater, og tilpasses nye oppgaver. Det at Heimevernet er til
stede i hele landet er i denne sammenheng en styrke.
Sjøforsvaret skal bestå av
fem fregatter av Fridthjof Nansen-klassen med helikoptre, seks undervannsbåter av
Ula-klassen, åtte mineryddere, et logistikkfartøy, sjøminer,
en kystjegerkommando, en minedykkerkommando og diverse støtteavdelinger.
Den første av de nye fregattene vil være på plass
i 2005. I tillegg vil Kystvakten få et isforsterket kystvaktfartøy
og nye helikoptre.
Luftforsvaret skal bestå av 48 kampfly
organisert i tre skvadroner samt et antall ekstrafly, tre fly for
elektronisk krigføring og kalibrering, seks maritime patruljefly,
seks transportfly, 18 transporthelikoptre, to basesett som gjør
det mulig å bruke også ikke-militære flyplasser
til militære formål på kort varsel, tre
luftverngrupper, samt redningshelikoptertjenesten.
Forsvarets spesialstyrker skal utvikles videre.
Forsvaret vil dessuten sikres bedret tilgang til strategisk sjøtransport.
Endelig vil det bli arbeidet aktivt for å få etablert
et utvidet og forpliktende flernasjonalt samarbeid om anskaffelse
og drift av militære kapasiteter og støttefunksjoner
som det er vanskelig for mindre land å besørge
på egen hånd. Norske og samarbeidende lands behov
samt NATOs Defence Capabilities Initiative - som konkretiserer de
militære krav NATOs nye strategiske konsept stiller medlemslandene
overfor - vil være retningsgivende i dette arbeidet.
Felles for de fleste enhetene er at de vil bli
mer operative enn i dag, fordi de vil få tildelt betydelig
større ressurser til trening, øving og beredskap.
De mest prioriterte enhetene fra alle forsvarsgrener vil sammen inngå i
Forsvarets innsatsstyrke, jamfør St.meld. nr. 38 (1998-1999).
Denne vil gi Forsvaret en fleksibel og allsidig evne til så vel
nasjonal som internasjonal krisehåndtering.
Den anbefalte styrkestrukturen vil ha begrensninger, særlig
med hensyn til utholdenhet i større konflikter og evnen
til å håndtere flere kriser som krever samme type militære
kapasiteter, samtidig. Samlet sett vil imidlertid strukturens begrensninger
bli mindre alvorlige enn i dag, og de vil bli langt mindre alvorlige
enn de vil være i 2005 dersom de foreslåtte omleggingstiltak
ikke gjennomføres.
For å kunne drifte og videreutvikle
styrkestrukturen på en økonomisk ansvarlig måte
må hele Forsvarets struktur og organisasjon slankes og
effektiviseres. Et av hovedproblemene med forsøkene på å omstille
Forsvaret på 1990-tallet, var at de meget beskjedne endringene
i ledelses-, kommando- og støtteapparatet ikke stod i forhold
til de store reduksjonene i styrkestrukturen. Dette er det trukket
lærdom av, og det vil derfor bli kuttet relativt sett mer
i disse leddene enn i styrkestrukturen.
Ledelsen av Forsvaret på strategisk
nivå - Forsvarsdepartementet (FD) og Forsvarets overkommando (FO)
- er i dag for topptung og ikke i tilstrekkelig grad rettet inn
mot strategisk virksomhet som langtidsplanlegging, krisehåndtering
og internasjonalt samarbeid. Derfor anbefaler Regjeringen å samle
den strategiske ledelsen av Forsvaret. Forsvarssjefen og de strategiske funksjoner
som i dag ligger i FO, integreres i Forsvarsdepartementet, samtidig
som forsvarssjefen forblir en synlig etatssjef for Forsvaret. Forsvarets
overkommando legges ned. De funksjonene i FO som ikke blir overflødige
og ikke overføres til det integrerte FD, flyttes til andre
deler av Forsvarets organisasjon. Dette vil gi en samlet reduksjon
i dagens FD og FO på minst 40 pst., og samtidig forbedre
evnen til strategisk planlegging, krisehåndtering og internasjonalt
samarbeid, særlig i NATO.
Forsvarets kommandostruktur framstår
i dag som betydelig overdimensjonert, både i forhold til
størrelsen på dagens og ikke minst framtidens
styrkestruktur, og som en følge av teknologiske nyvinninger
som gjør kommando, kommunikasjon og kontroll enklere. Derfor
anbefaler Regjeringen en omfattende slanking og effektivisering
av kommandostrukturen. Dagens to forsvarskommandoer, tre sjøforsvarsdistrikter,
fire distriktskommandoer, 14 territorielle regimenter og 18 heimevernsdistrikter
foreslås nedlagt. Til erstatning foreslås det å etablere
ett fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger med to landsdelskommandoer
i henholdsvis Bodø og Trondheim. Kommandoplassen i Bodø blir
en krisestyringskommando for nordområdene, og skal også kunne
tjene som framskutt kommandoplass for øverstkommanderende.
I tillegg foreslås åtte forsvarsdistrikter og
14 heimevernsdistriktsstaber. Dette vil gi en total innsparing på 650 årsverk,
eller omkring 40 pst. Antallet hovedkvarter og staber vil med dette
bli redusert fra dagens 41 til 17.
Støttevirksomheten i Forsvaret har
ansvaret for å skaffe kommandoapparatet og særlig
styrkestrukturen det de trenger av forsyninger, materiell og lignende
for å kunne fungere etter hensikten. Arbeidet med å modernisere
og effektivisere denne virksomheten er allerede godt i gang gjennom
etableringen av Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO).
De samme virkemidlene som benyttes for å redusere utgiftene
i Forsvaret for øvrig, vil dessuten bli benyttet fullt
ut for å redusere utgiftene knyttet til støttevirksomheten.
Regjeringen legger stor vekt på at
Forsvaret skal være til stede over hele landet. En nødvendig
samling av Forsvarets virksomhet betyr ikke at alt skal legges til
sentrale strøk, eller bare til én region. Det
legges opp til militær virksomhet i alle landsdeler, men
med en særlig kraftsamling i Nord-Norge, Trøndelag,
Bergensområdet og det indre Østlandet. Særlig
vekt er lagt på at Forsvaret skal være tungt representert
i Nord-Norge.
Selv om Regjeringen gjennom sine anbefalinger søker å begrense
og fordele konsekvensene av reduksjonene i Forsvarets organisasjon
og struktur mest mulig, vil enkelte lokalsamfunn bli hardt rammet.
For å hjelpe de lokalsamfunn som rammes hardest, vil Regjeringen
gi disse støtte til omstilling. Kommunal- og regionaldepartementet
vil på vegne av Regjeringen ha ansvaret for disse omstillingsprogrammene.
Inntil 250 mill. kroner vil bli satt av til dette formål
i perioden 2002-2006.
Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005
vil være meget krevende. Derfor må Forsvaret gis
forutsigbare rammevilkår og tilføres flere nye
virkemidler for å sikre at omleggingen kan gjennomføres
som planlagt.
Forsvaret skal gis forutsigbare og stabile rammer, særlig økonomiske.
Regjeringen anbefaler at det avsettes totalt 112 mrd. kroner til
Forsvarets virksomhet i omleggingsperioden, det vil si om lag 28
mrd. kroner årlig. Det tas sikte på at 24 av disse
112 mrd. kroner skal anvendes til materiellinvesteringer. Hovedfokus
i perioden vil imidlertid ligge på å få til
en vellykket omlegging. Dette vil kreve betydelige ressurser. Omkring
10 mrd. kroner er satt av til å dekke omleggingskostnadene,
fordelt på tre mrd. til avgangsstimulerende tiltak, 6 mrd.
kroner til investeringer i eiendommer, bygg og anlegg samt 1 mrd.
kroner til andre omstillingskostnader.
Forsvaret skal gis handlefrihet til å gjennomføre nødvendige
tiltak, særlig på personell- og infrastruktursiden.
Avgangsstimulerende tiltak er siden sommeren 2000 blitt benyttet
for å få folk til å slutte frivillig, med
gode resultater. Samtidig skal det satses på personell
som velger å bli i Forsvaret. Endringene i vernepliktsordningen
gjør det enklere å kontrollere utgiftene. Befalsordningen
og avtaleverket for øvrig vil bli gjennomgått
i lys av omleggingen. Forsvaret vil dessuten bli gitt brede fullmakter
til å utrangere og innfase eiendommer, bygg og anlegg samt
materiell.
Dette fordi den vil føre til betydelig
reduserte utgifter knyttet til driften av Forsvaret, slik at større
ressurser brukes på å drifte og fornye styrkestrukturen
og utvikle den operative evne.
Omleggingen er imidlertid ikke en tilstrekkelig
forutsetning for en positiv utvikling, fordi enkelte av de utviklingstrekkene
som har bidratt til å sette Forsvaret i dagens situasjon,
vil kunne fortsette å virke også i framtiden.
Kostnadsveksten i Forsvaret er for eksempel påviselig sterkere
enn for gjennomsnittet av samfunnet. Samtidig vil det være
uakseptabelt om Forsvaret etter omleggingen igjen skulle havne i
et uføre preget av manglende samsvar mellom kostnader og bevilgninger.
For at Forsvarets utvikling over tid skal kunne
styres i en positiv retning er både en vellykket omlegging
og stabil kjøpekraft også på sikt grunnleggende
forutsetninger. Dessuten må Forsvarets driftsutgifter holdes under
kontroll, blant annet ved at arbeidet med å rasjonalisere
fredsorganisasjonen videreføres, og ved at omkostningene
knyttet til anskaffelse og vedlikehold av materiell holdes lavest
mulig, også gjennom flernasjonalt samarbeid.
Gitt disse forutsetningene vil Forsvarets styrkestruktur
kunne tilpasses og fornyes slik at Forsvaret vil kunne løse
tildelte oppgaver - nasjonale og internasjonale - på kort
og mellomlang sikt, og om nødvendig omstilles for å møte
en radikalt endret situasjon på lengre sikt. Samlet vil
dette sikre et bærekraftig Forsvar som vil kunne møte
utfordringer mot norsk sikkerhet og ivareta Norges internasjonale
forpliktelser, i tillegg til å bli en attraktiv og utfordrende
arbeidsplass.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Grethe Fossli, Gunnar Halvorsen, Tore Nordseth og Anne Helen Rui, fra
Kristelig Folkeparti, Lars Rise og Anne Brit Stråtveit,
fra Høyre, Ingvald Godal, fra Fremskrittspartiet, lederen Hans
J. Røsjorde og Per Ove Width, og fra Senterpartiet, Gudmund
Restad, viser til sine respektive merknader og forslag senere
i denne innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet deler
i all hovedsak Regjeringens vurderinger og støtter dens
anbefalinger. Disse medlemmer ønsker å understreke
at det er av grunnleggende betydning at det nå gjennomføres
en helhetlig og overordnet reform av Forsvaret, slik at ubalansene
mellom oppgaver og organisering, og kostnader og ressurser, kan
rettes opp. Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens ønske
om å gjennomføre en storstilt moderni-sering av
Forsvaret, slik at Forsvaret kan løse det brede spekter
av oppgaver som et omskiftelig sikkerhetspolitisk miljø vil
fordre at det løser, både nasjonalt og internasjonalt. Disse
medlemmer vil på det sterkeste understreke at bare
gjennom en helhetlig og storstilt omorganisering og effektivisering
av Forsvaret, i tråd med Regjeringens anbefalinger, vil
det kunne skapes et Forsvar som kan løse sine oppgaver,
og som kan driftes og fornyes innenfor realistiske økonomiske
rammer.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet deler i hovedsak Regjeringens vurdering
av den sikkerhetspolitiske situasjon og trusselbildet, men mener
at Regjeringen ikke har tatt de nødvendige konsekvenser
i sitt forslag til omstillingsplan for Forsvaret.
Sentrumspartiene vil, som Regjeringen, ha en
fortsatt aktiv satsing på fredsskapende og fredsbevarende virksomhet
gjennom FN-godkjente internasjonale operasjoner, men sentrumspartiene
går inn for et sterkere nasjonalt forsvar enn det Regjeringen
legger opp til i proposisjonen.
Disse medlemmer vil bygge det
framtidig Forsvaret på allmenn verneplikt, og forutsetter
at over halvparten av de vernepliktige skal fullføre førstegangstjenesten.
Dette krever større utdanningskapasitet enn det som ligger
i Regjeringens forslag, slik at innkallingsstyrken gradvis kan økes
med mellom 3 000 og 4 000 årlig fram til 2010. En stor
del av den økte styrkeproduksjonen bør legges
til Heimevernet. Disse medlemmer går inn
for å opprettholde alle 18 HV-distrikter og en samlet HV-styrke
på om lag 83 000. Folkeforsvaret og allmenn verneplikt
er en grunnpillar i sentrumspartienes forsvarspolitikk.
Disse medlemmer vil ved utformingen
av det framtidige forsvaret legge avgjørende vekt på økt
tilstedeværelse i nordområdene. Dette er en forutsetning for
vår evne til suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse
og kontroll, særlig i havområdene. Norges selvstendige
evne til krisehåndtering i nordområdene er et viktig
bidrag til stabilitet i Europa. I lys av disse oppgavene og det
forhold at så store deler av Forsvaret er lokalisert til
Nord-Norge, går disse medlemmer inn for å legge
det fellesoperative hovedkvarter (FOHK) til Reitan ved Bodø. Disse
medlemmer går videre inn for at marinen styrkes
i forhold til Regjeringens forslag ved at Missil-torpedo-båter
(MTB) beholdes som et strukturelement i Forsvaret. I første omgang
drives MTB-er av Hauk-klassen videre, så innfases nye MTB-er
av Skjold-klassen. Basen for MTB-ene legges til Olavsvern i Troms,
underlagt Ramsund. Sjøforsvaret styrkes ytterligere blant
annet ved å beholde stasjonært kystartilleri i
mobiliseringsstatus, og nedlegges ikke slik Regjeringen har foreslått. Disse
medlemmer vil også sikre økt militær
tilstedeværelse i Nord-Norge ved å samle mer av
Luftforsvarets aktivitet rundt Bardufoss, som blant annet kan bli
hovedbase for Forsvarets helikoptre, inkludert vedlikehold av de
nye enhetshelikoptrene.
For å frigjøre ressurser til
den økte satsing på Forsvarets "skarpe ende",
vil disse medlemmer foreta en sterkere forenkling
av ledelses- og kommandostruktur og en kraftigere slanking av staber
og støtteapparater og redusere omstillingskostnadene ved
en bedre utnyttelse av Forsvarets eksisterende forlegninger og anlegg.
Disse medlemmer vil styrke Hæren
blant annet ved å etablere en ny "trønder-brigade".
Mens Regjeringen vil nedlegge Evjemoen, vil sentrumspartiene fortsatt
bruke den til utdanning av Hans Majestet Kongens Garde og Hærens
jegerkompanier.
Disse medlemmer vil bevilge mer
til Forsvaret i omstillingsperioden enn det Regjeringen foreslår, men
ikke så mye at det demper nødvendigheten av å gjennomføre
en tøff rasjonalisering og mer effektiv utnyttelse av eksisterende
militær infrastruktur. Dessuten vil disse medlemmer styrke
Forsvarets inntekter mer enn Regjeringen foreslår i St.prp.
nr. 45 (2000-2001) ved at Forsvaret får tilført
nettogevinsten fra salg av flere forsvarseiendommer, noe som vil
gi om lag 2 mrd. kroner ekstra til den krevende omstillingen Forsvaret
nå skal gjennomgå.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at FS 2000 tok utgangspunkt
i en mer og mindre tilfeldig valgt størrelse på forsvarsbudsjettet
(25 milliarder) og utredet hvilket forsvar man på det grunnlag
kunne få, istedenfor en vurdering av oppgaver og behov.
Proposisjonen er også preget av dette. Stortinget skal
imidlertid ta stilling til hvilket forsvar Norge trenger. Dette
legges derfor til grunn for det videre arbeid med saken.
Når det gjelder Norges sikkerhetspolitiske
situasjon vil disse medlemmer bemerke: Det grunnleggende
forholdet her er vår plassering i den strategiske geografi.
Historisk har det vært av interesse for stridende parter å kunne
benytte baser på norsk jord i forbindelse med kampen om
sjørutene i Nord-Atlanteren eller for å hindre
fienden i å gjøre det samme. I første verdenskrig
avskrekket et sterkt norsk forsvar noen fra å ta seg til
rette. I den andre ble det et kappløp om å fylle
det tomrommet som den norske nedrustningen på 1930-tallet
hadde skapt. Dette forholdet er fortsatt aktuelt. I tillegg har
den russiske oppbyggingen på Kola etter 2. verdenskrig
ført til at vi like utenfor vår stuedør
i nord har fått den eneste konsentrasjon av militær
slagkraft som kan ødelegge store deler av USA og Europa
på meget kort tid. Etter Sovjetunionens oppløsning,
utviklingen innen Russlands væpnede styrker, og på grunn
av den teknologiske utviklingen er den relative betydningen for
Russland av nordområdene økende.
En konflikt, uansett hvor i verden den oppstår
(f.eks. Kina/Taiwan), som utvikler et øst/vest-perspektiv
vil, på denne bakgrunn umiddelbart medføre økt
spenning og sensitivitet i nord. Dette vil kunne skje meget raskt.
I tillegg er det i senere år oppdaget
store og meget verdifulle forekomster av olje og gass i de store
havområdene vi har ansvar for. Dette i tillegg til de rike
fiskeforekomstene. At grense- og ansvarsforholdene er uavklart i
disse områdene, øker risikoen for konflikt og kriser.
Kriser som det vil kunne være sterkt ønskelig
at vi kan håndtere selv med egne ressurser, fordi det vil kunne
virke eskalerende dersom vi trekker inn allierte. Den stadig mer
pågående holdning fra russisk side i disse områdene,
som nå også uttrykkes i offisielle dokumenter,
forsterker denne problematikken.
Helt siden Norge tiltrådte FN-traktaten
har vi vært forpliktet til å delta i internasjonale
fredsoperasjoner. Da NATO gikk inn for å utvide sitt engasjement
til også å gjelde dette økte også våre
forpliktelser på dette området tilsvarende. Det
er dessuten særlig i små lands interesse at det
utvikles en internasjonal rettsorden bakket opp av et hensiktsmessig
"politi"-apparat. For Norge er det helt spesielt viktig at branner
slukkes mens de er små, før de eskalerer og eventuelt
får et øst/vest-perspektiv som av ovennevnte
grunner umiddlebart vil medføre konsekvenser for oss. Det
er også slik at dersom vi vil ha hjelp, må vi
være villig til å bidra ute. Internasjonale operasjoner
gir dessuten verdifull erfaring for norsk militært personell.
Disse medlemmer viser til det
Regjeringen skriver om utviklingen i NATO og at det er kommet advarsler
fra amerikansk side om at manglende europeisk evne til å ta
ansvar kan få konsekvenser for USAs engasjement i Europa
og for NATOs fremtid. Den nye amerikanske administrasjonen gjennomgår
nå det amerikanske forsvaret med sikte på omfattende
endringer. Utviklingen av en ny styrkestruktur og nye strategiske
målsettinger for de amerikanske militære styrker kan
innebære at USA reduserer sitt engasjement i Europa, noe
som vil endre vår sikkerhetspolitiske stilling.
Disse medlemmer vil derfor peke
på det uheldige dersom Norge øker sin allianseavhengighet
i tilfelle kriser i vårt eget nærområde,
uten å kjenne hvilke prioriteringer USA vil gjøre
i tiden som kommer.
Ovennevnte forhold tilsier etter disse
medlemmers oppfatning følgende oppgaver for det
norske forsvaret:
– Ved sin
styrke i alliansesammenheng å forebygge militære
anslag mot norsk territorium.
– Dersom angrep likevel kommer, å kunne
forsvare hele landet sammen med våre allierte. I den første fasen,
samt overfor mindre angrep, må det norske forsvaret kunne
stå imot alene. Dette er en forutsetning for hjelp.
– Håndtere kriser i norske
havområder med egne ressurser.
– Delta i internasjonale operasjoner
– Drive effektiv etterretning.
– Bistå det sivile samfunn.
Når det gjelder krigsstrukturens utforming
går disse medlemmer inn for følgende:
For å kunne stå imot alene
inntil alliert hjelp kommer og håndtere mindre anslag selv,
må vi ha et "balansert" forsvar. Dvs. både land,
sjø og luftstridskrefter av tilfredsstillende kvalitet
og størrelse.
Balansen mellom kvalitet og kvantitet i forsvaret
er vanskelig men uhyre viktig. Et hovedankepunkt mot både
Forsvarsstudie 2000 (FS 2000) og St.prp. nr. 45 (2000-2001) er at
størrelsen på det norske forsvaret blir for liten,
både i forhold til oppgavene, mulighetene til å opprettholde
kompetansen og også i forhold til NATOs uttrykte forventninger
og krav. Disse medlemmer vil sterkt advare mot en
utvikling hvor Norge som ett av alliansens rikeste land øker
avhengigheten av alliert bistand dvs. velter en større
andel av byrdene over på våre allierte.
Kravene til norsk krisehåndteringsevne
i våre meget store og potensielt konfliktfylke havområder,
stiller helt spesielle krav til havgående sjømilitær
kapasitet.
All erfaring viser at dramatiske omveltninger
i verdenssamfunnet oftest kommer brått og uventet. Vi må derfor
til enhver tid ha et forsvar som tar høyde for dette. Å bygge
opp igjen et sterkt redusert forsvar tar meget land tid (10-l5 år). Å basere
seg på en "forutseende utenrikspolitikk" og gjenoppbygging
er derfor helt urealistisk.
Vårt forsvar skal utformes med tanke
på forsvar av eget land og krisehåndtering i områder
vi har ansvaret for. Våre bidrag til internasjonale operasjoner
bør primært bestå av element hvor vi
er dyktige ut i fra ovennevnte prioritering. Norsk personell er
antagelig det dyreste i verden. Vi bør derfor så langt
råd er overlate personellintensive oppdrag til andre og
primært konsentrere oss om spesialiserte oppgaver hvor
vi av ovennevnte grunner er gode.
På denne bakgrunn går disse
medlemmer inn for den krigsstruktur som fremgår
av kapitel 5.2 i denne innstilling.
Disse medlemmer viser til den
såkalte "doble ubalansen" i dagens forsvar og at denne
har sin årsak i to forhold:
– Hverken
Forsvaret selv, de vekslende regjeringer eller stortingsflertallet
har på 1990-tallet gjennomført nødvendige
tiltak for å rasjonalisere fredsdriften.
– Stortingsflertallet og regjeringene
har i det samme tidsrom undergravet vedtatte planer gjennom konsekvent
underfinansiering.
Disse medlemmer understreker
at det nå er uomgjengelig nødvendig å rette
på dette gjennom prosedyrer som sikrer samsvar mellom oppgaver
og ressurser og finansiell forutsigbarhet.
I dette kapitlet beskrives de sikkerhetspolitiske
rammevilkår og internasjonale utviklingstrekk som antas å ha
størst betydning for Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske
situasjon og for planleggingen og utviklingen av Norges forsvar.
Norges strategiske posisjon er i første
rekke bestemt av vår stilling innenfor en maktpolitisk
struktur der NATO, USA, EU og Russland utgjør de viktigste
tyngdepunktene. Forholdet mellom tyngdepunktene i dette systemet
har forandret seg de siste årene. Russlands posisjon er
blitt svekket, mens USA og EU har fått økt makt
og betydning relativt sett. Samtidig har NATOs rolle og oppgaver
endret seg.
Betydningen for Norge av forholdet mellom tyngdepunktene
i den maktpolitiske struktur forsterkes ytterligere ved at EU er
i ferd med å utvikle en egen sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Samtidig er NATO fortsatt inne i en dyptgripende endringsprosess.
Alliansen er utvidet og dens strategiske konsept er tilpasset et
bredere spekter av oppgaver enn tidligere. Nye utvidelser står
for døren. Det har funnet sted en drastisk nedbygging av
Russlands militære kapasitet. Dermed er også alliansen
blitt mindre opptatt av nordområdene.
Norsk område forblir av stor strategisk
betydning i transatlantisk sammenheng. Vår strategiske
posisjon forsterkes av de naturressursene vi forvalter. Oljen og gassen
på norsk sokkel er av stor strategisk betydning for andre
stater.
Et bredere og mer sammensatt risikobilde vil
prege våre sikkerhetspolitiske omgivelser i framtiden.
Utfordringene og de potensielle trusler er mer diffuse enn før
og kjennetegnes av glidende overganger mellom det nasjonale og det
internasjonale og mellom fred, krise og krig. Økende gjensidig
avhengighet preger forholdet mellom land så vel som verdensdeler.
Dette bidrar til å viske ut skillene mellom nasjonal og
internasjonal sikkerhet. Trusler kan oppstå og utvikle
seg meget raskt og uten særlig forvarsel, blant annet fordi også ikke-statlige
aktører kan true sikkerheten. Flere og ulike konflikter
kan oppstå samtidig. Dette stiller Norge overfor nye utfordringer
og har konsekvenser for det norske forsvaret som sikkerhetspolitisk
virkemiddel.
Dagens Russland utgjør ingen militær
trussel mot Norge. Forholdet mellom Russland og Norge vil i overskuelig
framtid være preget av et asymmetrisk naboforhold mellom
en småstat og en stormakt. Håndteringen av dette
forholdet innebærer en utfordring for norsk sikkerhetspolitikk.
Nye sikkerhetspolitiske utfordringer er oppstått,
og noen av dem kan utvikle seg til potensielle trusler. Spredningen
av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler
vil trolig utgjøre en økende risiko som kan svekke
internasjonal stabilitet i årene som kommer. Forandringer
i mønsteret av internasjonal terrorisme og organisert kriminalitet
kan også true sikkerheten.
Et nytt risikobilde preger Europa. Det siste
tiåret har vist hvordan motsetninger langs etniske skillelinjer
på nytt har gitt seg voldelige uttrykk. Slike etniske konflikter
vil ventelig utgjøre en alvorlig sikkerhetspolitisk utfordring
for Europa i mange år. I tillegg vil sikkerhetsutfordringene
i Midt-Østen fortsatt kunne ha betydelige implikasjoner
for vestlig sikkerhet.
Det er nødvendig med en bred tilnærming
for å kunne møte de nye sikkerhetsutfordringene.
Militærmaktens rolle som sikkerhetspolitisk redskap er
i denne sammenheng fortsatt av direkte betydning. Likevel er militærmakt
kun ett av flere virkemidler for å nå overordnete
sikkerhetspolitiske mål. Dette krever en bred tilnærming
til sikkerhet og at eventuell bruk av militærmakt samordnes
med politiske, diplomatiske og økonomiske virkemidler.
Muligheten for at Norge blir trukket inn i konflikter i
den lavere delen av krisespekteret kan være i ferd med å øke.
Det er også økende sannsynlighet for at flere mindre
konflikter kan opptre samtidig. Motsetninger mellom stater eller
ulike grupper kan spre seg i nye og uventede retninger og forårsake
nye konflikter. Norge kan bli trukket inn i konflikter på en
indirekte måte. De potensielle truslene vi står
overfor som del av en mer globalisert verden er altså ikke
borte, de er flere og mer uoversiktlige.
Et nasjonalt militært forsvar er fortsatt
av vital betydning. Norge trenger et godt og troverdig forsvar -
et forsvar tilpasset en ny tid og med de nødvendige egenskaper
til å kunne håndtere morgendagens sikkerhetspolitiske
utfordringer. Forsvaret må være i stand til å bidra
aktivt til å ivareta de overordnete mål for norsk sikkerhetspolitikk
slik de er nedfelt i St.meld. nr. 22 (1998-1999):
– å forebygge
krig og bidra til stabilitet og fredelig utvikling,
– å ivareta norske rettigheter
og interesser, og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært
press,
– å ivareta norsk suverenitet.
Disse målene ligger fast. Virkemidlene
og forholdet mellom dem må imidlertid tilpasses. For Norge
er det særlig viktig å videreutvikle en bred sikkerhets-
og forsvarspolitisk forankring i flere retninger for å sikre
at våre interesser og behov blir tilstrekkelig ivaretatt.
Norges sikkerhet er avhengig av et forpliktende
samarbeid i NATO. Regjeringen ønsker at Norge skal bidra til å bevare
og styrke NATO politisk og militært og på den
måten også trygge det transatlantiske samarbeidet. Videre ønsker
Regjeringen å medvirke i utviklingen av mer effektive krisehåndteringsmekanismer
i regi av EU. Regjeringen legger stor vekt på at Russland
trekkes med i det europeiske og bredere internasjonale forsvars-
og sikkerhetspolitiske samarbeidet.
Europa er i sterk endring. I løpet
av 1990-tallet har nye utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidsmønstre
vokst fram, ikke minst i regi av NATO og EU. I årene som
kommer vil viktige spørsmål som berører hele
Europa langt på vei bli avklart. Dette gjelder ikke minst
NATOs og EUs utvidelser østover. NATO vil videreføre
sin "åpen dør"-politikk i forhold til søkerlandene.
Regjeringen støtter denne prosessen. Samtidig tar EU sikte
på omfattende utvidelser med søkerlandene fra
Sentral- og Øst-Europa og andre søkerland, og
forhandler i dag med 12 land om medlemskap. De europeiske land veves
stadig nærmere sammen gjennom et dynamisk samarbeid på tvers
av tidligere skillelinjer. NATOs forsvarspolitiske og militære
samarbeid med partnerland gjennom Partnerskap for fred (PfP) er
en viktig del av dette. Dagens dynamiske endringsprosess i Europa
vil trolig fortsette i mange år.
NATOs bruk av militær makt vil i de
nærmeste år etter alt å dømme
primært være knyttet til krisehåndtering
og konfliktforebygging, med fokus på sikkerhetspolitiske
utfordringer som ikke direkte truer allierte lands suverenitet eller
territorielle integritet. Alliansens styrkeplanlegging tar utgangspunkt
i at NATO er og ventelig vil forbli engasjert i regionale militære operasjoner
av lengre varighet slik man i dag er det på Balkan. Det
legges stor vekt på at det enkelte medlemsland må ha
evne til å operere effektivt sammen med sine allierte og
med andre samarbeidsland. Dette gjenspeiles i nye krav til trening,
utrustning, materiell, organisasjon og personellets kvalifikasjoner.
EU har ambisjoner om å kunne påta
seg humanitære operasjoner og redningsaksjoner, så vel
som fredsbevaring og fredsoppretting. Utfordringen blir å skape
en forbedret evne til å ta ansvar for europeisk sikkerhet gjennom
EU uten at dette skaper motsetninger som kan svekke NATO og det
transatlantiske samarbeidet. Dette krever et tett samarbeid mellom
EU og NATO.
Også Norge ønsker og har forpliktet
seg til å delta i et bredt internasjonalt samarbeid for å opprettholde stabilitet
og en fredelig utvikling i og rundt Europa, inkludert rustningskontroll,
for å løse konflikter og hindre at nye oppstår.
Forsvaret er det mest håndfaste sikkerhetspolitiske virkemiddel
Regjeringen har til rådighet for å nå dette
målet.
Informasjonsrevolusjonen er i ferd med å forandre rammebetingelsene
for krig og konflikt. Angrep på sivile og militære
informasjonssystemer må antas å ville utgjøre
et sentralt element i framtidens konflikter. Den teknologiske utviklingen
har gjort avansert teknologi mer tilgjengelig for politisk ustabile
stater, eller andre nasjonale og internasjonale grupperinger som kan ønske å anvende
vold for å oppnå sine hensikter. Kostnadene ved å anvende
moderne teknologi i offensivt øyemed er ofte relativt sett
billigere i forhold til hva det koster å forsvare seg effektivt
mot eller avskrekke slik bruk.
Et moderne samfunn er sårbart for trusler
og angrep. Utstrakt bruk av informasjonsteknologi har ført
til økt sårbarhet, og det finnes knapt noen samfunnssektor som
ikke er kritisk avhengig av at IT-systemer fungerer. Elektronisk
terrorisme skaper nye utfordringer knyttet til etterretning og beskyttelse.
Disse utfordringene må vies større oppmerksomhet
både av Forsvaret og det sivile samfunn og vil også kreve
et tettere sivil-militært samarbeid.
Faren for utvikling og spredning av kjernefysiske, biologiske
og kjemiske våpen (masseødeleggelsesvåpen)
og deres leveringsmidler utgjør en potensielt svært
alvorlig sikkerhetsutfordring. Den nødvendige kunnskap
for å framstille biologiske og kjemiske våpen
er forholdsvis lett tilgjengelig og flere land har som mål å anskaffe
slike våpen med tilhørende leveringsmidler. Det
er etablert en rekke multilaterale rustningskontrollregimer for å hindre
bruk, spredning og produksjon av masseødeleggelsesvåpen,
men det har vist seg vanskelig å få etablert effektive
kontroll- og overvåkningsordninger som kan bidra til å sikre
at avtalene etterleves. Flere land har heller ikke sluttet seg til
eksisterende avtaleverk.
Flertallet av konfliktene som har utspilt seg
på 1990-tallet har vært interne konflikter. Denne
type konflikter har vist seg å bli et økende internasjonalt
sikkerhetsproblem, både fordi de ofte får regionale
konsekvenser og fordi de utfordrer etablerte internasjonale normer
og rettsregler. Mennesket og menneskelig lidelse er i større
grad enn tidligere blitt en del av sikkerhetspolitikken. Økt
fokus på menneskerettigheter har skapt en ny debatt knyttet
til spørsmålet om humanitær intervensjon.
Ikke-intervensjonsprinsippet har i løpet av det siste tiåret
ved flere anledninger måttet vike for krav om ivaretakelse
av grunnleggende menneskerettigheter.
FNs Sikkerhetsråd har vedtatt resolusjoner
hvor indre anliggender er blitt sett som trusler mot internasjonal
fred og stabilitet. FNs rolle i forhold til internasjonal krisehåndtering
er dermed endret. Samtidig har også forventningene til
FN økt. FN kan ikke alene makte å løse
verdenssamfunnets utfordringer når det gjelder fred, sikkerhet
og ivaretakelse av menneskerettigheter. Tvert imot har man erfart
FNs begrensninger. En arbeidsdeling er dermed oppstått
mellom FN og andre organisasjoner.
De vanskeligste operasjonene setter så store
krav til at styrkene kan operere sammen, og til kommando- og kontrollapparatet,
at bare NATO har de nødvendige ressurser. NATO er fra et
militært synspunkt den klart mest effektive organisasjon
for flernasjonale, internasjonale operasjoner. FN er likevel fortsatt
den viktigste aktøren når det gjelder håndtering
av internasjonale kriser og konflikter. Det betyr at medlemslandene
må være villig til å stille med tellende
militære bidrag til fredsoperasjoner som gjennomføres
av FN eller med mandat fra FN.
Også skarpere økonomiske og
sosiale skillelinjer innenfor og mellom land, grenseoverskridende
kriminalitet, miljøproblemer og kamp om begrensede ressurser,
blant annet vann, kan skape grobunn for nye konflikter. Betydelige
folkeforflytninger kan oppstå som følge av krig
og konflikt, fattigdom eller miljøforandringer. Disse utfordringene
vil berøre europeisk sikkerhet på ulike måter.
Også Norge vil bli berørt - indirekte eller eventuelt
også direkte. Regjeringen vil derfor legge stor vekt på å bidra
til å forebygge slike konflikter, først og fremst
gjennom bruk av sivile virkemidler for å støtte
opp om økonomisk og sosial utvikling, demokratisering og
respekt for grunnleggende menneskerettigheter.
NATOs hovedoppgave vil fortsatt være å ivareta
det kollektive forsvar av medlemslandene, inkludert å avskrekke
en eventuell motpart fra å iverksette et militært
angrep på NATO eller ett eller flere av alliansens medlemsland
(artikkel 5-operasjoner). Fokus for det kollektive forsvaret har
likevel endret seg fra forsvar mot et storstilt angrep mot alliansens
territorium til felles evne til å håndtere regionale
konflikter. Det er i den sammenheng avgjørende å ha
evne til å forebygge, begrense og løse en konflikt
i NATOs nærområder som kan utvikle seg til å true
sikkerheten til ett eller flere av medlemslandene. Evnen til å gjennomføre
internasjonale fredsoperasjoner (ikke-artikkel 5-operasjoner, det vil
si utenfor NATOs geografiske ansvarsområde) og partnersamarbeid
er i dag fundamentale oppgaver for NATO og bidrar til å trygge
sikkerhet og stabilitet i det euro-atlantiske området og
dermed de alliertes egen sikkerhet.
Det strategiske konsept understreker at alliansens væpnede
styrker må omstilles for å kunne møte
et bredt spekter av oppgaver og utfordringer. Evne til å ivareta alliansens
oppgaver krever grunnleggende operative militære kapasiteter.
Det er særlig viktig at europeiske og amerikanske enheter
kan operere sammen. Dette innebærer at viktige teknologiske
ulikheter må utjevnes. Det har oppstått et økende
teknologisk gap mellom de amerikanske og de fleste europeiske militære enheter.
