Følgende forslag fremmes i dokumentet:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag overfor Stortinget om hvordan norske naturressurser, og da særskilt matressursene i sjø og på land, skal forbli under nasjonal kontroll og eierskap."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Olav Akselsen, Jon Olav Alstad, Bendiks H. Arnesen og Grethe Fossli,
fra Høyre, Silja Ekeland, Ivar Kristiansen og Michael Momyr,
fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve
Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge
Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og May-Helen Molvær
Grimstad og fra Senterpartiet, Marit Arnstad, viser til
at Dokument nr. 8:5 (2001-2002) forslag fra stortingsrepresentant
Steinar Bastesen om at kontrollen og eierskapet til naturresursene,
og da særlig matressursene i sjø og på land,
kan forbli på norske hender, er et svært omfattende
forslag.
Fra statsråd Svein Ludvigsen, Fiskeridepartementet, foreligger
det en oversikt over gjeldende regelverk, pågående
prosesser, samt internasjonalt rammeverk fordelt på forskjellige
naturressursområder. Dette legges ved innstillingen.
I dette notatet fra departementet blir det i
innledningen fremhevet at andelen utenlandske eier på Oslo
Børs - alle næringssektorer sett samlet er på om lag 1/3
og at nordmennenes beholdning av direkte investeringer oversteg
for første gang utlendingers beholdning av direkteinvesteringer
i Norge i 1994. Norske investeringer i utlandet er i første
omgang petroleum, men også treforedling og metaller.
Her viser departementet til at Norge har bestridt ESAs
forståelse av rekkevidden av EØS-avtalen og om norsk
oppdrettsnæring skal underlegges EØS-avtalens etablerings-
og kapitalregler. Dette fordi EØS-avtalen ikke omfatter
EUs felles fiskeripolitikk. Situasjonen er ikke avklart.
Det vises også til at forskrift av
16. februar 2001 nr. 158 om kontroll med eiermessige endringer i
selskap m.v. som fastsetter at ingen kan kontrollere mer enn 10 pst.
av samlet konsesjonsvolum uten tillatelse fra Fiskeridepartementet.
Det gis ikke tillatelse til erverv som medfører at selskaper
vil kontrollere mer enn 20 pst. av samlet konsesjonsvolum i Norge,
men setter ingen grenser for hvor stor kontroll utenlandske selskaper som
sådan kan få over Norges totale konsesjonsvolum.
Når det gjelder fiskeri vises det til
deltakerloven og fiskerigrenseloven som regulerer adgangen for så vel norske
som utenlandske personer og selskap til å drive ervervsmessig
fiske med fiskefartøy. Utenlandske personer og selskap
kan ikke eie mer enn 40 pst. i et selskap som eier fiskefartøy.
Det vises videre til at Eierskapsutvalget skal levere sin innstilling
1. juni 2002, og at en bl.a. skal se på gjeldende eierbegrensninger
og foreslå tidsmessige regler som skal ivareta de fiskeripolitiske
hensyn.
Her er det konsesjonsloven av 1974 som regulerer eierforhold.
Ved konsesjonsbehandling kan det ikke legges vekt på om
overtakeren er av norsk eller utenlandsk opprinnelse. Det avgjørende
er bo- og driveplikt.
Petroleumsloven av 1966 med tilhørende
forskrifter regulerer virksomheten. Her er hovedmålet å sikre høyest
mulig verdiskapning for det norske samfunn, samt bidra til å sikre
velferd og sysselsetting. De store statsselskapene Statoil ASA og
Norsk Hydro ASA er de to største operatørene.
Her har regjeringen signalisert statlig salg av aksjer.
Her er det industrikonsesjonsloven av 1917 nr.
16 som gjennom bestemmelser om forkjøpsrett, konsesjonsplikt
og hjemfall skal sikre at statens og allmennhetens interesser i
de norske vannfallsressurser blir ivaretatt.
Det er imidlertid kommet signaler om at ESA
vil vurdere hjemfallsregimet. Dette er en svært viktig
bestemmelse da overdragelse av konsesjonspliktige vannfallsrettigheter
utløses som utgangspunkt også forkjøpsrett for
staten.
Bergverksloven av 1972 nr. 70 stiller ingen
krav til eiersammensetning i norske selskaper. Her gjelder ikke-diskrimineringsforbudet
i EØS-avtalens art 4.
Her er det etter norsk rett ingen generelle
regler om eierskap eller retten til å disponere genressursene.
Mye taler for at genressursene rettslig sett må anses som
en felles nasjonal ressurs.
Det vises til FNs konvensjon av 1992 om biologisk mangfold
(CBD). Biomangfoldlovutvalget skal legge fram sine forslag til en
samordning av lovgivning om biologisk mangfold innen 1. oktober
2003.
Nærings- og handelsdepartementet forvalter
lov av 23. desember 1994 nr. 79 om erverv av næringsvirksomhet.
Loven pålegger erververe av virksomheter over en viss størrelse å melde
ervervet til Nærings- og handelsdepartementet. Loven er
foreslått opphevet. Forslaget er på høring.
Departementet mener loven ikke er et egnet virkemiddel for å fremme
nasjonalt eierskap og kontroll i meldepliktige virksomheter med produksjon
knyttet til naturressurser.
Her vises det til at Justisdepartementets lovavdeling har
fokusert på behovet for å konsekvensutrede utkast til
mellomstatlige investeringsbeskyttelsesavtaler for å sikre
mot at avtalene fører til utilsiktet og uønsket
innsnevring av Stortingets lovgivningsmyndighet. MAI-avtaleforhandlinger
og de pågående forhandlingene om en investeringsbeskyttelsesavtale
EFTA-Singapore påvirkes av bl.a. ønsket om å sikre
at norske naturressurser, herunder matressursene i sjø og
på land, skal forbli under nasjonal lovgivende kontroll.
