Regjeringen ber i proposisjonen Stortinget om å gjøre vedtak om Stortingets samtykke til ratifikasjon i medhold av Grunnlovens § 26, annet ledd. Virksomhet på Svalbard vil bli omfattet av protokollen.
I proposisjonen vises det til at globale klimaendringer
og fattigdomsbekjempelse er de to største miljømessige
og økonomiske utfordringene verden står overfor.
Som en første internasjonal respons på klimatrusselen
ble FNs rammekonvensjon om klimaendring (Klimakonvensjonen) vedtatt
9. mai 1992. Norge ratifiserte 9. juli 1993. Konvensjonen legger
vekt på føre-var-prinsippet og har som endelig
mål en stabilisering i konsentrasjonen av klimagasser i
atmosfæren på et nivå som vil forhindre
farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet.
Klimakonvensjonen er det sentrale rammeverket
for internasjonalt samarbeid om å bekjempe klimaendringer
og forberede tilpasninger til klimaendringer.
Klimakonvensjonen inneholder ingen bindende,
tallfestede og tidsbestemte forpliktelser for partene til å begrense
sine utslipp og øke opptaket av klimagasser. Konvensjonen
er imidlertid prosessorientert og inneholder oppfølgingsbestemmelser
slik at partene har mulighet til å etablere sterkere og
mer bindende forpliktelser.
Partene i Klimakonvensjonen erkjente under den
første Partskonferansen i Berlin i 1995 at forpliktelsene under
konvensjonen ikke var tilstrekkelige til å nå konvensjonens
endelige mål. Partskonferansen fattet derfor et vedtak
om å igangsette forhandlinger om en ny avtale, det såkalte
Berlin-mandatet. Som resultat av denne prosessen vedtok den tredje
Partskonferansen i Kyoto den 11. desember 1997 Kyotoprotokollen
ved konsensus.
Kyotoprotokollen var åpen for undertegning
fra 16. mars 1998 til 15. mars 1999. Den ble undertegnet av Norge
den 29. april 1998, i henhold til fullmakt gitt ved Kongelig resolusjon
av 23. april 1998. Protokollen trer i kraft nitti dager etter at
minst 55 parter i konvensjonen, herunder industrilandsparter som
sto for minst 55 pst. av industrilandenes totale CO2-utslipp
i 1990, har ratifisert protokollen.
Kyotoprotokollen er en oppfølging av
Klimakonvensjonen ved at den fastsetter bindende og tallfestede utslippsforpliktelser
for konvensjonens vedlegg I-parter.
I et globalt perspektiv er Kyotoprotokollen
historisk. Protokollen er den første juridisk bindende
internasjonale avtale med spesifikke forpliktelser om reduksjoner
i utslipp av klimagasser. Den bidrar også til å utdype
og konkretisere forpliktelsene i Klimakonvensjonen på andre
områder.
Kyotoprotokollen inneholder blant annet følgende hovedelementer:
– Spesifikke
utslippsforpliktelser for industrilandene, differensiert mellom
hver enkelt part. Målet er å redusere industrilandenes
samlede utslipp av klimagasser med minst 5 pst. i forhold til 1990-nivået
i perioden 2008-2012.
– Utslippsforpliktelsene omfatter
de seks viktigste klimagassene samlet: karbondioksid (CO2), metan (CH4),
lystgass (N2O), hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK)
og svovelheksafluorid (SF6).
– Inkludering av opptak av klimagasser,
med bestemmelser om at netto bindingseffekter på arealer
med skogreising, nyplanting og avskoging utført etter 1990
skal regnes med i oppfyllelse av utslippsforpliktelsene. Opptak
av klimagasser gjennom andre aktiviteter kan under visse betingelser
også regnes med.
– Åpning for parter til å kunne
oppfylle utslippsforpliktelsene i fellesskap.
– Fleksibilitet i gjennomføringen
av utslippsforpliktelsene gjennom bruk av de såkalte Kyoto-mekanismene:
prosjektsamarbeid (felles gjennomføring) og handel med
utslippskvoter mellom industriland og prosjektsamarbeid mellom industriland
og utviklingsland (Den grønne utviklingsmekanismen). Bruk
av Kyoto-mekanismene skal være et supplement til nasjonale
tiltak.