Den videre utvikling av NATO-samarbeidet er avhengig
av de alliertes evne og vilje til å følge opp
det strategiske konsept og DCI. Manglende samsvar mellom landenes
nasjonale forsvarsplanlegging og styrkeplaner på den ene
siden og omforente allierte styrkemål på den andre
har over en årrekke ført til overvekt av noen
våpensystemer og en kritisk mangel på andre i forhold
til alliansens behov. De store utgifter knyttet til utvikling, anskaffelse
og vedlikehold av mange nye militære systemer gjør
at få allierte vil kunne framskaffe visse nøkkelkapasiteter
på egenhånd.
Etter Regjeringens oppfatning er økt
satsing på flernasjonalt samarbeid både politisk ønskelig
og militært og økonomisk sett nødvendig
for å utvikle og anskaffe nødvendige kapasiteter.
For Norge vil flernasjonale løsninger være særlig
viktig.
NATOs oppmerksomhet er etter slutten av den
kalde krigen gradvis dreiet sørover - mot urolige områder først
og fremst på Balkan, men også mer generelt mot den
politisk ustabile sonen fra Nord-Afrika og Midtøsten til
Kaukasus. Norge må engasjere seg i de sikkerhetspolitiske
problemstillinger og eventuelle kriser som våre allierte
er opptatt av, og som kan berøre alliansens sikkerhet.
Tellende bidrag til alliansens politiske og militære handlekraft
vil her være av stor betydning.
Spørsmålet om byrdefordeling
har lenge gjort seg gjeldende i forholdet mellom USA og Europa.
Rettferdig byrdefordeling er nå i økende grad
også blitt et politisk tema i Europa. Fra amerikansk side
har man lagt vekt på at Europa skal påta seg et
større ansvar for europeisk sikkerhet både politisk, økonomisk
og militært. Det er kommet advarsler fra amerikansk side
om at manglende europeisk evne til å ta ansvar kan få konsekvenser
for USAs engasjement i Europa og for NATOs framtid. I mange sammenhenger
forventer USA at de europeiske allierte skal bidra til å sikre
felles interesser også utenfor NATOs kjerneområde.
NATOs strategiske konsept opererer her med begrepet "det euro-atlantiske
området". Sikkerheten til statene i dette området
henger nært sammen.
Den videre utvidelse av NATO retter betydelig
oppmerksomhet mot Sentral- og Øst-Europa. Når
NATO utvides vil et økt antall medlemmer representere en utfordring
for alliansens evne til å oppnå konsensus gjennom
politiske konsultasjoner og til militært samvirke. For å bevare
et effektivt og troverdig militært samarbeid stilles det
klare krav til eventuelle nye medlemmer. Dette er viktig for at
NATO skal kunne opprettholde sin grunnleggende oppgave som garantist
for kollektivt forsvar og det enkelte medlemslands sikkerhet. Regjeringen
støtter NATOs "åpen dør"-politikk.
NATO samarbeider med Russland innenfor rammen av
Det permanente fellesråd (PJC) og gjennom Det euro-atlantiske
partnerskapsråd (EAPC) og PFP i den grad Russland ønsker å delta
i disse fora. Samarbeidet med Russland er vesentlig for å etablere
en stabil europeisk sikkerhetspolitisk orden. Regjeringen anser
det som svært viktig at samarbeidet mellom NATO og Russland
utvikles videre.
Regjeringen vil arbeide for å videreutvikle
et sterkt NATO, både politisk og militært, med
kapasitet til å utføre hele spekteret av alliansens
oppgaver. Dette stiller nye krav også til Forsvaret.
EU har ambisjoner om å framstå som
en utenriks- og sikkerhetspolitisk enhet med egen evne til sivil
og militær krisehåndtering. Prosessen har stor
tyngde. EU har imidlertid ikke til hensikt å bli en tradisjonell
militær allianse med ansvar for kollektivt forsvar. Det
er også gjort klart at EU-ledet militær krisehåndtering bare
er aktuelt i de tilfeller der NATO som sådan ikke er engasjert.
Det er grunn til å understreke at det sikkerhets- og forsvarspolitiske
samarbeidet i EU (European Security and Defence Policy - ESDP) er
mellomstatlig og at det ikke er tale om å opprette en "Europahær".
EUs militære oppgaver er begrenset til krisehåndtering
i tråd med de såkalte Petersberg-oppgavene. Disse
inkluderer humanitære operasjoner, søk- og redningsoperasjoner,
fredsbevaring, fredsopprettelse og annen militær krisehåndtering.
EU har som mål innen 2003 å utvikle
en flernasjonal styrke for fredsoperasjoner på opp til
60 000 soldater, støttet av sjø- og luftstridskrefter,
som kan opprettholde sitt engasjement i inntil ett år.
Disse styrkene vil i overveiende grad også være
meldt inn i andre styrkeregistre og til NATO. EU er videre i ferd
med å etablere egne styrkeregistre for sivile bidrag, blant
annet politi. Etablering av nødvendige støttefunksjoner
og kapasiteter til EUs nye flernasjonale styrke vil bli langt mer krevende
enn opprettelsen av selve styrken. Det dreier seg om en rekke nye
og kostbare kapasiteter som bedre etterretning, kommando og kontroll,
kommunikasjon, samt strategisk transportkapasitet.
Per i dag er EUs evne til krisehåndtering
lav. Dette står i skarp kontrast til NATOs evne til krisehåndtering. Det
er oppnådd prinsipiell enighet om at EU skal kunne benytte
NATO-ressurser i eventuelle europeisk ledede operasjoner. EU skal
også kunne trekke på NATO-ressurser i form av
militær planleggingskapasitet. Hvordan EUs og NATOs militære
planlegging vil bli harmonisert og hvilken adgang EU skal ha til NATOs
kapasiteter rent konkret vil bli nærmere avklart i tiden
framover. Etter Regjeringens syn er en forutsetning for ESDPs effektivitet
og troverdighet at vedtakene fra EUs toppmøte i Nice om
samarbeid og konsultasjoner med tredjeland, herunder også de
seks europeiske NATO-land som ikke er medlemmer av EU, settes ut
i livet. Disse landene må få et tettest mulig
samarbeid med EU innenfor rammene av ESDP, både når
det gjelder videreutvikling av Europas militære kapasiteter
og planlegging og gjennomføring av eventuelle krisehåndteringsoperasjoner.
Etter Regjeringens syn er utviklingen av en
egen europeisk militær evne i Norges interesse, forutsatt
at det øker den samlede evne til konfliktforebygging, krisehåndtering
og kriseløsning og imøtekommer USAs krav om en
ny byrdefordeling innenfor det transatlantiske fellesskap. Gjennom
ESDP kan Europa bidra til å bevare forbindelsene over Atlanterhavet,
styrke USAs motivasjon til å forbli aktivt engasjert i
europeiske sikkerhetsspørsmål og avlaste NATO.
Utviklingen av EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk har stor betydning for
NATO og er i økende grad en viktig del av alliansens fortsatte
omstilling.
Samarbeidet mellom USA og Europa har vært
en bærebjelke i NATO-samarbeidet og i europeisk sikkerhet
siden Den annen verdenskrig. USAs sikkerhetsgaranti og militære
tilstedeværelse har vært et konkret uttrykk for
transatlantisk solidaritet og interessefellesskap. I takt med endrede
sikkerhetspolitiske rammebetingelser har imidlertid innholdet i
det transatlantiske forholdet endret karakter. Antall amerikanske
styrker i Europa er redusert fra 320 000 i 1989 til om lag 100 000
ved utgangen av 2000. Men fortsatt er Europa militært avhengig
av USA, og Europa har begrenset evne til å operere uavhengig
av USA dersom større militære operasjoner skulle
være påkrevet. På samme tid trenger USA
også Europa som et viktig ankerfeste for å fremme
stabilitet og demokrati i det euro-asiatiske området.
I dag er den sikkerhetspolitiske rollefordeling
mellom EU og NATO, og med det også mellom EU og USA, i
støpeskjeen. EUs rolle i europeisk politikk vil trolig
endres som følge av en videre utvikling av en mer helhetlig
utenriks- og sikkerhetspolitikk og en videre utvidelse som vil omfatte
svært mange europeiske land. Dermed vil EU kunne spille
en langt viktigere rolle for europeisk sikkerhet og stabilitet.
Dette vil også kunne virke inn på det transatlantiske
samarbeidet som i større grad vil kunne skje i form av
en tettere dialog direkte mellom EU og USA. En slik utvikling vil
også få betydning for NATO.
Skulle EUs sikkerhetspolitiske linje på lengre
sikt gå på tvers av amerikanske målsettinger,
for eksempel ved at den franske linje om økt europeisk
selvstendighet i forhold til USA og NATO setter et for stort preg på EU-samarbeidet,
vil forholdet mellom USA og EU kunne bli mer anstrengt. Skulle det
komme til en eventuell redusert vektlegging av NATO og en drastisk revurdering
med hensyn til fordelingen av oppgaver og ansvar mellom EU og NATO,
ville dette i verste fall kunne undergrave NATOs integrerte militære
struktur. I så fall ville man risikere å få en
mer fragmentert europeisk sikkerhetsorden med redusert sikkerhet
og stabilitet for Europa. For Norge ville en slik situasjon være svært
alvorlig, gitt avhengigheten av NATO, herunder amerikanske forsterkninger.
Med Norge utenfor EU, medlemskap i et NATO med svekket troverdighet
og et Europa uten et sterkt amerikansk engasjement ville vårt
lands sikkerhetspolitiske stilling bli vesentlig forringet.
Sannsynligheten for den type negativ utvikling
som her er skissert er i dag lav. Gitt Norges avhengighet av den
transatlantiske dimensjon er det av stor betydning å sikre
at vi fortløpende deltar i den transatlantiske dialogen.
En viktig utfordring blir å bidra til å hindre
at det oppstår alvorlig friksjon over Atlanterhavet i forbindelse
med den videre utvikling av samarbeidet mellom EU og NATO og sikre
at dette samarbeidet får et mest mulig substansielt innhold.
Videre legger Regjeringen stor vekt på å videreutvikle
det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med USA. Det er
vesentlig å arbeide for å opprettholde interessen
for nordområdene både hos USA og andre allierte,
blant annet gjennom alliert trening og øvelser i Norge.
Under den kalde krigen spilte Norge en strategisk meget
viktig rolle for NATO og fikk dermed stor oppmerksomhet fra alliansen.
Nå har NATOs og de alliertes oppmerksomhet dreid sørover
og østover. Norsk territorium og tilstøtende områder
er likevel fortsatt av stor strategisk, politisk og økonomisk
betydning. Dette innebærer en rekke kontroll- og oppsynsoppgaver
for Forsvaret. Hovedutfordringen knytter seg til sikring av ressursene
og tilhørende infrastruktur og til mulige konflikter om
utnyttelse og forvaltning av disse ressursene.
Det kan ikke utelukkes at det vil kunne oppstå uoverensstemmelser
med andre land i forbindelse med norsk myndighetsutøvelse
på Svalbard og norsk jurisdiksjonsutøvelse i vernesonen
rundt Svalbard. Effektiv nasjonal ressurs- og miljøkontroll
samt et forbedret internasjonalt og bilateralt avtaleverk, særlig
vedrørende ressurs- og miljøspørsmål,
kan redusere faren for konflikt, men vil ikke forhindre at Norges
rolle kan bli utfordret. Forsvaret må derfor ha effektive
og troverdige kapasiteter for tilstedeværelse, suverenitetshevdelse,
overvåking og krisehåndtering for å bidra
til å forhindre og om nødvendig mestre slike situasjoner.
Olje- og gassleveranser fra norsk sokkel har
strategisk betydning for andre stater. Norge dekket i 1999 omkring
en fjerdedel av Vest-Europas gassbehov. I eventuelle konflikter
hvor tilgang til olje og gass settes i fokus vil også Norge
kunne bli trukket inn. Olje- og gassinstallasjonene er sårbare
for eventuelle angrep. Beskyttelses- og sikringstiltak av viktige
anlegg og infrastruktur i fred, krise og krig utgjør derfor
en stor sikkerhets- og forsvarspolitisk utfordring for Norge. I situasjoner
der norske forsvarsressurser ikke strekker til vil NATO kunne spille
en viktig rolle i sikring og beskyttelse av petroleumsinfrastrukturen
offshore.
Forholdene i Norges nærområder
legger føringer på norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Av særlig betydning er utviklingen i Russland, de baltiske
stater og Østersjøregionen, samt utviklingen av
det nordiske samarbeidet.
I proposisjonens pkt. 3.9.1 og 3.9.2 utredes
disse forholdene nærmere.
De overordnete sikkerhetspolitiske rammer som avtegner
seg preges av et mer diffust og sammensatt risikobilde. Det er nødvendig
med en bred tilnærming for å kunne møte
de sikkerhetsutfordringer og potensielle trusler som Norge kan risikere å måtte
håndtere. Militærmaktens rolle som sikkerhetspolitisk
redskap er i denne sammenheng fortsatt av direkte relevans. Forsvaret
må imidlertid være tilpasset den virkeligheten som
de militære styrker skal forholde seg til og de oppgaver
som følger.
For å ivareta norsk sikkerhet må Forsvaret
være i stand til å møte utfordringer
som kan oppstå på kort og mellomlang sikt. Tidshorisonten
kan her settes til ti år. Videre må Forsvaret
kunne tilpasses en eventuell vesensforskjellig situasjon i perioden
etter 2010. Begrensede ressurser krever imidlertid klare valg. Det er
ikke realistisk å skulle gardere seg mot enhver tenkelig
potensiell trussel. Norges framtidige forsvar må innrette
sine ressurser mot å håndtere de sikkerhetspolitiske
situasjoner som anses som mest sannsynlige og alvorlige. I tillegg
må Forsvaret i økende grad være forberedt
på å kunne håndtere flere kriser samtidig.
Komiteen vil understreke
at Norges strategiske situasjon i grove trekk er den samme som ved
behandlingen av forrige langtidsmelding, ref. Innst. S. nr. 245 (1997-1998),
jf. St.meld. nr. 22 (1997-1998), og at denne i stor grad er bestemt
av vår stilling innenfor en maktpolitisk struktur der NATO,
USA, EU og Russland utgjør de viktigste tyngdepunktene.
Av betydning for Norge er den utvikling som har funnet sted i forholdet
mellom disse tyngdepunktene. USA og EU har relativt sett fått økt
makt og betydning samtidig med at NATO’s rolle og oppgaver
har endret seg.
Komiteen viser til at forholdet
mellom Norge og Russland på overordnet nivå er
tilfredsstillende. Komiteen har imidlertid merket
seg at selv om Russlands militære og politiske posisjon
er svekket, så forsøker landets nye ledelse å samle
Russland i et sterkere sentralisert styringsmønster. Samtidig
søkes svekkelsen av Russlands militære makt snudd
gjennom en kombinasjon av økte økonomiske rammer
til, reduksjoner i omfanget av, samt modernisering av landets forsvar.
Blant annet prioriteres nå innsatsstyrker med høy
kvalitet, høy beredskap og høy mobilitet.
Komiteen viser til utviklingstrekk
i Russlands utenriks- og forsvarspolitikk med hensyn til uttalte intensjoner
og interesser som klart angår norske interesseområder
i nord, og viser spesielt til Den Norske Atlanterhavskomites publikasjon
Det sikkerhetspolitiske bibliotek nr. 9-2001 (Andrej Fjodorov et.
al) som dokumentasjon.
Komiteen mener at for Norge er
det av betydning at EU utvikler en egen sikkerhets- og forsvarspolitikk samtidig
med at NATO fortsatt er inne i en dyptgripende endringsprosess.
Dette skjer samtidig med at alliansen står foran nye utvidelser.
Med NATOs fokusering på Balkan og sydflanken, er alliansen
over tid blitt mindre opptatt av nordområdene. Samtidig
vil komiteen understreke at norsk område
forblir av stor strategisk betydning så vel i transatlantisk
sammenheng som gjennom det forhold at Kola-halvøya er blitt
viktigere fordi den sjøbaserte strategiske kjernefysiske
kapasitet har fått større relativ betydning.
Vår strategiske posisjon forsterkes
av de naturressurser vi forvalter samt det forhold at olje og gass
på norsk sokkel er av strategiske betydning for andre stater.
Komiteen vil videre understreke
at det fortsatt er uløste problemer knyttet til uenigheten
om delelinjen mellom Norge og Russland, gråsonen, og at
dette berører vårt forhold til nabostater. Forhold
knyttet til ressursforvaltning generelt og i tilknytning til Svalbard spesielt
forsterker dette ytterligere.
Muligheten for at Norge kan trekkes inn i konflikter i
den lavere del av krisespekteret kan være i ferd med å bli
større, samtidig som det er økende sannsynlighet for
at flere mindre konflikter kan opptre samtidig. Motsetninger mellom
stater eller konflikter innen stater kan spre seg i nye og uventede
retninger og således forårsake nye konflikter.
Norge kan på en slik bakgrunn bli trukket inn i konflikter
på en indirekte måte. Komiteen vil
peke på at de trusler og utfordringer vi kan stå overfor
er flere og mer uoversiktlige enn tidligere selv om vår
sikkerhetspolitiske situasjon generelt sett er mer positiv i dag
enn under den kalde krigen.
Komiteen vil understreke at vi
vil måtte være forberedt på å møte
sikkerhetspolitiske utfordringer som kan oppstå både
innenfor og i randsonen av NATO-alliansens interesseområde
eller helt andre steder, ved at disse eskalerer og får
et øst/vest-perspektiv. Dette vil kunne skje meget
raskt og vil umiddelbart medføre økt spenning
og sensitivitet i nord. Derfor må vi gjennom nasjonale
prioriteringer bidra til et nasjonalt militært forsvar
som sikrer fred og stabilitet i nordområdene.
Komiteen mener at et troverdig
nasjonalt militært Forsvar fortsatt er av vital betydning.
Komiteen understreker at Forsvaret
må være i stand til å bidra aktivt til å ivareta
følgende overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk:
– å forebygge
krig og bidra til stabilitet og fredelig utvikling
– å ivareta norske rettigheter
og interesser og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært
press
– å ivareta norsk suverenitet
– å forsvare norsk land,
sjø og luftterritorier mot krenkelser og angrep.
Komiteen legger vekt på at
det føres en aktiv og balansert sikkerhets- og forsvarspolitikk
i samarbeide med allierte og naboland.
Komiteen slår fast at
Norge ikke er medlem i den europeiske unionen i en tid der EU utvikler
en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. Uavhengig av spørsmålet
om norsk medlemskap, er imidlertid utviklingen av EUs forsvars-
og sikkerhetspolitiske samarbeid - forutsatt at det bidrar til å styrke
den europeiske pilaren i NATO - et positivt bidrag til utviklingen
av den euro-atlantiske sikkerhetspolitiske arkitektur.
Komiteen vil understreke at det
også i dagens situasjon er av grunnleggende betydning at
NATO kan gi et aktivt bidrag til vårt forsvar i en eventuell
artikkel 5-situasjon. Komiteen vil i den sammenheng
understreke betydningen av de transatlantiske forbindelsene gjennom
NATO, spesielt med hensyn til å binde amerikanske styrker
til forsvaret av Norge og å forberede et slikt samarbeid
i fredstid, blant annet gjennom fortsatt forhåndslagring
av materiell på norsk territorium.
Komiteen finner på denne
bakgrunn det nødvendig å understreke at også fremtidens
forsvarsstruktur må dimensjoneres for å bidra
til et troverdig nasjonalt forsvar som er i stand til å ivareta
nasjonale målsettinger, med en robust evne til vertslandsstøtte
for allierte bidrag i Norge. Samtidig må vi ha tilstrekkelig
kapasitet til å bidra med norske styrker i internasjonale
oppdrag på en slik måte at det reflekterer nasjonens
størrelse og bæreevne.
Komiteen henviser til at en samlet
komite i Budsjett-innst. S. nr. 7 (2000-2001) uttalte:
"Komiteen har merket seg at det er Regjeringens syn at
forsvars- og sikkerhetspolitikken må gjenspeile de rammebetingelser
som gjelder for landet og dets nærområder. Videre
at vi innen NATO- alliansen har et selvstendig ansvar for dette.
Komiteen understreker at norsk territorium og tilstøtende
sjøområder fremdeles er strategisk, politisk og økonomisk
viktig. Dette innebærer at landet må ha en tilstrekkelig
evne og kompetanse til å ivareta viktige interesser, oppgaver,
rettigheter og forpliktelser."
Videre heter det:
"Komiteen vil som Forsvarsdepartementet understreke
at den militære kjernefysiske og konvensjonelle kapasitet
i våre nærområder fortsatt må utgjøre
et sentralt premiss for norsk forsvarsplanlegging."
Komiteen vil understreke at disse
merknader fortsatt har gyldighet og dette vil bla. måtte
legges til grunn for vurderingene av hvilke oppgaver Forsvaret i fremtiden
skal ha og følgelig hvilken forsvarsstruktur som må til
for å ivareta disse målsettinger.
Komiteen vil, i likhet med Regjeringen,
understreke at Norges sikkerhet er avhengig av et forpliktende samarbeid
i NATO. Det vil derfor være nødvendig at Norge
bidrar til å bevare og styrke NATO politisk og militært
for på den måten å trygge det transatlantiske
samarbeidet. Komiteen har i denne sammenheng merket
seg at føringene i NATOs strategiske konsept og arbeidet
med å styrke medlemslandenes militære kapasiteter
(Defence Capabilities Initiative) går i retning av en prioritering
av kvalitet, reaksjonstid og mobilitet hos de militære
styrker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at dette blir først og fremst viktig for deltakelse
i internasjonale operasjoner, men også som et mål
for alle norske styrker gitt tilstrekkelige økonomiske
rammer.
Komiteen vil også peke
på at Norge bør medvirke til en mer effektiv krisehåndtering
i regi av EU, men vil samtidig peke på at Norge i denne
sammenheng må legge til grunn at en slik utvikling ikke
må gå på bekostning av samarbeidet i
NATO og at det ikke må føre til duplikasjon av
NATOs eksisterende verktøy for krisehåndtering. Komiteen understreker
at det vil være viktig å trekke Russland med i
både det europeiske og et bredere internasjonalt forsvars-
og sikkerhetspolitisk samarbeide.
For Norge vil det også være
viktig å tilpasse seg de mål for forsvarsutvikling
som kommer til uttrykk gjennom nye krav til militære styrker
innen alliansen slik at disse i størst mulig grad skal
kunne operere effektivt sammen. Dette gjenspeiles i nye krav til
mobilitet, trening, utrustning, materiell og personellets kvalifikasjoner.
En utvikling av det norske forsvaret i tråd med disse retningslinjene
vil være viktig både for å kunne stille
tellende bidrag i internasjonale operasjoner og for å styrke
vår evne til nasjonalt forsvar. Det nye risikobildet tilsier
at deler av våre styrker må ha høy grad
av tilgjengelighet gjennom lav reaksjonstid og høy mobilitet,
for å kunne håndtere mindre utfordringer på egen hånd
eller tidlig i en større konflikt. Samtidig er det nødvendig å holde
et høyt teknologisk og treningsmessig nivå for å kunne
operere sammen med våre allierte.
For Norge vil deltagelse i internasjonale operasjoner måtte
veies mot og sammen med de nasjonale behov for å ivareta
et tilstrekkelig antall "in-place" styrker (styrker gruppert for
nasjonale forsvarsoppgaver).
Komiteen vil understreke at det
vil være svært vanskelig å skaffe styrker
til internasjonale operasjoner i tilstrekkelig antall og med god
kvalitet dersom det ikke samtidig styrkeproduseres til og vedlikeholdes
et vernepliktsforsvar som har en dybde og bredde i kompetanse og
struktur som kan understøtte norsk deltagelse i internasjonale
operasjoner over lengre tid.
Komiteen deler Regjeringens bekymring
for utviklingstrekk knyttet til samfunnets generelle sårbarhet, og
viser til at angrep på sivile og militære informasjonssystemer
er en sentral del av trusselbildet for vårt samfunn. Komiteen viser
til høringsuttalelse fra landets fylkesmenn basert på brev
av 4. september 2000 fra Forsvarsdepartementet. Det fremgår
at fylkesmannskollegiet understreker nødvendigheten av å se innstillingen
fra Forsvarspolitisk utvalg (FPU) (NOU 2000:2), Sårbarhetsutvalgets
innstilling (NOU 2000:24) og Forsvarssjefens studie 2000 (FS 2000)
i sammenheng.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, slår i denne
sammenheng fast at langtidsplanene for Det Sivile Beredskap ikke
er fremlagt parallelt til St.prp. nr. 45 (2000-2001), noe som er i
strid med Stortingets forutsetning om slik parallell behandling.
Flertallet finner at konsekvensene
av Sårbarhetsutvalgets arbeid i liten grad reflekteres
i proposisjonen, og finner det kritikkverdig at Justisdepartementet
ikke har fulgt opp Stortingets forutsetning.
Flertallet viser for øvrig
til høring med justisministeren 9. april 2001 der hun bebudet
en langtidsmelding høsten 2001.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Justis- og politidepartementet i St.prp. nr. 1 (2000 - 2001)
varslet følgende:
"Departementet vil starte arbeidet med en ny stortingsmelding
om samfunnssikkerhet og beredskap. Stortinget har forutsatt at meldingen
behandles parallelt med behandlingen av Forsvarsdepartementets langtidsproposisjon.
Forsvarsdepartementets proposisjon vil avklare hvordan det fremtidige
forsvaret skal se ut. Stortingsmeldingen om det sivile beredskap
må blant annet behandle konsekvensene av disse endringene.
Det er derfor naturlig at Justisdepartementets melding fremmes etter
Forsvarsdepartementets proposisjon. Meldingen vil si noe om innretningen
av sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet i årene
framover, hvilken dimensjon arbeidet bør ha, hvor ansvaret bør
plasseres og hva som skal være de styrende premissene for
samfunnets sikkerhets- og beredskapsarbeide."
Disse medlemmer viser til Budsjett-innst.
S. nr. 7 (2000-2001) hvor ingen av komiteens medlemmer hadde noen
merknader til dette. Tvert imot ble det fra en enstemmig komite
uttalt følgende:
"Komiteen har med tilfredshet merket seg at det vil bli
framlagt en stortingsmelding om samfunnssikkerhet og beredskap."
Disse medlemmer kan derfor ikke
slutte seg til kritikken overfor Justisdepartementet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet mener
det er viktig å ha en helhetlig strategi i arbeidet for
internasjonal fred og forsoning og utnytte både de diplomatiske, økonomiske
og militære virkemidler. Det helhetlige freds- og forsoningsarbeidet
kan bidra til å redusere behovet for militært
engasjement i konfliktområder.
Komiteen har merket
seg at mulig bruk av kjernevåpen har fått en mer
fremtredende plass i Russlands nye militære doktrine. Som
småstatsnabo til en kjernefysisk stormakt må slike
forhold vektlegges i utformingen av vår nasjonale forsvarspolitikk,
selv om slike forhold primært er en del av de bilaterale
prosesser mellom USA og Russland. Komiteen merker
seg imidlertid i denne sammenheng også at NATOs evne til kjernefysisk
avskrekking er intakt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Senterpartiet understreker nødvendigheten
av at Norge fortsatt må arbeide intensivt for å styrke
rustnings- og nedrustningsregimer, særlig knyttet til masseødeleggelsesvåpen.
Det må legges særlig vekt på sikkerhetsproblemene
knyttet til nukleært avfall i nordområdene.
Disse medlemmer vil peke på viktigheten
av at Forsvaret fortsatt legger vekt på forholdsregler
knyttet til masseødeleggelsesvåpen, og undervisningen
og treningen knyttet til vern mot nukleære, biologiske
og kjemiske våpen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at Forsvaret allerede på en god måte ivaretar
ABC-tjenesten. Disse medlemmer viser videre til at
Russland fortsatt ikke har oppfylt sine forpliktelser etter bl.a.
CFE-avtalen.
Forsvarspolitikken er basert på tre
hovedelementer: mål, konsept og oppgaver. De forsvarspolitiske
målene viser hvordan forsvarspolitikken kan bidra til å oppfylle
de overordnede sikkerhetspolitiske mål. Forsvarskonseptet
beskriver den grunnleggende ide‚ om utformingen av forsvarspolitikken
og danner rammen for Forsvarets utvikling og virksomhet. Forsvarets oppgaver
angir konkret hva Forsvaret må være i stand til å gjøre
for å oppfylle målene for norsk sikkerhets- og
forsvarspolitikk.
De forsvarspolitiske mål utgjør
bindeleddet mellom forsvarspolitikken og sikkerhetspolitikken. Målene angir
først og fremst hvordan Forsvaret kan anvendes som et sikkerhetspolitisk
virkemiddel. Her må det imidlertid understrekes at selv
om Forsvaret er det mest sentrale virkemiddel norske myndigheter
har til rådighet i sikkerhetspolitikken, er det bare ett
av mange virkemidler i arbeidet med å oppnå de
overordnede sikkerhetspolitiske mål. Med utgangspunkt i
de sikkerhetspolitiske utfordringer som vil kunne kreve bruk av
Forsvarets ressurser, må forsvarspolitikken også gjenspeile
andre forventninger som stilles til Forsvaret av omgivelsene.
Regjeringen mener at Forsvaret skal bidra til:
– å forebygge
og møte utfordringer mot norsk sikkerhet
– å ivareta norske rettigheter,
interesser og forpliktelser
– å løse andre
samfunnsviktige oppgaver på utvalgte områder.
Komiteen viser til
at forsvarspolitikken er basert på de tre hovedelementene
mål, konsept og oppgaver. Komiteen viser
videre til at forsvarspolitiske mål angir hvordan Forsvaret
kan anvendes som et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Forsvaret er
det mest sentrale virkemiddel norske myndigheter har til rådighet
for å oppnå de overordnede sikkerhetspolitiske
mål, og må dimensjoneres deretter.
Komiteen viser til at eksisterende
mål for norsk forsvarspolitikk iht. St.meld. nr. 22 (1997-1998)
er:
– militær
tilstedeværelse og synlighet
– evne til å fremskaffe
og utveksle risikovurderinger og tidlige varsler
– evne til å håndtere
episoder og kriser
– evne til å forsvare
norsk land-, sjø- og luftterritorium mot militære
angrep
– evne til militært samvirke
med allierte og deltakelse i internasjonale styrkestrukturer og
operasjoner
– forsvarsrelatert samarbeide
med andre land og innenfor internasjonale organisasjoner.
Komiteen viser til de foreslåtte
mål i proposisjonen:
– å forebygge
og møte utfordringer mot norsk sikkerhet
– å ivareta norske rettigheter,
interesser og forpliktelser
– å løse andre
samfunnsviktige oppgaver på utvalgte områder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at de foreslåtte
mål synes å innebære et lavere ambisjonsnivå i
forhold til gjeldende forsvarspolitiske mål, selv om disse
i noen grad reflekteres i Forsvarets fremtidige oppgaver.
Flertallet mener derfor at de
eksisterende mål slik de fremgår av strekpunktene
må videreføres, noe som ikke ekskluderer de mer
vage målformuleringene som er foreslått i proposisjonen.
En oppgivelse av det klare mål å ha evne til å forsvare
norsk land-, sjø-, og luftterritorium mot militære
angrep eller lavere deler av et slikt spekter - understøttet
av allierte styrker, basert på artikkel 5 i NATO-traktaten,
kan flertallet ikke akseptere.
Flertallet vil understreke at
ivaretakelsen av vår evne til å avskrekke en part
fra politisk og diplomatisk press mot norske interesser eller avskrekke
noen fra aktiv militær innsats mot oss i noen form er nødvendig for å oppfylle
overordnede sikkerhetspolitiske mål.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
enig med departementet i at det i dagens raskt omskiftelige sikkerhetspolitiske
klima, er viktig at de forsvarspolitiske mål er av overordnet
natur for å kunne bli relevante ved endringer av rammebetingelsene. Disse
medlemmer konstaterer også at departementets målformuleringer
er i tråd med anbefalingene fra Forsvarspolitisk utvalg,
jf. NOU 2000:20 "Et nytt forsvar".
Disse medlemmer slutter seg derfor
til de anbefalte endringer av de forsvarspolitiske mål. Disse medlemmer understreker
imidlertid at endringene i målformuleringene ikke er ment å indikere
et redusert ambisjonsnivå i forhold til de gjeldende forsvarspolitiske
mål.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, peker på at
dagens forsvar tidligere ble definert som et minimumsforsvar. Flertallet viser
til gjeldende forsvarskonsept som er basert på fire prinsipper:
Flertallet viser til at departementet
foreslår en tilpasning av forsvarskonseptet til endrede
rammebetingelser, utfordringer og behov. Flertallet legger
sine sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske mål til grunn og
vil peke på at disse mål må vektlegges,
og ikke utelukkende mål bygget på økonomiske
endrede rammebetingelser.
Flertallet legger til grunn at
med de betydelige økningene i driftskostnader og ikke minst
teknologiske fordyrelser når det gjelder anskaffelser av
militært materiell vil det over tid være vanskelig
for Norge å opprettholde målet om et nasjonalt
balansert forsvar om ikke omfattende omstrukturering gjennomføres
og økonomiske rammer økes noe.
Flertallet vil understreke at
med Norges geopolitiske situasjon må det være
en hovedoppgave å videreføre et nasjonalt balansert
forsvar samtidig som det arbeides for å dekke inn svekkede
forsvarskomponenter gjennom "pooling" og annet alliert forpliktende
forsvarssamarbeid. Totalforsvarskonseptet legges fortsatt til grunn.
På denne bakgrunn mener flertallet at forsvarskonseptet
bør baseres på følgende pillarer:
– et nasjonalt,
balansert og fleksibelt forsvar
– alliert militært samvirke
og internasjonalt forsvarssamarbeid
– totalforsvaret og annet sivilt/militært
samarbeid
– verneplikt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at departementet foreslår en tilpasning av forsvarskonseptet
til endrede rammebetingelser.
Disse medlemmer viser til merknader
til departementets sikkerhetspolitiske avveininger, samt til merknader
knyttet til de forsvarspolitiske mål, og sier seg på det
grunnlag enig i at forsvarskonseptet bør bestå av
følgende hovedpillarer:
– et moderne
og fleksibelt forsvar
– alliert og internasjonalt forsvarssamarbeid
– verneplikt
– sivil-militært samarbeid.
Disse medlemmer understreker
at endringen fra "et nasjonalt balansert forsvar" til "et moderne
og fleksibelt forsvar", ikke innebærer en reduksjon av
ambisjonsnivået for våre militære styrker,
men en tilpasning av disse til endrede rammebetingelser. Av spesiell betydning
i denne sammenheng er det økende behov for fleksible og
mobile enheter med kort reaksjonstid.
Disse medlemmer understreker
at Norge med den nye strukturen vil råde over militære
kapasiteter som gir evne og signaliserer vilje til å håndtere
utfordringer mot egen og felles sikkerhet i samarbeid med andre.
Forsvarskonseptet angir de overordnede veivalg
i forsvarspolitikken. I forrige langtidsmelding, St.meld. nr. 22
(1997-1998), var forsvarskonseptet basert på: (i) et nasjonalt
balansert forsvar, (ii) alliert militært samvirke og internasjonalt
samarbeid, (iii) totalforsvar og (iv) verneplikt.
Regjeringen ser det som naturlig å tilpasse
forsvarskonseptet til endrede rammebetingelser, utfordringer og
behov. Det nye forsvarskonseptet bør hvile på følgende
pilarer:
– et moderne
og fleksibelt forsvar
– alliert og internasjonalt forsvarssamarbeid
– verneplikt
– sivil-militært samarbeid.
Det nye konseptet innebærer vesentlige
endringer i Forsvarets oppgaver med økt vektlegging av
fleksibilitet og reaksjonsevne, internasjonalt forsvarssamarbeid og
medvirkning i allierte operasjoner, og en helt nødvendig
tilpasning av verneplikten og samarbeidet mellom sivil og militær
side til nye behov og rammebetingelser. Regjeringens anbefalinger
er i samsvar med innstillingen fra Forsvarspolitisk utvalg, jf.
NOU 2000:20.
For å kunne møte et bredere
og mer sammensatt risikobilde må Norge ha et moderne og
fleksibelt forsvar både i forhold til oppgaver og kompetanse.
Forsvaret må ivareta nasjonale sikkerhetsbehov
samtidig som det må yte betydelige bidrag i internasjonal sammenheng.
De militære utfordringene er ikke som tidligere bare knyttet
til én bestemt aktør eller én bestemt
type konflikt.
Regjeringen mener at det er behov for en vesentlig endret
utforming av Forsvarets oppgaver. Fram til i dag har forsvaret av
norsk territorium mot et omfattende militært angrep vært
dominerende i norsk sikkerhets- og forsvarspolitisk planlegging.
Tidsavgrenset nasjonal evne til å kunne møte et
omfattende militært angrep mot Norge bør i lys
av den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen ikke lenger være
den dimensjonerende oppgaven for Forsvaret. Regjeringen anbefaler
derfor å erstatte et ensidig fokus på invasjonsforsvar
med et bredere perspektiv på utformingen av Forsvaret.
Forsvaret må ha evne til å løse
et bredt spekter av nasjonale og internasjonale oppgaver både
i fredstid og i kriser. Flere av oppgavene må ses innenfor
en bredere nasjonal og internasjonal ramme, da Forsvarets evne til å løse
disse på en fullgod måte vil være avhengig
av samarbeid med andre. Videre må Forsvaret ha styrker for
anvendelse langs hele konfliktskalaen, og viktige enheter må ha
rask reaksjonsevne. Forsvaret må i større grad
enn tidligere være forberedt på å håndtere flere
oppgaver samtidig. Evnen til å løse flere oppgaver
over lengre tid vil imidlertid være begrenset. Om nødvendig
må Forsvaret også kunne håndtere mindre kriser
i det norske området uten allierte styrker (forsterkninger),
og mer alvorlige kriser i en innledende fase.