Departementet skriver i sitt notat at notatet
gir en oversikt og er ment å være et utgangspunkt
for komiteens arbeid med Dokument nr. 8:5 (2001-2002)
Komiteen vil imidlertid vise til at de prinsippene
som berøres i forslaget må vurderes politisk og
at en da må ha et bredere grunnlag for å ta beslutning.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Dokument nr. 8:5 (2001-2002) vedlegges
protokollen."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti, ser at det er behov for en samlet gjennomgang
av de problemstillinger som er tatt opp i Dokument nr. 8:5 (2001-2002).
Dette bør ses sammen med at regjeringen har varslet en
egen melding om statlig eierskap i april 2002.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen på egnet
måte gi en orientering til Stortinget om hvordan staten
bør håndtere eierskapet til naturressurser, herunder
matressurser - samt en fordeling av norsk og utenlandsk eierstruktur."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil vise til at problemstillingene
som er tatt opp i Dokument nr. 8:5 (2001-2002) om eierskap til naturressurser
er sammensatte og at de kan arte seg forskjellig for ulike sektorer.
På den ene siden driver myndighetene ressursforvaltning,
miljøforvaltning og sektorpolitikk på en rekke
områder, samtidig har staten eierandeler i en del selskaper
som har interesser i noen av de ressursene forslaget berører.
Regjeringen har varslet en egen melding om statlig eierskap i april
2002. De spørsmålene som gjelder statlige eierandeler
i selskaper, vil bli drøftet nærmere i den sammenhengen. Når
det gjelder naturressurser, herunder matressurser, regner disse
medlemmer med at Regjeringen vil orientere Stortinget om
problemstillingen på egnet måte.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringen på egnet
måte gi en orientering til Stortinget om hvordan staten
bør håndtere eierskapet til naturressurser, herunder
matressurser - samt en fordeling av norsk og utenlandsk eierstruktur.
II
Dokument nr. 8:5 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentant
Steinar Bastesen om at kontrollen og eierskapet til naturressursene,
og da særlig matressursene i sjø og på land,
kan forbli på norske hender - vedlegges protokollen.
Det vises til brev av 15. november 2001 (./.)
samt brev av 14. januar 2002 (./.) fra Stortinget v/Næringskomiteen
til Fiskeridepartementet.
Av disse går det frem at Næringskomiteen
for tiden har til behandling et forslag fra stortingsrepresentant Steinar
Bastesen om at kontrollen og eierskapet til naturressursene, og
da særlig matressursene i sjø og på land,
kan forbli på norske hender.
Næringskomiteen ber om Fiskeridepartementets
vurdering av Dokument nr. 8:5 (2001-2002), samt at Fiskeridepartementet
koordinerer svaret til Næringskomiteen på vegne
av de andre aktuelle departementene.
Forslagstillers forslag er formulert slik at
det favner om naturressurser generelt, men matressurser spesielt.
Nedenfor, etter innledningen, følger
på denne bakgrunn en oversikt over gjeldende regelverk,
eventuelle pågående prosesser, samt internasjonalt
rammeverk fordelt på forskjellige naturressursområder.
Deretter, i pkt. 8 omhandles lov av 23. desember 1994
nr. 79 om erverv av næringsvirksomhet (ervervsloven),
og i pkt. 9 sies noe om behovet for å konsekvensvurdere
utkast til mellomstatelige investeringsbeskyttelsesavtaler.
Vekst i eierskap over landegrensene gjennom
utenlandske direkteinvesteringer skjer innenfor alle næringssektorer.
Veksten i utenlandske direkteinvesteringer er en god indikasjon
på i hvilken grad man kan snakke om økt globalisering
av økonomien og økende grad av internasjonalisering
av eierskapet i næringslivet. Andelen utenlandske eiere
på Oslo Børs - alle næringssektorer sett
samlet - har de siste årene ligget på om lag 1/3.
Dette er ikke mye høyere enn utlendingers eierandeler i
andre land. Man har ikke full oversikt over utlendingers eierandeler
i ikke-børsnotert norsk næringsliv, men denne
andelen er trolig lavere enn i børsnotert næringsliv.
Norge har tradisjonelt vært netto importør
av utenlandske direkte investeringer. Hovedtendensen de senere år
viser at dette ikke lenger er tilfelle. Det har gjennomgående
vært høyere vekst i beholdningen av norske direkteinvesteringer
i utlandet enn i utenlandske direkteinvesteringer i Norge. Nordmenns
beholdning av direkte investeringer oversteg for første
gang utlendingers beholdning av direkteinvesteringer i Norge i 1994.
Norske direkteinvesteringer i utlandet har i betydelig grad vært
rettet mot naturressursbaserte næringer, i første
omgang petroleum, men også for eksempel treforedling og
metaller. Innenfor havbruk har norske aktører opparbeidet
betydelige eierinteresser i utlandet, på samme måte
som utlendinger har ervervet eierinteresser i norsk havbruksnæring.
Direkteinvesteringer betyr eierskap, enten det er norske investeringer
i utlandet eller utlendingers investeringer i norsk næringsvirksomhet.
Utenlandske investeringer har gjennom årene
i mange tilfeller vært avgjørende for utviklingen
av ny norsk næringsvirksomhet. Dette gjelder for eksempel oppbyggingen
av nye næringer på begynnelsen av 1900-tallet
og den senere fremveksten av petroleumssektoren. Utenlandske eiere
kan i mange tilfeller gi tilgang til ny teknologi, markedskanaler
og andre nettverk som bidrar til utviklingen av virksomheten. En undersøkelse
fra SNF fra 1999 indikerer at det ikke er noen dårligere
utvikling i for eksempel sysselsetting eller lønnsomhet
i utenlandskeide bedrifter i Norge enn i norskeide.