– Bestemmelse om utarbeidelse
av prosedyrer for å håndtere tilfeller av manglende
etterlevelse av protokollens bestemmelser.
– Bestemmelse om oppstart av forhandlinger
om nye forpliktelser for tiden etter 2012 senest innen 2005.
Utslippsforpliktelsene er differensiert mellom
partene blant annet ut fra ønsket om å fordele
den økonomiske byrden partene imellom. De relative kostnadene ved å nå det
samlede utslippsmålet forventes således å være
vesentlig utjevnet mellom industrilandene i forhold til en avtale
med prosentvis like reduksjoner. Bruk av Kyoto-mekanismene til å ta
deler av utslippsreduksjonene utenfor partens egne landegrenser
vil kunne utjevne kostnadene ytterligere.
Proposisjonen redegjør i detalj for
de enkelte elementer i avtalen.
Norge vil etter Kyotoprotokollen være
forpliktet til å sørge for at de totale klimagassutslippene
i forpliktelsesperioden ikke er mer enn 1 pst. høyere enn
i 1990, da utslippene var 52,0 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Norges utslipp skal derfor gjennomsnittlig ikke overstige 52,5 millioner
tonn CO2-ekvivalenter pr. år
i perioden 2008-2012. Dette betyr at Norge må redusere utslippene
med om lag 3,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter
i forhold til nivået i 1999, og med drøye 13,3 millioner
tonn CO2-ekvivalenter i forhold til forventede
utslipp uten nye tiltak (og med utbygging av tre gasskraftverk)
i 2010.
Forhandlingene om Kyotoprotokollen kan deles
inn i to faser; forhandlingene fram til vedtak av protokollen ved
den tredje Partskonferansen under Klimakonvensjonen i Kyoto i 1997,
og forhandlingene etter den tredje Partskonferansen om regler og
retningslinjer for gjennomføringen av protokollen. Beslutninger
om slike regler og retningslinjer ble ferdigforhandlet ved den syvende
Partskonferansen i Marrakesh i november 2001. Disse beslutningene
skal ikke ratifiseres.
Når det gjaldt den første
fase, var målet for Berlin-mandatet en juridisk bindende
avtale om tallfestede, tidsbestemte utslippsforpliktelser for konvensjonens vedlegg
I-parter (industrilandene, herunder land med overgangsøkonomier).
Forhandlingsprosessen skulle avsluttes i tide til at en avtale kunne
vedtas på den tredje Partskonferansen i Kyoto i 1997. Berlin-mandatet
fastslo også at det ikke skulle introduseres nye forpliktelser,
herunder utslippsforpliktelser, for utviklingslandene.
Mandatet åpnet imidlertid for tiltak som kunne framskynde
gjennomføringen av utviklingslandenes eksisterende forpliktelser
under konvensjonen knyttet blant annet til rapportering. Spørsmålet
om utslippsforpliktelser for utviklingslandene ble imidlertid forsøkt
holdt på dagsordenen av en del parter, herunder USA, under
hele forhandlingsprosessen.
I forkant av den avsluttende forhandlingsrunden
i Kyoto var følgende elementer blant de viktigste uavklarte
spørsmålene: hvilke gasser som skulle inngå i avtalen
om opptak av klimagasser skulle inkluderes i avtalen, tidsrommet
utslippsforpliktelsene skulle gjelde for, ambisjonsnivået
for utslippsforpliktelsene, utforming av forpliktelsene (differensiering
mellom parter versus prosentvis like kutt), hvorvidt virkemiddelbruk
skulle reguleres i avtalen, og hvorvidt bruk av fleksible gjennomføringsmekanismer
(felles gjennomføring/kvotehandel) skulle kunne
bidra i oppnåelsen av utslippsforpliktelsene. Det var stor
grad av spredning i partenes posisjoner på disse sentrale
spørsmålene. Det var også lenge uklart
om avtalen skulle vedtas i form av en protokoll eller et annet juridisk
instrument.