Samarbeid med allierte for å kunne
møte større utfordringer mot norsk sikkerhet vil
bli ivaretatt av norske innsatsstyrker i samarbeid med NATO-styrker.
Forsvaret må derfor bedre sin evne til å operere
sammen med allierte, både i utlandet og i Norge.
Dagens norske forsvarsstruktur som består
av relativt store, statiske styrker med lang reaksjonstid, vil i liten
grad være egnet til å møte framtidens
utfordringer. Det nye Forsvaret må ha bedre reaksjonsevne, deployeringsevne,
operativ anvendelighet og evne til understøtte og skifte
ut enheter som deltar i langvarige operasjoner. Gitt den relativt
begrensede størrelsen på forsvarsstrukturen vil
imidlertid utholdenheten være begrenset, spesielt ved høyintensitetsoperasjoner.
Forsvaret bør etter Regjeringens syn
ha følgende oppgaver:
– militær
tilstedeværelse i prioriterte områder
– etterretning og overvåkning
av norske interesseområder
– suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse
– krisehåndtering i norske
områder
– forsvar av norske områder
og tilrettelegging for å møte utfordringer mot
norsk sikkerhet sammen med allierte
– sikring av vitale samfunnsfunksjoner
– internasjonalt engasjement
– annen samfunnsnyttig bruk av
Forsvaret.
Ved omleggingen av Forsvaret må vi
se våre sikkerhetsutfordringer i et bredere internasjonalt,
atlantisk og europeisk perspektiv. Norge må opprettholde
og utvikle militære kapasiteter som gir evne og signaliserer vilje
til å håndtere utfordringer mot egen og felles
sikkerhet i samarbeid med andre. Gjennom deltakelse i internasjonale
operasjoner kan norske styrker bidra til å redusere eller
fjerne konflikter med potensial for spredning og destabilisering
som også kan påvirke norsk sikkerhet samtidig.
Våre alliertes motivasjon for å bidra til at norsk
sikkerhet styrkes. Ved å bidra ute bedres dessuten Forsvarets
evne til å operere effektivt sammen med allierte og andre
land, noe som vil være kritisk nødvendig for forsvaret
av Norge. Også på andre måter bidrar
internasjonalt militært engasjement til en gjennomgående
kompetanseheving og kvalitetssikring av styrkene hjemme.
Norge vil fortsatt være kritisk avhengig
av tidlig alliert støtte og forsterkninger for å kunne
møte større utfordringer mot egen sikkerhet. Avhengigheten
av alliansen i alvorlige krisesituasjoner og krig gjør
at vår evne til nasjonal krisehåndtering og våre
bidrag til internasjonal krisehåndtering må ses
i sammenheng. Norske innsatsstyrker som kan brukes i internasjonale operasjoner
er også meget anvendelige for operasjoner i Norge.
I videreutviklingen av det allierte forsvarssamarbeidet
må imidlertid koblingene mellom Norge og våre allierte
tilpasses en ny virkelighet. Troverdigheten i planverket må opprettholdes
i forhold til allierte forsterkninger til Norge i en krise- eller
krigssituasjon. Dette krever at Norge framstår som en troverdig
partner med hensyn til nasjonale prioriteringer og kapasiteter.
I lys av den sikkerhetspolitiske utvikling og utviklingen i NATO
mener Regjeringen at man fra norsk side må foreta løpende
vurderinger av Norges interesser knyttet til utformingen av alliert
forsterkningsplanlegging.
Norge har sluttet seg til NATOs reviderte strategisk konsept
som følgelig også gjelder utformingen av det norske
forsvaret. Det strategiske konsept understreker at alliansens styrker
må omstilles for å kunne løse et bredt
spekter av oppgaver, inkludert kollektivt forsvar. Dette har direkte
konsekvenser for de allierte landenes styrkestrukturer og styrkenivåer.
I arbeidet med å modernisere og tilpasse alliansens styrkestruktur
siktes det mot en optimal balanse mellom styrker på ulike beredskapsnivå samtidig
som man beholder evnen til mer langsiktig gjenoppbygging dersom
det skulle bli påkrevet.
Evne til effektivt engasjement, deployering
og mobilitet, overlevelse for styrker og infrastruktur, samt utholdenhet
som omfatter så vel logistikk som utskifting av styrker,
blir i alliansen framhevet som avgjørende. Videre vil tilstrekkelig
kapasitet innenfor områder som kommando og kontroll, kommunikasjon, etterretning
og overvåkning forsterke styrkenes anvendelighet. Disse
kravene har konsekvenser for styrkenes utrustning, beredskap, tilgjengelighet,
utholdenhet, øvelser og trening, utplassering og evne til
oppbygging og mobilisering.
Det må i økende grad tilrettelegges
for alliert øving og trening i Norge. Stramme øvelsesbudsjetter
i NATO har ført til at det i tiden som kommer vil gå relativt
lang tid mellom hver gang Norge er vertskap for større NATO-øvelser.
Dermed blir betydningen av alliert trening i Norge desto viktigere.
Det er etter Regjeringens syn viktig å sikre at potensialet
for alliert trening utnyttes best mulig både når
det gjelder deltakere og innhold. De kostnads- og kvalitetsmessige
rammene for alliert trening i Norge må være fullt
på høyde med forholdene i andre land.
Bilaterale forsterkningsavtaler vil også i
framtiden utgjøre en viktig sikkerhets- og forsvarspolitisk
forbindelse som må videreføres og videreutvikles.
Som en del av det allierte forsvarssamarbeid, er en videreføring
av det strategiske partnerskapet med USA særlig viktig.
Dette forutsetter blant annet at norske styrker har tilstrekkelig
evne til å operere sammen med amerikanske og allierte styrker
både hjemme og ute. Forhåndslagring av amerikansk
militært utstyr og bilaterale forsterkningsavtaler vil
også i framtiden utgjøre en viktig sikkerhets-
og forsvarspolitisk kobling mellom USA og Norge, og må derfor
videreføres og videreutvikles. Det vil også være
viktig å videreføre amerikansk trenings- og øvingsaktivitet
i Norge og et effektivt etterretningssamarbeid.
Norge har betydelig interesse av å utvikle
et forsvarspolitisk samarbeid med EU. Det konkrete innholdet i et
slikt samarbeid vil avhenge av hvilken medvirkning Norge får
innenfor det samarbeid som nå etableres i EU og mellom
NATO og EU. Deltakelse i EUs militære ledelses-, planleggings-
og styrkestrukturer, herunder deltakelse i europeiske flernasjonale styrker,
er sentrale momenter. Også på trenings- og øvingssiden
og på forsvarsmateriellområdet (forskning og utvikling,
anskaffelser, drift og vedlikehold) vil et utvidet samarbeid være
aktuelt.
Følgende retningslinjer legges til
grunn for videreutvikling av det allierte og internasjonale forsvarssamarbeidet:
– Samarbeidet
bør særlig rettes mot de mest krevende aktiviteter
knyttet til forsvar av eget territorium og internasjonale operasjoner,
uten at dette utelukker samarbeid på andre områder.
– Samarbeidet bør knyttes
opp mot andre lands kapasiteter som kan være aktuelle som
forsterkningsstyrker til Norge i en krise eller krigssituasjon.
Det må fra norsk side legges betydelig vekt på tilrettelegging
for alliert øving og trening, kapasiteter for mottak av
allierte styrker og øvrig vertslandsstøtte.
– Samarbeidet bør rettes
mot aktiviteter hvor potensialet for synergieffekter inn i det norske
Forsvaret er størst, blant annet med hensyn til utvikling
av kompetanse og evne til militært samvirke.
– Flernasjonale løsninger
må i økende grad søkes etablert i forbindelse
med forskning og utvikling, anskaffelser, drift og vedlikehold,
strategisk transport, logistikkstøtte, kommando- og kontrollsystemer
og operative enheter fra alle forsvarsgrener. Dette taler for norsk
deltakelse i de samarbeidsfora som er i ferd med å etableres
i Europa på disse felt. I forbindelse med eventuelt samarbeid
på logistikksiden bør den norske deltakelsen reflektere
ansvarsfordelingen mellom sivil og militær side nasjonalt.
– Utvikling av flernasjonale militære
løsninger bør skje i tråd med DCI.
Verneplikten sikrer stabil tilgang og hensiktsmessig fordeling
av personell til vårt nasjonale forsvar og et bredt rekrutteringsgrunnlag
for internasjonale operasjoner. Ordningen er viktig som sosial og
kulturell smeltedigel og ved at Forsvaret får en bred forankring i
folket. Verneplikten vil være et viktig fundament for en
eventuell oppbygging av et større forsvar dersom det skulle
vise seg nødvendig på lengre sikt. Et yrkesbasert
forsvar ville måtte være vesentlig mindre enn det
som Regjeringen har anbefalt i denne proposisjonen, jf. kap. 5.6.
I overskuelig framtid vil et slikt forsvar ikke kunne ivareta norsk
sikkerhet. Regjeringen ser det derfor som uaktuelt å gå bort
fra prinsippet om verneplikt.
Dagens praktisering av verneplikten er imidlertid ikke
tilpasset framtidens forsvar. Forsvaret vil bli betydelig redusert
i omfang. Dagens og framtidens stridsmiljø og deltakelse
i internasjonale operasjoner stiller andre og til dels høyere
krav til personellet. Dette gjelder både evnen til å tilegne
seg faglige kunnskaper og god fysisk og psykisk helse. De nye kravene
tilsier en strengere utvelgelse som også vil bidra til
at en større del av den innkalte styrken gjennomfører
førstegangs- og repetisjonstjenesten. Man kan dermed basere
seg på en lavere innkallingsstyrke.
Forsvarets behov og ressurstilgang skal være
styrende for fordeling av de vernepliktige og dimensjonerende for
innkallingsstyrken. Innenfor disse rammebetingelsene er det et mål å utdanne
flest mulig vernepliktige. Dette vil gi Forsvaret handlefrihet og ikke
minst vil det frigi midler til en mer meningsfylt tjeneste for de
som gjennomfører verneplikten. Regjeringen legger vekt
på at verneplikten skal bygge på prinsippet om
bred forankring i befolkningen og bred fordeling av byrdene.
Mulige konsekvenser for sivil verneplikt av
omleggingen av vernepliktsordningen kan ikke utelukkes. Regjeringen
vil vurdere hvorvidt praktiseringen av sivil verneplikt bør
justeres, både i tilknytning til arbeidet med oppfølgingen
av denne proposisjonen og i behandlingen av Regjeringens kommende
melding om samfunnssikkerhet og beredskap.
I framtiden vil det fortsatt være behov
for helhetlig utnyttelse av sivile og militære ressurser
for å ivareta norsk sikkerhet og norske interesser. Forsvaret
vil trenge sivil støtte både ved sikkerhetspolitiske
kriser i våre nærområder, til mottak
av allierte avdelinger og i forbindelse med deltakelse i internasjonale
operasjoner. Totalforsvarets prinsipper ligger derfor fast.
Forsvarets behov for sivil støtte vil
bli betydelig endret samtidig som forutsetningene for å yte
slik støtte også forandres. Regjeringen ser det
som viktig å stimulere til endring og nytenkning på dette
feltet. Totalforsvarsideen bør derfor videreføres
i et bredere perspektiv under betegnelsen sivil-militært
samarbeid. Man bør søke å dra nytte av
erfaringer, kompetanse og nettverk som er opparbeidet i totalforsvaret,
også i situasjoner der beredskapslovgivningen ikke er iverksatt.
Kapasiteter og systemer på sivil og
militær side må gjøre det mulig på kort
tid å etablere en fleksibel sivil støtte. Forsvaret
har igangsatt et arbeid for å beskrive hvilke behov Forsvarets
avdelinger har for sivil støtte for å kunne løse
sine oppgaver i en krise eller krig. Dette arbeidet må følges
opp i nært samarbeid mellom Forsvarsdepartementet og andre
berørte departementer.
Sivil støtte til mottak av allierte
forsterkninger vil fortsatt være meget viktig. Med et norsk
forsvar som er redusert i omfang, og med betydelige allierte styrker som
kan bli satt inn på norsk territorium i tilfelle en alvorlig
krise eller krig, vil vertslandsstøtte i større grad
være dimensjonerende for hele den sivil-militære planleggingen.
Man må regne med at de allierte forsterkningsplanene i
framtiden vil inneholde større fleksibilitet og færre
detaljer enn i dag. På samme måte må det
være en hensiktsmessig detaljeringsgrad i våre nasjonale
planer. I tillegg vil allierte forsterkningsstyrker ha bedre reaksjonsevne,
mobilitet og evne til operativ logistikk. Dette vil også kunne
påvirke den sivil-militære planleggingen. Det
er derfor viktig at berørte departementer trekkes inn i
prosessen når man fra militær side gjør
avtaler med andre land som kan innebære behov for vertslandstøtte.
I tillegg til å støtte Forsvaret
ved krise og krig, må den sivile støtte i større
grad rettes inn mot understøttelse av Forsvaret i internasjonale
operasjoner. For å sette inn styrkebidrag i de fleste internasjonale
operasjoner er tilgang til strategisk sjøtransport viktig.
Forsvarsdepartementet vil derfor, i samarbeid med berørte departementer,
arbeide for å etablere et samarbeid med rederinæringen
om frakt av materiell. Videre ønsker Norge, som en del
av DCI-prosessen, å bidra aktivt til å styrke
alliansens evne til strategisk sjøtransport. Dette omtales
nærmere i kap. 5.3.4.
Når NATOs og/eller Norges
sikkerhet ikke er truet direkte, må sivil støtte
kunne frambringes uten at beredskapslovgivningen benyttes. I den
lavere del av krisespekteret, og særlig hvis krisen er
av tydelig ikke-artikkel 5-karakter og befinner seg langt fra Norge,
vil det neppe være aktuelt å sette vanlige markedsmekanismer
ut av funksjon. Sivil støtte til Forsvaret må i slike
situasjoner baseres på frivillige, men forpliktende avtaler
med næringslivet, frivillige organisasjoner og eventuelle
andre aktører.
Kriser på lavt intensitetsnivå eller
av begrenset omfang vil kunne oppstå med betydelig kortere
varslings- og forberedelsestid enn tidligere. Det samme vil gjelde
et begrenset angrep på norsk eller alliert territorium
eller kritisk infrastruktur. Dette stiller økte krav til fleksibilitet
og reaksjonsevne hos det sivile støtteapparat.
For å oppnå ønsket
grad av fleksibilitet vil det være hensiktsmessig å utarbeide
et nytt konsept for sivil støtte i situasjoner der beredskapslovgivningen
ikke kan anvendes. Et slikt konsept må utvikles i nært
samarbeid med departementer som har fagansvar for levering av ressurser
til Forsvaret. Konseptet bør ta utgangspunkt i totalforsvarets
helhetstenkning hvor sivile og militære ressurser ses i
sammenheng. Dette innebærer, på kommersielle vilkår,
bruk av ekspertise, kompetanse, nettverk og organer som er bygget
opp for å kunne håndtere en artikkel 5-situasjon.
Hensikten er å legge grunnlaget for en fleksibel, sivil
støtte med kort reaksjonstid. På sikt kan det
vise seg at et slikt konsept, eller deler av det, også vil
være hensiktsmessig til bruk i artikkel 5-situasjoner både
i og ikke minst utenfor Norge.
I forbindelse med internasjonale fredsoperasjoner
i land hvor hele statsapparatet mer eller mindre er gått
i oppløsning eller har blitt ødelagt, vil behovet
for sivil bistand ved gjenoppbygging av sivile samfunnsinstitusjoner
og infrastruktur være meget stort.
Komiteen er enig i
at Norge må opprettholde og utvikle militære kapasiteter
som gir evne og signaliserer vilje til å håndtere
utfordringer mot egen og felles sikkerhet i samarbeide med andre.
Komiteen vil peke på at
ved norske styrkers deltakelse i internasjonale operasjoner, bedres
også Forsvarets evne til å operere effektivt sammen
med allierte, noe som vil være nødvendig for forsvaret
av Norge. Komiteen vil videre peke på at
dette virker kompletterende koblet mot allierte øvelser
på norsk jord, noe som fortsatt vil være svært
viktig for å oppnå effektiv alliert støtte
i en kritisk situasjon.
Komiteen vil understreke at Norge
fortsatt vil være kritisk avhengig av tidlig alliert støtte
og forsterkninger for å møte større utfordringer
mot egen sikkerhet. Avhengigheten av alliansen i alvorlige krisesituasjoner
og krig gjør at vår evne til nasjonal krise-håndtering
og våre bidrag til internasjonal krisehåndtering
må sees i sammenheng. Norske innsatsstyrker som kan brukes
i internasjonale operasjoner er også anvendelige for operasjoner
i Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil understreke at
størrelsen på styrker som kan utdannes og deployeres
i slike sammenhenger vil være svært begrenset,
og derfor må ses som et viktig supplement til og som et
produkt av nasjonale "in place"-styrker.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
i denne sammenheng understreke betydningen av at reaksjonsstyrkene
produseres som en del av den helhetlige styrkestrukturen, og at
de skal kunne operere som en integrert del av den nasjonale styrkestrukturen
dersom det skulle bli nødvendig. Størrelsen på de styrkene
som til enhver tid er reaksjonsstyrker, vil være begrenset
i forhold til størrelse på strukturen som helhet.
Komiteen har merket
seg at Norge har sluttet seg til NATOs reviderte strategiske konsept
og de krav som stilles til militære kapasiteter gjennom
Defence Capabilities Initiative (DCI). Komiteen er
enig i at norske enheter så langt det er mulig, må fylle
allierte krav og standarder, og har merket seg at Regjeringen understreker
at dagens norske forsvar på mange og viktige områder
ikke møter kravene i DCI. Komiteen vil på en
slik bakgrunn peke på at en måloppnåelse
på dette området vil være avgjørende
avhengig av at de økonomiske rammebetingelser blir forutsigbare.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til den misnøye med Norges
forsvarsanstrengelser som kom til uttrykk bl.a. under komiteens
nylige besøk i NATO, og at dette både går
på ressurstilgangen og på at den foreslåtte
strukturen blir for liten i forhold til Norges behov og NATOs forventninger.
Disse medlemmer viser videre
til svarbrev av 11. mai 2001 hvor det fremgår at forsvarsbudsjettets andel
av BNP er en viktig målestokk på forsvarsinnsatsen
i de enkelte medlemsland i alliansen, at den for Norges del lå på ca.
3 pst. i 1990 mens den i fjor kom ned på 1,9 pst. og at
den etter prognosene vil bli liggende der i kommende år
dersom Regjeringens opplegg følges. Gjennomsnittet for
NATOs medlemsland oppgis til 2,2 pst. Disse medlemmer vil
minne om at minimumskravet til NATOs søkerland er at de
må komme opp på 2 pst., og at de nå gjør
store anstrengelser for å tilfredsstille dette kravet.
Det burde etter disse medlemmers mening være
en selvfølge at Norge ikke ligger under denne grensen.
Det norske forsvarsbudsjettet må derfor snarest heves til
minimum 2 pst. av BNP, dvs. 29,5 mrd. kroner. Disse medlemmer vil
peke på at spesielle forhold i norsk økonomi relatert
til olje- og gassaktiviteten bidrar til et relativt høyt
BNP slik at en vekting mot BNP-mål ikke vil få samme
virkning som andre land vi sammenlikner oss med. Disse medlemmer mener
at vi allikevel, som nasjon, vil bli vektet av andre land på dette
sammenlikningsgrunnlag
Disse medlemmer peker på Norges
utsatte geopolitiske og strategiske posisjon. Når vi gjennom NATO
forventer at våre allierte skal anvende betydelige ressurser
for å ha kapasitet til å kunne hjelpe oss i en
gitt situasjon, bl.a. gjennom forhåndslagring, øvinger
av personell m.m., vil vi lett kunne møtes med at vi selv
yter mindre enn gjennomsnittet i alliansen når målestokken
er BNP. Dette mener disse medlemmer kan virke uheldig
og mener derfor at Norge snarest bør ha som mål å nå opp
i 2,2 pst. av BNP som et mål for forsvarsinnsatsen.
Komiteen vil understreke
betydningen av at vårt engasjement for tilrettelegging
av alliert øving og trening i Norge forsterkes og viser
til at dette gjentatte ganger har vært påpekt
av komiteen.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at bilaterale forsterkningsavtaler også i fremtiden vil
utgjøre en viktig sikkerhets- og forsvarspolitisk hjørnesten.
I denne sammenhengen er det spesielt viktig å videreføre
og utvikle det strategiske partnerskap med USA. Dette forutsetter
at de generelle bilaterale relasjonene til USA må håndteres
slik at båndene styrkes. Et av de viktigste elementene
i et slikt partnerskap er forhåndslagring av amerikansk
militært utstyr og tilhørende avtaler. Dette,
sammen med bilaterale forsterkningsavtaler, må derfor videreføres
og videreutvikles. Like viktig er det etter komiteens mening å videreføre amerikansk
trenings- og øvingsvirksomhet i Norge, samt effektivt etterretningssamarbeid.
En videreføring og utvikling av andre bilaterale avtaler
anser komiteen for fortsatt å være
viktig.
Komiteen ser NATO som hjørnestenen
i vår sikkerhets- og forsvarspolitiske forankring. Komiteen vil
allikevel peke på betydningen av at Norge finner et troverdig
feste i det forsvarspolitiske samarbeidet som utvikles i EU. Norge
bør med det for øyet blant annet aktivt stimulere
til utvikling av samtrening og øving for styrker fra europeiske
land. Komiteen forutsetter at dette ikke er i strid
med Grunnlovens intensjoner.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at eventuell norsk deltakelse
i EU-operasjoner betyr at det stilles norske styrker til disposisjon
for en organisasjon som Norge ikke er medlem av. Dermed kan det
stilles spørsmål om hvorvidt dette kan være
i strid med Grunnlovens § 25. Disse medlemmer forutsetter
at Regjeringen tar initiativ til at dette spørsmålet
avklares snarest mulig.
Komiteen har merket
seg at det er et økt behov for internasjonalt forsvarsrelatert
samarbeid, ikke minst for små land, som en følge
av større krav til utvikling og anskaffelse av militært
utstyr. Komiteen er enig i at det må videreutvikles
samarbeidsformer for å forsøke å rasjonalisere
anskaffelse av forsvarsmateriell for å møte økte
kostnader, ikke minst mot tilpasning til DCI-krav.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
vil arbeide for økt norsk deltakelse i flernasjonale strukturer. Komiteen vil
i en slik sammenheng peke på NATO som den viktigste av
slike strukturer, og understreke at for et lite land vil det være
nødvendig strengt å prioritere slikt samarbeid
og å finne en balanse for deltakelse i relasjon til landets
størrelse og bæreevne som forstås og
kan aksepteres av våre allierte. På denne bakgrunn
slutter komiteen seg til følgende strekpunkter
på side 30 i proposisjonen:
– Samarbeidet
bør særlig rettes mot de mest krevende aktiviteter
knyttet til forsvar av eget territorium og internasjonale operasjoner,
uten at dette utelukker samarbeid på andre områder.
– Samarbeidet bør knyttes
opp mot andre lands kapasiteter som kan være aktuelle som
forsterkningsstyrker til Norge i en krise eller krigssituasjon.
Det må fra norsk side legges betydelig vekt på tilrettelegging
for alliert øving og trening, kapasiteter for mottak av
allierte styrker og øvrig vertslandsstøtte.
– Samarbeidet bør rettes
mot aktiviteter hvor potensialet for synergieffekter inn i det norske
Forsvaret er størst, blant annet med hensyn til utvikling
av kompetanse og evne til militært samvirke.
– Flernasjonale løsninger
må i økende grad søkes etablert i forbindelse
med forskning og utvikling, anskaffelser, drift og vedlikehold,
strategisk transport, logistikkstøtte, kommando- og kontrollsystemer
og operative enheter fra alle forsvarsgrener. Dette taler for norsk
deltakelse i de samarbeidsfora som er i ferd med å etableres
i Europa på disse felt. I forbindelse med eventuelt samarbeid
på logistikksiden bør den norske deltakelsen reflektere
ansvarsfordelingen mellom sivil og militær side nasjonalt.
– Utvikling av flernasjonale militære
løsninger bør skje i tråd med DCI.
Komiteen forutsetter at totalforsvarets
prinsipper fortsatt ligger fast - og at beredskapslovgivningen derfor
også fortsatt må reflektere dette. Komiteen er ikke
uenig i at beredskapslovgivningen bør kunne suppleres med
andre virkemidler der dette anses hensiktsmessig, men at dette må være
supplerende og ikke bidra til å svekke adgangen til å skaffe
til veie ressurser gjennom rekvisisjon.
Komiteen vil fremheve viktigheten
av at totalforsvarskonseptet moderniseres, slik at samfunnets evne til å møte
det nye trusselbildet styrkes.
Komiteen konstaterer at rammebetingelsene
for interreaksjonen mellom Forsvaret og samfunnet har endret seg
i betydelig grad, og at det derfor er nødvendig å supplere
de virkemidler som hittil har vært brukt for å håndtere
disse forhold. Komiteen vil imidlertid understreke
at dette ikke på noen måte må føre
til en svekkelse av de mekanismer som med hjemmel i beredskapslovgivningen
er etablert for totalforsvarsformål. På samme
måte som forsvaret av norsk territorium og suverenitet
forblir Forsvarets mest fundamentale oppgave, utgjør totalforsvarets
mekanismer for sivil støtte til det militære forsvar
i slike situasjoner, den i en gitt situasjon mest grunnleggende
form for sivil-militært samarbeid. Komiteen understreker imidlertid
at denne erkjennelsen ikke på noen måte bør være
til hinder for at det sivil-militære samarbeide utvides
og moderniseres for å tilpasses endrede rammebetingelser.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
har vurdert fritaksordningen i forbindelse med mobilisering ut fra
hensynet til økt sivilt ansvar og redusert behov for personell
i Forsvarets oppsetninger. Komiteen vil understreke
betydningen av at Forsvarets behov ikke svekkes gjennom utvidelse
av fritaksordningen, særlig i relasjon til vernepliktig
befal og spesialister.
Komiteen vil i den sammenheng
vise til at økningen i fritakskvotene for polititet har
ført til betydelige problemer for oppsetningen bl.a. i
Heimevernet og viser til henvendelser fra NROF og Heimevernskolen Dombås. Komiteen ber
derfor om at kvoten på 150 tjenestemenn fra politiet som
avgis til Forsvaret ved mobilisering økes inntil totalt
250.
Komiteen har merket seg at enkelte
utviklingstrekk i næringslivet vanskeliggjør militære
rekvisisjoner. Komiteen vil understreke betydningen
av at endringer i samfunnsstrukturer som påvirker understøttelse
av Forsvaret, bl.a. gjennom den militære rekvisisjonsordning,
må føre til tilpasninger som sikrer støtten
til Forsvaret på en hensiktsmessig måte.
Komiteen vil understreke betydningen
av at sivil-militært samarbeid utvikles for bedre å understøtte vertslandsforpliktelser
i relasjon til allierte forsterkningsavtaler. Komiteen er
derfor enig i at andre berørte departementer trekkes inn
i prosessen når det fra militær side gjøres
slike avtaler. Slik medvirkning må koordineres gjennom
Forsvarsdepartementet. Forutsetningen må være
at andre berørte departementers rolle må være å støtte
opp om gjennomførbarheten av militære avtaler.
Komiteen viser til gjeldende
ordning med skipsfartsberedskap, som fortsatt anses som svært
viktig i nasjonal sammenheng, og er enig i at Norge som et bidrag
til DCI-prosessen aktivt arbeider for å etablere et samarbeid
med rederinæringen for å styrke alliansens evne
til strategisk sjøtransport. Komiteen vil understreke
at slike avtaler må skje på vanlige forpliktende
kommersielle vilkår med unntak for artikkel 5-situasjoner.
På en slik bakgrunn vil komiteen støtte tiltak
for å utarbeide forslag til nye konsepter for sivil støtte
der beredskapslovgivningen ikke kan anvendes.
Komiteen har merket seg at hensikten
er å legge grunnlag for en fleksibel, sivil støtte
med kort reaksjonstid.
Komiteen har merket seg at kriser
på lavt intensitetsnivå eller av begrenset omfang
vil kunne oppstå med betydelig kortere varslings- og forberedelsestid enn
tidligere, og at det samme vil gjelde et begrenset angrep på norsk
eller alliert territorium eller kritisk infrastruktur. Dette stiller økte
krav til fleksibilitet og reaksjonsevne hos det sivile støtteapparat. Komiteen finner
at disse forutsetninger også må reflekteres i
den militære struktur.
I proposisjonens pkt. 4.4.1 - 4.4.8 på sidene
32-36 beskrives Forsvarets oppgaver fra pkt. 4.3 nærmere.
Komiteen viser til
innledende og overordnede merknader under kap. 4.3.
Komiteen vil understreke at militær
tilstedeværelse legger grunnlag for effektiv myndighetsutøvelse og
suverenitetshevdelse i fredstid og samtidig sikrer nasjonal handlefrihet
og evne til krisehåndtering. Militær tilstedeværelse
bidrar også til å forebygge ustabilitet og konflikter.
Tilstedeværelse i nordområdene vil derfor fortsatt
stå sentralt. Forsvarsstrukturen må tilpasses
disse utfordringene, og det må gis klare prioriteringer
for områder som særlig krever militær
tilstedeværelse.
Komiteen vil understreke at en
effektiv etterretning og overvåking av norske interesseområder
i nordområdene fortsatt må ha høyeste
prioritet, slik at sentrale nasjonale interesser ivaretas og at
Forsvaret skal få det nødvendige grunnlag for å utføre øvrige
oppgaver effektivt.
Komiteen erkjenner at nye utfordringer
mot norsk sikkerhet kan oppstå raskt, noe som innebærer
at evne til risikovurderinger og tidlig varsling samt varsler av strategisk
karakter derfor fortsatt vil ha stor betydning. Komiteen vil
også peke på at endring av risikobildet vil måtte
kreve forsterket innsats overfor sabotasje mot vitale samfunnsfunksjoner
og mot gass- og petroleumsvirksomheten. Feltetterretningstjeneste
i forbindelse med deltakelse i internasjonale operasjoner vil utgjøre
en ny utfordring.
Komiteen vil understreke at overvåking
av de store norske interesseområdene er en krevende oppgave.
Dette må fortsatt ha første prioritet og underbygge
spesialkompetanse knyttet til nordområdene.
Komiteen er enig i at nye teknologiske
midler må tas i bruk for å supplere tradisjonelle
enheter. Komiteen ber Regjeringen løpende
vurdere om ressurser avsatt til etterretning og overvåking
er tilpasset oppgavene og omtale eventuelle behov på en
hensiktsmessig måte.
Komiteen er enig i at suverenitetshevdelse
er en oppgave for Forsvaret som forutsetter evne til å håndtere
større og mindre episoder på land, i territorialfarvannet
og i norske luftrom. Komiteen mener at i kriser og
krig innebærer håndhevelse av norsk suverenitet evne
til å hindre en motstander i å få adgang
til norsk territorium. Komiteen understreker at effektiv
og troverdig suverenitetshevdelse forutsetter at Forsvaret har tilstrekkelige
ressurser til å overvåke aktiviteten i våre
områder og være til stede på kort varsel
med egnet materiell og personell.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil hevde at den foreslåtte
militære struktur og innretningen av denne ikke tilfredsstiller kravene
til evne til suverenitetshevdelse slik proposisjonen beskriver dette. Flertallet vil
i denne sammenheng peke på at balansen mellom kvalitet
og kvantitet i Forsvaret er vanskelig, men viktig. I et forsvar
er også kvantiteten en viktig del av kvaliteten, ikke minst i
et langstrakt land som Norge som også har ansvar for store
havområder. I enkelte situasjoner kan flere folkevogner
være bedre enn én Cadillac.
Flertallet peker videre på at
all erfaring viser at dramatiske omveltninger i verdenssamfunnet
oftest kommer brått og uventet, og at vi derfor til enhver
tid må ha et forsvar som tar høyde for dette. Å bygge
opp igjen et sterkt redusert forsvar tar meget lang tid (10-15 år). Å basere
seg på "en forutseende utenrikspolitikk" og gjenoppbygging
er derfor etter flertallets mening risikabelt. Flertalletvil i annen sammenheng komme tilbake
til dette.
Komiteen er enig med
Regjeringen i at Forsvaret i de senere år har fått
flere og mer krevende oppdrag knyttet til suverenitetshevdelse,
bl.a. på vegne av andre departementer. Derfor må slike
oppgaver vurderes opp mot Forsvarets primære oppgaver og
tilgjengelige ressurser i forbindelse med oppdrag som tilføres
av andre uten at midler samtidig tilføres.
Komiteen er enig i at når
det gjelder selvstendig evne til krisehåndtering i norske
områder, må den være dimensjonert slik
at det ikke reises tvil om vår troverdighet så vel
i NATO-sammenheng som i forhold til potensielle motparter. Komiteen anser
dette som en nødvendig forutsetning for å kunne
påregne og motta hjelp utenfra om en krise skulle utvikle
seg i en mer alvorlig retning.
Komiteen understreker at Norge
er og fortsatt vil være kritisk avhengig av alliert støtte
for å møte større militære utfordringer
mot eget område. Forsvaret må derfor være
dimensjonert slik at det kan ytes rask og tilstrekkelig motstand
slik at det tydeliggjøres at Norge og NATO står
overfor en artikkel 5-situasjon. Forsvaret må også kunne
sikre innsettingsområdene for allierte styrker og ha evne
til å operere sammen med disse. Et troverdig nasjonalt
forsvar, opprettholdelse av alliert planverk og troverdige og forutsigbare øvelser
er derfor fortsatt viktig.
Komiteen peker på betydningen
av at Norge sikres innflytelse i utarbeidelse av slike planverk,
for å tilføre NATO kunnskap om norske forhold
og demonstrere vilje til samhold i alliansen. Opprettholdelse av et
alliert hovedkvarter og annen NATO-infrastruktur i Norge og stasjonering
av norsk militært personell i allierte hovedkvarter i utlandet
er derfor fortsatt av stor betydning.
Komiteen har merket seg at det
i løpet av 10-20 år må forventes at europeisk
og norsk territorium er innenfor rekkevidde av missilsystemene fra
regioner som i dag har liten betydning for vår sikkerhet.
Også deltakelse i internasjonale operasjoner samt Norges rolle
som stor leverandør av olje og gass kan føre til trussel
om bruk av masseødeleggelsesvåpen mot norske områder. Å etablere
et aktivt og effektivt forsvar mot slike våpen er så krevende
at dette bare kan utvikles i samarbeid med andre land. Norge bør
derfor aktivt følge opp initiativ innenfor NATO-alliansen
på dette området.
Siden bruk av militærmakt alene sjelden
vil være tilstrekkelig, er koordinert bruk av sivile og
militære virkemidler helt nødvendig. Behovet for
nasjonal samordning har blitt større i forhold til alle
Forsvarets oppgaver.
Den nasjonale håndtering av blant annet
Kosovo-krisen understreker behovet for et forbedret nasjonalt system
for krisehåndtering. Det vil være mest hensiktsmessig å videreutvikle
et system basert på det formelle linjeansvaret, men som
samtidig bedrer koordineringen mellom departementene i tidskritiske
situasjoner.
I forhold til vårt internasjonale engasjement
er det behov for en mer helhetlig bruk av virkemidler. Bedre samordning
gjør det mulig å oppnå best mulige resultater
med de ressurser som settes inn. Det er nødvendig at slike
forberedelser finner sted før det blir aktuelt å benytte
virkemidlene. Dette tilsier god koordinering mellom de berørte
departementer og frivillige organisasjoner. I den kommende langtidsperioden
vil det være helt nødvendig å forbedre
denne koordineringen ytterligere, samt foreta nødvendige
avklaringer av ansvar.
Forsvaret må i større grad
enn tidligere være forberedt på å håndtere
flere oppgaver samtidig. Forsvarets begrensede størrelse
fordrer at styrkene har den nødvendige fleksibilitet. Dette
vil legge føringer på strukturens reaksjonsevne,
deployeringsevne og operative anvendelighet. Samtidig vil strukturens
begrensede størrelse føre til at man nasjonalt
må prioritere meget hardt for å sikre at Forsvaret
til enhver tid er i besittelse av en viss styrkereserve.
Komiteen har ingen
merknader.
Regjeringen anbefaler en serie forsvarspolitiske
endringer. Oppmerksomheten flyttes fra invasjonsforsvaret til et
bredere oppgavespekter, og det legges større vekt på evne
til episode- og krisehåndtering, reaksjonsevne og mobilitet
og alliert og internasjonalt forsvarssamarbeid.
Dette innebærer at Forsvarets struktur
og organisasjon må endres på en grunnleggende
måte.
Følgende prinsipper ligger til grunn
for den struktur og organisasjon som anbefaler:
a) Fleksible
styrker med evne til fellesoperasjoner
b) Evne til samvirke med allierte styrker
og sivile aktører
c) En kompetanserettet tilnærming
d) Konsentrerte strukturer og færre
ansatte
e) Styrket strategisk ledelse og reduserte
stabs-, støtte- og ledelsesenheter.