Utgangspunktet for all oppdretts- og havbeitevirksomhet
i Norge er at det kreves konsesjon, jf. lov av 14. juni 1985 nr.
68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. (oppdrettsloven) § 3
og lov av 21. desember 2000 nr. 118 om havbeite (havbeiteloven) § 3.
Oppdrettsloven og havbeiteloven inneholder pr.
i dag bestemmelser om at det skal legges vekt på lokalt eierskap
ved tildeling av nye konsesjoner. I forhold til oppdrettsloven gjelder
dette bare for konsesjoner for oppdrett av laks og ørret
i sjøvann. Bestemmelsen har blitt praktisert slik at det
har vært et minimumskrav at søkere etablerer et
kontor i den regionen de ønsker å etablere seg
i. Kriteriet gjelder, etter Fiskeridepartementets oppfatning, likt
for nasjonale og utenlandske søkere.
EFTA Surveillance Authority (ESA) har i en grunngitt uttalelse
av 15. november 2001 konkludert med at de anser vilkåret
om lokal tilknytning i oppdrettsloven for å være
i strid med EØS-avtalens art. 31 og art. 40. Norge er bedt
om å rette seg etter ESA sine synspunkter på dette.
Avgivelse av grunngitt uttalelse er siste formelle henvendelse før
saken eventuelt avgjøres av EFTA-domstolen. EØS-avtalens
art. 31 og art. 40 regulerer rett til fri etablering og fri flyt
av kapital mellom medlemsstatene, og ESA mener at vilkåret
om lokal tilknytning diskriminerer utenlandske selskap som vil etablere
seg i norsk havbruksnæring. I forlengelsen av dette mener ESA
også at vilkåret hindrer fri flyt av kapital.
Stortinget ble informert om dette gjennom Ot.prp.
nr. 65 (2000-2001) om lov om endring i lov 14. juni 1985 nr. 68
Om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. (vederlag ved tildeling av konsesjoner
for matfiskoppdrett av laks og ørret). ESA har foreløpig
ikke kommentert havbeiteloven, men har grepet tak i samme problemstilling
i forhold til utkastet til ny tildelingsforskrift for laks- og ørretkonsesjoner.
Norge har bestridt ESAs forståelse
av rekkevidden av EØS-avtalen og om norsk oppdrettsnæring
skal underlegges EØS-avtalens etablerings- og kapitalregler.
Bakgrunnen for dette er at EØS-avtalen ikke omfatter EUs
felles fiskeripolitikk. EØS-avtalen har i protokoll 9 særregler
for handel med fisk, herunder begrensninger i det frie varebytte,
særregler for statsstøtte i fiskerisektoren, regler
for markedsorganisering og konkurranseregler. Sett hen til at akvakultur
i EU er en del av den felles fiskeripolitikk, og dermed står
i en særstilling i forhold til EF-traktatens generelle
regler, mener Fiskeridepartementet at det kan argumenteres for at
akvakultur står i samme særstilling i forhold
til EØS-avtalen.
Fiskeridepartementet arbeider nå med
saken, og dersom det ikke oppnås en akseptabel løsning
med ESA, må det vurderes om det er hensiktsmessig å bringe saken
inn for avgjørelse i EFTA-domstolen.
Forskrift av 16. februar 2001 nr. 158 om kontroll med
eiermessige endringer i selskap mv. som innehar tillatelse til oppdrett
av matfisk av laks og ørret i sjø begrenser hvor
stor kontroll noen kan få innenfor oppdrettsnæringen.
Med kontroll menes i denne sammenheng direkte eller indirekte eierskap
til mer enn halvparten av eierinteressene, eller at det på annen
måte oppnås tilsvarende kontroll. Forskriften
fastsetter at ingen kan kontrollere mer enn 10% av samlet
konsesjonsvolum uten tillatelse fra Fiskeridepartementet. Det gis
ikke tillatelse til erverv som medfører at selskaper vil
kontrollere mer enn 20% av samlet konsesjonsvolum i Norge.
Selv om bestemmelsene setter begrensninger på hvor store
enkeltselskaper kan bli innenfor norsk oppdrett, setter de ingen
grenser for hvor stor kontroll utenlandske selskaper som sådan
kan få over Norges totale konsesjonsvolum.
Adgangen til å høste av fiskeriressursene
i Norge er knyttet til retten til å eie fiskefartøy
og å drive ervervsmessig fiske.
Norge har som de fleste OECD-land restriksjoner
for utenlandske interesser med hensyn til å investere i
fiskefartøy og drive ervervsmessig fiske. Det er få land
som likestiller utenlandsk og hjemlig kapital innenfor fiskeri.
EØS-avtalen gjør unntak for
eierskap til norske fiskefartøy i forhold til de alminnelige
bestemmelsene om fri etableringsrett og fri kapitalbevegelse som
gjelder i EØS-området. I EØS-avtalens
vedlegg er det bestemt at Norge kan opprettholde de restriksjoner
for utenlandske statsborgeres og selskapers eierskap til norske
fiskefartøy som gjaldt på datoen for undertegning
av avtalen.
Lov av 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta
i fiske og fangst (deltakerloven) og lov av 17. juni 1966 nr. 19
om Norges fiskerigrense og om forbud mot at utlendinger fisker innenfor
fiskerigrensen (fiskerigrenseloven), regulerer adgangen for så vel
norske som utenlandske personer og selskap til å drive
ervervsmessig fiske med fiskefartøy. Utenlandske personer
og selskap kan ikke eie mer enn 40% i et selskap som eier fiskefartøy.
Hovedbestemmelsene som regulerer adgangen for personer
og selskaper til å eie fiskefartøy finner en i deltakerloven §§ 5
og 6. Her settes det krav til eiers nasjonalitet og at eier er aktiv
fisker1.
I tillegg til at det er lovfestet begrensninger
for hvem som kan eie fiskefartøy, er det også fastsatt
grenser for hvor mye som kan eies, såkalte konsentrasjonsbestemmelser.