Norske posisjoner i denne fasen gikk ut på at
en avtale måtte ha et høyt ambisjonsnivå,
en rimelig byrdefordeling landene imellom og utformes kostnadseffektivt
på tvers av land, sektorer og utslipp. Følgende hovedelementer
ble lagt til grunn i forhandlingene fra norsk side:
– Differensierte
utslippsforpliktelser
– Bred tilnærming
– Fleksible mekanismer for gjennomføring
av utslippsforpliktelsene
– Koordinert bruk av økonomiske
virkemidler
Norge støttet i forhandlingene et samlet
netto reduksjonsmål for vedlegg I-partene på 10-15
pst. i 2010 under forutsetning av at hovedelementene i det norske forhandlingsopplegget
inngikk.
I sluttfasen la formannen for forhandlingsgruppen fram
et forslag som inneholdt en differensieringsløsning basert
på de tre gassene CO2, CH4 og N2O, og
som innebar en samlet reduksjon i vedlegg I-partenes utslipp av
disse gassene fra 1990-nivå på om lag 5 pst. innen
2008-12. Flere land, deriblant Norge, gjorde det klart at det var ønskelig å inkludere
alle de seks sentrale klimagassene i protokollen. For å møte
en del parters problemer, blant annet Japan og EU, ble det under de
påfølgende forhandlingene foreslått valgfrihet
i bruk av 1990 eller 1995 som basisår for de tre siste
gassene (PFK, HFK og SF). Dette dannet grunnlag for kompromissløsningen
som til slutt ble oppnådd i dette spørsmålet,
med forpliktelser som inkluderer alle de seks gassene, opplistet
i vedlegg A til protokollen.
Det var også viktig for ambisjonsnivået
på utslippsforpliktelsene at det ble enighet om å inkludere
tre typer fleksible mekanismer for gjennomføring av utslippsforpliktelsene.
De tre mekanismene, som senere har fått fellesbetegnelsen
Kyoto-mekanismene, er internasjonal kvotehandel og felles gjennomføring (prosjektbasert
samarbeid) mellom industriland og Den grønne utviklingsmekanismen
(prosjektbasert samarbeid mellom industriland og utviklingsland). Protokollen
fastslår at bruk av mekanismene skal komme i tillegg til
nasjonale tiltak, uten at dette er nærmere definert. Kyoto-mekanismene
ble etablert med enighet om at partene senere skulle utvikle mer
detaljerte regler og retningslinjer for bruk av mekanismene.
Spørsmålet om protokollen
skulle inkludere opptak av klimagasser, som hovedsakelig dreier
seg om aktiviteter knyttet til opptak av CO2 i
skog, annen vegetasjon og jordsmonn, var også et sentralt
tema under sluttforhandlingene. Under forhandlingene ble ulike konsepter
for forpliktelser vurdert, blant annet forpliktelser basert på nettoutslippet
av klimagasser til atmosfæren, det vil si utslipp minus
opptak, uten å ta nærmere stilling til årsaken
til utslippsutviklingen eller årsaken til utviklingen i
opptak av klimagasser. Forslagene fikk imidlertid ikke tilstrekkelig
tilslutning, blant annet på grunn av motstand fra gruppen
av utviklingsland. Partene ble enige om et kompromissforslag fra formannen
om at bidraget fra opptak i første forpliktelsesperiode
skulle begrenses til nettoeffekten av konkrete tiltak knyttet til
skogreising, nyplanting og avskoging siden 1990. Det kom imidlertid
inn en bestemmelse som åpner for å inkludere opptak
fra tilleggsaktiviteter, primært ment for senere forpliktelsesperioder.
Forhandlingene om protokollen ble sluttført
den 11. desember 1997. Partene vedtok at flere utestående spørsmål
under protokollen skulle behandles på den fjerde Partskonferansen
i Buenos Aires i november 1998.
I tiden etter den tredje Partskonferansen ble
det stadig klarere at mange av de utestående spørsmålene
i protokollen trengte avklaring for at industrilandene skulle kunne
ratifisere protokollen. Den fjerde Partskonferansen i Buenos Aires
i 1998 vedtok en omfattende handlingsplan som la opp et tidsskjema
for å avklare de fleste av disse spørsmålene.