Komiteen støtter
prinsippet om fleksible styrker med kapasitet til å delta
i fellesoperasjoner, men legger til grunn at hovedinnretningen må være
basert på evne til nasjonalt forsvar, evne til å samarbeide
med allierte i inn- og utland, samt ha evne til å ta imot
allierte forsterkninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker
betydningen av at Forsvarets styrkestruktur moderniseres slik at
den kan oppfylle de krav som stilles til det, både i nasjonal
og internasjonal sammenheng. I denne sammenheng er det spesielt
viktig at Forsvaret utvikles i den retning som skisseres i NATOs
strategiske konsept og i arbeidet med å modernisere alliansens
styrker (Defence Capabilities Initiative). Dette innebærer
blant annet at Forsvaret må råde over et bredt
spekter av fleksible enheter med kort reaksjonstid, stor mobilitet
og betydelig robusthet og utholdenhet. En modernisering i denne
retning er en forutsetning både for å kunne håndtere
utfordringer mot norsk suverenitet og norske interesser i våre
nærområder, for å kunne møte
større utfordringer mot norsk sikkerhet i samarbeid med
våre NATO-allierte og for å kunne ivareta øvrige
forpliktelser vis-a-vis NATO.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet går inn for følgende
krigsstruktur:
Disse medlemmer mener at den
strukturen Regjeringen legger opp til ikke er tilstrekkelig. Det trengs
en større organisasjon for å kunne motstå et begrenset
territorielt angrep, for å holde på tilstrekkelig
kompetanse i organisasjonen og for å sikre tilstrekkelig
kompetanse og rekrutteringsgrunnlag for internasjonale operasjoner. Disse
medlemmer går inn for at tjenestetiden for vernepliktige
i Hæren, skal være på 200 operative dager.
Disse medlemmer går
inn for følgende hovedelementer i Hæren:
– I Nord-Norge:
1 mobil divisjon med 2 brigader og 1 jegerregiment (med økt
produksjon). Grensevakten (med økt produksjon).
– I Trøndelag: 1 mobiliseringsbrigade,
med fokus mot beskyttelse av forhåndslagre.
– På Østlandet:
Innsatsstyrke i en brigaderamme. H.M. Kongens Garde.
– Et betydelig antall selvstendige
jegerkompanier.
Sjøforsvaret har i dagens sikkerhetspolitiske
situasjon fått en økt rolle i forhold til å ivareta
norsk suverenitet og vern av norske interesser og ressurser. Disse
medlemmersynes ikke Regjeringen
tar inn over seg denne realiteten i tilstrekkelig grad. Disse medlemmer vil
styrke Sjøforsvarets evne til krisehåndtering
og finner Regjeringens forslag om å ta ut Missil-torpedobåtene
uakseptabelt. Disse medlemmer vil videreføre
14 MTB-er av Hauk-klassen. Disse erstattes gradvis av MTB-er av
Skjold-klassen som innfases fra 2003. KNM Tyr videreføres
i strukturen. Disse medlemmer vil dessuten videreføre
tre landgangsfartøyer, med ett mannskapssett.
Disse medlemmer ser viktigheten
i å ha et stasjonært kystartilleri i tilfelle
krig, og vil derfor holde tre 120 m.m. kystfort, seks 75 m.m. kystfort
og seks torpedo/mineanlegg i mobiliseringsstatus.
Disse medlemmer vil dessuten øke
utdanningskapasiteten til Sjøheimevernet.
Disse medlemmer ser viktigheten
av at Luftforsvarets organisasjon konsentreres. Disse medlemmer vil
fremheve at nye kampfly må besluttes som et strukturelement,
og innfases i investeringsperioden 2010-2014. De oppdaterte F-16
flyene vil være blant verdens beste jagerfly fram til nevnte
periode.
Disse medlemmer går
og inn for at det opprettes tankfly-kapasitet som et sivilt-militært
prosjekt. Denne kapasiteten må stilles Luftforsvaret til
rådighet ved mobiliseringsøvelser. Det forutsettes
at det oppnås tilfredsstillende økonomisk avtale.
Disse medlemmer reagerer kraftig
på den sterke nedbyggingen av Heimevernet som Regjeringen
legger opp til. Heimevernet representerer et høyst aktuelt forsvarsmessig
virkemiddel. Disse medlemmer vil opprettholde dagens
18 heimevernsdistrikter. Dessuten skal Heimevernets styrke fortsatt
være om lag 83 000 mann. Heimvernet bør på grunn
av sin store organisasjon og sin særegne kompetanse, gis
et nytt og utvidet mandat. Heimevernets nye mandat bør
omfatte terrorbekjempelse og sårbarhet. Dessuten må Heimevernet
gis territorielt ansvar i krig. For å klare dette må Heimevernet
få økt mobilitet og bedre bevæpning av sine
styrker. Disse medlemmer går inn for at
førstegangstjenesten for vernepliktige i Heimevernet, skal være
på 100 operative dager. Deretter skal mannskapene ha 5
dagers årlige øvelser i de 20 årene de
blir stående i rullene.
Komiteens medlem fra Høyre går
inn for følgende krigsstruktur:
Fagmilitære utredninger viser at Norge
som et minimum trenger 4 brigader for å kunne motstå et
begrenset angrep på Norge (som kan komme på relativt
kort varsel), og for å kunne opprettholde nødvendig
kompetanse og et nødvendig minimum av et rekrutteringsgrunnlag
for internasjonale operasjoner. NATOs anbefaling går i
samme lei. Dette betyr en og en halv brigade mer enn i Regjeringens
forslag. Dette medlem foreslår å gjøre
dette ved å komplettere brigaden på Østlandet
og opprettholde brigade 12 som er utgangsplassert i Trøndelag
("Trønderbrigaden"). Dette for å ha en virkelig
slagkraftig enhet i Midt-Norge, hvor også de største
amerikanske forhåndslagrene finnes.
Midt-Norge er også av andre grunner
et viktig strategisk område. Brig 12 er forøvrig
i dag en relativt vel utstyrt og nylig repøvet avdeling.
Etter dette medlems forslag vil da hovedelementene
i hæren være utgangsdisponert som følger:
– I Nord-Norge:
1 mobil divisjon med 2 brigader og 1 jegerregiment. Grensevakten.
– I Trøndelag: 1 brigade.
– På Østlandet:
Innsatsstyrke i en brigaderamme. H.M. Kongens Garde.
– Minimum 20 kompanier som disponeres
som tillegg til den øvrige struktur.
Etter forslag fra Willoch-kommisjonen vedtok
Stortinget i 1993 at antall MTB"er skulle reduseres fra
38 til 22. Av disse skulle det være 14 "gamle" i Hauk-klassen som
skulle oppdateres og 8 nye. Midt på 90-tallet vedtok Stortinget
så at man skulle gå igang med den nye serien,
ved å bygge et forseriefartøy. Klassen fikk navnet
Skjold og det ble lagt særlig vekt på å gi
den følgende egenskaper: Havgående, usynlig på radar
og høy hastighet. Samtidig fikk Kongsberg i oppdrag å utvikle et
nytt sjømålsmissil, (NSM) skreddersydd for norske forhold
som skulle ha de nye MTB"ene som sin hovedplattform. Det
er brukt store ressurser på å utvikle dette.
For 2 år siden var forseriefartøyet
ferdig og Stortinget (Arbeiderpartiet + Høyre)
vedtok at det skulle iverksettes et grundig testprogram av ett års
varighet, dersom prøvene var vellykket skulle serieproduksjonen
starte umiddelbart. Prøvene falt meget heldig ut. Arbeiderpartiet
valgte likevel å revurdere prosjektet i forbindelse med
Langtidsproposisjonen, og gikk her inn for å legge ned
hele MTB-våpenet.
Uten MTB"er, og kystartilleri som også foreslås
nedlagt, vil kysten legges svært åpen. Vår
sjømilitære krisehåndteringskapasitet
i våre enorme havområder vil reduseres til kystvakten
og i praksis 2 operative fregatter, en i syd og en i nord. Høyre
står derfor på sine tidligere vedtak i saken om
at serieproduksjon av Skjold-klassen iverksettes umiddelbart og
konstaterer at det under arbeidet med denne innstillingen er blitt
bred enighet om dette synet.
Vi har i senere år brukt ca. 3,6 mrd.
kroner på å bygge nye/modernisere kystartillerianlegg
samtidig som en rekke gamle er lagt ned. Den siste serien ble påbegynt i
1996 og blir ferdig til sommeren. Dette medlem finner
det meningsløst å vrake den betydelige forsvarskapasitet
disse fortene representerer og anbefaler at de legges i møllpose
inntil videre.
Videre foreslår dette medlem at
KNM Tyr videreføres i strukturen.
Nye kampfly til erstatning for F-16 må fases
inn fra og med ca. 2012. Forberedelser til kjøpet må startes opp
med det første. Type og endelig antall må bestemmes
senere. Vi har i dag 57 fly og dette medlem foreslår
at man inntil videre tar sikte på et antall av 60. Dette
medlem foreslår videre at man, i likhet med fregattanskaffelsen,
legger til grunn tilleggsfinansiering eventuelt med justerte krav
til gjenkjøp.
Vi har i dag 6 transportfly av typen Herkules.
De er gamle og i realiteten utslitt. Vedlikeholdet er dyrere enn å kjøpe
nye. For noen år siden hadde vi forhandlet ferdig en kontrakt
for kjøp av nye. Imidlertid trakk stortingsflertallet et
betydelig beløp inn fra forsvarsbudsjettets kapitel for
nyanskaffelser og kjøpet måtte kanselleres av
finansielle grunner. Høyre gikk inn for å kjøpe
nye med tilleggsfinansiering og justerte krav til gjenkjøp. Dette
medlem opprettholder dette standpunkt.
Regjeringen foreslår å redusere
antall HV-soldater fra 83 000 til 60 000. Dette er en ren "tenk-på-et-tall" øvelse.
Det ligger ingen vurdering av oppgaver/behov bak. En slik
analyse ble foretatt midt på 1990-tallet og konkluderte
med et behov for noe over 100 000. Dette medlem foreslår
at dagens nivå videreføres og at eventuelle endringer
må komme som resultat av en konkret vurdering av oppgaver
og behov.
Regjeringen foreslår også at
dagens 18 HV-distrikt reduseres til 14 ved sammenslåing.
En konkret vurdering viser at reduserte personellkostnader oppveies
av økte reisekostnader, slik at man sitter igjen med fremmedgjøring
som netto resultat. Dette medlem foreslår
derfor at dagens 18 HV-distrikt videreføres. Dette
medlem vil foreslå en tjenestetid på 6
måneder for førstegangsutdanning av HV-personell.
Dette medlem viser for øvrig
til oversikt over endringer i foreslått struktur under
pkt. 5.3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
inn for følgende krigsstruktur:
Basert på fagmilitære vurderinger
vil disse medlemmer går inn for en Hærstruktur
som gir Norge en mulighet til å stå imot et begrenset
angrep og som vil være i stand til å sikre en
innsetting av allierte styrker. En slik hærstruktur må minimum
være bygget opp om en divisjonsledelse og et antall brigader
som ikke må underskride 4, samt et antall støtteavdelinger.
Den struktur som er foreslått av Regjeringen er for liten
og vil ikke kunne makte en oppgave som beskrevet foran, samtidig
som avhengigheten av alliert støtte vil måtte øke
ytterligere. Med den foreslåtte struktur vil evnen til å holde
en bred kompetanse svekkes. Dette vil i sin tur gå ut over
evnen også til understøtte styrkeproduksjonen
for deltagelse i internasjonale operasjoner og redusere evnen til
gjenoppbygging av forsvaret om det skulle bli nødvendig. Disse
medlemmer vil derfor videreføre Brigade 12 som
mobiliseringsbrigade utgangsdipsonert i Trøndelag. Videre
må hærens innsatsstyrke på Østlandet
bygges opp til brigadenivå. Disse medlemmer går
derfor inn for følgende hovedelementer i Hæren:
– I Nord-Norge:
1 mobil divisjonsledelse med 2 brigader og 1 jegerregiment (Grensevaktstyrken).
– I Trøndelag: 1 mobiliseringsbrigade
Brig 12 i Trøndelag
– På Østlandet:
1 brigade (Forsvarets innsatsstyrke)
– Støttetropper, HM Kongens
Garde.
– Hele landet: Minimum 20 kompanier
som disponeres som tillegg til den øvrige struktur.
Utover Regjeringens forslag til krigsstruktur
vil disse medlemmer foreslå at de nylig
oppdaterte 14 HAUK klasse MTB"er videreføres i
dagens operative rolle. Det bygges og innfases en ny klasse MTB"er av
Skjold-klassen opptil totalt 8 fartøy. Fartøyene utrustes
som forutsatt med nye missiler av typen NSM som hovedvåpen
Regjeringen foreslår å avvikle kystartilleri av
typen 75 m.m. kanonfort, 120 m.m. Kanonfort samt 6 helt nye torpedo
og minefort. Disse fort og anlegg har medført investeringer
på til sammen ca. 4 mrd. kroner gjennom 90-årene. Disse
medlemmer vil derfor foreslå at 9 kystartillerifort
videreføres i "møllpose" inntil videre. Det samme
gjøres gjeldende for 6 torpedo og minefort.
Videre foreslår disse medlemmer at
KNM Tyr videreføres i strukturen.
Disse medlemmer foreslår å sikre
et nytt flykjøp til erstatning for dagens F-16 og foreslår
at det etableres en ny generasjon kampfly på 60 fly.
For at dette skal kunne realiseres, vil det
måtte treffes prinsipielle beslutninger om en slik anskaffelse
snart og innen 4-årsperioden for å kunne innfase
disse før dagens F-16 flåte er foreldet frem mot
2015. Disse medlemmer forutsetter at type, anskaffelsestidspunkt
og endelig antall avklares etter fagmilitære vurderinger. Disse
medlemmer forutsetter at flykjøpet i sin helhet
gjennomføres som et prosjekt som finansieres utenom den
ordinære ramme for forsvarsbudsjettet, og forutsetter at
krav om gjenkjøp justeres på bakgrunn av landets
aktuelle økonomiske og sysselsetningsmessige situasjon. Disse
medlemmer erkjenner at dagens flåte på 6
transportfly forlengst burde ha vært skiftet ut. Det forutsettes
derfor at nye fly kjøpes og finansieres på samme
måte og under de samme betingelser som er beskrevet for
jagerflykjøp.
Regjeringens forslag om å redusere
HV til 60 000 mann aksepteres ikke. Disse medlemmer vil
foreslå å videreføre dagens struktur
med ca. 83 000 mann. Disse medlemmer går
videre imot forslaget om reduksjoner i antall HV-distrikter og opprettelse
av Forsvarsdistrikter og foreslå å videreføre
dagens 18 HV-distrikt. Disse medlemmer vil foreslå en
tjenestetid på 6 måneder for førstegangsutdanning
av HV-personell.
Usikkerheten i framtidens risiko- og trusselbildet innebærer
at Forsvaret må kunne løse et bredt spekter av
oppgaver. Det er derfor nødvendig å ha styrker
som er anvendelige for hele konfliktskalaen. Samtidig gjør begrensede
ressurser det nødvendig med strenge prioriteringer.
Den mest sannsynlige anvendelsen av norske styrker er
håndtering av episoder og kriser i Norges nærområder,
samt deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. Den type fleksible
og mobile styrker med kort reaksjonstid som er nødvendig
for slike oppgaver, er imidlertid også anvendelige i mindre
sannsynlige, men mer alvorlige krigsscenarier. En betydelig del
av Forsvarets mobile styrker vil derfor være innrettet
mot å kunne bidra til å løse begge sett
med oppgaver, nasjonalt og internasjonalt, på kort varsel.
De mest prioriterte av disse utgjør Forsvarets innsatsstyrke
(FIST), se St.meld. nr. 38 (1998-1999), jf. Innst. S. nr. 152 (1999-2000).
Andre styrker vil ha lengre reaksjonstid eller inngå i
det landsdekkende territorialforsvar, og bare kunne anvendes nasjonalt.
Større utfordringer mot norsk sikkerhet vil som i dag bare
kunne møtes av norske enheter i samarbeid med våre
allierte.
I tråd med Defence Capabilities Initiative
moderniseres NATO-landenes militære styrker med vektlegging
av mobilitet, utholdenhet, fleksibilitet, overlevelsesevne og ledelse.
For å skape balanse i de nasjonale bidragene til NATO er
det satt fokus på de områder der alliansen som
helhet har identifisert mangler. Enkelte av manglene dekkes gjennom
reviderte nasjonale prioriteringer i styrkestrukturen, andre søkes
ivaretatt gjennom ulike former for flernasjonalt samarbeid. Disse prosessene
vil stå sentralt også i utviklingen av det norske
forsvarets styrkestruktur over tid. Behovet for å råde
over en relativt balansert nasjonal kapasitet, og behovet for å beholde økonomisk
handlefrihet i omleggingsperioden, gjør imidlertid at Regjeringen
velger å ikke anbefale tidspunkt for innførsel
av nye strukturelementer før det er klart hvilke innsparinger
omleggingen gir.
En nærmere beskrivelse av de operative
enheter og utdanningsorganisasjoner i Landforsvaret, Sjøforsvaret,
Luftforsvaret og systemer på felles nivå er gitt
i proposisjonen på s. 39-43.
Det foreslås at Forsvarets styrkestruktur
innen 2005 endres som følger:
Hæren |
Dagens struktur | Ny struktur |
| |
1 mobil divisjon med 3
brigader | 1 mobil divisjon med 2
brigader |
3 selvstendige brigader | |
Telemark bataljon | Innsatsstyrke i en brigaderamme |
H M Kongens Garde | H M Kongens Garde |
4 jegerbataljoner | 1 jegerforband |
Grensevakten | Grensevakten |
20 feltbataljoner | Inntil 20 feltkompanier |
Støtteavdelinger | Støtteavdelinger |
|
Sjøforsvaret |
Dagens struktur | Ny struktur |
| |
4 fregatter | 5 nye fregatter med helikoptre
under innfasing |
10 undervannsbåter | 6 undervannsbåter |
14 missiltorpedobåter | (et mindre antall missiltorpedobåter
beholdes i perioden) |
9 mineryddere | 8 mineryddere |
2 mineleggere | 1 minelegger virker som
logistikkfartøy inntil 2008 |
1 depotfartøy | |
Sjøforsvaret |
Dagens struktur | Ny struktur |
Sjøminer/minefelt | Sjøminer |
5 landgangsfartøyer | |
9 kystartillerifort | |
6 undervannsanlegg | |
9 lette missilbatterier | 1 kystjegerkommando |
Minedykkere | 1 minedykkerkommando med
støttefartøy |
Kystvakten med helikoptre | Kystvakten med helikoptre |
Diverse støttefartøyer | Diverse støttefartøyer |
| |
Luftforsvaret |
Dagens struktur | Ny struktur |
| |
58 kampfly | 48 (+10) kampfly |
3 EK- og kalibreringsfly | 3 EK- og kalibreringsfly |
4+2 maritime patruljefly | 4+2 maritime patruljefly |
6 transportfly | 6 transportfly |
18 transporthelikoptre | 18 transporthelikoptre |
4 hovedbaser | 2 basesett |
8 deployeringsbaser | 2 hovedflystasjoner |
| 4 flystasjoner |
| 6 mobiliseringsflystasjoner |
6 NASAMS-batterier (luftvern) | NASAMS-grupper (luftvern) |
Redningshelikoptertjenesten | Redningshelikoptertjenesten |
| |
Felles + Heimevernet |
Dagens struktur | Ny struktur |
| |
2 fellesoperative hovedkvarter | 1 fellesoperativt hovedkvarter
med underlagte landsdelskommandoer |
Kommando- og kontrollorganisasjon | Kommando- og kontrollorganisasjon |
Spesialstyrker | Spesialstyrker |
Heimevernet (83.000 soldater) | Heimevernet (60 000 soldater) |
| |
Den foreslåtte strukturen vil ha et
betraktelig mindre omfang enn tidligere, men vil være bedre
tilpasset de aktuelle utfordringer.
Strukturen vil inneholde et økt antall
elementer som vil være tilgjengelig på kort varsel,
både for nasjonale og internasjonale oppgaver. Enhetene
vil også inneha en høyere grad av operativ fleksibilitet
enn tidligere, ved at de kan brukes til flere og ulike typer oppgaver. En
slik fleksibilitet er avgjørende i lys av reduksjonene i
strukturens omfang. Fleksibiliteten bidrar til å skape en
relativt balansert struktur som evner å ivareta de ulike
fredstidsoppgaver og møte utfordringer innenfor den lavere
delen av krisespekteret.
Strukturens begrensede størrelse, og
det faktum at de ulike oppgavene i stor grad vil nødvendiggjøre
bruk av de samme strukturelementene, kombinert med at flere og ulike
oppgaver eller utfordringer kan opptre samtidig, har imidlertid
negative konsekvenser for strukturens utholdenhet og evne til å løse
flere oppgaver samtidig, særlig dersom disse er av samme
type. I tillegg vil strukturen ha klare begrensninger med hensyn
til Norges evne til effektivt å kunne håndtere
større utfordringer mot norsk sikkerhet på egenhånd.
For å oppnå en tilstrekkelig operativ evne og
utholdenhet til å møte mer alvorlige og omfattende
utfordringer må Norge som i dag basere seg på flernasjonalt
samarbeid og allierte forsterkninger.
Det framtidige forsvar vil være godt
i stand til å møte de ulike utfordringer Norge
står overfor som en maritim nasjon med en lang kyst og
ansvar for store havområder. De nye fregattene med helikopterkapasitet
vil etter hvert gi betydelig forbedret operativ evne sammenliknet
med dagens situasjon. Omorganiseringen av kystartilleriet til en
mer mobil kystjegerkommando vil gi økt fleksibilitet. Den
nye helikopterkapasiteten vil gi kystvakten økt overvåkingskapasitet
og operativ evne. Den nye sjøgående taktiske stab
gir Sjøforsvaret økt evne til samordnet ledelse
av ulike styrkeelementer, både i nasjonale farvann og ved
internasjonale operasjoner.
På luftsiden gir jagerflyene på grunn
av sin lange rekkevidde, høye hastighet, korte reaksjonstid
og store slagkraft en betydelig operativ fleksibilitet. Flyene gjennomgår
i dag sin "midtlivsoppdatering", noe som sammen med luft-til-bakkekapasiteten
vil forbedre deres operative evne betydelig. Dette, sammen med økt
deployerbarhet, gir Luftforsvaret en bedret evne til innsats både
i og utenfor Norge. I tillegg vil Luftforsvaret med sine helikoptere
og C-130 ivareta en viss transportkapasitet. Ved større
behov må imidlertid denne forsterkes med leie eller rekvirering
av sivile fly og helikoptere.
I sum vil sjø- og luftstrukturen ha
en god operativ kapasitet og høy grad av fleksibilitet.
De fleste styrkeelementene vil være anvendbare til flere
oppgaver, og på en tilfredsstillende måte dekke
spekteret fred, krise og krig. De vil også være
godt tilpasset fellesoperasjoner og operativt samvirke med våre
allierte. Dette gjelder spesielt for de to forsvarsgrenenes bidrag
til Forsvarets innsatsstyrke.
Hærens bidrag til Forsvarets innsatsstyrke
vil delvis være stående, delvis bestå av
enheter med personell på beredskapskontrakt. Deler av styrken
kan til enhver tid være engasjert i internasjonale operasjoner
i utlandet. Styrken vil ha til dels meget god reaksjonsevne og er derfor
spesielt tilpasset krisehåndtering. Utrykningsstyrken vil
til enhver tid tilfredsstille NATOs krav til IRF-beredskap. Alle
enhetene i innsatsstyrken vil kunne settes inn i operasjoner i Norge,
også innenfor en brigaderamme.
Deler av Hærens struktur vil hovedsakelig
være rettet mot behovet for å ivareta nasjonale
oppgaver i alvorlige kriser og krig. Bortsett fra Hærens
bidrag til Forsvarets innsatsstyrke vil styrkeelementene i liten grad
være tilgjengelige for bruk internasjonalt. Videre vil
bare deler av strukturen være raskt tilgjengelig i tilfelle
nasjonale kriser i fredstid. Den lavere reaksjonsevnen til deler
av strukturen gir klare operative begrensninger, spesielt i situasjoner
der en hurtig reaksjon er påkrevet. Samtidig har hærstrukturens
begrensede størrelse negative konsekvenser for dens utholdenhet
i alvorlige og mer langvarige krisesituasjoner og i krig.
For å ivareta Forsvarets evne til territorialforsvar
vil Heimevernet være en viktig faktor. Omfanget vil bli noe
mindre, men styrkene vil være bedre utstyrt og trent. Deres
desentraliserte organisasjon og egenart gjør HV-styrkene
godt egnet til å møte en rekke av de ulike sikkerhetsutfordringene
som Norge eventuelt kan bli stilt overfor.
Forbedret organisering og et noe økt
omfang av spesialstyrker øker Forsvarets evne til å løse
en rekke oppgaver, både nasjonalt og internasjonalt.
Fellesoperativt hovedkvarter vil på en
effektiv måte kunne samordne territorialforsvaret med de
andre delene av styrkestrukturen, og vil sammen med etterretningstjenesten
sikre både politiske og militære ledere en tilstrekkelig
og samlet situasjonsoversikt etter behov.
Komiteen har merket
seg at den foreslåtte strukturen vil ha et betraktelig
mindre omfang enn tidligere, men at Regjeringen mener at den vil
være bedre tilpasset de fremtidige utfordringer.
Komiteen har videre merket seg
at den foreslåtte strukturen vil inneholde et økt
antall elementer som vil være tilgjengelig på kort
varsel.
Komiteen er bekymret over strukturens
begrensede omfang og det faktum at de ulike oppgavene i stor grad
vil nødvendiggjøre bruk av de samme strukturelementene
kombinert med at det kan bli behov for å løse flere
oppgaver samtidig. Komiteen ser alvorlig på at dette
kan ha negative konsekvenser for strukturens utholdenhet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, finner det i tillegg
urovekkende at den foreslåtte strukturen har klare begrensninger
med hensyn til Norges evne til å kunne håndtere
større utfordringer mot norsk sikkerhet på egenhånd.
Flertallet peker på at
med den foreslåtte strukturen vil avhengigheten av allierte
styrker øke for å oppnå en tilstrekkelig
operativ evne og utholdenhet til å møte mer alvorlige
utfordringer mot Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet konstaterer
at strukturens kapasitet vil være bedre enn yteevnen til
dagens struktur, og betraktelig bedre enn det som vil være
situasjonen i 2005 dersom en dramatisk omstilling av Forsvaret ikke
gjennomføres.
Disse medlemmer er ikke enige
i at omleggingen av Forsvaret vil føre til en større
avhengighet av våre allierte. Denne avhengigheten har vært
en realitet i flere tiår, og vil fortsatt være
det - det som er viktig er at Forsvaret gjennom den anbefalte modernisering
vil bli bedre i stand til både å møte
mindre utfordringer på egen hånd, og til å møte
større utfordringer sammen med våre allierte.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil påpeke at Regjeringens foreslåtte
struktur øker avhengigheten av våre allierte. Derfor
kan det umulig være riktig at denne strukturens kapasitet
er bedre enn yteevnen til dagens struktur.
Komiteen mener sjø-
og luftstrukturen må ha en god operativ kapasitet og høy
grad av fleksibilitet, samt være tilpasset til å delta
i fellesoperasjoner og samvirke med våre allierte. Dette
gjelder spesielt de to forsvarsgrenenes bidrag til Forsvarets innsatsstyrke. Komiteen vil
understreke at dette også må være et mål
for nasjonale "in-place"-styrker.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet legger
proposisjonens forslag til grunn for sitt opplegg til ny struktur.
Imidlertid anser disse medlemmerat
MTB-våpenet bør videreføres, gjennom
et lite antall MTB Hauk videreføres og deretter gradvis erstattes
av 6 fartøyer av MTB Skjold-klassen med neste fartøy
i 2003. Disse medlemmer anser også at Heimevernet
bør videreføres med 83 000 mannskaper, og at dagens
Heimevernsdistrikter bør opprettholdes. Disse medlemmer understreker
at en større del av HV-områdene må forberedes
på oppdrag som krever betydelig fleksibilitet og mobilitet
innen forsvarsdistriktet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet legger følgende struktur til grunn
for sitt primære opplegg til ny struktur:
Hæren |
Ny struktur (St.prp.) | Endringer |
| |
1 mobil divisjon med 2
brigader | Brig 12 (Trønderbrigaden) |
| |
Innsatsstyrke i en brigaderamme | |
H M Kongens Garde | |
1 jegerforband | Økning i antall
jegere |
Grensevakten | |
Inntil 20 feltkompanier | Betydelig flere feltkompanier |
Støtteavdelinger | |
|
Sjøforsvaret |
Ny struktur (St.prp.) | Endringer |
| |
5 nye fregatter med helikoptre
under innfasing | |
6 undervannsbåter | |
(et mindre antall missiltorpedobåter
beholdes
i perioden) | Videreføre MTB
som strukturelement. 14 HAUK-klassen, gradvis innfasing av SKJOLD-klasse |
8 mineryddere | |
1 minelegger virker som
logistikkfartøy inntil 2008 | |
| |
Sjøminer | |
| 9 kystfort beholdes i møllpose |
| 6 undervannsanlegg beholdes
i møllpose |
| |
1 kystjegerkommando | Kystjegerutdanning også i
sør |
1 minedykkerkommando med
støttefartøy | |
Kystvakten med helikoptre | |
Diverse støttefartøyer | 3 LGF, hvorav 1 operativ |
| KNM Tyr videreføres |
| |
Luftforsvaret |
Ny struktur (St.prp.) | Endringer |
| |
48 (+10) kampfly | |
3 EK- og kalibreringsfly | |
4+2 maritime patruljefly | |
6 transportfly | |
18 transporthelikoptre | |
2 basesett | |
2 hovedflystasjoner | |
4 flystasjoner | |
6 mobiliseringsflystasjoner | |
NASAMS-grupper (luftvern) | |
Redningshelikoptertjenesten | |
| |
Felles + Heimevernet |
Ny struktur (St.prp.) | Endringer |
| |
1 fellesoperativt hovedkvarter
med underlagte
landsdelskommandoer | Som proposisjon, men FOHK
på Reitan, Bodø Ledelsesstrukturen
i Forsvarets strategiske ledelse reduseres med ytterligere 600 personell,
reduksjon i FLO med ytterligere 800 personell |
Kommando- og kontrollorganisasjon | |
Spesialstyrker | |
Heimevernet (60 000 soldater) | Økning til 83
000 |
| |
Komiteens medlem fra Høyre legger
følgende struktur til grunn for sitt primære opplegg
til ny struktur:
Hæren |
Ny struktur (St.prp.) | Endringer |
| |
1 mobil divisjon med 2
brigader | BRIG 12 brigade (Trøndelag) |
| FIST-H som brigade |
Innsatsstyrke i en brigaderamme | |
H M Kongens Garde | |
1 jegerforband | |
Grensevakten | |
Inntil 20 feltkompanier | |
Støtteavdelinger | |
|
Sjøforsvaret |
Ny struktur (St.prp.) | Endringer |
| |
5 nye fregatter med helikoptre
under innfasing | |
6 undervannsbåter | |
(et mindre antall missiltorpedobåter
beholdes
i perioden) | 14 HAUK-klasse beholdes
til levealder ca. 2015 8 nye SKJOLD-klasse |
8 mineryddere | |
1 minelegger virker som
logistikkfartøy inntil 2008 | |
| |
Sjøminer | |
| 9 KA-fort beholdes i møllpose |
| 6 undervannsanlegg beholdes
i møllpose |
| 3 LGF videreføres |
1 kystjegerkommando | |
1 minedykkerkommando med
støttefartøy | |
Kystvakten med helikoptre | |
Diverse støttefartøyer | KNM TYR videreføres |
| |
Luftforsvaret |
Ny struktur (St.prp.) | Endringer |
| |
48 (+10) kampfly | 12 ekstra fly (I alt 60
kampfly), kjøpes utenfor rammen |
3 EK- og kalibreringsfly | |
4+2 maritime patruljefly | |
6 transportfly | Nye kjøpes eventuelt
i pakke utenfor rammen |
18 transporthelikoptre | |
2 basesett | |
2 hovedflystasjoner | |
4 flystasjoner | |
Luftforsvaret |
Ny struktur (St.prp.) | Endringer |
6 mobiliseringsflystasjoner | |
NASAMS-grupper (luftvern) | |
Redningshelikoptertjenesten | |
| |
Felles + Heimevernet |
Ny struktur (St.prp.) | Endringer |
| |
1 fellesoperativt hovedkvarter
med underlagte
landsdelskommandoer | |
Kommando- og kontrollorganisasjon | |
Spesialstyrker | |
Heimevernet (60 000 soldater) | Økning til 83
000 |
| |
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
følgende struktur til grunn for sitt primære opplegg
til ny struktur:
Hæren |
Ny struktur (St.prp.) | Endringer |
| |
1 mobil divisjon med 2
brigader | |
| |
Innsatsstyrke i en brigaderamme | BRIG 12 (Trøndelag) |
H M Kongens Garde | FIST-H som brigade |
1 jegerforband | |
Grensevakten | |
Inntil 20 feltkompanier | |
Støtteavdelinger | |
|
Sjøforsvaret |
Ny struktur (St.prp.) | Endringer |
| |
5 nye fregatter med helikoptre
under innfasing | Inntil 14 HAUK-kl. videreføres |
6 undervannsbåter | SKJOLD-kl. innfases |
(et mindre antall missiltorpedobåter
beholdes
i perioden) | |
8 mineryddere | |
1 minelegger virker som
logistikkfartøy inntil 2008 | |
| |
Sjøminer | 3 LGF videreføres |
| 3 stk. 120 mm, 6 stk. 75
m.m. KA videreføres i møllpose |
| 6 Torpedo-/mineanlegg
videreføres i møllpose |
| |
1 kystjegerkommando | KNM TYR videreføres |
1 minedykkerkommando med
støttefartøy | |
Kystvakten med helikoptre | |
Diverse støttefartøyer | |
| |
Luftforsvaret |
Ny struktur (St.prp.) | Endringer |
| |
48 (+10) kampfly | 60 nye kampfly anskaffes
utenfor rammen |
3 EK- og kalibreringsfly | |
4+2 maritime patruljefly | |
6 transportfly | Nyanskaffes
utenfor rammen |
Luftforsvaret |
Ny struktur (St.prp.) | Endringer |
18 transporthelikoptre | |
2 basesett | |
2 hovedflystasjoner | |
4 flystasjoner | Rygge videreføres
(5 stk.) |
6 mobiliseringsflystasjoner | |
NASAMS-grupper (luftvern) | |
Redningshelikoptertjenesten | |
| |
Felles + Heimevernet |
Ny struktur (St.prp.) | Endringer |
| |
1 fellesoperativt hovedkvarter
med underlagte landsdelskommandoer | |
Kommando- og kontrollorganisasjon | |
Spesialstyrker | |
Heimevernet (60 000 soldater) | Økning til 83
000 |
| |
Komiteen er enig i
at utvikling innen militærteknologi må tillegges
vekt og er enig i at dette jevnlig legges til grunn for enkelte
brigaders organisasjon og materiellstatus.
Når det gjelder mobiliserbare støtteavdelinger
legger komiteen til grunn at dette skal utgjøres
av to avdelinger for vertslandsstøtte (HNS) til allierte
forsterkninger til Norge.
Videre vil komiteen at de foreslåtte
støttestrukturene inkorporeres under landsdelskommandoene
for å støtte så vel mobile styrker som
territorialdelen av landforsvaret.
Komiteen forutsetter at HV fortsatt
skal bestå av 83 000 personell og forbli organisert i distrikter,
avsnitt og områder, og at HV-distriktssjefer blir territoriale sjefer
i fred, krise og krig direkte underlagt respektive landsdelskommandoer.
Dagens 18 HV-distrikter videreføres. Det opprettes planelementer
i HV-stabene, hovedsakelig innenfor dagens personellrammer. Komiteen slår
dermed fast at HV med dette utgjør det territorielle landforsvar.
Komiteen forutsetter at HVs oppdrag,
bemanningssammensetning og utrustning vil måtte vurderes
i planperioden.
Komiteen forutsetter at overtallig
vernepliktbefal og spesialister stilles til disposisjon for HV fra øvrige forsvarsgrener.
Komiteen er enig i at en del
HV-områder må forberedes på oppdrag som
krever betydelig fleksibilitet og mobilitet. Komiteen forutsetter
at frigitt relevant utstyr overføres vederlagsfritt fra
Forsvaret for øvrig til HV.
Komiteen forutsetter at de selvstendige
feltkompaniene settes opp av kamptroppen UKS og inngår som
en del av de øvrige mobiliseringsstyrker eller som selvstendige
enheter.
Komiteen er enig i at noen av
enhetene øremerkes for forsterking av Troms og Finnmark
og at andre kan forsterke HNS-avdelinger eller øremerkes
for spesielle oppgaver.
Komiteen er enig i at Hærens
Krigsskole videreføres på Linderud Leir i Oslo.