I egne instrukser er det satt grenser for hvor
stor andel av kvoten en person eller et selskap kan disponere innenfor
to betydelige fartøygrupper, henholdsvis torsketrål-
og ringnotgruppen.
Ervervstillatelse til å fiske med norsk
fartøy2 kan etter
deltakerloven § 5 kun gis til den som er norsk statsborger
eller likestilt med norsk statsborger etter fiskerigrenseloven § 2
første og annet ledd. Etter fiskerigrenseloven er følgende
likestilt med norsk statsborger:
– personer
som er bosatt i Norge
– aksjeselskap og selskap med
begrenset ansvar når selskapets hovedkontor og styrets
sete er i Norge og styrets flertall, herunder styrelederen, består
av norske statsborgere som er bosatt i Norge og har bodd her de
to siste årene, og norske statsborgere eier aksjer eller
andeler svarende til minst 6/10 av selskapets kapital og
kan utøve stemmerett med minst 6/10 av stemmene.
For utenlandske personer og selskaper gjelder
således at de kan besitte maksimalt 40% i selskap
som direkte eller indirekte eier fiskefartøy.
1 Kravet om at eier
skal være aktiv fisker kom inn i fiskerilovgivningen
under annen verdenskrig, første gang som en forordning
og senere i mellombels lov av 29. juni 1956 nr. 8 om eigedomsretten
til fiske- og fangstfarkostar. Bakgrunnen var at såkalt
fiskerifremmed kapital søkte å kjøpe
opp fiskefartøy for plassering av ledig investeringskapital
(jf. Ot.prp. nr. 24 - 1956). Det var særlig store havgående
fartøy dette gjaldt, og ved utgangen av krigen var over
50% eiet av slik fremmedkapital. Samtidig hadde en forut
hatt lengre perioder med svake priser pga. de vanskelige forholdene
internasjonalt og den sterke priskonkurransen mellom hjemlige eksportører
av fisk. Norges Fiskarlag krevde på denne bakgrunn at myndighetene
måtte iverksette tiltak innen eierskap og omsetning som
styrket fiskernes stilling. Lovbeskyttet rett til å eie
fiskefartøy sammen med et omsetningsmonopol, jf. midlertidig
lov av 18. juni 1938 om omsetning av råfisk, styrket fiskernes
posisjon vesentlig i førstehåndsmarkedet.
2 Med norsk fartøy
menes i deltakerloven og fiskerigrenseloven fartøy som
er norsk etter reglene i lov av 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten
(sjøloven). Et unntak er fartøy som etter sjøloven § 1 tredje
ledd (likestilling etter EØS-avtalen i sjølovens
forstand) regnes som norsk. Slikt fartøy regnes likevel
ikke som norsk etter deltakerloven og fiskerigrenseloven. Fartøy
under 15 meter regnes som norsk når eier er bosatt i Norge,
også når eier ikke er norsk statsborger.
Utenlandske selskap er, selv om de eies av norske statsborgere
og deres selskap, ikke likestilt med norske statsborgere. Imidlertid åpner
fiskerigrenseloven for å gi unntak for selskap som ikke
fyller vilkår om å være likestilt med
norsk statsborger når særlige tilfeller foreligger
og når bedriften som eier fiskefartøy har en virksomhet
som er naturlig tilknyttet tilvirkningsanlegg i Norge. Slik dispensasjon
ble i sin tid gitt til Nestle-konsernet som overtok Findus-anlegget
med ferskfisktrålere i Hammerfest. Men pr. i dag er ingen
fartøy eid på grunnlag av slik dispensasjon.
Som hovedregel gis ervervstillatelse etter deltakerloven § 6
til den som har drevet ervervsmessig fiske eller fangst på eller
med norsk fartøy i minst tre av de siste fem årene
og fortsatt er knyttet til fiske- og fangstyrket (deltakerlovens
aktivitetskrav). For selskap eller sammenslutning kan ervervstillatelse
kun gis dersom personer som oppfyller dette aktivitetskravet innehar
mer enn 50% av eierinteressene og faktisk har tilsvarende kontroll
over virksomheten. At aktive fiskere også skal ha faktisk
kontroll er satt for å sikre at bestemmelsen om aksjemajoritet
ikke gjøres illusorisk, og at en derigjennom oppnår
den reelle målsettingen om en fiskereid flåte.
Verken norske "ikke-aktive fiskere" eller utenlandske interesser
har dermed adgang til å ha direkte kontroll med fartøy
der ervervstillatelse er gitt til aktiv fisker. Disse kan imidlertid
ha minoritetsandeler opptil henholdsvis 49% (norske "ikke-aktive
fiskere") og 40% (utenlandske interesser).
Det kan gjøres unntak fra hovedregelen
om krav til aktivitet. Deltakerloven § 6 tredje ledd gir
Fiskeridepartementet myndighet til å dispensere når
næringsmessige og regionale hensyn tilsier dette. I praksis
har det vært gitt dispensasjon til fiskeindustri og kommuner
slik at disse har fått ervervstillatelse, i all hovedsak til
ferskfisktrålere.
Når det er gitt slik dispensasjon til
en ikke-aktiv fisker eller et selskap som ikke oppfyller aktivitetskravet, jf.
deltakerloven § 6 annet ledd, stiller det ikke vedkommende
i en annen situasjon enn en aktiv fisker.
Den som ønsker å kjøpe
andeler i selskap som eier fiskefartøy må ha godkjenning
fra fiskerimyndighetene. I søknadene redegjøres
for alle ledd bakover til person for å vurdere om vilkårene
nevnt over er oppfylt:
– at aktivitetskravet
er oppfylt, eventuelt at grunnlaget for dispensasjon fra aktivitetskravet
fortsatt er til stede,
– at utenlandske interesser ligger
innenfor grensen på 40% i alle ledd, og
– at eierkonsentrasjonen er innenfor
fastsatte rammer.