Handlingsplanen ble av mange parter sett på som
en pakke der løsninger på alle elementene i planen
måtte inngå. Mange av utviklingslandene la særlig
vekt på de konvensjonsrelaterte spørsmålene.
I tillegg til parters ulike vektlegging av spørsmål
på dagsordenen, var forhandlingene preget av at mange av
spørsmålene var både politisk vanskelige
og teknisk meget kompliserte. Samlet ga dette svært vanskelige
og krevende forhandlinger. Under den femte Partskonferansen i Bonn
i november 1999, var partene enige om at fremdriften i forhandlingene
hadde vært svært liten, og det ble oppnådd
enighet om et ambisiøst arbeidsprogram for de neste tolv
måneders forhandlinger. Dette innebar et intensivert forhandlingsopplegg
og ikke minst økt politisk styring av og involvering i
prosessen.
Norge har i forhandlingene etter den tredje
Partskonferansen deltatt i den såkalte paraplygruppen,
som foruten Norge består av Australia, Canada, Island,
Japan, New Zealand, Russland, Ukraina og USA.
Fra norsk side ble det arbeidet meget aktivt
både innad i paraplygruppen og i forhold til andre parter med å finne
løsninger på politiske nøkkelspørsmål knyttet
til Kyoto-mekanismene, opptak av klimagasser, etterlevelse og utviklingslandsspørsmålene.
Det ble lagt stor vekt på at regler og retningslinjer skulle sikre
protokollens miljømessige integritet og samtidig bidra
til kostnadseffektiv gjennomføring av protokollen.
Den sjette Partskonferansen, som fant sted i
Haag i november 2000, skulle etter planen sørge for at
elementene i handlingsplanen fra den fjerde Partskonferansen ble
ferdigforhandlet. Omfanget av regler og retningslinjer partene skulle
bli enige om var betydelig. Det ble ikke oppnådd enighet,
og den sjette Partskonferansen ble derfor avbrutt med sikte på gjenopptagelse
av forhandlingene i 2001. Den sjette Partskonferansen bidro likevel
langt på vei til å skille ut hvilke overordnede
politiske spørsmål som trengte avklaring før
partene kunne oppnå enighet om mange av de mer tekniske
beslutningstekstene.
Etter Haag-møtet skiftet USA politisk
ledelse. Den nye administrasjonen uttalte etter kort tid at den
motsatte seg Kyotoprotokollen. Dette førte til meget sterke politiske
reaksjoner internasjonalt og økt usikkerhet i forhandlingene.
Andre del av den sjette Partskonferansen under
Klimakonvensjonen ble avholdt i Bonn i juli 2001. Konferansen resulterte
i en politisk enighet som ga avklaringer på mange av de
overordnede politiske spørsmålene i handlingsplanen
fra den fjerde Partskonferansen.
Det ble tatt sikte på at de spørsmål
som ble behandlet på den gjenopptatte sjette Partskonferansen
formelt skulle vedtas under ett på den sjuende Partskonferansen
i Marrakesh i november 2001. En hovedoppgave i Marrakesh var derfor å komme
i havn med en helhetlig pakke som inkluderte fullstendige beslutningstekster på alle
områder.
Under forhandlingene i Marrakesh fulgte Regjeringen
opp målet om en mer offensiv klimapolitikk og arbeidet
aktivt for en forhandlingsløsning som ville sikre protokollens
integritet, og som kunne legge grunnlag for ratifikasjon og ikrafttredelse
av Kyotoprotokollen. Norge gikk tidlig ut og aksepterte det politiske
kompromissforslaget som ble lagt på bordet fra formannskapet,
og som også ble akseptert av EU og gruppen av utviklingsland.
Norge arbeidet aktivt for å få andre land i paraplygruppen
til også å vise kompromissvilje og redusere antall
punkter som de ønsket videre forhandlinger om. Norge bidro
på denne måten til at antallet forhandlingsspørsmål
i sluttrunden ble holdt til et minimum og til at det til slutt ble
oppnådd enighet om løsninger alle kunne akseptere.