Forsvarets ledelses- og kommandoapparat framstår
i dag som for omfangsrikt og ressurskrevende sett i forhold til
Forsvaret for øvrig. Ved de reduksjoner i Forsvarets organisasjon
og struktur som nå skal gjennomføres, må derfor
reduksjonene i Forsvarets øverste ledelse være
mer omfattende enn i Forsvaret for øvrig. Forsvarsdepartementet,
Forsvarets overkommando og de to forsvarskommandoene skal derfor
reduseres i omfang med minst netto 30 pst., eller minst 700 årsverk.
Etterretningsstaben og Sikkerhetsstaben holdes her utenfor da disse
er gjenstand for egne omorganiseringsprosesser.
Regjeringen mener at ledelsen av Forsvaret på strategisk
nivå må styrkes. For å oppnå en
størst mulig forbedring, anser Regjeringen det nødvendig
med en betydelig omorganisering av hele Forsvarets ledelse på strategisk
nivå, det vil si Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando.
Det anbefales derfor at Forsvarets overkommando legges
ned, mens forsvarssjefen inntar rollen som både øverste
militære rådgiver i et sivil-militært
integrert departement og synlig sjef for Forsvarets militære organisasjon.
Det utvidede forsvarsdepartement skal håndtere helheten
av ledelsen av Forsvaret på strategisk nivå. Samtidig
skal oppgaver, myndighet og ressurser i større grad enn
i dag delegeres til de lavere nivåer i organisasjonen.
Det er etter Regjeringens syn viktig at Stortinget
og offentligheten har tilgang til kvalifiserte og uavhengige fagmilitære
synspunkter. Det vil bli vurdert ordninger for å gjøre
dette mulig.
Regjeringen anser at den anbefalte ordningen
vil gi departementet en betydelig styrket evne både til
strategisk planlegging, ledelse, styring og kontroll over Forsvaret,
til internasjonalt sikkerhets-, forsvars- og militærpolitisk
samarbeid og til å fungere som et effektivt apparat for
politisk ledelse i fred, krise og krig. Samtidig vil omorganiseringen
gi personellreduksjoner i Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando på minimum
40 pst.
Regjeringen anbefaler betydelige endringer og reduksjoner
i Forsvarets kommandostruktur. Tiltakene er ment å tilpasse
kommandostrukturen til de nye rammebetingelsene som ligger i en
mindre forsvarsstruktur og utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologien.
Framtidens nasjonale kommandostruktur vil bestå av ett
nasjonalt fellesoperativt hovedkvarter med to landsdelskommandoer
og åtte forsvarsdistrikter. Den nasjonale støtte
til NATOs JHQ og CAOC i Norge videreføres med uforandret
kvalitet.
Det nasjonale Fellesoperative hovedkvarteret
anbefales lokalisert til Jåttå ved Stavanger.
FOHK skal føre operativ kommando over tildelte styrker
nasjonalt og internasjonalt, og ivareta planlegging og ledelse av
fellesoperasjoner. Samtidig skal det ivareta grensesnittet mot NATO
på operativt nivå, og støtte og ved behov forsterke
JHQ North.
For å avlaste FOHK og for å unngå et
uhensiktsmessig stort kontrollspenn, anbefales det opprettet to landsdelskommandoer,
en for Nord-Norge på Reitan og en for Sør-Norge
i Trondheim. Disse skal kunne føre kommando over tildelte
styrker og forsvarsdistrikter og ha ansvaret for den overordnede
koordinering i forhold til sivile myndigheter i henholdsvis Sør-
og Nord-Norge. I tillegg skal kommandoen på Reitan være
nasjonal krisestyringskommando for nordområdene, og i denne
sammenheng kunne ivareta suverenitetshevdelse og episode- og krisehåndtering.
Den må for dette formål ha kapasitet til situasjonsoversikt
i sitt ansvarsområde og til i et begrenset tidsrom å kunne lede
operasjoner med styrker fra alle forsvarsgrener. Den skal også med
forsterkning kunne fungere som framskutt kommandoplass for øverstkommanderende ved
FOHK.
Den anbefalte kommandostrukturen vil gi enklere kommandolinjer
og færre enheter, samtidig som den muliggjør innsparinger
i antall årsverk på over 40 pst.
Komiteen er enig i
at det innenfor en fremtidig struktur vil være nødvendig
med reduksjoner i administrative ledd og en konsentrasjon av virksomhet
der dette gir en klar økonomisk gevinst.
Komiteen vil allikevel peke på at
omlegginger i fredsstrukturen som krever store nyinvesteringer for å oppnå konsentrert
virksomhet må vurderes nøye.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og
Senterpartiet, vil ikke organisere ledelsesstrukturen gjennom
en ordning som betyr at Forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner
integreres i FD, men vil forslå en løsning der
FD og FO samlokaliseres i tråd med Forsvarssjefens tilråding. Flertallet forutsetter
at Forsvarssjefens nåværende instruks videreføres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter
Regjeringens forslag om at Forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner
integreres i Forsvarsdepartementet. Disse medlemmer mener
at dette vil utgjøre den best mulige løsning både
når det gjelder en styrking av FDs evne til strategisk
planlegging for Forsvaret, evne til internasjonal sikkerhets-, forsvars-
og militærpolitisk samarbeid og evne til krisehåndtering. Videre
er disse medlemmer av den oppfatning at en slik modell
vil gi de største innsparingene både på personellkostnader
og kostnader knyttet til eiendom, bygg og anlegg.
Disse medlemmer vil spesielt
påpeke at opprettelsen av et integrert departement vil
være meget viktig for muligheten for å gjennomføre
en vellykket omlegging i perioden. Dette forutsetter at etableringen
av et integrert departement skjer noe raskere enn Regjeringen legger
opp til, noe disse medlemmer vil komme tilbake til
i sine merknader til kap. 7. En slik raskere gjennomføring
av reformene i ledelsesapparatet vil også ha den fordel
at det vil frigjøre innsparinger på driftssiden
raskere enn Regjeringen har lagt opp til.
Disse medlemmer vil peke på at
dette medfører at Forsvarssjefen skal inngå i
FD og at han i den sammenheng skal ivareta rollen som øverste
militære rådgiver innenfor en integrert sivil-militær
struktur. Samtidig understreker disse medlemmer at
den skisserte løsning innebærer at Forsvarssjefen
også skal være en sterk og synlig etatsjef for
Forsvaret.
Disse medlemmer viser til at
en slik reform medfører at Norges forsvarsledelse får
en hovedstruktur som samsvarer med flertallet av NATO-landene og de
fleste vestlige demokratier.
Komiteen legger til
grunn at Stortinget får seg forelagt forslag om Generalinspektørenes
plass i den nye forsvarsledelsen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet legger
til grunn at generalinspektørens plass i den nye forsvarsledelsen
avgjøres i samarbeid mellom Forsvarsjefen og departementet.
Komiteen er enig i
at Forsvarets ledelse- og kommandoapparat i dag er for omfangsrikt
og ressurskrevende i forhold til Forsvaret for øvrig. Dette
innebærer at reduksjonene i ledelsesapparatet vil måtte
bli vesentlig mer omfattende relativt sett enn i Forsvaret for øvrig. Komiteen viser
i denne sammenheng til Innst. S. nr. 150 (1992-1993), jf. St.meld.
nr. 16 (1992-1993) der det ble pålagt et kutt i ledelsesapparatet
på 25 pst. Komiteen konstaterer at dette
målet ikke ble nådd. Komiteen ser
det derfor som avgjørende at reduksjoner nå foregår
under det høyeste forsvarlige tempo.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker
at dette styrker argumentasjonen for en radikal omlegging av ledelsesapparatet,
slik dette anbefales i proposisjonen, gjennom nedleggelse av Forsvarets
overkommando og integrering av Forsvarssjefen og hans strategiske
funksjoner i Forsvarsdepartementet.
Komiteen forutsetter
en nedbemanning som reflekterer den fremtidige struktur så vel
i FO som i FD. Komiteen forutsetter at dette skjer
med minimale investeringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
er uavhengig av modellvalg, enig med Regjeringen i at FD, FO og
de to forsvarskommandoene reduseres med minst 30 pst. eller minst
700 årsverk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet understreker at nettoreduksjonene
i FD og FO bør være på minimum 40 pst.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Høyre går inn for at personellreduksjonene i
det som i dag er FD og FO skal føre til en mer-innsparing
i årlige driftsutgifter på 75 mill. kroner relativt
til proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener at Forsvarets totale ledelsesstruktur
må kunne reduseres med om lag 600 stillinger ut over Regjeringens
opplegg til strategisk-, operativ- og produksjonsledelse. Forsvarets strategiske
ledelse må konsentrere seg om strategisk planlegging, ledelse,
styring og kontroll.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at det skjer en reduksjon i Forsvarets ledelsesstruktur utover
Regjeringens opplegg tilsvarende minst 200 mill. kroner årlig."
Komiteen understreker
at det er helt avgjørende at personellreduksjoner er reelle
netto-reduksjoner, slik at de fører til faktiske reduksjoner
i Forsvarets totale driftsutgifter.
Komiteen er enig i at etterretningsstaben
og sikkerhetsstaben ikke inngår i måltallene,
men gjennomgår egne omorganiseringsprosesser.
Komiteen er enig i at Forsvarets
overkommando legges ned i sin nåværende form,
og at den nye forsvarsledelsen organiseres slik at evnen til strategisk planlegging
og ledelse styrkes, samt at helhetlig ledelse av Forsvaret blir
en hovedoppgave. Det forutsettes at oppgaver, myndighet og ressurser
i større grad enn i dag delegeres til lavere nivå i
organisasjonen.
Komiteen anser at fredsorganisasjonen
bør utvikles slik at den i størst mulig grad trimmes
for å gi krigsorganisasjonen de ytelser som er nødvendig. Samtidig
er det klart at fredsorganisasjonen, gjennom å bygge opp
rundt et vernepliktsforsvar ikke i ett og alt vil kunne finne sin
plass i krigsorganisasjonen . Det bør imidlertid ut over
det produksjonsmessige, siktes mot at en så stor del som
mulig av fredsorganisasjonen finner sin plass i krigsorganisasjonen. Komiteen legger derfor
til grunn at kadreorganiserte avdelinger utvikles slik at overgangen
fra freds- til krigsstruktur blir enklest mulig.
Forsvaret har gjennom 1990-årene brukt
store ressurser på å forbedre logistikkprosessene.
Erfaringer fra internasjonale operasjoner de senere år
har vist at logistikk i operasjoner utenfor norsk territorium i fredstid
byr på nye utfordringer. Derfor legges det vekt på å iverksette
nye løsninger som skal bidra til å sikre at vi
er i stand til å understøtte de operasjoner vi
deltar i på en tilfredsstillende måte. Også nasjonalt
står Forsvaret overfor store utfordringer innen logistikkområdet.
I løpet av de senere år er det foretatt stadige
reduksjoner i Forsvarets lagre. Dette er delvis en konsekvens av
at en ikke har prioritert å gjenanskaffe alt materiell som
er tatt ut av lagrene, delvis at det har vært et behov for å nedjustere
lagernivåene slik at det er samsvar mellom forsvarsstrukturens
omfang og lagerbeholdningene.
I lys av de planlagte endringene i Forsvarets
organisasjon og struktur samt den teknologiske og samfunnsmessige
utvikling, er det behov for en grundig gjennomgang av framtidige
lagerbehov. Det er også nødvendig å utvikle
et helhetlig logistikkonsept basert på forventet forsvarsstruktur
etter år 2005. Det vil derfor i løpet av 2001
bli igangsatt et arbeid ved FFI, i samarbeid med relevante fagmiljøer
i Forsvaret, for å utrede nærmere hvordan et slikt
konsept kan utvikles og iverksettes.
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er organisert som
et forvaltningsorgan underlagt Forsvarsdepartementet med særskilte
fullmakter og eget bredt sammensatt styre. Instituttet skal drive
forskning og utvikling for Forsvaret, og være rådgiver
for Forsvarets politiske og militære ledelse, spesielt
om trekk ved den vitenskapelige og militærtekniske utvikling
som kan påvirke forutsetningene for sikkerhetspolitikken
eller forsvarsplanleggingen. FFI har en meget bred prosjekt-portfølje,
som spenner fra materiellrettede konseptstudier på totalsystemnivå til
grunnlagsstudier og oppdrag fra Forsvaret, FD og til dels andre
departementer. FFI spiller en viktig rolle i utviklingen av norsk
høyteknologi, og utvikling av materiell for produksjon
i norske bedrifter utgjør i dag omkring 10 pst. av FFIs
virksomhet.
Flere utviklingstrekk kan få konsekvenser
for FFIs omfang og oppgaver i framtiden. Det blir stadig viktigere å utnytte
sivil teknologi for militære formål, samtidig
som sårbarhetssamfunnet og endringer i trussel- og risikobildet
skaper nye utfordringer, jf. kap. 3. Endrede rammebetingelser vil
føre til økt flernasjonalt militært samarbeid,
f.eks. gjennom DCI om blant annet forskning, utvikling og anskaffelse
av militært materiell og utstyr. Dette, sammen med kravene
om evne til operativt samvirke med våre allierte og andre
samarbeidspartnere, gjør særnorske løsninger
mindre aktuelle enn før. Disse utviklingstrekkene gjør
ikke nødvendigvis militær forskning og utvikling
mindre relevant, men kan tilsi endringer i virksomheten. Blant annet
blir det stadig viktigere å ha kompetanse til å vurdere
hvordan utviklingen innen sivil teknologi kan gjøres relevant
for militære formål, og samtidig bidra til at militær
teknologi kan utnyttes i utvikling av norske høyteknologiske
sivile produkter.
Forsvaret må også i framtiden
ha tilgang til kompetanse for å kunne gjennomføre
nødvendig utvikling og tilpasning av konsepter og foreta
utredninger som anses nødvendige for å kunne gjennomføre
Forsvarets virksomhet. Departementet legger samtidig vekt på at Forsvaret
må stå fritt med hensyn til valg av samarbeidspartnere
på alle områder, slik at de beste og mest kostnadseffektive
løsninger kan oppnås.
Forsvarets bygningstjeneste (FBT) er en forvaltningsbedrift
underlagt Forsvarsdepartementet. FBT er departementets forvalter
av Forsvarets eiendommer, bygg og anlegg (EBA), og er fag- og kontollorgan
på dette området. FBT ivaretar også byggherreansvaret
på vegne av staten ved gjennomføring av EBA-prosjekter i
Forsvaret.
Departementet har iverksatt en utredning av
FBTs framtidige omfang og organisasjon. Utredningen tar utgangspunkt
i den generelle omleggingen av Forsvaret og "EBA 2000". Det vil
bli lagt vekt på å utnytte de erfaringer som er
gjort ved omorganisering av andre større offentlige eiendomsforvaltere,
for eksempel Statsbygg og Fortifikationsverket i Sverige. Det er
viktig at organisasjonen er ferdig med sitt utviklings- og omorganiseringsarbeid
når de store EBA-oppgavene i forbindelse med omleggingen
av Forsvaret skal gjennomføres. Som en del av denne prosessen,
vil departementet også vurdere eventuell bruk av personalpolitiske
virkemidler.
Komiteen har merket
seg at Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) fortsatt vil
ha en sentral rolle innenfor forskning og utvikling på vegne
av Forsvaret og fortsette sin rolle som rådgiver for Forsvarets
militære og politiske ledelse. Komiteen legger
vekt på den rolle FFI spiller i utviklingen av norsk høyteknologi.
Komiteen vil imidlertid understreke
at FFI med sine ca. 500 årsverk mottar nesten hele sin
finansiering over forsvarsbudsjettet, dels gjennom en basisbevilgning,
dels gjennom oppdrag. En endring mot mer flernasjonalt samarbeid
og evne til økt operativt samvirke med allierte kan gjøre
særnorske løsninger mindre aktuelle i fremtiden,
noe som igjen kan føre til endringer i virksomheten. Basisbevilgninger
vil måtte vurderes opp mot fremtidig struktur og aktivitet
samt forsvarssektorens totale ressurstilgang og økonomiske situasjon.
Komiteen vil understreke at Forsvaret
også i fremtiden må ha tilgang på kompetanse
for å kunne gjennomføre nødvendig utvikling
og tilpasning av konsepter og foreta utredninger som ansees nødvendige
for å kunne gjennomføre Forsvarets virksomhet. Komiteen vil
i den sammenheng understreke at Forsvaret i ethvert tilfelle må stå fritt
til å velge den leverandør som kan gi de beste
tjenester til lavest mulig pris.
Komiteen vil allikevel peke på at
ressursene som brukes på Forskning og Utvikling (FoU) i
fremtiden må sees i forhold til de totale ressurser Forsvaret
disponerer. Komiteen er kjent med et en arbeidsgruppe har
lagt frem for Forsvarets forskningspolitiske råd (FFR)
en innstilling med anbefalinger i november 2000. Komiteen vil
på denne bakgrunn be Regjeringen å vurdere tiltak
for å justere og tilpasse den fremtidige innretting og
virksomhet for Instituttets rolle og omfang.
Når det gjelder FBT, viser komiteen til
parallell behandling i Stortinget av St.prp. nr. 77 (2000-2001). Komiteen viser
derfor til sine merknader i den innstilling som bygger på nevnte
proposisjon.
Komiteen slutter seg i hovedtrekkene
til Regjeringens beskrivelse av virksomhetsområdene innenfor Forsvaret
som kan settes bort til private.
Komiteen mener at målet
med bortsetting av virksomhet er at det skal føre til større
fokus på strategiske områder, kvalitetsforbedring
av kjernevirksomheter og reell kostnadsreduksjon. Komiteen vil
understreke behovet for at slike leverandører innarbeider
beredskapshensyn i sin virksomhet f.eks. når det gjelder
et robust produksjons-, lager- og distribusjonssystem under alle
forhold.
Det er Regjeringens syn at verneplikten bør
videreføres. Imidlertid må vernepliktsordingen
endres og tilpasse det nye Forsvaret.
Forsvarets behov for vernepliktige til mobiliseringsoppsetningene,
foruten rekrutteringsgrunnlag for internasjonale operasjoner og
fredsoperativ drift av Forsvarets avdelinger, skal være
styrende for fordeling av de vernepliktige og dimensjonerende for
innkallingsstyrken.
Vernepliktsystemet gir god tilgang til egnet
personell. Allierte land som er gått over til yrkesforsvar,
har i større eller mindre grad støtt på rekrutteringsproblemer.
Det er et mål å utdanne flest mulig vernepliktige innenfor
rammen av Forsvarets behov og de ressurser som stilles til rådighet.
Imidlertid må ikke verneplikten praktiseres slik at den
virker strukturdrivende. Forsvaret kan ikke opprettholde en struktur
som er større enn det ressursene tillater, ene og alene
for å gi rom for flere vernepliktige. Forsvarets behov
må derfor være styrende for dimensjoneringen av
den framtidige verneplikten, samtidig som behovet for å tilby
en meningsfylt tjeneste og for å sikre en bred forankring og
fordeling av byrdene tillegges vekt. Det er en målsetning å redusere
antall mannskaper i støttefunksjoner.
Disse hensyn tilsier en noe strengere utvelgelse
av personell på sesjon, slik at et redusert antall innkalte mannskaper
får bedre forutsetninger for å gjennomføre en
førstegangstjeneste som gir mening både for dem
og for Forsvaret. Frafallet under førstegangstjenesten
bør følgelig bli mindre, og man bør kunne
basere seg på en redusert innkallingsstyrke. Det er et
mål å redusere mulighetene til og behovet for å få utsatt
førstegangstjenesten.
På denne bakgrunn kan rettferdighetsbetraktninger ikke
vektlegges på samme måte som tidligere, men bør søkes
ivaretatt så langt mulig.
De fleste mannskapene forblir innkalt til 12
måneders tjeneste, mens Heimevernets behov søkes
dekket gjennom en 4 måneders utdannelse. Dette er i henhold til
anbefalingene både fra Forsvarsstudien 2000 og Forsvarspolitisk
utvalg. Forholdet mellom antall vernepliktige som gis henholdsvis
4 og 12 måneders tjeneste må kunne reguleres i
henhold til styrkestrukturens behov. Repetisjons- og HV-tjenesten
bør differensieres etter avdelingenes treningsstandard
og beredskapsbehov, samt i forhold til et realistisk anslag over
Forsvarets budsjettsituasjon.
Når verneplikten beholdes, vil det
med en redusert styrkestruktur være rom for å forkorte
perioden en person står oppført i forsvarsgrenenes
mobiliseringsoppsetninger. I tillegg bør eventuelle skjevheter
som følge av henholdsvis lang og kort tjenestetid rettes
opp der det er mulig. Personell tilknyttet grenvise mobiliseringsoppsetninger
vil derfor normalt ikke stå i slike oppsetninger utover
10 år etter avtjent førstegangstjeneste. En relativt
stor styrkeproduksjon i fred vil sikre en rask utskiftning av mannskapene
i mobiliseringsoppsettingene. Dette reduserer behovet for repetisjonstjeneste.
Vernepliktige som innkalles til 12 måneders tjeneste vil
vanligvis ikke bli innkalt til repetisjonsøvelser,
med unntak av eventuell innkalling i tilknytning til større
allierte øvelser.
Mannskaper med 4 måneders utdannelse
i Heimevernet vil derimot vanligvis innkalles til jevnlige øvelser.
Kombinasjonen kort førstegangstjeneste og jevnlige repetisjonsøvelser
over tid vil kunne sammen-liknes med alternativet lang førstegangstjeneste
og få eller ingen repetisjonsøvelser. Mens det
for personell i de tre forsvarsgrenene er ønskelig i praksis å redusere perioden
hvor personell skal stå i mobiliseringsoppsetningene, vil
den øvre aldersgrense for Heimevernspersonell måtte
settes høyere som en følge av behovet for å etablere
og holde på nødvendig kompetanse, både
på mannskaps- og befalsnivå.
Den enkeltes samlede kompetanse og skikkethet
i forhold til Forsvarets behov vil være avgjørende
for om og når en vernepliktig innkalles. Sesjonen vil få en enda
viktigere funksjon enn i dag med hensyn til å velge kvalifisert
mannskap og legge opp til en hensiktsmessig fordeling av disse ved
innrykk. Overskuddet av klassifikasjonsstyrken fordeles til en innkallingsreserve
hvor vedkommende i maksimalt to år står til disposisjon
for Forsvaret, deretter for Sivilforsvaret. Dersom vedkommende ikke
senere tilegner seg spesiell kompetanse som aktualiserer tjeneste
som vernepliktig akademisk befal, blir han i praksis fritatt for militærtjeneste.
Fordelingsvedtaket kan påklages, men den enkelte vernepliktige
vil ikke ha noe krav på å tjenestegjøre
selv om vedkommende er skikket.
Komiteen legger til
grunn at verneplikten videreføres, og at den i hovedtrekkene
må tilpasses struktur og utdanningsbehov ved de ulike forsvarsgrener
og Heimevernet.
Komiteen er videre enig i at
verneplikten skal bygge på prinsippet om bredest mulig
forankring i befolkningen og at byrden for de som kvalifiserer for militærtjeneste
i noen grad skal kompenseres. Komiteen er opptatt
av at verneplikten skal være meningsfylt tjeneste for de
som gjennomfører verneplikten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, er enig i at
Forsvarets behov i hovedtrekkene skal være styrende for
fordeling av de vernepliktige og dimensjonene for innkallingsstyrken. Flertallet konstaterer at
dette i de nærmeste årene vil gi en innkallingsprosent
på omkring 50.
Komiteen legger til
grunn at de som gjennomfører verneplikten får
en statusheving og ber Regjeringen utrede ulike tiltak og fremme
forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og fremme forslag om statusheving for vernepliktige der bl.a. studiepoeng,
sluttvederlag og skattefritaksmodell inngår som virkemidler."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
avstand fra proposisjonens antydning av en vurdering som omfatter
en sivil form for verneplikt.
Disse medlemmer legger til grunn
at begrepet verneplikt knyttes til militært forsvar - og
ikke til ulike former for samfunnstjeneste og avviser dermed de
tanker om utvidet tjeneste som på dette området
fremgår av NOU 2000:20.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til NOU 2000:
20 Et nytt forsvar, der Forsvarspolitisk utvalg går inn
for at det utredes å innføre en tredje kategori
vernepliktige i tillegg til militærtjeneste og siviltjeneste.
Gitt det nye risikobildet det norske samfunnet står overfor,
mener flertallet at det vil kunne bli viktig å disponere
vernepliktige også til andre typer forsvar enn rent militære.
En tredje kategori tjeneste vil f.eks. kunne omfatte oppgaver knyttet
til samfunnets sårbarhet, sivile humanitære oppgaver
og dagens sivilforsvar.
En ordning med en tredje kategori verneplikt
vil også kunne føre til en mer rettferdig fordeling
i befolkningen av byrdene knyttet til verneplikten, ettersom Forsvarets
behov for mannskaper reduseres. Flertallet er derfor
enig i at en slik tredje kategori verneplikt inkludert mulige konsekvenser
av denne, bør utredes. Flertallet anmoder
om å få seg forelagt en slik utredning senest
i løpet av vårsesjonen 2002.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Senterpartiet vil understreke at landets
forsvarsevne på lengre sikt bare kan opprettholdes dersom
forsvarsviljen i folket holdes i hevd. Disse medlemmer anser
det av grunnleggende betydning å sikre Forsvarets folkelige
forankring, og ser derfor den allmenne verneplikten som en bærebjelke
i forsvarspolitikken. Uten allmenn verneplikt og meningsfylt tjeneste
vil det demokratiske grunnlaget for Forsvaret på sikt kunne
forvitre.
Disse medlemmer konstaterer at
prinsippet om den allmenne verneplikten vil bli alvorlig undergravet om
Regjeringens omstillingsplan for Forsvaret gjennomføres. Disse
medlemmer har merket seg at Regjeringen i prinsippet understreker
vernepliktens betydning for Norges forsvar, og at Regjeringen fastslår
at i overskuelig framtid vil et yrkesforsvar ikke kunne ivareta
norsk sikkerhet. Regjeringen ser det derfor som uaktuelt å gå bort
fra prinsippet om verneplikt. Omstillingsplanen i St.prp. nr. 45
(2000-2001) innebærer imidlertid - etter disse medlemmers syn
- at Regjeringen i praksis ikke utformer en struktur som sikrer
reell verneplikt.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng
vise til følgende fakta. I 1999 fullførte 14 778
personer førstegangstjenesten, altså vel halvparten
av årskullet. Med Regjeringens forslag vil antallet som
fullfører førstegangstjenesten synke, men det
opplyses ikke noe om hvor stor andel av de vernepliktige som Regjeringen
planlegger skal fullføre førstegangstjenesten.
I FS 2000 er det lagt til grunn at 13 600 personer årlig
skal gjennomføre førstegangstjenesten.
I St.prp. nr. 45 (2000-20001) unnlater Regjeringen også å gjøre
oppmerksom på at årskullene av 18-årige gutter
vil øke markant fram mot 2010. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil
antall menn i vernepliktig alder øke fra 27 000 i 2003
til 32 500 i 2010. Da vil andelen som fullfører verneplikten
kunne være sunket til om lag 40 pst. dersom Regjeringens
forslag blir gjennomført. Dette er en så dramatisk
endring at disse medlemmer finner det kritikkverdig
at Regjeringen har unnlatt å gjøre oppmerksom
på dette i proposisjonen.
Etter disse medlemmers syn er
den allmenne verneplikten allerede så sterkt uthulet at
vi nå står ved et prinsipielt veiskille: Skal
Norge ha allmenn verneplikt eller ikke? Konsekvensen av Regjeringens
forslag er etter disse medlemmers syn at Norge forlater
prinsippet om allmenn verneplikt.
Disse medlemmer har i denne forbindelse
merket seg at Regjeringen i proposisjonen på side 52 går inn
for at "den enkelte vernepliktige ikke vil ha noe krav på å tjenestegjøre
selv om vedkommende er skikket". Disse medlemmer er
uenig i dette.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener allmenn verneplikt må forutsette
at minst halvparten av de mannlige årsklasser må fullføre
verneplikten, og anser dette viktig for å beholde Forsvarets
folkelige forankring. Reell verneplikt innebærer at en
stor del av den mannlige befolkning får en grunnleggende
militær opplæring og erfaring, noe som er en viktig
forutsetning for at det i befolkningen fortsatt er en grunnleggende
forsvarskompetanse. Dette er etter disse medlemmers syn
en viktig faktor for at vi på lengre sikt skal kunne opprettholde
forsvarsviljen i folket - og landets forsvarsevne.
Disse medlemmer ønsker
ikke en utvikling i retning av et yrkesforsvar, og vil gå inn
for en struktur som i praksis sikrer at minst halvparten av de vernepliktige
fullfører førstegangstjenesten. I praksis betyr det
at antallet som årlig gjennomfører førstegangstjenesten
må økes med om lag 3 000 i forhold til Regjeringens
forslag innen 2010, og utdanningskapasiteten i garnisonene må derfor økes
tilsvarende.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet konstaterer at komiteen går inn
for at Heimevernet for framtiden skal bestå av 83 000 soldater. Disse
medlemmer går inn for at HV-personellet skal stå i
rullene i 20 år. Dermed blir det nødvendig at
om lag 4 200 må gjennomføre førstegangstjenesten
i Heimevernet hvert år. Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
opp til at om lag 4 200 vernepliktige gjennomfører førstegangstjenesten
i Heimevernet hvert år."
Komiteens medlem fra Høyre peker
på at Stortinget gjentagne ganger har understreket at en
nødvendig forutsetning for å opprettholde verneplikten
er at den praktiseres likt for alle. Dvs. at alle som tilfredsstiller
kravene og ikke kvalifiserer for fritak av andre grunner, kalles
inn til tjeneste. Overtallighet kan muliggjøre en reduksjon
i tiden de vernepliktige står i rullene og derved redusere
behovet for repetisjonsøvelser. Overtallige utover dette
vil utgjøre en trenet reserve som kan kalles inn ved behov
f.eks. i en regenereringssituasjon. Dette medlem vil
videre peke på at det vil ha stor betydning både
for samfunnet og den enkelte at en stor del av den mannlige befolkning får
en grunnleggende militær opplæring og erfaring, forutsatt
at tjenestetiden utnyttes skikkelig.
Dette medlem understreker at
dersom ikke likhetsprinsippet etterleves, vil det bli nødvendig
med økonomisk kompensasjon for dem som pålegges denne
tjenesten som snart vil kunne være på høyde med
kostnaden av et profesjonelt forsvar. For det tilfellet at ungdomskullene øker
langt utover Forsvarets behov, støtter dette medlem forslaget
om at andre typer tjeneste vurderes for vernepliktige og da fortrinnsvis
knyttet til sikkerhetsoppgaver i samfunnet. Dette også for å kunne
etterleve likhetsprinsippet.
Dette medlem vil også understreke
at gjennom vernepliktsordningen får Forsvaret tilgang til
den beste ungdommen. Det viser seg ikke alltid å være
tilfellet i land som har gått over til et profesjonelt
forsvar. Dette medlem vil også peke på den
sosiale utjevningsbetydningen som gjennomføringen av førstegangstjenesten
har og også vernepliktsordningens betydning for kunnskap
om Forsvaret og forsvarsviljen i folket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at det er viktig at verneplikten har en bred forankring i
folket. Disse medlemmer vil peke på at det
i en slik sammenheng vil være Forsvarets struktur som må styre
behovet for vernepliktige. Dette er en del av bakgrunnen for at disse
medlemmer har foreslått en vesentlig styrking av
forsvarsstrukturen inkludert en økning av HVs styrkemål
til 83 000. Dette vil føre til at langt flere gjennomfører
sin verneplikt enn det som ville blitt tilfelle med Regjeringens
forslag og som følgelig nettopp bidrar til større forankring
i befolkningen.
Disse medlemmer vil derimot peke
på behovet for å utdanne noe mer befal på tropps-
og kompaninivå enn strukturen stort sett krever. Dette
for å ha en kjerne av befal som øker muligheten
til styrkeoppbygging. Disse må gis anledning til øvelser
for å kvalifisere seg videre og holde kunnskaper ved like.
Disse medlemmer vil peke på at
det ikke kan være hensiktsmessig å utdanne soldater
uten at de har en avdelingen de er mobiliseringsplassert i og uten
at det er tilgjengelig utstyr. Dette vil i tillegg føre
til unødvendig høye driftskostnader.
Komiteen viser til
Budsjett-innst. S. nr. 7 (1999-2000) og Budsjett-innst. S. nr. 7
(2000-2001) med hensyn til lengden på førstegangstjeneste
med grunnlag for avkorting og førtidsdimitteringer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter
Regjeringens forslag om at tjenestetidens lengde i HV settes til
4 måneder og fremmer følgende forslag:
"Tjenestetiden i for førstegangsutdanning
av HV-personell settes til 4 måneder."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
"Tjenestetiden for førstegangsutdanning
av HV-personell settes til 6 måneder."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
"Førstegangstjenestens lengde
for personell til HV skal være 100 operative dager."
Et moderne og fleksibelt Forsvar må være
basert på solid kompetanse i alle ledd. Kompetanse er avgjørende
for å opprettholde handlefrihet og tilpasningsdyktighet.
Kompetanse er en av de innsatsfaktorer i et moderne forsvar som
det tar lengst tid å bygge opp, og som må vedlikeholdes
og utvikles løpende. Det er en kapasitet som ikke kan improviseres,
men som er en forutsetning for fleksibilitet på andre felter.
Kompetanse etableres og videreutvikles blant
annet gjennom et utdanningssystem tilpasset endrede behov, som sikrer
systematisk og løpende kunnskapsoppbygging for den enkelte
gjennom karrieren. Samtidig må Forsvaret ha et funksjonelt
system for forskning og utvikling. Den samlede strukturen må sikre
evnen til å tilby tilpasset undervisning på alle
nivåer, drive anvendt forskning og utredningsvirksomhet
samt utføre grunnforskning som legger grunnlaget for dypere
innsikt.
Ressurssituasjonen og omleggingen av Forsvarets øvrige
organisasjon og struktur tilsier at Forsvarets utdannings-, forsknings-
og utviklingsvirksomhet må effektiviseres og tilpasses
en situasjon med redusert utdanningsvolum og færre ansatte.
Utdannings- og forskningsmiljøene er i dag geografisk og
organisatorisk spredt og det eksisterer stor grad av overlappende aktivitet.
Samordning og samarbeid er ofte tilfeldig og utilfredsstillende
utbygd. En større geografisk konsentrasjon bør
derfor gjennomføres for å skape kostnadseffektive
løsninger og synergieffekter.
Det anbefales at sjefen for Forsvarets skolesenter/Akershus
festning gis tittelen "Sjef Forsvarets Skoler" og får et
spesielt ansvar for å samordne og effektivisere helheten
av Forsvarets utdanningsvirksomhet.
Formålet med forsknings- og utviklings
(FoU)-virksomheten i Forsvaret er å understøtte
ledelsens beslutninger og vurderinger av vitenskapelig og militærteknisk
art. Forsvarets egne FoU-organer skal konsentrere sin innsats på områder
hvor sivil kompetanse ikke er tilgjengelig. Samarbeid med sivile
fagmiljøer skal utnyttes på områder der
dette er formålstjenlig og kostnadseffektivt.
I lys av framtidig utvikling og behovet for å målrette Forsvarets
FoU-engasjement, vil det være nødvendig å gjennomgå fordelingen
og omfanget av FoU-innsatsen med tanke på den framtidige
innrettingen av FoU i Forsvaret.
Omformingen av Forsvaret vil ha konsekvenser
også for øvelses- og treningsvirksomheten. Samtidig
må øvelser og trening ses i en bredere sammenheng. NATO
vektlegger, ikke minst gjennom DCI, betydningen av å styrke
de alliertes evne til å operere sammen, fordi dette vil øke
alliansens slagkraft og fleksibilitet. Flernasjonale øvelser
og treningsaktiviteter fremmer dette mål. For at norske
enheter skal kunne delta i NATO-ledede operasjoner er det vesentlig
at disse, særlig innsatsstyrkene, deltar på allierte øvelser
og oppfyller allierte krav og standarder. Øvelser som bidrar
til dette må derfor gis høy prioritet og evne
til samvirke med allierte, basert på de krav et moderne stridsmiljø stiller,
må øves systematisk.
Komiteen merker seg
Regjeringens intensjon om at Forsvarets utdanningsvirksomhet skal
effektiviseres. Komiteen støtter i denne
sammenheng forslaget om at sjefen for Forsvares skolesenter/Akershus
Festning også skal få tittelen "Sjef Forsvarets
skoler". I denne funksjonen bør vedkommende ha et spesielt ansvar
for å strømlinjeforme Forsvarets utdanningssystem,
med særlig vekt på å fjerne duplisering
av kapasitet, både mellom Forsvarets forskjellige skoler og
mellom Forsvarets utdanningsinstitusjoner og sivile sådanne. Komiteen anser
også at militær utdanning fra krigsskole-nivå og
oppover, snarest mulig må aksepteres på linje
med sivile utdanninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vilpeke
på at den forslåtte struktur på flere
områder er så begrenset at det over tid vil være vanskelig å opprettholde
kompetanse på enkelte fagområder.