Tilfeller hvor børsnoterte selskaper
er inne på eiersiden i selskap eller rederi som eier fiskefartøy
er spesielle. I mange børsnoterte selskaper skjer det hyppige eierendringer,
dog er det mindre poster som skifter eier hyppigst. Deltakerlovens
ordlyd krever at alle eierendringer skal godkjennes på forhånd,
men det store omfanget av slike eierendringer gjør dette
lite rasjonelt. I praksis har man løst det ved at slike
selskap sender inn kvartalsvise oversikter over eierendringer til Fiskeridirektoratet.
Er en eierendring av større karakter, må imidlertid
søknad om godkjennelse sendes inn på vanlig måte.
Eierskapsutvalget ble oppnevnt ved kgl.res.
av 8. juni 2001 og skal levere sin innstilling 1. juni 2002. Av mandatet
følger at utvalget skal se på gjeldende eierbegrensninger
som er nevnt ovenfor og foreslå tidsmessige regler som
ivaretar de fiskeripolitiske hensyn og samtidig tar tilstrekkelig
hensyn til behovet for kapital og flåtefornying. Utvalget
skal også se på regelverk og saksbehandling når
det gjelder eierendringer i børsnoterte selskap som eier
fiskefartøy.
Innenfor landbruket vil spørsmålet
om eierskap dreie seg om hvem som eier matproduserende arealer.
Lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon ved
erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) bestemmer at erverver av
fast eiendom må ha konsesjon fra det offentlige, med mindre
det er gjort unntak. Unntakene fra lovens hovedregel innebærer
at langt de fleste erverv kan skje konsesjonsfritt. Det er i praksis
konsesjonsplikt på erverv av landbrukseiendommer, med mindre
overtaker er odelsberettiget eller i nær slekt med overdrager.
Ved konsesjonsbehandlingen kan det ikke legges vekt
på om overtakeren er av norsk eller utenlandsk opprinnelse.
Det skal imidlertid i henhold til konsesjonsloven § 8 nr.
2 legges vekt på om den nye eieren skal bosette seg på eiendommen
og drive den selv. I rundskriv M-4/2001 uttales følgende
om praksis i denne sammenheng (s.19):
"Et av formålene med konsesjonsloven er å tilgodese hensynet
til bosettingen, jf. konsesjonsloven § 1 nr. 5. Dette er
også konkret påpekt for landbrukseiendommer i § 8
nr. 2. Dette, sammenholdt med langvarig og fast praksis, tilsier
at det må foreligge særlige grunner dersom det
skal gis konsesjon for erverv av landbrukseiendom med mindre søker
vil bosette seg på eiendommen. Dette vil normalt også føre
til den beste utnyttelsen av eiendommens ressurser, likesom hensynet
til miljø og kulturlandskap antas best ivaretatt dersom søkeren
bosetter seg på eiendommen. Behovet for tilleggsjord bør
tillegges større vekt hvor søker ikke vil bosette
seg på eiendommen og drive den".
Eiendomsretten til petroleumsressursene på den
norske kontinentalsokkelen, og retten til forvaltningen av disse,
tilligger den norske stat. Dette har et folkerettslig grunnlag og
er nedfelt i petroleumsloven.
Lov av 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet
(petroleumsloven) inneholder de overordnede hjemler for konsesjonssystemet
som regulerer norsk petroleumsvirksomhet. Med hjemmel i petroleumsloven
er det gitt forskrifter til loven. I medhold av loven med forskrifter
kan Kongen i statsråd tildele tillatelser for undersøkelse
etter og utvinning av petroleum mv. Disse tillatelsene (konsesjonene)
blir gitt for en tidsbegrenset periode og etter utløpet
av perioden faller rettighetene tilbake til staten. Tildeling av
utvinningstillatelser skjer i hovedsak gjennom konsesjonsrunder.
Et av hovedmålene for konsesjonssystemet, og også for
olje- og gasspolitikken generelt, er å sikre høyest
mulig verdiskapning for det norske samfunn, samt bidra til å sikre
velferd og sysselsetting.
Når det gjelder bestemmelsene om tildeling
av utvinningstillatelser er disse i overensstemmelse med Europaparlamentets
og Rådets direktiv 94/22/EF om betingelser
for tildeling og bruk av tillatelser for leting etter og utvinning
av hydrokarboner (konsesjonsdirektivet). Plikten til å tildele
utvinningstillatelser på basis av objektive og ikke-diskriminerende
kriterier er stadfestet i direktivet.
I tillegg til å være forvaltningsmyndighet
er staten også stor eier i petroleumsvirksomheten. Staten
er majoritetsaksjonær i Statoil ASA med ca. 82% av aksjene.
Staten er også storaksjonær i Norsk Hydro ASA.
Disse selskapene opererer på forretningsmessige betingelser
på lik linje med de øvrige deltakerne på norsk
kontinentalsokkel. Statoil ASA og Norsk Hydro ASA er i dag de to
største operatørene på norsk sokkel målt
i produksjon.
Staten deltar også direkte i petroleumsvirksomheten gjennom
statens direkte økonomiske engasjement (SDØE)
som Petoro AS er rettighetshaver for. Petoro AS skal sørge
for at SDØE forvaltes i samsvar med forretningsmessige
prinsipper. Målt i produksjon og i gjenværende
ressurser i felt i drift, i felt godkjent utbygd og i funn i planleggingsfasen
er SDØE-porteføljen i dag den klart største
på norsk kontinentalsokkel.
Lov av 14. desember 1917 nr. 16 omerverv av
vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. (industrikonsesjonsloven)
skal gjennom bestemmelser om forkjøpsrett, konsesjonsplikt
og hjemfall sikre at statens og allmennhetens interesser i de norske
vannfallsressurser blir tilstrekkelig ivaretatt.