Forhandlingsresultatet innebar beslutninger som på noen
områder var svakere enn Norge ønsket. Blant annet
ble rammene for kreditering av skogforvaltningstiltak større enn ønsket.
Sett under ett, var imidlertid forhandlingsresultatet tilfredsstillende.
Det var særlig positivt at beslutningene etablerte et detaljert
regelverk for bruk av Kyoto-mekanismene og et sterkt etterlevelsesregime
som medfører konkrete konsekvenser for parter som ikke
overholder forpliktelsene sine.
Etter kompliserte politiske og tekniske forhandlinger endte
den sjuende Partskonferansen således med beslutninger på alle
viktige spørsmål av betydning for Kyotoprotokollen.
Fire år etter at protokollen ble vedtatt var det dermed
enighet om detaljerte regler og retningslinjer for gjennomføring
av protokollen.
Proposisjonen redegjør for de viktigste
elementene i beslutningstekstene fra Marrakesh.
Beslutningene fra den sjuende Partskonferansen vedrørende
regler og retningslinjer for gjennomføring av protokollen
er vedtatt i form av anbefalinger til det første Partsmøtet
under protokollen om at Partsmøtet vedtar disse beslutningene.
Forståelsen er at disse tekstene skal vedtas i uforandret
form. Beslutningene vil få virkning gjennom vedtaket og
skal ikke legges fram til ratifikasjon. De har likevel stor betydning
for gjennomføringen av protokollen og er av mange industriland,
inkludert Norge, blitt oppfattet som avgjørende for ratifikasjon
av protokollen.
Gjennomføringen av Kyotoprotokollen
vil påvirke norsk økonomi dels ved at Norge påtar
seg å begrense de nasjonale klimagassutslippene, og dels
ved at verdien av Norges netto energieksport vil kunne reduseres.
Gjennomføring av Kyotoprotokollen vil imidlertid trolig
først og fremst ramme bruken av kull. Det vil også kunne
redusere produsentprisen for olje. Virkningen på produsentpris
og forbruk av gass, som er det reneste fossile brenselet og på sikt
vil kunne bety mest for norsk økonomi, er mer usikker.
Verdien av vår vannkraft og våre andre fornybare
energikilder vil imidlertid kunne øke. Kostnader i form
av tapte petroleumsinntekter som følge av en eventuell
reduksjon i etterspørselen etter olje og naturgass, og
endringer i verdien på andre energikilder, som følge
av at andre land gjennomfører protokollen, vil være
uavhengige av hvordan Norge oppfyller sin forpliktelse.
Tiltaks- og omstillingskostnader i Norge og
finansielle kostnader ved bruk av Kyoto-mekanismene vil bero på hvordan
Norge velger å oppfylle sin forpliktelse under Kyotoprotokollen,
og hvor store utslippsreduksjoner virkemidlene viser seg å gi
i Norge. Dette gjelder også dagens virkemidler og virkemidler
som settes i verk før 2008. Aktuelle virkemidler og tiltak
er blant annet beskrevet i Klimameldingen.
Proposisjonen presenterer resultater fra oppdaterte utslippsframskrivinger
fra Finansdepartementet og analyser av makroøkonomiske
konsekvenser av at Norge gjennomfører sine utslippsforpliktelser
under protokollen.
Både fremskrivninger som er gjengitt
i blant annet Klimameldingen og oppdaterte beregninger foretatt
av Finansdepartementet, indikerer at gjennomføring av Kyotoprotokollen
med stor sannsynlighet vil redusere BNP med mindre enn ett prosentpoeng
- kanskje ned mot 0,1 pst. ved lave kvotepriser og kostnadseffektiv gjennomføring.
Måten protokollen gjennomføres på kan
imidlertid forårsake betydelige forskjeller i samfunnsøkonomiske
kostnader, konsekvenser for visse næringer og regioner
og i utgifter for og inntekter til staten.
Gjennomføring av protokollen nødvendiggjør
i seg selv ikke lov- eller forskriftsendringer. Eventuelt behov
for lov- eller forskriftsendringer avhenger av hvilke tiltak og
virkemidler som velges for å gjennomføre protokollen.
Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med orientering om
behovet for slike lov- eller forskriftsendringer i forbindelse med
innføring av tiltak eller virkemidler som krever dette.
Etablering av et nasjonalt kvotehandelssystem vil kunne medføre behov
for lov- og forskriftsendringer, jamfør beskrivelse i Klimameldingen.
Protokollen forplikter Norge til å etablere
og opprettholde nasjonale systemer for utslippsregnskap og kvoteregister.
Dagens norske system for utslippsregnskap, der Statens forurensningstilsyn
har et hovedansvar og Statistisk sentralbyrå er en viktig
bidragsyter, vil trolig i stor grad kunne ivareta de krav som stilles.
Gjennomføring av et nasjonalt kvotesystem for å overholde utslippsforpliktelsen
vil imidlertid kunne stille økte krav til utslippsregnskapet.
Protokollen inneholder også utvidede krav til rapportering
i forhold til de som i dag gjelder under Klimakonvensjonen. Kostnadene knyttet
til disse antas imidlertid å bli begrensede. Også prosessen
med å gjennomgå informasjon vil bli utvidet i
forhold til prosessen under konvensjonen. Dette kan medføre
noe økte kostnader for Norge.
Det må etableres et nasjonalt register
for utslippsenheter som handles til og fra Norge. Beslutningene
fra den sjuende Partskonferansen inneholder egne retningslinjer
for slike nasjonale registre. Minimumskravene til utforming av slike
registre vil trolig bli lite kostnadskrevende. Et mer omfattende
register hvor det både vil kunne være utviklings-
og driftskostnader er imidlertid en nødvendig del av det
nasjonale kvotesystemet. Det vil måtte utarbeides et system
for hvordan Norge administrativt skal overholde forpliktelsen om en
kvotereserve.
Gjennom å ratifisere protokollen gjøres
Norge til fullverdig part med de finansielle forpliktelser som følger
med dette. I øyeblikket bidrar Norge med drøye 600
000 kroner årlig til Klimakonvensjonens budsjett. Det må likevel
antas at de årlige bidragene til budsjettene vil måtte øke
noe. Utover bidragene til drift av konvensjonen har Norge jevnlig
gitt frivillige bidrag til støtte for utviklingslandenes
deltakelse og til parter som har organisert spesielle møter
med henblikk på gjennomføring av konvensjonen
eller forhandlinger vedrørende Kyotoprotokollen (Partskonferanser, workshops
og lignende). Denne type aktiviteter vil være avhengig
av frivillige bidrag også i tiden fremover.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, viser til at Norge ratifiserte klimakonvensjonen 9. juli 1993. Kyotoprotokollen er en direkte forlengelse og oppfølger av denne avtalen, og fastsetter bindende og tallfestede utslippsforpliktelser for Norge og andre i-land. Norge undertegnet protokollen 29. april 1998. Flertallet ser alvoret i miljøproblemet konvensjonen og protokollen er ment å adressere, og støtter derfor forslaget om ratifikasjon av protokollen.
Når det gjelder detaljer for hvordan Kyotoprotokollens innhold vil legge føringer på og være bestemmende for norsk klimapolitikk, vises det til Stortingets behandling av St.meld. nr. 15 (2001-2002) og St.meld. nr. 54 (2000-2001).
Flertallet merker seg at Kyotoprotokollen inneholder flere muligheter for en kostnadseffektiv gjennomføring av forpliktelsene, gjennom Kyoto-mekanismene. Disse gjør det mulig å redusere utslippene i samarbeid med andre land. Utslippene kan da reduseres der kostnadene er minst pr. enhet redusert drivhusgass. Flertallet har videre merket seg at den norske forhandlingsposisjonen for den første Kyoto-perioden støttet et netto samlet reduksjonsmål for vedlegg I-partene på 10-15 pst. i 2010.