Flertallet vil peke på at
dette kan medføre bortfall av enkelte komponenter. Flertallet peker
på at en måte å motvirke en slik utvikling
er å videreføre en noe bredere struktur under
forutsetning av at dette gis et stabilt økonomisk fundament.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at den foreslåtte styrkestrukturens begrensede
omfang vil føre til at bare den mest nødvendige
kompetanse vil kunne utvikles i organisasjonen. Disse medlemmer understreker
på dette grunnlag at Forsvaret må prioritere tiltak
som kan sørge for at personell med sentral kompetanse stimuleres
til å forbli i Forsvaret.
På s. 55-58 omtales følgende
forhold nærmere under dette punktet:
– næringspolitiske
hensyn
– regionalpolitiske forhold
– miljøhensyn
– Forsvarets museumsvirksomhet
– frivillige organisasjoner.
Proposisjonen legger stor vekt på å beskrive
hovedlinjene for utviklingen av Forsvaret i den tidsavgrensede omleggingsperioden
2002-2005. Under dette kapitlet beskrives de overordnede rammer
for omleggingen. I Boks 6.1 Forsvarspolitisk forlik beskrives dette
som ett aktuelt alternativ for å skape og opprettholde
en stø og ansvarlig linje for utviklingen av Forsvaret
i perioden 2002-2005.
– Bevare
det beste i det gamle.
– Forutsigbare og stabile rammer.
– Avgrensning i tid.
– Kraft og målbevissthet.
– Handlefrihet.
– Troverdig informasjon og åpen
kommunikasjon.
For å ha et nødvendig minimum
av handlefrihet er det avgjørende viktig å legge
en nøktern styrkestruktur og tilpassede økonomiske
rammer til grunn for forsvarsplanleggingen gjennom omstillingsperioden.
De økonomiske rammene bygger på de
omfattende kostnadsanalyser som er gjennomført i forbindelse med
forsvarssjefens Forsvarsstudie 2000 og de påfølgende
utredninger av endringene i fredsorganisasjonen. Analysene viser
at det samlede ressursbehovet er usikkert, både på kort
og lang sikt. Usikkerhetene kan trekke kostnadene både
opp og ned, men erfaringene tilsier at det første er mer
sannsynlig enn det siste. Kostnadene ved å videreføre
Regjeringens anbefalte retningslinjer for utviklingen av Forsvaret
vil være meget betydelige i 2002-2005 som følge
av omleggingen og fregattanskaffelsen. På lengre sikt står
Forsvaret overfor en særlig stor utfordring etter 2010
når dagens kampfly (F-16) må erstattes.
Regjeringen har anslått omstillingskostnadene
til om lag 10 mrd. kroner. Disse fordeler seg på tre kategorier:
– avgangsstimulerende
tiltak (3,0 mrd. kroner)
– kritiske investeringer i eiendommer,
bygg og anlegg (6,0 mrd. kroner)
– andre omstillingskostnader (1,0
mrd. kroner).
Basert på erfaringstall fra tidligere
omstillinger av statlig virksomhet, setter Regjeringen til sammen
250 mill. kroner for å håndtere de regionale konsekvenser av
omleggingen. Denne rammen dekker perioden 2002-2006, og bidrar til å synliggjøre
de samlede kostnadene ved omleggingen av Forsvaret. Midlene vil
bli finansiert over Forsvarsdepartementets budsjett. Kommunal- og
regionaldepartementet styrer bruken av midlene i samråd
med Forsvarsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet
og andre departementer.
Regjeringens mål for omleggingen er å redusere
Forsvarets årlige driftskostnader med til sammen 2 mrd. kroner
sammenlignet med et alternativ uten omlegging. Det omfattende utredningsarbeidet
som er gjennomført for å endre organisasjonen,
har først og fremst tatt sikte på å identifisere
hvilke organisatoriske tiltak som skal inngå i omleggingen.
Som oppfølging av Stortingets behandling av proposisjonen,
vil tiltakene omsettes i detaljerte planer for gjennomføring.
Til sammen foreslår Regjeringen i løpet
av 4-årsperioden å tilføre Forsvarsdepartementet
en samlet ramme på 112 mrd. 2001-kroner. Dette betyr en
betydelig og helt nødvendig satsing på Forsvaret.
Likevel er omleggingen sårbar - et negativt avvik fra forutsetningene
i 4-årsperioden vil på få år
kunne undergrave moderniseringen og skape operative mangler. Oppfølging
av budsjettforutsetningene er derfor kritisk viktig for en vellykket
omstilling.
Det vil naturlig nok fortsatt være
knyttet usikkerhet til kostnadene fra år til år
ved norske bidrag til deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner.
Dagens utviklingstrekk kan tale for at Norge vil opprettholde
hovedtyngden av sitt militære utenlandsengasjement i ett bestemt
område i kommende 4-årsperiode uten at det betyr
at Regjeringen har tatt stilling til varigheten av engasjementet
på Balkan. En viss forutsigbarhet og stabilitet med hensyn
til hvilket konfliktområde norske styrker vil være
engasjerte i, skaper større forutsigbarhet også for
kostnadssiden. Regjeringen har derfor lagt avgjørende vekt
på å skape handlefrihet for omleggingen gjennom
en samlet forsvarsramme som også omfatter utgifter til
internasjonale operasjoner. Regjeringen er innstilt på at
omfanget på norsk deltakelse i internasjonale operasjoner
de nærmeste år skal reduseres i forhold til et
volum som har gitt ekstraordinære høye utgifter
i 2000 og 2001. Hvis det i løpet av perioden oppstår
situasjoner i området hvor norsk styrkeinnsats er konsentrert
i dag eller i andre områder hvor Regjeringen anser at innsats
med betydelige norske militære styrker er nødvendig,
og som vil medføre vesentlig høyere utgifter,
vil Regjeringen gjøre særskilte vurderinger.
Ved fastsettelse av den samlede forsvarsrammen
er det også tatt hensyn til at fregattanskaffelsen medfører et
ekstra stort behov for investeringsmidler i de nærmeste årene.
For å skape ytterligere handlefrihet
under gjennomføringen av omleggingen, vil det bli nødvendig
fra år til år å vurdere enkelte aktivitetsregulerende
tiltak. Det vil kunne berøre innkallingen av vernepliktige,
trenings- og øvingsnivå, igangsetting av materiellanskaffelser
og vedlikehold av eiendommer, bygg og anlegg. Hensikten med slike
tiltak av midlertidig art vil være å møte
særskilte utfordringer i omleggingsfasen.
Komiteen legger til
grunn at forutsigbare og stabile økonomiske betingelser
er nødvendig for Forsvaret.
Komiteen viser i denne sammenheng
til at det gjennom 90-årene har vært enighet om
valg av struktur. Imidlertid har Stortingets forutsatte endringer
i strukturen ikke blitt effektuert. Dessuten har ikke bevilgningene
vært tilstrekkelige til å finansiere denne. Dette
skyldes dels at ambisjonene har vært basert på sviktende
forutsetninger, dels at ambisjonsnivået ikke har vært
fulgt opp med bevilgninger. Disse kombinasjonene har bidratt til
en betydelig ubalanse mellom Forsvarets ressursbehov og de bevilgninger
Forsvarets er blitt tilført.
Komiteen ser det derfor som vesentlig
at det nå treffes tiltak for å sikre økonomisk
forutsigbarhet for Forsvaret.
Komiteen vil peke på at
det tyngste økonomiske løft for Forsvaret i overskuelig
fremtid vil være erstatningen av F-16 jagerfly med en ny
generasjon jagerfly. Komiteen vil også understreke
at et moderne og effektivt jagerflyvåpen er et helt nødvendig
strukturelement i et troverdig forsvar.
Komiteen er derfor av den oppfatning
at en fullstendig erstatning av jagerflyflåten må finne
sted.
Komiteens flertall,
alle unntatt Fremskrittspartiet, vil om nødvendig finansiere
dette gjennom tilleggsbevilgninger, i perioden 2010-2015, når
F-16 flåtens levetid går ut.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, ser det som mest hensiktsmessig
at omfanget av gjenkjøp knyttet til en slik anskaffelse
må vurderes med grunnlag i presset på norsk økonomi
i anskaffelsesfasen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil videre peke på det nødvendige
i å forankre et slikt prosjekt i første 4-årsperiode, og disse
medlemmer vil derfor mene at en anskaffelse av nye jagerfly
vil kunne danne grunnlag for et forlik som et prosjekt i tillegg
til de årlige budsjettrammer etter tilsvarende modell Stortinget
vedtok for anskaffelse av nye fregatter.
Disse medlemmer vil peke på at
tilstanden for Forsvarets C-130 transportfly er preget av slitasje
og høy alder. Disse medlemmer vil derfor
også peke på at en fornyelse av transportflyparken
kunne finansieres etter samme prinsipp som for jagerflyene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
konstaterer at det er oppstått uforutsette problemer med
våre C-130 transportfly, og at disse muligens vil måtte
erstattes i omstillingsperioden. Flertallet mener
at eventuelle nye fly kan ha multi-rollefunksjon, det vil si kunne
fungere som både transportfly og lufttankingsfly.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet konstaterer
at omleggingen av Forsvaret innebærer en meget betydelig
utfordring, og at det derfor vil være nødvendig å gi
Forsvaret fleksibilitet med hensyn til kortsiktige aktivitetsregulerende
tiltak. Dissemedlemmer slutter seg
til behovet for en slik fleksibilitet, men understreker at dette
ikke må gå på bekostning av opprettholdelse
av en forsvarlig operativ evne og evne til bibeholdelse av kompetanse
i organisasjonen.
Komiteen har merket
seg at det i 4-årsperioden 2002-2005 er foreslått
tilført Forsvaret 112 mrd. kroner - noe som innebærer
en årlig gjennomsnittlig budsjettramme på 28 mrd.
kroner (2001-kroner).
Komiteen har videre merket seg
at rammen inkluderer alle utgifter til forsvarsbudsjettet, inkludert
utgifter til internasjonale fredsoperasjoner og fregattanskaffelser,
videre at dette iflg. departementet representerer en økning
på 875 mill. kroner i den gjennomsnittlige rammen sammenliknet
med saldert budsjett for 2001.
Komiteen vil peke på at
Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 38 (1999-2000)
slo fast at kostnadene knyttet til innsats av norske styrker i internasjonale
operasjoner skulle tilleggsbevilges.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet er enig med komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet i at forutsigbare økonomiske rammer
er viktig for Forsvaret. Det gjelder imidlertid ikke bare for Forsvaret,
men for all offentlig virksomhet.
Disse medlemmer er enig i at
svingninger i norsk deltakelse i internasjonale operasjoner kan
skape problemer og manglende forutsigbarhet for Forsvarets øvrige
virksomhet når forsvarsbevilgningene ikke svinger i takt
med utenlandsaktiviteten. Imidlertid ville det være urimelig
om Forsvaret skulle være den eneste offentlige virksomheten
som ikke skulle berøres økonomisk av for eksempel
et plutselig oppstått behov for sterkt økt internasjonal
innsats fra Forsvarets side, slik vi eksempelvis opplevde i 1998
under Kosovo-krisen. Det ville bli konsekvensen dersom alle internasjonale operasjoner
skulle tilleggsfinansieres.
Disse medlemmer må minne
om at alle bevilgninger må innpasses i det totale statsbudsjettet,
og at det derfor er misvisende å snakke om "finansiering utenfor
rammen". Også en eventuell tilleggsfinansiering av internasjonale
operasjoner, må dekkes innenfor statsbudsjettets rammer.
Skulle derfor Forsvarets budsjett være det eneste som ble
skjermet mot kutt som følge av tilleggsfinansieringen,
ville det bety at tilsvarende kutt i bevilgningene måtte
skje på andre budsjettområder og dermed ramme
sektorer, som for eksempel sosial, helse, undervisning, forskning
eller lignende.
Disse medlemmer støtter
derfor Regjeringens opplegg til at alle forsvarsutgifter, herunder
utgifter til internasjonale operasjoner og ulike store anskaffelser, i
utgangspunktet må bevilges direkte over forsvarsbudsjettet,
og ikke som prinsipp baseres på tilleggsbevilgninger. Dette
vil bidra til at også Forsvaret må prioritere
nøye mellom forskjellige behov, for eksempel behovet for
internasjonal virksomhet kontra behovet for nasjonal aktivitet.
Ved uforutsette og/eller særlig store utgiftsbehov,
bør situasjonen kunne vurderes spesielt i det enkelte tilfelle
og tilleggsfinansiering unntaksvis gis.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet forutsetter
at dette prinsipp videreføres for å bidra til
prinsippet om forutsigbar finansiering av Forsvarets oppgaver. Disse
medlemmer vil understreke betydningen av dette prinsippet
fordi aktiviteten knyttet til internasjonale operasjoner over tid
har vist seg å variere betydelig fra et år til
et annet.
Disse medlemmer konstaterer imidlertid
at rammer Regjeringen har anbefalt for perioden 2002 - 2005, inkluderer
utgiftene knyttet til internasjonale operasjoner. Det er imidlertid disse
medlemmers syn at dersom utgiftene til internasjonale operasjoner
i omstillingsperioden på signifikant vis overstiger det nivå Regjeringen
og Stortinget har lagt til grunn, så må bevilgningene økes
deretter.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet forutsetter at prinsippet av tilleggsfinansiering
av utenlandsoperasjoner videreføres for å bidra
til en forutsigbar finansiering av Forsvarets oppgaver.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av dette prinsipp fordi aktiviteten knyttet til internasjonale
operasjoner over tid har vist seg å variere betydelig fra
et år til et annet.
Komiteen viser til
at evt. reduksjoner i norsk deltagelse i internasjonale operasjoner
må skje på en slik måte at det konsentreres
om ett bidrag, og at dette bidraget gis en ramme som gjør
det mulig ikke bare å delta, innenfor en alliert gruppering,
men også med komponenter som gjør det mulig med
reell innflytelse i de kommandonivåene som leder norske
styrker.
Komiteen vil som eksempel peke
på at ved deltagelse med hærenheter bør
deltagelsen være på minimum bataljonsnivå,
dersom det ikke dreier seg om mindre styrker med spesiell kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet har merket seg at Regjeringen planlegger
med reduserte utgifter for internasjonale operasjoner i de nærmeste årene,
samtidig som det pekes på at økt innsats med betydelige
norske militære styrker ikke kan utelukkes. Når
det samtidig sies at det vil bli foretatt særskilte vurderinger
dersom en slik økt aktivitet skulle føre til vesentlig
høyere utgifter, vil en slik vag formulering lett føre
til at usikkerheten og forutsigbarhetene i de årlige budsjetter
lett vil kunne øke.
Dette styrker etter disse medlemmers mening behovet
for å videreføre det prinsippet Stortinget har vedtatt
om at utenlandsoperasjoner finansieres særskilt.
Komiteen har videre
merket seg at kostnader knyttet til omlegging av Forsvaret vil kreve
ca. 10 mrd. kroner i 4-årsperioden, noe som vil presse
så vel driftsbudsjettene som investeringene. Komiteen har registrert årlige
omstillingskostnader med ca. 2,5 mrd. kroner i gjennomsnitt, mens
den årlige gjennomsnittlige økningen av rammen
er satt til 875 mill. kroner.
Komiteen har videre merket seg
at fregattanskaffelsene i sin helhet er foreslått tatt
inn i de totale rammene. Komiteen vil i den forbindelse
understreke Stortingets vedtak om at 1 mrd. kroner (1998-kroner) skulle
komme til uttrykk som tillegg til rammen gjennom 6 år.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet forutsetter at synliggjøringen av
dette prinsipp videreføres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til sine respektive merknader i dette kapittel.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener at den foreslåtte
struktur allerede synes å være underfinansiert
med anslagsvis 1 mrd. kroner årlig.
Flertallet har også merket
seg at departementet selv anerkjenner denne økonomiske
svakheten gjennom å foreslå at det skal skapes
ytterligere handlefrihet under gjennomføringen av omleggingen
ved at det vil være nødvendig fra år
til år å vurdere enkelte aktivitetsregulerende
tiltak.
Flertallet vil gå imot
at dette gjøres gjeldende for innkalling av vernepliktige,
trenings- og øvingsnivå, og igangsetting av nødvendig
materiellanskaffelser.
Flertallet vil ta klar avstand
fra at fremtidige budsjetter slik skal bruke verneplikt, trenings-
og øvingsnivå som salderingspost.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet legger forutsigbarhet til grunn, eventuell
svikt i forhold til strukturmålene må få en
bevilgningsøkning som konsekvens, og ikke tiltak som undergraver
den foreslåtte struktur.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener at dersom det viser seg at den struktur
som nå vedtas ikke kan videreføres som forutsatt,
må Regjeringen fremme forslag om nødvendige tiltak
for Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet tar
avstand fra påstanden om at strukturen er underfinansiert
i omstillingsperioden. Det opplegg Regjeringen har anbefalt, gir
en balanse mellom Forsvarets utgifter og tildelinger i perioden
2002-2005.
Komiteen har merket
seg at departementet legger opp til å redusere volumet
på materiellinvesteringene i forhold til 2001 som bidrag
til å finansiere omstillingene, og komiteen ser
at mens investeringsandelene i 2001 er ca. 25 pst., vil andelen
i 2002 synke til 20,4 pst., stigende til 23,7 pst. i 2005.
Komiteen har også merket
seg at tabell 6.1 i proposisjonen med de viktigste kostnadselementene
i perioden 2002-2005 er å betrakte som en illustrasjon.
Komiteen har videre merket seg
at den totale rammen fra investeringene i eiendommer, bygg og anlegg (EBA)
i 4-årsperioden er på til sammen 12 mrd. kroner, hvorav
6 mrd. kroner inngår i omstillingskostnadene. Komiteen vil
i denne sammenheng peke på at eksisterende EBA i størst
mulig grad må videreføres for å unngå unødvendige
store nyinvesteringer.
Komiteen slår fast at
målet med omleggingen er å spare ca. 2 mrd. kroner årlig
i driftskostnader og fører til en bemanningsreduksjon på om
lag 5 000 årsverk.
Komiteen understreker i denne
sammenheng at det er av overordnet betydning at brorparten av kuttene kommer
i ledelses-, stabs- og støtteelementer, spesielt i sentrale
strøk. Komiteen understreker derfor at intensjoner
på dette punkt må følges opp helt og
fullt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
erkjenner at omstillingen av Forsvaret vil være en meget
krevende prosess, og støtter derfor Regjeringens ønske
om at Forsvaret skal prioritere nettopp omstillingen i perioden
2002-2005. Flertallet anser i denne sammenheng at
det er av overordnet betydning at Forsvaret tildeles forutsigbare
og tilstrekkelige økonomiske ressurser under omstillingen.
Flertallet understreker samtidig
at dersom den planlagte struktur, organisasjon og virksomhet skal videreføres
på sikt, vil det være nødvendig å opprettholde
Forsvarets kjøpekraft også etter omstillingsperioden.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til de forslag til endringer av strukturen som Arbeiderpartiets
medlemmer har vært med på. Dette medfører
en økning av den økonomiske rammen på 675
mill. kroner pr. år til 28 675 mill. kroner i årene 2003-2005.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet legger vekt på forutsigbarhet, derfor
vil disse medlemmer legge følgende forutsetning
i 4-årsperioden til grunn:
1. Det inngås
et forlik om å anskaffe nye jagerfly utenom den ordinære
budsjettramme. Jagerflykjøpet forankres innen 4-årsperioden
(2002-2005).
2. Det inngås et forlik om å sikre
kjøp av nye transportfly i perioden (2002-2005).
3. For disse kjøp tilpasses gjenkjøpskrav
etter den aktuelle økonomiske situasjonen.
4. Deltakelse i internasjonale operasjoner
finansieres som tillegg til de ordinære forsvarsbudsjetter.
5. Den årlige forsvarsrammen baseres
på følgende grunnlag:
Regjeringens forslag er ca. 28 mrd.
kroner. Dette inkluderer kostnader for utenlandsoperasjoner med
ca. 1,4 mrd kroner og ekstrabevilgninger til fregatter 1 mrd. (1998-kroner)
lik ca. 1,1 mrd (2002-kroner).
Hvilket kan beskrives som en nettoramme
på ca. 25,5 mrd. kroner.
På bakgrunn av kostnadene
med økt krigsstruktur som det fremgår av innstillingen
og økt drift som en følge av dette, underfinansiering
av den foreslåtte struktur, samt finansiering av omstillingskostnader,
tilføres ca. 3,5 mrd. kroner.
Noe som gir en årlig ramme
på ca. 29 mrd. kroner. Til dette legges ekstra fregattbevilgning
ca. 1,1 mrd. kroner. Brutto ramme blir derfor 30,1 mrd. 2001-kroner.
Utenlandsoperasjoner tilleggsbevilges hvert år for deployeringskostnader.
Til dette kommer verdien av å anskaffe
nye kampfly som tilleggsbevilgning basert på et antatt
beløp på 30 mrd. kroner. Fordelt på et
20 års-perspektiv vil dette ha en årlig virkning
på ca.1,5 mrd. kroner.
Det forutsettes at en liknende finansieringsmåte legges
til grunn for anskaffelse av nye transportfly.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
1. "Nye jagerfly til
erstatning for dagens F-16-flåte anskaffes utenfor og som
tillegg til den ordinære budsjettramme for Forsvaret.
2. Nye transportfly til erstatning for
dagens C-130-flåte anskaffes utenfor og som et tillegg
til den ordinære budsjettramme for Forsvaret.
3. Omfanget av gjenkjøp knyttet
til anskaffelse av nye fly vurderes med grunnlag i presset på norsk økonomi
på det gjeldende tidspunkt.
4. Deltakelse i internasjonale operasjoner
finansieres som tillegg til de ordinære forsvarsbudsjetter."
Disse medlemmer legger til grunn
at en gjennomsnittlig ramme som beskrevet, samt forutsetningene
om flykjøp, vil danne et mer sikkert økonomisk grunnlag
for Forsvaret i 4-årsperioden samt i forhold til anskaffelsen
av tunge prosjekter gjennom 20-årsperioden.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet har tidligere utarbeidet et opplegg som
ville dekket utgiftene til den nye forsvarsstrukturen som nå vil
bli vedtatt, innenfor en økonomisk ramme på om
lag 28 mrd. kroner pr. år, som er den årlige rammen
Regjeringen foreslår for sitt opplegg. Disse medlemmer har
siden foretatt mindre endringer i forhold til sitt opprinnelige
opplegg. Disse medlemmer må nå konstatere
at det meste av disse partiers forslag til inndekning ved betydelige kutt
i ledelsesstrukturen, stabs- og støttefunksjoner, samt
en mindre kostnadskrevende organisering av styrkene til internasjonale
operasjoner, ikke får flertall og dermed ikke blir vedtatt.
Disse medlemmer legger stor vekt
på at framtidig forsvarsstruktur og -økonomi må samsvare
slik at de ubalanser Forsvaret har opplevd de senere årene
kan opphøre. Dermed blir det nødvendig å øke
bevilgningene. Disse medlemmer mener derfor at den årlige
budsjettrammen for Forsvaret bør settes til om lag 29 mrd.
2001-kroner i perioden 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet sier
seg enig i Regjeringens betraktninger med hensyn til EBA og materiell,
og understreker at avhending og utfasing av EBA og materiell må gjennomføres
så raskt og effektivt som mulig. Disse medlemmer påpeker
i denne sammenheng at dersom omstillingen skal gjennomføres
i henhold til intensjonene, vil etablerte måter å gjennomføre
avhending og utfasing på, til dels måtte vike
for hensynet til hurtighet og effektivitet i omstillingen.
Komiteen mener at
bevilgningen til eiendom, bygg og anlegg (EBA) kan reduseres med
minst 75 mill. kroner årlig med en tilpasning av Forsvarets
eiendommer, bygg og anlegg til minimal bygningsstandard.
Komiteen har merket seg at store
mengder materiell vil bli overflødig dersom proposisjonens
intensjon gjennomføres når det gjelder krigsstrukturen. Komiteen forutsetter
at moderne materiell brukes som en reserve når vedtatt
strukturs behov er tatt hensyn til. Komiteen forutsetter
videre at adekvat utstyr overføres til lavere prioriterte
avdelinger og HV.
Komiteen vil advare mot at bedriftøkonomiske prinsipper
som anvendes i det private næringsliv ukritisk skal styre
Forsvarets lagerhold av relevant beredskapsmateriell. Komiteen vil
vektlegge salg fremfor destruksjon.
For å kunne gjennomføre omstillingen
i det tempo og omfang som er nødvendig, er det avgjørende å råde over
egnede virkemidler. Det er utarbeidet konkrete planer for bruken
av de viktigste virkemidler i omleggingsprosessen som omfatter personellpolitiske
virkemidler og tiltak for å gjennomføre en relativt
rask utfasing og utrangering av materiell, eiendommer, bygg og anlegg.
Det vil også bli lagt stor vekt på at nytt materiell
og nye bygg og anlegg fases inn i tråd med de endringer
som er planlagt i styrkestrukturen og fredsorganisasjonen. Regjeringen
legger også stor vekt på at troverdig informasjon
skal nå de som berøres av omleggingen.
Komiteen mener det
er behov for betydelige personellreduksjoner, personalpolitiske
omstillingstiltak, virkemidler og for gjennomføringsstrategier. Komiteen legger
vekt på at det gjennom omstillingsprosessen gjennomføres
tiltak som i størst mulig grad sikrer en balansert grads-
og aldersstruktur samt nødvendig kompetanse.
Komiteen er enig i at det kan
være behov for en gjennomgang av befalsordningen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil advare mot en reduksjon
i inntaket ved Forsvarets skoler, særlig ved befalsskolene, da
dette lett vil føre til skjevhet i aldersstruktur og bidra til
diskontinuitet i utdannelsen for vernepliktig befal. Av hensyn til
evne til regenerering vil det tvert imot være ønskelig
med en viss overproduksjon av vernepliktig befal. Inntak på krigsskolene
må vektlegges i forhold til kapasitet for yrkestilsetting
i fremtidig struktur, men også her vil flertallet gå mot
tiltak som kan gi aldersskjevheter og som på sikt kan svekke tilgangen
på kvalifisert yrkesbefal.
Flertallet viser til at bortfallet
av tidligere ordninger med et spesialisert underbefalskorps har
ført til uheldige virkninger for Forsvaret.
Flertallet vil derfor anbefale
at det i vurderingen av fremtidige ordninger legges vekt på,
ikke bare erfaringer med ordninger fra andre land, men også de
erfaringer en tidligere hadde med et profesjonelt underoffiserkorps.
Flertallet støtter Regjeringens
intensjon om en gjennomgang av befalsordningen, og forutsetter at dette
legges fram for Stortinget på en dertil egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet deler
den vurdering at nye virkemidler vil være nødvendig
for å få gjennomført omstillingen. Disse medlemmer støtter
derfor utstrakt bruk av avgangsstimulerende tiltak, men understreker
som departementet at disse må brukes på en målrettet
måte, og at de ikke må oppfattes som en rettighet
for den enkelte arbeidstager. Disse medlemmer vil
dessuten understreke at Forsvaret også må iverksette
tiltak for å kontrollere inntaket av personell til organisasjonen,
da særlig gjennom kontroll med tilsettinger og justeringer av
inntaket ved Forsvarets skoler.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener at befalsordningen bør legges
om. Førstegangstjenesten for et økende antall
vernepliktige krever et stort antall yngre operativt befal. Det
trengs derfor en viss overproduksjon av befal. For at dette ikke
over tid skal føre til et overskudd på befal,
bør befalsutdanningen (inkl. krigsskoler) ikke gi automatisk
yrkestilsetting i Forsvaret. Etter 8-10 års tjeneste bør
70-80 pst. av befalet få tilbud om to års sluttpakke/omskolering,
mens de resterende 20-30 pst. av årskullet tilbys videre
opprykk. Høyere stillinger bør dessuten gis på åremål.
De benevnte organisasjoner må på vanlig måte
involveres i omleggingsprosessen.
Komiteen legger følgende
til grunn når det gjelder vernepliktig befal og fremmer
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen nedsette
en egen arbeidsgruppe som skal utrede det vernepliktige og utskrevne
befalets oppgaver og funksjoner i det fremtidige Forsvaret."
Komiteen mener det bør
tas utgangspunkt i behovet for at denne gruppen av befal skal gis
tilstrekkelig trening for å vedlikeholde og utvikle sin
militære kompetanse for å fylle stillinger i krigsstrukturen
og i avdelinger som gjør internasjonal tjeneste. Det skal
avgis en innstilling med forslag til bruk av vernepliktig og utskrevet
befal i det fremtidige forsvar, med konkrete forslag til tiltak
for utdannelse og anvendelse av denne gruppen befal. Arbeidsgruppen
bør være bredt sammensatt med representanter for
Forsvarsdepartement, Forsvarets overkommando, Norske Reserveoffiserers Forbund
og arbeidsgiverorganisasjonene.
Stortinget forutsetter at vernepliktig og utskrevet befal
blir behandlet likt med det fast tjenestegjørende befal
hva angår rulleføring og kontakt med militær avdeling,
og at de ikke settes i samme kategori som vanlig vernepliktig personell.
Dette av hensyn til likhet i oppgaver/ansvar i krig og
i den militære krigsstruktur, samt behovet for å bevare
en tilknytning til den militære organisasjon. Komiteen peker
spesielt på betydningen av reservebefalets rolle i forbindelse
med rekruttering for deltagelse i internasjonale operasjoner der
enkelte kontingenter har hatt opptil 70 pst. av reservebefal i befalsstillinger.
Komiteen mener at personellet
er Forsvarets viktigste ressurs. Forsvaret må derfor være
bevisst på å føre en aktiv og helhetlig
familiepolitikk. Forsvaret må se til at familiære
hensyn blir tatt på alvor, generelt sett, og i omstillingsperioden
spesielt. Komiteen mener også at det blir
stadig viktigere å ta vare på familiemedlemmer
på en god måte når soldater deltar i
internasjonal tjeneste. Tilstrekkelig og hurtig nok informasjon
til familiemedlemmer er nødvendig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
vil peke på at kvinneandelen i Forsvaret er for lav. Forsvaret
må i større grad erkjenne den ressurs kvinnene
representerer innenfor alle områder av Forsvarets virksomhet. Flertallet mener
derfor at Forsvaret må jobbe aktivt både for å bedre
rekrutteringen, og for å beholde de kvinnene som allerede
er i Forsvaret. Arbeidet med integrering av kvinnene må prege
hele organisasjonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at bortsett fra verneplikten,
er det full likestilling mellom kvinner og menn når det
gjelder karrieremuligheter i Forsvaret.
Økt helhetstenking er en avgjørende
forutsetning for å oppnå et best mulig resultat
i forhold til de mange utfordringene Forsvaret står overfor.
For å nå målet om et mer moderne og fleksibelt
forsvar, både i forhold til oppgaver og kompetanse vil
en hovedutfordring være å organisere Forsvarets
fredsvirksomhet på en kostnadseffektiv måte. Det
er særlig viktig å legge til rette for sektorovergripende
løsninger på tvers av forsvarsgrener og våpenarter.
Det er også nødvendig å skape balanse
i Forsvarets struktur og organisasjon. Organiseringen og omfanget
av ledelses-, kommando- og støtteapparat må være
dimensjonert for å betjene den nye styrkestrukturen. Sammen
med satsingen på nye styrings- og informasjonssystemer,
skal dette også gi en mer styrbar og tilpasningsdyktig
organisasjon. Følgende hovedprinsipper ligger til grunn
for den strukturen og organisasjonen som foreslås i proposisjonen:
– fleksible
styrker med evner til fellesoperasjoner
– evne til samvirke med allierte
styrker og sivile aktører
– en kompetanserettet tilnærming
– konsentrerte strukturer og færre
ansatte
– en styrket strategisk ledelse
og reduserte stabs-, støtte- og ledelsesenheter.
Departementet anser det som svært viktig
at det ikke foretas en omstrukturering som går på tvers
av de avtalene Norge har med NATO og som dermed kan begrense muligheten
til å ta imot forsterkningsstyrker og tilby trening og øving
for allierte.
For å ivareta norske interesser og
forpliktelser i forhold til NATO er følgende kriterier
lagt til grunn i arbeidet med forslagene i proposisjonen:
– Allierte
forhåndslagre forutsettes å bli videreført
i samme omfang som i dag. Endret lokalisering kan være
aktuelt. Norske forpliktelser, herunder vertslandsstøtten,
skal ivaretas med minst like god kvalitet som i dag.
– Allierte forsterkningsplaner
med tilhørende avtaleverk videreføres. Forsvarets
framtidige organisasjon må sikre full ivaretakelse av våre
nasjonale forpliktelser overfor våre allierte på dette
feltet. Fellesfinansiert infrastruktur som inngår i alliert planverk
kan ikke avskrives. Løsninger som utnytter dette skal vurderes
og prioriteres der alternativene ellers står noenlunde
likt.
– Alliert trening i Norge skal
føres videre og forholdene legges til rette for en videreutvikling.
Omfanget og kvaliteten på vår støtte
til denne treningen skal derfor som et minimum opprettholdes på dagens
nivå. Lokalisering kan vurderes. Løsninger som
har et potensial for kvalitetsmessig heving av denne aktiviteten
skal vurderes.
Gjennom iverksetting av FLO skal logistikkvirksomheten,
herunder lagre og verksteder, gjennomgå omfattende effektivisering.
I denne prosessen vil, i tillegg til de rent organisatoriske endringer,
også nye konsepter og rutiner for distribusjon, forsyning,
lagring med videre måtte utredes og vurderes.
De endringer i verksted- og lagerstrukturen
som foreslås i denne proposisjonen, omfatter kun direkte konsekvenser
av foreslåtte endringer i primærvirksomheten (operativ
virksomhet og styrkeproduksjon). Foreslåtte endringer er
imidlertid basert på hovedprinsippene for FLO.
I tillegg til militærfaglige vurderinger
(operativitet, beredskap med videre) er det foretatt økonomiske utredninger
og analyser. De økonomiske analysene er foretatt ved hjelp
av nåverdimetoden. Dette er en metode for samfunnsøkonomisk
analyse som benyttes for å klarlegge og synliggjøre
konsekvenser av alternative tiltak før beslutninger fattes.
Formålet med de økonomiske analysene har nettopp
vært å framskaffe et grunnlag for å kunne
sammenlikne ulike organiserings-/lokaliseringsalternativer
på en hensiktsmessig måte og foreta en prioritering
på et økonomisk grunnlag. Metodevalg og beregningsmodell
er kvalitetssikret av ekstern ekspertise.
Hovedformålet med grunnlagsarbeidet
innenfor eiendom, bygg og anlegg (EBA) har vært å gi
et foreløpig kostnadsoverslag for konsekvensene av anbefalingene
i FPU og FS 2000. Videre å få klarlagt hvorvidt alternativ
lokalisering av Forsvarets virksomhet gir økonomisk lønnsomhet.
Materialet gir altså grunnlag for å vurdere hvilke
organisatoriske tiltak som bør inngå i omstillingen.
Det understrekes at kalkylene for eiendom, bygg
og anlegg er foretatt på et tidspunkt hvor alle prosjektene er
i en utredningsfase, som normalt er den tidligste fase hvor det
blir foretatt foreløpige investeringskalkyler. Beregningene
er basert på kunnskap om tidligere gjennomførte
prosjekter og alle tall er tilpassede erfaringsdata. Den standard
Forsvaret har brukt de senere årene er lagt til grunn.
For å ta høyde for den samlede
EBA-relaterte usikkerheten for omstillingen er det gitt et påslag
på 30 pst. på grunnkalkylen, som er innenfor normalen
i en utredningsfase.
Når det gjelder støttefunksjoner
vil komiteen vise til sine merknader i Innst. S.
nr. 25 (2000-2002) vedrørende utviklingen av Forsvarets
Logistikk Organisasjon (FLO). Komiteen vil allikevel
legge til at FLO må utvikles på en slik måte
at organisasjonen er i stand til på en rasjonell måte å kunne
understøtte så vel fredsstrukturen som krigsstrukturen
med en flatest mulig organisasjon som er "kundeorientert".
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener at bemanningen i Forsvarets Logistikkorganisasjon
(FLO) når den er ferdig organisert bør begrenses
til om lag 5 200 stillinger - om lag 800 stillinger færre
enn i Regjeringens opplegg. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen dimensjonere
Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) slik at det kan spares inn om
lag 200 mill. kroner årlig i forhold til Regjeringens opplegg."
Komiteen vil advare
mot at det legges opp til en endring som medfører nedbygging
av lagre som kan undergrave så vel den vedtatte struktur
som mulighetene til å bygge opp en struktur dersom situasjonen skulle
tilsi dette. Et lagerhold med reservedeler, ammunisjon og kurant
materiell for levetidsforlengelse og supplering kan ikke alene være
tuftet på økonomiske lagerbetraktninger som i
en vanlig produksjonsbedrift, men må ha innebygget i seg
en seighet og robusthet som vil gi en noe høyere "forsikringspremie".
Det må være en klar forutsetning at norske lagre
og beholdninger av materiell, drivstoff og ammunisjon skal svare
til de krav NATO setter.
Regjeringen foreslår å legge
ned Forsvarets overkommando tidligst mulig i omleggingsperioden,
og senest innen 31. desember 2004, og å opprette en enhet til
støtte for forsvarssjefen i hans rolle som etatssjef for Forsvarets
militære organisasjon fra samme tidspunkt. Enheten benevnes
Forsvarsstaben.