Dersom andre enn staten erverver eiendomsrett, bruksrett
eller langsiktig disposisjonsrett til vannfall som ved regulering
antas å kunne utbringe mer enn 1 000 naturhestekrefter,
utløses det konsesjonsplikt for ervervet etter loven kapittel
I.
Slik konsesjon kan meddeles private erververe
på bestemte vilkår for en tidsperiode av inntil
60 år med påfølgende hjemfall til staten
ved konsesjonstidens utløp. Bestemmelsene om dette gjelder
både norske og utenlandske private erververe. Statsforetak,
norske kommuner og fylkeskommuner kan meddeles konsesjon på ubegrenset
tid. Det samme gjelder aksjeselskap, allmennaksjeselskap, andelslag
og andre sammenslutninger hvor minst 2/3 av kapitalen og stemmene
eies av statsforetak, kommuner eller fylkeskommuner (såkalte
offentlige sammenslutninger) såfremt utbyggingen av vedkommende
vannfall hovedsakelig skal utnyttes til alminnelig kraftforsyning.
Ved overdragelse av konsesjonspliktige vannfallsrettigheter
utløses som utgangspunkt også forkjøpsrett
for staten. Fylkeskommunen har i disse tilfellene en subsidiær
forkjøpsrett. På samme måte har staten
og fylkeskommunen fortrinnsrett til å tre inn i konsesjonspliktige
bruksleiekontrakter. Subsidiært kan også vedkommende
kommune tre inn i slike bruksleiekontrakter. Staten har videre forkjøpsrett
til aksjer eller parter dersom den offentlige eierandelen i en såkalt offentlig
sammenslutning ikke lenger utgjør minst 2/3 av
kapitalen og stemmene i selskapet.
Mineralressursene klassifiseres i to grupper:
mutbare og ikke-mutbare mineraler. Reglene om erverv av eiendomsrett
og myndighetskontroll er ulike for disse to gruppene.
De mutbare mineraler (malmer) eies av staten.
Private aktører kan imidlertid gjennom systemet i lov av 30.
juni 1972 nr. 70 om bergverk (bergverksloven) få rett til
skjerping, muting og utmål. Det innebærer henholdsvis
rett til leting etter mutbare mineraler, rett fremfor andre til å undersøke
forekomst av mutbart mineral og enerett til å starte drift
på slike mineraler i utmålområdet. Ikke-diskrimineringsforbudet
i EØS-avtalens art. 4 innebærer at borgere eller
selskaper fra andre EØS-land ikke kan diskrimineres med
hensyn til disse rettighetene, jf. bergverksloven § 2.
For borgere eller selskap utenfor EØS kreves det imidlertid
konsesjon etter lov av 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall,
bergverk og annen fast eiendom m.v. (industrikonsesjonsloven) § 17
for å utøve slike rettigheter. Dette er likevel
ikke til hinder for at utlendinger fra områder utenfor
EØS kan utøve slike rettigheter gjennom selskaper
som er registrert innen EØS-området. Bergverksloven
stiller ingen krav til eiersammensetningen i norske selskaper.
Erverv av eiendomsrett og bruksrett til forekomster av
mutbart mineral som andre først har fått rettighet
til, samt drift på slike forekomster, er underlagt myndighetskontroll
gjennom krav om konsesjon i industrikonsesjonsloven. Dette gjelder
også erverv av aksjer eller eiendeler av en viss størrelse
i selskaper som har slike konsesjonsbelagte rettigheter, jf. industrikonsesjonsloven §§ 11,
13 og 36. Om konsesjon skal gis bygger på en skjønnsmessig
vurdering hvor bl.a. søkers kompetanse, økonomi
og erfaring er relevante momenter. Nasjonalitet er et irrelevant
moment både ved konsesjonsvurderingen og ved fastsettelse
av konsesjonsvilkår.
Rettighetene til de ikke-mutbare mineralene,
for eksempel industrimineraler, naturstein, pukk og sand tilligger
grunneieren. Utnyttelsen av mineralene forutsetter derfor som hovedregel
at søkeren har inngått avtale med grunneieren
om overdragelse eller leie av rettighetene.
Erverv av eiendomsrett eller bruksrett til de øvrige ikke-mutbare
mineralene reguleres gjennom lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon
ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven). Loven er ikke-diskriminerende
i forhold til utlendinger.
Det er særlige regler for erverv av
eiendomsrett eller bruksrett til kalk og kvartsforekomster i henholdsvis lov
av 3. juli 1914 nr. 5 om erverv av kalkstensforekomster og lov av
17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsforekomster. begge lovene
sidestiller norske og utenlandske søkere.
Opptak og utnyttelse av skjellsand, sand og
grus fra sjøbunnen på områder som ikke
er undergitt privat eiendomsrett krever også konsesjon
i henhold til spesielle regler, jf. lov av 21. juni 1963 nr. 12
om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av
andre underjordiske forekomster enn petroleumsforekomster (kontinentalsokkelloven).
Loven skiller ikke mellom norske og utenlandske søkere.
Det vil heller ikke være et relevant moment ved konsesjonsvurderingen å ta
hensyn til søkerens geografiske tilknytning til området.
De omfattende konsesjonsbestemmelsene det her
er redegjort for gir norske myndigheter god kontroll med erverv
av eiendomsrett og rett til utnyttelse av landets mineralressurser.
Det er imidlertid klart at EØS-avtalen begrenser adgangen
til å forbeholde eierskap over og utnyttelse av mineralressursene
for norske interesser. EØS-avtalen påvirker ikke
selve eiendomsretten til mineralressursene, jf. EØS-avtalen
art. 125, men innebærer at den tilgangen myndighetene gir
slike ressurser (kommersiell utnyttelse) må skje på ikke-diskriminerende
grunnlag. For borgere og selskaper fra stater utenfor EØS-området
kan det tenkes å være mulighet for noen grad av
diskriminering. Også andre internasjonale avtaler Norge
er bundet av legger imidlertid begrensninger på dette.