Flertallet viser til de totale utslippsreduksjoner Kyotoprotokollens forpliktelser representerer. Avtalen som ble forhandlet i Kyoto slo fast at industrilandene skal kutte sine utslipp av seks klimagasser med 5,2 pst. hvis man sammenligner perioden 2008-2012 med 1990. Målet for Klimakonvensjonen er å stabilisere konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som hindrer farlig menneskeskapt påvirkning på klimaet. Det er liten tvil om at dette krever ytterligere reduksjoner av utslippene av drivhusgasser utover forpliktelsene i henhold til Kyotoprotokollen, ikke minst fordi flere store utslippskilder hittil ikke er omfattet av avtalen. Etter flertallets mening vil ratifikasjon av Kyotoprotokollen forplikte til forhandlinger om ytterligere reduksjoner.
Flertallet har merket seg at Regjeringen varsler at gjennomføring av Kyotoprotokollen vil ha flere konsekvenser av økonomisk og administrativ art. Dette er å forvente av en avtale av dette omfang og viktighet. Flertallet poengterer derfor at ratifikasjon av Kyotoprotokollen forutsetter nødvendige bevilgninger til disse sidene av protokollen for hele forpliktelsesperioden.
Flertallet har merket seg at en gjennomføring av protokollen vil kunne føre til redusert verdi av norsk olje og tapte petroleumsinntekter som følge av en eventuell reduksjon i etterspørselen etter olje. Den fremtidige utviklingen av olje- og gassmarkedet vil avhenge av flere faktorer, hvor gjennomføringen av Kyotoprotokollen er én, og teknologiutviklingen er en annen. Flertallet presiserer derfor nødvendigheten av en bred norsk satsing på utvikling av ny næringsvirksomhet, uavhengig av olje, og i tråd med intensjonene i klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, mener Norge ikke bør ratifisere Kyotoprotokollen. Den usikkerhet som eksisterer omkring fremtidige klimaendringer og andelen av denne som er menneskeskapt gjør at disse medlemmer mener det ikke er grunnlag for å iverksette de typer tiltak som Kyotoprotokolen legger opp til.
Disse medlemmer registrerer at selv FNs klimapanel har prognoser med betydelig usikkerhet når det gjelder mulige temperaturendringer på jordkloden, andre forskere presenterer andre fremtidsutsikter for klimaendringer. Ser vi all informasjon som foreligger om mulige klimaendringer i sammenheng, vil det gi nyanserte og høyst usikre prognoser for hva som vil skje. Tiltak for å begrense mulige temperaturendringer vil være både kostbare og til dels dramatiske, det er etter disse medlemmers syn ingen grunn til å overreagere slik som Kyotoprotokollen gjør.
Disse medlemmer ser det som svært uheldig hvis norsk næringsliv skulle bli pålagt restriksjoner og reguleringer som reduserer deres lønnsomhet og konkurranseevne, og som medfører mulige tap av arbeidsplasser, på grunn av tiltak for å hindre en virkning som er høyst usikker. Kostnadene ved å møte mulige klimaendringer er altfor stor i forhold til hva man vil oppnå.
Disse medlemmer ser også med bekymring at en rekke tiltak vil kunne ramme livskvaliteten og økonomien til landets innbyggere.
Disse medlemmer ser at vi stadig utvikler mer kunnskap rundt klimavariasjoner og klimaendringer, dette er nyttig kunnskap som vi skal ta alvorlig. Men det er også viktig at vi politikere ikke overreagerer på ufullstendig kunnskap og iverksetter tiltak som ikke er nødvendige.
Disse medlemmer mener flertallet i denne sak handler overilet og uten å ta tilstrekkelig hensyn til den betydelige usikkerhet som eksisterer rundt vårt fremtidige klima og vil derfor stemme mot at Norge skal ratifisere Kyotoprotokollen.
Utkast til innstilling er forelagt energi- og
miljøkomiteen som uttaler:
"Energi- og miljøkomiteen viser til de ulike
partienes respektive merknader i Utenrikskomiteens utkast til innstilling
vedrørende St.prp. nr. 49 (2001-2002), og har ingen ytterligere
merknader."
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Stortinget samtykker i ratifikasjon av Kyotoprotokollen av 11. desember 1997 til FNs rammekonvensjon om klimaendring av 9. mai 1992.
Oslo, i utenrikskomiteen, den 16. mai 2002
Thorbjørn Jagland
leder |
Bjørn Jacobsen
ordfører |
Åslaug Haga
sekretær |