Regjeringen foreslår at dagens forsvarskommandoer (FKN,
FKS), de tre sjøforsvarsdistriktene (SDN, SDV og SDS) og
fire distriktskommandoene (DKN, DKT, DKSV og DKØ) i Hæren
legges ned og at det innen 31. desember 2003 etableres:
– ett nasjonalt
Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) lokalisert til Jåttå i
Stavanger.
– ett operativt hovedkvarter i
hver landsdel henholdsvis Landsdelskommando Nord (LDKN) lokalisert
til Reitan, som også kan være fremskutt FOHK,
og Landsdelskommando Sør (LDKS) lokalisert til Trondheim.
Den nasjonale støtte til NATO-hovedkvarteret
(JHQ North) på Jåttå og NATOs luftsoperasjonssenter (CAOC
3) på Reitan vil bli videreført.
Regjeringen foreslår at alle Hærens
14 territorielle regimenter og de 18 HV-distriktene nedlegges og
at det innen 1. juli 2003 opprettes:
– åtte
Forsvarsdistrikter (FDI) lokalisert til Porsangmoen, Harstad, Reitan
ved Bodø, Værnes, Ulven/Bergen, Kjevik
ved Kristiansand, Lutvann leir i Oslo og Elverum
– åtte HV-distriktsstaber
samlokalisert med Forsvarsdistriktene
– seks HV-distriktsstaber lokalisert
til Setermoen på Åndalsnes, Skei i Jølser,
Vatneleiren i Sandnes, Kongsberg, Eggemoen på Ringerike
og Ravneberget i Sarpsborg.
Regjeringen vil som en følge av ovenstående
forslag, endre forskriften til Heimevernsloven slik at den blir
i overensstemmelse med den nye distriktsinndelingen.
Regjeringen vil at 6. Divisjon snarest og senest
innen 1. august 2002 omorganiseres til en ny mobil divisjonskommando,
som skal være i stand til å lede tre til fire
brigader - herunder en alliert forsterkningsbrigade - og ha underlagt
nødvendige enheter for ledelsesstøtte og feltetterretning,
taktisk støtte og forsyning samt støtteenheter
fra NATO Composite Force (NCF). Kommandoen benevnes 6. Divisjonskommando
(6. DivKdo). I fred vil 6. DivKdo få et koordinerende ansvar
for all styrkeproduksjon ved Hærens utdanningsavdelinger
i Troms og Vest-Finnmark.
Komiteen er enig i
at Forsvarets overkommando nedlegges i sin nåværende
form tidligst mulig i omleggingsperioden og senest innen 31. desember
2004. Komiteen er enig i at Forsvarssjefens evne
til strategisk styring skal styrkes, og at det skal opprettes en
forsvarsstab som støtte til Forsvarssjefen i hans rolle
som sjef for Forsvarets militære organisasjon.
Komiteen har merket seg at FO
av i dag, eksklusive Etterretnings- og Sikkerhetstjenesten, utgjør
ca. 1 400 ansatte, mens FD har ca. 200 ansatte. Komiteen legger
til grunn at det i valg av ny ledelsesmodell er viktig å danne
en kosteffektiv organisasjon, der ledelsesapparatet må tilpasses
den struktur som skal ledes i fred, krise og krig.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
foreslår en ordning der FO nedlegges samtidig med at ledelsen av
Forsvaret samles på strategisk nivå i FD ved at
Forsvarssjefen og de strategiske funksjoner som i dag ligger i FO
inngår som en del av departementet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, avviser Regjeringens
forslag men går inn for at dagens formelle forhold mellom
departement og overkommando videreføres, men at de to enhetene
samlokaliseres.
Flertallet forutsetter at Forsvarssjefen
forblir en synlig leder av Forsvarets militære organisasjon (FMO)
og fører alminnelig kommando over landets militære
forsvar. Forsvarssjefens instruks videreføres.
Flertallet forutsetter at lokaliseringen
av den nye samlokaliserte ledelse forelegges Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter
Regjeringens forslag, men understreker at Forsvarssjefen må forbli
en synlig leder av Forsvarets Militære Organisasjon (FMO)
og føre alminnelig kommando over landets militære
forsvar. Disse medlemmer støtter derfor
Regjeringens forslag om at det opprettes en Forsvarsstab som støtter
Forsvarssjefen i denne funksjonen. Disse medlemmer forutsetter at
den på hensiktsmessig måte og tidspunkt blir orientert
om organisering og lokalisering av det integrerte departement samt
Forsvarsstaben.
Disse medlemmer påpeker
at det viktigste formålet med omorganiseringen av ledelsesapparatet
er at evnen til strategisk ledelse må styrkes. Dette vil
være av stor betydning også for å få gjennomført
omleggingen 2002-2005 i henhold til planverket. Disse medlemmer ber
derfor om at denne reformen gjennomføres så raskt
som mulig og senest innen 30. juni 2002.
Disse medlemmer understreker
at reduksjoner i bemanningen av det som i dag utgjør FD
og FO, slik disse enhetene er definert av departementet, på til sammen
minimum netto 40 pst., må gjennomføres så raskt
som praktisk mulig for å få tatt ut de planlagte gevinster
på driftssiden. Disse medlemmer forutsetter
at dette skal gi en årlig merinnsparing på personellrelatert
drift på 75 mill. kroner, relativt til Regjeringens anbefaling.
Dette er ytterligere et tungt argument for å forsere gjennomføringen
av tiltaket, jf. forrige avsnitt.
Disse medlemmer forutsetter at
departementet kommer tilbake til komiteen med konkrete forslag til institusjonaliserte
prosedyrer som kan gi komiteen tilgang til uavhengige fagmilitære
synspunkter innenfor komiteens arbeidsområde.
Komiteen er enig i
at dagens forsvarskommandoer (FKN, FKS), de fire distriktskommandoene (DKN,
DKT, DKSV, og DKØ) i Hæren, de tre sjøforsvarsdistriktene
(SDN, SDV og SDS) i Sjøforsvaret, legges ned innen 31.
desember 2003.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, går inn
for at et fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) opprettes og lokaliseres
til Jåttå ved Stavanger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet går inn for
at fellesoperativt hovedkvarter opprettes og legges til Reitan ved
Bodø.
Komiteen går
inn for at det opprettes en landsdelskommando i hver landsdel, henholdsvis
Landsdelskommando Nord (LDKN) og Landsdelskommando Sør
(LDKS).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, går inn
for å lokalisere LDKN på Reitan og LDKS i Trondheim.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
inn for å lokalisere LDKN på Reitan og LDKS på Jåttå ved
Stavanger.
Komiteen forutsetter
at nasjonal støtte til Nato-hovedkvarteret (JHQ-North)
på Jåtttå og Natos luftoperasjonssenter
(CAOC-3) på Reitan vil bli videreført. Komiteen er
enig i at alle Hærens 14 territorielle regimenter nedlegges
og forutsetter at regimen-tenes historiske rolle og deres faner
ivaretas symbolsk i det nye territorielle landforsvar. Komiteen går
inn for at Regjeringens forslag om å opprette 8 Forsvarsdistrikter
(FDI) avvises. Komiteen legger til grunn at dagens
HV-distrikter i hovedtrekkene videreføres på de
lokaliteter som Stortinget tidligere har bestemt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, støtter
Regjeringens forslag om at Evjemoen garnison nedlegges. Flertallet viser
til tidligere vedtak om at HV-07 skulle lokaliseres til Evjemoen,
og vil derfor at HV-07 lokaliseres til Kristiansandsområdet.
Komiteens medlemmer Kristelig
Folkeparti, Høyre og Senterpartiet går
inn for å opprettholde Evjemoen garnison. Hvis Evjemoen
likevel nedlegges, støtter disse medlemmer flertallets forslag
om å lokalisere HV-07 til Kristiansandsområdet.
Komiteen forutsetter
at HV-distriktssjefene blir territorielle sjefer i fred, krise og
krig innenfor sine ansvarsområder og at det vurderes opprettet
et planelement i staben, hovedsakelig innenfor dagens personellramme. Komiteen forutsetter
videre at HV-distriktene operativt ledes fra de respektive landsdelskommandoer.
GIHV vil fortsatt utøve administrativ kontroll med styrkeproduksjonen
gjennom HV-distriktsstabene.
Komiteens medlem fra Høyre er
kjent med at flytting av distriktsstaben for HV 11 fra Molde til Setnesmoen
kan medføre ekstra kostnader. Dette medlem viser
også til brev fra de militære arbeidstakerorganisasjonene
til Stortingets forsvarskomité datert 14. mars 2001 der
det blir anbefalt at staben lokaliseres til Molde. Dette
medlem ber om at det blir vurdert om en fortsatt lokalisering
til Molde vil medføre innsparinger.
Komiteen har ingen
merknader til at 6. divisjon omorganiseres til en ny mobil divisjonskommando basert
på de forutsetninger som nedfelles i proposisjonen.
Komiteen er videre enig i at
det opprettes en sjøgående taktisk stab i Sjøforsvaret
i tråd med proposisjonens forutsetninger.
Regjeringen anbefaler at innsatsstyrken i Hæren
som del av Forsvarets innsatsstyrke (FIST) - jf. St.meld. nr. 38
(1998-1999) og Innst. S. nr. 152 (1999-2000) - endres og settes
opp med følgende: En delvis vervet hurtig reaksjonsstyrke
på inntil 700 personell, en reaksjons- og oppfølgingsstyrke
på inntil 1 100 personell og en forsterkningsstyrke på inntil
400 personell.
Komiteen viser til
vedtak om Hærens bidrag til innsatsstyrken for internasjonale
operasjoner, ref. Innst. S. nr. 152 (1999-2000), jf. St.meld. nr.
38 (1998-1999).
Komiteen viser imidlertid til
at den norske "styrkebrønnen" for FIST-H er relativt stor
sammenlignet med andre land og vår nasjons størrelse.
Komiteen er enig i at Norge tar
sin del av internasjonalt ansvar, ikke minst innenfor rammen av
NATO.
Komiteen er enig i at Forsvarets
spesialstyrker lokaliseres med hovedelementet i Rena Leir og maritimt
element på Ramsund. Komiteen er enig i at
en viss videre økning av spesialstyrkenes omfang bør
vurderes.
Komiteen vil understreke at Norge,
når vi beslutter å delta i internasjonale operasjoner,
deltar med robuste styrker som også sikrer deltakelse og
innflytelse i overordnede kommandoledd.
Komiteen har merket seg at de økonomiske
konsekvenser innebærer behov for investeringer i bygg og anlegg
i Rena leir og Rødsmoen øvingsområde
på vel 1 mrd. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
vil imidlertid understreke at det vil være kritisk avgjørende
at Regionfelt Østlandet utvikles i tråd med Stortingets
forutsetninger og at tidsplanen holdes.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at disse partier ut fra en samlet
vurdering stemte mot etablering av Regionfelt Østlandet
og at kostnadsoverslagene er blitt betydelig forhøyet siden
Stortinget gjorde utbyggingsvedtaket. Hensynet til miljø,
støy og berørte naboer må tillegges stor
vekt i den videre behandling av saken.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at anleggsarbeidene i forbindelse med Regionfelt Østlandet
utstår inntil støykonsesjonsspørsmål
er endelig avgjort og et nytt komplett kostnadsoverslag er lagt
fram"
Regjeringen vil omorganisere Forsvarets kompetansesenter
for internasjonal virksomhet. Deler av nåværende
virksomhet flyttes til Forsvarets skolesenter, Akershus festning,
som en integrert del av denne. Funksjonen som Administrativ foresatt
avdeling for Hærens avdelinger i internasjonale operasjoner
organiseres i en avdeling.
Komiteen har ingen
merknader.
Hærens avdelinger i internasjonale
operasjoner organiseres i en avdeling.
Regjeringen vil videreføre Bømoen/Mjølfjell
og Åsegarden leir, i kombinasjon med Evenes, som alliert treningssenter.
I tillegg vil Bardufoss flystasjon og garnisonen i Porsanger med
Halkavarre skytefelt inneha viktige roller i norsk støtte
til alliert trening her i landet. Steinkjersannan nedlegges som
alliert treningssenter.
Komiteen er enig,
og vil understreke betydningen av at forholdene legges til rette
for allierte avdelinger som øver i Norge. Komiteen ber
om at de bygningsmessige fasiliteter på Bømoen/Mjølfjell
oppgraderes og eventuelt utvides for å øke kapasitet
og kvalitet så snart dette er praktisk mulig for å gi
positive signaler til allierte brukere. Komiteen er
enig i at Steinkjersannan legges ned som alliert treningssenter.
Regjeringen foreslår å utfase
en fregatt og fem landgangsfartøyer innen 1. juli 2001,
og fire undervannsbåter, 14 MTB"er, en minelegger
og KNM Horten innen 1. juli 2002. En minesveiper tas ut av styrkestrukturen innen
1. juli 2001.
Komiteen er enig i
at en fregatt og fire undervannsbåter av Kobben-klassen
utfases. Videre at en minelegger og KNM Horten utfases innen 1.
juli 2002. Komiteen aksepterer at en Alta-klasse
minesveiper tas ut av styrkestrukturen innen 1. juli 2001, men forutsetter
at fartøyet videreføres for bruk av minedykkerkommandoen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, forutsetter videre
at tre av landgangsfartøyene videreføres med ett
mannskap.
Komiteen legger til
grunn at KNM Tyr videreføres i strukturen.
Komiteen vil videreføre
MTB-våpenet som et strukturelement i Sjøforsvaret.
Den oppgraderte Hauk-klassen videreføres foreløpig
inntil 2015 eller inntil klassen kan erstattes av Skjold-klassen.
Komiteen forutsetter også at
det bygges 5 nye MTBer av Skjold-klassen, med oppstart 2003 og med en
gradvis innfasing.
Komiteen forutsetter at dagens
stasjonære kystartilleri videreføres foreløpig
til 2010, basert på langtidslagring i "møllpose"
for mobiliseringsforsvaret. Dette omfatter 6 stk. 75 mm artillerifort,
3 stk. 120 mm artillerifort, 3 kontrollerbare minefelt og 3 torpedobatterier.
Styrkeproduksjonen opphører.
Regjeringen foreslår å legge
ned orlogsstasjonene Olavsvern, Hysnes, Ulsnes, Marvika, Karljohansvern innen
31. desember 2002. Regjeringen vil videreføre kystvaktstasjon
Sortland.
Komiteen er enig i
at orlogsstasjonene Hysnes, Ulsnes, Marvika og Karljohansvern legges
ned innen 31. desember 2002.
Komiteen vil videreføre
KV-stasjonen Sortland, samt Haakonsvern og Ramsund orlogsstasjoner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, forutsetter at Olavsvern
underlagt Ramsund Orlogsstasjon, videreføres med redusert bemanning
for å støtte MTB-våpenet og gi støtte
til undervannsbåter ved behov.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet forutsetter
at vedlikeholdet og støtten til MTB-våpenet blir
overført til Ramsund orlogsstasjon, og at Olavsvern videreføres
under Ramsund uten daglig bemanning, men med en viss verkstedkapasitet/logistikkkapasitet
for undervannsbåter.
Regjeringen foreslår at L-70 våpensystemet
utfases innen 31. desember 2001.
Komiteen støtter
utfasingen av L-70.
Komiteen er kjent med at L-70
systemet gjennom begynnelsen av 90-årene har blitt modernisert
for over 1 mrd. kroner. På denne bakgrunn forutsetter komiteen at
de verdier som ligger i L-70 systemet realiseres gjennom salg og
går mot destruering av materiellet.
Regjeringen foreslår en kampflyskvadronstruktur bestående
av en skvadron på Ørland hovedflystasjon (338
skvadron) og to skvadroner på Bodø hovedflystasjon
(331 og 332 skvadron) innen 31. desember 2002.
Komiteen legger til
grunn en kampflystruktur bestående av en skvadron på Ørland
hovedflystasjon (338 skv.) og to skvadroner på Bodø hovedflystasjon (331
og 332 skv.) som forutsettes etablert innen 31. desember 2002.
Regjeringen foreslår at Luftforsvarets
flystasjoner organiseres i tre kategorier: hovedflystasjoner, flystasjoner
og mobiliseringsflystasjoner.
Komiteen har ingen
merknader.
Regjeringen foreslår å organisere
Bardufoss som flystasjon innen 31. desember 2001. 339 skvadron videreføres.
337 skvadron overføres til Sola i forbindelse med innføring
av enhetshelikopter.
Komiteen legger til
grunn at Bardufoss videreføres som flystasjon og med en
bemanning som fullt ut sikrer stasjonens evne til å operere
taktiske helikoptre, understøttelse av kystvakthelikoptre,
til å gi vertslandsstøtte og fullt ut understøtte
alliert trening også med tanke på synergieffekt
i samvirke med NALLADS som videreføres på Heggelia/Bardufoss.
Regjeringen foreslår at Evenes og Langnes
nedlegges som deployeringsbaser innen 31. desember 2001 og videreføres
som mobiliseringsflystasjoner.
Komiteen har ingen
merknader.
Regjeringen vil videreføre Bodø som
hovedflystasjon.
Komiteen har ingen
merknader.
Regjeringen vil videreføre Andøya
som flystasjon for 333 skvadron og de maritime patrulje- og rekognoseringsflyene
- P-3 Orion.
Komiteen har ingen
merknader.
Regjeringen foreslår å legge
Banak under Bodø hovedflystasjon som egen stasjonsgruppe
innen 31. desember 2001.
Komiteen har ingen
merknader.
Regjeringen vil videreføre Ørland
som hovedflystasjon. Flyskolen foreslås flyttet fra Værnes
til Ørland innen 31. desember 2002.
Komiteen går
imot å flytte flyskolen fra Værnes til Ørland.
Komiteen foreslår i
stedet å flytte Luftforsvarets flyskole til Bardufoss innen
31. desember 2002. Komiteen forutsetter at det tas
initiativ til å vurdere samarbeidsløsninger med
den sivile flyskolen på Bardufoss, i den hensikt å oppnå gode
løsninger for begge parter. Ordningen må ikke
forringe kvaliteten på uttaksprosessen i Luftforsvaret.
Regjeringen foreslår at Værnes,
Flesland og Torp nedlegges som deployeringsbaser innen 31. desember 2001.
Komiteen har ingen
merknader.
Regjeringen foreslår å flytte
all flyoperativ virksomhet fra Rygge hovedflystasjon innen 31. desember 2003.
Rygge hovedflystasjon nedlegges, videreføres som mobiliseringsflystasjon
og omorganiseres til skole- og kompetansesenter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til det potensial
som kan ligge i utflytting av verkstedenheter fra Luftforsvarets Forsyningskommando
og salg av Kjeller, og ønsker derfor dette spørsmålet
nærmere utredet. Flertallet ønsker
derfor at departementet utreder muligheten for å flytte
hele eller deler av verkstedvirksomheten ved Luftforsvarets Forsyningskommando
til en av Luftforsvarets stasjoner, og at de ledige arealene på Kjeller selges. Øvrige
deler av virksomheten ved LFK vil bli vurdert som en del av etableringen
av FLO.
Flertallet tar til etterretning
at omfattende utredninger er utført vedrørende
Rygge og Gardermoen. Imidlertid er Gardermoen et nærliggende
alternativ for lokalisering av verkstedene, og det er nødvendig
at utredningen omfatter mulige konsekvenser for forslagene om flytting
av FEKS/717 skvadron og 720 skvadronen. Flertallet ønsker
derfor ikke å ta stilling til Regjeringens forslag om fremtidig
virksomhet ved Rygge og Gardermoen inntil utredningen om utflytting av
verkstedene foreligger. Flertallet anmoder om å få seg
forelagt et forslag vedrørende fremtidig virksomhet på Rygge,
Gardermoen og Kjeller, for behandling i høstsesjonen 2001.
Utredningen skal ikke omfatte Bodø og Ørland hovedflystasjoner.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener at det i forbindelse med ovennevnte
utredning også bør foretas en nærmere
utredning av spørsmålet om lokalisering av ARS
i Sør-Norge, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at spørsmålet om lokalisering av ARS i Sør-Norge
utredes nærmere. En representant for hver av de tre aktuelle
lokaliseringsstedene Kongsvinger, Mågerø og Gråkallen
bør delta i utredningsgruppen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
til grunn at Rygge videreføres som flystasjon med stasjonering
av EK/Kalibreringsfly (717 FEKS-skv.) og taktiske helikopter
(720), samt videreføre evne til å kunne betjene
kampfly også i fredstid. Det legges til grunn at Rygge
i tillegg viderefører og utvikler rollen som skole og kompetansesenter. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"720-skv. og FEKS/717-skv.
videreføres på Rygge flystasjon."
Regjeringen vil videreføre Gardermoen
som flystasjon med middelstunge transportfly og foreslår
at elektronisk krigførings-/kalibreringsfly, sammen
med taktiske helikoptre flyttes fra Rygge til Gardermoen innen 31.
desember 2003.
Komiteen vil videreføre
Gardermoen som flystasjon for transportfly. Det vises for øvrig
til merknader vedrørende Rygge hovedflystasjon.
Regjeringen foreslår Sola organisert
som flystasjon for maritime helikoptre i 330-, 334- og 337-skvadronen
i forbindelse med innføring av et nytt enhetshelikopter
for fregatter og kystvakt. 334-skvadron foreslås gjenopprettet
som skvadron for helikoptre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
støtter Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil, for å spare store investeringer
på Sola, beholde basen for Kystvaktens helikoptre på Bardufoss,
og legge basen for fregatthelikoptrene til Flesland/Haakonsvern. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"330-, 334- og 337- skvadronen legges
ikke til Sola. Kystvaktens helikoptre forblir på Bardufoss
og fregatthelikoptrenes base legges til Flesland/Haakonsvern."
Regjeringen foreslår å legge
ned Luftforsvarets stasjoner Gråkallen og Mågerø,
samt kontroll- og varslingssentere de samme steder innen 31. desember 2003.
Virksomheten foreslås konsentreres til Luftforsvarets stasjon
Kongsvinger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
foreslår å legge ned Luftforsvarets stasjoner
Gråkallen og Kongsvinger innen 31. desember 2003, og at
virksomhetene konsentreres til Luftforsvarets stasjon Mågerø.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil primært konsentrere Luftforsvarets
virksomhet til Gråkallen, men viser til sitt forslag under
Rygge hovedflyplasstasjon om en ytterligere utredning av spørsmålet
om lokalisering av ARS i Sør-Norge.
Regjeringen foreslår å opprette
et militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter (MUKS)
på Sessvollmoen. Lahaugmoen leir og Luftforsvarets sanitetsskole
i Stavern foreslås lagt ned. Iverksetting innen 1. januar
2004.
Regjeringen foreslår å opprette
Forsvarets militærpolitiskole på Sessvollmoen.
Militærpolitiskolen i Stavern, Haakonsvern og militærpolitiseksjonen
ved Trenregimentet Sessvollmoen nedlegges. Tiltakene iverksettes
innen 1. januar 2003.
Regjeringen foreslår å opprette
et Luftvern utdannings- og kompetansesenter (LVUKS) på Rygge
og etablering av et operativt luftvernbatteri (NALLADS - Norwegian
Advanced Low Level Air Defence System) i Rusta leir, en operativ
luftverngruppe (NASAMS - Norwegian Advanced Surface to Air Missile
System - og NALLADS) ved Bodø hovedflystasjon og en luftverngruppe
(NASAMS) ved Ørland hovedflystasjon. Fredrikstad garnison
foreslås nedlagt og avhendet. Forslagene gjennomføres
innen 1. januar 2004.
Regjeringen foreslår å opprette
et felles kompetansesenter for vognførere på Sessvollmoen
innen 1. januar 2003.
Komiteen er enig i
at det vil være hensiktsmessig å opprette en felles
sanitetsutdannelse for alle forsvarsgrener. Regjeringen foreslår
at sanitetstjenesten med Lahaugmoen leir og LSS Stavern nedlegges
og at det opprettes et militært medisinsk utdannings- og
kompetansesenter (MUKS) lokalisert til Sessvollmoen.
Komiteen har merket seg at dette
innebærer et EBA investeringsbehov på ca. 240
mill. kroner. Komiteen ser på beløpet
som betydelig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, tar ikke endelig stilling
til lokalisering av fremtidig MUKS nå, men ber om en fornyet vurdering
av Lahaugmoen som alternativ til Sessvollmoen. Flertallet forutsetter
at dykkermedisinsk kompetanse forblir på Haakonsvern.
Komiteen er enig i
behovet for at styrkeproduksjon og kompetanseutvikling av militærpolitiet
slås sammen for alle forsvarsgrener.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, er enige med Regjeringen
at MP-utdanningen legges til Sessvollmoen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet ønsker å legge MP-utdanningen
til Haslemoen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kjent med at LSS Stavern vil kunne ha kapasitet til å produsere
en felles MP-utdanning og foreslår derfor virksomheten
lokalisert dit.
Komiteen er enig i
at luftvernutdanningen i størst mulig grad lokaliseres
til stasjoner med luftoperativ virksomhet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil derfor støtte
proposisjonens alternativ nr. 1 for styrkeproduksjon til luftvern
med unntak for NALLADS-utdanningen til Hæren som ikke legges
til Bodø, men som videreføres i Rustad leir/Bardufoss.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter
Regjeringens forslag.
Komiteen har merket
seg at investeringer knyttet til etablering av luftvernets utdannings-
og kompetansesentre (LVUKS) utgjør ca. 140 mill. kroner. Komiteen vil
derfor be departementet vurdere billigere løsninger innenfor
eksisterende EBA før eventuelle nye investeringer i nytt
EBA gjøres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
er enig i at det opprettes et felles kompetansesenter for vognførere
i Forsvaret (FKV) og at dette lokaliseres til Sessvollmoen. Flertallet forutsetter
at det parallelt utvikles kjøre- og øvingsfelt
slik at dette ikke blir en begrensning for kvalitetsheving.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener at kompetansesenteret for vognførere
i Forsvaret bør legges til Haslemoen slik at de kan samarbeide
med det sivile kjøreopplæringssenteret i Våler
kommune.
Komiteen legger videre
til grunn at regionale utdanningssteder forblir som foreslått
i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
at vognførerutdanningen på regionalt nivå for
Ingeniørvåpenet videreføres på Hvalsmoen sammen
med Ingeniørvåpenet.
Regjeringen foreslår å samordne
forvaltningsutdanningen i Forsvaret gjennom å etablere
Forsvarets forvaltningsskole samlokalisert og organisert i Oslo
ved Forsvarets skolesenter Akershus festning (FSAF). Framtidig forvaltningsutdanning
på stabsskole II-nivå vil være en integrert
del av Forsvarets stabsskole (FSTS) på Akershus festning,
mens Forsvarets forvaltningsskole/Halden foreslås
opprettet for gjennomføring av den øvrige forvaltningsutdanningen.
Forvaltningsskolene i Hæren (Halden), Sjøforsvaret
(Bergen) og Luftforsvaret (Stavern) foreslås nedlagt. Ny
utdanningsordning iverksettes innen 31. desember 2003.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, støtter
Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår
at en felles forvaltningsskole legges til Stavern og at Forsvarets
Informasjonssystemer/Personell (FIS/P-KS) videreføres
i Stavern.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener at all forvaltningsutdannelse legges
til Halden og fremmer følgende forslag:
"All forvaltningsutdannelse legges
til Halden."
Regjeringen foreslår å opprette
et utdannings- og kompetansesenter for Hærens kampvåpen
innen 31. desember 2004 (KAMPUKS) bestående av Infanteriet, Kavaleriet,
Artilleriet og Ingeniørvåpenet under ledelse av
en felles våpeninspektør, Kampinspektøren. Det
opprettes et felles inspektorat, kampinspektoratet, lokalisert til
Rena leir, for kamptroppene med tilhørende våpenskoler.
Troppeartenes grunnleggende befalsutdanning integreres og samordnes
ved at det opprettes en felles linjedelt befalsskole. KAMPUKS driftes
som én organisasjon og etableres i Rena leir og Terningmoen
som én garnison - Østerdal garnison. Eksisterende
utdannings- og kompetansesentra for Infanteriet, Kavaleriet, Artilleriet
og Ingeniørvåpenet foreslås nedlagt,
herunder leirene Haslemoen, Hvalsmoen og Eggemoen. Befalsskolen
for Infanteriet i Trøndelag og Befalsskolen for Infanteriet
i Nord-Norge legges ned.
Regjeringen foreslår å opprette
ett utdannings- og kompetansesenter for Hærens trenvåpen,
(LOGUKS) på Sessvollmoen innen 31. desember 2004. Eksisterende
utdannings- og kompetansesentra for Hærens transportkorps,
Hærens intendantur og Hærens våpentekniske
korps foreslås nedlagt, herunder Helgelandsmoen leir.
Regjeringen vil videreføre utdannings-
og kompetansesenteret for Hæren samband (SBUKS) på Jørstadmoen.
Komiteen går
i prinsippet inn for at det opprettes et utdannings- og kompetansesenter
for Hærens kampvåpen innen 31. desember 2004.
Kampvåpenet skal bestå av Infanteriet, Kavaleriet,
Artilleriet og Ingeniørvåpenet under ledelse av
en felles våpeninspektør, Kampinspektøren. Komiteen legger
til grunn at Kampinspektoratet lokaliseres til Rena leir.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter
Regjeringens forslag.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, forutsetter at Feltartilleriet
videreføres på Haslemoen inntil videre.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Senterpartiet går inn for å overføre
Ingeniørvåpenet til Østerdalen Garnison, bestående
av Rena leir, Terningmoen og Haslemoen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet forutsetter
at virksomheten for Ingeniørvåpenet videreføres
på Hvalsmoen inntil framdriften ved Regionfelt Østlandet
gjør etableringen sikker. Disse medlemmer forutsetter
at det ikke gjøres nyinvesteringer på Hvalsmoen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Senterpartiet anmoder Regjeringen om å vurdere å opprettholde
en befalsskole i Nord-Norge, særlig av hensyn til rekrutteringen til
befalsyrket fra denne landsdelen.
Regjeringen vil at 6. DivKdo har et koordineringsansvar
for utdanning, trening og øvinger av hæravdelinger
i Troms og jegerutdanningen ved Garnisonen i Porsanger.
Ett luftvernbatteri utdannes i Heggelia. Utdanningen av hæravdelinger
i Troms ledes av utdanningsbrigaden i Nord-Norge.
Tiltaket innføres med virkning fra
1. august 2002.
Komiteen har ingen
merknader.
Regjeringen vil videreføre jegerutdanningen
ved Garnisonen i Porsanger.
Komiteen har ingen
merknader til jegerutdanningen ved Garnisonen i Porsanger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet ønsker å opprette jegerutdanning
også i Sør-Norge og vil legge den til Evjemoen.
Regjeringen vil at grunnutdanningen til tjenesten
ved den norsk-russiske grensen fortsatt lokaliseres til Garnisonen
i Sør-Varanger på Høybuktmoen.
Komiteen er enig.
Regjeringen foreslår å nedlegge
Agder regiment/Utdanningsavdelingen innen 1. august 2002.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen foreslår gjennomgående tjeneste
i HMKG og at rekruttutdanningen foreslås flyttet fra Evjemoen
til Huseby Leir. Komiteen viser til de foreslåtte
investeringer til nye forlegninger i Huseby Leir, og avviser dette
forslaget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, foreslår
i stedet at ledig kapasitet på Heistadmoen benyttes til
grunnleggende rekruttutdannelse i HMKG.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Senterpartiet foreslår at rekruttutdanningen
i HMKG fortsetter på Evjemoen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet ønsker å utnytte ledig
kapasitet på Evjemoen ved gradvis å innføre
HV eller jegerutdanning.
Regjeringen foreslår å opprette
Kysteskaderen som nytt inspektorat i Sjøforsvaret. Marineinspektoratet
og Kystartilleriinspektoratet nedlegges innen 1. januar 2002.
Komiteen er enig.
Regjeringen forslår å opprette
Befalsskolen for Sjøforsvaret, Karljohansvern. Befalsskolen
for Kystartilleriet og Befalsskolen for Marinen nedlegges innen
1. juli 2002.
Komiteen har ingen
merknader.
Regjeringen foreslår å opprette
Kystjegerkommandoen, Harstad innen 1. januar 2002. Øvingsavdelingene/øvingsfortene
Bolærne, Herdla, Hysnes, Nes og Trondenes nedlegges.
Komiteen er enig i
at Kystjegerkommandoen opprettes på Trondenes ved Harstad.
Komiteens medlemmer fraKristelig Folkeparti og Senterpartiet vil
i tillegg opprette en kystjegerutdannelse på Karljohansvern.
Regjeringen vil videreføre KNM Haarfagre
med redusert mannskapsvolum for Sjøforsvaret og utdanne mannskaper
fra deler av det øvrige Forsvaret (mannskaper for Sjøheimevernet
og Luftforsvaret).
Komiteen er enig.
Regjeringen foreslår rekruttutdanning
i Luftforsvaret lagt til KNM Harald Haarfagre innen 31. desember 2003.
Komiteen er enig.
Regjeringen foreslår å nedlegge
Lufttjenesteinspektoratet, Luftverninspektoratet, Evalueringsinspektoratet,
Baseforsvarsinspektoratet, Flytryggingsinspektoratet og Luftkontrollinspektoratet,
og opprette Luft-operativt inspektorat, Luftkommando- og kontrollinspektorat
og Bakkebasert støtteinspektorat på Rygge innen
31. desember 2002.
Komiteen er enig.
Regjeringen foreslår å nedlegge
Luftforsvarets skolesenter Stavern (LSS). Utdanning og annen aktivitet som
i dag er tillagt LSS foreslås nedlagt, flyttet eller sammenslått.
Tiltaket gjennomføres innen 31. desember 2003.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i forslaget
i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår
at LSS videreføres med felles utdanning av forvaltningspersonell
og med felles MP-utdanning.
Regjeringen foreslår å nedlegge
Luftforsvarets befalsskole i Stavern og Luftforsvarets tekniske
befalsskole på Kjevik og å opprette Luftforsvarets
befalsskole på Luftforsvarets skolesenter Kjevik innen
31. desember 2002.
Komiteen er enig.
For å samle og relokalisere Heimevernets
fag- og utdanningskompetanse og etablere en enhetlig grunnutdanning
for vernepliktige mannskaper til Heimevernet foreslår Regjeringen å samle
virksomheten på Værnes. I ny struktur blir Heimevernet
i samarbeid med Hæren ansvarlig for å utvikle
taktikk og stridsteknikk for de oppgaver som er spesielle for territorialforsvaret.
Regjeringen forslår derfor at avdelingen på Værnes betegnes
som Heimevernets skole- og kompetansesenter (HVSK).
Heimevernsskolene på Dombås
og Torpo og Heimevernets utskrevne befalskurs på Kongsvinger
legges ned innen 1. juli 2003.
For å ivareta rekrutteringen til Heimevernet
i de nordlige landsdeler, spesielt innenfor de samiske områder,
foreslår Regjeringen at det opprettes en utdanningsavdeling
på Porsangmoen med ansvar for utdanning av utskrevet befal
til Heimevernet og gjennomføring av førstegangstjeneste
for personell til Heimevernet.
Utdanningen av utskrevet befal til Sjøheimevernet skal
videreføres ved Befalsskolen for Sjøforsvaret
i Horten. Gjennomføring av førstegangstjeneste
til Sjøheimevernet og Luftheimevernet vil i framtiden skje ved å utnytte
kapasitet ved henholdsvis KNM Harald Haarfagre og ved Luftforsvarets
avdelinger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Høyre, er enig i at HV-grunnutdanning
legges til Værnes og at øvrige behov dekkes gjennom
HV-utdanning på Heistadmoen og ved GP. Flertallet forutsetter
at befalskurs i HV videreføres ved at HV-utdanning på Torpo
opphører, og at samlet virksomhet videreføres på Dombås. Komiteen legger
videre til grunn at HV-UB-utdanning videreføres på Kongsvinger
dersom det ikke er kapasitet på Værnes.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet ønsker å videreføre
HVUB-utdanning på Kvenvikmoen og fremmer følgende
forslag:
"HVUB-utdanning videreføres
også på Kvenvikmoen."
Komiteens medlem fra Høyre går
inn for at Heimevernets skole kompetansesenter (HVKS) etableres
på Heistadmoen. Utskrevne befalskurs fortsetter på Kongsvinger.
I den grad behovet krever det benyttes også Evjemoen, Værnes
og Dombås til førstegangstjeneste og befalsopplæring.
Torpo legges ned.
For øvrig støtter dette
medlem Regjeringens opplegg under dette punkt.
Stortinget har gitt sin tilslutning til etableringen
av en felles logistikkorganisasjon (FLO) for Forsvaret. Gjennom
iverkseetting av FLO vil logistikkvirksomheten gjennomgå effektiviseringer.
Komiteen viser til
Innst. S. nr. 25 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 55 (1999-2000).
Alle verksteder og lagre som videreføres
i ny organisasjon, vil bli tilpasset den nye organisasjonen lokalt. Som
følge av endringer i primærvirksomheten foreslås følgende
avdelinger nedlagt:
– Forsyningsssenter
Sør- og Vestlandet inklusiv Evje tekniske verksted og filial
Voss
– Forsyningslager Trøndelag
med unntak av EBA-avdelingen og MEB-avdelingen som videreføres
– Heistadmoen tekniske verksted,
Hvalsmoen tekniske verksted, Rakkestad tekniske verksted, Haslemoen
tekniske verksted og Rinnleiret tekniske verksted.