Under utarbeidelsen av Ot.prp. nr. 35 (1998-99) om ny minerallov
vurderte for eksempel Nærings- og handelsdepartementet
det slik at loven burde gjøres ikke-diskriminerende av
hensyn til avtaler innenfor OECD. Det er også et moment
at utlendinger fra områder utenfor EØS uansett
vil kunne utøve rettigheter til mineralressursene i Norge
gjennom selskaper som er registrert innenfor EØS-området.
Utenlandske investeringer og eierskap til mineralressurser
i Norge bidrar til verdiskapning og arbeidsplasser her i landet,
i nærheten av der ressursene finnes. Mineralnæringen
er kapitalkrevende, og tilførsel av utenlandsk kapital,
knowhow, teknologi og markedskunnskap kan ofte være nødvendig
for å få i gang ønsket aktivitet. Vi
har også eksempler på at utenlandske selskaper
har kommet inn og drevet videre der norske selskaper har gitt opp.
Etter Nærings- og handelsdepartementets vurdering bør
det ikke etableres et diskriminerende regelverk for utnyttelse av
mineralressurser i Norge.
Det gjelder etter norsk rett ingen generelle
regler om eierskap eller retten til å disponere genressurser
som sådanne. Mye taler for at genressursene rettslig sett
må anses som en felles nasjonal ressurs. Internasjonalt
finnes det imidlertid forpliktelser Norge har påtatt seg.
FNs konvensjon av 1992 om biologisk mangfold (CBD)
har til formål å bevare det biologiske mangfold, samt å sikre
en bærekraftig bruk av de enkelte komponentene i mangfoldet.
Videre skal konvensjonen sikre tilgang til genressurser og en rettferdig
fordeling av utbyttet som følger av en kommersiell eller
annen utnyttelse av genressursene.
CBD art. 3 legger til grunn at statene, i henhold
til De forente nasjoners pakt og prinsippene i folkeretten, har suverene
rettigheter over sine naturressurser og at myndigheten til å bestemme
over adgangen til genressursene ligger hos de nasjonale regjeringer
og er undergitt nasjonal lovgivning. På den annen side
skal partene legge forholdene til rette for å lette andre
parters tilgang til genressurser for miljømessig forsvarlig bruk,
og skal ikke innføre restriksjoner som motvirker målsettingene
i konvensjonen, jf. art. 15 nr. 2.
Når det gjelder beskyttelse av lokalbefolkningens rettigheter
inneholder art. 8 bokstav j) en bestemmelse om at hver part "skal så lang det er mulig og hensiktsmessig,
under hensyntagen til sin nasjonale lovgivning, respektere, bevare
og opprettholde de urbefolknings- og lokalsamfunnenes kunnskaper,
innova-sjoner og praksis, som representerer tradisjonelle livsstiler
av betydning for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk
mangfold, og fremme en bredere anvendelse av disse, med samtykke
og medvirkning fra innehaverne av slike kunnskaper, innovasjoner
og praksis, samt oppfordre til en rimelig fordeling av fordelene som
følger av utnyttelsen av slike kunnskaper, innovasjoner
og praksis".
Sett fra samfunnets side har genressursene primært verdi
fordi de kan brukes til noe, og fordi det genetiske mangfold er
en forutsetning for artens overlevelse. Som vist over gjenspeiles
dette også i CBD ved at det er lagt vekt på å sikre
tilgangen til genressurser. Visse former for patenteringspraksis
og andre former for restriktiv regulering av tilgang, kan motvirke
CBDs målsettinger.
Norge har i ulike fora arbeidet for en genressurspolitikk
internasjonalt som skal sikre fortsatt god, almen tilgang til genressurser
for samfunnsnyttige formål. Den nye avtalen under FNs matvareorganisasjon (FAO)
av 3. november 2001 om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk
forplikter statene til å gi åpen tilgang til slike
ressurser bl.a. ved å forplikte mottakere av genressursene
til ikke å søke patent- eller andre rettigheter
som vil redusere den videre tilgang til disse genressursene. Den
nye avtalen vil derfor bidra til at viktige deler av genmaterialet
internasjonal matforsyning bygger på fortsatt vil være
allment tilgjengelig til verdenssamfunnets beste. Regjeringen vurderer å legge
frem en St.prp. om norsk ratifikasjon av avtalen for Stortinget
i løpet av høstsesjonen.
Biomangfoldlovutvalget ble opprettet ved kgl.res.
av 20. april 2001. Bakgrunnen var at en samordnet lovgivning om
biologisk mangfold vil kunne legge gjennomgående, felles
premisser for miljø- og sektorforvaltningen. Utfordringen
er å få et samlet regelverk, der de ulike sektorers
lovgivning støtter opp om formål og forpliktelser
i konvensjonen om biologisk mangfold på best mulig måte.
Utvalget skal legge frem sine forslag innen 1. oktober 2003.
I Biomangfoldlovutvalgets mandat heter det (utdrag):
"Utvalget skal utrede regler som dekker hovedprinsippene
for gjennomføringen av de forpliktelsene som følger
av oppfølging av konvensjonen om biologisk mangfold art
15, også sett i sammenheng med art 8j. Det forutsettes
at iverksettelsen av disse hovedprinsippene skjer gjennom sektorlovgivningen
der dette er aktuelt.
Utvalget skal vurdere behovet
for bilaterale, regionale og multilaterale avtaler om oppfølging
av art 15, og foreslå nødvendig nasjonal lovgivning
for oppfølging av slike avtaler på området.