Selve nedleggelsen vil bli ivaretatt og gjennomført
i regi av Forsvarets logistikkorganisasjon som en del av fase 1.
I Sjøforsvaret vil verksted- og lagervirksomheten
bli konsentrert til Haakonsvern og Ramsund. Verkstedet i Horten
vil bli videreført og tilpasset redusert struktur. Lager
og verksteder ved Olavsvern orlogsstasjon vil bli opprettholdt uten
fast bemanning, med unntak av en minimumsbemanning for teknisk drift
av anlegget. All lagervirksomhet ved de orlogsstasjoner som legges ned,
vil bli avviklet. Dette gjelder med unntak av de lagrene som omtales
i vurderingen av orlogsstasjoner i Sjøforsvaret.
Alle verksteder og lagre i Luftforsvaret er
fysisk integrert i stasjonen for direkte å understøtte
operativ og styrkeproduserende virksomhet. Som en konsekvens av
at en stasjon nedlegges eller får redusert aktivitet, vil
også stasjonens verksteder og lagre legges ned eller få redusert
aktivitet. Verksteder og lagre ved de stasjoner som skal bestå,
overføres til den nye logistikkorganisasjonen FLO.
Komiteen er enig.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til merknader under pkt. 7.1.
Regjeringen foreslår å videreføre
en struktur med fem korps bestående av Forsvarets stabsmusikkorps (Oslo),
Forsvarets distriktsmusikkorps Nord-Norge (Harstad), Kongelige norske
marines musikkorps (Horten), Forsvarets distriktsmusikkorps Vestlandet (Bergen)
og Forsvarets distriktsmusikkorps Trøndelag (Trondheim).
Dette innebærer at Forsvarets distriktsmusikkorps Sørlandet
(Kristiansand) og Forsvarets distriktsmusikkorps Østlandet
(Halden) legges ned.
Det foreslås at endringene gjennomføres
innen 31. desember 2002.
Komiteen vil påpeke
den verdien som Forsvarets musikk har, både for Forsvaret
selv og det sivile samfunn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet vil likevel understreke
at i en situasjon hvor hele Forsvaret må igjennom en omfattende
omorganisering, må man også gå igjennom
strukturen for Forsvarets musikk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
tilfreds med at det blir videreført en struktur med fem
korps bestående av Forsvarets stabsmusikkorps (Oslo), Forsvarets
distriktsmusikkorps Nord-Norge (Harstad), Forsvarets distriktsmusikkorps
Trøndelag (Trondheim), Kongelig norske marines musikkkorps
(Horten) og Forsvarets distriktsmusikkorps Vestlandet (Bergen) og
støtter for øvrig proposisjonen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Forsvarets musikk organiseres med
en struktur på fem korps. Forsvarets distriktsmusikkorps
Sørlandet i Kristiansand og Forsvarets distriktsmusikkorps Østlandet
i Halden legges ned."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at det på grunn av de
ansattes kontraktsforhold er lite å spare på nedleggelse
av musikkorps i Forsvaret. Disse medlemmer vil opprettholde
alle 7 eksisterende musikkkorps og anmoder Regjeringen om å vurdere
og overføre deler av det økonomiske ansvaret til
Kulturde-partementet og/eller fylkeskommunen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Forsvarets eksisterende 7 musikkorps
i Harstad, Trondheim, Bergen, Oslo, Halden, Horten og Kristiansand
videreføres. Regjeringen bes vurdere å overføre deler
av det økonomiske ansvaret til Kulturdepartementet og/eller
fylkeskommunen."
Komiteens medlem fra Høyre går
inn for at det videreføres en struktur med fem korps bestående
av Forsvarets stabsmusikkorps (Oslo), Forsvarets distriktsmusikkorps
Nord-Norge (Harstad), Forsvarets distriktsmusikkorps Trøndelag
(Trondheim), Kongelige norske marines musikkorps (Bergen) og Forsvarets
distriktsmusikkorps Sørlandet (Kristiansand), og fremmer
forslag i samsvar med dette.
Det vurderes å gi korpset i Trondheim
navnet "Kongelige norske luftforsvars musikkorps".
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at korpsene i Kristiansand og Halden legges ned. Videre foreslår disse
medlemmer at musikkorpset i Horten legges ned. Disse
medlemmer vil peke på at dersom andre departementer ønsker å videreføre
korpsene på eget budsjett bør det i så fall komme
forslag om det. Med dette foreslår disse medlemmer at
Forsvarets stabsmusikkorps (Oslo) og Forsvarets distriktsmusikkorps
i Nord-Norge (Harstad) videreføres som Hærens
musikkorps. Forsvarets distriktsmusikkorps Trøndelag (Trondheim)
videreføres som Luftforsvarets musikkorps, og Forsvarets
distriktsmusikkorps Vestlandet (Bergen) videreføres som Sjøforsvarets
musikkorps. Disse medlemmer åpner opp for
at inntil 15 stillinger fra vedlagte korps kan videreføres
som styrking av de øvrige korps.
Regjeringen foreslår å opprette
felles vernepliktsforvaltning for Forsvaret med lokalisering til
Hamar og etablering innen 1. juli 2004. Vernepliktsverkets sentrale
stab i Oslo og de seks regionale avdelinger i Oslo, Hamar, Kristiansand,
Bergen, Trondheim og Harstad, foreslås nedlagt.
Komiteen er enig i
at det opprettes en felles vernepliktsforvaltning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil legge virksomheten
til Hamar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
legge virksomheten til Harstad.
Komiteen forutsetter
at sesjonen fortsetter regionalt som nå.
Regjeringen foreslår å samle
Forsvarets sentrale lønnsfunksjoner til Oslo. Tre lønnskontorer
legges ned innen 1. august 2001. Forsvarets lønnsadministrasjon skal
effektiviseres gjennom anvendelse av ny teknologi.
Komiteen er enig i
at det opprettes et felles lønnskontor og at dette - etter
at de nødvendige rasjonaliserings- og effektiviseringsprosesser
er gjennomført, inkludert innførsel av ny teknologi
- lokaliseres til Harstad.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet forutsetter at et militært nærvær
vil bli opprettholdt på Oscarsborg festning, slik at Forsvarets
Hundeskole også for framtiden kan forlegges der. En eventuell
flytting av hundeskolen vil medføre unødige investeringskostnader,
trolig i størrelsesorden 50 mill. kroner.
Regjeringen foreslår å opprette
Nasjonal sikkerhetsmyndighet som et eget direktorat direkte underlagt Forsvarsdepartementet.
Direktoratet vil benevnes Direktoratet for forebyggende sikkerhet.
Komiteen tar ikke
stilling til etablering av Nasjonal sikkerhetsmyndighet som eget
direktorat nå, men ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med dette i forbindelse med den varslede stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet
og beredskap.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartietviser til kritikken av
Regjeringen for å ha utelatt vurderingene fra Sårbarhetsutvalget
i proposisjonen, jf. kap. 3.11. Disse medlemmer mener
at det er behov for nasjonal samordning også på det
politiske og tverrdepartementale planet når det gjelder
nasjonal krisehåndtering. Det må sikres en mer
helhetlig bruk av aktuelle virkemidler for å møte
trusler knyttet til samfunnets sårbarhet. Disse medlemmer mener
en løsning kan være at det ved statsministerens
kontor må opprettes et eget sekretariat for krisehåndtering
som skal tilrettelegge for, forberede og koordinere en god håndtering
av ulike krisesituasjoner. I tillegg kan sekretariatet ta initiativ
til generelt beredskapsarbeid på tvers av departementale grenser.
Disse medlemmer mener videre
at det bør opprettes et eget sikkerhetspolitisk råd
(råd for krisehåndtering), der utvalgte sikkerhetspolitiske
spørsmål og tema drøftes, og det gis
innspill til den politiske prosessen. Rådets arbeid kan
eventuelt koordineres av sekretariatet for krisehåndtering. Disse
medlemmer anmoder Regjeringen om å vurdere opprettelse
av et slikt råd og sekretariat i meldingen om samfunnssikkerhet
og beredskap.
En vellykket omlegging og etablering av en ny
struktur og organisasjon vil ikke alene løse Forsvarets grunnleggende
utfordringer, selv om en vellykket omlegging er en absolutt forutsetning
for at fremtidens utfordringer skal være håndterbare.
Grunnleggende utviklingstrekk gjør
det stadig dyrere å drive og fornye en gitt forsvarsstruktur.
Det betyr at regjeringen og Stortinget, også etter omleggingen,
vil stå overfor en vedvarende avveining: enten må Forsvarets
kjøpekraft opprettholdes på et gitt nivå, hvilket
vil innebære at budsjettrammene må økes
gradvis, eller så må størrelsen på Forsvarets
struktur og organisasjon reduseres ytterligere. Det sistnevnte kan skje
enten gradvis og i takt med den relative svekkelsen av kjøpekraften,
eller drastisk over en kort periode, tilsvarende den forestående
omleggingen i perioden 2002-2005. En slik ytterligere reduksjon
vil uansett innebære at hele våpengrener må tas
ut og at Forsvarets rolle og oppgaver må vurderes på nytt.
De problemene Forsvaret i dag strir med, vil
ikke forsvinne som følge av omleggingen alene. De langsiktige
utviklingstrekkene som skisseres nedenfor belyser årsakene
til dette, og gjør det mulig å sette omleggingen
av Forsvaret 2002-2005 i perspektiv.
De sikkerhetspolitiske utviklingstrender er
behandlet i kap. 3. Hovedbudskapet er at Norges sikkerhetspolitiske
situasjon preges av usikkerhet, og at både utfordringer,
risikobildet og rammevilkår er i rask endring. Dette tilsier
at forsvarsplanleggingen må legge vekt på å opprettholde
fleksibilitet, både med hensyn til hvilke oppgaver Forsvaret
kan løse til enhver tid, og med hensyn til evnen til å møte
vesenforskjellige oppgaver på lengre sikt. Samtidig indikerer
andre overordnede utviklingstrekk - teknologiske, militærfaglige,
samfunnsøkonomiske og kostnadsmessige - at det i fremtiden
vil være en betydelig nasjonal utfordring å opprettholde
Forsvaret på et hensiktsmessig kvalitativt og kvantitativt
nivå.
De langsiktige utviklingstrekk som er beskrevet ovenfor
stiller ikke i og for seg Forsvaret i noen særskilt situasjon.
Også andre samfunnssektorer, for eksempel helsesektoren,
kjennetegnes av store utgifter til lønn og investeringer
i avansert materiell. Utfordringene for Forsvaret blir imidlertid
ikke mindre av den grunn.
To hovedkonklusjoner synes nærliggende.
For det første må Forsvarets struktur gjennomgå betydelige
og til dels kostnadskrevende tilpasninger på lang sikt. Ikke
minst gjelder dette behovet for å tilpasse våre militære
styrker til de krav alliansen vil stille, og dermed sikre at det
norske forsvaret fortsatt skal kunne inngå som en relevant
del av NATOs militære kapasiteter. For det andre synes
en gradvis reduksjon av Forsvaret uunngåelig, dersom en
forutsetter et vedvarende flatt budsjettnivå.
For å kunne møte fremtidens
militære krav, har Regjeringen anbefalt en "dobbel" omlegging
i perioden 2002-2005; betydelige reduksjoner i Forsvarets omfang
kombinert med kvalitative endringer i Forsvarets innretning. Samtidig
er det lagt vekt på at Forsvaret skal beholde en balansert
struktur, i den forstand at en selvstendig nasjonal kapasitet skal
opprettholdes for nøkkelsektorene innen hver forsvarsgren.
I kombinasjon med realistiske forutsetninger om fremtidige budsjetter
begrenser denne ambisjonen i betydelig grad handlingsrommet med
hensyn til å innføre nye strukturelementer.
Tre scenarier avhengig av i hvilken grad omleggingen
lykkes, samt bevilgningsnivået og andre rammevilkår
i perioden deretter, vil Forsvarets utvikling kunne gå i
vidt forskjellige retninger de kommende ti år. Proposisjonen
skisserer tre alternative scenarier.
Det første forutsetter at omleggingen
gjennomføres i henhold til de retningslinjer som skisseres
i denne proposisjonen og at Forsvarets kjøpekraft deretter
opprettholdes. Det andre scenariet tar utgangspunkt i at omleggingen
gjennomføres i henhold til intensjonen, men at budsjettene
deretter flater ut eller synker. Det tredje scenariet beskriver
konsekvensene av at en ukontrollert nedbygging videreføres
gjennom delvise omstillingstiltak og/eller gradvis synkende
reelle budsjetter. Det siste vil gi noe mindre dramatiske konsekvenser
enn de som vil følge av å videreføre
dagens forsvarspolitiske hovedkurs.
Disse scenariene utvikles i proposisjonen på s.
125-127.
Regjeringens mål er å styre
Forsvaret i retning av et scenario basert på en vellykket
omlegging og deretter en stabil og forutsigbar kjøpekraft
(scenario 1). For å klare dette må følgende
grunnleggende forutsetninger være på plass:
– omleggingen
av Forsvaret må gjennomføres i henhold til intensjonene
i proposisjonen
– Forsvaret må i omleggingsperioden
tilføres de ressurser Regjeringen anbefaler. På lengre
sikt er en flat eller synkende budsjettutvikling uforenelig med
myndighetene for å videreføre det Forsvaret som
er beskrevet i proposisjonen
– tiltak må gjennomføres
for å få mest mulig ut av de bevilgede ressurser
– Forsvarets styrkestruktur må på lang
sikt utvikles i krysningsfeltet mellom behovet for å opprettholde en
balansert nasjonal struktur, behovet for å opprettholde
tilstrekkelig kompetanse i Forsvaret og behovet for å bidra
til videreutviklingen og moderniseringen av NATOs samlede styrker.
Den mest avgjørende forutsetning for
en positiv utvikling er imidlertid at Forsvaret lykkes med omleggingen
i perioden 2002-2005. Klarer ikke Forsvaret å håndtere
den utfordringen, vil utviklingen på lengre sikt bli dramatisk.
Komiteen vil understreke
at grunnleggende utviklingstrekk gjør det stadig
dyrere å drive og fornye en gitt forsvarsstruktur. Komiteen slår
derfor fast at også etter en vellykket omlegging av Forsvaret
vil det være nødvendig med vedvarende avveininger
mellom enten å opprettholde Forsvarets kjøpekraft
på et gitt nivå, noe som innebærer at
budsjettrammene gradvis må økes, eller å redusere
Forsvarets struktur og organisasjon ytterligere.
Komiteen viser til at dette kan
skje gradvis i takt med den relative svekkelsen av kjøpekraft,
hvis denne ikke kompenseres, eller en fortsatt drastisk omlegging over
en kort periode slik omleggingen nå gjennomføres.
Komiteen vil spesielt vise til
at kostnadsveksten for Forsvaret er noe høyere enn for
gjennomsnittet av samfunnet for øvrig. Dette skyldes først
og fremst at Forsvaret er avhengig av varer og tjenester som er dyrere
enn det gjennomsnitt som danner grunnlag for konsumprisindeksen.
Prisstigningen på militært materiell og utstyr
er også høyere enn gjennomsnittet for samfunnet
for øvrig. Denne prisstigningen varierer fra en materielltype
til en annen i størrelsesorden 2-5 pst. årlig.
Komiteen peker på at
dette danner grunnlag for betydelig grad av usikkerhet som har store
konsekvenser for forsvarsplanleggingen. Innenfor et 20 års
perspektiv, som er nødvendig for å fange inn fornyelsen
av hele strukturen, vil for eksempel et årlig avvik på en halv
prosent i forhold til den forutsatte økningen i driftsutgiftene,
beløpe seg til 23 mrd. kroner.
Komiteen vil i en slik sammenheng
peke på at ved ytterligere reduksjoner vil det uvegerlig
føre til at hele våpengrener må tas ut
og at Forsvarets rolle og oppgaver vil måtte vurderes påny.
Komiteen vil kraftig understreke
at en slik utvikling vil sette Norge ute av stand til en troverdig
suverenitetshevdelse og evne til å slå tilbake
selv mindre væpnede anslag.
Komiteen vil derfor sterkt advare
mot en slik utvikling.
Komiteen erkjenner at utviklingen
først og fremst innenfor teknologiutviklingen bidrar til å endre
både våpen, utstyr og måten militære
organisasjoner opererer på. Evne til rask kommunikasjon
og informasjonsutnyttelse sammen med moderne datasystemer har gjort
det mulig å utvikle mer presise våpen.
Denne utviklingen vil fortsette og kan føre
til grunnleggende endringer i måten å operere
på. En slik utvikling vil også få betydelige
konsekvenser for det norske forsvar og virke inn på vår
rolle innenfor NATO-alliansen.
En liten nasjon som Norge, med begrensede ressurser
kan ikke utvikle alle typer teknologi og kapasiteter på egen
hånd. Den militærteknologiske utvikling kan kun
møtes av oss gjennom utstrakt deltagelse i flernasjonalt
militært og forsvarsindustrielt samarbeide.
Komiteen vil påpeke
at Norge kontinuerlig må oppdatere sitt materiell og sine
kapasiteter. Således må det fremtidige forsvar
kunne innfase UAV"er (ubemannede luftfartøyer),
planlagt innen 2008 for å bidra også til NATOs
kapasitet på dette område. Komiteen legger
til grunn at det også vurderes anskaffelse av tankfly innenfor
en flernasjonal ramme og at det arbeides frem ordninger som sikrer
rask og forutsigbar tilgang på strategisk sjøtransport.
Komiteen er kjent med at NATO
lenge har anmodet Norge om å anskaffe kamphelikoptre, noe
som vil kunne gi mer fleksible kapasiteter blant annet knyttet til
forsvar av olje- og gassinstallasjoner. Komiteen forutsetter
at denne kapasitet vurderes på nytt i løpet av 4-årsperioden.
Komiteen vil også understreke
behovet for at Forsvaret i nær fremtid, i løpet
av 2001, tar stilling til på hvilken måte Forsvarets
kampflyflåte skal erstattes etter 2010.
Komiteen har merket seg de tre
scenarier som proposisjonen beskriver: Komiteen registrerer
at en vellykket omlegging og deretter stabil kjøpekraft
er en betingelse i scenario 1. Komiteen ser at en
vellykket omlegging som ikke følges opp av stabil kjøpekraft, scenario
2, vil føre til en betydelig svekkelse av det forsvar som
nå etableres, og at scenario 3 som innebærer manglende
omlegging og gradvis nedbygging, vil bety at Forsvaret vil miste
hele kapasiteter.
Komiteen legger til grunn at
en annen utvikling enn scenario 1 vil være uakseptabelt
dersom målet er et troverdig forsvar av Norge og en tilfredsstillende
deltagelse i NATO.
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og
Senterpartiet:
Forslag 1
Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) legges til Reitan
ved Bodø.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 2
Stortinget slutter seg til Forsvarets fremtidige
styrkestruktur som beskrevet i St.prp. nr. 45 (2000-2001) kap. 5.3.5
med følgende endringer/tillegg:
– Et mindre
antall Hauk-klasse MTB beholdes inntil 6 fartøyer Skjold-klasse
er ferdig innfaset.
– KNM Tyr beholdes.
– Anskaffelse av nye kampfly forberedes.
– Anskaffelse av transportfly
forberedes.
– Nasjonal kommando- og kontrollorganisasjon
(3. linje nivå) baseres på eksisterende organisasjon med
18-distrikter med territorielt ansvar.
– Heimevernets struktur skal omfatte
83 000 soldater.
Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å iverksette endringene.
Forslag 3
Stortinget foreslår å nedlegge
Forsvarets overkommando, og å opprette Forsvarsstaben og
samle den strategiske ledelsen av Forsvaret som integrert ledelse slik
Regjeringen foreslår i St.prp. nr. 45 (2000-2001).
Forslag 4
Infanteriets befalsskole i Trondheim og Harstad,
og leirene Haslemoen, Hvalsmoen, Eggemoen, Helgelandsmoen, Evjemoen
og garnisonen i Fredrikstad legges ned.
Forslag 5
En fregatt, fem landgangsfartøyer,
fire undervannsbåter, en minelegger, 6 Hauk klasse MTB-er
og ett depotfartøy (KNM Horten) utfases. En minesveiper
tas ut av styrkestrukturen.
Forslag 6
Ni artillerifort og seks undervannsanlegg (torpedo/mine)
utfases.
Forslag 7
Orlogsstasjonene Olavsvern, Hysnes, Ulsnes,
Marvika og Karljohansvern nedlegges.
Forslag 8
Et militærmedisinsk utdannings- og
kompetansesenter (MUKS) etableres på Sessvollmoen. Sanitetsregimentet,
Lahaugmoen og Luftforsvarets sanitetsskole, Stavern, nedlegges.
Forslag 9
Luftvernets utdannings- og kompetansesenter
etablere på Rygge. Luftvernutdanningen ved Ørland
og Bodø videreføres som en NASAMS-gruppe på Ørland og
en NASAMS-gruppe i Bodø. Det etableres ett NALLADS-batteri
i Bodø for utdanning av det landbaserte luftvernet i Sjøforsvaret
og ett NALLADS-batteri i Rusta leir for utdanning til Hæren.
Luftvernutdanningen ved Bardufoss hovedflystasjon og ved Østfold regiment
i Fredrikstad nedlegges.
Forslag 10
Tjenestetiden for førstegangsutdanning
av HV-personell settes til 4 måneder.
Forslag 11
Forsvarets musikk organiseres med en struktur
på fem korps. Forsvarets distriktsmusikkorps Sørlandet
i Kristiansand og Forsvarets distriktsmusikkorps Østlandet
i Halden legges ned.
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Høyre
og Senterpartiet:
Forslag 12
Evjemoen opprettholdes med utdanning av soldater til
Hans Majestet Kongens Garde.
Forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet:
Forslag 13
Innsatsstyrken (FIST-H) utvides til brigade.
Forslag 14
Tjenestetiden for førstegangsutdanning
av HV-personell settes til 6 mnd.
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme
forslag om statusheving for vernepliktige der bl.a. studiepoeng,
sluttvederlag og skattefritaksmodellen inngår som virkemidler.
Forslag 16
1. Nye jagerfly til
erstatning for dagens F-16-flåte anskaffes utenfor og som
tillegg til den ordinære budsjettramme for Forsvaret.
2. Nye transportfly til erstatning for
dagens C-130-flåte anskaffes utenfor og som et tillegg
til den ordinære budsjettramme for Forsvaret.
3. Omfanget av gjenkjøp knyttet
til anskaffelse av nye fly vurderes med grunnlag i presset på norsk økonomi
på det gjeldende tidspunkt.
4. Deltakelse i internasjonale operasjoner
finansieres som tillegg til de ordinære forsvarsbudsjetter.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet:
Forslag 17
1. 334-skvadronen gjenopprettes ved Haakonsvern/Flesland
som skvadron for helikoptrene til fregattene.
2. 337-skvadronen forblir ved Bardufoss flystasjon
i forbindelse med innføring av enhetshelikoptre.
Forslag 18
Stortinget ber Regjeringen dimensjonere Forsvarets logistikkorganisasjon
(FLO) slik at det kan spares inn om lag 200 mill. kroner årlig
i forhold til Regjeringens opplegg.
Forslag 19
Kystjegerutdanning i Sør-Norge etableres
på Karljohansvern.
Forslag 20
Hærens del av Forsvarets innsatsstyrke
etableres med:
– en hurtig
reaksjonsstyrke på inntil 700 personell sammensatt av en
kjerne av vervet personell og et større antall vernepliktige
med erfaring fra internasjonale operasjoner på kontrakt
– en reaksjons- og oppfølgingsstyrke
på inntil 1 100 personell
– en forsterkningsstyrke på inntil
400 personell.
Forslag 21
Forsvarets eksisterende 7 musikkorps i Harstad, Trondheim,
Bergen, Oslo, Halden, Horten og Kristiansand videreføres.
Regjeringen bes vurdere å overføre deler av det økonomiske
ansvaret til Kulturdepartementet og/eller fylkeskommunen.
Forslag 22
All forvaltningsutdannelse legges til Halden.
Forslag 23
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at anleggsarbeidene i forbindelse med Regionfelt Østlandet
utstår inntil støykonsesjonsspørsmål
er endelig avgjort og et nytt komplett kostnadsoverslag er lagt
fram.
Forslag 24
Førstegangstjenestens lengde for personell
til HV skal være 100 operative dager.
Forslag 25
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at spørsmålet om lokalisering av ARS i Sør-Norge
utredes nærmere. En representant for hver av de tre aktuelle
lokaliseringsstedene Kongsvinger, Mågerø og Gråkallen
bør delta i utredningsgruppen.
Forslag 26
Stortinget ber Regjeringen legge opp til at
om lag 4 200 vernepliktige gjennomfører førstegangstjenesten
i Heimevernet hvert år.
Forslag 27
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at det skjer en reduksjon i Forsvarets ledelsesstruktur utover Regjeringens
opplegg tilsvarende minst 200 mill. kroner årlig.
Forslag 28
330-, 334- og 337- skvadronen legges ikke til
Sola. Kystvaktens helikoptre forblir på Bardufoss og fregatthelikoptrenes
base legges til Flesland/Haakonsvern.
Forslag 29
HVUB-utdanning videreføres også på Kvenvikmoen.
Forslag fra Høyre:
Forslag 30
Heimevernets skole og kompetansesenter etableres på Heistadmoen.
Utskrevet befalskurs for HV fortsetter på Kongsvinger.
I den grad behovet krever det, benyttes også Evjemoen,
Værnes og Dombås. Torpo legges ned.
Forslag 31
Det videreføres en struktur på fem
korps lokalisert til Oslo, Harstad, Trondheim, Bergen og Kristiansand.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 32
Forsvarets felles forvaltningsskole etableres
i Stavern.
Forslag 33
1. Forsvarets felles
forvaltningsskole etableres i Stavern.
2. Fremtidig forvaltningsutdanning på stabsskole
II-nivå vil være en integrert del av FSTS innenfor FSAF.
3. Forsvarets informasjonssystem/personell-kompetansesenter
(FIS/P-KS) videreføres i Stavern.
Forslag 34
Ingeniørvåpenets virksomhet
på Hvalsmoen videreføres.
Forslag 35
720-skvadron og FEKS/717-skvadron videreføres
på Rygge flystasjon.
Forslag 36
Landsdelskommando sør (LDKS) legges
til Jåttå i Stavanger.
Forslag 37
Forsvarets musikk organiseres med en struktur
på fire korps:
Forsvarets stabsmusikkorps (Oslo)
Hærens musikkorps i Harstad
Luftforsvarets musikkorps i Trondheim
Sjøforsvarets musikkorps i Bergen
Forsvarets distriktsmusikkorps i Kristiansand
og Halden legges ned.
Kongelig norske marines musikkorps Horten legges ned.
Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget slutter seg til Forsvarets framtidige styrkestruktur som beskrevet i St.prp. nr. 45 (2000-2001) kap. 5.3.5, med følgende endringer/tillegg:
-
1. Det opprettholdes en mobiliseringsbrigade i Trøndelag (BRIG 12).
-
2. Jegerforband på minimum bataljonsnivå.
-
3. 14 Hauk-klasse MTB-er beholdes.
-
4. Skjold-klasse MTB-er innfases med 6 fartøyer.
-
5. 9 kystfort legges i "møllpose".
-
6. 6 undervannsanlegg beholdes i "møllpose".
-
7. KNM Tyr beholdes.
-
8. Anskaffelse av nye kampfly forberedes.
-
9. Anskaffelse av transportfly forberedes.
-
10. Nasjonal kommando- og kontrollorgansiasjon (3. linje nivå) baseres på eksisterende organisasjon med 18 HV-distrikter og med territorielt ansvar.
-
11. Heimevernets struktur skal omfatte 83 000 soldater.
Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å iverksette endringene.
II
Forsvarets overkommando legges ned tidligst mulig i omleggingsperioden, og senest innen 31. desember 2004.
Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake med forslag av generalinspektørenes plass i den nye strukturen.
III
-
1. Forsvarsstaben opprettes og samlokaliseres med Forsvarsdepartementet tidligst mulig i omleggingsperioden, og senest innen 31. desember 2004.
-
2. Stortinget ber Regjeringen sørge for at personellreduksjonene i det som i dag er FD og FO skal føre til en merinnsparing på årlige driftsutgifter på 75 mill. kroner relatert til St.prp. nr. 45 (2000-2001).
IV
Dagens forsvarskommandoer (FKN, FKS), de tre sjøforsvarsdistriktene (SDN, SDV og SDS) og fire distriktskommandoene (DKN, DKT, DKSV og DKØ) i Hæren legges ned. Det opprettes:
-
1. Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK), Jåttå i Stavanger,
-
2. Landsdelskommando Nord (LDKN), Reitan, og
-
3. Landsdelskommando Sør (LDKS), Trondheim.
V
Hærens 14 territorielle regimenter legges ned.
VI
Hærens del av Forsvarets innsatsstyrke etableres med:
-
1. en delvis vervet hurtig reaksjonsstyrke på inntil 700 personell
-
2. en reaksjons- og oppfølgingsstyrke på inntil 1100 personell
-
3. en forsterkningsstyrke på inntil 400 personell.
Standkvarter for Hærens del av Forsvarets innsatsstyrke vil være Østerdal garnison.
VII
Det opprettes to utdannings- og kompetansesentra:
-
1. Utdannings- og kompetansesenter for Hærens kamptropper, betegnet KAMPUKS, lokalisert til Østerdal garnison med et kampinspektorat.
-
2. Utdannings- og kompetansesenter for Hærens trenvåpen, betegnet logistikk UKS (LOGUKS), på Sessvollmoen med et treninspektorat. De våpenvise regimenter med de våpenvise inspektorater og de våpenvise utdannings- og kompetansesentra legges ned. Dette omfatter Søndenfjeldske Dragonregiment, Artilleriregimentet, Ingeniørregimentet, Sambandsregimentet, Trenregimentet, Våpenteknisk regiment, samt utdannings- og kompetansesentra for Hærens Intendantur, Hærens våpentekniske korps og Hærens transportkorps.
-
3. Infanteriets befalsskoler i Trondheim og Harstad, og leirene Hvalsmoen, Eggemoen, Helgelandsmoen, Evjemoen og garnisonen i Fredrikstad legges ned.
VIII
Utdanningsavdelingen ved Agder Regiment nedlegges.
IX
En fregatt, to landgangsfartøyer, fire undervannsbåter, en minelegger, ett depotfartøy (KNM Horten) utfases. En minesveiper tas ut av styrkestrukturen.
X
-
1. Orlogsstasjonene Olavsvern, Hysnes, Ulsnes, Marvika og Karljohansvern nedlegges.
-
2. Olavsvern videreføres som base under Ramsund orologstasjon.
XI
Kysteskadren opprettes på Haakonsvern. Kystartilleriinspektoratet og Marineinspektoratet nedlegges.
XII
Befalsskolen for Sjøforsvaret opprettes på Karljohansvern. Befalsskolen for Marinen og Befalsskolen for Kystartilleriet nedlegges.
XIII
Kystjegerkommandoen opprettes ved Harstad. Bolærne øvingsfort, Herdla øvingsfort, Hysnes øvingsavdeling, Nes øvingsfort og Trondenes øvingsavdeling nedlegges.
XIV
L-70 våpensystemet utfases.
XV
-
1. Luftforsvarets flystasjoner organiseres i tre kategorier; hovedflystasjoner, flystasjoner og mobiliseringsflystasjoner. Stasjonene omorganiseres og endrer status:
-
2. Bodø og Ørland nedlegges som hovedbaser og videreføres som hovedflystasjoner.
-
3. Rygge nedlegges som hovedflystasjon.
-
4. Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme overfor Stortinget forslag om fremtidig virksomhet på Rygge, Gardermoen og Kjeller, for behandling i høstsesjonen 2001.
-
5. Bardufoss nedlegges som hovedbase og organiseres som flystasjon.
-
6. Gardermoen og Andøya nedlegges som deployeringsbaser og videreføres som flystasjoner.
-
7. Sola kadreflystasjon nedlegges som deployeringsbase og organiseres som flystasjon.
-
8. Evenes, Langnes, Værnes, Flesland og Torp nedlegges som deployeringsbaser og videreføres som mobiliseringsflystasjoner.
-
9. Banak nedlegges som flystasjon og legges under Bodø hovedflystasjon som egen stasjonsgruppe.
XVI
Luftforsvarets skvadroner organiseres og lokaliseres slik:
-
1. En kampflyskvadronstruktur bestående av 338 skvadron lokalisert ved Ørland hovedflystasjon, og 331-skvadron og 332-skvadron lokalisert ved Bodø hovedflystasjon.
-
2. 334-skvadron gjenopprettes ved Sola flystasjon som skvadron for helikoptre til fregattene.
-
3. 337-skvadron overføres til Sola flystasjon i forbindelse med innføring av enhetshelikopter.
XVII
Luftforsvarets stasjoner Gråkallen og Kongsvinger legges ned, og virksomheten konsentreres til Luftforsvarets stasjon Mågerø.
XVIII
Rekruttutdanning i Luftforsvaret legges til KNM Harald Haarfagre.
XIX
Luftoperativt inspektorat, luftkommando- og kontrollinspektorat og bakkebasert støtteinspektorat opprettes på Rygge. Lufttjenesteinspektoratet, Luftverninspektoratet, Evalueringsinspektoratet, Baseforsvars-inspektoratet, Flytryggingsinspektoratet og Luftkontrollinspektoratet nedlegges.
XX
Luftforsvarets befalsskole i Stavern og Luftforsvarets tekniske befalsskole på Kjevik nedlegges. Luftforsvarets befalsskole ved Luftforsvarets skole- og kompetansesenter Kjevik opprettes.
XXI
Luftforsvarets skolesenter Stavern nedlegges.
XXII
-
1. Heimevernets førstegangsutdanning gjennomføres på Værnes og Heistadmoen.
-
2. Heimevernets skolevirksomhet på Torpo legges ned.
-
3. Heimevernets skole- og kursvirksomhet videreføres på Dombås.
-
4. HV-07 lokaliseres til Kristiansandområdet.
XXIII
-
1. Et militærmedisinsk utdannings- og komptansesenter (MUKS) etableres.
-
2. Sanitetsregimentet, Lahaugmoen, og Luftforsvarets sanitetsskole, Stavern, nedlegges.
-
3. MUKS vurderes lokalisert innenfor alternativene Østerdalen Garnison, Sessvollmoen og Lahaugmoen.
XIV
Forsvarets militærpolitiskole opprettes på Sessvollmoen. Militærpolitiskolen i Stavern, militærpolitiskolen på Haakonsvern og militærpolitiseksjonen på Sessvollmoen nedlegges.
XXV
-
1. Luftvernets utdannings- og kompetansesenter etableres på Rygge.
-
2. Luftvernutdanningen ved Ørland og Bodø videreføres med en NASAMS-gruppe på Ørland og en NASAMS-gruppe i Bodø.
-
3. NALLADS-batteri for utdanning av det landbaserte luftvernet i Sjøforsvaret og ett NALLADS-batteri for utdanning til Hæren etableres på Bardufoss
-
4. Luftvernutdanningen ved Østfold regiment i Fredrikstad nedlegges.
XXVI
Et felles kompetansesenter for vognførerutdanning etableres på Sessvollmoen.
XXVII
Forsvarets forvaltningsskole etableres, samlokaliseres og organiseres i Oslo ved Forsvarets skolesenter Akershus festning (FSAF). Framtidig forvaltningsutdanning på stabsskole II-nivå vil være en integrert del av Forsvarets stabsskole (FSTS) innenfor FSAF, mens Forsvarets forvaltningsskole/Halden opprettes for gjennomføring av den øvrige forvaltningsutdanningen.
Forvaltningsskolene i Hæren (Halden), Sjøforsvaret (Bergen) og Luftforsvaret (Stavern) sammen med Forsvarets overkommando/økonomiutviklingsavdelingen i Oslo, Kompetansesenter forvaltning (KFV) og Forsvarets informasjonssystem/Personell-kompetansesenter (FIS/P-KS) i Stavern legges ned.
XVIII
Forsyningssenter Sør- og Vestlandet inklusiv Evje tekniske verksted og filial Voss, Forsyningslager Trøndelag (EBA-avdelingen og MEB-avdelingen videreføres), Heistadmoen tekniske verksted, Hvalsmoen tekniske verksted, Rakkestad tekniske verksted, Haslemoen tekniske verksted og Rinnleiret tekniske verksted nedlegges.
XXIX
Lønnsadministrasjonen samles og lokaliseres til Harstad etter at de planlagte omorganiserings- og effektiviseringsprosessene er gjennomført. Øvrige avdelinger for lønnsadministrasjon legges ned.
XXX
En felles vernepliktsforvaltning for Forsvaret etableres på Hamar. Vernepliktsverkets sentrale stab i Oslo og de seks regionale avdelingene i Oslo, Hamar, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Harstad legges ned.
XXXI
Stortinget ber Regjeringen nedsette en egen arbeidsgruppe som skal utrede det vernepliktige og utskrevne befalets oppgaver og funksjoner i det fremtidige forsvar.
XXXII
Stortinget ber Regjeringen gjennomføre innsparinger på om lag 75 mill. kroner pr. år ved tilpassing av Forsvarets eiendommer, bygg og anlegg til minimal bygningsstandard.
Oslo, i forsvarskomiteen, den 10. juni 2001
Hans J. Røsjorde
leder og ordfører |
Grethe Fossli
sekretær |