Målsettingen
for reguleringen må være:– å sikre rådighet
over egne genressurser
– å legge til rette for
utveksling av ressurser mellom landene
– å hindre at det biologiske
mangfold reduseres
– å sikre en rettferdig
fordeling av fordeler fra bruk av genressurser
Når
det gjelder regulering av uttak av genressurser som en del av næringslovgivningen,
skal utvalget i samarbeid med berørte departement, utrede
hensiktsmessige grensesnitt og koblinger i forhold til slik lovgivning.
Det vises særlig til arbeidet med ny havlov, revisjon av
oppdrettsloven, og lovgivningen om forvaltning av domestiserte ressurser
under Landbruksdepartementet.
Utvalget skal ta høyde
for at genressurser omfatter både ville og domestiserte
arter, på land og i vann. Prinsipielle problemstillinger
slik som norsk suverenitet over norske genressurser vil være
felles for alle arter, men det kan være naturlig å differensiere
det nærmere regelverket for forskjellige genressurser.
Det er også grunn til å se nærmere på behovet
for særskilt tilpassede reguleringer innenfor Norges økonomiske sone
og på Svalbard.
Det er viktig at reguleringen
finner en balanse mellom interessen i å ha nasjonal kontroll
over uttak av biologiske ressurser og interessen i å ikke
hindre nasjonal og internasjonal forskning og utvikling, herunder næringsrettet
forskning og næringslivsutvikling, mer enn nødvendig.
Eventuelle hindringer i så måte som følger
av reguleringen, skal utredes."
Miljøverndepartementet vil avvente
en konklusjon fra Biomangfoldlovutvalget før en går
videre med annet arbeid på området.
Nærings- og handelsdepartementet forvalter
lov av 23. desember 1994 nr. 79 om erverv av næringsvirksomhet
(ervervsloven). Loven pålegger erververe av virksomheter
over en viss størrelse å melde ervervet til Nærings-
og handelsdepartementet.
Erverv av fiskeoppdrettsanlegg underlagt lov
av 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av skalldyr, fisk. m.v. (oppdrettsloven)
og erverv av norske fiskefartøyer eller eierandeler i norske
foretak som eier fiskefartøy underlagt lov av 26. mars
1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven)
er unntatt meldeplikt etter loven. Det samme gjelder virksomheter underlagt
lov av 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring,
omsetning og fordeling av energi (energiloven). Erverv
i tilknytning til havbruk og fiskerinæringen er omtalt
ovenfor under punkt 6. For øvrig vil erverv av de fleste
virksomheter av en viss størrelse som driver produksjon
knyttet til naturressurser være meldepliktige, for eksempel
erverv av mineralselskaper og næringsmiddelindustri, herunder videreforedling
av fisk.
Formålet bak ervervsloven er bl.a. å ivareta
myndighetenes behov for kontroll og styring med eierskifter i norsk
næringsliv og å bidra til å opprettholde
sysselsetting og bosetting i distriktene. Dersom det er grunn til å anta
at ervervet kan ha vesentlige negative virkninger for foretaket,
bransjen eller samfunnet for øvrig, herunder sysselsettingsmessige
virkninger, kan ervervet undergis nærmere prøving.
Nærings- og handelsdepartementet har da ved godkjenning
av ervervet anledning til å sette de vilkår som
er nødvendig ut fra allmenne hensyn. Dersom allmenne hensyn
taler imot ervervet, gir loven også hjemmel til å kreve
at erverver selger sine ervervede eiendeler.
Loven berøres av EØS-avtalens
regler, først og fremst av bestemmelsene om retten til
fri etablering av virksomhet, jf. art. 31 til 35, og retten til
fri bevegelse av kapital, jf. art. 40. Ervervsloven er ikke-diskriminerende
i forhold til utenlandske erververe.
Nærings- og handelsdepartementet har
foreslått opphevelse av ervervsloven. Bakgrunnen er hovedsakelig at
man gjennom loven har erfart at det generelle kontrollbehovet med
eierskifter i næringslivet er lite, da det sjelden er knyttet
dramatiske endringer til eierskifter. Strukturelle endringer i næringslivet
skjer først og fremst som følge av endringer i
markedsforhold og lignende, og uavhengig av eierskap. Erfaringene
med loven viser også at bedriftsetableringer og bedriftsflyttinger
ikke kan styres ved hjelp av lovparagrafer. Andre moment er at ervervsloven
er et særnorskt fenomen, og at oven har påført
norsk næringsliv store kostnader. Forslaget er for tiden
på ekstern høring.
På denne bakgrunn er ervervsloven etter
Nærings- og handelsdepartementets vurdering ikke et egnet
virkemiddel for å fremme nasjonalt eierskap og kontroll
i meldepliktige virksomheter med produksjon knyttet til naturressurser.
Justisdepartementets lovavdeling har de senere år fokusert
på behovet for å konsekvensvurdere utkast til mellomstatlige
investeringsbeskyttelsesavtaler for å sikre mot at avtalene
fører til utilsiktet og uønsket innsnevring av
Stortingets alminnelige lovgivningsmyndighet i viktige sammenhenger.
Norske standpunkt relatert til formuleringen av enkelte klausuler
i bl.a. de tidligere MAI-avtaleforhandlingene og de pågående forhandlingene
om en investeringsbeskyttelsesavtale EFTA-Singapore er påvirket
av bl.a. ønsket om å sikre at norske naturressurser,
herunder matressursene i sjø og på land, skal
forbli under nasjonal lovgivende kontroll.
Ovennevnte punkter gir en oversikt over dagens
norske regulering av viktige naturressurser, og er ment å kunne
være et utgangspunkt for Næringskomiteen under
arbeidet med Dok. 8:5 (2001-2002).
Oslo, i næringskomiteen, den 28. februar 2002
Olav Akselsen
leder |
Jon Olav Alstad
ordfører |
Ivar Kristiansen
sekretær |